Olav Torvunds blogg

Musikkonline er nedlastingstjenesen til FONO - de uavhengige norske plateselskapene. Det er disse selskapene som viser hva som rører seg i norsk musikkliv og har den mest spennende musikken. Bestsellerne gis ut på norskavdelingene til de store, internasjonale plasteselskapene. Men det er som regel ikke bestsellerne som gir de mest interessante musikkopplevelsene.

Jeg har til nå valgt å kjøpe min musikk på CD, selv om jeg ganske umiddelbart spiller den over til mp3. Nedlastingstjenester som Musikkonline og iTunes har ikke vært interessante nok. Prisen har vært for høy i forhold til man fikk igjen.

9,50 for et enkeltspor eller 86 for et album er ikke spesielt dyrt. Men vi har måttet leve med en teknisk beskyttelse (DRM) som i alle fall har gjort det komplisert å kunne spille musikken på annet utstyr enn den PCen musikken ble lastet ned til. Lydkvaliteten var heller ikke god nok.

Nå har man fjernet DRM. Ved at man etter hvert at økt bitraten til fra 256 til 320 k har også lydkvaliteten kommet opp på et nivå hvor man kan begynne å sammenligne med CD. Så fra nå av vil også jeg bli kunde hos Musikkonline.

Jeg har kommentert saken om “Märthas engler” i Prinsessen, englene og andre eventyr. Etter dette har saken blitt prosedert, men noen avgjørelse foreligger ikke. Saken har har også blitt diskutert i NRK Stanspunkt. Det blir en litt underlig forestilling når man henter inn partenes advokater til en slik diskusjon. De kan ikke gjøre annet enn å gjenta det de har anført for retten, og slik sett bidrar de ikke så mye til sakens oppklaring. Men det får ligge.

Av de deltagende debattanter var det Trygve Hegnar som var mest to the point. Han karakteriserte forlagets opptreden som sleip. Det er jeg enig i. Jeg vil ikke forsvare forlagets handling. Men det er et langt stykke fra det å være sleip forlegger til det å gjøre noe ulovlig, og det er enda lenger til å stanse boken før den faktisk er utgitt.

Hvorvidt forlaget har overtrådt grensen fra det sleipe til det ulovlig i sitt valg av tittel og i billedbruken, er ikke et helt enkelt spørmsål. Jeg er nok tilbøyelig til å mene at dette er noe som prinsessen må tåle. Men spørsmålet er langt fra opplagt.

Det som etter min mening imidlertid er opplagt, er at dette ikke er et tilstrekkelig grunnlag til å stanse boken. Siden Trygve Hegnar deltok i debatten er det fristende å bruke følgende eksempel:

Hvis jeg hadde fått vite at det i neste nummer av “Kapital” står en sterkt kritisk artikkel om meg, en artikkel som jeg mener er ærekrenkende, så kan jeg ikke få stanset artikklen. Som jeg har beskrevet i Prinsessen, englene og andre eventyr så forbyr Grunnloven forhåndssensur. Jeg hadde pent måttet finne meg i at bladet kom ut, og kunne eventuelt ha gått til sak i etterkant. Så fikk retten vurdere om man hadde overtrådt grensen for det lovlige.

Forhåndssensur, herunder å stanse bøker før de er utgitt, er et meget sterkt inngrep i ytringsfriheten. Ved revisjonen av Grunnlovens § 100 i 2004 ble dette presisert. Man diskuterte også bruken av midlertidige forføyninger for å hindre utgivelse.

St mld nr 26 (2003-2004) avsnitt 5.6 ble spørsmålet drøftet. Og i kommentarene til det konkrete punktet i grunnlovsforslaget ble dette summert opp i pkt. 9.3.4. Der heter det:

“Det fremgår av merknadene til første punktum at bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer som ikke er publisert, innebærer «anden Forhaandskontrol». Dette innebærer likevel ikke et forbud mot bruk av midlertidige forføyninger mot trykte skrifter når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som vil oppstå om en ytring når frem til sitt publikum. Med irreversibel skade menes her skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende økonomisk ansvar (en pengeskade er alltid reversibel) eller annet etterfølgende ansvar. Tilsvarende synspunkter må legges til grunn dersom det er aktuelt å gripe inn overfor ikke-publiserte ytringer med beslag eller inndragning.”

