Category Archives: Undervisning

Ytringsfrihet og medieregulering — et kurs med 10 studiepoeng

Jeg har i en del år hatt kurset RINF 1100 “Ytringsfrihet og medieregulering”, som går i vårsemesteret. Det er et kurs om de rettslige sidene ved ytringsfrihet og medieregulering. Det er et kurs for de som møter spørsmål om ytringsfrihet, men som ikke er jurister og ikke har ambisjoner om å bli jurister. Skjønt noen jurister kan sikkert også ha nytte av en slik innføring i dette området. Som nevnt i overskriften er det et kurs som gir 10 studiepoeng. Vi kan behandle ytringsfrihet i mange perspektiver. Vi kan diskuere hvorfor vi har og bør ha ytringsfrihet, og hvor omfattende den bør være, vi kan beskrive og diskutere ytringsfrihetens kår i verden. Og vi kan diskutere spørsmålet om hvilke ytringer som er tillatt og hvilke som ikke er tillatt etter norsk rett. Dette kurset handler om ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså om hvilke ytringer som er tillatt og hvilket som ikke er tillatt. Men man kan ikke diskutere det uten også å diskutere hvorfor vi bør ha ytringsfrihet og hvor omfattende ytringsfriheten bør være.

Jeg velger nå å lage en liten presentasjon av kurset, kall det gjerne reklame. Kurset ble utviklet til det tverrfagelige og tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Bak dette programmet sto Institutt for informatikk, Institutt for meider og kommunikasjon, og Institutt (når Senter) for rettsinformatikk. Vårt bidrag var kursene “Ytringsfrihet og medieregulering RINF 1100” som undervises i vårsemesteret og det tilsvarende faget “Opphavsrett og beslektede emner RINF 1200”, som undervises i høstsemesteret.

Tverrfaglighet er et honnørord. Universitetet i Oslo har problemer med å ivareta tverrfaglige og tverrinstitujonelle satsinger. Jeg har deltatt i noen, og det pleier å gå omtrent slik:

Noen entusiaster drar i gang prosjektet, og får støtte fra sine institusjoner. Men UiO klarer ikke å ta vare på slikt som går på tvers av fag og institusjoner (innenfor UiO). Etter en tid blir satsingen plassert i linjen, altså under ett insitutt og dermed ett fakultet. Da prioriterer man der det man ved den institusjonen mener er viktig, og det pleier å være fagets kjerneområde og det er ikke slikt som strekker seg over mot andre fag og går på tvers av faggrenser. “Digitale medier” ble på denne måten lagt til Institutt for informatikk. Det var en informatikkomponent i studieprogrammet, men det var ikke et tungt informatikkfag. Så da var det ikke viktig nok når man skulle prioritere ressuser ved Insitutt for informatikk. Så da ble studieprogrammet lagt ned. Og slikt skjer typisk på det tidspunktet da markedet for de som har en slik utdannelse virkelig åpner seg. Så da kommer gjerne andre institusjoner på banen, og UiO blir stående på sidelinjen med tapte muligheter, og ingen vil bruke krefter på å reise det på nytt. Det er ingen kritikk mot Institutt for informatikk spesielt i dette. Da det kom til at programmet måtte plasseres i en linje var det ingen stor entusiasme hos de som deltok, og IFI tok ansvaret så lenge det varte. Det hadde neppe gått bedre om noen av de andre hadde tatt ansvaret.

Men om programmet ikke lenger finnes, så har vi fortsatt en del av de kursene som inngikk i programmet. De som i dag tar “våre” fag er studenter som tar det som en element i andre studieprogrammer, og andre som har behov for og/eller interesse for kunnskap om ytringsfrihet og medieregulering. Det kan være folk fra pressen, forlag, og ulike organisasjoner og institusjoner. Det er ofte en spennende gjeng av studenter. Antallet kan variere en del fra år til år. De temaene som behandles, er:

Ytringsfrihetens grunnlag i Grunnloven og menneskerettighetene. De fleste er for ytringsfrihet. Men jeg tror ikke noen er for en ubegrenset ytringsfrihet. De som sier at de er det, som Elon Musk, er raske til å snevre inn ytringsfriheten når noen benytter sin ytringsfrihet til å kritisere dem. Andre klager over at de blir kansellert. Det er påfallende hvordan enkelte til stadighet får store medieoppslag hvor de kan fortelle om at de blir kneblet og kansellert fordi de mener det de gjør.

