Det er en lang tradisjon at universitetsjurister tar oppdrag ved siden av oppgavene ved universitetet. I et praksisnært fag som jus er det viktig, etter min mening nødvendig å gå ut i den praktiske juridiske virkeligheten, akkurat som medisinere bør møte virkelige pasienter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjennom dommer og andre skrifter. Vi må kjenne prosessene bak, enten det er strategiske, taktiske, kommersielle eller andre vurderinger. Kort sagt må vi få ut i verden og få litt “møkk” på fingrene.

Universitetet er ikke akkurat lønnsledende. Dyktige jurister er ettertraktet og kan stort sett velge og vrake i spennende jobber. Eksterne oppdrag kan fylle ut noe av gapet mellom universitetslønn og det man kan tjene andre steder. Hvis det viktigste er å tjene mest mulig penger begynner man ikke å arbeide på universitetet. Men at vi prioriterer annet enn å tjene mest mulig betyr ikke det at inntekt er uten betydning. Så mulighetene til å ha noen inntekter på si er med når en universitetsjobb vurderes mot andre muligheter.

Institutt for rettsinformatikk, eller Senter for rettsinformatikk som det nå heter, har alltid at en stor andel eksternfinansierte prosjekter. Dette har gjort oss bevisste når det gjelder hva man som universitetsinstitutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til parter som er i en aktuell konflikt, til oppdrag hvor resultatet ikke kan offentliggjøres og instituttet kan selvfølgelig ikke påta seg å sitte i voldgift eller delta i andre former for tvisteløsning. Men som enkeltpersoner kan vi kunnet gjøre en del av dette.

I 1999 etablerte bl.a. min kollega Jon Bing og jeg selskapet Bing & Partners. Det ble senere endret til Bing & Co.  En viktig grunn var å skape et klarere skille mellom det som gjøres gjennom universitetet, og det som gjøres utenom. Den gangen grep internrevisjonen ved UiO inn. Daværende internrevisor likte det ikke. Det ble derfor en prosess mellom oss og universitetsledelsen. Enden på den prosessen var at Universitetsdirektøren konkluderte med at dette meget var meget ryddig og eksempel på hvordan slik virksomhet burde organiseres. Han så det hele som uproblematisk.

For oss gjorde selskapsdannelsen det også enklere å organisere et samarbeid og å etablere en infrastruktur utenfor UiO. Det er en del praktiske ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kunnet holde alle møter med oppdragsgivere utenfor UiO, osv.

Vi har neppe tjent noe rent økonomisk på denne organiseringen. I alle fall for egen del kommer de fleste eksterne oppdrag til meg direkte. Eventuelle ekstra inntekter som kommer som en følget av å ha etablert selskapet var nok mindre enn de kostnader det medførte å opprettholde en egen organisasjon. Men hovedmålet var å skape ryddighet og organisere vår virksomhet på en for oss mer hensiktsmessig måte, ikke å tjene mye mer penger. Så det var greit nok.

Med virkning fra 1. januar 2011 fusjonerte Bing & Co med advokatfirmaet Hodneland, til selskapet Bing Hodneland. Da jeg meldte denne selskapsendringen inn i registeret for bierverv, var tilbakemeldingen at dette ville ikke Institutt for privatrett og Det juridiske fakultet godkjenne. Samtidig pågikk det en prosess med gjennomgang av reglene for sidegjøremål. Dette endte med en innstramming, som bl.a. innebærer at man ikke kan være partner i et advokatfirma. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Dette vedtaket gjorde at jeg har blitt tvunget til å ta et valg som jeg gjerne skulle ha unngått. Men skal jeg noen gang gjøre noe annet enn å være ved Universitetet, så er vel dette siste mulighet. Ved siden av å være ved universitetet er advokatrollen den av de typiske juristoppgaver som alltid har tiltalt meg. Så da får jeg gi advokaten i meg en sjanse. Derfor søker jeg permisjon for to år og vil fra høsten være advokat på heltid i Bing Hodneland.

Når jeg først har tatt dette valget, ser jeg fram til å ta fatt. Mange av de som som i dag arbeider innenfor “mine” områder hos i Bing Hodneland er tidligere vitenskapelige assistenter ved Institutt for rettsinformatikk. Det er personer jeg har kjent lenge og som er meget dyktige jurister. De utgjør et godt og spennende fagmiljø.

Om jeg i denne tiden kommer til å ha en tilknytning til UiO avhenger av Det juridiske fakultet. Jeg kan godt tenke meg å ha noe undervisning og veiledning. Jeg liker å undervise og jeg anser meg selv for å være ganske dyktig på det området. Men det forutsetter at jeg kan ha en professor II-stilling (20%) ved Det juridiske fakultet. Til nå har man vært restriktiv, etter min mening for restriktiv, i sin bruk av slike stillinger. Men skal fakultetet kunne nyttiggjøre seg noe av min undervisningskapasitet, så er det en forutsetning. Jeg er ikke interessert i å være timelærer.

Jeg er uenig i den innstrammingen av reglene for sidegjøremål som Det juridiske fakultet har fastsatt. Men jeg bestrider ikke fakultetets rett til å fastsette slike regler, og fakultetet må selvsagt følge sitt eget regelverk.

Som nevnt er det nødvendig for universitetsjurister å ha nærkontakt med det praktiske rettsliv. Det er også fakultetet enig i, og ser dette som verdifullt. Det er også greit å fylle ut noe av lønnsgapet mellom universitetsstillinger og andre juriststillinger. For oss som har valgt å arbeide ved universitetet har ikke det å tjene penger førsteprioritet. Men inntekt er selvfølgelig ikke uten betydning. Jeg tror ikke jeg ville ha valgt UiO som arbeidssted hvis det ikke hadde vært muligheter til noen slike ekstrainntekter.

Man skal selvsagt være bevisst hvilke oppdrag man kan si ja til, og hvilke man bør si nei til. For min del har jeg alltid sagt nei til oppdrag som innebærer å representere en part. En advokat driver i praksis mest med rådgiving. Men når situasjonen og klienten krever det, så skal advokaten gå i krigen for sin klient. Da skal man ivareta klientens interesser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en akademisk distanse. Min vurdering har vært og er at dette lett kan komme i konflikt med den akademiske integriteten. Også ellers må man selvsagt vurdere mulige interessekonflikter. For en universitetsansatt må alltid universitetets interesser gå foran hvis det kan være konflikt mellom disse og et eksternt oppdrag. Til nå har det ikke vært noe problem å håndtere dette. I et større selskap kan nok risikoen for interessekonflikt være større. Men den bør heller ikke være uhåndterbar, og i alle fall jeg har vært mentalt innstilt på å tre ut av advokatfirmaet dersom det skulle oppstå en uløselig interessekonflikt.

Jeg er ikke enig i at måten virksomheten er organisert på skal være avgjørende. Man må se på hva man faktisk gjør og i hvilket omfang det skjer. Det kan godt være selskaper som har en slik profil at partnerskap eller annen fast tilknytning vil være i beste fall problematisk. Jeg pleier å nevne advokatfirmaet Simonsen som et eksempel. Simonsen er et utmerket advokatfirma. Men de er en så markert representant for bl.a. film– og musikkbransjen at det for en universitetsansatt opphavsrettsjurist ikke ville være mulig å opprettholde nødvendig distanse til disse interessene om man har en fast tilknytning til selskapet. Arbeider man på andre rettsområder vil ikke Simonsen representere noe større problem enn andre. Jeg ser ikke at Bing Hodneland har noen tilsvarende profil som knytter selskapet til bestemte interesser på mine arbeidsområder.

I mange andre land er det vanlig at juridiske professorer også er partnere i advokatfirmaer. Jeg kan ikke huske å ha sett noen eksempler på at det har representert noe stort problem.

Min vurdering er at uformelle bindinger gjennom en nært, men ikke formalisert samarbeid over tid, kan være vel så problematisk — enten det er til advokatfirmaer eller andre. Slike forbindelser er lite synlige. Det er mer ryddig når det hele er åpent.

Det juridiske fakultet er ikke en like attraktivt arbeidsplass som det en gang var. Det merkes på rekrutteringen. De dyktigste juristene går i større grad andre steder. Kanskje søker de stilling som stipendiat og tar en ph.d grad. Men så forsvinner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan tenke seg å komme tilbake til fakultetet etter noen år i advokatbransjen, så gjør de det i praksis ikke.

Min vurdering er at denne innstrammingen er ytterligere et skritt i gal retning, og at det vil gjøre rekrutteringssituasjonen enda vanskeligere. Reglene åpner for å gjøre unntak for stipendiater og post doc. Man kan begrunne unntaket med at dette gjelder midlertidige stillinger. Men det gjør ikke en videre karriere ved universitetet mer attraktiv hvis det betyr at man må avvikle det forholdet man hadde til f.eks. et advokatfirma i stipendiatperioden.

Noe av det som alltid har tiltalt meg ved universitetet er den akademiske friheten: Muligheten til å forfølge faglige problemstillinger som man selv mener er interessante, uavhengig av om andre måtte dele ens interesse og begeistring. Verden går fremover ved at noen våger å stole på egne tanker og vurderinger, og gå mot strømmen.  Det hele har vært basert på en tillit til oss som arbeider i systemet.

Det er i disse dager 30 år siden jeg ble ansatt i min første stilling ved UiO, som vit.ass. ved Institutt for rettsinformatikk. Mye har endret seg siden den gang. Noe til det bedre. Jeg er blant de som liker at resultater i større grad tillegges vekt ved ressurfordeling enn hva som var tilfellet før. Tidligere var det slik at det man hadde fått, f.eks. av stillinger, kunne man beholde nærmest til evig tid. De veletablerte hadde flertall i alle besluttende organer og (mis)brukte i stor utstrekning den posisjonen til å tilgodese seg selv. Den som ville ta opp nye spørsmål hadde dårlige vilkår, i alle fall etter at den jevne veksten gjennom 60– og 70-tallet stoppet opp. Man kan mene mye om hvordan resultatfinansiering er gjennomført. Det er mye å være kritisk til, men den diskusjonen går jeg ikke inn i her. Vektlegging av resultater gir mer dynamikk i systemet.

Men mye har gått til det verre. Vi har sett en stadig tiltagende byråkratisering. Vi må skrive flere søknader og rapporter, og det er langt mer som skal kontrolleres og “kvalitetssikres”. “Kvalitetssikring” betyr stort sett at vi må rapportere til noen byråkrater, som på en eller annen måte skal kontrollere oss. Det skal til og med sitte byråkrater å overprøve rapporteringen av publikasjoner. Noen har til og med funnet på noe så idiotisk som at om man skulle glemme å skrive på en publikasjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke godkjent i tellekantsystemet. Jeg har lurt på hvor mye ressurser som går med til å ettertelle registrerte publikasjoner, men har ikke sett noen oversikt.

Listen kunne ha blitt lang, men jeg skal ikke komme med mange eksempler. Byråkratisering og “kvalitetssikring” gjør at det blir stadig fler byråkrater i forhold til antall vitenskapelig ansatte. Administrasjonen har endret seg fra å være et støtteapparat for forskning og undervisning, til å bli styrende og kontrollerende. Det betyr også at vi som er i vitenskapelige stillinger må gjøre stadig mer av oppgaver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mindre tid igjen til det som gjør universitetet interessant.  Videre signaliserer det stadig mindre tillit til oss som arbeider i systemet. Det nye regimet for sidegjøremål, med generell innstramming, rapportering og krav om godkjenning er ytterligere en omdreining på denne skruen.

Jeg har ikke gått inn i detaljene i de konkrete sakene, men kommenterer på et mer generelt plan.

Rekruttering AS påberoper seg offentlighetsloven. Hovedregelen etter offl § 3 er at man har krav på innsyn. Det er ingen tvil om at et offentlig universitet omfattes av loven etter § 2. Man har etter § 9 rett til å få opplysninger sammenstilt fra databaser. Det kan gjøres unntak fra offentlighetsloven og enkelte bestemmelser i denne. I offentlighetsforskriften § 4 er det gjort unntak fra gratisprinsippet (eller selvkost) for bl.a. geodata og eiendomsinformasjon. Det er dette som gjør at vi fortsatt ikke får offentlige kartdata og eiendomsinformasjon gratis, og som sikrer at dette fortsatt er en melkeku for staten. Et slikt unntak burde etter min mening ikke vært gjort. Men jeg bestrider ikke lovligheten av dette, så det er et informasjonspolitisk og ikke et juridisk standpunkt. Det er hjemmel i § 26 for å unnta eksamensbesvarelser, men ikke for eksamensresultater.

Man har etter § 13 ikke innsyn i taushetsbelagte opplysninger. I følge media er det dette UiO har påberopt seg.

Forvaltningsloven § 13 har nærmere bestemmelser om taushetsplikt. Man har blant annet taushetsplikt om personlige forhold. Om personlige forhold heter det i bestemmelsens annet ledd:

“Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. ”

Det er ikke oppgitt mer presist hvilke opplysninger som dette rekrutteringsselskapet ville ha, så jeg har ikke grunnlag for å vurdere om de krevde taushetsbelagte opplysninger.

UiO har også påberopt seg at det er interne opplysninger, som er unntatt etter §§ 14 og 15. Hvem som har studert, hva de har studert, hvilke eksamener de har tatt og resultater kan ikke være interne opplysninger. Det er vanskelig å se at UiO kan nå fram på dette grunnlaget.

Uten å gå så veldig dypt inn i dette, så er min vurdering at utleveringskravet etter offentlighetsloven er diskutabelt. Det kan godt hende at rekrutteringsselskapet etter denne loven kan kreve opplysningene. Det er også grunn til å minne om at hvis man først har krav på å få opplysningene etter offentlighetsloven, så setter ikke den noen begrensninger når det gjelder bruk. Den som utleverer opplysninger kan heller ikke sette vilkår og bare utlevere opplysninger til bruk for bestemte formål. Det skal ikke være slik at den offentlige etat som sitter med opplysningene skal kunne vurdere formålet, og dermed bare utlevere opplysninger til bruk for formål de selv de selv vil godkjenne. Noe av formålet med slike innsynsregler er at man skal kunne utøve kontroll med forvaltningens virksomhet, og de skal ikke kunne nekte utlevering for å hindre kritikk mot seg selv.

Men dette dreier seg om personopplysninger, så vi må også se på personopplysningsloven. I § 6 heter det at personopplysningsloven ikke begrenser innsyn etter offentlighetsloven eller andre lover. Det er i alle fall ikke åpenbart at personopplysningsloven er til hinder for at opplysningene utleveres.

Men personopplysningsloven setter krav til behandling av personopplysninger. Av § 8 følger at personopplysninger bare kan behandles med samtykke fra den registrerte eller med hjemmel i lov, eller hvis behandlingen kan begrunnes i nærmere angitte formål. De to punktene som gir størst rom for skjønn og som man kunne tenke seg påberopt i denne saken er c om å utføre en oppgave av allmenn interesse, og i enda større grad f, som lyder:

at den behandlingsansvarlige eller tredjepersoner som opplysningene utleveres til kan vareta en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen.

Man bør raskt kunne avvise at det å drive et kommersielt rekrutteringsselskap er en virksomhet av allmenn interesse. Skjønnstemaet i punkt f er vanskeligere. Jeg vil her ikke gå lenger enn til å si at rekrutteringsselskapet i alle fall skal argumentere godt for at deres virksomhet varetar en berettiget interesse som overstiger de registrertes interesse i personvern.

Vi må videre se på § 11 om grunnkrav til behandling av personopplysninger. Det viktigste i denne sammenhengen er punkt c, som sier at personopplysninger

ikke brukes senere til formål som er uforenlig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker.

Rekrutteringsselskapet vil bruke opplysningene til et helt annet formål enn det de ble samlet inn for ved de respektive universitetene. Igjen får jeg ta forbehold om at jeg ikke har gått inn i detaljene i saken. Men det er vanskelig å se at bruk av personopplysningene i et kommersielt rekrutteringsselskap vil være forenlig med universitetenes formål med å samle inn og registrere opplysningene. Rekrutteringsselskapet vil derfor måtte innhente samtykke fra de registrerte for å kunne gjøre bruk av opplysningene.

Selskapets har påklaget avgjørelsen og daglig leder Kjell  F. Klynderud hevder i følge Aftenposten at han ikke ser noen grunn til å innhente samtykke når det ikke er sensitive opplysninger. Denne saken dreier seg ikke om sensitive opplysninger, slik dette er definert i § 2 nr 8. Men samtykkekravet er ikke begrenset til sensitive opplysninger, så det slipper han ikke unna.

Min konklusjon er at det kan diskuteres om rektrutteringsselskapet kan kreve å få opplysningene utlevert, men at rekrutteringsselskapet uansett ikke vil kunne bruke disse opplysningene uten samtykke fra de registrerte.

Saken avdekker en betydelig svakhet i forholdet mellom offentlighetsloven og personopplysningsloven. Prinsippet om tilgang til offentlige opplysninger er viktig, også opplysninger i offentlige databaser. Geografiske data er et eksempel på data man burde kunne få, og som alle fritt bør kunne bruke slike data som grunnlag for å utvikle egne applikasjoner — gjerne kommersielle. Men at man også skal kunne få utlevert personregistre etter den samme bestemmelsen, det er mer problematisk.

Det blir for meg meningsløst å ha regler som gjør at en virksomhet skal ha krav på å få utlevert opplysninger som den ikke har lov til å benytte i virksomheten. Så uansett hva det endelig resultatet måtte bli i denne konkrete utleveringssaken, så er det behov for en opprydding.

Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”

Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Det er den enkelte forsker som selv bestemmer om noe skal publiseres, og eventuelt hvor det skal publiseres. Denne vurderingen skal ikke overprøves av en byråkrat eller en bibliotekar. Tidligere har forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm vært frempå for å frata vitenskapelig ansatte den selvfølgelige retten til å velge publiseringkanal. Og nå Pål M. Lykkja. Hvis dette er holdningen blant bibliotekarer i akademia, da synes jeg det er skremmende.

Alle forskere er selvfølglig interessert i at en artikkel publiseres i det tidsskriftet som best når de leserne jeg er interessert i. At et OA-tidsskrift i prinsippet er tilgjengelig for alle hjelper lite hvis det i liten grad leses av fagfolk. Jeg vet hvilke tidsskrifter som finnes på mitt fagfelt. Jeg vet også stort sett hvem de ulike tidsskriften når. Den som har skrevet artikkelen kjenner tidsskriftene og kjenner artikkelen, og har best forutsetninger for å vurdere hvilket tidsskrift man bør satse på. Det er en selvsagt rett for den enkelte forsker selv å bestemme hvor en artikkel skal publiseres. Dette er noe av kjernen i den akademiske frihet, slik det også har kommet til uttrykk i UNESCOs “Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel” avsnitt 12:

“To this end, higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice and under their own names, provided they are the authors or co-authors of the above scholarly works.”

Pål M Lykkja fremstår med en enorm faglig selvtillit og en skremmende vilje til maktutøvelse og overstyring når han ut fra sine ideologiske preferanser vil sensurere og diktere forskere. Jeg tiltror verken Pål M Lykkja eller andre en faglig innsikt som gjør at han kan overprøve fagfolk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 følger Pål M. Lykkja opp med dette:

“Torvund og Rønning, samt Forskerforbundet representerar mest sansynleg ein liten minoritet. Akkurat som ein mikroskopisk andel av forskarar som tvilar på menneskeskapte klimaendringar greier å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland forskarane så ser det ut til at Torvund og Rønning har gjordt det same i forhold til open access. Eg skulle gjerne likt at ein kan gjennomføre ei norsk undersøkjing for å avdekkje norske forskarar si holdning til “mandatory open access”. ”

For meg er det revnende likegyldig hvor mange eller hvor få som er enig med meg i denne saken. Jeg vil ikke bestemme hvordan andre forskere skal publisere, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal bestemme over meg. Det ligger faktisk i forskningens natur at man stiller spørsmål ved etablerte synspunkter som flertallet støtter seg til. En god forsker følger sin faglige overbevisning, uten å bøye seg for et flertall. Det gjelder valg av tema, metoder og selvfølgelig hvordan resultater skal gjøres kjent. Vanskeligere er det ikke. Men frihet til å bestemme selv er visst en tanke som Pål M Lykkja har vanskelig å forholde seg til. For han vet så mye bedre enn Helge Rønning og meg hva Helge Rønning og jeg bør gjøre. Derfor vil han tvinge oss til å danse etter hans pipe.

Sammenligningen med holdning til menneskekapte klimaendringer er retorisk slagg som sier lite om saken, men kanskje en del om Pål M Lykkja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sitter for så vidt i redaksjonsrådet for et europeisk OA-tidsskrift selv. Men jeg deler ikke evangelistenes enøyde begeistring for konseptet og synes man bruker mye uholdbar og billig retorikk for å bygge opp under sitt syn.

Publisering koster og noen må betale. Det kan betales av den som vil ha tilgang til publikasjonene, av de som vil ha noe publisert, ved støtte fra utenforstående eller ved at folk arbeider gratis. Ofte finner man kombinasjoner av alt dette.

Jeg ser ikke hvorfor det på det er så veldig viktig at akkurat vitenskapelige publikasjoner er gratis for leseren. Vitenskapelige tidsskrifter henvender seg til en liten og ganske ressurssterk gruppe. At det har blitt for dyrt og at en del forlag har fått for mye makt, er greit nok. At mange ikke ønsker å skrive en artikkel eller være reviewer uten å få vederlag, og så måtte betale dyrt for at egen institusjon skal ha tilgang til denne, er forståelig. Det er også utmerket at det utvikler seg en delingskultur i akademia. Hvorfor stiller man ikke det samme krav til den moderne verdenslittarturen? At alle bøker skrevet av Nobel– og Pulitzer-prisvinnere skal være gratis tilgjengelig? For ikke å snakke om lærebøker? Det er selvfølgelig urealistisk, men skal man gjøre tilgang enklere og billigere er dette viktigere enn vitenskapelig litteratur.

Publisering er ikke gratis. Vi ser at kostnadene nå skyves over på de som vil publisere. Det er ikke uvanlig at man må betale 3–5.000 USD for å publisere i et OA-tidsskrift. Det ekskluderer forskere som ikke har penger. Om et fagmiljø disponerer 100.000 på sitt publiseringsbudsjett og det koster 20.000 pr artikkel, da har man ikke råd til å betale for publisering av mer enn fem artikler. Vi vet da at pengene for det meste gå til de som arbeider med temaer og har synspunkter som de etablere som styrer pengene liker. Det nye, kritiske og uventede vil få et “interessant, men vi kan dessverre ikke prioritere dette nå”. Dette vil ikke være bra for den kritiske forskning som utfordrer det vitenskapelige establishment.

Man kan løse dette ved at institusjoner inngår avtaler som gjør at dette betales samlet for institusjonen, eller ved at det inngår i prosjektfinansieringen. UiO har inngått slike avtaler med i alle fall noen forlag, slik at den enkelte vitenkapelig ansatte ikke behøver å bekymre seg for hvordan man skal skaffe penger til publisering hvis artikkelen i seg selv er god nok til å bli publiset. Men det hjelper bare de som er knyttet til en institusjon med ressurser til å inngå slike avtaler og/eller har særskilt finansiering som dekker dette. Skillet mellom de som er innenfor og de som er utenfor kan bli enda større enn det er i dag.

Pål M Lykkja kommer også trekkende med de sedvanlige ulandsargumentene, og skriver:

“Med open access så kan afghanske kvinner delta, med tradisjonell publisering så må dei gå på universitetet (som berre er tilgjengelege for menn, og som nesten garantert ikkje har tidsskriftet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talentfull professor i Kamerun delta på lik linje i fagfellevurdering og akademisk arbeid som andre. Utan open access så er det ikkje mogleg.”

Han er søt i sin omsorg for afghanske kvinner. Men mener Pål M Lykkja virkelig at tilgang til vitenskapelige artikler er det som kan bidra til bedrede forhold for afghanske kvinner, eller er det bare nok et billig retorisk poeng? Tror han at afghanske kvinner som stenges ute fra utdannelse har god internettforbindelse, gode nok engelskkunnskaper og tilstrekkelig faglig basisinnsikt til å kunne få nytte av internasjonale forskningspublikasjoner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen litteratur som her vil være viktig. Fri tilgang til vitenskapelige tidsskrifter via internett har i beste fall mikroskopisk betydning i denne sammenhengen.

Den dyktige professoren i Kamerun, som Pål M Lykkja også kommer trekkende med, kan komme til å komme dårligere ut med den OA-trenden vi nå ser, med mindre han gjør som så alt for mange andre dyktige fagfolk fra utviklingsland: Reiser til USA eller Europa. Han kan riktignok lese mer av det som O Store Hvite Guru i USA eller Europa skriver. Skjønt de fleste store forlag lar universiteter i utviklingsland få tilgang til tidsskrifter gratis eller til en lav pris, så sannsynligvis har han tilgang uansett.

Utfordringen for utviklingsland er å bygge opp egne, sterke fagmiljøer og hindre hjerneflukt. Det er viktig at de driver egen forskning og får publisert sine resultater, ikke bare at de får tilgang til vestlige publikasjoner. Jeg tviler på at Lykkjas dyktige kamerunske professor er i stand til å legge 3.000 USD på bordet for å få publisert sin artikkel. Uten disse pengene vil han være utestengt fra å delta i en OA-verden med en forretningsmodell basert på at forfatteren betaler for publisering.  En “eksportsubsidiering” av kunnskap kan gjøre at strømmen i enda større grad bare går en vei.

Men om vi nå vender tilbake til utgangspunktet, så er jeg positiv til OA, selv om det er nyanser i bildet som evangelistene hopper over. Hvis OA er så flott som evangelistene tror, da vil det bli den dominerende publiseringsformen og vil ikke være avhengig av tvang. Likevel: Uansett hva jeg måtte mene om OA i seg selv, så ville det aldri falle meg inn å tvinge andre til å publisere i slike tidsskrifter. Jeg lever greit med at andre mene rnoe annet og har andre preferanser enn meg, og at disse handler ut fra hva de selv mener er best — så lenge de ikke vil påtvinge meg sine standpunkter. Det er dette Pål M Lykkja ser ut til å ha problemer med å forstå, i sin iver etter å bestemme over akademia.

Alle utdanningsinstitusjoner er interessert i å få studenter. En del av finansieringen er knyttet til antallet avlagte eksamener. Man ønsker ikke å sage av den grenen man sitter på. Det er derfor ingen som er interessert i å sette urealistiske eller unødvendige opptakskrav.

Utdanningsinstitusjonene vet best hvilke faglige forutsetninger man må ha for å kunne gjennomføre. Følgende eksempel er referert etter hukommelsen, med alle de feilkilder det innebærer. Men likevel:

Samfunnsøkonomi ønsket å innføre krav om matematikk på høyeste nivå som opptakskrav. Det var et stort problem at studenter uten nødvendige matematikkunnskaper begynte på studiet, og selvfølgelig strøk svært mange av disse. Om jeg har forstått det rett, så er samfunnsøkonomi på videregående et pratefag. Man skal man studere det, da blir det alvor og man må beherske matematikk på et høyt nivå.

Det er bortkastede ressurser å undervise studenter som ikke har de nødvendige forkunnskaper når de starter. Det er bortkastet tid og penger for studenter som begynner på noe de ikke har sjanser til å gjennomføre og det fører til mange nederlag og personlige tragedier.

Dette var, fortsatt forutsatt at min hukommelse ikke lurer meg, i Øystein Djupedals statsrådstid. Han svarte omtrent slik: Rådgiverne på videregående skole må fraråde elever som ikke har nødvendige kunnskaper å søke seg til slike studier. Snakk om politisk ansvarsfraskrivelse! Man får ikke lov å stille krav, men man skal fraråde elever fra å søke.

Utdanningsinstitusjonene konkurrerer om studenter. Man ønsker et bredt søkergrunnlag og vil ikke utelukke søkere som har rimelige forutsetninger for å gjennomføre. Det er derfor ingen fare for at jusstudiet skulle stille krav om rettslære fra videregående.

Det sies at om man setter slike opptakskrav må folk bestemme karriere tidligere. Det er delvis riktig og helt greit. Den som velger noe annet enn den mest krevende matematikkvarianten på videregående velger allerede i dag bort en del studier. Jeg har ikke oversikt over hvilke studier som stiller slike krav, men jeg tror at man da har utelukket blant annet medisin– og sivilingeniørestudiet.

Sliter man med matematikk, da får man bare innse at man ikke bør forsøke seg på en karrierevei hvor det er nødvendig å beherske matematikk. Man kan ikke vedta politisk at økonomer ikke behøver å kunne matematikk. Å holde slike studier åpne for alle er meningsløs snillisme og nærmest et bedrag mot studenter som man vet har små muligheter til å komme seg gjennom studiet. Tilsvarende må man kunne stille krav om et visst minimumsnivå i språk for dem som vil studere språk. Det bør også være mulig å stille karakterkrav når det i praksis ikke er tilstrekkelig at man såvidt har stått. Det er langt bedre at unge mennesker får beskjed tidlig om at dette vil man ikke kunne gjennomføre, enn at man etter noen tunge år må erkjenne nederlaget og gi opp.

Om noen skulle angre på sine fagvalg på videregående, f.eks. fordi man ser at den studievei man ønsker er stengt, så bør det være mulig å ta de fag man mangler — noe det også er. Men da får man skaffe seg nødvendige kunnskaper først, og deretter søke seg til studier. Dette er en oppgave for videregående skole, ikke for universiteter og høgskoler.

Generelt er jeg tilhenger av at vi bruker flere kanaler. Folk er forskjellige. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, andre lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, andre får med mer av det de leser. Selv liker jeg dessuten formatet. Jeg liker lydbøker og gode radioprogrammer, selvfølgelig også med faglig innhold.

Jeg liker best rent lydformat, selv om video også kan være greit. Men fordelen med lyd er at man slipper å se på den. Man kan høre på dette i bilen, på spinningsykkel, mens man lager mat, osv. Video fungerer dårlig i slike sammenhenger.

Selv har jeg valgt å bruke og gjøre tilgjengelig lydopptak på to måter. Jeg har laget et par serier som er laget for dette formatet. Foreløpig er det en generell innføring i jus, kjøpsrett og pengekravsrett. Det er ikke forelesningsopptak. I tillegg legger jeg ut opptak av forelesninger og også av enkelte foredrag holdt i andre sammenhenger. Dette er to helt ulike formater, og jeg håndterer dem helt forskjellig. Jeg starter med forelesningene.

En forelesning er noe som skjer der og da. Selv om forelesninger for det meste er monologer, så skjer de likevel i en kommunikasjon med auditoriet. Den som ikke er til stede vil aldri få med seg alt som skjer i auditoriet. Vi skal holde fast ved at den primære målgruppen for en forelesning er de som er til stede. Vi skal ikke laste en masse ekstra på forelesningen som gjør at den blir dårligere for de som faktisk er til stede. Hvis det gjøres opptak vil det kunne påvirke forelesningen på flere måter.

