Olav Torvunds blogg

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
- oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
- provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (”fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.

Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.

Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker - og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.

Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.

Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio- og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.

Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.

Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.

Kommentarene til mitt innlegg om filkopiering via nettet var ganske forutsigbare. At noen mener at jeg representerer en røst fra steinalderen og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må regne med. Det er heller ikke overraskende at noen hardnakket mener at massekopiering av filer over internett er ok. Men noe av det kan det være verdt å svare på.

Eirik Newth har på sin blogg etterlyst tanker mulige forretningemodeller. Dette har jeg tatt opp i en egen kommentar.

Før jeg kommenterer dette nærmere, kan følgende slås fast: Det er ulovlig å gjøre verk tilgjengelig på internett uten opphavsmannens samtykke, enten dette skjer ved såkalt fildeling eller på annen måte. Det er heller ikke lov å kopiere filer til privat bruk dersom det man kopierer fra er ulovlig fremstilt eller ulovlig gjort tilgjengelig, hvilket i praksis vil si at det ikke er tillatt å laste ned fra internettkopister, også kalt “fildelere”.

Vi må forsvare retten til å kunne skape. Kopistene trenger ikke noe forsvar. Der det i dag er grunn til bekymring er når man risikerer å bli saksøkt om man bruker av kulturarven til å skape nye verk. Ole John Aandal har nylig kommet i medienes søkelys for det han stiller ut i Porsgrunn kunstforening. Han har bl.a. brukt bilder av halvnakne jenter, bilder han har funnet på nettet og brukt uten å spørre noen om tillatelse. Hans bruk av bildene er etter min mening klart ulovlig. Han burde åpenbart ha innhentet samtykke fra jentene (noe han ganske sikkert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Den samme Ole John Aandal har også gjort seg bemerket ved å manipulere seg selv inn i kjente bilder. Han bearbeider her andres verk. I dette tilfelle kan det ikke være særlig tvilsom at det er en bearbeidelse og ikke et nytt og selvstendig verk, slik at han måtte ha innhentet samtykke fra fotografene. At jeg verken ville ha spandert penger eller veggplass på hans bilder hindrer ikke at de illustrer spørsmålet om hva slags frihet man skal ha til å kunne skape verk basert på det andre har gjort før. Nidkjære rettighetshavere som går etter folk som Ole John Aandal kan bidra til å gjøre rommet for skapende innsats ubehagelig trangt. Det er det viktig å hindre.

Så til noen av de temaene som blir tatt opp i kommentarene.

Mange henger seg opp i valg av ord, nærmere bestemt om ordet tyveri. Hvis man tenker strengt strafferettslig er ulovlig kopiering ikke tyveri, akkurat som ”kjøp” av musikk i form av nedlastbare filer i kjøpsrettslig forstand ikke er kjøp. Men det er lite interessant å diskutere slike juridiske nyanser i denne sammenhengen.

Det er ganske primitivt å si at bare fysiske gjenstander kan ha verdi, og at det følgelig er greit så lenge man ikke frarøver noen deres fysiske gjenstander. En forfatter lever av å selge sine bøker.  De fleste overlater jobben til et forlag og får en viss prosent av salget. Om andre begynner å dele ut boka gratis, da blir det færre som kjøper. Forfatteren har en enerett bl.a. til å lage eksemplarer av boka. Når noen gir ut piratversjoner forsyner piratene seg av den verdien som forfatterens rett utgjør. Man tar fra forfatteren. Musikkpiratene snylter på komponister og musikere og plyndrer dem for verdier. Om man kaller det tyveri eller noe annet er bare et spørsmål om valg av ord. Men de som ikke klarer å se at det er “tyveri” å forsyne seg med ditigale ytelser er fanget i den samme gamle tankegangen som de som heller vi ha leksikon i bokhylla fremfor å ha tilgang til leksikon på nettet.

Når plateselskapene driver lobbyvirksomhet skyver de noen fattige kunstnere foran seg. Når piratene skal rettferdiggjøre sine handlinger peker de på noen styrtrike stjerner. Begge deler er like galt. Underholdningsindustrien driver sin virksomhet for å tjene penger, ikke fordi de føler en omsorg for kunstnere. De fleste kunstnere, også musikere, tjener dårlig. En musiker kan godt ha bildet sitt i avisene og være “kjendis”, men de fleste – også de som er kjente – tjener lite penger. Når CD-salget stuper betyr det at de som tjente dårlig fra før får enda mindre.  At Paul McCartney også tjener mindre, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av veldig mange musikere og den aller øverste toppen på isfjellet. Så spørsmål om man synes synd på Elton John, som noen selvfølgelig har kommet med i debatten, er helt på siden.