Det er når vi møter ytringsfrihetens grenser at vi får de viktige rettslige diskusjonene. Det er de ubehagelige og upopulære ytringer som trenger ytringsfrihetens vern. Ytringsfriheten er utgangspunktet. Det er ikke slik at vi må begrunne hvorfor ytringer skal være tillatt, men hvorfor man vil forby noen ytringer. Vi går bl.a. gjennom de lovbestemmelser som begrenser ytringsfriheten når det gjelder:

  • Diskriminerende og hatefulle ytringer.
  • Ærekrenkelser, vern av privatliv
  • Pornografiske og seksuelt krenkende ytringer (særlig bilder)
  • Trusler og oppfordring til straffbare handlinger
  • Pressens referatprivilegium
  • Informasjonsfrihet (rett til å ha og motta informasjon)

Regulering av medier er i stor grad også begrensning av ytringsfrihet. Vi går gjennom regler om

  • Redaksjonell frihet i medier og
  • redaktøransvar,
  • kildevernansvar for plattformer,
  • konsesjonser for TV,
  • reklameregler mm.

Læreboken er min bok Ytringsfrihet og medieregulering. Ytringsfrihet er et dynamisk område. Bøker er ikke like dynamiske. Boken ble utgitt i 2020, og det har skjedd mye siden den gang, både når det gjelder lovgivning og rettspraksis. Undervisningen er selvfølgleig oppdatert, slik at vi gjennom den vil bringe fremstillingen ajour med utviklingen.

Undervisningen består av 10×2 timer forelesninger, og et kurs på 5×2 timer. I kursdelen går vi gjennom oppgaver, bl.a. slik at den type oppgaver som gis på eksamen ikke skal komme som en altfor ubehagelig overraskelse. Ingen undervisning er obligatorisk. Praktiske opplysninger, oversikt over undervisning mm, finner du her.

Flere praktiske opplysninger: Jeg har ansvaret for undervisningen, men er som vanlig uvitende om alle praktiske spørsmål som jeg ikke har ansvar for. Her er det jeg har fått oppgitt om påmelding mm, fra de som kan noe om dette:

RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022

Denne kommentaren er ment å være en slags felles tilbakemelding til studenter som var oppe til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022, og en veiledning til fremtidige studenter som vil se eksempler på eksamenoppgaver og hvordan man kan løse disse. Oppgaveteksten finner du bl.a. her.

Spørsmål 1: Er det Caroline som arving eller instituttet som Martes arbeidsgiver som har rettighetene til Martes bokutkast?

Utgangspunktet er at opphaver har enerett til sitt verk. Ved opphavers død går opphaver over til arvingene etter åvl § 75. Det arvingene overtar er den opphavsrett som avdøde opphaver hadde. Hvis opphavers opphavsrett er begrenset gjennom avtaler om overdragelser, vil den opphavsrett som arves være begrenset på tilsvarende måte.

Opphavsrett kan overdras etter åvl § 67. Det er ingen formkrav når det gjelder overdragelse av opphavsrett. Den kan overdras underforstått, uten noen uttrykkelig avtale.

Continue reading RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022

RINF 1200 – eksamen høst 2022 — oppgaven.

Dette er oppgaven som ble gitt til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022. For kommentarer til oppgaven, se RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022.

Oppgaveteksten:

Professor i sosiologi Marte Kirkerud døde brått, 65 år gammel. Hun var enke, og eneste arving var datteren Caroline.

Martes kolleger ryddet ut av kontoret hennes. Marte hadde vært en populær underviser. Særlig likte studentene hennes innføringsforelesninger i sosiologi. Kollegene visste at hun hadde arbeidet med en lærebok for begynnerstudenter. Da de ryddet kontoret, fant de et uferdig utkast til denne boken, både i utskrift og på Martes filområde på universitetets server. Instituttleder Peder Ås mente at denne boken burde utgis, og han påtok seg selv oppgaven med å ferdigstille manuskriptet. Da han var ferdig, gjorde han boken tilgjengelig for alle som en «Open Access»-publikasjon, som innebar at den ble fritt tilgjengelig for alle på internett.

Continue reading RINF 1200 – eksamen høst 2022 — oppgaven.

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven


Av professor dr. juris Olav Torvund, Universitetet i Oslo

Artikkel publisert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024-6980 papir, ISSN 1504-3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504-3061-2021-07-05


Avtalen med tidsskriftet tillater at jeg gjør preprint-versjonen av denne artikkelen tilgjengelig på denne måten. Det er den siste versjonen jeg sendte tidsskriftet. Jeg kan ikke legge ut pdf-versjonen av artikkelen slik den er publisert i tidsskriftet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abonnement). Jeg har gjort noen formateringer for å tilpasse den webformatet. Finansavtaleloven av 2020 er ikke satt i kraft når dette publiseres, men jeg valgt å holde med til den og ikke den fortsatt gjeldende finansavtaleloven fra 1999.

