Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Ikke noe av dette burde overraske noen. Det er sikkert ikke helt tilfeldig at noen av disse sakene kommer opp samtidig som regjeringen har budsjettkonferanse. Men alle som har fulgt litt med vet at vedlikehold har blitt forsømt i lang tid, både i stat og kommune. Om det er 600 mrd, 800 mrd eller 1.000 mrd er i grunnen ikke så interessant. Det er mye, fryktelig mye. Utgiftssiden i statsbudsjettet for 2010 er 907 mrd, så etterslepet er omtrent et statsbudsjett eller 1/4 av “Oljefondet” i grove tall.

Jeg er lei av politikere som prater og lover, som kjøper stemmer ved å love “reformer”, som synes det er viktigere at fordelingen er “rettferdig” enn at det er noe å fordele. Dessverre har politikerne skuslet bort all den troverdighet de en gang måtte ha hatt. Vi har hatt skiftende regjeringer, men de har alle sviktet på dette området.

I dag er det på moten blant politikere å love satsing på jernbane. Selv bilpartiet FrP klager nå over at regjeringen satser for lite. Samtidig ryktes det at regjeringen i statsbudsjettet for 2011 ikke kommer til å følge opp satsingen ei Nasjonal transportplan.

Stortinget har vedtatt utbygging av Ringerikstunnellen. Men de har aldri bevilget penger til dette. Det er prat, prat og prat. Norge inngikk avtale med Sverige om utbygging av jernbane mellom Oslo og Stockholm, men norske politikere gjorde ingen ting for å følge opp avtalen. På svensk side er det moderne jernbane, i Norge en krøttersti. Er det noen som helst grunn til at jeg skal tro på politikernes løfter denne gangen? Jeg ser ingen slike grunner. Jeg tror det når jeg ser at det faktisk gjennomføres.

“NSBs fundamentale problemer handler det ikke om tropesomre eller en akutt mangel på elektro-ekspertise. Det handler om feilsatsinger og nedprioriteringer gjennom 50 år.”

Dagens selverkjennelse fra politikere? Nei. Det er uttalelser fra 10 tidligere i NSB som sa dette til Aftenposten – i 1997. Så om det var 50 års etterslep den gangen, må vi legge på til drøyt 60 år i dag. Det er mer interessant å lese i artikkelen:

“Inntil politikere på Stortinget, i regjeringen, i departementene, på fylkeskommunalt og kommunalt nivå slutter å rive og slite i NSB, vil kjempen fortsette å spore av. Med litt klatting her, noen nye skinner der og innimellom noen nye tog, med et ønske om å effektivisere i det ene øyeblikket for i neste å holde liv i nesten folketomme holdeplasser, og ved å sørge for at en hver betydelig beslutning fortsatt skal være avhengig av velvilje på et utall nivåer, lammer politikerne NSBs ledelse.”

Noe har kanskje blitt bedre siden den gang. Men det meste synes å være sørgelig likt. Vi har kunnet lese at Spania har satset stort på jernbaneutbygging. Kina regner med å bruke omtrent like lang tid på å bygge høyhastighetstog fra London til Bejing som Norge vil bruke på å lage dobbeltspor fra Oslo til Ski.

Våre politikere i regjeringen og på Stortinget har ansvaret. Statsministeren burde ha kommet på banen for lenge siden. Et statsbusjett i etterslep burde få alarmklokkene til å ringe. Men han er som så alt for ofte usynlig. Mye fraskriver de seg ansvar for ved å peke på kommunene. Men det er regjeringen som har ansvaret for at kommunene er i stand til å utføre sine oppgaver. Om problemet er systemsvikt eller pengemangel er i denne sammenhengen ikke så interessant, det er uansett regjeringens ansvar. 

Harald Eia har stukket hull på den byllen som er politisk korrekt, men akademisk underlødig forskning, en forskning som har unndratt seg kritikk nettopp på grunn av sin politiske korrekthet. Kjønnsforskningen er stilt til skue som eksempel på dette, og Jøren Lorentzen (og i noen mindre grad Cathrine Egeland) blir gjort til de fremste eksponenter for dette.

Vi må selvfølgelig ta det forbehold at vi ikke vet hva som er klippet vekk i programmet, spørsmål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjenner heller ikke norsk kjønnsforskning på en måte som gir grunnlag for å mene noe om den generelt, eller om Jørgen Lorentzen er representativ. Jeg håper og tror at biologiprofessor Dag O Hessen har rett når han skriver:

“?Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning.”

Men jeg holder meg til det jeg så.

Det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, bortsett fra når det gjelder forplantning, sier Jørgen Lorentzen. I Verdt å vite 2. mars fremhevet han at det ikke finnes noe vitenskapelige bevis for at det er biologiske forskjeller i hjerne til menn og kvinner. I Aftenposten 04.03.10 tar han til motmæle. Men han gjør det ved å angripe en av de andre forskerne Harald Eia intervjuet. Hva som er hans grunnlag for å hevde at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn, det står fortsatt ubesvart. Også Cathrine Egeland er defensiv i sitt tilsvar, ved at hun angriper Harald Eia og programmet i stedet for å få fram sitt syn på temaet. ?Når Jørgen Lorentzen avfeier det hele med at Harald Eia er i 40-årskrise gjør han seg til en patetisk skikkelse som det blir vanskelig å ta alvorlig. Da blir det debatt på sandkassenivå.

