Olav Torvunds blogg

Dette inn­leg­get er skre­vet som et svar til Gisle Hann­e­myr i debat­trå­den Fred, fri­het og alt gra­tis på deltemeninger.no.

I sitt åpnings­inn­legg skri­ver Gisle Hann­e­myr bl.a.:

“Det er et para­doks at slik ånds­verk­lo­ven i dag er utfor­met, kan det være et lov­brudd å skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett uten at du først inn­går en avtale med ret­tig­hets­ha­verne – med mindre teks­ten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kom­men­tar at dette ikke var rik­tig. Man kan frem­stille eksemp­lar (utskrift) til pri­vat bruk i med­hold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på impli­sert lisens.

Gisle Hann­myr svarte på min kom­men­tar.  Det som føl­ger her er altså mitt inn­legg fra andre runde i denne debat­ten. Her utdy­per jeg og under­byg­ger mine synspunkter:

Først får man klar­legge hva man mener med å “skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett”. I dette leg­ger jeg at noen kom­mer over noe de fin­ner inter­es­sant, som de av en eller annen grunn ønsker å ha på papir til sitt eget bruk. Der­for klik­ker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man ønsker å gjøre noe mer med denne utskrif­ten, f.eks. lage mange eksemp­la­rer for å dele ut i en klasse, da har man pas­sert det jeg leg­ger i å “skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett”. Vil man inklu­dere en tekst i et kom­pen­dium eller for annet for­mål frem­stille et antall eksemp­la­rer som spres uten­for det pri­vate område, da gjel­der de samme reg­ler uan­sett hvor­fra man hen­ter doku­men­tet. Det er ikke noen for­skjell mel­lom å kopiere opp en artik­kel man fin­ner i et tids­skrift og en artik­kel man fin­ner på net­tet. Og tek­niske detal­jer som at man kan skrive ut flere eksemp­la­rer i ste­det for å kopiere er helt uten betydning.

Ånds­verk­lo­ven § 12 gir rett til å ta utskrift (frem­stille eksemp­lar) til pri­vat bruk. Dette omfat­ter også i noen utstrek­ning det som kal­les “per­son­lig yrkes­mes­sig bruk”, selv om gren­sene her er uklare. Hvis det er noe som er nød­ven­dig for at man skal kunne gjøre job­ben sin, da er man klart uten­for det som dek­kes av
§ 12.

For bruk ut over det som dek­kes av § 12 (even­tu­elt av andre låne­reg­ler, tvangs­li­sen­ser og avtale­li­sen­ser, som jeg ikke går inn på), for­ut­set­ter i utgangs­punk­tet sam­tykke. Men et sam­tykke behø­ver ikke være eks­pli­sitt. Impli­sitt sam­tykke er en vel­kjent kon­struk­sjon. Før vi i 1991 fikk den bestem­mel­sen om data­pro­gram­mer som nå står i åvl § 39h byg­get man ret­ten til den eksemp­lar­frem­stil­ling som skjer når et data­pro­gram instal­le­res på en data­ma­skin­pro­gram, på impli­sert lisens. Impli­sert lisens nev­nes også som mulig grunn­lag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med refe­ranse til en artik­kel av Ole Andreas Rogn­stad. Høy­este­rett mente at dette ikke var et egnet grunn­lag for spørs­må­let om rett til len­king, men de aksep­terte det som et mulig grunn­lag og aner­kjente der­med at et sam­tykke kan bygge på impli­sert lisens.

I for­hold til teks­ter og annet på Inter­nett kan man basere seg på at den som har valgt å gjøre teks­ter og annet til­gjen­ge­lig på denne måten også bl.a. har aksep­tert at det frem­stil­les eksemp­la­rer som føl­ger av det valgte medi­ets egen­art. Å ta enkelt­ut­skrif­ter fal­ler innen­for dette. På til­sva­rende måte kan man frem­stille eksemp­lar av lyd– og video­fi­ler som er gjort til­gjen­ge­lig som podcast eller på annen måte i et for­mat som for­ut­set­ter lokal eksemp­lar­frem­stil­ling. Deri­mot kan man ikke uten videre basere seg på at man har et slikt sam­tykke til å frem­stille eksemp­lar (ut over det som kan hjem­les i § 12) når lyd og video er gjort til­gjeng­lig i streamingformat.

Gisle Hann­e­myr viser til debat­ten rundt revi­sjo­nen av ånds­verks­lo­ven i 2005. Men hans frem­stil­ling av det som skjedde den gan­gen er skjev. For det første er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004–2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufull­sten­dig. Det som står om dette er følgende:

“Depar­te­men­tet mener etter dette at det ikke kan impli­se­res noe sam­tykke til bruk ut over låne­be­stem­mel­sene i ånds­verk­lo­ven 2. kapit­tel alene ved den situa­sjon som UHR beskri­ver i sin uttalelse.”

