Category Archives: Pengekravsrett

Dette er undervisningsmateriale, i hovedsak podcasts, om pengekravsrett. Den primære målgruppen er studenter på tredje avdeling ved Universitetet i Oslo.

Det er på tide å pensjonere gjeldsbrevloven


Av professor dr. juris Olav Torvund, Universitetet i Oslo

Artikkel publisert i Lov og Rett, vol. 60, 2021, s. 439–446
ISSN 0024-6980 papir, ISSN 1504-3061 online
DOI: http://doi.org/10.18261/issn.1504-3061-2021-07-05


Avtalen med tidsskriftet tillater at jeg gjør preprint-versjonen av denne artikkelen tilgjengelig på denne måten. Det er den siste versjonen jeg sendte tidsskriftet. Jeg kan ikke legge ut pdf-versjonen av artikkelen slik den er publisert i tidsskriftet. Gå til Lov og rett på Idunn.no (Abonnement). Jeg har gjort noen formateringer for å tilpasse den webformatet. Finansavtaleloven av 2020 er ikke satt i kraft når dette publiseres, men jeg valgt å holde med til den og ikke den fortsatt gjeldende finansavtaleloven fra 1999.

Gjeldsbrevloven ble utarbeidet i en tid da dokumentene var viktige. Det er de ikke lenger. Men gjennom analogislutninger har den fått status som en slags generell lov om pengekrav. All rettsutvikling på dette området, i stor grad initiert fra EU, har skjedd innenfor rammen av finansavtaleloven. En ny finansavtalelov ble vedtatt i 2020. En til dels overlappende behandling innenfor gjeldsbrevloven og finansavtaleloven gir en unødvendig uklarhet. Hvorvidt det er utstedt et enkelt gjeldsbrev eller det er et enkelt krav, har så liten praktisk betydning at særreglene for gjeldsbrev med fordel kan droppes. Etter at de fordringer som faktisk omsettes skal registreres i en verdipapirsentral, er det neppe heller noen grunn til å opprettholde omsetningsgjeldsbrevene. I den grad noen bestemmelser i dagens gjeldsbrevlov bør videreføres, bør det skje innenfor rammen av finansavtaleloven.


1 Innledning


Gjeldsbrevloven ble utarbeidet i en tid da papirdokumenter var viktige. Det er de ikke lenger. Når dokumentene forsvinner, trenger vi heller ikke lover som regulerer disse dokumentene. Sjekkloven og vekselloven vil gli over i historien når disse dokumentene ikke lenger brukes, enten de formelt oppheves eller ikke. Gjeldsbrevloven regulerer direkte bare gjeldsbrev. Gjennom analogibyggverk har den imidlertid blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, og det er derfor en risiko for at den vil overleve gjeldsbrevene.

Gjeldsbrevloven er et resultat av nordisk lovsamarbeid. Dette har gitt en berøringsangst. Da finansavtaleloven av 1999 ble forberedt, ville man ikke gjøre endringer i gjeldsbrevloven. I NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag står det i avsnitt 9.2:

«[K]ommisjonen [har ikke] villet gripe materielt inn i reglene i vekselloven og gjeldsbrevloven. Disse lover er blitt til ved henholdsvis internasjonalt og nordisk lovsamarbeid.»

Nordisk samarbeid leder ikke lenger utviklingen på dette feltet. Her, som på så mange andre områder, kommer det meste nye fra EU. Så lenge Norge har valgt å stille seg utenfor disse lovgivningsprosessene, vil noe nordisk lovsamarbeid av betydning neppe gjenoppstå.

Nye regler på området som tradisjonelt har blitt regulert av gjeldsbrevloven enten direkte eller per analogi, er i Norge for en stor del blitt inkorporert i finansavtaleloven. Når stadig flere pengekravsrettslige spørsmål reguleres i finansavtaleloven, mens reguleringen i gjeldsbrevloven fortsatt består som en slags alminnelig lov om pengekrav, blir resultatet en fragmentering og på noen områder en dobbeltregulering som gir uklarheter. Når man er utenfor begge lovers direkte anvendelsesområder, hvilken lov skal man da analogisere fra? Det er på tide at det ryddes opp i dette, og oppryddingen bør skje innenfor rammen av finansavtaleloven.

Gjeldsbrev brukes fortsatt i betydelig omfang. Skal vi låne penger, skriver vi gjerne under på et gjeldsbrev. De brukes mer av gammel vane enn fordi de har noen viktig funksjon. Hvis ikke dokumentformen utløser særskilte rettsvirkninger som vi ønsker å opprettholde, trenger vi ikke egne regler for dem.

2 Dokumenter som har forsvunnet

Noen av de dokumenttyper som reguleres av gjeldsbrevloven, har forsvunnet, og reglene knyttet til dem er anakronismer uten noen som helst betydning. Disse kan strykes, uten at det vil ha noen praktisk betydning.
Innskuddsbøker, som er regulert i kapittel 4, finnes ikke lenger. I alle fall finnes de ikke i en form som gjør dem til gjeldsbrev. Slike innskuddsbøker forsvant da bankene fikk datasystemer som gjorde det mulig å foreta dekningskontroll i filialene. Jeg tror Postsparebanken var de siste som hadde slike innskuddsbøker i Norge. Noen opprettholdt innskuddsbøker som en form for innbundne kontoutskrifter, da enkelte eldre bankkunder likte papiret og formen.

