Lorentzen bruker ofte grove hersketeknikker overfor forskere fra andre disipliner (“biofascister”, “psykovrøvl”, “abdiser som forskere” var budskapet hans til noen psykologer ved NTNU for ikke lenge siden).

Ikke for å si noe stygt om litteraturvitenskap, men en litteraturviter som forsker på 1800-tallslitteratur har vel neppe noen fagbakgrunn for å mene noe om forholdet mellom samfunn og biologi, ei heller for å posere som ekspert på kjønnsforskjeller i dagens samfunn. Det er trist å se at Lorentzen stadigvekk blir beskrevet som en representant for “samfunnsforskerne” i denne debatten – det er han nemlig ikke.

Jørgen Lorentzen er norsk kjønnsforsknings Ronald McDonald. Det er synd at Lorentzens uvitenskapelige synsing og klovnerier kommer i veien for en nyansert faglig debatt. Det er også synd at Lorentzen ødelegger for kjønnsforskningens og for UiOs renommé. Lorentzen kan sammenlignes med om UiO hadde ansatt en litteraturforsker som insisterte på at jorden var flat fordi det var i overenstemmelse med rådende statlig ideologi i Norge, og som i alle sammenhenger ble beskrevet som den fremste representanten i landet for naturvitenskapelig forskning. I land som Sverige og Danmark rister kjønnsforskerne på hodet av Jørgen Lorentzen, og mange gjør det også i Norge. Lorentzens psykologisering av Eia tar virkelig kaka – den mannen er rett og slett ikke sann.

Ingen seriøse samfunnsvitenskapelige kjønnsforskere vil avvise at biologien har viktige forklaringsmodeller på kjønnsforskjeller. Alle seriøse forskere er enige i at kjønnsforskjeller har sammensatte årsaker der både biologi og kultur spiller inn.

Som du illustrerer blir en hovedutfordring å finne nye, lønnsomme arbeidsoppgaver til de journalistene som tidligere hevet lønn for å fortelle oss ting som vi i dag finner ut på annet vis.

De vil altså ha lisensavgift på infrastrukturen for å finansiere innhold. Litt som om Rimi og Rema skulle innføre lisens for å bruke norske veier: 'Det er lett å argumentere for lisensen, for veinettet er et gode for over 80 prosent av befolkningen. Seks av de ti mest populære kjøreturene ender opp ved en dagligvarebutikk, forklarte Rimi-Hagen.'

Ja, vi må ta påstandene deres på alvor, men motargumentene må etter mitt syn være spesifikke.

Kan jo også nevne at de kristne bildene i Hagia Sofia (Istanbul) ble dekket med murpuss da den ble omgjort til moske, men murpussen ble fjernet igjen da den ble omgjort til museum. I Hagia Sofia kan man derfor se islamsk/arabisk kaligrafi side om side med bilder av Jesus og jomfru Maria.

Et argument jeg fanget opp et sted var kort oppsummer slik: Muslimene lar seg lett provosere, derfor er det disse som må provoseres. Det er en barnslig logikk (det blir som å tirre den lille hissigproppen, det er jo kjedelig å terge en som ikke blir sint…).

Religionskritikk er legitimt og nødvendig. Men når slike som M. Mohammed sier noe uakseptabelt, er det utsagnenes konkrete innhold som må møtes med motargumenter og gjerne fordømmelse, ikke hele folkegrupper, ikke hele religioner (selv om han har belegg både i Koranen og Bibelen). Samtidig har han jo rett til å mene at dødsstraff for homofili er riktig.

Opplevd krenkelse av det hellige er jo slett ikke fremmedkulturelt (vi reagerer jo sterkt dersom noen tukler med en kirke f.eks.), grensene for dette har imidlertid blitt flyttet med tiden.

Jeg er helt på linje med deg her. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene i saken, og vet ikke hvem av partene som har mest rett. Men som Forskerforbundetmedlem forventer jeg at forbundet støtter medlemmer som havner i rettssak med sin arbeidsgiver, ikke minst når prinsippielle spørsmål er involvert. Dette innebærer ikke å ta standpunkt mot de andre medlemmene som har vært i konflikt med Nedkvitne – dersom de havner i rettssak, forventer jeg at Forskerforbundet støtter dem også…

Det er også et spørsmål om forventning om motytelse. Hvis man får noe med en slags forutsetning om positiv omtale, så begynner det å ligne betaling. Men det er i alle fall ikke slik at alt man mottar må regnes som betaling, slik Thomas Moen hevdet i det innlegget som var utgangpunkt for det jeg skrev.

Kan det ikke tenkes at det som avgjør om det er betaling eller ei avgjøres av om mottageren av varen føler at det er betaling? Jeg kan tenke meg et scenario hvor jeg blir tilbudt en vare for å skriver om det, verdien er 250 kroner, en sum som ikke betyr noe for meg. En ungdom kan oppfatte dette som betaling fordi varens verdi er av betydning for denne ham/henne.

Og så burde Hafslund og andre strømnettleverandører bli pålagt å stenge strømmen i hus og leiligheter til kriminelle mennesker, slik at ikke de skal hjelpe de kriminelle kroppene til holde seg varme og opprettholde sin kriminelle løpebane.

For ikke å snakke om matbutikker som Rema 1000 osv. De ansatte i kassa burde sjekke leg på alle som handler, så kan de nekte eventuelle kjente kriminelle mennesker eller andre som er på rømmen for noe ulovlig å få lov til å handle brød og melk og sånt. Ved å selge dem mat, så er de jo indirekte medskyldig i masse kriminell virksomhet ved at de fôrer opp en hel kriminell bande med energi som de kan bruke på brekk og fanteri.

Her på Haugerud har vi drøssevis av sånne kriminelle som bare henger rundt.

Kanskje det er noe for deg å blogge om. Selv synes jeg idéen er superspennende og håper at folket/Alltinget på Island tør prøve og gjennomfører. Jeg tror de vil tiltrekke seg mye godt. Mer enn bare wikileaks.

Skal vi forby parkeringsplasser? Pålegge at eieren setter opp overvåkingskameraer og ser gjennom filmen hver dag (dvs han skal ikke ha lov til å lukke øynene)? Nei, det blir mange berørte eksempler om man skal gjennomføre den logikken du her argumenterer for.

“Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem” 3.Mos 20:13

“The Prophet said: If you find anyone doing as Lot's people did [dvs homoseksuelle handlinger], kill the one who does it, and the one to whom it is done.” Mohammed, gjennom Hadith-tradisjonen fra Abdullah ibn Abbas. Bok 38:4447

Hovudspørsmålet er vel likevel kven som skal ha høve til å trekkja Telenor og andre nett-leverandørar for retten. Er det politiet eller er det den enkelte som meiner seg krenka? Argumentet om at politiet ikkje gjer noko i slike saker er like dårleg som argumentet om at området er vanskeleg å regulera.

Til slutt barneporno-filteret: Eg har alltid meint det er eit uheldig inngrep, for når ein først går inn på den vegen kjem alltid spørsmålet: Kva blir det neste? Mi meining om barneporno er på linje med dei aller fleste i samfunnet, men likevel meiner eg at det er feil veg å få å innføra “frivilleg tvang” overfor nett-leverandørane på dette området. Barneporno-filteret er eit godt eksempel på logikken Helga Pedersen i Ap brukar om datalagringsdirektivet: “om berre eitt barn kan reddast, kan det forsvarast” (sic!)

Torvund:
”Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.”