Jørgen Lortentzens argumentasjon er som å høre kreasjonister si at det ikke finnes vitenskapelig bevis for evolusjonslæren og tobakksfabrikanter som sier at det ikke er vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom røyking og kreft. Om fremstillingen har vært tendensiøs og manipulerende i TV-programmet, så var den ikke det i “Verdt å vite” eller i det Jørgen Lorentzen har skrevet selv.

Jørgen Lorentzen har bestemt seg for at det vi alle kan se ikke er sant, siden det etter hans vurdering ikke er noe vitenskapelig bevis for at det er slik. Man skal ikke alltid tro på det man ser. Sett med det blotte øye virker jorden flat og det ser ut som om solen går rundt jorden. Men mitt enkle utgangspunkt er at den som påstår at det vi ser ikke er sant, må underbygge sine påstander. Den som hevder at kjønnenes rolle i forplantningen ikke påvirker de to kjønn mentalt har et forklaringsproblem. De må også komme med noe som enten underbygger at også for andre dyr er kjønnsforskjeller tillært, eller de må begrunne hvorfor det som gjelder for andre dyr ikke gjelder for mennesker. Om det ikke finnes bevis for det motsatte, så underbygger det uansett ikke Lorentzens påstander. Påstander om fleksibilitet og mangfold blir litt for enkelt.

Å avvise de som argumenterer for et annet syn med at det er “gammeldags”, at “ingen skriver sånn nå” og at forskeren bare ser det han vil se, blir bare dumt. Jeg har vanskelig for å ta folk som argumenterer på den måten alvorlig. Det er så åpenbart at det er Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som ikke ser det annet enn det de vil se. Jon Hustad sier det slik i Aftenposten 07.03.2010:

“Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne- og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.”

Jeg skulle gjerne også ha hørt Cathrine Egelands og Jørgen Lorentzens forklaring på at enten ulik hormonbalanse eller måten som ulikheter i hormonbalansen påvirker oss er tillært.

Autisme er så vidt jeg har forstått noe som i all hovedsak rammer gutter. En disposisjon for dette må vel da være noe man har tilegnet seg gjennom påvirkning fra omgivelsene, om man skal tro Lorentzen. Gutter rammes oftere fordi samfunnet har en forventning om at de skal rammes oftere. Det er vel også de samme grunnene som gjør at ADHD særlig er en guttegreie, eller i alle fall at det hos jenter gir helt andre utslag enn hos gutter. Jeg ser fram til Jørgen Lorentzens forklaring på at slike tilstander bare henger sammen med sosialt kjønn og ikke biologisk kjønn. Skiller man ut klare mentale avvik og sier at de ikke kan forklares på samme måte, må de kunne forklare alle grensetilfellene.

Jeg er ganske enkelt lei av den klisne politiske korrekthet i kjønnsdebatten. Vi bombarderes med eksempler på at de to kjønn ikke opptrer likt. De gangbare forklaringene bygger på den forutsetning at de to kjønn er like, og at forskjeller derfor skyldes ulike undertrykkelsesmekanismer. Jeg tror ikke på dem.

Jeg velger å stole på det jeg selv og de fleste andre kan observere, inntil Jørgen Lorentzen & co eventuelt klarer å komme  med vitenskapelig bevis for at det jeg ser ikke stemmer. Jeg holder det også for langt mer sannsynlig at de to kjønn har ulike disposisjoner som også påvirker dem mentalt, enn at alle forskjeller skyldes påvirkning fra omgivelsene. Jeg holder meg til dette inntil Jørgen Lorentzen & co kommer med vitenskapelig bevis for at jeg tar feil. Å diskutere på hvilke måter ulike faktorer påvirker adferd, også kjønnsbestemt adferd, kan være interessant. Jeg har ikke sett noen som benekter at våre omgivelser påvirker oss. Men starter man med å utelukke en viktig faktor, da er det ikke særlig interessant lenger.

I dag har vi havnet i den ganske så absurde situasjon at det er helt greit å snakke om kvinners fortrinn, men ikke om deres svakheter. Vi får jevnlig høre at kvinner er bedre enn menn til å kunne holde oversikt over flere ting samtidig. Vi menn skal være enkle skapninger som bare klarer å holde styr på en ting om gangen. Jørgen Lortentzen må mene at også dette er et resultat av oppdragelsen, men jeg tror heller på andre forklaringer. Men sier vi det som er det selvfølgelige motstykke til dette, blir ikke lenger akseptabelt: At kvinner er dårligere til å fokusere enn menn, og at de dermed har dårligere forutsetninger for å mestre oppgaver hvor dette er kritisk.

Det er selvfølgelig store variasjoner. En del kvinner gjør “mannlige” valg, og en del menn gjør “kvinnelige” valg. Det må ikke bli slik at man utestenges fordi man er kvinne (eller fordi man er mann), og at man dyttes inn i roller bestemt av kjønn. Min mor er noe så uvanlig for kvinner i aldersgruppen 80+ som sivilingeniør. Da hun for rundt 50 år siden begynte å søke seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemme med barn noen år, var det helt umulig for henne å få jobb som ingeniør. Det var stor etterspørsel etter ingeniører hos Norsk Hydro og andre industriselskaper i Grenland, hvor jeg vokste opp. Men å ansette en kvinnelig ingeniør var den gang en umulig tanke for disse selskapene. Så min mor tok pedagogisk tilleggsutdannelse og begynte som lærer i stedet. I skolen kunne man ansette kvinner. Slik skal det ikke være, men slik er det heller ikke. Hvis kvalifiserte søkere blir utelukket pga kjønn i dag er det heller menn som blir kvotert ut.

