Det er viktig å høre mestringshistorier. Men skal vi lære av andres erfaring og forstå deres situasjon må vi også vite noe om hva som gikk galt og hvordan det skjedde. Men det er ikke sine nederlag folk så gjerne forteller om under fullt navn.

To historier flyter til overflaten. En gruppe studenter fra Juss-Buss og JURK hadde laget filmen Gjeld under soning. Den tar opp på mange måter trivielle spørsmål som probelemer med å betale sine lån, husleie, inkassotrusler osv. Men det er saker som blir langt vanskeligere når man sitter inne og soner en dom, enn for oss som er ute i det fri. Filmen ble lansert på et arrangemenet i Ragnar Frisch Auditorium, et lokale vi som som har levd noen år kanskje kjenner best som Ullevål kino. Justisminister Knut Storberget var en av de som holdt innledning, og jeg hadde sagt ja til å lede det hele.

Den personen som gjorde sterkest inntrykk var en kvinne, jeg tror hun het Beate. Hun var innsatt på Bredtvedt. Foran forsamlingen fortalte hun om at hun var sykepleier, hadde arbeidet på sykehus (jeg husker ikke hvilket) og hadde rusproblemer. Hun fortalte om sitt dobbeltliv, hvor hun lenge klarte å skjule sitt rusproblem overfor både arbeidskolleger og familie, at hun skaffet seg rusmidler på sykehuset, og at hun begikk annen kriminalitet for å finansiere sitt forbruk av rusmidler. Til det hele sprakk. Hun hadde levd et dobbeltliv. Den den ene delen av dette livet var i alle fall tilsynelatende ganske A4. Når hun nå satt inne på Bredtvedt hadde alle økonimiske hverdagsproblemer blitt mye vanskeligere. Det var slike problemer (men ikke Beate) filmen handlet om. Eventuell narkotikagjeld til kreditorer som var ganske fremmede overfor begreper som “god inkassoskikk”, var ikke med.

Jeg husker at både Knut Storberget og jeg berømmet hennes styrke og mot. Det er mange som ikke liker å stå foran en forsamling. Men når vi står der i vår vellykkethet og skal snakke om noe vi behersker, da behøver vi ikke bekymre oss for annet en vi kanskje skulle bli litt for tørre og kjedelige der vi står. Vi satser ikke mye og har ikke mye å tape. Vi har også våre nederlag, men de holder vi skjult. Beate fortalte om sin svakhet og sitt nederlag. Hun fortalte en sterk historie, men den er ikke tema her. Nå gjelder det hennes styrke ved å fortelle som hun gjorde.

Det andre tilfellet er et leserinnlegg i Aftenposten — om jeg husker rett. Det var under debatten om de såkalte “massasjeinstituttene” som det var mange av en periode. De var i realiteten bordeller. En “massøse”, altså en prostituert som arbeidet ved et slik “massasjeinstitutt”, skrev under fullt navn. Hun forklarte hva hun gjorde, hvorfor hun gjorde det og forsvarte sine valg. Hva hun skrev har jeg glemt, men jeg husker at jeg tenkte på henne som en modig dame.

Vi hører en del slike historier. I avisene står det gjerne “… la oss kalle henne Anne. Det er ikke hennes virkelige navn”. På TV er de filmet slik at de ikke kan kjennes igjen og stemmen er fordreid.

Mange bærer slike historier. Man kan være et offer for overgrep, for mobbing, slite med psykiske problemer, eller kanskje enda verre i denne sammenhengen: Man kan være overgriperen eller mobberen. Kanskje vil man dele sine erfaringer og mange kan komme med verdifulle bidrag i en debatt. Men ikke mange har styrken til Beate og massøsen. Kanskje vil man fortelle, men vil slippe blikkene og viskingen fra kolleger, naboer, i kassekøen, osv. Hvis man bare får lov til å fortelle dette hvis det skjer under fullt navn, eller det bli silt gjennom en journalist, da blir de fleste slike historier ikke fortalt.

Kanskje er det hensynet til andre som gjør at man ikke vil identifiseres. Man vil ikke risikere at barna blir mobbet for det foreldrene har stått fram med. Eller man vil av andre grunner ikke utlevere andre.

Det behøver selvsagt ikke være historier som dette. Brumlebass har i en kommentar til mitt forrige innlegg forklart hvorfor han har valgt å være anonym. Han ønsker å kunne ha ulike roller. Det har jeg også stor forståelse for.

Jeg synes dette er vanskelig, og har ikke fasitsvaret på om man bør tillate anonyme diskusjonsinnlegg eller ikke. Jeg velger å tro at alvorlige historier blir fortalt på seriøse nettsteder, om enn til tider i noen av dette nettstedets mørke kroker. Man kan kanskje rydde opp i noe av det ingen ønsker ved å kreve navn. Men kanskje taper man også mye.

Om jeg skal bruke min blogg som eksempel, så forhåndsmoderer jeg alle kommentarer. Da betyr det ikke så mye at jeg ikke kjenner identiteten. Kommentatorer som jeg oppfatter som seriøse setter jeg på “hvitliste” slik at deres kommentarer kommer på uten at jeg har sett dem på forhånd. Brumlebass står på min hvitliste, selv om jeg ikke vet hvem han er. Jeg får legge til at jeg til nå aldri har avvist kommentarer fordi jeg er uenig med det de skriver. Men personangrep, grove usakligheter og avsporinger, de slipper ikke gjennom. Spam tar Akismet seg av, så det ser jeg i praksis ikke. Men med de temaer jeg stort sett skriver om, er usaklige kommentarer et ganske ubetydelig problem.

Jeg ville ikke ha tillatt kommentatorer som er ukjente for meg hvis jeg ikke hadde forhåndsmoderert kommentatorene. Jeg forstår ikke at enkelte medier til nå har tillatt debatanter som er anonyme også i forhold til redaksjonen.

Men å alltid kreve fullt navn, det er kanskje å kjøre i grøften på motsatt side.

Vi må starte med det viktigste utgangspunktet: Ytringsfrihet. Ytringsfrihet er verdifullt, men slett ikke noe som bare er pent og behagelig. Det kan gjøre vondt når gravende journalister nagler en til noe man helst vil skjule. Og det kan gjøre vondt å lese meninger vi skulle ønske ingen hadde. Det er de upopulære ytringer som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Politisk korrekte main-stream standpunkter er aldri truet.

Ytringsfriheten gjelder også for nynazister, rasister og muslimhatere — selv om vi skulle ønske at det ikke fantes noen som ytrer slike meninger. En av ytringsfrihetens begrunnelser er at synspunkter skal komme fram og eventuelt bli imøtegått. På den måten kan man kanskje komme nærmere en sannhet enn om synspunkter blir usagt og dermed uimotsagt.

Ytringsfrihet er en rett til å informere, til å si sin mening, motta informasjon osv. Ytringsfriheten har også sine grenser, bl.a. i forhold til ærekrenkelser og rasistiske ytringer. Ytringsfriheten er ikke en frihet fra ansvar for det man sier. Anonymitet og retten til å ytre seg anonymt er ikke nødvendigvis beskyttet av ytringsfriheten.

Det er grader av anonymitet. Ofte skrives det under pseudonym. Man bruker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Hvor kjent identiteten er, kan variere. Mens pressen jaktet på hvem som skjulte seg bak forfatterpseudonymet Anonym, så visste Erling Kagge og en del andre hvem personen var. På Twitter vil mange opplyse navnet i sin profil. Vi kan f.eks. se at personen bak twitternavnet @vrangest er Kristin Oudmayer.

På Twitter og i en del andre sosiale media og debattfora er det ikke krav om at man gir sin identitet til kjenne eller på noen måte bekrefte sin identitet. Hvem som skjuler seg bak twitternavnet @Brumlebass får vi ikke vite. Han beskriver seg som “en middels ung man”, det er alt. Går vi til hans blogg frpkoden.blogspot.com får vi ikke vite noe mer. Jeg antar at verken Twitter eller Blogspot kjenner hans virkelige identitet — de har ikke krevd å få vite det. Brumlebass er anonym, Vrangest er det ikke. Anonym var ikke helt anonym, for noen visste.

Holder vi oss til det som vi kanskje kan kalle organiserte medier, er ansvaret for anonyme ytringer regulert. Men organiserte medier sikter jeg til det som omfattes av lov om redaksjonell fridom i media, og som i følge dennes § 2 er:

1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt,
2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1–1 tredje ledd og
3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2.

Slike medier skal etter lovens § 3 ha en redaktør.

Redaktøren er ansvarlig for alt som formidles, også om redaktøren ikke kjenner inneholdet. Ingen tror at Hilde Haugsgjerd gjennomgår alt stoff i Aftenposten før det publiseres. Men hun er like fullt ansvarlig. Redaktøransvaret er en helt spesiell bestemmelse i den forstand at man kan bli straffet uten å ha utvist slik personlig skyld som ellers kreves i strafferetten.

Avisenes nettdebatter kan også omfattes også av redaktøransvaret. Dette ble det fastslått av Høyesterett i saken om utlevering av navn på person som på et nettforum skrev at han hadde behold en runesten, som er ulovlig — Rt 2010 s. 1381. Men det er fortsatt uklart hvor langt det rekker, f.eks. i forhold til ikke-modererte fora.

For pressen gjelder et kildevern. Kildevernet er et unntak fra vitneplikten. Hovedregelen i straffeprosessloven § 108 er at vi alle er forpliktet til å fortelle det vi vet og til å snakke sant om vi kalles inn som vitne for en domstol. Det er noen unntak, blant annet for advokater, leger, prester og en del andre som har lovbestemt taushetsplikt om det de har blitt betrodd (§ 119), og for det som kan pådra straff for en selv (§ 123), og man er fritatt for å vitne om ens nærmeste (§ 122). En redaktør og andre pressefolk kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller kilde til opplysninger (§ 125). Dette gjelder også hvem som har skrevet et innlegg på en avis’ nettoforum. Det var dette som var hovedtema i saken Rt 2010 s. 1381, og som ble fastslått av Høyesterett i den saken.

I organiserte medier kanaliseres alt ansvar gjennom redaktøren. Om noen kommer med en ærekrenkelse eller en ulovlig rasistisk ytring på Aftenpostens debattforum, så er Hilde Haugsgjerd ansvarlig som redaktør. Dette fritar ikke den som kommer med ytringen for ansvar, men da må man kjenne dennes identitet. Redaktøren har full rett til å opplyse hvem som har skrevet et aktuelle innlegget, men kildevernet gjør at redaktøren ikke har noen plikt til å gjøre det.

Pressen har et referatprivilegium. Man kan gjengi en krenkende ytring fremsatt av andre, uten selv å komme i ansvar. Det er defor Vigrids Tore Tvedt kunne bli dømt for rasistiske uttalelser fremsatt i et intervju med VG, mens ingen fant på å tiltale VG. VG var i høyeste grad medvirkende til å spre dette budskapet, og medvirkning til å spre slike ytringer er også straffbart. Men pressen kan gjengi andres uttalelser.

Men referer man anonymt kan man ikke påberope seg referatprivilegiet. I saken mellom Tom Vidar Rygh og Tønsbergs Blad, Rt 2003 s. 928, la Høyesterett til grunn at når en avis baserer seg på opplysninger fra anonyme kilder, så blir avisen ansvarlig som om de skulle ha fremsatt påstandene selv uten kildeangivelse, se dommens avsnitt 43. Referatprivilegiet gjelder ikke når ytringene er anonyme. Saken ble brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og Tønsbergs Blad fikk der medhold (etter at ha blitt dømt for ærekrenkelser i Norge). Men EMD aksepterte prinsippet om ansvar ved bruk av anonyme kilder, se dommens avsnitt 95. (Tønsbergs Blad AS and Haukom  vs Norway, 510/04).

Hos oss står ytringsfriheten sterkt — heldigvis. Ytringer som de fleste av oss vil finne uakseptable og motbydelige vil som regel fortsatt være lovlige. Det skal mye til før en rasistisk ytring overskrider grensen for det lovlige. Redaktørene har derfor liten grunn til å frykte rettslig ansvar for det som blir skrevet på deres nettfora. Det er mer et spørsmål om hvordan de ønsker at deres nettfora skal være. Dermed blir det et spørsmål om redaksjonelle valg og presseetikk, ikke om jus.

Ytringsfrihet betyr ikke fri tilgang til en hvilken som helst talerstol for å si hva man vil på en så usaklig måten man måtte ønske. Hvis en nettavis vil begrense muligheten til å delta i deres nettforum ved f.eks. å kreve at innlegg publiseres under fullt navn, ved at man har identitetskontroll når brukere registrerer seg, at man luker ut upassende innlegg og utestenger enkelte debattanter, så er de i sin fulle rett til å gjøre det. Det er ikke noe inngrep i min ytringsfrihet om en nettavis ikke vil gi meg “spalteplass” dersom jeg ikke vil vedstå meg det jeg skriver med fullt navn.

Jeg har deltatt på diverse nettfora fra en gang relativt tidlig på 80-tallet. Den gang var det Com på UiOs Dec-maskiner. Siden var det news, før det ble noen avisers nettdebatter og andre fora. Nå holder jeg meg stort sett til denne bloggen og noen sosiale medier. Dels har jeg alltid likt å skrive og diskutere, dels er jeg interesserte i mediene i seg selv.

I pionertiden tilsa nettiquetten at man opptrådte under fullt navn, eller i alle fall oppga fullt navn i sin profil. Com hadde ikke veldig gode mekanismer for å nøste opp tidligere debatter. Ville man rette blikket fremover og følge med i den løpende debatten måtte man sette alle eldre innlegg som lest. I noen grupper ønsket jeg å gå tilbake å se på en del eldre innlegg, samtidig som jeg løpende ville følge det nye. For å kunne gjøre begge deler laget jeg en ekstra bruker som jeg kalte Back Tracker, og skrev på profilsiden at dette var et pseudonym og en bruker som jeg bare brukte til å nøste opp gamle innlegg. Det vakte sterke reaksjoner, og jeg moret meg litt med å følge en ganske intens diskusjon om hvem denne Back Tracker kunne være. For slikt gjorde man ikke. Det var et klart brudd på all skikk og bruk å ikke opptre under fullt navn. Hadde jeg i stedet valgt å kalle min ekstra bruker Peder Ås og beskrevet ham som jusstudent, vil ingen ha oppdaget det. Men da hadde jeg gått glipp av en interessant erfaring og en del moro.

Jeg følger ikke lenger med i avisenes nettfora. Det ble for mye søppel og usakligheter. Det er ikke slik at jeg ikke tåler å lese det. Men jeg vil ikke bruke tid på det. Det er kanskje nettdebattenes største problem: Lavt saklighetsnivå og høyt støynivå gjør dem uinteressante og ganske verdiløse. Skal nettavisene bli viktige debattfora må de gjøre noe for å få opp nivået.

Vi kan grovt sett skille mellom fire hovedtyper av diskusjoner:
1. Man har en dialog hvor deltakerne i fellesskap ønsker å utdype sin innsikt og eventuelt finne løsninger. Dette er de mest konstruktive diskusjonene.
2. Man forsøker å overbevise sin motpart. Grensen mot 1 er ikke nødvendigvis skarp.
3. Man diskuterer for å overbevise tilhørerne, ikke deltakerne i diskusjonen. Når Jens Stoltenberg og Erna Solberg møtes til offentlig debatt har de ingen illusjoner om at de skal overbevise sin motpart og få denne til å skifte standpunkt. Det er velgerne som skal overbevises.
4. Krangel og munnhuggeri, hvor man bare slår hverandre i hodet.

Dessverre faller alt for mange nettdebatter klart i gruppe 4. Mye av det kan knapt kalles debatt i det hele tatt.

Jeg tror krav om å skrive under fullt navn kan være ett av flere tiltak som kan øke saklighetsnivået. Dagsavisen har lykkes godt med sitt forum nyemeninger. På den annen side har det kanskje blitt for lukket.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de ekleste utsagn fremsatt under fullt navn, så noen garanti for saklighet er det ikke. Man finner også mange gode innlegg skrevet under et eller annet pseudonym (nick).

Det har vært anført, bl.a. av Jon Wessel Aas, at rett til anonymitet er viktig bl.a. for varslere. Det er viktig å ivareta dette. Men disse opptrer ikke i de vanlige nettdebatter. Det er forskjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umulig å varsle anonymt. Jeg holder meg foreløpig til debattene og holder varslere utenfor.

Også i debatter kan ubetinget krav om fullt navn være problematisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for ekstreme meninger, uansett hvor mye vi måtte mislike dem. I utgangspunktet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har konsekvenser. Skulle jeg oppdage at noen i min bekjentskapskrets har de samme forskrudde ideene som drapsmannen (men uten hans vilje til grusomme handlinger), så ville ikke vedkommende stå på min gjesteliste. Men om vedkommende gjør jobben sin på en utmerket måte, så skal man ikke risikere å miste jobben på grunn av sine meninger — uansett hvor sterkt man måtte mislike dem. Selv om politiske oppfatninger ikke i seg selv er oppsigelsesgrunn, så er det ikke sikkert at man kan stole på at det alltid er samsvar mellom teori og praksis.

En av nettets anonyme debattanter, Brumlebass, sier det slik på Twitter:

“Fullt navn i debatter er lett å kreve av de som lever av at navnet sitt er kjent. Vi andre er kanskje mer skeptiske.”

Det kan være legitime grunner til at man ikke vil bruke fullt navn.

Man kan ha ulike roller. Man kan ønske å fremstå på en slik måte at det man måtte mene i en debatt ikke kobles med den person mange kjenner i andre roller. Argumentasjonen i seg selv bærer like godt (eller dårlig) enten man vet hvem personen er eller ikke. Eventuelle restriksjoner må begrunnes i at de kan bidra til å heve saklighetsnivået. Det er ikke et poeng i seg selv å “oute” folk med synspunkter man ikke liker.

Vi kan gjøre et like tankeeksperiment. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Jeg har ingen anelse om hvem han er. Jeg vet ikke noe mer om ham enn at han skal være en av terroristens inspiratorer. Vi kan tenke oss at han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole i Norge, som aldri gitt uttrykk for noe politisk synspunkt overfor sine elever og kolleger. Da kan man ha gode grunner for å holde de to roller adskilt slik at han i skolesituasjonen ikke identifiseres med synspunkter som han vet de fleste av elevene, foreldrene og kollegene vil reagere mot. Jeg mener at dette er en legitim grunn til ikke å ville opptre under fullt navn.

Det er neppe noen som tror at man som professor uttaler seg på vegne av det universitet hvor man er ansatt og folk er vel vant til at det kan komme de underligste uttalelser fra folk med fine titler. Men vi kan bli møtt med andre forventninger. Som professor i jus kan kan jeg synse fritt om vin, om sykkel, om musikk, om politikk og mye annet jeg måtte være opptatt av. Men når jeg nærmer meg mitt eget fagfelt blir jeg langt mer forsiktig. Så lenge vi er i det som mine kjerneområder, er det ikke noe problem. I randsonen er det vanskeligere. Jeg har f.eks. ikke sagt noe i diskusjonen om anvendelse av straffebestemmelser om folkemord, om forvaring m.m. i den aktuelle terrorsaken. Det kan godt hende at jeg kan mer om dette enn en del av de som deltar i debatten. Men noen kunne komme til å ta meg for å være ekspert og derfor legge mer i mine vurderinger enn de bør gjøre. Jeg kan dessuten risikere å dumme meg ut grundig. Da holder jeg meg heller utenfor den debatten.

Sosial kontroll kan på godt og vondt gjøre at man begrenser seg i en debatt. Det kan luke ut de verste usaklighetene. Men det kan også bety at synspunkter ikke kommer fram hvis man alltd si hve man egentlig er. Jeg er neppe den eneste som enkelte ganger har latt være å kommentere et spørsmål fordi jeg ikke ønsker å måtte forsvare upopulære standpunkter om og om igjen i andre sammenhenger. En slik sosial kontroll kan føre til at man får inntrykk av større grad av konsensus enn det reelt sett er.

En periode deltok jeg i et nettforum med et nick, altså anonymt. Ingen forbant meg en noen rolle utenfor det aktuelle forumet. Man ble vurdert på grunnlag av det man hadde skrevet der, ikke noe annet. Da følte jeg meg friere. Det er temaer jeg diskuterte der, som jeg ikke diskuterer offentlig nå. Kanskje formulerte jeg meg også til tider skarpere. Men jeg deltar ikke der lenger. Hvis jeg nå deltar i nettdebatter skjer det under fullt navn. Så får jeg heller akseptere at det betyr at jeg noen ganger må legge litt mer bånd på meg enn om jeg hadde opptrådt anonymt.

Redaksjonene kan treffe en del andre tiltak for å heve nivået. Moderering er viktig. Man kan også utestenge debattanter. Da jeg deltok i nettdiskusjoner så man at folk som ble utestengt kort tid etter dukke opp igjen med nytt nick. Da har det liten hensikt. Jeg har også sett forslag om å gi poeng i en eller annen form. Min ikke helt ferske erfaring var at de med størst menighet fikk flest anbefalinger. Det var ikke nødvendigvis de som sto for de mest saklige bidragene.

Om man ikke krever fullt navn offentlig, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke redaksjonene skal vite hvem som skjuler seg bak pseudonymene.

I sosiale medier som Twitter og Facbook kan man velge hvem man vil lese og diskutere med. En slik siling gjør det mulig å redusere støynivået ganske mye. Lignende mekanismer i andre debattfora kunne kanskje ha bidratt til å heve nivået noe.

Når det ikke er en redaktør er det heller ikke noe redaktøransvar. Da er det heller ikke noe kildevern (det er noen nyanser her som jeg hopper over). Den som bare tilbyr lagrings– og tilgangstjenester er i utgangspunktet ikke ansvarlig for innholdet, og har heller ingen plikt til å følge med. Men skulle det bli spørsmål om hvem som står bak et nettsted eller hvem som har skrevet et innlegg, vil man ha plikt til å fortelle dette til retten (vitneplikten gjelder bare der).

De som tilbyr tjenester mot betaling vet i det minste hvem vi er. De må vite hvem de skal kreve betaling fra. De som tilbyr gratistjenester har ikke et slikt behov. De trenger ikke vite hvem deres brukere er, og gjør det ofte ikke. Da blir anonymiteten fullstendig. Man kan kalle seg hva som helst. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Sannsynligvis vet heller ikke Blogspot hans virkelige identitet. Det betyr ikke noe om man har vitneplikt så lenge man faktisk ikke vet.

Jeg synes fullstendig anonymitet er problematisk. Jeg ser ikke noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt. Det betyr ikke at navnet alltid bør fremkomme. Men noen identfiserbare må vite eller ta ansvaret. Som nevnt ovenfor har redaktøren ansvaret i pressen. Men kunne tenke seg samme modell dersom tjenesteyter ikke vil eller ikke kan opplyse om hvem som faktisk har ytret seg eller på annen måte gjort bruk av en tjeneste. Den som drifter en tjeneste som har vært brukt til grove krenkelser bør enten kunne peke på den kunde som har benyttet tjenesten på denne måten, eller stå ansvarlig selv.

Det er først når det skjer ulovligheter at det kan være grunnlag for å kreve et navn utlevert. Jeg har ikke lest stort av det Fjordman har skrevet. Men om vi forutsetter at det han skriver kanskje er ekstremt og uspiselig for de fleste av oss, men like fullt lovlig, da er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem personen er.

Tjenester som Wikileaks er viktige og de kan ikke fungere uten at kildene kan være helt sikre på sin anonymitet.  Når man sikrer anonymitet for kilder, må i dette eksemplet Wikileaks ta ansvaret — noe de også gjør. Om jeg har oppfattet dem rett bruker de avismodellen med kildevern, med mekanismer for å sikre kildene slik at de ikke kan spores.

For en tjeneste som Wikileaks må vi presisere følgende: Det de publiserer har i stor grad blitt gjort tilgjengelig ved at noen bryter sin taushetsplikt. Men det er ikke Wikileaks som bryter taushetsplikten. Wikileaks gjør ikke noe annet enn det avisene gjør når de sier “i følge en hemmeligstemplet rapport som xx har fått tilgang til …!”. Forskjellen er bare at Wikileaks har rendyrket dette og at ikke bare omtaler, men også konsekvent publiserer det som man har funnet grunn til å publisere.

Godt kildevern og seriøse redaksjoner sikrer antageligvis varslerne vel så godt som muligheten til å kunne opptre helt anonymt på nettet. Om det skulle dukke opp påstander om klanderverdig forhold på et anonymt nettsted, så vil det som regel ikke bli tatt særlig alvorlig og ikke nå ut. Det er mer enn nok av eksempler på folk som kommer med all verdens påstander på nett, og de fleste blir nok avskrevet som nutcases — noe mange av dem nok også er.

<edit>Marias metodes kommentar er viktig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt tilstrekkelig på da jeg skrev denne kommentaren. Det er mange som har erfaringer de gjerne vil dele og som kan gi verdifulle bidrag, men det er erfaringer man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psykiske problemer under fullt navn, ikke fortelle at man har vært utsatt for overgrep, kanskje at man har begått overgrep, at man sliter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha viktige historier å fortelle og gi viktige bidrag i debatter, men vil ikke utlevere seg selv og kanskje også sin familie.</edit>

Men den såkalte “rasismeparagrafen” har knapt nok vært diskutert i artikkelen. Folk kan fritt anmelde. AUF kan anmelde Christian Tybring-Gjedde. At det er tåpelig og dumt og bare gir Tybring-Gjedde ekstra oppmerksomhet, er ikke tema her. Men det er åpenbart at denne anmeldelsen aldri kan føre til noe annet enn henleggelse. Vi kan mislike Christian Tybring-Gjeddes synspunkter, noe jeg gjør, men de er klart innenfor hva det er lov til å si. En meningsløs anmeldelse som ender i henleggelse er ingen grunn til å oppheve en lovbestemmelse.

Den bestemmelsen som misvisende omtales som “rasismeparagrafen” er straffeloven § 135a, som lyder:

§ 135a. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år.Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a)    hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b)    religion eller livssyn, eller
c)    homofile legning, leveform eller orientering.

Ordet “rasist” eller “rasisme” nevnes ikke. Det som kan rammes er bl.a. å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse eller deres religion eller livssyn.

Også rasistiske ytringer er vernet av ytringsfriheten. Men ytringsfriheten har sine grenser.

I plenumsommen om Hvit valgallianse / Jack Erik Kjuus, Rt 1997 s. 1821 ble Jack Erik Kjuus under dissens dømt for rasistiske uttalelser. I dommen sier førstvoterende på s. 1826 at det bare er “ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet”. Partiet “Hvit valgallianse” hadde bl.a. dette i sitt partiprogram:

a) “Vi tilbyr adoptivbarna fortsatt å bo i Norge under forutsetning av at de lar seg sterilisere”.
b) “Dette gjelder også for mennesker som har inngått blandede parforhold; Dersom de ikke skiller lag eller flytter ut av landet, skal den fremmede parten i forholdet steriliseres, inklusive eventuelle felles barn”.
c) “Så lenge individet bor i Norge, må han/hun imidlertid sørge for å være 100 % steril, og skulle en befruktning på tross av dette finne sted, skal abort foretas …”. som samlet og sett i sammenheng med prinsipprogrammets form, ordbruk og innhold for øvrig, innebar at innvandrere og adoptivbarn fortrinnsvis av en annen rase og/eller fra en fremmed kultur, ble truet eller utsatt for hat eller ringeakt på grunn av sin etniske opprinnelse.”

Høyesteretts vurdering finner vi bl.a. i dette:

“Utsagnene i vår sak gir ikke bare uttrykk for en “Norge for nordmenn“holdning. Når jeg anser utsagnene straffbare, og altså ikke vernet av Grunnloven § 100, er det fordi de gjelder noe langt mer og noe annet enn “Norge for nordmenn”. De er uttrykk for et syn om at det bør foretas helt ekstreme integritetskrenkelser overfor mørkhudete. Reell mulighet for å forlate landet vil bare få av dem som rammes ha. Mørkhudete som man ikke lykkes med å få sendt ut, skal tvangssteriliseres. Om noen likevel blir gravide, skal det foretas tvangsabort. Dette er etnisk rensing. Det skal sørges for at den mørkhudete befolkning i Norge etter en generasjon bokstavelig talt dør ut. Det er vanskelig å tenke seg utsagn som i sterkere grad gir uttrykk for ringeakt. Dersom disse utsagnene skulle gå klar av straffeloven § 135a, må det spørres hvor det er blitt av den avveining som skal foretas i forhold til Grunnloven § 100.”

Vi kan merke oss at det legges vekt på at det tas til orde for ekstreme integritetskrenkelser, og det er dette som fører til domfellelse.

Lederen  av Boot Boys, Terje Sjølie ble frifunnet for å ha kommet med disse uttalelsene under et torgmøte i Askim, slik de er gjengitt i Rt 2002 s. 1618:

“« Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker ». Han ga i samme tale uttrykk for at følget var samlet for å hedre Rudolf Hess « for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa bl.a. fra jødedommen under andre verdenskrig, ga uttrykk for at Adolf Hitler var følgets « kjære fører » og at de skulle følge i deres fotspor og « kjempe for » det følget tror på, « et Norge bygget på nasjonalsosialismen ». Talen ble avsluttet med gjentatte « sieg Heil ». ”

Også dette var en plenumsdom. For utsagnet “Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn” var dommen enstemmig. Høyesterett mente at dette utsagnet ikke ble rammet av strl. § 135a. Annenvoterende, som talsmann for mindretallet som mente at andre utsagn var i strid med § 135a, sier om dette utsagnet:

“Jeg er enig med lagmannsretten i at den del av domfeltes appell som var rettet mot innvandrere, inneholder et grovt og generaliserende angrep som var egnet til å utsette denne gruppen mennesker for ringeakt. Utsagnet knytter seg imidlertid til en problemstilling som i mange år har vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet i vårt land, og som dermed — i motsetning til utsagnene om jødene — må kunne sies å være en del av den alminnelige samfunnsdebatten. I utsagnet fremheves at det er nordmenn som rammes av de alvorlige straffbare handlinger som innvandrerne begår. Jeg er enig med lagmannsretten i at domfeltes appell på dette punkt er usmakelig. Men dette er ikke tilstrekkelig til at uttalelsen faller utenfor det vern om ytringsfriheten som er statuert i Grunnloven § 100.”

I forhold til Terje Sjølies påstand er Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen eksemplarisk saklige.

Det var dissens om utsagnet om jødene. Første del ble isolert sett ikke ansett for å stride mot § 135a. Dette var utsagnet “hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker”.

Et mindretall mente at når dette ble lest i sammenheng med at de takket Rudolf Hess “for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa bl.a. fra jødedommen under andre verdenskrig”, var det over grensen for det tillatte. Men flertallet stemte for frifinnelse også her, som ble resultatet. Det var altså først når man forsvarte utryddelse av et folk at et mindretall mente grensen var overtrådt.

Denne dommen ble kritisert av FNs komite mot diskriminering. Resultatet ville neppe blitt det samme i dag. Men grensen er ikke flyttet langt. I dommen mot Terje Tvedt / Vigrid Rt 2007 s. 1807 er uttalelsene gjengitt slik:

“(25) De uttalelser som er inntatt i grunnlaget for tiltalebeslutningen, er hentet fra to steder i reportasjen. I den første delen står følgende avsnitt:
« – Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut, hevder A overfor VG.
A er selv straffedømt flere ganger; for legemsfornærmelse, ulovlig våpenbesittelse, vold mot politiet og for å ha spredd ulovlig rasismepropaganda.
– Hva har jøder gjort deg som gjør at du uttrykker et så sterkt hat?
– De har drept millioner av mitt folk, og overtatt makten i vårt land.
60-åringen er tidligere karateinstruktør, og forteller at han gir Vigrid-medlemmene både våpen– og kamptrening. Han sier at Vigrid er i krig med jødene, som er den absolutte fienden. »

(26) Noe lengre ut i reportasjen svarer A slik på spørsmål om hvordan han vil reagere dersom noen av hans medlemmer skader norske jøder eller noen med innvandrerbakgrunn:
« Jeg beklager ikke hvis noe skjer med folk jeg ikke ønsker her i landet, sier A — som hevder han ikke kan ha kontroll over hva medlemmene gjør på eget initiativ. » ”

Om forholdet til Boot-Boys saken sier førstvoterende, som talsmann for en enstemmig Høyesterett:

“I denne forbindelse er det av betydning at førstvoterende presiserte at det ikke kunne pålegges straffansvar etter straffeloven § 135a ved at utsagn ble tillagt et meningsinnhold som ikke uttrykkelig var uttalt, og som heller ikke med rimelig stor grad av sikkerhet kunne utledes av sammenhengen. På dette punkt skiller etter min mening forholdene i vår sak seg fra tilfellet i Rt-2002–1618. For det første er det tale om konkrete tiltak mot jødene, nemlig at disse skal renskes ut. Dernest kommer at trusselen om vold og andre integritetskrenkende tiltak her kan leses direkte av teksten eller i alle fall utledes med rimelig stor grad av sikkerhet, slik den vanlige leser vil oppfatte den.”

Å si at en befolkning skal renskes ut eller på annen måte utsettes for grove integritetskrenkelser, det er over grensen. Det er også noen andre eksempler på mer konkrete trusler og organiserte kampanjer mot innvandrere hvor folk har blitt dømt. Men toleransen er stor. Det er et godt stykke fra det uanstendige til det ulovlige. Kritikk mot innvandringspolitikk, mot religion, mot innvandrergrupper etc er klart innenfor det som er lovlig.

Jeg er en ivrig forsvarer av ytringsfrihet. Men jeg har ingen problemer med den innskrenking som strl § 135a representerer. Vi har mer enn stort nok rom til å diskutere alle sider ved religioner og innvandring med et minimum av saklighet uten å få problemer med den bestemmelsen.

Nils August Andersen preges av at han ikke kan ha satt seg særlig godt inn i hvordan strl § 135a faktisk praktiseres. Hans krav om at den må fjernes basert på AUFs anmeldelse og litt lovlig politisk skittentøyvask, er skivebom.

“Hensikten, sier hun, er å hindre «glipper».