Dette er ikke et sentralt poeng, men det vi siktet til med vårt lite presise utsagn var spesielt de mange russiske nettbutikkene (for eksempel http://www.legalsounds.com) som selger både enkeltlåter og album til en brøkdel av prisen i vestlige nettbutikker. Standardprisen for enkeltlåter ser ut til å være 9 cents eller om lag 52 øre etter dagens kurser. Albumprisen kommer da gjerne på drøyt 1 dollar eller der omkring. For å være minst mulig diffus denne gang, kan nedlasting av albumet ”The Fame” med Lady GaGa i mp3-format være et priseksempel. På Platekompaniet koster dette albumet kr. 79, på iTunes kr. 80 og på Legalsounds 0,99 $ eller ca. 5,75 kroner etter dagens kurs.
Hvis salgsinntekten skal gi grunnlag for avlønning til alle rettighetshavere og alle andre som er involvert i verdikjeden (lydfolk, selskaper osv.) knyttet til musikkproduksjon, virker 5-6 kroner per album nokså lite, og utgjør kun ca. 7 % av prisnivået hos iTunes eller Platekompaniet. Når vi leser ”Legal info” på http://www.legalsounds.com, oppgis det:

”All the materials in the LegalSounds.com music service are available for distribution via Internet according to license ??-3?-05-09 of the Russian Multimedia and Internet Society. Under the license agreement, Legalsounds.com pays license fees for all the materials subject to the Law of the Russian Federation “On Copyright and Related Rights”.”

Det er vanskelig for oss å vurdere nøyaktig hva som ligger i dette, og det er godt mulig at virksomheten er fullt lovlig og at alle copyrightholdere får sin rettmessige kompensasjon hvis vi kjøper et album for 5 kroner og 75 øre. I så fall er vårt utsagn i artikkelen helt feil. Problemet er vel i så fall ikke at noen land (som Russland) står på siden av det internasjonale copyrightsystemet, men at det internasjonale copyrightsystemet likevel ikke sørger for at opphavsmennene får noen – eller evt. kun får minimal – økonomisk uttelling for sine opphavsrettigheter. Og da hjelper det jo ikke stort.

Den andre muligheten er at kjøp av vårt eksempelalbum for 5 kroner og 75 øre innebærer brudd med opphavsrett og at opphavsmennene ikke får sin rettmessige kompensasjon når Legalsounds selger albumet til oss for 5,75. I så fall er det vel manglende håndhevelse av opphavsrettighetene som er problemet. Det hjelper ikke at Russland er tilsluttet Bern-konvensjonen så lenge bestemmelsene ikke håndheves. I det vi har skrevet i artikkelen, har vi fokusert på utfallet og situasjonen slik vi oppfatter den i praksis, og det spiller liten rolle for vår problembeskrivelse om reglene er i orden på papiret så lenge de ikke praktiseres. Situasjonen er den at vi per i dag kan kjøpe musikk i en russisk nettbutikk for ca. 7 % av prisnivået i nettbutikker i vestlige land. Torvund vet mye bedre enn oss om dette er lovlig og i tråd med opphavsrettslige bestemmelser. Vi er mer opptatt av at dette uansett om det er helt lovlig, helt ulovlig eller i en juridisk gråsone, må være et stort problem for framtidige inntjeningsmuligheter i musikkbransjen.

Det bør presiseres at filene i vårt eksempel ikke er helt identiske i kvalitet. På Legalsounds varierer bitraten fra låt til låt (fra 155 til 228 kbps), mens den f.eks. på Platekompaniet er på 256 kbps på alle låtene. Dette kan selvsagt ha betydning for hvor stort salg selskaper som Legalsounds kan kapre fra leverandører med høyere pris og kvalitet, men de rent opphavsrettslige spørsmålene har vel uansett lite å gjøre med om bitraten er på 192 eller 256 kbps.

Om kostnader og kvalitet ved lydproduksjon
Vår påstand var her bl.a. at man nå på 2000 tallet kan lage innspillinger av ”minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960- og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel.” Vi er noe usikre på hva Torvund egentlig er ute etter når han argumenterer mot dette utsagnet. Han uttaler bl.a. at ”For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet.” Dette bare understreker vårt poeng: Vi kan i dag både få langt bedre lydkvalitet og vi kan få denne til en langt lavere kostnad enn det EMIs studio i 1965 kunne tilby. Samtidig skal det her gjøres visse forbehold når det gjelder hvor mye bedre kvaliteten egentlig har blitt. Det finnes flere berømte innspillinger av klassisk musikk fra seint 50 og tidlig 60 tall som mange anser har noe av den beste lydkvalitet man har oppnådd noensinne. Så alt var ikke så dårlig før heller…..

Torvund uttaler også at mikrofoner ikke har blitt billigere. Det er mulig han har rett i det. Videre påpeker han at gode lokaler og instrumenter ikke har blitt billigere. Og at gode lydteknikere ikke er gratis. Alt dette kan være høyst relevant, men rokker ikke ved vårt hovedpoeng om at den totale kostnaden ved å spille inn musikk av en gitt ønsket kvalitet har blitt vesentlig billigere enn f.eks. i 1965. Bransjen har kanskje ikke fokusert maksimalt på å oppnå lavest mulige kostnader ved innspillinger (som gir ønsket kvalitet) hittil, og det ville overraske oss mye om det ikke finnes ubenyttede muligheter for rasjonalisering og kostnadsreduksjon uten at lydkvaliteten blir vesentlig forringet i forhold til hva det gjennomsnittlige publikum faktisk vet å verdsette og kan høre forskjell på. Den voldsomme populariteten til mp3-formatet med relativt sterkt komprimering i forhold til 1980- og 90-tallets lydmedium CD, er jo i seg selv et bevis på at bedre kvalitet kan ha liten prioritet så lenge kvaliteten tilfredsstiller et minstenivå. Kort sagt synes vi at Torvunds argumenter om mikrofonpriser eller remastering av Beatles-plater ikke er særlig sentrale i forhold til vårt hovedpoeng om betydelige kostnadsreduksjoner, og at det vil være mulig å gjennomføre innspillinger av et ønsket kvalitetsnivå til en langt lavere kostnad enn på 60- og 70-tallet.

Om årsaker til nedgang i salg
Torvund har som hypotese at ”…salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten.”
Det er mulig at denne hypotesen har noe for seg. Hvis vi har gitt inntrykk av at vi har forsket på hva den kraftige nedgangen i salg skyldes, er det feil. Vi refererer til internasjonal empirisk forskning på området, som peker i retning av at den ulovlige fildelingen har en ugunstig effekt på salget. Men dette er ikke entydig – og det legger vi heller ikke skjul på. For Norges del har vi ikke funnet fram til forskning på området. Vi valgte derfor å vise utviklingen for salg i Norge, fordi den langt fra avkrefter hypotesen om at ulovlig fildeling påvirker salget i negativ retning. Det er selvsagt ikke enten det ene eller det andre som forklarer en slik utvikling. Det kan være flere ting samtidig. I tillegg til gjenkjøp av CD’er, eller mer presist stopp i gjenkjøp (Torvunds hypotese), ulovlig fildeling (Liebowitz hypotese) kan også nevnes såkalte ”lange haler” i produksjon og distribusjon av bl.a. musikk. Det siste innebærer mange flere innspillinger, som hver selger lite, men som til sammen utgjør et betydelig salg. Dette kan for øvrig ses i sammenheng med lavere produksjonstekniske kostnader i bransjen og oppblomstringen av uavhengige plateselskap (indie record labels).