Gisle Hann­e­myr har ute­latt hen­vis­nin­gen til beskri­vel­sen i UHRs hørings­ut­ta­lelse, som er gjen­gitt litt tid­li­gere i samme kapit­tel, hvor det står:

“Det må der­for klar­gjø­res i pro­po­si­sjo­nen at avtale­li­sen­sen står til­bake for indi­vi­du­elle sam­tyk­ker, og at slike sam­tyk­ker også kan være «still­tiende» eller følge av de kon­krete omsten­dig­he­ter, prak­sis og sed­vane. For eksem­pel må det være klart at ned­las­ting, utskrif­ter og annen utnyt­telse av verk og andre beskyt­tede arbei­der som er lagt ut på Inter­net med ret­tig­hets­ha­ve­rens sam­tykke, og uten at ret­tig­hets­ha­ve­ren har satt sær­lige begrens­nin­ger i bru­ken, er kla­rert indi­vi­du­elt, og der­for ikke skal omfat­tes av en avtale om avtalelisens. ”

Det depar­te­men­tet tok avstand fra i sin utta­lelse var at man kunne basere en så omfat­tende bruk som UHR tok til orde for, i prak­sis enhver bruk i under­vis­nings­sam­men­heng, på impli­sert sam­tykke. Depar­te­men­tet avviste ikke impli­sert sam­tykke som sådann.

Det som imid­ler­tid fikk en del opp­havs­retts­or­ga­ni­sa­sjo­ner til å rea­gere, og som der­med blir for det annet, var ver­ken pro­po­si­sjo­nen eller en bemerk­ning fra Trond Giske. Det man rea­gerte på var føl­gende utta­lelse i fler­talls­inn­stil­lin­gen fra Stor­tin­gets familie-, kul­tur– og admi­ni­stra­sjons­ko­mité Innst. O. nr. 103 (2004–2005) kapit­tel 2:

“Fler­tal­let mener at dagens prak­sis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lov­lig lagt ut på Inter­nett kan videre­fø­res uten at ret­tig­hets­ha­verne har gitt utryk­ke­lig sam­tykke til dette og uten at det fore­lig­ger avtale­li­sens. Fler­tal­let viser til at dette har vært inn­ar­bei­det prak­sis og lov­tolk­ning både i Norge og utlan­det at verk som er lov­lig lagt ut uten begrens­nin­ger i bruk, kan benyt­tes av bru­kere også utover de begren­sin­ger ånds­verk­lo­ven fast­set­ter. Fler­tal­let er av den opp­fat­ning at når verk er lov­lig lagt ut på Inter­nett, er det gitt et still­tiende sam­tykke fra ret­tig­hets­ha­verne om and­res ikke-kommersielle bruk.”

Ser man på utta­lel­sene litt tid­li­gere i denne inn­stil­lin­gen vil man se at stor­tings­ko­mi­teen anser all bruk i under­vis­ning (i alle fall i offent­lige under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner) som ikke-kommersiell. Komi­te­ens fler­tall slut­ter seg med andre ord til inn­hol­det i den UHR-uttalelsen som depar­te­men­tet hadde tatt avstand fra.

Et still­tiende, impli­sitt sam­tykke kan aldri gå len­ger enn taus­he­ten rek­ker. Hvis opp­havs­man­nen sier klart fra at han ikke gir slikt sam­tykke, da kan ingen hevde at slikt sam­tykke fore­lig­ger. Det hjel­per ikke at Stor­tin­get sier at sam­tykke må anses å fore­ligge der­som de som må gi sam­tykke sier et klart NEI. Stor­tin­gets virke­mid­del er å gi lover, ikke å gi sam­tykke på vegne av andre. Der­for ryk­ket noen orga­ni­sa­sjo­ner inn en annonse hvor de gjorde det klart at deres med­lem­mer ikke ga slikt sam­tykke som stor­tings­ko­mi­teen hev­det at de hadde gitt.

Saken fikk et etter­spill i Ver­der­lags­nemnda, som fast­set­ter veder­lag i kon­flik­ter rundt avtale­li­sen­ser. I et ved­tak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemnda stil­ling til hva kom­mu­nene og fyl­kes­kom­mu­nene må betale veder­lag for, bl.a. for bruk i sko­len. Etter at andre strids­spørs­mål er folikt, er det kun spørs­må­let om veder­lag for utskrif­ter fra Inter­nett som nemnda skal ta stil­ling til. På s. 33 i ved­ta­ket sier nemnda føl­gende om rekke­vid­den av
§ 12:

“Etter nemn­das opp­fat­ning vil den ansat­tes yrkes­mes­sige kopie­ring etter dette falle inn under § 12 i to hoved­grup­per situa­sjo­ner: For det første må det være til­latt å ta kopier av prak­tiske hen­syn av pri­vat karak­ter. En kom­mu­nal eller fyl­kes­kom­mu­nal saks­be­hand­ler, eller en lærer i grunn­sko­len eller videre­gå­ende skole, må såle­des kunne ta enkelte kopier for å kunne flytte arbei­det til andre ste­der enn selve arbeids­plas­sen – typisk for å kunne arbeide med en sak eller for­be­rede seg til under­vis­ning hjemme­fra. For det andre må kopie­ring som er utslag av den ansat­tes gene­relle fag­lige inter­esse og flid ut over det som er strengt tatt nød­ven­dig for å utføre arbeids­opp­ga­vene, kunne skje i med­hold av § 12.”