I Brennpunkt-saken (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404) stilte Høyesterett strenge krav for å godta slike inngrep.

At Märtha føler seg krenket ved at hennes navn og bilde blir brukt er ikke noen “irreversibel skade”. Det kommer ikke fram noe ufordelaktig om prinsessen – i alle fall ikke mer enn hun for lenge siden har sørget for selv. Det er bilder av prinsessen over alt, og det bildet som ble brukt er et helt standard portrett. Det viser ikke på noen måten en privat situasjon. At hun misliker det er greit nok. Men det er ikke nok til å stanse ytringen.

Prinsesse Märtha Louise har klart å komme i medienes søkelys med tre rettslige konflikter. “Krangling i fjæra” om utbygging på Hankø skal jeg la ligge. Men stansingen av boken “Märthas Engler og bruken av Odd Bang-Hansens oversettelse av H.C. Andersens ligger innenfor mitt interessefelt.

Prinsessen og englene

Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:

“Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.”

Selv om ordlyden er ganske klar, så er det likevel en viss åpning for at man kan stanse f.eks. bøker før de har kommet ut. Men det skal mye til.

Jeg har ikke lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett, så jeg vet ikke hvordan de har klart, eller i alle fall forsøkt å manøvrere seg rundt Grunnlovens klare bestemmelse. Jeg tror ærlig talt ikke at det er mulig å komme rundt dette forbudet, og at avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett må være feil.

Det er ikke veldig lenge siden Christer Tromsdal forsøkte å stanse et innslag i NRK Brennpunkt. De fikk medhold i Oslo Tingrett. Men daværende kringkastingssjef John G Bernander valgte å kjøre en tøff linje. Han trosset tingrettens avgjørelse og besluttet at programmet skulle sendes. Saken endte i Høyesterett (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404), og NRK fikk fullt medhold: Det var ikke grunnlag for å stanse programmet.

Grunnen som ble påberopt for å stanse programmet var Christer Tromsdals liv kunne være i fare dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. I saken ble det lagt til grunn at Christer Tromsdal kunne bli utsatt for represalier dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. Men retten mente at det burde være mulig å beskytte ham på andre måter, og at dette derfor ikke var tilstrekkelig til å begrunne et slikt inngrep i ytringsfriheten som en stansing av programmet ville være.

Uten å ha lest boken og uten å ha lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett er det vanskelig å si noe særlig om de konkrete forhold i saken. Men man kan i alle fall slå fast at det er fullt tillatt å skrive en bok om Märthas engler, om kongens seilbåter, dronningens kunssamling eller Bush’ pudler uten å spørre noen om lov til dette. Jeg kan godt forstå at man ikke vil være særlig begeistret for å bli utsatt for slik omtale. Men det er ingen tvil om at det ville være lovlig.

Det er heller ikke noe i veien for at man bruker et bilde av Märtha på omslaget til en bok om hennes engler. Hun er en offentlig person. Riktignok har også offentlige personer krav på et privatliv. Men å bruke et standard portrett av personen på en bok som handler om henne, det kan man gjøre.

Ut fra omtalen har jeg oppfattet det slik at boken “Märthas engler” slett ikke handler om Märthas engler. I følge Dagbladet er det en oversettelse av en engelsk bok fra 2001 om engletro generelt. Så det er liten tvil om at valg av tittel og omslagsbilde er spekultativt og ikke noe som det er noen grunn til å forsvare. Om det finnes noe som heter “god forlagsskikk”, så må dette klart være i strid med dette. Kanskje kan man også si at det strider mot markedsføringsloven, uten at jeg går nærmere inn på det.

At tittelen og billedbruken er spekulativ og misvisende gjør det imidlertid ikke til noen trussel som rettferdiggjør at boken stanses. Det man først og fremst risikerer er at boken selger mer fordi folk tror den handler om prinsessens engler. Noen trussel mot prinsessen er den ikke.