Gjeldsbrevloven ble utarbeidet i en tid da dokumentene var viktige. Det er de ikke lenger. Men gjennom analogislutninger har den fått status som en slags generell lov om pengekrav. All rettsutvikling på dette området, i stor grad initiert fra EU, har skjedd innenfor rammen av finansavtaleloven. En ny finansavtalelov ble vedtatt i 2020. En til dels overlappende behandling innenfor gjeldsbrevloven og finansavtaleloven gir en unødvendig uklarhet. Hvorvidt det er utstedt et enkelt gjeldsbrev eller det er et enkelt krav, har så liten praktisk betydning at særreglene for gjeldsbrev med fordel kan droppes. Etter at de fordringer som faktisk omsettes skal registreres i en verdipapirsentral, er det neppe heller noen grunn til å opprettholde omsetningsgjeldsbrevene. I den grad noen bestemmelser i dagens gjeldsbrevlov bør videreføres, bør det skje innenfor rammen av finansavtaleloven.


1 Innledning


Gjeldsbrevloven ble utarbeidet i en tid da papirdokumenter var viktige. Det er de ikke lenger. Når dokumentene forsvinner, trenger vi heller ikke lover som regulerer disse dokumentene. Sjekkloven og vekselloven vil gli over i historien når disse dokumentene ikke lenger brukes, enten de formelt oppheves eller ikke. Gjeldsbrevloven regulerer direkte bare gjeldsbrev. Gjennom analogibyggverk har den imidlertid blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, og det er derfor en risiko for at den vil overleve gjeldsbrevene.

Gjeldsbrevloven er et resultat av nordisk lovsamarbeid. Dette har gitt en berøringsangst. Da finansavtaleloven av 1999 ble forberedt, ville man ikke gjøre endringer i gjeldsbrevloven. I NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] villet gripe materielt inn i reglene i vekselloven og gjeldsbrevloven. Disse lover er blitt til ved henholdsvis internasjonalt og nordisk lovsamarbeid.»

Nordisk samarbeid leder ikke lenger utviklingen på dette feltet. Her, som på så mange andre områder, kommer det meste nye fra EU. Så lenge Norge har valgt å stille seg utenfor disse lovgivningsprosessene, vil noe nordisk lovsamarbeid av betydning neppe gjenoppstå.

Nye regler på området som tradisjonelt har blitt regulert av gjeldsbrevloven enten direkte eller per analogi, er i Norge for en stor del blitt inkorporert i finansavtaleloven. Når stadig flere pengekravsrettslige spørsmål reguleres i finansavtaleloven, mens reguleringen i gjeldsbrevloven fortsatt består som en slags alminnelig lov om pengekrav, blir resultatet en fragmentering og på noen områder en dobbeltregulering som gir uklarheter. Når man er utenfor begge lovers direkte anvendelsesområder, hvilken lov skal man da analogisere fra? Det er på tide at det ryddes opp i dette, og oppryddingen bør skje innenfor rammen av finansavtaleloven.

Gjeldsbrev brukes fortsatt i betydelig omfang. Skal vi låne penger, skriver vi gjerne under på et gjeldsbrev. De brukes mer av gammel vane enn fordi de har noen viktig funksjon. Hvis ikke dokumentformen utløser særskilte rettsvirkninger som vi ønsker å opprettholde, trenger vi ikke egne regler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de dokumenttyper som reguleres av gjeldsbrevloven, har forsvunnet, og reglene knyttet til dem er anakronismer uten noen som helst betydning. Disse kan strykes, uten at det vil ha noen praktisk betydning.
Innskuddsbøker, som er regulert i kapittel 4, finnes ikke lenger. I alle fall finnes de ikke i en form som gjør dem til gjeldsbrev. Slike innskuddsbøker forsvant da bankene fikk datasystemer som gjorde det mulig å foreta dekningskontroll i filialene. Jeg tror Postsparebanken var de siste som hadde slike innskuddsbøker i Norge. Noen opprettholdt innskuddsbøker som en form for innbundne kontoutskrifter, da enkelte eldre bankkunder likte papiret og formen.

Ved finansavtaleloven av 1999 ble det etter § 17 forbudt å utstyre innskuddsbøker med ihendehaverklausul. Dette ble ikke videreført i finansavtaleloven av 2020, med den begrunnelse at innskuddsbøker ikke lenger er i bruk i markedet. Da er det heller ikke noen grunn til å opprettholde gjeldsbrevlovens regler om innskuddsbøker.

Vekselobligasjoner eksisterer så langt jeg har klart å bringe på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasansvar, og som et gjenferd i noe juridisk litteratur. Jeg har spurt bankfolk om vekselobligasjoner, og har ikke truffet noen som vet hva dette er, enn si har sett dem i bruk. En del jurister kjenner ordet fra obligasjons- og pengekravsretten, men vet ikke hva det egentlig er. Regler som gjelder innskuddsbøker og vekselobligasjoner, kan vi stryke, uten at noen vil savne dem.