Opphavsrettens død har blitt spådd lenge. For en tid siden fant jeg en artikkel fra 1955 hvor forfatteren hevdet at opphavsretten snart ville dø. Den gang var det båndopptageren, eller magnetofonen som den ble kalt den gangen, som var den store trusselen. Det som gjorde artikkelen særdeles interessant er at argumentasjonen er omtrent identisk med den vi nå hører fra de som mener at internett vil bety slutten for opphavsretten. Han som skrev dette for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hevder tilsvarende i dag tar like mye feil. Ungdommelig engasjement kombinert med en fullstendig historieløshet er ikke alltid oppskriften på velbegrunnede standpunkter. Opphavsretten vil endre seg. Opphavsretten, eller det som utviklet seg til å bli opphavsrett, har siden Gutenberg blitt utfordret  av ny informasjonsteknologi. Den vil nok klare dagens utfordring også.

Opphavsretten vil overleve ganske enkelt fordi den er helt nødvendig hvis vi ønsker at kulturen ikke skal stoppe opp og dø. En forfatter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen betaler for bøkene. Forfattere kan ikke leve av å lese høyt fra bøkene eller selge t-skjorter med bilder av seg selv. Komponister vil ikke tjene penger på at musikken deres blir spilt om man fratar dem opphavsretten. Og filmsett kan ikke reise på turne og spille filmen som teater.  Penger får kanskje ikke folk til å bli skapende, men mangel på penger kan gjøre at kunstnere ikke kan bruke sin tid på å skape kunst. En sulten kunstner er mer opptatt å skaffe mat enn av å skape kunst. Man må løfte blikket litt over fjortisnivået og  se at kultur er mer ungdommens musikk. Dette gjelder ikke minst de journalister som skriver om dette.

Opphavsmannens enerett består av to elementer: Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Den som laster ned musikk fremstiller eksemplar av musikken. Den som sprer musikken på nettet gjør den tilgjengelig for allmennheten i tillegg til å fremstille eksemplar.

Enerettene er ikke absolutte. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, selge eller gi bort sitt eksemplar (men ikke leie det ut). Men å kjøpe en bok gir ikke noen rett til å trykke opp et eget opplag som man deler ut til alle som måtte være interessert.  Om  man har musikken på sin iPod må man gjerne dele sin iPod med andre ved f.eks. å låne den bort. Men å la andre kopiere den musikken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å trykke nytt opplag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkalte “fildelerne”. De produserer nye opplag gjennom massekopiering via nettet. På dette punktet bommer også Eirik Newth i sin kommentar i Dagbladet.

Man kan etter åvl § 12 i et begrenset omfang fremstille kopier til privat bruk. Det er vanskelig å si hvor grensen skal trekkes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-format og har en del av dem lagret på min iPod. Det anser jeg for uproblematisk. At min datter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vurderingen om opphavsmannen får betalt. Så lenge jeg har kjøpt CD og den bare kopieres innenfor den kretsen som ville være en vanlige brukerkretsen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begynner å kopiere eller legge til rette for å kopiere til folk utenfor den aller nærmeste kretsen begynner det  å bli mer problematisk. At man sender en fil til sine nærmeste venner og sier ”hør på dette!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sende det til alle sine 438 ”venner” på facebook. Man kan nok heller ikke la sine venner kopiere hele musikksamlingen. Og man kan selvfølgelig ikke stille musikken til disposisjon for andre i et kopieringsnettverk.

