Kategori: Ymse

Kan noen gi meg noen hint om WP-design?

Hei til WP-guruer og WP-designere der ute:

Jeg har endret design på min blogg, og har valgt temaet “AndyBlue”som utgangspunkt. Men kommentarfeltet plasserer seg ikke riktig på siden. Av en eller annen grunn vises dette i midtspalten (som det skal), men først nedenfor sidefeltene og ikke umiddelbart etter innlegget. Det vises f.eks. her: http://blogg.torvund.net/2010/08/23/manglende-skilter-en-henvendelse-til-statens-vegvesen-vegdirektoratet/ (og sikkert på dette innlegget, siden det er så kort at det ikke fyller spalten ned til slutten av sidefeltene).

Er det noen som har noen forslag til hva feilen kan skyldes og hva jeg børe gjøre?

Doping II – etter EM i friidrett

Uken som gikk har jeg fulgt sånn halvveis med på EM i friidrett. Jeg skal ikke mene noe om prestasjoner, om Norge har grunn til å være fornøyd, eller noe slikt. Men det inntrykket jeg sitter igjen med er at i svært så mange av finalene deltok utøvere som har vært utestengt for doping.

NRKs kommentatorer har kommentert dette som om det er en selvfølgelig del av idrettsverden. “Han har kommet sterkt tilbake etter å ha vært utestengt for doping” var en type kommentar man kunne høre ganske ofte. Det var ingen kritiske kommentarer til at tidligere dopingtatte utøvere igjen får delta.

Det inntrykket jeg sitter igjen med er at i friidrett er doping fortsatt i alle fall nesten akseptert som en del av idretten. Det er selvfølglige kontroller. At noen blir tatt og kommer tilbake etter en utstengelse er visst bare “part of the game”.

Jeg kommenterte for en uke siden at det ikke har vært noen dopingavsløringer i årets Tour de France, og det har heller ikke kommet noen avsløringer den første uken etter rittet. Det deltok noen ryttere som tidligere har vært utstengt for doping, men ikke mange. At de fikk delta var omdiskutert. De fleste dopingtatte syklister vil man neppe noen gang se igjen i de store rittene, uansett hvor gode de måtte være etter at de er ferdig med sin utestengelse.

Mitt inntrykk etter forrige ukes EM er at friidrett har et alvorlig dopingproblem og at det er for lett å komme tilbake etter utestengelse for doping. Man skal ikke nødvendigvis utestenges for livstid etter en dopingsak, og som jeg nevnte i min forrige kommentar må reaksjonene være nyanserte i forhold til alvorlighetsgrad og grad av skyld. Det er forskjell på tabbe med bruk av vanligvis uskyldig medisin og bruk av f.eks. EPO og anabole stereoider.

Men bør en som har en alvorlig dopingsak bak seg få delta i et mesterskap? Jeg synes ikke det.

Trening og den gode følelsen

Jeg har en runde på ca 9,6 km jeg gjerne pleier å løpe når jeg er i Frankrike. Som det kjedelige vanemennesket jeg er har jeg en tendens til å løpe de samme rundene om og om igjen. Den har dermed kommet til å bli en slags testløype hvor jeg måler eventuell fremgang (og tilbakegang, når det måtte komme). I dag hadde jeg for første gang på veldig lenge (siden en tidligere periode da formen var bedre) “den gode følelsen” da jeg løp min runde. Når jeg kommer ned igjen i september løper jeg den på nytt et par ganger, og vil forhåpentligvis kunne glede meg over mer fremtang.

Det er omtrent et og et halvt år siden jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med formen. Jeg begynte å føle at formen var plagsomt dårlig. Bakkene ble tyngre, buksene trangere og beltene kortere. Alt er relativt. I virkelig dårlig form har jeg vel ikke vært, i og med at jeg hele tiden pleide å gå minst 5 km hver dag, spilte squash en gang pr uke og syklet en del. Men det var ikke nok. I forhold til hvordan det hadde vært i bedre tider, opplevde jeg formen som plagsomt dårlig. At mange andre sikkert var i enda dårligere form, gjorde ikke min form noe bedre. Noe måtte gjøres.

