Category Archives: Undervisning

RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven som ble gitt høsten 2016 i faget RINF 1200, “Opphavsrett m.m.” Den er først og fremst skrevet for studenter som var oppe til eksamen i faget, og for fremtidige studenter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opprinnelig ble laget for det tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Det er opphavsrett og beslektede emner, for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke tar faget som en del av et juridisk studium.

Hele oppgaveteksten er tilgjengelig her.

En generell kommentar når det gjelder denne type oppgaver. Man skal besvare de spørsmål som er stilt ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven. Svarene skal begrunnes og forankres rettslig. Begrunnelsen og resonnementet er viktigere enn hvilket svar man kommer til. Om man uten noen begrunnelse, og uten rettslig forankring, kommer til “riktig” svar, er det likevel ikke en god besvarelse. Er resonnementet fornuftig og rettslig forankret, kan en drøftelse være god, selv om konklusjonen blir “feil”.

I denne type oppgaver skal man ikke forsøke å demonstrere hvor mye man kan, ved å skrive om noe som det ikke spørres etter i oppgaven. Skriver man om noe det ikke spørres etter, eller tar med noe som ikke er nødvendig for å begrunne svare på det spørsmålet som er stilt, vil det i beste fall være nøytralt, slik at det verken teller positivt eller negativt i bedømmelsen, men det vil uansett føre til at man bruker eksamenstid på noe som ikke gir uttelling. I den grad det teller, så teller det negativt.

Spørsmålene skal besvares ut fra gjeldende rett. Om man selv er enige eller ikke i om noe burde vært lov eller ikke lov, er ikke relevant i denne type oppgaver. Continue reading RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Print Friendly

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artikkelen er trykket i Lov og Rett Nr 10-2016, s. 646.

Når et krav bringes inn for en domstol eller et annet tvisteløsningsorgan, avbrytes foreldelsesfristen etter foreldelsesloven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så lenge kravet er til behandling, blir det ikke foreldet. Får man medhold i sitt krav, løper en ny foreldelsesfrist fra avgjørelsen. Blir avgjørelsen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og foreldelsesspørsmålet blir uinteressant.

Hvis behandling ender uten noen form for realitetsavgjørelse, f.eks. fordi saken avvises, har man etter fe. § 22 nr. 1 en tilleggsfrist på inntil et år. Foreldelse inntrer tidligst et år etter at behandlingen ble avsluttet. Dette gjelder ikke dersom det skyldtes et forsettlig forhold fra kreditors side at saken ikke fikk en realitetsavgjørelse. Da løper ingen tilleggsfrist.

Går vi til foreldelseslovens forarbeider, synes det klart at man mente at forsettsvurderingen knyttet seg til saksanlegget. Hvis et krav går mot foreldelse, skal man ikke kunne få en forlengelse ved å anlegge et søksmål som åpenbart må avvises. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om dette:

«Departementet er imidlertid kommet til at bestemmelsen bør beholdes som en sikkerhetsventil. Dersom det er åpenbart at kravet må avvises, er det ikke rimelig at fordringshaveren skal oppnå en tilleggsfrist ved påtale. [sic. Må forstås som søksmål.]»

Ved revisjon av tvisteloven i 2007 ble det brakt betydelig uklarhet inn i dette. Tvistelovutvalget ville sikre at man ikke skulle risikere umiddelbar foreldelse dersom en sak blir trukket fra behandling i forliksrådet, og tilsvarende hvis et sivilt krav ble trukket fra en straffesak. Utvalget mente at fe. § 22 nr. 1 ikke var tilstrekkelig, da det kunne hevdes at det å trekke en sak fra et tvisteløsningsorgan er en forsettlig handling. De skriver om dette i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unntaket i foreldelsesloven §22 om at det er forsettlig at saken ender uten realitetsavgjørelse, er lite velegnet for denne typen situasjoner. Når klageren trekker saken fra behandling i forliksrådet for i stedet å fremme den for tingretten, vil dette som regel måtte karakteriseres som forsettlig. Det vil være såkalt hensiktsforsett.»