At mange sier de laster ned og og lar andre kopiere filer med god samvittighet, overrasker ikke. Andre snyter på skatten med god samvittighet, og fildelerne er ikke noe bedre enn skattesnyterne – uansett hva  man gjør for å bleke eller hvitvaske sin samvittighet. Jeg mener at både skattesnyteri og ”tyveri” av andres åndsverk er uakseptabelt. De som fremstilles som helter i Dagbladets reportasje er omtrent som regnskapsføreren i Taxisvindelsaken. De legger til rette for at andre skal kunne snyte andre for deres rettmessige inntekter. De som laster ned har omtrent samme moralske standard som skattejukserne i taxibransjen. Man kunne ha pakket et forsvar for skattesvindel inn i den samme retorikken som piratene bruker: “Jeg skulle gjerne betalt skatt hvis jeg visste at pengene gikk til skole, gamle og syke, og ikke til late byråkrater, en meningsløs krig i Afghanistan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som systematisk plyndrer opphavsmenn enn jeg har for andre som driver økonomisk kriminalitet. Det er ingen grunn til å fremheve dem som helter.

Alle kan spekulere i hvordan fremtidige forretningsmodeller kommer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til disse spekulasjonene her. Men vi må i alle fall regne med en mangfoldig og lite oversiktlig distribusjon. Noen vil bare være opptatt av å gjøre sine ting kjent og gjør alt gratis tilgjengelig for alle. Som opphavsmann står man helt fritt til å gjøre dette.  Vi vil abonnere på ulike tjenester som hjelper oss å finne fram til det vi er interessert i. Det som alle vil ha må vi ganske sikkert betale for. Jeg tror vi vil få en ny runde med DRM, men i en mykere variant enn den som mange nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skulle velge å legge navnet på lisenshaver inn i filen vil det ikke hindre ens egen utnyttelse eller annen lovlig bruk. Men det kan fortelle hvem som har delt alle sine filer på nettet, og kan få mange til å tenke seg om en gang eller tre før de legger filene ut på nettet. Det er sikkert andre muligheter også. Den som lever får se.

Platebransjen viser klare dinosaursymptomer. Det var Apple som fikk fart på nettsalg av musikk. Musikkbransjen klarte det ikke selv. Jeg har ikke særlig tro på at den tradisjonelle musikkbransjen vil være de som kommer opp med nye og innovative forretningsmodeller. De sitter alt for mye fast i tanken på å diktere markedet i stedet for å lytte til det. Musikken vil uansett overleve. Kanskje vil fildelingsentreprenører være de som leverer de nye kommersielle tjenestene. Om plateselskapene skulle miste kontrollen over distribusjonen så vil det være bra for alle andre enn plateselskapene. Skal man være riktig kynisk, så må regne med at andre står klare til å overta musikken om dinosaurene skulle dø ut. Dette er kapitalismens brutale lov, og den gjelder for plateselskaper også.

Men uansett hvem som står for distribusjonen, så må det være mulig for innholdsleverandørene å ta betalt dersom de skulle ønske det. Man må kunne sikre sine rettigheter og unngå plyndring fra pirater. Hvis ikke vil mange ikke være interessert eller ha mulighet til å levere innhold. Da blir vi alle fattigere.

De virkelige skurkene i dagens platemarked er kjeder som Platekompaniet og FreeRecordstore. Det er disse som struper tilgjengeligheten ved bare å ta inn et begrenset utvalg og det er disse som tjener mest på de plater som selges. Jeg vet ikke hva slags marginer disse har, men jeg vil anta at et sted mellom 25 og 40% av det vi betaler for en CD går til butikken. Så kan plateselskap, musikere, komponister og andre dele resten. Men disse kjedene har ikke noen lys fremtid foran seg. Hvis vi vil ha musikken på CD kan man heller bestille fra CDON.COM eller Amazon – eventuelt fra nettbutikker som har spesielisert seg på de som deler vår sære musikksmak. Og stadig oftere vil vi klare oss med musikken uten å kjøpe plastikk.

Noen har også kommentert min manglende tiltro til mikrobetalinger og mener at jeg har en grunn analyse, eller noe i den retningen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Dagbladet Magasinet (nettutgaven) har 31. oktober en interessant reportasje om piratenes strategimøte. En av “heltene” er den 23 år gamle nederlenderen Erik Dubbelboer. Han driver en av de største søkemotorene for Bit Torrent, hvor det spres et meget stort antall ulovlige filer.

Selv mener piratene - fortsatt i følge Dagbladet - at de representerer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt terrorister også tenker, selv om man selvfølgelig ikke kan sammenligne musikk- og filmpiratenes handlinger med terrorisme. Piratguruenes virksomhet minner mer om de som i skjul sørger for at penger ikke tilflyter skattemyndighetene eller som hvitvasker penger.

