Category Archives: Ymse

Når skal utledninger innse at vi er norske, mens de er utlendinger

Foto på toppen: Maria Torvund, fra Wikipedia, CC BY-SA 3.0. Som jeg pleier å gjøre når jeg vil ha bilde av noe jeg ikke har bilder av selv, bruker jeg Googles søkeverktøy for å søke etter bilder som er merket for gjenbruk. Jeg fant et bilde på Wikipedia, og oppdaget at det bildet jeg valgte var tatt av min niese Maria. Gøy!

FIS har bestemt seg for å anke den norske Johaug-avgjørelsen. Det er uhørt, og mange i Norge raser. Magne Lerø skriver dette i en kommentar:

“Valgerd Svarstad Haugland i Anitdoping-Norge og Linda Hofstad Helleland som nestleder i Wada bør protestere eller trekke seg. Staten kan ikke forsvare et system som fremmer hekseprosesser av uskyldige.”

Marit Bjørgen dediserte sin seier til sin dpoingutstengte venninne, og fikk kritikk fra svenskene. Finske langrennsutøvere reagerte mot at Theres Johaug sendte videohilsen til sine lagvenninner i Lahti. At de får en hilsen fra en uskyldig norsk utøver som har vært uhelding, er selvsagt helt OK. Men at en finsk langrennsløper forteller at Mika Myllelä var hans barndoms helt, det er selvsagt uhørt. Landslagssjef Vidar Løfshus forsøkte å ta en Trump, og si at alt var medias skyld — som om det var media som hadde testet positivt eller smurt kremen på Therese Johaugs lepper. Russeren Aleksej Petukhov mener det er urettferdig at han, som ikke har testet positivt, i praksis er utestengt minst like lenge som Johaug. Men han er jo utlending og russer, og da blir det som kjent et helt annet spørsmål.

Continue reading Når skal utledninger innse at vi er norske, mens de er utlendinger

Print Friendly

Mannshaterens kjønnsstereotypier

Anna Mannheimer skriver en kronikk i Gøteborgsposten med tittelen: “Det är män! Det är alltid, alltid män”. I kronikken kan vi bl.a. lese:

Allt för länge har våra politiker stoppat huvudet i sanden och vägrat inse det växande problemet: Nämligen mäns dåliga självförtroende kombinerat med en grandios självbild, oförmåga till empati, toppat med lika delar aggressivitet och dålig uppfostran.
Där har ni roten till det onda.”

Vi får også litt av den vanlige rasistarugmentasjonen, den om at “Jeg er ikke rasist, noen av mine beste venner er negre”, bare at den her er ikledd kjønnsrolleklær:

“Ja, jag vet att det också finns massor av bra män. Killar som lämnar på dagis, står upp för de svaga, behandlar kvinnor jämlikt och klappar katter. Men nu var det ju en gemensam nämnare vi skulle hitta. Vilka det är som ställer till mest skada i samhället och vad dom har för likheter. Och då blir tyvärr svaret – Det är män!”

Det som skrives er ikke sant. Også kvinner utøver vold, om enn i mindre omfang.  Menn som utsettes for vold fra kvinner blir ikke trodd. Og kvinner utøver også vold mot barn. Men nyanser og å skape et korrekt bilde, det har åpenbart ikke vært Anna Mannheimers agenda. Det budskapet hun vil ha fram, er dette: Vi menn er, i kraft av å være menn, er roten til det onde.

Jeg måtte selvfølgelig google denne Anna Mannheimer for å finne ut om kunne ha noen faglig bakgrunn for å skrive det hun gjør. Så langt jeg kunne finne ut, har hun ledet noen radio- og TV-programmer, og har skrevet noen sanger. Ikke mye faglig ballast der. Det hele er bare en primitiv lek med enkel statistikk.

Det har blitt slik at når det går utover menn, da kan man slippe unna med tøv som dette. Det gikk til og med så langt at et seriøst radioprogram som “Ekko” brukte en halvtime på å diskutere spørsmålet, en diskusjon hvor en del av dette tøvet heldigvis ble satt på plass.