Om tvangslisenser vs avtalelisenser
Det har ikke vært noe sentralt poeng fra vår side å skille mellom tvangslisenser av den typen som finnes i USA og avtalelisenser av norsk eller nordisk type. Det er for øvrig ikke tilfelle at vi er helt ukjente med norske avtalelisenser. I artikkelens avsnitt 5 omtales TONO og GRAMO, som nettopp er eksempler på avtalelisenser. Siden vi refererer til internasjonal litteratur og begrepet obligatorisk lisens eller tvangslisens er sentral i diskusjonen til Liebowitz, har vi ganske enkelt benyttet hans terminologi i vår omtale. Vår omtale av tvangslisens finnes i et avsnitt som omhandler mulige alternative løsninger på hvordan det kan genereres inntekter til rettighetshavere dersom ordinær salgsinntekt blir kraftig redusert pga utstrakt fildeling. Lisensordninger er ett slikt alternativ, og for oss er det relativt underordnet om dette rent teknisk har form av avtalelisens av norsk/nordisk type eller en mer usansk inspirert tvangslisens. Det er utfallet som er det sentrale, og slik vi oppfatter det har begge lisenstypene det samme grunnleggende mål – å unngå behovet for individuell avtaleinngåelse mellom hver opphavsmann og hver bruker og å legge til rette for enkel tilgang for brukere samtidig som det gis økonomisk kompensasjon til rettighetshavere. Eksisterende norske modeller for dette er åpenbart relevante, kanskje også mest relevante, men det er vel heller ikke slik at modeller fra andre land per definisjon er irrelevante og ikke bør omtales overhodet?

Grunnleggende forskjell i synet på hvem loven er til for?
Det kan se ut som om det er grunnleggende forskjeller mellom vårt og Torvunds syn på opphavsretten. Vi har i artikkelen argumentert ut fra et typisk økonomisk hensiktsmessighetsperspektiv, der det er utfallet som er i fokus. Og hvorvidt utfallet er bra eller ikke, måles ut fra innbyggernes velferd. Det er altså innbyggernes velferd som er det endelige målet for politikkutformingen, mens inntekt og overskudd i enkeltbransjer ikke er noe mål i seg selv. Det kan selvsagt likevel være et viktig virkemiddel for å nå målet om høyest mulig velferd for innbyggerne. Når det gjelder opphavsretten, oppfatter vi at opphavsrettens intensjon først og fremst er å sikre best mulige incentiver for produksjon av nye åndsverk. Vi betrakter med andre ord dagens opphavsrettslige lovgivning som ett av flere kulturpolitiske virkemidler. Hvis opphavsretten ikke lenger viser seg å være et effektivt virkemiddel for å skape tilstrekkelige incentiver for produksjon av nye åndsverk, ja så mener vi at det kan være grunnlag for å revurdere hele politikken på området – herunder lovgivningen.

For oss kan det se ut som om Torvund betrakter opphavsretten som noe i retning av en urokkelig og fundamental, demokratisk rettighet på linje med menneskerettighetene. Det er i våre øyne et for rigid synspunkt, og vil i verste fall kunne stå i veien for en formålstjenelig endring av politikken på området. Siden ulike betraktningsmåter omkring hva opphavsretten er og bør være kan innebære dyptgripende forskjeller om hva som er god politikk, synes vi at debatten om ulovlig fildeling så langt mangler en grundig diskusjon rundt disse skillelinjene. Den bør komme og da bør både jurister, økonomer, så vel som personer med annen faglig bakgrunn, delta.

mvh

Lars Håkonsen og Knut Løyland

I Frankrike har de også en fantastisk takeaway-løsning for leger. Om man er syk kan man ringe til takeaway-legen, så er hun på døren vanligvis innen en halvtime. Så slipper man å slepe seg ned til legevakten. Spesielt gunstig når man har små barn som det er ugreit nok å holde styr på når man er frisk.

jeg vil bare fortelle deg noen intressante ting fra svenske domen.

1) Det er ikke bevist at mesteparten på TPB er ulisensierte kopier. Det er faktiskt vist etter domen at det “beviset” som viste på 95% ulisensierte kopier var forfalsket av TNO/BREIN i holland og etter det overlevert til svenske advokatene.

2) Det er vist i _objektive_ utredelser at det er 95% LOVLIG materiale på TPB.

3) Hvis man må sensurere internett for noe, så er det noe binärt som skjer. Dvs, 0 eller 1. Det er sensur eller ikke, det er slik digitale verden fungerer. Det betyr at så fort du sensurerer 1 nettsted, så har du godkjent alle andre nettsteder. Det er neppe noe som er greit for Internett, deres brukere eller noen andre.

4) Btw, synes du det er greit at en inhabil domer bestemmer med falske beviser og så brukes den kjennelsen för den en gang har fått rettskraft til å blokkere en tredje part? Det er også litt udemokratisk å ikke la TPB få lov å snakke i saken.

Uten noe empirisk belegg har jeg antatt at hoversikter, grunnleggende problemstillinger og hovedlinjer godt kan formidles som podcast (audio). Men når det blir mer komplekst og mer detaljrikt vil jeg tro at skriftlig form er bedre. Det er lettere å hoppe fram og tilbake i en skriftlig tekst enn i et opptak av en muntlig fremstilling. For de som har vært på forelesningen, og som også har handouts, powerpoint-filer etc, vil (også et dårlig) opptak kunne gi verdifull repetisjon. Og noen er mer audtive (jeg er selv blant dem) og får med seg mer av det man hører enn av det man leser. Andre lærer mer av å lese.

Mye undervisning skjer i en dialog. I jusundervisningen bruker vi f.eks. mye oppgaver (case) som vi diskuterer og diskuterer juridiske problemstillinger med utgangspunkt i disse. Opptak av slik undervisning har neppe noen særlig verdi.

Jeg er tilhenger av podcast (og generelt medierik undervisning som gjør bruk av mange kanaler). Dette bør det satses på, men det er neppe formålstjenelig å tvinge folk inn i det.

Kanskje skal vi også våge å legge til: Det gis også ganske mange dårlige forelesninger. Innholdsmessig kan de være utmerket, men presentasjonen kan gjøre det til en kraftanstrengelse å holde seg våken. Det har liten verdi å gjøre dette tilgjengelig for alle og enhver, og totaltilbudet fra et lærested bør ikke inneholde for mye som får folk til å skru av.

Her om dagen sykla vi andre veien i rundkjøringa vi var inne på i Drammen – og så viser det seg at den rødmerkede ruta går gjennom helt andre gater enn hva vi har gjetta oss fram til.

At rødmerka sykkelsti forsvinner i rundkjøringer er dog likavæl veldig ubehagelig og potensielt farlig.

Til orientering – 28. september ifjor ble det inngått avtale mellom Den norske Forleggerforening og Nasjonalbiblioteket om digital avlevering av verk. Se: http://www.forleggerforeningen.no/nor/avtaler/n...

Utgangspunktet er helt klart: Ingen kan kreve penger for noe du ikke har bedt om, og det er de som krever penger som må underbygge at de har et krav dersom det bestrides. Problemet er teleselskapene som tillater ordningene, og som bare krever penger inn uansett. Det er teleselskapenes ukritiske innkrevingsrutiner som muliggjør denne type virksomhet som spenner fra useriøs forretningsvirksomhet til ren svindel. Hadde teleselskapene opptrådt slik kredittkortselskapene gjør, hadde det ikke vært noe problem.

Sammenligningen med katalogsvindel treffer ikke helt. Katalogsvindlerne sender en regning og satser på at den går igjennom i systemer hvor fakturaer ikke sjekkes så nøye. Men de blir ikke belastet telefonregningen, husleia eller noe annet som man må betale. Sier man nei til å betale må kataloghaien eventuelt gå til inkasso. De kan ikke bare overlate den jobben til Telenor eller andre.

