Olav Torvunds blogg

Det har vært mor­somt å følge NRK-suksessen “Hjerne­vask”. Pro­gram­met har åpen­bart truf­fet mange ømme punk­ter, ellers hadde det ikke blitt så mye debatt.

Noen fors­kere, sær­lig Jør­gen Lorent­zen, har fått hard med­fart. Han har blitt stå­ende ikke bare som sym­bo­let på kjønns­forks­ning, hel­ler ikke bare på dår­lig kjønns­forsk­ning, men på dår­lig forsk­ning gene­relt. Det er sik­kert ufor­tjent, i alle fall at han har blitt stå­ende så alene.

Men Jør­gen Lorent­zen og de andre som har mis­likt måten de har blitt pre­sen­tert på i pro­gram­met har fått mange sjan­ser til å rette opp inn­tryk­ket, uten å gripe dem. I etter­føl­gende debat­ter synes de å ha vært mer opp­tatt av å angri­pet kon­sep­tet og jour­na­lis­tik­ken enn å få fram det de selv mener å kunne bidra med i sub­stan­sen. Der­med etter­la­ter de et inn­trykk at de ikke har så mye å bidra med. Jør­gen Lorent­zen sier at det ikke fin­nes viten­ska­pe­lig bevis for at det han sier er feil. Han sier at andre tror mens han selv base­rer seg på viten­skap. Da frem­står han som en krea­sjo­nist som avvi­ser utvik­lings­læ­ren fordi ende­lig bevis mangler.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Et uni­ver­si­tet er en under­lig arbeids­plass. Vi som er viten­ska­pe­lig ansatt har en lov­be­stemt rett til innen­for visse ram­mer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og under­vise. Men innen­for ram­men av vår stil­ling kan vi selv velge forsk­nings­tema og forsk­nings­me­tode. Jeg kan ikke velge å forske på musikk­his­to­rie frem­for jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt pro­fes­sor i retts­vi­ten­skap. Men hvilke juri­diske emner jeg vel­ger å arbeide med og hva slags meto­der jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om fler­tal­let av mine kol­le­ger og ledel­sen skulle være uenig i mine fag­lige prio­ri­te­rin­ger behø­ver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min fri­het lig­ger også en plikt for ledel­sen til å sørge for at jeg jeg har rime­lige mulig­he­ter til å drive forsk­ning ut fra mine egne fag­lige prio­ri­te­rin­ger. Man kan ikke inn­skrenke fri­he­ten ved å frata fri­ten­kere mid­ler som er nød­ven­dig for å drive forsk­nin­gen. Vi er ikke ansatt for å rea­li­sere ledel­sens mål og har ingen plikt til å inn­rette oss etter ledel­sens fag­lige prio­ri­te­rin­ger. Det er en natur­lig kon­se­kvens av at ingen byrå­krat og ingen poli­ti­ker vet bedre enn de viten­ska­pe­lig ansatte hvor de forsk­nings­mes­sige utford­rin­ger lig­ger og hva slags meto­der man bør velge. Det kan selv­føl­ge­lig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Harald Eia har satt i gang en popu­lær­vi­ten­ska­pe­lig vår­ren­gjø­ring med sitt pro­gram “Hjerne­vask”. Debat­ten etter pro­gram­met viser at han har truf­fet. Pro­gram­met i seg selv var neppe nok til å sette i gang en slik debatt. Men han har åpen­bart truf­fet et ømt punkt.

Harald Eia har stuk­ket hull på den byl­len som er poli­tisk kor­rekt, men aka­de­misk under­lø­dig forsk­ning, en forsk­ning som har unn­dratt seg kri­tikk nett­opp på grunn av sin poli­tiske kor­rekt­het. Kjønns­forsk­nin­gen er stilt til skue som eksem­pel på dette, og Jøren Lorent­zen (og i noen mindre grad Cath­rine Ege­land) blir gjort til de fremste eks­po­nen­ter for dette.

Vi må selv­føl­ge­lig ta det for­be­hold at vi ikke vet hva som er klip­pet vekk i pro­gram­met, spørs­mål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjen­ner hel­ler ikke norsk kjønns­forsk­ning på en måte som gir grunn­lag for å mene noe om den gene­relt, eller om Jør­gen Lorent­zen er repre­sen­ta­tiv. Jeg håper og tror at bio­logi­pro­fes­sor Dag O Hes­sen har rett når han skri­ver:

“Det har skjedd mye siden 80-tallets pola­ri­serte debatt; sam­funns­fors­kere flest aksep­te­rer i dag at gen­etiske dis­po­si­sjo­ner spil­ler en bety­de­lig rolle for adferd, slik adferds­bio­lo­ger og evo­lu­sjo­nært ori­en­terte psy­ko­lo­ger selv­sagt erkjen­ner mil­jø­ets betydning.”

