Kategori: Ytringsfrihet

Sitatretten brent av frost – om Mauseth-saken

Høyesterett har talt. Det må vi ta til etterretning. Gørild Mauseth har vunnet, NRK har tapt og sitatretten er brent av frost. Høyesterett har siste ord når rettsspørsmål skal avgjøres etter gjeldende rett. Men at avgjørelsen er endelig er ikke det samme som at den er god og at den er fritatt for kritikk. Les resten av dette innlegget » »

Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Politisk idioti om skattelister

Nå vil regjerningspartiene begrense grafsingen i skattelistene. Det er vel og bra, og noe de burde ha gjort for lenge siden. Men begrunnelsen er håpløs og typisk for de rød-grønne: Man vil ikke at noen skal tjene penger på dette, og man vil begrense kriminalitet!

Det er en underlig moralisme at man aksepterer virksomheter, men ikke at man tjener penger på det. Vi har det for privatskoler, og det skal nå gjelde for offentliggjøring av skattelister. Nå kan man lure på hva det vil si at noen tjener penger på dette. Skal man forby tabloidpressen å lage salgsfremmende forsider om hvor mye kjendisditt og kjendisdatt har hatt i skattbar inntekt? Det sannsynlige er vel at vi vil se den sedvanlige dobbeltmoralen: Det er greit å tjene penger bare det ikke er alt for synlig. Det er tross alt misunnlesen som rår.

Men mener regjeringspartiene virkelig at man vil begrense kriminaliteten ved å hindre at enkelte tjener penger på disse listene? Bare de kriminelle ikke kan finne tallene på Facebook eller ved hjelp av SMS-tjenester, da skal problemet være løst. Jeg synes regjeringspartiene grovt undervurderer de kriminelle. Men regjeringen tar vel utgangspunkt i seg selv og mangler fantasi til å innse at ikke alle er like fantasiløse som dem selv.

Den viktigste grunnen til at man bør stanse grafsingen i skattelister er at det ikke har noen funksjon ut over å tilfredsstille folks nysgjerrighet. Ordningen forsvares gjerne med at det bidrar til å avdekke svakeheter i skattesystemet. Det er tull. Vi trenger ikke tabloide oppslag om hvor mye enkeltpersoner tjener for å finne ut hvordan skattesystemet fungerer. Da engasjerer man personer med innsikt som ser på systemet og hvilke utslag det gir. Men saklig informasjon selger ikke like mange tabloide aviser, derfor liker ikke pressen dette.

Hvis skattelistene skulle ha sagt noe om hvilke utslag skattessytemet gir, så burde man i det minste kreve at de gir et korrekt bilde av inntekts og skatteforhold. Det gjør de ikke, noe som er utmerket dokumentert av Bettina Banoun i Dagens Næringsliv. Her påviser hun at en person som tjener det samme og betaler omtrent like mye i skatt, kan bli stående med en inntekt på 100 kr og betale 51% skatt, 72 kr og 28% skatt eller 172 kr og 28% skatt, alt etter valg av selskapsform.

At tabloide journalisthoder ikke skjønner dette og slår opp dette som om tallene gir korrekt inntrykk og slår dem opp som om de er sammenlignbare, er i seg selv en grunn til ikke å la dem få lov til å grafse som dem gjør. Men tabloide politikere skjønner vel ikke så mye mer enn tabloide journalister og lar den tabloide journalistikken styre politikken. Da kan vi vel ikke vente bedre.

Gudebilder og kristenkarikering — for balansens skyld

Det har vært mye fokus på Muhammed-kariktaurer i det siste. Mohyeldeen Mohammed har fremstått som en muslimsk utgave av Børre Knudsen og Ludvik Nessa. For å få litt balanse kan vi også se på noen kristne gudebilder og på Jesus-kariktaurer.