Ved finansavtaleloven av 1999 ble det etter § 17 forbudt å utstyre innskuddsbøker med ihendehaverklausul. Dette ble ikke videreført i finansavtaleloven av 2020, med den begrunnelse at innskuddsbøker ikke lenger er i bruk i markedet. Da er det heller ikke noen grunn til å opprettholde gjeldsbrevlovens regler om innskuddsbøker.

Vekselobligasjoner eksisterer så langt jeg har klart å bringe på det rene, bare i gbl. § 10 om bonitasansvar, og som et gjenferd i noe juridisk litteratur. Jeg har spurt bankfolk om vekselobligasjoner, og har ikke truffet noen som vet hva dette er, enn si har sett dem i bruk. En del jurister kjenner ordet fra obligasjons- og pengekravsretten, men vet ikke hva det egentlig er. Regler som gjelder innskuddsbøker og vekselobligasjoner, kan vi stryke, uten at noen vil savne dem.

Rentekuponger forsvant med ihendehavergjeldsbrevene i 1987. Da jeg begynte å arbeide med dette på begynnelsen av 1980-tallet, hadde utbyttekupongene forsvunnet for lenge siden, uten at jeg kan tidfeste det. Paragrafene 22 og 23 kan strykes, og da kan § 23a gå med i samme omgang.

4 Overdragelse av krav

4.1 I hvilke situasjoner blir fordringer overdratt?

Før vi ser på reglene om overdragelse, er det grunn til å reflektere over i hvilke situasjoner overdragelser i praksis skjer. Jeg har ikke sett noen undersøkelser av dette, og mangler empiriske data. Her må vi basere oss på antagelser. Obligasjonsmarkedet, hvor pengekrav omsettes i et stort omfang innenfor et organisert marked, holder jeg utenfor. Disse fordringene er registrert i en verdipapirsentral og regulert i verdipapirsentralloven. Gjeldsbrevloven får ikke anvendelse for disse kravene.

Det er grunn til å tro at et stort antall av overdragelsene skjer i forbindelse med factoringavtaler. Men her vil det i hovedsak være overdragelser av leverandørers kundefordringer, som ikke vil være knyttet til gjeldsbrev. Også disse kan vi se bort fra når vi skal drøfte gjeldsbrevenes betydning.

En del fordringer overdras ved reorganisering av finanskonserner. Man flytter en viss type kreditter over i et nytt selskap slik at kravene overdras fra gammelt til nytt selskap. Og det kan skje overdragelser i forbindelse med oppkjøp og fusjoner, hvor fordringene overdras fra overdragende til overtagende selskap. Det skjer antageligvis også en del overdragelser av utestående fordringer fra et konkursbo, skjønt der er det oftest mer gjeld en fordringer.

Tidligere skjedde det en del overdragelser i forbindelse med diskonteringskreditter, ikke minst ved avbetaling. Avbetaling var i praksis en tilpasning til eller omgåelse av kredittrestriksjoner. Selger ga i utgangspunktet kreditten, og så overdro selger kravet til et finansieringsselskap. Går vi tilstrekkelig langt tilbake, var det vanlig at kjøper undertegnet omsetningsgjeldsbrev (eventuelt veksler) for hver enkelt betalingstermin. Ved slike arrangementer tapte kjøper retten til å gjøre innsigelser mot selger gjeldende mot kredittyter. Mitt inntrykk, men også her mangler jeg empiri, er at slike kredittarrangementer ikke lenger brukes i noen særlig grad, heller ikke når debitor/kjøper ikke er forbruker.

Etter vedtaelsen av kredittkjøpsloven i 1985 har det ikke vært tillatt å bruke denne type dokumenter når debitor (kjøper) er en forbruker. Ved en endring i finansavtaleloven av 1999 i 2010 ble dette utvidet til å gjelde alle kreditter til forbruker. Det er i dag regulert i den nye finansavtaleloven § 2-14 (2).

Et krav kan overdras til inkasso. Ved vanlig inkasso er min forståelse at det er lite vanlig at inkassoselskapene overtar kravene. Inkassoselskapene innkasserer kravet på vegne av kreditor, uten å overta kravet. Men noen inkassoselskaper kjøper opp misligholdte krav basert på den forretningsidé at de skal kunne inndrive mer enn hva de betalte for kravene.

Det kan også skje mer sporadiske overdragelser. Men de nevnte tilfeller er de situasjoner hvor jeg kan se for meg at overdragelse skjer i noe omfang.