Men det sier at loven hadde en umiddelbar effekt og at den har holdt seg en måned. Det synes jeg er særdeles interessant i seg selv.

TPB-dommen la til grunn at man fant reklameinntekter på 1.2 mill, om jeg ikke husker feil. En inntekt på dette, mot å drive et nettsted med 20+ millioner brukere, er ingenting i kommersiell sammenheng. Jeg regner med at vi tar diskusjonen på det som er bevist, noe annet ville bli en smule sært.

Jeg er forøvrig enig i at definisjonen av vinning ikke kun kan være penger, og at tilgang på ytterligere verk helt klart er en vinningsfaktor. Men når det gjelder kommersiell eller ikke-kommersiell drift har vi da også mye praksis i samfunnet på å definere dette, for eksempel for frivillige organisasjoner.

En ting som dog burde være diskutert mer, er bevisbyrden i hvorvidt f.eks. TPB skader innehaverens interesse. Det er helt åpenbart at Kennedys uttalelser om at en nedlasting tilsvarer et salg i tap, er helt på jordet. Vi behandler ikke åndsverk som eiendom, og det er gode grunner til dette, og det er ikke minst et lass med unntak fra opphavsmannens rettigheter. Det er bra at dommen i TPB-saken ikke ga etter for saksøkernes krav, men jeg syns likevel at man i slike saker må se mer på hvordan reelle tap skal fremstilles. Når aktører som Harvard kan finne ut at fildeling i det store og hele ikke kan bevises å gi økonomiske tap, så må man hvertfall kunne sannsynliggjøre det litt bedre enn å si at “noen har stjålet filene mine”, og også se mer på andre faktorer som endringer i markedet, f.eks. for konkurransen mellom kultursektorer.

Vi er nok uenige i hvordan opphavsretten skal se ut, men jeg er enig i at den skal være teknologinøytral. Heldigvis er også politiske uttalelser og stortingsvalgprogram ingen lovtekster, men intensjoner. At partier ønsker å forandre et lovverk slik at det som i dag er et skadeverk til å ikke bli det, gjør heller ikke at man blir useriøse.

Til slutt: I dag er det kanskje mulig å si at man har bakmenn for tjenester som TPB. Men det vil det i mindre grad bli. Hvordan man skal forholde seg til en verden hvor produsenter blir flere og konsumenter like gjerne er produsenter, og hvor teknologien tillater en fragmentering av ansvar og personfokus, er en utfordring for de som trenger noen å bruke loven mot.

Jeg synes også det er interessant å se hva reiseguider skriver om Oslo og andre byer jeg kjenner. Man blir ikke akkurat imponert over presisjonen.

Ellers oppdaget jeg litt tilfeldig det som virkelig er et billig spisested i Oslo: IKEA. Etter kl. 20 koster alle middagsrettene kr 29,- (det gjelder ikke hvis man vil ha stor porsjon, men de store porsjonene er virkelig store). Maten er grei nok og står ikke noe tilbake for annen kafémat.

Om en forening velger å jobbe gjennom å jobbe politisk ved å svare på høringsuttalelser og holde foredrag for beslutningsstagere, eller om foreningen velger å arrangere demonstrasjoner, er bare snakk om ulike strategier for å nå sitt mål.

Det store spørsmålet er om dette er en politisk organisasjon som jobber for endring av lovverket. En dommer bør ikke dømme i en sak hvor han også sitter i styret for en organisasjon som er opprettet for å endre det samme lovverket.

Si dette hadde vært en barneporno sak. Ville du godtatt en dommer som satt i styret for en organisasjon som gikk inn for legalisering av barneporno, eller for den saks skyld en dommer som jobbet for kjemisk kastrering av overgripere? Ville ikke organisajonenes formål vært minst like viktig som dens arbeidsmetoder?

Tror du en eventuell dom mot PB kan få konsekvenser for nettsteder som eBay (iallefall i større grad enn finn.no).

Jeg tenker særskilt på det faktum at det ikke er uvanlig at falske merkevarer m.v. ofte ender opp først i søkeresultater, dette er iallefall utbredt innen klær og golfkøller (min erfaring.

Selv om nettstedet ikke utviste forsett i utgangspunktet må det vel kunne argumenteres for at den markedsføring slike billige etterlikninger får grenser mot en viss uaktsomhet.

Treff gjøres i utgangspunktet basert på pris, ikke på antall anbefalinger selgeren har. Billige nye merkevarer fra nye selgere er jo en sterk presumsjon for at det er snakk om tyvgods/ forfalskninger.

Og en annen diskusjon, hvordan tror du en godtro vurdering av kjøperen ved slike kjøp vil utspille seg på generell basis.

PS! Jeg er enig i at vannmerking er en riktig vei å gå, til tross for ovenstående problemstilling.

Men støter en ikke på noen merkelige grensetilfeller knyttet til ulovlig fremtilt kopi og privat bruk?

Dersom vi forutsetter at vi snakker om privat bruk, og et verk som er tilgjengeliggjort på f eks YouTube uten opphavsmannens samtykke:

Ved å benytte en screenrecorder kan en videostrøm lagres som en fil. En laster altså ikke ned selve filen via en protokoll, men lagrer den i omkodet form i det den er på vei ut fra skjermkortet. Dermed ender man opp med å se videoen på lovlig vis (så lenge den streames fra serveren), men man lager likevel en ulovlig kopi på grunnlag av den samme kilden.

Et konkret eksempel: En av beboerene på gamlehjemmet finner fram videokameraet og filmer resten av gjengen som synger med YouTube-videoen gående i bakgrunnen. Ikke lovlig antar jeg, og problematisk å vise på storskjerm på neste videokveld

Når jeg igjen leser artikkelen ser jeg at Eirik Solheim ikke eksplisitt sier at man skal kunne bruke musikken uten å betale. Men han sier heller ikke at NRK skal betale, så det blir et spørsmål om hvordan man tolker det som blir sagt. I følge digi.no sa han bl.a. dette:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.”

Dette åpner for to tolkninger: Lisensfinansieringen skal brukes til å betale for at innhold kan ligge gratis ute lenger, eller at man må kunne bruke musikken i større omfang enn i dag, uten å betale mer enn man nå gjør. Jeg anså og anser fortsatt den siste som den mest nærliggende ut fra det som står.

TONOs praksis skal jeg ikke forsvare, ut over at de på vegne av sine medlemmer har en selvfølgelig rett til å si nei til utnyttelse de ikke ser seg tjent med eller å kreve det vederlag de anser rimelig. Jeg er ikke tilhenger av eksklusiv rettighetsforvaltning, slik TONO (som så vidt jeg vet den eneste rettighetshaverorganisasjonen) insisterer på. Jeg mener at TONO på mange områder misbruker opphavsretten på måter som undergraver respekten for denne. Det er nok også medvirkende årsak til at EU ønsker endringer når det gjelder forvaltning av musikkrettigheter. Men jeg går ikke nærmere inn på dette i denne sammenhengen.

Hvis man glemmer tanken om at komponister, musikere og andre skal stille sine verk gratis til disposisjon for de som ønsker å gjøre tilgjengelig programmer m.m. som inneholder verken gratis tilgjengelig har jeg ingen problemer med diskusjonen. Vi må ha modeller som utnytter dagens medier som samtidig sikrer opphavsmenns interesser og levebrød.