Hvis vi ønsker at musikere og filmskapere skal fortsette med å skape musikk og film så må de også ha muligheter til å leve av det de gjør. Man liker å hvitvaske sin samvittighet ved å hevde at de bare stjeler fra grådige plateselskaper, ikke fra artistene. Mange hevder at de vil betale dersom de bare vet at pengene kommer til artistene, ikke til rike plateselskaper. Det tror jeg ikke noe på. Det koster ingen ting å si at man ville ha betalt dersom …, men å faktisk betale er noe annet. Dessuten er det feil at pengene ikke (også) går til artister, komponister, osv. Det er samme form for moral som man finner hos de som unnskylder forsikringsbedrageri med at det bare går ut over rike forsikringsselskaper. Selvfølgelig er det andre forsikringskunder som betaler regningen, akkurat som det i førse rekke er musikere som lider under piratenes herjinger.

CD-salget har sunket dramatisk, særlig i ungdomsmarkedet. Det ligger en viss ironi i at piratene først og fremst ødelegger for “sine” musikere. Vi har nettopp kunnet lese at de store plateselskapene i 2007 bare gir ut én debutant i Norge. Selv om det ikke er de fire store som står for den mest spennende musikken, så viser det at markedet for den musikken er i ferd med å bli ødelagt – og det er piratene som bærer hovedansvaret. Musikk som henvender seg til et litt eldre publikum lider ikke på samme måten, derfor satser plateselskapene heller på det. Salget av klassisk musikk har økt med 25% i 2007, mens platebransjen som helhet melder om svært så triste salgstall. Interessant nok er det nedlastingstjenestene som bidrar mest til økningen, og den tilgjengelighet dette skaper øker også salget av CDer. Dette har bidratt til at samtlige innspillinger som plateselskapet Simax har produsert i de 38 årene selskapet har eksistert er tilgjengelige i dag. Så for deler av platebransjen er det klare lyspunkter.

De fleste plateselskaper er små. I Norge organiserer FONO ca 120 plateselskaper. Mange av disse drives av musikerne selv. De gir kanskje ut bare sin egen musikk, eller de er “misjonærer” for en type musikk, som f.eks. HotClub Records. Disse blør selvfølgelig like mye som de store av skadene de påføres av piratene. Men samtidig er det disse selskapene som vil nyte godt av at vi kan frigjøre oss fra platebutikkjedene. Musikken er tilgjengelig selv om kjedene ikke tar den inn.

Betalingsløsninger

Piratene erkjenner at musikere må ha inntekter. I Dagbladets artikkel nevnes reklame. Under et debattmøte i Studentersamfundet i Trondheim tidligere i høst var det noen av pirtaenes forsvarere som også tok til orde for en bredbåndsavgift, i tillegg til gjengangere om reklamefinansiering m.m. Jeg har kalt dette naivt, og står fast ved det. Jeg vil langt heller at musikerne skal få inntekter fra at jeg betaler for musikken enn ved at jeg kjøper en shampo som musikerne reklamerer for. Den type argumenter smaker mest av tankegangen “ja, de må ha penger, men noen andre får betale”.

Eirik Newth nevner i sin kommentar betaling fra staten, og han viser til at kulturen innen 2014 skal utgjøre 1% av statsbudsjettet. Vi har lenge fått høre at norsk forskning skal opp på det som er gjennomsnitt for OECD-land, 3% av BNP. Politikerne har snakket i mange år, men vi har ikke kommet noe nærmere målet. Så løfter fra politikere tror jeg på når de innfris. Dessuten vil statlige ordninger gjerne bety at en gitt sum skal deles mellom de som berettigede. Suksess avler armod. Hvis det blir større etterspørsel etter musikk blir det fler som skal dele uten at potten som skal deles blir noe større.

Piratene liker å fremstille det slik at opphavsrett er et hinder for kulturen. Det er stort sett tull. Hvem som helst kan gi ut sine egne ting og gjøre det tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Hvis man vil gjøre det tilgjengelig gratis, må man gjerne gjøre det. At hvem som helst ikke fritt kan gi bort det som andre har skapt hindrer bare tyven, ikke skaperen. Opphavsretten kan nok skape noen problemer for den som lager et eget verk basert på noe som andre har gjort før. Men det er ikke dette piratene driver med.

