Skiene holdes sammen med en vanlig skirem, tuppene peker forover og skiene settes mot røret for gaffelen (jeg vet ikke hva det kalles) og slik at det er en ski på hver side av setepinnen.

Jeg fester skiene foran til stangen med en festestropp. Jeg kjøpte slike festestropper hos XXL på Majorstuen, hvor jeg fant dem i villmarksavdelingen. De har slike stropper i alle fall i lengdene 0,5,m, 1 m, 2 m og 3 m. Man får sikkert slike stropper i andre sportsbutikker også. Her bruker jeg en stropp på 0,5 m.

Bak festet jeg dem med en stropp slik at de holdes fast rundt setepinnen. Stroppene festet jeg til bagasjebrettet. De som ikke har bagasjebrett må finne på noe annet. Det viste seg at en stropp på 0,5 m var litt kort, så jeg har skjøtt sammen to. Men neste gang jeg er hos XXL eller en annen sportsbutikk kjøper jeg en festestropp på 1 m.

Stavene festet jeg under klemma på bagasjebrettet, og med en stropp rundt stangen.

Det fungerte helt greit. Man kan sikkert feste dem på andre måter også. Men det i alle fall viktig at bindingene kommer bak setet. Disse bygger i bredden og vil være i veien om de kommer mellom bena når man sykler. Slik jeg har festet dem kommer smøresonen på skiene bak setepinnen, slik at jeg unngår å få klister på denne om jeg skulle smøre med klister.

Jeg tar med litt om påkledning også. I alle fall i Oslo, men sikkert også andre steder, må man typisk opp i høyden for å finne skiterreng og skiføre. Det betyr at det blir mye motbakke på vei ut, og tilsvarende mye nedover på vei hjem etter skituren. På vei opp er vanlig skitøy tilstrekkelig også for sykkelturen. Men når man skal ned bakkene etter turen kan det blir ganske kaldt. Ta med noe ekstra tøy i sekken til turen hjem: En ekstra genser og kanskje en overtrekksbukse. (Neste gang vurderer jeg å velge en lang sykkelbukse uten padding, også til skituren. Også på ski kan det være greit med en bukse som går høyt opp i ryggen og som holdes oppe av en sele. Kanskje er skibuksen grei som overtrekksbukse til sykkelturen hjem.)

Nå har jeg satt i gang to prosjekter for å gjøre noe med dette, hvorav det ene er så godt som fullført. De som selger oss relativt dyre produkter vil gjerne at vi skal føle at vi får noe igjen for det vi betaler. Så selv om produktet bare er en enkelt CD– eller DVD-plate, skal det se ut som om det er noe. Derfor pakkes det inn i dyr emballasje. Jo dyrere produktet er, jo dyrere og større er emballasjen — selv om innholdet bare er en plate. Det betyr at mye hylleplass går med til å lagre luft pakket inn i hardplast.

Det første var å bytte ut de aller fleste CD– og DVD-boksene med med mer plasseffektive lagringsløsninger. Jeg kjøpte omslag fra MMDesigns. Til CD gir CD Pro Sleeves best plass til omslag med indeks osv (behøver ikke brettes eller kuttes), men med gir litt større flatemål enn vanlig CD-bokser (men er mye tynnere). Det er derfor ikke sikkert disse får plass i vanlige systemer for oppbevaring av CD. CD Sleeves har akkurat samme flatemål som vanlig CD-bokser, men et av arkene man typisk finner i en CD-boks må brettes eller kuttes for å få plass. Jeg har valgt å bruke begge typer, slik at noen typer CD-er har fått det ene, andre den andre typen omslag. Alle CD-er er arkivert i CD Pro Sleeves. Resultatet er CDer og DVDer nå fyller et sted mellom 1/4 og 1/3 av den hylleplassen som gikk med tidligere. Med er par tusen CDer og noen hundre DVDer blir det en del. Mens CDer til dels lå i bunker her og der fordi jeg manglet lagringsplass, er det nå ledig plass i CD– og DVD-hyllene og en del mer eller mindre permanente provisoriske lagringsløsninger kan kastes ut.

Nå har jeg gått løs på papiret. Jeg har i første omgang gått løs på mine musikkblader (gitarblader), som jeg har ganske mange av. En god del av det som står i disse bladene er ikke typisk aktualitetsstoff, men stoff som har varig verdi. Som eksempel kan jeg nevne at jeg har lært det meste jeg kan om musikkteori ut over det elementære gjennom den spalten den engelske komponisten John Duarte hadde i Guitar Player Magazine fra 1985 til 1993. Det meste av det som skrives om musikkteori har piano som utgangspunkt. Piano er nok bedre egnet enn gitar i en slik sammenheng. Men for oss som spiller gitar, ikke piano, hjelper ikke det stort. Derfor var det veldig nyttig for oss som interesserer oss for slikt da en komponist som har komponert mye for gitar (bl.a. for Andres Ségovia), skrev om dette med gitaren som utgangspunkt. Jeg er glad for at jeg fortsatt har alle de bladene hvor hans artikler sto. Men jeg har ikke noe behov for alt papiret.

Jeg startet med min alt-i-ett printer/scanner/fax. Men selv om den har en arkmater gikk det alt for tregt. Dessuten scanner den bare en side. Dette ville bli et evighetsprosjekt. Derfor sonderte jeg markedet, og endte med at en Epson GT-S85 dokumentscanner var det som ville gi en god kombinasjon av funksjonalitet, ytelse og pris. Den scanner 40 ark i minuttet. Det er en dobbeltsidig scanner som kjører arket mellom to scanneelementer, slik at det ikke er masse mekanikk som skal snu arket for å scanne den andre siden. Dermed tar den mindre plass, bråker mindre, er raskere og ikke minst unngår man alle de papirkræsj som slik mekanisk leamikk gjerne fører med seg. Stort sett bestiller jeg slikt utstyr fra MPX, men de har av en eller annen grunn ikke Epson. Så jeg bestilte den fra PS Data, som også er en leverandør jeg tidvis bruker.

Den kostet ca 6.000 kr, og jeg er meget godt fornøyd med min investering. Siden jeg kjøpte scanneren rett før jul (jeg fikk den levert julaften), har den allerede rukket å sluke 3–4 hyllemetere. Mye av det som har ligget i bunker på gulvet og andre steder har enten blitt scannet og kastet, eller har fått plass i hyller som har blitt frigjort.

Scanneren tar bare løsark. Jeg skjærer ryggen av bladene. Noen nettsøk etter egnet papirkutter var resultatløse.  Ingen av de jeg så kunne kutte et blad med kanskje 200 sider. Det finnes sikkert, man da må man lete etter profesjonelt utstyr som er dyrt og plasskrevende. Men en kniv fungerer utmerket. Skal man skjære papir må man ha en skarp kniv, og papir sliter hardt på kniver og eventuelt sakser. Mitt forbruk av blader til min Stanley-kniv har økt dramatisk. Jeg har antagelig brukt flere slike knivblader siden jeg kjøpte denne scanneren enn jeg hadde brukt til sammen før jeg startet med dette. Men slike knivblader koster ikke så mye, så det er ikke noe problem. Jeg skjærer opp en stor bunke blader, typisk innholdet i et par tidsskriftsbokser. Da kan jeg mate dem inn i scanneren og la den jobbe mens jeg gjør noe annet. Jeg har lagt inn papirbunker på opp mot 300 sider, som scanneren tar greit unna.

I praksis blar jeg alltid gjennom bladet etter at jeg har kuttet ryggen av det. For blader som er limt i ryggen vet man aldri sikkert hvor langt inn limet har trukket. Jeg skjærer gjerne av ca 0,5 cm. Det pleier å være nok, men det hender at noen ark fortsatt kan henge sammen i et hjørne, noe som er nærmest garantert å føre til krøllet papir og papirkræsj. Samtidig tar jeg ut alle ark hvor det bare er reklame på begge sider. Jeg ser ingen grunn til å scanne og lagre annonser. Endelig gir det en del hyggelige gjensyn med artikler jeg har lest og en påminnelse om hva som faktisk står i disse bladene.

Det er for så vidt litt morsomt å se på noen annonser også, og bli minnet om hvordan ting har endret seg. Man ser ikke mange annonser for 4-spors kassettspillere for flersporsopptak i dag. Men på 80-tallet og et stykke ut på 90-tallet var det mange slike. Jeg hadde også en, som jeg kjøpte brukt av Stein Ove Berg. De var slett ikke ille, og flere plater har blitt spilt inn på slike. Den mest kjente er nok Bruce Springsteens “Nebraska”, som ble spilt inn på en Tascam 144, den samme modellen som jeg hadde. Men nok nostalgi.

Selve scanningen går raskt unna. Som nevnt scanner den 40 ark eller 80 sider pr minutt. PCen bruker mye mer tid på å fordøye dokumentene den har spist. Om jeg hadde valgt å lagre dokumentene som tiff-filer (jeg tror det er dette formatet den i utgangspunktet scanner til), så kunne nok scanneren være klart til en ny porsjon ganske umiddelbart. Men det ville ha gitt veldig store og lite anvendelige filer. Jeg scanner til søkbare pdf-filer, hvilket vil si at den først skal konvertere filene og deretter OCR-lese dem for å gjøre teksten søkbar. Det tar litt tid. Men det er noe PC-en gjør helt på egenhånd, så jeg kan jobbe med noe annet mens den holder på.

Et litt mer langsiktig mål er å indeksere de delene av innholdet som jeg fortsatt synes er interessant. Det vil være en indeksering for mitt eget behov, så jeg ser ingen grunn til å bruke tid på å indeksere det jeg ikke finner særlig interessant, uansett hva andre måtte mene om de artiklene jeg dropper. Og uansett er pdf-filene i seg selv søkbare som andre lagrede dokumenter.

Jeg liker godt en serie databaseapplikasjoner fra FNPrg. Det er en person som bor i Moss og heter Fredrik Nordbakke som lager disse. Jeg fant i sin tid fram til disse ved å søke på nettet etter program for å lage platearkiv. Det var hans program som passet best for mitt formål. Jeg ante ikke da at de faktisk er utviklet i Norge, men programmene ble ikke mindre interessante da jeg oppdaget det. Alle mine CDer er registrert i programmet CATraxx (som også finnes i en norsk utgave under navnet Platearkivet). Man putter bare CDen i PCens CD-stasjon, programmet leser informasjon fra CDen og søker opp mer informasjon fra nettet, som så lastes ned og registreres sammen med platen. Ripper man CD-er til mp3 er det en enkel prosess å koble musikksporene til databasen. Nedlastede musikkfiler registreres ved at systemet leser det som finnes av metadata i mp3-filen. Min erfaring er at mange av de musikkspillere som leveres med og til PCer er greie nok så lenge musikksamlingen ikke er for stor. Men generelt er databasedelen for svak. Kommer man over la oss si 10.000 lydfiler begynner mange av dem å fungere ganske dårlig. Og de har ikke like gode oppslags– og søkefunksjoner som en ordentlig database.

CATraxx lar meg lenke til lokalt lagrede dokumenter og nettadresser til person, til CD og til enkeltspor. Jeg kan derfor koble artikler, noter/tablatur mm fra mine musikkblader til de låter eller artister som omhandles. Den er dessuten fleksibel og veldig konfigurerbar, slik at jeg f.eks. kan registrerte toneart, akkordprogresjoner, modes, hvordan gitaren er stemt, osv i felter som jeg selv har (om)definert i databasen. Dette er ikke akkurat standardinformasjon i databaser som i utgangpunktet er laget for platesamlere. Men det er ikke noe vanskelig å tilpasse den til egne behov.

FNprg har også tilsvarende programmer for bøker (BookCat) og videoer (CatVids). DVDer kan lese av på tilsvarende måte som CDer, og programmet henter data fra nettet som legges inn i basen. Man kan ikke mate inn bøker i PC på samme måte. Men skriver man inn ISBN-nummeret, søker systemet gjennom en rekke bokdatabaser på nettet, henter data og legger dette inn i basen. Også i disse programmene kan man legge inn lenker til dokumenter og nettsteder, f.eks. koble en lydfil til en artikkel.

Som sagt er applikasjonene fleksible og konfigurerbare, og man kan lage så mange baser man vil med hvert av programmene. Jeg bruker f.eks. BookCAT (med tilpasninger) til å registrere franske ord, i stedet for å ha en tradisjonell glosebok. Jeg lager også prosjektbaser i BookCAT for å ha oversikt over litteratur og andre dokumenter under arbeid med artikler, bokprosjekter, osv.

Hvordan jeg skal indeksere og registrere det jeg nå scanner inn, har jeg ikke bestemt meg for ennå. Men det skjer nok ved hjelp av BookCAT og/eller CATraxx.

Hva som blir neste trinn etter musikkbladene, har jeg ikke bestemt meg for. Jeg har en del hyllemeter igjen, så det vil ta en del tid før jeg er ferdig med det. Men det kan være fristende å gå løs på diverse rapporter ut utgivelser i skriftserier, som også tar opp ganske mye hylleplass. Alt som har mest preg av å være arkivmateriale på papir bør konverteres til pdf-filer.

