Kategori: Undervisning

Når banker feilbelaster konto

E24 skriver “Bank tok 1,8 millioner ut av kundes konto”. En dansk bank oppdaget selv at de ved en feil “hadde tatt ut” 1,8 mill (1,7 mill DKK) fra en kundens konto for å investere på bankens vegne.

Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.

Når den danske malermesteren har satt 1,7 DKK inn på sin konto, da har han lånt banken 1,7 mill DKK. Det er ikke slik at pengene ligger i skuff merket “Malermester Freddy Johanson”. Banken plasserer pengene de har lånt som utlån til andre kunder eller på andre måter. Det er med andre ord ikke noen penger på en konto som banken kan låne fra. Kontoføringen er en ren bokføring.

Malermester Freddy Johanson spør om hva banken hadde sagt hvis han hadde lånt en million av dem uten å spørre. Det er skivebom. Han kan ikke låne penger av banken uten å spørre like lite som banken kan hente penger Freddy Johanson måtte ha i madrassen eller i andre banker. Hvis Freddy Johanson hadde lånt penger av banken, hadde hatt rot i egne regnskaper og feilpostert lånet, da kunne banken selvfølgelig ikke ha krevd penger av ham så lenge dette ble oppdaget og korrigert før lånet forfalt til betaling. Det ville ha vært en sammenlignbar situasjon.

Lånet til banken forrentes og tilbakebetales på avtalte vilkår. Det typiske vil være at kunden når som helst kan kreve å få lånet tilbakebetalt, i form av å “ta ut” pengene. I dette tilfellet har kunden fått sine renter og han har fått pengene da han krevde det. Bankens bokføringsfeil har ikke påført malermester Freddy Johanson noe tap, og dermed har han heller ikke noe erstatningskrav.

Hvis feilen hadde ført til at Freddy Johanson f.eks. ikke hadde fått utbetalt penger når han krevde det, da kunne det hende at han ville ha lidt et tap.  Den direkte årsaken vil tapet ville da ha vært at kunden ikke fikk sine penger etter avtalen, altså et mislighold av avtalen fra banken side. Bokføringsfeilen ville vært årsaken, men avtalebruddet ville ha vært manglende utbetaling.

Vi ser den samme feilaktige fremstillingen når ansatte i en bank har “tappet” en kundekonto. I disse tilfellene har ansatte underslått bankens, ikke kundenes penger. De kan ha forsøkt å kamuflere underslaget ved å bokføre det som uttak på kunders konti. Dette kan påføre kunder tap ved at de ikke får utbetalt pengene når de krever dette, altså i form av en (ut)betalingsforsinkelse inntil banken har korrigert feilen.

Det er selvfølgelig dumt av banken å behandle kunder på en arrogant måte når slikt skjer. I følge oppslaget har de ikke en gang bedt om unskyldning for dette. Slikt gir presseoppslag av denne type. En beklagelse og et “plaster på såret” hadde nok ikke vært så dumt. Men dette er spørsmål om kundebehandling, ikke om jus og erstatningskrav.

Malermester Freddy Johanson har ikke tapt noe på dette og da har han selvfølgelig heller ikke krav på noen erstatning.

En honnør til NRK

Jeg arbeider for tiden med en podcast serie om opphavsrett. Til en av “episodene” ønsket jeg å bruke et lite klipp fra programmet “Mozart og Madonna”, sendt i juni i år. Programmet blir podcastet, men av en eller annen grunn var det et hull akkurat i den aktuelle perioden. Om feilen er hos NRK eller meg skal være usagt, men jeg hadde det i alle fall ikke.

Jeg sendte derfor en forespørsel til redaksjonen om det var mulig å få tak i et opptak av det aktuelle innslaget (hvor komponisten Olav Anton Thommesen snakker om musikk og teknologi), samtidig som jeg forklarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opptaket som vedlegg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmerket service. Jeg tolker det også som et samtykke til at jeg kan bruke (deler av) opptaket slik jeg skisserte i min forespørsel.

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Når man lar andre bruke telefonregningen som faktura for tjenester gjør telefonselskapene det samme som kredittkortselskapene gjør, og de bør behandles på samme måte.

Et særproblem oppstår når man henvender seg til mindreårige. Mindreårige kan ikke binde seg til fremtidige forpliktelser gjennom avtaler. Derfor er mindreårige ikke forpliktet til å betale.