Å endre vaner er ikke så lett. Mark Twain har sagt noe sånt som at det ikke nytter bare å kaste ut en gammel vane. Den må lokkes ned trappen, trinn for trinn og lures ut av døren. Det er så utrolig lett å finne unnskyldninger for hvorfor man heller skal gjøre det en annen dag, og ikke akkurat nå. Så det gikk litt opp og ned. Faller man ut av rytmen kan det bli vanskelig å komme inn i den igjen. Ble det et opphold var det som å starte på nytt. Sist høst tok jeg meg igjen sammen, og siden har det i alle fall blitt færre treningsfrie perioder — selv om jeg ikke tar det så tungt om det skulle gå en uke hvor programmet ikke gir plass til trening ut over å gå eller sykle til kontoret og tilsvarende aktiviteter. På den annen side forsøker jeg å utnytte hverdagssituasjonene slik at jeg går eller sykler når jeg skal et sted, tar trappen i stedet for heisen, osv. Stort sett trener jeg 3-4 ganger pr uke.

Min trening består stort sett i løping og sykling om sommeren, og trening i treningsstudio når det blir for utrivelig å være ute (inkluderer en del utrivelige dager hvor det etter kalenderen skulle ha vært sommer), samt squash en time pr uke. Til vinteren har jeg skumle planer om å kjøpe nye ski, så kanskje får jeg også gått mer på ski enn jeg har gjort de senere årene (jeg må erkjenne at jeg aldri har vært noen ivrig skiløper).

Noen vil sikkert si at det ville være mer effektivt å trene på en annen måte enn hva jeg gjør. Man burde trene mer systematisk, mer, hardere osv. Men det gir jeg blaffen i. Jeg har to mål med min trening: Jeg skal komme i form og jeg skal trives med det jeg gjør. En idrettsprofessor, jeg har dessverre glemt navnet, sa det omtrent slik:

“Man skal ikke trene for å gjøre det best mulig i Birken, i marathon eller noe annet. Man skal trene med sikte på at dette er noe man skal holde på resten av livet. Og man skal ikke trene mer eller hardere enn at man har lyst til å trene igjen dagen etter.”

Det passer for meg. Jeg tror dessuten på variasjon. Da blir det ikke så lett kjedelig, man trener flere deler av kroppen på ulike måter, og man unngår ensidige belastninger og dermed belastningsskader. At man da heller ikke blir mester i noe lever jeg greit med — det hadde jeg ikke blitt uansett.

Jeg liker å løpe. Det jeg særlig liker ved løping er det jeg pleier å kalle “den meditative opplevelsen” ved det å løpe. Kroppen finner sin rytme og arbeider på egen hånd, mens tankene kan vandre ganske fritt. Men her kommer vi til noe av det problematiske ved å løpe: Det funker ikke før formen er sånn ikke så aller verst. Det er et sprang fra det å gå til det å løpe, selv om man går fort og løper sakte. Man må finne en god løpsrytme. Det blir en periode hvor kondisjonen er for dårlig til at man kan holde det som er en god løpsrytme. Hva som er en god løpsrytme varierer sikkert mye. Mange vil sikkert mene at jeg løper fryyyyktelig sakte, så sakte at det knapt fortjener betegnelsen “løping”. Det må de gjerne mene, og de kan finne sin egen rytme. Men når for dårlig kondisjon hindrer meg i å holde det som for meg er en god rytme, da blir det frustrerende. Da blir det enten mye “stop and go” eller man må tvinge seg til å holde en rytme som egentlig er for langsom til å være komfortabel. Her var det jeg i dag fikk “den gode følelsen”: Jeg fant en for meg god rytme, og hadde ingen problemer med å holde den rytmen uten å ta pauser. Faktisk kunne jeg legge inn noen litt raskere drag, hvor det ikke kunne være tvil om at jeg faktisk løp.

Jeg setter pris på leketøy og dingser. Min favorittdings på dette området er en Garmin 405, kombinert pulsklokke og GPS. Etter turen, enten det er en løpetur, sykkeltur eller en annen tur, kan jeg laste opp data fra turen: Ruten vist på Google-maps, høydeforskjeller, hastighet og puls. Men litt ekstra kan man få flere data. Det er ikke alltid at man opplever fremgang selv om den er høyst målbar — selv om jeg gjorde det i dag. Det har vært dager hvor jeg har syntes det har gått veldig tungt, for etterpå å oppdage at det nok skyldtes at jeg holdt høyere fart enn hva jeg hadde pleid å gjøre tidligere. Og det er greit å se at det ikke bare var en slags innbilning at dagens tur gikk bra, det gikk også fortere enn tidligere turer.