Også Bibelen inneholder utsagn som kan oppfattes som et forbud mot bilder, og som noen oppfatter slik.  I 5. Mosebok, kapittel 5, vers 8 og 9 står det:

“Du skal ikke lage deg noe gudebilde, ikke noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg og tilbe dem og ikke dyrke dem. “

Dette står, om jeg har forstått det rett, som en utfyllende forklaring til de ti bud, nærmere bestemt budet du skal ikke ha andre guder enn meg.

Jeg er inten teolog eller religionsekspert. Men det er i alle fall ganske åpenbart at Den katolske kirke ikke har hatt noe billedforbud, verken når det gjelder bilder av Gud, Jesus eller andre helligheter. Hvis man hadde holdt seg til at det ikke skal lages gudebilder ville Michelangelo ikke kunne ha malt “Gud skaper Adam” som en del av takdekorasjonen i Det sixtinske kapell. Da måtte man ha holdt seg til mønstre og ornamentikk, som i moskéer.

Også krusifikset må være diskutabelt i forhold til et forbud mot å lage gudebilder.

Men noen har tatt billedforbudet mer bokstavelig. Urkirken hadde billedforbud, og ikonoklastene ville på 700-tallet ødelegge eller male over alle religiøse bilder. Senere ville Jean Calvin og Ulrich Zwingli rense kirken for gudebilder. På den annen side er ikonene svært viktige i Den ortodokse kirke.

Hvis flere skulle følge muslimers krav om at hele verden skal etterleve deres religiøse påbud, da kunne det ha blitt interessant. Skal calvinister kunne kreve at taket i Det sixtinske kapell overmales og at krusifikser og ikoner fjernes fordi det krenker deres tro? Det ville ha blitt ganske absurd. Det er helt uakseptabelt å kreve at jeg som ikke er muslim skal etterleve Islams påbud og forbud. Det er like uaksetabelt å kreve at det offentlige rom skal tilpasses én religion. De hårsåre som føler seg krenket skal ikke få sette standarden for hvilke ytringer som er akseptable.

Man må skille mellom det at noe avbildes og hvordan det avbildes. Uansett hva Koranen og Islam sier, så har vi og skal ha full rett til å avbilde Muhammed. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal provosere for å provosere. Men et ønske om ikke å provosere kan lett bli en i beste fall problematisk form for selvsensur. Om jeg husker rett var Jyllandspostens utgangspunkt å utfordre denne selvsensuren, etter at det hadde vist seg nærmest umulig å få noen til å tegne Muhammed som illustrasjoner i bøker. Jeg synes at Arne Sørensens tegning er den som best illustrerer denne siden av saken. I dette perspektivet mener jeg at Jyllandsposten gjorde rett da de tok initiativ til å få laget disse tegningene.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan oppleve det som krenkende når det de opplever som hellig fremstilles på en krenkende måte. En ting er å tegne et bilde av Muhammed, noe annet er å fremstille Muhammed som gris. Det er ikke vanskelig å være enig med Sven Egil Omdal når har i sin kommentar Mohammad skjønte ikke tegningen (en kommentar som varmt anbefales) skriver:

“Dagbladets beslutning om å trykke den 13 år gamle ekstremistiske tegningen av profeten som gris, var en slik pubertal demonstrasjon.”

Men man forbyr ikke pubertale demonstrasjoner bare fordi de er pubertale. Og kanskje skal man minne om at det er de som lar seg provosere som gjør provokasjonen virkningsfull. En provokasjon som ingen reagerer mot faller død til jorden.

Vi skal ikke så veldig mange år tilbake for å finne eksempler på at de kristne fikk sette grenser for hva som skulle være tillatte ytringer ut fra hva de opplevde som krenkende. Det er i år 30 år siden Monty Python-filmen “Life of Brian” ble forbudt i Norge fordi den var blasfemisk.

Den østerikske tegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt til seks måneders betinget fengsel i Hellas (dom senere opphevet etter anke) for blasfemi for tegninger i boken “Das Leben des Jesus”. Hans tegning av Jesus som surfer på Genesaretsjøen var et av bildene som mange fant blasfemisk og sterkt provoserende.