Internet åpner for mange nye og interessante forretningsmodeller – eller distribusjonsmodeller om man ønsker å distansere seg fra det forretningsmessige. Plateselskapene har ikke akkurat vært i front her, og de kan i stor grad takke seg selv for den situasjonen de har havnet i. Men det forsvarer ikke piratene. Å forsvare piratene med at plateselskapene har opptrådt dumt er som å forsvare innbruddtyver med at folk er for lite flinke til å innstallere sikre låser. Tyveriet er uakseptabelt uansett hvor lett det måtte være å stjele.

Den som måtte ønske det står helt fritt til å gjøre sin musikk tilgjengelig på nettet, gratis eller mot betaling. De som mener at de ikke trenger plateselskapene kan finne sine egne veier. Radioheads eksperiment med å la folk selv bestemme hvor mye de skal betale er interessant. Men det er motstridende opplysninger om hvor vellykket det har vært rent kommersielt. Noen hevder at 62% ikke har betalt noe. Rolling Stone hevdet i sin TV-podcast “New Music Tuesday” 16. oktober at de fikk 10$ i snitt. Dagbladet ar opplyst at de betalte 8£.

Initiativ som Creative Commons lager standardvilkår som skal gjøre et enklere å gjøre verk tilgjengelig med mindre restriksjoner enn det som følger av generell opphavsrett. Ideen er utmerket. Som opphavsmann kan jeg sette de vilkår jeg vil, og det er greit at man ikke må snekre sammen noe selv hver gang. Men systemet kunne ikke ha fungert uten opphavsretten som grunnmur. Det er min opphavsrett som gjør at jeg kan sette bindende vilkår – f.eks. at verket ikke skal kunne utnyttes kommersielt eller at bearbeidelser skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår. Dessverre er Creative Commons også så preget av usansk tenkemåte at deres løsninger ikke kan anbefales f.eks. i Norge. Det er nok et eksemple på at man i USA mener at verden skal tilpasse seg USA i stedet for at USA tilpasser seg verden, og er en eksport av usanske opphavsrettsproblemer.

Jeg tviler likevel på at Radioheads modell vil fungere til hverdagsbruk. Det dreier seg om en kjent gruppe og de har fått svært så mye pr for sitt lanseringsstunt. Unge håpefulle kan neppe regne med at de som likte det de hørte vil betale. Jeg har selv et relativt populært nettsted med mye materiale for de som er interessert i å spille gitar. Det er en knapp med oppfordring om å donere en slant om det de finner har verdi for dem. Det er 100-150.000 besøkende hver måned og jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger. Men ingen betaler. De fleste betaler ikke frivillig for noe de kan få gratis. Det er ikke noe problem for meg. Dette er bare en hobby og jeg lever av andre inntekter. Men for en musiker som lever fra hånd til munn kan det bety ganske mye.

En betalingsløsning er avgjørende. Den må være sikker og billig, men først og fremst enkel. De samme personene som sier de aldri vil betale for musikk betaler gladelig mer enn hva man må betale iTunes eller Musikkonline for å få en lobotomert versjon av låta som ringetone på mobiltelefonen. Enkelhet er nok viktigere enn prisen.

Spoler man tiden noen år tilbake var det mye snakk om mikrobetaling. Det har blitt ganske stille om dette. Den viktigste grunnen er nok at ingen har klart å levere det de lovet. Det er lett å lage en prototyp som kan demonstreres på konferanser og messer. Når den skal skaleres opp til å kunne fungere kommersielt i et globalt marked får man problemer. Legg til at det skal være sikkert, enkelt og billig. Om det koster 3 kr å overføre et beløp, så er det ikke dyrt. Men hvis beløpet som skal overføres er 1 kr, da må man betale 4 kr og har 75% transaksjonskostnader. Ingen vil ha slike systemer.

