Olav Torvunds blogg

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
- oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
- provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

Vi har i den senere tid blitt rystet, men egentlig ikke særlig overrasket over dokumentert voldsbruk fra vektere av ymse slag. Det siste var videon om pågripelse av en som hadde nasket en salat til 45 kr. 23.11.07 kunne vi lese om en som ble sparket av vekter mens jeg lå på bakken. Slikt må man åpenbart regne med om man er rusmisbruker. “Junkier juger alltid” sier en vekter. Jeg er mer på linje med Knut Olav Åmås når han skriver “Junkier juger nok ikke alltid”. I “salat-saken” var det heldigvis en fotograf i nærheten så vi kan se hva som skjer. Det gir assosiasjoner i retning “Rodney King saken” hvor en video avslørte grov vold fra politiet i Los Angeles.

Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om et privatisert og kommersialisert “politi” utenfor kontroll. Men de ansvarliges forsøk på å skjule seg er interessant. I “salat-videoen” prøver vekterne flere ganger å få fotografen til å slutte å filme, og spør om han har tillatelse. Selvsagt trenger man ikke tillatelse for å filme noe slikt.

Den direkte foranledningen til denne kommentaren er spaltist om informasjonsrådgiver Jarle Aabøs kommentar “Vold mot sniking?” i E24, om et lite hyggelig møte med Oslo Sporveier. At man har opplevd brutale vektere fra Oslo Sporveier er omtrent like lite overraskende som at man møter brutale vektere fra Securitas. Det er egentlig heller ikke overraskende at vekterne ikke ønsker å få dokumentert sin voldsbruk. Aabø skriver:

“Da det oppdages av de Sporveisansatte at jeg bruker et mobilkamera, vendes vreden mot meg. En kvinne kommer i fullt firsprang, ropende og går til angrep. Flere ganger slår hun etter meg, og treffer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg forsøker å dokumentere det hennes kolleger gjør mot en forsvarsløs ung gutt.”

Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kontaktet informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo T-Banedrift. Denne informasjonssjefen viste til “Transportvedtekter for AS Oslo Sporveier”, og sa, fortsatt i følge Aabø, at disse sier at “den reisende kan holdes tilbake så lenge vedkommende ikke oppgir korrekt navn, adresse og fødselsdato. Tilbakehold kan skje mens disse opplysninger verifiseres”.

Nysgjerrig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Sporveiers nettsider for å finne ut hva som står i disse transportvedtektene. Men om transportvedtektene er tilgjengelige der, noe de selvsagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke funnet dem. Et forsøk på å søke på “transportvedtekter” ga heller ikke noe resultat. Derfor er det fortsatt et åpent spørsmål hva som står i dem. Men vel så viktig er at det også er åpent hva som er hjemmelsgrunnlaget for dette. Oslo Sporveier er ikke en lovgivende myndighet og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lovhjemmel for dette. Jeg tviler på at Oslo Sporveier har slik hjemmel, og det er uansett de selv som må dokumentere at dette finnes.

Om bruken av makt henviser samme Bjørn Rydmark til interne regler: “I T-banen har vi selvsagt et internt regelverk for hvordan kontroll skal utøves. Dette regelverk er som nevnt “interne”, og ikke tilgjengelige for offentligheten”. Jeg føler det ikke særlig betryggende at en bedrift som Oslo Sporveier viser til vedtekter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hemmelige regler.

Også informasjonssjef Bjørn Rydberg øsnker at maktbruk skal være skjult. Jarle Aabø skriver at han fikk følgende svar fra Rydberg:

“Du antyder at vi i vår virksomhet bedriver maktovergrep. Dette er en meget alvorlig beskyldning. Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt. Her regner jeg med at du kjenner “vær varsom”-plakaten. Pressens Faglige Utvalg, som du kjenner godt, har behandlet flere slike tilfeller.”

Bjørn Rydbergs henvisning til “Vær Varsom plakaten” er ganske underlig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Kanskje var det pkt. 1.4 Bjørn Rydberg tenkte på:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.