I 2006 tok biskop Laila Riksaasen Dahl til orde for å stanse blasfemien. Hun vil ta hellighetsbegrepet tilbake og mener at kirken her har noe å lære av muslimene. (Men hun ber ikke om forbud.)

Kanskje er ikke reaksjonene mot krenkelser av noe man opplever som hellig ikke så fremmedkulturelle som Siv Jensen vil ha oss til å tro.

Man skulle tro at noen kunne reagere på ulike former for misbruk eller forvrengninger av bilder av det som er hellig. Vi kan igjen holde oss til Michelangelo. Da Levis brukte bilde i en reklame for sine jeans ble det reagert mot deres misbruk av kunstverket. Men jeg kan ikke huske at noen reagerte på reklamen fremstilte det som om Levis jeans var gitt av Gud.

En annen versjon av dette bilde er Inge Grødums kommentar til (de manglende) resultater fra klimatoppmøtet i København desember 2009. Når man ikke reagerer er vel det et tegn på at man ser dette som et kunstverk og ikke som noe hellig ut over det. Og slik mener jeg det skal være.

Religionskritikk er og skal være tillatt, også illustrert religionskritikk i form av bilder. Noen vil oppfatte enhver kritikk som krenkende. Det kan nok tenkes at en og annen katolikk føler seg krenket av dette bildet som den danske kunstneren Jan Egesborg har laget av pave Johannes Paul II som sier at “Jeg er mot homofile, men for pedofile”. Selvfølgelig må man kunne kommentere pavens manglende evne og/eller vilje til å gripe inn overfor katolske presters seksuelle misbruk av barn, og selvfølgelig må dette kunne gjøres i form av et bilde.

Kanskje kan man også snakke om verbal karikering. I så fall må man kunne inkludere Elton Johns uttalelser om at Jesus var homofil i dette.

Mohyeldeen Mohammed har sagt følgende i intervju med Klassekampen:

“- De har blant annet steinet en person til døde.
- Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.
- Det er et ekstremt standpunkt?
- Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.”

Nå skal man ikke ta Mohyeldeen Mohammed verken som representant eller representativ for muslimer. Men når islamistiske ekstremister selv fremstiller Muhammed som en som pålegger sine tilhenger å steine homofile fordi de er homofile, da kan og skal man kunne kritisere dette. Og man må selvfølgelig også kunne fremstille kritikken som bilde. Man kan legge til terror, selvmordsboming og annet som er gjort i Islams navn. At det er gjort minst like mange grusomheter i kristendommens navn fritar ikke Islam for kritikk.

Den groveste religionssatire jeg har sett i senere år er Mads Eriksens Jesus-tegneserie i Adresseavisen. Den ble da også anmeldt for blasfemi, men det skjedde ikke noe mer. Jeg forstår at noen reagerte på denne, men jeg mener ikke at slikt skal forbys.

Enhver institusjon, ideologi og religion må tåle kritikk og satire. De som plasserer seg offerrollen som krenkede skal ikke sette standarden. Hvis Gud og Allah er så stor som tilhengerne vil ha det til, da tåler han såpass.

“Vær varsom plakat” for bloggere?

Thomas Moen har forelsått en “Vær varsom plakat” for bloggere, kalt Bloggplakaten.

For meg er det uklart hva som skal være poenget med en slik plakat. Den presenteres slik:

“Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.”

Thomas Moen forsøker å gape over mye — for mye etter min vurdering. Leserne trenger ikke noen slik plakat, i alle fall ikke mer enn en jeg trenger en slik plakat som avisleser. Og det er uansett ikke den samme plakaten som bloggerne eventuelt trenger. Annonsører er kommersielle aktører. De har å holde seg til generell markedsføringsregulering, først og fremst markedsføringsloven. Vi står tilbake med bloggerene. Hvis noen trenger en slik plakat må det være dem.