4.2 Retten til overdragelse er ikke så fri som den var

«Barnelærdommen» er at pengekrav fritt kan overdras, med noen få spesielle unntak. Slik er det ikke lenger. Etter finavtl. § 2-13 (2) kan en kredittyter som er en finansinstitusjon eller lignende institusjon, kommune eller fylkeskommune, bare overdra kravet til en finansinstitusjon eller lignende institusjon, med mindre debitor særskilt samtykker i overdragelsen. Noen inkassoselskaper har etablert egne finansieringsselskaper som står for oppkjøp av misligholdte fordringer.

Etter finavtl. § 2-13 (3) plikter kredittgiver å underrette debitor om overdragelse av pengekrav. Dette gjelder uavhengig av kravets form, også for krav knyttet til omsetningsgjeldsbrev.

Veritasansvaret, som følger av gbl. § 9, er i realiteten et mangelsansvar ved overdragelse av pengekrav. Men til forskjell fra det generelle mangelsansvaret er dette et ubetinget, objektivt ansvar. Også dette bør kunne stå sammen med bestemmelsene om overdragelse av pengekrav i finansavtaleloven kapittel 2 III.

Bonitasansvaret er et garantiansvar. Det er ganske selvsagt at man ikke påtar seg et garantiansvar for debitor cessus’ oppfyllelse ved overdragelse av pengekrav – med mindre man i cesjonsavtalen har påtatt seg dette. Det burde ikke være nødvendig med en lovbestemmelse om bonitasansvar, men om man skulle ønske å opprettholde en slik bestemmelse, kan den også finne plass i finansavtaleloven.

Hovedregelen ved overdragelse av enkle gjeldsbrev og enkle krav følger nå både av gbl. § 25 og finavtl. § 2-14. Det er en særregel om motregning ved cesjon i gbl. § 26, som muligens bør videreføres i en eller annen form.

Det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved den grunntanken at man skal kunne abstrahere et pengekrav ved å knytte det til et gjeldsbrev, og behandle det som et rent pengekrav løsrevet fra det underliggende forhold. Hvis det kravet som overdras, f.eks. er et krav på en kjøpesum i et kredittkjøp, er det ingen grunn til at kravets opprinnelse eventuelt skal kunne skjules for en cesjonar. Holder vi de fordringer som omsettes i obligasjonsmarkedet, utenfor, er det vanskelig å se noen grunn til å opprettholde negotiable pengekrav.

5 Omsetningsgjeldsbrev

Vi kan dele omsetningsgjeldsbrevene i tre hovedgrupper.

Vi har for det første ihendehavergjeldsbrev, eller kanskje vi må si at vi hadde ihendehavergjeldsbrev, etter gbl. § 11 nr. 1. Ihendehavergjeldsbrev sirkulerte i obligasjonsmarkedet fram til Verdipapirsentralen kom i drift i 1987. Fra dette tidspunktet ble det et krav om at alle «ihendehaverobligasjoner» skulle registreres i Verdipapirsentralen, senere i en verdipapirsentral, se verdipapirsentralloven § 3-1 første ledd.

Man kan diskutere om denne registreringsplikten faktisk innebærer et forbud mot å utstede ihendehavergjeldsbrev. Dette spørsmålet vil jeg ikke gå inn på her. Men det er uansett et spørsmål om ihendehavergjeldsbrev bør opprettholdes. Anonyme finansielle instrumenter, som ihendehavergjeldsbrev vil være, vil stå i et mildt sagt problematisk forhold til hvitvaskingsreglene. Man bør ha gode grunner for å opprettholde dette, og jeg kan ikke se at slike gode grunner foreligger.

Den andre gruppen er pantobligasjoner. Gbl. § 11 nr. 3 gjelder bare pantobligasjoner som har pant i fast eiendom eller realregistrerbart løsøre. Når debitor er forbruker, kan det etter finavtl. § 2-14 (2) ikke benyttes veksel eller «annen skylderklæring som ved overdragelse eller pantsetting kan avskjære eller innskrenke forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav på grunnlag av kredittavtalen eller kausjonsavtalen». Eller sagt på en annen måte: Man kan ikke bruke omsetningsgjeldsbrev. Alle pantobligasjoner hvor kreditor er forbruker, typisk lån med pant i bolig, må påføres en rektaklausul, slik at de ikke er omsetningsgjeldsbrev.

Vi står da tilbake med pantobligasjoner hvor debitor ikke er forbruker.

Den tredje gruppen er de tilfeller hvor debitor velger å gjøre gjeldsbrevet til et omsetningsgjeldsbrev, enten ved tillegg som «eller ordre», gbl. § 11 nr. 1, eller ved å kalle dokumentet et omsetningsgjeldsbrev, gbl. § 11 nr. 4. Det er ingen grunn til å trekke noe skille mellom disse to kategoriene. Det brukes magiske ord, nærmest trylleformularer, som gir dokumentene status som omsetningsgjeldsbrev.

