Olav Torvunds blogg

Pro­fes­sor i sosial­psy­ko­logi ved NTNU Arnulf Kol­stad utta­ler seg til Dag­bla­det om hvor­for noen yrker har høy­ere pre­sti­sje enn andre. Han er over­ras­ket over at advo­ka­ter kom­mer så høyt på lis­ten, og sier:

“— En bety­de­lig del av advo­kat­bran­sjen job­ber med for­ret­nings­juss. De lever av å finne hul­ler i skatte­lo­ven, slik at rike men­nes­ker kan lure unna skatt ved hjelp av smarte triks. At dét skal gi sta­tus, for­bau­ser meg. Denne yrkes­gruppa har neppe sta­tus av samme grunn som legene, som nyter respekt for det vik­tige bidra­get de gjør i sam­fun­net. Vi hadde nok ikke fått samme ran­ge­ring der­som folk ble bedt om å plukke ut yrkes­grup­pene de har mest respekt for.”

Han kan selv­føl­ge­lig ha for­søkt å være mor­som. Eller kan­skje er han feil­si­tert. Vi kan all­tid skylde på media når vi har sagt noe dumt, og vi blir gjerne trodd på det. Men når sant skal sies så har aldri jeg opp­levd ikke å få mine utta­lel­ser til­sendt for sitat­s­jekk før de pub­li­se­res. Så selv om våre utta­lel­ser kan bli satt i sam­men­hen­ger vi ikke er kom­for­table med eller få over­skrif­ter vi ikke liker, så kan vi ikke vri oss unna sita­tet. Enten har vi god­kjent utta­lel­sen eller så har vi opp­trådt sær­de­les upro­fe­sjo­nelt i for­hold til media.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Det såkalte “Sejer­sted II-utvalget” avga sin inn­sil­ling “Utred­ning om opp­havs­rett ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo” den 25. okto­ber. Siden har vi ven­tet på at den skal gjø­res kjent for ansatte ved UiO og andre interesserte.

Selv fikk jeg til­gang til inn­stil­lin­gen kort tid etter at den var avgitt. Men siden jeg hadde fått den under hån­den avsto jeg fra å mene noe om denne offent­lig. Senere ble jeg imid­ler­tid kon­tak­tet av en jour­na­list fra For­ker­fo­rum som kunne for­telle at han hadde fått inn­stil­lin­gen over­sendt fra UiO etter å ha bedt om denne. Jeg fikk også inn­stil­lin­gen over­sendt fra ved­kom­mende jour­na­list. Da syn­tes ikke jeg det var noen grunn til å bevare taus­he­ten len­ger, og skrev en kom­men­tar til inn­stil­lin­gen.

Sam­ti­dig med at jeg skrev min kom­men­tar sendte jeg en hen­ven­delse til de ansvar­lige for infor­ma­sjon ved UiO og spurte om når den ville bli offent­lig­gjort. Egent­lig reg­net jeg med at det hele skyld­tes en glipp og mitt spørs­mål var mest ment som en påmin­nelse om at her hadde noen glemt noe.

Med dette utgangs­punk­tet ble jeg ganske over­ras­ket da jeg i dag fikk en e-post fra kom­mu­ni­ka­sjons­av­de­lin­gen som, etter å ha fulgt opp min fore­spør­sel internt, kunne for­telle at den hadde vært til ori­en­te­ring i uni­ver­si­tets­di­rek­tø­rens leder­gruppe. Den ville ikke bli lagt ut på net­tet før den var fer­dig behand­let på UiO.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Sty­ret ved Uni­ver­si­te­tet i Tromsø ved­tok 19. novem­ber 2009 et Reg­le­ment om arbeids­gi­vers rett til arbeids­re­sul­ta­ter. Ved­ta­ket tyder dess­verre på begren­set inn­sikt i hva dette fak­tisk dreier seg om. De føyer seg inn i rek­ken av dem som kan­skje kan noe om patent, og så tror at det kan gjø­res gjel­dende for alt under over­skrif­ten “IPR”. For de som mang­ler inn­sikt klin­ger det visst bedre på engelsk.  Jeg hol­der i det føl­gende patent uten­for, og tar utgangs­punkt i opphavsrett.