Det har blitt slik at det er fullt akseptabelt å generealisere ut fra et lite mindretall av menns uheldige oppførsel, og forklare det ut fra kjønn — og slå det opp som om dette skulle være typisk for menn. Men hvis menn fremhever seg positivt, da er det er problem at det er så få kvinner. Det er ikke kvinnene som er problemet, det er det kanskje udefinerte “samfunnet”, som i praksis ofte betyr “de andre” — som regel menn.

Går vi til søndagens utgave av Aftenposten, kan vi lese om Hege Amundsen Elvestad som en av meget få kvinnelige kandidater, når man skal kåre Norges beste entreprenører. Vi kan lese i artikkelen:

“Men kvinnene glimrer med sitt fravær. Av til sammen 44 bedrifter med 63 representanter som konkurrerer i de ulike regionene om å komme til den nasjonale finalen, er bare åtte kvinner med.

-Det er noe vi ofte diskuterer. Det jo litt bekymringsfullt at det skal være så mange godt voksne menn som konkurrerer, men det speiler nok også virkeligheten, sier Andersen.

For det er ikke bare juryen sin skyld at det er slik. Foreløpige tall fra SSB viser at kvinneandelen blant nye etablerere var nesten 37 prosent i 2013. Men mindre enn 20 prosent av de som startet aksjeselskap var kvinner.

-Nominasjonene til denne kåringen bekrefter at kjønnsbalansen blant entreprenører fortsatt er relativt skjev. Og den er enda skjevere blant vekstselskapene, sier Olav R. Spilling, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. (NIFU).”

Vi kan anvende Anna Mannheimers metode, og trekke omtrent følgende konklusjon: Det er noen egenskaper ved menn i kraft av å være menn, som gjør at de er totalt dominerende her. Kvinner har ikke de egenskaper som skal til.

Det er i alle fall ikke noe mer galt enn det Anna Mannheimer skriver. En vilje til å ta risiko, f.eks. når steinaldermannen la ut på jakt med usikre utsikter til utbytte, men med mulighet til å vinne mye om de var heldige og dyktige i jakten. Man risikerte også å bli skadet eller drept, i jakten eller når man skulle forsvare seg og sitt. Noen av de samme egenskaper vil man også trenge som entreprenør, eller som toppleder. Og det kan for noen tippe over grensen til det negative og destruktive — som lett kan bli resultatet når energi ikke blir kanalisert så man får utløp for den på en positiv og konstruktiv måte.

La oss leke med tanken om at noen hadde skrevet en kronikk med tittelen “Det er menn. Det er alltid, alltid menn” og vist til at gründere og næringslivsledere nesten alltid er menn, og forklart dette ut fra kjønnsegenskaper, med et like tynt, eller egentlig totalt fravær av faglig grunnlag, som Anna Mannheimers kronikk. Da ville enhver redaktør ha gjort det redaktøren i Göteborgsposten burde ha gjort med Anna Mannheimers kronikk: Refusert den. For dette er “forbudte” synspunkter som man ikke ønsker å ha fram i offentligheten. Motkreftene ville ha mobilisert alt av tungt skyts, og gått rett i skyttergravene. Et program som Ekko ville ikke ha hentet inn fagfolk og brukte sendetid på å diskutere noe som er så politisk ukorrekt.

Jeg skal tilgjennegi noen synspunkter:

For meg er kjønn et spørsmål om biologi, og det er verken uklart eller tvetydig. At kjønnsidentitet og kjønnsroller kan være sosiale konstruksjoner, og at det kan være uklart, det er et helt annet spørsmål.

Menn og kvinner er forskjellige (heldigvis). Det er ikke slik at “meget er forskjellig, men det er utenpå”. At ulike roller når det gjelder noe så sentralt i livet, som å føre arten videre, bare fører til fysiske forskjeller, men ingen forskjeller når det gjelder mentale egenskaper, psykologi m.m., det har jeg ikke sett noen overbevisende argumentasjon for. Selv har jeg ingen problemer med å akseptere det, og ser det ikke som noe problem. Det er sikkert en del som mener at det ikke burde være slik, men det er ikke noe argument.