Det var siste dagen og jeg skulle hjem. Jeg skulle fly hjem med SAS kl 19.35, om jeg husker rett. Siste post på programmet var litt shopping. Jeg kjøper bl.a. alltid sko når jeg er i USA. For oss som har en fot som er litt bredere enn det som er standard er det vrient å få sko i Norge. Det var en befrielse første gang jeg var i USA, og mannen i skobutikken også målte fotens bredde før han fant fram sko. Det var antageligvis første gang jeg fikk sko som ikke føltes trange. Så det er meldingen til norsk skobransje: Siden den gang har jeg nesten ikke kjøpt sko i Norge. Jeg fyller opp når jeg er i USA. At de også er billigere er en bonus, men ikke det viktigste.

Det regnet. Jeg kan ikke huske å ha opplevd like kraftig regn, verken før eller siden. Det blåste også, så om jeg hadde hatt paraply ville den ikke ha vært til noen hjelp. Før jeg kunne kjøpe sko, måtte jeg kjøpe noe par sokker. De jeg hadde på var så gjennomvåte at jeg ikke kunne prøve sko med dem. Jeg kjøpte vel noen bukser og skjorter også, for å få på meg noe tørt før jeg skulle fly hjem. Alt jeg hadde på var gjennomvått.

Jeg bodde på hotel Millenium Hilton, rett ved World Trade Center. Så vidt jeg vet var det et hotell som ble sterkt skadet under angrepet på WTC. Men det er en annen historie.

Jeg hadde ikke spist lunsj den dagen. Jeg hadde bestemt meg for å dra litt tidlig til flyplassen og heller spise noe der før jeg skulle fly hjem. Den bilen jeg hadde bestilt for å kjøre meg til flyplassen dukket aldri opp. Da jeg fikk hotellet til å ringe og etterlyse bilen en god stund etter at den skulle ha vært der, sa de at den ikke kunne komme på grunn av uværet. Jeg var ikke akkurat overrasket, men jeg syntes ærlig talt at de kunne ha gitt beskjed fremfor bare å utebli. Men det vel slik det blir hvis man bestiller bil fra et limousinselskap som konkurrerer på pris.

Jeg hadde flaks. Akkurat da jeg gikk ut av hotellet i et optimistisk håp om å finne transport, kom det en taxi som satte av passasjerer som skulle til dette hotellet, og dermed fikk jeg bil til Newark. Det er alltid kaos ut fra Manhattan på ettermiddagen. Jeg tror vi kjørte Lincoln Tunnel, men jeg er ikke helt sikker. Mange gater utgjør en trakt med trafikk som alle vil ned i den samme tunnelen. Det er alltid kø og kaos her på ettermiddagen, men i dag var det langt verre en vanlig. Men jeg tenkte at bare vi kommer gjennom tunnelen vil det være bedre på andre siden.

Da flere kjørefelt på New Jersey Turnpike var stengt pga kraftig regn og oversvømmelse, sank håpet. Det gikk ikke mye fortere på den andre siden. Jeg begynte å bli alvorlig bekymret for om jeg ville rekke flyet.

Det ble ikke noen sen lunsj på flyplassen. Men takket være at jeg hadde beregnet tid til dette, hadde jeg akkurat nok å gå på. Jeg kunne sjekke inn og rakk så vidt flyet før de stengte gaten.

Heldigvis var jeg blitt oppgradert til business class, så jeg fikk i alle fall ordentlig mat på flyet.

Som sagt var vi bare i utkanten av orkanen den gangen. De som er i New York nå får det nok mye tøffere. Akkurat i dag er jeg glad jeg er i Oslo, selv om vi har hatt noen kraftige regnskurer her også.

Vi bruker ikke kart og kompass, men GPS. Og vi kjøper ikke et kart med inntegnede poster fra en lokal orienteringsklubb (som sikkert hadde verdifulle inntekter fra dette), men laster ned koordinatene via internett.

Det hele startet i år 2000, og ordet geocaching ble første gang brukt 30. mai 2000. De som vil ha historien kan lese den her. Konseptet er enkelt: Noen, enhver som har lyst, plasserer ut en liten container, som kan være mindre enn et fingerbøll eller en ganske stor boks. Den må selvsagt skjules slik at uvedkommende ikke finner den. Uvedkommende omtales gjerne som muggles, en betegnelse man har lånt fra Harry Potter. I Norge finner man også Torstein Bugge Høverstads norske variant av ordet: gomper. Koordinatene publiseres på en nettside. Disse kan vi laste ned og overføre til vår GPS. Så er det bare å gå ut på leting. Det nå omtrent 1,4 mill geocacher utplassert i verden, så det er nok å ta av.I Oslo der det i øyeblikket ca 800 utplasserte cacher. Hvis du vil se hvor mange cacher som er i ditt område, så gå inn på denne Google-map baserte tjenesten og søk på ditt sted.

For å starte må man registrere seg som bruker og velge et brukernavn. Det er dette brukernavnet som er ens cacheridentitet og det man bruker nå man logger funn m.m. Da jeg skulle velge navn så jeg på en bamse som satt i nærheten, og lånte dens navn: Teddy Steiff.

Det koster ingen ting å registrere seg. Men man kan tegne seg som “Premium member”. Det koster den svimlende sum av 30 USD pr år, så det bør være noe alle har råd til. En del tjenester er bare tilgjengelige for “Premium members”, og noen av disse er så nyttige at jeg vanskelig kan tenke meg å drive med dette uten å være “Premium member”.

I tillegg trenger man en GPS. I dag har mange mobiltelefoner også GPS. Men jeg har ingen erfaring med å bruke disse. Mitt klare inntrykk er at Garmin er den foretrukne leverandør til geocachere. Vil man ha enkelt og godt brukergrensesnitt velger man Oregon 450, mens 62s visstnok skal være mer nøyaktig. I tillegg må man ha kart, som kjøpes separat (og som ikke er helt billige).

I en cache er det i alle fall en liten logg, hvor man noterer sitt besøk. Men det kan være en del mer. Som regel er det noe å skrive med, svært ofte en blyant fra IKEA. IKEA er i praksis en viktig sponsor for geocaching, muligens uten at de vet det selv. Det kan også være diverse andre ting i cachen. Man registrerer også sitt funn på nettet.

Det hele er basert på frivillig aktivitet. Mitt inntrykk er at det i noen områder utvikler seg veldig aktive miljøer, og der legges det ut mange cacher. Grenlandsområdet er et slikt område i Norge. Det finnes sikkert fler. Andre steder kan det være lenger mellom cachene.

Folk plasserer cacher på steder man gjerne vil vise fram til andre. Det kan et hus som har en historie, et fint utsiktspunkt eller noe annet. Noen finnes i skogen, som tradisjonelle turorienteringsposter. Andre finnes i byer eller på andre steder. Noe av det som gjør geocaching spennende er at det tar en til steder som man kanskje ikke ville ha oppsøkt om ikke noen hadde plassert en cache der. Jeg har oppdaget for meg ukjente perler i mitt eget nabolag på denne måten, selv om jeg nå har bodd her i mer enn 25 år.

Noen cacher, såkalte mutlicacher, krever at man besøker flere steder og samler informasjon, som så til sammen gir koordinatene til det stedet hvor cachen faktisk er plassert. Andre kan inneholde andre typer oppgaver man må løse for å finne plasseringen.

Når man skal laste ned cacher til sin GPS kan man bestille såkalte pocket queries. Man angir et område. Dette kan f.eks. være et fylke, det kan være cacher innenfor en sirkel med en gitt radius fra et valgt punkt, det kan være cacher langs en vei og f.eks. 1 km fra denne til hver side, osv. En slike forespørsel kan omfatte inntil 1.000 cacher. Er det flere innen søkeområde må man avgrense ved å ta et mindre område, avgrense til cacher lagt ut i et bestemt tidsrom, osv. (Jeg har noen slike forespørsler som er delt i tre, men “gamle”, “middels” og “nye”, med datoer som gjør at det blir litt færre enn 1.000 i hver.) Men denne tjenesten er bare tilgjengelig for “Premium members”, og den er alene vel verdt å betale 30 USD pr år for.

Jeg anbefaler også programmet GSAK, som er veldig nyttig for å holde orden på nedlastede cacher, cacher man har funnet, osv. Man kan bruke det gratis. Alle funksjonene er der. Men de har lagt inn en oppstartssekvens som blir mer og mer irriterende jo lenger du bruker det uten å betale for det. Så det er like greit å betale. Og uansett bør man støtte folk som lager slike programmer.

Jeg vil litt tilbake til kartene. Det er to hovedtyper: Veikart og topo(grafiske)kart. Veikart er slike som sitter i alle bil-GPSer, og man kan få et som dekker f.eks. hele Europa. Til relativt urban caching er disse helt greie. Topokart er turkart som er bedre egnet om man skal bevege seg et stykke vekk fra asfalten.

Dessverre er ikke distribusjon av kart så god som man kunne ønske, i alle fall ikke om man ønsker kart for andre land. Jeg har noe erfaring med å kjøpe topokart for Frankrike og Spania, og det har ikke vært helt enkelt. Garmin leverer en del av sine GPS-enheter med ferdiginstallert topokart for det meste av Europa. Disse har bokstaven t etter modellnavnet. De kan være litt vanskelige å få tak i fra norske leverandører, antagelig fordi kart over Norge ikke er med. Vi skulle selvsagt gjerne hatt Norge også, men det er i alle fall ikke noe problem å få tak i de kartene hos oss. Det er resten av Europa som er vanskelig. Jeg kjøpte en slik GPS i England, etter å ha gitt opp å få den fra en norsk leverandør. Hvis du regner med å bruke din GPS utenfor Norge, så velg f.eks. Garmin Oregon 450t eller Garmin GPSMap 62t. De kan være litt vanskelige å finne i Norge, men sist jeg sjekket var Garmin GPSMap 62t mulig å få tak i.

Om dette fikk deg litt interessert, så finner du mer informasjon på geocaching.com og om geocahing i Norge på gcinfo.no.

Når man skal lage en kalender har man tre parametre: Jordens rotasjon rundt seg selv, månens gang rundt jorden og jordens gang rundt solen. Den tid jorden bruker på å gå rundt solen kalles det tropiske året. Hvis dette hadde vært delelig med det antall dager månen bruker på å gå rundt jorden og begge disse delelig med tiden jorden bruker på å gå rundt seg selv, så hadde det vært det vært lett å lage en kalender. Men så enkelt er det ikke.

Starter vi med vårt døgn, altså den tid jorden bruker på å gå rund sin egen akse, så bruker månen ca 29 døgn, 12 timer og 44 minutter på å gå rundt jorden. En måned er i utgangspunktet den tiden månen bruker på å gå rundt solen. Men å basere en kalender på en måned som har ca 29,5 døgn gir visse utfordringer. Den muslimske kalenderen er basert på dette, og man vil da måtte ha noen måneder på 29 og noen på 30 dager. En ny måned starter i den kalenderen det første døgnet nymånen er synlig i en slik syklus, og man har et apparat for å fastsette hvilken dag dette er (som ikke nødvendigvis er så enkelt å beregne).

Men en månebasert kalender gir flere utfordringer. Summerer vi opp 12 måneder, så får vi en periode som er et sted mellom 353 og 354 døgn, og det stemmer ikke med det tropiske året. Den månebaserte muslimske kalenderen gir et år som er 11–12 døgn kortere en vår, noe som også er grunnen til at Ramadan ikke feires til en fast tid forhold til vår kalender. Nå er det også et system for å justere denne inn i forhold til solen, men det skal la ligge.

Vår kalender tar utgangspunk i solen, eller mer presist i jordens gang rundt solen. Men jorden bruker ikke akkurat 365 døgn på denne turen. Reisen tar 365,24219878 døgn. De gamle romerne hadde funnet ut at jordens gang rundt solen tok litt mer enn 365 døgn og at man ville løpe, eller kanskje helst gå fra tiden om hvert år var på 365 dager. For hvert år ville kalendertiden komme ca et kvart døgn på forskudd i forhold til soltiden. Derfor innførte an skuddår — hvert fjerde år skulle være et døgn lenger.

At skuddåret har blitt i år delelig på fire er ganske tilfeldig. Det var Augustus som innførte Den julianske kalenderen, og Augustus holdt seg ikke til vår tidsregning med utgangspunkt i det som ble antatt å være Jesu’ fødselsår. Han tok utgangspunkt i den romerske tidsregning, regnet fra det man da trodde var Romas grunnleggelse. Man hoppet over tre skuddår etter den kalenderen man tidligere hadde benyttet (som hadde skuddår hvert tredje år), og Augustus bestemte at år 761 og deretter hvert fjerde år skulle være skuddår. At det romerske år 761 faller sammen med år 8 i vår tidsregning var en tilfeldighet, men det har gjort det enklere å holde styr på skuddårene.

Et år er nesten 365,25 år, som den Julianske kalenderen er basert på, men bare nesten. Det gir et år som er 0,0078 døgn eller ca 11 minutter og 14 sekunder for langt. Dermed ble kalenderen hengende mer og mer etter soltiden, og for hvert 128. år kom man et døgn på etterskudd. På det tidspunkt man i Roma innførte Den gregorianske kalenderen, i 1582, var kalenderen blitt hengende 12,7 døgn etter soltiden.