Men ved å be Bjørn Rydberg om kommentarer ville Jarle Aabø ha gjort akkurat det som denne bestemmelsen krever. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjennomgått praksis fra Pressens Faglige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstanden fra Bjørn Rydberg.

Bjørn Rydberg påstår at “Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt”. En informasjonssejf bør ha såpass innsikt i de regler som gjelder for billedbruk at han vet at dette ikke er sant. Den relevante lovbestemmelsen om dette er åndsvkerloven § 45c, som det har vært en rekke grunner til å kommentere i den senere tid. I denne står det bl.a:

Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,

Bilder som viser sporveisvekteres eller securitasvekteres voldsbruk har selvsagt aktuell og allmenn interesse. Det kan heller ikke være særlig tvil om at avbildningen av den enkelte vekter er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.

Det er selvsagt ikke hyggelig å bli avbildet i situasjoner som dette. Men Oslo sporveiers vektere og vekterselskapene må tåle dette. De driver en virksomhet som ligger i lovens yttergrense når det gjelder bruk av makt. Da må de tåle å få søkelyset rettet mot sin maktbruk. Hvis de mener at noe av deres virksomhet ikke tåler offentlighet, så bør de slutte med virksomheten.

Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

NRK melder 14. november 2007 at Ole John Aandal har laget en utstilling hvor han bl.a. bruker bilder av halvnakne jenter som han har funnet på nettet. Så lenge jeg ikke har sett selve utstillingen er det ikke mulig å kommentere den konkrete billedbruken. Men det er mulig å stille opp noen utgangspunkter.

Ole Johan Aandal svever åpenbart i den misforståelse at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på nettet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg finner på nettet enn et bilde jeg finner i en bok, på en utstilling eller et annet sted. At han “kommenterer de nye mediene” og “internett har kommet for å bli”, slik han uttrykker det overfor Dagbladet, gir ham ikke noen generell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bildene, og de har rettigheter som fotograf. Bildene det her er snakk om er neppe åndsverk, men er uansett vernet etter åvl § 43a. Andres bilder er ikke “felleseie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans manipulasjonsbilder, som Dagbladet viser noen av, står i et tvilsomt forhold til andres rettigheter. Å manipulere sitt eget ansikt inn i kjente bilder kan ikke innebære at han skaper “et nytt og selvstendig verk” i forhold til det bildet som er manipulert.

Den viktigste bestemmelsen i denne sammenhengen er nok likevel åvl § 45c om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at fotografi som avbilder en person ikke kan “gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”. Slik bildene er beskrevet kan det være liten tvil om at de avbilder personer. Det er noen unntak fra dette, bl.a. hvis “avbildningen har aktuell og allmenn interesse”. Men bilder av halvnakne jenter har ikke aktuelle og allmenn interesse.

Ole John Aandal kunne ha valgt å manipulere bildene slik at personene ikke kunne kjennes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hensyn til de avbildede. Hans manipulasjonsbilder viser at han ikke er fremmed for å gjøre dette, selv om manipuleringsarbeidet til tider virker ganske amatørmessig (men det er kanskje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jenter kler av seg foran kamera og legger bildene ut på nettet. Det er ubetenksomt og dumt, og det er nok mange som siden angrer på dette. Men det gir uansett ikke andre noen rett til å bruke bildene. Kanskje synes de som stiller seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle griser som søker nettporno enn det er å bli stilt ut i den borgerlige offentlighet i en kunstforening.

Det er ikke uvanlig at de som utgir seg for å være kunstnere har et stort og oppblåst ego. Men at man kaller seg kunstner betyr ikke at man fritt kan misbruke andre mennesker i sine prosjekter.

I NRK kulturnytt tok stipendiat Paul Bjerke til orde for “etisk regelverk for bøker, se omtale på NRKs nettsider. Han får også støtte fra Aftenpostens Ulf Andenæs. Begrunnelsen er kraftige karakteristikker som “Skikkelig drittsekk” og “arrogant og påståelig” fra Carl I Hagens stilsikre penn, og like velvalgte karakteristikker fra Gerd Liv Valla. Forøvrig hadde Radiofront et program viet fornærmelsen søndag 4. november. Det er mange gode grunner til høre på programmet. Lett det fram på nettradioen mens den ennå er tilgjengelig.