Det er ikke alle som trives på kateteret, og det skal vi ha respekt for. Ved universitetene skal de fleste vitenskapelig ansatte bruke halvparten av sin tid på forskning, den andre halvparten på undervisningen. Man kan være en glimrende forsker, men mislike rollen som foreleser. Den som som er ukomfortabel når han eller hun står foran en forsamling blir ikke mer komfortabel om noen stiller og en mikrofon og eventuelt et videokamera foran vedkommende for å gjøre opptak. På denne måten kan opptak gjøre forelesningen dårligere.

Mange vil bruke en del foreløpige og upubliserte resultater i sin undervisning, som man ikke ønsker å publisere gjennom uformelle kanaler før det er publisert på ordentlig. Opptak som spres vil kunne gjøre folk mer forsiktige i bruke av slikt materiale. Endelig vil nok noen legge mer bånd på seg i forhold til hva man sier når det blir tatt opp og spredt. Også dette kan gjøre forelesningene dårligere for de som er til stede.

Konklusjonen så langt er podcast kan være utmerket, men det skal være frivillig om man vil gjøre forelesninger tilgjengelig på denne måten.

Når vi gjør tilgjengelig opptak av en forelesning er det en form for publisering. Men det er ikke en publisering som har vært gjennom de vanlige prosedyrer for kvalitetssikring. Det er som om man skulle diktere en artikkel og sende den ut uten at man har lest gjennom den etterpå. Ingen av oss ville finne på å publisere noe på den måten. Da jeg begynte å legge ut opptak av forelsninger tenkte jeg at jeg bare skulle høre gjennom dem først og eventuelt luke ut det verste før jeg la dem ut. Men har man hatt 2x45min forelesning tar det minst to timer å høre gjennom og gjøre noen helt enkle regideringer. Man får altså to timer etterarbeid i tillegg til forberedelsene. Og det har man ikke tid til. Opptakene ble liggende i et fåfengt håp om å kunne se på dette en annen dag. Den eneste realistiske muligheten er å legge det ut “as is”, uten gjennomhøring og uten redigering.

Selv synes jeg det er helt greit å gjøre opptak av forlesninger tilgjengelig for de studentene som følger faget. Om muligheten for å høre et opptak gjør at noen stresser litt mindre med å skaffe barnevakt for å kunne gå på forelesning, så er det helt greit. Men jeg er ikke helt komfortabel med at de spres alt for mye. Tidligere valgte jeg å gjøre slike opptak tilgjengelig i Fronter. Nå har jeg valgt å legge dem ut på nett på et åpent område. Men hva som er URLen til dette området har jeg opplyst til mine studenter, ikke til andre. Så de er ikke så lette å finne fram til.

Jeg kommer til å slette disse opptakene. Når det skjer har jeg vel ikke helt bestemt meg for. Det skjer selvfølgleig ikke før de studentene som nå følger faget er ferdig med eksamen. Men det vil i alle fall skje før neste gang jeg skal undervise i dette faget. Jeg ser ingen grunn til at gamle opptak skal ligge ute når undervisningen igjen starter.

Andre får mene hva de vil om hvordan jeg har valgt å gjøre dette. De må gjerne mene at det er helt greit at alt er lett tilgjengelig for alle og at det blir liggende ute til evig tid. Hovedpoenget er ikke om det skal gjøres sånn eller slik, men at det er jeg som bestemmer hvordan mine forelesninger skal gjøres tilgjenglelig. Andre kan gjøre det på sin måte.

Et spørsmål som jevnlig kommer opp, er om studentene vil slutte å komme på forelesningene og høre på opptak i stedet. Jeg bekymrer meg ikke for det. En god forelesning blir bedre om man er til stede i auditoriet, og en dårlig forelesning blir enda dårligere om man bare hører den i opptak. Men gir opptaket mulighet til å følge med for studenter som ikke har anledning til å være til stede, så er det utmerket. Og er våre forelesninger slik at studentene bare vil høre opptaket etterpå, så fortjener vi vel ikke bedre da.

På debattmøtet var det også litt spørsmål om rettigheter til det vi som universitetsansatte skaper. Mitt svar på dette er at det bare kan bli snakk om en meget begrenset rettighetsovergang til universitetet, om noen i det hele tatt. Universitetet lever ikke av å selge resultatene av vårt arbeid. Derfor trenger de heller ikke noen rettigheter som skulle gi dem muligheter til å selge dette, f.eks. som forlag eller en annen mediebedrift.

Som vitenskapelig ansatte har vi og skal ha akademisk frihet. I universitets– og høyskoleloven § 1–5 (6) står det om dette:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd [vitenskapelig stilling] har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

En overdragelse av rettigheter til arbeidsgiver som begrenser adgangen til offentliggjøring, herunder at arbeidsgiver skal kunne bestemme om og eventuelt hvordan noe skal offentliggjøres, vil være i strid med dette. Som opphavsmann er det dessuten mitt valg om noe skal offentliggjøres og på hvilken måte. Det vil være uakseptabelt om en eller annen byråkrat skal pålegge en publisering av noe man selv ikke ønsker å publisere, eventuelt at man pålegges å gjøre det tilgjengelig for en videre krets enn man selv ønsker.

Jeg legger gjerne ut både opptak og annet på nett. Men kommer det et pålegg om at det skal gjøres, da kommer jeg nok heller til å være en som saboterer dette.

Å produsere for nett er noe annet. Jeg har i det siste året hatt stor glede av en lang rekke serier om musikkhistorie fra et selskap som heter The Teaching Company. Jeg har kommentert noen av dem i dette innelgget om å lytte til klassisk musikk, og dette om opera. Jeg har også sett på et par av deres videoserier om kunsthistorie. Dette er audio– og videoproduksjoner som kanskje kan kalles akademiske populærforelesning. Skjønt når man har en serie på 32 forelesninger à 45 minutter om Beethovens symfonier, så er nok gjennomgangen grundigere enn mange av de forelesningene vi gir våre studenter.

Vi må velge målgruppe og henvende oss til denne. Alle som har vært til stede på en konsert eller noe annet arrangert av NRK har merket at man produserer for radiolytterne eller TV-seerne, ikke for de som er til stede når opptaket gjøres. Som publikum er vi en slags kulisse i produksjonen. Hører vi på et opptak fra en forelesning kan vi få en følelse av at vi står ved døren og lytter. Den er ikke ment for oss. Jeg har noen ganger forsøkt å lytte til slike opptak av forelesninger om emner som interesserer meg. Men jeg har ikke klart å fullføre. Selv om forelesningene sikkert var utmerket, så er opplevelsen ikke god for den som ikke er og aldri har vært til stede.

The Teaching Company produserer sine serier i studio, med publikum. I videoversjonene er scenografien enkel. En professor står bak kateteret og foreleser, og de vises noen bilder m.m. på skjermen. Man kan nok lage bedre TV-produksjoner. Simon Schama’s The Power Of Art fra BBC er en mer fengende gjennomgang av deler av kunsthistorien. Men den har sikkert kostet mye mer å produsere. Og kanskje er det ikke så dumt med en serie hvor akademisk skikkelighet prioriteres foran spektakulær TV-produksjon.

Et universitet kan sikkert lage produksjoner til svarende de man får fra The Teaching Company. Profesjonell produksjonshjelp, både når det gjelder det rent opptakstekiske og regi vil helt sikkert gjøre produksjonen bedre enn det vi klarer å snekre sammen på egenhånd.

Er det motvillige professorer som hindrer bruk av podcast? Noen er sikkert motvillige. Men det er ikke hovedproblemet. Problemet har til nå vært, i alle fall ved UiO, at det er så dårlig tilrettelagt for dette. Jeg begynte å interesser meg for dette sommeren 2006, etter å ha fått demonstrert var CALI gjorde på dette området i sitt Classcasterprosjekt. Da jeg høsten 2006 henvendte meg til de som burde ha ansvaret for slikt for å finne ut hva UiO hadde å tilby, var svaret at de ikke hadde noen ting. Men de skulle vurdere om det kanskje kunne være grunn til å begynne å tenke på dette. Så alt jeg har gjort har jeg måttet gjøre på egenhånd, men utstyr og progamvare som jeg selv har anskaffet. Vi kan ikke regne med at alle professorer tilfeldigvis er opptatt av musikk ved siden av sitt fag, og derfor har ganske godt opptaksutstyr og gode lydredigeringsprogrammer hjemme. Vi kan heller ikke regne med at professorer flest synes at det tekniske er interessant og derfor er villig til å bruke en del tid på å finne ut av dette.

Det CALI presenterte i 2006 var et system basert på den filosofi at det skulle være så enkelt at selv en jusprofessor kunne bruke det. De baserte segpå bruk av mobiltelefon med håndfri-sett. Man ringte et internt nummer, tastet en personlig kode og opptaket var i gang. Når “samtalen” ble avsluttet foregikk den videre prosesseringen automatisk og opptaket ble publisert på vedkommende forelesers blogg. Dette er snart fem år siden, så de har sikkert utviklet tjenesten videre siden den gang. Hvis man når man logger seg på PCen i auditoriet også kan velge fag og starte opptak, ville sikkert flere ha gjort det. Da bør det bakeforliggende systemet ta hånd om hele publiseringsrutinene, slik at den enkelte foreleser kan konsentrere seg om sin forelesning.

I byråkratiets verden synes tankegangen ofte å være at man først skal komme med et pålegg, så får man eventuelt vurdere om man også skal legge til rette for at folk faktisk kan gjøre det de er pålagt. Dessverre har slikt byråkrati også fått fotfeste ved universitetene. Det man bør gjøre er å legge forholdene til rett for at de som ønsker det enkelt skal kunne gjøre opptak av forelesning. Så kan de som ønsker det ta det i bruk.

Å lage særskilte audio– eller videoserier krever en del. Om man skal komme dit at dette blir mer enn eksperimentelle ildsjelprosjekter så må de som gjør dette bli honorert for det de gjør. Det behøver ikke være honorering i penger, men ved at man blir godskrevet dette som undervisning. Lager man en serie som er ment å skulle kunne brukes noen år, bør man godskrives med minst det dobbelte av hva som godskrives for vanlige forelesninger. 10 timer audio– eller videoproduksjon bør minst godskrives som 20 timer forelesning. Og selv da er nok godtgjørelsen liten sammenlignet med annen undervisningsvirksomhet.

I dag får klagesensorer vite resultatet fra ordinær sensur, og studenten kan begrunne sin klage. Man får også vite navnet på forrige sensor.

Her er jeg helt enig med Aksel Braanen Sterri. Dagens klageordning er strengt tatt ikke klageordning, men ny sensur.

En klageordning betyr at den opprinnelige sensuren vurderes og eventuelt endres. Slik var det tidligere, i alle fall ved Det juridiske fakultet. Da kunne man kreve skriftlig begrunnelse av opprinnelig sensorer, og sensorene kunne også omgjøre sitt sensurvedtak (slik man kan omgjøre andre forvaltningsavgjørelser, som sensur ved offentlig eksamen er). Kandidaten kunne skrive klage, hvor han også kunne holde seg til sensorenes begrunnelse. Alt gikk videre til klagekomisjonen.

I en bedømmelse av en eksamensbesvarelse vil det alltid være et element av skjønn. I klagebehandlingen skulle vi vurdere om sensuren var feil. I praksis var det slik at det måtte være avvik ut over det som ligger innenfor normale skjønnsmarginer før vi eventuelt satte ny karakter, dog slik at man alltid kunne endre fra ikke bestått til en bestått karakter. Det hører med i dette bildet at vi den gang hadde en langt mer fingradert karakterskala, slik at marginene kunne være ganske små for å gå et trinn opp eller ned på denne. Jeg liker ikke dagens karaktersystem, men det er en annen diskusjon.

Nå er det som nevnt ingen egentlig klagebehandling, men ny sensur. Man krever ganske enkelt å få besvarelsen bedømt på nytt. Det skal være en fullstendig ny prøving — også slik at det skal utøves et nytt skjønn. (Og selv om karakterskalaen er grovere, så vil det fortsatt kunne være tvil om hvorvidt en besvarelse f.eks. er en god C eller en svak B.)

Jeg har bare erfaring fra Det juridisk fakultet, og vet ikke om praksis er en annen ved andre fakulteter. Det er også noen år siden sist jeg deltok i klagebehandling (heldigvis — det er kjedelig arbeid). Så jeg må ta noen forbehold.

Ved vanlig eksamenssesur gis ikke kandidatene anledning til å komme med en lang begrunnelse for hvorfor de mener de bør ha en god karakter — eller i alle fall en bedre karakter enn ved ordinær sensur. Hvis begrunnelsen er god vil den kunne påvirke resultatet i klageomgangen. Det er faktisk derfor man skriver en begrunnelse. I en klagebehandling i egentlig forstand er dette helt greit, men ikke når det er ny sensur. De som klager får da en fordel i forhold til studenter som ikke klager og dermed ikke gis anledning til å argumentere for hvorfor de bør få en god karakter.

I Aftenposten vises det til noen forsøk hvor man hadde sendt eksamensbesvarelser som hadde blitt bedømt til D inn i klageomgangen med beskjed om at de hadde blitt bedømt til B og noen uten informasjon om karakter, og klagesensorene var mer tilbøyelig til å gi B når de visste at dette var den opprinnelige karakteren.

Min erfaring er at man kvier seg for å gi studenten en dårligere karakter i klageomgangen enn den som ble gitt ved ordinær sensur, selv om man skulle mene at den opprinnelige karakteren er for god. Det skal være klare avvik før man vil endre karakteren den veien. Derfor er jeg egentlig ikke så veldig overrasket, og det hadde sannsynligvis vært enda klarere om spriket hadde vært mindre: Om de hadde fått beskjed om at besvarelsen var bedømt til C og ikke til D.

Ut fra min erfaring betyr det mindre om man får vite hvem som har hatt sensur i første omgang, men det er kanskje et større problem i mindre fag. I praksis benyttes meget erfarne sensorer i klagebehandlingen. Man lar seg nok neppe påvirke av hvem som opprinnelig sensurerte oppgaven. På den annen side er det ingen grunn til at klagesensorene skal få vite hvem sensorene var. Det er en opplysning man ikke har behov for eller noen nytte av, så da kan det like godt droppes.

I praksis er det ganske risikofritt å klage. Man får en sjanse til og i praksis vil man enten oppnå status quo eller en forbedring. Dermed får man mange helt grunnløse klager. Kandidatene er misfornøyd med karakteren og klager, uten at dette er basert på en ordentlig vurdering av om  resultatet var riktig eller fiel i utgangspunktet. Man kan alltids prøve seg.

Feil kan forekomme, også ved eksamenssensur. Derfor er det bra at det finnes en klageordning. Men klagebehandling er ressurskrevende, og det er bedre å bruke ressurser til undervisning enn til eksamenssensur i flere omganger. Det er derfor også viktig å begrense klagebehandling til de tilfeller hvor det kan være reell grunn til å klage.

Selv likte jeg bedre den tidligere ordningen. Men når man har valgt ny sensur fremfor klagebehandling, da får man også ta konsekvensen av det. Da må det være ny sensur på vilkår som tilsvarer vanlig eksamenssensur: Anonym, uten informasjon om tidligere karakter og uten at klager skal kunne legge ved et prosedyreskriv.

I dag, 18. januar 2011, er det 75 år siden Blindern-anlegget offisielt ble åpnet av kong Haakon VII. Man kan lese litt mer om dette på Morten Dæhlens blogg. Han skrive rom dette og trekker linjer fram til det nye praktbygget som vil åpnes offisielt på UiOs 200-årsdag, 2. september 2011, det nye informatikkbygget. Som instituttleder ved Institutt for informatikk er det ikke akkurat overraskende at Morten Dæhlen trekker linjen mellom disse to begivenheter.

Jeg hadde feste meg ved datoen 18. januar 1936, ut fra ganske sparsommelige opplysninger om åpning ved UiO. Et sted sto det at det første bygget på Blindern ble tatt i bruk, men det er ikke riktig. Farmasibygget ble tatt i bruk i 1931. Andre steder sto det noe om åpning. Min søking gjorde at jeg blant annet fant fram til Morten Dæhlens blogg hvor dette omtales.

Men det som virkelig slo meg, og som var litt deprimerende, er hvor lite som står om dette. I bind 4 av 5-bindsverket om Oslos historie, som handler om perioden 1900–1940 er utbyggingen av Blindern knapt viet plass i det hele tatt. At Universitetet trenge plass, at det var mye diskusjon om hvorvidt det skulle bygges ut på Tøyen eller Blindern, hvor valget til slutt falt på Blindern og det ble innviet i 1936, det var visst ikke viktig for de som skulle skrive Oslos historie. Selv om dette er et viktig monumentalbygg i funkisstil ved en viktig institusjon i byen er det heller ikke funnet verdig å bli inkludert i “Oslo — en arkitekturguide” eller i Oslo byleksikon.

Når jeg synes dette er noe deprimerende, er det fordi dette bare bekrefter Oslos stemoderlige behandlingen av Universitetet i Oslo, selv om det ikke er myndighetene som har ansvaret for de verkene som nevnes.

Undersøkelsen gjelder karakterer i grunnskolen, om jeg har forstått det rett, og jeg kjenner ingen detaljer ut over det som SvD gjengir. Jeg skal ikke diskutere hvor tidlig man bør begynne med karakterer i skolen. Men jeg griper sjansen til å reflektere rundt karakterer mer generelt, og særlig i høyere utdanning.

Min profesjon, juristene, har vært og er fortsatt ekstremt opptatt av karakterer. Det har til tider tippet over grensen til det sykelige og latterlige. For inntil ca 40 år siden ble juristenes eksamenskarakterer publisert i Norsk Retstidende. Traff man en jurist man ikke kjente fra før sjekket man gjerne vedkommendes eksamenskarakter, og dermed var personen satt i bås — selv om det kunne være 20 år siden vedkommende to eksamen.

Karakterene ble utregnet og oppgitt som et gjennomsnitt, men “nøyaktighet” på 0,01. Den som hadde 2,74 ble ansett for å være bedre enn den som hadde 2,75. Jeg er ikke matematiker, men mener å huske fra det vi en gang lærte om unøyaktighet at resultatet blir aldri mer presist en grunnlagstallene. Så når enkeltbesvarelser ble vurdert i intervaller på 0,05 kunne heller ikke samlet resultat bli mer nøyaktig enn 0,05. Men det er detaljer.

Nå har jeg inntrykk av at andre profesjoner også har sine rangeringer, selv som man ikke har knyttet dem så eksplisitt til karakter som jurister har gjort. For noen år siden var jeg i et selskap med mange sosialøkonomer — eller samfunnsøkonomer som de kaller seg i dag. Jeg har forstått det slik at de fire mest prestisjefylte arbeidsplasser for sosialøkonomer er (eller i alle fall var den gangen) Norges Bank, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Universitetet. Det var en klar rekkefølge mellom disse, uten at jeg husker rangeringen. Det som slo meg var at de ikke snakket om eksamenskarakterer, men de snakket mye om hvem som kom til å havne hvor blant disse arbeidsstedene — og det var basert på deres eksamensprestasjoner. Andre profesjoner har sikkert andre måter å uttrykke dette på.

Det har vært mange forsøk på å dempe karkaterpresset for jusstudenter, uten at de har vært særlig vellykkede.

Jeg forsvarer karakterene. Jeg vil tro at noe av det som den svenske undersøkelsen viste vil gjelde i langt sterkere grad ved høyere utdannelse enn på et lavere nivå: Når formelle vurderingssystemer fjernes eller får mindre betydning, da vil de uformelle vurderingene få en større plass. I uformelle vurderinger er det lettere å legge vekt på — bevisst eller ubevisst — hvor vedkommene kommer fra, hva slags bakgrunn han eller hun har, og ikke minst nettverk. Det blir kort sagt lettere å ta mindre saklige hensyn. Det kan ikke være så mye tvil om at den som kommer fra en kjent (jurist)familie godt etablert på Oslo vest får fordeler i forhold til den som kommer inn i faget uten å ha med seg en slik familiebakgrunn.

Karakterer har bidratt til at andre har kunnet slå i bordet med papirer som viser at de er bedre enn den pappagutten fra Oslo vest. De som har tjent på dette menn som ikke har kunnet flyte på familien, og kvinner mer generelt. Taperne har vært pappaguttene fra Oslo vest.

Etter å ha bedømt studenters prestasjoner og satt karakterer i drøyt 25 år vet jeg at det er store forskjeller på gode og dårlige prestasjoner og at forskjeller i karakterer er godt fundert. Man ser lett hvem som har “skjønt det” og hvem som ikke har det. Det vil alltid være et visst skjønn og det skjer sikkert feil, men generelt gir karakterene et godt bilde av faglig nivå.

Men de som skal vurdere personer f.eks. ved en ansettelse, de må ikke glemme at det er mye som karakterer ikke sier noe om. Slik sett har juristenes enøyde fokus på karakterer vært ganske absurd. Karakterer sier bare noe om det som kan måles på en eksamen, og det er mye som ikke prøves på den måten. Det kan være kompetanse på andre områder, personlige egenskaper og selvfølgelig også juridiske ferdigheter som ikke kan testes i den nokså kunstige arbeidssituasjonen som en eksamen er.

Overfor studenter pleier jeg å understreke at karakteren har stor betydning for starten på yrkeskarrieren. En dyktig person med relativt svake eksamensresultater vil kanskje aldri få den sjansen han eller hun trenger for å vise hva vedkommende virkelig kan. De med gode karakterer som mangler andre viktige egenskaper vil fort bli avslørt — og de vil gjerne bli sittende fast hos en arbeidsgiver som ansatte vedkommende ut fra eksamensresultatet.

Jeg tror det var Det juridiske fakultet i Oslo som var først ute med å innføre “ECTS-skalaen” A — E i Norge. Her skjedde det etter sterkt ønske fra studentrepresentantene (som ikke nødvendigvis er representative for studentene), ut fra en idé om at en slik skala med langt færre karaktertrinn skulle dempe karakterpresset. Det var selvfølgelig helt feil, i tillegg til at man valgte noe som aldri var ment å skulle være en krakterskala. En slik endring har bidratt til å gjøre karakterpresset større — og de ble advart.

Når det er få karkatertrinn med stor avstand mellom trinnene betyr det desto mer hvilket trinn man havner på. Hvis man tidligere fikk 2,80 så visste man at det ikke var så langt unna en laud. Får man en C i dagens system kan det være nesten veldig bra (B) eller nesten veldig dårlig (D). Karakteren sier lite, og det betyr enormt mye å få en B fremfor en C. Hvis man har flere eksamener med separate karakterer vil dette kunne nyansere bildet. Når man — som ved Det juridiske fakultet i Oslo — har få eksamener med grove karakterer, da kombinerer man det verste av to systemer.

En karkaterskala bør etter min mening være asymetrisk og topptung. Vi kan ha behov for å nyansere blant de beste prestasjonene slik at det er mulig å skille mellom de som er klart bedre enn gjennomsnittet og de som er fremragende. I den andre enden av skalaen er det ikke det samme behovet for nyansering. Det holder å angi at det er en gjennomsnittsprestasjon, klart under gjennomsnittet men likevel akseptabel, og ikke akseptabel (stryk). Med dagens karakterskala synes jeg det er meningsløst å skulle nyansere mellom D og E, samtidig som jeg gjerne skulle kunnet gi C+ og noen ytterst få ganger en A++ med stjerne og ekeløv.

En grunn til at jurister har vært så opptatt av karakterer er antageligvis at alle har gått gjennom den samme utdannelsen med tilnærmet lik fagkrets. De tradisjonelle obligatoriske fagene har vært dominerende, med liten grad av valgfrihet. Etter hvert som det blir større valgfrihet og kandidatene har ulik faglig profil vil nok dette endre seg. Større ulikeheter mellom lærestedene vil også bidra til dette. Men slikt beveger seg langsomt. De som skal ansette unge kandidater har som regel ikke fulgt noe særlig med på hvordan studiene har endret seg og tenker med utgangspunkt i hvordan det var da de selv studerte — og synes gjerne at det var bedre før.

Innføring av bokstavkarakterer ved universitetene var dårlig forberedt, var basert på en misforståelse og har en rekke uheldige konsekvenser. Og en ulykke kommer som kjent ikke alene — nå skal vi utsettes for Gauss også.

Begrunnelsen for at våre politikere bestemte at universiteter og høyskoler skulle innføre en ny karakterskala, var at det er en europeisk karakterskala. Bokstavkarakterer skal være et ledd i harmonisering av høyere utdanning i Europa. Men dette er basert på en misforståelse. Det finnes ingen europeisk karakterskala, og det foreligger ingen planer om å innføre dette — med mindre det eksisterer hemmelige dokumenter som sier noe annet enn de dokumentene som er offentlig tilgjengelig. Så når våre politikere har vedtatt dette i den tro at det er et ledd i en europeisk harmonisering, så skyldes dette at noen byråkrater ikke har lest de grunnleggende dokumenter godt nok.

Det arbeides for å harmonisere gradsstrukturen innen høyere utdanning i Europa og de enkelte deler av et studium tilordnes studiepoenger slik at et helt studieår utgjør 60 poeng.. Et felles karaktersystem inngår ikke i denne harmoniseringen. Men i erkjennelsen av at man har mange ulike karaktersystemer i Europa, har man laget en omregningstabell, som skal gjøre det lettere å sammenligne karakterer fra ulike læresteder. Denne er basert på at karakterer regnes om til en felles skala med fem bestått karakterer uttrykt fra A til E. Det sies klart at denne skalaen ikke er ment å skulle erstatte eksisterende karaktersystemer, men er et tillegg til disse. Det man har gjort i Norge, er å gjøre omregningstabellen til en karakterskala, hvilket i seg selv har en rekke uheldige konsekvenser. I tillegg kommer at den skalaen som er innført, også isolert sett er en uhensiktsmessig skala.

Man kan velge to grunnleggende forskjellige prinsipper for karaktersetting. Det ene er at man søker å la karakterene indikere et faglig nivå. Det andre er at det er en ren rangering, som bare sier hvordan man har plassert seg i forhold til andre studenter. Tradisjonelt har man basert seg på det første prinsippet. Man har hatt en norm som er noenlunde stabil over tid, og fagmiljøene vet hva de ulike karaktertrinn betyr i sitt fag. Man visste at den som fikk laud holdt et visst faglig nivå. I perioder hvor et studium er attraktivt og bare de best kvalifiserte kommer inn, vil karakternivået være generelt høyt. I andre perioder kan man ha en helt annen studentgruppe, og karakternivået vil bli svakere. Med et system basert på ren rangering, vil de faglige krav for å oppnå gode karakterer bli lavere dersom nivået er generelt svakt, og kravene vil øke hvis studentene er gode. Resultatene avhenger ikke bare av egne prestasjoner, men også av om medstudentene er gode eller ikke. Et karaktersystem bør først og fremst baseres på faglig nivå, og ikke studentenes plassiffer blant sine medstudenter.

En omregningstabell må nødvendigvis basers på en rangering. Vi kan si at en student er blant de 8–12% beste, men vi kan ikke regne om faglig nivå. Når man i Norge har vedtatt å gjøre omregningstabellen til karakterskala, så tvinges man også til å ta med det prinsippet som denne skalaen bygger på, hvilket er en rangering med normalfordeling av karakterer. Det sies at de nye karakterene skal gjøre det lettere å forstå norske karakterer i utlandet. Kirsti Harg uttaler til Aftenposten at C er en god karakter i det nye systemet. Kan hende er det riktig, men en C er i alle fall ikke en god karakter der hvor man har tradisjon for å bruke en skala som til forveksling ligner, nemlig i USA. I USA brukes dessuten pluss og minus, for å nyansere bildet. Så her vil de nye karakterene heller øke risikoen for misforståelser, og svekke norske studenters muligheter.

En Gauss-basert karakterskala i kombinasjon med klageadgang, er et temmelig håpløst prosjekt. I praksis må sensorene tildele plusser og minuser, som indikerer hvilke studenter som eventuelt skal gausses opp eller ned. Men disse vil kun være til internt bruk ved en eventuell etterfølgende justering av karakterer. Vi har en plikt til å begrunne vår karaktersetting dersom studentene ber om det, og vi kan da ikke underslå at vedkommendes prestasjon har blitt gausset ned etter først å ha fått en bedre karakter. Men dette vil nærmest være en oppfordring til å klage over sensuren. Og skulle klagekommisjonen sette karakteren opp til B, vil dette måtte bli stående. Vi kan ikke ha et system som gjør klageadgangen illusorisk fordi endring av karakterer fører til at kurven ikke blir riktig.

Dette betyr ikke at det ikke har vært behov for en revisjon av. Det har vært mange ulike systemer, og i alle fall en del av dem har vært for fingraderte på alle nivåer. Den vanligste skalaen, men bestått karakterer fra 1.0 til 4.0, har 41 karaktertrinn hvis man bruker hele skalaen (noe man i praksis ikke har gjort). Å rangere studenter etter en slik skala, blir meningsløst. Men det er langt fra 41 til 5, og man kunne ha valgt noe et sted i mellom disse ytteligheter.

En karakterskala bør ikke være symmetrisk, slik en Gauss kurve vil være. Det er større behov for nyansering på toppen enn in bunnen av skalaen. Ved Det juridiske fakultet har vi i noen år brukt bokstavkarakterene. Det er frustrerende at systemet ikke tillater oss å honorere en virkelig fremragende prestasjon. Samtidig oppleves det ikke som meningsfylt å skulle foreta en rangering av svake prestasjoner mellom D og E.

Det er ingen skam å snu, heller ikke når man har gått seg vill i et forsøk på internasjonalisering. Det er ennå ikke for sent, men tiden begynner å bli knapp. For å gjøre det klart at man ikke har valgt omregningstabellen som karakterskala, bør man velge andre betegnelser enn bokstaver. Skalaen bør være mer nyansert i toppen. Så kan prestasjonene regnes om til ECTS skalaens bokstaver slik det er forutsatt at denne skalaen skal benyttes. Det vil gi studentene et supplement, og det vil gi institusjonene korreksjonssignaler. Men det ødelegger ikke bedømmelsen av studentene.

Man kan sikkert kritisere klippingen av programmene. Men det er nå en gang slik TV produseres, når det ikke går direkte. Jørgen Lorentzen har imidlertid fått mange sjanser til å komme med korreksjoner. Jeg synes han har benyttet disse mulighetene svært dårlig. Han har vært mer opptatt av å angripe programmet og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kortversjonen av hans argumentasjon i forhold til realiteten er at det ikke finnes beviser på at han tar feil, og da forutsetter han at han har rett. Man blir ikke særlig imponert av slikt.

Lenge før Hjernevask, i en kommentar i Ukeavisen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese følgende under overskriften “Kunnskapsforakt”:

“Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?”

Noe tilsvarende kan man lese i Astrid S Dypviks artikkel “Den vanskelege evolusjonen” i Dag og Tid 16. oktober 2009.