Etter en rela­tivt inn­gå­ende dis­ku­sjon om rekke­vid­den av § 12 og om implistt sam­tykke, opp­sum­me­rer nemda dette slik på s. 39:

“Når arbeid med verk på Inter­nett i yrkes­mes­sig sam­men­heng kan anses som nød­ven­dig for utfø­ring av arbeids­opp­ga­vene, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjem­les i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sam­men­hen­gen det er mel­lom skjerm­le­sing og utskrif­ter, er det sett fra inter­nett­bru­ke­rens side – i hvert fall i ”nor­mal­si­tua­sjo­nen” – rime­lig å gå ut fra at utleg­ging av verk på Inter­nett uten til­gangs­sper­rer inn­e­bæ­rer et sam­tykke til å ta utskrif­ter til egen bruk uav­hen­gig av om bru­ken er pri­vat eller ervervsmessig.”

Nen­mda dis­ku­te­rer også en mer omfat­tende bruk på s. 40. Her skri­ver de:

“Mens adgan­gen til å ta utskrif­ter til egen bruk må ses som en natur­lig kon­se­kvens av adgan­gen til å lese ver­ket på skjerm, kan det samme ikke sies om adgan­gen til spred­ning av utskrif­tene. En slik hand­lings­form har ikke den samme nær­he­ten til selve inter­nett­bru­ken, og frem­står slik sett mer som en sekun­dær utnyt­telse. For slik bruk må utgangs­punk­tet være det mot­satte: Utleg­gin­gen av mate­ria­let på Inter­nett er ikke i seg selv egnet til å skape beret­ti­gede for­vent­nin­ger om at utskrif­tene skal kunne dis­tri­bu­eres til andre.”

Der­med er vi til­bake ved utgangs­punk­tet: Du kan fritt skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett så lenge dette er en utskrift til eget bruk, enten bru­ken kan anses for pri­vat i for­hold til § 12 eller ikke. Et lite for­be­hold er at man ikke kan ta utskrift der­som man er uten­for områ­det for § 12 og det er sagt uttryk­ke­lig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en sær­lig prak­tisk situa­sjon. Man kan ikke uten videre spre utskrif­ter videre, man da er man etter min mening uten­for det man kan kalle “å skrive ut en tekst”.

Pro­gram­met “Mozart og Madonna” i NRK P2 har sen­sur som ukens tema. Her kan vi vente å få høre mye av den musik­ken som av ulike grun­ner har blitt for­budt å spille, ikke minst for­budt i NRK selv.

Nå skri­ves dette mens det ennå er noen minut­ter til første sen­ding går på lufta, så om pro­gram­met inn­frir vet jeg ikke. Men det bør bli inter­es­sant å kunne låne øret til denne kob­lin­gen mel­lom musikk og sensur.

“Mozart og Madonna” sen­des hver uke­dag mel­lom kl. 09.03 og 10.00. Mange har andre ting å gjøre på dette tids­punk­tet. Men pro­gram­met er til­gjen­ge­lig som podast. Gå  hit for å abon­nere i iTu­nes eller her for RSS-feed.

I går kunne vi lese at en dom­stol i Colo­rado har tvangs­over­ført dis­tri­bu­sjons­ret­tig­he­ter til svenske og norske fil­mer til et USAnsk eien­doms­sel­skap. Svenske og norske film­folk rea­ge­rer, med god grunn. Jeg kjen­ner ikke USAnsk rett og Colo­rado state law godt nok til å kunne vur­dere om dom­men hol­der etter lokal rett. Men jeg vel­ger inn­til videre hel­ler å se dette som et eksem­pel på de absurde dom­mer man av og til kan få når en lokal dom­mer i USA får en fiks idé, i til­legg til den gene­relle lær­dom at USAn­ske dom­sto­ler lett til­side­set­ter uten­len­din­gers interesser.

I 2007 raste USA mot Russ­land. De truet bl.a. med å blok­kere for at Russ­land skulle kunne bli med­lem i WTO. Grun­nen var nettje­nes­ten allofmp3.com. De dis­tri­bu­erte musikk bil­lig på nett, og hev­det at det var lov­lig. En rus­sisk dom­stol ga allofmp3.com med­hold i at dette fak­tisk var lov­lig. I ves­ten så vi dette først og fremst som en bekref­telse på at rus­siske dom­sto­ler ikke er seriøse. Men dom­sto­len i Colo­rado synes ikke å være det spor bedre enn den rus­siske domstolen.

Oslo ting­rett har avsagt dom i saken mel­lom Gøril Mau­seth og NRK, og NRK tapte. Selve dom­men kan man lese her. NRK har alle­rede vars­let at saken vil bli anket, så fore­lø­pig har tep­pet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dom­men er pro­ble­ma­tisk, og håper at den ikke blir stå­ende. Men før jeg dis­ku­te­rer denne nær­mere må jeg nok en gang under­streke at jeg ikke har sett det omstridte film­inn­sla­get, slik at jeg må holde meg til beskri­vel­sen i ting­ret­tens dom. Det er en omfat­tende dom på 29 sider. Det er der­for ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dom­men, men de som vil får henge med videre.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

NRK mel­der at nen lille nett­le­ve­ran­dø­ren Imbera har sen­su­rert nett­ste­det til Human Rights Ser­vices. Man fryk­tet at HRS’ offent­lig­gjø­ring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabo­ta­sje. Jeg kjen­ner ikke hvor­dan Imbera kon­kret har gre­pet inn, ut over det som har frem­kom­met gjen­nom media. Hege Stor­haug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redi­gerte siden vår, flyt­tet saker og slet­tet kari­ka­tu­rene av Muhammed.”