Noe av dett henger igjen i våre merkedager. Natt til 13. desember er etter gammel tradsisjon Lussinatten. Lussi har ikke noe med Lucia å gjøre, selv om også hun feires den 13. desember. Lussinatten, eller Lussi langnatt som den også ble kalt, var årets lengste natt. Lussi for rundt og så til at juleforberedelsen da var kommet godt i gang, og kunne bli fryktelig sint hvis man ikke haddet gjort det som skulle gjøres. Lussekattene ble egentlig bakt for å bligjøre Lussi, ikke for å glede Lucia. Vi vet at natt til 13. desember ikke er årets lengste natt, men den var det etter Den julianske kalenderen da skikken festet seg — og den har holdt seg til kalenderdatoen.

Det var imidlertid ikke julen, men påsken som skapte problemer. Påsken kommer ikke på en fast dato, men er første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Vårjevndøgn hadde en fast plass i kalenderen, men kalenderens vårjevndøg kom stadig mer i utakt med det egentlige vårjevndøgn. Det ble mer og mer klart at påsken kom for tidlig. Det var dette som fikk pave Gregor XIII til i 1582 å bestemme at det skulle innføres en ny kalender, den som nå kalles Den gregorianske kalender.

Etter Den gregorianske kalenderen er hele 100-år ikke skuddår, bortsett fra år som er delelig med 400. År 1900 var ikke skuddår og 2100 kommer ikke til å være det, mens år 2000 var skuddår. Dermed får man justert inn i kalenderen, selv om det sikkert er noen sekunder som ikke stemmer fortsatt. For å hente inn forsinkelsen hoppet man over 10 døgn, og i 1582 gikk man rett fra 4. til 15. oktober — og dermed var man i rute.

Men dette skjedde ikke samtidig i alle land. 1500-tallet var århundret for reformasjon og motreformasjon, og sterke stridigheter mellom den katolske og diverse protestantiske kirker. I katolske land fulgte man paven. Men i protestantiske land ville man ikke uten videre følge pavens ordre. De forskjellige landene innførte Den gregorianske kalenderen på ulike tidspunkter, og vi fikk en periode på ca 350 år hvor datoene varierte fra land til land i Europa.

I Danmark-Norge ble Den gregorianske kalenderen innført i 1700, ved at man hoppet fra søndag 18. februar til mandag 1. mars. Sverige (og Finland, som da var en del av Sverige) rotet ganske mye. De forsøkte med en gradvis overgang ved å sløyfe skuddårsdager i en periode, men det ble aldri gjennomført. Først i 1753 gikk Sverige over til Den gregorianske kalenderen, ved å hoppe fra 17. februar til 1. mars. Derfor var datoene i Sverige og Norge ulike i 1718, da Karl XII ble drept.

Det er også dette som fører til at både Cervantes og Shakespeare døde 23. april 1616, men da Shakespeare døde hadde Cervantes allerede vært død i 10 dager. For Cervantes døde etter gregoriansk kalender, mens Shakespeare døde etter juliansk. Etter gregoriansk kalender døde Shakespeare 3. mai 1616.

I noen land må det ha vært særdeles forvirrende. Tyskland var ikke en samlet stat på denne tiden. De katolske statene fulgte paven, mens de protestantiske først gikk over til gregoriansk kalender mange år senere. De katolske deler av Sveits gikk over til Den gregorianske kalenderen i 1583, mens kantonen Grisons først gikk over i 1811. Hellas gikk ikke over før i 1923.

Her er vi ved det som er utgangspunktet for å ta opp dette i dag, 17. januar. Det er i dag 305 år siden Benjamin Franklin ble født — hvis vi holder oss til Den gregorianske kalenderen. Men England, og dermed de engelske kolonier som i 1706 omfattet i alle fall deler av det som ble til USA, fulgte da Den julianske kalenderen. England med bestittelser gikk over til Den gregorianske kalenderen i 1760.  Holder vi oss til Den julianske kalender, som gjaldt i Boston da Benjamin Franklin ble født, var hans fødselsdag 6. januar. Men i så fall var det 6. januar 1705, ikke 1706. For det julianske året begynte ikke 1. januar. Det var visstnok rundt 25. mars, men her har jeg ikke funnet noen nærmere beskrivelse. Selv om det ikke er noen uklarhet rundt når Benjamin Franklin ble født, er det uklart hva som skal regnes som hans fødselsdag.

Benjamin Franklin var en sterk tilhenger av å gå over til Den gregorianske kalenderen, og etter at denne ble innført oppga han selv sin fødselsdag til å være 17. januar 1706.

I dag kan vi ofte se at historiske datoer oppgis dobbelt, etter både Den julianske og Den gregorianske kalender for den perioden da begge kalendre var i bruk — i alle fall når det gjelder hendelser i land hvor Den julianske kalenderen var i bruk da hendelsen fant sted. Vi kan ikke si at den ene datoen er mer riktig enn den andre, for datoen er tross alt bare et navn. Omskriving er greit for å sammenligne tidspunktene, slik at vi ikke f.eks. forledes til å tro at Cervantes og Shakespeare døde samme dag selv om dødsdatoen kan være den samme. Vi korrigerer så vidt jeg har kunnet se datoer fra før Den gregorianske kalenderen ble introdusert. Slaget på Stiklestad dateres fortsatt til den 29. juli 1030, selv om det etter dagens kalender sannsynligvis har skjedd ca 8 dager senere. Slik sett er både 30. november og 11. desember like “riktige” som Karl XIIs dødsdag.

Ved inngangen til 2011 får vi også servert den rene gavepakken fra The Guardian, som bl.a. sier at man bør trene, men ikke for mye. Moderat overvekt er bra (men jeg må nok et stykke lenger ned før jeg havner i kategorien “moderat”). Og noe av det beste man kan gjøre for sin mentale helse er å spille et instrument — det kan også forebygge og motvirke aldersdemens. I New York Times forteller Oliver Saks om hvordan hjernen utvikles ved f.eks. å lære å spille et instrument, også når man har kommet opp i 50–60 års alder. Oliver Saks er professor i nevrologi og psykiatri ved Columbia University, og er Columbias første “University Artist” — hva nå det måtte bety. Han har bl.a. skrevet Musicophilia: Tales of Music and the Brain og i år The Mind’s Eye. Han er med andre ord ingen vanlig avissynser.

Legg dette til at sykling til jobben kan gi 8 ekstra leveår med god livskvalitet, og vi har mange eksempler på at en viss fysisk og mental aktivitet gjør oss godt.

8–10 kg i løpet av et år er ikke spesielt mye. Man havner ikke på ukebladforsidene med et slikt resultat — men der har jeg heller ikke noe ønske om å være. Mange av oss har hatt en langvarig trend i feil retning — det vil si en vektkurve som har pekt oppover. Om jeg selv hadde sånn omtrent riktig vekt da jeg var 25, og siden har lagt på meg en kg pr år, da har jeg endt med 30 kg overvekt. Det er vel ikke så veldig langt unna sannheten om vi går til vektmessig toppnivå (og formmessig bunnivå), selv om utviklingen ikke har vært helt lineær.

En kg pr år er ikke mye. Det er 20 gram pr uke. Det bør egentlig ikke være så vanskelig å bryte den trenden. Skal man tro denne oversikten vil 7.000 kalorier gi en ekstra kilo kroppsvekt. Det er ca 20 kalorier om dagen om vi sprer det over et år, som tilsvarer omtrent en valnøtt eller 4 gram sjokolade pr dag. Bytter man ut noen brusflasker med vann, gir det sikkert også et godt bidrag. Det er sånn omtrent den den daglige spisesynden, sånn i gjennomstnitt. Kanskje holder det å la bilen stå litt oftere, og ta trappen i stedet for heisen. Hvis vi går 5–10 min ekstra pr dag, så oppveier det disse kaloriene.

Nå er ikke jeg tilhenger av å telle kalorier. Men jeg tar med dette for å vise at marginene er små, og at det ikke er så store endringer som skal til. Men skal vi rette opp synder gjennom 20–30 år kreves en litt større innsats. Med en viss tålmodighet bør det likevel være overkommelig.

For meg er de tapte kilo et resultat av trening. Det ligger ingen slanking i vanlig forstand bak mitt resultat. Det fine med dette er at jeg i grunnen ikke har forsaket noe. Jeg har ikke forbudt meg selv noe. Når jeg ikke har nektet meg noe, da er det heller ikke muligheter for noen sprekk på denne fronten. Derfor er det også så lett å si at mitt nyttårsforsett for 2011, i alle fall på dette feltet, er å gjøre omtrent det samme som jeg gjorde i 2010.

Selvfølgelig ville jeg også gjerne hatt store resultater allerede i morgen. Vi ønsker alle at vi skal kunne legge oss ned og bli behandlet med litt magi som gjør at vi etterpå våkner opp i knallform og med en perfekt kropp. Helst skulle vi også ha lært en 8–10 språk og å spille 3–4 instrumenter samtidig. Drømmene skaper et marked for all verdens miraklekurer som skal gi raske resultater med minimal innsats. Men man kommer ikke til mål den veien.

Jeg kunne sikkert ha oppnådd raskere resultater. Men om det går et år til før jeg er i mål, så er det greit nok. Med tålmodighet og langsiktighet tror jeg det er større sjanse for at resultatet blir varig. Jeg trener nå ganske regelmessig, om enn ikke veldig systematisk. Det er et mas om effektivitet og resultater, også når det gjelder trening. Så nå skal man helst ha personlig trener som kan hjelpe en å nå sine mål — hva nå de måtte være — og for å gjøre treningen effektiv. Det kan sikkert være en hjelp for noen, og det kan være greit å ha noe som legger press på en så det ikke blir like lett å sluntre unna.

Jeg har ingen konkrete treningsmål ut over å komme i bedre form — og etter hvert stabilisere formen på et bedre nivå. Jeg har ingen ambisjoner om å slå kolleger i Birken, om å sykle Trondheim-Oslo, eller noe tilsvarende (men det kan godt hende jeg melder meg på halvmaraton eller noe lignende om formen er inne). Derfor har jeg heller ikke brydd meg om å optimalisere treningen mot et bestemt resultat. For meg er det viktig å trives med det jeg gjør, ikke bare å slite for å nå et mål en eller annen gang i en ikke alt for fjern fremtid. Så lenge det går riktig vei er jeg lite opptatt av at det kanskje kunne ha gått litt fortere.

En idrettsprofessor, dessverre merket jeg meg ikke navnet, har sagt omtrent dette om trening:

* Du skal ikke trene med sikte på å ta merke i Birken eller et annet slikt mål. Du skal trene med sikte på at dette er noe du skal fortsette med resten av livet.

* Du skal ikke trene hardere eller mer enn at du også har lyst til å trene dagen etter.

For egen del vil jeg legge til at du skal trene slik at du liker selve treningen. Jeg skal komme litt tilbake til det.

Min trening har stort sett bestått av kombinert styrke– og kondisjonstrening innendørs, løping og sykling. For denne sesongen har jeg også ambisjoner om å få gått mer på ski. Jeg har nok aldri vært noen spesielt ivrig skiløper, men håper at det skal bli litt bedre. Men like før jul begynte et kne å krangle litt, og ski er blant de aktiviteter legen sa jeg ikke bør drive med før hun har funnet ut litt mer om hva det skyldes. Og det får jeg ikke vite før hun er tilbake fra juleferie. Det kjennes bra ut nå, så jeg regner med at kneet friskmeldes om ikke så lenge.

Vi burde gå mer på ski. Jeg leste et sted at kroppen har 660 muskler. Når vi går på ski bruker vi mellom 600 og 630 av disse. Det er ikke mange treningsformer, om noen, som i samme grad trener hele kroppen. Det er nok også mye av grunnen til at langrennsløpere er de idrettsutøvere som har høyest O2-opptak, som er et mål på kondisjon.

Det franske sykkelbladet Vélo Magazine skrev om det de kalte “Paradokset Thor Hushovd”. Det de beskrev som paradokset er at han, som en av de tyngste rytterne i feltet, er den av sprinterne som best henger med i de harde fjelletappene. Med sine 83kg har Thor Hushovd en del mer å dra på opp lange og harde stigninger enn Alberto Contador (62kg) og Andy Schelck (67kg). Thor Hushovd har, fortsatt i følge det franske sykkelmagasinet, et O2-opptak som er like høyt som de typiske klatrerne. Når det som måles er hvor mange gram oksygen man klarer å ta opp pr kilo kroppsvekt, så betyr det at Hushovds totale oksygenopptak er betydelig høyere enn hos de lette “fjellgeitene”.

En viktig forklaring er, fortsatt i følge franskmennene, at Thor Hushovd i yngre år gikk veldig mye på ski og var en av Norges beste langrennsløpere i sin aldersklasse, inntil han begynte å spesialisere seg på sykkel. Det har lagt grunnlaget for en veldig sterk “motor”. Forøvrig er det visstnok Bjørn Dæhlie som har verdens høyeste målte O2-opptak. Jeg skriver vel dette for å inspirere meg selv til å gå litt mer på ski enn jeg har gjort tidligere.