Omsetningsgjeldsbrev brukes fortsatt for kreditter hvor dette er tillatt. Men når dokumentformen ikke har betydning mellom de opprinnelige parter, men bare etter overdragelse, er spørsmålet hvor mange omsetningsgjeldsbrev som overdras. Det er ikke bare et spørsmål om hvor mange krav knyttet til omsetningsgjeldsbrev som overdras, men om hvor mange som overdras slik gjeldsbrevloven kapittel 2 forutsetter: Men en skriftlig transport og overlevering av dokumentet.

Også her mangler jeg empiriske data. Jeg har forsøkt å spørre folk i banker som har vært gjennom noen fusjoner, om de påfører transport på omsetningsgjeldsbrev ved fusjon eller andre reorganiseringer av selskapsstrukturer som formelt sett innebærer en overdragelse. Stort sett ser de ganske uforstående på meg, og ser ikke poenget med spørsmålet. Hvis ikke hvert enkelt dokument påføres en transport, vil det ikke skje en eventuell ekstinksjon etter reglene i gjeldsbrevloven kapittel 2. Det gjenstår antageligvis ikke mange tilfeller hvor disse reglene får noen praktisk betydning.

Håndtering av fysiske dokumenter er tid- og kostnadskrevende, og medfører en betydelig risiko. Når man vil bli kvitt dokumenthåndtering, har man gått en av to veier: Demobilisering og dematerialisering. [Etter at jeg skrev denne artikkelen har jeg kommet til at immobilisering er et bedre uttrykk enn demobilisering, og det stemmer også bedre med det som brukes internasjonalt.] Demobilisering velges når dokumentet fortsatt har rettsvirkninger, slik at man må beholde dette på det vis. Men dokumentet sirkulerer ikke. Man registrerer alle data når dokumentet kommer inn, som lagres og behandles i et digitalt system. Dokumentet arkiveres i et fjernlager i tilfelle man noen gang skal få bruk for det. Men videre transaksjoner skjer digitalt, uten at dokumentet hentes fram. Slike systemer kan etableres uten grunnleggende endringer i lovgivningen. Men med mindre det er ihendehaverdokumenter, vil de miste legitimasjonsvirkningene om transportene ikke påføres dokumentene.

Ved dematerialisering fjerner man selve dokumentet, i den forstand at rettsvirkninger ikke er knyttet til dokumentet. De vil da typisk være knyttet til registrering i et nærmere angitt register, som ved registrering i et verdipapirregister. Etablering av slike systemer vil vanligvis kreve ny lovgivning, som knytter rettsvirkninger til registreringen.

I praksis vil debitor ofte signere lånedokumentet digitalt med BankID eller tilsvarende. Selv om man velger å kalle dokumentet gjeldsbrev, vil kreditor bare ha fått en kopi av det signerte dokumentet. Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2010-835-U (Rt. 2010 s. 604) lagt til grunn at gjeldsbrev kan utstedes og undertegnes digitalt. Men de kan ikke gjøres eksigible etter tvfl. § 7-2.

Om det er et gjeldsbrev eller ikke, vil kun få betydning for foreldelsesfristen dersom det ikke gjelder pengelån. Etter endringene i tvfl. § 7-2 i 2017 kunne kreditor i den aktuelle saken ha avtalt elektronisk at skylderklæringen skulle være eksigibel. Så lenge man har en bindende låneavtale, blir det uten betydning om gjeldsbrevformen er benyttet eller ikke, og det spiller heller ingen rolle om man har et originalt gjeldsbrev eller en kopi.

Negotiabilitetsreglene forutsetter et originaldokument, selv om det ikke sies uttrykkelig. Det er det originale omsetningsgjeldsbrevet som må påføres en transport og leveres til cesjonaren. Om transporten blir påført en kopi, og cesjonaren får denne kopien eller en ny kopi, inntreffer ingen av de rettsvirkninger som følger av gjeldsbrevloven kapittel 2.

Negotiable dokumenter som lever sitt eget, ganske selvstendige liv, er basert på at det kan være vanskelig og tidkrevende å komme i kontakt med sentrale aktører som debitor cessus. Slik er det ikke lenger. Når kreditor uansett er forpliktet til å gi debitor cessus melding om overdragelsen, er det ingen grunn til å la dokumentet være avgjørende for rettsvern. Vi kan holde oss til prinsippet om notifikasjon til debitor cessus, som vi har for enkle gjeldsbrev i gbl. § 29 annet ledd, for alle pengekrav – med mulig unntak for krav registrert i et verdipapirregister.

Det er god grunn til å spørre om omsetningsgjeldsbrev bør opprettholdes. Jeg er tilbøyelig til å si nei. Men for å kunne ta et endelig standpunkt til dette må vi vite hva slags betydning disse har i dagens finansmarked, først og fremst om de blir overdratt i en form som gjør at reglene i gjeldsbrevloven kapittel 2 kommer til anvendelse. Slik kunnskap har ikke jeg i dag.

Konklusjonen blir uansett at vi kan kvitte oss med gjeldsbrevloven. De av oss som gjennom en betydelig del av et relativt langt liv har undervist pengekravsrett basert på denne loven, vil komme til å savne den. Om det som måtte være verdt å ta vare på, innarbeides i finansavtaleloven, vil vi imidlertid få en ryddigere regulering. I praksis, utenfor universitetet, vil ingen savne gjeldsbrevloven.