Paul Bjerke vil ha et klageorgan av to grunner:

“- Når jeg har tatt til orde for en formalisert ordning, er det av to grunner. For det første, fordi det vil utgjøre en motvekt mot kommersielt press. Og for det andre, fordi det er en mulighet for de som føler seg uthengt eller at ytringsfriheten er blitt misbrukt ovenfor dem å klage. De får et sted å klage til som er enkelt, billig og praktisk å gjennomføre.”

Hva slags sanksjoner et slikt klageorgan skulle ha, sies det ikke noe om.

Ytringsfriheten har sine grenser. Personvern og diskrimineringsforbud er to av de interesser som kan begrunne at ytringsfriheten ikke er absolutt. Men grensene er og skal være vide. Når noen sier at ytringsfriheten “misbrukes” så er det bare en forkjønnende omskriving av et ønske om å begrense ytringsfriheten. Jeg er dypt skeptisk til et klageorgan som skal “dømme” lovlige ytringer som “uetiske”, og dermed kunne ilegge ikke nærmere spesifiserte sannsjoner.

Når det gjelder ærekrenkelser er det et viktig skille mellom karakteristikker og beskyldninger. Man kan mene hva man vil og man har (nesten) full rett til å gi uttrykk for sine meninger. Hvis jeg mener at Carl I Hagen er en pompøs og ufordragelig dobbeltmoralist som aldri har sluttet å selge sukker, og som er mest opptatt av å sole seg i glansen av sitt eget speilbilde, så har jeg også rett til å si det. Og dette er kortversjonen av hva jeg mener om Carl I Hagen. Om man skulle komme med konkrete beskyldninger om ulovlige handlinger, uetiske handlinger, osv, så bør man ha dekning for det man sier. Skjønt sannhetskravet er ikke absolutt. Hvis man har gjort et journalistisk forsvarlig arbeid vil man ikke kunne dømmes for ærekrenkelser selv om det skulle vise seg at det man skriver ikke var sant likevel.

Skjellsord er en forurensning av den offentlige (og private) debatt. Det er ikke særlig hyggelig om en drittsekk tømmer sitt innhold over en. Men ytringsfrihet er så viktig at vi ikke skal stoppe kritikk fra folk som ikke evner å uttrykke seg i dannede former, under påskudd av at det er et misbruk av ytringsfriheten. Vi må ikke bli så redde for litt slagg i form av skjellsord at vi med et slikt påskudd snevrer inn ytringsfriheten. Forøvrig sier skjellsord som regel mer om den som serverer dem enn om den som blir skjelt ut. Det er den som har mye dritt å slenge som er en drittsekk, ikke den som dette slenges mot. Jeg synes f.eks. at Gerd Liv Valla bekrefter det meste av den kritikk som har vært rettet mot henne med sine offentlige angrep på sine motstandere.

I land med formell, men ikke særlig reell ytringsrihet er det forøvrig en vanlig taktikk å anklage kritikere for ærekrenkelser av statsledere og andre maktpersoner.

Jeg har ikke noe ønske om et økt støynivå i den offentlige debatt ved bruk av flere og grovere skjellsord. Men dette er likevel noe vi må tåle. Særlig må vi tåle at offentlige personer blir karakterisert på ufine måter. Og fortsatt er det nok slik at støy nok kan gi oppmerksomhet, men det blir bare oppmerksomhet om støyen. Den som pakker det han eller hun måtte ha av budskap inn i støy vil ofte oppleve at budskapet drukner i ens egen støy. Man behøver ikke gå lenger enn til min kollega Carl August Fleischer for å finne et eksempel på en som i stor grad har satt seg selv utenfor seriøs debatt gjennom gjentatte og kjedsommelige utskjellinger av kolleger. Støynivået blir så høyt at de gode poenger han vitterlig har ikke kommer fram. Man ender som medieklovn i stedet for å være en seriøs debattant. Carl I Hagen plasserer seg også der når han beveger seg ned på sin kones debattnivå. Men hos han er det vel heller ikke så mye innhold bak støyen.