Eirik Newth tror på det han kaller buffetmodellen. Man betaler en fast pris og så kan alle ta det vil ha. Det kan nok være nyttig for en del “kjekt å ha” tjenester, som et oppslagsverk. Men jeg tror ikke på den for tjenester hvor noen er storkonsumenter mens andre knapt gjør bruk av tjenestene. Enten vil man få inn for lite penger til fordeling, eller så vil noen mene at de betaler alt for mye for tjenester som de i liten grad benytter. Dessuten er det mest rimelig at de som bruker mest også betaler mest. Men om man gir opp tanken på å følge betalingsstrømmen fra ende til ende, er det kanskje mulig å få funksjonelle modeller som ikke koster for mye.

Kan man vinne mot piratene?

Man kunne like gjerne ha spurt om man kan vinne mot skattesnytere, narkotikahandlere, hjemmebrennere, butikktyver, osv. Det er urealistisk at man kan bli kvitt problemet. Men det kan begrenses.

Bransjen må komme opp med løsninger som er konkurransedyktige. Selv har jeg først i det aller siste begynt å kjøpe musikk fra iTunes og Musikkonline. Med dårlig lydkvalitet og restriksjoner på bruk har prisen vært for høy. Jeg har heller kjøpt musikken på CD. Nå leveres bedre lydkvalitet og man går bort fra DRM. Det gjør at produktet noe mer forsvarer prisen og det har blitt mer interessante tjenester. Men det er fortsatt for dyrt. Når musikkbransjen lenge lot piratene få 100% av markedet for nedlastbar musikk må man bare innse at det vil koste mye å ta igjen det tapte. Det vil være en langsiktig investering som kan gi gevinst en gang i fremtiden, men ikke nå.

Det er ikke myndighetens oppgave å rydde opp i platebransjens delvis selvforkyldte problemer. Vi må ikke ende som i USA, hvor man kan få inntrykk av at den største forbryltelse man kan begå er å kopiere litt musikk og hvor alle personvernhensyn settes til side av hensyn til underholdningsbransjen. Det er hinsides enhver fornuft når en enslig mor må betale 220.000 dollar for angivelig å ha lastet ned musikk omtrent tilsvarende det man får på en CD. Men de som organiserer piratvirksomheten ved å drive servere m.m., bør behandles som alle andre som bedriver økonomisk kriminalitet. Jeg vil heller ikke ha særlig medfølelse med den som etter å ha lastet ned 10.000 musikkspor ulovlig blir presentert for en regning på f.eks. 100.000 kr, og at de som har gjort musikken tilgjengelig i fildelingsnettverk møtes med langt større krav. Det er ikke mer enn en rimelig erstatning for de tap de har påført andre.

Musikkbransjen vil få mindre makt. I tidligere tider tengte man et plateselskap for å kunne spille inn musikken. I dag er det billig å innrede et studio. Man trenger ikke investere i å lage plastikkskiver. Og man trenger ikke kjedebutikker som Platekompaniet og Free Record Shop. Det betyr i praksis at man ikke trenger det etablerte distribusjonsapparatet. For oss som liker “smal” musikk er det en befrielse at vi ikke er prisgitt innkjøperne i de ultrakommersielle platekjedene. Det vil gå noen år før vi er der. CDen vil sikkert leve lenger enn mange tror. Men den vil bare være en av mange distribusjonsformer i et mangfoldig og uoversiktlig marked.

Jeg tror også at vi vil se mer sofistikerte tekniske beskyttelsessystemer enn de vi har hatt til nå. DRM er i seg selv helt greit. Det er måten man har brukt dette på som er problemet. Jeg vil ikke ha et system som låser meg til å kjøpe alle mine fremtidige musikkspillere fra Appel. Det er en viktig grunn til at jeg ikke har kjøpt musikk fra iTunes. Et system som i liten grad begrenser min bruk, men som gjør det vanskelig å spre musikken til en stor krets på nettet, er helt ok. Hvordan en slik løsning vil se ut, vet jeg ikke. Men den kommer nok.

Men musikere og andre kunstnere må kunne leve også i fremtiden hvis vi skal få musikk som vi kan lytte til. Vi som bruker deres musikk skal fortsatt betale - alt annet vil være urimelig. Utfordringen er hvordan vi skal sikre at fremtidens kunsntere får betalt for det de leverer, ikke hvordan vi mest mulig effektivt skal kunne stjele fra dem.