- Det er ikke taushetsbelagt informasjon jeg tenker på — for den skal vi ikke spre uansett, men heller at ansatte i en bisetning nevner ting som har skjedd på jobb, forklarerer styreren.

Hun vedgår at det har vært minst én episode tidligere, der foreldre åpenbart fikk informasjon de ikke skulle hatt. Opphavet var angivelig kontakt med ansatte på nettsamfunnet.”

Douglas Adams har sagt følgende om vårt forhold til teknologi og annet som er nytt:

“Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.”

Det er ganske åpenbart at styrer og ledergruppe i Mariknotten barnehage var eldre enn 35 da FaceBook og andre sosiale medier dukket opp.

Det er ikke første gang man hører om slikt. De nevner selv en annen barnehage i kommunen, og i bakhodet surrer noen tilsvarende saker fra skoler. Det er i beste fall problematisk at en arbeidsgiver vil regulere sine ansattes privatliv på denne måten. Jeg antar at barnehageansatte ikke er fullstendig venneløse, og kanskje har noen av deres venner barn i barnehagen. Selv har jeg hatt flere av mine venners barn som studenter, så hvorfor skulle ikke det kunne skje også i en barnehage? Skal man nekte ansatte i en barnehage å holde kontakt med sine venner, eller skal man si at det bare kan skje ansikt til ansikt, ved brev og via telefon med dreieskive?

Folk må lære seg at FaceBook ikke er privat. Det gjelder enten man er barnehageansatt, varaordfører eller universitetslærer. Sier man noe som er tilstrekkelig dumt på FaceBook vil det fort bli kjent, også langt ut over “vennekretsen”. Problemet er ikke hvem man er venner med, men hva man skriver. Det ville være utmerket om en arbeidsgiver tar opp hva som er greit og hva det ikke er greit å skrive på FaceBook og andre sosiale medier. Men å nekte sine ansatte vennskap, det er å går for langt.

“Noen bruker gjerne Facebook til å fortelle om en tøff dag på jobben”, sier pedagogisk leder Janne Spikkeland. Man bør kanskje ikke gjøre det. Den som arbeider i en barnehage, på en skole, på et sykehus og andre steder hvor man kommer i tett kontakt med andre mennesker bør være varsomme med hva de skriver om hva som hendte på jobben. Noen får problemer fordi sjefen får vite det. Men da går det i alle fall bare ut over en selv. Når det er andre som har gjort dagen tøff, særlig om det er barn eller pasienter, bør man være litt forsiktig med hva man skriver. Det bør man være uavhengig av hvem man er “venner” med.

Som alle andre vitenskapelig ansatte ved universitet og høgskoler, så har også jeg vært oppgitt og frustrert over hvor dårlige besvarelser enkelte, eller faktisk ganske mange studenter leverer. Særlig er det frustrerende når man sitter med en stor bunke eksamensbesvarelser og egentlig ville ha brukt tiden til noe helt annet. Men jeg ville nok ikke la den frustrasjonen få utløp på FaceBook eller i andre offentlige medier.

Man bør også ha et litt reflektert forhold til hvem man bli “venn” med. Om jeg skal antyde noen retningslinjer vil det blant annet være at man ikke skal bli “venn” med noen man ikke kjenner annet enn gjennom å ha deres barn i barnehagen eller som elever. Kanskje bør man heller ikke selv ta initiativet til en slik kontakt. Men å kreve at man skal kutte kontakten venner dersom deres barn begynner i denne barnehagen, det er å gå for langt. De er tross alt voksne mennesker, ikke barnehagebarn.

Den som skal drive kringkasting gjennom såkalte bakkebaserte nett (omfatter ikke satellitt og kabel) må ha konsesjon. Selve konsesjonsplikten fremgår av kringkastingsloven § 2–1, som refererer til § 2–2 hvor konsesjonsplikt for sendeanlegg er regulert. Etter § 2–1 kan det gis konsesjon “til drift av kringkasting og lokalkringkastingfølger”, og det følger av bestemmelsen at det kan settes vilkår for konsesjoner.

Av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10 første avsnitt, siste punktum følger at stater kan kreve konsesjon (lisensiering) for kringkasting. En konsesjonsordning er i seg selv derfor uproblematisk i forhold til EMK.

I slike saker kommer det problematiske med konsesjonsplikt på spissen: Hvis dere sender noe annet enn det vi har gitt dere lov til å sende og/eller ikke sender det dere har påtatt dere å sende, da risikerer dere å miste konsesjonen. Jeg har i øyeblikket ikke tid til å gå grundig inn på de problemer dette reiser. Men det er i alle fall viktig å se at pålegg om at sendinger må opphøre på grunn av deres innhold, ikke bare er et spørsmål om byråkratisk konsesjonsplikt. Det er også et spørsmål om ytringsfrihet.

18. februar ble den franske journalisten Éric Zemmour i Chambre du tribunal correctionnel de Paris dømt for rasistiske uttalelser. I et TV-program 6. mars 2010 hadde han kommet med uttalelser som Aftenposten har oversatt slik (det må være litt pinlig for Aftenposten å bruke engelske The Guardian som kilde for nyheter om Frankrike. Leser ingen i Aftenpostens utenriksredaksjon fransk?):

“Men hvorfor ble disse mennene stoppet sytten ganger? Hvorfor? Fordi de fleste narkolangere enten er afrikanere eller arabere. Det er et faktum.”

(“Mais pourquoi on est contrôlé 17 fois? Pourquoi? Parce que la plupart des trafiquants sont noirs et arabes, c’est comme ça, c’est un fait”, gjengitt etter Le Figaro. Jeg har ikke klart å finne selve avgjørelsen.)

Samme dag hadde han som svar på et spørsmål sagt at en arbeidsgiver har rett til å nekte ansettelse av svarte og arabere.

Den franske retten har konkludert med at Érik Zemmour har overskredet sin ytringsfrihet.

Det er fristende å sammenligne den franske dommen med den senere tids fokus på trygdemisbruk blant somaliere i Norge. Om dommen mot Éric Zemmour er representativ, da ville man ikke kunne man neppe ha sendt den saken i Frankrike. Man må selvfølgelig kunne presentere fakta, også fakta som kan være ubehagelige for den politiske korrekthet. Skulle det vise seg at påstandene er feil, så får man imøtegå og korrigere dem, ikke forby dem. Men i Frankrike er det i følge The Guardian ikke tillatt å lage statistikk som f.eks. kobler kriminalitet og etnisitet. Når man pakker inn ubehagelige realiteter på denne måten er det kanskje ikke så overraskende at Marine Le Pen fra rasistpartiet Front National leder på en meningsmåling om franske presidentkandidater.

I saken fra Nederland har en domstol gitt det jeg oppfatter som en form for midlertidig forføyning om at den danske kunstneren Naida Plesners bruk av en Louis Vuitton veske i sitt bilde Darfurnica krenker Louis Vuittons designrett, og at Nadia Plesner må betale en dagbot på 5.000 € pr dag. Jeg har tidligere omtalt saken, før rettsavgjørelsen var kjent.

Bildet er utstilt i Danmark, så i tillegg til det materielle i denne avgjørelsen er det virkelig grunn til å spørre hvorfor en nederlandsk domstol anser seg kompetent til å behandle en sak hvor en dansk kunstners saksøkes av en fransk luksusvareprodusent for å ha stilt ut et bilde i Danmark. For de som leser nederlandsk finnes dommen her. Jeg har forsøkt å komme meg gjennom dommen og har brukt Google Translate til å oversette avgjørelsen — men dette er nok ikke godt nok til å få med alle detaljer.

[Rettelse: Sungame, som kan mer nederlandsk enn meg (det skal ikke mye til …), har i en kommentar pekt på at det fremgår av dommen at hun er bosatt i Nederland. En litt grundigere lesning av hennes nettsted sier også at hun er “a Danish artist working and living in the Netherlands”. Da må Nederland være rett forum, altså at hun kan og skal saksøkes i Nederland. Min kritikk på det punktet bygget på feil faktisk grunnlag. Men resten består.]

Saken er en hasteavgjørelse avsagt uten at Nadia Plesner var til stede eller representert, og i følge henne selv var hun heller ikke varslet om saken og hørte først om den da hun fikk avgjørelsen. Allerede dette gir grunn til å sette store spørsmålstegn ved denne avgjørelsen. Det kan umulig haste slik med å hindre visning av dette bildet at man ikke kunne vente på en vanlig rettsavgjørelse. I den grad det har skjedd noen skade for Louis Vuitton, så vil den oppmerksomhet saken får skade dem langt mer enn bildet i seg selv. Og for å være helt ærlig: Når Louis Vuitton opptrer på denne måten og vil true en kunstner til taushet og innskrenke ytringsfriheten og den kunstneriske frihet, da håper på størst mulig skade for dem.

Det neste spørsmålet til behandlingen er hvordan en nederlandsk domstol kan anse seg kompetent til å behandle saken. Et fransk selskap saksøker en dansk kunstner for å stille ut et bilde i Danmark. Den saken har ingen tilknytning til Nederland. Etter Council Regulation (EC) No 44/2001 art 2 subparagraph 1 skal en borger i et EU-land saksøkes i det land hvor vedkommende er bosatt (domisil). Det er noen unntak fra dette i artiklene 2 til 7, men jeg kan ikke se at noen av disse kan komme til anvendelse i denne saken. Så langt jeg klarer å lese avgjørelsen, har retten bare henvist til reguleringen generelt, uten å angi hvilken artikkel de mener kan komme til anvendelse og hvorfor de mener den kan komme til anvendelse.

Jeg mener at den nederlandske domstolen burde ha avvist saken og henvist Louis Vuitton til eventuelt å saksøke Nadia Plesener i Danmark. Og skulle man først ta den til behandling burde den ikke vært håndtert som en hastesak hvor helt grunnleggende rettssikkerhetshensyn synes å være tilsidesatt.

Når det gjelder sakens realitet har jeg ikke så mye å legge til i forhold til det jeg tidligere har skrevet om denne saken. Louis Vuitton kan, like lite som Coca Cola, McDonald og andre, bestemme hva folk vil assosiere med dem. Kunstnere og andre kan selvfølgelig bruke deres produkter og symboler i bilder, romaner, osv. Designvernet, som er påberopt i denne saken, verner mot konkurrerende produkter. Men det verner ikke mot omtale som produsenten ikke setter pris på.

Jeg er ikke særlig overrasket over at Louis Vuitton opptrer som de gjør. De føyer seg inn blant store selskaper som bruker økonomisk makt til å true kunstnere og andre enkeltpersoner. Men at den nederlandske domstolen lar seg bruke av Louis Vuitton på denne måten, det overrasker og skuffer meg.

Louis Vuitton er del av det store franske luksusvarekonsernet LVMH Moët Hennessy • Louis Vuitton S.A. De er slett ikke et “lite familieselskap”, slik de i en tidligere konflikt skal ha hevdet overfor Nadia Plesner. Konsernet har mange luksusmerker i sin portefølje, her er en oversikt over de mest kjente. De som støtter ytringsfrihet og kunstnerisk frihet bør kanskje finne andre merker om de skal ha produkter innen disse kategorier.

Det er en gjennomgang av ytringsfriheten, dens begrunnelse, rettslige forankring, innhold og begrensninger.

PowerPoint-fil.

“Vi er forferdet over at Plesner igjen bruker vårt varemerke ulovlig i sin kunst, sier en talsperson for Louis Vuitton til Danmarks Radio.”

Jeg er forferdet over at Louis Vuitton kan true ytringsfriheten på den måten. Varemerkeretten gir en enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer og tjenester. Ingen andre kan selge vesker eller andre produkter under varemerket “Louis Vuitton”. Men varemerkeretten gir ikke rett til å nekte omtale man ikke liker, eller at et varemerke brukes som symbol på f.eks. kjendiseri og kjendisdyrkelse. Om noen skulle lage et bildet om USAs kulturimperialisme i form av bombefly som bomber Irak, Afghanistan, Pakistan eller et annet land USA fører eller har ført krig i, med Coca Cola flasker, da kan det godt hende at Coca Cola ville ha mislikt bildet like mye som Louis Vuitton misliker “Darfurnica”. Men vi har heldigvis ytringsfrihet. Vi kan bruke Coca Cola som symbol på USAs kultur, akkurat som vi kan bruke en Louis Vuitton veske som symbol på kjendiseri.

Det er ikke første gang at Louis Vuitton forsøker å kvele Nadia Plesners ytringsfrihet. Hun har tidligere brukt gutten med Louis Vuitton vesken som på T-skjorter, solgt til inntekt for Darfur. Også da ble hun truet av gigantsøksmål fra Louis Vuitton.

Saken er også eksempel på en annen, og meget uheldig tendens: Kommersielle giganter som Louis Vuitton, truer kunstnere og andre med gigantsøksmål. Tro ikke at Louis Vuitton er noen form for truet håndverksbedrift, slik de skal ha påstått i forrige konflikt med Nadia Plesner:

“After showing me around in one of the factories and LV’s people tried to explain to me that they’re a small family business we sat down to talk.”

De er en del av selskapet LVMH Moët Hennessy • Louis Vuitton S.A,  verdens største selskap når det gjelder luksusvarer, og et selskap som i følge Wikipedia hadde et overskudd på 3 mrd € i 2010. Dette er en motstander med finansielle muskler som en dansk kunstner ikke kan matche, og slett ingen “small family business”.

Ofte er søksmålene i beste fall tvilsomme, men man tør ikke eller orker ikke stå opp mot trusselen. Dette skriver Nadia Plesner om forrige konflikt med Louis Vuitton:

“So I tried to weigh the pros and cons. But when my attorneys told me that we would probably have to spend 5 to 10 years in court I figured there were more efficient ways to use my energy.”

Dermed knebles ytringsfrihet og kunstnerisk frihet, og det skapes inntrykk av at disse selskapene har langt større rettigheter enn de faktisk har.

Som forbrukere stemmer vi med våre lommebøker og våre kredittkort. Folk som er tilhengere av ytringsfrihet bør velge produkter fra andre selskaper enn LVMH. Det er ikke bare Louis Vuitton vesker, men også Donna Karan, Tag Heuer, Moët & Chandon chamnpagne, Hennesey cognac og Glenmorangie whisky, for å nevne noen. En liste over de viktigste varemerkene til dette selskapet finnes her.

Man bør tåle negative kommentarer når man forteller om livet sitt gjennom en blogg på den måten «Voe» har gjort, sier Heidi Nordby Lunde, kjent som “Vampus”, til nrk.no. “Du skal ikke tåle steken, selv om du er med på leken”, skrev Liv Skotheim i Aftenposten.

Man snakker forbi hverandre og fyrer løs på hverandre fra hver sin skyttergrav. Vi ser det samme hver gang noen advarer mot i seg selv grei opptreden som kan føre til uønskede reaksjoner og konsekvenser. Leder av vold– og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, får kjeft når hun advarer mot voldtektsfare. Torbjørn Sølsnes skrev dette:

“Det er direkte opprørende – ja, en falitterklæring for Norge som en sivilisert rettsstat – når seksjonsleder i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, må gå ut i media og si “det er ikke trygt for kvinner å gå hjem fra byen alene”, fordi man da risikerer å bli overfalt og voldtatt. Hva slags samfunn har vi fått, når lovens håndhever – den myndigheten vi frivillig avgir vår personlige frihet til for felles beskyttelse – kan gå ut og kapitulere på vegne av halve befolkningen? Hva slags samfunn er det vi ønsker, når vi angriper problemet med at det finnes noen – få – menn med særdeles avstumpet respekt for livet og andre mennesker, på denne måten?”

Pene jenter bør kle seg ned på jobb skrev Elin Ørjasæter i “Lederboka, hodejegerens beste tips”, og fikk selvfølgelig masse kjeft. Som pressemenneske burde hun vel ha forutsett at det var dette media ville henge seg opp i, og at resten av det hun hadde på hjertet ville drukne i en diskusjon om pene piker og middelaldrende menn. Man må kunne være den man er og kle seg som man selv ønsker, var en type reaksjon.

Vi kan ta med Muhammed-karikaturene. De som trykket disse tegningene måtte vite, og visste at det ville føre til bråk.

Nå har spørsmålet dukket opp kledd som en rosa blogger. Skal vi akseptere sjikane og mobbing på nett? Nei. Skjer det sjikane og mobbing på nett, blant annet i form av kommentarer på diverse blogger? Ja. Bør den som kaster seg ut i bloggsfæren være forberedt på at dette kan skje og være innstilt på å måtte tåle uønskede reaksjoner? Ja.

Det handler om realitetsorientering og om å forholde seg til verden slik den er, og ikke insistere på at vi alltid skal kunne oppføre oss som om verden var slik vi synes den burde være. Vi kan treffe tiltak for å unngå det som vi ikke vil akseptere eller vi kan forberede oss på å ta det som måtte komme. Og vi kan gjøre begge deler.

Hva slags strategi vi velger kommer an på hvor alvorlige konsekvensene er og hvor mye vi må ofre for å unngå dem. Vi kan gjerne mene at alle bør kunne være trygge når de går beruset og alene hjem i mørke bakgater og på ensomme stier. Men det er ikke dumt å ta hensyn til at verden dessverre ikke er slik, og unngå risikosituasjoner. Andre ganger tar vi heller det som måtte komme, fremfor f.eks. å la seg kneble og utsette seg selv for selvsensur. Vi hyller Liu Xiaobo, Aung San Suu Kyi og Julian Assange som står opp for det de tror på, selv om prisen kan bli meget høy.

Mange kommentarer man kan få på blogger og i andre nettfora har en form og et innhold som vi ikke bør akseptere. Men det betyr ikke at vi kan late som om de ikke eksisterer og insistere på at vi må kunne opptre som om de ikke gjør det. Den som beveger seg ut i virkeligheten med det utgangspunkt at verden er slik man synes den burde være og oppfører seg deretter, kan få en hard hard medfart. Den som går inn i bokseringen kan ikke klage over at motstanderen slår.

Man kan og bør treffe tiltak for å avverge de mest uønskede kommentarene på nettet, og samtidig arbeide for det ganske langsiktige og kanskje utopiske mål at alle skal tilegne seg alminnelig folkeskikk. Anne Viken har nylig sagt at hun ikke lenger vil akseptere kommentarer på sin blogg som ikke er skrevet under fullt navn. En del nettaviser har skjerpet kontrollen med hvem som ytrer seg på deres debattsider for å unngå at det blir rene søppeldiskusjoner, eller snarere som et forsøk på å rydde opp i søppeldiskusjonene.

En må regne med å få kommentarer på det man skriver om. Den som skriver om seg og sin person må regne med at det også vil være dette som andre vil kommentere — og at det ikke bare vil være positive kommentarer. Jeg er lite utleverende når det gjelder meg som person, og er dermed også stort sett forskånet for kommentarer om dette. Men jeg slipper ikke gjennom kommentarer som jeg ikke har godkjent eller som ikke kommer fra personer jeg har godkjent. Jeg lar Akismet ta seg av spam og setter stort sett alle som har saklige kommentarer (som slett ikke behøver å bety at jeg er enig i dem) på en “whitelist”, slik at det ikke blir så mye å redigere.

Man behøver ikke like det som skjer og må gjerne mene at mange går langt ut over hva som er akseptabelt. Men vi må forholde oss til verden slik den faktisk er. En skikkelig sjømann ber ikke om medvind, han lærer seg å seile.

I dag er Teller og Visa ute og ror — noe som sikkert kan være vanskelig nok når man har islendinger på den andre siden.

Teller skrev, i følge DN og informasjon på Datacells nettsider, at de var blitt pålagt fra Visa Europa å stenge for å beskytte Visas varemerke. Men det benekter Visa Europa overfor DN. Så kan man lure på hvem av dem man skal tro på.

En blokkering av kunder, eller midlertidig suspensjon som de kaller det, er helt normal prosedyre når de skal undersøkes om et brukersted opptrer i henhold til Visas regelverk, skriver informasjonssjef i Teller, Anders Bigseth, til DN. Jeg vet sannelig ikke om det er verst om han snakker sant eller om han lyver.

Hvis Datacell kanskje har brutt Visas vilkår, så er det skremmende hva som er normal kundebehandling om man skal tro Anders Bigseth. Da er det sannelig risikabelt å være et av Visas brukersteder. Hvis å kutte beatlingsstrømmen to uker før jul er prosedyren man følger ovefor en nettbutikk som kanskje har gjort noen feil, da er Visa særdeles og helt unødig brutale overfor sine kunder. Det som Datacell har gjort, og som kanskje er et brudd på Visas regler, er at de har tatt imot donasjoner som de har betalt videre til Wikileaks.

Det er ikke noe svindel eller noe som setter systemet i fare, og det har ikke vært noen hemmelighet at man har kunnet donere til Wikileaks via Datacell. Det har altså ikke vært noen akutt fare som skulle avverges. Visa og Teller har heller ikke sagt at Datacell har brutt deres regler, men at de skal undersøke om de har gjort det. Ubekreftet mistanke, og vi struper pengestrømmen! Slik skal ikke et betalingsselskap opptre.

Hvis vi nå skal tro på Visa og Tellers forklaring, så var altså denne mistanken om de kanskje hadde brutt brukervilkårene noe som førte til at Teller kl. 22.20 varslet om at de ville bli utestengt fra midnatt. Visa og Teller kan ikke overfør DN si hva slags brudd på reglene de skal ha gjort seg skyldig i, men viser til at de har over 1000 sider brukerbestemmelser (jeg tviler på at brukerstedet får disse).

Nå sitter de tydeligvis å leter om Datacell kan ha brutt en av disse bestemmelsene, omtrent som noen i Washington graver i lovgivningen for å se om Wikileaks har gjort seg skyldig i noe ulovlig. Sammenligningen er selvfølgelig helt tilfeldig, og skyldes bare at det er to forhold som faller sammen i tid — jeg vil ikke antyde noen som helst sammenheng mellom behanlingen av Wikileaks i USA og normal kundebehandling hos Visa.

Visa kan altså ikke si hva slags regelbrudd Datacell kan ha gjort seg skyldig i. Men de går igjennom regelveket for å se om det kan være noe. Mens dette skjer stenger man kunden ute fra systemet. Alt er i følge Visa og Teller normal prosedyre. Som sagt, det er åpenbart risikabelt å være brukersted i Visa-systemet.

Visa viser også en rørende omsorg for sine kunder ved at de nå skal bruke betydelige ressurser på å vurdere om Datacell opptrer i samsvar med islandsk lov. Jeg trodde at et betalingsselskap overlot til sine kunder å finne ut av dette selv. Kanskje hadde det vært bedre om Visa reduserte sine gebyrer fremfor å gjøre slike undersøkelser til en del av normal kundebehanglingsprosedyre. Bare litt kinkig at de ikke gjorde dette før avtalen ble inngått, og at de blokkerer betalinger til Datacell mens vurderingen pågår. Men ingen skal si at de ikke tar sine kunder på alvor!

En normal kundebehandling, som altså Visa og Teller sier at dette er hos dem, burde være at man sender et varsel, kritiske spørsmål og kanskje kommer på et besøk. Men at et team på tre personer flyr fra Danmark og Norge til Island for et enkelt brukersted er kanskje å overdrive noe. Brukerstedet blir forelagt anklagene, de gis rimelig tid til å svare og eventuelt til å rette opp feil. Først hvis alvorlige brudd på vilkårene ikke rettes opp bør stenging være aktuelt. Og det kan uansett ikke være så presserende at det ikke kan gjøres innenfor normal arbeidstid.

Jeg tror selvfølgelig ikke på noe av det Visa og Teller sier. Ingen seriøse aktører, som jeg antar at Visa og Teller under normale omstendigheter er, behandler en kunde på denne måten. Jeg tror ingen ting på at dette er “normal prosedyre”.

Hvis Visa hadde vært opptatt av å beskytte seg og sitt varemerke, så hadde de innledet en dialog med sin kunde for eventuelt å rydde opp. De hadde gjort det på en måte som ikke førte til mye offentlighet, og de hadde vært opptatt av at verken Visa/Teller eller kunden skulle bli skadelidende i denne prosessen.

Slik dette har vært gjennomført kan det bare ha hatt én hensikt: Man har ønsket å skade Wikileaks, og har derfor angrepet dens støttespiller. Visa og Teller får nok ikke styrket sitt renommé gjennom dette.

Det er den første verjonen er nok den mest troverdige: Teller handlet etter ordre fra Visa Europa, som handler etter ordre fra noen som har blitt visket noen ord i øret fra USAnske myndigheter. Men det vil de ikke innrømme.

Velger vi å tro på Visa og Teller koker det ned til dette: Visa og Teller har en diffus mistanke om at en kunde kanskje ikke opptrer helt etter reglene. De kan ikke si hva de har gjort seg skyldig i eller hvilke regler som eventuelt er brutt. Men mens de undersøker nærmere blokkerer de kundens inntekter. Dette er normal prosedyre, fortsatt i følge Visa og Teller.

Det er virkelig skremmende kundebehandling!

I dagens samfunn er vi avhengige av tilgang til infrastrukturer. Retten til fri bevegelse blir illusorisk om man nektes tilgang til transportmidler. Ytringsfriheten blir illusorisk hvis man rent faktisk nektes mulighet til å ytre seg. Det var erkjennelsen av dette som ligger bak vedtakelsen av Grl § 100 sjette ledd, som lyder:

“Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.”

Nektes man tilgang til systemer for å betale eller motta betaling er det umulig å drive virksomhet, og knapt mulig å fungere i dagens samfunn.

Fordi tilgang til infrastruktur er helt avgjørende, kan de som kontrollerer infrastrukturen eller tilgang til denne ikke fritt og vilkårlig nekte tilgang, enten det er for å hindre konkurranse eller kvele plagsomme meninger.

Når Visa og MasterCard, og deres norske operatør Teller, blokkerer overføringer til Wikileaks kan det ikke være tvil om at dette er rent politisk begrunnet.

Dersom man klart hadde kunnet slå fast at Wikileaks driver ulovlig virksomhet hadde en utestengning vært uproblematisk, i alle fall om kjernevirksomheten hadde vært ulovlig. Men det finnes ikke grunnlag for å fastslå noe slikt. Wikileaks er verken dømt eller tiltalt for noe ulovlig forhold. I Washington forsøker man desperat å finne en juridisk krok som man kan henge Wikileaks og Julian Assange på, men man har ennå ikke funnet denne. Eksperter i USA sier at det er langt fra sikkert at Wikileaks’ virksomhet vil være ulovlig der, og man viser særlig til dommen New York Times Co. v. United States, 403 U.S. 713 , hvor New York Times og Wahington Post ble frifunnet etter å ha trykket The Pentagon Papers. Poenget er er ikke å diskutere Wikileaks’ virksomhet, bare å slå fast at det er på ingen måte åpenbart at de driver en ulovlig virksomhet.

Og skulle mørkemennene i Washington finne et grunnlag for å tiltale Julian Assange og Wikileaks, så har USA ikke global jurisdiksjon — selv om de selv liker å tro at de har det.

Wikileaks er svært ubehagelig for makthavere, ikke minst i USA (men slett ikke bare der), fordi forbrytelser og løgner blir avslørt. Forsvaret for regimekritisk informasjonssøking og ytringer som Hillary Clinton så varmt forsvarte for et knapt år siden, fremstår som ynkelig hykleri når de selv får smake den medisin de foreskriver for andre.

Om Wikileaks og/eller Julian Assange skulle bli dømt i USA, så betyr ikke det at deres virksomhet også er ulovlig i Norge. Når det gjelder overføringer i Norge er det norsk lov som gjelder. Skjer overføringen til et annet land vil mottakerlandet selvfølgelig kunne nekte overføring til en virksomhet som er ulovlig etter det landets rett. Men fortsatt har USA ingen rett til å nekte overføringer fra f.eks. Norge til Island så lenge virksomheten er lovlig etter disse to landenes rett.

Man kan mene mye om det Wikileaks gjør. Men det kan vi gjøre om så mange. Spørsmålet er om en som er del av et oligopol som kontrollerer en essensiell infrastruktur bør eller har lov til å gå inn som en politisk aktør og påvirke hvem som skal kunne drive sin virksomhet og hvem som skal utestenges. Visa går inn i en betent sak og stiller seg på makthavernes side. De burde ha holdt seg nøytrale og gjort det klart at de ikke vil bøye av for politisk press.

Spørsmålet jeg vil ta opp her er om Teller opptrer lovlig når de blokkerer disse transaksjonene. Det er en vanskelig øvelse. Gjennom Visa-systemet er det bare mulig å overføre penger til virksomheter som har en konto i Visa-systemet. Jeg har ingen konto som brukersted i Visa-systemet. Så om noen skulle ønske å donere penger til meg og min virksomhet, så er det ikke mulig å gjøre det gjennom Visa-systemet. Jeg kan ikke pålegge Visa eller noen andre å opprette en konto for en virksomhet i Langtvekkistan. Og skulle Visa velge å stenge kontoen til min samarbeidspartner i Langtvekkistan, så må spørsmålet om hvorvidt denne stengningen var lovlig eller ikke avgjøres etter langtvekkistansk lov. Om den ville ha vært lovlig i Norge, vil være uten betydning.

Donasjoner til Wikileaks gjennom Visa har blitt håndtert av Datacell, som etter deres egen beskrivelse av seg selv er et islandsk selskap kontrollert av islandske og sveitsiske interesser. Spørsmålet om nektelsen er lovlig vil derfor i utgangspunktet måtte vurderes etter islandsk rett.

Datacell benytter i følge Dagens Næringsliv betalingsorperatøren Korta. De skriver på sine ikke spesielt oppdaterte engelske nettsider (siste nyhetssak er fra 9. februar 2009) at de opererer i samarbeid med PBS, som nå er en del av det fusjonerte selskapet Nets, som igjen eier Teller. Men etter det Dagens Næringsliv skriver er det Teller og ikke Korta som har håndtert denne saken i forhold til Datacell. Jeg regner derfor Teller som hovedaktøren her.

I sin (norske) brukeravtale har Teller bl.a. følgende vilkår i pkt. 4.1:

“Teller kan med umiddelbar virkning si opp Avtalen eller endre vilkårene dersom:

(…)
• Brukerstedet har oppgitt ukorrekte eller ufullstendige opplysninger om bransjetilhørighet/virksomhet. …
(…)
• Brukerstedet etter Tellers vurdering skader Teller eller Kortselskapenes anseelse/
omdømme.
• Det foreligger rettsstridige eller kriminelle handlinger hos Brukerstedet.”

Holder vi oss fortsatt til DN, kan det synes som om Teller ha påberopt seg det første av de gjengitte punktene: At de driver en annen virksomhet enn det som er oppgitt. I følge DN er det her uenighet mellom partene om hva som faktisk er avtalt om virksomheten.

Det er som nevnt ikke grunnlag for å si at det foreligger rettsstridige eller kriminelle handlinger hos brukerstedet. Men punktet om anseelse og omdømme kan vel også påberopes, skjønt jeg tror omdømmetapet blir langt større ved at de opptrer som politisk aktør og myndighetenes nikkedukke, enn om de hadde hatt ryggrad til å stå oppreist og ikke nekte overføringer til noen som driver lovlig virksomhet.

Jeg kjenner ikke islandsk rett. Utangspunktet må derfor bli hva som ville ha vært situasjonen om de på tilsvarende grunnlag hadde nektet overføring til en kunde i Norge. Spørsmålet her vil være om nektelsen er i strid med finansavtaleloven § 14. Denne bestemmelsen lyder:

Ҥ 14. Avvisning av kunder

(1) Institusjonen kan ikke uten saklig grunn avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingstjenester på vanlige vilkår.

(2) Kunden skal underrettes om avslag uten ugrunnet opphold når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Underretningen om avslag skal inneholde opplysning om tvisteordning som er etablert etter § 4.”

Det var bankenes spesielle stilling i samfunnet, at de driver en virksomhet som ikke kan drives uten konsesjon og betydningen av tilgang til betalingstjenester som særlig ble fremhevet som begrunnelse for denne bestemmelsen.

Hva som er “saklig grunn” gir forarbeidene ikke særlig veiledning om, i alle fall ikke noe som lett lar seg overføre til Wikileaks-saken. Eksemplene som nevnes gjelder stort sett kriminalitet rettet mot den operatør som nekter kundeforholdet. Det er ikke noe som gir holdepunkter for å si at man skal kunne nekte et kundeforhold fordi man ikke liker virksomheten.

Løfter vi blikket opp på europeisk nivå, er spørsmålet om betalingstjenestedirektivet 2007/64/EC regulerer dette. Så langt jeg kan se er det ingen bestemmelser i dette direktivet som omhandler dette direkte. Art 65 omhandler avvisning av betalingsordre, men det gjelder den enkelte transaksjon og ikke hele kundeforholdet.

Generelle konkurranseregler bør være relevante også her. Det er grunn til å spørre om det skjer en usaklig diskriminering av kunder og misbruk av dominerende stilling når en oligopolist opptrer på denne måten.

Hvis Visa driver en praksis hvor de etter eget forgodtbefinnende blokkerer overføringer til organisasjoner de ikke liker, så driver de på en måte kanskje ikke med forskjellsbehandling. Men da undergraver de sin troverdighet som betalingsformidler. Hvis behandlingen av Wikileaks er unik og at  man ikke har stengt overføringer til andre organisasjoner man ikke liker før det eventuelt er klart at virksomheten er ulovlig, da kan det ikke være særlig tvil om at Visa og Teller her driver en usaklig forskjellsbehandling.

Behandlingen av saken er også mildt sagt oppsiktsvekkende. Fortsatt i følge DN mottok Datacell en e-post kl. 22.20 med beskjed om at overføringene ville bli stanset ved midnatt — halvannen time senere. Hvis det hadde vært sant som Teller sier, at problemet var at Datacell kanskje drev en annen virksomhet enn det som var angitt i avtalen, så kan ikke det forsvare et slikt hastverk. Det var ingen akutt fare og det var ikke noe helt nytt som plutselig var blitt avdekket. Om Visa skulle bli skadelidende, så ville skaden allerede ha skjedd. Et par uker fra eller til ville ikke ha spilt noen rolle. De ville heller ikke løpe noen ytterligere juridisk risiko ved p ta seg tid til å vurdere saken (en påstand om slik risiko virker latterlig, gitt at Wikileaks verken er tiltalt eller dømt for noe).