Om man skulle ønske seg noen form for etiske regler på dette området, så måtte det være i forhold til utlevering av andre folks privatliv. Men her er de ukeblader som Se og Hør, og daglige ukeblader som Dagbladet og VG et langt større problem enn bøker.

De uautorisete biografier er en problematisk sjanger. Disse går i stor grad ut på å grave fram private opplysninger om personer uten deres samtykke. Men stort sett er det bare offentlige personer som utsetter for noen slikt – en uautorisert biografi av en ukjent person er ikke en type produkt som vil selge særlig mye. Nøkkelromaner og annen bruk av levende modeller for romanfigurer er også problematisk. Den som ufrivillig står modell for en relativt lett gjenkjennelig romanfigur, men gjerne med en del egenskaper som ikke har rot i virkeligheten er i praksis forsvarsløs. Man vil alltid kunne møtes med at det er en oppdiktet person med karaktertrekk hentet fra mange personer – noe som sikkert også er tilfellet. En side av problemet kan også være at vi alle er så selvopptatte at vi bare ser oss selv om vi skulle være eneste modell. På dette området kan det være grunn til å diskutere etikk. Men karakteristikker av offentlige personer får vi tåle.

Jeg har kommentert saken om “Märthas engler” i Prinsessen, englene og andre eventyr. Etter dette har saken blitt prosedert, men noen avgjørelse foreligger ikke. Saken har har også blitt diskutert i NRK Stanspunkt. Det blir en litt underlig forestilling når man henter inn partenes advokater til en slik diskusjon. De kan ikke gjøre annet enn å gjenta det de har anført for retten, og slik sett bidrar de ikke så mye til sakens oppklaring. Men det får ligge.

Av de deltagende debattanter var det Trygve Hegnar som var mest to the point. Han karakteriserte forlagets opptreden som sleip. Det er jeg enig i. Jeg vil ikke forsvare forlagets handling. Men det er et langt stykke fra det å være sleip forlegger til det å gjøre noe ulovlig, og det er enda lenger til å stanse boken før den faktisk er utgitt.

Hvorvidt forlaget har overtrådt grensen fra det sleipe til det ulovlig i sitt valg av tittel og i billedbruken, er ikke et helt enkelt spørmsål. Jeg er nok tilbøyelig til å mene at dette er noe som prinsessen må tåle. Men spørsmålet er langt fra opplagt.

Det som etter min mening imidlertid er opplagt, er at dette ikke er et tilstrekkelig grunnlag til å stanse boken. Siden Trygve Hegnar deltok i debatten er det fristende å bruke følgende eksempel:

Hvis jeg hadde fått vite at det i neste nummer av “Kapital” står en sterkt kritisk artikkel om meg, en artikkel som jeg mener er ærekrenkende, så kan jeg ikke få stanset artikklen. Som jeg har beskrevet i Prinsessen, englene og andre eventyr så forbyr Grunnloven forhåndssensur. Jeg hadde pent måttet finne meg i at bladet kom ut, og kunne eventuelt ha gått til sak i etterkant. Så fikk retten vurdere om man hadde overtrådt grensen for det lovlige.

Forhåndssensur, herunder å stanse bøker før de er utgitt, er et meget sterkt inngrep i ytringsfriheten. Ved revisjonen av Grunnlovens § 100 i 2004 ble dette presisert. Man diskuterte også bruken av midlertidige forføyninger for å hindre utgivelse.

St mld nr 26 (2003-2004) avsnitt 5.6 ble spørsmålet drøftet. Og i kommentarene til det konkrete punktet i grunnlovsforslaget ble dette summert opp i pkt. 9.3.4. Der heter det:

“Det fremgår av merknadene til første punktum at bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer som ikke er publisert, innebærer «anden Forhaandskontrol». Dette innebærer likevel ikke et forbud mot bruk av midlertidige forføyninger mot trykte skrifter når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som vil oppstå om en ytring når frem til sitt publikum. Med irreversibel skade menes her skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende økonomisk ansvar (en pengeskade er alltid reversibel) eller annet etterfølgende ansvar. Tilsvarende synspunkter må legges til grunn dersom det er aktuelt å gripe inn overfor ikke-publiserte ytringer med beslag eller inndragning.”