Man kan se mange systematiske forskjeller mellom menn og kvinner. Menn er mer risikovillige og konkurranseorienterte, kvinner mer trygghetssøkende. Menn liker å arbeide med ting, kvinner liker bedre å arbeide med mennesker. Man finner sikkert fler. De skal ikke overdrives, og det er store variasjoner mellom menn, og mellom kvinner. Men i et representativt  utvalg av kvinner vil man sannsynligvis finne flere med kvinnelige preferanser enn blant et representativt utvalg av menn. Og blant menn vil vi finne et større utvalg med mannlige preferanser. At dette gir systematiske forskjeller i menns og kvinners yrkesvalg, er ikke overraskende. Så lenge man har de samme valgene, ser jeg ikke noe problem i at menn og kvinner systematisk velger ulikt.

Men vil kan selvsagt ikke trekke slutninger om at “fordi du er mann/kvinne så skal du (eller kan du ikke) gjøre sånn eller slik”. Det er bra med folk som bryter med stereotypiene og beveger seg utenfor boksen.

Min mor er noe så uvanlig for kvinner som begynner å nærme seg 90 år, som sivilingeniør. Etter å vært hjemme noen år med småbarn, ønsket hun seg ut i jobb igjen. Vi bodde på Herøya, og Norsk Hydro ekspanderte kraftig. De rekrutterte stadig nye folk, ikke minst ingeniører. Men på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet var det helt utenkelig for Norsk Hydro å ansette en kvinnelig sivilingeniør. Så den veien var i praksis stengt. Hun valgte å ta pedagogisk tilleggsutdanning, og begynte å arbeide som lærer.

For en slags balanses skyld, må jeg legge til dette: Da jeg selv arbeidet “på gølvet” i Hydros fabrikker, omtrent 15 år etter det jeg her refererer til, ble jeg overrasket over hva slags autoritetsfigur ingeniøren var i fabrikkene, og med hvilken ærefrykt og respekt de ble omtalt. Jeg kjente dem ikke på den måten. De var jo mine foreldre, mine naboer, mine venners foreldre og mine foreldres venner. Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til at de var ingeniører. Det var de fleste i vår omgangskrets. De faglige utfordringer som en ingeniør ville møte, er jeg helt sikker på at en kvinne ville klare like godt som en mann, også den gangen. Men å gå inn i datidens “ingeniørrolle” i en fabrikk, med et nærmest rent mannsmiljø, det ville ha vært en kjempeutfordring for en kvinne.

Verden har heldigvis kommet videre siden den gangen. I dag er ingen veier stengt for kvinner, bare med den begrunnelse at de er kvinner. Det er mange kvinnelige ingeniører. Men veien til toppen, om det er dit man vil, er ikke enkel, enten man er kvinne eller mann. Det er ikke slik at det ligger toppjobber og venter på menn, bare i kraft av at de er menn. De fleste når ikke toppen, verken av menn eller kvinner. Og heldigvis er de fleste tilfreds med ikke å være der. De som når toppen, har arbeidet hardt og har ofret mye for å komme dit. Livet har mer å by på enn å klatre til topps på en karrierestige. Mange mener at veien til toppen koster for mye, og melder seg ikke på den konkurransen.

I dag er det nesten en a priori sannhet at kvinner kan alt som menn kan, like godt. Bortsett fra å være kriminelle og annet som er uønsket, da er det visst “lov” å begrunne det med kjønn. Hvis kvinner til tross for dette, ikke hevder seg på enkelte områder, så leter man etter utvendige forklaring som gjør at det forutsetningsvis mannsdominerte samfunnet, holder kvinner nede. Det er basert på ideologi, nesten som et religiøst dogme, ikke på empiri. I Dagsavisen kan vi lese denne kommentaren fra Elisabeth Grieg til at det bare er tre kvinner i Telenors  nye ledergruppe på 21 personer:

Når Telenors nye ledergruppe på 21 personer kun har tre kvinner, viser det at glasstaket er sterkt.