Det hører med til historien at forfatteren av boken nå vurderer å gå til sak mot det norske forlaget. De liker ikke tittelen og omslaget, og mener at det kan virke som om de går god for engleskole, noe de ikke gjør.

Dersom de gjør alvor av trusselen vil søksmålet sannsynligvis måtte bygge på at den norske utgaven krenker forfatterens ideelle rettigheter etter åvl § 3. Det må da begrunnes i at den norske utgaven “opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. Det kan i seg selv bli en interessant sak om den kommer opp. Vi har ikke mye rettspraksis om dette spørsmålet.

Eventyrprinsessen

Omtrent samtidig står prinsessen som redaktør for en eventyrbok. Det er prisverdig at hun bidrar til å få fram vår store eventyrskatt. Men her har hun, eller snarere hennes forlag, tatt litt for lett på andres rettigheter. Det gir ikke noe godt inntrykk at hun samme uke som hun får stanset en bok på et helt uholdbart grunnlag selv krenker andres rettigheter. Pål Bang-Hansen reagerer kraftig og hevder at prinsessen stjeler.

En oversettelse er i seg selv vernet som et åndsverk. Märtha gir selv begrunnelsen for hvorfor oversettelser er og bør være vernet:

“Når det gjelder H. C. Andersen-eventyrene finnes det mange frie versjoner som vi kan bruke, men vi har valgt Odd Bang-Hansens versjoner, da redaksjonen med prinsessen synes de er svært gode,”

Oversettelse er en kreativ prosess og det er betydelig forskjell mellom gode og dårlige oversettelser. Jeg kjenner ikke veldig godt ulike oversettelser av H.C. Andersen til norsk. Men det fremheves at Odd Bang-Hansens oversettelse ligger svært tett opptil den danske originalen, og likevel fungerer meget godt på norsk.

Forlaget, eller kanskje det er prinsessene denne gangen, har også tillatt seg å endre på teksten. Det har man heller ikke rett til, heller ikke om man har innhentet samtykke til å bruke oversettelsen. En god oversetter velger sine ord med omhu. Det er ikke bare å skifte ut et ord med et annet.

Pål Bang-Hansen reagerer også på at prinsessen har endret teksten”

“Jeg vet hvor viktig det var for ham [Odd Bang-Hansen] at oversettelsen var pietetsfull og tro mot originalen, derfor reagerer jeg på at man nå endrer ordform i nyutgivelsen.”

Selv om prinsessen og hennes forlag hadde innhentet tillatelse fra rettighetshaver, så kunne de ikke uten videre ha foretatt slike endringer. Åvl § 39b første ledd er helt klar, og lyder:

“Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.”

Først og fremst er det forlaget som her har opptrådt særdeles uprofesjonelt. Redaktøren skal velge ut det han eller hun ønsker å ha med, ordne og tilrettelegge stoffet. Så skal forlaget sørge for å klarere rettighetene, eventuelt gi beskjed til redaktøren dersom de ikke får tillatelse til å bruke det de ønsker.

Det blir nesten pinlig når forlaget forsvarer seg med at de først etter at boka gikk i trykken, ble oppmerksomme på at etterkommere etter Odd Bang-Hansen lever i beste velgående og fortsatt sitter på rettighetene til oversettelsene. For det første burde de vite at opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og at det er uten betydning hvilke arvinger som lever eller ikke. For det annet skal ha særdeles dårlig oversikt over norsk kulturliv om man ikke kjenner til familien Bang-Hansen. I følge Pål Bang-Hansen er det fem personer med det etternavnet, så et raskt oppslag i telefonkatalogen burde ha vært tilstrekkelig.

Her må man kunne konstatere at forlaget ikke “oppdaget dette for sent”. De kan ikke ha gjort noe forsøk på å finne ut av dette.