Utvalget foreslo derfor en bestemmelse i § 20-3, som senere ble vedtatt som tvisteloven § 18-3. Dennes annet ledd lyder:

«(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.»

Det er ingen tvil om at utvalget med dette mente å sikre at et krav ikke blir foreldet om saken trekkes. Utvalget sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen. Det er mulig man ved en tolkning av forsettskriteriet i foreldelsesloven §22 kunne funnet frem til akseptable løsninger her. En bedre løsning er nok å la være å knytte tilleggsfristen på ett år til noe forsettskriterium i disse tilfellene. Tvistemålsutvalget har ikke grunnlag for å foreslå en opphevelse av det generelle forsettsunntaket i foreldelsesloven §22 nr. 1. Det fremstår da som den beste løsningen at man beholder en spesialregulering i tvisteloven av disse situasjonene.»

Og videre, på s. 880:

«I lovutkastet er det foreslått at klageren skal ha fri adgang til å trekke saken fra forliksrådet, uten at kravet med det oppgis. (…) Når Tvistemålsutvalget likevel har funnet grunn til å videreføre en bestemmelse om dette i tvisteloven, er det fordi foreldelsesloven §22 ikke gir noen tilleggsfrist på ett år når det er ?forsettlig? at saken ender uten rettslig avgjørelse. For å unngå misforståelser, og at forsettsbegrepet må legges på strekk når klageren trekker en sak fra behandling i forliksrådet, bør det være en eksplisitt bestemmelse som regulerer denne siden ved foreldelsesspørsmålet i tvisteloven.»

Departementet fremmet et forslag som i sin ordlyd var identisk med utvalgets forslag. Men departementets merknader til forslaget henger ikke sammen med det som ble foreslått og senere vedtatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kommer bare til anvendelse når forliksrådet innstiller behandlingen av saken. Når forliksklagen blir trukket, vil saken bli hevet, jf §19-1 annet ledd bokstav b. Da vil spørsmålet om foreldelse bare bli regulert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer §22 nr. 1 første punktum. Forsettskravet i den bestemmelsen vil normalt lede til at virkningen av påtale ved forliksklage vil bortfalle straks klagen trekkes tilbake.»

Så langt jeg kan se, er dette alt som sies om spørsmålet i proposisjonen. Hvorfor man har valgt å fremme utvalgets forslag, men med motsatt forståelse av forholdet til fe. § 22, er ikke drøftet eller begrunnet. Dermed blir ikke bare rekkevidden av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18-3.

Departementet brakte ytterligere forvirring inn i dette da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt siste punktum i forbindelse med en endring i tvisteloven. Dette lyder:

«Når fornærmede trekker sin begjæring om å få pådømt krav i straffesak, varer virkningen av rettidig påtale etter § 15 i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller påtalemyndigheten om tilbaketrekkingen.»

Den handlingen er like forsettlig som å trekke en sak fra et annet tvisteløsningsorgan. I forarbeidene til denne endringen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), finnes det ingen begrunnelse for denne tilføyelsen, og følgelig heller ikke en begrunnelse for å velge en annen løsning enn det som ifølge departementets tidligere uttalelser er hovedregelen i fe. § 22. Også dette bygger på tvistelovutvalgets innstilling. Utvalgets forslag var at samme regel skulle gjelde både når sak trekkes fra forliksrådet, og når sivilt krav trekkes fra en straffesak.

Jeg antar at man må følge departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virkningen av at et krav blir trukket fra forliksrådsbehandling. Derimot er det usikkert om man får en tilleggsfrist på et år for å bringe saken inn for domstolene dersom saken blir trukket fra et annet tvisteløsningsorgan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tvisteløsningsorgan, og så kommer til at dette betyr en ekstra runde i et organ som kanskje er uegnet til å håndtere saken, og man mener at saken uansett vil ende i domstolene, løper man en risiko dersom den normale foreldelsesfristen vil ha løpt ut på det tidspunkt saken trekkes. Som rådgiver må man være klar over at det i det minste medfører en risiko om saken trekkes. Om man allerede har havnet i denne situasjonen, vil det nok kunne være et prosedabelt standpunkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfatter denne form for forsett. Man vil f.eks. kunne anføre at forarbeidene til endringene i tvisteloven er etterarbeider til foreldelsesloven, og at de som sådan har begrenset vekt. Men sikkert vil det ikke være.