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artikkelen er trykket i Lov og Rett Nr 10-2016, s. 646.

Når et krav bringes inn for en domstol eller et annet tvisteløsningsorgan, avbrytes foreldelsesfristen etter foreldelsesloven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så lenge kravet er til behandling, blir det ikke foreldet. Får man medhold i sitt krav, løper en ny foreldelsesfrist fra avgjørelsen. Blir avgjørelsen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og foreldelsesspørsmålet blir uinteressant.

Hvis behandling ender uten noen form for realitetsavgjørelse, f.eks. fordi saken avvises, har man etter fe. § 22 nr. 1 en tilleggsfrist på inntil et år. Foreldelse inntrer tidligst et år etter at behandlingen ble avsluttet. Dette gjelder ikke dersom det skyldtes et forsettlig forhold fra kreditors side at saken ikke fikk en realitetsavgjørelse. Da løper ingen tilleggsfrist.

Går vi til foreldelseslovens forarbeider, synes det klart at man mente at forsettsvurderingen knyttet seg til saksanlegget. Hvis et krav går mot foreldelse, skal man ikke kunne få en forlengelse ved å anlegge et søksmål som åpenbart må avvises. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om dette:

«Departementet er imidlertid kommet til at bestemmelsen bør beholdes som en sikkerhetsventil. Dersom det er åpenbart at kravet må avvises, er det ikke rimelig at fordringshaveren skal oppnå en tilleggsfrist ved påtale. [sic. Må forstås som søksmål.]»

Ved revisjon av tvisteloven i 2007 ble det brakt betydelig uklarhet inn i dette. Tvistelovutvalget ville sikre at man ikke skulle risikere umiddelbar foreldelse dersom en sak blir trukket fra behandling i forliksrådet, og tilsvarende hvis et sivilt krav ble trukket fra en straffesak. Utvalget mente at fe. § 22 nr. 1 ikke var tilstrekkelig, da det kunne hevdes at det å trekke en sak fra et tvisteløsningsorgan er en forsettlig handling. De skriver om dette i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unntaket i foreldelsesloven §22 om at det er forsettlig at saken ender uten realitetsavgjørelse, er lite velegnet for denne typen situasjoner. Når klageren trekker saken fra behandling i forliksrådet for i stedet å fremme den for tingretten, vil dette som regel måtte karakteriseres som forsettlig. Det vil være såkalt hensiktsforsett.»

Utvalget foreslo derfor en bestemmelse i § 20-3, som senere ble vedtatt som tvisteloven § 18-3. Dennes annet ledd lyder:

«(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.»

Det er ingen tvil om at utvalget med dette mente å sikre at et krav ikke blir foreldet om saken trekkes. Utvalget sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen. Det er mulig man ved en tolkning av forsettskriteriet i foreldelsesloven §22 kunne funnet frem til akseptable løsninger her. En bedre løsning er nok å la være å knytte tilleggsfristen på ett år til noe forsettskriterium i disse tilfellene. Tvistemålsutvalget har ikke grunnlag for å foreslå en opphevelse av det generelle forsettsunntaket i foreldelsesloven §22 nr. 1. Det fremstår da som den beste løsningen at man beholder en spesialregulering i tvisteloven av disse situasjonene.»

Og videre, på s. 880:

«I lovutkastet er det foreslått at klageren skal ha fri adgang til å trekke saken fra forliksrådet, uten at kravet med det oppgis. (…) Når Tvistemålsutvalget likevel har funnet grunn til å videreføre en bestemmelse om dette i tvisteloven, er det fordi foreldelsesloven §22 ikke gir noen tilleggsfrist på ett år når det er ?forsettlig? at saken ender uten rettslig avgjørelse. For å unngå misforståelser, og at forsettsbegrepet må legges på strekk når klageren trekker en sak fra behandling i forliksrådet, bør det være en eksplisitt bestemmelse som regulerer denne siden ved foreldelsesspørsmålet i tvisteloven.»

Departementet fremmet et forslag som i sin ordlyd var identisk med utvalgets forslag. Men departementets merknader til forslaget henger ikke sammen med det som ble foreslått og senere vedtatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kommer bare til anvendelse når forliksrådet innstiller behandlingen av saken. Når forliksklagen blir trukket, vil saken bli hevet, jf §19-1 annet ledd bokstav b. Da vil spørsmålet om foreldelse bare bli regulert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer §22 nr. 1 første punktum. Forsettskravet i den bestemmelsen vil normalt lede til at virkningen av påtale ved forliksklage vil bortfalle straks klagen trekkes tilbake.»

Så langt jeg kan se, er dette alt som sies om spørsmålet i proposisjonen. Hvorfor man har valgt å fremme utvalgets forslag, men med motsatt forståelse av forholdet til fe. § 22, er ikke drøftet eller begrunnet. Dermed blir ikke bare rekkevidden av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18-3.