Normal prosedyre ville ha vært å varsle, be om en redegjørelse, eventuelt komme på kontroll, høre Datacells argumenter og deretter treffe en avgjørelse. Det er ikke mulig å se noen saklig eller rimelig grunn til å velge en “steng først og spør etterpå” aksjon hvis målet virkelig bare hadde vært å sikre Visa, ikke å skade Wikileaks. Hvis dette er normal kundebehandling fra Visa og Teller sin side medfører det en betydelig risiko å inngå avtaler med Visa og Teller, da man plutselig og uten forvarsel risikerer å få strupet inntektstrømmen. Hvis det ikke er vanlig kundebehandling når det er tvil om en aktør opptrer i samsvar med avtalen, da er det et eksempel på en forskjellsbehandling som umulig kan være saklig begrunnet.

Visa og Teller har kompromittert seg selv. Det samme har MasterCard, PayPal og Bank of America De fremstår som selskaper uten ryggrad, som man ikke kan stole på om det blåser. Det neste blir vel at de blokkerer overføringer til Amnesty fordi kinesiske myndigheter påstår at de driver ulovlig virksomhet.

Er det noe denne saken viser, så er det at vi trenger konkurrerende systemer — og at disse systemene ikke kan være USA-dominerte. Vi har sett at det i kjølvannet av Wikileaks-forfølgelsene har dukket opp flere andre selskaper som vil sikre at folk som sitter på kompromitterende opplysninger kan lette sin samvittighet på en sikker måte, og de lar seg neppe stoppe. Visa, Teller og de andres forsøk på å kvele ubehagelige debatter ved å strupe pengestrømmen vil sannsynligvis også føre til at man leter etter alternative kanaler for å overføre penger. Jeg ville ikke bli særlig overrasket om vi fremover vil se flere internettbaserte Hawala–lignende systemer, hvis de ikke er der allerede.

PS (lagt til senere):

Det er fristende å spørre om det er vanlig kundebehandling hos Visa og Teller at dersom noen kanskje driver en virksomhet som er lovlig, men ikke helt etter avtalens bokstav, så blir de utestengt med halvannen times varsel og forblir utestengt inntil forholdet er nærmere vurdert. I så fall er det meget risikabelt å ha en forretningsmodell hvor man er ganske avhengig av Visa og Teller.

“Meldingen kom ikke frem til noen av eller alle mottakerne.

Emne: Teller som politisk aktør — Wikileaks

Sendt:      20.12.2010 07:35

Kan ikke nå følgende mottaker(e):

‘peter.wiren@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘dorthe.glenhøj@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘jesper.holme@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘jens.nes@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘kåre.regnarsson@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘haakon.fredriksen@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers”

Den siden det vises til i feilmeldingen er bare en side ved UiO som generelt forklarer hva som kan være grunnen til en slik feil.

PS: Noen sier at det kan være et UiO-problem og at de ikke har hatt problemer med å sende på andre måter. Jeg har forsøkt på nytt med adressene

pwire@teller.com
dglen@teller.com
jholm@teller.com
jnes@teller.com
kregn@teller.com
hfred@teller.com

De meldingene har i alle fall ikke kommet i retur.

Teller er et datterselskap av den danske-norske selskapet Nets, som ble dannet gjennom en fusjon av Bankenes Betalingssentral (BBS) og det danske Pengeinstituttenes Betalissentral (PBS). Teller håndterer korttransaksjoner for Visa, MasterCard og American Express.

Uansett hva man måtte mene om Wikileaks, så er det uhørt at et selskap som Teller blokkerer overføringer dit eller til andre. Wikileaks har ikke blitt dømt for noe, de har ikke en gang blitt tiltalt for noe. Det sitter folk i USA og graver i gamle spionlover og annet for å finne en krok de kan henge Wikileaks på, så langt uten hell. Det åpenbare svaret fra Teller burde ha vært at de ikke blokkerer noe som helst før de eventuelt får en rettsavgjørelse som sier at de skal gjøre det. Og for å blokkere overføringer fra Norge skal det være en norsk avgjørelse. Hva de måtte finne på i USA er irrelevant.

Det åpenbare svaret fra Teller bør være at de ikke tar stilling til mottakernes virksomhet så lenge det ikke foreligger en rettslig avgjørelser om at virksomheten skal blokkeres. Og det er vel typisk at selskapet ikke skriver noe om dette på sine nettsider over aktuelt.

Jeg skulle gjerne vite hvilke andre personer og organisasjoner som Teller på tilsvarende måte overfører penger til.

Jeg er dypt skuffet over Teller og synes ledelsen opptrer prinsppløst og ynkelig. Hvis dere vil si hva dere mener, så si det til ledelsen. Her er de personer i ledelsen som er nevnt på Tellers nettsider:

Peter Wirén
Chief Executive Officer
Telefon: + 47 22 92 84 50
Mobil: + 47 905 92 650
peter.wiren@teller.com

Jesper Holme
Vice President Business Analysis
Telefon: + 47 22 92 84 35
Mobil: + 47 90 85 21 96
jesper.holme@teller.com

Jens A. Nes
Vice President Sales
Telefon: + 47 22 92 86 31
Mobil: + 47 900 99 901
jens.nes@teller.com

Jens A. Nes
Vice President Sales
Telefon: + 47 22 92 86 31
Mobil: + 47 900 99 901
jens.nes@teller.com

““Bank of America joins in the actions previously announced by MasterCard, PayPal, Visa Europe and others and will not process transactions of any type that we have reason to believe are intended for WikiLeaks,” the bank said in a statement.

“This decision is based upon our reasonable belief that WikiLeaks may be engaged in activities that are, among other things, inconsistent with our internal policies for processing payments.””

De slutter seg dermed til PayPal, MasterCard og Visa som har latt seg utnytte som redskap for reaksjonære krefter i USA.

Det har gått rykter om at neste pakke med “cables” fra WikiLeaks vil gjelde finansinstitusjoner, og Bank of America har vært nevnt som en institusjon som har lite å glede seg til når dette kommer. Om dette har påvirket Bank of Americas beslutning, skal jeg ikke spekulere i. Men det er fristende å si at man får håpe at Bank of America får skikkelig juling.

For egen del har jeg ikke noen form for kontakt med Bank of America, og dermed heller ingen kontakt å bryte. Det er lettere å boikotte en bank enn et globalt kortselskap. Jeg håper mange som støtter frihet flytter sine penger fra Bank of America til andre banker.

Heldigvis her det fortsatt mulig å sende penger til Wikileaks. Her kan du lese hvordan du kan overføre penger til Wikileaks.

Vi får høre sannheten, sies det. Men er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Vi får nok sånn noenlunde vite hva disse folkene egentlig mener. Men vi er i modus konjunktiv. Utsagnet sier noe om avsenderen, ikke nødvendigvis noe om verden ellers. En ambassadørs vurderinger er ambassadørens vurderinger, ikke nødvendigvis en korrekt beskrivelse av verden.

Vi får vel tro at faktiske opplysninger stort sett er korrekte, som f.eks. opplysningen om at Oslos fylkesmann Hans Røsjorde skal ha tilbudt den amerikanske ambassadøren hjelp ved å ta «diskret kontakt» med plan– og bygingsetaten. Det er sikkert også riktig at vaktene ved atomreaktoren i Halden ikke er bevæpnet. Det er også mye annet interessant som har kommet fram gjennom Wikileaks. The Telegraphs liste over “Wikileaks’ 10 greatest stories” er ikke oppdatert med det aller siste, men er en påminnelse om at det er langt mer enn tabloid sladder som har blitt kjent på denne måten.

Men når de kommer med sine vurderinger, da er det nettopp vurderinger. Og da er det ingen grunn til å tro at vurderinger bli bedre bare fordi de er foretatt av en usansk diplomant.

Jeg er veldig glad for at sikkerheten ved atomreaktoren “ikke er etter amerikansk standard”, for vi vet at det er bevæpende vakter over alt. Dette oppsummerer på mange måter USAs holdning til verden: Den skal enten være etter “amerikansk standard” (som betyr usansk standard, for Amerika er mye mer enn USA), eller så er det får dårlig. Evne til å forstå at man andre steder tenker og innretter seg på andre måter enn i USA er ikke noen fremtredende usansk egenskap.

At representanter for en administrasjon som delte verden inn i “de som er med oss og fiender”, som aksepterer tortur i sin hellige saks tjeneste, som bevisst  bryter menneskerettighetene, som har løyet overfor hele verden og satt i gang kriger med de samme løgnene som påskudd, kritiserer oss for ikke bare å logre, det er det all grunn til å være fornøyd med.

Selvfølgelig er det interessant å få et usminket bilde av hva de mener.  De kan nok ha et poeng når de sier at nordmenn er selvgode moralister med lav arbeidsmoral. Og Gro Harlem Brundtlands utsagn om at “det er typisk norsk å være god” må være noe av det dummeste en norsk politisk leder har sagt offentlig. Men vi trenger vel ikke utenlandske diplomater for å se dette.

Av barn og fulle folk får vi vite sannheten om hva barn og fulle folk mener. Fra Wiklileaks kan vi få vite sannheten om hva en del diplomater og politikere egentlig mener. Men usanske ambassadører og Wikileaks bringer oss ikke nærmere et svar på spørsmålet om hvilken virkelighet som er den virkelige.

I vesten synes vi det er forferdelig at han som bare vil ha ytringsfrihet og demokrati sperres inne på denne måten. I Kina betraktes han som kriminell. Mens utdelingen skjer sitter grunnleggerene av Wikileaks, Julian Assange, fengslet i England. Han er fengslet for påståtte seksuelle overgrep. Men USA vil også ha ham utlevert, og det er ikke på grunn av de påståtte overgrepene.

USA har ambisjoner om å ta ledelsen i kampen for informasjonsfrihet og et fritt internett.USAs utenriksminister, Hillary Clinton sa bl.a. dette i en tale i Washington:

“In many respects, information has never been so free. There are more ways to spread more ideas to more people than at any moment in history. Even in authoritarian countries, information networks are helping people discover new facts and making governments more accountable.”

Hun fortsatte med å vise hvor viktig dette for sin sjef, president Barack Obama, og sa:

“During his visit to China in November, President Obama held a town hall meeting with an online component to highlight the importance of the internet. In response to a question that was sent in over the internet, he defended the right of people to freely access information, and said that the more freely information flows, the stronger societies become. He spoke about how access to information helps citizens to hold their governments accountable, generates new ideas, and encourages creativity. The United States’ belief in that truth is what brings me here today.”

Internettsensur er en uting, i følge Hillary Clinton:

“In the last year, we’ve seen a spike in threats to the free flow of information. China, Tunisia, and Uzbekistan have stepped up their censorship of the internet. In Vietnam, access to popular social networking sites has suddenly disappeared.”

Men dette var 21. januar 2010, før verden og USA virkelig lærte hva Wikileaks er. I dag er det ikke vanskelig å slutte seg til John Naugthons kommentar i The Guardian om bl.a. noen av disse uttalelsene, hvor han skriver:

“Given what we now know, that Clinton speech reads like a satirical masterpiece.”

Det er ganske interessant å lese denne talen nå, med USA og Hillary Clintons voldsomme angrep på Wikileaks i bakhodet. Ytringsfrihet er en verdi som står sentralt, fortsetter hun:

“As I speak to you today, government censors are working furiously to erase my words from the records of history. But history itself has already condemned these tactics.”

Det er uakseptabelt at noen land forsøker å hindre tilgang til deler av nettverket. Hillary Clinton presenterte “The right to connect” som en ny, grunnleggende rettighet:

“Some countries have erected electronic barriers that prevent their people from accessing portions of the world’s networks. They have expunged words, names and phrases from search engine results. They have violated the privacy of citizens who engage in non-violent political speech. These actions contravene the Universal Declaration on Human Rights, which tells us that all people have the right “to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.” With the spread of these restrictive practices, a new information curtain is descending across much of the world. [min uth.] Beyond this partition, viral videos and blog posts are becoming the samizdat of our day.”

Vi får vel ikke vite hva slags oppfordringer, ordrer, trusler etc som har gått til Library of Congress, Amazon, navnetjenere m.m. for å hindre tilgang til Wikileaks før også disse dokumentene gjøre tilgjengelig gjennom Wikileaks. Men Wikileaks er åpenbart en del av nettet gjerne vil reise et elektronisk gjerde rundt.

Visa, MasterCard og Visa har opptrådt skammelig når de har stengt for overføringer til Wikileaks. Myndighetene i USA skal visstnok ha sagt at det Wikileaks gjør er ulovlig. Så man kan lure på hva det neste er. Vil de stanse overføringer til Amnesty International fordi kinesiske myndigheter sier at de driver ulovlig virksomhet? Ledelsen som har tatt disse avgjørelsene er noen ynkelige knehøner som ikke er voksne for oppgaven. Det selvsagte svaret burde ha vært at det må foreligge en rettslig avgjørelse eller en klar lovbestemmelse for å stanse overføringer, og at man bare vil stanse overføringer innenfor det området avgjørelse gjelder for. En eventuell dom i USA kan f.eks. ikke gjøres gjeldende i Norge.

For USA er ytrings– og informasjonsfrihet så viktig at man gjerne medvirker til lovbrudd i andre land hvor dette ikke respekteres, fortsatt i følge Hillary Clinton:

“We are also supporting the development of new tools that enable citizens to exercise their right of free expression by circumventing politically motivated censorship. We are working globally to make sure that those tools get to the people who need them, in local languages, and with the training they need to access the internet safely. The United States has been assisting in these efforts for some time. Both the American people and nations that censor the internet should understand that our government is proud to help promote internet freedom.”

Har Wikileaks kunnet benytte seg av noen av disse verktøyene?

“Information freedom supports the peace and security that provide a foundation for global progress. Historically, asymmetrical access to information is one of the leading causes of interstate conflict. When we face serious disputes or dangerous incidents, it’s critical that people on both sides of the problem have access to the same set of facts and opinions.”

Dette gjelder ikke bare for myndigheter, men også for private selskaper:

“For companies, this issue is about more than claiming the moral high ground; it comes down to the trust between firms and their customers. Consumers everywhere want to have confidence that the internet companies they rely on will provide comprehensive search results and act as responsible stewards of their information. Firms that earn that confidence will prosper in a global marketplace. Those who lose it will also lose customers. I hope that refusal to support politically-motivated censorship will become a trademark characteristic of American technology companies. It should be part of our national brand. I’m confident that consumers worldwide will reward firms that respect these principles.”

Amazon, PayPal, MasterCard og Visa er nok blant dem som nå vil tape kunder, etter at de lot seg bruke av politiske myndigheter i et forsøk på å sensurere problematisk informasjon.

Hillary Clinton vil også ha en grunnleggende right to connect, og sier:

“The freedom to connect is like the freedom of assembly in cyber space. It allows individuals to get online, come together, and hopefully cooperate in the name of progress. Once you’re on the internet, you don’t need to be a tycoon or a rock star to have a huge impact on society.”

Julian Assange er et klart eksempel på at hun har rett: Man behøver ikke være en tycoon eller rockestjerne for å ha stor innflytelse på samfunnet.

Nå er det ikke lenger informasjon om Kina, men om den administrasjon Hillary Clinton selv er en del av og det er denne administrasjonen som kunne bli krevd til regnskap. Nå har pipen fått en annen lyd. Prinsippet om informasjonsfrihet og betydningen av at folk kan vite hva deres regjeringer gjør har blitt borte. Slike prinsipper er som regel forbeholdt festtaler og ikke praktisk politikk. Nå er det bare fordømmelse av de som i praksis kjemper for informasjonsfrihet.

Media mottar hele tiden lekkede dokumenter som noen av ulike grunner vil holde hemmelig. Det er en viktig del av kritisk og undersøkende journalistikk. Ulovligheter fra folk med makt avsløres på denne måten. Det er slike lekkasjer som førte til Watergate-saken og til avsløringen av Trafiguras håndtering av miljøfarlig avfall, for bare å nevne to.

Det påstås at offentliggjøringene gjennom Wikileaks kan sette folks liv i fare. Men så langt jeg har fulgt med, har man ikke kunne påvise et eneste tilfelle hvor noen har blitt drept eller skadet som følge av disse lekkasjene. Om jeg har forstått det rett, har materialet fra Wikileaks blitt stilt til disposisjon for redaksjoner i kvalitetsmedier som The New York Times, The Guardian, Der Spiegel, Le Monde og El Pais, som har gått gjennom og vurdert hva som kan og bør offentliggjøres.

Vi ser at USA og deres servile klakkører tar i bruk alle skitne triks i sin kamp mot Wikileaks. De sørger for at domenenavn ikke blir fornyet, kastes ut av Amazons nettsky som dermed ble til en regntung uværssky, pengeoverføringer blokkeres, osv. Alt for å hindre det som Barack Obama og Hillary Clinton så varmt forsvarte for mindre enn et år siden: At folk får tilgang til informasjon som ikke setter liv i fare, men som kan sette politiske karrierer i fare.

“Det er full ytringsfrihet i USA så lenge man følger amerikansk lov”, sier Hillary Clinton i en kommentar til at Julian Assange. Eller vent litt… Det var visst kinesiske myndigheter som sa dette i en kommentar til tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Men prinsippet er visst det samme, og det grunnleggende prinsippet er at det meste er greit bare det ikke blir for plagsomt for makthaverne.

Hvis Julian Assange hadde blitt forfulgt av kinesiske myndigheter for å ha avslørt kinesiske statsløgner og krigsforbrytelser ville han ha vært en av vestens helter. Kinesiske myndigheter kunne ha kommet med fraser om full ytrings– og informasjonsfrihet så lenge man følger kinesisk lov, og vi hadde møtt dem med hånflir. Kanskje ville han i dag mottatt Nobels fredspris. Men når det er våre eller våre nære alliertes statsløgner og krigsforbrytelser som avsløres, da kan vi bare by på fordømmelse og ingen priser. For hos oss er det full ytrings– og informasjonsfrihet, men bare så lenge man holder seg innenfor vår lovgivning.

Norge har sine svin på skogen. I 1977 var “Listesaken” den største nyhetssaken i Norge. Ivar Johansen hadde samlet inn navn på 600 ansatte i overvåkningspolitiet. Han hadde benyttet åpne kilder som telefonkatalogen, Politibladet m.m. Politiet stormet redaksjonslokalene til avisen “Ny Tid” og beslagla materialet. Ivar Johansen ble dømt til et års delvis betinget fengsel. Han måte sone 60 dager.

Den nå meget respekterte forskeren Nils Petter Gleditch samlet fra 1977 inn opplysninger om etterretningsstasjoner i Norge. Han opptrådte åpent og baserte seg bare på åpne kilder. For dette ble han dømt for overtredelse av “spionparagrafen”, strl § 90. Annenvoterende i Høyesterett (Rt-1982–436 ) uttaler:

“Selv om jeg har vanskelig for å innse at det av hensyn til fri informasjon om viktige samfunnsspørsmål og av hensyn til forskningens frihet skulle være av vesentlig betydning å kunne samle og publisere slike detaljopplysninger om militære installasjoner som det er tale om i denne saken, må jeg erkjenne at det kan oppstå i og for seg beklagelige kollisjoner mellom det samfunnsmessige behov for hemmelighold som straffeloven § 90 og § 91 hviler på, og andre vesentlige hensyn. Denne sak er den hittil eneste sak her i landet hvor det har vært spørsmål om hvorvidt et forskningsarbeid rammes av de nevnte straffebestemmelser. Etter min oppfatning er det i denne sak viktigst at det blir fastslått at den virksomhet de domfelte har drevet, er ulovlig og straffbar.”

Vi har i Norge fått det som kalles “puslespilldoktrinen”, som innebærer at selv om man har lovlig tilgang til alle brikkene i puslespillet kan det være straffbart å sette disse brikkene sammen.

Ut fra foreliggende rettspraksis kan det se ut som om Julian Assange vil stå sterkere i USA enn i Norge. Men det får legges til at kildevernet har blitt styrket siden disse norske dommene ble avsagt og ytringsfriheten er styrket gjennom revisjonen av Grunnlovens § 100, så situasjonen er kanskje bedre i dag.

For snart 40 år siden, i 1971, begynte New York Times å publisere en serie artikler basert på The Pentagon Papers — en topphemmelig rapport om USAs  politiske og militære innblanding i Vietnam fra 1945–1967. Som dokumentene fra Wikileaks, avslørte rapporten og artiklene basert på denne at myndighetene i USA ikke bare hadde løyet overfor folket, men også overfor Kongressen.

Myndighetene gikk til sak mot New York Times og Washington Post. Saken endte i Supreme Court, hvor avisene ble frikjent, se “New York Times Co. v. United States, 403 U.S. 713″ . Det er denne avgjørelsen som er hovedgrunnen til at eksperter i USA mener at myndighetene vil ha en dårlig sak mot Wikileaks. Man reiste også til tale mot Daniel Ellsberg, som hadde lekket dokumentene. Også han ble frifunnet, men om jeg har forstått det rett skyldes dette mer dårlig håndtering av saken fra påtalemyndighetene enn at han fikk medhold i realiteten.

Man kan mene mye om Wikileaks og om Julian Assange. Men det rettferdiggjør ikke de voldsomme reaksjonene.

Det kan godt hende at Julian Assange er en drittsekk som har behandlet noen damer dårlig. Men det står ikke til troende at saken fra Sverige ikke er påvirket av diskusjonen rundt Wikileaks. Julian Assange har hatt sex med to damer, men de er uenige om hvorvidt det skjedde frivillig eller ikke. Det står påstand mot påstand. Og i denne situasjonen vil nok gjerne samtykke gis ved det som i jusen kalles konkludent adferd. En del av spillet kan være at man gjør seg litt kostbar og ikke vil virke “billig”, og signalene kan være ganske tvetydige.

Det er vanskelig å vite hva som faktisk skjedde. Men den ene av de som mener seg krenket har ikke akkurat styrket sin troverdighet når hun et døgn etter at den angivelige voldtekten skal ha funnet sted skriver på Twitter at hun og Julian Assange skal på kräftskiva, og at hun er sammen med verdens kuleste mennesker. Disse meldingene har hun senere forsøkt å slette — men Internett glemmer ikke. Man skal ha samtykke. Men om man etterpå skulle angre, så kan ikke samtykket trekkes tilbake med tilbakevirkende kraft.

Uansett realiteten i denne saken, så er det ikke vanlig at en som er anklaget for noe slikt blir gjort til en av verdens mest ettersøkte personer. Og det er neppe en plutselig omsorg for kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som gjør at USAs forsvarsminister uttrykte tilfredshet med at Julian Assange ble arrestert i England.

Etter “Debatten” i går, 9. desember 2010, er jeg litt mer beroliget når det gjelder Norge. Det var ikke noe av den “korsfest — korsfest” stemningen som vi leser om fra USA. Jeg håper at stemningen i England og Sverige er mer lik det vi fikk se i “Debatten” enn det vi ser fra USA.

[Et inskudd som jeg hadde tenkt å ta med, men glemte i første omgang: Bård Vegar Solhjell har en meget godt kommentar på sin blogg:

“Er vi totalt ute av stand til å halde ein spegel opp foran oss sjølve og sjå korleis dette ser ut, berre dagar før vi skal dele ut fredsprisen til Liu Xiabo?”

Jeg tar også med en henvisning til dagens leder i Morgenbladet: Wikileaks må forsvares.  Og jeg skulle selvfølgelig hatt med en henvisnings til Jon Wessel-Aas’ utmerket blogginnlegg “Når “krig er fred” oppleves informasjonsfrihet som terror”. ]

Vi lever i et slags demokrati, selv om noen synes å ville glemme det fra tid til annen. Systemet kan ha mange svakheter. Men det er i alle fall ikke mulig — eller i alle fall svært vanskelig — for våre myndigheter å putte en brysom person i et fengsel og sørge for at folk flest ikke får høre om det. Paniske maktpolitikere, med USA i spissen, er i ferd med å gjøre Julian Assange til martyr.

Vi kan nå lese at det planlegges flere tjenster som vil være alternativer til Wikileaks. Og det planlegges sikkert tjenester som vi ikke kan lese om i Aftenposten. Wikileaks vil være som et mangehodet troll. Hugger man av et hode vokser to nye ut. Myndighetene vil kanskje vinne noen slag, men de vil tape krigen.

I forbindelse med reklamekampanjer som gir et falsk bilde av norsk landbruk anbefaler jeg også Anne Vikens blogginnlegg “Nei til Tines lögnaktige produktreklame, ja til kyr på beite”. Anne Viken er veterinær, og har således gode faglige forutsetninger for å mene noe om dyrehold i norsk landbruk. Men det er ikke landbruk som er tema denne gangen.

31. august 2010 mottok Christoffer Biong brev fra MatMerk ved advokat Nina Hegdahl med krav om at han sluttet å bruke logoen, her gjengitt fra hans innlegg Trues med søksmål av Nyt Norge. Brevet lyder:

“Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE

Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.”

Jeg vil si at dette er typisk eksempel på advokatbrev som bryter med god advokatskikk: Man fremsetter ubegrunnede påstander om at en virksomhet er ulovlig, kombinert med trusler dersom bruken ikke opphører. Folk som er ukjent i jusens irrganger kan bli skremt av slikt, noe mange advokater spekulerer i.

Men temaet denne gangen er heller ikke god advokatskikk. Den andre saken er det av alle Dagbladet som står for, ikke som anklaget, men som anklager. Trygve Aas Olsen ga ut boken “Sex, drap og dårlig ledelse” på Kagge forlag. Boken handler om hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse.

På omslagsbildet har man brukt Dagbladets logo i undertittelen “Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse “. Dette var satt sammen med et bilde som inkluderte en typisk Dagbladet-forside med hovedoppslaget “Her er nordmenns ville sex-liv”. Om jeg har forstått det rett var dette den forsiden under dagens redaktør, Lars Helle, en forside som fikk den gamle ringrev Knut Haavik til å spørre om det var “Aktuell rapport”.

Dagens Næringsliv kunne 3. september 2010 melde at Dagbladet ville stoppe boken. (Saken er så vidt jeg kan se bare i papirutgaven, s. 68, ikke i nettutgaven.) Begrunnelsen var at bruken av Dagbladets logo i setningen  “Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse”. Dagbladet mener at denne bruken av logoen ulovlig, og at boken derfor må stanses.

Det er grunn til å stoppe opp ved dette, før vi går inn i den jusen som gjelder bruk av logo som sådan. En avis, som i alle fall en gang i tiden likte å fremstille seg selv som uredd og kritisk, vil bruke denne type juridiske knep for å stanse andres ytringer når disse er kritiske mot Dagbladet.

Vi ser ofte at ingen er så redde for åpenhet, og er så selvhøytidelige og så selvrettferdige som pressen. Men jeg hadde ikke ventet at Dagbladet skulle falle så dypt. Så for å markere en solidaritet med de som anklages for ulovlig logobruk og trues av de som ikke liker kritisk omtale av seg selv, pynter jeg dette avsnittet med Dagbladets logo.

Jeg har ikke sett brevet fra Dagbladet eller Dagbladets advokat, Frode Elgesem, til Kagge. Jeg kjenner ikke den saken ut over omtalen i DN. Men i følge DN er det blant annet et spørsmål om sitatrett.

Når jeg nå skal gå inn reglene rundt bruk av logo, så må jeg understreke at varemerker ikke er et område jeg arbeider mye med. Så jeg beveger meg ut på tynn is her.

En logo kan være et åndsverk, og da vil bruk av logoen være opphavsrettslig vernet. Men det er vanskelig å tenke seg at logoene til “Nyt Norge” og Dagbladet skal være vernet som kunstverk. Om så skulle være, så må også opphavsretten til tider vike for ytringsfriheten, noe jeg tidligere har kommentert tidligere her i del 1 og del 2. Og uansett vil nok logobruken her være innenfor den opphavsrettslige sitatretten.

Et varemerke er et kjennetegn. I utgangspunktet hadde det et betydelig preg av forbrukerbeskyttelse. Man skulle vite hvem som hadde produsert varen. En Rolex® skulle være produsert av Rolex®, ikke av en eller annen kopiprodusent. Men etter hvert har vern av renommé og vern mot urimelig konkurranse fått større betydning. Begge elementer har vært der hele tiden, men vernet av produsent (kjennetegnsinnehaver) er nok i dag langt mer fremtredende enn hensynet til forbrukeren.

Eneretten til varemerke er angitt slik i varemerkeloven § 1, første og annet ledd.

§ 1. Enerett til varemerke mv.

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

En forening eller annen sammenslutning kan oppnå enerett for sine medlemmer til å bruke et felles varemerke for varer eller tjenester i næringsvirksomhet (kollektivmerke). Myndighet, stiftelse, selskap eller annen sammenslutning som fastsetter normer for eller fører annen kontroll med varer eller tjenester, kan oppnå enerett til å bruke et varemerke for slike varer eller tjenester som normene eller kontrollen gjelder (garanti– eller kontrollmerke). Varemerker som nevnt i leddet her kalles fellesmerker.

“Nyt Norge” er et fellesmerke som omfattes av andre ledd.

Eneretten gjelder altså bruk som kjennetegn, det skal være for varer eller tjenester, og det skal være i næringsvirksomhet.

Varemerkeinnehaveren har en enerett til å bruke varemerket som kjennetegn som identifiserer egne varer og tjenester. Man må ha med seg at hovedpoenget er at andre ikke skal kunne bruke varemerket på en måte som gir grunnlag for forveksling. Jeg kan ikke etablere en journalistisk virksomhet og kalle den Dagbladet, det ville være å bruke Dagbladet som kjennetegn på min virksomhet. Men jeg kan omtale Dagbladet, og i den sammenheng bruke ordet Dagbladet for å identifisere den publikasjon jeg omtaler. Det er gråsoner her. Hvis jeg i en omtale av egen publikasjon at “folk som savner den gode Dagbladet-journalistikken”, de som savner “Dagbladets sjel” osv vil kunne finne det de har savnet i min publikasjon, da bruker jeg Dagbladets varemerke for å gi identitet til mitt produkt. Men det er ikke det Trygve Aas Olsen har gjort i sin bok.

Forlagsvirksomhet er næringsvirksomhet. Det samme kan nok en blogg være, men her er det igjen mange gråsoner. Men i de to aktuelle tilfellene er det vanskelig å se at de to varemerkene brukes som kjennetegn for virksomheten.

I nettdebatten har noen festet seg ved formuleringen i varemerkeloven § 11, første ledd:

“Ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold har skriftets forfatter, hovedredaktør, utgiver og forlegger plikt til, etter krav fra innehaveren av et registrert varemerke, å sørge for at merket ikke blir gjengitt uten at det samtidig fremgår at det er beskyttet ved registrering.”

Det har i denne sammenheng vært vist til at forarbeidene sier at dette er for å hindre degenerering. Dette kan lett misforstås, og det er derfor grunn til å si litt om hva som menes med degenerering i varemerkesammenheng.

For at et varemerke skal kunne registreres må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette konkrete produktet fra lignende produkter. WordPress og Blogspot er distinkte betegnelser som identifiserer bestemte produkter og tjenester. Om man bare skulle kalle sitt program for Bloggprogrammet, så ville det være en generell typebetegnelse og ikke en distinkt betegnelse for et bestemt program. Noen ganger går varemerker i praksis over fra å være betegnelse på et bestemt produkt til å bli en generell typebetegenelse.

Cheeseburger er visstnok et registrert varemerke for McDonald. De har ikke gjort noe forsøk på å forsvare det. Men da franske språkfanatikere på 90-tallet fikk vedtatt at man ikke kunne bruke annet enn franske produktbetegnelse på produkter som skulle markedsføres i Frankrike, måtte man gjøre unntak for registrerte varemerker. Og da trakk McDonald dette varemerket opp av hatten, og viste til at dette var et registrert varemerke. Jeg refererer dette etter hukommelsen, så jeg garanterer ikke at eksempelet faktisk er helt korrekt. Men det betyr ikke så mye her. I dag er cheeseburger en generell betegnelse for en hamburger med smeltet ost på. Varemerket Cheeseburger er degenerert, og er ikke lenger distinkt. Det er mange eksempler. Vi kan høre folk bruke ord som xerox-kopi, uavhengig av hva slags kopimaskin man har brukt. Og Coca Cola følger med på at den som bestiller en Coke skal få Coca Cola, og ikke f.eks. en Pepsi. Ber man om en Coke og stedet ikke har Coca Cola, så skal de spørre om de f.eks. vil ha en Pepsi i stedet. Coca Cola vokter sitt varemerke mot degenerering.

Man kan merke seg at § 11 ikke sier noe om at man har rett til å gjengi varemerker i slike sammenhenger, bare om hvordan dette må gjøres. Jeg har ikke funnet noen begrunnelse for dette, men det ganske åpenbare er at varemerket her ikke brukes som kjennetegn, og at det følgelig er en bruk som faller utenfor varemerkeinnehaverens enerett.

Vi finner heller ingen bestemmelse om sitat, og jeg antar det er av samme grunn: Når man siterer brukes ikke varemerke som kjennetegn, i alle fall ikke når det brukes i journalistisk sammenheng. (Bruk i sammenlignende reklame er noe annet.) Man får beskyttet et varemerke for å få vern mot urimelige konkurranse, ikke for å beskytte seg mot kritikk.

Jeg finner ikke mange holdepunkter for å skille mellom logo (grafiske kjennetegn) og ordkjennetegn for så vidt gjelder bruk av varemerker. Birger Stuevold Lassen skriver i sin bok om varemerker (2. utg 1997, s. 238) at man ved sammenlignende reklame må nøye seg med å benevne varemerkene, og ikke bruke logoen. Men igjen gjelder dette bruk i markedsføring, ikke i kritisk omtale.

En begrensning i retten til å gjengi varmerker, enten det er som ordmerke eller logo, må kunne forsvares i forhold til ytringsfriheten. Det vil si at den må kunne forsvares i forhold til dette i Grunnloven § 100:

“Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.”

Videre Den europeiske menneskrettskonvensjonen art 10, paragraf 2:

“The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.”