Som sagt mener jeg at treningen skal være lystbetont. Det betyr ikke at man ikke skal ta seg ut. Det betyr heller ikke at man bare trener når man har lyst. Man må mobilisere vilje når lysten til å reise seg fra sofaen ikke er til stede. Men det betyr blant annet at jeg stort sett har gitt blaffen i innendørs styrketrening når det har vært fint vær. Det er langt bedre å løpe eller sykle en tur ute når været er fint, enn å svette inne i et treningsstudio. Det er nok av dager med dårlig vær — så man får heller ta igjen litt av innendørstreningen da. Hva man liker og ikke liker å gjøre, kan variere. Jeg liker relativt lange turer med moderat belastning, noe som for så vidt også anbefales av mange treningseksperter. I praksis betyr det for meg å løpe ca en time eller 1–2 timer på sykkel.

Det er ikke særlig trivelig å trene ute når det plaskregner eller det er sikkelig surt og kaldt. Da trekker jeg inn i treningsstudio. Heldigvis er det bare 5 minutter å gå fra meg til nærmeste SATS. Da blir det gjerne en del styrkeøvelser i tillegg til kondisjonstrening. Å løpe på tredemølle eller å sykle på en spinningsykkel er kjedelig. Derfor pleier jeg å øke intensiteten og korte ned disse øktene når jeg trener inne. I praksis blir det en del 4x4 intervall-økter, altså 4 min med ganske hard belastning gjentatt fire ganger, med 3 minutter lett trening mellom øktene (pluss oppvarming og lett nedkjøring etterpå).

For optimalt treningsresultat burde jeg sikkert kombinert intervall og trenings med lav belastning på en annen måte enn jeg gjør. Men jeg er ikke så opptatt av at treningsresultatet skal bli optimalt, bare det blir resultater.

Den som er overvektig og/eller i dårlig form må bare innse og være forberedt på at det er tungt å komme i gang. Det vil ta tid før man begynner å få noe som nærmer seg treningsglede. Superentusiaster som Kari Jaquesson og Yngve Andersen kan si hva de vil. Det er ikke noe moro i begynnelsen. Det tar en del måneder før det begynner å kjennes all right — hvor mange måneder det tar kommer an på hvor dårlig formen er i utgangspunktet.

Jeg (og flere med meg) anbefaler sykkel, enten det er en som står stille eller en som beveger seg, for den som har et dårlig utgangspunkt. Det er lettere å tilpasse belastningen (intensiteten) på en sykkel og det gir mindre belastning på skjellett, ledd, sener osv enn løping. Mange vil også kunne oppnå gode forbedringer ved å gå. Det er en terskel mellom å gå og å løpe. Man bør ha et steg og en rytme som gir god flyt når man løper. Lenge opplevde jeg at kondisjonen var for dårlig til at jeg kunne holde en god løpsrytme over tid. Enten måtte jeg holde igjen, noe som var frustrerende, eller så ble det mange pauser for å få ned pulsen og få igjen pusten. Det kan godt hende at kombinasjonen av en blanding av å løpe og gå er god trening — jeg har sett noen treningsprogrammer for utrente som har vært lagt opp slik. Men det føles bedre når man kan løpe jevnt i lengre tid. Jeg opplever i alle fall ikke noen særlig treningsglede i slike “stop and go” økter hvor man alt for ofte må stoppe opp for å ta seg inn.  

For den som vil bruke sykkel for å komme i form anbefaler jeg Johann Kaggestads bok “Kom i form på sykkel”. Johann Kaggestad er i dag kanskje mest kjent som ekspertkommentator i TV2s Tour de France sendinger. Men han var trener for Thor Hushovd da han ble juniorverdensmester, har vært trener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen og pioneer i bruk av fysisk trening som behandling av psykiatriske pasienter. Få kan mer om trening og sykkel enn Johann Kaggestad. Den beste måte å skaffe seg boken på er ved å melde seg inn i Syklistenes landsforening og ønske seg denne boken som velkomstgave. Men den kan også kjøpes hos bokhandlere.

The boys and their toys. Jeg liker leketøy. Min favoritt til trening er min Garmin 405 som er kombindert pulsklokke og GPS. Pulsklokker hjelper en til å holde riktig treningsintensitet, hvilket stort sett betyr å redusere intensiteten (og dermed holder man ut i mer enn fem minutter). Når den kombineres med GPS får man også et kart som viser hvor man har løpt (eller syklet, gått osv), den viser høydeforskjeller, fart, osv. Dette er et eksempel på data fra en løpetur og en sykkeltur. Det betyr at man kan se tidligere  resultater, og dermed se fremgangen (og man kan selv bestemme om resultatene skal være private eller offentlige). Når man synes det går litt tungt er det oppmuntrende å kunne se at det har vært en klar fremgang.

God nytt år!

Utgangspunktet: Jeg og de fleste andre som bærer på en del ekstra kilo dødvekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyldes det nok genetiske forhold eller sykdom, men det er et lite mindretall. For de aller fleste av oss er forklaringen veldig enkel: Vi spiser for mye og beveger oss for lite.

Sykeliggjøringen er en ansvarsfraskrivelse. Man kan sette seg ned med sin nyervervede diagnose, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at samfunnet må ordne opp i mine problemer. Det er sikkert mulig å finne forklaringer på hvorfor noen spiser for mye, trang til å spise søtt, osv. Det er også mange grunner til at man ikke vil begynne å trene — i alle fall ikke i dag. Jeg kjenner den følelsen at man ikke har lyst til å vise seg blant spreke folk når man er feit og i dårlig form. Så man blir heller sittende og håpe på at det skal bli lettere en annen gang — noe det ikke blir. Men det endrer ikke det fundamentale: Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i livene våre og gjøre noe med situasjonen.

Jeg tillater meg her en parentes om at vi kanskje trenger andre forbilder enn Kari Jaquesson og andre med flotte og veltrente kropper. Han som i sin tid fikk meg opp av sofaen var Tande-P. Dagbladet hadde på 80– eller 90-tallet — jeg husker ikke helt — en serie hvor Tande-P ved hjelp av trener Grete Waitz skulle bli sprek nok til løpe halvmaraton, og senere New York maraton. Min tanke var at kan han, så kan jeg også. Jeg har hatt mange tilbakefall siden den gang, ikke minst etter å ha satset for mye på å oppnå raske resultater, med passiviserende belastningsskader som resultat. Mens man venter på at skaden skal leges synker formen og kiloene kommer tilbake, og det er tungt å komme i gang igjen. I dag passer jeg derfor på ikke å overdrive, og så lenge det går i riktig retning er jeg fornøyd med det, selv om det ikke går så fort. Jeg tror innlegg som Jon Liens “Ut å løpe – en tjukkas i veien” kan bidra mer til å få andre tjukkaser ut i veien enn all verdens treningssider for de spreke og tynne. Og jeg kan vel her også nevne mitt eget innlegg Trening og den gode følelsen. Parentes slutt.

Det er måten Kristian Fjellanger kobler økonomi og fedme som får meg til å reagere. Man kan oppsummere hans budskap omtrent slik: Gi folk mer penger og kanskje utdannelse, så blir de slanke og sunne. At fedme er et økende problem blant folk med lav sosioøkonomisk status betyr ikke nødvendigvis at det skyldes dårlig økonomi.

Statistisk samvariasjon kan si noe om at det er en sammenheng. Men den sier ikke noe om årsak og virkning. Statistikken viser helt klart at der det er mange brannbiler, der er det også flest branner. Den åpenbare konklusjonen er at man må redusere antallet brannbiler for å hindre brann. Omtrent like smarte slutninger trekkes det stadig fra statistikk, enten det er for å forklare sammenheng mellom fedme og bl.a. økonomi, skjev kjønnsfordeling i mange sammenhenger, flyttemønstre, osv.

“– Det var langt billigere å være tjukk. En stor kjekspakke eller en gigantisk chipspose koster 10 kroner, men for en liten brokkoli må du ut med 14,90. Det er sinnssykt dyrt å spise salat hver dag, så det er ikke for hvem som helst. Prisforskjellene bidrar til å skape en ny helsemessig underklasse, sier Fjellanger.”

Men en kilo gulrøtter koster 17,50 og en kg epler ca 40kr. Et grovt brød koster 25–30 kr, og varer nok lenger enn en pakke kjeks. Hvor han finner gigantiske chipsposer til 10 kr, vet jeg ikke. Min lille prissjekk sier at de ligger på rundt 30 kr for 250 gr, altså ca 7x prisen på gulrøtter.

Jan-Tommy Kjølberg skriver noe lignende som Kristian Fjellanger i bloggen Tommys tanker:

“Jeg oppfordrer tilslutt Jaquesson som Brekk til å ta seg en tur på Ica, Meny, Rema 1000 eller Kiwi. Da vil de begge se at en brus er billigere enn juice og vann, at en sjokolade snart er billigere enn en banan eller eple. Hva forteller det dere?”

Når pris på flaskevann blir et fattigdomsproblem, da har man havnet langt ut i det absurde. Har folk ikke oppdaget at de har vann i springen? Er det en fremmed tanke at man godt kan fylle vann på en flaske om man skal ha med noe å drikke? Vann levert at vannverket i Oslo er i alle fall det jeg drikker mest av i løpet av dagen. Det er ikke fordi jeg tjener relativt godt at jeg kan unne meg slikt vann.

Jeg lurer også på hva slags søppelsjokolade Jan-Tommy Kjølberg spiser når han finner sjokolade som er billigere enn bananer og epler. 26 kr/kg ble resultatet av min prissjekk for bananer. Et par bananer er faktisk noe av det billigste man kan velge om man trenger et lite mellommåltid, det koster som regel mindre enn en tier. For meg virker dette mer som eksempler på myter folk skaper for seg selv for å unnskylde sin hang til å kjøpe usunn snacks fremfor ordentlig mat. Man innbiller seg at den er så billig og det andre er så dyrt, men jeg finner i alle fall ikke holdepunkter for slike påstander.

Omtrent dobbelt så mange med lav sosioøkonomisk status drikker sukkerholdig brus hver dag, sammenlignet med høystatusgrupper. Alt i følge Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller. Det er ikke dårlig økonomi i betydningen mangel på penger som får folk til å velge sukkerholdig drikke fremfor vann fra springen. Det er heller ikke dårlig økonomi som gjør at også andelen som spiser søtsaker daglig er mye høyere hos folk med lav sosioøkonomisk status enn blant de med høy.

Om jeg skal ta sjansen på å stole på min hukommelse, så kan overvekt fedme også være et resultat av feilernæring. Man propper i seg tomme kalorier i form av sukker og fett. Kroppen får alt for mye energi, men mangler likevel viktige stoffer. Kroppens signal om at den mangler viktige stoffer er sult: Du må spise mer så jeg får det jeg har behov for. Mer sukker og fett hjelper ikke, mens et mer balansert kosthold gjør at kroppen ikke på samme måte signaliserer denne formen for sult.

Man kan sikkert gjøre noe med matvarepolitikken for å fremme et sunnere kosthold, og kanskje er det dyrere å spise sunt enn å spise usunn mat. Men da må man komme med noe bedre enn fiktive snackspriser og at flaskevann er dyrt.

I Dagsavisen siteres også Haakon Meyer, professor og overlege ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og Universitetet i Oslo.  Han sier bl.a:

“– Det kan gi mange positive helseeffekter å ha god økonomi. Ikke bare har man råd til sunnere mat og til treningsstudio. Det handler også om muligheten til å komme seg ut av byen, på ferie. Muligheten for en tur i skogen er større hvis man bor nær marka enn om man bor i et blokkområde midt i byen.”

Jeg lurer ærlig talt på hvilken by Meyer snakker om. Blokkområder ligger ikke midt i byen, i alle fall ikke i noen av de byene jeg kjenner. De blokker som ligger midt i byen er blant de dyreste leiligheter man kan velge, så som Aker Brygge, Tjuvholmen og Pilestredet park. Blokkområder ligger for det meste utenfor sentrum utenfor sentrum, og stort sett ganske nær marka. De fleste drabantbybeboere i Oslo har mye kortere vei til marka enn meg, som bor på Frogner. De fleste har marka innen gangavstand. Det koster ingen ting å bruke marka eller annet turterreng. Skal man lete etter årsaker til at folk som bor nær marka ikke benytter den, da må man lete etter andre faktorer enn økonomi.

Kristian Fjellanger kommer med noe av det som må være en av de aller dummeste uttalelser om yrkesgrupper og trening:

“Han legger til at folk som jobber med tungt fysisk arbeid ikke alltid er motiverte for å trene.

– Det er lettere å forstå at de som sitter på et kontor har overskudd til å trene etter en arbeidsdag enn de som for eksempel vasker gulv, sier Fjellanger.”

Det er ikke hos dem med tungt fysisk arbeid at overvekt er noe problem. Men disse er også stort sett mytiske figurer som i liten grad eksisterer utenfor norsk sosialpolitisk debatt. Jeg spurte f.eks. i forbindelse med AFP-diskusjonen om hvem disse “sliterne” egentlig er, og fikk bare svevende svar. Det finnes nok yrker som har mange belastningsproblemer, ikke minst blant de kvinnedominerte “trøste og bære” yrkene. Men å gjøre dette til en årsaksfaktor i forhold til dårlig fysisk form og overvekt blir ganske meningsløst.