Jeg har abso­lutt ikke noen sans for det som Human Rights Ser­vices og Hege Stor­haug står for. Jeg synes også at navne­val­get “Human Rights Ser­vices” er sær­de­les mis­vi­sende. Det HRS bedri­ver har ganske lite med men­neske­ret­tig­he­ter å gjøre. Men at jeg og for­hå­pent­lig­vis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sen­su­re­res. De har og skal ha ytrings­fri­het som alle oss andre.

Den som til­byr lag­rings­tje­nes­ter på nett (web­ho­tell) dri­ver en kom­mer­si­ell tje­neste. Som andre tje­neste­ytere kan de sette sine vil­kår for tje­nes­ten. De som ikke liker vil­kå­rene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjem­mel i avtale kan det ikke være pro­ble­ma­tisk at tje­neste­yter gri­per inn over­for ulov­lig virk­som­het. Etter at tje­neste­yter har blitt opp­merk­som på ulov­lig inn­hold kan de risi­kere selv å bli holdt ansvar­lig der­som dette ikke fjer­nes. I til­legg må man kunne stoppe en tje­neste der­som den skulle repre­sen­tere en sik­ker­hets­ri­siko eller for­styrre drif­ten gen­relt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjem­mel i avtale kan tje­neste­le­ve­ran­dø­ren neppe fjerne annet enn det som er nevnt oven­for. Jeg ser at min kol­lega Jon Bing i følge NRK har sagt at tje­neste­le­ve­ran­dø­ren har “rett til å fjerne inn­hold hvis ved­kom­mende har sak­lig grunn for det”. Hva en slik sak­lig grunn må være, frem­går ikke. Jeg må under­streke at jeg ikke har hatt anled­ning til å dis­ku­tere dette med Jon Bing når dette skri­ves, så jeg kjen­ner ikke hans stand­punkt ut over det som har kom­met fram i media. Men leve­ran­dø­rer av web­tje­nes­ter må som alle andre stå ved sine avta­ler, og kan ikke løpe fra sine avtale­mes­sige for­plik­tel­ser om de har “sak­lig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lov­lig å offent­lig­gjøre teg­nin­ger av Muham­med. Så en even­tu­ell sak­lig grunn må bestå i at det er kon­tro­ver­si­elt og at man kan får reak­sjo­ner fra de som ikke liker at dette blir pub­li­sert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunn­lag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tje­neste­le­ve­ran­dø­rer har avta­ler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjel­der Imbe­ras avta­ler, kjen­ner jeg dem ikke. På deres nett­si­der fin­ner man “Rett­nings­lin­jer og råd om inn­hold på et nett­sted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og prak­ti­se­rer å være et sel­skap som kun pub­li­se­rer et såkalt “hyggelig/informativt inn­hold” fra seriøse aktø­rer og bedrif­ter i Norge.”

Man kan sik­kert mene at det var en feil­vur­de­ring av Hege Stor­haug å velge en tje­neste­le­ve­ran­dør som sat­ser på “hyggelig/informativt inn­hold”. Om hva dette måtte inn­e­bære står det videre:

“Det betyr at inn­hold som:

- frem­mer rase­hat, eller viser gru­somme eller umen­nes­ke­lige volds­hand­lin­ger på en måte som får infor­ma­sjo­nen til å virke ufar­lig eller ros­ver­dig,
– opp­ford­rer til pro­vo­ka­sjon eller kren­ker and­res syn/livssyn
(…)
– pro­vo­se­rer eller kren­ker and­res syn
Ikke er ønske­lig eller vil bli aksep­tert pub­li­sert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, her­under bringe tje­neste­for­hol­det til opp­hør uten var­sel eller stenge ned tje­nes­ten, om hjemme­si­den som pub­li­se­res, eller mate­riale som hen­vi­ses til fra pub­li­se­rers hjemme­side, er retts­stri­dig iht. denne bestemmelsen.”

Så kom­mer det en hen­vis­ning til kon­trak­ten (som så vidt jeg kan se ikke er til­gjen­ge­lig på nett) som viser en ganske man­gel­full retts­lig for­stå­else, og som der­for blir ganske uklar:

“Dette gjel­der alle våre kun­der og dette fal­ler inn­un­der kon­trak­ten som er sig­nert, da dette går inn­un­der norsk lovgivning.”

Andre tje­neste­le­ve­ran­dø­rer har lig­nende vil­kår, selv om Imbe­ras vil­kår går uvan­lig langt og er used­van­lig ube­hjel­pe­lig utformet.

Ut fra avta­len har nok Imbe­ras sitt på det tørre. Og en tje­nestelve­ran­dør må få lov til å velge en for­ret­nings­stra­tegi hvor det å være hyg­ge­lig er vik­ti­gere enn ytrings­fri­he­ten. Så lenge det fin­nes andre nett­le­ve­ran­dø­rer som verd­set­ter ytrings­fri­he­ten høy­ere, er ytrings­fri­he­ten ikke alvor­lig truet.

