Generelt er jeg tilhenger av at vi bruker flere kanaler. Folk er forskjellige. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, andre lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, andre får med mer av det de leser. Selv liker jeg dessuten formatet. Jeg liker lydbøker og gode radioprogrammer, selvfølgelig også med faglig innhold.

Jeg liker best rent lydformat, selv om video også kan være greit. Men fordelen med lyd er at man slipper å se på den. Man kan høre på dette i bilen, på spinningsykkel, mens man lager mat, osv. Video fungerer dårlig i slike sammenhenger.

Selv har jeg valgt å bruke og gjøre tilgjengelig lydopptak på to måter. Jeg har laget et par serier som er laget for dette formatet. Foreløpig er det en generell innføring i jus, kjøpsrett og pengekravsrett. Det er ikke forelesningsopptak. I tillegg legger jeg ut opptak av forelesninger og også av enkelte foredrag holdt i andre sammenhenger. Dette er to helt ulike formater, og jeg håndterer dem helt forskjellig. Jeg starter med forelesningene.

En forelesning er noe som skjer der og da. Selv om forelesninger for det meste er monologer, så skjer de likevel i en kommunikasjon med auditoriet. Den som ikke er til stede vil aldri få med seg alt som skjer i auditoriet. Vi skal holde fast ved at den primære målgruppen for en forelesning er de som er til stede. Vi skal ikke laste en masse ekstra på forelesningen som gjør at den blir dårligere for de som faktisk er til stede. Hvis det gjøres opptak vil det kunne påvirke forelesningen på flere måter.

Det er ikke alle som trives på kateteret, og det skal vi ha respekt for. Ved universitetene skal de fleste vitenskapelig ansatte bruke halvparten av sin tid på forskning, den andre halvparten på undervisningen. Man kan være en glimrende forsker, men mislike rollen som foreleser. Den som som er ukomfortabel når han eller hun står foran en forsamling blir ikke mer komfortabel om noen stiller og en mikrofon og eventuelt et videokamera foran vedkommende for å gjøre opptak. På denne måten kan opptak gjøre forelesningen dårligere.

Mange vil bruke en del foreløpige og upubliserte resultater i sin undervisning, som man ikke ønsker å publisere gjennom uformelle kanaler før det er publisert på ordentlig. Opptak som spres vil kunne gjøre folk mer forsiktige i bruke av slikt materiale. Endelig vil nok noen legge mer bånd på seg i forhold til hva man sier når det blir tatt opp og spredt. Også dette kan gjøre forelesningene dårligere for de som er til stede.

Konklusjonen så langt er podcast kan være utmerket, men det skal være frivillig om man vil gjøre forelesninger tilgjengelig på denne måten.

Når vi gjør tilgjengelig opptak av en forelesning er det en form for publisering. Men det er ikke en publisering som har vært gjennom de vanlige prosedyrer for kvalitetssikring. Det er som om man skulle diktere en artikkel og sende den ut uten at man har lest gjennom den etterpå. Ingen av oss ville finne på å publisere noe på den måten. Da jeg begynte å legge ut opptak av forelsninger tenkte jeg at jeg bare skulle høre gjennom dem først og eventuelt luke ut det verste før jeg la dem ut. Men har man hatt 2x45min forelesning tar det minst to timer å høre gjennom og gjøre noen helt enkle regideringer. Man får altså to timer etterarbeid i tillegg til forberedelsene. Og det har man ikke tid til. Opptakene ble liggende i et fåfengt håp om å kunne se på dette en annen dag. Den eneste realistiske muligheten er å legge det ut “as is”, uten gjennomhøring og uten redigering.

Selv synes jeg det er helt greit å gjøre opptak av forlesninger tilgjengelig for de studentene som følger faget. Om muligheten for å høre et opptak gjør at noen stresser litt mindre med å skaffe barnevakt for å kunne gå på forelesning, så er det helt greit. Men jeg er ikke helt komfortabel med at de spres alt for mye. Tidligere valgte jeg å gjøre slike opptak tilgjengelig i Fronter. Nå har jeg valgt å legge dem ut på nett på et åpent område. Men hva som er URLen til dette området har jeg opplyst til mine studenter, ikke til andre. Så de er ikke så lette å finne fram til.

Jeg kommer til å slette disse opptakene. Når det skjer har jeg vel ikke helt bestemt meg for. Det skjer selvfølgleig ikke før de studentene som nå følger faget er ferdig med eksamen. Men det vil i alle fall skje før neste gang jeg skal undervise i dette faget. Jeg ser ingen grunn til at gamle opptak skal ligge ute når undervisningen igjen starter.

Andre får mene hva de vil om hvordan jeg har valgt å gjøre dette. De må gjerne mene at det er helt greit at alt er lett tilgjengelig for alle og at det blir liggende ute til evig tid. Hovedpoenget er ikke om det skal gjøres sånn eller slik, men at det er jeg som bestemmer hvordan mine forelesninger skal gjøres tilgjenglelig. Andre kan gjøre det på sin måte.

Et spørsmål som jevnlig kommer opp, er om studentene vil slutte å komme på forelesningene og høre på opptak i stedet. Jeg bekymrer meg ikke for det. En god forelesning blir bedre om man er til stede i auditoriet, og en dårlig forelesning blir enda dårligere om man bare hører den i opptak. Men gir opptaket mulighet til å følge med for studenter som ikke har anledning til å være til stede, så er det utmerket. Og er våre forelesninger slik at studentene bare vil høre opptaket etterpå, så fortjener vi vel ikke bedre da.

På debattmøtet var det også litt spørsmål om rettigheter til det vi som universitetsansatte skaper. Mitt svar på dette er at det bare kan bli snakk om en meget begrenset rettighetsovergang til universitetet, om noen i det hele tatt. Universitetet lever ikke av å selge resultatene av vårt arbeid. Derfor trenger de heller ikke noen rettigheter som skulle gi dem muligheter til å selge dette, f.eks. som forlag eller en annen mediebedrift.

Som vitenskapelig ansatte har vi og skal ha akademisk frihet. I universitets– og høyskoleloven § 1–5 (6) står det om dette:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd [vitenskapelig stilling] har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

En overdragelse av rettigheter til arbeidsgiver som begrenser adgangen til offentliggjøring, herunder at arbeidsgiver skal kunne bestemme om og eventuelt hvordan noe skal offentliggjøres, vil være i strid med dette. Som opphavsmann er det dessuten mitt valg om noe skal offentliggjøres og på hvilken måte. Det vil være uakseptabelt om en eller annen byråkrat skal pålegge en publisering av noe man selv ikke ønsker å publisere, eventuelt at man pålegges å gjøre det tilgjengelig for en videre krets enn man selv ønsker.

Jeg legger gjerne ut både opptak og annet på nett. Men kommer det et pålegg om at det skal gjøres, da kommer jeg nok heller til å være en som saboterer dette.

Å produsere for nett er noe annet. Jeg har i det siste året hatt stor glede av en lang rekke serier om musikkhistorie fra et selskap som heter The Teaching Company. Jeg har kommentert noen av dem i dette innelgget om å lytte til klassisk musikk, og dette om opera. Jeg har også sett på et par av deres videoserier om kunsthistorie. Dette er audio– og videoproduksjoner som kanskje kan kalles akademiske populærforelesning. Skjønt når man har en serie på 32 forelesninger à 45 minutter om Beethovens symfonier, så er nok gjennomgangen grundigere enn mange av de forelesningene vi gir våre studenter.

Vi må velge målgruppe og henvende oss til denne. Alle som har vært til stede på en konsert eller noe annet arrangert av NRK har merket at man produserer for radiolytterne eller TV-seerne, ikke for de som er til stede når opptaket gjøres. Som publikum er vi en slags kulisse i produksjonen. Hører vi på et opptak fra en forelesning kan vi få en følelse av at vi står ved døren og lytter. Den er ikke ment for oss. Jeg har noen ganger forsøkt å lytte til slike opptak av forelesninger om emner som interesserer meg. Men jeg har ikke klart å fullføre. Selv om forelesningene sikkert var utmerket, så er opplevelsen ikke god for den som ikke er og aldri har vært til stede.

The Teaching Company produserer sine serier i studio, med publikum. I videoversjonene er scenografien enkel. En professor står bak kateteret og foreleser, og de vises noen bilder m.m. på skjermen. Man kan nok lage bedre TV-produksjoner. Simon Schama’s The Power Of Art fra BBC er en mer fengende gjennomgang av deler av kunsthistorien. Men den har sikkert kostet mye mer å produsere. Og kanskje er det ikke så dumt med en serie hvor akademisk skikkelighet prioriteres foran spektakulær TV-produksjon.

Et universitet kan sikkert lage produksjoner til svarende de man får fra The Teaching Company. Profesjonell produksjonshjelp, både når det gjelder det rent opptakstekiske og regi vil helt sikkert gjøre produksjonen bedre enn det vi klarer å snekre sammen på egenhånd.

Er det motvillige professorer som hindrer bruk av podcast? Noen er sikkert motvillige. Men det er ikke hovedproblemet. Problemet har til nå vært, i alle fall ved UiO, at det er så dårlig tilrettelagt for dette. Jeg begynte å interesser meg for dette sommeren 2006, etter å ha fått demonstrert var CALI gjorde på dette området i sitt Classcasterprosjekt. Da jeg høsten 2006 henvendte meg til de som burde ha ansvaret for slikt for å finne ut hva UiO hadde å tilby, var svaret at de ikke hadde noen ting. Men de skulle vurdere om det kanskje kunne være grunn til å begynne å tenke på dette. Så alt jeg har gjort har jeg måttet gjøre på egenhånd, men utstyr og progamvare som jeg selv har anskaffet. Vi kan ikke regne med at alle professorer tilfeldigvis er opptatt av musikk ved siden av sitt fag, og derfor har ganske godt opptaksutstyr og gode lydredigeringsprogrammer hjemme. Vi kan heller ikke regne med at professorer flest synes at det tekniske er interessant og derfor er villig til å bruke en del tid på å finne ut av dette.

Det CALI presenterte i 2006 var et system basert på den filosofi at det skulle være så enkelt at selv en jusprofessor kunne bruke det. De baserte segpå bruk av mobiltelefon med håndfri-sett. Man ringte et internt nummer, tastet en personlig kode og opptaket var i gang. Når “samtalen” ble avsluttet foregikk den videre prosesseringen automatisk og opptaket ble publisert på vedkommende forelesers blogg. Dette er snart fem år siden, så de har sikkert utviklet tjenesten videre siden den gang. Hvis man når man logger seg på PCen i auditoriet også kan velge fag og starte opptak, ville sikkert flere ha gjort det. Da bør det bakeforliggende systemet ta hånd om hele publiseringsrutinene, slik at den enkelte foreleser kan konsentrere seg om sin forelesning.

I byråkratiets verden synes tankegangen ofte å være at man først skal komme med et pålegg, så får man eventuelt vurdere om man også skal legge til rette for at folk faktisk kan gjøre det de er pålagt. Dessverre har slikt byråkrati også fått fotfeste ved universitetene. Det man bør gjøre er å legge forholdene til rett for at de som ønsker det enkelt skal kunne gjøre opptak av forelesning. Så kan de som ønsker det ta det i bruk.

Å lage særskilte audio– eller videoserier krever en del. Om man skal komme dit at dette blir mer enn eksperimentelle ildsjelprosjekter så må de som gjør dette bli honorert for det de gjør. Det behøver ikke være honorering i penger, men ved at man blir godskrevet dette som undervisning. Lager man en serie som er ment å skulle kunne brukes noen år, bør man godskrives med minst det dobbelte av hva som godskrives for vanlige forelesninger. 10 timer audio– eller videoproduksjon bør minst godskrives som 20 timer forelesning. Og selv da er nok godtgjørelsen liten sammenlignet med annen undervisningsvirksomhet.

Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.

Når den danske malermesteren har satt 1,7 DKK inn på sin konto, da har han lånt banken 1,7 mill DKK. Det er ikke slik at pengene ligger i skuff merket “Malermester Freddy Johanson”. Banken plasserer pengene de har lånt som utlån til andre kunder eller på andre måter. Det er med andre ord ikke noen penger på en konto som banken kan låne fra. Kontoføringen er en ren bokføring.