Jeg liker å løpe. Men den følelsen som særlig gjør at jeg liker det kommer ikke før formen er god nok til å kunne holde en god rytme over tid. Fram til man kommer dit er det nok mer et spørsmål om vilje og en form for mental utholdenhet. Derfor gjorde dagens løpetur ekstra godt. Nå har jeg kommet på et trinn som ikke er et mål, men et godt utgangspunkt. Selv om den neste løpeturen skulle bli tyngre, så sitter dagens opplevelse i.

Sykkel er på mange måter bedre når formen ikke er så god, særlig hvis man har en del ekstra ballast. Det er en kontinuerlig overgang fra å sykle veldig sakte til å sykle veldig fort. Det er ikke et trinn av samme type som det er mellom å gå og å løpe. Legg til at belastningen er mindre når man sykler. Når man løper blir det mange støt og slag i foten, som forplanter seg opp gjennom hele kroppen. Noe av det er bra. En løpetur er bra for å riste løs stive skuldre og stive nakkemuskler — typiske kontorskader. Men man kan også få senebetennelse, benhinnebetennelse, akillesproblemer, muskelbrist, kranglete knær, osv. Jeg har vært gjennom alt sammen.

Vi får ofte høre om hvor viktig det er å sette mål. Meld deg på Sentrumsløpet, Oslo Marathon, eller noe annet. På en måte er det sikkert lurt. Men det kan også gjøre at man satser mer enn skrotten tåler. Jeg har noen ganger løpt halvmarathon. Jeg synes at det er en fin distanse, og kanskje løper jeg den igjen om formen skulle være inne. Men det blir ikke i år. For når formen ikke har vært helt der jeg gjerne ville at den skulle være før et slikt løp har jeg satset hardere, ignorert noen signaler om at det kanskje ikke var helt bra, og endt med bråstopp etter gjennomført løp. Etterpå har det blitt mer fysioterapi enn trening. Slike skader sitter ofte i lenge. Ideelt sett burde man fortsette treningen, men på en annen måte. I praksis er det lett å sette seg ned og vente at det skal bli bra igjen. Men innen muskelen eller hva som er problemet har blitt bra, har formen blitt dårlig. Det blir “gå tilbake til start”, som ikke er særlig motiverende.

Sykkel gir ikke slike belastninger. Passer man bare på å sykle på ganske lette uvekslinger har man en lett belastning på skjelettet, samtidig som det kondisjonsmessig kan være mer enn hardt nok. For den som vil ha litt å lese som veiledning og inspirasjon, vil jeg anbefale Johann Kaggestads bok “I form på sykkel”. Den beste måten å skaffe seg boken på er å melde seg inn i Syklistenes landsforening, og ønske seg den boken som velkomstgave.

Jeg liker å sykle. Å sykle gir en følelse av frihet, særlig når man får opp litt fart. Men å sykle gir ikke den samme “meditaitve opplevelsen” som å løpe — i alle fall ikke for meg. Antageligvis er det fordi farten og trafikken gjør at man må være mer fokusert når man sykler. Man kan ikke tillate tankene å fly like fritt når man sykler som når man løper. Men kanskje er det derfor de ufyller hverandre så godt: Frihet og mestring på sykkel, tankeflukt når man løper.

Klok av skade — i bokstavelig forstand — har jeg erkjent at man skal ta det pent og forsiktig, og lytte til kroppens signaler. Jeg løper aldri om morgenen. Det er ikke bare fordi jeg er et B-menneske som sjelden bryter ut i “Oh, what a beautiful morning” når jeg våkner. Men kroppen må komme i gang. Muskler og ledd er litt stive om morgenen. Kanskje må jeg, så lite jeg enn ønsker å gjøre det, erkjenne at når man har blitt 55 år er man ikke helt ung lenger. De gangene jeg konkret kan peke på at det der og da skjedde et eller annet galt i en muskel, et ledd eller noe annet, har det alltid vært når jeg har tatt en løpetur om morgenen. Å sykle går greit, men ikke å løpe. Det er noe med de mer brutale belastningene når man løper. Egentlig er det litt dumt. For det er lettest å passe det inn i dagsrytmen på morgenen — før man tar en dusj og gjør seg klar for dagen. Men for meg fungerer det ikke.