Den er avgrenset til blogger med kommersielle budskap. Nå sier ikke plakaten hva som menes med kommersielle budskap. Er det blogger som drives med det mål at man skal tjene penger på virksomheten? Jeg har annonser på min blogg. Det gir litt lommepenger. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å tjene penger på dette, men det er nå ikke det som er målet. Det bør ikke vanskelig å se hva som er annonser og hva som er “redaksjonelt stoff”.

Noen er Google-annonser. De har jeg ikke noen kontroll over. Google plukker automatisk ut annonser som på en eller annen måte skal passe med innholdet. Helt godt treffer de kanskje ikke. Jeg opplevd at det har dukket opp annonse for Fremskrittspartiet på mine nettsider, og det er en reklame jeg aldri ville ha valgt selv. Ellers er det kun annonser for leverandører som jeg selv har benyttet og har gode erfaringer med. Når jeg omtaler produkter som leveres fra noen av dem jeg har avtale med, f.eks. en bok, så lenker til et sted man kan kjøpe boken og som jeg har avtale med. Det kan f.eks. være Amazon UK eller Bokkilden. Annonsene betales ved at jeg får betalt pr klikk eller som provisjon av kjøp som noen foretar etter å ha klikket på annonsene. Jeg har fått noen ganske få gitar-DVDer som jeg konkret har bedt om fordi jeg har ønsket å skrive om dem.

Jeg regner ikke min blogg eller mine nettsider generelt for å ha kommersielt budskap. Men “Bloggplakaten” gir ingen veiledning i dette ganske grunnleggende spørsmålet.

Hvis en blogg har “kommersielt budskap” kan grensen mot å drive næringsvirksomhet bli ganske uklar. Er det næringsvirksomhet vil markedsføringsføringsloven gjelde.

Innholdet i plakaten er ganske intetsigende. Dette er “første bud”:

1. har rett til å skrive om hva du vil, så lenge du følger norsk lov

Hvis målgruppen er rosa fjortisblogger er det kanskje greit å si dette. Men særlig opplysende er det ikke. Hvis man ikke har skjønt såpass at dette bare er intetsigende selvfølgeligheter, da har man ingen peiling på hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt etter norsk lov. Vil man ha reell veiledning må man gå andre steder.

2. har et ansvar for å være ærlig og troverdig

Hva i all verden er det han prøver å si her, og hva bygger han det på? Man kan man være ærlig uten å være troverdig, og man kan være troverdig uten å være ærlig. Gode forfattere skriver troverdig, men slett ikke ærlig — i den forstand at det de skriver i hovedsak ikke er sant. Må det man skriver være sant? Det kommer vel an på hva man skriver om. Jeg synes ikke det ville være spesielt problematisk om noen skaper en helt fiktiv bloggpersonlighet hvor man skriver noen av sine drømmer. Folk følger fiktive personer i TV-serier, så hvorfor ikke på blogger? Betyr det noe om den fantastisk sepnnende jenta eller kjekke gutten som man følger på bloggen egentlig er en nerd som lever ut sine drømmer? Det finnes sikkert en del slike fiktive bloggpersoner der ute. Hvis figuren ikke misbrukes er det helt greit for meg.

3. bør ikke selge meningene dine, og bør omtale produkter på en ærlig måte

Dette er vel greit nok, i alle fall bør det fremgå når man selger sine meninger (og altså driver med reklame). Men hva er ærlig produktomtale?

4. kan ha stor påvirkningskraft, særlig mot unge lesere – Ha alltid dette i tankene!

Jeg tror ikke min blogg har særlig stor påvirkningskraft overfor unge lesere. Sannsynligvis har heller ikke Eirik Newth så veldig stor påvirkningskraft der. Men noen leser forhåpentligvis det jeg skriver. Fagkunnskap og gode argumenter kan påvirke. Når jeg kjøper et lesebrett vil nok det Eirik har skrevet på sin blogg påvirke mitt valg (jeg ventet med spenning på iPad, men ble skuffet, så jeg har ennå ikke kjøpt noe lesebrett). Kanskje støtter han seg til noe av det jeg skriver om f.eks. opphavsrett. Det kan vel også hende at han som jeg finner mye av interesse i det som Jon Wessel Aas skriver på sin blogg. Jeg har synes også det Cecilie Staude skriver om bloggplakaten kan være verdt å lese. Jeg kunne ha nevnt mange fler.