Uni­ver­si­tets­sty­ret “snub­ler på hopp­kan­ten”. I doku­ment­ho­det angis føl­gende som hjem­mel for reg­le­men­tet: Lov 17. april 1970 nr. 21 om ret­ten til opp­fin­nel­ser som er gjort av arbeids­ta­kere og  “Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk for Nor­ges uni­ver­si­te­ter”. Arbeids­ta­ker­opp­fin­ner­lo­ven er grei nok så langt den rek­ker, men den gjel­der bare for patent. Ved sin hen­vis­ning til denne under­stre­ker uni­ver­si­tets­le­del­sen at de neppe har tenkt len­ger enn til patent. “Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk for Nor­ges uni­ver­si­te­ter” er et doku­ment som nær­mest har blitt til ved en arbeids­ulykke. Det sir­ku­le­rer som et uda­tert doku­ment uten angi­velse av opp­hav så det er i alle fall ikke noen hjem­mel. Inn­holds­mes­sig er det dess­uten et sær­de­les svakt doku­ment som først og fremst viser at de som laget doku­men­tet mang­let den nød­ven­dige innsikt.

I uni­ver­si­te­tets­di­rek­tø­rens saks­frem­legg pkt 3 heter det at etab­lert prak­sis om at den enkelte ansatte behol­der opp­havs­ret­ten til sine verk hadde støtte i det såkalte lærerunn­ta­ket i arbeids­ta­ker­opp­fin­ner­lo­ven. Dette er feil. Det har byg­get på at noen ret­tig­hets­over­dra­gelse ikke har vært nød­ven­dig for at ansat­tel­ses­for­hol­det skal nå si mål.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I okto­ber 2009 avga “Sejer­sted II-utvalget” sin inn­stil­ling “Utred­ning om opp­havs­rett ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo”.  Det har tatt sin tid — utval­get ble opp­nevnt i desem­ber 2005.

Utval­gets inn­stil­ling gir et godt grunn­lag for å dis­ku­tere disse ret­tig­hets­spørs­må­lene. Men jeg er kri­tisk til en del av utval­gets forslag.

Først noen utgangspunkter:

Opp­havs­rett ver­ner ver­kets utfor­ming. Ideer, fakta og kunn­skap er fri. Ingen har opp­havs­rett til forsk­nings­re­sul­ta­ter. Verk skapt under utøvelse av offent­lig myn­dig­het er ikke opp­havs­retts­lig ver­net, se åvl § 9. Dette gjel­der i alle fall eksa­mens­opp­ga­ver brukt ved eksa­men på offent­lige uni­ver­si­te­ter og høg­sko­ler. Også mange admi­ni­stra­tive doku­men­ter kan fra unn­tatt fra vern etter denne bestem­mel­sen, men jeg går ikke nær­mere inn på hva som vil være ver­net og hva som ikke vil være vernet.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Deling og delings­kul­tur har blitt et mote­ord. Kan­skje er ordet, i den betyd­ning det bru­kes i nett­sam­fun­net, avle­det fra ukul­tu­ren som går ut på å stjele and­res verk og la alle som vil kopiere. Men feno­me­net er langt eldre, og det har en lang og stolt tra­di­sjon i akademia.

I aka­de­mia deler man. Vi pub­li­se­rer våre arbei­der med det mål at resul­ta­tene skal være til­gjen­ge­lig for flest mulig (av de som er i stand til å nyt­tig­gjøre seg disse). Det kan selv­sagt også ligge ønske om per­son­lig pre­sti­sje og pleie av sitt ego bak dette, men jeg ser ikke noe galt i dette. Vi deler våre kunn­ska­per gjen­nom under­vis­ning som i stor grad er åpen for alle inter­es­serte. Og vi bru­ker mye tid på for­mid­ling av forsk­nings­re­sul­ta­ter og kunn­skap til den inter­es­serte allmennhet.