Det er knapt en barriere som kvinner ikke har brutt og arenaer i samfunnet som de ikke har erobret. Vi har hatt kvinnelig statsminister, kvinner er i flertall som partiledere, vi har kvinnelige offiserer i forsvaret, Nordea har kvinnelig toppsjef i Norge, Aftenposten har kvinnelig redaktør, Aker Seafoods har kvinnelig toppsjef, osv.

Det er ikke lenger et spørsmål om hva kvinner kan, men om hva kvinner vil. Hvis det så skulle vise seg at menn og kvinner systematisk treffer ulike valg, så er det helt greit. Om det fører til at kvinner og menn dominerer på ulike sektorer i samfunnet slik at “kvinner velger IKEA og menn velger Clas Ohlson”, så har jeg ingen problemer med det. Jeg kan ikke se at det er noe mål at menn og kvinner skal velge likt. Vi bombarderes med tall om skjev kjønnsfordeling, men slike tall sier ikke noe om årsaker til skjevheter.

(Etter at innlegget ble postet ble jeg oppmerksom på innlegget “Hjernevask — bedre sent enn aldri” av Emmali Schürch. Lesverdig!)

Bak likhetsmaset ligger også en uutalt forutsetning om at det er den tradisjonelle mannsverden som er den viktigste, og at det viktigste i livet er å realisere seg selv (hva nå det måtte være) gjennom karriere. Man skal strebe etter makt, posisjon, prestisje og penger. Men livet har mer å by på enn en evig kamp om å være “konge på haugen”. Om kvinner verdsetter disse andre sider ved livet relativt sett høyere enn hva menn gjør, er det virkelig noe galt i det? Aftenposten skriver 06.03.10 om en kvinnelig tannlege som har valgt å arbeide to dager i uken for å ha tid til å være hjemme. Jeg kjenner også andre tilfeller hvor høyt utdannede kvinner i gode stillinger velger å hoppe av karrieren for heller å være hjemme med barna. Aksepterer man ikke at noen faktisk synes at å se sine barn vokse opp til hele og dugende mennesker er viktigere enn å bli den beste pengeflytteren?

Hvis man synes det er et problem at kvinner velger tradisjonelt kvinnelig, da har man en svært så nedlatende holdning overfor de kvinner som gjør disse valgene. Bedreviterne fra den borgerlige middelklasse forteller dem at de har en slags falsk bevissthet fordi de oppdradd som kvinner, og derfor har truffet feil valg. Samtidig sier man at de tradisjonelle mannsyrkene er mer verdt enn tradisjonelle kvinneyrker. Skjønt det gjelder visst bare “mannsyrker” som den borgerlige middelklasse drømmer om. Det bekymrer dem ikke at det nesten ikke finnes kvinnelige elektrikere og rørleggere, for borgerlige middelklassekvinner drømmer ikke om å bli elektrikere og rørleggere. Jeg respekterer kvinners valg, også når de velger noe annet enn hva jeg synes de burde ha valgt.

Hvis man ønsker en likere kjønnsfordeling i tradisjonelle “kjønnsyrker” bør man kutte ut det evindelige maset om at noe er “kvinneyrker” og annet er “mannsyrker”. Hvis man ønsker å hindre at menn velger å gå inn i “kvinneyrker” skal man bare fortsette med å stemple dem som kvinneyrker. Legg til alle påminnelsene om at disse yrkene er dårlig betalt, og man har sikret seg at ingen menn søker seg dit. Mine høyst uvitenskapelige inntrykk fra land hvor man ikke er så opptatt av å kjønnskategorisere arbeidsmarkedet er f.eks. at en sykepleier er en sykepleier. Det er ikke et yrke med en kjønnsidentitet. Det er sikkert flest kvinner, men det er ikke uvanlig at menn velger dette yrket.

I kveld er det intelligens og arv som står på vaskelisten. Det gir flashbacks til 70-tallet, da jeg hadde noen heftige diskusjoner med folk som hevdet at intelligens var et resultat av miljø og at arv ikke hadde noen betydning. Mitt standpunkt var den gang at medfødte egenskaper bestemmer hva slags potensiale man har, mens miljø har stor betydning for om og hvordan dette potensialet utvikles og realiseres. Jeg har ikke skiftet standpunkt i det grunnleggende spørsmålet. Men hva som påvirkes av hva og hvordan, der er det nok mye å lære.

Også på dette området bidrar den politiske korrekthet til stigmatisering: Alle bør ha høyere utdannelse for å få meningsfyllt arbeid har vært et utdanningspolitisk mantra. Det man da indirekte sier er at arbeid som ikke krever høyere utdanning ikke er meningsfyllt. Når slike jobber i årevis har blitt nedvurdert på denne måten, bør det ikke overraske at nordmenn ikke vil ha jobber som samfunnet er helt avhengig av, og overlater dem til innvandrere — enten de kommer fra Sverige eller Pakistan.

Når folk som har sett langt mer på dette enn meg kommer med eksempler på hvor det står dårlig til i norsk forskning og hvor man gjerne leverer de politisk korrekte resultatene som oppdragsgiver ønsker, er det ikke kjønnsforskning som nevnes først. Det er som oftest utdanningsforskning som får den tvilsomme æren av å være kroneksemplet her. Det kan bli interessant å se hvem som vaskes i kveld.