Jeg skulle selvfølgelig ønske at resultatene kom fortere. Men så lenge det går i riktig retning er det ikke så farlig om det tar litt tid. Jeg er en tålmodig sjel — i alle fall på noen områder. Det fine med denne tilnærmingen er at det ikke er noe jeg ser fram til å bli ferdig med når programmet er fullført om x måneder. Det er en moderat endring av livsstil som det ikke bør være alt for vanskelig å fortsette med, og som har positive effekter.

På dagens løpetur kom den gode følelsen som jeg har ventet på — egentlig litt lenger enn jeg setter pris på. Jeg har merket at formen har blitt bedre. Jeg har gått ned en buksestørrelse, det beltet som var for kort har blitt for langt. Det går i riktig retning.

Stenging av Altinn – statlig dataidioti

Næringsdrivende har ordinær frist for levering av selvangivelse 31. mai. Noen ganger har man behov for en viss utsettelse. Selv konstaterte jeg at jeg manglet et nødvendig dokument da fristen var i ferd med å gå ut, og søkte utsettelse. Å få en kort utsettelse er ren rutine. Man behøver ikke begrunne den, og den gis automatisk. Noen sekunder etter at søknaden er sendt får man svar om at man har fått utsettelse til 15. juni.

I dag, 12. juni, skulle jeg gjøre ferdig og sende inn min selvangivelse gjennom Atltinn. Da jeg går inn på Atltinn finner jeg denne meldingen:

“Altinn er ikke tilgjengelig
Altinn er stengt fra fredag 11. juni kl 1600 til tirsdag 15. juni kl 0800 i forbindelse med produksjonssetting av ny versjon. Altinn Brukerservice er også stengt i denne perioden.

Vi beklager de ulempene dette medfører.”

De velger å stenge systemet de siste dagene før en viktig frist går ut. Denne stengningen må ha vært planlagt. Det at man skal sette en ny versjon i drift er ikke noe som dukker opp plutselig og uventet. Man lurer på hvordan det er mulig å planlegge så dårlig.

Den utsatte fristen løper i utgangspunktet ut 15. juni kl. 2400, slik at de gir oss et 16 timers tidsvindu for å fylle ut og levere dette.

Etter litt leting fant jeg en melding hos Skatteetaten som sier at fristen er utsatt til 20. juni. Det hjelper noe. Men for min egen del betyr det at jeg ikke får levert selvangivelsen før jeg reiser bort, slik jeg hadde planlagt. Med tilgang til internett skal det nok være mulig å komme til Altinn når dette åpner igjen. Andre kan nok få større problemer enn meg akkurat der. Men jeg kan bare krysse fingrene for at jeg får med meg det jeg da vil trenge av dokumenter og lokalt lagrede filer. Siden alle skjemaer i praksis bare finnes i elektronisk form og er (u)tilgjengelig via Altinn, er også tilgangen til “sjekklisten” som disse skjemaene representerer stengt.

Vi som skal levere selvangivelsen går inn på Altinn, ikke på Skatteetatens nettsider. Derfor burde det selvfølgelig ha vært opplyst på Altinn at fristen er utsatt, for å dempe den første panikkreaksjonen når man ser at dette ikke kommer til å gå. Men der står det intet.

Skattedirektoratets melding er datert 2. juni, altså to dager etter utløpet av den ordinære selvangivelsesfristen. Det er grunn til å tro at de fleste som søker utsettelse vil gjøre det de siste dagene før fristen går ut. Det er også grunn til å tro at når man stenger systemet en langhelg i juni for å sette en ny versjon i produksjon, så er det noe man har planlagt i lang tid. Man må med andre ord ha visst om dette før den ordinære fristen gikk ut. Da burde man selvfølgelig ha informert om dette da bekreftelse på utsettelse ble sendt. Da hadde jeg visst at jeg måtte ha gjort dette tidligere.