Jeg påvirkes nok også av vinblogger, matblogger, reiseblogger, musikkblogger og blogger om annet som interesserer meg. Akkurat som jeg påvirkes av bøker, tidsskrifter og aviser. Mye av dette leser jeg faktisk for at mine valg skal være bedre funderte, altså for å bli påvirket av dem. Jeg velger selvfølgelig det jeg leser med omhu og holder meg til blogger skrevet av folk som har innsikt i det de skriver om og som kan skrive. Thomas Moen har åpenbart hatt en bestemt type blogger i tankene. Verken Eirik Newth, Jon Wessel Aas eller jeg, eller de andre bloggene jeg leser, passer inn i dette. Og dermed er vi tilbake ved spørsmålet: Hvem er egentlig denne plakaten ment for? Har Thomas Moen bare tenkt på det ganske snevre bloggmarkedet han selv leverer tjenester til, og trodd at det er alt?

5. bør henvise når du omtaler merkevarer eller mennesker og oppgi kilder

Hva er egentlig en merkevare? Alt med et merke synes å være merkevarer, i alle fall slik dette begrepet brukes i reklame. Hva er en henvisning? Hvis jeg skulle omtale min Brook Taw 010 gitar (en gitar bygget hos en liten produsent i England, som jeg er meget godt fornøyd med), er dette henvisning nok? Eller mener Thomas Moen at jeg skal lenke til produsenten? Jeg lenker gjerne til produsenten som en slags service overfor lesere. Men har jeg noen form for plikt til å gjøre det? Ikke som jeg kan se.

Det samme gjelder personer. Hvis jeg omtaler Trond Giske, noe jeg har gjort en og annen gang på min blogg, hva menes med at jeg bør henvise?

At kilder skal oppgis når man påberoper seg opplysninger fra disse kildene, er ganske åpenbart. Men når jeg synser i vei, slik jeg f.eks. har gjort om Eple-religionen og dens menighet, da trengs vel ingen kilder? Jeg synes at en svakhet i noe av det Thomas Moen skriver er at han i alt for liten grad underbygger det han skriver. Trenger jeg veiledning på dette punktet vil jeg derfor ikke søke den hos Thomas Moen. Nok en gang: Denne plakaten gir ingen veiledning.

6. bør opplyse når du har mottatt godtgjørelser eller har mottatt produkter for å skrive om disse

Man bør vel ikke ta imot godtgjørelse for å skrive om produkter. Men den som anmelder en bok eller et musikkalbum behøver ikke fortelle at vedkommende ikke har betalt for det som det skrives om.

7. bør ivareta din integritet slik at din troverdighet ikke svekkes

Hva i all verden menes med dette, ut over at man ikke skal selge sin stemme? For meg er dette helt intetsigende.

Generelt vil jeg si at bloggplakaten er ganske intetsigende og gir lite ut over de rene selvfølgeligheter. Det er et forsøk fra en amatør uten den innsikt og kunnskap som kreves for å kunne gjøre dette på en ordentlig måte, og uten tilstrekkelig selvinnsikt til å se sin egen begrensning. Hvis man først skal gjøre noe som dette holder det ikke å skrive noen ganske nærsynte og ikke spesielt gjennomtenkte selvfølgeligheter.

Så langt om innholdet i bloggplakaten.

Den som driver bloggtjenester, som opptrer som agent for bloggere og formidler av reklame til disse kan selvfølgelig gi råd til sine kunder 0m hva de bør og ikke bør gjøre. Men å gå derfra til å lage en slags generell “bloggplakat” er et drøyt stykke. Og jeg synes ærlig talt at om noen skal gjøre det, så bør det ikke være en som har så mange og uklare roller i dette markedet som Thomas Moen. Da smaker det av det som gjerne kalles “grønnvasking” når kommersielle aktører forsøker å fremstå som miljøvennlige.