Departementet brakte ytterligere forvirring inn i dette da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt siste punktum i forbindelse med en endring i tvisteloven. Dette lyder:

«Når fornærmede trekker sin begjæring om å få pådømt krav i straffesak, varer virkningen av rettidig påtale etter § 15 i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller påtalemyndigheten om tilbaketrekkingen.»

Den handlingen er like forsettlig som å trekke en sak fra et annet tvisteløsningsorgan. I forarbeidene til denne endringen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), finnes det ingen begrunnelse for denne tilføyelsen, og følgelig heller ikke en begrunnelse for å velge en annen løsning enn det som ifølge departementets tidligere uttalelser er hovedregelen i fe. § 22. Også dette bygger på tvistelovutvalgets innstilling. Utvalgets forslag var at samme regel skulle gjelde både når sak trekkes fra forliksrådet, og når sivilt krav trekkes fra en straffesak.

Jeg antar at man må følge departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virkningen av at et krav blir trukket fra forliksrådsbehandling. Derimot er det usikkert om man får en tilleggsfrist på et år for å bringe saken inn for domstolene dersom saken blir trukket fra et annet tvisteløsningsorgan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tvisteløsningsorgan, og så kommer til at dette betyr en ekstra runde i et organ som kanskje er uegnet til å håndtere saken, og man mener at saken uansett vil ende i domstolene, løper man en risiko dersom den normale foreldelsesfristen vil ha løpt ut på det tidspunkt saken trekkes. Som rådgiver må man være klar over at det i det minste medfører en risiko om saken trekkes. Om man allerede har havnet i denne situasjonen, vil det nok kunne være et prosedabelt standpunkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfatter denne form for forsett. Man vil f.eks. kunne anføre at forarbeidene til endringene i tvisteloven er etterarbeider til foreldelsesloven, og at de som sådan har begrenset vekt. Men sikkert vil det ikke være.

Dersom saken er til behandling i et tvisteløsningsorgan som ikke har litispendensvirkning, vil man kunne komme rundt problemet ved å ta ut stevning og dermed avbryte foreldelsen på nytt, før saken trekkes fra tvisteløsningsorganet. Hvis tvisteløsningsorganet har litispendensvirkning, vil den muligheten være stengt. Hvis man velger en forsiktig tilnærming, vil man være henvist til å avvente en avgjørelse i tvisteløsningsorganet før saken bringes videre – med det tidstap og de kostnader dette medfører.

Jeg har møtt dette spørsmålet i praksis i to ulike situasjoner. I den første var det taktiske vurderinger rundt spørsmålet om å avslutte behandling i et tvisteløsningsorgan, for heller å bringe saken inn for domstolene – og hvor det var et spørsmål om vi kunne anbefale dette, noe vi da kom til at vi ikke kunne.

I det andre tilfellet hadde en saksøker i en voldgiftssak, etter anmodning fra voldgiftsrettens formann, valgt å trekke et erstatningskrav. Voldgiftsrettens formann mente at kravet var for dårlig opplyst, slik det sto i den saken. Erstatningskravet kom senere opp i en ny voldgiftssak. Vi representerte da saksøkte, og påsto foreldelse, blant annet med den begrunnelse at saksøker forsettlig hadde trukket kravet fra den første voldgiftsbehandlingen. Voldgiftsretten kom til at kravet var foreldet, men på et annet grunnlag – og kunne dermed la være å ta stilling til konsekvensene av å trekke kravet.

Det ville ikke ha vært rimelig om konsekvensen av å følge oppfordringen fra rettens formann i en slik sak skulle bli at kravet er tapt ved foreldelse.

Tvistelovutvalget skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utførlig ovenfor:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen.»

Utvalget skriver om forliksrådet. Men argumentasjonen treffer like godt når det gjelder andre tvisteløsningsorganer, slik at løsningen da bør være den samme.

Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Westerdals hevder at noen av kravene fra studentene om tilbakebetaling av for mye betalte skolepenger kan være foreldet. Kanskje det. Jeg skal gjennomgå noen av de foreldelsesreglene som kan være aktuelle her.

Men først: Det forutsetter at Westerdals har krevd beløp fra sine studenter som er uberettiget. Man kan som kjent ikke bygge på medienes fremstilling av slike spørsmål. De omtaler betalingen som “ulovlig”. Betaling fra studenter ved private høyskoler er regulert i universitets- og høyskoleloven § 7-1 (2), som lyder:

(2) Private universiteter og høyskoler skal la statlige driftstilskudd og egenbetaling fra studentene komme studentene til gode. Institusjoner som mottar statstilskudd, kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller dens nærstående.”

En privat høyskole kan ta så høy betaling de måtte ønske og ta ut utbytte, så lenge studentene er villige til å betale. Men da er de ikke berettiget til statsstøtte. Hvis Westerdals har fått statsstøtte, som de etter det jeg har forstått har fått, er det begrenset hva de kan ta i betaling fra studentene. Et spørsmål man må stille, og som jeg ikke har undersøkt, er omtrent dette:

Continue reading Foreldelse av studenters krav mot Westerdals

Man trenger ikke ta imot kontanter i Norge heller

Snart kan du bli nektet å betale med kontanter i Danmark, skriver Aftenposten. De skriver:

“Vår nabo i sør vurderer fra nyttår å avvikle retten forbrukerne har til å kunne betale med mynter og sedler.