Valg av tidspunkt for stenging av systemet er håpløst. Men når de først treffer et så idiotisk valg bør de i det minste informere om dette i god tid og på en måte som når fram til de som blir berørt. Dette gir oss et godt eksempel på hvordan man ikke skal gjennomføre slike prosjekter, og det får da i det minste en pedagogisk verdi. Men de som har hatt ansvaret bør kanskje settes på skolebenken for å lære av sine feil, så kan noen andre overta ansvaret for prosjektet?

Elendig produktoppfølging – HP etterlater sine kunder i kulden

Jeg kjøpte i juni 2007 en alt-i-ett printer/scanner/fax type HP Color Laser Jet 2840. Jeg valgte denne fordi jeg ville ha en fargelaser som også fungerer som scanner og kopimaskin, og den skulle fungere i nettverket hjemme.

Enheten er for så vidt utmerket. Men nå, i april 2010, har det gått såpass lang tid siden Windows 7 ble lansert at det er på høy tid med ordentlige drivere til Win 7. Det er drivere tilgjengelig som gjør at den kan brukes som skriver, men det er ikke scannerdrivere (eller fax, men det betyr mindre i 2010) for Win 7, i alle fall ikke som kan fungere i nettverk.

Da drivere for Win 7 fortsatt ikke er tilgjenglig på HPs nettsider sendte jeg dem en e-post hvor jeg etterlyste dette. Jeg fikk følgende svar fra en Henrik Deleuran hos HP-Norge:

“Hp suppotere ikke scanner over netverk på denne skriveren med win7,  dette er en gammel modell som vi ikke produsere lengere,  det er dog mulig at det ”kanskje” vil fungere med usb og Windows Vista, men hvis de ønsker hjelp til dette må de kontakte support for betal bar support på tlf: 80062800

Den funksjonen som de spør etter går ikke an og få til.”

Det burde være unødvendig å si at jeg er særdeles misfornøyd med svaret. Hva mener HP med at det “er en gammel modell”? Mener HP at deres skrivere må anses som utrangert etter mindre enn tre år, slik at det ikke er nødvendig å utvikle drivere for nye versjoner av det mest brukte operativsystemet? Hvis de har så dårlig tro på egne produkters levetid er det ingen grunn til at vi som kunder skal ha noen større tiltro til dette.

Det hjelper ikke om produktene er gode hvis man ikke kan stole på leverandøren. HP har vist at de ikke er til å stole på når det gjelder rimelig fremtidssikring av deres produkter. HP fremstør ikke som en seriøs leverandør.

Med den dårlige oppfølgingen og svaret fra HP ved Henrik Deleuran føler jeg meg ganske enkelt lurt. Det er fullstendig uakseptabelt. Så den dagen det måtte bli aktuelt å anskaffe nytt utstyr kommer ikke HP i betraktning, uansett hvor gode produkter de måtte ha. Som leverandør er HP ikke til å stole på.

Skremmende (mangel på) sikkerhetstenkning i Jernbaneverket

Brann i én server i Trondheim stoppet tre av fire tog i Norge melder Dagsavisen.  Dette er blant det man kan lese:

“En brann i Jernbaneverkets server i Trondheim førte til at togene mistet tilgangen til GSM-R-båndet, som sørger for at togene kan oppgi sine posisjoner til Jernbaneverkets operasjonssentral i Trondheim.

Fra 18.30 til 21.15 var det full stans. NSB regner med at om lag 150 av de 200 avgangene som skulle vært avviklet, ble berørt.

Jernbaneverkets informasjonssjef, Kjell Bakken, forklarer at strømsystemet som skal drifte serveren i Trondheim, har en sikkerhetsløsning som skal sørge for at strømmen ikke går.

– Så vi har ikke lagt alle eggene i én kurv, sier Bakken.

– Men nå mistet dere begge kurvene?

– Vi mistet begge, ja, sier Bakken.”

Hos digi.no beskrives systemet slik:

“Den viktige serveren består av doble systemer i samme rack. Ifølge informasjonssjefen innebærer det blant annet to kretskort, to strømforsyninger og så videre.”

Det hjelper ikke så mye om man”fordeler eggene i to kurver”, så lenge de to kurvene står ved siden av hverandre i det samme rommet. I følge digi.no har GSM-R, slik det er lagt opp i Norge, ingen redundans.