Rentekuponger forsvant med ihendehavergjeldsbrevene i 1987. Da jeg begynte å arbeide med dette på begynnelsen av 1980-tallet, hadde utbyttekupongene forsvunnet for lenge siden, uten at jeg kan tidfeste det. Paragrafene 22 og 23 kan strykes, og da kan § 23a gå med i samme omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reglene om overdragelse, er det grunn til å reflektere over i hvilke situasjoner overdragelser i praksis skjer. Jeg har ikke sett noen undersøkelser av dette, og mangler empiriske data. Her må vi basere oss på antagelser. Obligasjonsmarkedet, hvor pengekrav omsettes i et stort omfang innenfor et organisert marked, holder jeg utenfor. Disse fordringene er registrert i en verdipapirsentral og regulert i verdipapirsentralloven. Gjeldsbrevloven får ikke anvendelse for disse kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av overdragelsene skjer i forbindelse med factoringavtaler. Men her vil det i hovedsak være overdragelser av leverandørers kundefordringer, som ikke vil være knyttet til gjeldsbrev. Også disse kan vi se bort fra når vi skal drøfte gjeldsbrevenes betydning.

En del fordringer overdras ved reorganisering av finanskonserner. Man flytter en viss type kreditter over i et nytt selskap slik at kravene overdras fra gammelt til nytt selskap. Og det kan skje overdragelser i forbindelse med oppkjøp og fusjoner, hvor fordringene overdras fra overdragende til overtagende selskap. Det skjer antageligvis også en del overdragelser av utestående fordringer fra et konkursbo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tidligere skjedde det en del overdragelser i forbindelse med diskonteringskreditter, ikke minst ved avbetaling. Avbetaling var i praksis en tilpasning til eller omgåelse av kredittrestriksjoner. Selger ga i utgangspunktet kreditten, og så overdro selger kravet til et finansieringsselskap. Går vi tilstrekkelig langt tilbake, var det vanlig at kjøper undertegnet omsetningsgjeldsbrev (eventuelt veksler) for hver enkelt betalingstermin. Ved slike arrangementer tapte kjøper retten til å gjøre innsigelser mot selger gjeldende mot kredittyter. Mitt inntrykk, men også her mangler jeg empiri, er at slike kredittarrangementer ikke lenger brukes i noen særlig grad, heller ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter vedtaelsen av kredittkjøpsloven i 1985 har det ikke vært tillatt å bruke denne type dokumenter når debitor (kjøper) er en forbruker. Ved en endring i finansavtaleloven av 1999 i 2010 ble dette utvidet til å gjelde alle kreditter til forbruker. Det er i dag regulert i den nye finansavtaleloven § 2-14 (2).

Et krav kan overdras til inkasso. Ved vanlig inkasso er min forståelse at det er lite vanlig at inkassoselskapene overtar kravene. Inkassoselskapene innkasserer kravet på vegne av kreditor, uten å overta kravet. Men noen inkassoselskaper kjøper opp misligholdte krav basert på den forretningsidé at de skal kunne inndrive mer enn hva de betalte for kravene.

Det kan også skje mer sporadiske overdragelser. Men de nevnte tilfeller er de situasjoner hvor jeg kan se for meg at overdragelse skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barnelærdommen» er at pengekrav fritt kan overdras, med noen få spesielle unntak. Slik er det ikke lenger. Etter finavtl. § 2-13 (2) kan en kredittyter som er en finansinstitusjon eller lignende institusjon, kommune eller fylkeskommune, bare overdra kravet til en finansinstitusjon eller lignende institusjon, med mindre debitor særskilt samtykker i overdragelsen. Noen inkassoselskaper har etablert egne finansieringsselskaper som står for oppkjøp av misligholdte fordringer.

Etter finavtl. § 2-13 (3) plikter kredittgiver å underrette debitor om overdragelse av pengekrav. Dette gjelder uavhengig av kravets form, også for krav knyttet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasansvaret, som følger av gbl. § 9, er i realiteten et mangelsansvar ved overdragelse av pengekrav. Men til forskjell fra det generelle mangelsansvaret er dette et ubetinget, objektivt ansvar. Også dette bør kunne stå sammen med bestemmelsene om overdragelse av pengekrav i finansavtaleloven kapittel 2 III.

Bonitasansvaret er et garantiansvar. Det er ganske selvsagt at man ikke påtar seg et garantiansvar for debitor cessus’ oppfyllelse ved overdragelse av pengekrav – med mindre man i cesjonsavtalen har påtatt seg dette. Det burde ikke være nødvendig med en lovbestemmelse om bonitasansvar, men om man skulle ønske å opprettholde en slik bestemmelse, kan den også finne plass i finansavtaleloven.

Hovedregelen ved overdragelse av enkle gjeldsbrev og enkle krav følger nå både av gbl. § 25 og finavtl. § 2-14. Det er en særregel om motregning ved cesjon i gbl. § 26, som muligens bør videreføres i en eller annen form.