I Brennpunkt-saken (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404) stilte Høyesterett strenge krav for å godta slike inngrep.

At Märtha føler seg krenket ved at hennes navn og bilde blir brukt er ikke noen “irreversibel skade”. Det kommer ikke fram noe ufordelaktig om prinsessen – i alle fall ikke mer enn hun for lenge siden har sørget for selv. Det er bilder av prinsessen over alt, og det bildet som ble brukt er et helt standard portrett. Det viser ikke på noen måten en privat situasjon. At hun misliker det er greit nok. Men det er ikke nok til å stanse ytringen.

Prinsesse Märtha Louise har klart å komme i medienes søkelys med tre rettslige konflikter. “Krangling i fjæra” om utbygging på Hankø skal jeg la ligge. Men stansingen av boken “Märthas Engler og bruken av Odd Bang-Hansens oversettelse av H.C. Andersens ligger innenfor mitt interessefelt.

Prinsessen og englene

Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:

“Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.”

Selv om ordlyden er ganske klar, så er det likevel en viss åpning for at man kan stanse f.eks. bøker før de har kommet ut. Men det skal mye til.

Jeg har ikke lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett, så jeg vet ikke hvordan de har klart, eller i alle fall forsøkt å manøvrere seg rundt Grunnlovens klare bestemmelse. Jeg tror ærlig talt ikke at det er mulig å komme rundt dette forbudet, og at avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett må være feil.

Det er ikke veldig lenge siden Christer Tromsdal forsøkte å stanse et innslag i NRK Brennpunkt. De fikk medhold i Oslo Tingrett. Men daværende kringkastingssjef John G Bernander valgte å kjøre en tøff linje. Han trosset tingrettens avgjørelse og besluttet at programmet skulle sendes. Saken endte i Høyesterett (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404), og NRK fikk fullt medhold: Det var ikke grunnlag for å stanse programmet.

Grunnen som ble påberopt for å stanse programmet var Christer Tromsdals liv kunne være i fare dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. I saken ble det lagt til grunn at Christer Tromsdal kunne bli utsatt for represalier dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. Men retten mente at det burde være mulig å beskytte ham på andre måter, og at dette derfor ikke var tilstrekkelig til å begrunne et slikt inngrep i ytringsfriheten som en stansing av programmet ville være.

Uten å ha lest boken og uten å ha lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett er det vanskelig å si noe særlig om de konkrete forhold i saken. Men man kan i alle fall slå fast at det er fullt tillatt å skrive en bok om Märthas engler, om kongens seilbåter, dronningens kunssamling eller Bush’ pudler uten å spørre noen om lov til dette. Jeg kan godt forstå at man ikke vil være særlig begeistret for å bli utsatt for slik omtale. Men det er ingen tvil om at det ville være lovlig.

Det er heller ikke noe i veien for at man bruker et bilde av Märtha på omslaget til en bok om hennes engler. Hun er en offentlig person. Riktignok har også offentlige personer krav på et privatliv. Men å bruke et standard portrett av personen på en bok som handler om henne, det kan man gjøre.

Ut fra omtalen har jeg oppfattet det slik at boken “Märthas engler” slett ikke handler om Märthas engler. I følge Dagbladet er det en oversettelse av en engelsk bok fra 2001 om engletro generelt. Så det er liten tvil om at valg av tittel og omslagsbilde er spekultativt og ikke noe som det er noen grunn til å forsvare. Om det finnes noe som heter “god forlagsskikk”, så må dette klart være i strid med dette. Kanskje kan man også si at det strider mot markedsføringsloven, uten at jeg går nærmere inn på det.