Vi skal ikke så langt tilbake i tid før brann i en kabelgate på Oslo S satte signalanlegget, og dermed togene ut av funksjon. Om jeg husker rett (her har jeg ikke gått tilbake og sjekket), hadde man to kabler — men begge kablene gikk i den samme kabelgaten. Og da har man åpenbart “god” sikring om det blir brann på det stedet.

Jeg synes dette er skremmende, og lurer på hva slags sikkerhetstankegang man egentlig lever etter i Jernbaneverket. Enhver sikkerhetsvurdering har to hovedkomponenter: Sannsynlighet for at hendelser inntreffer og konsekvenser av at det skjer. Man får inntrykk av at Jernbaneverket bare har satset på at det ikke vil inntreffe noe uforutsett av alvorlig art. Dette kunne vi lese i Aftenposten:

“Informasjonssjef Kjell Bakken i Jernbaneverket sier at de ikke hadde forutsett at feilen som satte kommunikasjonssystemet ut av spill ved sentralen på Marienborg i Trondheim i det hele tatt kunne inntreffe.”

Leder for Jernbaneverkets operasjonsenter i Trondheim, Ørjan Berg-Johansen sier til nrk.no at det ikke skal skje igjen. Men en gang er én for mye. Det holder ikke å si at det ikke skal skje igjen.

Jeg kan ikke skryte på meg noen omfattende erfaring med sikkerhetsrutiner for slike systemer. Men litt har jeg hatt nærkontakt med, selv om det har vært systemer for finans og ikke for togtrafikk.

For de systemene jeg har hatt befatning med har dublerte løsninger på ulike geografiske steder vært en selvfølge. Faller et ut skal det andre overta. Direktøren i Post- og Teletisynet, Willy Jensen, sier til Digi.no at han ikke skjønner hvorfor Jernbaneverket ikke har en speilsentral på plass. Det skjønner ikke jeg heller.

For de mest kritiske systemene har man “varm” back up, som gjør at bortfallet ikke fører til noen merkbare driftsforstyrrelser. For litt mindre kritiske systemer kan det kanskje ta 15 minutter før de er i gang. Man skal også kunne flytte styringen fra en lokalitet til en annen. Kanskje kan man ikke opprettholde all drift, men viktige systemer går uten avbrudd. Strømbrudd, brann, kabelbrudd osv, er påregnelige hendelser som man er forberedt på å kunne håndtere.

Selvfølgelig testes systemene jevnlig, gjerne et par ganger i året. Kanskje kuttes hovedstrømmen til et anlegg, de som møter på jobb får beskjed om at de ikke slipper inn pga brann, eller andre simulerte katastrofer.  Man avdekker alltid noe som ikke fungerer helt som det skal i slike simulerte katastrofer. Men man retter opp systemer og rutiner og sørger for at disse bedres, samtidig som organisasjonens katastrofeberedskap testest og trenes. Og jeg har i alle fall aldri sett feil av en slik karakter at hovedfunksjonene stopper opp. Stort sett har det vært langt mindre alvorlige svikt.

Jeg er ikke i stand til å se noen akseptabel unskyldning for at denne togstansen kunne skje. Noen i Jernbaneverket har ikke gjort jobben sin. Hvem og på hvilket nivå, det vil jeg ikke ha noen mening om. Men den sikkerhetstankegang som man har basert seg på er ikke akseptabel. En del personer, fra samferdselsministeren og nedover i organisasjonen, burde innse at det ikke ble noen påskeferie i år. Her er det problemer som må tas tak i umiddelbart.

Et ubehagelig PS:

Dagen etter at jeg skrev dette innlegget sporet et tog av i Gamlebyen i Oslo. Slikt kan skje den beste. Men de første undersøkelsene viser skremmende funn: Dårlige sviller kan ha ført til for stor sporvidde. Sagt på en annen måte: Det kan tyde på at avsporingen skyldte for dårlig vedlikehold. Tilsvarende svikt i sporet har også tidligere ført til avsporing.

“– Det kan være svake sville, eller det kan være at grunnen gir etter. Det er tross alt vår, og dermed teleløsning, påpeker Olsen.”

Det er tross alt vår.