At det offentlige bør stille fritt data tilgjengelig for alle aktører på like vilkår har jeg ingen problemer med. Dette er data som ikke er vernet og som beskyttes bare ved å begrense tilgangen og gjennom brukeravtaler. Men i artikkelen i digi.no står det ikke noe om dette. Det eneste som konkret nevnes er musikk. Gisle Hannemyr blir sitert på at “offentlige finansierer kunnskap og kultur” bør forbli fri. Dette er det eneste sted kunnskap nevnes. Om det bak dette skulle ligge tanker at kartdata, værdata og rutetider skal være fritt tilgjengelig, så kommer ikke disse tankene fram i artikkelen.

Jeg ønsker også en fri kultur og det er mye i de senere års opphavsrettsutvikling som jeg sterkt misliker. Men jeg ønsker også at kunstnere og andre kulturarbeidere skal kunne leve av det de produserer. Det skal være mulig å tilby det man produserer i et marked og få inntekter hvis markedet vil ha det man tilbyr. Da må man også akseptere at man må betale for å få tilgang til verkene, akkurat som man må betale for brød, ost, rødvin og andre livsnødvendigheter. Ingen kan leve bare av popularitet og rosende omtale, noe mange kunstnere har fått erfare.

Hvis man selv ønsker å gjøre det man produserer fritt tilgjengelig, så er det utmerket. Gisle gjør det, og jeg gjør det. Men man har ikke rett til å gjøre andres verk tilgjengelig uten deres samtykke.

Min far skrev et manuskript i 1979. Like etter ble filmrettighetene solgt til noen jeg ikke vet navnet på (kontrakten er borte). Det ble aldri laget noen film av manuskriptet. Mange år senere, på 90-tallet, gav min far meg originalmanuskriptet og bad meg å prøve å få det publisert, det var hans høyeste ønske. Dengang forsøkte jeg å kontakte en som hadde hjulpet ham å få solgt manuskriptet, og mitt ønske om å publisering ble feiet bort med at “det kan du ikke, det er solgt allerede, noen eier rettighetene”.

Så lot jeg det ligge. Lenge. Men nå er min far død, og jeg har igjen funnet frem originalen. Jeg vil så gjerne få oppfylt hans ønske. Dersom jeg oversetter manuskriptet (originalen er på gebrokkent engelsk) og får det utgitt i bokform eller annet, vil dette være lovlig eller vil det skape problemer? Er salget foreldet (snart 30 år siden)? Vil min far kunne regnes som eier av manuskriptet likevel, selv om han solgte filmrettighetene? Kan jeg som hans datter regnes som “arving” av manuskriptet? Min far er tyrkisk statsborger og har ikke bodd i Norge siden 1975, men rettighetene ble i 1979 solgt i Norge.

Interessant å høre om du vet svaret på denne!
På forhånd takk for svar!

Du vil ikke bruke begrepet fildeling, men fortsetter å bruke begrepet stjeling i stedet for kopiering når det er misvisende av nøyaktig samme grunn som fildeling.

Jeg får heller ikke til å laste ned den første forelesningen, har prøvd både å abonnere og å laste ned enkeltfiler. Fikk den heller ikke ned fra iTunes. Håper det er mulig å løse, de andre er kjempebra!

http://madeenah.wordpress.com/2009/08/10/madinah-university-list-2009-2010/

Arshad Mubarak Ali er representant for arbeiderpartiet og bystyremedlem i Stavanger, som sin far!
I sin tid foreslo far og sønn sammen med en tredje muslim å si nei til alkohol i Stavnger sentrum, for på sikt gjøre Stavanger til en alkoholfri kommune.

Hadde vært gøy og få han i tale, og høre om han tar avstand til pensumet sitt.
Kan det være slik at en arbeiderpartipolitiker går inn for steining av homoseksuelle? Et betimelig spørsmål all den tid Arshad Mubarak Ali er klassekammerat med Mohyeldeen Muhammad Ibrahim Bilal.
Pussig at han ikke kommer på banen selv, for han må vel skjønne at journalister vil snuse opp dette.

Det er som oftest diverse stolper langs banene, men vanligvis ikke slik som i Vancouver. Stolper pleier å stå lenger unna. I dette tilfellet ser det ut som stolpene er en del av konstruksjonen.

Du har rett i at den bør tåle at man gjør feil. Det provoserer meg at FIL var så raskt ute med å si at det ikke var banens feil.

Det er meningsløst av akeforbundet (FIL) å frikjenne banen for feil ved å skylde på akeren. Denne type ulykker skal ikke kunne skje i moderne akebaner. Det er betimelig å spørre om Nodar ville blitt kastet like høyt og langt om hastigheten hadde vært 20km lavere.

Marius Waldal

En liten kommentar til åvl § 11a bokstav a er at en som mottager av streaming neppe er å regne som tredjepart. Denne bestemmelsen retter seg vel mot ISPer som ofte benytter sk proxy caching. Dog, slike detaljer er det best at dere jurister forklarer for oss vinkelskrivere.

Folk kan halde fartsgrensa. Enkelte formar for bruk av The Pirate Bay (langt frå all bruk) kan vere ulovleg, so ta no heller folka som brukar The Pirate Bay til noko ulovleg. Dersom dei finst.

Ellers gidder jeg ikke å ta noen reprise på konspirasjonsteorier om TBP-dommen. Så der setter jeg strek for denne debatten.

Streisand-effekten er viktig. Internett rutar rundt sensur. Effekten vert sterkare dess fleire som er interessert i materialet som vert sensurert. Talet på interesserte i det som er “filtrert” no er nær null, medan millionar er innom The Pirate Bay kvar dag. I tillegg annonserer mange med DNS-tenester som skal vere betre enn ISPane sine. Det er dumt for ISPane, som må bære kostnaden med auka UDP-trafikk på utanlandslinjene sine, og bra for dei utanlandske konkurrentane. Eg tvilar på at til dømes Google kjem til å sensurere The Pirate Bay sjølv om ein norsk ISP vert pålagt slik sensur, og er heilt sikker på at minst like mange vil endre konfigurasjon her som i Danmark. Sjølv ein tiåring kan fylgje oppskriftene på til dømes http://www.thejesperbay.dk/.

Eg trakk inn kriminelle som ikkje brukar blinklys for å settje dette i perspektiv. Manglande bruk av blinklys har langt meir alvorlege konsekvensar, både mennesklege og økonomiske. Eg var sjølv vitne til ein billist som svinga inn ein stikkveg utan å bruke blinklys, og køyrde over ein syklist som elles lett kunne stansa. (Syklisten overlevde heldigvis.) Likevel fører ikkje slik kriminalitet til strengare overvaking eller inngrep i privatlivet. Ein må finne ein balanse der ein aksepterer kostnaden med at folk døyr i bilulukker og at kultur og kunnskap vert spreidd meir effektivt enn før gjennom internett.

Eg trur ikkje opphavsrettsmafiaen er sterk nok til å forby privat kommunikasjon på nett under dekke av at det kan føregå fildeling. Ikkje forstår eg kvifor dei orkar heller — dei kunne brukt energien på å settje opp konkurrerande tenester og tent i søkk og kav med pengar. Men utpressing av fildelarar er eit forretningskonsept i seg sjølv. Dei er nok meir interessert i at det skal fungere enn at delinga skal ta slutt.

Som du ser av artiklane du linka til er det framleis ingen som er tekne for å ha delt filer ved hjelp av The Pirate Bay, og dei har enno ikkje funne ut korleis dei skal kunne samle nok prov til å få nokon dømde. Det er litt fascinerande at nokon kan dømmast for å ha medverka til mange lovbrot når ein enno ikkje har klart å påvise eit einaste tilfelle der lovbrotet har skjedd.