Thomas Moen sier blant annet at han har snakket med Forbrukerombudet. Jeg har også snakket med Forbrukerombudet. Jeg har nok oppfattet deres syn som et litt annet enn det man kan få inntrykk av gjennom det Thomas Moen sier. Forbrukerombudet klarer utmerket godt å formulere sine standpunkter selv, men som forvaltningsorgan kan ikke de synse og mene helt fritt, slik Thomas Moen og jeg kan gjøre. Derfor skal ikke jeg si noe om hva jeg tror FO mener, ut over at det å ha snakket med FO ikke nødvendigvis betyr at FO stiller seg bak eller er en samarbeidspartner i dette prosjektet. Måten Thomas Moen henviser til bl.a. Forbrukerombudet og Per Edgar Kokkvold på i sin omtale av bloggplakaten, bl.a. i dette intervjuet, er for meg klare eksempler på hvordan man ikke bør henvise. Han kommer med utydelige utsagn og antydninger som kan forlede folk til å tro at disse er noen som samarbeider om dette prosjektet. Dette er ikke ærlig kommunikasjon. Nok en gang: Hvis jeg skulle trenge råd om hvordan man refererer og henviser til andre, da vil jeg ikke søke slike råt hos Thomas Moen.

Trenger vi noe slikt som en bloggplakat?

Blogger er i stor grad amatørenes arena. Selv om min tillit til redaktører journalister ikke alltid er så stor, så får man regne med at de kjenner det medium de arbeider i. En viss veiledning i “god bloggskikk” er ikke så dumt. Det er positivt om de som tilbyr tjenester for folk som vil lage blogger gir en veiledning i litt mer enn det tekniske. Men man skal ikke ha illusjoner om at man gjør noe mer enn dette.

Man aner at “Bloggplakaten” er inspirert av pressens “Vær varsom-plakat”. Pressen, i alle fall store deler av den, er organisert. “Vær varsom plakaten” er organisasjonens presseetiske regler, og Pressens faglige utvalg er organisasjonens selvjustis. Denne form for selvregulering og selvdømme krever organisering og tilslutning. Bloggsfæren er totalt uorganisert. Bloggplakaten kan i beste fall bli en papirtiger, sannsynligvis blir det ikke engang en papirkatt.

Opplæring og veiledning er positivt. Men jeg er skeptisk til reguleringsinitiativer som dette. At en organisasjon har regler som medlemmer må følge er greit nok. Men jeg er skeptisk til alle som vil innskrenke ytringsfriheten gjennom ulike etiske regler. For meg er det slik at det som er tillatt, det er tillatt. At det ikke alltid er klokt å utnytte sin rett til det ytterste, er noe annet. Derfor er debatt om dette viktig. Men jeg vil ikke ha et selvoppnevnt presteskap som skal lage regler som andre skal følge.

Jeg er også skeptisk til at de som leverer bloggtjenester eller andre nettjenester går for langt i å regulere dette gjennom avtaler. Vi så et eksempel på hvor galt dette kan gå da Imbera sensurerte nettsidene til Human Rights Services i forrige runde av karikaturdebatten.

Krenkende muslimer

Det er og det skal være lov å tykke bl.a. tegninger av Muhammed. Selv om man kan og bør ha respekt for andres religion, skal ingen religion kunne tvinge andre til å etterleve deres religiøse påbud og forbud. Om det alltid er klokt å provosere, kan man alltid diskutere. Og det er selvfølgelig lov å uttrykke det man mener om at medier publiserer bilder som noen oppfatter som krenkende og provoserende. Men det er ingen tvil om at det er tillatt å provosere. Og “kloklig tilbakehold” kan litt for lett gli over i selvsensur.

Men når Mohyeldeen Mohammad påstår at enhver muslim gjennom sin religion er påtvunget å mene at homofile fortjener å dø en grusom død ved steining, da er det han og hans likesinnede som fremstiller Islam som ond og barbarisk.