Malermester Freddy Johanson spør om hva banken hadde sagt hvis han hadde lånt en million av dem uten å spørre. Det er skivebom. Han kan ikke låne penger av banken uten å spørre like lite som banken kan hente penger Freddy Johanson måtte ha i madrassen eller i andre banker. Hvis Freddy Johanson hadde lånt penger av banken, hadde hatt rot i egne regnskaper og feilpostert lånet, da kunne banken selvfølgelig ikke ha krevd penger av ham så lenge dette ble oppdaget og korrigert før lånet forfalt til betaling. Det ville ha vært en sammenlignbar situasjon.

Lånet til banken forrentes og tilbakebetales på avtalte vilkår. Det typiske vil være at kunden når som helst kan kreve å få lånet tilbakebetalt, i form av å “ta ut” pengene. I dette tilfellet har kunden fått sine renter og han har fått pengene da han krevde det. Bankens bokføringsfeil har ikke påført malermester Freddy Johanson noe tap, og dermed har han heller ikke noe erstatningskrav.

Hvis feilen hadde ført til at Freddy Johanson f.eks. ikke hadde fått utbetalt penger når han krevde det, da kunne det hende at han ville ha lidt et tap.  Den direkte årsaken vil tapet ville da ha vært at kunden ikke fikk sine penger etter avtalen, altså et mislighold av avtalen fra banken side. Bokføringsfeilen ville vært årsaken, men avtalebruddet ville ha vært manglende utbetaling.

Vi ser den samme feilaktige fremstillingen når ansatte i en bank har “tappet” en kundekonto. I disse tilfellene har ansatte underslått bankens, ikke kundenes penger. De kan ha forsøkt å kamuflere underslaget ved å bokføre det som uttak på kunders konti. Dette kan påføre kunder tap ved at de ikke får utbetalt pengene når de krever dette, altså i form av en (ut)betalingsforsinkelse inntil banken har korrigert feilen.

Det er selvfølgelig dumt av banken å behandle kunder på en arrogant måte når slikt skjer. I følge oppslaget har de ikke en gang bedt om unskyldning for dette. Slikt gir presseoppslag av denne type. En beklagelse og et “plaster på såret” hadde nok ikke vært så dumt. Men dette er spørsmål om kundebehandling, ikke om jus og erstatningskrav.

Malermester Freddy Johanson har ikke tapt noe på dette og da har han selvfølgelig heller ikke krav på noen erstatning.

Jeg sendte derfor en forespørsel til redaksjonen om det var mulig å få tak i et opptak av det aktuelle innslaget (hvor komponisten Olav Anton Thommesen snakker om musikk og teknologi), samtidig som jeg forklarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opptaket som vedlegg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmerket service. Jeg tolker det også som et samtykke til at jeg kan bruke (deler av) opptaket slik jeg skisserte i min forespørsel.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Når man lar andre bruke telefonregningen som faktura for tjenester gjør telefonselskapene det samme som kredittkortselskapene gjør, og de bør behandles på samme måte.

Et særproblem oppstår når man henvender seg til mindreårige. Mindreårige kan ikke binde seg til fremtidige forpliktelser gjennom avtaler. Derfor er mindreårige ikke forpliktet til å betale.

Når telefonselskapene belaster noens telefonregning for en tjeneste er det en selvfølge at de må kunne dokumentere kravets berettigelse. Det holder ikke å vise til en eller annen temmelig anonym tredjepart som har sendt kravet til telefonselskapet. Telefonselskapet har ingen rett til å kreve penger uten å kunne dokumentere kravet.

Ved forhåndsbetalte abonnementer vil telefonselskapene ikke kunne betale ut penger fra kundens konto uten at utbetalingen er autorisert. Igjen er det telefonselskapet som må vise at utbeatlingen var berettiget.

Når telefonselskapene krever inn penger for tjenester levert av tredjeparter gjør de ikke noe annet enn hva kredittkortselskapene gjør. De yter eller fomidler kreditt, noe som er en konsesjonspliktig virksomhet etter  finansieringsvirsomhetsloven § 1–1. Men ingen teleoperatører har slik konsesjon i følge Kredittilsynets konsesjonsregister. Hvis tjenesten leveres til forbruker er teleselskapet også ansvarlig for tjenesten etter kredittkjøpsloven § 8.

Av en eller annen grunn har telefonselskapene klart å unngå den regulering som regulerer denne siden av deres virksomhet. Kanskje er det noe som henger igjen fra den tiden Televerket hadde monopol og stort sett kunne gjøre som de ville uten at noen blandet seg inn. De har etablert et betalings– og kredittsystem som synes å mangle de enkleste tiltak for å holde useriøse aktører ute samtidig som teleselskapene totalt fraskriver seg ansvar. Det bør de ikke kunne gjøre.

Når noen bruker telefonselskapene til gjennomføring av bedrageri er det grunn til å spørre om telefonselskapene medvirker når de gjør seg til nyttige halvidioter for bedragerne og krever inn penger for dem. Jeg mener dette er medvirkning. Jeg mener at dette er medvirkning til bedrageri. Om den dermed også er straffbar er mindre klart. Skyldkravet for medvirkning til bedrageri er forsett eller grov uaktsomhet. Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at telefonselskapene opptrer uaktsomt når de krever inn bedrageripenger på vegne av bedragerne. Men om uaktsomheten er grov, det er ikke like åpenbart.

“4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions. ”

Man blir fristet til å si hva var det jeg sa? og velkommen etter. I 2003/2004 (ferdig januar 2004) skrev jeg en utredning for Justisdepartementet om Forbrukerkjøpslovens anvendelse ved levering av digitale ytelser. Min konklusjon var at forbrukerkjøpsloven burde gjelde også for digitale ytelser som lastes ned, så langt loven passer. Det er ikke store endringene som må gjøres. Til de som er så veldig hengt opp i juridisk presisjon når det er snakk om nettkopiering og tyveri, så kan jeg nevne at nedlasting ikke er _kjøp_, og derfor ikke omfattes av kjøpslovene. Så om du laster ned en fil (mot betaling) som viser seg å være beheftet med en feil, f.eks. et program som ikke virker som det skal, så har du som forbruker ikke de samme rettighetene som du ville hatt om du hadde kjøpt det samme programmet på CD eller DVD.

Men Justisdepartementet konkluderte med at de ikke ville foreslå en slik endring av forbrukerkjøpsloven. Så forskjellsbehandlingen mellom de to leveringsformer er der fortsatt.

Hvis Justisdepartementet hadde fremmet dette og det hadde blitt vedtatt i  2007 (eller tidligere), da kunne Norge ha fremstått som et foregangsland på dette området. Nå kommer vel Norge igjen diltende etter når man ser hva de andre bestemmer seg for i Brussel.

Det er kanskje på tide at Justisdepartementet henter denne saken opp fra skuffen?

I sitt åpningsinnlegg skriver Gisle Hannemyr bl.a.:

“Det er et paradoks at slik åndsverkloven i dag er utformet, kan det være et lovbrudd å skrive ut tekster du kommer over på Internett uten at du først inngår en avtale med rettighetshaverne – med mindre teksten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kommentar at dette ikke var riktig. Man kan fremstille eksemplar (utskrift) til privat bruk i medhold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på implisert lisens.

Gisle Hannmyr svarte på min kommentar.  Det som følger her er altså mitt innlegg fra andre runde i denne debatten. Her utdyper jeg og underbygger mine synspunkter:

Først får man klarlegge hva man mener med å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. I dette legger jeg at noen kommer over noe de finner interessant, som de av en eller annen grunn ønsker å ha på papir til sitt eget bruk. Derfor klikker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man ønsker å gjøre noe mer med denne utskriften, f.eks. lage mange eksemplarer for å dele ut i en klasse, da har man passert det jeg legger i å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. Vil man inkludere en tekst i et kompendium eller for annet formål fremstille et antall eksemplarer som spres utenfor det private område, da gjelder de samme regler uansett hvorfra man henter dokumentet. Det er ikke noen forskjell mellom å kopiere opp en artikkel man finner i et tidsskrift og en artikkel man finner på nettet. Og tekniske detaljer som at man kan skrive ut flere eksemplarer i stedet for å kopiere er helt uten betydning.

Åndsverkloven § 12 gir rett til å ta utskrift (fremstille eksemplar) til privat bruk. Dette omfatter også i noen utstrekning det som kalles “personlig yrkesmessig bruk”, selv om grensene her er uklare. Hvis det er noe som er nødvendig for at man skal kunne gjøre jobben sin, da er man klart utenfor det som dekkes av
§ 12.

For bruk ut over det som dekkes av § 12 (eventuelt av andre låneregler, tvangslisenser og avtalelisenser, som jeg ikke går inn på), forutsetter i utgangspunktet samtykke. Men et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Implisitt samtykke er en velkjent konstruksjon. Før vi i 1991 fikk den bestemmelsen om dataprogrammer som nå står i åvl § 39h bygget man retten til den eksemplarfremstilling som skjer når et dataprogram installeres på en datamaskinprogram, på implisert lisens. Implisert lisens nevnes også som mulig grunnlag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med referanse til en artikkel av Ole Andreas Rognstad. Høyesterett mente at dette ikke var et egnet grunnlag for spørsmålet om rett til lenking, men de aksepterte det som et mulig grunnlag og anerkjente dermed at et samtykke kan bygge på implisert lisens.

I forhold til tekster og annet på Internett kan man basere seg på at den som har valgt å gjøre tekster og annet tilgjengelig på denne måten også bl.a. har akseptert at det fremstilles eksemplarer som følger av det valgte mediets egenart. Å ta enkeltutskrifter faller innenfor dette. På tilsvarende måte kan man fremstille eksemplar av lyd– og videofiler som er gjort tilgjengelig som podcast eller på annen måte i et format som forutsetter lokal eksemplarfremstilling. Derimot kan man ikke uten videre basere seg på at man har et slikt samtykke til å fremstille eksemplar (ut over det som kan hjemles i § 12) når lyd og video er gjort tilgjenglig i streamingformat.

Gisle Hannemyr viser til debatten rundt revisjonen av åndsverksloven i 2005. Men hans fremstilling av det som skjedde den gangen er skjev. For det første er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004–2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufullstendig. Det som står om dette er følgende:

“Departementet mener etter dette at det ikke kan impliseres noe samtykke til bruk ut over lånebestemmelsene i åndsverkloven 2. kapittel alene ved den situasjon som UHR beskriver i sin uttalelse.”

Gisle Hannemyr har utelatt henvisningen til beskrivelsen i UHRs høringsuttalelse, som er gjengitt litt tidligere i samme kapittel, hvor det står:

“Det må derfor klargjøres i proposisjonen at avtalelisensen står tilbake for individuelle samtykker, og at slike samtykker også kan være «stilltiende» eller følge av de konkrete omstendigheter, praksis og sedvane. For eksempel må det være klart at nedlasting, utskrifter og annen utnyttelse av verk og andre beskyttede arbeider som er lagt ut på Internet med rettighetshaverens samtykke, og uten at rettighetshaveren har satt særlige begrensninger i bruken, er klarert individuelt, og derfor ikke skal omfattes av en avtale om avtalelisens. ”

Det departementet tok avstand fra i sin uttalelse var at man kunne basere en så omfattende bruk som UHR tok til orde for, i praksis enhver bruk i undervisningssammenheng, på implisert samtykke. Departementet avviste ikke implisert samtykke som sådann.

Det som imidlertid fikk en del opphavsrettsorganisasjoner til å reagere, og som dermed blir for det annet, var verken proposisjonen eller en bemerkning fra Trond Giske. Det man reagerte på var følgende uttalelse i flertallsinnstillingen fra Stortingets familie-, kultur– og administrasjonskomité Innst. O. nr. 103 (2004–2005) kapittel 2:

“Flertallet mener at dagens praksis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk.”

Ser man på uttalelsene litt tidligere i denne innstillingen vil man se at stortingskomiteen anser all bruk i undervisning (i alle fall i offentlige undervisningsinstitusjoner) som ikke-kommersiell. Komiteens flertall slutter seg med andre ord til innholdet i den UHR-uttalelsen som departementet hadde tatt avstand fra.