Retten til å ytre seg trenger ingen begrunnelse. Det er eventuelle begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes — selv om det også vil bli en avveiing mot ytringens betydning.

For at man skal kunne nekte bruk av varemerke og logo i forbindelse med kritisk omtale må man altså kunne vise til at et slikt forbud er “necessary in a democratic society” og at inngrepet lar seg forsvare “holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”.

Jeg har ikke funnet noe norsk praksis som berører dette. Jeg har så langt ikke gått gjennom praksis fra Menneskerettsdomstolen, og vet derfor ikke om det kan være relevante dommer derfra.

Men ser vi på de to konkrete tilfellene, så må man kunne si om “Nyt Norge” et her bør ikke gjengivelse av logo bare være tillatt, den er helt nødvendig i den aktuelle sammenhengen. Kritikken retter seg mot en kampanje hvor logoen som kvalitetsmerke er det sentrale elementet. Det vil knapt være mulig å identifisere kampanjen på annen måte enn ved å gjengi logoen i en eller annen form.

Bruken av logo på omslaget til “Sex, fyll og dårlig ledelse” er vel ikke like nødvendig. Men det er som sagt ikke avgjørende. Noe av det jeg virkelig ser fram til med spenning er hvordan Dagbladet vil argumentere for at det er “necessary in a democratic society” at man forbyr gjengivelse av logo i forbindelse med kritisk omtale av en bedrift, og at det lar seg forsvare “holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”. Da vil Dagbladet virkelig fremstå som ytringsfriheten arme ridder.

Jeg er uenig i det resultat Høyesteretts flertall har kommet til i Mauseth-saken og har tidligere sagt meg enig i lagmannsrettens avgjørelse. En slik uenighet må man kunne leve med. Men flertallets begrunnelse er meget svak. Både tingretten og lagmannsretten begrunner sine avgjørelser bedre enn Høyesterett. Vi har fått en avgjørelse som er uklar og som derfor gir liten veiledning for fremtidige saker, og det er en avgjørelse som kan få alvorlige konsekvenser om den blir retningsgivende for fremtidig praksis. Jeg minner om sakens faktum. Filmen “Kill Buljo” parodierer en rekke kjente filmscener, deriblant den omstridte samleiescenen fra “Brent av frost”. I forbindelse med lanseringen av “Kill Buljo” viste NRK klipp fra denne og klipp fra noen av de filmer som blir parodiert, derblant den omstridte scenen fra “Brent av frost”. Det dreide seg om ca 10 sekunder, og spørsmålet er om NRK burde ha kuttet klippet to sekunder tidligere slik at man ikke fikk se Gørild Mauseth naken forfra. Retten vurderer først spørsmålet om hvorvidt utøvende kunstners vern forutsetter at det som fremføres i seg selv har verkshøyde. Høyesterett konkluderer med at den utøvende kunstners vern er uavhengig av om det som fremføres er et åndsverk. Dette har jeg ingen problemer med. Det ville være problematisk om en dansers fremføring ikke skulle være vernet selv om den dansen som fremføres ikke vil være vernet som et koreografisk verk. Men det har marginal betydning i forhold til selve sitatretten og denne rettens grenser. Åvl § 3 annet ledd, om tilgjengeliggjøring som er krenkende  gjelder også for sitat, og den gjelder for utøvende kunstnere. Dette påpekes av dissenterende dommer i avsnitt 61, hvor han skriver:

“Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke vært påberopt.”

Når dette ikke er påberopt må vi kunne legge til grunn at sitatet i seg selv ikke er krenkende, heller ikke i den sammenheng det ble benyttet eller måten det ble presentert på. Åndsverkloven § 22 lyder:

Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Sitatretten er viktig for ytringsfriheten og den allminnelige diskusjonsfrihet. Førstvoterende legger i avsnitt 38 til at “sitater brukes også for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk”. Førstvoterende er ikke tydelig på om dette er en konstatering av faktum, eller om han også mener at det er berettiget å sitere med slikt formål. Jeg velger å legge den siste forsåelsen til grunn, selv om det kan være noe vanskelig å forene dette med det strenge krav flertallet baserer seg på i forhold til at sitatet skal være nødvendig i forhold til formålet. Det er ikke omstridt at man kan sitere fra alle typer åndsverk, også filmverk. Det er heller ikke omstridt at den aktuellle filmsekvensen ble fremført som sitat, og at sitatet ble brukt i en sammenheng hvor man kunne gjøre bruk av sitatet. Spørsmålet er om dette skjedde i samsvar med god skikk og  i den utstrekning formålet betinger. Førstvoterende skriver i avsnitt 36 at de to vilkårene i noen grad vil gli over i hverandre. Det er riktig nok. Men i motsetning til lagmannsretten gjør førstvoterende ikke noe reelt forsøk på å skille mellom de to. Likevel fremstår det som relativt klart at førstvoterende først og fremst har vurdert om NRK har sitert mer enn det formålet betinger. Den som siteres skal ikke kunne bestemme hvem som får sitere og i hvilke sammenhenger. Man skal ikke kunne hindre kritikk ved å nekte kritikere å sitere det som kritiseres. Alle som gjør, sier eller skriver noe offentlig vil før eller siden gjøre noe man gjerne skulle ha sett ugjort. Men vi kan ikke slette historien, heller ikke uheldige episoder fra våre egne liv. Det er åpenbart at Gørild Mauseth hadde betenkeligheter med å spille inn den omstridte scenen. Men hun valgte å gjøre det og den er gjengitt offentlig som en del av filmen. Da blir hennes betenkeligheter irrelevante. Dette utgangspunktet slår Høyesterett fast i avsnitt 44, hvor det heter:

“Det er videre på det rene at den omstendighet at den siterte motsetter seg gjengivelse, ikke hindrer sitering. Det er derfor ikke avgjørende ved formålsvurderingen at Mauseth opplevde visningen belastende.”

Det er likevel vanskelig å tro at dette ikke har hatt betydning i saken — ut over det selvfølgelige at det ikke hadde blitt noen sak om Gørild Mauseth ikke hadde motsatt seg bruken av det omstridte filmklippet. I avsnitt 46 skriver førstvoterende følgende:

“Jeg tilføyer at det var kjent for NRK også før innslaget ble vist at Mauseth motsatte seg at denne sekvensen ble sendt. Dette fremgikk av intervjuer med den programansvarlige i forbindelse med pressedekningen etter den omstridte sendingen. Mauseth hadde dessuten protestert da NRK i 2005 viste deler av « Brent av frost » hvor hun kunne sees naken, og hennes syn var omtalt i et intervju med Dagbladet et par måneder før programmet « Store Studio ». Inkluderingen av innslaget på nettet førte videre til en risiko for spredning av nakenbilder av Gørild Mauseth, til tross for hennes frykt for at dette skulle skje. NRK var kjent med det. I lys av det jeg har uttalt om formålet, kan det også spørres om det ble sitert i samsvar med « god skikk », uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.”

Hvis førstvoterende hadde holdt fast ved sitt utgangspunkt ville det meste av dette ha vært unødvendig. Det er ingen grunn til å nevne i begrunnelsen forhold som ikke er relevante for avgjørelsen. Her kommer en av svakhetene i førstvoterendes begrunnelse til overflaten. Man kunne ha diskutert om hvorvidt det at den siterte motsetter seg bruken er relevant for spørsmålet om sitatet er i samsvar med “god skikk”, slik det også antydes i det siterte. Det er åpenbart at den som siteres ikke skal kunne styre sitatbruken. Men jeg utelukker ikke at dette vil være et relevant moment om man nærmer seg grensen for hva som skal regnes for god sitatskikk. Det kan kanskje tenkes situasjoner hvor sitatet ikke er krenkende i forhold til § 3, men likevel gå ut over grensene for god skikk. Derimot kan jeg ikke se at dette kan være relevant i forhold til spørsmålet om man siterer ut over det som er nødvendig for formålet. Men når førstvoterende ikke skiller mellom de to problemstillingene, og heller ikke gjør det klart om det er et relevant moment eller ikke, får vi lite veiledning. Det siterte avsnittet er også uklart ved at førstvoterende her trekker inn tilgjengeliggjøring på nettet, uten at vi får vite om det er sitatet på nettet eller sitatet generelt som kan tenkes å være i strid med “god skikk”. Uansett tyder dette på at NRKs kunnskap om at Gørild Mauseth motsatte seg bruk av sekvensen har hatt betydning, til tross for uttalelsen i avsnitt 44. Hovedspørsmålet var om NRK viste mer enn det som var nødvendig for formålet. Alt var del av den samme scenen. Det var ikke spørsmål om hvorvidt selve scenen kunne vises som sitat og det var ikke slik at man viste klipp fra scener som ikke var blitt parodiert. Dette omtales i dommens avsnitt 42 og 43:

“(42) Programmets visning av sekvensen fra filmen « Brent av frost » varte lenger [enn andre klipp som også ble vist], med samleiescenen fulgt av de to sekundene hvor Mauseth vises naken. Jeg finner det klart at NRK kunne vise samleiet. Derimot foreligger det ingen tilfredsstillende forklaring på at den etterfølgende nakenscenen ble tatt med. For Høyesterett er det anført at det var ønskelig å sammenligne originalens vakre og naturlige uttrykk med parodiens påkledde og uromantiske etterligning. At dette neppe var bakgrunnen for hva man valgte å sende, fremgår av NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven:

« Når NRK likevel har fattet en redaksjonell beslutning om å dekke til deler av sitatet i programmet, slik dette er gjort tilgjengelig på NRKs nettsider, så er det for å vise imøtekommenhet overfor skuespiller Gørild Mauseth. NRK har da lagt avgjørende vekt på at skuespilleren selv — slik det er formidlet — synes å oppleve publiseringen av den aktuelle nakenscenen som særskilt kompromitterende, og at tildekkingen i denne konkrete sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål. »

(43) Denne uttalelsen bekrefter etter mitt syn at det ble sitert fra originalfilmen i en videre utstrekning enn det som fulgte av formålet. At det dreide seg om en kort overskridelse — to sekunder — kan etter mitt syn ikke være avgjørende. Det gjør heller ikke overskridelsen rettmessig at det kunne vært sitert for andre formål. Sitatretten er begrenset av formålet, som må vurderes i lys av de konkrete omstendigheter.”

Det kan synes som om førstvoterende her mener at hvis man kunne ha klart seg uten sitatet eller med en mindre del uten at formålet vesentlig reduseres, så går man ut over grensen for sitatretten. Skal man legge dette til grunn blir sitatretten snever og mange sitat ulovlige. Det er ikke ofte sitatet er absolutt nødvendig, og det er vanskelig å kombinere et så strengt krav med at man kan sitere for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk. Man kan alltid referere og parafrere. Bare når man direkte diskuterer det siterte eller når noen ikke vil vedkjenne seg sine uttalelser er det helt nødvendig å sitere direkte. Det er også for strengt når man skal kunne gi “tilfredsstillende forklaring” på hvorfor man ikke kuttet scenen tidligere. Man gjør et valg ut fra hva man synes fungerer best, uten noen inngående vurdering av hvor mye som skal med. Når utgangspunktet er at sitatet i utgangspunktet er berettiget uten de omstridte delene og de omstridte delene i seg selv ikke er krenkende, bør det være begrensningen som må begrunnes. Man må, slik lagmannsretten og disstenterende dommer i Høyesterett påpeker (se Høyesteretts dom avsnitt 54), anvende en viss romslighet. At parodien ikke hadde en tilsvarende sekvens som de omstridte to sekundene bør heller ikke tillegges stor vekt. Når man stiller to filmscener opp mot hverandre på denne måten må det også være mulig å få fram ulikheter mellom de to scenene, noe som ikke kommer fram om man bare kan sitere det som er likt. Førstvoterende fortsetter med sine strenge krav til å påvise sitatets begrunnelse i avsnitt 45:

“… Som det fremgikk av utsnittet som ble vist under ankeforhandlingen, inngikk riktignok samleiescenen og nakenscenen i en større sammenheng. Men etter mitt syn bidro ikke visningen av nakenscenen til noen økt forståelse av denne helheten — som utspant seg både før og etter de aktuelle scener. « Store Studio » var et underholdningsprogram, som på NRKs hjemmeside er beskrevet som et « talkshow med kveldsstemning, levende musikk og aktuelle gjester fra kulturlivet ». Verken nakenscenen eller filmklippet for øvrig ble problematisert eller debattert i studio. Det kan ikke sees at de siste to sekundene hadde noen betydning verken for en videre diskusjon i samfunnet eller for å illustrere klippet fra « Kill Buljo ».”

Det stilles strenge krav hvis man, i en situasjon der sitat i utgangspunktet er berettiget, må påvise at hver enkelt del av sitatet skal bidra til økt forståelse av helheten og/eller ha betydning for den videre diskusjonen i samfunnet — med en prislapp på 150.000 om man trår litt feil i denne vurderingen. Førstvoterende drøfter ikke konsekvenser i forhold til diskusjonsfrihet, redaksjonell frihet og ytringsfrihet. De to sekundene kostet NRK 110.000 kr i erstatning og 45.000 kr i oppreisning. Fra andre rettsområder som berører ytringsfriheten vet vi at man ikke opererer med så strenge grenser. I saker om ærekrenkelse aksepterers at et uriktig og i utgangspunktet ærekrenkende utsagn likevel ikke alltid pådrar ansvar når det er basert på et forsvarlig journalistisk arbeid, se sak om Tønsbergs Blad EMDN-2004–510.  Tankegangen er at hvis man skal balansere på hårfine grenser med store konsekvenser dersom man trår litt feil, da blir risikoen for høy. Resultatet kan lett bli en uønsket selvsensur hvor man passer på å holde seg på veldig trygg avstand fra ytringsfrihetens grenser — for sikkerhets skyld. Når det gjelder sitater mener Høyesteretts flertall tydeligvis at vi skal balansere på denne grensen, også når det gjelder sitat som ikke i seg selv er krenkende og hvor grensen mellom det lovlige og ulovlige er hårfin. To sekunder feil, og det koster 155.000 kr. Dette er ikke prisen for en krenkelse, men for å gjengi to sekunder mer enn det som var strengt nødvendig av et ellers berettighet sitat. Når det gjelder sitatretten og dens grenser har dissenterende dommer Matheson formulet et etter min mening utmerket votum, og jeg velger å gjengi det meste av dette:

“(54) Det må ved anvendelsen av åndsverkloven § 22 tillegges betydning at lovgiver i Ot.prp.nr.15 (1994–1995) pekte på at den rettslige standarden som sitatretten bygger på, reiser avgrensningsproblemer, og at den nærmere fastleggelse av hva som er et lovlig sitat bør være opp til domstolene. Denne måten å regulere sitatretten på tilsier etter min oppfatning at bestemmelsen må anvendes med en viss romslighet. Mitt utgangspunkt er etter dette at man bør være varsom med å benytte et for finmasket mål ved avgjørelsen av hva formålet betinger. (55) Ved den konkrete bedømmelsen legger jeg vekt på at de to omtvistede sekundene etter min oppfatning fremstår som en del av samleiescenen og således inngår i en helhet. Det er når den mannlige skuespilleren flytter seg fra Mauseth at hun vises naken. (56) Innslaget ble vist etter at filmskaperne av « Kill Buljo » var intervjuet om sin idé og de scener fra filmens verden som hadde inspirert dem til harselas. Sitatet var således plassert innenfor det jeg vil kalle en magasin-ramme. (57) Selv om formålet med visningen først og fremst var å sette parodien i perspektiv til originalscenen i « Brent av frost », gjorde magasin-rammen at en del av sitatets kontekst lå tett opp mot filmomtale. Denne delen av konteksten har — innenfor det jeg allerede har uttalt om normen for lovtolkningen — etter min oppfatning en viss betydning for hva formålet betinger. (58) Jeg legger her til at vurdert som filmomtale vil det grensedragningsspørsmål som foreliggende sak konkret reiser, antakelig ikke oppstå. Om filmomtaler i fjernsynsprogram, viser jeg til Vyrje, Vennebog til Mogens Koktvedtgaard (1993) side 124 der det heter: « Slike sitater kan skje helt naturlig og lojalt, for eksempel i forbindelse med drøftelser av filmkunstneriske spørsmål eller ved presentasjon av nye kinofilmer m.v. i et fjernsynsprogram. » (59) Slik foreliggende sak ligger an, finner jeg det naturlig å se hen til dette når lovligheten av sitatet innenfor en magasin-ramme skal bedømmes. (60) Ut fra de momenter jeg har pekt på finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på at parodien som ble vist i tilknytning til originalen, ikke inneholder en sekvens som motsvarer sekvensen der Mauseth setter seg opp og vises naken forfra. Jeg ser det derfor slik at førstvoterende i sin bedømmelse legger et for finmasket mål på bedømmelsen av hva formålet betinger etter åndsverkloven § 22. (61) Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke vært påberopt. (62) NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven fordi « tildekkingen i denne konkrete sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål », endrer ikke min bedømmelse av at sitatet var lovlig. Uttalelsen er avgitt i tilknytning til publiseringen i nettutgaven, og kan ikke begrunne at det som ble vist ligger utenfor lovens standard. (63) Jeg kan heller ikke se at sitatet blir ulovlig fordi det er lagt på nettet med spredningsfare. Bedømmelsen av lovlighet flyttes etter min oppfatning da til et spørsmål som ligger utenfor den rettslige standarden åndsverkloven bygger på, og der andres misbruk trekkes inn i vurderingen av om sitatet er lovlig.”

Det har hendt før at mindretallets votum har blitt stående som retningsgivende for etterfølgende praksis. Det bør bli tilfellet også når det gjelder sitatretten. Grunnlaget for erstatning og oppreisning er også høyst underlig. Tingretten baserte beregningen på at åvl § 45c var overtrådt. Tingretten skriver om dette på s. 25 i sin dom:

“Utmålingen av oppreisningsbeløpet vil kunne avhenge av om kravet bygger på § 22 eller § 45c. Ved at begge grunnlag her er funnet oppfylt, skjer utmålingen på det grunnlag som er gunstigst for Mauseth; dvs § 45c.”

Dette ble forkastet av lagmannsretten, og slik jeg forstår saken er dette punktet ikke påanket. Høyesterett opprettholder her en utmåling basert på et grunnlag som er rettskraftig avvist, uten å diskutere andre grunnlag og om tingrettens forutsetning om at de ulike grunnlagene kan føre til ulike resultater er holdbar. Det er for meg uforståelig at erstatning og oppreisning kan utmåles på denne måten, og det gir i alle fall ikke noen veiledning for hvordan fremtidige saker skal behandles. Tingretten la til grunn at det forelå forsettlig overtredelse. Høyesterett har, uten noen nærmere begrunnelse, endret dette til grov uaktsomhet. Det har ingen betydning for resultatet. Men begrunnelsen er meget problematisk. Vurderingen av om det foreligger forsett eller uaktsomhet knytter seg til selve handlingen, ikke til krenkelsen. Det er lettere å eksemplifisere fra andre områder. Den som opptrer uforsiktig kan komme til å skade noe eller noen, endog drepe noen. Det var ikke meningen å gjøre skade, men det var en utilsiktet om enn påregnelig konsekvens av den uforsiktige handlingen. Det foreligger ingen uforsiktighet fra NRKs side. De gjorde et bevisst valg og de visste også at Gørild Mauseth motsatte seg at det omstridte filmklippet ble vist. Det kan ikke være tvil om at det var en forsettlig fremføring av det aktuelle filmklippet. At man ikke hadde til hensikt å overskride sitatrettens grenser, er et helt annet spørsmål. Det knytter seg til den rettslige vurderingen, og her er det ikke plass til noen uaktsomhetsvurdering. Jeg kan ikke se at man kan basere avgjørelsen på grov uaktsomhet uten at man trekker inn at det foreligger en grovt uaktsom rettsvillfarelse, hvilket ikke bør være relevant i denne sammenhengen. Man gjorde et bevisst valg, handlet ut fra dette og overtrådte med det en rettslig grense. Da foreligger det forsett, uavhengig av hvordan man vurderte den rettslige grensen (eller om man ikke vurderte den i det hele tatt). Hva har så Gørild Mauseth oppnådd med denne saken? Hun har i alle fall oppnådd at det hun alltid vil bli husket for er den omstridte fiskesex-scenen. Hun lider samme sjebne som “Gustav” i “To mistenkelige personer”. Han  gikk til sak for å få stanset filmen fordi han ikke ønsket oppmerksomhet om sin person og sin rolle i “Lensmannsdrapet”. Dermed fikk han masse oppmerksomhet mens saken pågikk og skrev seg for all ettertid inn i norsk retts– og kulturhistorie. Dommen sier ikke at det omstridte filmklippet ikke kan fremføres som sitat. Den sier bare at det var uberettighet i den sammenheng hvor NRK benyttet sitatet. Den omstridte scenen kan fortsatt siteres i andre sammenhenger og for andre formål — f.eks. når formålet er å diskutere sitatrettens grenser. Når glemselens slør ellers måtte ha senket seg over de to filmscenene kan jeg ikke forstå annet enn at det må være berettiget å gjengi de to sitatene for å tydeliggjøre Høyesteretts avgjørelse. Også NRK må kunne gjengi dette i forbindelse med omtale av Høyesteretts dom. Jeg minner om at det ikke er nedlagt noe generelt forbud mot å gjengi de omstridte to sekundene med en naken Gørild Mauseth.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Det er en underlig moralisme at man aksepterer virksomheter, men ikke at man tjener penger på det. Vi har det for privatskoler, og det skal nå gjelde for offentliggjøring av skattelister. Nå kan man lure på hva det vil si at noen tjener penger på dette. Skal man forby tabloidpressen å lage salgsfremmende forsider om hvor mye kjendisditt og kjendisdatt har hatt i skattbar inntekt? Det sannsynlige er vel at vi vil se den sedvanlige dobbeltmoralen: Det er greit å tjene penger bare det ikke er alt for synlig. Det er tross alt misunnelsen som rår.

Men mener regjeringspartiene virkelig at man vil begrense kriminaliteten ved å hindre at enkelte tjener penger på disse listene? Bare de kriminelle ikke kan finne tallene på Facebook eller ved hjelp av SMS-tjenester, da skal problemet være løst. Jeg synes regjeringspartiene grovt undervurderer de kriminelle. Men regjeringen tar vel utgangspunkt i seg selv og mangler fantasi til å innse at ikke alle er like fantasiløse som dem selv.

Den viktigste grunnen til at man bør stanse grafsingen i skattelister er at det ikke har noen funksjon ut over å tilfredsstille folks nysgjerrighet. Ordningen forsvares gjerne med at det bidrar til å avdekke svakeheter i skattesystemet. Det er tull. Vi trenger ikke tabloide oppslag om hvor mye enkeltpersoner tjener for å finne ut hvordan skattesystemet fungerer. Da engasjerer man personer med innsikt som ser på systemet og hvilke utslag det gir. Men saklig informasjon selger ikke like mange tabloide aviser, derfor liker ikke pressen dette.

Hvis skattelistene skulle ha sagt noe om hvilke utslag skattessytemet gir, så burde man i det minste kreve at de gir et korrekt bilde av inntekts og skatteforhold. Det gjør de ikke, noe som er utmerket dokumentert av Bettina Banoun i Dagens Næringsliv. Her påviser hun at en person som tjener det samme og betaler omtrent like mye i skatt, kan bli stående med en inntekt på 100 kr og betale 51% skatt, 72 kr og 28% skatt eller 172 kr og 28% skatt, alt etter valg av selskapsform.

At tabloide journalisthoder ikke skjønner dette og slår opp dette som om tallene gir korrekt inntrykk og slår dem opp som om de er sammenlignbare, er i seg selv en grunn til ikke å la dem få lov til å grafse som dem gjør. Men tabloide politikere skjønner vel ikke så mye mer enn tabloide journalister og lar den tabloide journalistikken styre politikken. Da kan vi vel ikke vente bedre.

Også Bibelen inneholder utsagn som kan oppfattes som et forbud mot bilder, og som noen oppfatter slik.  I 5. Mosebok, kapittel 5, vers 8 og 9 står det:

“Du skal ikke lage deg noe gudebilde, ikke noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg og tilbe dem og ikke dyrke dem. ”

Dette står, om jeg har forstått det rett, som en utfyllende forklaring til de ti bud, nærmere bestemt budet du skal ikke ha andre guder enn meg.

Jeg er inten teolog eller religionsekspert. Men det er i alle fall ganske åpenbart at Den katolske kirke ikke har hatt noe billedforbud, verken når det gjelder bilder av Gud, Jesus eller andre helligheter. Hvis man hadde holdt seg til at det ikke skal lages gudebilder ville Michelangelo ikke kunne ha malt “Gud skaper Adam” som en del av takdekorasjonen i Det sixtinske kapell. Da måtte man ha holdt seg til mønstre og ornamentikk, som i moskéer.

Også krusifikset må være diskutabelt i forhold til et forbud mot å lage gudebilder.

Men noen har tatt billedforbudet mer bokstavelig. Urkirken hadde billedforbud, og ikonoklastene ville på 700-tallet ødelegge eller male over alle religiøse bilder. Senere ville Jean Calvin og Ulrich Zwingli rense kirken for gudebilder. På den annen side er ikonene svært viktige i Den ortodokse kirke.

Hvis flere skulle følge muslimers krav om at hele verden skal etterleve deres religiøse påbud, da kunne det ha blitt interessant. Skal calvinister kunne kreve at taket i Det sixtinske kapell overmales og at krusifikser og ikoner fjernes fordi det krenker deres tro? Det ville ha blitt ganske absurd. Det er helt uakseptabelt å kreve at jeg som ikke er muslim skal etterleve Islams påbud og forbud. Det er like uaksetabelt å kreve at det offentlige rom skal tilpasses én religion. De hårsåre som føler seg krenket skal ikke få sette standarden for hvilke ytringer som er akseptable.

Man må skille mellom det at noe avbildes og hvordan det avbildes. Uansett hva Koranen og Islam sier, så har vi og skal ha full rett til å avbilde Muhammed. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal provosere for å provosere. Men et ønske om ikke å provosere kan lett bli en i beste fall problematisk form for selvsensur. Om jeg husker rett var Jyllandspostens utgangspunkt å utfordre denne selvsensuren, etter at det hadde vist seg nærmest umulig å få noen til å tegne Muhammed som illustrasjoner i bøker. Jeg synes at Arne Sørensens tegning er den som best illustrerer denne siden av saken. I dette perspektivet mener jeg at Jyllandsposten gjorde rett da de tok initiativ til å få laget disse tegningene.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan oppleve det som krenkende når det de opplever som hellig fremstilles på en krenkende måte. En ting er å tegne et bilde av Muhammed, noe annet er å fremstille Muhammed som gris. Det er ikke vanskelig å være enig med Sven Egil Omdal når har i sin kommentar Mohammad skjønte ikke tegningen (en kommentar som varmt anbefales) skriver:

“Dagbladets beslutning om å trykke den 13 år gamle ekstremistiske tegningen av profeten som gris, var en slik pubertal demonstrasjon.”

Men man forbyr ikke pubertale demonstrasjoner bare fordi de er pubertale. Og kanskje skal man minne om at det er de som lar seg provosere som gjør provokasjonen virkningsfull. En provokasjon som ingen reagerer mot faller død til jorden.

Vi skal ikke så veldig mange år tilbake for å finne eksempler på at de kristne fikk sette grenser for hva som skulle være tillatte ytringer ut fra hva de opplevde som krenkende. Det er i år 30 år siden Monty Python-filmen “Life of Brian” ble forbudt i Norge fordi den var blasfemisk.

Den østerikske tegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt til seks måneders betinget fengsel i Hellas (dom senere opphevet etter anke) for blasfemi for tegninger i boken “Das Leben des Jesus”. Hans tegning av Jesus som surfer på Genesaretsjøen var et av bildene som mange fant blasfemisk og sterkt provoserende.

I 2006 tok biskop Laila Riksaasen Dahl til orde for å stanse blasfemien. Hun vil ta hellighetsbegrepet tilbake og mener at kirken her har noe å lære av muslimene. (Men hun ber ikke om forbud.)

Kanskje er ikke reaksjonene mot krenkelser av noe man opplever som hellig ikke så fremmedkulturelle som Siv Jensen vil ha oss til å tro.

Man skulle tro at noen kunne reagere på ulike former for misbruk eller forvrengninger av bilder av det som er hellig. Vi kan igjen holde oss til Michelangelo. Da Levis brukte bilde i en reklame for sine jeans ble det reagert mot deres misbruk av kunstverket. Men jeg kan ikke huske at noen reagerte på reklamen fremstilte det som om Levis jeans var gitt av Gud.

En annen versjon av dette bilde er Inge Grødums kommentar til (de manglende) resultater fra klimatoppmøtet i København desember 2009. Når man ikke reagerer er vel det et tegn på at man ser dette som et kunstverk og ikke som noe hellig ut over det. Og slik mener jeg det skal være.

Religionskritikk er og skal være tillatt, også illustrert religionskritikk i form av bilder. Noen vil oppfatte enhver kritikk som krenkende. Det kan nok tenkes at en og annen katolikk føler seg krenket av dette bildet som den danske kunstneren Jan Egesborg har laget av pave Johannes Paul II som sier at “Jeg er mot homofile, men for pedofile”. Selvfølgelig må man kunne kommentere pavens manglende evne og/eller vilje til å gripe inn overfor katolske presters seksuelle misbruk av barn, og selvfølgelig må dette kunne gjøres i form av et bilde.

Kanskje kan man også snakke om verbal karikering. I så fall må man kunne inkludere Elton Johns uttalelser om at Jesus var homofil i dette.

Mohyeldeen Mohammed har sagt følgende i intervju med Klassekampen:

“- De har blant annet steinet en person til døde.
– Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.
– Det er et ekstremt standpunkt?
– Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.”

Nå skal man ikke ta Mohyeldeen Mohammed verken som representant eller representativ for muslimer. Men når islamistiske ekstremister selv fremstiller Muhammed som en som pålegger sine tilhenger å steine homofile fordi de er homofile, da kan og skal man kunne kritisere dette. Og man må selvfølgelig også kunne fremstille kritikken som bilde. Man kan legge til terror, selvmordsboming og annet som er gjort i Islams navn. At det er gjort minst like mange grusomheter i kristendommens navn fritar ikke Islam for kritikk.

Den groveste religionssatire jeg har sett i senere år er Mads Eriksens Jesus-tegneserie i Adresseavisen. Den ble da også anmeldt for blasfemi, men det skjedde ikke noe mer. Jeg forstår at noen reagerte på denne, men jeg mener ikke at slikt skal forbys.

Enhver institusjon, ideologi og religion må tåle kritikk og satire. De som plasserer seg offerrollen som krenkede skal ikke sette standarden. Hvis Gud og Allah er så stor som tilhengerne vil ha det til, da tåler han såpass.

For meg er det uklart hva som skal være poenget med en slik plakat. Den presenteres slik:

“Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.”

Thomas Moen forsøker å gape over mye — for mye etter min vurdering. Leserne trenger ikke noen slik plakat, i alle fall ikke mer enn en jeg trenger en slik plakat som avisleser. Og det er uansett ikke den samme plakaten som bloggerne eventuelt trenger. Annonsører er kommersielle aktører. De har å holde seg til generell markedsføringsregulering, først og fremst markedsføringsloven. Vi står tilbake med bloggerene. Hvis noen trenger en slik plakat må det være dem.

Den er avgrenset til blogger med kommersielle budskap. Nå sier ikke plakaten hva som menes med kommersielle budskap. Er det blogger som drives med det mål at man skal tjene penger på virksomheten? Jeg har annonser på min blogg. Det gir litt lommepenger. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å tjene penger på dette, men det er nå ikke det som er målet. Det bør ikke vanskelig å se hva som er annonser og hva som er “redaksjonelt stoff”.

Noen er Google-annonser. De har jeg ikke noen kontroll over. Google plukker automatisk ut annonser som på en eller annen måte skal passe med innholdet. Helt godt treffer de kanskje ikke. Jeg opplevd at det har dukket opp annonse for Fremskrittspartiet på mine nettsider, og det er en reklame jeg aldri ville ha valgt selv. Ellers er det kun annonser for leverandører som jeg selv har benyttet og har gode erfaringer med. Når jeg omtaler produkter som leveres fra noen av dem jeg har avtale med, f.eks. en bok, så lenker til et sted man kan kjøpe boken og som jeg har avtale med. Det kan f.eks. være Amazon UK eller Bokkilden. Annonsene betales ved at jeg får betalt pr klikk eller som provisjon av kjøp som noen foretar etter å ha klikket på annonsene. Jeg har fått noen ganske få gitar-DVDer som jeg konkret har bedt om fordi jeg har ønsket å skrive om dem.

Jeg regner ikke min blogg eller mine nettsider generelt for å ha kommersielt budskap. Men “Bloggplakaten” gir ingen veiledning i dette ganske grunnleggende spørsmålet.

Hvis en blogg har “kommersielt budskap” kan grensen mot å drive næringsvirksomhet bli ganske uklar. Er det næringsvirksomhet vil markedsføringsføringsloven gjelde.

Innholdet i plakaten er ganske intetsigende. Dette er “første bud”:

1. har rett til å skrive om hva du vil, så lenge du følger norsk lov

Hvis målgruppen er rosa fjortisblogger er det kanskje greit å si dette. Men særlig opplysende er det ikke. Hvis man ikke har skjønt såpass at dette bare er intetsigende selvfølgeligheter, da har man ingen peiling på hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt etter norsk lov. Vil man ha reell veiledning må man gå andre steder.

2. har et ansvar for å være ærlig og troverdig

Hva i all verden er det han prøver å si her, og hva bygger han det på? Man kan man være ærlig uten å være troverdig, og man kan være troverdig uten å være ærlig. Gode forfattere skriver troverdig, men slett ikke ærlig — i den forstand at det de skriver i hovedsak ikke er sant. Må det man skriver være sant? Det kommer vel an på hva man skriver om. Jeg synes ikke det ville være spesielt problematisk om noen skaper en helt fiktiv bloggpersonlighet hvor man skriver noen av sine drømmer. Folk følger fiktive personer i TV-serier, så hvorfor ikke på blogger? Betyr det noe om den fantastisk sepnnende jenta eller kjekke gutten som man følger på bloggen egentlig er en nerd som lever ut sine drømmer? Det finnes sikkert en del slike fiktive bloggpersoner der ute. Hvis figuren ikke misbrukes er det helt greit for meg.

