Olav Torvunds blogg

Pengekrav podcast: Del 2-2 To-partsforholdet

 

 2-2 To-partsforholdet [7:36m]: Play Now | Play in Popup | Download

Pengekrav podcast.  2-1 Noen studiemessige utfordringer

 

 2-1 Noen studiemessige utfordringer [5:47m]: Play Now | Play in Popup | Download

1-2 Faglig systematikk, generelt og om pengekravsrett spesielt

 

 1-2 Faglig systematikk, generelt og om pengekravsrett spesielt: Play Now | Play in Popup | Download

1-3 Om pengekravet

 

 1-3 Om pengekravet: Play Now | Play in Popup | Download

1-4 Betingede krav

 

 1-4 Betingede krav: Play Now | Play in Popup | Download

1-5 Litt om obligasjonsrett

 

 1-5 Litt om obligasjonsrett: Play Now | Play in Popup | Download

Del 1-6 (De må visst legges ut separat for at abonnement skal fungere).

 

 1-2 Faglig systematikk, generelt og om pengekravsrett spesielt: Play Now | Play in Popup | Download

Dette er første del i en ny podcastserie om pengekravsrett, primært laget for studenter som studerer 3. avdeling jus ved Universitetet i Oslo. Men den er tilgjengelig for alle som måtte være interessert.

For å abonnere på serien, legg http://blogg.torvund.net/category/undervisning/pengekravsrett/feed inn i din RSS-leser, f.eks iTunes. (Selv bruker jeg iTunes for å abonnere på podcasts, og synes det fungerer aldeles utmerket. Og det er gratis. Kopier strengen, gå til “Avansert” i iTunes menyen, velg deretter “Abonner på poscast” og lim inn strengen. Det er alt.)

Du kan finne noen PowerPoint presentasjoner om enkelte emner på:

For oppgaver du kan arbeide med, gå til følgende temaer:
Betalingsplikt

 

 1-1 Innledning [2:33m]: Play Now | Play in Popup | Download

 

 1-2 Faglig systematikk, generelt og om pengekravsrett spesielt: Play Now | Play in Popup | Download

 

 1-3 Om pengekravet: Play Now | Play in Popup | Download

 

 1-4 Betingede krav: Play Now | Play in Popup | Download

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
- oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
- provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

I følge Aftenposten 19.02.08 har Ryanair vunnet over Forbrukerombudet i Borgarting lagmannsrett. For egen del kan jeg legg til et heldigvis.

Hvis jeg har oppfattet saken riktig (og i så fall er den ikke helt korrekt gjengitt i Aftenposten), så dreier det seg om gebyr ved refundering av betalte avgifter når en flybillett ikke benyttes. Det er vanlig ved billige flybilletter at de ikke refunderes om de ikke benyttes, og dette gjelder også for Ryanair. Men selskapet betaler bare flyplassavgift m.m. for passasjerer som faktisk flyr. Så hvis en billett ikke blir benyttet, da betaler ikke Ryanair avgifter, selv om avgiftsbeløpet er krevd inn fra kunden.

Det ville ikke vært rimelig om et flyselskap bare kunne stikke slike avgiftspenger i egen lomme. Kunden har betalt en avgift i tillegg til billettprisen, og flyselskapet har krevd inn avgiften på vegne av andre. Så langt har jeg ingen problemer med å være enig med Forbrukerombudet. Etter det jeg forstår er dette også akseptert av Ryanair. Men jeg undrer med over at Forbrukerombudets realitetssans til tider glipper helt i slike saker. For i følge Forbrukerombudet skal ikke flyselskapene få lov til å kreve dekning for kostnadene ved å refundere beløpet. Tvisten har - i følge Aftenposten - stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som verken er urealistisk eller høyt i forhold til å refundere beløpet.

Forbrukere skal ha sine rettgiheter, også overfor flyselskaper. Og Ryanair er neppe den beste i klassen her. Men også forbrukere må akseptere at de selv må dekke kostnadene de selv påfører andre. Den som avbestiller må f.eks. finne seg i å betale et rimelig avbestillingsgebyr for å dekke trasaksjonskostnadene. Dette burde selv Forbrukerombudet forstå og akseptere.