Et stilltiende, implisitt samtykke kan aldri gå lenger enn tausheten rekker. Hvis opphavsmannen sier klart fra at han ikke gir slikt samtykke, da kan ingen hevde at slikt samtykke foreligger. Det hjelper ikke at Stortinget sier at samtykke må anses å foreligge dersom de som må gi samtykke sier et klart NEI. Stortingets virkemiddel er å gi lover, ikke å gi samtykke på vegne av andre. Derfor rykket noen organisasjoner inn en annonse hvor de gjorde det klart at deres medlemmer ikke ga slikt samtykke som stortingskomiteen hevdet at de hadde gitt.

Saken fikk et etterspill i Verderlagsnemnda, som fastsetter vederlag i konflikter rundt avtalelisenser. I et vedtak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemnda stilling til hva kommunene og fylkeskommunene må betale vederlag for, bl.a. for bruk i skolen. Etter at andre stridsspørsmål er folikt, er det kun spørsmålet om vederlag for utskrifter fra Internett som nemnda skal ta stilling til. På s. 33 i vedtaket sier nemnda følgende om rekkevidden av
§ 12:

“Etter nemndas oppfatning vil den ansattes yrkesmessige kopiering etter dette falle inn under § 12 i to hovedgrupper situasjoner: For det første må det være tillatt å ta kopier av praktiske hensyn av privat karakter. En kommunal eller fylkeskommunal saksbehandler, eller en lærer i grunnskolen eller videregående skole, må således kunne ta enkelte kopier for å kunne flytte arbeidet til andre steder enn selve arbeidsplassen – typisk for å kunne arbeide med en sak eller forberede seg til undervisning hjemmefra. For det andre må kopiering som er utslag av den ansattes generelle faglige interesse og flid ut over det som er strengt tatt nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene, kunne skje i medhold av § 12.”

Etter en relativt inngående diskusjon om rekkevidden av § 12 og om implistt samtykke, oppsummerer nemda dette slik på s. 39:

“Når arbeid med verk på Internett i yrkesmessig sammenheng kan anses som nødvendig for utføring av arbeidsoppgavene, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjemles i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sammenhengen det er mellom skjermlesing og utskrifter, er det sett fra internettbrukerens side – i hvert fall i ”normalsituasjonen” – rimelig å gå ut fra at utlegging av verk på Internett uten tilgangssperrer innebærer et samtykke til å ta utskrifter til egen bruk uavhengig av om bruken er privat eller ervervsmessig.”

Nenmda diskuterer også en mer omfattende bruk på s. 40. Her skriver de:

“Mens adgangen til å ta utskrifter til egen bruk må ses som en naturlig konsekvens av adgangen til å lese verket på skjerm, kan det samme ikke sies om adgangen til spredning av utskriftene. En slik handlingsform har ikke den samme nærheten til selve internettbruken, og fremstår slik sett mer som en sekundær utnyttelse. For slik bruk må utgangspunktet være det motsatte: Utleggingen av materialet på Internett er ikke i seg selv egnet til å skape berettigede forventninger om at utskriftene skal kunne distribueres til andre.”

Dermed er vi tilbake ved utgangspunktet: Du kan fritt skrive ut tekster du kommer over på Internett så lenge dette er en utskrift til eget bruk, enten bruken kan anses for privat i forhold til § 12 eller ikke. Et lite forbehold er at man ikke kan ta utskrift dersom man er utenfor området for § 12 og det er sagt uttrykkelig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en særlig praktisk situasjon. Man kan ikke uten videre spre utskrifter videre, man da er man etter min mening utenfor det man kan kalle “å skrive ut en tekst”.

Nå skrives dette mens det ennå er noen minutter til første sending går på lufta, så om programmet innfrir vet jeg ikke. Men det bør bli interessant å kunne låne øret til denne koblingen mellom musikk og sensur.

“Mozart og Madonna” sendes hver ukedag mellom kl. 09.03 og 10.00. Mange har andre ting å gjøre på dette tidspunktet. Men programmet er tilgjengelig som podast. Gå  hit for å abonnere i iTunes eller her for RSS-feed.

I 2007 raste USA mot Russland. De truet bl.a. med å blokkere for at Russland skulle kunne bli medlem i WTO. Grunnen var nettjenesten allofmp3.com. De distribuerte musikk billig på nett, og hevdet at det var lovlig. En russisk domstol ga allofmp3.com medhold i at dette faktisk var lovlig. I vesten så vi dette først og fremst som en bekreftelse på at russiske domstoler ikke er seriøse. Men domstolen i Colorado synes ikke å være det spor bedre enn den russiske domstolen.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Sakens fakta

I dommen beskrives utgangspunktet slik på s. 2:

“Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter sitat fra offentliggjort spillefilm i NRKs fjernsynsprogram ”Store Studio”. Sitatet fra spillefilmen ”Brent av frost” omfattet en samleiescene i et båt full av nyfanget fisk etterfulgt av at den kvinnelige hovedperson lå frontalt helt naken i båten etter samleiet. Sitatet ble vist i forbindelse med premieren av spillefilmen ”Kill Buljo”, som parodierer blant annet den aktuelle samleiescenen, men uten noen tilsvarende etterfølgende frontal nakenhet.

(…)

Brent av frost inneholder også en av norsk films mest berømte elskovssekvenser. Det sitat saken gjelder er hentet herfra.”

Den omstridte scenene beskrives slik på s. 2–3 i dommen:

“Etter å ha dvelt ved den karakteristiske fjellformasjon Gjesværtappan i Finmark vises Lilian liggende på ryggen frontalt helt naken i en liten robåt full av nyfanget fisk sett ovenfra. Været er klart og havet stille, og båten ligger i ro i åpent hav. Hun løfter i denne stilling en fisk opp mot himmelen på nærmest rituelt vis og bløgger den så noen dråper ferskt fiskeblod drypper ned på halsen og brystet hennes. Bildet av Lilian veksler så med bilder av Simons ansikt og nakne skuldre – vekslingen mellom de to skjer flere ganger og med økende hyppighet. Etter ca 35 sekunder ligger en helt naken Simon brått oppå Lilian i robåten. De elsker i såkalt ”misjonærstilling”. Simon beveger seg rytmisk i samleiebevegelser gjentatte ganger, og Lilians fot/ankel tvinner seg samtidig flere ganger rundt hans fot. Kameraets perspektiv er fortsatt rett ovenfra – bildet fylles av skuespillerne og særlig Simons bakside i helfigur på et leie av nyfisket fisk. Simon ruller seg deretter av og setter seg opp ved siden av Lilian – kameraet forblir på Lilian som igjen vises frontalt naken i helfigur i noen ganske få sekunder. Bildet flyttes deretter over på et fiskesnøre med kroker under hverandre som har stått i sjøen under akten. Snøret er fullt av fisk. Sekvensen avsluttes med at Simon trekker opp snøret med fisken, vekslende med undervannsbilder av fisken som trekkes opp. Det er ingen replikker i Elskovssekvensen, som samlet varer i ca et minutt.

Store Studios sitat fra Elskovssekvensen (heretter ”Sitatet”) begynner der selve samleiet begynner – den forutgående fjellformasjon fulgt av Lilians frontale nakenhet og vekslingen med Simon er utelatt. Sitatet avsluttes noen sekunder etter at Simon har satt seg opp ved siden av Lillian, men før bildet flyttes over på fiskesnøret og den fortsatte høsting av havet. Den etterfølgende frontale nakenhet av Lilian er således i det alt vesentlige tatt med i Sitatet. NRK endret intet mellom Sitatets begynnelse og slutt.”

NRKs bruk av filmsitatet er beskrevet slik på s. 5:

“Store Studio omtalte Kill Buljo i sendingen mandag 19 mars 2007, det vil si fire dager før premieren. Omtalen besto blant annet i at man viste de aktuelle ”originalscener” fra henholdsvis Karate Kid, Titanic og Brent av frost samt de tilhørende scener i Kill Buljo.

(…)

Store Studios tilhørende utdrag fra Kill Buljo viser to skuespillere iført undertøy, seilerstøvler og — for den mannlige hovedpersons vedkommende — også sydvest på hodet. Den mannlige skuespiller ligger oppå den kvinnelige litt forskjøvet, slik at hans høyre bein ligger på utsiden av hennes venstre. De ligger på et leie av delvis sløyet fisk i en fiskebinge på dekk av en motordrevet fiskebåt i fart over en fjord. Den mannlige skuespillers rygg er delvis tilsmurt av fiskeslo eller lignende. Kameravinkelen tilsvarer imidlertid den i Brent av frost. Den kvinnelige skuespiller kysser den mannlige flere ganger, men den mannlige hovedperson beveger seg ikke i samleie-bevegelser, og den kvinnelige hovedpersons fot/ankel tvinner seg ikke rundt den mannliges fot. Scenen avsluttes før den mannlige hovedperson ruller seg av den kvinnelige, og det er intet avsluttende helfigur bilde av den kvinnelige hovedperson etter akten. I Kill Buljo etterfølges ”kline-scenen” av at hovedpersonene – nå påkledd – brått står med ansiktet i fartsretningen i båtens baug med armene ut som ”vinger” slik det ble gjort i Titanic, hvoretter den kvinnelige hovedperson mister balansen, faller over rekka og blir drept av propellen.”

Sitatretten — formålet

Etter åvl § 22 kan man sitere “…  i den utstrekning formålet betinger”.

Etter å ha konstatert det etter min mening nokså selvfølgelige at sitatretten også gir rett til å sitere fra film, heter det i dommen, på s. 16:

“Tingretten har kommet til at NRKs bruk at Sitatet faller innenfor sitatretten for så vidt gjelder selve samleiedelen, men at bruken av den etterfølgende frontale nakenhet både falt utenfor hva NRKs formål betinget, og dertil var i strid med god skikk.”

Og videre:

“Tingretten legger etter hovedforhandlingen til grunn at Store Studios formål med Sitatet var å synliggjøre Kill Buljos parodi på – eller referanse til – den ca 10 år forutgående Elskovssekvensen, aktualisert av den forestående premiere. Noe ytterligere eller dypere formål er på den annen side ikke sannsynliggjort.

Store Studios sending av samleiedelen i Sitatet reflekterte symmetrisk Kill Buljos parodiscene både i innhold og varighet. Sitering av samleiedelen falt således innenfor Store Studios formål.”

Det er de etterfølgende bilder av en naken Gøril Mauseth som tingretten mener går ut over det som kan siteres. I dommen heter det på s. 17:

“Derimot har tingretten kommet til at Store Studios bruk av Sitatets etterfølgende frontale nakenhet var i strid med sitatreglene, hovedsaklig fordi dette falt utenfor Store Studios formål.”

Og retten fortsetter på s. 18:

“Under hovedforhandlingen har prosjektleder Guttu gjort gjeldende at den etterfølgende frontale nakenhet ble tatt med for å synliggjøre Kill Buljos parodiske side; dels gjennom å belyse hvor ulikt nakenhet ble behandlet i de to filmene, og dels for å få frem ”tonen” i originalen. NRK har også hevdet at man ved å utelate den forutgående frontale nakenhet har utformet et ”snilt” sitat fra Elskovssekvensen.

Dette fører ikke frem. Store Studios formål må fastlegges på grunnlag av den sending man faktisk utformet; ikke den sending man i ettertid hevder man kunne ha laget. Avgjørende er den siterendes datidige formål, ikke etterfølgende rasjonalisering.

For det første kan ikke retten se at Store Studio gjennom visning av ca fem sekunders etterfølgende frontale nakenhet faktisk lyktes i å synliggjøre verken Kill Buljos parodiske side, den ulike behandling av nakenhet eller ”tonen” i Brent av frost. Ingen av de tre angivelige formål omtales redaksjonelt i sendingen overhodet, og ingen av de angivelige formål er selvforklarende ut fra Store Studios sending.

Sitatreglene omfatter også de som har et formål, men som realiserer dette på en uforløst eller direkte mislykket måte. Etter tingrettens syn fremstår Store Studios bruk av den etterfølgende frontale nakenhet heller ikke som et ubehjelpelig, mislykket eller utjenlig forsøk på å synliggjøre noen av disse tre forhold. Derimot fremstår Guttus forklaring for retten som et etterfølgende forsøk på å legge et angivelig formål, som ikke var der opprinnelig, inn i sendingen i ettertid.”