Det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved den grunntanken at man skal kunne abstrahere et pengekrav ved å knytte det til et gjeldsbrev, og behandle det som et rent pengekrav løsrevet fra det underliggende forhold. Hvis det kravet som overdras, f.eks. er et krav på en kjøpesum i et kredittkjøp, er det ingen grunn til at kravets opprinnelse eventuelt skal kunne skjules for en cesjonar. Holder vi de fordringer som omsettes i obligasjonsmarkedet, utenfor, er det vanskelig å se noen grunn til å opprettholde negotiable pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omsetningsgjeldsbrevene i tre hovedgrupper.

Vi har for det første ihendehavergjeldsbrev, eller kanskje vi må si at vi hadde ihendehavergjeldsbrev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihendehavergjeldsbrev sirkulerte i obligasjonsmarkedet fram til Verdipapirsentralen kom i drift i 1987. Fra dette tidspunktet ble det et krav om at alle «ihendehaverobligasjoner» skulle registreres i Verdipapirsentralen, senere i en verdipapirsentral, se verdipapirsentralloven § 3-1 første ledd.

Man kan diskutere om denne registreringsplikten faktisk innebærer et forbud mot å utstede ihendehavergjeldsbrev. Dette spørsmålet vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uansett et spørsmål om ihendehavergjeldsbrev bør opprettholdes. Anonyme finansielle instrumenter, som ihendehavergjeldsbrev vil være, vil stå i et mildt sagt problematisk forhold til hvitvaskingsreglene. Man bør ha gode grunner for å opprettholde dette, og jeg kan ikke se at slike gode grunner foreligger.

Den andre gruppen er pantobligasjoner. Gbl. § 11 nr. 3 gjelder bare pantobligasjoner som har pant i fast eiendom eller realregistrerbart løsøre. Når debitor er forbruker, kan det etter finavtl. § 2-14 (2) ikke benyttes veksel eller «annen skylderklæring som ved overdragelse eller pantsetting kan avskjære eller innskrenke forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav på grunnlag av kredittavtalen eller kausjonsavtalen». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bruke omsetningsgjeldsbrev. Alle pantobligasjoner hvor kreditor er forbruker, typisk lån med pant i bolig, må påføres en rektaklausul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da tilbake med pantobligasjoner hvor debitor ikke er forbruker.

Den tredje gruppen er de tilfeller hvor debitor velger å gjøre gjeldsbrevet til et omsetningsgjeldsbrev, enten ved tillegg som «eller ordre», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kalle dokumentet et omsetningsgjeldsbrev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trekke noe skille mellom disse to kategoriene. Det brukes magiske ord, nærmest trylleformularer, som gir dokumentene status som omsetningsgjeldsbrev.

Omsetningsgjeldsbrev brukes fortsatt for kreditter hvor dette er tillatt. Men når dokumentformen ikke har betydning mellom de opprinnelige parter, men bare etter overdragelse, er spørsmålet hvor mange omsetningsgjeldsbrev som overdras. Det er ikke bare et spørsmål om hvor mange krav knyttet til omsetningsgjeldsbrev som overdras, men om hvor mange som overdras slik gjeldsbrevloven kapittel 2 forutsetter: Men en skriftlig transport og overlevering av dokumentet.

Også her mangler jeg empiriske data. Jeg har forsøkt å spørre folk i banker som har vært gjennom noen fusjoner, om de påfører transport på omsetningsgjeldsbrev ved fusjon eller andre reorganiseringer av selskapsstrukturer som formelt sett innebærer en overdragelse. Stort sett ser de ganske uforstående på meg, og ser ikke poenget med spørsmålet. Hvis ikke hvert enkelt dokument påføres en transport, vil det ikke skje en eventuell ekstinksjon etter reglene i gjeldsbrevloven kapittel 2. Det gjenstår antageligvis ikke mange tilfeller hvor disse reglene får noen praktisk betydning.

Håndtering av fysiske dokumenter er tid- og kostnadskrevende, og medfører en betydelig risiko. Når man vil bli kvitt dokumenthåndtering, har man gått en av to veier: Demobilisering og dematerialisering. [Etter at jeg skrev denne artikkelen har jeg kommet til at immobilisering er et bedre uttrykk enn demobilisering, og det stemmer også bedre med det som brukes internasjonalt.] Demobilisering velges når dokumentet fortsatt har rettsvirkninger, slik at man må beholde dette på det vis. Men dokumentet sirkulerer ikke. Man registrerer alle data når dokumentet kommer inn, som lagres og behandles i et digitalt system. Dokumentet arkiveres i et fjernlager i tilfelle man noen gang skal få bruk for det. Men videre transaksjoner skjer digitalt, uten at dokumentet hentes fram. Slike systemer kan etableres uten grunnleggende endringer i lovgivningen. Men med mindre det er ihendehaverdokumenter, vil de miste legitimasjonsvirkningene om transportene ikke påføres dokumentene.