Kort tid etter at jeg la ut min kommentar om naive pirater, hører jeg  i dag (19. september 2007) den gledelige meldingen på Musikkredaksjonen i NRK P2 at salget av klassisk musikk på nettet øke kraftig. De klassiske selskapene satser på “de lange haler”, hvilket vil si at det er etterspørselen etter tidligere utgitte spor som bidrar til salget. Man selger ikke så mye av hver tittel, men selger mange titler og selskapene har på denne måten revitalisert sine kataloger.

En effekt som ingen hadde forutsett er at salget på nett har bidratt til økt interesse for den samme musikken på CD. Folk finner enkeltspor på nettet, liker det og vil ha hele CDen. Mens andre plateselkaper opplever en markert nedgang i sin omsetning har de klassiske selskapene en markert økning.

Det publikum som kjøper klassisk musikk er neppe veldig opptatt av å kunne stjele musikken gratis fra nettet. Derfor rammes ikke disse selskapene like hardt som de som satser på fjortismarkedet.

Det var klassisk musikk som ble nevnt i dette innslaget. Men jeg vil anta at man vil kunne se den samme tendensen hos selskaper som satser på annen musikk med varig verdi. Om noen av døgnfluene blir borte, så har vel ikke verden gått glipp av så veldig mye uansett. Ingen trenger “musikken” til Lene Alexander.

Også musikkpirater innser at komponister og musikere trenger penger for å leve. Når man skal kombinere denne erkjennelsen med den utbredte holdning at musikk er noe man stjeler fra nettet gjennom såklate fildelingstjenester får man et problem. Hvis komponister og musikere skal få penger må noen betale, men piratene mener at noen andre enn dem selv må sørge for denne betalingen.

Jeg har møtt tre løsningsforsøk fra piratenes representanter. Det ene er at man kan innføre en bredbåndsavgift. Alle som har bredbånd skal spleise på musikken som lastes ned. Alle betaler like mye uansett hvor mye musikk de laster ned.

Det neste er at musikken skal finansieres med reklame.

Den siste løsningen er den norske universalløsningen: Onkel stat bør betale.

Et grunnleggende spørsmål er om det er de som bruker musikk som skal betale for den musikken som lastes ned, eller om det skal betales gjennom en flat “skatt”. Holder man grunnleggende samfunnsfunksjoner som skole, helse m.m., så mener jeg at brukerne bør betale. De som bruker mer bør betale mer, såpass enkelt er det. I en debatt om musikkpirater i Studentersamfunnet i Trondheim den 8. september 2007 sa piratenes talsmann at man kunne differensiere ved at avgift var knyttet til båndbredde. Man tar for gitt at den som har stor båndbredde laster ned mye musikk, mens tante Alma klarer seg med en tynn tråd.

Selv har jeg alltid gått for størst mulig båndbredde, men jeg laster ikke ned musikk. Ivrige nettspillere vil nok også ha båndbredde selv om de ikke har tid til å høre mye på musikk. Selv foretrekker jeg fortsatt å kjøpe musikk på CD, selv om jeg kopierer alle mine CDer til mp3-filer. Jeg vil gjerne slippe å betale en gang til for den musikke andre laster ned.

Legger man avgift på bredbånd for å finansiere nedlasting av musikk må man legge på en tilsvarende avgift for å finansiere film. Vi som av og til legger fagartikler, lærebøker og annet på nett vil nok også ha vår del dersom det innføres tvungen brukerbetaling. Så avgiften må være tilstrekkelig til å dekke dette også.

Flate avgifter har den store ulempen at inntekter ikke knyttes til forbruk. Riktignok vil inntektene kunne øke noe etterhvert som flere får bredbånd og eventuelt i takt med økningen i båndbredde. Men kanskje når man et tak, og unasett vil økningen være frikoblet fra forbruksøkningen. Det betyr at man ender med en fast sum som skal fordeles. Øker forbruket av musikk blir det mindre på hver. Og når flere melder seg på og vil ha sin andel blir det flere som skal dele kaka. Man kan måle antall nedlastinger. Men det vil ikke si noe om hvorvidt folk også ville ha betalt for det de laster ned.