Det er en underlig moralisme at man aksepterer virksomheter, men ikke at man tjener penger på det. Vi har det for privatskoler, og det skal nå gjelde for offentliggjøring av skattelister. Nå kan man lure på hva det vil si at noen tjener penger på dette. Skal man forby tabloidpressen å lage salgsfremmende forsider om hvor mye kjendisditt og kjendisdatt har hatt i skattbar inntekt? Det sannsynlige er vel at vi vil se den sedvanlige dobbeltmoralen: Det er greit å tjene penger bare det ikke er alt for synlig. Det er tross alt misunnlesen som rår.

Men mener regjeringspartiene virkelig at man vil begrense kriminaliteten ved å hindre at enkelte tjener penger på disse listene? Bare de kriminelle ikke kan finne tallene på Facebook eller ved hjelp av SMS-tjenester, da skal problemet være løst. Jeg synes regjeringspartiene grovt undervurderer de kriminelle. Men regjeringen tar vel utgangspunkt i seg selv og mangler fantasi til å innse at ikke alle er like fantasiløse som dem selv.

Den viktigste grunnen til at man bør stanse grafsingen i skattelister er at det ikke har noen funksjon ut over å tilfredsstille folks nysgjerrighet. Ordningen forsvares gjerne med at det bidrar til å avdekke svakeheter i skattesystemet. Det er tull. Vi trenger ikke tabloide oppslag om hvor mye enkeltpersoner tjener for å finne ut hvordan skattesystemet fungerer. Da engasjerer man personer med innsikt som ser på systemet og hvilke utslag det gir. Men saklig informasjon selger ikke like mange tabloide aviser, derfor liker ikke pressen dette.

Hvis skattelistene skulle ha sagt noe om hvilke utslag skattessytemet gir, så burde man i det minste kreve at de gir et korrekt bilde av inntekts og skatteforhold. Det gjør de ikke, noe som er utmerket dokumentert av Bettina Banoun i Dagens Næringsliv. Her påviser hun at en person som tjener det samme og betaler omtrent like mye i skatt, kan bli stående med en inntekt på 100 kr og betale 51% skatt, 72 kr og 28% skatt eller 172 kr og 28% skatt, alt etter valg av selskapsform.

At tabloide journalisthoder ikke skjønner dette og slår opp dette som om tallene gir korrekt inntrykk og slår dem opp som om de er sammenlignbare, er i seg selv en grunn til ikke å la dem få lov til å grafse som dem gjør. Men tabloide politikere skjønner vel ikke så mye mer enn tabloide journalister og lar den tabloide journalistikken styre politikken. Da kan vi vel ikke vente bedre.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk- og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

I tillegg til at det satses og bevilges for lite, satses det også feil. Politikerne insisterer på en klattvis utbygging hvor man alltid må ta forbehold om årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Det tar lenger tid og blir dyrere, men slikt biter åpenbart ikke på politikerne. Det er åpenbart viktigere å kunne spille politikk enn å få resultater.

NSB og Jernbaneverket må ta kritikken fra publikum. Men det er politikerne og bare politikerne som har ansvaret for situasjonen. Det er deres forsømmelser gjennom mange år som har brakt oss dit vi er.

Veistandarden er også elendig, så problemet er i alle fall ikke at man har satset for mye på vei. Når det gjelder sykkelveier er Norge også på bunn.

Nå har vi strømkrise. Kraftutbygging kan være politisk betent. Men vedlikehold og oppgradering av ledningsnettet, det burde ikke være særlig kontroversielt. Men også vedlikehold av ledningsnettet er forsømt.

Man ligger håpløst langt etter i vedlikehold av statlige og kommunale bygninger, i alle fall bygg som ikke huser politikere og byråkrater eller er prestisjebygg.

Alle politikere har vært like dårlige. Man har forsøkt å kjøpe stemmer ved å love nye “reformer”, som stort sett har gått ut på at vi skal få mer og yte mindre. Man slåss for betydningsløse symboler i stedet for å ta tak i de reelle problemene. Mens politikerne har vært opptatt av å overby hverandre med løfter om hva nytt de skal gjøre, har de forsømt vedlikehold og utbygging av en moderne infrastruktur.

Det er bare flaut og pinlig. Politikere som viser vilje og handlekraft i forhold til grunnleggende og forsømte oppgaver, og som slutter å love flere lite tiltrengte reformer, de kan få min stemme ved neste valg.

PS:

PS1: Jeg anbefaler Arne Strands kommentar “Strømløst hodeløst” i Dagsavisen 27. februar 2010.

PS2: Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa fortsetter i gamle spor. Riktignok har bevilgningene til jernbane økt den siste tiden. Men ikke på langt nær nok til å ta oss ut av den permanente krisen norsk jernbane er i. Nå vil Meltveit Kleppa igjen ut på et sidespor, og vil utrede når det er på tide å starte planlegging av en ny Oslotunell. Det enkle svaret er at dagens tunell kom alt for sent, og da den kom hadde den for liten kapasitet. Den burde ha vært bygget med fire spor med en gang. Vi trenger ikke utsettelser, det er bare å gå i gang. Men politikere mangler nok en gang handlekraft.

Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.

Når den danske malermesteren har satt 1,7 DKK inn på sin konto, da har han lånt banken 1,7 mill DKK. Det er ikke slik at pengene ligger i skuff merket “Malermester Freddy Johanson”. Banken plasserer pengene de har lånt som utlån til andre kunder eller på andre måter. Det er med andre ord ikke noen penger på en konto som banken kan låne fra. Kontoføringen er en ren bokføring.