Dersom saken er til behandling i et tvisteløsningsorgan som ikke har litispendensvirkning, vil man kunne komme rundt problemet ved å ta ut stevning og dermed avbryte foreldelsen på nytt, før saken trekkes fra tvisteløsningsorganet. Hvis tvisteløsningsorganet har litispendensvirkning, vil den muligheten være stengt. Hvis man velger en forsiktig tilnærming, vil man være henvist til å avvente en avgjørelse i tvisteløsningsorganet før saken bringes videre – med det tidstap og de kostnader dette medfører.

Jeg har møtt dette spørsmålet i praksis i to ulike situasjoner. I den første var det taktiske vurderinger rundt spørsmålet om å avslutte behandling i et tvisteløsningsorgan, for heller å bringe saken inn for domstolene – og hvor det var et spørsmål om vi kunne anbefale dette, noe vi da kom til at vi ikke kunne.

I det andre tilfellet hadde en saksøker i en voldgiftssak, etter anmodning fra voldgiftsrettens formann, valgt å trekke et erstatningskrav. Voldgiftsrettens formann mente at kravet var for dårlig opplyst, slik det sto i den saken. Erstatningskravet kom senere opp i en ny voldgiftssak. Vi representerte da saksøkte, og påsto foreldelse, blant annet med den begrunnelse at saksøker forsettlig hadde trukket kravet fra den første voldgiftsbehandlingen. Voldgiftsretten kom til at kravet var foreldet, men på et annet grunnlag – og kunne dermed la være å ta stilling til konsekvensene av å trekke kravet.

Det ville ikke ha vært rimelig om konsekvensen av å følge oppfordringen fra rettens formann i en slik sak skulle bli at kravet er tapt ved foreldelse.

Tvistelovutvalget skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utførlig ovenfor:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen.»

Utvalget skriver om forliksrådet. Men argumentasjonen treffer like godt når det gjelder andre tvisteløsningsorganer, slik at løsningen da bør være den samme.

Print Friendly

Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hevder at noen av kravene fra studentene om tilbakebetaling av for mye betalte skolepenger kan være foreldet. Kanskje det. Jeg skal gjennomgå noen av de foreldelsesreglene som kan være aktuelle her.

Men først: Det forutsetter at Westerdals har krevd beløp fra sine studenter som er uberettiget. Man kan som kjent ikke bygge på medienes fremstilling av slike spørsmål. De omtaler betalingen som “ulovlig”. Betaling fra studenter ved private høyskoler er regulert i universitets- og høyskoleloven § 7-1 (2), som lyder:

(2) Private universiteter og høyskoler skal la statlige driftstilskudd og egenbetaling fra studentene komme studentene til gode. Institusjoner som mottar statstilskudd, kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller dens nærstående.”

En privat høyskole kan ta så høy betaling de måtte ønske og ta ut utbytte, så lenge studentene er villige til å betale. Men da er de ikke berettiget til statsstøtte. Hvis Westerdals har fått statsstøtte, som de etter det jeg har forstått har fått, er det begrenset hva de kan ta i betaling fra studentene. Et spørsmål man må stille, og som jeg ikke har undersøkt, er omtrent dette:

Continue reading Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Print Friendly

Kjøpslovgivning og digitale ytelser

Bilde på toppen: Garfield Anderssen CC by 2.0.

I Dagsnytt i dag morges kunne vi høre at forbrukerne ikke har noen rettigheter når de kjøper digitale ytelser. Det er en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. Men særregler til beskyttelse av forbrukere, gjelder ikke på dette området. Så forbrukeren er dårligere stilt enn når man kjøper fysiske varer. Forbrukerrådet mener at forbrukerkjøpsloven også bør gjelde ved digitale ytelser.