“Vi var klar over at disse svillene var svake, og det var satt på strekkbolter på stedet, men det holdt åpenbart ikke, sier informasjonsdirektør Ann-Kristin Endal i Jernbaneverket.”

Binders og gaffatape viste seg altså ikke å holde. Så sporet toget av. Dumt.

“– Det sto på vår plan at disse skulle byttes. Det er et ledd i Oslo-prosjektet. Men vedlikeholdsoppdragene i Jernbaneverket står i kø. “

… fortsetter informasjonsdirektør Ann-Kristin Endal.

Dårlig vedlikehold fører til at tog sporer av. De ansvarlige ved at det er dårlig. Man har forsøkt midlertidig reparasjon, men det holdt ikke. Det står på planen at det skal utbedres, visstnok i 2011.

Det ekle spørsmålet som trenger seg på, er: Hvor trygt er det egentlig å ta tog i Norge?

Norsk bokbransje i steinalderen

Mammut er et utdødd dyr, bortsett fra i norsk bokbransje. Der lever mammuten fortsatt, men kanskje ikke i beste velgående. Men man begynner å ane hvorfor dette forhistoriske dyret har overlevd i denne bransjen.

Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.

Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.

Selvfølgelig skal bussholdeplasser m.m. være røykfrie!

Eksperter og fagorganisasjoner mener det har skjedd for lite i tobakkspolitikken de siste fem årene, melder Aftenposten. De foreslår at holdeplasser, tog- og busstasjoner skal bli helt røykfrie. Selvfølgelig skal slike steder være røykfrie. Kommer man ut av Norge er det de fleste steder en selvfølge. Det er vanskelig å forstå hvor det ikke er slik.

Noen steder er det egen røykeavdeling ytterst på jernbaneperrongene, og det kan være greit nok når det er ute. Hvis de stoffavhengige hadde  måttet gå lengst ut på Oslo S og Gardermoen om de absolutt må ha sin giftdose for å døyve abstinensen, hadde vært greit nok. En gang spurte jeg Jernbaneverket hvorfor de ikke hadde gjort slikt for lenge siden. Men Jernbaneverket har som kjent vært en komplett udugelig organisasjon, så de syntes å tro at de ikke kunne gjøre det når røykeloven ikke gjelder utendørs! (Snakk om fantasiløs og udugelig organisasjon.)

Det finnes ikke én grunn til at røykere skal kunne plage andre med sin stinkende røyk på steder der folk må oppholde seg f.eks. for å vente på en buss. Det er røykerne som er problemet.

Selvfølgelig har Aftenposten funnet en røyker som mener at dette er “innstramming av røykernes frihet”. Laila Arentz heter hun som skryter av at hun har røykt i 47 år og ikke har noen planer om å slutte.

Røykerne kan røyke så mye de vil, så lenge de ikke plager andre. Men det er ikke en “frihet” eller “rett” å kunne plage sine omgivelser. Ingen skal måtte finne seg i å bli plaget “bare litt”.

Som nesten alle røykere bedyrer dama at hun tar mye hensyn når hun røyker i nærheten av andre mennesker. Nei. Hun gjør ikke det, dumme neket. Hvis hun hadde tatt hensyn, da hadde hun ikke røykt i nærheten av andre mennesker, i alle fall ikke på en plass som ikke er satt av til røyking.

Samtidig ønsker de at det skal være ulovlig å røyke i skolegårder og på uteserveringer. Selvfølgelig burde alle skolegårder være røykfrie. Finnes det noen som helst grunn til å tillate røyking i en skolegård?

Det burde være like selvfølgelig at man kan sitte på en uteservering uten å bli plaget av naboens røyk. Ute hadde det sikkert vært mulig å finne ordninger som gjør at man kan dele i røyke- og ikke røykeavdelinger. Men restaurantbransjen demonstrerer fortsatt at de betrakter ikke-røykere som annenrangs gjester. Når de får velge selv blir røykerne prioritert. De gidder ikke en gang prøve å finne løsninger som også tar hensyn til dem. I 1997 ble det vedtatt at serveringssteder skulle ha røykfrie avdelinger. Det ga de blaffen i. Da det i 2004 ble forbudt å røyke, da kom de trekkende med at de kunne gjøre det som de hadde vært påbudt å gjøre i syv år. Selvfølgelig var det da for sent. Slik blir det nok med uteserveringer også. Når serveringsstedene ikke vil gjøre noe selv, kommer resultatet til å bli et forbud.