Malermester Freddy Johanson spør om hva banken hadde sagt hvis han hadde lånt en million av dem uten å spørre. Det er skivebom. Han kan ikke låne penger av banken uten å spørre like lite som banken kan hente penger Freddy Johanson måtte ha i madrassen eller i andre banker. Hvis Freddy Johanson hadde lånt penger av banken, hadde hatt rot i egne regnskaper og feilpostert lånet, da kunne banken selvfølgelig ikke ha krevd penger av ham så lenge dette ble oppdaget og korrigert før lånet forfalt til betaling. Det ville ha vært en sammenlignbar situasjon.

Lånet til banken forrentes og tilbakebetales på avtalte vilkår. Det typiske vil være at kunden når som helst kan kreve å få lånet tilbakebetalt, i form av å “ta ut” pengene. I dette tilfellet har kunden fått sine renter og han har fått pengene da han krevde det. Bankens bokføringsfeil har ikke påført malermester Freddy Johanson noe tap, og dermed har han heller ikke noe erstatningskrav.

Hvis feilen hadde ført til at Freddy Johanson f.eks. ikke hadde fått utbetalt penger når han krevde det, da kunne det hende at han ville ha lidt et tap.  Den direkte årsaken vil tapet ville da ha vært at kunden ikke fikk sine penger etter avtalen, altså et mislighold av avtalen fra banken side. Bokføringsfeilen ville vært årsaken, men avtalebruddet ville ha vært manglende utbetaling.

Vi ser den samme feilaktige fremstillingen når ansatte i en bank har “tappet” en kundekonto. I disse tilfellene har ansatte underslått bankens, ikke kundenes penger. De kan ha forsøkt å kamuflere underslaget ved å bokføre det som uttak på kunders konti. Dette kan påføre kunder tap ved at de ikke får utbetalt pengene når de krever dette, altså i form av en (ut)betalingsforsinkelse inntil banken har korrigert feilen.

Det er selvfølgelig dumt av banken å behandle kunder på en arrogant måte når slikt skjer. I følge oppslaget har de ikke en gang bedt om unskyldning for dette. Slikt gir presseoppslag av denne type. En beklagelse og et “plaster på såret” hadde nok ikke vært så dumt. Men dette er spørsmål om kundebehandling, ikke om jus og erstatningskrav.

Malermester Freddy Johanson har ikke tapt noe på dette og da har han selvfølgelig heller ikke krav på noen erstatning.

Også Bibelen inneholder utsagn som kan oppfattes som et forbud mot bilder, og som noen oppfatter slik.  I 5. Mosebok, kapittel 5, vers 8 og 9 står det:

“Du skal ikke lage deg noe gudebilde, ikke noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg og tilbe dem og ikke dyrke dem. “

Dette står, om jeg har forstått det rett, som en utfyllende forklaring til de ti bud, nærmere bestemt budet du skal ikke ha andre guder enn meg.

Jeg er inten teolog eller religionsekspert. Men det er i alle fall ganske åpenbart at Den katolske kirke ikke har hatt noe billedforbud, verken når det gjelder bilder av Gud, Jesus eller andre helligheter. Hvis man hadde holdt seg til at det ikke skal lages gudebilder ville Michelangelo ikke kunne ha malt “Gud skaper Adam” som en del av takdekorasjonen i Det sixtinske kapell. Da måtte man ha holdt seg til mønstre og ornamentikk, som i moskéer.

Også krusifikset må være diskutabelt i forhold til et forbud mot å lage gudebilder.

Men noen har tatt billedforbudet mer bokstavelig. Urkirken hadde billedforbud, og ikonoklastene ville på 700-tallet ødelegge eller male over alle religiøse bilder. Senere ville Jean Calvin og Ulrich Zwingli rense kirken for gudebilder. På den annen side er ikonene svært viktige i Den ortodokse kirke.

Hvis flere skulle følge muslimers krav om at hele verden skal etterleve deres religiøse påbud, da kunne det ha blitt interessant. Skal calvinister kunne kreve at taket i Det sixtinske kapell overmales og at krusifikser og ikoner fjernes fordi det krenker deres tro? Det ville ha blitt ganske absurd. Det er helt uakseptabelt å kreve at jeg som ikke er muslim skal etterleve Islams påbud og forbud. Det er like uaksetabelt å kreve at det offentlige rom skal tilpasses én religion. De hårsåre som føler seg krenket skal ikke få sette standarden for hvilke ytringer som er akseptable.

Man må skille mellom det at noe avbildes og hvordan det avbildes. Uansett hva Koranen og Islam sier, så har vi og skal ha full rett til å avbilde Muhammed. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal provosere for å provosere. Men et ønske om ikke å provosere kan lett bli en i beste fall problematisk form for selvsensur. Om jeg husker rett var Jyllandspostens utgangspunkt å utfordre denne selvsensuren, etter at det hadde vist seg nærmest umulig å få noen til å tegne Muhammed som illustrasjoner i bøker. Jeg synes at Arne Sørensens tegning er den som best illustrerer denne siden av saken. I dette perspektivet mener jeg at Jyllandsposten gjorde rett da de tok initiativ til å få laget disse tegningene.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan oppleve det som krenkende når det de opplever som hellig fremstilles på en krenkende måte. En ting er å tegne et bilde av Muhammed, noe annet er å fremstille Muhammed som gris. Det er ikke vanskelig å være enig med Sven Egil Omdal når har i sin kommentar Mohammad skjønte ikke tegningen (en kommentar som varmt anbefales) skriver:

“Dagbladets beslutning om å trykke den 13 år gamle ekstremistiske tegningen av profeten som gris, var en slik pubertal demonstrasjon.”

Men man forbyr ikke pubertale demonstrasjoner bare fordi de er pubertale. Og kanskje skal man minne om at det er de som lar seg provosere som gjør provokasjonen virkningsfull. En provokasjon som ingen reagerer mot faller død til jorden.