Googler man ordet “biofascist” får man inntrykk av at dette er et ord Jørgen Lorentzen har den tvilsomme æren av å innført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bruker det for å karakterisere sine motstandere.

Før Hjernevask ble sendt hevdet han i Dagbladet at programmet var et resultat av Harald Eias 40-årskrise og at han nylig var skilt. Man kan trygt si at Jørgen Lorentzen hadde lagt debattnivået særdeles lavt allerede før serien ble sendt.

Men Jørgen Lorentzen gir seg ikke. I en kronikk i Aftenposten 20. april karakteriserer han noen av sine kritikere (Ole Texmo, Kjetil Rolness, Sylvi Listhaug og Jon Hustad) som “høyrepopulistiske hærførere” og at disse lokker “de feige hyenene ut av elefantkirkegården”. Disse feige hyenene som “marsjert i skjellsordtakt”. Disse feige hyenene er “Ottar Brox, Øyvind Østerud, Stig Frøland, Kristian Gundersen, Tor K. Larsen og andre”.

“Hadde de hatt redelige hensikter med sine innlegg” fortsetter Jørgen Lorentzen i sin omtale av høyrepopulistene og hyenene, og beskylder dermed disse for uredelighet.

Noen av populistene og hyenene skal i følge Jørgen Lorentzen ha sagt at han har påvirket norsk politikk. Det er mulig at han betrakter det å være med i Mannspanelet og å delta i utvalget som skal gjennomgå barneloven som deltakelse i supperåd uten politisk relevans, men jeg er da overrasket over at han har villet bruke tid på dette. Men Jørgen Lorentzen avfeier sine kritikere med at de ikke vet hva de snakker om.

Ikke på ett punkt imøtegår han sine kritikere, det er bare skjellsord og personkarakteristikker. Det han avslutningsvis skriver om hva han selv står for er standpunkter fra kjønnspolitikeren Jørgen Lorentzen, ikke noe som sier noe om forskningsresultater. Slik argumenterer en person som har klaget behandlingen av seg selv inn for Kringkastingsrådet.

Jørgen Lorentzen får svar på tiltale fra en av hyenene, Kritian Gundersen, i Aftenposten 23. april 2010, under tittelen “Som en hyene ser det”. Jeg skal ikke gjengi hans synspunkter, men anfaler folk å lese innlegget.

Jeg er dypt skeptisk til de synspunkter Jørgen Lorentzen forfekter om kjønn som en sosial konstruksjon. For å være ærlig synes jeg det virker direkte latterlig. Det strider mot det vi kan se, og etter min mening strider det også mot det som det er mulig å tenke seg fram til og samtidig beholde en viss bakkekontakt. Men jeg lever helt greit med at vi har ulike synspunkter og jeg vet godt at noe av det man mener å kunne observere og slutninger basert på “common sense” kan vise seg å være riv ruskende galt. Skulle vi bare ha stolt på det vi selv ser ville de fleste av oss fortsatt ha insistert på at jorden er flat.

Jeg kan anvende meg av Jørgen Lorentzens egen metode og si at det ikke er bevist at jeg tar feil, og da holder jeg fast ved at jeg har rett. Forskjellen mellom Jørgen Lorentzen og meg er imidlertid at han bruker metoden til noe han kaller vitenskap, jeg bruker den som basis for å gjøre meg opp mine meninger og som bakgrunn for synsinger. Jeg påstår ikke å ha noe vitenskapelig belegg for det jeg mener om disse spørsmål. Her er vi ved ett alvorlig metodisk problem for den som pretenderer å drive vitenskap, som ikke betyr noe når man synser. For å si det forsiktig er jeg ikke overbevist av Jørgen Lorentzens metoder. Det kan godt hende at de holder for å si noe om maskulinitet i litteratur, men jeg er opptatt av virkeligheten. Da holder det ikke med analyser av litteratur.

Det mest alvorlige problemet er likevel måten han møter kritikk og kritikere på. Den som møter sine kritikere ved å stemple dem som “biofascister”, “høyrepopulister” og “feige hyener”, og beskylder dem for uredelighet fremfor å imøtegå arugmentene, stiller seg selv utenfor den saklige debatt. Det er dette, og ikke hans synspunkter på kjønnsroller, arv og miljø som har gjort at Jørgen Lorentzen har blitt den som både krympet mest og mistet fargen i vask. Og det er dette som begrunner overskriften på dette innlegget.

Kristian Gundersen skriver om Hjernevask:

“Det måtte altså en klovn til for å stikke hull på byllen. Slik sett står Harald Eia i den beste europeiske hofftradisjon, det er bare hoffnarren som kan fortelle kongen sannheten uten at hans hode kappes av.”

Jeg synes det er meget godt sagt. Hjernevask kan ikke regnes som forskningsformidling i tradisjonell forstand. Men Harald Eia og Ole Martin Ihle har sparket i gang en høyst nødvendig debatt. Det fortjener de all mulig honnør for. Holder vi oss til eventyr kan vi vel også si at det står igjen en naken keiser.

Noen forskere, særlig Jørgen Lorentzen, har fått hard medfart. Han har blitt stående ikke bare som symbolet på kjønnsforksning, heller ikke bare på dårlig kjønnsforskning, men på dårlig forskning generelt. Det er sikkert ufortjent, i alle fall at han har blitt stående så alene.

Men Jørgen Lorentzen og de andre som har mislikt måten de har blitt presentert på i programmet har fått mange sjanser til å rette opp inntrykket, uten å gripe dem. I etterfølgende debatter synes de å ha vært mer opptatt av å angripet konseptet og journalistikken enn å få fram det de selv mener å kunne bidra med i substansen. Dermed etterlater de et inntrykk at de ikke har så mye å bidra med. Jørgen Lorentzen sier at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det han sier er feil. Han sier at andre tror mens han selv baserer seg på vitenskap. Da fremstår han som en kreasjonist som avviser utviklingslæren fordi endelig bevis mangler.

Når utgangspunktet for ens prosjekt er at det vi kan observere og erfare i dagliglivet er feil, da har man et problem når alt man kan vise til er at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det vi ser faktisk stemmer. Enhver førskolelærer ser at det er forskjell mellom gutter og jenter. Vi vet at noen er smartere enn andre og at folk på godt og vondt minner om sine foreldre. Den som hevder at dette kun henger sammen med oppvekstmiljø og ikke arv har mye å bevise. Inntil disse bevisene kommer på bordet tror i alle fall ikke jeg på dem, selv om det kanskje heller ikke finnes vitenskapelig bevis for at våre hverdagsobservasjoner stemmer.

Det bedrives mye underlig forskning. Noe er viktig, men lett å latterliggjøre for kunnskapsløse journalister og en uvitende allmennhet. Annet er bare kuriøst. Men det ligger i forskningens vesen at vi ikke vet før vi har prøvd. Vi må akseptere feil og blindspor, og vi må våge å feile. Den som er redd for å gjøre feil, bli latterliggjort av tabloide journalister eller gjort til eksempel på feil bruk av skattepenger av kunnskapsløse FrP-politikere vil bare satse på det trygge og “nyttige”. Slikt blir det ikke god forskning av.

Problemet i norsk forskning er for lite dristig forskning styrt av vitebegjær og nysgjerrighet, og for mye som er basert på nytte og politiske prioriteringer. Og kanskje er den politisk korrekte kjønnsforskningen et eksempel på dette.

Jeg opplever “Hjernevask” som en avsløring av den politisk korrekte forskning, og det er dette debatten egentlig gjelder. Det er provoserende og farlig fordi det setter spørsmålstegn ved så mye av det vårt samfunn i dag bygger på. Vi har basert oss på forestillinger om hvordan vi mener samfunnet bør være, og politikere støtter gjerne forskning som bekrefter det som de så gjerne vil høre. Så kommer det noen som våger å si at dette ikke stemmer. De har vært der hele tiden. Men av toneangivende forskere innen sitt felt, som Jørgen Lorentzen, har de blitt utdefinert som biofascister og ellers fortiet. Så dukker de opp midt i beste sendetid. Provoserende.

Det som provoserer meg mest er når Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland og Hedda Giertsen (og så vidt jeg husker noen flere) avviser problemstillingen som uinteressant, gammeldags, osv. Det man i realiteten sier er at dette ønsker vi ikke å vite noe om.

Noe av det som presenteres i Hjernevask berører noe helt grunnleggende: Er mennesket et dyr som er styrt av instinkter, begjær og drifter i langt større grad enn hva det moderne, vestlige middelklassemennesket liker å tro? Har den “formbare leirklumpen” en kjerne av stein? Eller for å si det med Karl Erik Grennes (fra et foredrag referert etter hukommelsen): Vi har fortsatt reptilhjernen som styrer mye av vår adferd, selv om mennesket har fått noen lag utenpå denne. Da jeg var ung vred vi på tekstene til mange sanger, og en kjent barnesang fikk refrenget “Inni er vi like, men det er utenpå”. Er det slik at vi egentlig læres opp til å spille roller som ikke harmonerer med det mennesket vi egentlig er?

Vi brenner ikke lenger forskere på bål om de rokker ved de verdier samfunnet bygger på. Vi ordner det heller ved å gi forskningsbevilgninger til de som sier det samfunnet vil høre. Et prosjekt som ville kartlegge systematiske kjønnsforskjeller og undersøke om disse kunne forklares med medfødte egenskaper ville neppe ha fått penger i dagens system for forskningsfinansiering — i alle fall ikke før Hjernevask. For de som sitter på pengesekken vil også mene at det er “uinteressant”. Det vil sannsynligvis være folk som mener omtrent det samme som Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som sitter i de de komiteer som vurderer prosjektsøknader, og de vil anse det som uinteressant. Med mye prosjektfinansiert forskning, politisk prioriterte sastingsområdre og ett forskningsråd er det en risiko for at det blir enfold heller enn mangfold.

Vår enhetsskole bygger på at alle har like forutsetninger og skal få like muligheter. Like muligheter betyr at alle får det samme, ikke at man får et like godt tilbud basert på egne forutsetninger. Norsk skole har etter hvert akseptert at folk kan ha særlige talenter for idrett, musikk m.m. Men ellers baserer man seg på at “inni er vi like”. Vi har for lengst sluttet med egne gutte– og jenteklasser, basert på en ideologi om at jenter og gutter er like. Vi har kvoteringsregler som skal rette opp kjønsskjevheter i arbeidsmarkedet — i alle fall den delen av arbeidsmarkedet som middelklassen interesserer seg for. Hvor mange illusjoner ville man ha tatt fra alle gjennomsnittsmenneskene om man kan påvise at alt dette var basert på løgn?

I debatten etter “Hjernevask” har vi kunnet høre noe si at man kan begrunne uønskede beslutninger på at det er medfødte forskjeller. Mitt enkle utgangspunkt er at beslutninger alltid vil bli bedre når man baserer seg på korrekt faktum. Hvis det faktisk er medfødt blir det feil om man ser bort fra dette når politikk utformes og beslutninger treffes. Kunnskap kan misbrukes til å begrunne uholdbare beslutninger. Man må ikke gå fra grøften “alle er like” til at alt skal tilpasses folks (antatte) genetiske forutsetninger. Men hvis man ikke vil vite, da kan man være sikker på at at beslutningene blir feil.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Harald Eia har stukket hull på den byllen som er politisk korrekt, men akademisk underlødig forskning, en forskning som har unndratt seg kritikk nettopp på grunn av sin politiske korrekthet. Kjønnsforskningen er stilt til skue som eksempel på dette, og Jøren Lorentzen (og i noen mindre grad Cathrine Egeland) blir gjort til de fremste eksponenter for dette.

Vi må selvfølgelig ta det forbehold at vi ikke vet hva som er klippet vekk i programmet, spørsmål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjenner heller ikke norsk kjønnsforskning på en måte som gir grunnlag for å mene noe om den generelt, eller om Jørgen Lorentzen er representativ. Jeg håper og tror at biologiprofessor Dag O Hessen har rett når han skriver:

“Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning.”

Men jeg holder meg til det jeg så.

Det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, bortsett fra når det gjelder forplantning, sier Jørgen Lorentzen. I Verdt å vite 2. mars fremhevet han at det ikke finnes noe vitenskapelige bevis for at det er biologiske forskjeller i hjerne til menn og kvinner. I Aftenposten 04.03.10 tar han til motmæle. Men han gjør det ved å angripe en av de andre forskerne Harald Eia intervjuet. Hva som er hans grunnlag for å hevde at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn, det står fortsatt ubesvart. Også Cathrine Egeland er defensiv i sitt tilsvar, ved at hun angriper Harald Eia og programmet i stedet for å få fram sitt syn på temaet. ?Når Jørgen Lorentzen avfeier det hele med at Harald Eia er i 40-årskrise gjør han seg til en patetisk skikkelse som det blir vanskelig å ta alvorlig. Da blir det debatt på sandkassenivå.

Jørgen Lortentzens argumentasjon er som å høre kreasjonister si at det ikke finnes vitenskapelig bevis for evolusjonslæren og tobakksfabrikanter som sier at det ikke er vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom røyking og kreft. Om fremstillingen har vært tendensiøs og manipulerende i TV-programmet, så var den ikke det i “Verdt å vite” eller i det Jørgen Lorentzen har skrevet selv.

Jørgen Lorentzen har bestemt seg for at det vi alle kan se ikke er sant, siden det etter hans vurdering ikke er noe vitenskapelig bevis for at det er slik. Man skal ikke alltid tro på det man ser. Sett med det blotte øye virker jorden flat og det ser ut som om solen går rundt jorden. Men mitt enkle utgangspunkt er at den som påstår at det vi ser ikke er sant, må underbygge sine påstander. Den som hevder at kjønnenes rolle i forplantningen ikke påvirker de to kjønn mentalt har et forklaringsproblem. De må også komme med noe som enten underbygger at også for andre dyr er kjønnsforskjeller tillært, eller de må begrunne hvorfor det som gjelder for andre dyr ikke gjelder for mennesker. Om det ikke finnes bevis for det motsatte, så underbygger det uansett ikke Lorentzens påstander. Påstander om fleksibilitet og mangfold blir litt for enkelt.

Å avvise de som argumenterer for et annet syn med at det er “gammeldags”, at “ingen skriver sånn nå” og at forskeren bare ser det han vil se, blir bare dumt. Jeg har vanskelig for å ta folk som argumenterer på den måten alvorlig. Det er så åpenbart at det er Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som ikke ser det annet enn det de vil se. Jon Hustad sier det slik i Aftenposten 07.03.2010:

“Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne– og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.”

Jeg skulle gjerne også ha hørt Cathrine Egelands og Jørgen Lorentzens forklaring på at enten ulik hormonbalanse eller måten som ulikheter i hormonbalansen påvirker oss er tillært.

Autisme er så vidt jeg har forstått noe som i all hovedsak rammer gutter. En disposisjon for dette må vel da være noe man har tilegnet seg gjennom påvirkning fra omgivelsene, om man skal tro Lorentzen. Gutter rammes oftere fordi samfunnet har en forventning om at de skal rammes oftere. Det er vel også de samme grunnene som gjør at ADHD særlig er en guttegreie, eller i alle fall at det hos jenter gir helt andre utslag enn hos gutter. Jeg ser fram til Jørgen Lorentzens forklaring på at slike tilstander bare henger sammen med sosialt kjønn og ikke biologisk kjønn. Skiller man ut klare mentale avvik og sier at de ikke kan forklares på samme måte, må de kunne forklare alle grensetilfellene.

Jeg er ganske enkelt lei av den klisne politiske korrekthet i kjønnsdebatten. Vi bombarderes med eksempler på at de to kjønn ikke opptrer likt. De gangbare forklaringene bygger på den forutsetning at de to kjønn er like, og at forskjeller derfor skyldes ulike undertrykkelsesmekanismer. Jeg tror ikke på dem.

Jeg velger å stole på det jeg selv og de fleste andre kan observere, inntil Jørgen Lorentzen & co eventuelt klarer å komme  med vitenskapelig bevis for at det jeg ser ikke stemmer. Jeg holder det også for langt mer sannsynlig at de to kjønn har ulike disposisjoner som også påvirker dem mentalt, enn at alle forskjeller skyldes påvirkning fra omgivelsene. Jeg holder meg til dette inntil Jørgen Lorentzen & co kommer med vitenskapelig bevis for at jeg tar feil. Å diskutere på hvilke måter ulike faktorer påvirker adferd, også kjønnsbestemt adferd, kan være interessant. Jeg har ikke sett noen som benekter at våre omgivelser påvirker oss. Men starter man med å utelukke en viktig faktor, da er det ikke særlig interessant lenger.

I dag har vi havnet i den ganske så absurde situasjon at det er helt greit å snakke om kvinners fortrinn, men ikke om deres svakheter. Vi får jevnlig høre at kvinner er bedre enn menn til å kunne holde oversikt over flere ting samtidig. Vi menn skal være enkle skapninger som bare klarer å holde styr på en ting om gangen. Jørgen Lortentzen må mene at også dette er et resultat av oppdragelsen, men jeg tror heller på andre forklaringer. Men sier vi det som er det selvfølgelige motstykke til dette, blir ikke lenger akseptabelt: At kvinner er dårligere til å fokusere enn menn, og at de dermed har dårligere forutsetninger for å mestre oppgaver hvor dette er kritisk.

Det er selvfølgelig store variasjoner. En del kvinner gjør “mannlige” valg, og en del menn gjør “kvinnelige” valg. Det må ikke bli slik at man utestenges fordi man er kvinne (eller fordi man er mann), og at man dyttes inn i roller bestemt av kjønn. Min mor er noe så uvanlig for kvinner i aldersgruppen 80+ som sivilingeniør. Da hun for rundt 50 år siden begynte å søke seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemme med barn noen år, var det helt umulig for henne å få jobb som ingeniør. Det var stor etterspørsel etter ingeniører hos Norsk Hydro og andre industriselskaper i Grenland, hvor jeg vokste opp. Men å ansette en kvinnelig ingeniør var den gang en umulig tanke for disse selskapene. Så min mor tok pedagogisk tilleggsutdannelse og begynte som lærer i stedet. I skolen kunne man ansette kvinner. Slik skal det ikke være, men slik er det heller ikke. Hvis kvalifiserte søkere blir utelukket pga kjønn i dag er det heller menn som blir kvotert ut.

Det er knapt en barriere som kvinner ikke har brutt og arenaer i samfunnet som de ikke har erobret. Vi har hatt kvinnelig statsminister, kvinner er i flertall som partiledere, vi har kvinnelige offiserer i forsvaret, Nordea har kvinnelig toppsjef i Norge, Aftenposten har kvinnelig redaktør, Aker Seafoods har kvinnelig toppsjef, osv.

Det er ikke lenger et spørsmål om hva kvinner kan, men om hva kvinner vil. Hvis det så skulle vise seg at menn og kvinner systematisk treffer ulike valg, så er det helt greit. Om det fører til at kvinner og menn dominerer på ulike sektorer i samfunnet slik at “kvinner velger IKEA og menn velger Clas Ohlson”, så har jeg ingen problemer med det. Jeg kan ikke se at det er noe mål at menn og kvinner skal velge likt. Vi bombarderes med tall om skjev kjønnsfordeling, men slike tall sier ikke noe om årsaker til skjevheter.

(Etter at innlegget ble postet ble jeg oppmerksom på innlegget “Hjernevask — bedre sent enn aldri” av Emmali Schürch. Lesverdig!)

Bak likhetsmaset ligger også en uutalt forutsetning om at det er den tradisjonelle mannsverden som er den viktigste, og at det viktigste i livet er å realisere seg selv (hva nå det måtte være) gjennom karriere. Man skal strebe etter makt, posisjon, prestisje og penger. Men livet har mer å by på enn en evig kamp om å være “konge på haugen”. Om kvinner verdsetter disse andre sider ved livet relativt sett høyere enn hva menn gjør, er det virkelig noe galt i det? Aftenposten skriver 06.03.10 om en kvinnelig tannlege som har valgt å arbeide to dager i uken for å ha tid til å være hjemme. Jeg kjenner også andre tilfeller hvor høyt utdannede kvinner i gode stillinger velger å hoppe av karrieren for heller å være hjemme med barna. Aksepterer man ikke at noen faktisk synes at å se sine barn vokse opp til hele og dugende mennesker er viktigere enn å bli den beste pengeflytteren?

Hvis man synes det er et problem at kvinner velger tradisjonelt kvinnelig, da har man en svært så nedlatende holdning overfor de kvinner som gjør disse valgene. Bedreviterne fra den borgerlige middelklasse forteller dem at de har en slags falsk bevissthet fordi de oppdradd som kvinner, og derfor har truffet feil valg. Samtidig sier man at de tradisjonelle mannsyrkene er mer verdt enn tradisjonelle kvinneyrker. Skjønt det gjelder visst bare “mannsyrker” som den borgerlige middelklasse drømmer om. Det bekymrer dem ikke at det nesten ikke finnes kvinnelige elektrikere og rørleggere, for borgerlige middelklassekvinner drømmer ikke om å bli elektrikere og rørleggere. Jeg respekterer kvinners valg, også når de velger noe annet enn hva jeg synes de burde ha valgt.

Hvis man ønsker en likere kjønnsfordeling i tradisjonelle “kjønnsyrker” bør man kutte ut det evindelige maset om at noe er “kvinneyrker” og annet er “mannsyrker”. Hvis man ønsker å hindre at menn velger å gå inn i “kvinneyrker” skal man bare fortsette med å stemple dem som kvinneyrker. Legg til alle påminnelsene om at disse yrkene er dårlig betalt, og man har sikret seg at ingen menn søker seg dit. Mine høyst uvitenskapelige inntrykk fra land hvor man ikke er så opptatt av å kjønnskategorisere arbeidsmarkedet er f.eks. at en sykepleier er en sykepleier. Det er ikke et yrke med en kjønnsidentitet. Det er sikkert flest kvinner, men det er ikke uvanlig at menn velger dette yrket.

I kveld er det intelligens og arv som står på vaskelisten. Det gir flashbacks til 70-tallet, da jeg hadde noen heftige diskusjoner med folk som hevdet at intelligens var et resultat av miljø og at arv ikke hadde noen betydning. Mitt standpunkt var den gang at medfødte egenskaper bestemmer hva slags potensiale man har, mens miljø har stor betydning for om og hvordan dette potensialet utvikles og realiseres. Jeg har ikke skiftet standpunkt i det grunnleggende spørsmålet. Men hva som påvirkes av hva og hvordan, der er det nok mye å lære.

Også på dette området bidrar den politiske korrekthet til stigmatisering: Alle bør ha høyere utdannelse for å få meningsfyllt arbeid har vært et utdanningspolitisk mantra. Det man da indirekte sier er at arbeid som ikke krever høyere utdanning ikke er meningsfyllt. Når slike jobber i årevis har blitt nedvurdert på denne måten, bør det ikke overraske at nordmenn ikke vil ha jobber som samfunnet er helt avhengig av, og overlater dem til innvandrere — enten de kommer fra Sverige eller Pakistan.

Når folk som har sett langt mer på dette enn meg kommer med eksempler på hvor det står dårlig til i norsk forskning og hvor man gjerne leverer de politisk korrekte resultatene som oppdragsgiver ønsker, er det ikke kjønnsforskning som nevnes først. Det er som oftest utdanningsforskning som får den tvilsomme æren av å være kroneksemplet her. Det kan bli interessant å se hvem som vaskes i kveld.

Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til sakens realitet, i alle fall ikke noe som vil gå ut med offentlig. Det ville kreve at jeg setter meg langt bedre inn i realitetene i denne saken enn hva jeg har gjort. Men en ansatt som blir avskjediget og mener at avskjeden er uberettiget har en soleklar rett til å få sin sak prøvet for domstolene. I en slik sak skal et fagforening støtte sitt medlem.

Det kan godt hende at Forskerforbundet ved UiO tidligere ikke har håndtert saken på en god måte. Men det er vanskelig for en fagforening å ta standpunkt i en konflikt mellom medlemmer på samme arbeidssted. Å ta tak i arbeidsmiljøproblemer av den art som er utgangspunkt for denne ulykksalige saken er ledelsens ansvar, det er ikke først og fremst en oppgave for fagforeningen. Om noen har sviktet er det ledelsen på ulike nivåer. Men om ledelsen har sviktet vil jeg heller ikke mene noe om, da jeg ikke kjenner detaljene godt nok.

Når Forskerforbundet finansierer ankesaken har de ikke nødvendigvis tatt stilling i konflikten. Men de har støttet sitt medlems rett til å få prøvet sin sak. Realiteten i det de som nå melder seg ut sier, er at man må akseptere en avskjed selv om den var uberettiget, fordi han var så mislikt blant sine kolleger. Det kan ikke en fagforening mene. Hvis en fagforening nekter å støtte sitt medlem i en konflikt med arbeidsgiver fordi man har mer sympati med en annen fraksjon i en konflikt mellom ansatte, da kunne det være grunn til å melde seg ut.

Ved å støtte ankesaken har Forskerforbundet ikke tatt stilling til konflikten, man har tatt det standpunkt at de ansatte skal få støtte til å prøve sin rett. Det er Nedkvitnes advokat, ikke Forskerforbundet som fører Nedkvitnes sak.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

[display_podcast]

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets– og høgskoleloven § 1–5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Jeg håper og tror at det aller meste av både pensumlitteratur og annen litteratur vil være tilgjengelig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sikkert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer kreativ måte enn bare ved å overføre fra papir til elektronikk (dynamisk innhold som til enhver tid er oppdatert, lenker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skeptisk til nyfrelste evangelister som skal tvinge sin løsning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evangelister som gjerne har villet misjonere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evangelistene kommer etter.

Problemet oppstår når ideologi og virkelighet ikke går i takt. Professor Karin Gundersen stilte dette enkle spørsmålet til Open-Access evangelistene: “Betyr det at jeg ikke får lov til å publisere i Paris, nå?” De for henne mest relevante fagtidsskriftene var i alle fall på det tidspunktet ikke OA-tidsskrifter. I forhold til e-bok evangelister kan det tilsvarende spørsmålet bli: Får vi ikke lov å bruke den beste læreboken så lenge den ikke foreligger i ideologisk riktig format?

Jeg vil ha e-bøker. Jeg ønsker velkommen tiltak for å stimulere bruk av e-bøker, også som læremidler i akademia. Dette gjelder både tiltak som stimulerer produksjon og støtte til prosjekter for å utvikle formatet til noe mer enn statiske bøker i et nytt format. Men påbud er ikke veien å gå. Hvis e-bøkene har så mange fordeler som mange av oss mener, da er tvang unødvendig.

Reglene i California har, fortsatt i følge Ventura County Star, det viktige forbeholdet at de gjelder “to the extent practicable”. Dermed er de kanskje tilstrekkelig utvannet til at uønskede effekter unngås. Det blir et policy-statement i lovs form, men enn et egentlig påbud.

Jeg lurer på hva et selskap som McKinsey egentlig har å bidra med i forhold til et universitet. Man kunne håpe at UiO ikke har betalt alt for mye for dette, men det er nok neppe tilfelle. Det McKinsey virkelig er kjent for er å være dyre.

Jeg har ved en rekke anledninger kritisert forhold ved UiO, og var derfor nysgjerring på hva som lå bak utsagnet i overskriften:  “Alle skriver og sier det de vil, og det finnes ingen lojalitet”. Det var ikke stort. Jeg finner ikke annet enn et kulepunkt hvor det står:

“No UiO-culture — everyone writes and says whatever they like in the paper. No loyalty.”

Jeg finner ikke noe mer enn dette kulepunktet. Jeg finner ingen eksempler på hva galt som har blitt sagt eller hva slags lojalitet McKinsey mener man bør ha. Mener McKinsey at vi som er ansatt ved UiO bare skal si det som fremmer det ledelsen måtte ha definert som mål, og ikke komme med kritiske kommentarer?

For et universitet er ytringsfrihet helt fundamentalt. Universitetet er ikke pølsefabrikk hvor de ansatte lojalt skal snakke pent om de pølsene som ledelsen har bestemt seg for å produsere. Vi skal ha faglige diskusjon og oppfordre til at kritiske synspunkter kommer fram, vi skal ha diskusjon om strategi, om universitets rolle, osv. Det å ytre seg om slikt, også når man er uenig med ledelsen og dens rådgivere, det er lojalitet mot universitetets fundament.

Dermed er det ikke sagt at ikke mye kan og bør gjøres for å styrke UiO. Om vi holder oss i Norge ser vi litt for ofte etter min smak at UiB eller NTNU er flinkere til å satse litt tungt enn hva vi er ved UiO.

For tiden er det et sterkt fokus på at vi skal hevde oss internasjonalt. Slike ratinger legger åpenbart vekt på ulike forhold siden plassering kan variere mye fra rating til rating. Men det er bare å innse at de som har engelsk som hovedspråk her har betydelige fordeler. Det er mange engelskspråklige akademikere og de fleste leser ikke annet enn engelsk. I USA synes det dessuten å være begrenset interesse for alt som er “not written here”. De leser lite fra andre land, selv om det er skrevet på engelsk. De siterer hverandre og slik kommer man høyt på siteringsindekser, selv om kvaliteten ikke alltid er så god. Nasjonale tidsskrifter i USA og England for ofte en viss internasjonal leserkrets takket være språket.

Noen fag er internasjonale. Språket er stort sett engelsk. Norsk matematikk adskiller seg neppe mye fra fransk eller japansk matematikk. Men norske forskere er ganske sikkert verdensmestre i forskning på norsk kultur, norsk samfunn, norsk jus, norsk historie, osv. Det er våre universiteter som må ta ansvar for disse fagene. Bare unntaksvis er detaljstuder på disse områdene interessante utenfor eget land. At det de internasjonalt ikke er særlig større enn langrenn og skøyteløp og siteres lite av usankse forskere må ikke forlede oss til å tro at det ikke er viktig.

UiO må selvfølgelig gjøre det man kan innenfor de rammer man har og kan ganske sikkert bli bedre. Man må prioritere ressursbruken. Å bruke penger på dyre konsulenter som leverer ganske intetsigende rapporter er neppe en god prioritering.

Men skal norske universiteter kunne hevde seg internasjonalt må politikerne også bestemme seg for at norske universiteter skal settes i stand til dette. Da må satsing på forskning bli en realitet, ikke bare prat som er like innholdsløst som politikernes snakk om satsing på jernbane. Og man må prioritere forskning og høyere utdanning uten at institusjonene skal få med alt for mange politiske nisser på lasset.

I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning heter det i avsnitt 12.4:

“Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forskningsresultater gjennom kommersialisering av forskningsresultater.”

For forskningen er den forskerrettede forskningen utvilsomt den viktigste. Forskningsresultater gjøres kjent for andre forskere som kan bygge videre på disse, etterprøve dem, kritisere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik formidling må ha innsikt og den når i liten grad fram til den interesserte allmennhet.

Jeg er litt usikker på hva man mener med “brukerrettet” formidling. Men det er nærliggende å tro at dette er formidling som retter seg mot profesjoner. Disse bør være i stand til å lese fagtidsskrifter innen sine områder slik at særskilte formidlingstiltak ikke er særlig viktig her.