I 2003/2004 (fer­dig januar 2004) skrev jeg en utred­ning for Jus­tis­de­par­te­men­tet om For­bru­ker­kjøps­lo­vens anven­delse ved leve­ring av digi­tale ytel­ser. Min kon­klu­sjon var at for­bru­ker­kjøps­lo­ven burde gjelde også for digi­tale ytel­ser som las­tes ned, så langt loven pas­ser. Det var ikke store end­rin­gene som måtte gjø­res. Men Justisdepartementet ville ikke la loven omfatte digitale ytelser.

Departementet valgte å vente på EU, kunne vi høre i dag. Det er vanskelig ikke å tenke litt skjevt på alt snakket om “sjølråderett” når man sitter passiv og venter på at noe skal komme fra organer hvor Norge verken har forslags- eller stemmerett. Men her er det ikke noe som hindrer Norge i å handle på egenhånd. Kanskje kan man påvirke EU ved å sette et eksempel. Det har faktisk skjedd før.

EU har signalisert at man ønsker å gå i denne retningen, uten at så mye ser ut til å ha skjedd. 5. mai 2009 pre­sen­terte EU-kommisjonærene Reding og Kuneva en 8-punkts “Digi­tal Agenda” for Con­su­mer Rights Tomor­row. I punkt 4 står det:

4. Exten­ding the prin­cip­les of con­su­mer pro­tec­tion rules to cover licen­sing agreements of pro­ducts like soft­ware down­loa­ded for virus pro­tec­tion, games or other licensed con­tent. Licen­sing should gua­rantee con­su­mers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a pro­duct that works with fair com­mer­cial conditions. ”

De digitale markedene har utviklet seg mye siden 2003/2004, så valg av løsninger må man nok se på en gang til. Men jeg holder fast ved min hovedkonklusjon fra 2004: Forbrukerkjøpsloven bør endres, slik at den også omfatter digitale ytelser.

Print Friendly

Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nektet å betale med kontanter i Danmark, skriver Aftenposten. De skriver:

“Vår nabo i sør vurderer fra nyttår å avvikle retten forbrukerne har til å kunne betale med mynter og sedler.

Regjeringen foreslår å oppheve loven på dette området, og vil gi butikkene rett til å kreve at du skal gjøre opp for deg med debetkort eller kredittkort.

Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) sier til Aftenposten at det ikke er aktuelt for Norge å følge danskene på dette området med det første.”

Dette blir feil. Vi har som forbrukere ingen rett til å betale med kontanter når vi handler, og har vel egentlig aldri hatt det. Vi har bestemmelser om tvungne betalingsmidler i sentralbankloven § 14, hvis første ledd, første punktum lyder:

“Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.”

Vi har videre en bestemmelse i Finansavtaleloven § 38, som lyder:

“(1) Betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter.
(2) Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.
(3) En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.”

Siste ledd er en ganske håpløs kverulantbestemmelse som skal tilgodese den type folk som f.eks. vil markere sin misnøye med å betale NRK-lisens ved å insistere på å betale med kontanter, helst i så små valører som mulig. Heldigvis for NRK må de i så fall reise til Lisenskontoret i Mo i Rana.

Alle disse bestemmelsene gjelder de tilfellene hvor man skal gjøre opp et allerede etablert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avtale noe om oppgjørsmåte, vil kunden kunne gjøre opp etter disse regler. Tilsvarende gjelder for krav som ikke er basert på avtale, f.eks. den som må betale skadeserstatning.

Men butikker har ikke kontraheringsplikt. De kan fritt lage sine egne “Allminnlige salgsvilkår”, som f.eks. kan inneholde at betaling må skje ved betalingskort. Hvis noen ikke aksepterer slike vilkår, kan butikken la være å selge, og det oppstår ikke noe krav som skal betales. Vanskeligere er det ikke. Det blir en forretnigsmessig vurdering av om man taper mer på å gå glipp av disse salgene og risikere noen sure (tapte) kunder, enn man mener å tjene på ikke å godta kontantoppgjør.

Avtalen er ikke ikke inngått før varen er betalt. Om man i kassen sier til de som vil betale med kontanter at man bare tar betaling med kort, da har man full rett til å gjøre det.