Jeg har aldri fått noen forklaring på hva dette “glasstaket” egentlig er. Det er åpenbart noe usynlig som ingen kan peke på. Men siden færre kvinner enn menn når toppen i næringslivet, må det bare være et usynlig hinder der, og som gjør at kvalifiserte kvinner holdes nede. At det kan være noe med at få kvinner har det som skal til, det er en “ulovlig” forklaring i dagens Norge. Den har man allerede i utgangspunktet avvist.

Mitt enkle utgangspunkt er at man skal ha den best kvalifiserte personen til en jobb, ikke minst til en lederstilling. Kjønn er for meg helt uten betydning i slike sammenhenger. For meg er det ikke noe poeng i seg selv, at det skal være kvinnelige toppledere i næringslivet.

Kjønnsbalanse kan ha betydning når man skal ha en gruppe som er representativ for befolkningen, f.eks. i politikken. Det er også viktig i barnehager og grunnskolen, for å balansere barns feminiserte oppvekstmiljø. Barn trenger mannlige rollemodeller. Men en ledergruppe i næringslivet skal lede en bedrift, de skal ikke representere eller speile folket.

Vi kan ikke som et utgangspunkt forutsette at halvparten av de best kvalifiserte er kvinner. Er det fleste godt kvalifiserte personene menn, da blir ledergruppen dominert av menn. Jeg kan faktisk ikke se at det er et problem av betydning. De som har satt sammen den mye omtalte ledergruppen i Telenor, har kjent bedre enn de fleste maset om at “nå er det en kvinnes tur”. Jeg er ganske sikker på at de har lett med lys og lykte etter kvalifiserte kvinner, som kunne være aktuelle. Det har åpenbart ikke vært mange. Og de har endt med å prioritere rett person, fremfor rett kjønn. Det synes jeg er helt greit. Torstein Ulserød skriver godt om kritikken mot Telenorledelsen i Minerva.

Hvis flere kvinner har det som skal til, er villige til å satse, og ikke minst til å betale den prisen det koster å klatre til topps, da vil vi se flere kvinnelige toppledere, også i næringslivet.

I mange yrker er det store kjønnsforskjeller. Det er ikke mange kvinnelige rørleggere eller bilmekanikere. Men middelklassekvinner har ikke noen drømmer om å bli rørleggere eller bilmekanikere, så kjønnsmessig ubalanse i slike yrker har aldri blitt noe debattema.

Print Friendly

Å bli 60

SykkelkakeDet er ingen nyhet at noen fyller 60. Mange har gjort det før, og mange kommer til å gjøre det i fremtiden også. Det skjer faktisk hver dag. Og det er ganske forutsigbart når det kommer til å skje.

Det er heller ikke noen stor prestasjon. Det er et spørsmål om å holde seg i live, og for de fleste av oss går det mer eller mindre av seg selv. Nå er det altså min tur. Og skal jeg være ærlig, så liker jeg det ikke. Jeg klarer ikke å identifisere meg med mitt bilde av en 60-åring, selv om dagens 60-åringer er yngre enn 60-åringer var før. Men uansett foretrekker jeg det, fremfor alternativet. Det er som Halfdan Sivertsen synger: Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli.

Alder er bare et tall, kan man si. Men såkalt runde tall markerer en form for skille i livet. Kanskje er det nå man går over fra ungdommens alderdom til alderdommens ungdom? Eller kanskje skjedde det allerede da man rundet 50?

Continue reading Å bli 60

Print Friendly

Skøytesport

Bildet øverst viser Håvard Bøkko i 2007. Det er tatt av McSmit, Wikimedia Common. CC BY-SA 3.0

Jeg er ikke særlig sportsinteressert. Vanligvis hopper jeg over avisenes sportssider. Men da jeg bladde meg forbi sportssidene i Aftenposten i dag morges, falt blikket mitt på en artikkel om de evige optimister i skøytesporten, med overskriften “Vi har noe på gang nå” (har ikke funnet den samme på nett).