Hvordan man kan få seg til å mene at kommersialisering er formidling forstår jeg ærlig talt ikke. De som lager produkter med utgangspunkt i forskning utnytter resultatene, men jeg kan ikke se at de formidler resultatene.

Allmennrettet formidling er utdypet i den forrige forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Her heter det i avsnitt 7.2:

“Allmennrettet forskningsformidling kan være et middel for å nå flere mål, herunder det å heve befolkningens generelle kunnskapsnivå. Videre styrker spennende og god forskningsformidling nysgjerrighet og vitebegjær.”

Videre:

“Forskningsformidling kan også være et middel i en demokratiseringsprosess. Allmennheten bør være i stand til å la vitenskapelig basert kunnskap påvirke valg og vurderinger både i dagliglivet og i politisk sammenheng. Aktiv samfunnsdeltakelse er avhengig av evne og mulighet til å innhente relevant informasjon, og være i stand til å vurdere informasjonens troverdighet og kvalitet. I tillegg er det nødvendig å kjenne til aktuelle informasjonskilder.”

God allmennformidling kan fortelle samfunnet om hva forskere driver med og gjøre unge mennesker interessert i forskning. Det er uten tvil positivt. Det er også viktig at politikere og de som velger politikere ser noe av det forskerne holder på med.

Når det gjelder allmenndannelsen er jeg mer skeptisk til verdien av formidling gjennom allmennmedier. Når resultatene anrettes på medievennlig måte og deretter bearbeides av en tabloid journalist uten innsikt i saksfeltet er nok den innsikt som formidles nokså begrenset. Ofte kan den bli direkte misvisende. Jeg skal være varsom med å mene mye om spørsmål utenfor eget fagfelt. Men gjennom media får man inntrykk av veldig steile fronter mellom klimaforskere. Hører man forskerne selv blir inntrykket at de er enige om mye, men f.eks. uenige om hvor stor betydning de ulike faktorer har for klimautviklingen. Da blir det en vanlig og ganske nyansert faglig uenighet, noe som ikke interesserer mediene. Mediene er først og fremst interessert i å selge sine egne produkter, ikke i å gi noe balansert og dekkende bilde av virkeligheten.

Dessverre skjemmes forskningsformidlingen også av at enkelte forskere misbruker sin forskerstatus til å fremme politiske standpunkter (i vid forstand). Det er litt for mange oppslag av typen “forsker mener at …”, “forsker påstår at …”, “forsker kritiserer …”, osv, hvor det som presenteres bare er forskerens meninger om kontroversielle saker uten at det bygger på forskning. Kan man få to forskere som mener om hverandre, da har mediene fått det de liker aller best: Personkonflikter.

Det har vokst fram en mer dedikert forskningsjournalistikk som fremstår som mer seriøs. Men jeg er usikker på hvor langt denne egentlig når.

Forskere opptrer ofte som eksperter i media. Her representerer man forskningsbasert innsikt mer enn å presentere egentlige forskningsresultater. Antageligvis er deres bidrag til folkeopplysningen større når de opptrer slik enn når mediene lager oppslag om spektakulære eller kuriøse forskningsresultater. Når vi nå igjen har sett et (heldigvis mislykket) forsøk på terror kan nok Anders Romarheim gi mer innsiktsfulle kommentarer en de man får når journalister spør hverandre. Dermed bidrar han til at folk får litt bedre forståelse for hva som skjer.

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom forskningsformidling og kunnskapsformidling. All noenlunde seriøs faglitteratur er i en forstand forskningsformidling. Den bygger på forskning selv om den kan ligge et stykke bak forskningsfronten. Men hvis målet er å “heve befolkningens generelle kunnskapsnivå” er grunnkunnskaper viktigere enn siste nytt fra forskningsfronten. Her har forskerne en viktig rolle, men da er det ikke det nyeste nye man presenterer.

Den viktigste formidling av forskningsresultater nevnes ikke når man snakker om forskningsformidling. Den skjer gjennom vår undervisning. At det utdannes folk som har tilegnet seg fagets basis og metoder, og som dermed har grunnlag for å henge med i fagets utvikling, er langt viktigere enn noen presseoppslag. For en mer løpende forskningsformidling er forskningsbasert etter– og videreutdanning langt viktigere enn journalistisk omtale. Opphaussingen av formidlingene gjennom generelle media er først og fremst et tegn på at forskerne, eller i alle fall forskningspolitikere og –byråkrater, har blitt fanget av medias ganske oppblåste selvbilde.

Forskning er langsiktig og tålmodig arbeid. Man må ha et langsiktig perspektiv på kunnskapsutivkling og kunnskapsformidling. Det viktigste er og blir at resultater formidles til andre forskere, til studenter og til profesjoner.

“— En betydelig del av advokatbransjen jobber med forretningsjuss. De lever av å finne huller i skatteloven, slik at rike mennesker kan lure unna skatt ved hjelp av smarte triks. At dét skal gi status, forbauser meg. Denne yrkesgruppa har neppe status av samme grunn som legene, som nyter respekt for det viktige bidraget de gjør i samfunnet. Vi hadde nok ikke fått samme rangering dersom folk ble bedt om å plukke ut yrkesgruppene de har mest respekt for.”

Han kan selvfølgelig ha forsøkt å være morsom. Eller kanskje er han feilsitert. Vi kan alltid skylde på media når vi har sagt noe dumt, og vi blir gjerne trodd på det. Men når sant skal sies så har aldri jeg opplevd ikke å få mine uttalelser tilsendt for sitatsjekk før de publiseres. Så selv om våre uttalelser kan bli satt i sammenhenger vi ikke er komfortable med eller få overskrifter vi ikke liker, så kan vi ikke vri oss unna sitatet. Enten har vi godkjent uttalelsen eller så har vi opptrådt særdeles uprofesjonelt i forhold til media.

Arnulf Kolstad og andre sosialpsykologer kan mene hva de vil om advokater, akkurat som advokater kan mene hva de vil om sosialpsykologer. Som medlem av klanen vet jeg at professorer kan mene mye rart. Men når han ikler seg sin professortittel og uttaler seg offentlig, da venter man i det minste at faktagrunnlaget er sånn noenlunde korrekt. Han kunne like gjerne ha sagt at det er uforståelig at leger har høy prestisje siden mange av dem arbeider med kosmetisk kirurgi slik at rike damer kan få strammet opp løs hud og hengede bryster. Det ville vært omtrent like saklig. Hadde det stått i en russeavis kunne vi bare ha trukket på skuldrene og bladd videre, om vi i det hele tatt hadde giddet å bla i den.

Men det ubehagelige spørsmålet som sniker seg inn når Arnulf Kolstad uttalser seg som professor i sosialpsykologi er om dette sier noe om hans og eventuelt profesjonens omgang med fakta. Det hjelper ikke med all verdens fine modeller og teorier dersom faktagrunnlaget svikter. Da blir det “garbage in, garbage out” for professorer som for andre. Det er ikke noe ukjent fenomen, heller ikke når det gjelder det som kommer fra professorer.

Som jurist ser jeg jevnlig at forskere på andre felt uttaler seg skråsikkert om hvordan jusen virker uten at de har tatt seg bryet med å sette seg inn i den jusen de skriver om. Da blir som regel konklusjonene lite interessante, selv om de kan få fete og tabloide overskrifter. Andre kan sikkert finne nok av eksempler på at jurister uttaler seg uten å ha forstått hvordan det de uttaler seg om faktisk fungerer, så der er vi nok omtrent like gode (eller dårlige).

Men når man som professor i sosialpsykologi uttaler seg om hvorfor folk oppfatter et yrke som de gjør, da trodde jeg faktisk at vi var innenfor det som burde være kjerneområde for dette faget. Da bør man ha litt mer enn myter og fordommer å bygge på når man uttaler seg offentlig om andre. Man begynner å undres over hva en sosialpsykolog egentlig gjør og hva slags metoder de anvender.

Selv fikk jeg tilgang til innstillingen kort tid etter at den var avgitt. Men siden jeg hadde fått den under hånden avsto jeg fra å mene noe om denne offentlig. Senere ble jeg imidlertid kontaktet av en journalist fra Forkerforum som kunne fortelle at han hadde fått innstillingen oversendt fra UiO etter å ha bedt om denne. Jeg fikk også innstillingen oversendt fra vedkommende journalist. Da syntes ikke jeg det var noen grunn til å bevare tausheten lenger, og skrev en kommentar til innstillingen.

Samtidig med at jeg skrev min kommentar sendte jeg en henvendelse til de ansvarlige for informasjon ved UiO og spurte om når den ville bli offentliggjort. Egentlig regnet jeg med at det hele skyldtes en glipp og mitt spørsmål var mest ment som en påminnelse om at her hadde noen glemt noe.

Med dette utgangspunktet ble jeg ganske overrasket da jeg i dag fikk en e-post fra kommunikasjonsavdelingen som, etter å ha fulgt opp min forespørsel internt, kunne fortelle at den hadde vært til orientering i universitetsdirektørens ledergruppe. Den ville ikke bli lagt ut på nettet før den var ferdig behandlet på UiO.

Jeg forstår ikke dette. Hva mener de med at den skal være “ferdig behandlet ved UiO”? Er universitetsledelsen redd for at ansatte skal kunne sette seg inn i dette, diskutere det og kanskje til og med mene noe om dette før ledelsen har tatt standpunkt til saken? Dette hemmeligholdet skjer samtidig med at universitetsledelsen inivterer alle til å mene noe om forslag til strategisk plan 2010–2020. Jeg får ikke dette til å henge sammen.

Et universitet bør tåle åpne prosesser, også om hvordan man skal forholde seg til ansattes opphavsrett. Sejersted II-utvalgets innstilling er en innstilling til UiO. Utvalget representerer ikke UiO i den forstand at de mener noe på vegne av UiO. Men utredningen må gjøres tilgjengelig, folk må få mene noe om den og så kan ledelsen ta standpunkt etter en grundig og åpen diskusjon.

Konklusjonen er enkel: Gjør Sejersted II-utvalgets innstilling tilgjengelig nå.

Universitetsstyret “snubler på hoppkanten”. I dokumenthodet angis følgende som hjemmel for reglementet: Lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere og  “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Arbeidstakeroppfinnerloven er grei nok så langt den rekker, men den gjelder bare for patent. Ved sin henvisning til denne understreker universitetsledelsen at de neppe har tenkt lenger enn til patent. “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” er et dokument som nærmest har blitt til ved en arbeidsulykke. Det sirkulerer som et udatert dokument uten angivelse av opphav så det er i alle fall ikke noen hjemmel. Innholdsmessig er det dessuten et særdeles svakt dokument som først og fremst viser at de som laget dokumentet manglet den nødvendige innsikt.

I universitetetsdirektørens saksfremlegg pkt 3 heter det at etablert praksis om at den enkelte ansatte beholder opphavsretten til sine verk hadde støtte i det såkalte lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnerloven. Dette er feil. Det har bygget på at noen rettighetsoverdragelse ikke har vært nødvendig for at ansattelsesforholdet skal nå si mål.

Som de fleste slike dokumenter mangler også styrevedtaket noen begrunnelse for hvorfor man ønsker at universitetet skal overta rettigheter. Det fremstår som en “kjekt å ha” tankegang fra byråkrater som vil sikre mer makt til byråkratiet. Det er bare begrunnet i den allminnelige svada om “ivaretakelse av kontinuitet”, “brukes i videre forskning og undervisning”, og selvfølgelig det som for tiden er mantraet for en del universitetsbyråkrater: Kommersialisering. Det er begrunnelse fullstendig uten substans. Vitenskapelig ansatte pålegges å rapportere til byråkratiet på et “DOFI-skjema”.

Nå heter det i reglementet at det ikke omfatter faglitterære publikasjoner og kunstneriske verk. Dermed faller vel det meste som vitenskapelig ansatte produserer utenfor. Man kan da spørre seg om hva som egentlig er poenget. Ønsker universitetsledelsen bare å sikre seg rettigheter til det vi selv av ulike grunner ikke har ansett som egnet til publisering og som derfor ikke  har blitt til faglitterære verk?

Jeg har etterhvert kommentert dette spørsmålet mange ganger, både de famøse “najonale retningslinjene” og forslaget fra Sejersted II-utvalget ved UiO.  Jeg skal derfor ikke gjenta alle argumentene. Men jeg synes det burde være et minstekrav til en universitetsdirektør og et universitetsstyre at de er i stand til å gi en fyllestgjørende og konkret begrunnelse  for et slikt inngrep i de ansattes rettigheter, og at de ikke bare presenterer generell svada. Her stryker Universitetet i Tromsø med glans.

Et universitet kan ikke enisidig gjennom et reglement bestemme at de skal overta rettigheter som i dag tilkommer de ansatte. Jeg kan heller ikke se at en slik overdragelse av rettigheter fra ansatte til arbeidsgiver kan være et tariffspørsmål. Det må eventuelt baseres på avtaler med den enkelte ansatte.

De som er nyansatt i en stilling havner i praksis i en “take it or leave it” situasjon. Om jeg noen gang skulle søke en ny stilling må det i så fall være for å søke med ut av universitetet. Jeg kan ikke se at jeg kommer til å søke noen ny stilling ved noe universitet i Norge. Så jeg kommer aldri til å skrive under noen slik avtale og gir ikke fra meg mine rettigheter på denne måten.

Utvalgets innstilling gir et godt grunnlag for å diskutere disse rettighetsspørsmålene. Men jeg er kritisk til en del av utvalgets forslag.

Først noen utgangspunkter:

Opphavsrett verner verkets utforming. Ideer, fakta og kunnskap er fri. Ingen har opphavsrett til forskningsresultater. Verk skapt under utøvelse av offentlig myndighet er ikke opphavsrettslig vernet, se åvl § 9. Dette gjelder i alle fall eksamensoppgaver brukt ved eksamen på offentlige universiteter og høgskoler. Også mange administrative dokumenter kan fra unntatt fra vern etter denne bestemmelsen, men jeg går ikke nærmere inn på hva som vil være vernet og hva som ikke vil være vernet.

Opphavsretten oppstår hos den eller de som skaper et verk. Det vil alltid være personer, aldri en institusjon. Opphavsretten oppstår hos den eller de ansatte som står for den skapende innsats i utforming av verket. I den grad universitetet skal ha noen rettigheter vil disse måtte være overdratt fra de ansatte til arbeidsgiver. Dette bygger på avtale, f.eks. ansettelsesavtale. Avtalen behøver ikke være eksplisitt. Det generelle utgangspunktet for vurdering av i hvilken grad rettighetter har gått over til arbeidsgiver er følgende (gjengitt fra innstillingen s. 13):

Det er et anerkjent prinsipp i norsk rett at arbeidsgiveren får den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål, og muligens også det som er nødvendig for å utnytte verket i arbeidsgiverens normale virksomhet.

For datamaskinprogrammer gjelder en særbestemmelse i åvl § 39g. Rettigheter til et dataprogram skapt i et ansettelsesforhold går som hovedregel over til arbeidsgiver.

Jeg ser i første omgang på rettigheter til det som skapes av vitenskapelig ansatte i den egenskap. Det som skapes som ledd i administrasjon står i en annen stilling (også når dette gjøres av vitenskapelig ansatte). Dette kommer jeg tilbake til.

En vitenskapelig ansatt skal drive forskning, undervisning og formidling. Vi skal merke oss at det ikke er en del av våre arbeidsplikter å utvikle læremidler, ut over det som er nødvendig for vår egen undervisning.

Forskningsresultater skal publiseres. Men institusjonens interesse går ikke lenger enn til at resultatene publiseres i anerkjente tidsskrifter eller andre anerkjente publiseirngskanaler. Universiteter publiserer ikke selv resultatene og har ikke inntekter fra salg av forskningsartikler. Derfor trenger man ikke overdra noen opphavsrett til Universitetet for at forskningen skal nå sitt formål. Dette er også utvalgets vurdering, se sammendrag 1a (s. 5) og avsnitt 5.3 (s. 19–20).

Undervisning er i utgangspunktet noe som skjer der og da i møte med studenter. Man kan ha laget materiale til bruk i undervisningen (“hand outs”, oppgaver,  disposisjoner, presentasjoner m.m.), men det er støttemateriale til undervisningen. Å lage opptak av undervisning for gjenbruk kan heller ikke være en del av våre plikter. Det er ikke nødvendig for undervisningen at institusjonen får rettigheter til våre forelesninger eller annen undervisning. Når utgangspunktet er at vi lager støttemateriell til vår egen undervisning er det heller ikke nødvendig at institusjonen får rettigheter til noe av dette.

Vi kan bruke lærebøker, artikler (gjerne samlet i kompendier) m.m. i vår undervisning, slik vi alltid har gjort. Det må betales vederlag for dette, enten ved at man kjøper eksemplarer eller ved at det betales vederlag for vår egen eksemplarfremstilling gjennom rettighetshaverorganisasjoner som Kopinor m.m. Det er ikke nødvendig å overdra noen opphavsrett til institusjonen for å kunne gjøre bruk av slikt undervisningsmateriale.

Formidling handler om å nå ut gjennom medier, holde foredrag, delta i debatter, osv. Det er ikke nødvendig å overdra noen rettigheter til institusjonen for å oppfylle noen formidlingsplikt.

Min konklusjon så langt er at de ikke er nødvendig å overdra rettigheter til institusjonen for at man skal kunne utføre sine oppgaver som vitenskapelig ansatt. Følgelig er heller ikke noe rettigheter overdratt uten særskilt avtale. Spørsmålet om overdragelse av rettigheter blir dermed et spørsmål om man bør inngå en avtale som overdrar rettigheter ut over det som i utgangspunktet er nødvendig ut fra ansettelsens formål og eventuelt i hvilket omfang rettigheter bør overdras.

I første omgang diskuterer jeg hva som bør kunne være aktuelt i generelle ansettelsesavtaler med vitenskapelig ansatte. Det kan inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor man velger avvikende løsninger. Det kommer jeg tilbake til.

Vitenskapelig ansatte har i liten grad noen økonomiske interesser direkte knyttet til sin opphavsrett. Vanligvis betales det ikke honorar for vitenskapelige artikler. Med noen ytterst få unntak er inntektene lærebøker så små at man bare vil bli deprimert om man forsøkte å beregne timebetalingen for slikt arbeid. Vitenskapelig ansatte er primært opptatt av at det man skriver blir lest, særlig av at de blir lest av andre forskere.

Den enkelte ansatte har derfor normalt ingen interesse av å hindre at hans verk gjøres tilgjengelig gjennom flere kanaler selv om dette skjer uten vederlag. Men man kan ha inngått avtaler med et forlag (inkl. tidsskrifter) som begrenser retten til å gjøre det aktuelle arbeidet tilgjengelig på andre måter. Man har videre interesse i selv å kunne velge publiseringskanal, noe som er en viktig del av den akademiske frihet.

Når man snakker om overdragelse av rettigheter er det også viktig å presisere hva man egentlig mener. Opphavsmannen kan gi en tillatelse uten at man selv gir fra seg noen form for rådighet over verket. Jeg kan tillate at det jeg skriver blir videreformidlet av andre, at det fremstilles eksemplarer til bruk i undervisningen osv, uten at det på noen måte begrenser min egen rådighet over dette. Slike tillatelser omtales gjerne som lisenser. Men selv om jeg beholder min rådighet ubeskåret kan en tilgjengeliggjøring føre til at det i neste omgang blir vanskelig, kanskje umulig å publisere arbeidet i et tidsskrift eller som bok. Utvalget drøfter dette i avsnitt 7.2.2., s. 25–26.

En egentlig overdragelse innebærer at man ikke bare gir andre rett, men at man også gir fra seg egne rettigheter. Har man fullstendig overdratt sine rettigheter da kan man ikke lenger selv råde over sitt verk. Det finnes mange mellomformer mellom en enkel, ikke-eksklusiv lisens og fullstendig overdragelse, men dette går jeg ikke inn på.

I den grad det i det hele tatt vil kunne være aktuelt å diskutere at Universitetene skal få overdratt noen rettigheter til verk skapt av ansatte vil det ikke kunne være mer enn en ikke-eksklusiv lisens til å utnytte verk skapt av ansatte i egen virksomhet. Den enkelte ansatte skal ikke gi fra seg noen rettigheter, men beholde full rådighet over det han selv har skapt.

Tilgjengeliggjøring av artikler i institusjonelle arkiv.

Stadig fler akademiske institusjoner etablerer institusjonelle arkiv hvor man gjør tilgjengelig vitenskapelige publikasjoner fra egne ansatte. Arkivet ved UiO er DUO. Formålet er primært å gjøre tilgjengelig vitenskapelig publikasjoner som allerede er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. (At DUO i (for) stor grad inneholder hovedfags– og masteroppgaver og ikke forskningsartikler, er et problem som ikke er av opphavsrettslig art.) Avtaler med forlag kan være til hinder for at verk gjøres tilgjengelig på denne måten. Men hvis avtaler med tredjeparter ikke er til hinder er det etter min mening vanskelig å se at noen grunn til at en institusjon ikke skal kunne gjøre ansattes publikasjoner tilgjengelig på denne måten. Institusjonen har en selvstendig interesse i å kunne presentere publikasjoner basert på forskning ved institusjonen.

Utvalget mener at den ansatte når som helst skal kunne trekke sitt samtykke tilbake, se. sammendraget 1d og innstillingen s. 33. Jeg ser ikke hva som er poenget med dette. Man går ikke og henter sine verk ut av et bibliotek og det digitalt arkiv må ses på samme måte. (Jeg forutsetter da at det er publiserte arbeider og at tilgjengeliggjøring på denne måten ikke kolliderer med tredjemanns rett.)

At institusjonen ikke skal kunne gjøre endringer i det som er gjort tilgjengelig på denne måten anser jeg som selvsagt. Men generelt blir det etter min vurdring feil å knytte en eventuell endringsadang til publiseringsform.

Doktorhavhandlinger er grunnlaget for tildeling av en grad. De skal forsvares offentlig og skal være offentlig tilgjengelig før disputas. Også ellers kan det være av interesse å kunne vurdere doktoravhandlinger ved en institusjon. Det kan være personer som vurderer å gi seg i kast med et slikt prosjekt og som derfor vil se på hva som i praksis kreves, og det kan være noen som ønsker å gå kritisk gjennom avhandlinger for å vurdere om en institusjon etter deres mening godkjenner underlødige avhandlinger. Min mening er at disse bør være tilgjengelig. Men man bør kunne klausulere eller utsette tilgjengeliggjøring dersom dette kan hindre annen publisering, slik det er påpekt av Det medisinske fakultet i innstillingen s. 16.

Rett til å gjøre endringer

For forskeren er det faglige og vitenskapelige integritet av helt avgjørende betydning. Det kan derfor ikke være aktuelt at institusjonen skal kunne få noen rett til å foreta endringer i ansattes verk.

Undervisningsmateriale bør gjøres tilgjengelig for de dette er ment for i en egnet form. Det vil si at det gjøres tilgjengelig for de studenter som følger undervisningen og i dag vil en egnet form stort sett bety at det gjøre tilgjengelig i digital form. For dette formål bør det være tilstrekkelig at det gjøres tilgjenglig i et lukket læringsstøttesystem.

Det er selvfølgelig ønskelig at materiale som andre kan ha nytte av gjøres tilgjengelig for flest mulig. Et godt fungerende fagmiljø preges av en delingskultur hvor bl.a. undervisningsmateriale utveksles og gjøres tilgjengelig ganske fritt. Men spørsmålet i denne sammenhengen er ikke hvordan et godt fagmiljø bør fungere, men om hvilken rett arbeidsgiver har eller skal ha til å kreve at materialet gjøres tilgjengelig mot den enkelte ansattes vilje. Det kan legges til at dersom man har et dårlig fungerende arbeidsmiljø vil det kunne være å “helle bensin på bålet” om man vil tvinge folk til å gjøre noe de ikke vil. Arbeidsmiljøtiltak er nok her en bedre medisin enn å frata de ansatte deres rettigheter.

“Tradisjonelle” og “digitale verk”

Utvalget skiller mellom “Tradisjonelle faglitterære verk” (kapittel 7) og “Undervisnings– og formidlingsmateriale” (kapittel 8). I den første gruppen faller monografier, lærebøker, vitenskapelige artikler og doktorgradsavhandlinger. Den andre gruppen omfatter power-point-presentasjoner, oppgaver, instruksjonsvideoer, digitale undervisningsopplegg med ulik grad av ”interaktivitet”, utstillingskataloger osv.

Om digitale undervisningsopplegg skriver utvalget i sammedraget 2c (s.6)

“Typisk blir slike undervisningopplegg til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Universitetet bør ha en varig, vederlagsfri og ikke-eksklusiv rett til å utnytte slike opplegg for ”egen” undervisning. Universitetet bør også ha rett til å endre opplegget, likevel slik at opphavsmannen må varsles og gis anledning til å få sitt navn fjernet.”

Dette mener jeg er et feilgrep. Utvalget navgierer her etter bakspeilet når man mener at digitale undervisningsopplegg typisk blir til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Medium og format bør ikke være avgjørende for hvordan rettigheter skal håndteres. Regler på dette området må så langt mulig være medienøytrale. Det er ingen grunn til at en bloggkommentar som denne eller en serie podcast rettighetsmessig skal behandles på en annen måte enn om det hadde vært gjort tilgjengelig på papir. Jeg laget i sin tid en oppgavesamling for faget “Pengekravsrett” som den gang ble gitt ut i bokform. Boken er for lengst utsolgt, og jeg har gjort oppgavene tilgjengelig på nettet. For å gjøre det mer studentvennlig lagt dette inn i en database som er lagt opp slik at man lettere kan finne fram til oppgaver som behandler det tema man er interessert i. Det ville være meningsløst om rettigheter jeg skulle tape de rettighetene jeg hadde til samlingen i bokform da jeg valgte å gjøre det tilgjenglig på nett i en mer studentvennlig form. (Det hører her med i bildet at UiO ikke tilbyr sine ansatte den nødvendige tekniske plattform for å kunne lage selv ganske enkle databasebaserte webløsninger. Så dette ligger på mitt private nettsted, driftet av en kommersiell tjenesteleverandør utenfor UiO og som jeg selv betaler for. Mine podcaster er også produsert og gjort tilgjengelig helt uavhengig av UiO, bl.a. fordi UiO ikke har tilbudt en egnet publiseringsplattform for dette.)

Man kan ikke, som utvalget gjør, legge til grunn at institusjonen vanligvis vil gå inn med ressurser ved utvikling av digitale læremidler. Der UiO faktisk har bidratt med særskilte ressurser, enten det er i form av penger, teknisk bistand eller redusert undervisningspolikt, kan det argumenteres for at UiO også i større grad bør ha rettigheter til det som er skapt. Men dette gjelder uavhengig av hva slags teknologi man velger. Om resultatet er et bokverk eller en digital læringspakke bør være uten betydning.

For alle prosjekter hvor UiO går inn med særlige ressurser bør det inngås særskilt avtale om dette hvor bl.a. rettighetsspørsmålet reguleres. UiO kan ha en interesse av å kunne endre (oppdatere) det som er laget også om den/de som opprinnelig laget dette ikke kan eller vil forestå dette, man kan ha interesse av at dette gjøres tilgjengelig for en videre krets,osv. Det kan også tenkes at UiO kan være interessert i å kommersialisere et slikt verk, og da må man finne en modell for fordeling av inntekter. (Den modell som er utviklet for patenterbare oppfinnelser kan her gi noen utgangspunkter.)

Standardiserte og individuelle undervisningsopplegg

Tilsvarende er det et feilgrep å skille mellom standardiserte og mer individuelle undervisningsopplegg (sammendraget 2b og 2c).

For undervisning vil det i ganske liten grad være spørsmål om rettigheter hvis man holder opptak av forelesninger m.m. utenfor. Hvis man har et manuskript som man holder seg til vil det også kunne være vernet. Men kunnskapen er fri. De som underviser går inn i en tradisjon hvor man bygger på den undervisning man selv har fulgt, på presentasjoner i artikler og bøker, man henter inspirasjon og ideer fra å andres presentasjoner, osv. Man plukker kanskje med seg et godt eksempel som er egnet til å belyse en problemstilling, en god måte å visualisere en problemstilling, osv. Dette kan man gjøre uten å bekymre seg for noens rettigheter.

Når det er et krav at undervisning skal være forskningsbasert, hvilket i alle fall må bety at den som underviser selv har forskningserfaring og bygger på dette, så er det ikke rom for at man skal kunne “holde andres forelesninger”. Det bør innebære at institusjonen, helt uavhengig av det opphavsrettslige, ikke skal kunne gi en persons undervisningsopplegg til en annen.

Enhver som underviser i det samme faget flere semestere på rad vil i noen grad ha et “standardisert” opplegg. Man kan “snu bunken”, sørge for nødvendige oppdateringer, men ellers kjøre reprise fra semesteret før. Hvis det faktisk er mange som har bidratt vil ikke en enkelt ha noen rettigheter til helheten. Men om en lærer har lagt ekstra mye arbeid ned å utvikle et kursopplegg som også andre vil kunne ha interesse av å benytte som utgangspunkt for egne kurs i samme fag, så kan ikke det ekstra arbeidet som man legger ned i dette føre til at man taper det man ellers ville hatt av rettigheter.

Noe annet er det om fakultetet eller instituttet engasjerer en person til å utvikle et undervisningsopplegg som skal kunne benyttes av flere på parallelle kurs, kanskje mot å få et visst fritak for undervisning. Da vil det igjen være rimelig at institusjonen overtar det som måtte være av rettigheter til dette, herunder retten til å vedlikeholde og videreutvikle dette. Men grunnlaget for dette er at det gjøres etter avtale med institusjonen, ikke hva slags materiale det gjelder. Man kan vel si at også uten eksplisitt avtale vil institusjonen overta rettigheter til det som er utivklet på denne måten. Men det bør håndteres ryddig, hvilket vil si at dette bør avtales.

I noen fag finnes det utgitte oppgavesamlinger som kan brukes i undervisning. Mye av dette er laget fordi det er hensiktsmessig å samle oppgaver som flyter i systemet. Den som har samlet oppgavene har ikke nødvendigvis laget dem selv. Noe kan være tidligere eksamensoppgaver som ikke er vernet, osv. Mye av dette vil ikke være vernet, eller den som opprinnelig laget materialet har stilt det til fri disposisjon for fagmiljøet. Da er ikke rettigheter noe problem.