Når telefonselskapene belaster noens telefonregning for en tjeneste er det en selvfølge at de må kunne dokumentere kravets berettigelse. Det holder ikke å vise til en eller annen temmelig anonym tredjepart som har sendt kravet til telefonselskapet. Telefonselskapet har ingen rett til å kreve penger uten å kunne dokumentere kravet.

Ved forhåndsbetalte abonnementer vil telefonselskapene ikke kunne betale ut penger fra kundens konto uten at utbetalingen er autorisert. Igjen er det telefonselskapet som må vise at utbeatlingen var berettiget.

Når telefonselskapene krever inn penger for tjenester levert av tredjeparter gjør de ikke noe annet enn hva kredittkortselskapene gjør. De yter eller fomidler kreditt, noe som er en konsesjonspliktig virksomhet etter  finansieringsvirsomhetsloven § 1-1. Men ingen teleoperatører har slik konsesjon i følge Kredittilsynets konsesjonsregister. Hvis tjenesten leveres til forbruker er teleselskapet også ansvarlig for tjenesten etter kredittkjøpsloven § 8.

Av en eller annen grunn har telefonselskapene klart å unngå den regulering som regulerer denne siden av deres virksomhet. Kanskje er det noe som henger igjen fra den tiden Televerket hadde monopol og stort sett kunne gjøre som de ville uten at noen blandet seg inn. De har etablert et betalings- og kredittsystem som synes å mangle de enkleste tiltak for å holde useriøse aktører ute samtidig som teleselskapene totalt fraskriver seg ansvar. Det bør de ikke kunne gjøre.

Når noen bruker telefonselskapene til gjennomføring av bedrageri er det grunn til å spørre om telefonselskapene medvirker når de gjør seg til nyttige halvidioter for bedragerne og krever inn penger for dem. Jeg mener dette er medvirkning. Jeg mener at dette er medvirkning til bedrageri. Om den dermed også er straffbar er mindre klart. Skyldkravet for medvirkning til bedrageri er forsett eller grov uaktsomhet. Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at telefonselskapene opptrer uaktsomt når de krever inn bedrageripenger på vegne av bedragerne. Men om uaktsomheten er grov, det er ikke like åpenbart.

Forbrukerkjøp og digitale ytelser – hva var det jeg sa …

Tirsdag 5. mai 2009 presenterte EU-kommisærene Reding og Kuneva en 8-punkts “Digital Agenda” for Consumer Rights Tomorrow. I punkt 4 står det:

“4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions. “

Man blir fristet til å si hva var det jeg sa? og velkommen etter. I 2003/2004 (ferdig januar 2004) skrev jeg en utredning for Justisdepartementet om Forbrukerkjøpslovens anvendelse ved levering av digitale ytelser. Min konklusjon var at forbrukerkjøpsloven burde gjelde også for digitale ytelser som lastes ned, så langt loven passer. Det er ikke store endringene som må gjøres. Til de som er så veldig hengt opp i juridisk presisjon når det er snakk om nettkopiering og tyveri, så kan jeg nevne at nedlasting ikke er _kjøp_, og derfor ikke omfattes av kjøpslovene. Så om du laster ned en fil (mot betaling) som viser seg å være beheftet med en feil, f.eks. et program som ikke virker som det skal, så har du som forbruker ikke de samme rettighetene som du ville hatt om du hadde kjøpt det samme programmet på CD eller DVD.

Men Justisdepartementet konkluderte med at de ikke ville foreslå en slik endring av forbrukerkjøpsloven. Så forskjellsbehandlingen mellom de to leveringsformer er der fortsatt.

Hvis Justisdepartementet hadde fremmet dette og det hadde blitt vedtatt i  2007 (eller tidligere), da kunne Norge ha fremstått som et foregangsland på dette området. Nå kommer vel Norge igjen diltende etter når man ser hva de andre bestemmer seg for i Brussel.

Det er kanskje på tide at Justisdepartementet henter denne saken opp fra skuffen?

Rett til å ta uskrift fra Internett

Dette innlegget er skrevet som et svar til Gisle Hannemyr i debattråden Fred, frihet og alt gratis på deltemeninger.no.