Kva­li­tets­sik­ret pub­li­se­ring kos­ter, og kost­na­dene er langt mer en utgif­ter til tre­virke og trykk­sverte. Noen må betale dette. Til nå har dette vært de som vil ha de pub­li­serte arbei­der. Kan­skje vil en del kost­na­der for­sky­ves gien­nom Open Access pub­li­se­ring, men de for­svin­ner ikke. Det er nok også rik­tig at noen har tjent gode pen­ger på denne pub­li­se­rin­gen, men det er de store for­la­gene, ikke de som skri­ver. Like­vel: Det er gra­tis til­gjen­ge­lig for alle inter­es­serte i bibliotekene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg arbei­der for tiden med en podcast serie om opp­havs­rett. Til en av “epi­so­dene” ønsket jeg å bruke et lite klipp fra pro­gram­met “Mozart og Madonna”, sendt i juni i år. Pro­gram­met blir podcas­tet, men av en eller annen grunn var det et hull akku­rat i den aktu­elle perio­den. Om fei­len er hos NRK eller meg skal være usagt, men jeg hadde det i alle fall ikke.

Jeg sendte der­for en fore­spør­sel til redak­sjo­nen om det var mulig å få tak i et opp­tak av det aktu­elle inn­sla­get (hvor kom­po­nis­ten Olav Anton Thomme­sen snak­ker om musikk og tek­no­logi), sam­ti­dig som jeg for­klarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opp­ta­ket som ved­legg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmer­ket ser­vice. Jeg tol­ker det også som et sam­tykke til at jeg kan bruke (deler av) opp­ta­ket slik jeg skis­serte i min forespørsel.

Spørs­må­let om å gjøre fore­les­nin­ger og annen under­vis­ning til­gjen­ge­lig som podcast duk­ker sta­dig opp, sist på kon­fe­ran­sen “Med rett til å dele” i Tromsø. Stu­dent­par­la­men­tets repre­sen­tant sa at dette var høyet prio­ri­tert hos dem.

Under­vis­ning som podcast er et flott sup­ple­ment til mer tra­di­sjo­nelle medier. Stu­den­tene vil ha det, noe jeg for­står godt. Men ingen kan få alt de ønsker seg, hel­ler ikke stu­den­tene. Jeg er til­hen­ger av å gjøre under­visng til­gjen­ge­lig også på den måten, men jeg er mot­san­der av å pålegge lærerne å gjøre det, noe jeg nylig også har gitt uttrykk for i et inter­vju med IT-avisa ved UiO.

Det er flere grun­ner til at man ikke bør pålegge lærere å podcaste fore­les­nin­ger m.m.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

[Dette er skre­vet for noen år siden, men har druk­net på et ikke-oppdatert nett­sted. Jeg har hen­tet den fram igjen for å kunne vise til den i en dis­ku­sjon om universitetsorganiserin.]

Noe av det mest depri­me­rende i alle omor­ga­ni­se­rin­ger som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byrå­kra­tene har stjå­let insti­tut­tene. En gang i tiden var et insti­tutt et fag­miljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt insti­tutt hadde en forsk­nings­kul­tur og en pro­fil. Ingen tenkte på sty­ring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gle­den av å være knyt­tet til et lite insti­tutt med en klar og høy pro­fil innen­for sitt forsk­nings­felt. Sær­lig for unge og uetab­lerte fors­kere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et inter­na­sjo­nalt fag­miljø var det selv­føl­ge­lig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste vel­dig godt hva insti­tut­tet sto for, og til­knyt­ning til dette insti­tut­tet var en inn­gangs­bil­lett til “det gode sel­skap”. De store insti­tut­tene vi nå lager vil aldri kunne få en til­sva­rende klar pro­fil, og det gir neppe den samme effek­ten om man er til­knyt­tet en fors­ker­gruppe for et eller annet innen­for en avde­ling av et institutt.