Det er svært vanskeleg å vinne ei sak når politietterforskaren er betalt av motstandaren og dommaren er medlem av klubben til motstandaren. Då har det lite å seie korleis ein spelar eller kor gode advokatar ein har. Slikt er dessverre lov i Sverige, i fylgje fleirtalet i lagmannsretten som dømde i saka mot dommaren. Ein av dommarane der sat samstundes i styret for “Research center for media rights” saman med meir enn halve aktoratet, og ei anna av dei tre var medlem av same klubb som heile saka handla om. Det kan ikkje vere tilfeldig at retten held seg innan ein liten klubb, sjølv i spørsmåla som ikkje er relatert til opphavsrett. Ingen har so langt hatt tilknytning til nokon av forsvararane. Sjølv om dommaren vart frikjend, fekk han likevel skarp kritikk for ikkje å ha gjort interessene sine kjende før saka starta.

http://torrentfreak.com/police-skip-millions-of-bittorrent-users-on-evidence-issues-100211/

http://torrentfreak.com/new-anti-piracy-task-force-set-to-pressure-file-sharers-100213

Jeg ser ikke på teknologien som en naturlov.

Dine konspiratoriske kommentarer til TBP-dommen gir jeg ikke noe for. Jeg har langt mer tillit til domstolene enn til det du og andre sier om dommen. I det ligger ikke at det ikke kan ha skjedd feil. Men den skal gjennom minst en rettsinstans til, sannsynligvis to. Da får man presentere materialet der. Alle påstander om alt det rare som skal ha skjedd i saken, enten det er inhabilitet, falske dokumenter eller annet er i realiteten påstander om at piratenes advokater gjorde en elendig jobb i førsteinstans, siden de ikke fikk dette fram der. Kanskje gjorde de det. Men her avventer jeg avgjørelsen i neste instans og holder meg inntil dette til hva som faktisk står i dommen.

Det er ingen uklarhet i hva slags ulovlig forhold de som gjør opphavsrettslig vernet materiale tilgjenglig på nett gjør seg skyldig i, ei heller de som laster den dette materiale. At det er vanskelig å få fram de nødvendige bevis endrer ikke noe på det. TBP har medvirket til deres ulovligheter.

Å begynne å trekke inn “bil-kriminelle” er forsøk på avsporing.

Det er teknisk umogleg å jage nokon av nett. (TPB vart forresten jaga frå Ukraina til Nederland, og i fylgje traceroute er dei framleis i Nederland, eit land der både ytringsfridom og privatliv står høgt. BREIN har nok med å forsvare seg sjølve etter å ha forfalska dokument og lagt dei fram som prov mot TPB i retten.) Du kan jage dei under grunnen der dei til slutt ikkje kan sporast, saman med millionar av brukarar. Med det jagar du dei til alt anna undergrunnsmateriale som du helst ikkje vil spre til eit større publikum. Trur eg. No er eg ikkje sikker lenger.

Norske lover kan vere so klåre dei berre vil, men i konkurranse mot naturlovene vinn naturlovene. Alltid. Difor er teknologi viktig. Når du har jaga TPB og brukarane til ein stad der det ikkje er mogleg å påvise kven som er ansvarlege eller brukarar eller ISP, kva då? Dei er allereie der i tillegg, på til dømes I2P.

Kva dei som retten har utpeikt som ansvarlege i 2006 er dømde til trur eg ikkje bryr mange brukarar eller aktivistane som driv TPB i dag. So langt er ingen brukarar dømde eller tiltalt, so det er framleis uklårt kva brotsverk dei har medverka til. Det er usannsynleg at dei dømde står for drifta i dag. Ingen av dei bur i Sverige lenger heller, utanom Lundstrøm. Han som berre vart dømd fordi han hadde pengar. Eg tvilar ikkje for at han vert dømd av same grunn i dag, sjølv om han aldri har delteke aktivt i drift eller utvikling av TPB. Ingen andre har vorte dømde for å gi TPB nett og husrom. Ingen av dei er dømde for piratverksemd heller, det har du sjølv funne på.

Men det er ei trist verd vi lever i dersom internett mindre ope på grunn av nokre skarve fildelarar, medan bil-kriminelle som til skapar livsfarlege situasjonar med å la vere å bruke blinklys slepp unda med nokre hundrelappar. Ingen krav om kamera- og GPS-overvaking eller noko.

Jeg ser det ikke som noe stort problem at jeg ikke kjenner alle tekniske detaljer her. Det avgjørende for en nettoperatørs ansvar er om de har gjort det man med rimelighet kan kreve for å hindre ulovlig virksomhet. Om dette ikke er så effektivt som man kunne ønske har ikke direkte betydning for dette. For eksempel er den teknologi som PB benytter egentlig ganske uinteressant for ansvarsspørsmålet. Driver man en tjeneste som legger til rette for ulovlig virksomhet betyr det ikke så mye om man bruker den ene eller andre teknolgoien. Teknologien er ikke så viktig som teknologer tror.

Jeg tror ikke på at tjenester som PB vil kunne fortsette åpenlyst i så mange år. Men det er en ubehagelig dynamikk i dette som gjør at jo mer piratene anstrenger seg for å slippe unna, desto hardere vil de repressive tiltakene bli. Vi kan gjerne mislike det, men piratene i PB og andre nettkriminelle vil bidra til at kravet om overvåknig av nettet blir sterkere. I forhold til anonyme selskaper, som PB for tiden er, så vil tiltakene gå hånd i hånd med tiltak mot skatteparadiser. Krav om at det skal opplyses om hvem som står bak tjenester kan skjerpes. Jeg vil tro at det bare er et spørsmål om tid før man vil gjøre noe med de bestemmelsene som gir ISPer stor grad av ansvarsfrihet.

Det teknologer så lett glemmer er at det står folk og organisasjoner bak virksomheter. Det flyter penger i systemet og disse går gjennom et banksystem. Det er ikke PB som sådan som er dømt i Sverige, det er fire personer som sto (og jeg tror fortsatt står) bak tjenesten som er dømt til å betale 30 mill SEK. I PB-saken omfatter erstatningskravet 11 måneder, fra 1. juli 2005 til 31. mai 2006. Den dagen man har en rettskraftig dom vil man presentere erstatningskrav for det som har skjedd fra 1. juni 2006 og til det tidspunkt kravet fremmes. Pr i dag vil det vel kunne være 100 mill i tillegg til de 30 mill som ble resultatet i den første dommen. Kanskje blir også knekkebrødmillionene til Carl Lundström for små til å dekke dette. Andre som driver tilsvarende tjenester kan få tilsvarende krav. Det er ikke bare å være eplekjekk som Peter Sunde eller “Greven” og si at de ikke vil betale. Hvis man risikerer et ruinerende erstatningskrav er det ikke så morsomt lenger, i alle fall hvis man ikke har til hensikt å leve i underverden resten av livet. Praktiske ting som boliglån, kredittkort etc kan man da glemme. Bevegelsesfriheten kan bli sterkt begrenset, osv. ISPer som drifter slike tjenester kan bli solidarisk ansvarlig, noe som ikke er særlig morsomt. Løpende tvangsmulkt er et ganske velkjent tiltak i forhold til at man ikke etterkommer krav om å stande ulovlig virksomhet. Tenk på et tall. De som står bak tjenesten kan f.eks. få et krav på 100.000 pr dag fram til virksomheten opphører. Da er det ikke så fristende å fortsette. Å selge seg ut å la andre overta er ikke noen særlig god løsning i en slik situasjon. Forsøk på stadig nye fluktruter og hvitvaskingstjenester kan nok gjøre at man holder unna litt lenger, men reaksjonen blir desto hardere når den kommer. Noen krav mot ivrige nedlastere kan også understreke at man ikke skal føle seg trygg selv om man “bare” laster ned.