Vi skal ikke så veldig mange år tilbake for å finne eksempler på at de kristne fikk sette grenser for hva som skulle være tillatte ytringer ut fra hva de opplevde som krenkende. Det er i år 30 år siden Monty Python-filmen “Life of Brian” ble forbudt i Norge fordi den var blasfemisk.

Den østerikske tegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt til seks måneders betinget fengsel i Hellas (dom senere opphevet etter anke) for blasfemi for tegninger i boken “Das Leben des Jesus”. Hans tegning av Jesus som surfer på Genesaretsjøen var et av bildene som mange fant blasfemisk og sterkt provoserende.

I 2006 tok biskop Laila Riksaasen Dahl til orde for å stanse blasfemien. Hun vil ta hellighetsbegrepet tilbake og mener at kirken her har noe å lære av muslimene. (Men hun ber ikke om forbud.)

Kanskje er ikke reaksjonene mot krenkelser av noe man opplever som hellig ikke så fremmedkulturelle som Siv Jensen vil ha oss til å tro.

Man skulle tro at noen kunne reagere på ulike former for misbruk eller forvrengninger av bilder av det som er hellig. Vi kan igjen holde oss til Michelangelo. Da Levis brukte bilde i en reklame for sine jeans ble det reagert mot deres misbruk av kunstverket. Men jeg kan ikke huske at noen reagerte på reklamen fremstilte det som om Levis jeans var gitt av Gud.

En annen versjon av dette bilde er Inge Grødums kommentar til (de manglende) resultater fra klimatoppmøtet i København desember 2009. Når man ikke reagerer er vel det et tegn på at man ser dette som et kunstverk og ikke som noe hellig ut over det. Og slik mener jeg det skal være.

Religionskritikk er og skal være tillatt, også illustrert religionskritikk i form av bilder. Noen vil oppfatte enhver kritikk som krenkende. Det kan nok tenkes at en og annen katolikk føler seg krenket av dette bildet som den danske kunstneren Jan Egesborg har laget av pave Johannes Paul II som sier at “Jeg er mot homofile, men for pedofile”. Selvfølgelig må man kunne kommentere pavens manglende evne og/eller vilje til å gripe inn overfor katolske presters seksuelle misbruk av barn, og selvfølgelig må dette kunne gjøres i form av et bilde.

Kanskje kan man også snakke om verbal karikering. I så fall må man kunne inkludere Elton Johns uttalelser om at Jesus var homofil i dette.

Mohyeldeen Mohammed har sagt følgende i intervju med Klassekampen:

“- De har blant annet steinet en person til døde.
- Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.
- Det er et ekstremt standpunkt?
- Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.”

Nå skal man ikke ta Mohyeldeen Mohammed verken som representant eller representativ for muslimer. Men når islamistiske ekstremister selv fremstiller Muhammed som en som pålegger sine tilhenger å steine homofile fordi de er homofile, da kan og skal man kunne kritisere dette. Og man må selvfølgelig også kunne fremstille kritikken som bilde. Man kan legge til terror, selvmordsboming og annet som er gjort i Islams navn. At det er gjort minst like mange grusomheter i kristendommens navn fritar ikke Islam for kritikk.

Den groveste religionssatire jeg har sett i senere år er Mads Eriksens Jesus-tegneserie i Adresseavisen. Den ble da også anmeldt for blasfemi, men det skjedde ikke noe mer. Jeg forstår at noen reagerte på denne, men jeg mener ikke at slikt skal forbys.

Enhver institusjon, ideologi og religion må tåle kritikk og satire. De som plasserer seg offerrollen som krenkede skal ikke sette standarden. Hvis Gud og Allah er så stor som tilhengerne vil ha det til, da tåler han såpass.

Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.

Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.

Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til sakens realitet, i alle fall ikke noe som vil gå ut med offentlig. Det ville kreve at jeg setter meg langt bedre inn i realitetene i denne saken enn hva jeg har gjort. Men en ansatt som blir avskjediget og mener at avskjeden er uberettiget har en soleklar rett til å få sin sak prøvet for domstolene. I en slik sak skal et fagforening støtte sitt medlem.

Det kan godt hende at Forskerforbundet ved UiO tidligere ikke har håndtert saken på en god måte. Men det er vanskelig for en fagforening å ta standpunkt i en konflikt mellom medlemmer på samme arbeidssted. Å ta tak i arbeidsmiljøproblemer av den art som er utgangspunkt for denne ulykksalige saken er ledelsens ansvar, det er ikke først og fremst en oppgave for fagforeningen. Om noen har sviktet er det ledelsen på ulike nivåer. Men om ledelsen har sviktet vil jeg heller ikke mene noe om, da jeg ikke kjenner detaljene godt nok.

Når Forskerforbundet finansierer ankesaken har de ikke nødvendigvis tatt stilling i konflikten. Men de har støttet sitt medlems rett til å få prøvet sin sak. Realiteten i det de som nå melder seg ut sier, er at man må akseptere en avskjed selv om den var uberettiget, fordi han var så mislikt blant sine kolleger. Det kan ikke en fagforening mene. Hvis en fagforening nekter å støtte sitt medlem i en konflikt med arbeidsgiver fordi man har mer sympati med en annen fraksjon i en konflikt mellom ansatte, da kunne det være grunn til å melde seg ut.