Administrative dokumenter

Når det gjelder administrative dokumenter blir situasjonen en annen. Dette gjelder uansett om dokumentet er utarbeidet av vitenskapelig eller administrativt ansatt presonale. Innstillingen om opphavsrett ved UiO er uten tvil et administrativt dokument, selv om det har vært vitenskapelig ansatte som har stått for utredningen. Som nevnt vil mye av dette være unntatt opphavsrett etter åvl § 9. Men i den grad det er opphavsrettslig vernet må utgangspunktet her være at institusjonen overtar alle rettigheter. UiO må kunne fremstille eksemplar av innstillingen om opphavsrett og gjøre den tilgjengelig på den måten de måtte ønske. Man vil nok ikke kunne endre den uten å gjøre oppmerksom på at man har gjort endringer. Men man må kunne klippe så mye man måtte ønske av innstillingen inn i andre dokumenter hvor dette settes sammen med andre vurderinger, uten at man skal måtte bekymre seg om sitatrett m.m.

I akademia deler man. Vi publiserer våre arbeider med det mål at resultatene skal være tilgjengelig for flest mulig (av de som er i stand til å nyttiggjøre seg disse). Det kan selvsagt også ligge ønske om personlig prestisje og pleie av sitt ego bak dette, men jeg ser ikke noe galt i dette. Vi deler våre kunnskaper gjennom undervisning som i stor grad er åpen for alle interesserte. Og vi bruker mye tid på formidling av forskningsresultater og kunnskap til den interesserte allmennhet.

Kvalitetssikret publisering koster, og kostnadene er langt mer en utgifter til trevirke og trykksverte. Noen må betale dette. Til nå har dette vært de som vil ha de publiserte arbeider. Kanskje vil en del kostnader forskyves giennom Open Access publisering, men de forsvinner ikke. Det er nok også riktig at noen har tjent gode penger på denne publiseringen, men det er de store forlagene, ikke de som skriver. Likevel: Det er gratis tilgjengelig for alle interesserte i bibliotekene.

Vi tjener ikke penger på å skrive bøker og artikler. Riktignok kan vi få noen tusen kroner hvis vi skriver en lærebok. Men skulle man regne timebetaling for det vi bruker av vår fritid for å gjennomføre slike prosjekter, da ville det nok vært mer lønnsomt å kjøre taxi eller sitte i kassa på RIMI. Det er hyggelig å få betalt fra tid til annen, men penger er ikke det viktigste. Hvis vi først og fremst hadde vært interessert i penger, da hadde vi arbeidet helt andre steder enn ved et universitet.

Hvis det bare hadde stått på oss, da ville vi gjerne ha gjort mye mer av det vi skriver fritt tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Vi skriver i håp om at noen skal være interessert i å lese dette, ikke for å holde det unna et mulig interessert publikum. Men vi aksepterer at økonomien i systemet, en økonomi vi er avhengig av fordi publiseringen er avhengig av denne, gjør at ikke alt kan gjøres gratis tilgjengelig.

Da politikere og byråkrater ivret som mest for at forskningsresultater skulle “komme samfunnet til nytte” gjennom kommersialisering møtte det sterk motstand fra akademia. Og vi vant en viktig seier. I 2002 ble de såkalte lærerunntaktet i arbeidstageroppfinnelsesloven opphevet. Dette var et unntak fra hovedregelen om at arbeidsgiver skal ha (første)rett til å patentere oppfinnelser gjort av ansatte. Det ble da lovfestet i § 6, tredje ledd at universitets– og høgskoleansatte har rett til selv å velge publisering uten å vente på en eventuell patentsøknad, noe som for all fremtid vil hindre at dette kan patenteres. Akademia kjempet for og vant fram med et krav om å kunne dele fremfor å kommersialisere, uavhengig av hva institusjonen måtte ønske.

Faglig kvalitet og faglig integritet er noe vi verdsetter meget høyt. Akademisk frihet er en nødvendig forutsetning for dette. Det er forskerne som er nærmest til å se hvilke områder det bør forskes på, og det er bare forskerne (eller i alle fall de med solid forskererfaring) som har forutsetninger for å vurdere kvaliteten i det som presteres. Ingen byråkrater eller politiker kan overprøve dette.

Den som vil ha et tragisk eksempel på hvor galt det kan gå når man tukler med den akademiske friheten kan se på Apoforsk. Dette var et solid forskningsmiljø. Så kom det inn styrerepresentanter som ville styre forskningen og rette den inn mot det som var nyttig for apotekbransjen. Nå legges det ned fordi man gjennom dette i løpet av kort tid har klart å ødelegge hele forskningsmiljøet.

Vår faglige integritet, av og til krydret med noen primadonnanykker, gjør at vi vil beholde kontrollen over våre verker. Ingen byråkrat skal kunne overprøve våre vurderinger av om hvorvidt noe skal publiseres, og eventuelt hvordan dette skal skjer. Derfor motsetter vi oss forsøk fra ivrige byråkrater og politikere som så gjerne vil overta rettigheter til våre arbeider. Vi deler gjerne, men bare det vi mener er verdt å dele. Det må tilfredsstille våre krav til hva som kan publiseres gjennom ulike kanaler. Det er forskjeller mellom ulike kanaler. Det jeg skriver på min blogg er ikke vurdert av noen referee. Man venter nok at jeg kan en del om de emner som behandles, i alle fall så lenge jeg skriver om mitt eget fag. Men det blir ikke vurdert som en vitenskapelig artikkel. Tilsvarende er ikke nødvendigvis det som sies i en forelesning egnet for publisering ut over auditoriet, selv om forelesningen kan være aldeles utmerket.

La den akademiske delingskulturen blomstre. Men hold fast ved kvalitetskrav, faglig integritet og akademisk frihet!

Jeg sendte derfor en forespørsel til redaksjonen om det var mulig å få tak i et opptak av det aktuelle innslaget (hvor komponisten Olav Anton Thommesen snakker om musikk og teknologi), samtidig som jeg forklarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opptaket som vedlegg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmerket service. Jeg tolker det også som et samtykke til at jeg kan bruke (deler av) opptaket slik jeg skisserte i min forespørsel.

Undervisning som podcast er et flott supplement til mer tradisjonelle medier. Studentene vil ha det, noe jeg forstår godt. Men ingen kan få alt de ønsker seg, heller ikke studentene. Jeg er tilhenger av å gjøre undervisng tilgjengelig også på den måten, men jeg er motsander av å pålegge lærerne å gjøre det, noe jeg nylig også har gitt uttrykk for i et intervju med IT-avisa ved UiO.

Det er flere grunner til at man ikke bør pålegge lærere å podcaste forelesninger m.m.

1. Noen ganger vil man benytte foreløpige og upubliserte resultater i undervisningen. Man kan ønske at dette ikke skal spres for vidt før alt er ferdig og resultatene publisert. Pålegges man å gjøre forelesninger tilgjengelig som podcast kan resultatet bli at man ikke lenger vil bruke slike eksempler, med det resultat at de som er til stedet i auditoriet får en dårligere undervisning.

2. Man kan bruke tredjepartsmateriale i en vanlig undervisningssituasjon som man ikke har lov til å gjøre tilgjengelig for en videre krets. I vanlig undervisning vil man f.eks. kunne spille av musikk uten noen begrensninger. Men man har ikke lov til å fremstille eksemplar og gjøre musikken tilgjengelig på nett, noe man vil gjøre om den inngår i en podcast. Pålegges man å podcaste har man to muligheter: Man kan utelate tredjepartsmateriale som er opphavsrettslig vernet, eller man kan redigere det ut av podcasten før denne gjøres tilgjengelig. Det første kan gi dårligere undervisning, det andre gir merarbeid for læreren eller for den som har ansvaret for etterbehandlingen. Må læreren gjøre det selv vil nok resultatet blir at man i mindre grad bruker slikt materiale.

3. I en undervisningssituasjon kan man tillate seg å ha litt “løs jakke”. Vi kan tillate oss noen litt sleivete slengbemerkninger både om personer og fenomener. Hvis dette skal gjøres tilgjengelig for alle vil man kunne bli mer forsiktig. Når noe blir tatt ut av sammenhengen, den kanskje muntre stemningen i auditoriet blir ikke med når det brukes i andre sammenhenger, alt har en tendens til å forsterkes når det gjentas, osv. Dersom man hele tiden må vokte sine ord for ikke å si noe man ikke vil bli konfrontert med i andre sammenhenger, da kan nok undervisningen bli mindre spontan og levende. De som er til stede i auditoriet får dårligere undervisning.

4. Ikke alle er komfortable med å stå foran en forsamling, heller ikke en forsamling av studenter. Da blir man nok ikke mer komfortabel om noen stikker en mikrofon og eventuelt et videokamera opp i ansiktet på en og insisterer på at det hele skal tas opp.

5. Forelesere, som alle andre, har noen ganger en dårlig dag. Det kan være vanskeligheter i privatlivet som gjør at man har vanskelig for å yte opp mot sitt beste, eller man kan ganske enkelt være ute av form. Alle vi som foreleser har nok også opplevd at det som virket så flott under forberedelsene viser seg ikke å fungere når det presenteres. Så står man der og ser fram til det hele over, vel vitende om at dette ikke ble en god forelesning. Dette er ikke noe man ønsker at skal være tilgjengelig for alle alltid.

6. Noen kan mislike sterkt at det de gjør spres ukontrollert for alle og enhver på internett. Selv om en forelesning er offentlig, så er det stor forskjell på at alle har tilgang til stedet hvor det skjer når det skjer, og at det blir arkivert og spredt til alle etterpå. Ingen liker å bli overvåket. Kanskje liker man ikke at kolleger, naboer, barnas klassekamerater og andre skal kunne følge alt man gjør i auditorium.

Studenter krever ofte, og får stor forståelse for sin situasjon og sine behov. Men studenter, i alle fall ikke studentrepresentanter og studentpolitikere, er ikke alltid så rause med forståelse og respekt overfor de som skal undervise.

Selv har jeg valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter for de som er påmeldt det aktuelle faget, men ikke for andre. Jeg er ikke komfortabel med å publisere åpent det som jeg ikke en gang har “lest korrektur” på. Men at studentene som studerer faget får det, har jeg ingen problemer med. Andre vurderer dette på en annen måte, og har ingen betenkeligheter med å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for alle. Jeg vil ikke diskutere om man bør gjøre sånn eller slik. Hovedpoenget er at folk vurderer dette på ulike måter og det får bli opp til den enkelte hva man velger å gjøre.

I tillegg har jeg produsert “radioforelesninger” som er tilgjengelige for alle som podcast, og det vil komme flere av disse. Disse er redigert og bearbeidet på en helt annen måte enn vanlige forelesningsopptak og er laget for å stå på egne ben. Bruker du iTunes kan du finne dem her: Introduksjon til jusstudiet, Kjøpsrett og Pengekravsrett.

Mitt enkle råd til studenter, byråkrater, ivrige utviklere av nye læringsplattformer osv er dette: Glem tanken om å pålegge de som underviser å gjøre opptak som gjøres tilgjengelig. Sats på de som faktisk er interessert. Legg forholdene til rette slik at det blir enkelt for de som vil.  Fungerer det godt vil andre komme etter. Etter at NTNU begynte å gjøre forelesninger tilgjengelig gjennom iTunes U er det så mange som ønsker å være med at de har problemer med å håndtere køen av forelesere som gjerne vil nå ut på denne måten. I en slik situasjon er det meningsløst å komme med pålegg til de som ikke allerede har meldt seg på. (UiO forbereder også publisering gjennom iTunes U, så forhåpentligvis får jeg ikke rett i mine dystre spådommer om dette.)

Noen vil ikke uansett, enten de har gode grunner til å si nei eller bare er sære og vanskelige. Det er bortkastede ressurser å skulle tvinge dem til noe de ikke vil. Glem dem, og sats på de som vil være med.

Noe av det mest deprimerende i alle omorganiseringer som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byråkratene har stjålet instituttene. En gang i tiden var et institutt et fagmiljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt institutt hadde en forskningskultur og en profil. Ingen tenkte på styring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gleden av å være knyttet til et lite institutt med en klar og høy profil innenfor sitt forskningsfelt. Særlig for unge og uetablerte forskere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et internasjonalt fagmiljø var det selvfølgelig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste veldig godt hva instituttet sto for, og tilknytning til dette instituttet var en inngangsbillett til “det gode selskap”. De store instituttene vi nå lager vil aldri kunne få en tilsvarende klar profil, og det gir neppe den samme effekten om man er tilknyttet en forskergruppe for et eller annet innenfor en avdeling av et institutt.

Jeg er heller ikke overbevist om at store enheter er nødvendig for å bedre kvaliteten. Jeg synes der er verdt å lytte til Toppforskningsprogrammets leder, professor Rolf Seljelid, når han sier følgende i et intervju med informasjonsbladet til Senter for grunnforskning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobelprisvinnere og andre internasjonale toppforskere for å diskutere hvordan eliteforskning skal organiseres, var alle sammen enige på ett punkt. Alt virkelig nytt innen grunnforskning kommer fra små miljøer.”

Den nye organisasjonsmodellen for Det medisinske fakultet er i denne sammenhengen trist lesning. Man har for eksempel et Institutt for medisinske basalfag, og under dette har man bl.a. en avdeling for anatomi og en avdeling for statistikk. Nå er jeg verken medisiner eller statistiker, men jeg tar sjansen på å si at det er vanskelig å se noen faglig sammenheng mellom de to fagene, selv om man kanskje kan ha nytte av statistikk også innen anatomien.

Vi trenger selvsagt en god styringsstruktur og en velorganisert administrasjon. Men man burde holdt seg unna instituttnavnet. Når organisasjonsboksologer tegner sine organisasjonskart, burde man ha fått lov til å leke med byråkratiske navn som divisjon, avdeling, seksjon, osv. Så burde fagene kunne ha organisert seg i institutter og sentre innenfor disse strukturene. Det medisinske fakultet kunne ha beholdt sitt organisasjonskart om man i stedet hadde hatt for eksempel en seksjon for medisinske basalfag, og under denne bl.a. hatt et institutt for anatomi og et for statistikk.

Rolv Mikkel Blakar har lært oss at språk er makt. Når byråkratene har kunnet okkupere tradisjonsrike betegnelser fra akademia, så viser det en forskyvning i makt og fokus. Vi bør markere at det faglige fortsatt er det sentrale, og ta disse betegnelsene tilbake til fagene. Så kan byråkratene få avdelinger i bytte.

Man sukrer det hele med luftige påstander om stor samfunnsmessig gevinst, bl.a. fordi man kalkulerer med mer enn en million tilreisende. Det virker som om fotball-Norge tror at folk skal komme reisende til landet med Europas dyreste øl for å sitte i en park og se kamper på storskjerm. Dette tallet tror ikke reisebransjen på. Rektor Trond Blinheim ved Markedshøyskolen mener anslagene er “bob-bob”. Trygve Hegnar sier det ikke finnes hotellsenger til alle de fotballen tror skal komme.  Og jeg tror heller ikke på slike tall. Noen av oss husker fortsatt hvordan man oversolgte sykkel-VM i Oslo i 1993. Da Trond Giske i forbindelse med Oslo Grand Prix ble spurt om hva han husket fra sykkel-VM i 1993, sa han at han satt på Stortinget den gangen og husket godt en regning som staten måtte plukke opp i ettertid.

Den “samfunnsmessige gevinsten” er gjerne også utbygging av infrastruktur m.m., men det bør ikke være nødvendig å arrangere fotball-EM hvis målet er å bygge veier.

For sammenligningens skyld så jeg på budsjettet for Universitetet i Oslo for 2009. Bevilgningene over statsbudsjettet var for det året  3.998 milloner. (I styrenotatet står det faktisk 3.998 milliarder, som er enda mer enn hva den kongolesiske statsadvokaten ville kreve i erstatning fra Norge. Men her har nok noen snublet i tall.) Fotballen ber altså om det som tilsvarer bevilgningene til UiO for drift i 1 3/4 år. Da kan vi stille spørsmålet: Hva vil gi størst samfunnsmessig gevinst: EM i fotball, eller noen milliarder ekstra til forskning?

Jeg slutter ikke å bli forundret over fotballens tro på at de står over og utenfor det som gjelder for andre i samfunnet. Det er vel den eneste bransjen hvor menneskehandel drives helt åpnelyst, og hvor barn bindes til avtaler som forplikter dem langt mer enn hva de kunne ha gjort overfor en hvilken som helst annen arbeidsgiver. Det er slavekontrakter hvor man går inn i et system med kjøp og salg av mennesker.

Legg til at vi stadig kan lese om fotballspillere som bøtlegges av sin arbeidsgiver. Den siste saken (som jeg kjenner) var at Viking-spilleren Mame Niang fikk en bot på 15.000 av klubben for å ha skallet ned en lagkamerat. Man skal selvsagt ikke gå til fysisk angrep på sine arbeidskolleger. Men hvilken annen arbeidsgiver kunne ha innført et system hvor de selv opptrer som aktor og dommer og ilegger en ansatt en stor bot?

Ytringsfrihet gjelder ikke i fotballen. Man kan ikke utstraffet kritisere en fotballdommer, uansett hvor berettiget kritikken måtte være. Dette er soleklare brudd på menneskerettighetene. Men i fotballen kan man tillate seg slikt.

Heldigvis har NRK tatt til fornuft og kvittet seg med rettighetene til å sende kamper fra fotball-VM. Jeg har ikke noe i mot at NRK sender fotball (selv om fotballen generelt får alt for stor plass både i NRK og andre kanaler. Idag, 4. september 2009, var det åpenbart en viktigere nyhet for Dagsrevy-redaksjonen at en fotballagent var bli frikjent for svidelanklage enn at noen av de norske “Terra-kommunene” vant delvis fram med kravet mot den irske Depfa Bank.). Men det er meningsløst at NRK bruker lisenspenger til å være med på budrunder for overprisede arrangementer.

Idretten er grådig i begge ender. Klubber og arrangører selger seg til sponsorer, og samtidig vil de selge det gjennomkommersialiserte produktet til vanvittige priser. Avsendersidens sponsorer er interessert i mest mulig eksponering, noe de ikke får hvis de priser seg bort fra allmennkanalene. Sannsynligvis mer før enn siden må de velge bred eksponering eller høy pris for rettighetene. Heller ikke idretten kan få både i pose og sekk. Om jeg husker rett oppdaget norsk ishockey at de trengte NRK mer enn NRK trengte norsk ishockey da de valgte å selge rettighetene til en kanal som var villig til å betale mer. Flere kan komme til å gjøre tilsvarende erfaringer.

Går en så til pengene, så er  det foreslått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 studieplassene. Det gir 32.200 pr studieplass. Det er ikke særlig mye, ei heller om man tar hensyn til at tallene ikke har helårsvirkning. Så noen fullfinansiering av studieplasser forslår ikke regjeringen.

Legger vi inn at disse studentene som tas opp også studere ri 2010, må det følges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den minimumsfinansiering som nå foreslås tildelt. Hvis de nye studieplassene ikke bare skal være en engangsforeteelse (slik at opptaksrammene igjen reduseres i 2010), må bevilgningene økes ytterligere. Om man regner med at studentene er i systemet i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilgningene slik at de dekker 15.000 studieplasser om opptaksrammen skal økes med 3.000. Selv med den lave finansiering pr student som foreslås, betyr det at det er nødvendig med en økning opp til en milliard.

Det selvølgelig lov å håpe.

[Jeg henter fram igjen dette innlegget, som en salgs “hva var det jeg sa” kommentar til noe av det som rektor Geir Ellingsrud og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe tar opp i innlegget “Mer penger blir dyrt” i Aftenposten 9. mai 2009. Min kommentar ble skrevet ble skrevet mens Kristins Clemet var statsråd. Dagens regjering har ikke akkurat bidratt til å snu denne trenden, men hovedpoenget blir kanskje at det for politikere, uansett farge, er veldig langsiktig om de klarer å tenke helt fram til neste valg.]

I Regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås blant annet å kutte 4000 studieplasser. Det er vanskelig å finne noen særlig begrunnelse for dette i budsjettet, ut over ønsket om å spare penger. Med forslaget oppfyller Regjeringen mine mest pessimistiske tanker om hvor korttenkte våre politikere kan være.

For ca. 10 år siden var det et stort press på høyere utdanning, og det var vanskelig å komme inn. Kapasiteten ble bygget ut. Samtidig var ungdomskullene i studiemoden alder små. Resultatet var antagelig en viss overkapasitet etter at man hadde fått unna køen. De av oss med begrenset tillit til politikernes evne til å tenke lenger enn frem til neste valg, fryktet at man så ville bygge ned kapasiteten akkurat tidsnok til at man ikke ville være i stand til å møte den neste bølgen av store studentkull. Det er disse spådommer Regjeringen nå går inn for å oppfylle.

Vi vet at antallet søkere til høyere utdanning vil være større neste år enn det var i år, ganske enkelt fordi antallet 19– 20-åringer da vil være større. Vi er akkurat i knekkpunktet hvor denne kurven begynner å peke oppover. Det er ingen dristig spådom å si at antallet søkere til høyere utdanning i løpet av de neste fem årene vil øke med 20 prosent. Det er en direkte konsekvens av at de aktuelle årskullene da vil være 20 prosent større enn de er i dag. Når kurven om ca. 5 år vil flate ut, vil den holde seg på dette nivået i alle fall i de derpå følgende 10 årene.

Universiteter og høyskoler har vært igjennom store omstillinger, og har nå behov for konsolidering. Vi må få arbeidsro til å få de nye studieprogrammene på skinner. Da er kutt i grunnbevilgningen det siste vi trenger. Våre myndigheter kan gripe den muligheten vi nå har til å stå relativt godt rustet når vi møter den nær forstående økning av antallet studenter. Men det gjør vi ikke dersom Regjeringens kuttforslag blir vedtatt.

Karianne Hammerstrøm skrev innlegget Forskning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at publiseringsprosessen for forskningsresultater i større grad bør styres sentralt. Dette er en oppfølging av Petter Gottschalks innlegg Publiser eller dø!, som sto i Aftenposten 9. februar 2009. Hennes credo er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunnleggende del av den akademiske frihet at det er forskeren selv som bestemmer hvor han eller hun vil publisere sine resultater. Dette skal ikke styres av forskningsbyråkrater, bibliotekarer eller andre. I tillegg til det prinsipiell er det min overbevisning at den enkelte forsker selv vet best hvilke publikasjoner som best når aktuell målgruppe for akkurat den artikkelen. Ingen byråkrat vet det bedre enn forskeren selv, bl.a. fordi ingen forskningsbyråkrat følger med i forksningslitteraturen på vedkommende fagfelt på samme måte som forskerne innen feltet. Jeg kan vel også legge til at jeg aldri har kunnet fordra folk som hevder å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste.

Jeg skrev derfor et svar til Karianne Hammerstrøm, som sto i Aftenposten 6. april. (Det var ikke jeg som svarte sent, det var Aftenposten som lot det ligge lenge). Her skrev jeg følgende, under overskriften Frihet, ikke styring.:

***

“Forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm tar i Aftenposten til orde for at «publiseringsprosessen for forskningsresultater i høyere grad bør styres sentralt». Sentral styring må bety at forskningsbyråkrater skal bestemme hvor og hvordan vitenskapelige arbeider skal publiseres.

Forskere skal offentliggjøre sine resultater. Dette følger av universitets– og høyskoleloven § 1–5. Man velger den publiseringskanal som er best egnet for å nå målgruppen. Tidsskrifter med høy prestisje når flest. Det hjelper ikke at et tidsskrift er lett tilgjengelig hvis det i praksis ikke leses av dem man vil nå.

Forskningsmiljøene vet selv best hvilke tidsskrifter som betyr noe innenfor eget fagfelt. Byråkrater som skal bedrive «sentral styring» har ingen forutsetninger for å overprøve dette. Vi har allerede «tellekantene», vi trenger ikke mer byråkratisk innblanding.

Folk må gjerne mene man bare skal publisere i tidsskrifter som selges hos Narvesen, som er trykt på rosa papir eller som er basert på «open access». De kan styre egen publisering etter dette. Men de skal ikke kunne tvinge sin ideologi på andre på tvers av forskernes faglige vurderinger.

Hammerstrøm påstår at et hovedproblem er «åndsverkrettighetene som forfatteren eier og selger». Det er mange misforståelser om opphavsrett, og Hammerstrøm synes å være nok et offer for disse.

Ingen eier kunnskap. Jeg kan skrive e=mc² uten å be Einsteins arvinger om deres tillatelse. Ingen har rettigheter til forskningsresultater (med noen modifikasjoner i forhold til patenterte oppfinnelser). Kunnskap er og skal være fri.

Opphavsretten er ikke til hinder for at man publiserer andres forskningsresultater.

Det gjør man ved litteraturstudier, og forskningsjournalister gjør det hele tiden. Opphavsretten gir rådighet over presentasjonen, ikke til resultatene som presenteres.

Forskere får ikke penger for sine artikler. Derfor har ikke opphavsretten den samme betydningen som for skjønnlitterære forfattere. Men det er viktig selv å bestemme hvor og i hvilken form noe skal offentliggjøres.

Det viktigste er likevel de ideelle rettighetene, som kan omskrives til at andre ikke skal kunne tukle med forskerens presentasjon av sine forskningsresultater. Det er opphavsretten som sikrer denne integriteten.

Opphavsrett og akademisk frihet er to sider av samme sak. Begge må forsvares, blant annet mot angrep fra Karianne Hammerstrøm.”

***

Karianne Hammerstrøm kom med et svar  under overskriften Dyr forskning den 20 april, hvor hun bl.a. beskylder meg for å være korttenkt og arrogant. Det får hun selvfølgelig mene hva hun vil om, men debattnivået løftes vanligvis ikke ved at man forsøker å understreke egne poenger ved å komme med negative karakteristikker av sine motdebattanter.

Hennes punch-line er: ” Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.”

Jeg synes ikke akadmisk frihet er snobberi, og svarer følgende under overskriften  Publisering og akademisk frihet i Aftenposten 27. april:

***

“I sitt svar 20. april skriver forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm: «Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.»

Alle kan lage sin egen definisjon av akademisk frihet. Men diskusjonen blir lite givende om alle omdefinerer premissene etter eget hode. Jeg holder meg til UNESCO Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel art 12, hvor det står:

«…akademisk ansatte bør være fri til å publisere resultatene av forskning og studier i bøker, tidsskifter og databaser etter deres eget valg».

[Aftenposten ville ha dette i norsk oversettelse. Jeg trodde at Aftenpostens lesere, i alle fall de som bryr seg om en diskusjon om publisering og akademisk frihet forstår engelsk. Men slik lyder i alle fall originalteksten:

” … higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice … ” ]

Videre NOU 2006:19 om akademisk frihet, avsnitt 5.1: «Regelens kjerne er en rett for den enkelte forsker til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og til å avgjøre hvordan publisering skal skje.»

Hammerstrøm må gjerne mene at retten til selv å velge publiseringsform er akademisk snobberi. Jeg kaller det akademiske frihet.”

***

Dette er i alle fall foreløpig siste ord i denne avisdebatten. Mitt enkle utgangspunkt er at vi publiserer der vi mener å nå den målgruppen vi skriver for. Det er gjerne en sammenheng mellom hva som blir lest og hva som har prestisje. De tidsskrifter som blir mest lest og har størst “impact” har som regel også høyest prestisje. De leses fordi de anses som de viktigste, og man vil gjerne publisere der fordi de anses for de viktigste. Vi kan ikke akseptere at byråkrater eller bibliokarer skal bestemme at vi skal publisere der det blir billigst for bibliotekene.

Mitt enkle svar til Open Access-evangelistene som vil tvinge andre til å følge deres tor, er at hvis man virkelig tror på egne argumenter, da trengs ikke tvang. Da vil Open Access føre til at de blir lest av fler, oftere sitert, osv. Men om det viktigste tidsskriftet innen ens fagfelt (ennå) ikke tillater egenarkivering eller annen form for Open Access, da skal man likevel kunne publisere i dette tidsskriftet uten å spørre Karianne Hammerstrøm eller andre om lov til å gjøre det.

Noen tidligere kommentarer om emnet:

Er det frelse i Open Access?
Forsvar den akademiske frihet!
Tvungne publiseringskanaler — et angrep på den akademiske frihet (skrevet sammen med Helge Rønning)

“Flere av Norges største nettsteder oppfordrer i dag sine lesere til å oppgradere Internet Explorer. Hvis du har versjon 6 av dette programmet og åpner for eksempel Vg.no, Aftenposten.no, Dagbladet.no eller Finn.no, vises følgende melding:

Tips fra oss: Du har en eldre versjon av nettleseren Internet Explorer.

Meldingen fortsetter med en oppfordring om å oppgradere til en nyere versjon eller bruke en annen nettleser.”

Siden jeg selv i noen år har fusket med å lage nettsider, er jeg kjent med de problemene IE6 skaper, og som i nevnte artikkel fra Aftenposten beskrives slik:

“- IE6 står i veien for veldig mye. Mange prosjekter blir dyrere fordi de må tilpasses denne nettleseren, det gjelder både private og offentlige prosjekter”

Følger man standard må man lage “IE-hack” for ta høyde for at IE6 ikke gjør det. Derfor har man startet kampen mot IE6, og Staten ved Fornyings– og administrasjonsdepartementet oppfordrer til IE6 utfasing. UiO burde være teknologisk i forkant slik at vi som er ansatt også kan være i forkant når det gjelder bruk av teknologi. Men UiO er altså blant sinkene som først nå “åpner for” å oppgradere til IE7. Det er pinlig, skandaløst, tegn på udugelighet — velg de ord som måtte passe.

Et universitet er ikke en vanlig bedrift. For en del av oss hører det med til jobben å eksperimentere med hvordan vi innenfor vårt fag og innen vår undervisning kan ta i bruk ny teknologi. Vi skal ikke strømlinjeformes av maktglade IT-sjefer. USITs trang til å bestemme over hva vi får gjøre og ikke gjøre, som innebærer at vi er umydiggjorte i forhold til hva vi kan gjøre på egen maskin, hindrer oss i å gjøre denne jobben på en god måte. Dette kommer på toppen av at vi generelt blir påtvunget dårlige løsninger eller ikke får noe som kan bidra til å løse viktige basisoppgaver. UiO er en IT-sinke, i alle fall når det gjelder hva vi som ansatte aller nådigst fåt tilgang til.

Jeg tilbringer stadig mindre av min arbeidstid på kontoret. Frustrasjon over dårlige og manglende IT-løsninger, samt opplevelsen av å være umyndiggjort som bruker er en av grunnene til at jeg heller foretrekker å arbeide hjemme. Riktignok er jeg en ulydig IT-bruker som stort sett gir blaffen i forbud og påbud fra USIT. Jeg har for lengst sørget for å ha IE7 installert på min maskin og kommer vel til å forsøke IE8 om ikke så lenge. Og uansett foretrekker jeg nettleserne fra  Opera og Firefox. Men det blir en del ekstra styr når man til stadighet må omgå det som USIT har bestemt.

Hjemme har jeg en PC som er utenfor USITs rekkevidde og som derfor ikke er USITifisert.  Når jeg er på kontoret har jeg ofte med min USIT-frie, bærbare PC.  Så kan jeg klare å være utenfor UISTs rekkevidde også der. Men det blir unødig mye å dra på. Så i øyeblikket er situasjonen den: Kontoret (noenlunde) bra, men hjemme best.