Religionskritikk er og skal være tillatt. Folk som Mohyeldeen Mohammad fremstiller sin religion som barbarisk og profeten som kommer med slike påbud som en ond despot. Da bør ikke han og de som har invitert ham hit bli særlig overrasket over at andre kritiserer religionens og profetens ondskap, og at man bruker religionens symboler i denne kritikken. De kan oppleve denne kritikken som så krenkende de bare vil, men de har selv bedt om den.

Jeg sier ikke at Islam er en ond religion. Jeg kan ikke nok om religionen til å hevde noe slik. Men Mohyeldeen Mohammad fremstiller den som ond. Han, hans tilhengere og de som har invitert denne personen, kan ikke beklage seg over at de blir tatt på alvor i sin fremstilling av religionen. De kan og skal kritiseres for sine barbariske synspunkter.

I Norge verdsettes ytringsfriheten høyt, og barbarer som Mohyeldeen Mohammed har også sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har tross alt sine grenser. Vi tolererer svært mye i kritikk rettet mot institusjoner, inkludert religioner. Men vil tolererer ikke like mye når det retter seg mot personer. Vi har i Norge bestemmelsen  om diskriminerende og hatefulle ytringer i Strl § 135a. Denne lyder (min uthevinger):

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at  Mohyeldeen Mohammed fremmer hat, forfølgelse og rinegakt overfor noen på grunn av deres homofile legning. Den som er hentet inn for å være talsmann for de krenkede gjør seg selv til den verste krenkeren.

I Hvit valgallianse/Jack Erik Kjuus-saken,  Rt 1997 s. 1821, ble programposter i “partiets” program om tvangssterilisering av ikke-hvite og tvangsbort av barn i “blandingsforhold” ansett som utsagn som gjelder “ekstreme integritetskrenkelser og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”. Å hevde at noen fortjener å dø på grunn av sin seksuelle legning må være en like sterk integritetskrenkelse.

I den mye kritiserte Boot-Boys / Terje Sjølie-dommen,  Rt 2002 s. 1618, begrunnet flertallet frifinnelsen med bl.a. følgende:

“I sin alminnelighet kan tilslutning til nazistisk ideologi ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper.”

I Mohyeldeen Mohammeds tilfelle er det ikke spørsmål om tilslutning til en ideologi, men en aksept av “systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor … andre grupper”.  Så det som gjorde at Terje Sjølie ble frifunnet vil ikke frifinne Mohyeldeen Mohammed.

Landsforeningen for lesbiske og homofile har anmeldt Mohyeldeen Mohammed. Skal bestemmelsen ha noen verdi, må det være i en sak som denne. Å hevde at noen fortjener å dø fordi de er homofile er som å si at folk fortjener å dø fordi de er muslimer, jøder eller svensker.

Heldigvis har  Islamsk Råd og initiativtaker demonstrasjonen, Yousef Assidiq (Per Bartho Hansen) tatt avstand fra uttalelsene.

IOC bruker opphavsrett mot nyhetsformidling

At det helkommersielle IOC bruker opphavsretten for det den er verdt og en god del mer, er ikke særlig overraskende. Nettstedet techdirt.com melder at IOC krever at YouTube fjerner videoklippet som viser den fatale ulykken i akebakken hvor georgieren Nodar Kumaritashvilis ble drept under trening før OL åpnet. Bare de som har betalt for senderettigheter skal få lov til å vise dette.

Dette dreier seg ikke om overføring av sport. Det dreier seg om nyhetsformidling og en høyst nødvendig diskusjon av idrettens utvikling. Man setter folks liv og helse på spill for å få stadig mer spektaktulære (og innbringende) konkurranser. Akebakken ble kritisert før hele sirkuset startet fordi den var for farlig. Men ingen synes å være villig til å erkjenne noe ansvar. Det var akerens feil, han gjorde en feil i siste sving, sier akeforbundet og frikjenner seg selv. Tenk det. Man skal ikke kunne gjøre en feil når man suser nedover en bakke i 140 km/t. Tenk om de som arrangerer utfor skulle tenke slik: Vi bryr oss ikke om sikkerhetsnett m.m., for så lenge skiløperne ikke gjør noen feil vil det ikke skje ulykker!