Da jeg vokste opp, var skøyteløp veldig stort. Jeg kjøpte programmer til mesterskapene, og noterte passeringstider og rundetider. Det var ulidelig spennende. I dag er sporten på sotteseng, interessen generelt er laber og min interesse er null.

Sverre Lunde Pedersen uttaler seg til Aftenposten:

“Jeg skjønner jo at det er større interesse for skiidretten. Vi har jo ikke levert de resultatene som langrenn for eksempel har gjort de siste sesongene. Men nå føler jeg at vi har noe på gang. Jeg har selv vært på pallen flere ganger denne sesongen. Føler at vi er på vei oppover. Og får vi gode resultater så tror jeg interessen vil øke …”

Continue reading Skøytesport

Print Friendly

Gratulerer med dagen, Dagfinn Høybråten: Ti år med røykfrie serveringssteder

I dag er det ti år siden vi endelig kunne puste relativt fritt på serveringssteder. Fra 1. juni 2004 ble tobakkskadelovens krav om røykfrie lokaler også gjort gjeldende for serveringssteder.

Det var mye bråk og spetakkel. Serveringsbransjen viste en rørende omsorg for røykerne, og trodde at alle gjestene ville forsvinne med røyken. Hvis forretningsideen var å drive røykerom med servering, da fikk man selvsagt et problem da man ikke lenger kunne fortsette med det. Serveringsbransjen klarte ikke å se at stadig færre røykte, at røyking var i ferd med å bli et lavinntekts- og lavstatusfenomen — neppe de som legger igjen mest penger på restauranter. At det var ganske mange som syntes besøk i røykfylte lokaler ikke fristet, at man ikke syntes det var noe trivelig når man måtte ta en dusj og henge klærne lufting etter besøket for å få ut noe av røykstanken.

Som alltid: De som ikke henger med når rammebetingelsene og markedet endres, de dør. Det er kapitalismens brutale lov. Mange dårlig drevne steder som ikke hadde hengt med i utviklingen, gikk dukken — og det var beleilig å skylde på “røykeloven”.

Norge var tidlige med å gjøre serveringssteder røykfrie. Men det var et typisk norsk skippertak, som ikke har blitt fulgt opp videre. Serveringsbransjen har fortsatt rørende omsorg for røykere. De lager røyketelt utenfor som gjør at de som ikke røyker aldri fristes til å gå inn på stedet når man må passere dette. Selv går jeg aldri inn et slikt sted. Det finnes nok av andre steder. Det brukes mye energi og slippes ut mye CO2 for å varme frosne sjeler som sitter ute for å tilfredsstille sin stoffavhengighet.

Nå ønsker Astma- og allergiforbundet og Kreftforeningen røykeforbud også på uteserveringer. Hvis serveringsbransjen hadde vist noen interesse for å legge til rette for ikke-røykere, hadde det neppe blitt noe spørsmål. Det burde være en selvfølge at det er røykfrie bord på utserveringer. Det er ikke noe trivelig å få en røyksky fra nabobordet. Heldigvis vil en del serveringssteder prøve det ut.

For mange av oss er hovedpoenget ikke å nekte folk å røyke. Hvis voksne folk vil ødelegge helsen sin på denne måten, så får de vel gjøre det da. Men det må være fullgode tilbud til alle som vil ha det røykfritt. Det er det ikke så lenge man kan røyke på uteserveringer. Kravet bør i det minste være at man skal ha et røykfritt tilbud som er minst like godt som det man tilbyr røykerne.

Det burde også være en selvfølge at jernbaneperronger, bussholdeplasser m.m. er røykfrie. Det er ikke vanskelig for Jernbaneverket på stasjonsområder å få det til, hvis de er interessert. Det burde være helt unødvendig. Det bare et spørsmål om elementær folkskikk: Selvfølgelig røyker man ikke der folk står tett sammen! Vanskeligere er det ikke.