Omsider har jeg funnet en kalenderløsning som fungerer, og den kan fungere for alle. Løsningen er, som så ofte ellers, Google. Det har nå kommet et program, Google Calendar Sync, for å synkronisere Google kalendern med Outlook kalenderen. Synkroniseringen skjer automatisk. De maskiner jeg bruker er alle satt opp til å synkronisere mot min Google-kalender. Dermed har jeg omsider oppdaterte Outlook-kalendre på alle PCer jeg bruker, i tillegg til å ha kalenderen på web og på mobiltelefonen.

I tillegg kan jeg gi de jeg måtte ønske tilgang til min Google-kalender, slik at de som har et legitimt behov for å kunne vite hvor jeg er eller hva slags planer jeg har kan se min kalender på nett.

Grovt sett kan vi skille forskningsverden i to sektorer. Vi har på den ene side den offentlige forskningen som skjer ved universiteter og høyskoler, forskningsintituttter osv.  I tillegg har vi bedriftenes egen forskning, som har til mål å legge grunnlaget for nye og forbedrede produkter, og som skal sikre bedriftens konkurransekraft i morgendagens marked. Det er mange forbindelser mellom de to og bildet er langt mer nyansert enn det jeg her beskriver. Men en forskjell er at forskere i den første gruppen gjør sine resultater kjent for alle, i den siste håndteres forskningsresultater som bedriftshemmeligheter. Det er den første gruppen jeg er opptatt av i det følgende.

Alle forskere ønsker at deres resultater skal bli kjent og at deres publikasjoner skal bli lest og sitert. Det som kan bidra til å gjøre forskningen kjent er i forskernes interesse. Men det er også viktig at forskningen blir kjent og artiklene lest av de man ønsker å nå. At noe er fritt tilgjenglig på nett betyr ikke at det blir lest, og i alle fall ikke at det leses av viktige lesere. Man må inn i de kanaler som når fram til målgruppen. Universitetet i Oslo har et arkiv som liksom skal gjøre tilgjengelig forskning — DUO. Men jeg tror ikke noen leter der for å finne interessant forskning fra UiO. Hvis man leter finner man i all hovedsak hoved– og masteroppgaver fra enkelte fagmiljøer, og det var kanskje ikke det man ventet å finne hvis man lette etter forskning. At ens artikler finnes i en slik base betyr lite eller ingen ting i forhold til å nå ut til forskersamfunnet.

En ganske liten gruppe av internasjonale forlag kontrollerer en meget stor del av de internasjonale forskningstidsskriftene. Abonnementsprisene blir stadig dyrere og bibliotekene tvinges i praksis til å abonnere på  pakker av tidsskrifter. Samtidig er det slik at forfatterne ikke får betalt, reviewere får ikke betalt og kanskje får heller ikke redaktører betalt. Universitetene lønner i praksis de fleste som bidrar i produksjons– og kvalitetssikringsprosessen. De som har skrevet artiklene må skrive under på “støvsuger og kosmos” avtaler hvor man fraskriver seg alt av tenkelige og utenkelige rettigheter, og de institusjoner som tross alt har betalt for å få fram innholdet må betale i dyre dommer for å få tilgang til det ferdige resultatet. Det er høyst forståelig at man reagerer mot dette, og en av reaksjonene er Open Access bevegelsen.

Open Access finnes i ulike varianter. De rene OA tidsskriftene er kun tilgjengelig på nett og de er tilgjengelig gratis. En annen variant er at de etablerte tidsskriftene tillater ulike former for “egenarkivering”, hvilket vil si at artikler kan gjøres tilgjengelig på den enkelte forskers nettsider, i instusjonsarkiver som DUO og/eller i fagspesifikke arkiver. Ved egenarkivering er det vanlig med en sperrefrist, gjerne 6 til 12 måneder. Det er også et spørsmål om hvilken versjon av artikkelen man får lov til å gjøre tilgjengelig på denne måten. Man kan typisk få lov til å gjøre tilgjengelig artikkelen i den endelige versjonen som man sendte til tidsskriftet, men ikke pdf-versjonen av artikkelen slik den fremkom i tidsskriftet.

En ny tendens er at de kommersielle forlagene også har kastet seg på OA-bølgen. Man åpner for at forfatterne kan utnytte sine artikler som de vil, også å publisere dem i arkiver, på nettsider m.m. — mot at man betaler tidsskriftet. Det koster typisk et sted mellom 500 og 5.000 dollar om man som fagforfatter skal ha en slik rett.

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom distribusjonskanal og kvalitetssikring. Det finnes OA tidsskrifter med streng fagfellevurdering, akkurat som det finnes papirtidsskrifter som ikke har en slik vurdering av innholdet. Man kan derfor ikke si at den ene gruppen tidsskrift er “bedre” enn den andre.

Hvis et tidsskrift tillater “egenarkivering” ser jeg ingen grunn til at man ikke også skal gjøre artiklene tilgjengelig på denne måten. Jeg ser ingen problemer med at Forskningsrådet eller den institusjon hvor man er ansatt krever at en artikkel gjøres tilgjengelig på denne måten så lenge tidsskriftet tillater det.

Men hvis det stilles krav om at man bare skal publisere i tidsskrifter som tillater slik egenarkivering, og altså vil nekte forskere å publisere i tidsskrifter som ikke gjør det, da har man krysset en viktig grense som ikke bør krysses. Da har man sagt at forskerne bare får lov til å publisere i visse tidsskrifter, ikke i andre.

Professor Karin Gundersen, som er professor i fransk språk og litteratur, sa det slik i en kommentar til OA-evangelisten Rune Nielsens ønske om  gjøre OA publisering til et krav og en del av ansettelsesavtalene: “Får jeg ikke lov til å publisere i Paris, nå?”. For hennes fag er visse franske tidsskrifter de viktigste og de som blir lest i fagmiljøet. I alle fall på det tidspunktet hun kom med sin kommentar tillot ikke de noen form for egenarkivering.  Det ville være idioti om man skulle prioritere Rune Nielsens fagpolitiske kjepphester fremfor Karin Gundersens muligheter for å  publisere sine arbeider i de for hennes fagområde viktigste tidsskrifter. Det bryter også med en grunnleggende akademisk frihet at forskeren ikke selv skal kunne velge hvor og hvordan et arbeid skal publiseres.

Kravet om at man skal måtte betale for å publisere artikler kan ha meget uheldige virkninger. Jeg kjenner ikke noen forskningsmiljøer som i dag har slike budsjetter at man bare kan rekke opp hånden for å få 3 — 30.000 kroner for å publisere en artikkel. Hvis økonomi skal hindre forskere å få sine arbeider publisert i de viktigste tidsskriftene, da vil en slik form for OA være langt mer til skade enn til gavn for forskningen.

Om vi tenker oss at et fagmiljø har et publiseringsbudsjett som ikke er nok til å finansiere publisering av alle de artikler som har blitt funnet gode nok til publisering, da er det lett å forestille seg at det kan bli omtrent slik: De som sitter på pengesekken representerer det faglige establishment. Det som er i faglig opposisjon til disse og som argumenterer for alternative faglige tilnærmingsmåter vil lett bli utdefinert og får ikke penger fordi man anser deres arbeider for mindre sentrale, mindre viktige, osv. Kanskje kan det hele være krydret med konflikter av blandet faglig og personlig art. Hvis man i et slikt klima må skaffe penger for å få publisert resultatene av sin forskning, da vil ikke unge og nytenkende forskere få det lett.

Hvis det skal betales for forskningspublisering i OA-tidsskrifter må det legges friske penger på bordet og det må være en automatikk i dette omtrent som for studiepoeng. Men pengene må komme raskere enn for studiepoeng. Det kan ikke være slik at kostnadene med å publisere en artikkel i 2009 dekkes inn i 2011. Bare på denne måten vil man kunne nøytralisere skadevirkningene av en betalingsordning.

Et argument man ofte hører i OA-debatten er at dette er viktig av hensyn til forskere i utviklingsland. Vi får gjerne høre historier om den afrikanske forskeren som har vært med på et forskningsprosjekt om eget land, men som ikke har råd til det tidsskriftet hvor resultatene er publisert. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner. I dag stiller i alle fall de fleste av de store tidsskriftsforlagene sine tidsskrifter gratis til disposisjon for forskere i utviklingsland. Kanskje holdt argumentet for noen år siden, men det holder ikke i dag. Men det viktigste for utviklingsland er uansett å kunne utvikle sine egen forskning, ikke å kunne lese våre resultater. Hvis man må betale 500 — 3.000 dollar for å publisere en artikkel, da vil det ikke være mye forskning fra utviklingsland som finner veien til de internasjonale fagtidsskriftene.

At en artikkel er tilgjengelig i et OA-tidsskrift eller i et institusjonsarkiv endrer ikke opphavsretten. Selv om et tidsskrift skulle finnes i alle bibliotek, på alle lesesaler og på forskernes kontorer gir det ikke noen rett til f.eks. å lage kompendier basert på artikler fra tidsskriftet. At kronikkene i Aftenposten finnes å nett gir ikke noen større rett til sekundærbruk enn om de bare hadde vært tilgjengelig på papir. Det er derfor ingen åpenbar kobling mellom publiseringsform og vederlag til Kopinor, med mindre man forutsetter at studentene i fremtiden vil lese på skjerm fra nettet og ikke på papir.

Kvalitet koster og noen må betale. OA-bevegelsen kan ses som en reaksjon mot at mange tidsskriftsforlag krever en betaling som mange opplever som urimelig høy, særlig når tidsskriftene forventer mye gratisarbeid fra de som i ettertid må betale dyrt for å få tilgang til disse resultatene. Når man vet at dette er en meget lønnsom virksomhet for disse forlagene, tyder det på at man i alle fall et stykke på vei har rett i sin kritikk. Men det er et stort spenn fra en urimelig høy betaling til ikke å ta betalt i det hele tatt. Når kravet er at det skal være gratis for brukeren vil resultatet bli at man skyver kostnadene over på forfatteren og/eller krever enda mer gratisarbeid av forskere. Jeg ser ærlig talt ikke noen rimelighet i at man absolutt skal kunne få alt gratis.

Jeg har heller ikke så stor tro på de åpne arkivene, i alle fall ikke på institusjonsarkiver. Det er neppe mange som vil søke i DUO eller tilsvarende arkiver for å lete etter interesseant forskning. Det hadde man ikke en gang gjort dersom forskning fra UiO faktisk hadde vært tilgjengelig i dette arkivet. For meg som jurist er Lovdata det selvfølgelige startedet, i alle fall så lenge jeg søker etter norske artikler. Her finnes det meste av det som skrives om jus i Norge (p.t. mer enn 3600 artikler av mer enn 250 forfattere). Det er ikke gratis. Men når det koster 710 kr/måned fallende til 520kr/måned pr samtidig bruker for profesjonelle brukere, 355 — 260 kr/måned pr samtidig bruker for biblioteker og undervisningsinstitusjoner og 620 kr pr halvår for studenter for hele tjenesten, inkludert alle artiklene, da er det en rimelig pris for det produktet man får. Og ingen klager på prisen. På andre fagområder finnes tilsvarende systemer — noen gratis, andre mot betaling.

“BI-rektor Tom Colbjørnsen avviser at kjøp av casebesvarelser er å karakterisere som fusk.

Han sier det å skaffe seg løsning på case må ses på som en del av undervisningen og forberedelser til eksamen.

Han likestiller det med å kjøpe forelesningsnotater av andre i stedet for å gå på forelesningene selv.”

Når rektor på en av våre handelshøyskoler mener at det er helt greit å kjøpe eksamen, da bør man ikke ha for store forventninger til den etiske standarden hos de som uteksamineres fra dette stedet. Heldigvis er holdningen en annen hos Norges Handelshøyskole.

Da jeg for drøye to år siden tok kontakt med USIT for å høre hva de kunne tilby for podcasting, ble jeg fortalt at man gjerne brukte WordPress eller et tilsvarende bloggprogram. Og det skal da sies at en hos USIT la opp en server som jeg kunne eksperimentere litt med. Men jeg valgte etter hvert heller å installere WordPress selv med PodPress som plug-in for podcast.

Hva WordPress og PodPress egentlig gjorde, var jeg ikke så opptatt av så lenge det faktisk fungerte. Av grunner som jeg ikke skal gå inn på her, var jeg ikke helt fornøyd med PodPress, og har nå valgt å gå over til podcast-delen av Steinberg WaveLab Studio 6 i stedet. Siden dette programmet produserer en XML-fil, og ikke genererer en RSS-fil “on the fly”, er det lettere å se hva som egentlig skjer.

Jeg ble overrasket over hvor enkelt det hele egentlig er.  En XML-fil med de riktige koder i headeren og for den enkelte fil, det er alt. Så kan filene ligge der man måtte ønske, så lenge en URL som er angitt er korrekt. Publiseringsdelen av WaveLab er ikke noe annet enn en XML-editor i form av et skjema hvor de nødvendige data skrives inn, kombinert med FTP for opplasting. Man trenger ikke en egen server ut over en allminnelig webserver. Med en XML-editor av denne typen kunne jeg ha lagt mine podcastfiler på folk.uio.no/olavt uten at jeg hadde behøvd noe annen programvare. Det gir en enda større grunn til å unders over og å bli frustrert over at de som skulle sørge for at vi har nødvendig IT-verktøy ikke for lenge siden har gjort en slik editor til en del av “standardutstyret”.

For den som måtte være interessert, så ser første delen av min XML-fil (som finnes på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml) slik ut, med data om serien og om en enkelt “episode”:

<?xml version=“1.0″ encoding=“utf-8″ ?>
<rss xmlns:itunes=“http://www.itunes.com/dtds/podcast-1.0.dtd” version=“2.0″>
<channel>
<title><![CDATA[Olav Torvund: Pengkravsrett]]></title>
<description><![CDATA[En serie forelesninger, primært laget for studenter på tredje avdeling jus ved Universitetet i Oslo.]]></description>
<link>http://podcast.torvund.net</link>
<pubDate>Fri, 26 Sep 2008 10:44:00 +0200</pubDate>
<generator>WaveLab Studio</generator>
<lastBuildDate>Fri, 26 Sep 2008 10:47:45 +0200</lastBuildDate>
<image>
<url>http://podcast.torvund.net/OT-podcast144.png</url>
<title><![CDATA[Olav Torvund: Pengkravsrett]]></title>
<link>http://podcast.torvund.net</link>
<width>144</width>
<height>144</height>
</image>
<webMaster>olav@torvund.net</webMaster>
<managingEditor>olav@torvund.net</managingEditor>
<copyright><![CDATA[Olav Torvund]]></copyright>
<language>no</language>
<itunes:subtitle><![CDATA[Forelesninger om pengekravsrett.]]></itunes:subtitle>
<itunes:summary><![CDATA[Forelesningene er primært laget for studenter på tredje avdeling jus ved Universitetet i Oslo]]></itunes:summary>
<itunes:keywords><![CDATA[jus, juss, pengekrav, pengekravsrett]]></itunes:keywords>
<itunes:author><![CDATA[Olav Torvund]]></itunes:author>
<itunes:owner>
<itunes:name><![CDATA[Olav Torvund]]></itunes:name>
<itunes:email><![CDATA[olav@torvund.net]]></itunes:email>
</itunes:owner>
<itunes:category text=“Education”>
<itunes:category text=“Higher Education” />
</itunes:category>
<itunes:image href=“http://podcast.torvund.net/OT-podcast144.png”/>
<item>
<title><![CDATA[8–6 Ekstranummer: En kommentar til et avsnitt hos Jo Hov]]></title>
<description><![CDATA[I boken “Avtalebrudd og partsskifte. Kontraktsrett II” skriver Jo Hov om oppfyllelse av pengekrav i et avsnitt på s. 64. Her står det en del som rett og slett er feil, og som derfor bør kommenteres.]]></description>
<guid isPermaLink=“false”>GP16WWZ1JMHEKDQV</guid>
<link>http://www.torvund.net/index.php?page=Pkr_del8_tid_sted</link>
<pubDate>Fri, 26 Sep 2008 10:44:00 +0200</pubDate>
<enclosure url=“http://folk.uio.no/olavt/undervisning/mp3/Pkr_8-6_Jo_Hov.mp3” length=“14583977” type=“audio/mpeg”/>
<itunes:subtitle><![CDATA[Noen kommentarer til et uheldig avsnitt i Jo Hovs lærebok.]]></itunes:subtitle>
<itunes:summary><![CDATA[I boken “Avtalebrudd og partsskifte. Kontraktsrett II” skriver Jo Hov om oppfyllelse av pengekrav i et avsnitt på s. 64. Her står det en del som rett og slett er feil, og som derfor bør kommenteres.]]></itunes:summary>
<itunes:author><![CDATA[Olav Torvund]]></itunes:author>
</item>

</channel>
</rss>

I Forskerforum 6/08 hevder underdirektør Kristel M. Skorge ved Universitetet i Stavanger at mye av innholdet i dokumentet «Felles rettighetspolitikkfor Norges universiteter» har vært etablert praksis i f lere år og at det ikke er kontroversielt. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Mine kommentarer knyttet seg til notatet «Felles rettighetspolitikk…», et notat som dukket opp fra intet. Heldigvis synes ikke praksis å være så ille som notatet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har vedtatt dokumentet, og også der kom saken opp på nytt og et forslag fra rektoratet ble forkastet i et styremøte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et udatert dokument som ikke sier hvem som har utarbeidet det, ikke hva slags mandat man har hatt eller hvem som har gitt mandatet, og ikke om det er vedtatt i et ansvarlig organ. Slik dokumentet fremstår, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en tilfeldig person. Men når dokumentet blir presentert for tillitsvalgte og et universitetsstyre vedtar det, da må også andre ta det på alvor.

Jeg tar til etterretning at Kristel M. Skorge mener at gruppen som har utarbeidet dokumentet var svært kompetent. Siden dokumentet ikke sier hvem som står bak er det ikke mulig å ta stilling til dette. Man kan ikke vurdere kompetansen til et anonymt utvalg. Jeg har bare sett på resultatet og det vitner verken om solid faglig arbeid eller god saksbehandling.

Man kan bare regulere rettigheter der det faktisk finnes rettigheter å regulere. I praksis vil det si patent og opphavsrett, med noen tilgrensende rettigheter. Kunnskap er fri. Å regulere rettigheter til kunnskap er som å regulere retten til å puste i den luften som omgir oss.

Det er mulig å begrense ansattes frihet ved å kreve at vitenskapelig ansatte undertegner taushetserklæringer som krever at metoder ogforskningsresultater holdes hemmelig. Det er nødvendig om man skal beskytte «bedriftshemmeligheter», men det er snakk om frihetsbegrensning og ikke rettigheter. I kommersielle selskaper har man slike begrensninger. Men om et universitet skulle ønske å begrense vitenskapelig ansattes akademiske frihet på den måten, da er ikke det et universitet som jeg ønsker å være knyttet til. Derfor har verken bedriftshemmeligheter eller know-how noe å gjøre i et slikt dokument.

Jeg er heller ikke i stand til å se at varemerke og ikke-funksjonell produktutforming noen gang vil være et forskningsresultat, selv om det kan være viktig i en eventuell senere kommersialiseringsprosess. Jeg kan derfor ikke se noen mening i å blande varemerker og designrettigheter inn i en rettighetspolitikk ved universitetene, slik det gjøres i «Felles rettighetspolitikk…». Denne «vi vil ha alt, for sikkerhets skyld»-holdningener noe av det jeg reagerer sterkt på. Det meste vi til nå har sett om policy på dette området er preget av at man har tenkt på patent. Dette gjelder det vi har sett fra EU, fra Norges forskningsråd og «Felles rettighetspolitikk…». Også den avsluttende kommentaren fra professor Ole Sejersted i Forskerforum 6/08 viser at han tenker patent og at kommersialisering er lik patent. Mye av den tankegang som kommer til uttrykk er etablert praksis når det gjelder patent. Jeg har ingen innvendinger av betydning mot de løsninger som er valgt når det gjelder patent.

Problemet oppstår når man ganske ukritisk tar en løsning som fungerer for patent og vil gjøre denne gjeldende for alle andre rettigheter – og for sikkerhets skyld også på områder hvor det ikke finnes noen rettigheter. Måten dette er gjort på i «Felles rettighetspolitikk…» og for så vidt også i Forskningsrådets policy, vitner om manglende forståelse for ulikhetene mellom forskjellige typer rettigheter. Kanskje hadde arbeidsgruppen kompetanse når det gjelder patent, men en eventuell kompetanse i opphavsrett har i alle fall ikke kommet til syne i dokumentet. Man har blandet det hele i en ganske ubestemmelig grøt og forsøkt å lage en felles regulering for det hele.

De spørsmål som reiser seg i forbindelse med opphavsrett er av en helt annen karakter enn spørsmål knyttet til patent. Kristel M. Skorge sier at man ennå ikke har en samlet policy på opphavsrett. Men dokumentet omfatter også opphavsrett. Faglitterære publikasjoner er uttrykkelig blant det som skal omfattes. Patent beskytter resultater i form av oppfinnelser. Opphavsretten beskytter ikke forskningsresultater. Derimot kan presentasjonen av resultatene, for eksempel i form av en artikkel, være beskyttet. Men den er bare beskyttet mot at andre kopierer eller ettergjør selve artikkelen, ikke mot at noen utnytter resultatene som presenteres. Opphavsretten gjelder våre bøker, artikler og foredrag – kort sagt våre ytringer. Dette gjør at inngrep i opphavsretten er langt mer følsomt enn regulering av patent.

Ved Universitetet i Oslo valgte man i forrige runde å behandle patent. Et utvalg ledet av Ole Sejersted utreder nå opphavsrett. Man har valgt en riktig tilnærming når det som er grunnleggende forskjellig behandles for seg. Dette i motsetning til «Felles rettighetspolitikk…» og Forskningsrådets policy, hvor alt blandes sammen. Når dette skrives har utvalget ennå ikke lagt fram sin innstilling, så i hvilken grad jeg vil være enig i det de vil foreslå vites ikke. Men basert på den kompetanse medlemmene i utvalget har føler jeg meg trygg på at de vil presentere et godt faglig grunnlag og ryddige premisser for den debatten som må komme. Da kan vi glemme notatet «Felles rettighetspolitikk…», sammen med blant annet Forskningsrådets policy, og vi kan få en konstruktiv diskusjon basert på UiO-utredningen.

Olav Torvund,
professor dr. juris. og medlem av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg

Jeg tok kontakt med de ansvarlige for digitale læringsomgivelser ved USIT ved UiO for å få vite hva slags tjenester som var tilgjengelige ved UiO. Til min overraskelse og store skuffelse hadde USIT ikke noe å tilby. “Det var kanskje noe man burde begynne å tenke på” var hovedinnholdet i svaret jeg fikk.

Det har gått to år siden den gang. Fortsatt må man konstatere at bloggtjenester, podacast m.m. ikke er generelt tilgjengelig for ansatte ved UiO. Blogger ble utviklet på slutten av 1990-tallet. I følge Wikipedia begynte tjenesten å få en viss popularitet i 1999, og begynte for alvor å ta av i 2001.

Om vi fortsatt holder oss til Wikipedia, så begynte podcast å få utbredelse i 2004.

Hvis USIT hadde gjort jobben sin hadde blogtjenester vært tilgjenglig rundt år 2000 og podcast fra 2004. En oppegående og brukerorientert IT-organisasjon ved et universitet skal følge med i hva som rører seg og sørge for at denne type tjenester er tilgjengelige før allminnelige professorer begynner å bli interessert i å ta tjenestene i bruk. Hvis du her trekker den konklusjon at jeg mener USIT ikke er oppegående når det gjelder slike tjenester og ikke brukerorientert, og at de ikke gjør jobben sin, så har du aldeles rett. Det er intet mindre enn en skandale at vi som ansatte ved UiO ikke har tilgang til slike grunnleggende nettjenester. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg gitt opp USIT og UiO som tjenesteleverandør. Jeg har også dristet med til å spå at vi i 2011 kanskje vil kunne se UiO på iTunes. Om vi i det hele tatt får tjenestene, så får vi dem gjerne 4–5 år etter at vi burde ha hatt dem. Kommersielle leverandører leverer slike tjenester til en pris som sikkert er langt lavere enn det som ville ha blitt internprisen ved UiO.

Jeg får jevling invitasjoner til ymse seminarer ved UiO om hva slags muligheter bl.a. nevnte teknologier gir. Men det er bortkastede ressurser for UiO å arrangere kurs når de ikke klarer å gjøre de grunnleggende tjenestene tilgjengelige og det er bortkastet tid å gå på slike kurs når man ikke kan omsette eventuell kunnskap til praksis.

USIT skulle vært en tjenesteytende organisasjon som bl.a. sørger for at ansatte til enhver tid har hensiktsmessige og oppdaterte verktøy til bruk i forskning og undervisning. Denne oppgaven utfører de ikke. De synes å være mer opptatt av å styre og begrense ansattes IT-bruk, slik at vi nå også er umyndiggjort som brukere og ikke en gang får lov til å oppdatere programmer på de PC-er vi bruker. For egen del er dette en medvirkende faktor til at jeg i stadig større grad har valgt å arbeide hjemme hvor jeg har en PC utenfor USITs rekkevidde, og at jeg gjerne tar med min bærbare PC som også er utenfor USITs kontroll på kontoret. Etter tidligere erfaringer med at USIT uten å varsle eller uten å fortelle hva de gjorde installerte “sikkerhetsrutiner” som heller bør kalles virus på min hjemme-PC er jeg også dypt skeptisk til å koble min hjemme-PC opp mot UiOs nettverk annet enn ved FTP-overføringer.

Problemet er ikke nytt og det er åpenbart et alvorlig ledelses– og kulturproblem. Jeg har ingen tro på at vi vil se noen bedring før det meste av ledelsen er skiftet ut, fra “superdirektør” Arne Laukholm og nedover. Det trengs en virkelig “shake out” når det gjelder IT-organiseringen ved UiO. Men det må komme folk inn utenfra før det eventuelt kan skje, og det skjer ikke så lenge man bedriver innavl i rektruttering av ledere på dette området.

En overlevelsesstrategi er å gjøre seg mest mulig uavhengig av USIT og IT-tjenestene ved UiO. Jeg unngår alt jeg kan unngå av UiOs IT-tjenester. For tiden holder jeg med til domeneshop, som gir med “smør og brød” tjenester som UiO ikke klarer å levere for 20–95 kr pr måned, avhengig av hvor stor lagringsplass man ønsker for sitt webhotell. Det er en rimelig pris for å slippe USIT.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk — kommentarer”.]

I innledningen står det at ”resultater” er universitetets ”eiendom”. Man kunne like godt ha skrevet at universitetet eier den luften som ansatte og studenter puster i – det gir omtrent like mye mening. Man mener dette er viktig for å sikre ”fri og åpen tilgang til universitetets resultater ”. En slik fri og åpen tilgang sikres ved at resultatene publiseres, ikke ved at en institusjon hevder rettigheter til dem.

Listen over hva universitetene i følge dette dokumentet skal ha rettigheter til er for lang til å gjengis her, men det inkluderer også ”knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter” og ”faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale”. I dokumentet skilles det ikke mellom ulike typer av rettigheter og hvordan ulike rettigheter skal håndteres. Ut fra en faglig vurdering er dokumentet et særdeles slett arbeid som gir inntrykk av manglende innsikt i det området som man forsøker å regulere. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tankegang hvor man vil støvsuge alle rettigheter.

Om man skal beskytte ”knowhow” og ”bedriftshemmeligheter”, så forutsettes dette at det holdes hemmelig. At universitetet skal holde sine forskningsresultater hemmelig og behandle dem som bedriftshemmeligheter står i direkte motstrid til helt grunnleggende verdier som universitetene er bygget på.

Det som universitetet kan og bør kreve er at forskningsresultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for en eller et begrenset antall samarbeidspartnere, ut over det som følger av eventuelle patentlisenser. Her kan man gjerne ha regler som er så tydelige at denne type avtaler ikke blir bindende dersom de ikke er godkjent av kompetent organ, slik at man sikrer at amatører ved universitetene ikke blir lett bytte for profesjonelle næringslivsaktører. Det er ikke her snakk om rettigheter som overdras, men om begrensninger som universitetet og de ansatte pålegger seg selv gjennom avtale med en tredjepart. Vi skal ikke forplikte oss til ikke å gjøre forskningsresultater kjent for andre enn disse samarbeidspartnerne, noe som f.eks. ville ha betydd at resultatene ikke kunne publiseres. Også dette addresseres i nevnte dokument, og det er positivt.

I dokumentet heter det at det ”bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial”. Det er ikke så lett å forstå hva som skulle omfattes av en slik meldeplikt, men listen over det som man vil overta rettighetene til er som nevnt lang. Skal man ta dokumentet på ordet må det også bety meldeplikt ved bokutgivelser på kommersielle forlag. Det man med rimelig sikkerhet kan si om dette blir realisert, er at vitenskapelig ansatte belemres med flere skjemaer og rapporter og at det vil kreve ressurser til å ansette byråkrater som skal gå igjennom og kontrollere skjemaer og rapporter. Ressursene til dette tas fra forskning og undervisning.

Universitetet betaler sine vitenskapelig ansatte dårlig i forhold til hva man kan tjene i annen virksomhet og vi sultefores når det gjelder helt nødvendige driftsmidler. Som eksempel kan nevnes at til tross for alt snakk om internasjonalisering har byråkrater mer reisemidler enn vitenskapelig ansatte, og at vi utsettes for en skammelig behandling ved at reiser i forbindelse med forskning ikke regnes som tjenestereiser. Når mange av oss til tross for dette har søkt oss til universitetet og enn så lenge velger å bli værende, så er hovedgrunnen den akademiske frihet. Vi kan fordype oss i områder ut fra egne faglige interesser og vi har en form for ”eierskap” til våre prosjekter.

Mange av oss blir stadig mer frustrert over bryåkratisering med skjemaer og rapporter som innføres under dekke av ”kvalitetssikring”, ”evaluering”, ”rettighetsadministrasjon” og hva det nå heter alt sammen. Når friheten krymper og byråkratiseringen vokser, hvorfor skal vi da fortsette ved universitetene?

Det er mange i universitetets– og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det — hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

1 Innledningen

Man må skille klart mellom forholdet mellom universitetene og eksterne samarbeidspartnere, og forholdet mellom universitetene og deres ansatte – selv om disse forutsetter hverandre. Universitetet kan ikke overfor tredjepart gjøre avtaler om rettigheter som de selv ikke har, for eksempel fordi de ansatte har rettighetene.

Dette notatet har hovedfokus på forholdet mellom institusjonen og de vitenskapelig ansatte.

Rent generelt savnes en begrunnelse for hvorfor man ønsker å ha slike retningslinjer. At man vil ha en policy på dette området betyr ikke nødvendigvis at institusjonen skal sikre seg rettigheter til alt. For at man i det hele tatt skal kunne vurdere å gå inn på noe slikt må man ha gjort analyser om hva man eventuelt vil kunne oppnå og hva det vil koste (ikke minst i forhold til ansattes motivasjon m.m.) å innføre noe slikt som dette.

