Olav Torvunds blogg

Da jeg la ut en liten mel­ding om at det gikk greit å ta med et par ski på syk­ke­len, var det flere som etter­lyste bil­der. Her kom­mer en liten bil­led­se­rie. Men for all del: Dette var slik jeg løste det på min til nå ene syk­kel– og ski­tur. Jeg påstår på ingen måte at dette er noe jeg har noen sær­lig erfa­ring med. Kom gjerne med dine egne tips og erfaringer.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Hylle­plass er man­gel­vare. Bøker, CDer , DVDer, tids­skrif­ter og mye annet kre­ver plass. Det er lenge siden vi gikk tom for hylle­plass og vi er også tomme for veg­ger hvor det kan set­tes opp nye hyl­ler. Bøker står til dels dob­belt i bok­hyl­lene. Egent­lig er ikke hyl­lene dype nok til å stable i to lag, så enkelte ste­der hen­der det at det går ras fordi det som er plas­sert ytterst ikke står støtt. Mye av det som det ikke har vært mulig å finne plass til har bare blitt lig­gende på gulvet.

Nå har jeg satt i gang to pro­sjek­ter for å gjøre noe med dette, hvorav det ene er så godt som full­ført. De som sel­ger oss rela­tivt dyre pro­duk­ter vil gjerne at vi skal føle at vi får noe igjen for det vi beta­ler. Så selv om pro­duk­tet bare er en enkelt CD– eller DVD-plate, skal det se ut som om det er noe. Der­for pak­kes det inn i dyr embal­la­sje. Jo dyrere pro­duk­tet er, jo dyrere og større er embal­la­sjen — selv om inn­hol­det bare er en plate. Det betyr at mye hylle­plass går med til å lagre luft pak­ket inn i hardplast.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Orka­nen “Irene” nær­mer seg New York. Bil­dene av en kliss­våt Anders Tveg­ård på Dags­revyen får meg til å tenke til­bake på en gang jeg opp­levde uvær i New York. Det er en god del år siden — jeg hus­ker ikke hvor mange. Den gan­gen var New York bare i utkanten av en orkan som traff len­ger syd. Når orka­nen nå tref­fer New York direkte, blir det sik­kert mye verre.

Det var siste dagen og jeg skulle hjem. Jeg skulle fly hjem med SAS kl 19.35, om jeg hus­ker rett. Siste post på pro­gram­met var litt shop­ping. Jeg kjø­per bl.a. all­tid sko når jeg er i USA. For oss som har en fot som er litt bre­dere enn det som er stan­dard er det vri­ent å få sko i Norge. Det var en befri­else første gang jeg var i USA, og man­nen i skobu­tik­ken også målte fotens bredde før han fant fram sko. Det var anta­ge­lig­vis første gang jeg fikk sko som ikke føl­tes trange. Så det er mel­din­gen til norsk sko­bran­sje: Siden den gang har jeg nes­ten ikke kjøpt sko i Norge. Jeg fyl­ler opp når jeg er i USA. At de også er bil­li­gere er en bonus, men ikke det viktigste.

Det reg­net. Jeg kan ikke huske å ha opp­levd like kraf­tig regn, ver­ken før eller siden. Det blåste også, så om jeg hadde hatt para­ply ville den ikke ha vært til noen hjelp. Før jeg kunne kjøpe sko, måtte jeg kjøpe noe par sok­ker. De jeg hadde på var så gjen­nom­våte at jeg ikke kunne prøve sko med dem. Jeg kjøpte vel noen buk­ser og skjor­ter også, for å få på meg noe tørt før jeg skulle fly hjem. Alt jeg hadde på var gjennomvått.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

En gang i tiden drev jeg litt med tur­ori­en­te­ring. Vi gikk rundt i skog og mark utstyrt med kart og kom­pass, hvor vi lette etter pos­ter i sko­gen. Kan­skje fin­nes det ennå — jeg vet ikke. Nå har jeg gjen­opp­tatt en lig­nende akti­vi­tet, men i en mer høy­tek­no­lo­gisk vari­ant: Geocaching.

Vi bru­ker ikke kart og kom­pass, men GPS. Og vi kjø­per ikke et kart med inn­teg­nede pos­ter fra en lokal ori­en­te­rings­klubb (som sik­kert hadde ver­di­fulle inn­tek­ter fra dette), men las­ter ned koor­di­na­tene via internett.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Den svenske kri­ger­kon­gen Karl XII døde i Norge i 1718. Men på hvil­ken dato? Da han døde hadde man i Norge tatt i bruk Den gre­go­ri­anske kalen­der, og datoen i var Norge den 11. desem­ber. I Sve­rige var Den juli­anske kalen­der fort­satt i bruk, og etter den kalen­de­ren var det den 30. novem­ber. Når en svensk konge dør i Norge, skal man da regne døds­da­gen etter svensk eller norsk kalender?

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg går inn i 2011 8–10 kg let­tere og i langt bedre form enn jeg gikk inn i 2010 og har i løpet av året gått ned to buk­se­stør­rel­ser. Det er en god følelse, selv om jeg fort­satt har mye å gå på. Blir resul­ta­tet for 2011 omtrent som for 2010, vil jeg være sånn noen­lunde der jeg bør være.