Ved å støtte ankesaken har Forskerforbundet ikke tatt stilling til konflikten, man har tatt det standpunkt at de ansatte skal få støtte til å prøve sin rett. Det er Nedkvitnes advokat, ikke Forskerforbundet som fører Nedkvitnes sak.

For meg er det uklart hva som skal være poenget med en slik plakat. Den presenteres slik:

“Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.”

Thomas Moen forsøker å gape over mye — for mye etter min vurdering. Leserne trenger ikke noen slik plakat, i alle fall ikke mer enn en jeg trenger en slik plakat som avisleser. Og det er uansett ikke den samme plakaten som bloggerne eventuelt trenger. Annonsører er kommersielle aktører. De har å holde seg til generell markedsføringsregulering, først og fremst markedsføringsloven. Vi står tilbake med bloggerene. Hvis noen trenger en slik plakat må det være dem.

Den er avgrenset til blogger med kommersielle budskap. Nå sier ikke plakaten hva som menes med kommersielle budskap. Er det blogger som drives med det mål at man skal tjene penger på virksomheten? Jeg har annonser på min blogg. Det gir litt lommepenger. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å tjene penger på dette, men det er nå ikke det som er målet. Det bør ikke vanskelig å se hva som er annonser og hva som er “redaksjonelt stoff”.

Noen er Google-annonser. De har jeg ikke noen kontroll over. Google plukker automatisk ut annonser som på en eller annen måte skal passe med innholdet. Helt godt treffer de kanskje ikke. Jeg opplevd at det har dukket opp annonse for Fremskrittspartiet på mine nettsider, og det er en reklame jeg aldri ville ha valgt selv. Ellers er det kun annonser for leverandører som jeg selv har benyttet og har gode erfaringer med. Når jeg omtaler produkter som leveres fra noen av dem jeg har avtale med, f.eks. en bok, så lenker til et sted man kan kjøpe boken og som jeg har avtale med. Det kan f.eks. være Amazon UK eller Bokkilden. Annonsene betales ved at jeg får betalt pr klikk eller som provisjon av kjøp som noen foretar etter å ha klikket på annonsene. Jeg har fått noen ganske få gitar-DVDer som jeg konkret har bedt om fordi jeg har ønsket å skrive om dem.

Jeg regner ikke min blogg eller mine nettsider generelt for å ha kommersielt budskap. Men “Bloggplakaten” gir ingen veiledning i dette ganske grunnleggende spørsmålet.

Hvis en blogg har “kommersielt budskap” kan grensen mot å drive næringsvirksomhet bli ganske uklar. Er det næringsvirksomhet vil markedsføringsføringsloven gjelde.

Innholdet i plakaten er ganske intetsigende. Dette er “første bud”:

1. har rett til å skrive om hva du vil, så lenge du følger norsk lov

Hvis målgruppen er rosa fjortisblogger er det kanskje greit å si dette. Men særlig opplysende er det ikke. Hvis man ikke har skjønt såpass at dette bare er intetsigende selvfølgeligheter, da har man ingen peiling på hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt etter norsk lov. Vil man ha reell veiledning må man gå andre steder.

2. har et ansvar for å være ærlig og troverdig

Hva i all verden er det han prøver å si her, og hva bygger han det på? Man kan man være ærlig uten å være troverdig, og man kan være troverdig uten å være ærlig. Gode forfattere skriver troverdig, men slett ikke ærlig — i den forstand at det de skriver i hovedsak ikke er sant. Må det man skriver være sant? Det kommer vel an på hva man skriver om. Jeg synes ikke det ville være spesielt problematisk om noen skaper en helt fiktiv bloggpersonlighet hvor man skriver noen av sine drømmer. Folk følger fiktive personer i TV-serier, så hvorfor ikke på blogger? Betyr det noe om den fantastisk sepnnende jenta eller kjekke gutten som man følger på bloggen egentlig er en nerd som lever ut sine drømmer? Det finnes sikkert en del slike fiktive bloggpersoner der ute. Hvis figuren ikke misbrukes er det helt greit for meg.

3. bør ikke selge meningene dine, og bør omtale produkter på en ærlig måte

Dette er vel greit nok, i alle fall bør det fremgå når man selger sine meninger (og altså driver med reklame). Men hva er ærlig produktomtale?

4. kan ha stor påvirkningskraft, særlig mot unge lesere – Ha alltid dette i tankene!

Jeg tror ikke min blogg har særlig stor påvirkningskraft overfor unge lesere. Sannsynligvis har heller ikke Eirik Newth så veldig stor påvirkningskraft der. Men noen leser forhåpentligvis det jeg skriver. Fagkunnskap og gode argumenter kan påvirke. Når jeg kjøper et lesebrett vil nok det Eirik har skrevet på sin blogg påvirke mitt valg (jeg ventet med spenning på iPad, men ble skuffet, så jeg har ennå ikke kjøpt noe lesebrett). Kanskje støtter han seg til noe av det jeg skriver om f.eks. opphavsrett. Det kan vel også hende at han som jeg finner mye av interesse i det som Jon Wessel Aas skriver på sin blogg. Jeg har synes også det Cecilie Staude skriver om bloggplakaten kan være verdt å lese. Jeg kunne ha nevnt mange fler.