Formuleringen

“Universitetene skal sikre samfunnet fri og åpen tilgang til universitetets resultater. Som en del av sitt samfunnsansvar skal universitetene bidra aktivt til at samfunnet kan nyttiggjøre seg resultatene av universitetenes virksomhet, herunder næringsmessig utnyttelse.”

Kan være riktig om man ser det i forhold til eksterne samarbeidspartnere i den forstand at universitetene skal sikre at resultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for én part. Men i forhold til ansatte kan det heller få motsatt effekt dersom det legger restriksjoner på de ansattes muligheter til å publisere resultater.

Universiteter og eksterne samarbeidspartnere vil ofte ha motstridende interesser. En ekstern industriell partner vil være interessert i å kunne utnytte resultatene kommersielt og i å hindre at konkurrenter får mulighet til å utnytte resultatene. Universitetet og deres ansatte vil være interessert i å publisere.

Dette reiser en rekke spørsmsål om håndtering av denne type samarbeid med eksterne partnere, men det faller utenfor Forskerforbundets oppgaver å gå inn i denne relasjonen.

“Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom, så langt dette ikke er eller vil komme i konflikt med andres rettigheter. Universitetene skal sikre at resultatene blir utnyttet til beste for samfunnet.”

Resultatene er først og fremst kunnskap. Kunnskap er fri. Ingen eier eller kan eie kunnskap. Med unntak for industriell utnyttelse av patenter kan enhver utnytte den foreliggende kunnskap uavhengig av hvem som har frembragt denne. Man kan for eksempel dramatisere historiske hendelser i film eller i en skjønnlitterær form uten at de historikere som har fått fram denne kunnskapen skal kunne hevde noen rettigheter og på den måten bestemme over utnyttelsen.

Man kan helt fritt utnytte andres forskningsresultater i sin forskning og undervisning. Kunnskapen er og blir fri. Det man ikke kan gjøre er å kopiere andres verk, for eksempel artikler. Enhver kan fritt anvende eller forsøke å forklare Einsteins relativitetsteori. Men vi kan ikke fritt kopiere Einsteins egne artikler, da disse fortsatt er opphavsrettslig vernet.

“Retningslinjene gjelder for tilsattes arbeidsresultater av enhver art uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke.”

I tillegg til som er nevnt ovenfor om at man generelt ikke kan eie arbeidsresultater i form av kunnskap, så er dette en særdeles vid formulering. Av enhver art og uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Om man tenker i et kommersialiseringsperspektiv så er det vanskelig å forstå hva institusjonen i det hele tatt skal med rettigheter til noe som ikke kan utnyttes næringsmessig. Hvilke andre motiver man skulle ha for å overta rettigheter er det vanskelig å forstå.

“Retningslinjene gjelder også for studenter og selvstendige oppdragstakere så langt de passer.”

Slike retningslinjer kan ikke gjøres gjeldende overfor selvstendige oppdragstakere annet enn ved at det inngås avtale med disse for det enklete oppdrag.

Studenter er ikke ansatte og utgangspunktet er at institusjonen ikke overtar noen rettigheter til det studenter måtte skrive eller utvikle. Hvis de engasjeres på bestemte prosjekter må dette håndteres i særskilt avtale for dette prosjektet.

“Alle kategorier arbeidsresultater er omfattet av disse retningslinjene, herunder, men ikke begrenset til:”

Denne innledningen til rettighetskatalogen er særdeles omfattende og er innledning til det som gjerne omtales som en støvsugerklausul. Man vil sikre seg alle rettigheter til alt.

2Rettighetskatalogen

2.1       Patenterbare oppfinnelser
Denne gruppen anser opphavsrettsutvalget for uproblematisk. Dette er løst på en hensiktsmessig måte, og patent legger ikke noen restriksjoner på publisering av eller bruk av kunnskap, med unntak av at den ikke må publiseres før patentsøknad er sendt og at oppfinnelsen ikke kan utnyttes industrielt.
2.2       “ikke-patenterbar teknologi (ikke-patenterbare oppfinnelser og andre løsninger og prinsipper; knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter, teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon og forretningskonsepter)“
Man har ikke rettigheter til ikke-patenterbar teknologi. Hvis teknologien ikke er patentert innebærer det at hvem som helt kan utnytte den til hva som helst. Man kan beskytte denne type kunnskap ved å holde den hemmelig og satse på at konkurrenter og andre ikke klarer å finne ut hva man egentlig gjør. Det er også et visst vern for bedriftshemmeligheter som innebærer at man ikke kan utnytte bedriftshemmeligheter som man har skaffet seg tilgang til på urettmessig måte (bedriftsspinoasje, bestikke medarbeidere, etc). Det samme gjelder andre løsninger og prinsipper. Hva som menes med teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon er det ikke lett å forstå. Forretningskonsepter er heller ikke vernet i Norge. Når dette i det hele tatt er nevnt kan det tyde på at de som har forfattet notatet temmelig ukritisk har importert synspunkter fra USA.

Knowhow sitter mellom ørene på den enkelte ansatte. Institusjonen har selvfølgelig ikke noen rettigheter til dette. Alle står fritt til å både ta med seg og å bruke hodet sitt om de skulle skifte arbeid.

Hvis et universitet eller en høgskole skal beskytte den type informasjon og kunnskap som her omfattes så vil det bare kunne gjøres ved at de enkelte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om sine forskningsresultater. Det vil være fullstendig i strid med noe av det helt grunnleggende ved vår virksomhet:

Forskningsresultater skal gjøres kjent ved at de publiseres, ved at vi gir forskningsbasert undervisning og ved at resultatene formidles i en mer populær form.
2.3       Databaser
Hvem som sitter med rettighetene til databaser er i utgangspunktet noe uklart. Databasevernet etter åvl § 43 er ikke et vern for skapende innsats, men et vern for investeringer og for arbeid med innsamling, systematisering og presentasjon av data.

Institusjonen vil ha rettigheter til databaser som etableres på institusjonens initiativ. Dette vil omfatte mange forskningsbaser, for eksempel tidsserier som brukes til klimastudier, Kreftregisteret, osv.

Den enkelte forskers personlige arkiv vil den enkelte forsker ha rettighetene til. Slike arkiver vil neppe ha noen kommersiell interesse. Men slik retningslinjene er formulert vil det bety at institusjonen skal kunne pålegge en forsker å stille sitt materiale for andre og at man ikke kan ta sitt arkiv med seg om man skulle skifte arbeidssted.

Man vil nok kunne finne gråsoner mellom disse ytterpunkter. Men her som på andre områder bør prinsippet være at man regulerer dette i en avtale knyttet til det enkelte prosjekt dersom institusjonen bruker særlige ressurser på utvikling av basen.
2.4       Dataprogrammer
For dataprogrammer er hovedregelen etter åvl § 39g at rettighetene til dataprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går over til arbeidsgiver. En avtaleregulering på dette punktet vil derfor bare være nødvendig dersom institusjonen også vil overta rettighetene til program som ikke er skapt under utførelse av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisning.

Forskning er som kjent en oppgave som omfattes av arbeidsforholdet til en vitenskapelig ansatt, så det er i utgangspunktet lite tvil om at rettighetene går over.

Rettigheter til programmer omfatter den konkrete utforming av et program, ikke den kunnskap som man har utviklet under utarbeidelsen av programmet. Man kan fritt utnytte sin kunnskap til å utvikle nye programmer basert på denne kunnskapen. Og veien er som kjent lang fra en prototyp som resultat av et forskningsarbeid til et kommersielt produkt.
2.5        Algoritmer
Algoritmer er ikke vernet. Alle kan fritt benytte alle algoritmer. Igjen vil det bare være mulig å ha en form for vern ved at den enklte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om resultater i form av algoritmer.
2.6        “ethvert materielt produkt (organisk, uorganisk og biologisk materiale), herunder substanser, organismer og avlinger, samt materialer – heretter betegnet fysiske gjenstander“
Dette gjelder eiendomsrett til fysiske gjenstander. Dette har ingen ting med immaterielle rettigheter å gjøre og hører følgelig heller ikke hjemme i noe som er ment å skulle regulere immaterielle rettigheter.

Det kan være mange gode grunner til å regulere eiendomsrett til innsamlet materiale, men det hører ikke hjemme i en sammenheng som denne.
2.7        “Arbeidsresultater som kan danne grunnlag for varemerke– og designregistrering“
Det er vanskelig å se at dette er relevant i forhold til forskning. Vi forholder oss riktignok til prosjektnavn. Men varemerke er noe som først kommer inn i en eventuell kommersialiseringsprosess etter at forskningen vil være avsluttet – eller i alle fall så godt som avsluttet. Å finne på et godt navn eller en logo kan ikke ses på som resultat av forskningen. Det er derfor liten grunn til å regulere dette.

Design gjelder estetisk utforming. Heller ikke det kan anses som relevant for forskning. Funksjonell design kan ikke vernes som design. Estetisk formgivning av konkrete produkter kan ikke være en del av forskningen og følgelig kan det heller ikke være relevant i forhold til forskerne.
2.8        “faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale som er et resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet eller av en nærmere angitt oppgave den tilsatte er pålagt i tjenesten“
En generell overdragelse av opphavsrett til faglitterære publikasjoner vil være et meget stort inngrep i de ansattes rettigheter. Om man skal ta dette på alvor betyr det at institusjonen skal bestemmeom noe skal publiseres, og evntuelt hvor det skal publiseres – i tillegg til at eventuelle inntekter tilfaller institusjonen.

Alle vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider, i tillegg til læremidler, vil være resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet og følgelig omfattes av ordlyden.

Fra et arbeidstakerperspektiv vil dette være helt uakseptabelt og det vil være et alvorlig inngrep i den akademiske frihet.

Dette utelukker ikke at det inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor rettigheter i større eller mindre grad overdras. Dette kan bl.a. være aktuelt hvor mange samarbeider om et stort fellesprosjekt (ordbok, oppslagsverk, vitenskapelig kommentert utgave av Ibsen, etc) og for prosjekter hvor institusjonen går inn med særskilte ressurser (multimedieproduksjoner m.m.). Også i andre tilfeller hvor noen påtar seg å utvikle en kurspakke eller tilsvarende vil det kunne være aktuelt å inngå denne type avtaler. Men det må begrenses til slike prosjekter.

3 Meldeplikt

Det foreslås at det skal innføres meldeplikt:

“Det bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial.”

En meldeplikt vil nødvendigvis måtte medføre et merarbeid for den enkelte vitenskapelig ansatte, i form av registreringer, meldinger, rapporter, osv. I tillegg vil det nødvendiggjøre et byråkrati som skal ta i mot disse meldingene, gjennomgå og vurdere dem.

Dersom noe slikt skal innføres bør det ha en god begrunnelse. Noen slik begrunnelse er ikke gitt.

4 Regler for rettighetsovergang

Det heter i notatet:

“Universitetene bør fastsette nærmere regler for overgang av rettigheter til resultatene der dette er påkrevd.”

Det er uklart hva dette skal bety i og med at det er tatt inn i noe som nettopp fremstår som i alle fall en mal for et slikt regelverk.

5 Hovedpunkt om eiendomsrett

Det heter bl.a:

“Alle rettigheter til resultater som universitetene eier forblir som hovedregel ved universitetene.”

Dette avsnittet handler først og fremst om forholdet mellom universitetet og eksterne samarbeidspartnere, og slår fast at universitetet ikke skal gi fra seg rettighetene til samarbeidspartnere. Dette er uproblematisk i forhold til ansattes rettigheter. Universitetet kan uansett ikke overdra andre rettigheter enn de som universitetet har fått overdratt.

Dette er derfor et tema som ikke direkte berører Forskerforbundets medlemmer.

6 Publisering

I notatet heter det under overskriften publisering:

“Universitetene vil beskytte og ivareta de vitenskapelig tilsattes sedvanemessige og lovmessige adgang til selv å avgjøre om, og på hvilken måte, et vitenskapelig verk skal offentliggjøres. Det kan avtales en kortvarig utsettelse av publisering for å gi anledning til rettighetssikring.”

Som vitenskapelig ansatt har man selvfølgelig ingen innvendinger mot at universitetet vil beskytte ens rett til publisering. Men det er vanskelig å få det til å henge sammen med punktet om at universitet vil overta opphavsretten til det som publiseres. En hjelp i form at overtakelse av rettighetene trenger vi ikke.

Derimot bør man støtte et prinsipp om at det ikke inngås avtaler med tredjeparter som begrenser retten til publisering – noe som bl.a. vil bety at det er ikke er mulig å inngå avtaler om beskyttelse av bedriftshemmeligheter som resultat av forskningen m.m., se ovenfor i avsnitt 2.2.

Det kan i denne sammenheng være verdt å peke på problemer knyttet til at man som forsker får tilgang til andres bedriftshemmeligheter m.m. Man kan ikke som universitetsansatt kreve å få publisere det man får vite om en samarbeidspartners virksomhet. Men dette kan lede til at også andre resultater hvor man gjør bruk av slik informasjon ikke kan publiseres, hvilket tilsier bevissthet og varsomhet om man går inn i prosjekter hvor man får tilgang til konfidensiell informasjon. Dette er imidlertid ikke et rettighetsproblem og behandles derfor ikke nærmere.

7 Tilsattes rolle i kommersialiserings– prosessen

Når den foreslåtte meldeplikt bare er begrenset til å gjelde resultater som kan ha næringsmessig potensial, da overlates i praksis denne vurderingen i første omgang til den enkelte vitenskapelig ansatte. Det blir da problematisk om man i neste omgang skulle risikere noen form for sanksjoner i de tilfeller hvor det senere skulle vise seg at det likevel var et kommersielt potensial.

Hele tankegangen passer imidlertid bare i forhold til patent. I andre tilfeller vil det i beste fall være vanskelig å påvise forskningsresultatets betydning i en kommersialiseringsprosess.

Om jeg her skal holde meg til min egen bransje, så er jurister med doktorgrad og kanskje annen forskningskompetanse etterspurt i de store advokatfirmaene. Den kunnskap man har utviklet, eller knowhow om man synes det lyder bedre på engelsk, kan gi grunnlag for en lønnsom rådgivning i form av advokatvirksomhet. Det kan sies å være en kommersialisering av resultatene. Men det ville være meningsløst om universitetet skulle kreve andel av inntekter fordi folk har suksess med å bruke den kunnskap de har ervervet og utviklet hos oss. (Den type avtaler er stort sett forbeholdt fotballklubber.)

Om noen skulle ha suksess med en bokutgivelse (Sofies verden ble opprinnelig skrevet som lærebok i filosofi), så gir det heller ikke særlig mening at universitetet skal gripe inn og kreve en andel av den inntekt denne kommersialiseringen representerer.

Også i andre tilfeller vil kommersialisering – annet enn for patenter – stort sett skje ved at folk bruker sin kompetanse. Det er ikke basert på at man utnytter rettigheter – kunnskapen er og skal være fri.

Men likevel er det ikke så enkelt som Amdal Lundgaard vil ha det til. Jeg er tilhenger av at forholdene legges til rette for å gjøre opptak og distribuere dem som podcast. Men jeg vil sterkt motsette med at det kommer et diktat fra oven om at undervisningen skal gjøres tilgjengelig på denne måten.

En forelesning skjer der og da. Målgruppen er de som er til stedet i auditoriet. Selv om det stort sett er en monolog, så er det likevel en kommunikasjon mellom foreleser og tilhørere. Vi underviser for studenter som foreventes å studere på heltid. Studiene skal ha første prioritet. Vi som underviser må kunne basere oss på at studentene følger den undervsining som er. Vi vet at mange av ulike grunner ikke deltar i undervisningen, som regel uten noen akseptabel grunn. Det er ikke disse vi skal bruke ressurser på.

For etter hvert ganske mange år siden undersøkte vi ved Det juridiske fakultet resultatet for ulike grupper av studenter. Det viste seg at de studenter som fulgte undervisningen jevnt over gjorde det bra. De som ikke deltok eller bare deltok sporadisk, gjorde det klart dårligere. Så lenge de som faktisk benytter seg av undervisningstilbudet klarer seg bra, har vi grunn til å være fornøyd. Vi kunne den gang konstatere at undervisningen fungerte godt, selv om resultatene samlet sett var mer bedrøvelige. At studenter ikke prioriterer undervisningen får bli deres problem. Universitetet skal ikke måtte legge opp undervisningen med sikte på å fange inn de som ikke gidder å delta. I det ligger at jeg ikke ser det som noe mål å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for studenter som ikke følger disse, selv om vi selvsagt må akseptere at enkelte noen ganger har god grunn til ikke å delta.

For noen forelesere vil opptak kunne virke hemmende. Dette må vi bare akseptere. Hvis det å gjøre opptak fører til at forelesningen blir dårligere for de som er til stede, så skal tilstedeværende studenter prioriteres. Den som ikke liker at det gjøres opptak skal ganske enkelt kunne si nei.

Forelesere har ulik stil. Noen har et nøye gjennomarbeidet manuskript hvor alt er skrevet ord for ord. Hvis man har et gjennomarbeidet manuskript er risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje ikke var så gjennomtenkt ganske liten. Men slike forelesninger er ofte ganske kjedelige for tilhørerne. Andre har en disposisjon, uten at denne er skrevet ut i detalj. Man kan dvele litt lenger ved temaer som som ikke synes å synke godt inn hos tilhørerne, man kan forfølge visse assosiasjoner, kanskje bedrive litt høyttenkning som svar på spørsmål, osv. Slike forelesninger blir gjerne mer levende. Men risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje viser seg ikke å være så lurt, er større. Så lenge man er innenfor rammen av forelesningen, hvor kommunikasjonen også er av ikke-verbal karakter, hvor det kan være mulig å korrigere når man for tenkt seg om, osv, er det ikke noe problem. Men om slikt spres ukontrollert og brukes utenfor den sammenheng det er ment for, da kan det bli mer problematisk.

Hvis et opptak av en forelesning gjøres tilgjengelig på nett for alle interesserte, da er dette en publisering av denne forelesningen. Dette er ikke noe annet enn publisering av forelesernes manuskripter. Ingen av oss liker å publisere noe som ikke er kvalitetssikret. Det vil være helt uakseptabelt om noen skulle tvinge oss til å gjøre det. Dersom et opptak av en forelesning skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, da vil jeg høre gjennom opptaket og eventuelt redigere dette før det publiseres. Men ofte har man ikke tid til å gjøre dette.

Jeg har valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter. Det betyr at disse bare er tilgjengelig for de som er registrert som studenter på dette faget i det aktuelle semesteret. Det er ikke ment for andre. Det ligger ikke noen sikkerhet i det som hindrer at lydfiler kopieres til andre, men så viktig er det ikke å begrense spredningen. I begynnelsen foretok jeg en enkel redigering, men det har jeg sluttet med. Det tok for mye tid, og opptakene ble i praksis liggende i påvente av at jeg skulle høre igjennom dem. Nå legger jeg de ut med en gang, uredigert. Men på en slik måte at spredningen er begrenset. Skulle noen kreve at disse opptakene skulle bli tilgjengelige for alle, da blir det ikke noen opptak. Jeg har opphavsretten til mine forelesninger, hvilket først og fremst betyr at det er jeg som bestemmer om det f.eks. skal fremstilles eksemplar og om disse skal gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette gir jeg ikke fra meg. For meg blir det enten en begrenset tilgjengeliggjøring av opptakene slik de er, eller ingen tilgjengeliggjøring i det hele tatt. Andre kan ha andre meninger, og kan velge en annen praksis for sine verk. Men  det gir dem ingen rett til å bestemme hva jeg skal gjøre.

Jeg har også produsert noen “forelesninger” som kun er tilgjengelig som podcast. Foreløpig omfatter det innledning til rettsstudiet og kjøpsrett. Men det er et helt annet format enn vanlige forelesninger. Det er stor forskjell på å lage et “radioforedrag” og å forelese for et auditorium, og det er tidkrevende å lage dem. Jeg har for så vidt planer om å lage fler, men det tar tid.

Det har blitt alt for mye snakk om at universitetene skal støvsuge ansattes rettigheter “for sikkerhets skyld”. Det er et av mange symptomer på at byråkratiet har fått for stor makt på universitetene. Universitetene burde være opptatt av å stimulere vitenskapelig ansatte til å skape. Man skal legge forholdene til rette for kreativitet, også når det gjelder undervisningsmetoder og læremidler. I stedet møter vi pålegg, at man skal gi fra seg rettigheter, skjemaer, søknader og rapporter. Slikt virker demotiverende, og det er ingen tjent med.

Holder man seg til podcast ved UiO, så ville det være en god start å legge forholdene til rette for at de som faktisk ønsker det kan gjøre forelesninger og annet tilgjengelig å denne måten. Hvis de som allerede er interessert i gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig på denne måten kunne få den nødvendige tekniske støtte til å gjøre det, så ville man kanskje ha oppnådd mye. Så kan man glemme alle tanker om å pålegge de som av ulike grunner ikke ønsker å bruke slike tjenester å gjøre det mot deres vilje. I alle auditorier hvor det er lydanlegg bør det på en enkel måte være mulig å trykke “record”, og så får man et opptak. Og det bør være programvare for å distribuere m.m. Mange universiteter og andre institusjoner har f.eks. etablert en tilstedeværelse i iTunes. Jeg kan abonnere på forelesninger fra Berkley, Stanford og Yale. Men de av oss ved UiO som ønsker å bruke mediet har ikke muligheten, fordi UiO ikke har gjort noe for å legge forholdene til rette. Vi er eventuelt henvist til å lage våre egne løsninger. I en ikke helt optimistisk kommentar har jeg spådd at UiO kanskje vil være synlig i iTunes når UiO feirer sitt 200-års jubileum i 2011. Det vil i så fall være ganske typisk for fremdriften i slike prosjekter ved UiO. Vi skriver 2008 og UiO har fortsatt ikke en ordinær blogg-tjeneste som er tilgjengelig for ansatte. Det sier vel det meste om hvor begredelig tilstanden er. Byråkratiet bør sørge for å få gode tjenester på plass, og glemme tanken om bestemme hvordan vitenskapelig ansatte skal utføre sine oppgaver.

Selv har jeg gitt opp IT-støtten fra UiO, for de leverer ikke en gang det minimum som skal til for en moderne nettjeneste, som bl.a. inkluderer podcast. Jeg har lagt alt ut på eget nettsted utenfor UiO, hos en nettleverandør som i det miste leverer “brød og smør”. For den svimlende sum av 80 kr pr måned får jeg e-post og en webtjeneste hos domeneshop.no som er mye bedre enn det jeg noen gang har fått ved UiO. Når jeg betaler så mye så skyldes dette at jeg vil ha rikelig lagringsplass og en robust tjeneste som ikke har noen problemer med 100.000 forespørsler pr dag. Det er mulig å få tjenestene langt billigere. De fleste får mer enn de trenger for 10 kr pr måned hos danske one.com. Det er dette som bl.a. gjør det mulig for meg å ha denne bloggen og å distribuere podcasts. Med det som UiO har å by på, går det ikke.

Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

I faktaboksene om ”open access” og i intervjuet med Nilsen brukes begrepet på en rekke motstridende måter. For det første likestilles det med ”offentlig tilgjengelig”. For det andre skal det være ”fritt tilgjengelig”. For det tredje skal det stå for ”gratis tilgjengelig”, og for det fjerde skal det innebære at artikler og publikasjoner skal knyttes opp mot et såkalt institusjonsarkiv og være tilgjengelige der. Slik det framstår nå er ”open access” er en forførende, men ganske uklar tanke.

Offentlig tilgjengelig

Om ”open access” betyr offentlig tilgjengelig, er dette uproblematisk og i tråd med forskningens frihet og retten til å publisere fritt. Offentligheten skal kunne skaffe seg adgang til resultatene av offentlig finansiert forskning. Forskningsrapporter og liknende skal ikke publiseres innenfor lukkete nettverk – f.eks. i form av Intranett – som bare bestemte personer har adgang til.  Det er dette prinsippet som blant annet EU går inn for.

Om Forskningsrådet, EU og andre knytter vilkår om publiseringsform til sine prosjekter, så må vi akseptere det. Men det kan ikke omfatte mer enn hva man har påtatt seg å levere innenfor prosjektet, for eksempel i form av angitte ”deliverables”, som i praksis er delrapporter, i EU-prosjekter. Dette kan ikke strekkes til at også artikler hvor man dels bygger på prosjektets resultater, dels på annet materiale skal publiseres etter oppdragsgivers spesifikasjoner. Det må heller ikke bli slik at vi som universitetsansatte skal pålegges bare å publisere i ideologisk korrekte tidsskrifter selv om universitetet er finansiert av det offentlige.

Forskernes rettigheter

Det er viktig å ha in mente at publisere faktisk betyr å gjøre offentlig. Spørsmålet som reiser seg ut fra dette, er imidlertid mer komplisert. Det er et grunnleggende prinsipp at forskeren selv skal ha rett til å velge sin kanal og måte for å publisere sine resultater. Det skal ikke pålegges av en ekstern instans i form av et diktat slik som Rune Nilsen vil, når han sier: ”Offentleg tilsette forskarar bør vere kontraktfesta til å gjere forskningsresultat fritt tilgjengelege”. Dette betyr i følge Nilsen innenfor et system av ”open access” som betyr gratis tilgjengelighet.

Det å pålegge forskere hvor og hvordan det skal publiseres, er et brudd på grunnleggende prinsipper innenfor prinsippet om akademisk frihet og bør selvfølgelig avvises. Å gjøre ”open access” publisering til en del av de akademiske arbeidskontraktene vil undergrave forskningens og den akademiske frihet.

Videre vil et slikt prinsipp stride mot viktige prinsipper i åndsverksloven. Det gjelder opphavsmannen prinsipielle rett til å ta avgjørelser om bruk av verket utenfor det private området. Men viktigere er det at det vil stride opphavsmannens ideelle rettigheter som beskytter mot bruk av verket som strider mot det som opphavsmannens intensjon med verket og hans/hennes rett til å beskytte sitt verk mot misbruk.

Selvstendige og kvalitetsbevisste kanaler

Spørsmålet om å gjøre et åndsverk og et forskningsresultat offentlig tilgjengelig er også et spørsmål om publiseringskanalenes selvstendige stilling og profesjonalitet. Dette er Karin Gundersen inne på. Universiteter og forskningsinstitutter har ikke den nødvendige kompetanse til å fungere som forlag. Dette gjelder så vel på det redaksjonelle område som innenfor distribusjon.

Systemer for kvalitetsvurdering uavhengig av forskningsmiljøene er av sentral betydning. Dette er et problem som de radikale tilhengerne av ”open access” systemet ofte overser. Rune Nilsen bagatelliserer hva som egentlig bør ligge i profesjonell redigering i publiseringsprosessen. Å være vitenskapelig redaktør er noe annet enn å sitte som medlem av et ”editorial board”. Det er høyt spesialisert kunnskap som kreves for å fungere i en slik funksjon. En av grunnene til at vitenskapelige tidsskrifter er dyre, er
at de krever store og spesialiserte produksjonsprosesser. La oss heller ikke glemme at det å skape gode, profesjonelle og kvalitetssikrete elektroniske tidsskrift også er kostbart og krever høy spesialkompetanse. Kostnadene knyttet til trykking og distribusjon på papir utgjør en ganske liten del av totalkostnadene ved å drive et tidsskrift.

Et rent nettbasert tidsskrift må vurderes etter de samme kriterier som andre tidsskrifter. Det hjelper lite at et tidsskrift i prinsippet er fritt tilgjengelig for alle dersom forskerfellesskapet ikke oppfatter det som et interessant kvalitetstidsskrift og derfor ikke bruker tid på å lese det. Valg av publiseringsmedium har ingen betydning for forfatternes rettigheter til det de selv har skrevet. Man får ikke noen større rett til å utnytte andres verk bare fordi det er tilgjengelig i elektronisk form.

Fritt og gratis?

Et element i ideologien er at forskningsresultatene skal være ”fritt” tilgjengelig. ”Fritt” er et flertydig og uklart begrep. Det kan bety at resultatene skal være tilgjengelige uten restriksjoner på tilgang og bruk. Dette er uproblematisk, og har vært ivaretatt ved at resultater publiseres i allment tilgjengelige bøker og tidsskrifter. ”Fritt” kan også bety gratis, som er noe mer problematisk.

Kvalitet koster og noen må betale. Gratis blir det aldri, det er bare et spørsmål om hvem som skal betale og hvordan pengene skal kanaliseres. Enten må noen betale for den jobben som skal gjøres, eller så må vi bruke mer av vår forskningstid til å drive som amatørforleggere. Tradisjonelt har prinsippet om gratis tilgang vært sikret gjennom biblioteker. At tradisjonelle modeller for å sikre fri tilgang kan være uhensiktsmessige i forhold til dagens teknologiske muligheter endrer ikke det grunnleggende at kvalitet koster, også i formidlingsleddet.

Hele prinsippet om gratis tilgjengeliggjøring er en fiksjon. Noen må betale i siste ende. Nilsen sier at han forestiller seg at dette skal ordnes gjennom ”[…] forskningsfinansiering, til dømes Forskingsrådet”. Dette åpner for tvilsomme praksiser. Det kan blant annet bety at bare de forskerne som har finansiering for Forskningsrådet eller andre kilder får publisert sine resultater. Det kan også åpne for en svært uheldig praksis om at bare når man har fått støtte til å publisere, vil man bli publisert. Altså nok et problem i forhold til akademisk frihet og til sikre uavhengige publiseringskanaler.

Det siste problemet som tas opp i oppslaget i Forskerforum, dreier seg om er prinsippet om åpne institusjonsarkiv. Dette er en videreføring av det gamle prinsipp om de åpne forskningsbibliotekene i en ny teknologisk tidsalder. Det er i tråd med prinsippet om forskningens frihet og åpenhet. Om man kan bygge opp digitale arkiv med artikler som har vært publisert andre steder, så er det utmerket. Hvis en artikkel kan gjøres tilgjengelig på denne måten vil det øke tilgjengeligheten og være et pluss ved valg av tidsskrift. Men det vil ikke være så viktig at vi velger bort de viktigste tidsskriftene dersom disse ikke skulle tillate slik tilgjengeliggjøring.

Nord-Sør

Nord-Sør argumenter er en del av den ideologiske overbygningen for ”open access” misjonærene. Det lyder vakkert, men blir ikke nødvendigvis holdbart av den grunn. Det ligger en lett paternalistisk holdning i dette. Vi skal gjennom vår ordning med ”open access” sørge for at vestens forskningsresultater blir tilgjengelige for ”de andre”. Bak dette ligger det en skjult internasjonal arbeidsdeling, der vi framstår som dem som har resultatene og forskningsmidlene, og de andre har problemene vi kan forske på. Med de styrkeforholdene som finnes i den internasjonale forskningsverden og innenfor internasjonal forskningspublisering, vil ”open access” systemet ytterlige undergrave mulighetene for at landene i sør får høve til å bygge egne publiseringskanaler, for systemet med ”open access” kan bidra til å undergrave deres opphavsrett. Når våre løsninger blir så lett tilgjengelig, er det ingen grunn til at de skal bygge opp kompetanse på annet enn å motta den rike verdens løsninger. Her blir de gode intensjoner, som i mye annen misjonærvirksomhet, til dårlige løsninger.