At vi ikke blir kvitt skattesnyterne betyr ikke at vi skal gi opp og si at folk får betale det de måtte ønske i skatt. En erkjennelse av at vi ikke blir kvitt problemet betyr ikke at vi skal forsvare skattesnyterne. Det er ikke noen større grunn til å akseptere musikkpiratene enn til å akseptere skattesnyterne.

NRK melder 14. november 2007 at Ole John Aandal har laget en utstilling hvor han bl.a. bruker bilder av halvnakne jenter som han har funnet på nettet. Så lenge jeg ikke har sett selve utstillingen er det ikke mulig å kommentere den konkrete billedbruken. Men det er mulig å stille opp noen utgangspunkter.

Ole Johan Aandal svever åpenbart i den misforståelse at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på nettet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg finner på nettet enn et bilde jeg finner i en bok, på en utstilling eller et annet sted. At han “kommenterer de nye mediene” og “internett har kommet for å bli”, slik han uttrykker det overfor Dagbladet, gir ham ikke noen generell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bildene, og de har rettigheter som fotograf. Bildene det her er snakk om er neppe åndsverk, men er uansett vernet etter åvl § 43a. Andres bilder er ikke “felleseie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans manipulasjonsbilder, som Dagbladet viser noen av, står i et tvilsomt forhold til andres rettigheter. Å manipulere sitt eget ansikt inn i kjente bilder kan ikke innebære at han skaper “et nytt og selvstendig verk” i forhold til det bildet som er manipulert.

Den viktigste bestemmelsen i denne sammenhengen er nok likevel åvl § 45c om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at fotografi som avbilder en person ikke kan “gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”. Slik bildene er beskrevet kan det være liten tvil om at de avbilder personer. Det er noen unntak fra dette, bl.a. hvis “avbildningen har aktuell og allmenn interesse”. Men bilder av halvnakne jenter har ikke aktuelle og allmenn interesse.

Ole John Aandal kunne ha valgt å manipulere bildene slik at personene ikke kunne kjennes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hensyn til de avbildede. Hans manipulasjonsbilder viser at han ikke er fremmed for å gjøre dette, selv om manipuleringsarbeidet til tider virker ganske amatørmessig (men det er kanskje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jenter kler av seg foran kamera og legger bildene ut på nettet. Det er ubetenksomt og dumt, og det er nok mange som siden angrer på dette. Men det gir uansett ikke andre noen rett til å bruke bildene. Kanskje synes de som stiller seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle griser som søker nettporno enn det er å bli stilt ut i den borgerlige offentlighet i en kunstforening.

Det er ikke uvanlig at de som utgir seg for å være kunstnere har et stort og oppblåst ego. Men at man kaller seg kunstner betyr ikke at man fritt kan misbruke andre mennesker i sine prosjekter.

I NRK kulturnytt tok stipendiat Paul Bjerke til orde for “etisk regelverk for bøker, se omtale på NRKs nettsider. Han får også støtte fra Aftenpostens Ulf Andenæs. Begrunnelsen er kraftige karakteristikker som “Skikkelig drittsekk” og “arrogant og påståelig” fra Carl I Hagens stilsikre penn, og like velvalgte karakteristikker fra Gerd Liv Valla. Forøvrig hadde Radiofront et program viet fornærmelsen søndag 4. november. Det er mange gode grunner til høre på programmet. Lett det fram på nettradioen mens den ennå er tilgjengelig.

Paul Bjerke vil ha et klageorgan av to grunner:

“- Når jeg har tatt til orde for en formalisert ordning, er det av to grunner. For det første, fordi det vil utgjøre en motvekt mot kommersielt press. Og for det andre, fordi det er en mulighet for de som føler seg uthengt eller at ytringsfriheten er blitt misbrukt ovenfor dem å klage. De får et sted å klage til som er enkelt, billig og praktisk å gjennomføre.”

Hva slags sanksjoner et slikt klageorgan skulle ha, sies det ikke noe om.

Ytringsfriheten har sine grenser. Personvern og diskrimineringsforbud er to av de interesser som kan begrunne at ytringsfriheten ikke er absolutt. Men grensene er og skal være vide. Når noen sier at ytringsfriheten “misbrukes” så er det bare en forkjønnende omskriving av et ønske om å begrense ytringsfriheten. Jeg er dypt skeptisk til et klageorgan som skal “dømme” lovlige ytringer som “uetiske”, og dermed kunne ilegge ikke nærmere spesifiserte sannsjoner.