Arrangører og akeforbundet toer sine hender. Men samvittigheten kan ikke være helt ren når de nå bygger om banen. Det er bare så tragisk at det måtte en dødsulykke til før man begynte å tenke.

Nå meldes det om at politiet etterforsker ulykken. Kanskje blir det igjen politiet og ikke idretten selv som rydder opp. Det er ikke første gangen. Det var politiet og tollvesenet, ikke sykkelforbundet og arrangørene som stakk hull på dopingbyllen i sykkelsporten.

Tilbake til utgangspunktet. Arrangøren IOC har ikke opphavsrett til arrangementene. Det er fotografen, eventuelt den fotografen arbeider for, som har rettigheter til bildene og filmen. (Jeg er ikke sikker på hvordan man håndterer slike rettigheter i ansettelsesforhold i Canada). Jeg vil ikke bli overasket om IOC har kontrakter som slavebinder samtlige fotografer som får lov til å ta bilder under OL. Jeg ville være mer overrasket hvis de ikke har slike avtaler.

Men uansett hvem som har rettigheter til hva: Hvis IOC krever at bare de som har betalt for senderettigheter skal kunne vise dette klippet, da misbruker de sine rettigheter til å hindre og sensurere nyhetsformidling — og til å hindre ubehagelig fokus på de negative sidene ved den virksomhet de selv driver.

Idrett og ytringsfrihet

Vi nærmer oss OL-åpningen i Vancouver. Det kan gi grunn til en ny visitt innom et tema som dessverre ikke har mistet sin aktualitet: Idrett og (mangel) på ytringsfrihet.

Dagbladet kunne 31.01.2010 melde at IOK setter ned foten for Aksel Lund Svindal og andre bloggende topputøvere. Det er utarbeidet egne IOC Blogging Guidelines som alle akkrediterte personer må følge.

Vi har også sett mange eksempler på at kritikk av dommere i fotball og andre idretter ikke tolereres.  Et eksempel er Morgan Andersen-saken, hvor han kom med følgende uttalelse etter en ishockeykamp:

«- Dommeren er en regelrett skandale. Det var en periode jeg vurderte å ta laget av banen. Jeg håper virkelig aldri at dette dommerparet blir satt opp igjen i norsk eliteserie.»

En organisasjon som ikke tåler kritikk reagerer med å straffe Morgan Andersen, med utestengelse fra tre kamper.

Det er ikke bare spillere og trenere som ikke får lov til å si noe. Etter en fotballkamp med omstridt dømming fikk dommeren Tom Henning Øvrebø munnkurv fra UEFA. Han spurte UEFA om lov til å uttale seg, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i et ytringsfrihetsperspektiv. Det dreier seg tross alt ikke om taushetsbelagte opplysninger. Men UEFA sa nei.

Makthavere har alltid mislikt det frie ord, enten de frykter konsekvenser på pungen eller andre steder. Idrettens makthavere er ikke noe unntak. Men det er underlig og uakseptablet at de tillates å kneble det frie ord slik de gjør. Den eneste forklaringen må være at de som skriver om idrett er sportsidioter med skylapper, og at de skriver for sportsidioter.

Studenter forbys å blogge om politikk og religion

Man skulle tro det var Kina, Iran eller et annet land som ikke er kjent for å sette stor pris på ytringsfrihet. Men det er det ikke. Det er Sverige, nærmere bestemt Universitetet i Lund. Det er Svenska Dagbladet som skriver om dette fredag 6.februar.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Det er et alt for dårlig grunnlag til å ha noen offentlig mening om en verserende rettssak. Derfor mener jeg ikke noe om den konkrete saken. Men jeg merket meg en setning i Jon Hustads kommentar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets- og høgskoleloven § 1-5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!