God skikk

Man kan etter åvl § 22 sitere “slik god skikk tilsier”. Dette drøftes i dommen på s. 19:

“Når tingretten finner at Store Studios bruk av den etterfølgende frontale nakenhet i Sitatet falt utenfor NRKs formål, er det unødvendig å avgjøre om bruken også stred med ”god skikk”. På grunn av sammenhengen mellom de to vilkår vil tingretten gjøre rede for sitt syn også på dette punkt:

NRK brukte ikke Sitatet i markedsføringen av Store Studios sending den 19 mars 2007. ”Sitat” fra andres beskyttede åndsverk for å markedsføre egne eller andres produkter vil oftest anses motivert i egen uberettiget økonomisk vinning, og derved regelmessig være i strid med ”god skikk”. I tillegg ville økt eksponering av nakenscenen ha økt belastningen på Mauseth. Fraværet av egen urettmessig økonomisk vinning er imidlertid verken tilstrekkelig til eller et argument for å bringe et sitat innenfor ”god skikk” slik NRK har anført – det vil heller være et fravær av et ellers skjerpende moment.

Foruten bildenes sterkt personlige innhold isolert sett vil tingretten ved ”god skikk”- vurderingen både legge vekt på sitat-formålets styrke, og på publikums og den avbildedes antatte holdning. Utgangspunktet må søkes i en bedømmelse av Sitatets avsluttende frontale nakenhet i helfigurs format, isolert sett. På bakgrunn av Rt 2005 s 1628 (Aktuell Rapport) var avbildninger av nakne voksne mennesker i ro for et voksent publikum som selv kan skru av sendingen ordinært ikke i strid med ”god skikk” i 2007.”

Så langt kan vi altså konstatere at retten mente man kan sitere fra en film, og at NRK i medhold av sitatretten kunne  vise samleiescenen. Men her blir det problematisk. NRK har, etter rettens mening, vist fem sekunder for mye. De skulle ha stoppet i det mannen reiste seg, slik at  man ikke hadde vist en naken Gøril Mauseth. Retten mener at dette ikke var nødvendig i forhold til sitatets formål. Det er en skjønnsmessig vurdering. Retten har ikke sagt, og det var etter det jeg forstår heller ikke  anført, at de ekstra fem sekundene var tatt med i noen spekulativ hensikt. Hadde NRK klippet og hengt på de frontale nakenbildene hadde jeg kanskje vurdert saken annerledes. Men de lot filmen gå fem sekunder lenger enn det retten mente var nødvendig. Dette kostet NRK 155.000 + 81.880 i saksomkostninger.

Man kan etter min mening ikke trekke grensene så snevert som retten gjør i dette tilfellet. Hvis man først legger til grunn at man kan sitere, da må det være en viss margin i forhold til hva som kan tas med. Om man skulle mene at den som siterer tar med noe mer enn det som er strengt nødvendig, så må man akseptere at det her kan være rom for ulike vurderinger. Det  dreier seg om den samme filmscenen, slik at det ikke er spørsmål om å  “krydre” med  klipp fra andre scener. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at selve sitatet eller de ekstra fem sekundene er tatt med av spekulative hensyn eller av andre mindre aktverdige grunner. De var bare etter rettens mening ikke strengt nødvendige for å få fram poenget. Man skal trå varsomt om fem sekunders feilklipp kan koste over 200.000.

Dommen bygges også på åvl § 45c om retten til eget bilde. Tingretten mener at de fem sekundene med frontal nakenhet “krenket Mauseths personvern” (dommen s. 22). Jeg vil sette et stort spørsmålstegn ved hvorvidt åvl § 45c i det hele tatt er anvendelig i et tilfelle som dette. Hovedformålet med § 45c må være at den som er avbildet skal kunne si nei til at bildet bringes ut i det offentlige rom. Her dreier det seg om en film som har vært vist på kino og på TV2. At man under hevnisning til personvern og rett til eget bilde skal kunne nekte visse sitater fra en slik film hvis vilkårene for sitat ellers er oppfylt, er i beste fall underlig.

De fleste av oss som til tider opptrer i det offentlige rom gjør fra tid til annen noe vi i ettertid ikke er særlig stolte av og som vi gjerne skulle ha sett ugjort. Jeg merket meg at en som kommenterte saken på NRKs nettsider at konsekvensen vil bli at Thomas Myhre kan nekte at man sender hans keepertabber. Og Bjarte Flem er kanskje ikke veldig stolt av sitt berømte utkast (eller var det innkast?). Men vi kan ikke viske ut historien og late som om det ikke har skjedd. Vi kan bli konfrontert med tidligere uttalelser, gamle bilder og gamle filmklipp. Hvis skuespillere skal kunne nekte bl.a. filmsitater under henvisning til åvl § 45c, da vil det bety en klar innskrenking av bl.a. sitater. Og aksepterer man at § 45c kan brukes i en slik sammenheng, da må den også være anvendelig i forhold til all offentlig fremføring i mehold av lånereglene i kapittel 2. Resultatet blir uakseptabelt. Hvis et verk som bl.a. inneholder personbilder er offentliggjort, da må lånereglene slå igjennom og åvl § 45c kan ikke være en begrensning i dette.

Jeg ville nok heller ha dømt Se og Hør i saken om Lars Lillo Stenbergs bryllup og frikjent NRK i denne saken.

Ytringsfrihet

I dommen drøftes også forholdet til ytringsfriheten. Retten summerer opp sin vurdering slik på s. 24:

“Tingretten har ovenfor kommet til at NRKs sending av Sitatets avsluttende frontale
nakenhet falt utenfor NRKs formål. Publisering av nakenbilder av personer som motsetter
seg publisering ligger langt fra kjernen i ytringsfrihetens begrunnelse, og omhandler intet
spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning. Dertil kommer at EMK gjennom art 8 også
beskytter retten til privatliv. NRK har ikke anført, og kan heller ikke høres med, at NRK i
dette tilfelle må innrømmes en særskilt margin for feilbedømmelse, jf Rt 1999 s 1541
(1553 – Politivold) og Rt 2008 s 489 (Plata — premiss 57).”

Jeg synes det er søkt av retten å vurdere om det å sende de avsluttende fem sekunder er i samsvar med NRKs formål. Det treffer heller ikke særlig godt å vurdere den en skuespiller gjør på film som en del av dennes privatliv.

Det overrasker meg at NRK ikke har anført at de må ha en margin for feilbedømmelse. Det ble  sagt i “Platadommen”, Rt 2008 s. 489 premiss 57 med henvisning til Rt  1999 s. 1541 “at media når det gjelder omtale av spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning, bør gis en romslighet i sine vurderinger slik at mindre feilskjær ikke anses utslagsgivende”. Man kan kanskje si at det å sammenligne en filmparodi med originalen ikke er av sentral samfunnsmessig betydning. Men det må likevel innrømmes en viss margin.

Jeg vil også peke på den utvikling vi har hatt når det gjelder ærekrenkelser. Fra å ha et strengt sannhetskrav har Norge, etter flere ganger å ha blitt dømt ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, måttet legge større vekt på ytringsfriheten. Det ble eksempelvis i saken om Tønsbergs Blad fra 2007 sagt at det ikke ville være en ansvarsbetingende ærekrenkelse selv om det som var skrevet viste seg å være feil, så lenge man hadde  gjort et forsvarlig journalistisk arbeid. I ytringsfrihetens navn bør vi ha en slik margin også rundt sitater.  Hensynene er de samme: Det skal ikke være så risikabelt å tråkke over en grense at man bedriver utstrakt selvsensur for å være på den sikre siden. Fem sekunder mer fra en film enn det som strengt tatt var nødvendig bør ikke pådra ansvar.

Saken er anket. Jeg håper ankedomstolen kommer til et annet resultat.

Nå har jeg valgt å gå over til å bruke podcastfunkjonen i Steinberg WaveLab Studio 6, for de som måtte være interessert i det tekniske. Hovedokumentet for hver serie er nå lagret som et xml-dokument under http://podcast.torvund.net. Jeg har også registrert de tre seriene i iTunes Store, slik at det er lettere for iTunes brukere å abonnere.

Her er detaljer for hvordan man kan abonnere på de tre seriene:

Introduksjon til rettsstudiet:

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Innledning til kjøpsretten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Pengkravsrett

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, legg http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser eller klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, legg http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser eller klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, legg http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser eller klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, legg http://podcast.torvund.net/pengekravsrett.xml inn i din RSS-leser eller klikk her hvis du bruker iTunes.

Aftenposten 11. september 2008

Stavanger Aftenblad 11. september

Abonner med iTunes

Her er et par lenker (lagt til 18. september) om denne saken:

Lånefinansierte spareprodukter: Kredittkjøpsloven åpner for full erstatning (Forbrukerrådet)

Skjebnedag for norsk storbank(Aftenposten)

Noen har hatt problemer med at de bare har fått et begrenset antall “episoder”. Her har jeg endret på noe i oppsettet som gjør at dette forhåpentligvis er i orden nå.

Andre har hatt problemer med at de bare får den siste delen. Siden jeg nå deler  en forelesning i flere filer, betyr de at de bare får avslutningen. Og det er jo litt dumt.

Hvis du bruker iTunes må du passe på at du har satt den opp som følger:

Velg menyen Rediger, og fra denne menyen velger du Innstillinger. Du får da opp en side med flere faner. Velg Podcaster. Her finner du bl.a. et punkt som heter  Når nye episoder er tilgjengelige. Her velger du Last ned alle, og du vil få alle som er tilgjengelig (og som du ikke har lastet ned tidligere).

I august 2008 kom det fram at flere tidligere stortingsrepresentanter kan ha fått utbetalt for mye pensjon fra Stortingets egen pensjonsordning. Hvis vi forutsetter at i alle fall noen av disse representantene har fått for mye utbetalt, diskuter om Stortinget kan kreve hele eller deler av beløpet tilbake. Diskuter også om Stortinget eventuelt kan kreve renter på beløp som må betales tilbake.

Jeg kjenner ikke saken annet enn gjennom media. Her er noen lenker som kan gi mer informasjon:

Lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter
Riksrevisjonens rapport
Dokument 17 (2002–2003)
Stortingets svar til Riksrevisjonen
Jagland vurderer ekstern gransking (Aftenposten — med lenker til relaterte artikler)
Dagsavisen — samleside
VG (med lenker til flere oppslag)

Den som vil gå litt videre (men da ut av pengekravsretten) kan se på hvilket tolkingsspørsmål knyttet til stortingspensjonsloven § 2 som kommer til overflaten i spørsmålet om hvorvidt de tidligere statsministrene Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland uberettiget har fått utbetalt pensjon eller ikke. Her er noen medieoppslag om dette:

VG — Bondevik står på Riksrevisjonens liste
Dagsavisen — Bondevik fikk for mye pensjon
Dagsavisen — Gros pensjon granskes
Aftenposten — Gro kan bli gransket
Dagbladet — Her er Gros forklaring om pensjonen

For å abonnere på serien, legg http://blogg.torvund.net/category/undervisning/pengekravsrett/feed inn i din RSS-leser, f.eks iTunes. (Selv bruker jeg iTunes for å abonnere på podcasts, og synes det fungerer aldeles utmerket. Og det er gratis. Kopier strengen, gå til “Avansert” i iTunes menyen, velg deretter “Abonner på poscast” og lim inn strengen. Det er alt.)

Du kan finne noen PowerPoint presentasjoner om enkelte emner på:

For oppgaver du kan arbeide med, gå til følgende temaer:
Betalingsplikt

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
– oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
– provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Siden det var en feil i den filen som først ble lagt ut, kommer den her på nytt (selv om feilen også er rettet i den opprinnelige postingen).

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk– og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.

Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.

Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker — og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.

Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.

Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio– og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.

Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.

Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.

Eirik Newth har på sin blogg etterlyst tanker mulige forretningemodeller. Dette har jeg tatt opp i en egen kommentar.

Før jeg kommenterer dette nærmere, kan følgende slås fast: Det er ulovlig å gjøre verk tilgjengelig på internett uten opphavsmannens samtykke, enten dette skjer ved såkalt fildeling eller på annen måte. Det er heller ikke lov å kopiere filer til privat bruk dersom det man kopierer fra er ulovlig fremstilt eller ulovlig gjort tilgjengelig, hvilket i praksis vil si at det ikke er tillatt å laste ned fra internettkopister, også kalt “fildelere”.