Regjeringen foreslår å oppheve loven på dette området, og vil gi butikkene rett til å kreve at du skal gjøre opp for deg med debetkort eller kredittkort.

Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) sier til Aftenposten at det ikke er aktuelt for Norge å følge danskene på dette området med det første.”

Dette blir feil. Vi har som forbrukere ingen rett til å betale med kontanter når vi handler, og har vel egentlig aldri hatt det. Vi har bestemmelser om tvungne betalingsmidler i sentralbankloven § 14, hvis første ledd, første punktum lyder:

“Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.”

Vi har videre en bestemmelse i Finansavtaleloven § 38, som lyder:

“(1) Betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter.
(2) Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.
(3) En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.”

Siste ledd er en ganske håpløs kverulantbestemmelse som skal tilgodese den type folk som f.eks. vil markere sin misnøye med å betale NRK-lisens ved å insistere på å betale med kontanter, helst i så små valører som mulig. Heldigvis for NRK må de i så fall reise til Lisenskontoret i Mo i Rana.

Alle disse bestemmelsene gjelder de tilfellene hvor man skal gjøre opp et allerede etablert krav. Hvis man har solgt på kreditt, uten å avtale noe om oppgjørsmåte, vil kunden kunne gjøre opp etter disse regler. Tilsvarende gjelder for krav som ikke er basert på avtale, f.eks. den som må betale skadeserstatning.

Men butikker har ikke kontraheringsplikt. De kan fritt lage sine egne “Allminnlige salgsvilkår”, som f.eks. kan inneholde at betaling må skje ved betalingskort. Hvis noen ikke aksepterer slike vilkår, kan butikken la være å selge, og det oppstår ikke noe krav som skal betales. Vanskeligere er det ikke. Det blir en forretnigsmessig vurdering av om man taper mer på å gå glipp av disse salgene og risikere noen sure (tapte) kunder, enn man mener å tjene på ikke å godta kontantoppgjør.

Avtalen er ikke ikke inngått før varen er betalt. Om man i kassen sier til de som vil betale med kontanter at man bare tar betaling med kort, da har man full rett til å gjøre det.

Kontanthåndtering medfører en viss risiko. Når det ikke lenger er kontanter i banker eller på postkontorer, i alle fall ikke kontanter som er lett tilgjengelige for betjeningen, har ranere sett seg om etter andre ransobjekter — som butikker. Hvis jeg hadde drevet nattåpen butikk eller kjørt taxi, ville jeg har forsøkt å redusere kontantbeholdningen mest mulig for å redusere ransrisikoen. Jeg ville absolutt ha foretrukket oppgjør med kort. Også ellers ville jeg har gjort hva jeg kunne for å redusere kontanthåndteringen.

 

Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

Forliksrådet i Larvik har gått ut for å advare foreldre og besteforeldre mot barns bruk av nettporno, som de i følge forliksrådet kan risikere å måtte betale for.

Det er en risikosport å kommentere rettslige spørsmål bare på bakgrunn av avisomtaler. Men noen ganger er det vanskelig ikke å reagere. Så det må bli med de sedvanlige forbehold om at saken er korrekt gjengitt i avisen, og at vesentlige opplysninger ikke er utelatt, osv.

Ofte i medieomtaler av saker for retten må man være varsom, og eventuelt ta forbehold fordi det som regel er en part i en konflikt som uttaler seg. Men i dette tilfellet er det forliksrådets leder og andre medlemmer av forliksrådet som uttaler seg, så da gjør ikke dette hensynet seg gjeldende.

Continue reading Larvik forliksråd har overdreven tro på egen kompetanse

ID-tyveri og banksvindel

“Denne nye svindelformen er i ferd med å ta av i Norge”, harKjell-Ola Kleiven som overskrift på et innlegg om ID-tyveri og banksvindel. Jeg vet ikke hvem Kjell-Ola Kleiven er. På sin blogg beskriver han seg som Foredragsholder – Risikoekspert, Kommunikasjonsmann – Filantrop, Blogger. Klikker vi på “les mer”, kan vi blant annet lese at han “siden tidlig 2000-tallet [har] hatt innsamling, strukturering og tolkning av informasjon som sitt levebrød”. Det er vel det svært mange av oss driver med. Resten er reklame for Kjell-Ola Kleiven som foredragsholder.