I sitt åpningsinnlegg skriver Gisle Hannemyr bl.a.:

“Det er et paradoks at slik åndsverkloven i dag er utformet, kan det være et lovbrudd å skrive ut tekster du kommer over på Internett uten at du først inngår en avtale med rettighetshaverne – med mindre teksten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]“.

Jeg skrev i en kommentar at dette ikke var riktig. Man kan fremstille eksemplar (utskrift) til privat bruk i medhold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på implisert lisens.

Gisle Hannmyr svarte på min kommentar.  Det som følger her er altså mitt innlegg fra andre runde i denne debatten. Her utdyper jeg og underbygger mine synspunkter:

Først får man klarlegge hva man mener med å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. I dette legger jeg at noen kommer over noe de finner interessant, som de av en eller annen grunn ønsker å ha på papir til sitt eget bruk. Derfor klikker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man ønsker å gjøre noe mer med denne utskriften, f.eks. lage mange eksemplarer for å dele ut i en klasse, da har man passert det jeg legger i å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. Vil man inkludere en tekst i et kompendium eller for annet formål fremstille et antall eksemplarer som spres utenfor det private område, da gjelder de samme regler uansett hvorfra man henter dokumentet. Det er ikke noen forskjell mellom å kopiere opp en artikkel man finner i et tidsskrift og en artikkel man finner på nettet. Og tekniske detaljer som at man kan skrive ut flere eksemplarer i stedet for å kopiere er helt uten betydning.

Åndsverkloven § 12 gir rett til å ta utskrift (fremstille eksemplar) til privat bruk. Dette omfatter også i noen utstrekning det som kalles “personlig yrkesmessig bruk”, selv om grensene her er uklare. Hvis det er noe som er nødvendig for at man skal kunne gjøre jobben sin, da er man klart utenfor det som dekkes av
§ 12.

For bruk ut over det som dekkes av § 12 (eventuelt av andre låneregler, tvangslisenser og avtalelisenser, som jeg ikke går inn på), forutsetter i utgangspunktet samtykke. Men et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Implisitt samtykke er en velkjent konstruksjon. Før vi i 1991 fikk den bestemmelsen om dataprogrammer som nå står i åvl § 39h bygget man retten til den eksemplarfremstilling som skjer når et dataprogram installeres på en datamaskinprogram, på implisert lisens. Implisert lisens nevnes også som mulig grunnlag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med referanse til en artikkel av Ole Andreas Rognstad. Høyesterett mente at dette ikke var et egnet grunnlag for spørsmålet om rett til lenking, men de aksepterte det som et mulig grunnlag og anerkjente dermed at et samtykke kan bygge på implisert lisens.

I forhold til tekster og annet på Internett kan man basere seg på at den som har valgt å gjøre tekster og annet tilgjengelig på denne måten også bl.a. har akseptert at det fremstilles eksemplarer som følger av det valgte mediets egenart. Å ta enkeltutskrifter faller innenfor dette. På tilsvarende måte kan man fremstille eksemplar av lyd- og videofiler som er gjort tilgjengelig som podcast eller på annen måte i et format som forutsetter lokal eksemplarfremstilling. Derimot kan man ikke uten videre basere seg på at man har et slikt samtykke til å fremstille eksemplar (ut over det som kan hjemles i § 12) når lyd og video er gjort tilgjenglig i streamingformat.

Gisle Hannemyr viser til debatten rundt revisjonen av åndsverksloven i 2005. Men hans fremstilling av det som skjedde den gangen er skjev. For det første er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004-2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufullstendig. Det som står om dette er følgende:

“Departementet mener etter dette at det ikke kan impliseres noe samtykke til bruk ut over lånebestemmelsene i åndsverkloven 2. kapittel alene ved den situasjon som UHR beskriver i sin uttalelse.”

Gisle Hannemyr har utelatt henvisningen til beskrivelsen i UHRs høringsuttalelse, som er gjengitt litt tidligere i samme kapittel, hvor det står:

“Det må derfor klargjøres i proposisjonen at avtalelisensen står tilbake for individuelle samtykker, og at slike samtykker også kan være «stilltiende» eller følge av de konkrete omstendigheter, praksis og sedvane. For eksempel må det være klart at nedlasting, utskrifter og annen utnyttelse av verk og andre beskyttede arbeider som er lagt ut på Internet med rettighetshaverens samtykke, og uten at rettighetshaveren har satt særlige begrensninger i bruken, er klarert individuelt, og derfor ikke skal omfattes av en avtale om avtalelisens. “

Det departementet tok avstand fra i sin uttalelse var at man kunne basere en så omfattende bruk som UHR tok til orde for, i praksis enhver bruk i undervisningssammenheng, på implisert samtykke. Departementet avviste ikke implisert samtykke som sådann.

