Av
Olav Torvund -
Skrevet: Wednesday, November 21, 2007 -
Sist endret: May 7, 2009 -
Save & Share -
39 Comments
Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (“fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.
Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.
Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.
Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.
Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.
Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.
Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.
Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.
I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.
Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.