At tittelen og billedbruken er spekulativ og misvisende gjør det imidlertid ikke til noen trussel som rettferdiggjør at boken stanses. Det man først og fremst risikerer er at boken selger mer fordi folk tror den handler om prinsessens engler. Noen trussel mot prinsessen er den ikke.

Det hører med til historien at forfatteren av boken nå vurderer å gå til sak mot det norske forlaget. De liker ikke tittelen og omslaget, og mener at det kan virke som om de går god for engleskole, noe de ikke gjør.

Dersom de gjør alvor av trusselen vil søksmålet sannsynligvis måtte bygge på at den norske utgaven krenker forfatterens ideelle rettigheter etter åvl § 3. Det må da begrunnes i at den norske utgaven “opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. Det kan i seg selv bli en interessant sak om den kommer opp. Vi har ikke mye rettspraksis om dette spørsmålet.

Eventyrprinsessen

Omtrent samtidig står prinsessen som redaktør for en eventyrbok. Det er prisverdig at hun bidrar til å få fram vår store eventyrskatt. Men her har hun, eller snarere hennes forlag, tatt litt for lett på andres rettigheter. Det gir ikke noe godt inntrykk at hun samme uke som hun får stanset en bok på et helt uholdbart grunnlag selv krenker andres rettigheter. Pål Bang-Hansen reagerer kraftig og hevder at prinsessen stjeler.

En oversettelse er i seg selv vernet som et åndsverk. Märtha gir selv begrunnelsen for hvorfor oversettelser er og bør være vernet:

“Når det gjelder H. C. Andersen-eventyrene finnes det mange frie versjoner som vi kan bruke, men vi har valgt Odd Bang-Hansens versjoner, da redaksjonen med prinsessen synes de er svært gode,”

Oversettelse er en kreativ prosess og det er betydelig forskjell mellom gode og dårlige oversettelser. Jeg kjenner ikke veldig godt ulike oversettelser av H.C. Andersen til norsk. Men det fremheves at Odd Bang-Hansens oversettelse ligger svært tett opptil den danske originalen, og likevel fungerer meget godt på norsk.

Forlaget, eller kanskje det er prinsessene denne gangen, har også tillatt seg å endre på teksten. Det har man heller ikke rett til, heller ikke om man har innhentet samtykke til å bruke oversettelsen. En god oversetter velger sine ord med omhu. Det er ikke bare å skifte ut et ord med et annet.

Pål Bang-Hansen reagerer også på at prinsessen har endret teksten”

“Jeg vet hvor viktig det var for ham [Odd Bang-Hansen] at oversettelsen var pietetsfull og tro mot originalen, derfor reagerer jeg på at man nå endrer ordform i nyutgivelsen.”

Selv om prinsessen og hennes forlag hadde innhentet tillatelse fra rettighetshaver, så kunne de ikke uten videre ha foretatt slike endringer. Åvl § 39b første ledd er helt klar, og lyder:

“Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.”

Først og fremst er det forlaget som her har opptrådt særdeles uprofesjonelt. Redaktøren skal velge ut det han eller hun ønsker å ha med, ordne og tilrettelegge stoffet. Så skal forlaget sørge for å klarere rettighetene, eventuelt gi beskjed til redaktøren dersom de ikke får tillatelse til å bruke det de ønsker.

Det blir nesten pinlig når forlaget forsvarer seg med at de først etter at boka gikk i trykken, ble oppmerksomme på at etterkommere etter Odd Bang-Hansen lever i beste velgående og fortsatt sitter på rettighetene til oversettelsene. For det første burde de vite at opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og at det er uten betydning hvilke arvinger som lever eller ikke. For det annet skal ha særdeles dårlig oversikt over norsk kulturliv om man ikke kjenner til familien Bang-Hansen. I følge Pål Bang-Hansen er det fem personer med det etternavnet, så et raskt oppslag i telefonkatalogen burde ha vært tilstrekkelig.

Her må man kunne konstatere at forlaget ikke “oppdaget dette for sent”. De kan ikke ha gjort noe forsøk på å finne ut av dette.