Det som imidlertid fikk en del opphavsrettsorganisasjoner til å reagere, og som dermed blir for det annet, var verken proposisjonen eller en bemerkning fra Trond Giske. Det man reagerte på var følgende uttalelse i flertallsinnstillingen fra Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité Innst. O. nr. 103 (2004-2005) kapittel 2:

“Flertallet mener at dagens praksis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk.”

Ser man på uttalelsene litt tidligere i denne innstillingen vil man se at stortingskomiteen anser all bruk i undervisning (i alle fall i offentlige undervisningsinstitusjoner) som ikke-kommersiell. Komiteens flertall slutter seg med andre ord til innholdet i den UHR-uttalelsen som departementet hadde tatt avstand fra.

Et stilltiende, implisitt samtykke kan aldri gå lenger enn tausheten rekker. Hvis opphavsmannen sier klart fra at han ikke gir slikt samtykke, da kan ingen hevde at slikt samtykke foreligger. Det hjelper ikke at Stortinget sier at samtykke må anses å foreligge dersom de som må gi samtykke sier et klart NEI. Stortingets virkemiddel er å gi lover, ikke å gi samtykke på vegne av andre. Derfor rykket noen organisasjoner inn en annonse hvor de gjorde det klart at deres medlemmer ikke ga slikt samtykke som stortingskomiteen hevdet at de hadde gitt.

Saken fikk et etterspill i Verderlagsnemnda, som fastsetter vederlag i konflikter rundt avtalelisenser. I et vedtak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemnda stilling til hva kommunene og fylkeskommunene må betale vederlag for, bl.a. for bruk i skolen. Etter at andre stridsspørsmål er folikt, er det kun spørsmålet om vederlag for utskrifter fra Internett som nemnda skal ta stilling til. På s. 33 i vedtaket sier nemnda følgende om rekkevidden av
§ 12:

“Etter nemndas oppfatning vil den ansattes yrkesmessige kopiering etter dette falle inn under § 12 i to hovedgrupper situasjoner: For det første må det være tillatt å ta kopier av praktiske hensyn av privat karakter. En kommunal eller fylkeskommunal saksbehandler, eller en lærer i grunnskolen eller videregående skole, må således kunne ta enkelte kopier for å kunne flytte arbeidet til andre steder enn selve arbeidsplassen – typisk for å kunne arbeide med en sak eller forberede seg til undervisning hjemmefra. For det andre må kopiering som er utslag av den ansattes generelle faglige interesse og flid ut over det som er strengt tatt nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene, kunne skje i medhold av § 12.”

Etter en relativt inngående diskusjon om rekkevidden av § 12 og om implistt samtykke, oppsummerer nemda dette slik på s. 39:

“Når arbeid med verk på Internett i yrkesmessig sammenheng kan anses som nødvendig for utføring av arbeidsoppgavene, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjemles i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sammenhengen det er mellom skjermlesing og utskrifter, er det sett fra internettbrukerens side – i hvert fall i ”normalsituasjonen” – rimelig å gå ut fra at utlegging av verk på Internett uten tilgangssperrer innebærer et samtykke til å ta utskrifter til egen bruk uavhengig av om bruken er privat eller ervervsmessig.”

Nenmda diskuterer også en mer omfattende bruk på s. 40. Her skriver de:

“Mens adgangen til å ta utskrifter til egen bruk må ses som en naturlig konsekvens av adgangen til å lese verket på skjerm, kan det samme ikke sies om adgangen til spredning av utskriftene. En slik handlingsform har ikke den samme nærheten til selve internettbruken, og fremstår slik sett mer som en sekundær utnyttelse. For slik bruk må utgangspunktet være det motsatte: Utleggingen av materialet på Internett er ikke i seg selv egnet til å skape berettigede forventninger om at utskriftene skal kunne distribueres til andre.”