I tillegg til at røyking ikke skal sjenere andre, er det viktig å fjerne rekrutteringsarenaene for folk begynner å røyke. Derfor var det på høy tid at skolene ble gjort røykfrie. Det burde selvsagt ha vært gjort for minst ti år siden. Men bedre sent enn aldri. Tobakksbransjen er en kynisk drapsbransje. De forsøker kynisk å få flere hektet på deres gift. De prøver å rekruttere unge. Og nå er det særlig i utviklingsland tobakksbransjen satser hardt for å drepe flere.

I dag har bilistene overtatt røykernes rolle, med mye av den samme argumentasjonen. Røykerne mente at det nærmest var en “menneskerett”, eller i alle fall en grunnleggende frihet at de skulle kunne røyke over alt. Røyking var tillatt der det ikke uttrykkelig var forbudt. Bilistene ser det på samme måte som en grunnleggende rettighet at de skal kunne kjøre, og ikke minst parkere over alt. At det er til sjenanse og fare for andre, vil man ikke høre på. Skjønt bil er også nyttig, i motsetning til røyken — det er en vesentlig forskjell.

Men akkurat som det har blitt slik at man kun for lov til å røyke der det uttrykkelig er tillatt, vil det nok også bli slik at parkering bare er tillatt der det er klart merket at parkering er tillatt. Men det vil nok ta noe tid ennå — skal vi gjette på at det vil gå ti år til? Stadig flere områder blir bilfrie, og ingen ønsker bilene tilbake der man har fårt dem bort, f.eks. Rådhusplassen og i Karl Johans gt mellom Egertorget og Jernbanetorget. I sports- og friluftslandet Norge har man for lenge siden bestemt at motorferdsel i utmark ikke er tillatt. Men man vil nok også i Norge forstå at bilen heller ikke har noen sentral plass i byene.

Handelstanden har tatt serveringsbransjens rolle, og klager over at det vil bli død og fordervelse om parkeringsplasser forsvinner. De vet ikke, men har gjentatt dette så mange ganger at mange tar det for en sannehet — litt har de lært av Goebbels. Men akkurat som det viste seg at omsetningen i serveringsbransjen økte da man fikk luftet ut røyken, har det vist seg at omsetningen øker når man fjerner parkering i gatene og heller legger til rette for syklister. Men handelstanden synes å ha læringsproblemer tilsvarende serveringsbransjen.

Print Friendly

Børser i svart, hvitt og grått

[Diskusjonen om annenhåndsomsetning av billetter har blusset opp igjen og har blant annet blitt omtalt på lederplass i DN. Jeg henter derfor fram til resirkulering en kommentar jeg skrev for seks år siden. Den ble trykket i Aftenposten 17. juli 2006, og tas inn her uendret.]

Regjeringen vil forby “svartebørssalg” av billetter. Det vil være et feilgrep. Mange av oss har vært i London og gledet oss over at det ofte er mulig å få billetter til kveldens forestilling, selv på de mest populære musikalene.

Prisen kan riktignok være stiv, men vi aksepterer den. Dette er mulig fordi man i London lenge har hatt et velorganisert “svartebørsmarked” for billetter. Det har også hendt at jeg har kjøpt billetter gjennom “svartebørshandlere” til utsolgte konserter i Oslo.

Continue reading Børser i svart, hvitt og grått

Print Friendly

3D-printing?

Den relativt korte IT-historien er full av hypede løsninger og teknologiprofeter som vil overta verden når bare teknologien bli videre utviklet. Yrkesgrupper, blant annet oss jurister, skulle kunne bli erstattet av “ekspertsystemer”. Vi skulle boltre oss i “virtual reality” hvor body-suits med sensorer og stimulatorer skulle erstatte menneskelig kontakt. Penger skulle forsvinne og bankene bli unødvendige når bare teknologien ble litt bedre. Og nå skal vi visst kunne produsere alt vi trenger hjemme på en “3D-printer”.