Men jeg hol­der meg til det jeg så.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Aften­pos­ten mel­der at aka­de­mi­kere for­la­ter fors­ker­for­bun­det i pro­test mot at for­bun­det har ved­tatt å finan­siere behand­lin­gen av Arn­ved Ned­kvi­tens anke. Jeg fin­ner dette under­lig. Hva skal man med en fag­for­ening hvis det ikke er å støtte sine med­lem­mer i en avskjeds­sak? Selv om det er arbeids­miljø­kon­fli­ker som er årsa­ken til avskje­den, så er saken mel­lom Ned­kvitne og UiO, den er ikke mel­lom Ned­kvitne og kol­ler­ger på hans arbeidsplass.

Saken rei­ser mange prin­si­pi­elle spørs­mål og når den først har hav­net hos dom­sto­lene er det en sak som bør ankes, og helst avgjø­res av Høyesterett.

Jeg har ikke tatt noe stand­punkt til sakens rea­li­tet, i alle fall ikke noe som vil gå ut med offent­lig. Det ville kreve at jeg set­ter meg langt bedre inn i rea­li­te­tene i denne saken enn hva jeg har gjort. Men en ansatt som blir avskje­di­get og mener at avskje­den er ube­ret­ti­get har en sole­klar rett til å få sin sak prø­vet for dom­sto­lene. I en slik sak skal et fag­for­ening støtte sitt medlem.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Man skulle tro det var Kina, Iran eller et annet land som ikke er kjent for å sette stor pris på ytrings­fri­het. Men det er det ikke. Det er Sve­rige, nær­mere bestemt Uni­ver­si­te­tet i Lund. Det er Svenska Dag­bla­det som skri­ver om dette fre­dag 6.februar.

Artik­ke­len er kort og jeg kjen­ner ikke saken ut over det som står der. Jeg må for­ut­sette at artik­ke­len i alle fall i sitt hoved­inn­hold er kor­rekt — noe man ikke all­tid kan stole på. Og det må pre­si­se­res at det gjel­der det som stu­den­ter skri­ver på uni­ver­si­te­tets blogg — jeg går ut fra at det menes stu­den­te­nes blog­ger under uni­ver­si­te­tets domene. I følge avi­sen må stu­den­ter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utro­lig at stu­den­ter ikke skal få lov til å blogge om sam­funns­spørs­mål. Man kan blogge om vin, par­fyme, sex (det er tross alt Sve­rige), og alt mulig annet. Bare ikke vik­tige samfunnsspørsmål.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg har nå gjort til­gjen­ge­lig opp­tak av og PP-fil fra mitt fore­drag på dagens semi­nar om “Fag­lit­te­rære ret­tig­he­ter og aka­de­misk pub­li­se­ring”. Dette var et semi­nar i regi av Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter– og over­set­ter­for­ening og Fors­ker­for­bun­det.

En kort opp­sum­me­ring av mitt hoved­inn­trykk fra semi­na­ret er at de ulike aktø­rene nå har kom­met opp av sine sine skyt­ter­gra­ver. Det er ikke len­ger kon­fron­ta­sjo­ner, men kon­struk­tiv dia­log. De mer steile fron­ter som man så tid­li­gere kan nok også i stor grad for­kla­res med at man snak­ket forbi hver­andre, uten at det var noen reelle inter­esse­mot­set­nin­ger av betydning.

[display_podcast]

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg kjen­ner Nedkvitne-saken kun gjen­nom media. Det er et alt for dår­lig grunn­lag til å ha noen offent­lig mening om en ver­se­rende retts­sak. Der­for mener jeg ikke noe om den kon­krete saken. Men jeg mer­ket meg en set­ning i Jon Hustads kom­men­tar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regje­rings­ad­vo­ka­ten sa i sin pro­se­dyre: At dei til­sette i uni­ver­si­tets­sek­to­ren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytrings­fri­dom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvor­dan advo­kat Eli­sa­beth Sten­wig under­byg­get og begrun­net denne påstan­den (og for så vidt hel­ler ikke om den er kor­rekt gjen­gitt). Men her må jeg mar­kere skarp uenig­het med det hun sier.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Cali­for­nia state law kre­ver at bøker som skal sel­ges til uni­ver­si­te­ter i Cali­for­nia må fore­ligge i e-bokversjoner innen 2020, mel­der Ven­tura County Star (takk til Øyvind Sol­stad som gjen­nom sin tvit­ring gjorde meg opp­merk­som på dette). Begrun­nel­sen er at de er bil­li­gere, at e-bøker er let­tere å bære med seg, at de er mer miljø­venn­lige og at de pas­ser bedre til hvor­dan stu­den­ter arbei­der, alt i følge Ven­tura County Star.