Man trenger ikke bruke helsestudio for å være i en brukbar hverdagsform. Man kommer veldig langt ved å gå, kanskje løpe, og sykle — og en sykkel behøver heller ikke være dyr. Og selv om det kan være hyggelig å reise på ferie, så er ikke det nødvendig for å holde seg noenlunde i form.

Det er fristende å lete etter andre, og kanskje mindre politisk korrekte forklaringer. Noen er i stand til å tenke og handle langsiktig, andre ikke. Den som tenker langsiktig skaffer seg en utdannelse, og alle har råd til utdannelse. Det behøver ikke være noen akademisk utdannelse, men noe som kvalifiserer en for en grei jobb. Den som klarer å se ut over øyeblikket kan også bedre forholde seg til at det du putter i deg eller lar være å putte i deg i dag, får betydning senere. Og man vet at resultatene ikke kommer umiddelbart — enten det gjelder utdannelse, karriere eller helse.

Jeg holder det for mer sannsynlig at det heller er noen bakenforliggende karaktertrekk som drar i samme retning, uten at jeg her vil gå inn i diskusjonen om hva som former disse karaktertrekkene. Man søker ikke utdannelse, noe som stort sett gir dårligere økonomi — i alle fall på litt sikt. Man gjør heller ikke så mye for å ta vare på seg selv, verken i kosthold eller ved trening. Og dermed får man en gruppe som kjennetegnes ved lav utdannelse, dårlig økonomi og dårlig helse, uten at man kan konkludere med at det ene er resultat av det andre.

Det burde heller ikke overraske noen at folk med dårlig økonomi gjerne bor der det er billigst å bo. De billigste områdene er de minst attraktive områdene. De er billige fordi de er lite attraktive, ikke omvendt. At man får konsentrasjon av lavstatusgrupper i visse områder, bør derfor ikke overraske noen. Det er selvfølgelig også en del selvforsterkende effekter her, som jeg ikke går nærmere inn på her.

Vi lever under de krenkedes tyranni, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammedtegninger eller overvektige som føler seg krenket av at noen våger å si at de selv har ansvaret for sitt liv, både for at det har havnet der de er og for å komme seg ut av situasjonen. Å se virkeligheten i øynene, selv om den er ubehagelig, er første betingelse for at man skal kunne gjøre noe med situasjonen — også for den som er overvektig og i dårlig form.

Jeg har endret design på min blogg, og har valgt temaet “AndyBlue“som utgangspunkt. Men kommentarfeltet plasserer seg ikke riktig på siden. Av en eller annen grunn vises dette i midtspalten (som det skal), men først nedenfor sidefeltene og ikke umiddelbart etter innlegget. Det vises f.eks. her: http://blogg.torvund.net/2010/08/23/manglende-skilter-en-henvendelse-til-statens-vegvesen-vegdirektoratet/ (og sikkert på dette innlegget, siden det er så kort at det ikke fyller spalten ned til slutten av sidefeltene).

Er det noen som har noen forslag til hva feilen kan skyldes og hva jeg børe gjøre?

NRKs kommentatorer har kommentert dette som om det er en selvfølgelig del av idrettsverden. “Han har kommet sterkt tilbake etter å ha vært utestengt for doping” var en type kommentar man kunne høre ganske ofte. Det var ingen kritiske kommentarer til at tidligere dopingtatte utøvere igjen får delta.

Det inntrykket jeg sitter igjen med er at i friidrett er doping fortsatt i alle fall nesten akseptert som en del av idretten. Det er selvfølglige kontroller. At noen blir tatt og kommer tilbake etter en utstengelse er visst bare “part of the game”.

Jeg kommenterte for en uke siden at det ikke har vært noen dopingavsløringer i årets Tour de France, og det har heller ikke kommet noen avsløringer den første uken etter rittet. Det deltok noen ryttere som tidligere har vært utstengt for doping, men ikke mange. At de fikk delta var omdiskutert. De fleste dopingtatte syklister vil man neppe noen gang se igjen i de store rittene, uansett hvor gode de måtte være etter at de er ferdig med sin utestengelse.

Mitt inntrykk etter forrige ukes EM er at friidrett har et alvorlig dopingproblem og at det er for lett å komme tilbake etter utestengelse for doping. Man skal ikke nødvendigvis utestenges for livstid etter en dopingsak, og som jeg nevnte i min forrige kommentar må reaksjonene være nyanserte i forhold til alvorlighetsgrad og grad av skyld. Det er forskjell på tabbe med bruk av vanligvis uskyldig medisin og bruk av f.eks. EPO og anabole stereoider.

Men bør en som har en alvorlig dopingsak bak seg få delta i et mesterskap? Jeg synes ikke det.

Det er omtrent et og et halvt år siden jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med formen. Jeg begynte å føle at formen var plagsomt dårlig. Bakkene ble tyngre, buksene trangere og beltene kortere. Alt er relativt. I virkelig dårlig form har jeg vel ikke vært, i og med at jeg hele tiden pleide å gå minst 5 km hver dag, spilte squash en gang pr uke og syklet en del. Men det var ikke nok. I forhold til hvordan det hadde vært i bedre tider, opplevde jeg formen som plagsomt dårlig. At mange andre sikkert var i enda dårligere form, gjorde ikke min form noe bedre. Noe måtte gjøres.

Å endre vaner er ikke så lett. Mark Twain har sagt noe sånt som at det ikke nytter bare å kaste ut en gammel vane. Den må lokkes ned trappen, trinn for trinn og lures ut av døren. Det er så utrolig lett å finne unnskyldninger for hvorfor man heller skal gjøre det en annen dag, og ikke akkurat nå. Så det gikk litt opp og ned. Faller man ut av rytmen kan det bli vanskelig å komme inn i den igjen. Ble det et opphold var det som å starte på nytt. Sist høst tok jeg meg igjen sammen, og siden har det i alle fall blitt færre treningsfrie perioder — selv om jeg ikke tar det så tungt om det skulle gå en uke hvor programmet ikke gir plass til trening ut over å gå eller sykle til kontoret og tilsvarende aktiviteter. På den annen side forsøker jeg å utnytte hverdagssituasjonene slik at jeg går eller sykler når jeg skal et sted, tar trappen i stedet for heisen, osv. Stort sett trener jeg 3–4 ganger pr uke.

Min trening består stort sett i løping og sykling om sommeren, og trening i treningsstudio når det blir for utrivelig å være ute (inkluderer en del utrivelige dager hvor det etter kalenderen skulle ha vært sommer), samt squash en time pr uke. Til vinteren har jeg skumle planer om å kjøpe nye ski, så kanskje får jeg også gått mer på ski enn jeg har gjort de senere årene (jeg må erkjenne at jeg aldri har vært noen ivrig skiløper).

Noen vil sikkert si at det ville være mer effektivt å trene på en annen måte enn hva jeg gjør. Man burde trene mer systematisk, mer, hardere osv. Men det gir jeg blaffen i. Jeg har to mål med min trening: Jeg skal komme i form og jeg skal trives med det jeg gjør. En idrettsprofessor, jeg har dessverre glemt navnet, sa det omtrent slik:

“Man skal ikke trene for å gjøre det best mulig i Birken, i marathon eller noe annet. Man skal trene med sikte på at dette er noe man skal holde på resten av livet. Og man skal ikke trene mer eller hardere enn at man har lyst til å trene igjen dagen etter.”

Det passer for meg. Jeg tror dessuten på variasjon. Da blir det ikke så lett kjedelig, man trener flere deler av kroppen på ulike måter, og man unngår ensidige belastninger og dermed belastningsskader. At man da heller ikke blir mester i noe lever jeg greit med — det hadde jeg ikke blitt uansett.

Jeg liker å løpe. Det jeg særlig liker ved løping er det jeg pleier å kalle “den meditative opplevelsen” ved det å løpe. Kroppen finner sin rytme og arbeider på egen hånd, mens tankene kan vandre ganske fritt. Men her kommer vi til noe av det problematiske ved å løpe: Det funker ikke før formen er sånn ikke så aller verst. Det er et sprang fra det å gå til det å løpe, selv om man går fort og løper sakte. Man må finne en god løpsrytme. Det blir en periode hvor kondisjonen er for dårlig til at man kan holde det som er en god løpsrytme. Hva som er en god løpsrytme varierer sikkert mye. Mange vil sikkert mene at jeg løper fryyyyktelig sakte, så sakte at det knapt fortjener betegnelsen “løping”. Det må de gjerne mene, og de kan finne sin egen rytme. Men når for dårlig kondisjon hindrer meg i å holde det som for meg er en god rytme, da blir det frustrerende. Da blir det enten mye “stop and go” eller man må tvinge seg til å holde en rytme som egentlig er for langsom til å være komfortabel. Her var det jeg i dag fikk “den gode følelsen”: Jeg fant en for meg god rytme, og hadde ingen problemer med å holde den rytmen uten å ta pauser. Faktisk kunne jeg legge inn noen litt raskere drag, hvor det ikke kunne være tvil om at jeg faktisk løp.

Jeg setter pris på leketøy og dingser. Min favorittdings på dette området er en Garmin 405, kombinert pulsklokke og GPS. Etter turen, enten det er en løpetur, sykkeltur eller en annen tur, kan jeg laste opp data fra turen: Ruten vist på Google-maps, høydeforskjeller, hastighet og puls. Men litt ekstra kan man få flere data. Det er ikke alltid at man opplever fremgang selv om den er høyst målbar — selv om jeg gjorde det i dag. Det har vært dager hvor jeg har syntes det har gått veldig tungt, for etterpå å oppdage at det nok skyldtes at jeg holdt høyere fart enn hva jeg hadde pleid å gjøre tidligere. Og det er greit å se at det ikke bare var en slags innbilning at dagens tur gikk bra, det gikk også fortere enn tidligere turer.

Jeg liker å løpe. Men den følelsen som særlig gjør at jeg liker det kommer ikke før formen er god nok til å kunne holde en god rytme over tid. Fram til man kommer dit er det nok mer et spørsmål om vilje og en form for mental utholdenhet. Derfor gjorde dagens løpetur ekstra godt. Nå har jeg kommet på et trinn som ikke er et mål, men et godt utgangspunkt. Selv om den neste løpeturen skulle bli tyngre, så sitter dagens opplevelse i.

Sykkel er på mange måter bedre når formen ikke er så god, særlig hvis man har en del ekstra ballast. Det er en kontinuerlig overgang fra å sykle veldig sakte til å sykle veldig fort. Det er ikke et trinn av samme type som det er mellom å gå og å løpe. Legg til at belastningen er mindre når man sykler. Når man løper blir det mange støt og slag i foten, som forplanter seg opp gjennom hele kroppen. Noe av det er bra. En løpetur er bra for å riste løs stive skuldre og stive nakkemuskler — typiske kontorskader. Men man kan også få senebetennelse, benhinnebetennelse, akillesproblemer, muskelbrist, kranglete knær, osv. Jeg har vært gjennom alt sammen.

Vi får ofte høre om hvor viktig det er å sette mål. Meld deg på Sentrumsløpet, Oslo Marathon, eller noe annet. På en måte er det sikkert lurt. Men det kan også gjøre at man satser mer enn skrotten tåler. Jeg har noen ganger løpt halvmarathon. Jeg synes at det er en fin distanse, og kanskje løper jeg den igjen om formen skulle være inne. Men det blir ikke i år. For når formen ikke har vært helt der jeg gjerne ville at den skulle være før et slikt løp har jeg satset hardere, ignorert noen signaler om at det kanskje ikke var helt bra, og endt med bråstopp etter gjennomført løp. Etterpå har det blitt mer fysioterapi enn trening. Slike skader sitter ofte i lenge. Ideelt sett burde man fortsette treningen, men på en annen måte. I praksis er det lett å sette seg ned og vente at det skal bli bra igjen. Men innen muskelen eller hva som er problemet har blitt bra, har formen blitt dårlig. Det blir “gå tilbake til start”, som ikke er særlig motiverende.

Sykkel gir ikke slike belastninger. Passer man bare på å sykle på ganske lette uvekslinger har man en lett belastning på skjelettet, samtidig som det kondisjonsmessig kan være mer enn hardt nok. For den som vil ha litt å lese som veiledning og inspirasjon, vil jeg anbefale Johann Kaggestads bok “I form på sykkel”. Den beste måten å skaffe seg boken på er å melde seg inn i Syklistenes landsforening, og ønske seg den boken som velkomstgave.

Jeg liker å sykle. Å sykle gir en følelse av frihet, særlig når man får opp litt fart. Men å sykle gir ikke den samme “meditaitve opplevelsen” som å løpe — i alle fall ikke for meg. Antageligvis er det fordi farten og trafikken gjør at man må være mer fokusert når man sykler. Man kan ikke tillate tankene å fly like fritt når man sykler som når man løper. Men kanskje er det derfor de ufyller hverandre så godt: Frihet og mestring på sykkel, tankeflukt når man løper.