Ved dematerialisering fjerner man selve dokumentet, i den forstand at rettsvirkninger ikke er knyttet til dokumentet. De vil da typisk være knyttet til registrering i et nærmere angitt register, som ved registrering i et verdipapirregister. Etablering av slike systemer vil vanligvis kreve ny lovgivning, som knytter rettsvirkninger til registreringen.

I praksis vil debitor ofte signere lånedokumentet digitalt med BankID eller tilsvarende. Selv om man velger å kalle dokumentet gjeldsbrev, vil kreditor bare ha fått en kopi av det signerte dokumentet. Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2010-835-U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjeldsbrev kan utstedes og undertegnes digitalt. Men de kan ikke gjøres eksigible etter tvfl. § 7-2.

Om det er et gjeldsbrev eller ikke, vil kun få betydning for foreldelsesfristen dersom det ikke gjelder pengelån. Etter endringene i tvfl. § 7-2 i 2017 kunne kreditor i den aktuelle saken ha avtalt elektronisk at skylderklæringen skulle være eksigibel. Så lenge man har en bindende låneavtale, blir det uten betydning om gjeldsbrevformen er benyttet eller ikke, og det spiller heller ingen rolle om man har et originalt gjeldsbrev eller en kopi.

Negotiabilitetsreglene forutsetter et originaldokument, selv om det ikke sies uttrykkelig. Det er det originale omsetningsgjeldsbrevet som må påføres en transport og leveres til cesjonaren. Om transporten blir påført en kopi, og cesjonaren får denne kopien eller en ny kopi, inntreffer ingen av de rettsvirkninger som følger av gjeldsbrevloven kapittel 2.

Negotiable dokumenter som lever sitt eget, ganske selvstendige liv, er basert på at det kan være vanskelig og tidkrevende å komme i kontakt med sentrale aktører som debitor cessus. Slik er det ikke lenger. Når kreditor uansett er forpliktet til å gi debitor cessus melding om overdragelsen, er det ingen grunn til å la dokumentet være avgjørende for rettsvern. Vi kan holde oss til prinsippet om notifikasjon til debitor cessus, som vi har for enkle gjeldsbrev i gbl. § 29 annet ledd, for alle pengekrav – med mulig unntak for krav registrert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spørre om omsetningsgjeldsbrev bør opprettholdes. Jeg er tilbøyelig til å si nei. Men for å kunne ta et endelig standpunkt til dette må vi vite hva slags betydning disse har i dagens finansmarked, først og fremst om de blir overdratt i en form som gjør at reglene i gjeldsbrevloven kapittel 2 kommer til anvendelse. Slik kunnskap har ikke jeg i dag.

Konklusjonen blir uansett at vi kan kvitte oss med gjeldsbrevloven. De av oss som gjennom en betydelig del av et relativt langt liv har undervist pengekravsrett basert på denne loven, vil komme til å savne den. Om det som måtte være verdt å ta vare på, innarbeides i finansavtaleloven, vil vi imidlertid få en ryddigere regulering. I praksis, utenfor universitetet, vil ingen savne gjeldsbrevloven.

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Innledning

Først litt generelt om denne type oppgave, som i justerminologi kalles praktikum. Man skal gjøre det som er nødvendig for å komme fram til en rettslig forankret og begrunnet løsning av de spørsmål oppgaven reiser. Det er et poeng å få fram det som er relevant og utelukke det som ikke er relevant. Det er ikke en oppgavetype hvor man skal demonstrere hvor mye man kan. En omfattende redegjørelse for det som ikke er relevant for løsningen gir i alle fall ikke plusspoeng.

Selv om man vanligvis har mange hjelpemidler tilgjengelig, og på hjemmeeksamen i praksis alle hjelpemidler, må man ha lært det man skal kunne før eksamen. Det nytter ikke å lære seg det nødvendige under eksamen. Enkelte besvarelser er preget av at her har noen lett febrilsk etter noe man kan støtte seg til, og har skrevet med utgangspunkt i det. Det går sjelden, om noen gang, bra.

Mange har tydeligvis problemer med å disponere tiden. Vi ser det ved at det er omfattende drøftelser av de første spørsmålene, og så blir det veldig knapt mot slutten. Uansett hvilket fag man studerer, så er det å disponere tiden riktig under eksamen kritisk. Det er noe man bør ha arbeidet med på forhånd, slik at man er mentalt forberedt på selve eksamenssituajonen når starten går.

RINF 1100 er et fag med 10 studiepoeng, utviklet for studenter som ikke primært studerer jus. Det er et fag hvor det ikke forutsettes juridiske forkunnskaper. Besvarelsene blir bedømt på en annen måte enn om det hadde vært et fordypningsfag for jusstudenter.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 6. Har Marte Kirkerud krav på å få vite hvor avisen har fått sine opplysninger om henne fra?