Vi må forsvare retten til å kunne skape. Kopistene trenger ikke noe forsvar. Der det i dag er grunn til bekymring er når man risikerer å bli saksøkt om man bruker av kulturarven til å skape nye verk. Ole John Aandal har nylig kommet i medienes søkelys for det han stiller ut i Porsgrunn kunstforening. Han har bl.a. brukt bilder av halvnakne jenter, bilder han har funnet på nettet og brukt uten å spørre noen om tillatelse. Hans bruk av bildene er etter min mening klart ulovlig. Han burde åpenbart ha innhentet samtykke fra jentene (noe han ganske sikkert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Den samme Ole John Aandal har også gjort seg bemerket ved å manipulere seg selv inn i kjente bilder. Han bearbeider her andres verk. I dette tilfelle kan det ikke være særlig tvilsom at det er en bearbeidelse og ikke et nytt og selvstendig verk, slik at han måtte ha innhentet samtykke fra fotografene. At jeg verken ville ha spandert penger eller veggplass på hans bilder hindrer ikke at de illustrer spørsmålet om hva slags frihet man skal ha til å kunne skape verk basert på det andre har gjort før. Nidkjære rettighetshavere som går etter folk som Ole John Aandal kan bidra til å gjøre rommet for skapende innsats ubehagelig trangt. Det er det viktig å hindre.

Så til noen av de temaene som blir tatt opp i kommentarene.

Mange henger seg opp i valg av ord, nærmere bestemt om ordet tyveri. Hvis man tenker strengt strafferettslig er ulovlig kopiering ikke tyveri, akkurat som ”kjøp” av musikk i form av nedlastbare filer i kjøpsrettslig forstand ikke er kjøp. Men det er lite interessant å diskutere slike juridiske nyanser i denne sammenhengen.

Det er ganske primitivt å si at bare fysiske gjenstander kan ha verdi, og at det følgelig er greit så lenge man ikke frarøver noen deres fysiske gjenstander. En forfatter lever av å selge sine bøker.  De fleste overlater jobben til et forlag og får en viss prosent av salget. Om andre begynner å dele ut boka gratis, da blir det færre som kjøper. Forfatteren har en enerett bl.a. til å lage eksemplarer av boka. Når noen gir ut piratversjoner forsyner piratene seg av den verdien som forfatterens rett utgjør. Man tar fra forfatteren. Musikkpiratene snylter på komponister og musikere og plyndrer dem for verdier. Om man kaller det tyveri eller noe annet er bare et spørsmål om valg av ord. Men de som ikke klarer å se at det er “tyveri” å forsyne seg med ditigale ytelser er fanget i den samme gamle tankegangen som de som heller vi ha leksikon i bokhylla fremfor å ha tilgang til leksikon på nettet.

Når plateselskapene driver lobbyvirksomhet skyver de noen fattige kunstnere foran seg. Når piratene skal rettferdiggjøre sine handlinger peker de på noen styrtrike stjerner. Begge deler er like galt. Underholdningsindustrien driver sin virksomhet for å tjene penger, ikke fordi de føler en omsorg for kunstnere. De fleste kunstnere, også musikere, tjener dårlig. En musiker kan godt ha bildet sitt i avisene og være “kjendis”, men de fleste – også de som er kjente – tjener lite penger. Når CD-salget stuper betyr det at de som tjente dårlig fra før får enda mindre.  At Paul McCartney også tjener mindre, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av veldig mange musikere og den aller øverste toppen på isfjellet. Så spørsmål om man synes synd på Elton John, som noen selvfølgelig har kommet med i debatten, er helt på siden.

Opphavsrettens død har blitt spådd lenge. For en tid siden fant jeg en artikkel fra 1955 hvor forfatteren hevdet at opphavsretten snart ville dø. Den gang var det båndopptageren, eller magnetofonen som den ble kalt den gangen, som var den store trusselen. Det som gjorde artikkelen særdeles interessant er at argumentasjonen er omtrent identisk med den vi nå hører fra de som mener at internett vil bety slutten for opphavsretten. Han som skrev dette for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hevder tilsvarende i dag tar like mye feil. Ungdommelig engasjement kombinert med en fullstendig historieløshet er ikke alltid oppskriften på velbegrunnede standpunkter. Opphavsretten vil endre seg. Opphavsretten, eller det som utviklet seg til å bli opphavsrett, har siden Gutenberg blitt utfordret  av ny informasjonsteknologi. Den vil nok klare dagens utfordring også.

Opphavsretten vil overleve ganske enkelt fordi den er helt nødvendig hvis vi ønsker at kulturen ikke skal stoppe opp og dø. En forfatter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen betaler for bøkene. Forfattere kan ikke leve av å lese høyt fra bøkene eller selge t-skjorter med bilder av seg selv. Komponister vil ikke tjene penger på at musikken deres blir spilt om man fratar dem opphavsretten. Og filmsett kan ikke reise på turne og spille filmen som teater.  Penger får kanskje ikke folk til å bli skapende, men mangel på penger kan gjøre at kunstnere ikke kan bruke sin tid på å skape kunst. En sulten kunstner er mer opptatt å skaffe mat enn av å skape kunst. Man må løfte blikket litt over fjortisnivået og  se at kultur er mer ungdommens musikk. Dette gjelder ikke minst de journalister som skriver om dette.

Opphavsmannens enerett består av to elementer: Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Den som laster ned musikk fremstiller eksemplar av musikken. Den som sprer musikken på nettet gjør den tilgjengelig for allmennheten i tillegg til å fremstille eksemplar.

Enerettene er ikke absolutte. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, selge eller gi bort sitt eksemplar (men ikke leie det ut). Men å kjøpe en bok gir ikke noen rett til å trykke opp et eget opplag som man deler ut til alle som måtte være interessert.  Om  man har musikken på sin iPod må man gjerne dele sin iPod med andre ved f.eks. å låne den bort. Men å la andre kopiere den musikken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å trykke nytt opplag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkalte “fildelerne”. De produserer nye opplag gjennom massekopiering via nettet. På dette punktet bommer også Eirik Newth i sin kommentar i Dagbladet.

Man kan etter åvl § 12 i et begrenset omfang fremstille kopier til privat bruk. Det er vanskelig å si hvor grensen skal trekkes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-format og har en del av dem lagret på min iPod. Det anser jeg for uproblematisk. At min datter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vurderingen om opphavsmannen får betalt. Så lenge jeg har kjøpt CD og den bare kopieres innenfor den kretsen som ville være en vanlige brukerkretsen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begynner å kopiere eller legge til rette for å kopiere til folk utenfor den aller nærmeste kretsen begynner det  å bli mer problematisk. At man sender en fil til sine nærmeste venner og sier ”hør på dette!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sende det til alle sine 438 ”venner” på facebook. Man kan nok heller ikke la sine venner kopiere hele musikksamlingen. Og man kan selvfølgelig ikke stille musikken til disposisjon for andre i et kopieringsnettverk.

At mange sier de laster ned og og lar andre kopiere filer med god samvittighet, overrasker ikke. Andre snyter på skatten med god samvittighet, og fildelerne er ikke noe bedre enn skattesnyterne – uansett hva  man gjør for å bleke eller hvitvaske sin samvittighet. Jeg mener at både skattesnyteri og ”tyveri” av andres åndsverk er uakseptabelt. De som fremstilles som helter i Dagbladets reportasje er omtrent som regnskapsføreren i Taxisvindelsaken. De legger til rette for at andre skal kunne snyte andre for deres rettmessige inntekter. De som laster ned har omtrent samme moralske standard som skattejukserne i taxibransjen. Man kunne ha pakket et forsvar for skattesvindel inn i den samme retorikken som piratene bruker: “Jeg skulle gjerne betalt skatt hvis jeg visste at pengene gikk til skole, gamle og syke, og ikke til late byråkrater, en meningsløs krig i Afghanistan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som systematisk plyndrer opphavsmenn enn jeg har for andre som driver økonomisk kriminalitet. Det er ingen grunn til å fremheve dem som helter.

Alle kan spekulere i hvordan fremtidige forretningsmodeller kommer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til disse spekulasjonene her. Men vi må i alle fall regne med en mangfoldig og lite oversiktlig distribusjon. Noen vil bare være opptatt av å gjøre sine ting kjent og gjør alt gratis tilgjengelig for alle. Som opphavsmann står man helt fritt til å gjøre dette.  Vi vil abonnere på ulike tjenester som hjelper oss å finne fram til det vi er interessert i. Det som alle vil ha må vi ganske sikkert betale for. Jeg tror vi vil få en ny runde med DRM, men i en mykere variant enn den som mange nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skulle velge å legge navnet på lisenshaver inn i filen vil det ikke hindre ens egen utnyttelse eller annen lovlig bruk. Men det kan fortelle hvem som har delt alle sine filer på nettet, og kan få mange til å tenke seg om en gang eller tre før de legger filene ut på nettet. Det er sikkert andre muligheter også. Den som lever får se.

Platebransjen viser klare dinosaursymptomer. Det var Apple som fikk fart på nettsalg av musikk. Musikkbransjen klarte det ikke selv. Jeg har ikke særlig tro på at den tradisjonelle musikkbransjen vil være de som kommer opp med nye og innovative forretningsmodeller. De sitter alt for mye fast i tanken på å diktere markedet i stedet for å lytte til det. Musikken vil uansett overleve. Kanskje vil fildelingsentreprenører være de som leverer de nye kommersielle tjenestene. Om plateselskapene skulle miste kontrollen over distribusjonen så vil det være bra for alle andre enn plateselskapene. Skal man være riktig kynisk, så må regne med at andre står klare til å overta musikken om dinosaurene skulle dø ut. Dette er kapitalismens brutale lov, og den gjelder for plateselskaper også.

Men uansett hvem som står for distribusjonen, så må det være mulig for innholdsleverandørene å ta betalt dersom de skulle ønske det. Man må kunne sikre sine rettigheter og unngå plyndring fra pirater. Hvis ikke vil mange ikke være interessert eller ha mulighet til å levere innhold. Da blir vi alle fattigere.

De virkelige skurkene i dagens platemarked er kjeder som Platekompaniet og FreeRecordstore. Det er disse som struper tilgjengeligheten ved bare å ta inn et begrenset utvalg og det er disse som tjener mest på de plater som selges. Jeg vet ikke hva slags marginer disse har, men jeg vil anta at et sted mellom 25 og 40% av det vi betaler for en CD går til butikken. Så kan plateselskap, musikere, komponister og andre dele resten. Men disse kjedene har ikke noen lys fremtid foran seg. Hvis vi vil ha musikken på CD kan man heller bestille fra CDON.COM eller Amazon – eventuelt fra nettbutikker som har spesielisert seg på de som deler vår sære musikksmak. Og stadig oftere vil vi klare oss med musikken uten å kjøpe plastikk.

Noen har også kommentert min manglende tiltro til mikrobetalinger og mener at jeg har en grunn analyse, eller noe i den retningen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Selv mener piratene — fortsatt i følge Dagbladet — at de representerer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt terrorister også tenker, selv om man selvfølgelig ikke kan sammenligne musikk– og filmpiratenes handlinger med terrorisme. Piratguruenes virksomhet minner mer om de som i skjul sørger for at penger ikke tilflyter skattemyndighetene eller som hvitvasker penger.

Hvis vi ønsker at musikere og filmskapere skal fortsette med å skape musikk og film så må de også ha muligheter til å leve av det de gjør. Man liker å hvitvaske sin samvittighet ved å hevde at de bare stjeler fra grådige plateselskaper, ikke fra artistene. Mange hevder at de vil betale dersom de bare vet at pengene kommer til artistene, ikke til rike plateselskaper. Det tror jeg ikke noe på. Det koster ingen ting å si at man ville ha betalt dersom …, men å faktisk betale er noe annet. Dessuten er det feil at pengene ikke (også) går til artister, komponister, osv. Det er samme form for moral som man finner hos de som unnskylder forsikringsbedrageri med at det bare går ut over rike forsikringsselskaper. Selvfølgelig er det andre forsikringskunder som betaler regningen, akkurat som det i førse rekke er musikere som lider under piratenes herjinger.