Klok av skade — i bokstavelig forstand — har jeg erkjent at man skal ta det pent og forsiktig, og lytte til kroppens signaler. Jeg løper aldri om morgenen. Det er ikke bare fordi jeg er et B-menneske som sjelden bryter ut i “Oh, what a beautiful morning” når jeg våkner. Men kroppen må komme i gang. Muskler og ledd er litt stive om morgenen. Kanskje må jeg, så lite jeg enn ønsker å gjøre det, erkjenne at når man har blitt 55 år er man ikke helt ung lenger. De gangene jeg konkret kan peke på at det der og da skjedde et eller annet galt i en muskel, et ledd eller noe annet, har det alltid vært når jeg har tatt en løpetur om morgenen. Å sykle går greit, men ikke å løpe. Det er noe med de mer brutale belastningene når man løper. Egentlig er det litt dumt. For det er lettest å passe det inn i dagsrytmen på morgenen — før man tar en dusj og gjør seg klar for dagen. Men for meg fungerer det ikke.

Jeg skulle selvfølgelig ønske at resultatene kom fortere. Men så lenge det går i riktig retning er det ikke så farlig om det tar litt tid. Jeg er en tålmodig sjel — i alle fall på noen områder. Det fine med denne tilnærmingen er at det ikke er noe jeg ser fram til å bli ferdig med når programmet er fullført om x måneder. Det er en moderat endring av livsstil som det ikke bør være alt for vanskelig å fortsette med, og som har positive effekter.

På dagens løpetur kom den gode følelsen som jeg har ventet på — egentlig litt lenger enn jeg setter pris på. Jeg har merket at formen har blitt bedre. Jeg har gått ned en buksestørrelse, det beltet som var for kort har blitt for langt. Det går i riktig retning.

I dag, 12. juni, skulle jeg gjøre ferdig og sende inn min selvangivelse gjennom Atltinn. Da jeg går inn på Atltinn finner jeg denne meldingen:

“Altinn er ikke tilgjengelig
Altinn er stengt fra fredag 11. juni kl 1600 til tirsdag 15. juni kl 0800 i forbindelse med produksjonssetting av ny versjon. Altinn Brukerservice er også stengt i denne perioden.

Vi beklager de ulempene dette medfører.”

De velger å stenge systemet de siste dagene før en viktig frist går ut. Denne stengningen må ha vært planlagt. Det at man skal sette en ny versjon i drift er ikke noe som dukker opp plutselig og uventet. Man lurer på hvordan det er mulig å planlegge så dårlig.

Den utsatte fristen løper i utgangspunktet ut 15. juni kl. 2400, slik at de gir oss et 16 timers tidsvindu for å fylle ut og levere dette.

Etter litt leting fant jeg en melding hos Skatteetaten som sier at fristen er utsatt til 20. juni. Det hjelper noe. Men for min egen del betyr det at jeg ikke får levert selvangivelsen før jeg reiser bort, slik jeg hadde planlagt. Med tilgang til internett skal det nok være mulig å komme til Altinn når dette åpner igjen. Andre kan nok få større problemer enn meg akkurat der. Men jeg kan bare krysse fingrene for at jeg får med meg det jeg da vil trenge av dokumenter og lokalt lagrede filer. Siden alle skjemaer i praksis bare finnes i elektronisk form og er (u)tilgjengelig via Altinn, er også tilgangen til “sjekklisten” som disse skjemaene representerer stengt.

Vi som skal levere selvangivelsen går inn på Altinn, ikke på Skatteetatens nettsider. Derfor burde det selvfølgelig ha vært opplyst på Altinn at fristen er utsatt, for å dempe den første panikkreaksjonen når man ser at dette ikke kommer til å gå. Men der står det intet.

Skattedirektoratets melding er datert 2. juni, altså to dager etter utløpet av den ordinære selvangivelsesfristen. Det er grunn til å tro at de fleste som søker utsettelse vil gjøre det de siste dagene før fristen går ut. Det er også grunn til å tro at når man stenger systemet en langhelg i juni for å sette en ny versjon i produksjon, så er det noe man har planlagt i lang tid. Man må med andre ord ha visst om dette før den ordinære fristen gikk ut. Da burde man selvfølgelig ha informert om dette da bekreftelse på utsettelse ble sendt. Da hadde jeg visst at jeg måtte ha gjort dette tidligere.

Valg av tidspunkt for stenging av systemet er håpløst. Men når de først treffer et så idiotisk valg bør de i det minste informere om dette i god tid og på en måte som når fram til de som blir berørt. Dette gir oss et godt eksempel på hvordan man ikke skal gjennomføre slike prosjekter, og det får da i det minste en pedagogisk verdi. Men de som har hatt ansvaret bør kanskje settes på skolebenken for å lære av sine feil, så kan noen andre overta ansvaret for prosjektet?

Enheten er for så vidt utmerket. Men nå, i april 2010, har det gått såpass lang tid siden Windows 7 ble lansert at det er på høy tid med ordentlige drivere til Win 7. Det er drivere tilgjengelig som gjør at den kan brukes som skriver, men det er ikke scannerdrivere (eller fax, men det betyr mindre i 2010) for Win 7, i alle fall ikke som kan fungere i nettverk.

Da drivere for Win 7 fortsatt ikke er tilgjenglig på HPs nettsider sendte jeg dem en e-post hvor jeg etterlyste dette. Jeg fikk følgende svar fra en Henrik Deleuran hos HP-Norge:

“Hp suppotere ikke scanner over netverk på denne skriveren med win7,  dette er en gammel modell som vi ikke produsere lengere,  det er dog mulig at det ”kanskje” vil fungere med usb og Windows Vista, men hvis de ønsker hjelp til dette må de kontakte support for betal bar support på tlf: 80062800

Den funksjonen som de spør etter går ikke an og få til.”

Det burde være unødvendig å si at jeg er særdeles misfornøyd med svaret. Hva mener HP med at det “er en gammel modell”? Mener HP at deres skrivere må anses som utrangert etter mindre enn tre år, slik at det ikke er nødvendig å utvikle drivere for nye versjoner av det mest brukte operativsystemet? Hvis de har så dårlig tro på egne produkters levetid er det ingen grunn til at vi som kunder skal ha noen større tiltro til dette.

Det hjelper ikke om produktene er gode hvis man ikke kan stole på leverandøren. HP har vist at de ikke er til å stole på når det gjelder rimelig fremtidssikring av deres produkter. HP fremstør ikke som en seriøs leverandør.

Med den dårlige oppfølgingen og svaret fra HP ved Henrik Deleuran føler jeg meg ganske enkelt lurt. Det er fullstendig uakseptabelt. Så den dagen det måtte bli aktuelt å anskaffe nytt utstyr kommer ikke HP i betraktning, uansett hvor gode produkter de måtte ha. Som leverandør er HP ikke til å stole på.

“En brann i Jernbaneverkets server i Trondheim førte til at togene mistet tilgangen til GSM-R-båndet, som sørger for at togene kan oppgi sine posisjoner til Jernbaneverkets operasjonssentral i Trondheim.

Fra 18.30 til 21.15 var det full stans. NSB regner med at om lag 150 av de 200 avgangene som skulle vært avviklet, ble berørt.

Jernbaneverkets informasjonssjef, Kjell Bakken, forklarer at strømsystemet som skal drifte serveren i Trondheim, har en sikkerhetsløsning som skal sørge for at strømmen ikke går.

– Så vi har ikke lagt alle eggene i én kurv, sier Bakken.

– Men nå mistet dere begge kurvene?

– Vi mistet begge, ja, sier Bakken.”

Hos digi.no beskrives systemet slik:

“Den viktige serveren består av doble systemer i samme rack. Ifølge informasjonssjefen innebærer det blant annet to kretskort, to strømforsyninger og så videre.”

Det hjelper ikke så mye om man“fordeler eggene i to kurver”, så lenge de to kurvene står ved siden av hverandre i det samme rommet. I følge digi.no har GSM-R, slik det er lagt opp i Norge, ingen redundans.

Vi skal ikke så langt tilbake i tid før brann i en kabelgate på Oslo S satte signalanlegget, og dermed togene ut av funksjon. Om jeg husker rett (her har jeg ikke gått tilbake og sjekket), hadde man to kabler — men begge kablene gikk i den samme kabelgaten. Og da har man åpenbart “god” sikring om det blir brann på det stedet.

Jeg synes dette er skremmende, og lurer på hva slags sikkerhetstankegang man egentlig lever etter i Jernbaneverket. Enhver sikkerhetsvurdering har to hovedkomponenter: Sannsynlighet for at hendelser inntreffer og konsekvenser av at det skjer. Man får inntrykk av at Jernbaneverket bare har satset på at det ikke vil inntreffe noe uforutsett av alvorlig art. Dette kunne vi lese i Aftenposten:

“Informasjonssjef Kjell Bakken i Jernbaneverket sier at de ikke hadde forutsett at feilen som satte kommunikasjonssystemet ut av spill ved sentralen på Marienborg i Trondheim i det hele tatt kunne inntreffe.”

Leder for Jernbaneverkets operasjonsenter i Trondheim, Ørjan Berg-Johansen sier til nrk.no at det ikke skal skje igjen. Men en gang er én for mye. Det holder ikke å si at det ikke skal skje igjen.

Jeg kan ikke skryte på meg noen omfattende erfaring med sikkerhetsrutiner for slike systemer. Men litt har jeg hatt nærkontakt med, selv om det har vært systemer for finans og ikke for togtrafikk.

For de systemene jeg har hatt befatning med har dublerte løsninger på ulike geografiske steder vært en selvfølge. Faller et ut skal det andre overta. Direktøren i Post– og Teletisynet, Willy Jensen, sier til Digi.no at han ikke skjønner hvorfor Jernbaneverket ikke har en speilsentral på plass. Det skjønner ikke jeg heller.

For de mest kritiske systemene har man “varm” back up, som gjør at bortfallet ikke fører til noen merkbare driftsforstyrrelser. For litt mindre kritiske systemer kan det kanskje ta 15 minutter før de er i gang. Man skal også kunne flytte styringen fra en lokalitet til en annen. Kanskje kan man ikke opprettholde all drift, men viktige systemer går uten avbrudd. Strømbrudd, brann, kabelbrudd osv, er påregnelige hendelser som man er forberedt på å kunne håndtere.

Selvfølgelig testes systemene jevnlig, gjerne et par ganger i året. Kanskje kuttes hovedstrømmen til et anlegg, de som møter på jobb får beskjed om at de ikke slipper inn pga brann, eller andre simulerte katastrofer.  Man avdekker alltid noe som ikke fungerer helt som det skal i slike simulerte katastrofer. Men man retter opp systemer og rutiner og sørger for at disse bedres, samtidig som organisasjonens katastrofeberedskap testest og trenes. Og jeg har i alle fall aldri sett feil av en slik karakter at hovedfunksjonene stopper opp. Stort sett har det vært langt mindre alvorlige svikt.

Jeg er ikke i stand til å se noen akseptabel unskyldning for at denne togstansen kunne skje. Noen i Jernbaneverket har ikke gjort jobben sin. Hvem og på hvilket nivå, det vil jeg ikke ha noen mening om. Men den sikkerhetstankegang som man har basert seg på er ikke akseptabel. En del personer, fra samferdselsministeren og nedover i organisasjonen, burde innse at det ikke ble noen påskeferie i år. Her er det problemer som må tas tak i umiddelbart.

Et ubehagelig PS:

Dagen etter at jeg skrev dette innlegget sporet et tog av i Gamlebyen i Oslo. Slikt kan skje den beste. Men de første undersøkelsene viser skremmende funn: Dårlige sviller kan ha ført til for stor sporvidde. Sagt på en annen måte: Det kan tyde på at avsporingen skyldte for dårlig vedlikehold. Tilsvarende svikt i sporet har også tidligere ført til avsporing.

“– Det kan være svake sville, eller det kan være at grunnen gir etter. Det er tross alt vår, og dermed teleløsning, påpeker Olsen.”

Det er tross alt vår.

“Vi var klar over at disse svillene var svake, og det var satt på strekkbolter på stedet, men det holdt åpenbart ikke, sier informasjonsdirektør Ann-Kristin Endal i Jernbaneverket.”

Binders og gaffatape viste seg altså ikke å holde. Så sporet toget av. Dumt.

“– Det sto på vår plan at disse skulle byttes. Det er et ledd i Oslo-prosjektet. Men vedlikeholdsoppdragene i Jernbaneverket står i kø. ”

… fortsetter informasjonsdirektør Ann-Kristin Endal.

Dårlig vedlikehold fører til at tog sporer av. De ansvarlige ved at det er dårlig. Man har forsøkt midlertidig reparasjon, men det holdt ikke. Det står på planen at det skal utbedres, visstnok i 2011.

Det ekle spørsmålet som trenger seg på, er: Hvor trygt er det egentlig å ta tog i Norge?

Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.

Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.

Noen steder er det egen røykeavdeling ytterst på jernbaneperrongene, og det kan være greit nok når det er ute. Hvis de stoffavhengige hadde  måttet gå lengst ut på Oslo S og Gardermoen om de absolutt må ha sin giftdose for å døyve abstinensen, hadde vært greit nok. En gang spurte jeg Jernbaneverket hvorfor de ikke hadde gjort slikt for lenge siden. Men Jernbaneverket har som kjent vært en komplett udugelig organisasjon, så de syntes å tro at de ikke kunne gjøre det når røykeloven ikke gjelder utendørs! (Snakk om fantasiløs og udugelig organisasjon.)

Det finnes ikke én grunn til at røykere skal kunne plage andre med sin stinkende røyk på steder der folk må oppholde seg f.eks. for å vente på en buss. Det er røykerne som er problemet.

Selvfølgelig har Aftenposten funnet en røyker som mener at dette er “innstramming av røykernes frihet”. Laila Arentz heter hun som skryter av at hun har røykt i 47 år og ikke har noen planer om å slutte.

Røykerne kan røyke så mye de vil, så lenge de ikke plager andre. Men det er ikke en “frihet” eller “rett” å kunne plage sine omgivelser. Ingen skal måtte finne seg i å bli plaget “bare litt”.

Som nesten alle røykere bedyrer dama at hun tar mye hensyn når hun røyker i nærheten av andre mennesker. Nei. Hun gjør ikke det, dumme neket. Hvis hun hadde tatt hensyn, da hadde hun ikke røykt i nærheten av andre mennesker, i alle fall ikke på en plass som ikke er satt av til røyking.

Samtidig ønsker de at det skal være ulovlig å røyke i skolegårder og på uteserveringer. Selvfølgelig burde alle skolegårder være røykfrie. Finnes det noen som helst grunn til å tillate røyking i en skolegård?

Det burde være like selvfølgelig at man kan sitte på en uteservering uten å bli plaget av naboens røyk. Ute hadde det sikkert vært mulig å finne ordninger som gjør at man kan dele i røyke– og ikke røykeavdelinger. Men restaurantbransjen demonstrerer fortsatt at de betrakter ikke-røykere som annenrangs gjester. Når de får velge selv blir røykerne prioritert. De gidder ikke en gang prøve å finne løsninger som også tar hensyn til dem. I 1997 ble det vedtatt at serveringssteder skulle ha røykfrie avdelinger. Det ga de blaffen i. Da det i 2004 ble forbudt å røyke, da kom de trekkende med at de kunne gjøre det som de hadde vært påbudt å gjøre i syv år. Selvfølgelig var det da for sent. Slik blir det nok med uteserveringer også. Når serveringsstedene ikke vil gjøre noe selv, kommer resultatet til å bli et forbud.

Norsk røykepolitikk er nesten som norsk politikk generelt. Det er skippertak og mye støy, men elendig oppfølging. Et lyspunkt på dette området er at man faktisk gjennomførte noe, selv om det ble med skippertaket. Alt for ofte ser vi ikke en gang skippertaket, det blir bare prat. Og derfor plasserer Norge seg høyt på listen over land som ikke får det til.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Vi som ikke bekjenner oss til eple-religionen spør oss: Var det alt?

Jeg hadde også sett fram til presentasjonen. Jeg ønsker meg en leseplate som kan mer enn de som hittil har vært på markedet. Kanskje kunne iPadden være det jeg ønsker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambivalent i forhold til størrelsen. Er den for stor og tung til at det er dingsen man alltid har med seg? På det punktet må dommen utsettes til jeg faktisk har holdt en i hånden. Men jeg konstaterer at den i størrelse og vekt nærmer seg de minste bærbare PCene. iPadden er dyrere og synes å kunne mindre.

Min største innvending mot iPadden er at den har et single-tasking operativsystem. Hvis jeg leser et dokument skal jeg altså måtte avslutte det hvis jeg vil sjekke e-post, twitter, nyheter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år tilbake i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entusiaster sier at det er noe de ikke trenger. Kanskje man lar seg avspise med mye når O store leder sier at det skal være slik. Hva man trenger kan sikkert diskuteres. Men jeg vil ikke tvinges til å bli ensporet. Men så har jeg da heller ikke hoppet på iPhone.

Inntil 64 Gb minne — det er ikke veldig mye. Hvis man hadde hatt plass for SD og/eller CF-kort hadde det ikke vært noe stort problem. Men det har iPadden ikke, om jeg har forstått rapportene rett. Ikke har den en skikkelig USB-port heller om jeg har forstått det rett, så hvem vet om det er mulig å koble til eksternt minne via et adapter. Uansett vil det være en mer klønete enn minnekort.

Manglende støtte for Flash — det er vel spørsmål om litt programvare, så det kan sikkert komme. Men kanskje er det også et symptom på Apples motvilje mot andres løsninger. Håper de at iPadden skal gi såpass stor markedsmakt at webutviklere skal gå over til plattformer Apple foretrekker — f.eks. løsninger som Apple tjener penger på?

Flere har påpekt at den mangler kamera. For meg har ikke det noen særlig betydning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordentlig kamera for å ta bilder. Jeg tror jeg har nok fingre til å telle de bildene jeg har tatt med mobiltelefonens kamera og ville i alle fall ikke ha hentet fram en iPadde for å ta bilder. Men det hadde selvfølgelig vært kjekt om man kunne bruke en dings som dette til videokonferanser. Kanskje er operativsystemet uansett for svakt til å kjøre slike tjenester.

GPS og telefon kunne godt ha vært inkludert i en iDings som denne. En iPadde må kunne fungere som en reisehåndbok som forteller meg at HER er du, og så finne det som er av interesse rundt. En iPadde er ikke det man løfter til øret for å ringe. Men med et Bluetooth hands-free sett burde den kunne funke.

All programvare må godkjennes av Apple. Jeg liker ikke de som vil monopolisere programvaretilgangen. Det er litt underlig at mange som ellers sverger til åpne løsninger lar seg forføre av Apples monopoliseringsforsøk.

Den ser  lekker ut. Men det hjelper ikke å se ut som en supermodell om hjernen mangler.

Det er ganske enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må komme med noe bedre og denne noen bør slett ikke være Apple.

Syntes du det har vært kaldt? = Do you think it is cold where you live
Ta det som en ekte nordmann! = act like a Norwegian

Slik ser engelskmenn på oss. = This is the way the English people look at us Norwegians

Temperatures:

+15°C / 59°F
This is as warm as it gets in Norway, so we’ll start here.
People in Spain wear winter-coats and gloves.
The Norwegians are out in the sun, getting a tan.

+10°C / 50°F
The French are trying in vain to start their central heating.
The Norwegians plant flowers in their gardens.

+5°C / 41°F
Italian cars won’t start.
The Norwegians are cruising in cabriolets.

0°C / 32°F
Distilled water freezes.
The water in Oslo Fjord gets a little thicker.

–5°C / 23°F
People in California almost freeze to death.
The Norwegians have their final barbecue before winter.

–10°C / 14°F
The Brits start the heat in their houses.
The Norwegians start using long sleeves.

–20°C / –4°F
The Aussies flee from Mallorca.
The Norwegians end their Midsummer celebrations.Autumn is here.

–30°C / –22°F
People in Greece die from the cold and disappear from the face of the earth.
The Norwegians start drying their laundry indoors.

–40°C / –40°F
Paris start cracking in the cold.
The Norwegians stand in line at the hotdog stands.

–50°C / –58°F >
Polar bears start evacuating the North Pole.
The Norwegian army postpones their winter survival training awaiting real winter weather.

–70°C / –94°F
The false Santa moves south.
The Norwegian army goes out on winter survival training.

–183°C / –297.4°F
Microbes in food don’t survive.
The Norwegian cows complain that the farmers’ hands are cold.

–273°C / –459.4°F
ALL atom-based movent halts.
The Norwegians start saying “Faen, it’s cold outside today.”

–300°C / –508°F
Hell freezes over,
Norway wins the Eurovision Song Contest.

“— En betydelig del av advokatbransjen jobber med forretningsjuss. De lever av å finne huller i skatteloven, slik at rike mennesker kan lure unna skatt ved hjelp av smarte triks. At dét skal gi status, forbauser meg. Denne yrkesgruppa har neppe status av samme grunn som legene, som nyter respekt for det viktige bidraget de gjør i samfunnet. Vi hadde nok ikke fått samme rangering dersom folk ble bedt om å plukke ut yrkesgruppene de har mest respekt for.”

Han kan selvfølgelig ha forsøkt å være morsom. Eller kanskje er han feilsitert. Vi kan alltid skylde på media når vi har sagt noe dumt, og vi blir gjerne trodd på det. Men når sant skal sies så har aldri jeg opplevd ikke å få mine uttalelser tilsendt for sitatsjekk før de publiseres. Så selv om våre uttalelser kan bli satt i sammenhenger vi ikke er komfortable med eller få overskrifter vi ikke liker, så kan vi ikke vri oss unna sitatet. Enten har vi godkjent uttalelsen eller så har vi opptrådt særdeles uprofesjonelt i forhold til media.

Arnulf Kolstad og andre sosialpsykologer kan mene hva de vil om advokater, akkurat som advokater kan mene hva de vil om sosialpsykologer. Som medlem av klanen vet jeg at professorer kan mene mye rart. Men når han ikler seg sin professortittel og uttaler seg offentlig, da venter man i det minste at faktagrunnlaget er sånn noenlunde korrekt. Han kunne like gjerne ha sagt at det er uforståelig at leger har høy prestisje siden mange av dem arbeider med kosmetisk kirurgi slik at rike damer kan få strammet opp løs hud og hengede bryster. Det ville vært omtrent like saklig. Hadde det stått i en russeavis kunne vi bare ha trukket på skuldrene og bladd videre, om vi i det hele tatt hadde giddet å bla i den.

Men det ubehagelige spørsmålet som sniker seg inn når Arnulf Kolstad uttalser seg som professor i sosialpsykologi er om dette sier noe om hans og eventuelt profesjonens omgang med fakta. Det hjelper ikke med all verdens fine modeller og teorier dersom faktagrunnlaget svikter. Da blir det “garbage in, garbage out” for professorer som for andre. Det er ikke noe ukjent fenomen, heller ikke når det gjelder det som kommer fra professorer.

Som jurist ser jeg jevnlig at forskere på andre felt uttaler seg skråsikkert om hvordan jusen virker uten at de har tatt seg bryet med å sette seg inn i den jusen de skriver om. Da blir som regel konklusjonene lite interessante, selv om de kan få fete og tabloide overskrifter. Andre kan sikkert finne nok av eksempler på at jurister uttaler seg uten å ha forstått hvordan det de uttaler seg om faktisk fungerer, så der er vi nok omtrent like gode (eller dårlige).

Men når man som professor i sosialpsykologi uttaler seg om hvorfor folk oppfatter et yrke som de gjør, da trodde jeg faktisk at vi var innenfor det som burde være kjerneområde for dette faget. Da bør man ha litt mer enn myter og fordommer å bygge på når man uttaler seg offentlig om andre. Man begynner å undres over hva en sosialpsykolog egentlig gjør og hva slags metoder de anvender.

Hadde det bare vært et enkeltstående tilfelle. Men det er det ikke. Tidligere i år kunne vi lese om at prosjektet med nytt nødnett kan havarere. Politi, brannvesen og redningstjeneste sliter med gammelt nett.

Ett felles nødnummer? Ikke i Norge. Norge er 12 år forsinket i planene om å anskaffe nye redningshelikoptre, slik at de vi nå har må fly til de er 50 år gamle. Man skal “kvalitetssikre” prosessen, og er åpenbart mindre interessert i å kvalitetssikre resultatet. Kanskje kvalitetssikrer man fortsatt politiets telefaks?

Oslo skulle hatt et nytt billettsystem for kollektivtransport i 2005, Flexus. Nå har man omsider begynt en innføring av systemet, 4–5 år og en god del 100 millioner etter planen. Hva som har gått galt, vet jeg ikke. Men andre steder har hatt slike systemer i årevis. Hvis det er vanskeligere å få et billettsystem til å fungere i Oslo enn det er i London eller Paris, da må ha laget et ganske håpløst transportsystem i utgangspunktet.

Når det gjelder jernbane er Norge et u-land, om  man skal tro konserndirektør for NSB persontog, Stein Nilsen. Det er ingen grunn til ikke å være enig. Man kan meg god grunn si at Norge i alt for stor grad har prioritert vei foran jernbane. Men da burde vi i det minste hatt gode veier. Det har vi ikke.

Norge bruker mest i verden på skole. Ingen har færre elever pr lærer. Likevel scorer vi dårlig. Tilsvarende er Norge på andre plass i utgifter til helsevesenet, sammen med Sveits. Vi burde hatt verdens beste skole og helsevesen. Hvis vi ikke har det så er ikke problemet mangel på ressurser, men hvordan vi utnytter ressursene.

Listen kunne vært gjort mye lenger. Men jeg skal stoppe her. Det vi så alt for ofte ser at Norge bruker masse ressurser uten å få resultater. Vi må være noe nær verdensmestre i ikke å få det til.

Man sukrer det hele med luftige påstander om stor samfunnsmessig gevinst, bl.a. fordi man kalkulerer med mer enn en million tilreisende. Det virker som om fotball-Norge tror at folk skal komme reisende til landet med Europas dyreste øl for å sitte i en park og se kamper på storskjerm. Dette tallet tror ikke reisebransjen på. Rektor Trond Blinheim ved Markedshøyskolen mener anslagene er “bob-bob”. Trygve Hegnar sier det ikke finnes hotellsenger til alle de fotballen tror skal komme.  Og jeg tror heller ikke på slike tall. Noen av oss husker fortsatt hvordan man oversolgte sykkel-VM i Oslo i 1993. Da Trond Giske i forbindelse med Oslo Grand Prix ble spurt om hva han husket fra sykkel-VM i 1993, sa han at han satt på Stortinget den gangen og husket godt en regning som staten måtte plukke opp i ettertid.

Den “samfunnsmessige gevinsten” er gjerne også utbygging av infrastruktur m.m., men det bør ikke være nødvendig å arrangere fotball-EM hvis målet er å bygge veier.

For sammenligningens skyld så jeg på budsjettet for Universitetet i Oslo for 2009. Bevilgningene over statsbudsjettet var for det året  3.998 milloner. (I styrenotatet står det faktisk 3.998 milliarder, som er enda mer enn hva den kongolesiske statsadvokaten ville kreve i erstatning fra Norge. Men her har nok noen snublet i tall.) Fotballen ber altså om det som tilsvarer bevilgningene til UiO for drift i 1 3/4 år. Da kan vi stille spørsmålet: Hva vil gi størst samfunnsmessig gevinst: EM i fotball, eller noen milliarder ekstra til forskning?

Jeg slutter ikke å bli forundret over fotballens tro på at de står over og utenfor det som gjelder for andre i samfunnet. Det er vel den eneste bransjen hvor menneskehandel drives helt åpnelyst, og hvor barn bindes til avtaler som forplikter dem langt mer enn hva de kunne ha gjort overfor en hvilken som helst annen arbeidsgiver. Det er slavekontrakter hvor man går inn i et system med kjøp og salg av mennesker.

Legg til at vi stadig kan lese om fotballspillere som bøtlegges av sin arbeidsgiver. Den siste saken (som jeg kjenner) var at Viking-spilleren Mame Niang fikk en bot på 15.000 av klubben for å ha skallet ned en lagkamerat. Man skal selvsagt ikke gå til fysisk angrep på sine arbeidskolleger. Men hvilken annen arbeidsgiver kunne ha innført et system hvor de selv opptrer som aktor og dommer og ilegger en ansatt en stor bot?

Ytringsfrihet gjelder ikke i fotballen. Man kan ikke utstraffet kritisere en fotballdommer, uansett hvor berettiget kritikken måtte være. Dette er soleklare brudd på menneskerettighetene. Men i fotballen kan man tillate seg slikt.

Heldigvis har NRK tatt til fornuft og kvittet seg med rettighetene til å sende kamper fra fotball-VM. Jeg har ikke noe i mot at NRK sender fotball (selv om fotballen generelt får alt for stor plass både i NRK og andre kanaler. Idag, 4. september 2009, var det åpenbart en viktigere nyhet for Dagsrevy-redaksjonen at en fotballagent var bli frikjent for svidelanklage enn at noen av de norske “Terra-kommunene” vant delvis fram med kravet mot den irske Depfa Bank.). Men det er meningsløst at NRK bruker lisenspenger til å være med på budrunder for overprisede arrangementer.

Idretten er grådig i begge ender. Klubber og arrangører selger seg til sponsorer, og samtidig vil de selge det gjennomkommersialiserte produktet til vanvittige priser. Avsendersidens sponsorer er interessert i mest mulig eksponering, noe de ikke får hvis de priser seg bort fra allmennkanalene. Sannsynligvis mer før enn siden må de velge bred eksponering eller høy pris for rettighetene. Heller ikke idretten kan få både i pose og sekk. Om jeg husker rett oppdaget norsk ishockey at de trengte NRK mer enn NRK trengte norsk ishockey da de valgte å selge rettighetene til en kanal som var villig til å betale mer. Flere kan komme til å gjøre tilsvarende erfaringer.

En gang i tiden var telefaks praktisk om skulle sende noe raskt, og særlig hvis man ville sende en “original”. Av en eller annen uforståelig grunn hadde folk tillit til at det som var fakset med underskrift var nesten like godt som et underskrevet brev. (Men med litt “cut and paste” er det nok ikke særlig vanskelig å lage forfalskninger som ikke lett lar seg avsløre på en fakskopi.)

Telefaks er på mange måter et kommunikasjonsmessig sidespor, og egentlig et blindspor.  Det er særdeles urasjonelt at man skal scanne et dokument og sende en bitmap hvis poenget er å sende tre linjer med tekst. Da er e-post og SMS mye bedre, og i “gamle dager” var teleks også et alternativ.

Telefaks ble først populært i Japan. Teleks var lite egnet for japanske skrifttegn. Fax var bedre. Dessuten har japanere alltid vært begeistret for elektroniske dingser.

Kommunikasjonsteknologi er bare nyttig hvis mange andre også har det. Det hjelper lite å verdens mest avanserte kommunikasjonsdings hvis ingen andre kan ta i mot det man sender (og ingen kan sende til dingsen). Det er sannsynligvis hovedgrunnen til at “Teletext”, en slags superteleks som ble lansert omtrent samtidig med telefaks, aldri slo an. Den nådde ikke kritisk masse.

Telefaks fikk visstnok sitt gjennombrudd utenfor Japan under en langvarig poststreik i England. Bedrifter så seg om etter alternative leveringsmåter, og oppdaget telefaksen. Innen poststreiken var slutt hadde man i England oppnådd kritisk masse av telefaksbrukere. Og dermed var det gjort.

I dag er telefaksen et minne om ikke alt for fjerne “gamle dager”, og om at enkelte tviholder på en gammel teknologi og tror den er sikrere enn det nye (noe den ikke er). Skal man sende en kopi av et dokument vil man i dag scanne dokumentet til pdf-format og sende det som et vedlegg til en e-post. Det er langt bedre enn faks.

Basert på hva jeg selv mottar som telefaks har faksen nå blitt helt overtatt av de som sender søppelpost. Det eneste jeg mottar, unntatt de svært få gangene jeg har avtalt med noen som ikke kan bedre at de skal sende noe pr faks, er reklame. Jeg hater junkfaks enda sterkere enn jeg hater junkmail. Faksen har ikke noe spamfilter, og frekkasene som sender reklame på denne måten lar meg betale for utskrift av deres reklame. (Derfor forsøker jeg som best jeg kan å ikke kjøpe noe fra firmaer som reklamerer på den måten. Det er ikke vanskelig, for de reklamerer stort sett for produkter jeg ikke er interessert i.)

Den praktiske løsningen er å koble fra faksen ved å ta ut telefonledningen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg husker ikke alltid å ta ut igjen ledningen etterpå. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir minnet om at jeg glemte det: Det dukker ganske raskt opp en reklamefaks, slik det gjorde i dag. Men nå er faksen igjen frakoblet.

Telefaks hører i dag hjemme på museum. Neste gang jeg skal kjøpe printer m.m. blir det uten telefaksopsjon.

Dagens “gevinst” kommer fra Pinsesse Doris — Dr.Mrs Princess Doris. Hun reresenterer etter sigende noe som kalles

Institution For Outstanding Payment
65 Kingsway London WC2B 6TD, United Kingdom

Men har virkelig ikke en slik institusjon ikke et eget domene? Prinsessen som representerer dette selskapet bruker en gmail-adresse. Ikke nok med det. Det er åpenbart mange Princess Doris, siden e-postnavnet er princess.doris052.

Nå skal jeg får pengene i form av et ATM-kort (minibankkort), og prinsessen har vært så venlig å betale for reaktivering av kortet. Dette oppbevares hos DHL Delivery Service. Kontakperson er en Mr. Roben Chuks E. Denne gang er det ikke en personlig e-postadresse, men noe som tilsynelatende er en serviceadresse hos DHL:  dhl_couriercomp2. Men når begynte DHL å bruke fransk Hotmail (hotmail.fr) for slik kommunikasjon?

Generelt gjelder regelen om at hvis noe er for godt til å være sant, da er det som regel det. Likevel må noen bite på, ellers hadde de vel ikke sendt ut all slik e-post? Men når det er så åpenbart juks som dette, hvordan i alle verden kan noen gå på dette?

Bråket etter at fotballdommer Tom Henning Øvrebø dømte semifinalen i Champions League mellom Chelsea og Barcelona er illustrerende. Det som skjedde på fotballbanen skal jeg ikke si noe om (jeg har ikke sett kampen). Men etterspillet er interessant.

Dommeren nektes å uttale seg. De spør UEFA om lov til å uttale seg, hvilket i seg selv er oppsiktsvekkende nok. UEFA sier så nei. Uten at jeg nå har tatt meg bryet med å lete opp flere eksempler, så synes jeg at jeg jevnlig leser om spillere eller trenere som får en eller annen form for straff fordi de har kritisert dommeren. I resten av samfunnet har vi ytringsfrihet. Men altså ikke i fotballen, der får man tydeligvis bare lov til å si det som bossene gir en lov til å si.

Praksis med “bøtlegging” av spillere er også ganske så spesiell. I hvilken annen bedrift ville man tillate at folk trekkes for betydelige beløp dersom de f.eks. skulle komme litt for sent?

Samme dag ser vi en annen effekt: Chelseas eier har fått nok etter Øvrebø-hetsen. Da vil han selge sin gladiator til noen andre. Oppfør deg pent, ellers selger jeg deg. Selv har jeg til tider kommet med nokså krass kritikk av IT-enhetene ved UiO, USIT. Men det er ganske utenkelig at universitetsledelsen skulle svare med å selge meg til Universitetet i Bergen eller noen andre hvis jeg ikke oppfører med slik de ønsker. Det er bare i fotball man tillater slikt.

Omsider har jeg funnet en kalenderløsning som fungerer, og den kan fungere for alle. Løsningen er, som så ofte ellers, Google. Det har nå kommet et program, Google Calendar Sync, for å synkronisere Google kalendern med Outlook kalenderen. Synkroniseringen skjer automatisk. De maskiner jeg bruker er alle satt opp til å synkronisere mot min Google-kalender. Dermed har jeg omsider oppdaterte Outlook-kalendre på alle PCer jeg bruker, i tillegg til å ha kalenderen på web og på mobiltelefonen.

I tillegg kan jeg gi de jeg måtte ønske tilgang til min Google-kalender, slik at de som har et legitimt behov for å kunne vite hvor jeg er eller hva slags planer jeg har kan se min kalender på nett.

Jeg har ryddet opp i noen overflødige css-filer, og i alle fall så langt jeg har testet synes det nå som sidene lastes raskere og ikke minst fullstendig.

“Nyhetsbyrået Agence France-Presse (AFP), et av verdens tre største, gikk fem på reklametrikset møbelgigant Ikea lanserte i Washington D.C. i helgen.

En offisiell regjeringslimousin prydet med amerikanske flagg kjørte rundt i hovedstadens gater med flere IKEA-flatpakker på taket og en lenestol stikkende ut fra bagasjerommet.

En ivrig AFP-fotograf knipset bilen, og flere medier, deriblant Aftenposten.no, skrev at Obama flytter inn i Det hvite med Ikea-møbler.”

Det var et godt reklamstunt. Og det forklarer i alle fall hvorfor man hadde valgt en så håpløst upraktisk bil til å frakte møblene.

For ikke lenge siden ble det spørsmål om hvor Michelle Obama hadde kjøpt en av sine kjoler. Leende svarte hun at den var kjøpt hos H&M, eller Hennes & Mauritz som denne svenske kjeden vel er mer kjent som hos oss. Det tok ikke lang tid før denne kjolen var utsolgt.

I dag, på dagen for Obamas presidentinnsettelse, gjengir Aftenposten bildet ovenfor, under tittelen “- Dette har vi øvd på i ukevis”. Bildet er fra byrået AFP, og Aftenposten er ganske sikkert ikke den eneste avisen som har trykket dette bildet.

Jeg tror ikke USAnerne hadde reagert om den påtroppende presidenten hadde gått litt mer up-market når det skal kjøpes møbler til The White House. Men signalet må være sterkt: Når flatpakkede IKEA-møbler er gode nok for den aller mest populære presidenten som skal innta White House, da er de ganske sikkert mer enn gode nok for den jevne USAner.

Slik reklame kan ikke kjøpes for penger. IKEA og H&M kan le hele veien til de kriserammede banker.

Men det overrasker at The White House ikke disponerer en noe mer praktisk bil til flyttebruk.

Et tillegg

Jeg var ikke oppmerksom på IKEAs egen “Obama-reklame” da jeg skrev dette. Men vi kan more oss med å innrede Det ovale rom med IKEA-møbler på http://www.embracechange09.com.  Jeg tviler vel på at det var denne reklamen som fikk Obama til å handle på IKEA, og det ervel heller ikke sikkert at IKEA-møblene skal stå i Det ovale rommet. Men morsomt likevel. Og en liten takk til nrkbeta.no, som hadde funnet fram til dette.