Typisk nok fremstilles det som et IT-spørsmål, og media forteller begeistret om en eller annen 16-åring som har laget et eller annet, som når en 16 åring klarer å “printe” en dommerfløyte i plast på sin hjemmelagde “printer”. Man får til og med lyd i den! Han har også laget en stygg plastikkgnom som skal være “pynt”. Noen andre har laget et sykkelkjede. Og tenk, sykkelkjedet henger sammen! Men kan man sykle med det? Er det noe vi kan være sikre på, så er det at det som en 16-åring kan lage hjemme ikke er “høyteknologi”.

Continue reading 3D-printing?

Print Friendly

Ski på sykkel (noen bilder)

Da jeg la ut en liten melding om at det gikk greit å ta med et par ski på sykkelen, var det flere som etterlyste bilder. Her kommer en liten billedserie. Men for all del: Dette var slik jeg løste det på min til nå ene sykkel- og skitur. Jeg påstår på ingen måte at dette er noe jeg har noen særlig erfaring med. Kom gjerne med dine egne tips og erfaringer.

Continue reading Ski på sykkel (noen bilder)

Print Friendly

Gjenerobring og frigjøring av hylleplass

Hylleplass er mangelvare. Bøker, CDer , DVDer, tidsskrifter og mye annet krever plass. Det er lenge siden vi gikk tom for hylleplass og vi er også tomme for vegger hvor det kan settes opp nye hyller. Bøker står til dels dobbelt i bokhyllene. Egentlig er ikke hyllene dype nok til å stable i to lag, så enkelte steder hender det at det går ras fordi det som er plassert ytterst ikke står støtt. Mye av det som det ikke har vært mulig å finne plass til har bare blitt liggende på gulvet.

Nå har jeg satt i gang to prosjekter for å gjøre noe med dette, hvorav det ene er så godt som fullført. De som selger oss relativt dyre produkter vil gjerne at vi skal føle at vi får noe igjen for det vi betaler. Så selv om produktet bare er en enkelt CD- eller DVD-plate, skal det se ut som om det er noe. Derfor pakkes det inn i dyr emballasje. Jo dyrere produktet er, jo dyrere og større er emballasjen — selv om innholdet bare er en plate. Det betyr at mye hylleplass går med til å lagre luft pakket inn i hardplast.

Continue reading Gjenerobring og frigjøring av hylleplass

Print Friendly

Minner fra New York i uvær

Orkanen “Irene” nærmer seg New York. Bildene av en klissvåt Anders Tvegård på Dagsrevyen får meg til å tenke tilbake på en gang jeg opplevde uvær i New York. Det er en god del år siden — jeg husker ikke hvor mange. Den gangen var New York bare i utkanten av en orkan som traff lenger syd. Når orkanen nå treffer New York direkte, blir det sikkert mye verre.

Det var siste dagen og jeg skulle hjem. Jeg skulle fly hjem med SAS kl 19.35, om jeg husker rett. Siste post på programmet var litt shopping. Jeg kjøper bl.a. alltid sko når jeg er i USA. For oss som har en fot som er litt bredere enn det som er standard er det vrient å få sko i Norge. Det var en befrielse første gang jeg var i USA, og mannen i skobutikken også målte fotens bredde før han fant fram sko. Det var antageligvis første gang jeg fikk sko som ikke føltes trange. Så det er meldingen til norsk skobransje: Siden den gang har jeg nesten ikke kjøpt sko i Norge. Jeg fyller opp når jeg er i USA. At de også er billigere er en bonus, men ikke det viktigste.

Det regnet. Jeg kan ikke huske å ha opplevd like kraftig regn, verken før eller siden. Det blåste også, så om jeg hadde hatt paraply ville den ikke ha vært til noen hjelp. Før jeg kunne kjøpe sko, måtte jeg kjøpe noe par sokker. De jeg hadde på var så gjennomvåte at jeg ikke kunne prøve sko med dem. Jeg kjøpte vel noen bukser og skjorter også, for å få på meg noe tørt før jeg skulle fly hjem. Alt jeg hadde på var gjennomvått.

Continue reading Minner fra New York i uvær

Print Friendly