Når det gjelder ærekrenkelser er det et viktig skille mellom karakteristikker og beskyldninger. Man kan mene hva man vil og man har (nesten) full rett til å gi uttrykk for sine meninger. Hvis jeg mener at Carl I Hagen er en pompøs og ufordragelig dobbeltmoralist som aldri har sluttet å selge sukker, og som er mest opptatt av å sole seg i glansen av sitt eget speilbilde, så har jeg også rett til å si det. Og dette er kortversjonen av hva jeg mener om Carl I Hagen. Om man skulle komme med konkrete beskyldninger om ulovlige handlinger, uetiske handlinger, osv, så bør man ha dekning for det man sier. Skjønt sannhetskravet er ikke absolutt. Hvis man har gjort et journalistisk forsvarlig arbeid vil man ikke kunne dømmes for ærekrenkelser selv om det skulle vise seg at det man skriver ikke var sant likevel.

Skjellsord er en forurensning av den offentlige (og private) debatt. Det er ikke særlig hyggelig om en drittsekk tømmer sitt innhold over en. Men ytringsfrihet er så viktig at vi ikke skal stoppe kritikk fra folk som ikke evner å uttrykke seg i dannede former, under påskudd av at det er et misbruk av ytringsfriheten. Vi må ikke bli så redde for litt slagg i form av skjellsord at vi med et slikt påskudd snevrer inn ytringsfriheten. Forøvrig sier skjellsord som regel mer om den som serverer dem enn om den som blir skjelt ut. Det er den som har mye dritt å slenge som er en drittsekk, ikke den som dette slenges mot. Jeg synes f.eks. at Gerd Liv Valla bekrefter det meste av den kritikk som har vært rettet mot henne med sine offentlige angrep på sine motstandere.

I land med formell, men ikke særlig reell ytringsrihet er det forøvrig en vanlig taktikk å anklage kritikere for ærekrenkelser av statsledere og andre maktpersoner.

Jeg har ikke noe ønske om et økt støynivå i den offentlige debatt ved bruk av flere og grovere skjellsord. Men dette er likevel noe vi må tåle. Særlig må vi tåle at offentlige personer blir karakterisert på ufine måter. Og fortsatt er det nok slik at støy nok kan gi oppmerksomhet, men det blir bare oppmerksomhet om støyen. Den som pakker det han eller hun måtte ha av budskap inn i støy vil ofte oppleve at budskapet drukner i ens egen støy. Man behøver ikke gå lenger enn til min kollega Carl August Fleischer for å finne et eksempel på en som i stor grad har satt seg selv utenfor seriøs debatt gjennom gjentatte og kjedsommelige utskjellinger av kolleger. Støynivået blir så høyt at de gode poenger han vitterlig har ikke kommer fram. Man ender som medieklovn i stedet for å være en seriøs debattant. Carl I Hagen plasserer seg også der når han beveger seg ned på sin kones debattnivå. Men hos han er det vel heller ikke så mye innhold bak støyen.

Om man skulle ønske seg noen form for etiske regler på dette området, så måtte det være i forhold til utlevering av andre folks privatliv. Men her er de ukeblader som Se og Hør, og daglige ukeblader som Dagbladet og VG et langt større problem enn bøker.

De uautorisete biografier er en problematisk sjanger. Disse går i stor grad ut på å grave fram private opplysninger om personer uten deres samtykke. Men stort sett er det bare offentlige personer som utsetter for noen slikt – en uautorisert biografi av en ukjent person er ikke en type produkt som vil selge særlig mye. Nøkkelromaner og annen bruk av levende modeller for romanfigurer er også problematisk. Den som ufrivillig står modell for en relativt lett gjenkjennelig romanfigur, men gjerne med en del egenskaper som ikke har rot i virkeligheten er i praksis forsvarsløs. Man vil alltid kunne møtes med at det er en oppdiktet person med karaktertrekk hentet fra mange personer – noe som sikkert også er tilfellet. En side av problemet kan også være at vi alle er så selvopptatte at vi bare ser oss selv om vi skulle være eneste modell. På dette området kan det være grunn til å diskutere etikk. Men karakteristikker av offentlige personer får vi tåle.