CD-salget har sunket dramatisk, særlig i ungdomsmarkedet. Det ligger en viss ironi i at piratene først og fremst ødelegger for “sine” musikere. Vi har nettopp kunnet lese at de store plateselskapene i 2007 bare gir ut én debutant i Norge. Selv om det ikke er de fire store som står for den mest spennende musikken, så viser det at markedet for den musikken er i ferd med å bli ødelagt – og det er piratene som bærer hovedansvaret. Musikk som henvender seg til et litt eldre publikum lider ikke på samme måten, derfor satser plateselskapene heller på det. Salget av klassisk musikk har økt med 25% i 2007, mens platebransjen som helhet melder om svært så triste salgstall. Interessant nok er det nedlastingstjenestene som bidrar mest til økningen, og den tilgjengelighet dette skaper øker også salget av CDer. Dette har bidratt til at samtlige innspillinger som plateselskapet Simax har produsert i de 38 årene selskapet har eksistert er tilgjengelige i dag. Så for deler av platebransjen er det klare lyspunkter.

De fleste plateselskaper er små. I Norge organiserer FONO ca 120 plateselskaper. Mange av disse drives av musikerne selv. De gir kanskje ut bare sin egen musikk, eller de er “misjonærer” for en type musikk, som f.eks. HotClub Records. Disse blør selvfølgelig like mye som de store av skadene de påføres av piratene. Men samtidig er det disse selskapene som vil nyte godt av at vi kan frigjøre oss fra platebutikkjedene. Musikken er tilgjengelig selv om kjedene ikke tar den inn.

Betalingsløsninger

Piratene erkjenner at musikere må ha inntekter. I Dagbladets artikkel nevnes reklame. Under et debattmøte i Studentersamfundet i Trondheim tidligere i høst var det noen av pirtaenes forsvarere som også tok til orde for en bredbåndsavgift, i tillegg til gjengangere om reklamefinansiering m.m. Jeg har kalt dette naivt, og står fast ved det. Jeg vil langt heller at musikerne skal få inntekter fra at jeg betaler for musikken enn ved at jeg kjøper en shampo som musikerne reklamerer for. Den type argumenter smaker mest av tankegangen “ja, de må ha penger, men noen andre får betale”.

Eirik Newth nevner i sin kommentar betaling fra staten, og han viser til at kulturen innen 2014 skal utgjøre 1% av statsbudsjettet. Vi har lenge fått høre at norsk forskning skal opp på det som er gjennomsnitt for OECD-land, 3% av BNP. Politikerne har snakket i mange år, men vi har ikke kommet noe nærmere målet. Så løfter fra politikere tror jeg på når de innfris. Dessuten vil statlige ordninger gjerne bety at en gitt sum skal deles mellom de som berettigede. Suksess avler armod. Hvis det blir større etterspørsel etter musikk blir det fler som skal dele uten at potten som skal deles blir noe større.

Piratene liker å fremstille det slik at opphavsrett er et hinder for kulturen. Det er stort sett tull. Hvem som helst kan gi ut sine egne ting og gjøre det tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Hvis man vil gjøre det tilgjengelig gratis, må man gjerne gjøre det. At hvem som helst ikke fritt kan gi bort det som andre har skapt hindrer bare tyven, ikke skaperen. Opphavsretten kan nok skape noen problemer for den som lager et eget verk basert på noe som andre har gjort før. Men det er ikke dette piratene driver med.

Internet åpner for mange nye og interessante forretningsmodeller – eller distribusjonsmodeller om man ønsker å distansere seg fra det forretningsmessige. Plateselskapene har ikke akkurat vært i front her, og de kan i stor grad takke seg selv for den situasjonen de har havnet i. Men det forsvarer ikke piratene. Å forsvare piratene med at plateselskapene har opptrådt dumt er som å forsvare innbruddtyver med at folk er for lite flinke til å innstallere sikre låser. Tyveriet er uakseptabelt uansett hvor lett det måtte være å stjele.

Den som måtte ønske det står helt fritt til å gjøre sin musikk tilgjengelig på nettet, gratis eller mot betaling. De som mener at de ikke trenger plateselskapene kan finne sine egne veier. Radioheads eksperiment med å la folk selv bestemme hvor mye de skal betale er interessant. Men det er motstridende opplysninger om hvor vellykket det har vært rent kommersielt. Noen hevder at 62% ikke har betalt noe. Rolling Stone hevdet i sin TV-podcast “New Music Tuesday” 16. oktober at de fikk 10$ i snitt. Dagbladet ar opplyst at de betalte 8£.

Initiativ som Creative Commons lager standardvilkår som skal gjøre et enklere å gjøre verk tilgjengelig med mindre restriksjoner enn det som følger av generell opphavsrett. Ideen er utmerket. Som opphavsmann kan jeg sette de vilkår jeg vil, og det er greit at man ikke må snekre sammen noe selv hver gang. Men systemet kunne ikke ha fungert uten opphavsretten som grunnmur. Det er min opphavsrett som gjør at jeg kan sette bindende vilkår – f.eks. at verket ikke skal kunne utnyttes kommersielt eller at bearbeidelser skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår. Dessverre er Creative Commons også så preget av usansk tenkemåte at deres løsninger ikke kan anbefales f.eks. i Norge. Det er nok et eksemple på at man i USA mener at verden skal tilpasse seg USA i stedet for at USA tilpasser seg verden, og er en eksport av usanske opphavsrettsproblemer.

Jeg tviler likevel på at Radioheads modell vil fungere til hverdagsbruk. Det dreier seg om en kjent gruppe og de har fått svært så mye pr for sitt lanseringsstunt. Unge håpefulle kan neppe regne med at de som likte det de hørte vil betale. Jeg har selv et relativt populært nettsted med mye materiale for de som er interessert i å spille gitar. Det er en knapp med oppfordring om å donere en slant om det de finner har verdi for dem. Det er 100–150.000 besøkende hver måned og jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger. Men ingen betaler. De fleste betaler ikke frivillig for noe de kan få gratis. Det er ikke noe problem for meg. Dette er bare en hobby og jeg lever av andre inntekter. Men for en musiker som lever fra hånd til munn kan det bety ganske mye.

En betalingsløsning er avgjørende. Den må være sikker og billig, men først og fremst enkel. De samme personene som sier de aldri vil betale for musikk betaler gladelig mer enn hva man må betale iTunes eller Musikkonline for å få en lobotomert versjon av låta som ringetone på mobiltelefonen. Enkelhet er nok viktigere enn prisen.

Spoler man tiden noen år tilbake var det mye snakk om mikrobetaling. Det har blitt ganske stille om dette. Den viktigste grunnen er nok at ingen har klart å levere det de lovet. Det er lett å lage en prototyp som kan demonstreres på konferanser og messer. Når den skal skaleres opp til å kunne fungere kommersielt i et globalt marked får man problemer. Legg til at det skal være sikkert, enkelt og billig. Om det koster 3 kr å overføre et beløp, så er det ikke dyrt. Men hvis beløpet som skal overføres er 1 kr, da må man betale 4 kr og har 75% transaksjonskostnader. Ingen vil ha slike systemer.

Eirik Newth tror på det han kaller buffetmodellen. Man betaler en fast pris og så kan alle ta det vil ha. Det kan nok være nyttig for en del “kjekt å ha” tjenester, som et oppslagsverk. Men jeg tror ikke på den for tjenester hvor noen er storkonsumenter mens andre knapt gjør bruk av tjenestene. Enten vil man få inn for lite penger til fordeling, eller så vil noen mene at de betaler alt for mye for tjenester som de i liten grad benytter. Dessuten er det mest rimelig at de som bruker mest også betaler mest. Men om man gir opp tanken på å følge betalingsstrømmen fra ende til ende, er det kanskje mulig å få funksjonelle modeller som ikke koster for mye.

Kan man vinne mot piratene?

Man kunne like gjerne ha spurt om man kan vinne mot skattesnytere, narkotikahandlere, hjemmebrennere, butikktyver, osv. Det er urealistisk at man kan bli kvitt problemet. Men det kan begrenses.

Bransjen må komme opp med løsninger som er konkurransedyktige. Selv har jeg først i det aller siste begynt å kjøpe musikk fra iTunes og Musikkonline. Med dårlig lydkvalitet og restriksjoner på bruk har prisen vært for høy. Jeg har heller kjøpt musikken på CD. Nå leveres bedre lydkvalitet og man går bort fra DRM. Det gjør at produktet noe mer forsvarer prisen og det har blitt mer interessante tjenester. Men det er fortsatt for dyrt. Når musikkbransjen lenge lot piratene få 100% av markedet for nedlastbar musikk må man bare innse at det vil koste mye å ta igjen det tapte. Det vil være en langsiktig investering som kan gi gevinst en gang i fremtiden, men ikke nå.

Det er ikke myndighetens oppgave å rydde opp i platebransjens delvis selvforkyldte problemer. Vi må ikke ende som i USA, hvor man kan få inntrykk av at den største forbryltelse man kan begå er å kopiere litt musikk og hvor alle personvernhensyn settes til side av hensyn til underholdningsbransjen. Det er hinsides enhver fornuft når en enslig mor må betale 220.000 dollar for angivelig å ha lastet ned musikk omtrent tilsvarende det man får på en CD. Men de som organiserer piratvirksomheten ved å drive servere m.m., bør behandles som alle andre som bedriver økonomisk kriminalitet. Jeg vil heller ikke ha særlig medfølelse med den som etter å ha lastet ned 10.000 musikkspor ulovlig blir presentert for en regning på f.eks. 100.000 kr, og at de som har gjort musikken tilgjengelig i fildelingsnettverk møtes med langt større krav. Det er ikke mer enn en rimelig erstatning for de tap de har påført andre.

Musikkbransjen vil få mindre makt. I tidligere tider tengte man et plateselskap for å kunne spille inn musikken. I dag er det billig å innrede et studio. Man trenger ikke investere i å lage plastikkskiver. Og man trenger ikke kjedebutikker som Platekompaniet og Free Record Shop. Det betyr i praksis at man ikke trenger det etablerte distribusjonsapparatet. For oss som liker “smal” musikk er det en befrielse at vi ikke er prisgitt innkjøperne i de ultrakommersielle platekjedene. Det vil gå noen år før vi er der. CDen vil sikkert leve lenger enn mange tror. Men den vil bare være en av mange distribusjonsformer i et mangfoldig og uoversiktlig marked.

Jeg tror også at vi vil se mer sofistikerte tekniske beskyttelsessystemer enn de vi har hatt til nå. DRM er i seg selv helt greit. Det er måten man har brukt dette på som er problemet. Jeg vil ikke ha et system som låser meg til å kjøpe alle mine fremtidige musikkspillere fra Appel. Det er en viktig grunn til at jeg ikke har kjøpt musikk fra iTunes. Et system som i liten grad begrenser min bruk, men som gjør det vanskelig å spre musikken til en stor krets på nettet, er helt ok. Hvordan en slik løsning vil se ut, vet jeg ikke. Men den kommer nok.

Men musikere og andre kunstnere må kunne leve også i fremtiden hvis vi skal få musikk som vi kan lytte til. Vi som bruker deres musikk skal fortsatt betale — alt annet vil være urimelig. Utfordringen er hvordan vi skal sikre at fremtidens kunsntere får betalt for det de leverer, ikke hvordan vi mest mulig effektivt skal kunne stjele fra dem.

At vi ikke blir kvitt skattesnyterne betyr ikke at vi skal gi opp og si at folk får betale det de måtte ønske i skatt. En erkjennelse av at vi ikke blir kvitt problemet betyr ikke at vi skal forsvare skattesnyterne. Det er ikke noen større grunn til å akseptere musikkpiratene enn til å akseptere skattesnyterne.

Ole Johan Aandal svever åpenbart i den misforståelse at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på nettet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg finner på nettet enn et bilde jeg finner i en bok, på en utstilling eller et annet sted. At han “kommenterer de nye mediene” og “internett har kommet for å bli”, slik han uttrykker det overfor Dagbladet, gir ham ikke noen generell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bildene, og de har rettigheter som fotograf. Bildene det her er snakk om er neppe åndsverk, men er uansett vernet etter åvl § 43a. Andres bilder er ikke “felleseie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans manipulasjonsbilder, som Dagbladet viser noen av, står i et tvilsomt forhold til andres rettigheter. Å manipulere sitt eget ansikt inn i kjente bilder kan ikke innebære at han skaper “et nytt og selvstendig verk” i forhold til det bildet som er manipulert.

Den viktigste bestemmelsen i denne sammenhengen er nok likevel åvl § 45c om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at fotografi som avbilder en person ikke kan “gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”. Slik bildene er beskrevet kan det være liten tvil om at de avbilder personer. Det er noen unntak fra dette, bl.a. hvis “avbildningen har aktuell og allmenn interesse”. Men bilder av halvnakne jenter har ikke aktuelle og allmenn interesse.