Kontanthåndtering medfører en viss risiko. Når det ikke lenger er kontanter i banker eller på postkontorer, i alle fall ikke kontanter som er lett tilgjengelige for betjeningen, har ranere sett seg om etter andre ransobjekter — som butikker. Hvis jeg hadde drevet nattåpen butikk eller kjørt taxi, ville jeg har forsøkt å redusere kontantbeholdningen mest mulig for å redusere ransrisikoen. Jeg ville absolutt ha foretrukket oppgjør med kort. Også ellers ville jeg har gjort hva jeg kunne for å redusere kontanthåndteringen.

 

Print Friendly

Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

Forliksrådet i Larvik har gått ut for å advare foreldre og besteforeldre mot barns bruk av nettporno, som de i følge forliksrådet kan risikere å måtte betale for.

Det er en risikosport å kommentere rettslige spørsmål bare på bakgrunn av avisomtaler. Men noen ganger er det vanskelig ikke å reagere. Så det må bli med de sedvanlige forbehold om at saken er korrekt gjengitt i avisen, og at vesentlige opplysninger ikke er utelatt, osv.

Ofte i medieomtaler av saker for retten må man være varsom, og eventuelt ta forbehold fordi det som regel er en part i en konflikt som uttaler seg. Men i dette tilfellet er det forliksrådets leder og andre medlemmer av forliksrådet som uttaler seg, så da gjør ikke dette hensynet seg gjeldende.

Continue reading Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

Print Friendly

ID-tyveri og banksvindel

“Denne nye svindelformen er i ferd med å ta av i Norge”, harKjell-Ola Kleiven som overskrift på et innlegg om ID-tyveri og banksvindel. Jeg vet ikke hvem Kjell-Ola Kleiven er. På sin blogg beskriver han seg som Foredragsholder – Risikoekspert, Kommunikasjonsmann – Filantrop, Blogger. Klikker vi på “les mer”, kan vi blant annet lese at han “siden tidlig 2000-tallet [har] hatt innsamling, strukturering og tolkning av informasjon som sitt levebrød”. Det er vel det svært mange av oss driver med. Resten er reklame for Kjell-Ola Kleiven som foredragsholder.

Han beskriver at svindelen kan oppleves slik:

“Jeg kom til å taste feil kontonummer da jeg skulle gjøre en overføring. Pengene skal dermed ha havnet på din konto, og jeg hadde satt pris på om du kunne tilbakeføre disse til kontonummer xxxx.xx.xxx.xx. Overføringen er på 150.000 og du finner den i nettbanken din datert den 18.01. Takk for at du tilbakefører»”

Continue reading ID-tyveri og banksvindel

Print Friendly

El-bil, ebøker, mva-fritak og EU/EØS

Dette er egentlig et litt langt svar på en Twitter-diskusjon om mva-fritak for el-bil. Finansdepartementet har fått litt kalde føtter og vil konsultere ESA før de utvider dette til også å omfatte mva-fritak ved leasing av el-biler. Det kan selvfølgelig bare være en vanlig Finansdepartementsreaksjon når det har gått opp for dem at inntektsbortfallet ved avgiftsfritaket er enormt, og mye større enn noen kunne forestille seg.

Man må ha i bakhodet at da el-bilfordelene ble innført, var el-bil en marginal kuriositet, som Think og Buddy. Stygge plastbøtter som antagelig ville ha strøket med glans i enhver kollisjonstest, og med begrenset rekkevidde. Det hadde aldri blitt gitt mva-fritak om ikke noen politikere hadde drømt om bilproduksjon i Norge. At det skulle gå til å subsidiere Tesla, Nissan, Ford, VW m.m., hadde man ikke sett for seg. Man hadde nok heller ikke sett for seg at det skulle få et så stort omfang og bli så mye penger som det har blitt.

Continue reading El-bil, ebøker, mva-fritak og EU/EØS

Print Friendly

Tilbake til universitetet

WIMG_1146_DxODet har vært morsomt å være advokat, og det har vært godt å gjøre noe annet enn det jeg hadde gjort i mange år. Men jeg fikk sist sommer en ganske kraftig påminnelse om at når man må innrømme, om enn noe motvillig, at man begynner å nærme seg 60, da er det ikke tiden for å forlate en fast og trygg jobb, for å bli selvstendig næringsdrivende.