Måten inn­gre­pet ble gjen­nom­ført på, er det også grunn til å være sær­de­les kri­tisk til. I følge media skjedde dette uten var­sel og nett­le­ve­ran­dø­ren skal også ha flyt­tet på inn­hold. Dette kan ikke aksep­te­res. At tje­neste­le­ve­ran­dø­ren må kunne gripe inn uten var­sel der­som f.eks. instal­lerte script på et nett­sted truer hele tje­nes­ten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli opp­merk­som på barne­por­no­grafi. I slike til­fel­ler bør hele nett­ste­det sten­ges. Men å fjerne en ytring umid­del­bart og uten var­sel fordi den er kon­tro­ver­si­ell, det skal man ikke kunne gjøre. Tje­neste­le­ve­ran­dø­ren har mer enn nok av tid til å varsle og even­tu­elt til at kun­den skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av inn­hol­det på et nett­sted er å mani­pu­lere inn­hol­det på en måte som ikke er akseptabel.

En kon­klu­sjon i denne saken er at de som ønsker ytrings­fri­het på nett vel­ger en annen tje­neste­yter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vans­ke­lig å ha til­lit til en tje­neste­le­ve­ran­dør som opp­trer på en slik måte. For meg frem­står de som useriøse.

Saken ret­ter søke­ly­set mot flere alvor­lige pro­ble­mer. Vi ser nok en gang at den mest alvor­lige trus­se­len mot ytrings­fri­he­ten ikke er inn­grep fra myn­dig­he­ter, men en omfat­tende selv­sen­sur. Kari­ka­tur­de­bat­ten er i seg selv et eksem­pel på det: Ytrings­fri­he­ten er vik­tig, men vi bør unngå å pro­vo­sere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leve­ran­dø­rer som er opp­tatt av å drive vel­fun­ge­rende tek­niske tje­nes­ter og ellers unngå bråk, da får ytrings­fri­he­ten dår­lige kår.

Det er grunn til å se kri­tisk på de avta­ler som tje­neste­le­ve­ran­dø­rene bru­ker. Avta­ler som gir en part en ensi­dig og vil­kår­lig adgang til å gripe inn og even­tu­elt avbryte tje­nes­ten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leve­ran­dø­rer av tek­niske tje­nes­ter som bestem­mer tak­høy­den i norsk debatt og ytrings­fri­he­tens gren­ser. Det er ikke aksep­ta­belt at tje­neste­le­ve­ran­dø­rer skal kunne for­be­holde seg ret­ten til å gripe inn helt etter eget for­godt­be­fin­nende og uten at man skal kunne ta til mot­mæle. Men jeg kan ikke ser­vere noen løs­ning på strak arm.

Jeg fryk­ter like­vel ikke de mest dystre sce­na­riene som har vært truk­ket inn i debat­ten, ved at store medie­be­drif­ter bru­ker eks­terne tje­neste­le­ve­ran­dø­rer. Hvis NRK, Aften­pos­ten, Dag­bla­det osv har inn­gått avta­ler som gir tje­neste­yter rett til å slette inn­hold etter eget for­godt­be­fin­nende, da har de opp­trådt sær­de­les upro­fe­sjo­nelt. Så upro­fe­sjo­nelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et side­blikk til papir­ver­den ville det bli som om tryk­ke­ri­ene skal kunne sen­su­rere de avi­sene de trykker.

Det er ikke lenge siden sist jeg kom­men­terte bruk av per­son­bil­der uten den avbil­de­des sam­tykke. Da var det kunst­ne­ren Ole John Aan­dal som hadde stilt ut bil­der han hadde fun­net på net­tet. Denne gan­gen er det foto­gra­fen Jørn Tom­ter som har tatt bil­der av den norske russe­fei­rin­gen. Mange gjør mye dumt i russe­ti­den. Jørn Tom­ter har blant annet brukt bil­der av topp­løse russejenter.

Hel­ler ikke denne gan­gen har foto­gra­fen fått til­la­telse til å trykke bil­dene. Foto­gra­fen viser til at han hadde fått til­la­telse til å være med russe­bus­sen som foto­graf. Hel­ler ikke denne gan­gen har jeg sett de omdis­ku­terte bil­dene, og kan ikke kom­men­tere dem kon­kret. Men gene­relt gjel­der at en foto­graf skal ha sam­tykke til å gjengi bli­det offent­lig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bil­der, så betyr ikke det at man har sam­tykke til å offent­lig­gjøre bildene.

Man kan ikke bare sette over­skrif­ten “kunst” på bil­dene og der­med sette til side alle hen­syn til de som er avbildet. Også kunst­nere må respek­tere de som avbildes.

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­tere repor­ta­sjen om de såkalte fil­de­lerne (som jeg fore­trek­ker å kalle nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på denne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske sel­ska­pet Fun­com hadde en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin store spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i følge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av dette spil­let. Det ble nevnt at dette er det dob­belte hva den hit­til dyreste norske fil­men, “Slipp Jimmy fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gende filo­sofi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de samme reg­lene som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­tene seriøst, så mener de altså at de fritt og gra­tis skal kunne for­syne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som pira­tene ønsker, så ville selv­føl­ge­lig ingen inves­tere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hevde over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het frem­står bare som dår­lige for­søk på å hvit­vaske sin dår­lige sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­isme fra pira­tene som kre­ver å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at fol­kene bak fil­men “Kill Buljo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­tene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i denne debat­ten sagt at vi må regne med at musikk– og film­bran­sjen i større grad vil gå etter fil­de­lerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­delse er det mest effek­tive i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til dette.

En ganske van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het er at opp­havmen­nene egent­lig tje­ner på pira­te­nes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effek­tiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av disse beta­ler for musik­ken. For musi­kere kan det kan­skje bety at flere vil komme på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­tere vil nok hel­ler ikke fylle så mange kon­sert­sa­ler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­gene som føl­ger av piratvirksomheten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for ulike verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjøre fil­men omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det pri­mære mar­ke­det for TV-serier er TV-selskaper. Etter­mar­ke­det for TV-serier på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-verden finan­sie­res seriene av reklame i for­bin­delse med sen­ding. Jo flere seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­tede reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pene beta­ler mer for serien. Fjern­syns­sel­ska­pene taper neppe så vel­dig mange seere på at seriene blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­mende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjøre musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­verdi å kjøpe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like mange folk på sine kon­ser­ter som de gjorde tid­li­gere bare sel­ger en brøk­del av de pla­tene gjorde for noen år siden, bekref­ter dette. Musi­kere kan for­telle at for noen år siden var det all­tid mange på kon­ser­ter som hadde med en CD de ville ha sig­nert. Nå kom­mer folk i stede med hjemme­brente CDer og vil ha disse signert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pene leg­ger ut musikk­vi­deoer på YouT­ube. De sen­der ut store meng­der gra­tis filer, osv. Skulle man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv legge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­tene selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vaske sin samvittighet.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­rende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som even­tu­elt skal gjøre gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan dette skal gjø­res, gjen­nom hvilke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skulle vise seg at pira­tene hadde rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har aldri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en større end­ring enn hva mange synes i stand til eller er vil­lige til å innse. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å beholde alt som var knyt­tet til det gamle. Mang­lende inn­sikt på dette punk­tet er en vik­tig kilde til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kindle, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tiske kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kindle ikke len­ger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papir­fly, jeg kan for­søke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – altså bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sverte hvis det gjel­der en bok.

Men noen ganske begren­sede unn­tak har jeg aldri hatt rett til å frem­stille nye eksemp­la­rer av boken. Hvis jeg skulle være vel­dig begist­ret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemp­lar med opp­ford­ring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opp­lag som jeg så deler ut til ven­ner og kjente og andre som måtte være inter­es­sert. Om en tea­ter­sjef skulle kjøpe et eksemp­lar av Jon Fos­ses siste(?) skue­spill Ram­buku i en bok­han­del, så kan han ikke uten videre sette opp styk­ket på sitt tea­ter. Ret­ten til å frem­stille eksemp­lar f.eks. ved å trykke et nytt opp­lag, eller frem­føre ver­ket offent­lig er en del av opp­havs­ret­ten. Opp­havs­ret­ten føl­ger ikke eien­doms­ret­ten til eksemplaret.

Når man las­ter ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, over­dras ingen eien­doms­rett og man får ikke noe eksemp­lar. Der­med har man hel­ler ikke noe eksemp­lar som kan lånes bort, sel­ges eller dis­po­ne­res på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemp­la­rer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for ned­las­ting har to ele­men­ter: Man får en lisens som gir en begren­set rett til å frem­stille eksemp­lar, og leve­ran­dø­ren til­byr en tje­neste som gjør det mulig å laste ned de aktu­elle filene. Siden det ikke er noe som over­dras er trans­ak­sjo­nen hel­ler ikke et kjøp, og kjøps­lov­giv­nin­gen gjel­der ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en grå­sone hvor vi møter vans­ke­lige spørs­mål av både kjøps­retts­lig og opp­havs­retts­lig art, men de lar jeg ligge i denne sam­men­hen­gen. Men hvis du skulle mene at det vir­ker idio­tisk at kjøps­lov­giv­nin­gen ikke gjel­der, så ikke skyld på meg. Jeg har utre­det spørs­må­let for Jus­tis­de­par­te­men­tet og fore­slått at for­bru­ker­kjøps­lo­ven bør end­res slik at den også omfat­ter digi­tale ytel­ser. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe for­slag om å endre loven på dette punktet.

Det er også menings­løst å snakke om deling når det gjel­der filer, og uttryk­ker fil­de­ling er mis­vi­sende. Jeg har der­for gått over til å kalle det nett­ko­pie­ring, som er mer dek­kende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke len­ger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låne­ren for­hå­pent­lig­vis retur­ne­rer den. Å la andre pro­du­sere sine egne eksemp­lar er ikke å dele.

Poen­get er at den begren­sede lisens man får til å frem­stille eksemp­lar ikke gir noen rett til å frem­stille eksemp­la­rer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begren­sede unn­tak, ikke rett til å stille sitt eksemp­lar til dis­po­si­sjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevd­vunne ret­tig­he­ter” til bøker i sam­men­heng med ned­las­ting av filer er tull. De ret­tig­he­tene som folk påstår å ha er knytte til den gam­mel­dagse boken og andre gjen­stan­der som bærer informasjonen.

Sva­ret på hoved­inn­ven­din­gen som Dive Into Mark kom­mer med er enkelt: Kjøp gam­mel­dagse bøker av papir. Da får du alle de ret­tig­he­ter som føl­ger av eien­doms­ret­ten til slike gjen­stan­der. Men du får ikke for­de­lene som den digi­tale form gir. Vil du like­vel ha bøkene digi­talt, så må du aksep­tere at de ret­tig­he­ter som fulgte eksemp­la­ret for­svant da eksemp­la­ret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I val­get mel­lom papir og digi­tal fil får man vur­dere hva som pas­ser best for ens eget behov. Man må aksep­tere at det digi­tale blir mer bun­det til per­son, men bin­din­gen avhen­ger av lisens­vil­kå­rene. Jeg kan låne bort mitt “biblio­tek” ved å låne bort min lese­plate hvor filene er lag­ret, men da deler jeg på gam­mel­dags vis: Jeg har ikke selv til­gang til det jeg har lånt bort. Da er det kan­skje mindre fris­tende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alter­na­ti­ver har både for­de­ler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er inter­es­sant. Men som jeg har skre­vet i min første kom­men­tar til dette pro­duk­tet, så synes jeg det mang­ler en del egen­ska­per som et slikt pro­dukt bør ha. Så jeg vil fore­trekke å vente til neste gene­ra­sjon er på mar­ke­det. Hvis pro­duk­tet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en opp­gra­dert ver­sjon. Slår det ikke an vil til­bu­det på bøker i dette for­ma­tet tørke inn, og da er det uan­sett ikke så interessant.

Daniel Søland Jack­son skri­ver i Dag­bla­det 20.11.07 at Fil­de­ling er begyn­nel­sen på en ny indu­stri­ell revo­lu­sjon. I en tid­li­gere kom­men­tar på denne blog­gen har jeg, etter en debatt i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim, skre­vet at jeg mener at pira­tene er naive. Det var Daniel Søland Jack­son som repre­sen­terte pira­tene i den debat­ten, og altså var nai­vi­te­tens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jack­son inn­ser at de som lager musikk og andre ånds­verk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjor­ti­s­pi­ra­tene. Han har to måter å finan­siere dette på: Avgift på bred­bånd og gene­relle skat­ter, altså beta­ling over statsbudsjettet.

At en som sit­ter i IT-utvalget i par­tiet Rødt vil eli­mi­nere alt som sma­ker av mar­ked, er vel ikke sær­lig over­ras­kende. Man kan si at den samme nai­vi­te­ten begru­ner både valg av parti og “løs­ning” på finan­sie­ring av digi­tal kultur.

Jack­son refe­re­rer tall som sier at musikk­om­set­nin­gen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har pas­sert barne­hage­al­der. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kal­ku­lere med musikk. Alle som leve­rer inn­hold på nett må få del av den samme kaka, hvil­ket vil si at den må bli mye større.

Mar­keds­me­ka­nis­men sier noe om hvor­dan folk verd­set­ter ulike til­bud. Jeg har inn­til nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkon­line og iTu­nes, fordi jeg syn­tes de var for dyre i for­hold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fort­satt er pri­sen så høy at jeg kjø­per CD hvis jeg skal ha mer enn enkelt­spor. Andre kan ha andre pre­fe­ran­ser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uan­sett ble tvun­get til å betale fordi jeg har bred­bånd, så ville jeg ha las­tet ned vel­dig mye mer av dette. Jeg bru­ker net­tet mye for å skaffe og dele infor­ma­sjon. Noe er jeg vil­lig til å betale for, annet er verdt pri­sen når pri­sen er nær null. Fin­nes det gra­tis alter­na­ti­ver er det ikke noe poeng å betale med mindre det man beta­ler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjer­ner man mar­keds­me­ka­nis­men får vi ingen indi­ka­tor på mate­ria­lets økono­miske verdi. Jeg har nett­si­der med nokså ulikt inn­hold. Det er ganske mange besø­kende, et sted mel­lom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på net­tet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene pen­ger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen pen­ger for dette uten å gjøre det mindre til­gjen­ge­lig for bru­kerne, så mel­der jeg meg på. At pen­ger ikke er moti­va­sjo­nen i dette til­fel­let slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tje­ner svært lite på det betyr ikke at jeg er uin­ter­es­sert å tjene pen­ger. Så hvis Daniel Søland Jack­son vin­ner fram med sin bred­bånds­av­gift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort pri­sen fin­nes det ikke grunn­lag for å hevde at ingen ville ha vært vil­lige til å betale for mitt mate­riale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man vel­ger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nett­avi­sene ville nok mer enn gjerne ha tatt beta­ling hvis mar­ke­det hadde vært vil­lig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk der­som mulig­he­ten for å få betalt hadde vært til stede. En bred­bånds­av­gift kan ikke bare gå til å betale musi­kere og kom­po­nis­ter. Alle som leve­rer inn­hold må få sin del. Daniel Søland Jack­son anty­der ikke noen meka­nis­mer for å for­dele de mid­lene som kom­mer inn. Med sitt poli­tiske stand­punkt er det mulig han mener at de skal for­de­les “etter behov” eller noe slikt, som i prak­sis betyr alle kul­tur­ar­bei­dere som ikke har andre inn­tek­ter på arbeids­løs­hets­trygd finan­siert av Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kom­mu­nis­tisk for­de­ling er det vans­ke­lig å tenke seg annet enn en for­de­ling etter hvor mye som blir las­tet ned, sti­pend­ord­nin­ger eller en kom­bi­na­sjon av disse.

Hva slags for­de­lings­nøk­ler man even­tu­elt skulle bru­kes for å for­dele etter ned­las­ting, vil jeg ikke spe­ku­lere i. Men det er vans­ke­lig å se noe annet enn en kom­bi­na­sjon av antall ned­las­tede filer og antall Mb. Uan­sett modell kan det gi “inter­es­sante” utslag. I tid­li­gere tider vit­set man over Sov­je­tiske 5-årsplaner ved å for­telle om spi­ker­fab­rik­ken som hadde fått et pro­duk­sjons­mål på n tonn spi­ker. Selv­føl­ge­lig pro­du­serte man bare kjempe­spi­ker, og over­opp­fylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fab­rik­ken pro­du­sere xmil­lio­ner spi­ker. Så i de neste fem årene ble det bare pro­du­sert bitte­små spi­ker — og 5-årsplanen ble over­opp­fylt igjen.

Beta­ling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv vel­ger jeg en rela­tivt kraf­tig kom­pri­me­ring når jeg leg­ger ut bil­der på net­tet for ikke å legge beslag på unød­ven­dig mye bånd­bredde. Får man beta­ling bl.a. pr ned­las­tet Mb vil man vel hel­ler gå over til å legge ut bil­der i TIFF eller et annet ukom­pri­mert for­mat. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fris­tende å legge ut i 24 bit wav frem­for rela­tivt hardt kom­pri­mert mp3.

Hvis det er noe sær­lig pen­ger å hente vil tra­di­sjo­nell radio– og TV-distribusjon bli mindre inter­es­sant. Vel­ger man dis­tri­bu­sjon via inter­nett i ste­det vil man kunne hente inn pen­ger fra Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jack­sons bred­bånds­pen­ger vil ikke gå til håpe­fulle musi­kere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aften­pos­ten, VG, Dag­bla­det, NRK, osv. Kan­skje ville jeg selv tjene mer enn mange musi­kere i et slikt sys­tem. Det ville jeg rent per­son­lig ikke pro­te­stere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Sti­pen­der betyr at en mengde komi­teer skal avgjøre hvem som er ver­dig tren­gende og hva det er verdt å bruke pen­ger på. Det kre­ver et ganske stort appa­rat, eller byrå­krati som slike appa­ra­ter gjerne kal­les. Disse kom­mer til å være sam­men­satt av repre­sen­tan­ter fra ulike kro­ker av de etab­lerte kul­tur­liv, og alle vil til­godese seg og sine. De som får pen­ger er de som er flinke til å skrive poli­tisk rik­tige søk­na­der, hvil­ket ikke nød­ven­dig­vis er de samme som er flinke til skape god musikk, lit­te­ra­tur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utra­di­sjo­nelle og opp­rørske uttrykk i et slikt sys­tem, uan­sett hvor popu­lære de måtte være hos de som ikke er innen­for the establishment.

Vi star­tet med 200 kr pr per­son pr år for å dekke musikk­bran­sjen. Skal vi ta med alle andre inn­holds­le­ve­ran­dø­rer også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Hvis bred­bånds­av­gif­ten erstat­tes av van­lig skatt, vil kul­tur­li­vet fullt ut være pris­gitt de til enhver tid domi­ne­rende poli­tiske vin­der. En repre­sen­tant for par­tiet Rødt tror kan­skje at sta­ten er løs­nin­gen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tan­ken på å være full­sten­dig pris­gitt bevilg­nin­ger fra sta­ten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kul­tur­ar­bei­dere søvn­løse netter.

Både bred­bånds­av­gift og skatte­fi­nan­sie­ring har den meget store svak­het at inn­tek­ter ikke føl­ger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kul­tur­ut­trykk fører ikke til at det kom­mer mer pen­ger inn i sys­te­met. Det betyr at suk­sess avler armod. Jo mer musikk som pro­du­se­res og las­tes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jack­son arbei­der til dag­lig i Opera Soft­ware. Under debatt­mø­tet i Trond­heim var det en som mente at når han snak­ket så varmt for “deling” av filer burde han legge kilde­ko­den til Ope­ras nett­le­ser ut på net­tet. Han som stilte spørs­må­let ville gjerne gjøre noen end­rin­ger i noe han ikke var helt for­nøyd med. Hvis pirat Jack­son svarte på spørs­må­let, så ble sva­ret over­dø­vet av lat­te­ren fra salen. Pirat Jack­son er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medi­sin og deler det han selv sit­ter på.