Jeg har lagt ut en del musikk på nettet. Det er musikalske eksempler som er en del av mine gitarsider. Jeg tror ikke at det er musikk som noen gang vil kunne bli bestseller, og jeg har til nå heller ikke tenkt på å ta betalt for dette. Men musikk er musikk. Så blir det en kake som skal fordeles etter hvor mye musikk som lastes ned, så vil også jeg ha mine smuler. Og med 100 - 150.000 besøkende hver måned kunne det kanskje bli litt mer enn bare smuler.

Kan man telle hva som lastes ned må det også være mulig å telle hvem som laster ned. Man trenger ikke informasjon om hvem som laste rned hva. Det er mulig å tenke seg systemer som registrerer at person A ha lastet ned x musikkfiler, eventuelt x Mb musikkfiler. I andre enden kan det registreres at musikkfil B har vært lastet ned y ganger. Men trenger man ikke vite for å finne ut hvor mye A skal betale og hvor mye B skal få. Men jeg har liten tro på at piratene har noen vilje til å betale - uansett hvordan betalingen organiseres. Derfor liker man ikke tanken på at penger også må inn, de kan ikke bare gå ut.

Noen synes å mene at alt som finnes på internett, også musikk, skal betales gjennom reklame. I praksis betyr det at kostnadene lastes over på andre produkter, for pengene kommer uansett fra oss forbrukere til slutt. Det kan sies mye om dette. Men jeg nøyer meg her med å si at jeg foretrekker å betale for musikken direkte, og ikke ved at den blir avbrutt av reklame, at jeg må kjøpe andre produkter for å rå tilgang til musikken, osv.

Piratene forsøker gjerne å hvitvaske sin samvittighet på flere måter. Man kan ofte høre at piratene i vikeligheten hjelper musikken ved at de gjør den kjent. Kanskje tror de på dette selv - man blir alltid lett overbevist av sine egne argumenter, særlig når de rettferdiggjør egne handlinger. Det er selvsagt viktig å at musikken blir kjent og gratis distribusjon på nettet kan være en markedsføringsmetode. Men som opphavsmann er det mitt privilegium å bestemme hva som eventuelt skal gjøres tilgjengelig, hvordan dette skal gjøre, osv. Andre må gjerne mene at jeg burde ha gjort det på en annen måte, men det er opphavsmannen som har og som skal retten til å bestemme over dette.

Et argument er at man ikke tar noe fra noen. Musikk er et offentlig gode sier de. En teori om musikk som offentlig gode - på lik linje med luft og vann - overser at musikken må produseres. At reproduksjon og distribusjon er billig betyr ikke at produksjonen er gratis. Det er kostnader som skal dekkes inn, i tillegg til at musikere skal ha til brød, smør og øl. Man stjeler fra noen som ikke er så synlig. Derfor er terskelen lavere enn om man stjeler ting som folk merker at blir borte, og som kanskje krever at man bryter seg inn eller slår ned gamle damer. Det er omtrent den samme argumentasjonen man hører fra de som svindler banker og forsikringsselskaper, som snyter på skatten, jukser med trygd, osv. Noen taper, det er bare ikke så lett å få øye på dem. Som de fleste andre kunstnere så tjener musikere og komponister generelt lite. Noen få har stor suksess, de fleste har det ikke. Et kjent navn er ingen garanti for høye inntekter.

Den andre hvitvaskingsoperasjonen er at man hevder at man gjerne kan betale til artistene, men ikke til plateselskapet. Nå tror jeg ikke at de faktisk vil betale til artistene om de kan slippe unna. Men plateselskapene er ikke bare de fire store. I mange tilfeller er artistene og plateselskapet omtrent det samme. Det finnes mange små plateselskap som drives fra kjøkkenbenken hjemme hos musikere. Vil man ikke betale til plateselskapene blir det ikke penger til musikerne heller.

Plateselskapene må bære et stor del av ansvaret for at piratmarkedet har vokst seg så stort. Plateselskapene må selv ta kostnadene for dette og man bør ikke stramme til i forhold til internett for å redusere plateselskapenes tap. Men dette gjør ikke pirateriet mer akseptabelt.