“Hun [Marte Kirkerud] oppsøkte redaktør Solveig Storevik, og krevde å få vite hvem som hadde fortalt avisen om at hun tidligere var blitt anmeldt for rasistiske uttalelser.”

Dette er et spørsmål om pressens kildevern.

Kildevernet står sterkt og er en av pressens grunnverdier. Generelt er taushetsretten en del av ytringsfriheten. Vi har ingen plikt til å gi opplysninger med mindre det er en lovhjemlet opplysningsplikt. Pressen har en utvidet taushetsrett ved at den i straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11 langt på vei er fritatt fra den generelle plikten til å forklare seg som vitner for domstolene.

Marte henvender seg til redaktøren av en avis (trykt skrift), så det er ingen tvil om at bestemmelsene om utvidet taushetsrett (kildevern) kommer til anvendelse her.

I denne saken er det liten grunn til å gå inn på muligeten til å pålegge pressen å gi opplysninger. Det er ingen vektige samfunnsinteresser som tilsier at slike opplysninger må gis i en sak som denne. Oppgaven gir ingen oppfordring til å drøfte unntak fra kildevernet.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 5. Hadde avisen rett til å publisere bildet av Marte Kirkerud?

“Artikkelen var illustrert med et bilde fra en demonstrasjon mot innvandring, hvor Marte hadde en fremtredende plass.”

Dette er et spørsmål om retten til eget bilde, etter åvl § 104. Utgangspunktet er at man må ha samtykke til å gjengi fotografi av person offentlig. Vi kan konstatere at et bilde som trykkes i avisen gjengis offentlig. Vi har ikke sett bildet, men det opplyses at Marte hadde en fremtredende plass, og da må vi kunne gå ut fra at hun var gjenkjennelig. Marte hadde ikke samtykket til offentliggjøringen av bildet.

Det er fem unntak fra samtykkekravet i åvl § 104. Det er bare de tre første som det er grunn til å vurdere i denne sammenhengen.

“a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse”.

Her er det nærliggende å vise tilbake til drøftelsen under spørsmål 3. Hvis man konkluderer med at det var en krenkelse å navngi MK og å beskylde henne for å være nynazist og rusmisbruker, da blir det vanskelig å hevde at et bilde av MK har aktuell og allmenn ineresse.

Kravet må ikke forstås så strengt at det å være et bildet fra den aktuelle situasjonen for at det skal ha aktuell og allmenn interesse. Det er ikke uvanlig at medier ved omtaler av personer, henter fram bilder av vedkommende fra sine arkiver. Det må i utgangspunktet være greit, så lenge omtalen av identifiserbar person har aktuell og allmenn interesse. Men bildet må også vurderes med utgangspunkt i sammenhengen det brukes i. Et bilde tatt av en person i et demonstrasjonstog vil ikke være relevant ved omtale av saker som gjelder noe helt annet. For å ta et litt søkt eksempel (som jeg ikke ville ha nevnt i en eksamensbesvarelse): Hvis MK hadde uttalt seg om barnehagepolitikk eller prioritering av koronavaksiner, ville et bilde av henne i et demonstrasjonstog være ganske malplassert.

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Vi har ikke sett bildet. Men når bildet brukes i en sak som omhandler Marte, og ikke demonstrasjonen, må vi tro at det er Marte og ikke demonstrasjonen som er viktig her.

c bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

Mange legger vekt på, og noen avgjør spørsmålet med utgangspunkt i dette. Ved bilde av forsamling eller folketog vil det i praksis være vanskelig å innhente samtykke fra samtlige som kan gjenkjennes på dette bildet. Men når det er bilde av en bestemt person, er det personen og ikke forsamlingen som er det vesentlige.

Flere viser til MEMO-dommen, Rt-2009-265. Den skiller seg fra vår sak ved at bildet ble brukt til illustrasjon av en sak som ikke hadde noe med den avbildede personen å gjøre. Her brukes bildet i en sak om Marte Kirkerud. Det er uttalt i dommen at “i en reportasje som direkte omhandlet demonstrasjonstoget, hadde det neppe vært i strid med åndsverkloven § 45c (som nå er videreført i åvl § 104) å bruke bildet på magasinets forside”. Avisomtalen handler ikke om demonstrasjonen.

Min konklusjon er at avisen ikke hadde rett til å publisere bildet.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 4. Var det riktig av politiet å henlegge Marte Kirkeruds anmeldelser mot Lars Holm og mot lokalavisens journalist og redaktør?

Dette bør være enkelt. Politiet etterforsker og eventuelt påtaler straffbare forhold. Ærekrenkelser er ikke straffbare hos oss. Det var derfor riktig av politiet å henlegge anmeldelsene som “intet straffbart forhold”.

Noen kommer nærmest med en reprise av drøftelsene under spørsmål 2 og 3, og diskutere ytrngenes innhold, grad av krenkelse, osv. Men det er ikke relevant i denne sammenhengen.