Publisering og tvang

Som akademikere flest er vi interessert i at det vi skriver, er tilgjengelig for og blir lest av målgruppen. Dette er styrende for valg av publiseringskanal. Vi mener også at vi kjenner aktuelle publikasjoner innen våre respektive fagområder bedre enn Rune Nilsen og andre som på ideologisk basis vil styre våre valg. Problemet for oss er ikke open access – hva enn dette måtte bety. Hvis dette virkelig er så fortreffelig som Rune Nilsen hevder, da vil det uansett vokse fram. Problemet er at noen ut fra sin ideologi vil tvinge oss til å velge bestemte publiseringskanaler og dermed innskrenke den akademiske frihet. Open access kan være utmerket som en mulighet, men vi skal ikke tvinges inn i det.

Når Forskerforum framstiller ”open access” som noe som er ”fritt” betyr det altså i realiteten noe som er gratis for mottaker, samtidig som man erkjenner at det koster. Det betyr ikke fritt i betydningen fri forskning. Det kan innebære bunden og tvungen publisering.

Nå som tjenesten er tilgjengelig kan vel vi ved UiO regne med at vi får tilgang til den om fire år eller så. Først skal de ansvarlige slumre til noen andre forteller dem at tjenesten finnes og at den kanskje til og med kan være av interesse for oss. Så skal man lage et prosjekt hvor dette skal utredes gjennom noen måneder. Så skal man tenke leeeeenge før man får bestemt seg. Og da skal man lage en sær UiO-variant hvor integrasjon mot administrative systemer som kan spare 1/8 årsverk sentralt er viktigere en anvenelighet for lærere og studenter. Etter dette får vi et begrenset forsøksprosjekt.

Men til UiOs 200-års jubileum kan det hende at USIT har sørget for å gjøre tjenesten tilgjengelig også for lærere og studenter ved UiO.

Jeg har lenge vært frustrert over IT-tjenestene ved UiO, og har gitt uttrykk for min misnøye ved flere anledninger, senst i en artikkel i Uniforum, som nå er tatt inn i denne bloggen. Nå har jeg gitt opp. Det burde være en selvfølge for UiOs IT-avdeling, UIST, å sørge for at de som ønsker det har tilgang til hensiktsmessig verktøy for webpublisering. Universitetet er et universitet. Vi skal drive med forskning og undervisning og vi skal drive utvikling av vår egen undervisning. Bruk av web er en selvfølge i denne sammenhengen. USIT skal gi oss det verktøyet vi trenger, de skal ikke styre oss.

Dessverre fungerer det ikke slik. Skal man lage et nettsted litt ut over det banale, og som det også er mulig å vedlikeholde uten at det tar alt for mye tid, trenger man en database og støtte for et scriptspråk. I Unix-baserte omgivelser vil det i praksis som regel bety MySQL og php. Det burde være en selvfølge at alle ansatte ved UiO har tilgang til dette. Men så er ikke tilfelle. Allerede i 2001 uttalte Arne Laukholm at vi skulle få et bedre publiseringssystem “neste år”. Det var svar på kritikk fra undertegnede. “Neste år” synes å ha en annen betydning i IT-bransjen enn hos folk flest. En del har sikkert blitt bedre siden 2001. Men jeg er ikke særlig imponert over hvor langt (kort) UiO har kommet siden den gang.

For de som gjerne vil bruke systemene uten å tenke så mye på design og utvikling burde USIT a tilbudt et egnet CMS (Content Management System). Det gjør man ikke. Man har satset på det hjemmesnekrede systemet Vortex. Hva systemet egentlig kan brukes til, er ikke godt å si. Det brukes til å presentere studieinformasjon. Så vidt jeg vet har vi som ansatte ikke tilgang til systemet på den måten at vi kan ta det i bruk selv på egne nettsteder. Skal jeg være ærlig, så er det uansett ikke særlig fristende å ta i bruk et system som ikke er basert på en database.

Det finnes en rekke utmerkede systemer som er gratis tilgjengelig, og ikke særlig vanskelig å legge opp. Alt man trenger er en database og et scriptspråk. Selv bruker jeg et system som heter CMS made simple til mine egne nettsider utenfor UiO. Siden jeg kjenner systemet ønsket jeg å ta dette i bruk også for mitt nettsted ved UiO. Etter litt om og men fikk jeg tilgang til database ved UiOs PostgreSQL system. De hadde aldri tidligere gitt slik tilgang for private nettsteder ved UiO, så de måtte tenke seg om. Men det gikk bra til slutt.

Optimistisk installerte jeg CMS madsimple — et php-basert system. Selvfølgelig fungerte det ikke. Det viste seg at USIT hadde sørget for å lobotmere php-installasjonen så mye at den ikke de standardfunksjoner som er nødvendige for å kjøre dette programmet. Lobotomeringen var foretatt av “sikkerhetsmessige grunner”.

Da konkluderte jeg med at nok er nok. Det er grenser for hvor mye tid man skal måtte bruke for å omgå de hindre som USIT setter opp foran de som gjerne vil ha et fleksibelt nettsted. UISTs rolle burde være å legge forholdene til rette også for egen eksperimentering med web. Men de synes mer opptatt av å hindre oss i å gjøre noe som ikke USIT har bestemt at vi skal gjøre. Når man kan få nettplass med e-post og langt bedre webfunksjonalitet enn det UIST tilbyr for den svimlende sum av 10 kr/måneden hos kommersielle tjenesteleverandører, da blir det meningsløst å bruke mer tid på USIT. Men det er et nederlag å måtte flytte alt UiO-relatert materiale ut fra UiO for å kunne presentere det på en hensiktsmessig måte.

Jeg tror ikke på sikkerhetsargumentet, som vi i tide og utide får servert fra USIT. Hvis det virkelig er slik at enkle, standard webtjenester representerer en sikkerhetstrussel, da må det være noe grunnleggende galt i systemarkitekturen ved UiO. Hvis et script jeg legger inn på mitt nettsted skal kunne være en trussel mot UiO, da må systemet være lagt opp på en måte som gjør den usedvanlig sårbart. Da burde man gi topp prioritet til å få et sikkerhetsmessig tilfredsstillende system som bl.a. har vanntette skiller mellom virksomhetskritiske applikasjoner og personlige websider.

Det er noe grunnleggende galt ved organiseringen av IT-tjenestene ved UiO. Vi lever med en IT-avdeling som i alle fall mentalitetsmessig befinner seg på 80-tallet, den gangen brukere fortsatt måtte danse slik IT-avdelingen ville. Vi trenger en serviceorientert IT-tjeneste som er opptatt av brukerne. Og vi trenger noen som kan ta et overordnet grep og sørge for at UIO har et system som fremstår som helhetlig. Vi må avsette alle småkongene som hegner om sine egne små babyer. Det er ren idiioti at vi f.eks. bruker Fronter, Votex og Studentweb til omtrent de samme funksjonene — til stor grustrasjon for studentene som ikke forstår hvilket system de skal holde seg til for å få nødvendig informasjon.

Det var etter min mening et strategisk feilgrep å ansette tidligere USIT-direktør som en slags “superdirektør” for IT ved UiO. Den ansettelsen er en garanti for at (u)kulturen ved USIT får leve videre. Man burde heller for en grundig, ekstern evaluering av USIT. Kanskje burde også en del av tjenestene vært konkurranseutsatt. Vi trenger fornyelse, ikke semnetering av IT-kulturen ved UiiO.

For egne formål har jeg unasett sagt farvell til de tjenestene USIT tilbyr, og holder med til kommersielle leverandører som ikke ser sine kunder som brysomme elementer som man helst skulle ha vært foruten. I en overgangsfase vil det dessverre komme til å gå ut over bl.a. studenter, da det nødvendigvis til ta noe tid før alt er på pass. (Jeg gidder ikke bruke tid på gjenopprette alt som jeg ønsket å frigjøre meg fra i UiO-systemet, så folk.uio.no/olavt fungerer for tiden ikke særlig godt. Og det nye er ikke på plass ennå.)

Jeg er en frustrert bruker av IT-systemer webtjenester ved UiO. Kortversjonen er at vi ikke har tilgang til de ressursene vi har behov for, det vi får er for dårlig og løsningene kommer alt for sent. Dette medfører ofte unødig ressursbruk og dårlige løsninger. Jeg skal her i hovedsak holde meg til webløsninger.

Vi må skille mellom to hovedgrupper av webtjenester. Vi har mer eller mindre offisielle nettsider med presentasjon av institusjonen, undervisning, osv. I tillegg har vi mer eller mindre personlige nettsider. Grensene er ikke alltid så klare. Mange vil lage egne nettsider til sin egen undervisning, presentere egen forskning osv. De personlige sidene er viktige. Det er her de av oss som er interessert i slikt eksperimenterer med bruk av web til undervisning, for forskningsformidling, som samarbeidsverktøy, osv.

Det er ren idioti at webansvarlige ved grunnenhetene kun tilbys en halvgod HTML-editor for å opprettholde og vedlikeholde nettsider. Dette er webteknologi fra forrige århundre. UiO må sørge for løsninger, ikke bare verktøy. Enhver privat leverandør av nettjenester tilbyr ulike maldokumenter som gjør at man enkelt kan sette opp et standard nettsted. Det burde være en helt selvsagt oppgave for de ansvarlige for UiOs webtjenester å sørge for at vi som et minimum har maler for instituttsider, prosjektsider, presentasjon av ansatte, osv. Det vil være mange elementer som alle i praksis vil gjøre bruk av, men de må være fleksible nok til at man kan utelate eller legge til informasjonstyper som passer til enhetens egenart.

Disse må selvfølgelig kunne oppdateres via web, uten at man skal bry seg om HTML-redigering.Vi bør også ha et tilbud om maler for personlige sider. Men her er det viktigere at vi får tilgang til nødvendige basistjenester, noe vi ikke har i dag. I sommer spurte jeg USIT hva jeg måtte gjøre for å etablere en blogg på mine nettsider. Det hadde man ikke noe tilbud om.

Dette skulle vi selvfølgelig hatt for i alle fall 2–3 år siden, og tjenesten skulle ha vært tilgjengelig for alle. Det er symptomatisk at stikkordet ”Blogg” ikke finnes på USITS oversikt ”IT fra A til Å”. Jeg mener å huske at jeg i høst leste at man nå skulle vurdere om noen ved UiO kunne ha behov for blogg. Det er ingen grunn til å kaste bort tid på å vurdere dette. Bruk heller ressursene på å få tjenesten ut til folket så fort som over hodet mulig. Glem tanken på at man nok en gang skal utvikle en egen løsning for UiO. Bruk standard programvare og kom i gang. Det er uansett flere år for sent.

Når tjenestene ikke finnes, så får man forsøke å sette de opp selv. Det finnes mange systemer som er enkle å installere. Men de har gjerne en ting til felles i sine systemkrav: Man må ha tilgang til en database. I praksis betyr det stort sett MySQL. Men svaret på en forespørsel om å hvordan jeg får satt opp en MySQL base er like nedslående: UiO har selvfølgelig ikke noe tilbud om dette. Skulle jeg ønske å bruke en wiki, så kan man konstatere at heller ikke det er et stikkord i ”IT fra A til Å”.

Dette handler om ”brød og smør” i dagens webverden. Det burde være en selvfølge at slike tjenester har vært tilgjengelige i flere år. Men vi har dem fortsatt ikke. Vi kan selvfølgelig skaffe oss tilgang til slike tjenester hos andre. Jeg har merket meg at dekanen ved Det teologiske fakultet benytter Googles tjeneste blogger.com til sin dekanblogg, se http://trygvewyller.blogspot.com/. Det tjener de IT-ansvarlige ved UiO til liten ære at ansatte må gå til tjenesteleverandører utenfor UiO for å få tilgang til grunnleggende webtjenester. Det er ganske enkelt alt for dårlig og ingen unnskyldninger er akseptable.Vi har også skrikende behov for andre tjenester. Mange av oss ville ha spart mye arbeid, vi kunne ha gjort en bedre jobb og vi hadde sluppet en del frustrasjoner om vi hadde hatt et system for å administrere og følge opp prosjekter. De fleste av oss trenger ikke systemer for å holde orden på timeforbruk og tilsvarende, men vi må ha informasjon på et litt overordnet nivå. Jeg har etterspurt dette i minst fem år, og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Og hvorfor har vi fortsatt ikke et brukbart intranett, slik at vi kan bruke nettet også til håndtering av intern informasjon?

Noen har ikke gjort jobben sin på dette området. Om det er svikt på et overordnet nivå ved at man ikke har sørget for at noen har ansvaret for slike tjenester, eller om det er de som har fått tildelt ansvaret som har sviktet, skal være usagt. Det kan uansett ikke fortsette som nå, og det haster å få gjort noe med det.

Listen med eksempler kunne vært mye lenger, og det kunne vært utdypet. Jeg vil imidlertid ikke be Uniforum om spalteplass til dette, og har i stedet valgt å utdype mine synspunkter på http://www.torvund.net/index.php?page=it_uio_1_0.

Nå foreligger det et utkast til evalueringsrapport fra Nokut - det organ som skal vurdere kvalitet i høyere utdannig. I utkastet kan man bl.a. lese følgende:

“Fraværet av et bachelornivå er problematisk med hensyn til internasjonalt utbytte og horisontal bevegelse, det vil si muligheten for å flytte fra en institusjon til en annen i løpet av studiet.

(…)

Komiteen mener at fakultetet bør overveie muligheten for gå over til en 3+2 Bologna-struktur for studiene. Komiteen er kjent med at dette har vært vurdert ved andre norske læresteder for juridiske fag. Om man finner det mulig å gå over til en 3+2 Bologna-struktur for studiene, bør strukturen imidlertid gjennomføres reelt, slik at basiskunnskapen i de vesentlige emnene gis i bachelor-delen, mens masterstudiene primært blir en fordypning, med høy grad av valgfrihet.”

Komiteen understreker at forskriften om masterstudium gir mulighet for et integrert masterstudium, slik man har valgt ved Det juridiske fakultet. Så man er ikke forpliktet til å gjøre noen endringer her. Men anbefalingene fra komiteen er likevel så klare at man i alle fall må ta det opp til seriøs diskusjon. Kanskje kommer det nå. Kommer det ikke nå så kommer det senere. Man kan ikke bare melde seg ut av verden og lage egne ordninger som ikke passer verken internasjonalt eller med andre studier ved UiO.

På en måte gir det en viss tilfredsstillelse når man kan si “hva var det jeg sa …”. Men det hadde vært bedre om man hadde gjort det ordentlig første gang slik at man ikke behøvde å ta en ny runde straks man er ferdig med overgangsordningene til dagens studiemodell.

Studieordningen

Man skal selvsagt lojalt følge opp den studieordning som er vedtatt, og som man nå er i ferd med å innføre her ved Det juridiske fakultet i Oslo. Men jeg vil likevel gi uttrykk for hvorfor jeg er uenig i flere av de valg som er truffet, og hvorfor jeg tror det ikke vil gå alt for mange år før spørsmålet kommer opp på nytt.

Vi burde ha valgt en to-trinns modell

Utgangspunkt

Utgangspunktet for omleggingen av studiet denne gangen, var den såkalte “Bologna-prosessen”, som bygger på at europeiske undervisningsministere undertegnet en erklæring om harmonisering av høyere utdanning i Europa. Målet er at det skal bli lettere å sammenlikne utdanninger, og at det skal være enklere å flytte fra et lærested til et annet. Et sentralt element i dette er innføring av “ECTS-credits”. Det vil si at alle studieenheter tilordnes poeng, hvor et helt studieår utgjør 60 poeng. For oss er dette helt uproblematisk. Det er bare å multiplisere våre gamle vekttall med tre. Et annet element er at gradene skal være basert på 5 års studier, hvilket er grunnen til at det juridiske studiet nå skjæres ned fra 6 til 5 år.

Et annet viktig element er en inndeling i to trinn: Et bachelor og et master nivå. Dette griper inn i en gammel debatt, som tidligere hadde overskriften “en juridisk cand.mag. grad”. Vi valgte å holde fast ved et 5 års profesjonsstudium. Dette var etter min
vurdering et fundamentalt feilgrep, og representerer på mange måter en tilbakeskritt i forhold til den studieordningen som vi nå går bort fra.

Når jeg snakker med utenlandske kolleger og forklarer vår omlegging, ser de bare uforstående på meg og rister på hodet når jeg prøver å forklare at vi legger om, men ikke til en 3+2 ordning. Alle jeg har snakket med som er involvert i omlegginger av juridiske studier i andre land, tar sikte på en 3+2 ordning.

Mye av motstanden mot en lavere juridisk grad bygger på en etter min mening irrasjonell angst for at de ordentlige juristene skal måtte konkurrere med en gruppe halvstuderte kvasijurister på arbeidsmarkedet. Jeg forutsetter at en lavere juridisk grad ikke ville kvalifisere til stillinger hvor det er et formelt krav om juridisk kompetanse, så som advokater og dommere. Så i den grad man møter dem i arbeidsmarkedet, er det som søkere til ulike saksbehandlerstillinger m.m. hvor det ikke er noe formelt krav om at man må være jurist. Og da kan det i alle fall ikke være noe større problem at søkerne kan en del jus, i forhold til andre med tilsvarende grader uten jus. Og arbeidsmarkedet vil nok uansett bare velge personer med lavere grad dersom man ikke klarer å rekruttere jurister til disse stillingene.

Min vurdering er at man for å fylle de formelle kravene til å gå inn i juristprofesjonen, er en grunnutdanning i norsk rett, supplert med en fordypning. Fordypningen, hvilket vil si mastergraden, kan godt være fra et annet land. Med økende europeisering og internasjonalisering, er det bare en fordel at mange har erfaring fra andre rettssystemer — ikke minst den viktige erfaring at man kan nærme seg et juridisk spørsmål på flere måter enn den vi læres opp til i Norge.

Det sentrale i juristprofesjonen er adgangen til å opptre ved domstolene, enten som advokat eller dommer. På alle andre områder konkurrerer juristene med andre profesjoner. Det bør være et krav at de som skal inn i profesjonen også har studert den retten som først og fremst
er knyttet til domstolene, nemlig prosess og strafferett. Men det er ingen grunn til å at dette skal ha en stor plass på det nivået som likevel ikke kvalifiserer for denne profesjonen. Disse fagene bør derfor være på masternivå, og man bør kreve dette i tillegg til en juridisk mastergrad som ikke inneholder norsk prosess– og strafferett. Dette kunne løses ved at man krever ett semesters undervisning i disse fagene. Dette burde være en del av vår egen mastergrad, og tilbys som en særskilt del til studenter som ikke har det i sin grad.

Hensynet til studentmobilitet og internasjonalisering

Den viktigste grunnen til at vi burde ha valgt, og til at jeg tror vi på sikt blir tvunget til å innføre en 3+2 ordning, er studentmobilitet. Studentutvekseling skjer i økende grad på masternivå. Opptakskrav til masterstudier rundt om i verden, er at man skal ha en bachelor grad. Når vi ikke tildeler en slik grad, fyller våre studenter ikke de formelle kravene for opptak andre steder. I praksis har dette ofte latt seg løse ved at vi har forklart overfor den andre institusjonen at selv om våre studenter formelt sett ikke har en slik grad, så har de gjennomført studier tilsvarende en bachelor grad. I forhold til de som
kjenner vårt system lar dette seg derfor løse. Men det skaper mye unødig ekstra arbeid både for den enkelte student, for vår administrasjon og for det lærested hvor man søker opptak.

Ved de mest anerkjente, og derfor mest populære lærestedene, risikerer likevel våre studenter å bli skilt ut i den første administrative gjennomgang av søknadene, fordi de formelle kravene ikke er oppfylt. Søknadene når aldri fram til de som eventuelt kunne ha vurdert realitetene, og akseptert at realitetene tilfredsstiller kravene selv om formalitetene ikke er i orden. Etter hvert som flere læresteder innfører en 3+2 ordning, er det ingen grunn til å tro at det blir lettere for en avviker å argumentere for at våre studenter bør tas opp på særskilt grunnlag.

Internasjonal konkurranse

Vi vil i stadig stigende grad bli utsatt for internasjonal konkurranse. Mange vil konkurrere om å få de beste studentene, først og fremst på masternivå. Dette bør vi ønske velkommen, og som et også i intarnasjonalt stort fakultet har vi alle forutsetninger for å kunne hevde oss i en slik konkurranse. Vi har stor faglig tyngde på en rekke aktuelle rettsområder. Men vi må melde oss på i konkurransen.

Hvis vi skal være attraktive, må vi ha noe å tilby. Det vi bør tilby, er utdanning på masternivå til studenter som har sin bachelor fra andre steder, i tillegg til å ha et godt tilbud til våre egne studenter. Dette vil være den mest spennende gruppen studenter å arbeide med. I tillegg er det disse studentene som er mest “lønnsomme” med dagens finansieringsmodell.

Men med den struktur vi har valgt, har vi ikke noen mulighet til å tiltrekke oss denne gruppen av studenter. Man kan ikke hoppe inn i det 4. året i et 5-års program. De programmer vil tilbyr til denne gruppen i form av særskilte masterprogrammer, blir da et tilbud på siden av våre ordinære studier.

De som valgte feil bør få en utgang

Ikke alle trives med jusen. Gjennom årene har jeg møtt en del studenter som helt klart har valgt feil. I det system som vi har i dag, kan disse legge om kursen etter et eller to grunnfag, og kombinere disse med fag som de trives bedre med. Denne muligheten stenger vi nå. De studentene som begynner nå, vil enten måtte fullføre alle fem årene, eller bli stående med et avbrudt studium. Det kan hende at det de har gjennomført helt eller delvis kan godkjennes som valgfrie elementer i et annet studieprogram, men dette bærer virkelig preg av å være en trøstegevinst. Det ville være langt bedre om man kunne avslutte etter tre år med en bachelor grad, og eventuelt bygge videre på denne i en annen retning.

Juridisk studium som påbygning til en annen utdannelse

En del studenter starter på det juridiske studiet etter at de allerede har fullført en annen utdannelse. Noen har helt fra begynnelsen ambisjoner om å fullføre hele studiet. For dem betyr ikke omleggingen så mye. Men det er nok ganske mange som vil kvie seg for å starte på et 5-års løp etter at de allerede har en del studieår bak seg. Studieordningen av 1996 gir disse muligheten til å bestemme seg for etapper: Man kan starte med et grunnfag, og eventuelt et til dersom det skulle gi mersmak. Velger man å stanse der, så har man likevel fått en verdifull tilleggsutdannelse på toppen av det man allerede har. På dette tidspunkt vil man også ha såpass mye erfaring med det juridiske studet at det er lettere å avgjøre om man skal fortsette eller ikke.

Det juridiske fakultet har alltid vært underfinansiert og er det fortsatt. Lenge levde Universitetet med et system hvor de som fikk penger i fjor skulle få minst like mye i år, og så var det en viss kamp om hvordan veksten skulle fordeles. Det juridiske fakultet kan ikke ha spilt sine kort særlig godt i tidligere fordelingsdiskusjoner. Men dette var før min tid, og det har liten hensikt å lete etter hvem som eventuelt burde ha gjort hva annerledes i en etter hvert ganske fjern fortid.

Enkelt sagt var fordeling av andre ressurser knyttet til antall vitenskapelige stillinger. Et fakultet som var akademisk underbemannet ble dermed også administrativt underbemannet og vi fikk lite til drift. At Det juridiske fakultet hadde ekstremt lite ressurser i forhold til antallet studenter nådde ikke gjennom i Blinden-diskusjonene. Man kunne få inntrykk av at selv ressurser til studeiveiledning var styrt mer av antallet vitenskapelig ansatte enn antallet studenter.

Det juridiske fakultet holdt lenge fast ved at studiet skulle være åpent. Da man omsider innså at det ikke gikk og at det slett ikke var særlig studentvennlig å la alle som ønsket få komme inn på et studium som ikke kunne tilby annet enn overfylte forelesninger, var det for sent. Da ville politikerne pynte på arbeidsløshetsstatistikken ved å sluse flest mulig unge inn i høyere utdannelse. Ethvert forsøk på å begrense adgangen til studiene ble da møtt med stor skepsis fra våre myndigheter.

Selv om man omsider klarte å lukke studiet ble vi hengende fast i privatistordningen. Alle kunne få lov til å ta eksamen, selv om man ikke var tatt opp på studiet. Tanken bak er sympatisk, men naiv. Det sympatiske er at man skal kunne få en dokumentasjon på den kunnskap man har ervervet uansett hvor og hvordan man har studert. Det naive er troen på at alt kan måles gjennom en eksamen. Resultatet var at det vokste fram et stort marked for tilbud om førsteavdelingsundervisning. For disse studentene gjaldt det intet gratisprinsipp.

Det ulykksalige i situasjonen var – i tillegg til at fakultetet måtte bruke enorme ressurser på eksamen – at det gjorde det umulig å få gjort noe med studiet. Forelesninger skal være åpne for alle. Så selv om man ikke var tatt opp på studiene kunne man følge forelesninger. Konsekvensen var at forelesningene var så overfylte at vi stadig brøt brannforskriftene, og at studenter med studieplass ikke fikk plass. Det var i praksis ikke så mye annet enn forelesninger. Det var i denne perioden professor i universitetspedagogikk, Gunnar Handal, gjerne sa at Det juridiske fakultet hadde forelesninger på Ullevål stadion og smågruppeundervisning i Klingenberg kino. Om ikke det var så ille, så mått vi ha forelesninger i Klingenberg kino for å få plass til alle. Studenter fra den tiden omtalte seg gjerne som Klingenberggenerasjonene.

Forsøk på å innføre obligatoriske elementer i studiet ble møtt med dyp skepsis både internt blant de litt for mange som mener at studiet først og fremst bør bestå av å lese bøker på egenhånd, og hos myndighetene som så alle slike forslag som forsøk på å skvise privatiststudentene.

Den såkalte kvalitetsreformen har endret en del på dette. Nå får Universitetet penger blant annet basert på avlagte studiepoeng. Dette har synliggjort noe av den urimelig skjeve interne fordelingen ved UiO, og det har ikke vært mulig å opprettholde denne fullt ut. Siden ingen produserer fler studiepoeng i forhold til ressursene enn Det juridiske fakultet har det en budsjettøkning. Men fakultetet får fortsatt ikke det de skulle ha hatt. Jeg har ikke selv forsøkt å beregne hva dette i praksis betyr. Men det har vært nevnt at vi burde ha hatt ca 10 mill mer enn hva vi nå får. Den budsjettmodellene som man nå anvender gjør at vi får (for) lav basisbevilgning og får en tilsvarende høy andel fra studiepoeng. Dette gjør fakultetet veldig sårbart overfor svingninger i antall studiepoeng. Svingningen har vært unormalt store som følge av endringer i studieordningen. Det straffes vi for i 2008.

Legg gjerne til at “kvalitetsreformen” generelt er underfinansiert. Det er noe universitetene selv må ta en del av ansvaret for. Jeg har forstått det slik at departementet var opptatt av at endret finansieringsmodell ikke skulle være en innsparingsmodell, og la til grunn de tall man hadde fått oppgitt fra universitetene. Jeg var ikke aktivt inne i denne prosessen. Men det kan for det første se ut som om man ikke tok høyde for at det ville måtte føre til kutt for noen dersom underfinansierte studier som jus skulle opp på et rimelig niåv, hvis ikke rammene ble økt. For det annet kan man ikke ha tatt tilstrekkelig høyde for at høynet ambisjonsnivå i seg selv måtte føre til økte kostnader. Kvalitet koster, også i høyere utdanning.

I fordelingen mellom universiteter og høyskoler straffes man for å ligge i Oslo. Distriktslobbyen er sterk i Norge, noe som ikke bør overraske når vi har et udemokratisk valgsystem hvor ikke alle stemmer teller likt. Distriktsstemmer teller langt mer enn stemmer fra særlig Oslo og Akershus, og da blir politikken deretter. Jeg forsøkte for noen år siden å regne på dette, og mener å huske at Universitet i Oslo skulle hatt noen hunder millioner mer enn man får om man hadde fått penger etter prinsippene i den vedtatte budsjettmodellen.

“Kvalitetsreformen” – et ord som er preget mer av politisk retorikk enn av innhold – er generelt underfinansiert. Universitet i Oslo er underfinansiert i forhold til andre læresteder i Norge. Og Det juridiske fakultet er underfinansiert i forhold til andre fakulteter ved UiO. Ingen bør bli overrasket over at Det juridiske fakultet har økonomiske problemer.

NOKUT, som skal godkjenne høyere studier i Norge, har truet med å avskilte alle juridiske læresteder i Norge. Norske jusstudier kan forsvinne, kunne vi lese i sommer. Ingen jusstudier trodde de ville overleve Nokuts granskning. Det foreligger nå en foreløpig rapport, uten konklusjoner. Men man sitter med det inntrykk at også komiteen som har evaluert Det juridiske fakultet på vegne av Nokut mener at studiet er underfinansiert.

Mye burde gjøre ved Det juridiske studiet. Fortsatt har studiet mer preg av et eksamenstilbud enn et undervisningstilbud, selv om situasjonen har bedret seg. Studietilbudet er så tynt at jeg til tider synes det er pinlig å fortelle hva vi faktisk tilbyr. Det betyr ikke at den undervisning som gis er dårlig, men det er så lite av den. Ser man på individuell oppfølging av studentene – som er en av målsettingene med “kvalitetsreformen” – er den nærmest fraværende.

Det juridiske fakultet må bære en stor del av ansvaret selv. Man har måttet lete godt for å finne noe som kunne minne om en offensiv holdning med sikte på å lage et bedre studium. De to siste reformene, hvorav 1996-reformen var den viktigste fordi den omsider innførte krav om et selvstendig skriftlig arbeid, har vært gjennomført etter pålegg fra høyere makter. (Jeg er litt stolt over å ha trukket i noen tråder som gjorde at departementet påla Det juridiske fakultet å gjøre det som resulterte i 1996-reformen, men det er en annen historie.) Fakultetet har i begge tilfeller forsøkt å gjennomføre det man har blitt pålagt med minst mulig endringer i forhold til det bestående. Defensive strategier er skjelden en vinneroppskrift.

Men om fakultetet skal ha noen som helst mulighet til å lage et bedre undervisningstilbud må man ha mer ressurser. Et budsjettkutt i 2008 vil bare gjøre en vanskelig situasjon verre. Da kan kanskje resultatet bli at de som mente at de juridiske studiene må avskiltes og legges ned, får rett.