Ved inn­gan­gen til 2011 får vi også ser­vert den rene gave­pak­ken fra The Guar­dian, som bl.a. sier at man bør trene, men ikke for mye. Mode­rat over­vekt er bra (men jeg må nok et stykke len­ger ned før jeg hav­ner i kate­go­rien “mode­rat”). Og noe av det beste man kan gjøre for sin men­tale helse er å spille et instru­ment — det kan også fore­bygge og mot­virke alders­de­mens. I New York Times for­tel­ler Oli­ver Saks om hvor­dan hjer­nen utvik­les ved f.eks. å lære å spille et instru­ment, også når man har kom­met opp i 50–60 års alder. Oli­ver Saks er pro­fes­sor i nev­ro­logi og psy­kia­tri ved Colum­bia Uni­ver­sity, og er Colum­bias første “Uni­ver­sity Artist” — hva nå det måtte bety. Han har bl.a. skre­vet Musi­cop­hi­lia: Tales of Music and the Brain og i år The Mind’s Eye. Han er med andre ord ingen van­lig avissynser.

Legg dette til at syk­ling til job­ben kan gi 8 eks­tra leveår med god livs­kva­li­tet, og vi har mange eksemp­ler på at en viss fysisk og men­tal akti­vi­tet gjør oss godt.

8–10 kg i løpet av et år er ikke spe­si­elt mye. Man hav­ner ikke på uke­blad­for­si­dene med et slikt resul­tat — men der har jeg hel­ler ikke noe ønske om å være. Mange av oss har hatt en lang­va­rig trend i feil ret­ning — det vil si en vekt­kurve som har pekt opp­over. Om jeg selv hadde sånn omtrent rik­tig vekt da jeg var 25, og siden har lagt på meg en kg pr år, da har jeg endt med 30 kg over­vekt. Det er vel ikke så vel­dig langt unna sann­he­ten om vi går til vekt­mes­sig topp­nivå (og form­mes­sig bunnivå), selv om utvik­lin­gen ikke har vært helt lineær. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg hadde ikke tenkt å kaste meg debat­ten med Kari Jaques­son og de andre om fedme. Men de for­kla­rin­gene som Kris­tian Fjell­an­ger pre­sen­te­rer i Dags­avi­sen under over­skrif­ten “Far­lig fete fat­tige” gjør meg opp­gitt. Så da gri­per jeg til tas­ta­tu­ret likevel.

Utgangs­punk­tet: Jeg og de fleste andre som bærer på en del eks­tra kilo død­vekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyl­des det nok gen­etiske for­hold eller syk­dom, men det er et lite mindre­tall. For de aller fleste av oss er for­kla­rin­gen vel­dig enkel: Vi spi­ser for mye og beve­ger oss for lite.

Syke­lig­gjø­rin­gen er en ansvars­fra­skri­velse. Man kan sette seg ned med sin nyer­ver­vede dia­gnose, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at sam­fun­net må ordne opp i mine pro­ble­mer. Det er sik­kert mulig å finne for­kla­rin­ger på hvor­for noen spi­ser for mye, trang til å spise søtt, osv. Det er også mange grun­ner til at man ikke vil begynne å trene — i alle fall ikke i dag. Jeg kjen­ner den følel­sen at man ikke har lyst til å vise seg blant spreke folk når man er feit og i dår­lig form. Så man blir hel­ler sit­tende og håpe på at det skal bli let­tere en annen gang — noe det ikke blir. Men det end­rer ikke det fun­da­men­tale: Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i liv­ene våre og gjøre noe med situa­sjo­nen.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Hei til WP-guruer og WP-designere der ute:

Jeg har end­ret design på min blogg, og har valgt temaet “AndyBlue“som utgangs­punkt. Men kom­men­tar­fel­tet plas­se­rer seg ikke rik­tig på siden. Av en eller annen grunn vises dette i midt­spal­ten (som det skal), men først neden­for side­fel­tene og ikke umid­del­bart etter inn­leg­get. Det vises f.eks. her: http://blogg.torvund.net/2010/08/23/manglende-skilter-en-henvendelse-til-statens-vegvesen-vegdirektoratet/ (og sik­kert på dette inn­leg­get, siden det er så kort at det ikke fyl­ler spal­ten ned til slut­ten av sidefeltene).

Er det noen som har noen for­slag til hva fei­len kan skyl­des og hva jeg børe gjøre?

Uken som gikk har jeg fulgt sånn halv­veis med på EM i fri­idrett. Jeg skal ikke mene noe om pre­sta­sjo­ner, om Norge har grunn til å være for­nøyd, eller noe slikt. Men det inn­tryk­ket jeg sit­ter igjen med er at i svært så mange av fina­lene del­tok utøvere som har vært ute­stengt for doping.

NRKs kom­men­ta­to­rer har kom­men­tert dette som om det er en selv­føl­ge­lig del av idretts­ver­den. “Han har kom­met sterkt til­bake etter å ha vært ute­stengt for doping” var en type kom­men­tar man kunne høre ganske ofte. Det var ingen kri­tiske kom­men­ta­rer til at tid­li­gere doping­tatte utøvere igjen får delta.

Det inn­tryk­ket jeg sit­ter igjen med er at i fri­idrett er doping fort­satt i alle fall nes­ten aksep­tert som en del av idret­ten. Det er selv­følg­lige kon­trol­ler. At noen blir tatt og kom­mer til­bake etter en utsten­gelse er visst bare “part of the game”.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg har en runde på ca 9,6 km jeg gjerne pleier å løpe når jeg er i Frank­rike. Som det kje­de­lige vane­men­nes­ket jeg er har jeg en tendens til å løpe de samme run­dene om og om igjen. Den har der­med kom­met til å bli en slags test­løype hvor jeg måler even­tu­ell frem­gang (og til­bake­gang, når det måtte komme). I dag hadde jeg for første gang på vel­dig lenge (siden en tid­li­gere periode da for­men var bedre) “den gode følel­sen” da jeg løp min runde. Når jeg kom­mer ned igjen i sep­tem­ber løper jeg den på nytt et par gan­ger, og vil for­hå­pent­lig­vis kunne glede meg over mer fremtang.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->