Ole John Aandal kunne ha valgt å manipulere bildene slik at personene ikke kunne kjennes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hensyn til de avbildede. Hans manipulasjonsbilder viser at han ikke er fremmed for å gjøre dette, selv om manipuleringsarbeidet til tider virker ganske amatørmessig (men det er kanskje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jenter kler av seg foran kamera og legger bildene ut på nettet. Det er ubetenksomt og dumt, og det er nok mange som siden angrer på dette. Men det gir uansett ikke andre noen rett til å bruke bildene. Kanskje synes de som stiller seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle griser som søker nettporno enn det er å bli stilt ut i den borgerlige offentlighet i en kunstforening.

Det er ikke uvanlig at de som utgir seg for å være kunstnere har et stort og oppblåst ego. Men at man kaller seg kunstner betyr ikke at man fritt kan misbruke andre mennesker i sine prosjekter.

Paul Bjerke vil ha et klageorgan av to grunner:

“- Når jeg har tatt til orde for en formalisert ordning, er det av to grunner. For det første, fordi det vil utgjøre en motvekt mot kommersielt press. Og for det andre, fordi det er en mulighet for de som føler seg uthengt eller at ytringsfriheten er blitt misbrukt ovenfor dem å klage. De får et sted å klage til som er enkelt, billig og praktisk å gjennomføre.”

Hva slags sanksjoner et slikt klageorgan skulle ha, sies det ikke noe om.

Ytringsfriheten har sine grenser. Personvern og diskrimineringsforbud er to av de interesser som kan begrunne at ytringsfriheten ikke er absolutt. Men grensene er og skal være vide. Når noen sier at ytringsfriheten “misbrukes” så er det bare en forkjønnende omskriving av et ønske om å begrense ytringsfriheten. Jeg er dypt skeptisk til et klageorgan som skal “dømme” lovlige ytringer som “uetiske”, og dermed kunne ilegge ikke nærmere spesifiserte sannsjoner.

Når det gjelder ærekrenkelser er det et viktig skille mellom karakteristikker og beskyldninger. Man kan mene hva man vil og man har (nesten) full rett til å gi uttrykk for sine meninger. Hvis jeg mener at Carl I Hagen er en pompøs og ufordragelig dobbeltmoralist som aldri har sluttet å selge sukker, og som er mest opptatt av å sole seg i glansen av sitt eget speilbilde, så har jeg også rett til å si det. Og dette er kortversjonen av hva jeg mener om Carl I Hagen. Om man skulle komme med konkrete beskyldninger om ulovlige handlinger, uetiske handlinger, osv, så bør man ha dekning for det man sier. Skjønt sannhetskravet er ikke absolutt. Hvis man har gjort et journalistisk forsvarlig arbeid vil man ikke kunne dømmes for ærekrenkelser selv om det skulle vise seg at det man skriver ikke var sant likevel.

Skjellsord er en forurensning av den offentlige (og private) debatt. Det er ikke særlig hyggelig om en drittsekk tømmer sitt innhold over en. Men ytringsfrihet er så viktig at vi ikke skal stoppe kritikk fra folk som ikke evner å uttrykke seg i dannede former, under påskudd av at det er et misbruk av ytringsfriheten. Vi må ikke bli så redde for litt slagg i form av skjellsord at vi med et slikt påskudd snevrer inn ytringsfriheten. Forøvrig sier skjellsord som regel mer om den som serverer dem enn om den som blir skjelt ut. Det er den som har mye dritt å slenge som er en drittsekk, ikke den som dette slenges mot. Jeg synes f.eks. at Gerd Liv Valla bekrefter det meste av den kritikk som har vært rettet mot henne med sine offentlige angrep på sine motstandere.

I land med formell, men ikke særlig reell ytringsrihet er det forøvrig en vanlig taktikk å anklage kritikere for ærekrenkelser av statsledere og andre maktpersoner.

Jeg har ikke noe ønske om et økt støynivå i den offentlige debatt ved bruk av flere og grovere skjellsord. Men dette er likevel noe vi må tåle. Særlig må vi tåle at offentlige personer blir karakterisert på ufine måter. Og fortsatt er det nok slik at støy nok kan gi oppmerksomhet, men det blir bare oppmerksomhet om støyen. Den som pakker det han eller hun måtte ha av budskap inn i støy vil ofte oppleve at budskapet drukner i ens egen støy. Man behøver ikke gå lenger enn til min kollega Carl August Fleischer for å finne et eksempel på en som i stor grad har satt seg selv utenfor seriøs debatt gjennom gjentatte og kjedsommelige utskjellinger av kolleger. Støynivået blir så høyt at de gode poenger han vitterlig har ikke kommer fram. Man ender som medieklovn i stedet for å være en seriøs debattant. Carl I Hagen plasserer seg også der når han beveger seg ned på sin kones debattnivå. Men hos han er det vel heller ikke så mye innhold bak støyen.

Om man skulle ønske seg noen form for etiske regler på dette området, så måtte det være i forhold til utlevering av andre folks privatliv. Men her er de ukeblader som Se og Hør, og daglige ukeblader som Dagbladet og VG et langt større problem enn bøker.

De uautorisete biografier er en problematisk sjanger. Disse går i stor grad ut på å grave fram private opplysninger om personer uten deres samtykke. Men stort sett er det bare offentlige personer som utsetter for noen slikt – en uautorisert biografi av en ukjent person er ikke en type produkt som vil selge særlig mye. Nøkkelromaner og annen bruk av levende modeller for romanfigurer er også problematisk. Den som ufrivillig står modell for en relativt lett gjenkjennelig romanfigur, men gjerne med en del egenskaper som ikke har rot i virkeligheten er i praksis forsvarsløs. Man vil alltid kunne møtes med at det er en oppdiktet person med karaktertrekk hentet fra mange personer – noe som sikkert også er tilfellet. En side av problemet kan også være at vi alle er så selvopptatte at vi bare ser oss selv om vi skulle være eneste modell. På dette området kan det være grunn til å diskutere etikk. Men karakteristikker av offentlige personer får vi tåle.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

Jeg har til nå valgt å kjøpe min musikk på CD, selv om jeg ganske umiddelbart spiller den over til mp3. Nedlastingstjenester som Musikkonline og iTunes har ikke vært interessante nok. Prisen har vært for høy i forhold til man fikk igjen.

9,50 for et enkeltspor eller 86 for et album er ikke spesielt dyrt. Men vi har måttet leve med en teknisk beskyttelse (DRM) som i alle fall har gjort det komplisert å kunne spille musikken på annet utstyr enn den PCen musikken ble lastet ned til. Lydkvaliteten var heller ikke god nok.

Nå har man fjernet DRM. Ved at man etter hvert at økt bitraten til fra 256 til 320 k har også lydkvaliteten kommet opp på et nivå hvor man kan begynne å sammenligne med CD. Så fra nå av vil også jeg bli kunde hos Musikkonline.

Av de deltagende debattanter var det Trygve Hegnar som var mest to the point. Han karakteriserte forlagets opptreden som sleip. Det er jeg enig i. Jeg vil ikke forsvare forlagets handling. Men det er et langt stykke fra det å være sleip forlegger til det å gjøre noe ulovlig, og det er enda lenger til å stanse boken før den faktisk er utgitt.

Hvorvidt forlaget har overtrådt grensen fra det sleipe til det ulovlig i sitt valg av tittel og i billedbruken, er ikke et helt enkelt spørmsål. Jeg er nok tilbøyelig til å mene at dette er noe som prinsessen må tåle. Men spørsmålet er langt fra opplagt.

Det som etter min mening imidlertid er opplagt, er at dette ikke er et tilstrekkelig grunnlag til å stanse boken. Siden Trygve Hegnar deltok i debatten er det fristende å bruke følgende eksempel:

Hvis jeg hadde fått vite at det i neste nummer av “Kapital” står en sterkt kritisk artikkel om meg, en artikkel som jeg mener er ærekrenkende, så kan jeg ikke få stanset artikkelen. Som jeg har beskrevet i Prinsessen, englene og andre eventyr så forbyr Grunnloven forhåndssensur. Jeg hadde pent måttet finne meg i at bladet kom ut, og kunne eventuelt ha gått til sak i etterkant. Så fikk retten vurdere om man hadde overtrådt grensen for det lovlige.

Forhåndssensur, herunder å stanse bøker før de er utgitt, er et meget sterkt inngrep i ytringsfriheten. Ved revisjonen av Grunnlovens § 100 i 2004 ble dette presisert. Man diskuterte også bruken av midlertidige forføyninger for å hindre utgivelse.

St mld nr 26 (2003–2004) avsnitt 5.6 ble spørsmålet drøftet. Og i kommentarene til det konkrete punktet i grunnlovsforslaget ble dette summert opp i pkt. 9.3.4. Der heter det:

“Det fremgår av merknadene til første punktum at bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer som ikke er publisert, innebærer «anden Forhaandskontrol». Dette innebærer likevel ikke et forbud mot bruk av midlertidige forføyninger mot trykte skrifter når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som vil oppstå om en ytring når frem til sitt publikum. Med irreversibel skade menes her skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende økonomisk ansvar (en pengeskade er alltid reversibel) eller annet etterfølgende ansvar. Tilsvarende synspunkter må legges til grunn dersom det er aktuelt å gripe inn overfor ikke-publiserte ytringer med beslag eller inndragning.”

I Brennpunkt-saken (dom HR-2007–00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404) stilte Høyesterett strenge krav for å godta slike inngrep.

At Märtha føler seg krenket ved at hennes navn og bilde blir brukt er ikke noen “irreversibel skade”. Det kommer ikke fram noe ufordelaktig om prinsessen – i alle fall ikke mer enn hun for lenge siden har sørget for selv. Det er bilder av prinsessen over alt, og det bildet som ble brukt er et helt standard portrett. Det viser ikke på noen måten en privat situasjon. At hun misliker det er greit nok. Men det er ikke nok til å stanse ytringen.

Prinsessen og englene

Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:

“Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.”

Selv om ordlyden er ganske klar, så er det likevel en viss åpning for at man kan stanse f.eks. bøker før de har kommet ut. Men det skal mye til.

Jeg har ikke lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett, så jeg vet ikke hvordan de har klart, eller i alle fall forsøkt å manøvrere seg rundt Grunnlovens klare bestemmelse. Jeg tror ærlig talt ikke at det er mulig å komme rundt dette forbudet, og at avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett må være feil.

Det er ikke veldig lenge siden Christer Tromsdal forsøkte å stanse et innslag i NRK Brennpunkt. De fikk medhold i Oslo Tingrett. Men daværende kringkastingssjef John G Bernander valgte å kjøre en tøff linje. Han trosset tingrettens avgjørelse og besluttet at programmet skulle sendes. Saken endte i Høyesterett (dom HR-2007–00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404), og NRK fikk fullt medhold: Det var ikke grunnlag for å stanse programmet.

Grunnen som ble påberopt for å stanse programmet var Christer Tromsdals liv kunne være i fare dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. I saken ble det lagt til grunn at Christer Tromsdal kunne bli utsatt for represalier dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. Men retten mente at det burde være mulig å beskytte ham på andre måter, og at dette derfor ikke var tilstrekkelig til å begrunne et slikt inngrep i ytringsfriheten som en stansing av programmet ville være.

Uten å ha lest boken og uten å ha lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett er det vanskelig å si noe særlig om de konkrete forhold i saken. Men man kan i alle fall slå fast at det er fullt tillatt å skrive en bok om Märthas engler, om kongens seilbåter, dronningens kunstsamling eller Bush’ pudler uten å spørre noen om lov til dette. Jeg kan godt forstå at man ikke vil være særlig begeistret for å bli utsatt for slik omtale. Men det er ingen tvil om at det ville være lovlig.

Det er heller ikke noe i veien for at man bruker et bilde av Märtha på omslaget til en bok om hennes engler. Hun er en offentlig person. Riktignok har også offentlige personer krav på et privatliv. Men å bruke et standard portrett av personen på en bok som handler om henne, det kan man gjøre.