Om man til nå ikke har gått på ISPer som hoster kopier er ikke så veldig interessant. Man kan gjøre det, og man vil nok seg at man kommer til å gjøre det. Den som fortsetter å drifte en slik tjeneste etter å blitt gjort oppmerksom på at man hoster en ulovlig virksomhet risikerer erstatningskrav som svir slike mye som det mot PB. Det skal ikke så mange slike saker til før mange vil innse at dette koster langt mer enn det smaker.

Det er ikke lett å bekjempe organisert kriminalitet, heller ikke på nettet. Men jeg synes at troen på at man alltid skal ha et teknologisk forsprang som gjør at man slipper unna er ganske naiv. Men akkurat som mer gammeldagse kriminelle har gjort at byene oversvømmes av overvårkningskameraer, kommer nettkriminelle til å gjøre nettet langt mer overvåket enn mange av oss liker. Virksomheter som PB leverer gode argumenter for at nettet ikke bør være så åpent som det er i dag.

The Pirate Bay var i Nederland sist eg sjekka. Det finst kopiar over heile verda. Sovidt eg veit har ikkje firmaet der TPB-tenarane held til hatt nokon problem med lova i Nederland. Heller ikkje nokon av kopiane har hatt problem, sovidt eg har høyrt. Det kan hende at musikk- og filmindustrien har gitt opp å jage The Pirate Bay? Dei burde heller ha prøvd å lage noko betre. For lenge sidan.

Denne typen “sperre” vert ikkje vansklegare å omgå dess fleire som set opp sperrer.

“Tjenesten fungerer slik at dersom en telenorkunde forsøker å åpne en side med barnepornografisk innhold, kommer det opp en sperreside med informasjon om filteret, samt en lenke til KRIPOS.”

Det kan sikkert omgås og det finnes sikkert undergrunnsnettverk som ikke fanges opp av dette. Det som er på aktiv leting etter barneporno vil finne det, og de som aktivt letter etter programvare, musikk, film, spill og annet som er gjort ulovlig tilgjengelig, vil finne det.

Jeg tror ikke på at det har blitt vanlig å omgå sperringer, selv om sikkert mange gjør det. Jeg er ikke veldig godt inne i teknologien her, men jeg antar at dette f.eks. omgås ved at man setter opp en annen DNS. Jeg tror de fleste bruker det DNS-oppsettet som deres bredbåndsleverandør har som standard. En bredbåndsleverandør som setter opp standard DNS for å omgå slike påbud ber om problemer.

Det vil dessuten bli vanskeligere jo fler som setter opp slike sperrer, selv om man ikke klarer å stenge dem helt ute.

Dette kommer i tillegg til at hosting-leverandører ikke bør ta i slike tjenester. For dem gjelder andre ansvarsregler enn for de som driver ren formilingstjeneste. Ingen innenfor EU/EØS vil kunne hoste PirateBay uten selv å komme i ansvar. Jeg antar at dette også vil gjelde i USA, uten at jeg har sett på detaljene der. Man kan selvfølgelig omgå dette, akkurat som skipsredere og andre har sneket seg unna skatt ved å kanalisere sine penger til skatteparadiser. (Jeg merker meg at piratmannskapet gjør som andre hvitsnippforbrytere når de prøver å flytte virksomheten rundt i verden og skjule sine spor.) Men det gjør det vanskeligere.

Det vil dessuten vise et langt tydeligere forsett hvis man faktisk anstrenger seg litt ekstra for å legge en tjeneste til et område hvor slike regler ikke gjelder direkte. Hvis man legger en driften av en tjeneste som PB i et land som ikke omfattes av europeiske regler, og i tillegg tilbyr hvitvaskingstjenester for transaksjoner slik at de skal bli vanskeligere å spore, da blir man neppe trodd om man hevder at det ikke har vært meningen å legge til rette for ulovlig virksomhet.

Legg også til at det vil bli stadig færre land hvor man vil kunne drive slike tjenester. Det krever ingen stor spådomskunst å si at land som ikke gjør noe for å hindre denne type tjenester vil bli utsatt for press og sanksjoner fra EU og USA.

Det avgjørende er uansett ikke hvor tjenesten driftes. Folkene bak Pirate Bay kunne gjerne ha installert sine servere blant andre pirater i Somalia. Men drives selve virksomheten fra Sverige så slipper de ikke unna svensk lov likevel. Mine nettsider ble i en periode driftet av en dansk tjenesteleverandør. Men det jeg gjør er uansett underlagt norsk lov. Man slipper ikke unna norsk lov ved å trykke en bok i India, og på tilsvarende måte slipper man ikke unna ved å bruke servere andre steder.

Eg trur ikkje det er med vilje du argumenterer for at fleire skal snuble borti barneporno, men det er faktisk det du gjer.

Poenget er at man må kunne pålegge noen å stanse en ulovlig virksomhet, også i situasjoner hvor subjektive straffbarhetsvilkår ikke er oppfylt.

Det er ingen dom i Norge mot PirateBay. Men det betyr bare at man prejudisielt må ta standpunkt, slik Borgarting lagmannsrett for så vidt gjør når de (uten særlig diskusjon) forutsetter at Pirate Bay driver ulovlig virksomhet. Piece of cake. At virksomheten er ulovlig er det ikke særlig tvil om. Man må skille mellom spørmsålet om hvorvidt virksomheten er ulovlig og om man bevise nødvendig grad av skyld hos personer som påstås å stå bak virksomheten. Om piratmannskapet skulle ha blitt frikjent så ville ikke det nødvendigvis ha betydd at piratvirksomheten hadde blitt ansett for lovlig.

Jeg har aldri tatt til orde for å forby noen form for teknologi, ei heller bittorrent. Den kan, slik bl.a. NRKbeta har vist, brukes til helt lovlig virksomhet.

At et og annet lovlig har blitt markedsført via PirateBay er ikke noe overbevisende argument for at man skal tillate den ulovlige virksomheten som er totalt dominerende. Hvis folkene bak PB hadde villet hadde det ikke vært noe problem: De kunne ha sørget for nødvendige tiltak for å hindre den ulovlige virksomheten. Men det vil de ikke. Det ville nok ha gjort tjenesten uinteressant for alle som bruker den, og det ville ha gitt langt mindre annonseinntekter til piratene. De har svart med flåsete brev og med å lansere hvitvaskingstjenester som skal gjøre det vanskeligere å spore transaksjoner. De har med all mulig tydelighet demonstrert at de ønsker å drive og opprettholde ulovlig virksomhet, og det er det de er dømt for.

Om noen opphavsmenn ønsker å benytte Peter Sundes nye tjenester, så må de gjerne gjøre det. Men det er opphavsrettshaverne og ingen andre som bestemmer om de vil bruke dette eller noe annet. Men du sier jo selv at det fortsatt er basert på ulovlig tilgjengeliggjøring. For egen del vil jeg unasett ikke innlate meg med kriminelle og gjøre bruk av deres tjenester.

Om vi holder oss til fartsgrenser, så vet vi godt at man ved grove overtredelser mister lappen. I spesielle tilfeller kan også kjøretøyet bli beslaglagt. Så også her.

Det problematiske med måten barnepornofilteret er organisert på er at det er Kripos som vurderer og avgjør hva som skal sperres. I det ligger ikke noen mistillit til Kripos, men det blir en sammenblanding av roller når politiet i praksis avgjør slike saker. Jeg kjenner ikke detaljene i hvordan Kripos håndterer dette. Men et selvsagt element må være at den hvis tjeneste kreves sperret må kunne uttale seg i saken — og da bør man kunne unngå sperring på feilaktig grunnlag. Jeg tviler på at det er en del av Kripos tjeneste. (Man vil også måtte håndtere tjenester som er anonyme, hvor det ikke oppgis hvem som tilbyr tjenesten og de som ikke svarer, men dette går jeg ikke inn på.)