Dermed er vi tilbake ved utgangspunktet: Du kan fritt skrive ut tekster du kommer over på Internett så lenge dette er en utskrift til eget bruk, enten bruken kan anses for privat i forhold til § 12 eller ikke. Et lite forbehold er at man ikke kan ta utskrift dersom man er utenfor området for § 12 og det er sagt uttrykkelig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en særlig praktisk situasjon. Man kan ikke uten videre spre utskrifter videre, man da er man etter min mening utenfor det man kan kalle “å skrive ut en tekst”.

Sensurert musikk i Mozart og Madonna

Programmet “Mozart og Madonna” i NRK P2 har sensur som ukens tema. Her kan vi vente å få høre mye av den musikken som av ulike grunner har blitt forbudt å spille, ikke minst forbudt i NRK selv.

Nå skrives dette mens det ennå er noen minutter til første sending går på lufta, så om programmet innfrir vet jeg ikke. Men det bør bli interessant å kunne låne øret til denne koblingen mellom musikk og sensur.

“Mozart og Madonna” sendes hver ukedag mellom kl. 09.03 og 10.00. Mange har andre ting å gjøre på dette tidspunktet. Men programmet er tilgjengelig som podast. Gå  hit for å abonnere i iTunes eller her for RSS-feed.

Russiske og USAnske domstoler – like gale?

I går kunne vi lese at en domstol i Colorado har tvangsoverført distribusjonsrettigheter til svenske og norske filmer til et USAnsk eiendomsselskap. Svenske og norske filmfolk reagerer, med god grunn. Jeg kjenner ikke USAnsk rett og Colorado state law godt nok til å kunne vurdere om dommen holder etter lokal rett. Men jeg velger inntil videre heller å se dette som et eksempel på de absurde dommer man av og til kan få når en lokal dommer i USA får en fiks idé, i tillegg til den generelle lærdom at USAnske domstoler lett tilsidesetter utenlendingers interesser.

I 2007 raste USA mot Russland. De truet bl.a. med å blokkere for at Russland skulle kunne bli medlem i WTO. Grunnen var nettjenesten allofmp3.com. De distribuerte musikk billig på nett, og hevdet at det var lovlig. En russisk domstol ga allofmp3.com medhold i at dette faktisk var lovlig. I vesten så vi dette først og fremst som en bekreftelse på at russiske domstoler ikke er seriøse. Men domstolen i Colorado synes ikke å være det spor bedre enn den russiske domstolen.

Faller sitatretten i fisk?

Oslo tingrett har avsagt dom i saken mellom Gøril Mauseth og NRK, og NRK tapte. Selve dommen kan man lese her. NRK har allerede varslet at saken vil bli anket, så foreløpig har teppet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Les resten av dette innlegget » »

Mine podcast-serier er flyttet

Jeg har valgt å flytte mine tre podcast-serier, Innledning til rettsstudiet, Innledning til kjøpsrett og Pengekravsrett. En grunn er at serien om pengekravsrett i det siste har fylt opp for mye av bloggen. Jeg har valgt å dele hver enkelt “forelesning” opp i flere deler slik at det skal være lettere å eventuelt høre på deler av disse flere ganger. Når PodPress, som jeg har brukt, i praksis forutsetter et blogginnlegg for hver “episode” ble det mange innlegg uten annet innhold enn å formidle en podcast. Det er også slik at PodPress fungerer greit så lenge man har én serie podcasts, men ikke hvis man har flere.

Nå har jeg valgt å gå over til å bruke podcastfunkjonen i Steinberg WaveLab Studio 6, for de som måtte være interessert i det tekniske. Hovedokumentet for hver serie er nå lagret som et xml-dokument under http://podcast.torvund.net. Jeg har også registrert de tre seriene i iTunes Store, slik at det er lettere for iTunes brukere å abonnere.

Her er detaljer for hvordan man kan abonnere på de tre seriene:

Introduksjon til rettsstudiet:

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Innledning til kjøpsretten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Pengkravsrett

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Endringer i oppsett og RSS-feed

Det ble for mange meldinger i min blogg som ikke hadde annen funksjon enn å distribuere podcasts. Derfor har jeg nå endret på publseringsrutinen. En praktisk konsekvens kan være at du må endre på oppsettet for abonnementet. Hvis du bruker iTunes skal det gå av seg selv. Bruker du en annen RSS-leser kan det hende du må sette opp dette på nytt.

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml