Hvem vil stå fram med sin svakhet og sine nederlag?
Tuesday, 2nd August, 2011
For et par dager siden skrev jeg om anonyme nettdebatter. Marias metode hadde en tankevekkende kommentar som ikke har sluppet taket. Hun har også selv skrevet tankevekkende om temaet.
Det er viktig å høre mestringshistorier. Men skal vi lære av andres erfaring og forstå deres situasjon må vi også vite noe om hva som gikk galt og hvordan det skjedde. Men det er ikke sine nederlag folk så gjerne forteller om under fullt navn.
To historier flyter til overflaten. En gruppe studenter fra Juss-Buss og JURK hadde laget filmen Gjeld under soning. Den tar opp på mange måter trivielle spørsmål som probelemer med å betale sine lån, husleie, inkassotrusler osv. Men det er saker som blir langt vanskeligere når man sitter inne og soner en dom, enn for oss som er ute i det fri. Filmen ble lansert på et arrangemenet i Ragnar Frisch Auditorium, et lokale vi som som har levd noen år kanskje kjenner best som Ullevål kino. Justisminister Knut Storberget var en av de som holdt innledning, og jeg hadde sagt ja til å lede det hele.
Den personen som gjorde sterkest inntrykk var en kvinne, jeg tror hun het Beate. Hun var innsatt på Bredtvedt. Foran forsamlingen fortalte hun om at hun var sykepleier, hadde arbeidet på sykehus (jeg husker ikke hvilket) og hadde rusproblemer. Hun fortalte om sitt dobbeltliv, hvor hun lenge klarte å skjule sitt rusproblem overfor både arbeidskolleger og familie, at hun skaffet seg rusmidler på sykehuset, og at hun begikk annen kriminalitet for å finansiere sitt forbruk av rusmidler. Til det hele sprakk. Hun hadde levd et dobbeltliv. Den den ene delen av dette livet var i alle fall tilsynelatende ganske A4. Når hun nå satt inne på Bredtvedt hadde alle økonimiske hverdagsproblemer blitt mye vanskeligere. Det var slike problemer (men ikke Beate) filmen handlet om. Eventuell narkotikagjeld til kreditorer som var ganske fremmede overfor begreper som “god inkassoskikk”, var ikke med.
Jeg husker at både Knut Storberget og jeg berømmet hennes styrke og mot. Det er mange som ikke liker å stå foran en forsamling. Men når vi står der i vår vellykkethet og skal snakke om noe vi behersker, da behøver vi ikke bekymre oss for annet en vi kanskje skulle bli litt for tørre og kjedelige der vi står. Vi satser ikke mye og har ikke mye å tape. Vi har også våre nederlag, men de holder vi skjult. Beate fortalte om sin svakhet og sitt nederlag. Hun fortalte en sterk historie, men den er ikke tema her. Nå gjelder det hennes styrke ved å fortelle som hun gjorde.
Det andre tilfellet er et leserinnlegg i Aftenposten — om jeg husker rett. Det var under debatten om de såkalte “massasjeinstituttene” som det var mange av en periode. De var i realiteten bordeller. En “massøse”, altså en prostituert som arbeidet ved et slik “massasjeinstitutt”, skrev under fullt navn. Hun forklarte hva hun gjorde, hvorfor hun gjorde det og forsvarte sine valg. Hva hun skrev har jeg glemt, men jeg husker at jeg tenkte på henne som en modig dame.
Vi hører en del slike historier. I avisene står det gjerne “… la oss kalle henne Anne. Det er ikke hennes virkelige navn”. På TV er de filmet slik at de ikke kan kjennes igjen og stemmen er fordreid.
Mange bærer slike historier. Man kan være et offer for overgrep, for mobbing, slite med psykiske problemer, eller kanskje enda verre i denne sammenhengen: Man kan være overgriperen eller mobberen. Kanskje vil man dele sine erfaringer og mange kan komme med verdifulle bidrag i en debatt. Men ikke mange har styrken til Beate og massøsen. Kanskje vil man fortelle, men vil slippe blikkene og viskingen fra kolleger, naboer, i kassekøen, osv. Hvis man bare får lov til å fortelle dette hvis det skjer under fullt navn, eller det bli silt gjennom en journalist, da blir de fleste slike historier ikke fortalt.
Kanskje er det hensynet til andre som gjør at man ikke vil identifiseres. Man vil ikke risikere at barna blir mobbet for det foreldrene har stått fram med. Eller man vil av andre grunner ikke utlevere andre.
Det behøver selvsagt ikke være historier som dette. Brumlebass har i en kommentar til mitt forrige innlegg forklart hvorfor han har valgt å være anonym. Han ønsker å kunne ha ulike roller. Det har jeg også stor forståelse for.
Jeg synes dette er vanskelig, og har ikke fasitsvaret på om man bør tillate anonyme diskusjonsinnlegg eller ikke. Jeg velger å tro at alvorlige historier blir fortalt på seriøse nettsteder, om enn til tider i noen av dette nettstedets mørke kroker. Man kan kanskje rydde opp i noe av det ingen ønsker ved å kreve navn. Men kanskje taper man også mye.
Om jeg skal bruke min blogg som eksempel, så forhåndsmoderer jeg alle kommentarer. Da betyr det ikke så mye at jeg ikke kjenner identiteten. Kommentatorer som jeg oppfatter som seriøse setter jeg på “hvitliste” slik at deres kommentarer kommer på uten at jeg har sett dem på forhånd. Brumlebass står på min hvitliste, selv om jeg ikke vet hvem han er. Jeg får legge til at jeg til nå aldri har avvist kommentarer fordi jeg er uenig med det de skriver. Men personangrep, grove usakligheter og avsporinger, de slipper ikke gjennom. Spam tar Akismet seg av, så det ser jeg i praksis ikke. Men med de temaer jeg stort sett skriver om, er usaklige kommentarer et ganske ubetydelig problem.
Jeg ville ikke ha tillatt kommentatorer som er ukjente for meg hvis jeg ikke hadde forhåndsmoderert kommentatorene. Jeg forstår ikke at enkelte medier til nå har tillatt debatanter som er anonyme også i forhold til redaksjonen.
Men å alltid kreve fullt navn, det er kanskje å kjøre i grøften på motsatt side.
Dette er et foredrag jeg holdt for bibliotekarer i Trondheim 10. februar 2011 og i Oslo 16.02.2011. Opptaket er fra foredraget i Oslo.