Ut fra omtalen har jeg oppfattet det slik at boken “Märthas engler” slett ikke handler om Märthas engler. I følge Dagbladet er det en oversettelse av en engelsk bok fra 2001 om engletro generelt. Så det er liten tvil om at valg av tittel og omslagsbilde er spekulativt og ikke noe som det er noen grunn til å forsvare. Om det finnes noe som heter “god forlagsskikk”, så må dette klart være i strid med dette. Kanskje kan man også si at det strider mot markedsføringsloven, uten at jeg går nærmere inn på det.

At tittelen og billedbruken er spekulativ og misvisende gjør det imidlertid ikke til noen trussel som rettferdiggjør at boken stanses. Det man først og fremst risikerer er at boken selger mer fordi folk tror den handler om prinsessens engler. Noen trussel mot prinsessen er den ikke.

Det hører med til historien at forfatteren av boken nå vurderer å gå til sak mot det norske forlaget. De liker ikke tittelen og omslaget, og mener at det kan virke som om de går god for engleskole, noe de ikke gjør.

Dersom de gjør alvor av trusselen vil søksmålet sannsynligvis måtte bygge på at den norske utgaven krenker forfatterens ideelle rettigheter etter åvl § 3. Det må da begrunnes i at den norske utgaven “opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. Det kan i seg selv bli en interessant sak om den kommer opp. Vi har ikke mye rettspraksis om dette spørsmålet.

Eventyrprinsessen

Omtrent samtidig står prinsessen som redaktør for en eventyrbok. Det er prisverdig at hun bidrar til å få fram vår store eventyrskatt. Men her har hun, eller snarere hennes forlag, tatt litt for lett på andres rettigheter. Det gir ikke noe godt inntrykk at hun samme uke som hun får stanset en bok på et helt uholdbart grunnlag selv krenker andres rettigheter. Pål Bang-Hansen reagerer kraftig og hevder at prinsessen stjeler.

En oversettelse er i seg selv vernet som et åndsverk. Märtha gir selv begrunnelsen for hvorfor oversettelser er og bør være vernet:

“Når det gjelder H. C. Andersen-eventyrene finnes det mange frie versjoner som vi kan bruke, men vi har valgt Odd Bang-Hansens versjoner, da redaksjonen med prinsessen synes de er svært gode,”

Oversettelse er en kreativ prosess og det er betydelig forskjell mellom gode og dårlige oversettelser. Jeg kjenner ikke veldig godt ulike oversettelser av H.C. Andersen til norsk. Men det fremheves at Odd Bang-Hansens oversettelse ligger svært tett opptil den danske originalen, og likevel fungerer meget godt på norsk.

Forlaget, eller kanskje det er prinsessene denne gangen, har også tillatt seg å endre på teksten. Det har man heller ikke rett til, heller ikke om man har innhentet samtykke til å bruke oversettelsen. En god oversetter velger sine ord med omhu. Det er ikke bare å skifte ut et ord med et annet.

Pål Bang-Hansen reagerer også på at prinsessen har endret teksten”

“Jeg vet hvor viktig det var for ham [Odd Bang-Hansen] at oversettelsen var pietetsfull og tro mot originalen, derfor reagerer jeg på at man nå endrer ordform i nyutgivelsen.”

Selv om prinsessen og hennes forlag hadde innhentet tillatelse fra rettighetshaver, så kunne de ikke uten videre ha foretatt slike endringer. Åvl § 39b første ledd er helt klar, og lyder:

“Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.”

Først og fremst er det forlaget som her har opptrådt særdeles uprofesjonelt. Redaktøren skal velge ut det han eller hun ønsker å ha med, ordne og tilrettelegge stoffet. Så skal forlaget sørge for å klarere rettighetene, eventuelt gi beskjed til redaktøren dersom de ikke får tillatelse til å bruke det de ønsker.

Det blir nesten pinlig når forlaget forsvarer seg med at de først etter at boka gikk i trykken, ble oppmerksomme på at etterkommere etter Odd Bang-Hansen lever i beste velgående og fortsatt sitter på rettighetene til oversettelsene. For det første burde de vite at opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og at det er uten betydning hvilke arvinger som lever eller ikke. For det annet skal ha særdeles dårlig oversikt over norsk kulturliv om man ikke kjenner til familien Bang-Hansen. I følge Pål Bang-Hansen er det fem personer med det etternavnet, så et raskt oppslag i telefonkatalogen burde ha vært tilstrekkelig.

Her må man kunne konstatere at forlaget ikke “oppdaget dette for sent”. De kan ikke ha gjort noe forsøk på å finne ut av dette.

En markedspris er den prisen markedet er villig til å betale, og det forutsetter at det faktisk er et marked for slike ytelser. Markedsprisen må gjelde pris for den akuelle ytelsen, og den aktuelle ytelsen i tomtefestesakene er en tomt som er bortfestet for n år. Markedet for slike tomter kan neppe sammenlignes med markedet for ubebygde, byggeklare tomter. Det er ikke så interessant å kjøpe en tomt som man selv ikk kan utnytte på annen måte enn å feste den bort i f.eks. de neste 46 årene.

Legger man prinsippet om markedspris til grunn, burde det være markedet for slike tomter som man tok utgangspunkt i. Når man i dag snakker om “markedspris” mener man i realiteten prisen på en helt annen ytelse enn den som er aktuell i saken. Og da kan det ikke være riktig å snakke om “markedspris”.

En effekt som ingen hadde forutsett er at salget på nett har bidratt til økt interesse for den samme musikken på CD. Folk finner enkeltspor på nettet, liker det og vil ha hele CDen. Mens andre plateselkaper opplever en markert nedgang i sin omsetning har de klassiske selskapene en markert økning.

Det publikum som kjøper klassisk musikk er neppe veldig opptatt av å kunne stjele musikken gratis fra nettet. Derfor rammes ikke disse selskapene like hardt som de som satser på fjortismarkedet.

Det var klassisk musikk som ble nevnt i dette innslaget. Men jeg vil anta at man vil kunne se den samme tendensen hos selskaper som satser på annen musikk med varig verdi. Om noen av døgnfluene blir borte, så har vel ikke verden gått glipp av så veldig mye uansett. Ingen trenger “musikken” til Lene Alexander.

Jeg har møtt tre løsningsforsøk fra piratenes representanter. Det ene er at man kan innføre en bredbåndsavgift. Alle som har bredbånd skal spleise på musikken som lastes ned. Alle betaler like mye uansett hvor mye musikk de laster ned.

Det neste er at musikken skal finansieres med reklame.

Den siste løsningen er den norske universalløsningen: Onkel stat bør betale.

Et grunnleggende spørsmål er om det er de som bruker musikk som skal betale for den musikken som lastes ned, eller om det skal betales gjennom en flat “skatt”. Holder man grunnleggende samfunnsfunksjoner som skole, helse m.m., så mener jeg at brukerne bør betale. De som bruker mer bør betale mer, såpass enkelt er det. I en debatt om musikkpirater i Studentersamfunnet i Trondheim den 8. september 2007 sa piratenes talsmann at man kunne differensiere ved at avgift var knyttet til båndbredde. Man tar for gitt at den som har stor båndbredde laster ned mye musikk, mens tante Alma klarer seg med en tynn tråd.

Selv har jeg alltid gått for størst mulig båndbredde, men jeg laster ikke ned musikk. Ivrige nettspillere vil nok også ha båndbredde selv om de ikke har tid til å høre mye på musikk. Selv foretrekker jeg fortsatt å kjøpe musikk på CD, selv om jeg kopierer alle mine CDer til mp3-filer. Jeg vil gjerne slippe å betale en gang til for den musikken andre laster ned.

Legger man avgift på bredbånd for å finansiere nedlasting av musikk må man legge på en tilsvarende avgift for å finansiere film. Vi som av og til legger fagartikler, lærebøker og annet på nett vil nok også ha vår del dersom det innføres tvungen brukerbetaling. Så avgiften må være tilstrekkelig til å dekke dette også.

Flate avgifter har den store ulempen at inntekter ikke knyttes til forbruk. Riktignok vil inntektene kunne øke noe etterhvert som flere får bredbånd og eventuelt i takt med økningen i båndbredde. Men kanskje når man et tak, og uansett vil økningen være frikoblet fra forbruksøkningen. Det betyr at man ender med en fast sum som skal fordeles. Øker forbruket av musikk blir det mindre på hver. Og når flere melder seg på og vil ha sin andel blir det flere som skal dele kaka. Man kan måle antall nedlastinger. Men det vil ikke si noe om hvorvidt folk også ville ha betalt for det de laster ned.

Jeg har lagt ut en del musikk på nettet. Det er musikalske eksempler som er en del av mine gitarsider. Jeg tror ikke at det er musikk som noen gang vil kunne bli bestseller, og jeg har til nå heller ikke tenkt på å ta betalt for dette. Men musikk er musikk. Så blir det en kake som skal fordeles etter hvor mye musikk som lastes ned, så vil også jeg ha mine smuler. Og med 100 — 150.000 besøkende hver måned kunne det kanskje bli litt mer enn bare smuler.

Kan man telle hva som lastes ned må det også være mulig å telle hvem som laster ned. Man trenger ikke informasjon om hvem som laste rned hva. Det er mulig å tenke seg systemer som registrerer at person A ha lastet ned x musikkfiler, eventuelt x Mb musikkfiler. I andre enden kan det registreres at musikkfil B har vært lastet ned y ganger. Men trenger man ikke vite for å finne ut hvor mye A skal betale og hvor mye B skal få. Men jeg har liten tro på at piratene har noen vilje til å betale — uansett hvordan betalingen organiseres. Derfor liker man ikke tanken på at penger også må inn, de kan ikke bare gå ut.

Noen synes å mene at alt som finnes på internett, også musikk, skal betales gjennom reklame. I praksis betyr det at kostnadene lastes over på andre produkter, for pengene kommer uansett fra oss forbrukere til slutt. Det kan sies mye om dette. Men jeg nøyer meg her med å si at jeg foretrekker å betale for musikken direkte, og ikke ved at den blir avbrutt av reklame, at jeg må kjøpe andre produkter for å rå tilgang til musikken, osv.

Piratene forsøker gjerne å hvitvaske sin samvittighet på flere måter. Man kan ofte høre at piratene i virkeligheten hjelper musikken ved at de gjør den kjent. Kanskje tror de på dette selv — man blir alltid lett overbevist av sine egne argumenter, særlig når de rettferdiggjør egne handlinger. Det er selvsagt viktig å at musikken blir kjent og gratis distribusjon på nettet kan være en markedsføringsmetode. Men som opphavsmann er det mitt privilegium å bestemme hva som eventuelt skal gjøres tilgjengelig, hvordan dette skal gjøre, osv. Andre må gjerne mene at jeg burde ha gjort det på en annen måte, men det er opphavsmannen som har og som skal retten til å bestemme over dette.

Et argument er at man ikke tar noe fra noen. Musikk er et offentlig gode sier de. En teori om musikk som offentlig gode — på lik linje med luft og vann — overser at musikken må produseres. At reproduksjon og distribusjon er billig betyr ikke at produksjonen er gratis. Det er kostnader som skal dekkes inn, i tillegg til at musikere skal ha til brød, smør og øl. Man stjeler fra noen som ikke er så synlig. Derfor er terskelen lavere enn om man stjeler ting som folk merker at blir borte, og som kanskje krever at man bryter seg inn eller slår ned gamle damer. Det er omtrent den samme argumentasjonen man hører fra de som svindler banker og forsikringsselskaper, som snyter på skatten, jukser med trygd, osv. Noen taper, det er bare ikke så lett å få øye på dem. Som de fleste andre kunstnere så tjener musikere og komponister generelt lite. Noen få har stor suksess, de fleste har det ikke. Et kjent navn er ingen garanti for høye inntekter.

Den andre hvitvaskingsoperasjonen er at man hevder at man gjerne kan betale til artistene, men ikke til plateselskapet. Nå tror jeg ikke at de faktisk vil betale til artistene om de kan slippe unna. Men plateselskapene er ikke bare de fire store. I mange tilfeller er artistene og plateselskapet omtrent det samme. Det finnes mange små plateselskap som drives fra kjøkkenbenken hjemme hos musikere. Vil man ikke betale til plateselskapene blir det ikke penger til musikerne heller.

Plateselskapene må bære et stor del av ansvaret for at piratmarkedet har vokst seg så stort. Plateselskapene må selv ta kostnadene for dette og man bør ikke stramme til i forhold til internett for å redusere plateselskapenes tap. Men dette gjør ikke pirateriet mer akseptabelt.