Norsk røykepolitikk er nesten som norsk politikk generelt. Det er skippertak og mye støy, men elendig oppfølging. Et lyspunkt på dette området er at man faktisk gjennomførte noe, selv om det ble med skippertaket. Alt for ofte ser vi ikke en gang skippertaket, det blir bare prat. Og derfor plasserer Norge seg høyt på listen over land som ikke får det til.

Når djevelen frister med epler

Å friste med lekre epler har vært et kjent knep siden tidenes morgen. Steve Jobs må ha har lært et og annet fra bibelhistorien. Han er en slu frister og pressen faller mer enn villig for hans fristelser.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Eple-religionen og dens menighet

I går trådte profeten fram med sitt nye budskap: iPad. Verden hyller ham og hans nye iBind, som det nye eplet skal hete. Med en stor og lojal menighet er suksessen sikret. “Det nye eplet vil forandre verden” lyder menighetens lovsang.

Vi som ikke bekjenner oss til eple-religionen spør oss: Var det alt?

Jeg hadde også sett fram til presentasjonen. Jeg ønsker meg en leseplate som kan mer enn de som hittil har vært på markedet. Kanskje kunne iPadden være det jeg ønsker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambivalent i forhold til størrelsen. Er den for stor og tung til at det er dingsen man alltid har med seg? På det punktet må dommen utsettes til jeg faktisk har holdt en i hånden. Men jeg konstaterer at den i størrelse og vekt nærmer seg de minste bærbare PCene. iPadden er dyrere og synes å kunne mindre.

Min største innvending mot iPadden er at den har et single-tasking operativsystem. Hvis jeg leser et dokument skal jeg altså måtte avslutte det hvis jeg vil sjekke e-post, twitter, nyheter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år tilbake i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entusiaster sier at det er noe de ikke trenger. Kanskje man lar seg avspise med mye når O store leder sier at det skal være slik. Hva man trenger kan sikkert diskuteres. Men jeg vil ikke tvinges til å bli ensporet. Men så har jeg da heller ikke hoppet på iPhone.

Inntil 64 Gb minne — det er ikke veldig mye. Hvis man hadde hatt plass for SD og/eller CF-kort hadde det ikke vært noe stort problem. Men det har iPadden ikke, om jeg har forstått rapportene rett. Ikke har den en skikkelig USB-port heller om jeg har forstått det rett, så hvem vet om det er mulig å koble til eksternt minne via et adapter. Uansett vil det være en mer klønete enn minnekort.

Manglende støtte for Flash — det er vel spørsmål om litt programvare, så det kan sikkert komme. Men kanskje er det også et symptom på Apples motvilje mot andres løsninger. Håper de at iPadden skal gi såpass stor markedsmakt at webutviklere skal gå over til plattformer Apple foretrekker — f.eks. løsninger som Apple tjener penger på?

Flere har påpekt at den mangler kamera. For meg har ikke det noen særlig betydning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordentlig kamera for å ta bilder. Jeg tror jeg har nok fingre til å telle de bildene jeg har tatt med mobiltelefonens kamera og ville i alle fall ikke ha hentet fram en iPadde for å ta bilder. Men det hadde selvfølgelig vært kjekt om man kunne bruke en dings som dette til videokonferanser. Kanskje er operativsystemet uansett for svakt til å kjøre slike tjenester.

GPS og telefon kunne godt ha vært inkludert i en iDings som denne. En iPadde må kunne fungere som en reisehåndbok som forteller meg at HER er du, og så finne det som er av interesse rundt. En iPadde er ikke det man løfter til øret for å ringe. Men med et Bluetooth hands-free sett burde den kunne funke.

All programvare må godkjennes av Apple. Jeg liker ikke de som vil monopolisere programvaretilgangen. Det er litt underlig at mange som ellers sverger til åpne løsninger lar seg forføre av Apples monopoliseringsforsøk.

Den ser  lekker ut. Men det hjelper ikke å se ut som en supermodell om hjernen mangler.

Det er ganske enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må komme med noe bedre og denne noen bør slett ikke være Apple.