Jeg er hel­ler ikke over­be­vist om at store enhe­ter er nød­ven­dig for å bedre kva­li­te­ten. Jeg synes der er verdt å lytte til Topp­forsk­nings­pro­gram­mets leder, pro­fes­sor Rolf Selje­lid, når han sier føl­gende i et inter­vju med infor­ma­sjons­bla­det til Sen­ter for grunn­forsk­ning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobel­pris­vin­nere og andre inter­na­sjo­nale topp­fors­kere for å dis­ku­tere hvor­dan elite­forsk­ning skal orga­ni­se­res, var alle sam­men enige på ett punkt. Alt vir­ke­lig nytt innen grunn­forsk­ning kom­mer fra små miljøer.”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Nå har fot­bal­len “invi­tert til dia­log” om å søke EM i foball i 2016. I prak­sis betyr det at de ber sta­ten om å betale mel­lom 6,2 og 6,9 mrd i støtte for at Norge skal kunne arran­gere EM i fotball.

Man suk­rer det hele med luf­tige påstan­der om stor sam­funns­mes­sig gevinst, bl.a. fordi man kal­ku­le­rer med mer enn en mil­lion til­rei­sende. Det vir­ker som om fotball-Norge tror at folk skal komme rei­sende til lan­det med Euro­pas dyreste øl for å sitte i en park og se kam­per på stor­skjerm. Dette tal­let tror ikke reise­bran­sjen på. Rek­tor Trond Blin­heim ved Mar­keds­høy­sko­len mener ansla­gene er “bob-bob”. Trygve Heg­nar sier det ikke fin­nes hotell­sen­ger til alle de fot­bal­len tror skal komme.  Og jeg tror hel­ler ikke på slike tall. Noen av oss hus­ker fort­satt hvor­dan man over­solgte sykkel-VM i Oslo i 1993. Da Trond Giske i for­bin­delse med Oslo Grand Prix ble spurt om hva han hus­ket fra sykkel-VM i 1993, sa han at han satt på Stor­tin­get den gan­gen og hus­ket godt en reg­ning som sta­ten måtte plukke opp i ettertid.

Den “sam­funns­mes­sige gevins­ten” er gjerne også utbyg­ging av infra­struk­tur m.m., men det bør ikke være nød­ven­dig å arran­gere fotball-EM hvis målet er å bygge veier.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag la regie­rin­gen fra revi­dert stats­bud­sjett. På skryte­lista til Kunn­skaps­de­par­te­mente står 3.800 nye stu­die­plas­ser ved uni­ver­si­tet– og høy­sko­ler. Går man inn i bud­sjett­do­ku­men­tet ser en at dette er 3.000 van­lige stu­die­plas­ser + 800 plas­ser innen “desen­tra­li­sert etter– og videre­ut­dan­ning”. Så jeg synes 3.000 stu­die­plas­ser er mer dekkende.

Går en så til pen­gene, så er  det fore­slått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 stu­die­plas­sene. Det gir 32.200 pr stu­die­plass. Det er ikke sær­lig mye, ei hel­ler om man tar hen­syn til at tal­lene ikke har hel­års­virk­ning. Så noen full­fi­nan­sie­ring av stu­die­plas­ser for­slår ikke regjeringen.

Leg­ger vi inn at disse stu­den­tene som tas opp også stu­dere ri 2010, må det føl­ges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den mini­mums­fi­nan­sie­ring som nå fore­slås til­delt. Hvis de nye stu­die­plas­sene ikke bare skal være en engangs­fore­te­else (slik at opp­taks­ram­mene igjen redu­se­res i 2010), må bevilg­nin­gene økes ytter­li­gere. Om man reg­ner med at stu­den­tene er i sys­te­met i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilg­nin­gene slik at de dek­ker 15.000 stu­die­plas­ser om opp­taks­ram­men skal økes med 3.000. Selv med den lave finan­sie­ring pr stu­dent som fore­slås, betyr det at det er nød­ven­dig med en økning opp til en milliard.

Det selv­øl­ge­lig lov å håpe.