3. bør ikke selge meningene dine, og bør omtale produkter på en ærlig måte

Dette er vel greit nok, i alle fall bør det fremgå når man selger sine meninger (og altså driver med reklame). Men hva er ærlig produktomtale?

4. kan ha stor påvirkningskraft, særlig mot unge lesere – Ha alltid dette i tankene!

Jeg tror ikke min blogg har særlig stor påvirkningskraft overfor unge lesere. Sannsynligvis har heller ikke Eirik Newth så veldig stor påvirkningskraft der. Men noen leser forhåpentligvis det jeg skriver. Fagkunnskap og gode argumenter kan påvirke. Når jeg kjøper et lesebrett vil nok det Eirik har skrevet på sin blogg påvirke mitt valg (jeg ventet med spenning på iPad, men ble skuffet, så jeg har ennå ikke kjøpt noe lesebrett). Kanskje støtter han seg til noe av det jeg skriver om f.eks. opphavsrett. Det kan vel også hende at han som jeg finner mye av interesse i det som Jon Wessel Aas skriver på sin blogg. Jeg har synes også det Cecilie Staude skriver om bloggplakaten kan være verdt å lese. Jeg kunne ha nevnt mange fler.

Jeg påvirkes nok også av vinblogger, matblogger, reiseblogger, musikkblogger og blogger om annet som interesserer meg. Akkurat som jeg påvirkes av bøker, tidsskrifter og aviser. Mye av dette leser jeg faktisk for at mine valg skal være bedre funderte, altså for å bli påvirket av dem. Jeg velger selvfølgelig det jeg leser med omhu og holder meg til blogger skrevet av folk som har innsikt i det de skriver om og som kan skrive. Thomas Moen har åpenbart hatt en bestemt type blogger i tankene. Verken Eirik Newth, Jon Wessel Aas eller jeg, eller de andre bloggene jeg leser, passer inn i dette. Og dermed er vi tilbake ved spørsmålet: Hvem er egentlig denne plakaten ment for? Har Thomas Moen bare tenkt på det ganske snevre bloggmarkedet han selv leverer tjenester til, og trodd at det er alt?

5. bør henvise når du omtaler merkevarer eller mennesker og oppgi kilder

Hva er egentlig en merkevare? Alt med et merke synes å være merkevarer, i alle fall slik dette begrepet brukes i reklame. Hva er en henvisning? Hvis jeg skulle omtale min Brook Taw 010 gitar (en gitar bygget hos en liten produsent i England, som jeg er meget godt fornøyd med), er dette henvisning nok? Eller mener Thomas Moen at jeg skal lenke til produsenten? Jeg lenker gjerne til produsenten som en slags service overfor lesere. Men har jeg noen form for plikt til å gjøre det? Ikke som jeg kan se.

Det samme gjelder personer. Hvis jeg omtaler Trond Giske, noe jeg har gjort en og annen gang på min blogg, hva menes med at jeg bør henvise?

At kilder skal oppgis når man påberoper seg opplysninger fra disse kildene, er ganske åpenbart. Men når jeg synser i vei, slik jeg f.eks. har gjort om Eple-religionen og dens menighet, da trengs vel ingen kilder? Jeg synes at en svakhet i noe av det Thomas Moen skriver er at han i alt for liten grad underbygger det han skriver. Trenger jeg veiledning på dette punktet vil jeg derfor ikke søke den hos Thomas Moen. Nok en gang: Denne plakaten gir ingen veiledning.

6. bør opplyse når du har mottatt godtgjørelser eller har mottatt produkter for å skrive om disse

Man bør vel ikke ta imot godtgjørelse for å skrive om produkter. Men den som anmelder en bok eller et musikkalbum behøver ikke fortelle at vedkommende ikke har betalt for det som det skrives om.

7. bør ivareta din integritet slik at din troverdighet ikke svekkes

Hva i all verden menes med dette, ut over at man ikke skal selge sin stemme? For meg er dette helt intetsigende.

Generelt vil jeg si at bloggplakaten er ganske intetsigende og gir lite ut over de rene selvfølgeligheter. Det er et forsøk fra en amatør uten den innsikt og kunnskap som kreves for å kunne gjøre dette på en ordentlig måte, og uten tilstrekkelig selvinnsikt til å se sin egen begrensning. Hvis man først skal gjøre noe som dette holder det ikke å skrive noen ganske nærsynte og ikke spesielt gjennomtenkte selvfølgeligheter.

Så langt om innholdet i bloggplakaten.

Den som driver bloggtjenester, som opptrer som agent for bloggere og formidler av reklame til disse kan selvfølgelig gi råd til sine kunder 0m hva de bør og ikke bør gjøre. Men å gå derfra til å lage en slags generell “bloggplakat” er et drøyt stykke. Og jeg synes ærlig talt at om noen skal gjøre det, så bør det ikke være en som har så mange og uklare roller i dette markedet som Thomas Moen. Da smaker det av det som gjerne kalles “grønnvasking” når kommersielle aktører forsøker å fremstå som miljøvennlige.

Thomas Moen sier blant annet at han har snakket med Forbrukerombudet. Jeg har også snakket med Forbrukerombudet. Jeg har nok oppfattet deres syn som et litt annet enn det man kan få inntrykk av gjennom det Thomas Moen sier. Forbrukerombudet klarer utmerket godt å formulere sine standpunkter selv, men som forvaltningsorgan kan ikke de synse og mene helt fritt, slik Thomas Moen og jeg kan gjøre. Derfor skal ikke jeg si noe om hva jeg tror FO mener, ut over at det å ha snakket med FO ikke nødvendigvis betyr at FO stiller seg bak eller er en samarbeidspartner i dette prosjektet. Måten Thomas Moen henviser til bl.a. Forbrukerombudet og Per Edgar Kokkvold på i sin omtale av bloggplakaten, bl.a. i dette intervjuet, er for meg klare eksempler på hvordan man ikke bør henvise. Han kommer med utydelige utsagn og antydninger som kan forlede folk til å tro at disse er noen som samarbeider om dette prosjektet. Dette er ikke ærlig kommunikasjon. Nok en gang: Hvis jeg skulle trenge råd om hvordan man refererer og henviser til andre, da vil jeg ikke søke slike råt hos Thomas Moen.

Trenger vi noe slikt som en bloggplakat?

Blogger er i stor grad amatørenes arena. Selv om min tillit til redaktører journalister ikke alltid er så stor, så får man regne med at de kjenner det medium de arbeider i. En viss veiledning i “god bloggskikk” er ikke så dumt. Det er positivt om de som tilbyr tjenester for folk som vil lage blogger gir en veiledning i litt mer enn det tekniske. Men man skal ikke ha illusjoner om at man gjør noe mer enn dette.

Man aner at “Bloggplakaten” er inspirert av pressens “Vær varsom-plakat”. Pressen, i alle fall store deler av den, er organisert. “Vær varsom plakaten” er organisasjonens presseetiske regler, og Pressens faglige utvalg er organisasjonens selvjustis. Denne form for selvregulering og selvdømme krever organisering og tilslutning. Bloggsfæren er totalt uorganisert. Bloggplakaten kan i beste fall bli en papirtiger, sannsynligvis blir det ikke engang en papirkatt.

Opplæring og veiledning er positivt. Men jeg er skeptisk til reguleringsinitiativer som dette. At en organisasjon har regler som medlemmer må følge er greit nok. Men jeg er skeptisk til alle som vil innskrenke ytringsfriheten gjennom ulike etiske regler. For meg er det slik at det som er tillatt, det er tillatt. At det ikke alltid er klokt å utnytte sin rett til det ytterste, er noe annet. Derfor er debatt om dette viktig. Men jeg vil ikke ha et selvoppnevnt presteskap som skal lage regler som andre skal følge.

Jeg er også skeptisk til at de som leverer bloggtjenester eller andre nettjenester går for langt i å regulere dette gjennom avtaler. Vi så et eksempel på hvor galt dette kan gå da Imbera sensurerte nettsidene til Human Rights Services i forrige runde av karikaturdebatten.

Men når Mohyeldeen Mohammad påstår at enhver muslim gjennom sin religion er påtvunget å mene at homofile fortjener å dø en grusom død ved steining, da er det han og hans likesinnede som fremstiller Islam som ond og barbarisk.

Religionskritikk er og skal være tillatt. Folk som Mohyeldeen Mohammad fremstiller sin religion som barbarisk og profeten som kommer med slike påbud som en ond despot. Da bør ikke han og de som har invitert ham hit bli særlig overrasket over at andre kritiserer religionens og profetens ondskap, og at man bruker religionens symboler i denne kritikken. De kan oppleve denne kritikken som så krenkende de bare vil, men de har selv bedt om den.

Jeg sier ikke at Islam er en ond religion. Jeg kan ikke nok om religionen til å hevde noe slik. Men Mohyeldeen Mohammad fremstiller den som ond. Han, hans tilhengere og de som har invitert denne personen, kan ikke beklage seg over at de blir tatt på alvor i sin fremstilling av religionen. De kan og skal kritiseres for sine barbariske synspunkter.

I Norge verdsettes ytringsfriheten høyt, og barbarer som Mohyeldeen Mohammed har også sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har tross alt sine grenser. Vi tolererer svært mye i kritikk rettet mot institusjoner, inkludert religioner. Men vil tolererer ikke like mye når det retter seg mot personer. Vi har i Norge bestemmelsen  om diskriminerende og hatefulle ytringer i Strl § 135a. Denne lyder (min uthevinger):

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at  Mohyeldeen Mohammed fremmer hat, forfølgelse og rinegakt overfor noen på grunn av deres homofile legning. Den som er hentet inn for å være talsmann for de krenkede gjør seg selv til den verste krenkeren.

I Hvit valgallianse/Jack Erik Kjuus-saken,  Rt 1997 s. 1821, ble programposter i “partiets” program om tvangssterilisering av ikke-hvite og tvangsbort av barn i “blandingsforhold” ansett som utsagn som gjelder “ekstreme integritetskrenkelser og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”. Å hevde at noen fortjener å dø på grunn av sin seksuelle legning må være en like sterk integritetskrenkelse.

I den mye kritiserte Boot-Boys / Terje Sjølie-dommen,  Rt 2002 s. 1618, begrunnet flertallet frifinnelsen med bl.a. følgende:

“I sin alminnelighet kan tilslutning til nazistisk ideologi ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper.”

I Mohyeldeen Mohammeds tilfelle er det ikke spørsmål om tilslutning til en ideologi, men en aksept av “systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor … andre grupper”.  Så det som gjorde at Terje Sjølie ble frifunnet vil ikke frifinne Mohyeldeen Mohammed.

Landsforeningen for lesbiske og homofile har anmeldt Mohyeldeen Mohammed. Skal bestemmelsen ha noen verdi, må det være i en sak som denne. Å hevde at noen fortjener å dø fordi de er homofile er som å si at folk fortjener å dø fordi de er muslimer, jøder eller svensker.

Heldigvis har  Islamsk Råd og initiativtaker demonstrasjonen, Yousef Assidiq (Per Bartho Hansen) tatt avstand fra uttalelsene.

Dette dreier seg ikke om overføring av sport. Det dreier seg om nyhetsformidling og en høyst nødvendig diskusjon av idrettens utvikling. Man setter folks liv og helse på spill for å få stadig mer spektaktulære (og innbringende) konkurranser. Akebakken ble kritisert før hele sirkuset startet fordi den var for farlig. Men ingen synes å være villig til å erkjenne noe ansvar. Det var akerens feil, han gjorde en feil i siste sving, sier akeforbundet og frikjenner seg selv. Tenk det. Man skal ikke kunne gjøre en feil når man suser nedover en bakke i 140 km/t. Tenk om de som arrangerer utfor skulle tenke slik: Vi bryr oss ikke om sikkerhetsnett m.m., for så lenge skiløperne ikke gjør noen feil vil det ikke skje ulykker!

Arrangører og akeforbundet toer sine hender. Men samvittigheten kan ikke være helt ren når de nå bygger om banen. Det er bare så tragisk at det måtte en dødsulykke til før man begynte å tenke.

Nå meldes det om at politiet etterforsker ulykken. Kanskje blir det igjen politiet og ikke idretten selv som rydder opp. Det er ikke første gangen. Det var politiet og tollvesenet, ikke sykkelforbundet og arrangørene som stakk hull på dopingbyllen i sykkelsporten.

Tilbake til utgangspunktet. Arrangøren IOC har ikke opphavsrett til arrangementene. Det er fotografen, eventuelt den fotografen arbeider for, som har rettigheter til bildene og filmen. (Jeg er ikke sikker på hvordan man håndterer slike rettigheter i ansettelsesforhold i Canada). Jeg vil ikke bli overasket om IOC har kontrakter som slavebinder samtlige fotografer som får lov til å ta bilder under OL. Jeg ville være mer overrasket hvis de ikke har slike avtaler.

Men uansett hvem som har rettigheter til hva: Hvis IOC krever at bare de som har betalt for senderettigheter skal kunne vise dette klippet, da misbruker de sine rettigheter til å hindre og sensurere nyhetsformidling — og til å hindre ubehagelig fokus på de negative sidene ved den virksomhet de selv driver.

Dagbladet kunne 31.01.2010 melde at IOK setter ned foten for Aksel Lund Svindal og andre bloggende topputøvere. Det er utarbeidet egne IOC Blogging Guidelines som alle akkrediterte personer må følge.

Vi har også sett mange eksempler på at kritikk av dommere i fotball og andre idretter ikke tolereres.  Et eksempel er Morgan Andersen-saken, hvor han kom med følgende uttalelse etter en ishockeykamp:

«- Dommeren er en regelrett skandale. Det var en periode jeg vurderte å ta laget av banen. Jeg håper virkelig aldri at dette dommerparet blir satt opp igjen i norsk eliteserie.»

En organisasjon som ikke tåler kritikk reagerer med å straffe Morgan Andersen, med utestengelse fra tre kamper.

Det er ikke bare spillere og trenere som ikke får lov til å si noe. Etter en fotballkamp med omstridt dømming fikk dommeren Tom Henning Øvrebø munnkurv fra UEFA. Han spurte UEFA om lov til å uttale seg, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i et ytringsfrihetsperspektiv. Det dreier seg tross alt ikke om taushetsbelagte opplysninger. Men UEFA sa nei.

Makthavere har alltid mislikt det frie ord, enten de frykter konsekvenser på pungen eller andre steder. Idrettens makthavere er ikke noe unntak. Men det er underlig og uakseptablet at de tillates å kneble det frie ord slik de gjør. Den eneste forklaringen må være at de som skriver om idrett er sportsidioter med skylapper, og at de skriver for sportsidioter.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets– og høgskoleloven § 1–5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Dette er andre og siste del av en gjennomgang av forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Del 1 er her.

Utgangspunktet er klart: Det hører til opphavmannens enerett etter åvl § 2 å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Dette ligger fast. Jeg er neppe den eneste som har mange hastig nedskrevne og halvferdige blogginnlegg, artikkelutkast osv. Om noen andre skulle få tilgang til dette kunne det tenkes de ville mene noe var interessant og at det derfor bør gjøres tilgjengelig, eller de kan mene at de kan avsløre hvor tåpelige og primitive tanker som kan passere gjennom hodet til denne professoren og vil “få fram sannheten”. Det er jeg og ingen andre som skal kunne avgjøre om noe av det jeg skriver skal publiseres, og i så fall på hvilken måte.

Opphavsmannen står helt fritt til å avgjøre om det skal gis samtykke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “saklig grunn” for å nekte, at nektelsen “ikke må virke urimelig” eller noe lignende. Vil man ikke gi samtykke må man akseptere det, uansett hvor usaklig grunn opphavsmannen eller andre rettighetshavere måtte ha. Gudmund Vindland sier at arven etter Jens Bjørneboe “fovaltes på en så håpløs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpenhet. Det virker som de [Jens Bjørneboes døtre] vil ha dette under teppet og gjemme det”. Det må Gudmund Vindland gjerne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uansett Jens Bjørneboes døtre som nå har disse rettighetene og bestemmer om de aktuelle brevene skal offentliggjøres eller ikke.

Spørsmålet er om det finnes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten kan modifisere dette utgangspunktet. Det må da være en situasjon hvor den innskrenkning i ytringsfriheten som opphavsretten kan representere ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, og at at inngrepet ikke er “necessary in a democratic society”.

Det blir et spørsmål om det er så viktig å kunne dokumentere sine ytringer at dette rettferdiggjør at man gjør dokumentasjonen tilgjengelig selv om det krenker opphavsretten. Et vilkår må være at man ikke kan få fram synspunktene på en tilfredsstillende måte uten at noe gjengis i strid med opphavsretten. I den svenske høyesterettsdommen NJA 1985 s. 893 sies det slik:

“Det kan nämligen konstateras att det i målet inte rör sig om ett fall där intresset av yttrandefrihet står i sådan bjärt motsättning till skyddet för upphovsrätten som det då måste vara fråga om. Härvidlag räcker det att påpeka att intresset av att ge allmänheten en korrekt information och att bidra till att föra teaterdebatten vidare till största delen — om än inte på alldeles idealiskt sätt — hade kunnat fyllas genom ett referat av idéer och faktauppgifter i manifestet som inte inkräktade på Peter O:s ensamrätt till verket.”

Som nevnt i del 1 kan vi i praksis utelukke dokumenter fra det offentlige, da disse åvl § 9 uansett ikke er opphavsrettslig vernet. Dermed vil dokumentasjon om statlig og kommunal myndighetsutøvelse i liten eller ingen grad være berørt av opphavsrett.

Politiske aktører og andre folk i sentrale posisjoner i det offentlige kan ha sine private nedtegnelser som ikke vil kunne regnes som det offentliges dokumenter. Dette spørsmålet kom på spissen i den engelske saken Ashdown vs Telegraph Group. Daily Telegraph trykket Paddy Ashdowns (lederen av liberaldemokratene) private nedtegnelser fra et hemmelig møte med Labours leder Tony Blair. Det heter i premiss 82:

“There may in law have been justification for the publication of the confidential information that was contained in the minute. (…) We do not, however, consider that it is arguable that there was any justification for the extent of the reproduction of Mr Ashdown’s own words. It appears to us that the minute was deliberately filleted in order to extract colourful passages that were most likely to add flavour to the article and thus to appeal to the readership of the newspaper. Mr Ashdown’s work product was deployed in the way that it was for reasons that were essentially journalistic in furtherance of the commercial interests of the Telegraph Group. We do not consider it arguable that Article 10 requires that the Group should be able to profit from this use of Mr Ashdown’s copyright without paying compensation.”

Vi kan merke oss at retten her la vekt på at hensikten først og fremst var å gi en fargerik fremstilling i kommersiell interesse.

Vi ser til tider at den som anklages for uakseptabel adferd eller virksomhet benekter dette og samtidig holder tilbake informasjon som kunne ha kastet lys over saken. Hvis dette er en sak av stor samfunnsmessig betydning bør det kunne legitimere en offentliggjøring.

Jeg mener at NRK Brennpunkts sak om Trafigura og Vest Tank i Sløvåg illustrerer dette.  Trafigura-topp Claude Dauphin hevdet i et vitneavhør at han ikke hadde kjennskap til det giftige avfallet som endte i landet [Elfenbenskysten].  NRK offentliggjorde intern e-postkorrespondanse som viste at dette ikke var sant.

NRK offentliggjorde også en rapport, omtalt som Minton-rapporten, som viste at Trafigura uttalte seg mot bedre vitende. NRK skriver:

“Trafigura har siden 2006 omtalt avfallet sitt som vaskevann, og hevdet at det ikke var ulovlig å rense svovelholdig bensin slik de gjorde. Dokumentene viste imidlertid at Trafigura var kjent med at rensing av bensin var ulovlig i EU, og de var også kjent med at avfallet etter rensingen var giftig avfall.”

Både offentliggjøring av e-postkorrespondanse og Minton-rapporten kan være i strid med opphavsretten (for e-postkorrespondanse er det også et spørsmål om den har verkshøyde). Men det er ikke de hensyn som opphavsretten er ment å skulle verne som begrunner at Trafigura motsetter seg offentliggjøring. Det er for å hindre at kompromitterende opplysninger kommer fram, ikke for å verne skapende innsats.

Min vurdering er at hensynet til å få fram og dokumentere sannheten her må gå foran opphavsretten. Jeg kan legge til at dette må gjelde også om noen skulle mene at NRK Brennpunkt ikke har klart å dokumentere sannheten, så lenge de har gjort en forsvarlig journalistisk innsats for å dokumentere dette.

Scientologikirken er beryktet for mye, bl.a. for hvordan de (mis)bruker opphavsrett for å hindre tilgang til sine skrifter. Et illustrerende eksempel finnes på Wikileaks. Det litt ironiske i at Scientologikirken ved å påstå at det er en opphavsrettskrenkelse bekrefter at dokumentet er autentisk. Fra Norden er sakene mot Zenon Panoussis i Sverige kjente eksempler. I disse sakene, der Scientologikirken har fått medhold, mener jeg at opphavsretten har fått et for sterkt gjennomslag i forhold til ytringsfriheten.

Det er grunn til å stoppe opp litt her. Både Trafigura og Scientologikirken forsøker å stoppe publisering for å unngå kritisk søkelys på sin egen virsomhet. Det kan ikke sies å være noen beskyttelsesverdige motiver.

En annen svensk høyesterettsdom, NJA  1985 s. 893 gjaldt en sak hvor Göteborgsposten hadde trykket et manifest fra ansatte ved Göteborgs stadtsteater. I saken uttaler retten:

“Yttrandefriheten och dess spegelbild, informationsfriheten, har i den svenska rättsordningen en hög dignitet, något som främst har kommit till uttryck i regeringsformen och tryckfrihetsförordningen. Här förtjänar framhållas att grundlagstiftaren i 2 kap 13 § regeringsformen betonar vikten av vidaste möjliga yttrandefrihet och informationsfrihet i bl a politiska och kulturella angelägenheter. Bestämmelsen riktar sig visserligen endast till normgivaren men är ändå belysande i detta sammanhang. Skäl kan följaktligen anföras för att upphovsrätten i ett fall som det aktuella får vika till förmån för yttrandefrihetens intresse. Frågan blir då om och i vad mån undantag från de formellt tillämpliga reglerna i upphovsrättslagen kan göras i domstolspraxis.”

Men heller ikke i denne saken fikk ytringsfriheten gjennomslag foran opphavsretten.

Hvis innholdet i det som man ønsker å offentliggjøre er av en art som rettsordenen beskytter, da skal det i alle fall mye mer til før man eventuelt kan forsvare et opphavsrettsbrudd i ytringsfrihetens navn. Jens Bjørneboes kjærlighetsbrev til sin homofile elsker er langt inne på området for privatlivets fred.  At Jens Bjørneboe var bifil er ingen hemmelighet. Men det er ikke av stor interesse for samfunnet å få dette utdypet gjennom hans egne ord i private brev. Her må Gudmund Vindland akseptere rettighetshavernes beslutning, uansett hvor dårlig han liker den. Det får legges til at Gudmund Vindland har akseptert denne beslutningen. Han har ikke gitt dette ut, men uttrykker sin misnøye og frustrasjon over at dette har hindret ham i å gi ut et manuskript han har hatt liggende i tre år.

Hvis opplysningene er taushetsbelagt er det vanskelig å si at det kan være et misbruk av opphavsretten om denne påberopes for å hindre publisering. Jeg understreker at dette gjelder lovbestemt taushetsplikt. Om man har gitt et taushetsløfte uten at det er noen lovpålagt taushetsplikt må det vurderes konkret. Det er nok ikke uvanlig at man har lovet taushet nettopp for å hindre at klanderverdige eller ulovlige forhold blir kjent.

Det er imidlertid ikke sammenfall mellom en opphavsrettslig og en taushetsrettslig vurdering. En eventuell taushetsplikt knytter seg til opplysningene, altså innholdet. Opphavsretten verner presentasjonen uten å verne innholdet. Om man tar utgangspunkt i en typisk pressesituasjon vil det dessuten typisk være kilden som står for taushetsbruddet, mens det er vedkommende presseorgan som står for et eventuelt opphavsrettsbrudd. Det er dessuten ikke helt uvanlig at taushetsplikt påberopes for å beskytte seg selv og hindre innysn i eget forhold, mer enn for å beskytte den hvis interesser taushetsplikten er ment å skulle beskytte. En advokat eller lege har taushetsplikt av hensyn til sin klient eller pasient, ikke for å hindre kritisk innsyn i vedkommendes egen virksomhet. Man kan ikke utelukke at både taushetsplikt og opphavsrett påberopes på en måte som kan betegnes som misbruk. Det kan derfor ikke sies at det alltid vil være legitimt å påberope opphavsrett som en ekstra beskyttelse i tillegg til taushetsplikt. Men man skal nok ha sterke grunner for å kunne forsvare et opphavsrettsbrudd i et slikt tilfelle.

Det finnes også eksempler på at man erverver opphavsrett i den hensikt å stanse distribusjon.  Programmet Cyber Patrol er et sensurprogram , eller et program for “foreldrekontroll” om man vil bruke litt penere ord. Programmet leveres av et datterselskap av leketøyprodusenten Mattel (kanskje mest kjent for Barbie). I 2000 publiserte Eddy Jansson og  en rapport om hvordan de hadde dekryptert svartelisten i Cyber Patrol. De fant at programmet også blokkerte nettseder med “upassende” politisk innhold, og at blokkeringen gikk langt ut over hva som med rimelighet kunne forsvares ut fra formålet om å beskytte barn mot pornografi og annen styggedom på nettet. De har også blokkert nettsteder som kritiserer dette programmet. Sensur er nok langt mer dekkende enn “foreldrekontroll” i dette tilfellet. Eddy Jansson og Matthew Skala laget også programmet CPHack, som kunne brukes til å dekryptere svartelisten. De ble saksøkt. Saken ble senere forlikt, og den sentrale delen av forliket var at Eddy Jansson og Matthew Skala overdro opphavsretten til rapporten og programmet til Mattel. Ved at Mattel fikk rettighetene kunne de på opphavsrettslig grunnlag forfølge alle som distribuerte dette. Man sikret seg opphavsrett for å hindre distribusjon av kompromitterende informasjon.

For noen år siden ble Catherine Bosley revet litt for mye med under et ferieopphold i Florida.  Hun meldte seg på en “wet T-shirt” konkurranse. Det hele utviklet seg til et strippeshow, og uheldigvis for Chatrine Bosley ble det tatt mange bilder og hele seansen ble videofilmet. Dette havnet på internett. Chatrine Bosley hadde arbeidet som nyhetsanker på en lokal TV-stasjon i Ohio. Hun følte seg tvunget til å gå fra den stillingen da bildene og videoen ble kjent på nettet. På sitt nettsted (ikke lenger tilgjengelig) skrev hun bl.a. dette om sin kamp for å få fjernet bildene:

“He also gave us copyright ownership to the pictures so we could control it ourselves. (…) Now we own the copyrights to the video too. So, again, we have control of that as well with the law behind us.”

Man kan forstå Chatrine Bosleys fortvilelse, og dessverre for henne har heller ikke hun klart å fjerne alle bildene fra nettet. Men det interessante i vår sammenheng var at det å sikre seg opphavsretten var en del av strategien for å hindre (videre) spredning av disse bildene. Jeg må legge til at jeg har langt mer sympati med henne enn med Mattel.

At man helt enkelt mener at et verk bør være tilgjengelig for verden uten at man selv setter det inn i en sammenheng som eventuelt kan forsvare et opphavsbrudd, kan ikke være tilstrekkelig. Jeg mener derfor det var riktige avgjørelser at utgivelse av Adolf Hitlers “Men Kampf” uten  samtykke fra rettighetshaver til originalen (svensk HD-sak NJA 1998 s. 838, delstaten Bayern har rettighetene) og oversettere (norsk sak Borgarting lagmannsrett LB-2003–3138). I den svenske saken uttaler Högsta domstolen:

“Även om ett något ökat utrymme sålunda kan finnas för att låta intresset av yttrandefrihet få medföra att ansvar för upphovsrättsintrång inte skall ådömas, kan det dock inte anses att Karl-Erik Hägglund på grund härav skall gå fri från ansvar för att ha gett ut Mein Kampf. Att det kan vara svårt att få tag i exemplar av detta verk av historiskt intresse är alltså inte, som Karl-Erik Hägglund hävdat, tillräckligt för att åtalet skall ogillas.”

Det bør vel være undøvendig å si at å gjøre andres verk gratis tilgjengelig gjennom såkalte fildelingsnettverk ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre.

Sitatrett

I forhold til ytringsfrihet er problemet at man bare kan sitere offentliggjorte verk. Men det er akseptert at man i særskilte tilfeller kan sitere fra ikke offenliggjorte verk (se Ole Andreas Rognstad: Opphavsrett s. 71).

Men er verket først offentliggjort er det vanskelig å se at sitatrettens grenser vil være noe problem i forhold til ytringsfriheten. Man kan etter åvl § 22 sitere “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Hvis det å nekte sitatet i det konkrte tilfellet ikke “lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse” er det nærmest utenkelig at det ikke er “i samsvar med god skikk” eller går ut over det som formålet betinger.

Bruk av bilder

Kunstverk og fotografiske verk kan i medhold av åvl § 23 fritt gjengis “i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter”. Fotografi kan etter bestemmelsens annet ledd mot betaling gjengis i “kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter”. Bestemmelsen reiser en rekke tolkingsproblemer som jeg ikke skal gå inn på i denne sammenhengen. Men det er i alle fall åpning for å bruke bilder uten at det må innhentes samtykke. Bildet må på en eller annen måte være tema for fremstillingen. Man kan ikke etter denne bestemmelsen bruke bilder som pynt eller blikkfang uten at det behandles i teksten.

I en sak gjengitt i RG 2001 s. 1151 hadde et PR-byrå brukt et fotografi uten fotografens samtykke i en kampanje mot kirkens holdning til homofili. Oslo byrett fant at selv om fotografiet var egnet til å illustrere holdningene kunne ikke det gå foran fotografens rettigheter.

En variant av samme problemstilling knyttet seg til  Bodil Stenseths biografi “Pakten: Munch — en familiehistorie”. Edvard Munchs arvinger reagerte mot noe av innholdet i boken og nektet forfatteren og forlaget å bruke noen av Edvard Munchs bilder i biografien. Trykkingen av boken måtte derfor stanses og utgivelsen ble utsatt. At biografien måtte utgis uten bildene gjorde kanskje boken litt mindre leservennlig, men det er ikke noe alvorlig problem i forhold til ytringsfriheten.

Sanksjoner

En annen tilnærming til problemet er å holde fast ved at tilgjengeliggjøring av et verk er en opphavsrettskrenkelse, men at det ikke iverksettes sanksjoner. Man kan avstå fra straff men opprettholde erstatning, eller avstå fra begge deler.

Selv om man i prinsippet ikke frafaller sanksjoner er straff neppe aktuelt i et tilfelle hvor man har hatt gode grunner til å gjengi verket og det ikke har gått ut over de interesser opphavsretten er ment å skulle verne. Det kan også legges til at når politiet i praksis henlegger alle saker om mer alvorlige opphavsrettsbrudd enn dette, da er risikoen for straffeforfølgelse liten. Erstatning skal dekke det økonomiske tap som opphavsrettskrenkelsen medfører. At man kan lide tap fordi uheldige forhold blir kjent så står ikke det i årsakssammenheng med selve opphavsrettsbruddet. Et erstatningsansvar vil derfor heller ikke være særlig aktuelt, i alle fall ikke erstatning av noe omfang.

Ytringsfriheten  kan deles i tre hovedelementer:

• Meddelelsesfriheten  - den klassiske ytringfriheten.
• Informasjonsfriheten — friheten til å skaffe seg informasjon.
• Taushetsretten — retten til ikke å ytre seg.

Ytringsfrihetskommisjonen tar også med informasjonskrav og krav til infrastruktur. Informasjonskrav kan ha en grense mot opphavsrett. Men kommisjonen drøfter dette bare i relasjon til dokumenter fra offentlige myndigheter. Disse dokumentene vil være unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på dette i denne sammenhengen. Infrastrukturkravet berører ikke opphavsretten.

Opphavsretten gir opphavsmannen bl.a. en enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Man kan si at opphavsretten gir enerett til visse ytringer. Her er det tilsynelatende klare motsetninger.

Men ytringsfriheten verner først og fremst retten til å uttrykke seg og det er for så vidt innholdet i det som uttrykkes. Opphavsretten verner måten man uttrykker seg på, altså den konkrete form man gir sitt uttrykk. Andre står fritt til å uttrykke det samme om de bare gjør det på sin måte. Skal man uttrykke egne og selvstendige tanker og meninger, da bør man også kunne klare å uttrykke dem i en selvstendig form. Men man må nyansere begge utgangspunktene.

Opphavsretten kan brukes, og blir av og til bruk for å hindre tilgang til informasjon og kommer således i konflikt med informasjonsfriheten. Relativt ferske eksempler er NRK Brennpunkts offentliggjøring av den såkalte Minton-rapporten fra Trafigura-saken. Et annet eksempel er at Jens Bjørneboes arvinger (som i kraft av dette har opphavsrett til hans verker) nekter forfatteren Gudmund Vindland å trykke brev han har mottatt fra Jens Bjørneboe.

Det er ikke ofte slike saker settes på spissen. Noen ganger vil trussel om søksmål bringe den annen part til taushet uten at forholdet blir prøvet rettslig. Velger man å ignorere trusler er den som ønsker hemmelighold lite tjent med å gi forholdet ytterligere publisitet ved faktisk å gå til søksmål. Det er derfor ikke lett å dokumentere omfanget av dette.

Meddelelsesfriheten og informasjonsfriheten har kommet til uttrykk på denne måten i Grl § 100, annet ledd:

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Videre Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10, første ledd:

1. Everyone has the right to freedom of expression. This right shall include freedom to hold opinions and to receive and impart information and ideas without interference by public authority and regardless of frontiers.

Annet ledd inneholder noen begrensninger, og i praksis er det begrensningene striden gjerne står om:

2. The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.

Vi kan konstatere at ytringsfriheten ikke er absolutt. Videre at de formelle kravene om at begrensninger skal være bestemt i lov er oppfylt for så vidt gjelder opphavsrett.

Også opphavsretten har et menneskerettslig vern. I The Universal Declaration of Human Rights heter det i  art 27, annet ledd:

(2) Everyone has the right to the protection of the moral and material interests resulting from any scientific, literary or artistic production of which he is the author.

I Protocol to the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms of 4 November 1950 art 1 første ledd heter det:

Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.

Det kan argumenteres for at “possessions” også omfatter opphavsrett og andre immaterielle rettigheter.

The Universal Declaration of Human Rights er, i motsetning til de øvrige bestemmelser som er nevnt, ikke med blant de konvensjoner som i medhold av menneskerettsloven § 2 er gjort til norsk lov. Den er derfor ikke bindende slik de andre konvensjonsbestemmelsene er.

Ytringsfrihetskommisjonen la til grunn at en avveining mellom ytringsfrihet og opphavsrett må tilsvare vurderingen av andre begrensninger i ytringsfriheten, altså at man må vurdere i hviken grad de er “necessary in a democratic society”. De skriver i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.4.3:

“Kommisjonen legger til grunn at begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til andres opphavsrettigheter – på samme måte som andre begrensninger – må oppfylle kriteriet om å la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. forslaget til Grl. § 100, 2. ledd. Begrensningene må heller ikke være av en slik art at frimodige ytringer om offentlige spørsmål ikke blir tillatt, jf. § 100, 3. ledd. Det skulle tilsi at opphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk støtte både i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet.

Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning. I den konkrete sak kan det være en krevende oppgave å avklare om striden står om ytringsfrihet eller økonomiske interesser.

Det er ingen entydig tradisjon i norsk rett for å oppfatte ytringsfriheten som en legitim begrensing i opphavsretten. Generelt synes forholdet til ytringsfrihet å være utelatt i teoretiske framstillinger av norsk opphavsrett. Vi antar derfor at vårt forslag til ny Grl. § 100 – som i konkrete saker kan føre til at opphavsrettens rekkevidde vil måtte avgrenses av hensyn til lex superior-prinsippet – gir en viss endring i rettstilstanden.”

Kommisjonen presiserer ikke nærmere hvilke endringer dette måtte føre til i opphavsretten og foreslo heller ingen endringer. Det er derfor ikke klart hvilke endringer i opphavsretten kommisjonen mente ville følge av en endring av Grunnloven.

Opphavsretten inneholder en del bestemmelser som også skal ivareta ytrings– og informasjonsfrihet. Men innledningsvis kan det være grunn til å minne om at retten til taushet for så vidt støtter opp under utgangspunktet i åvl § 2 om at opphavsmannen har enerett til å gjøre sine egne ytringer tilgjengelig for allmennheten.

Det kan ikke understrekes ofte nok at opphavsretten verner for og presentasjon, ikke innhold. Fakta er fri, ideer er fri, meninger er fri, tanker er fri, osv. Opphavsretten er ikke til hinder for at man meddeler seg så lenge man ytrer seg med egne ord eller i egen form på annen måte. Det er først når man på en eller annen måte vil gjøre andres ytringer tilgjengelig for allmennheten at opphavsretten kommer inn.

Offentlige dokumenter er unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9. Dette er en viktig bestemmelse for ytringsfrihet og demokrati, ikke minst i forhold til Grl § 100 tredje ledd, første punktum:

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Offentlige myndigheter kan ikke påberope seg opphavsrett eller andre rettigheter som følger av åndsverksloven som grunnlag for å hindre tilgjengeliggjøring og distribusjon.

En annen viktig bestemmelse er sitatretten i åvl § 22. Men denne har den begrensning at den kun gir rett til å sitere fra offentliggjort verk. I opphavsrettslig forstand er et verk offentliggjort bare dersom det har blitt gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke, se åvl § 8. Dette betyr at Thomas Rathsacks bok “Jæger” ikke er offentliggjort i opphavsrettslig forstand, selv om den danske avisen Politiken trykket hele boken som vedlegg til avisen. Forfatteren hadde ikke gitt samtykke til at boken ble gjort tilgjengelig på den måten. Fogedretten avviste kravet om å stanse boken fordi en eventuell skade var skjedd når boken var spredt på nettet og altså slik sett offentliggjort, mens opphavsretten stiller det tilleggskrav at offentliggjøringen må ha skjedd med opphavsmannens samtykke. Åvl § 22 gir derfor ikke tillatelse til å sitere fra denne boken.

Kunstverk og fotografier kan gjengis i medhold av åvl §§ 23 til 24. §§ 26 til 28 gir rett til å gjengi fra offentlige forhandlinger, understreker at opphavsrett ikke er til hinder for dokumentinnsyn og at verk brukes i forbindelse med etterlysing, etterforskning og som bevis, samt gir en utvidet sitatrett i slike tilfeller.

Spørsmålet om forholdet mellom ytringsfrihet og opphavsrett kommer først på spissen når noen vil gjengi et verk ut over det opphavsretten tillater. Det vil særlig være spørmål om og eventuelt når man kan gjøre tilgjengelig et verk som ikke er offentliggjort, eventuelt sitere fra dette.

Dette vil bli behandlet nærmere i neste del.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings– og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons– og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings– og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons– og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70–71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

“Creative Commons-lisensen (CC) er mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett.

Mens opphavsretten tradisjonelt har beskyttet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre rettighetshaver om tillatelse, innebærer CC at den som har skapt verket på forhånd gir tillatelse til kopiering og bruk, på visse vilkår.

For eksempel er det alltid krav om at den originale opphavspersonen krediteres, og ofte kreves det at åndsverket ikke kan brukes i kommersiell sammenheng eller endres på.

Creative Commons er dermed et genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen.”

Her viser  Maja Sojtaric at hun har misforstått både opphavsretten og Creative Commons, og vi kan nok si at misforståelsen gjelder fribrukslisenser i sin allminnelighet. Dette er utbredte misforståelser, men det er synd at en publikasjon som forskning.no viderebringer dem på denne måten.

Opphavsretten er basert på at man som hovedregel må ha samtykke fra opphavsmannen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Creative Commons. CC er et standardisert samtykke som tillater nærmere angitte former for bruk og skiller seg slik sett ikke fra andre lisensavtaler. Men CC går lenger i å tillate bruk av et verk enn det som ellers er vanlig i lisensavtaler.

Creative Commons og andre fribrukslisenser er fullt og helt basert på tradisjonell opphavsrett og kunne ikke ha eksistert uten denne. Det er den tradisjonelle opphavsretten som gjør det mulig å sette slike vilkår som at et verk ikke skal endres, eller at endrede versjoner skal gjøre tilgjengelig på samme vilkår.  En av pioneerene innen fri programvare, Richard Stallman, sier det på denne måten:

“The GNU General Public License and other copyleft licenses use copyright law to defend freedom for every user. The GPL permits everyone to publish modified works, but only under the same license. Redistribution of the unmodified work must also preserve the license. And all redistributors must give users access to the software’s source code.”

Tradisjonell opphavsrett har aldri vært til hinder for at man gjør verk tilgjengelig på CC-lignende vilkår. Jeg skrev for en del år siden en introduksjon til opphavsretten (som forhåpentligvis vil være oppdatert om ikke så alt for lang tid). Denne er opprinnelig skrevet før CC ble etablert, og jeg har forsynt den med dette vilkåret:

“Foruten den bruk som er tillatt etter de generelle regler, kan denne artikkelen brukes, kopiere og distribueres til bruk i undervisningen ved ikke-kommersielle undervisningsinstitusjoner. Den kan ikke tas inn i kompendier eller lignende, uten etter avtale. Det er ikke tillatt å foreta endringer.”

Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kanskje gjør jeg det når en oppdatert versjon foreligger. Det viktigste CC-lisensen bidrar med i forhold til det jeg har gjort, er at man har lykkes med å etablere en de facto standard for slike lisenser som verden kan forholde seg til, omtrent på samme måte som Microsoft Windows og Internet Explorer er etablert som de facto standarder. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men verden kjenner systemet og kan forholde seg til det.

CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.

Maja Sojtaric skriver at CC er et “genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skriver hun etter først å ha skrevet at det  ofte kreves “at åndsverket ikke kan … endres på”. Hvis man har satt det vilkår at verket ikke kan endres, da stenger det for slik “klipp og lim” virksomhet som Maja Sojtaric er så begeistret for.

Man kan også lure på hvorfor Maja Sojtaric mener at CC skal være så genialt for klipperne og limerne. De kan riktignok stille egne verk til andres disposisjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke andres materiale.

Det Maja Sojtaric har laget er ikke en remix, og heller ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artikkelen). Det er et helt alminnelig journalistisk arbeid hvor man henter informasjon fra ulike kilder og skriver en artikkel basert på dette. Dessverre skjemmes artikkelen også feil og den sedvanlige mangel på presisjon som man så alt for ofte ser i journalistiske arbeider.

Når alt dette er sagt: Creative Commons representerer en sunn reaksjon mot en uheldig utvikling innen opphavsretten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man skaper et nytt og selvstendig verk. Men overivrige kommersielle aktører presser på for å få stadig mer bruk innenfor sin kontroll, og snevrer inn det kreative rommet. Ofte skjer det ved at man truer med søksmål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kravet godt kan være uberettiget. Det er som regel ikke opphavsmennene som er problemet, men kommersielle aktører som Disney, Warner, osv.

Kunsten og kulturen har alltid utviklet seg ved at man har tatt det noen har gjort før og bygget videre på dette. Vi må ikke akseptere at f.eks. Disney, som selv uhemmet har forsynt seg av andres arbeider, skal kunne stoppe utviklingen ved å hevde at de har rettigheter til verden slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Disney har gjort før dem, hvilket også kan bety å utnytte Disneys verker. Dette er det verdt å sloss for.

Opphavsrett bør også vike for ytringsfriheten der disse kolliderer. Ytringsfriheten gir ikke noe vern for å bringe videre andres ytringer, slik at musikkpirater ikke kan forsvare sitt ulovlige virke ved å vise til ytringsfriheten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kritisk søkelys ved å påberope seg opphavsrett, enten det er modifisert reklame for joggesko (som er nevnt i artikkelen), eller det er det engelske selskapet Trafigura som vil hindre at deres vurderinger da de utsatte Gulen for livsfare skal komme fram.

Men skal man få en debatt om disse viktige spørsmålene må i alle fall den noenlunde oppgående delen av norsk presse samt våre politikere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikkpirater og annen “deling” av andres verk ikke er noe som bør forsvares. Derimot må man forsvare retten til å skape og ytringsfriheten, både overfor Disney, Nike og Trafigura.

At Skuespillerforbundet har besluttet å anke saken betyr ikke at den faktisk blir behandlet i Høyesterett. Kjæremålsutvalget må slippe saken inn til Høyesterett. Men det er en prinsipiell sak, så det kan være interessant å få en avgjørelse i Høyesterett.

På sin blogg kommenterer hun offentliggjøring av skattelistene under overskriften “Dagbladet og skattelistene”, og peker på en slående parallell og dobbelmoral som jeg ikke har tenkt på: Offentliggjøring av enkeltskolers resultater ved nasjonale prøver.  Her skriver hun bl.a:

“Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler — som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer.”

Selv om man også kan diskutere verdien av å gi informasjon om enkeltskoler, så er det ganske åpenbart at det er langt mindre betenkelig å gi slik informasjon enn informasjon om enkeltindivider. Når det gjelder skoler bør prinsippet om åpenhet kunne slå igjennom, i alle fall på den måten at det er en eventuell begrensning og ikke tilgangen som må begrunnes på en overbevisende måte. Men hvis til dels følsomme opplysninger om enkeltindivider skal offentliggjøres, da må man ha en god grunn. Og, som jeg har kommentert tidligere: De grunner som anføres er ikke holdbare.

Jeg skal huske skolesammenligningen i fremtidige debatter om offentliggjøring av skattelister.

Da Kristin Halvorsen overtok som finansminister i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tabloide grafsernes ærend ved å reversere den moderate innstramming som hennes forgjenger hadde gjort. Det gjenstår å se om hennes etterfølger, Sigbjørn Johnsen, er like begeistret for grafsing i folks private forhold.

Argumentene for å offentliggjøre tallene skal være at  man ønsker debatt om skattesystemet og at man skal kunne se på forholdet mellom skatteevne og skatt. Dette er rent vrøvl. Men trenger ikke opplysninger om enkeltpersoner for å se hvordan skattesystemet virker. Anonyme, aggregerte tall gir mer enn godt nok grunnlag for dette. Det gir mer tabloide overskrifter når man kan henge det på enkeltpersoner, men det bidrar ikke noe til debatten.

At ligningstallene viser forholdet mellom skatteevne og betalt skatt er bare tull. Jeg fikk en lekse om dette da jeg skrev selvangivelsen for 2008. Da jeg så sluttallene mente jeg at dette måtte være feil, søkte utsettelse og sjekket hva dette kunne skyldes. Etter å ha konferert med skatteekspertise kunne jeg konstatere at de helt misvisende opplysningene var skattemessig korrekte.

Forholdet er slik: Når man er eier av et ansvarlig selskap føres inntektene to ganger. Først blir ens andel av overskudd i selskapet lagt til ens personlige inntekt. Greit nok. Men tar man penger ut av selskapet, altså sin del av overskuddet som “lønn”, så føres dette som inntekt en gang til. Skatt er ikke mitt spesialområde. Men den forklaringen jeg fikk fra min rådgiver var at dette var gjort for at man i størst mulig grad skulle likestille aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Litt forenklet kan man skattemessig tjener de samme pengene to ganger, men at man til gjengjeld betaler halv skatt for hver gang man tjener disse pengene. Jeg ble forsikret om at dette ikke medførte noe mer skatt, og regner med at min rådgiver vet hva han snakker om. Det kan godt hende at dette er et fornuftig grep rent skattemessig. Men når vi nå skal henges ut offentlig med hva vi har hatt i inntekt og har betalt i skatt, da blir dette fullstendig misvisende. Inntekten blir alt for høy i forhold til realitetene og skatten blir relativt sett lav.

Når man kommenterer ordningen på denne måten må man regne med at de som leser dette kaster seg over tastaturet for å se hva som står i skattelistene. Jeg skal spare dere for arbeidet. Min inntekt for 2008 var i følge skattelistene 1 870 301 og jeg betalte 632 571 i skatt. Dette hadde vært en hyggelig inntekt og et behagelig skattenivå hvis tallene hadde vært gitt et noenlunde korrekt bilde. Men inntektstallet er 5–600.000 for høyt i forhold til den reelle inntekten. Det er fortsatt en relativt behagelig inntekt selv om det bare er omtrent 2/3 av det ligningstallene sier.  Men skatteprosenten i forhold til reell inntekt blir langt mindre behagelig.

Jeg vil tro at mange av de som i den nærmeste fremtid skal henges ut med høye inntekter og relativt lav skatt har fått doblet sin skattemessig inntekt på samme måte som har skjedd med deler av min. I den grad de opplysninger som fremkommer på denne måten bidrar til noen offentlig debatt, så bidrar de bare til å forvrenge og avspore den ved å forsterke den mytebaserte misunnelsen.

Jeg har lenge vært motstander av denne offentlige uthengningen av folk. Min overbevisning om at dette ikke har noen verdi ut over den ekle grafsingen ble ikke akkurat mindre da jeg selv erfarte hvor misvisende disse tallene kan være. Det er på tide å få slutt på dette.

Fotografen Richard Giles la 12. august dette bildet av Beijing Olympics Water Cube sammen med en del andre bilder, ut på Flickr under en Creative Common BY-NC lisens. Det er et flott bilde.

6. oktober sender Den internasjonale olympiske komité, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står følgende:

“The International Olympic Commitee (IOC) has recently became aware  that you are currently licensing pictures from the 2008 Beijing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when entering any Olympic venue, you are subject to the terms and conditions on the back of entry tickets, under which images of the Game taken by you may not be used for any purpose other then private, which does not include licensing of the pictures to third parties.

In addition, please be advised that the Olympic identifications, such as the Olympic rings, the emblems and the mascots of the Olympic games, the word “Olympic” and images of the Olympic Games belong to the IOC and cannot be used without its prior written consent.”

Man er forberedt på det verste fra en organisasjon som IOC. Men dette overgår likevel mine villeste fantasier i så måte.

Tar vi utgangspunkt i norsk rett har selvfølgelig ikke IOC rettigher til bilder tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at byggverk fritt kan avbildes, og det gjelder selvfølgelig også olympiske byggverk. At noen vilkår trykket bak på en billett skal innbære at man har frasagt seg fundamentale rettigheter og innskrenket sin ytringsfrihet er nærmest utenkelig.

Det er selvfølgelig også slik at jeg og alle andre kan skrive om OL, IOC, osv, uten å spørre IOC om lov til dette, akkurat som jeg kan skrive om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et interessant eksempel på hvor komplisert dette kan bli når det hele løftes opp på et internasjonalt nivå. OL fant sted i Beijing. Richard Giles er fra Australia og har kanskje kjøpt sine billetter der. IOC holder til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tjeneste som er tilgjengelig over hele verden. Hvilket lands rett man skal ta utgangspunkt i om man seriøst skal vurdere IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som underviser innenfor noen av de berørte områdene et eksempel på hvor vanvittige krav noen kan få seg tli å fremsette. Jeg tar sjansen på å utrope dette til olympisk rekord i galskap og grådighet, i alle fall om vi holder oss innenfor grenen immaterialrett.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kulturnytt” høre fagfolk og politiske kommentatorer vurdere partienes reklamefilmer, og drittpakker ble selvfølgelig nevnt. Men omtrent samtidig, i “Politisk kvarter” fikk generalen i kampen mot politisk reklame, kulturminister Trond Giske, servere en solid drittpakke. Hans “budskap” var at Venstres nei til en FrP-regjering ikke er troverdig. Noen av oss har heller ikke glemt at Arbeiderpartiet for inntil ikke så lenge siden hadde en partisekretær som virket langt mer opptatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sikkert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her diskutere om Venstres nei til en FrP-regjering er troverdig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tydelighet at politikerne ikke trenger TV-reklame for å forsøple den politiske debatten med sine drittpakker. Politikerne, i alle fall politikere fra store partier, får mer enn nok av gratis sendetid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søplete politisk debatt, og ønsker ikke en politisk reklame som kan bidra ytterligere til dette. Men søppelet er der uavhengig av medier, og politiske reklamefilmer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, internett, osv). Derfor er det vanskelig å forsvare et forbud som skal skjerme et så forsøplet medium som kommersielt TV er, mot politisk søppel som flyter alle andre steder. Den eneste kanalen hvor dette ikke flyter er “Frikanalen”, som skulle være alternativet til politisk reklame. Ingen politiske partier har funnet det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kanskje traff en i dagens radiodebatt, Elisabeth Hartmann fra “Siste Skrik” om jeg husker rett, spikeren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklamefilmene som de politiske partiene har laget skal vi være glade for at vi slipper å se dem på TV”.

Jeg har alltid forundret meg over debatten om rettsliggjøring, i alle fall at rettsliggjøring skal være et demokratisk problem. Retten er et resultat av demokratiske prosesser og kan endres gjennom demokratiske beslutninger.

Rettsliggjøring handler for meg først og fremst om å ta politikernes vedtak på alvor slik at disse faktisk blir bindende, også for politikerne selv. Det betyr at man tar konsekvensen av politiske vedtak, og at politikerne må vedstå seg konsekvensene. Jeg synes det er et større problem, også for demokrateiet, at politikerne stadig kommer med vedtak som er  “politisk forpliktende”, men ikke “rettslig bindende”.

Aksepterer det politiske flertallet ikke resultatet av en “rettsliggjort” avgjørelse kan loven endres. Hvis det virkelig haster, da kan det gjøres i løpet av et par uker. Det tar ikke særlig mye lenger tid å vedta en lov(endring) enn det tar å treffe andre politiske vedtak. Det kan riktignok bare gjøres med virkning fremover, men det bør ikke være et stort problem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lovvedtak som det er å løpe fra løfter og “politisk bindende” vedtak.  Dette krever at politikerne ser problemet i øynene og har ryggrad nok til å konfrontere det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansvaret og konsekvensene når de melder seg. Men at politikerne tvinges til å være ærlige i forhold til hva de faktisk mener, til å være edruelig i forhold til hva som faktisk kan gjennomføres og til å akseptere (og dermed også vurdere) konsekvensene av sine løfter og vedtak, det kan da umulig være et demokratisk problem? At politikerne kan oppleve det som ubehagelig ikke å kunne løpe fra det de har vedtatt kan man forstå. Men demokratiet er ikke til for å beskytte politikerne.

Et mer grunnleggende spørsmål kan være i hvor stor grad man skal kunne binde fremtiden. Det er mange eksempler på at politikere i praksis har mislikt Grunnloven når denne har stått som en skranke for å gjennomføre det som et styringsivrig flertall for tiden ønsker. Dersom man har det nødvendige flertall vil det være mulig å bygge ned vernet av eiendomsretten og tillate mer omfattende inngrep uten erstatning enn hva man i dag kan gjøre etter Grl § 105, akkurat som det er mulig å innskrenke ytringsfriheten. Men det skal mer til enn et knapt storgingsflertall. Selv synes jeg det er bra at vi har visse grunnleggende rettigheter som skiftende stortingsflertall ikke kan skalte og valte med som de vil.

Fredrik Sejersted mener tydeligvis at det til enhver tid sittende flertall ikke behøver å forholde seg til slike grunnleggende prinsipper, når han i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“Så lenge et folkevalgt flertall på Stortinget er imot politisk TV-reklame er dette ikke bare legitimt, men prinsipielt fornuftig europapolitikk.”

Man må skille mellom rettsliggjøring og overnasjonalitet. Norge kan ikke bestemme hvordan overnasjonale regler skal være og hvordan de praktiseres, like lite som en kommune i Norge kan fastsette lover og bestemme hvordan de skal håndheves. Man har selvfølgelig en viss innflytelse, med mindre man velger å stille seg utenfor beslutningsprosessene samtidig som man reelt er bundet av beslutningene, slik Norge har valgt å gjøre gjennom EØS-avtalen. Men det at man har valgt en tilknytning som setter Norge på sidelinjen og således har et stort demokratisk underskudd, er resultat av en demokratisk prosess i Norge. Hvis man synes det internasjonale samarbeidet koster mer enn det smaker, da kan Norge velge å tre ut.

Stortingsflertallet kan bestemme at menneskerettighetene ikke skal gå foran norsk lov. Da ville forbudet mot politisk TV-reklame rettslig sett vært  mindre problematisk, selv om Norges internasjonale omdømme nok ville bli svekket. Hvis Norge stiller seg blant de land som avviser avgjørelser fra EMD som “innblanding i indre anliggender”, da kan ikke norske politikere være like kjepphøye når de kritiserer menneskerettsbrudd andre steder. Politikerne må velge mellom å ta den politiske belastningen med å gå ut av systemet eller akseptere å være bundet av det. Det er dette som er den viktigste politiske konsekvensen av rettsliggjøring på et internasjonalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demokratisk problem.

Hvis vi vil ha et forpliktende internasjonalt samarbeid, da må vi akseptere at det også forplikter oss. At det er forpliktende viser seg først og fremst ved at vi må rette oss etter de vedtak som treffes, også om vi selv er uenig i vedtaket. Aksepterer man EMD, da må vi også rette oss etter avgjørelser som går mot Norge og går mot det som et politisk flertall i Norge måtte ønske. Norge kan bestemme seg for at dette vil vi ikke være med på, men da må man også ta den politiske belastningen det vil være å gå ut. Fredrik Sejersted liker åpenbart ikke at også Norge skal være bundet av noe som ikke er Norsk, når han i tidligere nevnte artikkel  i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“De nye rettslige forpliktelsene er internasjonale, og de er uendelig mye mer vidtrekkende og detaljerte enn de få rettighetene vi har i den norske Grunnloven. Videre er de i motsetning til Grunnlovens regler nesten umulige å endre. Og endelig tolkes og forvaltes de av jurister svært mye lenger fra den nasjonale virkelighet enn våre egne høyesterettsdommere.”

Det er nå en gang slik at man på internasjonalt nivå ikke alltid skal legge alt for stor vekt på den nasjonale virkelighet.  EMD har sagt at man på noen områder har en betydelig nasjonal skjønnsmargin i forhold til hva slags innskrenkninger i ytringsfrihet eller andre rettigheter, mens man på andre områder har liten skjønnsmargin. De har sagt at det er liten skjønnsmargin når det gjelder politiske ytringer, hvilket betyr at når det gjelder hva som skal tillates av inngrep i akkurat den type ytringer har de nasjonale politikere ikke så mye de skulle ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapende part i en rettssak å avgjøre om man skal være bundet av resultatet eller ikke. Vi har akseptert systemet, og da må vi også akseptere de konsekvenser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.

Det er ikke vanskelig å være enig når Fredrk Sejersted skriver at man må “avklare hva de [internasjonale forpliktelsene] egentlig går ut på og hvilket handlingsrom som (overraskende ofte) fortsatt gjenstår for regjering og Storting”. Men det er forskjell på å avklare og å bortforklare. I det som var utgangspunktet for debatten, Trond Giskes forsøk på vri seg unna dommen om politisk TV-reklame er det vanskelig å komme forbi at EMD klart har sagt at et reklameforbud som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelig begrunnet, at den klart avviser Norges påstand om at det ikke er tilstrekkelige alternativer til et generelt forbud mot politisk TV-reklame, og at de gir klar tilslutning til Høyesteretts mindretall på de avgjørende punktene. Men Frederik Sejersted gir noe av forklaringen selv, når han skriver:

“Når tvister oppstår mellom internasjonal rett og vanlig norsk rett og politikk, er det disse juristene som har i oppdrag å forsvare det nasjonale handlingsrom på vegne av regjering og Storting. De står i fronten, og ser utviklingen. Selv har jeg tidligere i syv år vært statens advokat i EU/EØS-rettssaker, og forsvart Stortingets lover …”

Han synes å ha problemer med å komme ut av denne rollen.

Holder vi oss til selve navngivelsen, som media fokuserte på, mener jeg at det ikke er ulovlig å navngi siktede i en sak som har fått stor oppmerksomhet. Man kan diskutere om pressen bør navngi personer. Jeg synes folk navngis for ofte. Men et annet spørsmål er om det er ulovlig. Hvis avisen skriver “NN er tiltalt for kokainsmugling i Bolivia”, da ville det etter min vurdering ha vært lovlig. Rt-1999–1742 (som finnes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Problemet i den aktuelle saken er at VG også gjenga bilde og knyttet personen til handlinger, hendelser og andre personer på en måte som i følge avgjørelsen er uriktig. Her minne jeg om at retten bare bygger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangspunktet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et fotografi offentlig uten avbildedes samtykke. Det er noen unntak, bl.a. hvis bildet har “aktuell og allmenn interesse”. Det er høyst diskutabelt om et bilde av siktede har “aktuell og allmenn interesse”. Jeg mener det ikke har det, og at billedbruken dermed var uberettiget. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt særlig stor vekt på bruk av bilder, uten at jeg nå går nærmere inn på dette. Les mer om billedbruk i en artikkel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Retten sier at det er ærekrenkende og dermed i strid med strl § 247 å koble jentas navn til personer, steder og hendelser på en etter jentas og dermed rettens mening uriktig måte. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved denne tolkningen, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Når man ser navngivelse, billedbruk og det man kobler personen med, da blir avgjørelsen noe mer diskutabel. Det er ikke like åpenbart at resultatet er feil.

Jeg har lagt ut avgjørelsen i anonymisert form her.

Man kan mene mye om pressens navngivelse av personer i straffesaker. Men jeg finner ikke noe generelt forbud mot å offentliggjøre navn. Jeg har dessverre ikke sett selve avgjørelsen fra byfogden. Derfor vet jeg ikke hva slags rettslig grunnlag byfogden har funnet for å kunne gi medhold i et krav om at navnet ikke skal offentliggjøres. Jeg håper VG eller noen andre også offentliggjør selve kjennelsen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrunnelsen er følgende sitat, gjegitt i VG:

«Samfunnet har på nåværende tidspunkt ikke noe berettiget behov for å kjenne saksøkers identitet»

Når man forbyr en avis å oppgi navn på en person er dette et inngrep i ytringsfriheten. Nå kan f.eks. hensynet til personvern begrunne begrensninger i ytringsfriheten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 krever at innskrenkninger i ytringsfriheten skal bestemmes i lov. En rent frirettslig vurdering av hva “samfunnet har et berettiget behov for” er ikke tilstrekkelig.

Jeg ser fram til neste runde og har vanskelig for å se at avgjørelsen kan bli opprettholdt.

Forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten. Enkelte har forsøkt å vri seg unna diskusjonen ved å hevde at dette ikke er et inngrep. Men det er ikke noe de har særlig støtte for, i alle fall ikke blant de som har et reflektert forhold til spørsmålet (og det inkluderer vekslende regjeringer).

Allerede da forbudet ble lovfestet i 1999 ga den daværende regjering (Bondevik I) ga klart uttrykk for at reklameforbudet var et inngrep, men de mente at dette var et inngrep som lå innenfor det som kunne tillates innefor EMK art 10. Riktignok ga Justisdepartementet den gang uttrykk for en viss tvil om hvorvidt et slikt forbud kunne tillates etter EMK art 10, men regjeringen satset på at det holdt.

I forbindelse med revisjon av Grl § 100 ble spørsmålet også diskutert, men da i forhold til Grl § 100 og ikke i forhold til EMK art 10. Likevel var det ingen tvil om at det var et inngrep i ytringsfriheten. Et flertall i komiteen mente i 2004 at forbudet mot politisk TV-reklame stred mot den nye grunnlovsbestemmelsen.

Også i den saken som nå har fått sin avslutning i Strasbourg har utgangspunktet, også for Staten, hele tiden vært at reklameforbudet er et inngrep, men staten mente at det var et forbud som lå innenfor det som er tillatt etter EMK art 10 — noe EMD altså ikke var enig i.

Det som står klarere for meg etter noen diskusjonsrunde, er at det ikke er et spørsmål om å begrunne hvorfor en type ytring skal tillates (i et bestemt medium). Aksepterer man først ytringsfriheten, da er det innskrenkningene som må begrunnes. Det er mange typer ytringer vi godt kunne vært foruten. Pornografi, rasistiske og blasfemiske ytringer, kjendisjournalistikk à la “Se og Hør” og Dagbladet — det er ikke spørsmål om samfunnet har behov for slike ytringer, men om det er nødvendig å forby dem. Det er de som vil har forbud som har bevisbyrden.

Dermed er vi ved kjernen i spørsmålet om politisk TV-reklame: Vi tillater politisk reklame, bare ikke på TV. Vi tillater også reklame på TV, bare ikke for politikk og livssyn. Retten til politiske ytringer er noe av ytringsfrihetens kjerne. Er det virkelig tunge nok grunner til å forby en av de viktigste former ytringer i ett og bare ett medium? Her har Menneskerettsdomstolen svart nei.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er fritt fram for alle sorter reklame. Man kan godt regulere politisk reklame, og man kan nok regulere den på måter som gjør at vi unngår det som de fleste av oss gjerne vil unngå. Det vil nok være mulig å forby reklame som kan virke støtende (som brenning av Koranen), at reklamen ikke først og fremst kan snakke nedsettende om andre, osv. Men den muligheten lar Trond Giske gå fra seg.

Jeg synes det er pinlig å høre Trond Giske spille på, om ikke rasisme, så i alle fall fremmedfrykt, når han sier:

“Er det riktig at 7 dommere i Strasbourg, den ene fra Azerbadjan (sic!), skal vite bedre enn et bredt stortingsflertall i Norge, hvordan ytringsfriheten best ivaretas i Norge?”

og

“Jeg respekterer at Norge har sluttet seg til konvensjonen [Menneskerettskonvensjonen] og at vi gjennom lov har gitt denne konvensjonen forrang, men man må kunne stille spørsmål ved dette…”

Bergensgruppa SAFT hadde en linje i en av sine sanger som lyder:

“Killing for peace
Is like fucking for virginity”

Å forby ytringer for å forsvare ytringsfriheten og demokratiet blir omtrent den samme form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Giske setter Norge i selskap med andre land som pleier å klage over at kritikk mot menneskerettsbrudd er “innblanding i et lands indre anliggender”. Han brukte riktignok ikke de ordene, men inneholdet er det samme. Heldigvis har Joans Gahr Støre i følge Jon Wessel-Aas, sagt noe annet. Det er ganske oppsiktsvekkende at et regjeringsmedlem kommenterer et annet regjeringsmedlems uttalelser med at han har ytringsfrihet.

Uansett gjør Trond Giske dette til en pinlig forestilling for Norge.

Allerede da forbudet mot politisk TV-reklame ble lovfestet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en forskriftsbestemmelse), visste regjeringen at forbudet var problematisk i forhold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998–99) 3.4.3 vises til følgende uttalelse fra Justisdepartementet:

«Det finnes — så vidt vi kjenner til — ikke praksis i konvensjonsorganene etter EMK eller SP som direkte gjelder forbud mot politisk reklame i etermedia. Dette gjør i seg selv vurderingen noe usikker, særlig fordi konvensjonenes ordlyd ikke gjør det klart at et slikt forbud er tillatelig, og siden Den europeiske menneskerettsdomstol generelt har lagt stor vekt på ytringsfriheten. Etter en helhetsvurdering vil Justisdepartementet likevel anta at høringsforslaget vil stå seg i forhold til konvensjonene. Vi legger særlig vekt på at forbudet ikke vil representere noe inngrep i den tidligere praksis når det gjelder demokratisk beslutningsprosess i Norge.»

Dommen fra EMD i Strasbourg er klar. Et generelt reklameforbud kan ikke opprettholdes. Det heter i dommen avsnitt 77:

” The view expounded by the respondent Government, supported by the third party intervening Governments, that there was no viable alternative to a blanket ban must therefore be rejected.”

EMD uttrykker på avgjørende punkter støtte til mindretallet i Høyesterettsavgjørelse (som kom til at forbudet var i strid med ytringsfriheten), og tar uttrykkelig avstand fra flertallet.

I Vgt Verein gegen Tierfabriken (VgT), som EMD i betydelig grad støtter seg til, sies det i avsnitt 74:

“In the Court’s opinion, however, while the domestic authorities may have had valid reasons for this differential treatment, a prohibition of political advertising which applies only to certain media, and not to others, does not appear to be of a particularly pressing nature.”

Et forbud som bare gjelder ett medium er ikke særlig viktig, og dermed ikke viktig nok til å begrunne et forbud. Man snur på en måte argumentet om at et forbud mot politisk TV-reklame ikke vil ha så stor betydning rundt, og sier at hvis slike reklame ikke har vesentlig betydning, da er det heller ikke grunn til å forby det.

Gjengivelse av dommen fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008–2009) er etter min mening så skjev og ufullstendig at den blir misvisende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feilinformerer Stortinget når dette er den informasjon Stortinget får fra regjeringen.  En gunnleggende premiss i dommen referes ikke, nemlig den at stater har en meget liten skjønnsmargin for inngrep når det gjelder politske ytringer. Detter er det motsatte av hva Høyesteretts flertall sa, se Rt 2004 s. 1737, se dennes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttrykkelige avstand fra (s dommen avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dommens avsnitt 59:

“In this connection, it must be recalled that, according to the Strasbourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Convention for restrictions on political speech or on debate on questions of public interest”

Departementet gjengir dommens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hensyn staten anførte utvilsomt var relevante.  Men de unnlater å nevne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”However, the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.”

Altså var det som staten anførte relevant, men hadde ikke tilstrekkelig vekt til å begrunne forbudet.

Regjeringen gjengir videre avsnittet hvor EMD skriver at Pensjonistpartiet i praksis ikke hadde mulighet til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regjeringen fremstiller det som om dette var det viktigste, kanskje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regjeringen presterer også å si at dommen  VgT har “liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier”. Dette til tross for at det var denne dommen EMD, i likhet med Høyesteretts mindretall, først og fremst støttet seg til. Denne fremstillingen er ikke bare skjev, den er direkte feil.

Trond Giskes tiltak virker panikkartede.  Først ville han bringe saken inn for Storkammeret. Så ombestemte han seg, og ville heller endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen endringer i NRKs valgdekning. Pensjonistpartiet og andre småpartier ville slippe til når det etter NRKs redaksjonelle  vurdering var riktig. Nyhetsredaktør Jon Gelius sa i følge NTB følgende til Kringkastingsrådet (her gjengitt etter VG):

” Om NRKs valgdekning til høsten skal omfatte flere partier enn de tradisjonelle gjengangerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resultat av journalistiske vurderinger (…)til NTB sier Gelius at småpartiene vil bli trukket inn i valgkampdekning i den grad det er naturlig å få deres syn i bestemte saker.

- Det kan for eksempel være naturlig for oss å få Pensjonistpartiets syn hvis pensjonsspørsmål blir tema i valgkampen. Det samme kan være tilfelle for De grønne i samband med miljøspørsmål, men ikke noe parti vil få «carte blanche» i vår valgkampdekning, sier Gelius.”

Forsøk på å styre NRK ville lede Giske inn i dype problemer i forhold til Lov om redaksjonell fridom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

“Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, ”

Og uansett hvor mye Giske kunne og ville gripe inn i NRK, så ville det bare gitt tilgang til én TV-kanal, og bare i den perioden det er egne valgsendinger. Småpartiene ville ikke kunne slippe til med sitt syn i saker som står høyt på den politiske dagsorden når det ikke er valgkamp.

Hva Giskes avtale med Frikanalen er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med statsstøttereglene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sendetid for 10 mill ikke kan gjøres som direktekjøp, men må ut på anbud. Det er interessante synspunkter. Men jeg kjenner ikke det regelverket godt nok til at jeg vil kommentere de sidene av saken.

Staten eier ikke kanalen, så instruks fra eier er det vel ikke. Kanskje er det reklameplass. Det er i alle fall kjøpt sendetid. Det betyr i så fall at staten selv bryter det forbudet de tviholder på. Kanskje er det sponsing, men da får Giske problemer i forhold til kringkastingsloven § 3–4, hvor det står:

“Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet opprettholdes fullt ut.”

Kanskje er det rett og slett en politisk innblanding slik vi ser i land vi gjerne liker å holde fram som eksempler på hvordan forholdet mellom stat og kringkastingsselskap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et forbud mot politisk TV-reklame som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelige begrunnet til at det kan forsvare inngrepet i ytringsfriheten. Da må det være åpenbart at når forbudet innskrenkes ytterligere slik at det ikke lenger gjelder mediet, men bare enkelte kanaler, da er det enda svakere begrunnet. Jo mer Trond Giske gjør for å bregrense effekten av reklameforbudet, jo mer undergraver han også begrunnelsen for å ha forbudet, om man holder seg til EMDs begrunnelse i VgT.

Frikanalen har som prinsipp at det ikke er noen redaktør. De enkelte organisasjonene har selv redaktøransvaret for innslag de sender. Det vil måtte bety at de enkelte partier selv har det redaksjonelle ansvaret for sine politiske innslag. Det er ingen redaktør som kan gripe inn og si at dette er uakseptabelt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også overfor reklame.

Ikke all politisk remlame må tillates. Staten har rett når de peker på at VgT tillater visse innskrenkninger i politisk reklame. I Murphy oppretthold EMD et irsk forbud mot religiøs reklame, fordi dette kunne være særlig kontroversielt og sensitivt. Vurderingstemaet er i utgangspunktet det samme for politisk reklame, men man aksepterer en noe videre skjønnsmargin for forbud.

Ingen skal forhåndssensureres på Frikanalen, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle partier slippe til, da må alle registrerte partier slippe til. Man kan ikke utlukke partier man ikke liker. Norgespatriotene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre småpartier. Norgespatriotene varsler at de f.eks. kan komme til å brenne Koranen under sine sendinger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Antagelig har han rett, med den modell han har valgt.

En redaksjon kunne ha sagt nei til et slikt innslag. Ikke for å sensurere meningene, men fordi man ikke aksepterer virkemidlene. Det er også rett, som staten sier, at VgT sier at ikke ethvert forbud mot politisk reklame er utelukket. Støtter man seg på Murphy kan man antageligvis også ha regler for politisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke særlig støtende, eller noe i den retning. Jeg vil tro at man også kan forby politisk reklame som i hovedsak inneholder nedsettende omtale av andre. Men redaksjonelle ytringer kan man ikke regulere på den måten.

Et av argumentene mot politisk reklame, som også Høyesteretts flertall la stor vekt på og som staten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redusere nivået på den politiske debatten.  Ved å slippe politiske galninger fri, uten rammer og uten redaksjonell styring, da har Giske ytt et avgjørende bidrag til å sikre den kvalitetsreduksjon han påstår at han ville forhindre. Det eneste han ikke oppnår er å åpne for en politisk ytringsfrihet som er i samsvar med dommen fra EMD.

Bråket etter at fotballdommer Tom Henning Øvrebø dømte semifinalen i Champions League mellom Chelsea og Barcelona er illustrerende. Det som skjedde på fotballbanen skal jeg ikke si noe om (jeg har ikke sett kampen). Men etterspillet er interessant.

Dommeren nektes å uttale seg. De spør UEFA om lov til å uttale seg, hvilket i seg selv er oppsiktsvekkende nok. UEFA sier så nei. Uten at jeg nå har tatt meg bryet med å lete opp flere eksempler, så synes jeg at jeg jevnlig leser om spillere eller trenere som får en eller annen form for straff fordi de har kritisert dommeren. I resten av samfunnet har vi ytringsfrihet. Men altså ikke i fotballen, der får man tydeligvis bare lov til å si det som bossene gir en lov til å si.

Praksis med “bøtlegging” av spillere er også ganske så spesiell. I hvilken annen bedrift ville man tillate at folk trekkes for betydelige beløp dersom de f.eks. skulle komme litt for sent?

Samme dag ser vi en annen effekt: Chelseas eier har fått nok etter Øvrebø-hetsen. Da vil han selge sin gladiator til noen andre. Oppfør deg pent, ellers selger jeg deg. Selv har jeg til tider kommet med nokså krass kritikk av IT-enhetene ved UiO, USIT. Men det er ganske utenkelig at universitetsledelsen skulle svare med å selge meg til Universitetet i Bergen eller noen andre hvis jeg ikke oppfører med slik de ønsker. Det er bare i fotball man tillater slikt.

Artikkelen er stort sett et angrep på Nina Karin Monsens meninger. Haugli mener åpenbart at man ikke kan gi en pris til en som hevder synspunkter som han selv er så sterkt uenig i. Slik kommer han helt ufrivillig til å understreke poenget med en slik pris: Det er ikke de til enhver tid politisk korrekte, sosialdemokratiske meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Konformister som Håkon Haugli har lite å frykte. Det er de kritiske og upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern.

I sin begrunnelse for å gi prisen til Nina Karin Monsen har Fritt Ord blant annet påpekt at hennes meningsmotstandere har forsøkt å marginalisere henne. Også dette bekrefter Haugli ved å ta i bruk den primitive hersketeknikk det er å omtale henne som “moralfilosof” — i anførselstegn. Det er som om jeg skulle omtale Håkon Haugli som “politiker”, altså en som gir seg ut for å være politiker, men som ikke fortjener betegnelsen.

“Når Fritt Ord belønner Monsens ondskapsfulle angrep på homofile og våre barn, setter de likhetstegn mellom fri debatt og krenkende bidrag i debatten” skriver Haugli. Det er som å høre mullaer i debatten om Muhammed-karikaturene: Man vil hindre at meninger man ikke liker kommer fram ved å stemple dem som krenkende. Vi må tåle religionskritikk, selv om noen kan oppleve dette som krenkende. Og vi må tåle at folk har og gir uttrykk for et syn på seksualitet og familiepolitikk som noen opplever som krenkende.

“Ytringsfriheten er en viktig grunn, kanskje den aller viktigste, til at Monsen og hennes meningsfeller gjennom de siste førti år, skritt for skritt, har tapt kampen for fortsatt diskriminering av homofile” forsetter Hauli. Kanskje det. Men mener han da, som Orwells kamerat Napoleon, at de som ikke deler de seirendes syn bare har å holde kjeft og innrette seg etter de som er likere enn andre? Haugli bruker her det som så ofte er makthaveres skitne våpen mot kritikere: De beskyldes for å misbruke ytringsfriheten.

Jeg deler ikke på noen måte Nina Karin Monsens synspunkter, og jeg tror heller ikke at Fritt Ord har gitt henne prisen som et uttrykk for at de er enige med henne (slik Haugli faktisk insinuerer). Det er ikke hennes synspunkter som er viktige, og de er jeg derfor heller ikke villig til å diskutere. Men det er viktig at vi har personer som tør stå for det de mener og hevde sine synspunkter selv om de er upopulære og går på tvers av det politisk korrekte.

Vi trenger reflekterte personer som sier det vi ikke liker å høre. Nina Karin Monsen er en slik person, og det er dette hun har fått prisen for.

“Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å forsvare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om politiske spørsmål. At et forbud mot slike ytringer skal  fremme Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grunner til ikke å ønske politisk reklame. Det er et argument at det er de rike og ressurssterke  som da vil kunne kjøpe seg reklameplass. Men det argumentet bærer ikke når problemet var at det bare var de store som slapp til på redaksjonell plass i valgkampen. Og det er uansett de rike og store som slipper mest til. Det er de som kan leie informasjonsbyråer for å få plantet passende nyhetssaker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage profesjonelle nettsider, det er de som kan lage fine skriflige presentasjoner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer positiv til politisk reklame er den generelle forflatningen og tabloidiserende journalistikken. Når media er mer opptatt av å lage underholdende debatter hvor man fokuserer på konflikter enn på å få fram hva partiene faktisk står for, da er deres valgkampdekning utilstrekkelig. Da kan det være et godt supplement at partiene også kommer til orde selv, uten at en tabolid journalist skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kommer til å bry seg om forbudet. Høyre har allerede sendt sin reklamefilm på TV-Aftenbladet. De mener at dette forbudet er dødt etter dommen i Strasbourg. Departementet kan ikke la være å reagere på en slik provokasjon, når de først har tatt det standpunktet de har. Så vi får nok noen nye runder med denne saken, som Norge igjen kommer til å tape om saken på nytt kommer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regulere politisk reklame. Det kunne vært regler om omfang, om hvor mye penger som kan brukes, osv. Men først og fremst burde man la de samme regler gjelde for politisk reklame som for annen reklame. Den som vil markedsføre et produkt må gjøre det ved å presentere sitt produkt, ikke ved å rakke ned på konkurrentene. Politikerne er dessverre mer opptatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Martin Kolberg snakker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklamefilm mer opptatt av å kritisere dagens regjering enn av å presentere seg selv. Slik blir det lett vulgærvalgkamp av. Våre politikere har sagt at andre ikke får lov til å opptre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de regler som gjelder for andre også gjelde for politikere.

Trond Giskes grep er å forslå noen justeringer i NRK-plakaten. Hans Tore Bjerkås sier at dette ikke endrer noe i NRKs praksis. Trond Giske forsøker her å balansere mellom å opprettholde et forbud  ved å pålegge NRK å dekke valgkamper på en måte som skjærer klar av dommen i Strasbourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virksomhet på en måte som vil være i strid med lov om redaksjonell frihet. Han har allerede rykket ut for å si at redaktørplakaten gjelder.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prøver seg på kan umulig være tilstrekkelig til å imøtekomme dommen fra EMD. Det legges opp til at småpartier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjernsynskanal, i den grad dette passer med denne kanalens redaksjonelle vurderinger. Fortsatt kan de være utestengt fra andre kanaler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regjeringen har dummet seg ut i saken om ny blasfemibestemmelse, om hijab i politiet, med “lex Killengren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på trenden ved å kløne til saken om politisk TV-reklame. Man skulle nesten tro at den sittende regjeringen egentlig ikke ønsker å bli gjevalgt.

Nå skrives dette mens det ennå er noen minutter til første sending går på lufta, så om programmet innfrir vet jeg ikke. Men det bør bli interessant å kunne låne øret til denne koblingen mellom musikk og sensur.

“Mozart og Madonna” sendes hver ukedag mellom kl. 09.03 og 10.00. Mange har andre ting å gjøre på dette tidspunktet. Men programmet er tilgjengelig som podast. Gå  hit for å abonnere i iTunes eller her for RSS-feed.

Jeg tror regjeringen har blitt misforstått. Men den har blitt misforstått fordi den selv ikke har forstått. Sannsynligvis har den politiske hestehandelen vært omtrent slik: AP og SV har villet oppheve blasfemibestemmelsen (strl § 142), slik de også ville da spørsmålet var oppe i Stortinget i forbindelse med revisjonen av Grl § 100.  Dette var i tråd med både Ytringsfrihetskommisjonens og Straffelovkommisjonens innstillinger. Senterpartiet ville i utgangspunktet beholde blasfemibestemmelsen. Senterpartiet trengte, om ikke en seier så i alle fall ikke et nytt nederlag i en sak om verdispørsmål. Så hestehandlet man seg fram til et kompromiss. Man ville foreslå å oppheve dagens blasfemibestemmelse, men ville beholde en siste rest som kunne fange opp de groveste krenkelsene. Så langt virker ikke dette så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt ville vekke storm.

Problemet er den sovende blasfemibestemmelsen. Etter sin ordlyd er dagens blasfemibestemmelse ganske streng.  Man kan blir dømt hvis man “i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse”.Vi har bestemmelsen, men alle er enige om at den sover og at den skal fortsette med det. Sist noen ble dømt etter bestemmelsen var i 1912, og siste gang noen ble tiltalt (men frikjent) var i 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi etter å holdt foredraget “Kristendommen, den tiende landeplage”. Så lenge man ikke rører bestemmelsen kan de sove i fred. Derfor hadde det først og fremst symbolsk betydning at besemmelsen ble opprettholdt i 2004.

Når man ville foreslå å erstatte dagens bestemmelse med en ny, og mindre streng blasfemibestemmelse, da ville man vekke en sovende hund. Man kan ikke vedta en ny lovbestemmelse og forutsette at den skal bli en sovende bestemmelse fra vedtagelsen. Det varslede forslaget ville ha betydd en utvidelse av den formelle ytringsfriheten, men sannsynligvis en innskrenkning av den reelle ytringsfriheten. Derfor var det grunn til å reagere, og derfor kan det være grunn til å feire at forslaget er trukket.

Det kan sies mye om dårlig politisk håndverk i denne saken. Det svekker regjeringen, ikke minst i forhold til Stortinget. Men dette skal jeg la ligge.

Noen partier vil sikkert forsøke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen velgere på kroken. Men opposisjonen bør gå stille i dørene. Da spørsmålet om å oppheve blasfemiparagrafen i 2004 gikk Høyre, KrF og FrP inn for å beholde bestemmelsen. Om de nå skulle ha ombestemt seg, så kan de likevel ikke skryte av å være prinsippfaste forsvarere av ytringsfriheten på dette området.

Til tross for at ingen fra regjeringen har kunne si hva “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn” er, mener de at det ikke er noen innstramming. Dagens blasfemibestemmelse i strl § 142 har sovet lenge. Sist noen ble dømt for blasfemi var visstnok i 1912 og den siste som ble tiltalt (og frikjent) var Arnulf Øverland i 1933.

Hvis man vedtar en ny lovbestemmelse om blasfemi kan man ikke samtidig vedta at loven skal sove videre. Uansett formulering så vil man vekke en sovende hund, og med dagens polariserte religionsdebatter må man regne med at en slik bestemmelse vil bli brukt. Uansett formulering vil man blåse liv i noe det ikke bør blåses liv i. Svaret er enkelt og greit: Det bør ikke vedtas noen slik lov. Skriv under på oppropet mot bestemmelsen og send det til politikerne.

Prosessen er mildest talt underlig. Det er ikke fremmet noe forslag. Regjeringen har bare varslet om at et slikt forslag vil bli fremmet. Ingen, sannsynligvis heller ikke i regjeringen, vet foreløpig hvordan forslaget vil se ut. Likevel opptrer regjeringen som om saken er avgjort og vedtatt.  Det skal piskes gjennom, og Jens Stolteberg synes å mene at tiden for debatt er over.

Det er Senterpartiet som har trumfet saken gjennom. Liv Signe Navarsete førsøker å skyve mye av ansvaret over på justisminister Knut Storberget. Men om han kanskje er arkitekten bak kompromisset, så er det ikke noe som tyder på at han har ønsket dette. Så det er ganske ufine beskyldninger som Navarsete her kommer med i et forsøk på å skyve ansvaret fra seg.

Heldigvis bestemmer verken Jens Stoltenberg eller andre politikere hva som skal debatteres. Det vi ser er at debatten så vidt har begynt. Torbjørn Jagland leverer et viktig  bidrag i sitt debattinnlegg “Pisk mot ytringsfrihet”. Han fremholder det som egentlig burde være helt selvfølgelig: Det er Stortinget som vedtar lover. En statsminister kan ikke bestemme at tre partiers stortingsgrupper skal bindes. Det vil være å sette Stortinget ut av funksjon og gjøre det til et rent sandpåstrøingsorgan. Og det er et paradoks at det er i en sak om ytringsfrihet at statsministeren vil legge lokk på stortingsrepresentantene ytringsfrihet.

Harald Stanghelle treffer også spikeren på hodet i sin kommentar “Prinsipper på politisk billigsalg”.

Nå har også KrF-leder Dagfinn Høybråten gått mot forslaget.  Det blir en tragikomikk over det hele dersom AP og SV mot bl.a. KrFs stemmer skal tvinge igjennom et vern for religion som de selv er mot. Nå får Senterpartiet også motstand fra sine egne, når Trondheim SP går mot forslaget.

Det kan være lov å håpe på at Jens Stoltenberg ikke vil klare å piske sin stortingsgruppe til lydighet og av det varslede forslaget ikke vil bli vedtatt — om det i det hele tatt blir fremmet.

Man burde ikke være særlig overrasket over resultatet. Retten til ytringer om politiske spørsmål er ytringsfrihetens kjerne. Å tillate at man kan kjøpe seg plass til de fleste former for ytringer, men ikke politiske ytringer er særdeles problematisk og er nærmest umulig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.

Foreløpig har jeg ikke sett selve dommen, så innholdet kan jeg ikke kommentere nærmere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sannhet m.m. som ved annen reklame. Og her er kanskje noe av problemets kjerne: De politikere som er så opptatt av at andre ikke skal kunne love noe deres produkt ikke kan levere, slenger gladelig ut løfter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reglene om sammenlignende reklame i  Forskrift om sammenlignende reklame § 3 overholdes også for politisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er villedende
c) den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse varene og tjenestene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen
e) den bringer ikke i vanry eller taler nedsettende om en konkurrents varemerker, handelsnavn, andre kjennetegn, varer, tjenester, virksomhet eller situasjon

Hvis man må kunne dokumentere holdbarhet, og dessuten ikke kan tale nedsettende om konkurrentene, da bør vi kunne få en relativt edruelig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en fremmed tanke for politikerne at det de bestemmer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Sakens fakta

I dommen beskrives utgangspunktet slik på s. 2:

“Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter sitat fra offentliggjort spillefilm i NRKs fjernsynsprogram ”Store Studio”. Sitatet fra spillefilmen ”Brent av frost” omfattet en samleiescene i et båt full av nyfanget fisk etterfulgt av at den kvinnelige hovedperson lå frontalt helt naken i båten etter samleiet. Sitatet ble vist i forbindelse med premieren av spillefilmen ”Kill Buljo”, som parodierer blant annet den aktuelle samleiescenen, men uten noen tilsvarende etterfølgende frontal nakenhet.

(…)

Brent av frost inneholder også en av norsk films mest berømte elskovssekvenser. Det sitat saken gjelder er hentet herfra.”

Den omstridte scenene beskrives slik på s. 2–3 i dommen:

“Etter å ha dvelt ved den karakteristiske fjellformasjon Gjesværtappan i Finmark vises Lilian liggende på ryggen frontalt helt naken i en liten robåt full av nyfanget fisk sett ovenfra. Været er klart og havet stille, og båten ligger i ro i åpent hav. Hun løfter i denne stilling en fisk opp mot himmelen på nærmest rituelt vis og bløgger den så noen dråper ferskt fiskeblod drypper ned på halsen og brystet hennes. Bildet av Lilian veksler så med bilder av Simons ansikt og nakne skuldre – vekslingen mellom de to skjer flere ganger og med økende hyppighet. Etter ca 35 sekunder ligger en helt naken Simon brått oppå Lilian i robåten. De elsker i såkalt ”misjonærstilling”. Simon beveger seg rytmisk i samleiebevegelser gjentatte ganger, og Lilians fot/ankel tvinner seg samtidig flere ganger rundt hans fot. Kameraets perspektiv er fortsatt rett ovenfra – bildet fylles av skuespillerne og særlig Simons bakside i helfigur på et leie av nyfisket fisk. Simon ruller seg deretter av og setter seg opp ved siden av Lilian – kameraet forblir på Lilian som igjen vises frontalt naken i helfigur i noen ganske få sekunder. Bildet flyttes deretter over på et fiskesnøre med kroker under hverandre som har stått i sjøen under akten. Snøret er fullt av fisk. Sekvensen avsluttes med at Simon trekker opp snøret med fisken, vekslende med undervannsbilder av fisken som trekkes opp. Det er ingen replikker i Elskovssekvensen, som samlet varer i ca et minutt.

Store Studios sitat fra Elskovssekvensen (heretter ”Sitatet”) begynner der selve samleiet begynner – den forutgående fjellformasjon fulgt av Lilians frontale nakenhet og vekslingen med Simon er utelatt. Sitatet avsluttes noen sekunder etter at Simon har satt seg opp ved siden av Lillian, men før bildet flyttes over på fiskesnøret og den fortsatte høsting av havet. Den etterfølgende frontale nakenhet av Lilian er således i det alt vesentlige tatt med i Sitatet. NRK endret intet mellom Sitatets begynnelse og slutt.”

NRKs bruk av filmsitatet er beskrevet slik på s. 5:

“Store Studio omtalte Kill Buljo i sendingen mandag 19 mars 2007, det vil si fire dager før premieren. Omtalen besto blant annet i at man viste de aktuelle ”originalscener” fra henholdsvis Karate Kid, Titanic og Brent av frost samt de tilhørende scener i Kill Buljo.

(…)

Store Studios tilhørende utdrag fra Kill Buljo viser to skuespillere iført undertøy, seilerstøvler og — for den mannlige hovedpersons vedkommende — også sydvest på hodet. Den mannlige skuespiller ligger oppå den kvinnelige litt forskjøvet, slik at hans høyre bein ligger på utsiden av hennes venstre. De ligger på et leie av delvis sløyet fisk i en fiskebinge på dekk av en motordrevet fiskebåt i fart over en fjord. Den mannlige skuespillers rygg er delvis tilsmurt av fiskeslo eller lignende. Kameravinkelen tilsvarer imidlertid den i Brent av frost. Den kvinnelige skuespiller kysser den mannlige flere ganger, men den mannlige hovedperson beveger seg ikke i samleie-bevegelser, og den kvinnelige hovedpersons fot/ankel tvinner seg ikke rundt den mannliges fot. Scenen avsluttes før den mannlige hovedperson ruller seg av den kvinnelige, og det er intet avsluttende helfigur bilde av den kvinnelige hovedperson etter akten. I Kill Buljo etterfølges ”kline-scenen” av at hovedpersonene – nå påkledd – brått står med ansiktet i fartsretningen i båtens baug med armene ut som ”vinger” slik det ble gjort i Titanic, hvoretter den kvinnelige hovedperson mister balansen, faller over rekka og blir drept av propellen.”

Sitatretten — formålet

Etter åvl § 22 kan man sitere “…  i den utstrekning formålet betinger”.

Etter å ha konstatert det etter min mening nokså selvfølgelige at sitatretten også gir rett til å sitere fra film, heter det i dommen, på s. 16:

“Tingretten har kommet til at NRKs bruk at Sitatet faller innenfor sitatretten for så vidt gjelder selve samleiedelen, men at bruken av den etterfølgende frontale nakenhet både falt utenfor hva NRKs formål betinget, og dertil var i strid med god skikk.”

Og videre:

“Tingretten legger etter hovedforhandlingen til grunn at Store Studios formål med Sitatet var å synliggjøre Kill Buljos parodi på – eller referanse til – den ca 10 år forutgående Elskovssekvensen, aktualisert av den forestående premiere. Noe ytterligere eller dypere formål er på den annen side ikke sannsynliggjort.

Store Studios sending av samleiedelen i Sitatet reflekterte symmetrisk Kill Buljos parodiscene både i innhold og varighet. Sitering av samleiedelen falt således innenfor Store Studios formål.”

Det er de etterfølgende bilder av en naken Gøril Mauseth som tingretten mener går ut over det som kan siteres. I dommen heter det på s. 17:

“Derimot har tingretten kommet til at Store Studios bruk av Sitatets etterfølgende frontale nakenhet var i strid med sitatreglene, hovedsaklig fordi dette falt utenfor Store Studios formål.”

Og retten fortsetter på s. 18:

“Under hovedforhandlingen har prosjektleder Guttu gjort gjeldende at den etterfølgende frontale nakenhet ble tatt med for å synliggjøre Kill Buljos parodiske side; dels gjennom å belyse hvor ulikt nakenhet ble behandlet i de to filmene, og dels for å få frem ”tonen” i originalen. NRK har også hevdet at man ved å utelate den forutgående frontale nakenhet har utformet et ”snilt” sitat fra Elskovssekvensen.

Dette fører ikke frem. Store Studios formål må fastlegges på grunnlag av den sending man faktisk utformet; ikke den sending man i ettertid hevder man kunne ha laget. Avgjørende er den siterendes datidige formål, ikke etterfølgende rasjonalisering.

For det første kan ikke retten se at Store Studio gjennom visning av ca fem sekunders etterfølgende frontale nakenhet faktisk lyktes i å synliggjøre verken Kill Buljos parodiske side, den ulike behandling av nakenhet eller ”tonen” i Brent av frost. Ingen av de tre angivelige formål omtales redaksjonelt i sendingen overhodet, og ingen av de angivelige formål er selvforklarende ut fra Store Studios sending.

Sitatreglene omfatter også de som har et formål, men som realiserer dette på en uforløst eller direkte mislykket måte. Etter tingrettens syn fremstår Store Studios bruk av den etterfølgende frontale nakenhet heller ikke som et ubehjelpelig, mislykket eller utjenlig forsøk på å synliggjøre noen av disse tre forhold. Derimot fremstår Guttus forklaring for retten som et etterfølgende forsøk på å legge et angivelig formål, som ikke var der opprinnelig, inn i sendingen i ettertid.”

God skikk

Man kan etter åvl § 22 sitere “slik god skikk tilsier”. Dette drøftes i dommen på s. 19:

“Når tingretten finner at Store Studios bruk av den etterfølgende frontale nakenhet i Sitatet falt utenfor NRKs formål, er det unødvendig å avgjøre om bruken også stred med ”god skikk”. På grunn av sammenhengen mellom de to vilkår vil tingretten gjøre rede for sitt syn også på dette punkt:

NRK brukte ikke Sitatet i markedsføringen av Store Studios sending den 19 mars 2007. ”Sitat” fra andres beskyttede åndsverk for å markedsføre egne eller andres produkter vil oftest anses motivert i egen uberettiget økonomisk vinning, og derved regelmessig være i strid med ”god skikk”. I tillegg ville økt eksponering av nakenscenen ha økt belastningen på Mauseth. Fraværet av egen urettmessig økonomisk vinning er imidlertid verken tilstrekkelig til eller et argument for å bringe et sitat innenfor ”god skikk” slik NRK har anført – det vil heller være et fravær av et ellers skjerpende moment.

Foruten bildenes sterkt personlige innhold isolert sett vil tingretten ved ”god skikk”- vurderingen både legge vekt på sitat-formålets styrke, og på publikums og den avbildedes antatte holdning. Utgangspunktet må søkes i en bedømmelse av Sitatets avsluttende frontale nakenhet i helfigurs format, isolert sett. På bakgrunn av Rt 2005 s 1628 (Aktuell Rapport) var avbildninger av nakne voksne mennesker i ro for et voksent publikum som selv kan skru av sendingen ordinært ikke i strid med ”god skikk” i 2007.”

Så langt kan vi altså konstatere at retten mente man kan sitere fra en film, og at NRK i medhold av sitatretten kunne  vise samleiescenen. Men her blir det problematisk. NRK har, etter rettens mening, vist fem sekunder for mye. De skulle ha stoppet i det mannen reiste seg, slik at  man ikke hadde vist en naken Gøril Mauseth. Retten mener at dette ikke var nødvendig i forhold til sitatets formål. Det er en skjønnsmessig vurdering. Retten har ikke sagt, og det var etter det jeg forstår heller ikke  anført, at de ekstra fem sekundene var tatt med i noen spekulativ hensikt. Hadde NRK klippet og hengt på de frontale nakenbildene hadde jeg kanskje vurdert saken annerledes. Men de lot filmen gå fem sekunder lenger enn det retten mente var nødvendig. Dette kostet NRK 155.000 + 81.880 i saksomkostninger.

Man kan etter min mening ikke trekke grensene så snevert som retten gjør i dette tilfellet. Hvis man først legger til grunn at man kan sitere, da må det være en viss margin i forhold til hva som kan tas med. Om man skulle mene at den som siterer tar med noe mer enn det som er strengt nødvendig, så må man akseptere at det her kan være rom for ulike vurderinger. Det  dreier seg om den samme filmscenen, slik at det ikke er spørsmål om å  “krydre” med  klipp fra andre scener. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at selve sitatet eller de ekstra fem sekundene er tatt med av spekulative hensyn eller av andre mindre aktverdige grunner. De var bare etter rettens mening ikke strengt nødvendige for å få fram poenget. Man skal trå varsomt om fem sekunders feilklipp kan koste over 200.000.

Dommen bygges også på åvl § 45c om retten til eget bilde. Tingretten mener at de fem sekundene med frontal nakenhet “krenket Mauseths personvern” (dommen s. 22). Jeg vil sette et stort spørsmålstegn ved hvorvidt åvl § 45c i det hele tatt er anvendelig i et tilfelle som dette. Hovedformålet med § 45c må være at den som er avbildet skal kunne si nei til at bildet bringes ut i det offentlige rom. Her dreier det seg om en film som har vært vist på kino og på TV2. At man under hevnisning til personvern og rett til eget bilde skal kunne nekte visse sitater fra en slik film hvis vilkårene for sitat ellers er oppfylt, er i beste fall underlig.

De fleste av oss som til tider opptrer i det offentlige rom gjør fra tid til annen noe vi i ettertid ikke er særlig stolte av og som vi gjerne skulle ha sett ugjort. Jeg merket meg at en som kommenterte saken på NRKs nettsider at konsekvensen vil bli at Thomas Myhre kan nekte at man sender hans keepertabber. Og Bjarte Flem er kanskje ikke veldig stolt av sitt berømte utkast (eller var det innkast?). Men vi kan ikke viske ut historien og late som om det ikke har skjedd. Vi kan bli konfrontert med tidligere uttalelser, gamle bilder og gamle filmklipp. Hvis skuespillere skal kunne nekte bl.a. filmsitater under henvisning til åvl § 45c, da vil det bety en klar innskrenking av bl.a. sitater. Og aksepterer man at § 45c kan brukes i en slik sammenheng, da må den også være anvendelig i forhold til all offentlig fremføring i mehold av lånereglene i kapittel 2. Resultatet blir uakseptabelt. Hvis et verk som bl.a. inneholder personbilder er offentliggjort, da må lånereglene slå igjennom og åvl § 45c kan ikke være en begrensning i dette.

Jeg ville nok heller ha dømt Se og Hør i saken om Lars Lillo Stenbergs bryllup og frikjent NRK i denne saken.