Rent oppgaveteknisk kan spørsmål som dette være vanskelige. Det krever en viss faglig selvsikkerhet for å kunne avgjøre et spørsmål på et så enkelt grunnlag, og denne faglige selvsikkerheten mangler ofte studenter. Man har en tendens til å komme med unødvendige begrunnelser mer for å overbevise seg selv, enn at det er nødvendig for å avgjøre spørsmålet.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 2. Var Lars Holms utsagn en ærekrenkelse?

Lars Holm sa følgende:

«Rasister er ikke gode nordmenn»

Ansvar for ærekrenkelser er nå regulert i skadeserstatningsloven § 3-6a. Spørsmål 3 gjelder også ærekrenkelse, og da kan man rent oppgaveteknisk vurdere hva som skal drøftes under hvilket spørsmål. Det er ingen grunn til å diskutere det samme spørsmålet to ganger. I denne oppgaven er det nærliggende å ha en mer inngående drøftelse under spørsmål 3 enn under spørsmål 2. Det er alltid enklere å kunne vise tilbake til en tidligere drøftelse, enn å vise til at dette vil bli drøftet senere. Men vi må alltid forholde oss til oppgaven slik den er.

Spørsmålet er om Lars Holms utsagn “er egnet til å krenke en annens {Marte Kirkeruds] ærefølelse eller omdømme”. Skyldkravet er uaktsomhet, og vi må også her kunne legge til grunn at Lars Holm visste hva han sa og sa det med vilje.

Selv om det kan ha vært andre som overhørte Lars Holms kommentar, må vi her legge til grunn at Marte mener at hennes æresfølelse er krenket. Omdømmet skades neppe av en slik uttalelse i denne situasjonen.

Lars Holms utsagn er en karakterstikk av og kommentar til Marte Kirkeruds ytring. Det er ingen grunn til å gå inn i en omfattende drøftelse av om dette er en beskyldning eller en karakteristikk.

Når vi skal vurdere om en ytring er en krenkelse, må vi basere oss på en objektivisert vurdering. At MK opplevde seg krenket, betyr ikke nødvendigvis at ytringen er krenkende i rettslig forstand. Hvis vi i spørsmål 1 har konkludert med at MK kommer med en hatefull eller diskriminerende ytring basert på Ilyas’ etniske opprinnelse, vil det ikke være en krenkelse å betegne den som rasistisk. Skal man være riktig pirkete, er det forskjell mellom at noen kommer med en rasistisk ytring og at ytreren er rasist. Mange kan nok komme i skade for å si noe dumt, uten at dette nødvendigvis er karakteriserende for personen, men slike detaljer er det ingen grunn til å gå inn i.

Hvis ytringen skulle være krenkende, blir man ikke ansvarlig

“dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet.”

Denne type ytringer bidrar ikke til å fremme sannhet eller demokrati. Det er heller ikke åpenbart at den bidrar til å fremme individets frie meningsdannelse. Jeg vil her særlig legge vekt på situasjonen ytringen fremkom i, som svar på Martes rasistiske ytring. Etter min vurdering ligger denne type ytringer innenfor det man lovlig må kunne komme med.

Enkelte har ikke tatt utgangspunkt i Lars Holms ytring, med drøftet om det var en ærekrenkelse å anmelde Marte Kirkerud. Det blir feil.

 

RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 1.

1. Er Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet straffbare?

Utgangspunkt

Dette var Marte Kirkeruds uttalelser i køen foran gatekjøkkenet:

«Din jævla utlending. Ikke kom her og ta plassen fra oss som bygde landet», svarte Marte. «Det var masse plass foran deg. Kom deg tilbake der du kom fra. Vi trenger og vil ikke ha apekatter som smitter gode nordmenn med korona!»

Spørsmålet er om uttalelsene er straffbare etter strl § 185. Det er ikke nødvendig å starte med “Adam og Eva” hver gang man skal løse en oppgave. Det er ganske mange som skriver mye om ytringsfrihet generelt, om Grl § 100 og EMK art 10. Vi kommer selvsagt ikke unna disse når strl § 185. skal vurderes mot ytringsfriheten. Men å skrive en generell innledning om dette er i praksis å kaste bort tid.

For oversiktens skyld gjengir jeg lovbestemmelsene i denne gjennomgangen, men det er det ikke nødvendig å gjøre i en eksamensbesvarelse. Man bør av flere grunner ikke gjengi dem. Til eksamens skriver man for sensorene, og man må kunne regne med at sensorene kjenner disse bestemmelsene og har dem tilgjengelig. I en gjennomgang som dette skriver jeg for studenter og eventuelt andre interesserte, som neppe er like fortrolige med dette som vi må kunne regne med at sensorene er. Strl § 185 første ledd lyder:

Continue reading RINF 1100 eksamen 2021. Kommentarer. Spørsmål 1.