Han beskriver at svindelen kan oppleves slik:

“Jeg kom til å taste feil kontonummer da jeg skulle gjøre en overføring. Pengene skal dermed ha havnet på din konto, og jeg hadde satt pris på om du kunne tilbakeføre disse til kontonummer xxxx.xx.xxx.xx. Overføringen er på 150.000 og du finner den i nettbanken din datert den 18.01. Takk for at du tilbakefører»”

Continue reading ID-tyveri og banksvindel

Tilbake til universitetet

WIMG_1146_DxODet har vært morsomt å være advokat, og det har vært godt å gjøre noe annet enn det jeg hadde gjort i mange år. Men jeg fikk sist sommer en ganske kraftig påminnelse om at når man må innrømme, om enn noe motvillig, at man begynner å nærme seg 60, da er det ikke tiden for å forlate en fast og trygg jobb, for å bli selvstendig næringsdrivende.

Etter å ha tenkt litt, ble min konklusjon at jeg ville vende tilbake til universitetet. Når jeg først i realiteten hadde bestemt meg, flyttet jeg mentalt ganske raskt til universitetet. Jeg liker å se og bevege meg fremover. Hvilke prosjekter skal jeg nå gå i gang med? Da var det liten grunn til å drøye det lenger enn nødvendig. Heldigvis ble jeg møtt med velvilje både på Det juridiske fakultet og hos Bing Hodneland. Derfor vender jeg allerede nå tilbake til Universitetet.

Rådgivningsvirksomhet, tvisteløsning, kurs m.m.

Den danske tegneren Robert Storm Pettersen, kjent som Storm P, lar i en av sine tegninger en av sine gamle gubber si omtrent dette. “En akademiker, det er en som må lese seg til det andre vet”. Jeg synes det er meget godt sagt, og jeg vet noen akademikere som kan passe til den beskrivelsen. Jeg ønsker ikke å være en av dem.

Continue reading Tilbake til universitetet

Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

En nylig avsagt dom av Høyesterett (HR-2012-1649-A – Rt-2012-1267 ) understreker viktigheten av klarhet i avtaler. Uklarhet går ut over den som hadde formulert avtalen.

Thule Drilling ASA

22. august 2012 avsa Høyesterett en dom om forståelsen av en garantiavtale. En rekke aksjonærer i selskapet Thule Drilling ASA garanterte for betaling av inntil 43 mill USD til obligasjonseiere (kreditorer) i tilfelle betalingsmislighold. Obligasjonseierne var representert ved Norsk Tillitsmann ASA. Thule Drilling misligholdt sin betalingsforpliktelse og obligasjonseierne krevde betaling i henhold til garantien. Thule Drilling er nå konkurs.

Det oppsto tvist om hva slags garanti som var stilt. Saken ble delt slik at Høyesterett skulle ta stilling til ett tolkingsspørsmål: Var dette en påkravsgaranti («on demand») eller en selvskyldnergaranti?

Tre typer garantier

Det er tre hovedtyper av garantier. Det finnes mange varianter av disse, men det er ikke plass til nyansene i denne sammenhengen. Den aktuelle saken viser at grensen mellom dem ikke alltid er klar.

Når man ikke kan gjøre debitors innsigelser gjeldende mot den som garantien er stillet til (beneficianten), vil garantisten være henvist til å gjøre eventuelle krav gjeldende mot debitor. Når debitor er konkurs, er et slikt krav lite verdt. Derfor kan det ha avgjørende betydning hva slags garanti det er.

Simpel garanti

Den enkleste er en simpel garanti. Denne utløses ved manglende betalingsevne hos debitor. Kravet som garantien skal dekke, må være misligholdt. I tillegg må det være klart at debitor ikke er i stand til å betale.

Hvor langt man må ha kommet i en inndrivelsesprosess før man i tilstrekkelig grad har påvist manglende betalingsevne, går jeg ikke nærmere inn på her.

Selvskyldnergaranti

Ved en selvskyldnergaranti er det tilstrekkelig å påvise at det krav som dekkes er misligholdt. Om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller bare sviktende betalingsvilje, er uten betydning.

Men garantisten kan gjøre gjeldende innsigelser mot kreditor i det underliggende forhold, f.eks. manglende oppfyllelse av en leveringsforpliktelse, at kravet allerede er betalt ved motregning, eller noe annet. Selvskyldnergarantisten står ansvarlig som om han selv er skyldner, men kan også gjøre gjeldende skyldnerens innsigelser.

On-demand-garanti

Den tredje gruppen er en påkravsgaranti eller «on demand» garanti. Her er garantien frikoblet fra det underliggende forhold. Garantisten må betale når kreditor krever betaling.

Det er ikke nødvendig å påvise mislighold og garantisten kan ikke gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende forhold. Garantisten må eventuelt krevet beløpet tilbakebetalt, om han mener det ikke var grunnlag for å gjøre garantien gjeldende. Man sier gjerne at påkravsgarantien er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.

Continue reading Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

Når banker feilbelaster konto

E24 skriver “Bank tok 1,8 millioner ut av kundes konto”. En dansk bank oppdaget selv at de ved en feil “hadde tatt ut” 1,8 mill (1,7 mill DKK) fra en kundens konto for å investere på bankens vegne.

Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.

Continue reading Når banker feilbelaster konto

Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Continue reading Teleselskapenes pengeinnkreving