Jeg håper og tror at det aller meste av både pen­sum­lit­te­ra­tur og annen lit­te­ra­tur vil være til­gjen­ge­lig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sik­kert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer krea­tiv måte enn bare ved å over­føre fra papir til elek­tro­nikk (dyna­misk inn­hold som til enhver tid er opp­da­tert, len­ker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skep­tisk til nyfrelste evan­ge­lis­ter som skal tvinge sin løs­ning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evan­ge­lis­ter som gjerne har vil­let misjo­nere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evan­ge­lis­tene kom­mer etter.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Dette er et punkt som Dagens Nærings­liv har hen­tet fra en McKinsey-rapport om UiO. DN hev­der at McK­in­sey gir UiO stryk­ka­rak­ter. Jeg har for­søkt å lese McKinsey-rapporten. Kan­skje har jeg ikke nok tre­ning i å lese news­peak fra kon­su­lent­bran­sjen. Jeg fikk lite ut av den. For meg frem­strår den som en sam­ling sli­des med kule­punk­ter uten at de under­lig­gende data og ana­lyse (hvis det fin­nes noen), kom­mer fram.

Jeg lurer på hva et sel­skap som McK­in­sey egent­lig har å bidra med i for­hold til et uni­ver­si­tet. Man kunne håpe at UiO ikke har betalt alt for mye for dette, men det er nok neppe til­felle. Det McK­in­sey vir­ke­lig er kjent for er å være dyre.

Jeg har ved en rekke anled­nin­ger kri­ti­sert for­hold ved UiO, og var der­for nys­gjer­ring på hva som lå bak utsag­net i over­skrif­ten:  “Alle skri­ver og sier det de vil, og det fin­nes ingen loja­li­tet”. Det var ikke stort. Jeg fin­ner ikke annet enn et kule­punkt hvor det står:

“No UiO-culture — eve­ryone wri­tes and says whate­ver they like in the paper. No loyalty.”

Jeg fin­ner ikke noe mer enn dette kule­punk­tet. Jeg fin­ner ingen eksemp­ler på hva galt som har blitt sagt eller hva slags loja­li­tet McK­in­sey mener man bør ha. Mener McK­in­sey at vi som er ansatt ved UiO bare skal si det som frem­mer det ledel­sen måtte ha defi­nert som mål, og ikke komme med kri­tiske kommentarer?

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I en kro­nikk i Mor­gen­bla­det 11. desem­ber tar Kris­tian Gun­der­sen opp spørs­mål om forsk­nings­for­mid­ling under over­skrif­ten “Myter om for­mid­ling”. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i det han opp­sum­me­rer i under­tit­te­len “Forsk­nings­re­sul­ta­te­nes nytte må ikke være avhen­gig av hva som sel­ger aviser”. Men som så mange mote­ord bru­kes forsk­nings­for­mid­ling i mange ulike betydninger.

I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forsk­ning heter det i avsnitt 12.4:

“For­mid­ling kan være fors­ker­ret­tet, bru­ker­ret­tet og all­menn­ret­tet, men gjen­spei­ler all­tid ønsket kom­mu­ni­ka­sjon og sam­hand­ling med sam­funns­liv, offent­lig for­valt­ning og nærings­liv. For­mid­ling inn­e­bæ­rer også det å ta i bruk forsk­nings­re­sul­ta­ter gjen­nom kom­mer­sia­li­se­ring av forskningsresultater.”

For forsk­nin­gen er den fors­ker­ret­tede forsk­nin­gen utvil­somt den vik­tigste. Forsk­nings­re­sul­ta­ter gjø­res kjent for andre fors­kere som kan bygge videre på disse, etter­prøve dem, kri­ti­sere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik for­mid­ling må ha inn­sikt og den når i liten grad fram til den inter­es­serte allmennhet.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->