Grunnlaget for avstengningsvedtak må være rimelig klare regler som angir hva som ikke er tillatt. Jeg sier rimelig klare, for det vil alltid være et element av skjønn. Hvis man får en slags parallell til det som i dag gjelder heleri og sier at det ikke er tillatt å etablere, drive eller formidle tjenester som i hovedsak formidler opphavsrettslig materiale gjort tilgjengelig i strid med opphavsmannens enerett (ikke heng deg opp i formuleringen, den er ikke gjennomarbeidet), da ville man slippe å gå omveien om medvirkning for tjenester som PB. (Akkurat som man ikke behøver å konstruere heleri som en medvirkning til tyveri.) Slike regler vil ikke kunne gi grunnlag for å stenge ute nettsteder med kontroversielle meninger.

Jeg mener at Telenor og andre fortsatt skal være beskyttet av ehandelsloven § 16. De skal ikke kunne holdes ansvarlig for å ha formidlet slikt tjenester, de skal ikke ha noen plikt til å overvåke trafikk og de skal ikke måtte vurdere innholdet av de aktuelle tjenestene. Men dersom det er truffet vedtak om at en tjeneste skal stenges ute, da vil de kunne holdes ansvarlig for ikke å ha etterkommet et slikt vedtak.

Ordningen må være gjennomsiktig, dog slik at man må unngå at en liste over sperrede tjenester i praksis blir en markedføring av disse.

Jeg har ingen illusjoner om at man vil kunne stenge ut alt man ikke ønsker, like lite som man kan hindre all råkjøring, fyllekjøring, mobbing, narkotikasmugling, familievold, etc. Men jeg tror det er mulig å gjøre det vanskeligere og mer risikofylt å distribuere opphavsrettslig vernet materiale uten samtykke, og vanskeligere å finne fram til dette. Og når det gjelder dette, som tross alt i denne sammenheng bare er et spørsmål om å beskytte økonomiske interesser, handler det om å få den ulovlige spredningen ned på et akseptabelt nivå.

Det er heller ikkje avgjort om The Pirate Bay er ulovleg her i landet. So langt er so vidt eg veit ingen nordmenn dømde eller tiltalt for å ha lasta ned noko ved hjelp av The Pirate Bay eller bittorrent-protokollen i det heile. Ikkje i noko land, når eg tenkjer meg om. Og det ville vere å frårøve uavhengige kunstnarar ein populær marknadsføringskanal. Både musikk og filmar har slått an etter ha ha vore lansert på The Pirate Bay.

No har Peter Sunde lansert ein måte å betale opphavsmennene på og, som sikkert vil bli brukt på The Pirate Bay: http://flattr.com/ Dette vil ikkje gjere deling av det materialet som er verna meir lovleg, men mindre uetisk.

Samanlikninga di med fartsgrenser er god. Vi har fartsgrenser på same måte som vi har lover mot å bruke The Pirate Bay til noko ulovleg. (Lovleg bruk er sjølvsagt lov.) Fartsoverskridingar er svært alvorleg og tek mange liv kvart år. Men vi installerer ikkje automatiske fartssperrer på alle bilar som slår inn med ein gong bilen køyrer over fartsgrensa, sjølv om det teknisk ikkje er noko problem lenger. Ikkje eingong varsellamper. Vi set i alle fall ikkje fartssperra til 30 fordi det somme stadar ikkje er lov å køyre fortare enn 30. Den enkelte bilførar er sjølv ansvarleg for å halde fartsgrensa og den enkelte internettbrukar er sjølv ansvarleg for å halde seg til lova. Enkelt og greitt. Å selje raske bilar, eller vere motstandar av automatiske fartssperrer i bilar, gjer ein ikkje automatisk til tilhengar av bildrap. Heller ikkje medskuldig.

Telenor burde egentlig ikke ha noen spesiell interesse i dette. Prosedyren bør være at de som mener å ha rettslig interesse bringer spørsmålet inn for en nemnd. Det aktuelle nettstedet skal selvfølgelig gis anledning til å uttale seg og komme med sine synspunkter. Men man må regne med at det ofte ikke vil skje. Når vedtak er truffet tar Telenor og andre dette til etterretning og stenger det ute, omtrent som man ikke importerer ulovlige produkter. En slik nemndavgjørelse må selvfølgelig kunne påklages og bringes inn for domstolene.

Når noe slikt organ ikke finnes blir det domstolene som må ta stilling til dette.

Som far er jeg selvsagt svært opptatt av at tiltak mot barneporno skal virke, og jeg har ved en anledning sendt inn tips til politiet om en slik sak.

Denne rettsaken viser problemet med barnepornofilteret. Det henvises til at det kan brukes til å sperre også andre ting, noe som ikke er korrekt, men som er en farlig utvikling. I Nederland har de for eksempel brukt det til å “sperre” websiden til en forfatter med kontroversielle meninger.

Når jeg sier at det ikke virker, så er det fordi jeg vet hvordan det “fungerer”. Ut fra hva jeg har lest og sett av TV-dokumentarer, er pedofile personer tilnærmet paranoide. De fleste innrømmer vistnok ikke for seg selv en gang at de er pedofile.

Et filter som stopper søk som går direkte på ord og uttrykk relatert til barneporno vil ikke stoppe de. Tidligere politiavsløringer viser da også at de er svært lukkede nettverk.

Jeg ønsker ikke å sjekke nettstedene som står på den norske listen for å se om den brukes til å skjule noe som ikke bør skjules, da jeg ikke orker tanken på å se slike bilder. Likevel vet jeg om minst ett tilfelle der et nettsted feilaktig er oppført på listen, etter en sak om Second Life jeg jobbet med da jeg var redaksjonssjef i digi.no.

Barneporno er kanskje det ene området der vi som samfunn kan akseptere inngrep som vi egentlig er prinsippielt i mot. Jeg har derfor ingen innvendinger mot at barnepornofilteret er der, men jeg blir skremt når jeg leser denne dommen og andre steder der folk på feilaktig grunnlag bruker det som argument for at “vi kan jo bare sperre det på samme måte”.

Som professor i rettsinformatikk er det viktig at du får en forståelse av dette vanskelige feltet. Hvis du vil, kan vi ta en prat så jeg kan forklare dette uten å gi en oppskrift til de som ikke bør vite hvordan ting fungerer.

Mvh
Anders Brenna
Medieutvikler
(Tidligere nettsjef i Teknisk Ukeblad, redaksjonssjef i digi.no. Har blant annet jobbet som programmerer, og med IT-drift i IT-bransjen.)

Hovudspørsmålet er vel likevel kven som skal ha høve til å trekkja Telenor og andre nett-leverandørar for retten. Er det politiet eller er det den enkelte som meiner seg krenka? Argumentet om at politiet ikkje gjer noko i slike saker er like dårleg som argumentet om at området er vanskeleg å regulera.

Til slutt barneporno-filteret: Eg har alltid meint det er eit uheldig inngrep, for når ein først går inn på den vegen kjem alltid spørsmålet: Kva blir det neste? Mi meining om barneporno er på linje med dei aller fleste i samfunnet, men likevel meiner eg at det er feil veg å få å innføra “frivilleg tvang” overfor nett-leverandørane på dette området. Barneporno-filteret er eit godt eksempel på logikken Helga Pedersen i Ap brukar om datalagringsdirektivet: “om berre eitt barn kan reddast, kan det forsvarast” (sic!)