Ytringsfrihet

I dommen drøftes også forholdet til ytringsfriheten. Retten summerer opp sin vurdering slik på s. 24:

“Tingretten har ovenfor kommet til at NRKs sending av Sitatets avsluttende frontale
nakenhet falt utenfor NRKs formål. Publisering av nakenbilder av personer som motsetter
seg publisering ligger langt fra kjernen i ytringsfrihetens begrunnelse, og omhandler intet
spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning. Dertil kommer at EMK gjennom art 8 også
beskytter retten til privatliv. NRK har ikke anført, og kan heller ikke høres med, at NRK i
dette tilfelle må innrømmes en særskilt margin for feilbedømmelse, jf Rt 1999 s 1541
(1553 – Politivold) og Rt 2008 s 489 (Plata — premiss 57).”

Jeg synes det er søkt av retten å vurdere om det å sende de avsluttende fem sekunder er i samsvar med NRKs formål. Det treffer heller ikke særlig godt å vurdere den en skuespiller gjør på film som en del av dennes privatliv.

Det overrasker meg at NRK ikke har anført at de må ha en margin for feilbedømmelse. Det ble  sagt i “Platadommen”, Rt 2008 s. 489 premiss 57 med henvisning til Rt  1999 s. 1541 “at media når det gjelder omtale av spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning, bør gis en romslighet i sine vurderinger slik at mindre feilskjær ikke anses utslagsgivende”. Man kan kanskje si at det å sammenligne en filmparodi med originalen ikke er av sentral samfunnsmessig betydning. Men det må likevel innrømmes en viss margin.

Jeg vil også peke på den utvikling vi har hatt når det gjelder ærekrenkelser. Fra å ha et strengt sannhetskrav har Norge, etter flere ganger å ha blitt dømt ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, måttet legge større vekt på ytringsfriheten. Det ble eksempelvis i saken om Tønsbergs Blad fra 2007 sagt at det ikke ville være en ansvarsbetingende ærekrenkelse selv om det som var skrevet viste seg å være feil, så lenge man hadde  gjort et forsvarlig journalistisk arbeid. I ytringsfrihetens navn bør vi ha en slik margin også rundt sitater.  Hensynene er de samme: Det skal ikke være så risikabelt å tråkke over en grense at man bedriver utstrakt selvsensur for å være på den sikre siden. Fem sekunder mer fra en film enn det som strengt tatt var nødvendig bør ikke pådra ansvar.

Saken er anket. Jeg håper ankedomstolen kommer til et annet resultat.

Paul Bjerke mener at det bør innføres en sakprosaetikk og det kan leses mellom linjene at han ønsker seg noe tilsvarende Pressens faglige utvalg for sakprosaforlag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gundersen, Olav Thon, Redningsselskapet og Egil Monn-Iversen som begrunner kravet om etiske regler. Men Paul Bjerke lanserte tilsvarende tanker for et år siden, da med utgangspunktet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytringsfrihet er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjerkes artikler. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det er en tilkjempet rett med lange gradisjoner, en rett som er grunnlovsfestet og en del av menneskerettighetene. Ytringsfriheten kan være ubehagelig. Folk som driver et maktspill i kulissene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli brettet ut, også forhold av mer privat art. Grensene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man alltid velger å holde munn “for sikkerhets skyld”. Ytringsfriheten er ikke uten grenser. Personvern er et av flere hensyn som kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens grenser har blir trukket opp gjennom noen hundre år i Norge og internasjonalt, bl.a. av Den europeiske menneskerettsdomstolen.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hopper over. I stedet skal det erstattes av etiske regler for forfattere — regler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lovlig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne diskutere etikk, også blant forfattere. Men hvis man krever et slikt etisk regelverk uten å problematisere forholdet til ytringsfriheten, da blir det ikke seriøst.

Vi har rett til å sitere fra et offentliggjort verk “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Dette følger av åndsverkloven § 22. Sitatretten er ikke begrenset til tekst. Vi kan også sitere f.eks. musikk og film.

Sitatretten er i realiteten en ytringsfrihetsbestemmelse. Vi skal kunne underbygge det vi skriver og det vi eventuelt kritiserer gjennom sitater. For at jeg skal kunne sitere må jeg sette sitatet inn i en sammenheng hvor dette er relevant. Løsrevne uttalelser eller filmklipp som presenteres som morsomme enkeltinnslag ikke “sitat”. Men å vise en filmscene i forbindelse med omtale av en film hvor denne scenen blir parodiert, høres ut til å ligge innenfor det tillatte. Kravet om “god skikk” innebærer bl.a. at man ikke må sitere mer enn det som er nødvendig i forhold til formålet, og at man må sitere på en måte som ikke er misvisende, krenkende m.m. i forhold til det som siteres. Om NRKs bruk av filmklippet her var innenfor det tillatte, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offentlig, enten det er i form av skriftstykker eller opptreden på film, har gitt fra seg noe av kontrollen. De fleste som har ytret seg i det offentlige som har nok sagt noe man gjerne skulle ha hatt usagt. Men man kan ikke spole tiden tilbake og redigere fortiden. Det man har sagt, står der. Vi må regne med å bli konfrontert med uttalelser vi i dag ikke vil stå inne for, bilder man ikke er særlig stolt av, osv.

Ytringsfriheten er ikke alltid behagelig. Det gjelder enten det er stortingsmenn som blir utskjelt av partikolleger, og for skuespillere som møter filmscener man selv helst vil glemme.

Gøril Mauseth har, fortsatt i følge medieomtalen, påberopt seg en klausul i avtalen med filmprodusenten om at denne scenen ikke skal kunne brukes utenfor sin kunstneriske sammenheng. En slik klausul er ikke bindende for andre enn de som er part i avtalen. Om en forfatter inngår en avtale med sitt forlag om at visse avsnitt i en bok ikke skal siteres, så behøver ingen andre å bry seg om denne avtalen. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offentlig skal ikke kunne bestemme hvordan andre skal kunne forholde seg til ytringen, og skal ikke kunne bestemme at bare de som er “snille” skal få lov til å sitere. Man skal heller ikke måtte betale for å sitere. Det var nok heller naivt av Gøril Mauseth å tro at hun gjennom en slik klausul skulle kunne kontrollere hvordan scenen ville bli brukt i andre sammenhenger.

Tanchred Ibsen laget i sin tid filmen “To mistenkelige personer”, basert på Gunnar Alf Larsens nøkkelroman om det såkalte “Lensmannsmordet”. En av de som var dømt for dette drapet gikk til sak for å få stanset filmen. Han ønsket ikke ny oppmerksomhet rundt denne saken. Han fikk stanset filmen gjennom en dom fra Høyesterett Rt 1952 s. 1217. Men dermed skrev han seg inn i norsk rettshistorie og kulturhistorie, og han vil for alltid bli husket. Gøril Mauseth kan oppnå noe av det samme. Uansett utfall aktualiserer rettssaken filmscenen, og man rettferdiggjør å vise scenen for å kunne fortelle hva striden dreier seg om. Om NRK i det programmet som er utgangspunktet for rettssaken skulle ha overtrådt grensen for hva som er akseptabelt, så gjør dagens nyhetsinteresse at den uansett må kunne vises ved omtale av rettssaken.

Men bildet som illustrerer artikkelen gir en litt ekkel påminnelse om Knut Steens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme gesten som David Irving viser på Aftenpostens bilde. Det var denne gesten som mange, meg selv inkludert, ikke likte. Den gir assosiasjoner mer i retning det David Irving står får enn det vi forbinder med Kong Olav. Bildet av David Irving blir en bekreftelse av at det var riktig av Oslo kommune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Steens monument var jeg også innom hans nettgalleri. Når man ser på noe av det som vises på hans nettgalleri kan man godt forstå at Knut Steen ble forespurt, for her vises mye interessant. Men kongestatuen er bare ikke vellykket.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Men det lar seg ikke benekte at David Irving og andre Holocaust-fornektere har blitt ofre for et meningsforbud som harmonerer dårlig med den ytringsfrihet vi i vår del av verden liker å smykke oss med. David Irving har selv sittet i fengsel i Østerike for sine meningers skyld. Andre Holocaust-fornektere har blitt dømt for sine meninger i Tyskland, og en australier står i fare for å bli dømt i Tyskland for meninger han har gitt uttrykk for på Internett.

Det har alltid vært folk som benekter fakta, enten det er “Komiske Ali” i Irak, kristenfundamentalistiske kreasjonister i USA eller andre. Men vi forbyr ikke noen å uttrykke sine meninger selv om de strider mot fakta. Meninger møtes med argumenter, ikke forbud.

Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Det politisk korrekte er ikke truet. Ytringfriheten utfordres av politiske og religiøse ekstremister, pornografer, dyneløftende tabloidjournalister, varslere, hardtslående sluggerjournalister osv. Ved å forby David Irving og andres meninger har man dessverre gjort ham til en ytringsfrihetsmartyr. Det har bidratt til å gjøre ham kjent for et bredere publikum og til at man i alle fall kan forstå hvorfor en litteraturfestival kan tenke seg å invitere ham til å innlede undre en hovedoverskrift om “sannhet”. Slik går det gjerne når man bruker makt mot meninger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings meninger. Men han har en like selvfølgelig rett til å hevde sine meninger som alle andre.

Oppsummeringsvis kan man si at Høyesterett la til grunn at et bryllup er noe som hører privatlivet til, samtidig som det at noen gifter seg ikke bare er en privat opplysning. Spørsmålet var om den konkrete teksten og billedbruken var krenkende. Flertallet mente at dette ikke var krenkende. Det var en tekst omtrent så fjollete som man vel må vente av et kjendisblad, med forsøk på å flette inn referanser til De Lillos sanger. Men noe kritisk eller krenkende innhold var det nok ikke. Bildene var, slik de er beskrevet i dommen, heller ikke spesielt nærgående og kan nok i seg selv ikke være krenkende. Men å ta bilder fra et bryllup må etter min mening ses på som en inntrengning i den private sfære.

Jeg er imidlertid overrasket over det generelle perspektivet i saken, og en del av begrunnelsen. Lillo-Stenberg / Sæther har valg primært å angripe dette som et angrep på privatlivets fred, etter strl § 390. Ved å bygge på dette grunnlaget kan man nok se tekst og bilder i sammenheng. Men jeg ville ha vurdert tekste som mindre interessant i denne sammenhengen. Man kan ikke hindre noen i å skrive om en slik begivenhet, men jeg vil tro at Se og Hør ikke hadde vurdert det som så interessant om de ikke hadde hatt bilder. Strl § 390 har blant annet en “rettsstridsvurdering”, som i dette tilfellet blir en vurdering av om det var en (rettsstridig) krenkelse.

Subsidiært har saksøker anført åndsverkloven § 45c om rett til eget bilde. Etter denne bestemmelsen kan man ikke offentliggjøre bilde av person uten samtykke fra den avbildede personen. I noen tilfeller kan bilder offentliggjøres uten slikt samtykke. Det som kan tenkes påberopt i et tilfelle som dette, i alle fall når det gjelder spørsmål om samtykke fra hovedpersonene, er at bildet har “aktuell og allmenn interesse” eller at bildet viser  “hendelser som har allmenn interesse”.

Nå er det vel kjendisbladenes logikk at sladder som folk er interessert i å lese også har “allmenn interesse”. Men det bør ikke være folks kikkermentalitet som skal være avgjørende her. Selv har jeg vanskelig å se at et bryllup har allmenn interesser, selv om det er kjente folk som gifter seg.

På dette punkt er dommen særdeles svakt begrunnet. Alt førstvoterende sier om dette er:

“(55)  Sæther og Lillo-Stenberg har subsidiært gjort gjeldande at bileta er nytta i strid med reglane i åndsverklova § 45c om retten til eige fotografi. Etter mitt syn må også desse reglane lesast med ein rettsstridsreservasjon og på bakgrunn av EMK artikkel 8 og artikkel 10. Løysinga må då bli den same som etter den prinsipale synsmåten.”

Jeg synes det er vanskelig å finne holdepunkter for en slik rettsstridsreservasjon i § 45c når vurderingstemaet ikke er om billedbruken er krenkende. Det kan syens som om førstvoterende her setter til side hele samtykkekravet når billedbruken etter en uklart angitt standard ikke er rettsstridig etter EMK art 8 og 10. Ordlyden gir i alle fall ikke dekning for noe slikt. En alternativ forståelse av førstvoterendes votum er at alt som ikke er rettsstridig har allmenn interesse, men det er heller ikke noe som kan forankres i ordlyden.

Som nevnt er jeg overrasket over begrunnelsen i forhold til § 45c, og får den ikke til å henge sammen med lovens ordlyd. Når det er så knapp at det egentlig ikke er mulig å forstå hva førstvoterende egentlig mener om saken, da blir dette lite tilfredsstillende. Uansett hva vi måtte mene om realiteten burde vi i det minste ha fått en bedre begrunnelse. Hadde noen til eksamen gitt en så tynn begrunnelse som førstvoterende gjør på dette punktet, da hadde han nok ikke fått noen god karakter av meg.

Man har nok sett grovere krenkelser i kjendispressen en det Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther ble utsatt for. Hvorvidt dette er en krenkelse som burde rammes av strl § 390 har jeg ikke helt blitt enig med meg selv om. Men om jeg skulle ha avgjort dette ville jeg neppe ha akseptert billedbruken ut fra at bildene ikke har allmenn interesse og samtykke ikke foreligger.

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
– oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
– provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om et privatisert og kommersialisert “politi” utenfor kontroll. Men de ansvarliges forsøk på å skjule seg er interessant. I “salat-videoen” prøver vekterne flere ganger å få fotografen til å slutte å filme, og spør om han har tillatelse. Selvsagt trenger man ikke tillatelse for å filme noe slikt.

Den direkte foranledningen til denne kommentaren er spaltist om informasjonsrådgiver Jarle Aabøs kommentar “Vold mot sniking?” i E24, om et lite hyggelig møte med Oslo Sporveier. At man har opplevd brutale vektere fra Oslo Sporveier er omtrent like lite overraskende som at man møter brutale vektere fra Securitas. Det er egentlig heller ikke overraskende at vekterne ikke ønsker å få dokumentert sin voldsbruk. Aabø skriver:

“Da det oppdages av de Sporveisansatte at jeg bruker et mobilkamera, vendes vreden mot meg. En kvinne kommer i fullt firsprang, ropende og går til angrep. Flere ganger slår hun etter meg, og treffer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg forsøker å dokumentere det hennes kolleger gjør mot en forsvarsløs ung gutt.”

Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kontaktet informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo T-Banedrift. Denne informasjonssjefen viste til “Transportvedtekter for AS Oslo Sporveier”, og sa, fortsatt i følge Aabø, at disse sier at “den reisende kan holdes tilbake så lenge vedkommende ikke oppgir korrekt navn, adresse og fødselsdato. Tilbakehold kan skje mens disse opplysninger verifiseres”.

Nysgjerrig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Sporveiers nettsider for å finne ut hva som står i disse transportvedtektene. Men om transportvedtektene er tilgjengelige der, noe de selvsagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke funnet dem. Et forsøk på å søke på “transportvedtekter” ga heller ikke noe resultat. Derfor er det fortsatt et åpent spørsmål hva som står i dem. Men vel så viktig er at det også er åpent hva som er hjemmelsgrunnlaget for dette. Oslo Sporveier er ikke en lovgivende myndighet og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lovhjemmel for dette. Jeg tviler på at Oslo Sporveier har slik hjemmel, og det er uansett de selv som må dokumentere at dette finnes.

Om bruken av makt henviser samme Bjørn Rydmark til interne regler: “I T-banen har vi selvsagt et internt regelverk for hvordan kontroll skal utøves. Dette regelverk er som nevnt “interne”, og ikke tilgjengelige for offentligheten”. Jeg føler det ikke særlig betryggende at en bedrift som Oslo Sporveier viser til vedtekter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hemmelige regler.

Også informasjonssjef Bjørn Rydberg øsnker at maktbruk skal være skjult. Jarle Aabø skriver at han fikk følgende svar fra Rydberg:

“Du antyder at vi i vår virksomhet bedriver maktovergrep. Dette er en meget alvorlig beskyldning. Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt. Her regner jeg med at du kjenner “vær varsom”-plakaten. Pressens Faglige Utvalg, som du kjenner godt, har behandlet flere slike tilfeller.”

Bjørn Rydbergs henvisning til “Vær Varsom plakaten” er ganske underlig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Kanskje var det pkt. 1.4 Bjørn Rydberg tenkte på:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.

Men ved å be Bjørn Rydberg om kommentarer ville Jarle Aabø ha gjort akkurat det som denne bestemmelsen krever. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjennomgått praksis fra Pressens Faglige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstanden fra Bjørn Rydberg.

Bjørn Rydberg påstår at “Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt”. En informasjonssejf bør ha såpass innsikt i de regler som gjelder for billedbruk at han vet at dette ikke er sant. Den relevante lovbestemmelsen om dette er åndsvkerloven § 45c, som det har vært en rekke grunner til å kommentere i den senere tid. I denne står det bl.a:

Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,

Bilder som viser sporveisvekteres eller securitasvekteres voldsbruk har selvsagt aktuell og allmenn interesse. Det kan heller ikke være særlig tvil om at avbildningen av den enkelte vekter er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.

Det er selvsagt ikke hyggelig å bli avbildet i situasjoner som dette. Men Oslo sporveiers vektere og vekterselskapene må tåle dette. De driver en virksomhet som ligger i lovens yttergrense når det gjelder bruk av makt. Da må de tåle å få søkelyset rettet mot sin maktbruk. Hvis de mener at noe av deres virksomhet ikke tåler offentlighet, så bør de slutte med virksomheten.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Ole Johan Aandal svever åpenbart i den misforståelse at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på nettet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg finner på nettet enn et bilde jeg finner i en bok, på en utstilling eller et annet sted. At han “kommenterer de nye mediene” og “internett har kommet for å bli”, slik han uttrykker det overfor Dagbladet, gir ham ikke noen generell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bildene, og de har rettigheter som fotograf. Bildene det her er snakk om er neppe åndsverk, men er uansett vernet etter åvl § 43a. Andres bilder er ikke “felleseie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans manipulasjonsbilder, som Dagbladet viser noen av, står i et tvilsomt forhold til andres rettigheter. Å manipulere sitt eget ansikt inn i kjente bilder kan ikke innebære at han skaper “et nytt og selvstendig verk” i forhold til det bildet som er manipulert.

Den viktigste bestemmelsen i denne sammenhengen er nok likevel åvl § 45c om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at fotografi som avbilder en person ikke kan “gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”. Slik bildene er beskrevet kan det være liten tvil om at de avbilder personer. Det er noen unntak fra dette, bl.a. hvis “avbildningen har aktuell og allmenn interesse”. Men bilder av halvnakne jenter har ikke aktuelle og allmenn interesse.

Ole John Aandal kunne ha valgt å manipulere bildene slik at personene ikke kunne kjennes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hensyn til de avbildede. Hans manipulasjonsbilder viser at han ikke er fremmed for å gjøre dette, selv om manipuleringsarbeidet til tider virker ganske amatørmessig (men det er kanskje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jenter kler av seg foran kamera og legger bildene ut på nettet. Det er ubetenksomt og dumt, og det er nok mange som siden angrer på dette. Men det gir uansett ikke andre noen rett til å bruke bildene. Kanskje synes de som stiller seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle griser som søker nettporno enn det er å bli stilt ut i den borgerlige offentlighet i en kunstforening.

Det er ikke uvanlig at de som utgir seg for å være kunstnere har et stort og oppblåst ego. Men at man kaller seg kunstner betyr ikke at man fritt kan misbruke andre mennesker i sine prosjekter.

Paul Bjerke vil ha et klageorgan av to grunner:

“- Når jeg har tatt til orde for en formalisert ordning, er det av to grunner. For det første, fordi det vil utgjøre en motvekt mot kommersielt press. Og for det andre, fordi det er en mulighet for de som føler seg uthengt eller at ytringsfriheten er blitt misbrukt ovenfor dem å klage. De får et sted å klage til som er enkelt, billig og praktisk å gjennomføre.”

Hva slags sanksjoner et slikt klageorgan skulle ha, sies det ikke noe om.

Ytringsfriheten har sine grenser. Personvern og diskrimineringsforbud er to av de interesser som kan begrunne at ytringsfriheten ikke er absolutt. Men grensene er og skal være vide. Når noen sier at ytringsfriheten “misbrukes” så er det bare en forkjønnende omskriving av et ønske om å begrense ytringsfriheten. Jeg er dypt skeptisk til et klageorgan som skal “dømme” lovlige ytringer som “uetiske”, og dermed kunne ilegge ikke nærmere spesifiserte sannsjoner.

Når det gjelder ærekrenkelser er det et viktig skille mellom karakteristikker og beskyldninger. Man kan mene hva man vil og man har (nesten) full rett til å gi uttrykk for sine meninger. Hvis jeg mener at Carl I Hagen er en pompøs og ufordragelig dobbeltmoralist som aldri har sluttet å selge sukker, og som er mest opptatt av å sole seg i glansen av sitt eget speilbilde, så har jeg også rett til å si det. Og dette er kortversjonen av hva jeg mener om Carl I Hagen. Om man skulle komme med konkrete beskyldninger om ulovlige handlinger, uetiske handlinger, osv, så bør man ha dekning for det man sier. Skjønt sannhetskravet er ikke absolutt. Hvis man har gjort et journalistisk forsvarlig arbeid vil man ikke kunne dømmes for ærekrenkelser selv om det skulle vise seg at det man skriver ikke var sant likevel.

Skjellsord er en forurensning av den offentlige (og private) debatt. Det er ikke særlig hyggelig om en drittsekk tømmer sitt innhold over en. Men ytringsfrihet er så viktig at vi ikke skal stoppe kritikk fra folk som ikke evner å uttrykke seg i dannede former, under påskudd av at det er et misbruk av ytringsfriheten. Vi må ikke bli så redde for litt slagg i form av skjellsord at vi med et slikt påskudd snevrer inn ytringsfriheten. Forøvrig sier skjellsord som regel mer om den som serverer dem enn om den som blir skjelt ut. Det er den som har mye dritt å slenge som er en drittsekk, ikke den som dette slenges mot. Jeg synes f.eks. at Gerd Liv Valla bekrefter det meste av den kritikk som har vært rettet mot henne med sine offentlige angrep på sine motstandere.

I land med formell, men ikke særlig reell ytringsrihet er det forøvrig en vanlig taktikk å anklage kritikere for ærekrenkelser av statsledere og andre maktpersoner.

Jeg har ikke noe ønske om et økt støynivå i den offentlige debatt ved bruk av flere og grovere skjellsord. Men dette er likevel noe vi må tåle. Særlig må vi tåle at offentlige personer blir karakterisert på ufine måter. Og fortsatt er det nok slik at støy nok kan gi oppmerksomhet, men det blir bare oppmerksomhet om støyen. Den som pakker det han eller hun måtte ha av budskap inn i støy vil ofte oppleve at budskapet drukner i ens egen støy. Man behøver ikke gå lenger enn til min kollega Carl August Fleischer for å finne et eksempel på en som i stor grad har satt seg selv utenfor seriøs debatt gjennom gjentatte og kjedsommelige utskjellinger av kolleger. Støynivået blir så høyt at de gode poenger han vitterlig har ikke kommer fram. Man ender som medieklovn i stedet for å være en seriøs debattant. Carl I Hagen plasserer seg også der når han beveger seg ned på sin kones debattnivå. Men hos han er det vel heller ikke så mye innhold bak støyen.

Om man skulle ønske seg noen form for etiske regler på dette området, så måtte det være i forhold til utlevering av andre folks privatliv. Men her er de ukeblader som Se og Hør, og daglige ukeblader som Dagbladet og VG et langt større problem enn bøker.

De uautorisete biografier er en problematisk sjanger. Disse går i stor grad ut på å grave fram private opplysninger om personer uten deres samtykke. Men stort sett er det bare offentlige personer som utsetter for noen slikt – en uautorisert biografi av en ukjent person er ikke en type produkt som vil selge særlig mye. Nøkkelromaner og annen bruk av levende modeller for romanfigurer er også problematisk. Den som ufrivillig står modell for en relativt lett gjenkjennelig romanfigur, men gjerne med en del egenskaper som ikke har rot i virkeligheten er i praksis forsvarsløs. Man vil alltid kunne møtes med at det er en oppdiktet person med karaktertrekk hentet fra mange personer – noe som sikkert også er tilfellet. En side av problemet kan også være at vi alle er så selvopptatte at vi bare ser oss selv om vi skulle være eneste modell. På dette området kan det være grunn til å diskutere etikk. Men karakteristikker av offentlige personer får vi tåle.

Av de deltagende debattanter var det Trygve Hegnar som var mest to the point. Han karakteriserte forlagets opptreden som sleip. Det er jeg enig i. Jeg vil ikke forsvare forlagets handling. Men det er et langt stykke fra det å være sleip forlegger til det å gjøre noe ulovlig, og det er enda lenger til å stanse boken før den faktisk er utgitt.

Hvorvidt forlaget har overtrådt grensen fra det sleipe til det ulovlig i sitt valg av tittel og i billedbruken, er ikke et helt enkelt spørmsål. Jeg er nok tilbøyelig til å mene at dette er noe som prinsessen må tåle. Men spørsmålet er langt fra opplagt.

Det som etter min mening imidlertid er opplagt, er at dette ikke er et tilstrekkelig grunnlag til å stanse boken. Siden Trygve Hegnar deltok i debatten er det fristende å bruke følgende eksempel:

Hvis jeg hadde fått vite at det i neste nummer av “Kapital” står en sterkt kritisk artikkel om meg, en artikkel som jeg mener er ærekrenkende, så kan jeg ikke få stanset artikkelen. Som jeg har beskrevet i Prinsessen, englene og andre eventyr så forbyr Grunnloven forhåndssensur. Jeg hadde pent måttet finne meg i at bladet kom ut, og kunne eventuelt ha gått til sak i etterkant. Så fikk retten vurdere om man hadde overtrådt grensen for det lovlige.

Forhåndssensur, herunder å stanse bøker før de er utgitt, er et meget sterkt inngrep i ytringsfriheten. Ved revisjonen av Grunnlovens § 100 i 2004 ble dette presisert. Man diskuterte også bruken av midlertidige forføyninger for å hindre utgivelse.

St mld nr 26 (2003–2004) avsnitt 5.6 ble spørsmålet drøftet. Og i kommentarene til det konkrete punktet i grunnlovsforslaget ble dette summert opp i pkt. 9.3.4. Der heter det:

“Det fremgår av merknadene til første punktum at bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer som ikke er publisert, innebærer «anden Forhaandskontrol». Dette innebærer likevel ikke et forbud mot bruk av midlertidige forføyninger mot trykte skrifter når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som vil oppstå om en ytring når frem til sitt publikum. Med irreversibel skade menes her skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende økonomisk ansvar (en pengeskade er alltid reversibel) eller annet etterfølgende ansvar. Tilsvarende synspunkter må legges til grunn dersom det er aktuelt å gripe inn overfor ikke-publiserte ytringer med beslag eller inndragning.”

I Brennpunkt-saken (dom HR-2007–00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404) stilte Høyesterett strenge krav for å godta slike inngrep.

At Märtha føler seg krenket ved at hennes navn og bilde blir brukt er ikke noen “irreversibel skade”. Det kommer ikke fram noe ufordelaktig om prinsessen – i alle fall ikke mer enn hun for lenge siden har sørget for selv. Det er bilder av prinsessen over alt, og det bildet som ble brukt er et helt standard portrett. Det viser ikke på noen måten en privat situasjon. At hun misliker det er greit nok. Men det er ikke nok til å stanse ytringen.

Prinsessen og englene

Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:

“Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.”

Selv om ordlyden er ganske klar, så er det likevel en viss åpning for at man kan stanse f.eks. bøker før de har kommet ut. Men det skal mye til.

Jeg har ikke lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett, så jeg vet ikke hvordan de har klart, eller i alle fall forsøkt å manøvrere seg rundt Grunnlovens klare bestemmelse. Jeg tror ærlig talt ikke at det er mulig å komme rundt dette forbudet, og at avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett må være feil.

Det er ikke veldig lenge siden Christer Tromsdal forsøkte å stanse et innslag i NRK Brennpunkt. De fikk medhold i Oslo Tingrett. Men daværende kringkastingssjef John G Bernander valgte å kjøre en tøff linje. Han trosset tingrettens avgjørelse og besluttet at programmet skulle sendes. Saken endte i Høyesterett (dom HR-2007–00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404), og NRK fikk fullt medhold: Det var ikke grunnlag for å stanse programmet.

Grunnen som ble påberopt for å stanse programmet var Christer Tromsdals liv kunne være i fare dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. I saken ble det lagt til grunn at Christer Tromsdal kunne bli utsatt for represalier dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. Men retten mente at det burde være mulig å beskytte ham på andre måter, og at dette derfor ikke var tilstrekkelig til å begrunne et slikt inngrep i ytringsfriheten som en stansing av programmet ville være.

Uten å ha lest boken og uten å ha lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett er det vanskelig å si noe særlig om de konkrete forhold i saken. Men man kan i alle fall slå fast at det er fullt tillatt å skrive en bok om Märthas engler, om kongens seilbåter, dronningens kunstsamling eller Bush’ pudler uten å spørre noen om lov til dette. Jeg kan godt forstå at man ikke vil være særlig begeistret for å bli utsatt for slik omtale. Men det er ingen tvil om at det ville være lovlig.

Det er heller ikke noe i veien for at man bruker et bilde av Märtha på omslaget til en bok om hennes engler. Hun er en offentlig person. Riktignok har også offentlige personer krav på et privatliv. Men å bruke et standard portrett av personen på en bok som handler om henne, det kan man gjøre.

Ut fra omtalen har jeg oppfattet det slik at boken “Märthas engler” slett ikke handler om Märthas engler. I følge Dagbladet er det en oversettelse av en engelsk bok fra 2001 om engletro generelt. Så det er liten tvil om at valg av tittel og omslagsbilde er spekulativt og ikke noe som det er noen grunn til å forsvare. Om det finnes noe som heter “god forlagsskikk”, så må dette klart være i strid med dette. Kanskje kan man også si at det strider mot markedsføringsloven, uten at jeg går nærmere inn på det.

At tittelen og billedbruken er spekulativ og misvisende gjør det imidlertid ikke til noen trussel som rettferdiggjør at boken stanses. Det man først og fremst risikerer er at boken selger mer fordi folk tror den handler om prinsessens engler. Noen trussel mot prinsessen er den ikke.

Det hører med til historien at forfatteren av boken nå vurderer å gå til sak mot det norske forlaget. De liker ikke tittelen og omslaget, og mener at det kan virke som om de går god for engleskole, noe de ikke gjør.

Dersom de gjør alvor av trusselen vil søksmålet sannsynligvis måtte bygge på at den norske utgaven krenker forfatterens ideelle rettigheter etter åvl § 3. Det må da begrunnes i at den norske utgaven “opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. Det kan i seg selv bli en interessant sak om den kommer opp. Vi har ikke mye rettspraksis om dette spørsmålet.

Eventyrprinsessen

Omtrent samtidig står prinsessen som redaktør for en eventyrbok. Det er prisverdig at hun bidrar til å få fram vår store eventyrskatt. Men her har hun, eller snarere hennes forlag, tatt litt for lett på andres rettigheter. Det gir ikke noe godt inntrykk at hun samme uke som hun får stanset en bok på et helt uholdbart grunnlag selv krenker andres rettigheter. Pål Bang-Hansen reagerer kraftig og hevder at prinsessen stjeler.

En oversettelse er i seg selv vernet som et åndsverk. Märtha gir selv begrunnelsen for hvorfor oversettelser er og bør være vernet:

“Når det gjelder H. C. Andersen-eventyrene finnes det mange frie versjoner som vi kan bruke, men vi har valgt Odd Bang-Hansens versjoner, da redaksjonen med prinsessen synes de er svært gode,”

Oversettelse er en kreativ prosess og det er betydelig forskjell mellom gode og dårlige oversettelser. Jeg kjenner ikke veldig godt ulike oversettelser av H.C. Andersen til norsk. Men det fremheves at Odd Bang-Hansens oversettelse ligger svært tett opptil den danske originalen, og likevel fungerer meget godt på norsk.

Forlaget, eller kanskje det er prinsessene denne gangen, har også tillatt seg å endre på teksten. Det har man heller ikke rett til, heller ikke om man har innhentet samtykke til å bruke oversettelsen. En god oversetter velger sine ord med omhu. Det er ikke bare å skifte ut et ord med et annet.

Pål Bang-Hansen reagerer også på at prinsessen har endret teksten”

“Jeg vet hvor viktig det var for ham [Odd Bang-Hansen] at oversettelsen var pietetsfull og tro mot originalen, derfor reagerer jeg på at man nå endrer ordform i nyutgivelsen.”

Selv om prinsessen og hennes forlag hadde innhentet tillatelse fra rettighetshaver, så kunne de ikke uten videre ha foretatt slike endringer. Åvl § 39b første ledd er helt klar, og lyder:

“Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.”

Først og fremst er det forlaget som her har opptrådt særdeles uprofesjonelt. Redaktøren skal velge ut det han eller hun ønsker å ha med, ordne og tilrettelegge stoffet. Så skal forlaget sørge for å klarere rettighetene, eventuelt gi beskjed til redaktøren dersom de ikke får tillatelse til å bruke det de ønsker.

Det blir nesten pinlig når forlaget forsvarer seg med at de først etter at boka gikk i trykken, ble oppmerksomme på at etterkommere etter Odd Bang-Hansen lever i beste velgående og fortsatt sitter på rettighetene til oversettelsene. For det første burde de vite at opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og at det er uten betydning hvilke arvinger som lever eller ikke. For det annet skal ha særdeles dårlig oversikt over norsk kulturliv om man ikke kjenner til familien Bang-Hansen. I følge Pål Bang-Hansen er det fem personer med det etternavnet, så et raskt oppslag i telefonkatalogen burde ha vært tilstrekkelig.

Her må man kunne konstatere at forlaget ikke “oppdaget dette for sent”. De kan ikke ha gjort noe forsøk på å finne ut av dette.