Etter å ha tenkt litt, ble min konklusjon at jeg ville vende tilbake til universitetet. Når jeg først i realiteten hadde bestemt meg, flyttet jeg mentalt ganske raskt til universitetet. Jeg liker å se og bevege meg fremover. Hvilke prosjekter skal jeg nå gå i gang med? Da var det liten grunn til å drøye det lenger enn nødvendig. Heldigvis ble jeg møtt med velvilje både på Det juridiske fakultet og hos Bing Hodneland. Derfor vender jeg allerede nå tilbake til Universitetet.

Rådgivningsvirksomhet, tvisteløsning, kurs m.m.

Den danske tegneren Robert Storm Pettersen, kjent som Storm P, lar i en av sine tegninger en av sine gamle gubber si omtrent dette. “En akademiker, det er en som må lese seg til det andre vet”. Jeg synes det er meget godt sagt, og jeg vet noen akademikere som kan passe til den beskrivelsen. Jeg ønsker ikke å være en av dem.

Continue reading Tilbake til universitetet

Print Friendly

Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

En nylig avsagt dom av Høyesterett (HR-2012-1649-A – Rt-2012-1267 ) understreker viktigheten av klarhet i avtaler. Uklarhet går ut over den som hadde formulert avtalen.

Thule Drilling ASA

22. august 2012 avsa Høyesterett en dom om forståelsen av en garantiavtale. En rekke aksjonærer i selskapet Thule Drilling ASA garanterte for betaling av inntil 43 mill USD til obligasjonseiere (kreditorer) i tilfelle betalingsmislighold. Obligasjonseierne var representert ved Norsk Tillitsmann ASA. Thule Drilling misligholdt sin betalingsforpliktelse og obligasjonseierne krevde betaling i henhold til garantien. Thule Drilling er nå konkurs.

Det oppsto tvist om hva slags garanti som var stilt. Saken ble delt slik at Høyesterett skulle ta stilling til ett tolkingsspørsmål: Var dette en påkravsgaranti («on demand») eller en selvskyldnergaranti?

Tre typer garantier

Det er tre hovedtyper av garantier. Det finnes mange varianter av disse, men det er ikke plass til nyansene i denne sammenhengen. Den aktuelle saken viser at grensen mellom dem ikke alltid er klar.

Når man ikke kan gjøre debitors innsigelser gjeldende mot den som garantien er stillet til (beneficianten), vil garantisten være henvist til å gjøre eventuelle krav gjeldende mot debitor. Når debitor er konkurs, er et slikt krav lite verdt. Derfor kan det ha avgjørende betydning hva slags garanti det er.

Simpel garanti

Den enkleste er en simpel garanti. Denne utløses ved manglende betalingsevne hos debitor. Kravet som garantien skal dekke, må være misligholdt. I tillegg må det være klart at debitor ikke er i stand til å betale.

Hvor langt man må ha kommet i en inndrivelsesprosess før man i tilstrekkelig grad har påvist manglende betalingsevne, går jeg ikke nærmere inn på her.

Selvskyldnergaranti

Ved en selvskyldnergaranti er det tilstrekkelig å påvise at det krav som dekkes er misligholdt. Om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller bare sviktende betalingsvilje, er uten betydning.

Men garantisten kan gjøre gjeldende innsigelser mot kreditor i det underliggende forhold, f.eks. manglende oppfyllelse av en leveringsforpliktelse, at kravet allerede er betalt ved motregning, eller noe annet. Selvskyldnergarantisten står ansvarlig som om han selv er skyldner, men kan også gjøre gjeldende skyldnerens innsigelser.

On-demand-garanti

Den tredje gruppen er en påkravsgaranti eller «on demand» garanti. Her er garantien frikoblet fra det underliggende forhold. Garantisten må betale når kreditor krever betaling.

Det er ikke nødvendig å påvise mislighold og garantisten kan ikke gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende forhold. Garantisten må eventuelt krevet beløpet tilbakebetalt, om han mener det ikke var grunnlag for å gjøre garantien gjeldende. Man sier gjerne at påkravsgarantien er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.

Continue reading Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

Print Friendly