Jeg påvirkes nok også av vinblogger, matblogger, reiseblogger, musikkblogger og blogger om annet som interesserer meg. Akkurat som jeg påvirkes av bøker, tidsskrifter og aviser. Mye av dette leser jeg faktisk for at mine valg skal være bedre funderte, altså for å bli påvirket av dem. Jeg velger selvfølgelig det jeg leser med omhu og holder meg til blogger skrevet av folk som har innsikt i det de skriver om og som kan skrive. Thomas Moen har åpenbart hatt en bestemt type blogger i tankene. Verken Eirik Newth, Jon Wessel Aas eller jeg, eller de andre bloggene jeg leser, passer inn i dette. Og dermed er vi tilbake ved spørsmålet: Hvem er egentlig denne plakaten ment for? Har Thomas Moen bare tenkt på det ganske snevre bloggmarkedet han selv leverer tjenester til, og trodd at det er alt?

5. bør henvise når du omtaler merkevarer eller mennesker og oppgi kilder

Hva er egentlig en merkevare? Alt med et merke synes å være merkevarer, i alle fall slik dette begrepet brukes i reklame. Hva er en henvisning? Hvis jeg skulle omtale min Brook Taw 010 gitar (en gitar bygget hos en liten produsent i England, som jeg er meget godt fornøyd med), er dette henvisning nok? Eller mener Thomas Moen at jeg skal lenke til produsenten? Jeg lenker gjerne til produsenten som en slags service overfor lesere. Men har jeg noen form for plikt til å gjøre det? Ikke som jeg kan se.

Det samme gjelder personer. Hvis jeg omtaler Trond Giske, noe jeg har gjort en og annen gang på min blogg, hva menes med at jeg bør henvise?

At kilder skal oppgis når man påberoper seg opplysninger fra disse kildene, er ganske åpenbart. Men når jeg synser i vei, slik jeg f.eks. har gjort om Eple-religionen og dens menighet, da trengs vel ingen kilder? Jeg synes at en svakhet i noe av det Thomas Moen skriver er at han i alt for liten grad underbygger det han skriver. Trenger jeg veiledning på dette punktet vil jeg derfor ikke søke den hos Thomas Moen. Nok en gang: Denne plakaten gir ingen veiledning.

6. bør opplyse når du har mottatt godtgjørelser eller har mottatt produkter for å skrive om disse

Man bør vel ikke ta imot godtgjørelse for å skrive om produkter. Men den som anmelder en bok eller et musikkalbum behøver ikke fortelle at vedkommende ikke har betalt for det som det skrives om.

7. bør ivareta din integritet slik at din troverdighet ikke svekkes

Hva i all verden menes med dette, ut over at man ikke skal selge sin stemme? For meg er dette helt intetsigende.

Generelt vil jeg si at bloggplakaten er ganske intetsigende og gir lite ut over de rene selvfølgeligheter. Det er et forsøk fra en amatør uten den innsikt og kunnskap som kreves for å kunne gjøre dette på en ordentlig måte, og uten tilstrekkelig selvinnsikt til å se sin egen begrensning. Hvis man først skal gjøre noe som dette holder det ikke å skrive noen ganske nærsynte og ikke spesielt gjennomtenkte selvfølgeligheter.

Så langt om innholdet i bloggplakaten.

Den som driver bloggtjenester, som opptrer som agent for bloggere og formidler av reklame til disse kan selvfølgelig gi råd til sine kunder 0m hva de bør og ikke bør gjøre. Men å gå derfra til å lage en slags generell “bloggplakat” er et drøyt stykke. Og jeg synes ærlig talt at om noen skal gjøre det, så bør det ikke være en som har så mange og uklare roller i dette markedet som Thomas Moen. Da smaker det av det som gjerne kalles “grønnvasking” når kommersielle aktører forsøker å fremstå som miljøvennlige.

Thomas Moen sier blant annet at han har snakket med Forbrukerombudet. Jeg har også snakket med Forbrukerombudet. Jeg har nok oppfattet deres syn som et litt annet enn det man kan få inntrykk av gjennom det Thomas Moen sier. Forbrukerombudet klarer utmerket godt å formulere sine standpunkter selv, men som forvaltningsorgan kan ikke de synse og mene helt fritt, slik Thomas Moen og jeg kan gjøre. Derfor skal ikke jeg si noe om hva jeg tror FO mener, ut over at det å ha snakket med FO ikke nødvendigvis betyr at FO stiller seg bak eller er en samarbeidspartner i dette prosjektet. Måten Thomas Moen henviser til bl.a. Forbrukerombudet og Per Edgar Kokkvold på i sin omtale av bloggplakaten, bl.a. i dette intervjuet, er for meg klare eksempler på hvordan man ikke bør henvise. Han kommer med utydelige utsagn og antydninger som kan forlede folk til å tro at disse er noen som samarbeider om dette prosjektet. Dette er ikke ærlig kommunikasjon. Nok en gang: Hvis jeg skulle trenge råd om hvordan man refererer og henviser til andre, da vil jeg ikke søke slike råt hos Thomas Moen.

Trenger vi noe slikt som en bloggplakat?

Blogger er i stor grad amatørenes arena. Selv om min tillit til redaktører journalister ikke alltid er så stor, så får man regne med at de kjenner det medium de arbeider i. En viss veiledning i “god bloggskikk” er ikke så dumt. Det er positivt om de som tilbyr tjenester for folk som vil lage blogger gir en veiledning i litt mer enn det tekniske. Men man skal ikke ha illusjoner om at man gjør noe mer enn dette.

Man aner at “Bloggplakaten” er inspirert av pressens “Vær varsom-plakat”. Pressen, i alle fall store deler av den, er organisert. “Vær varsom plakaten” er organisasjonens presseetiske regler, og Pressens faglige utvalg er organisasjonens selvjustis. Denne form for selvregulering og selvdømme krever organisering og tilslutning. Bloggsfæren er totalt uorganisert. Bloggplakaten kan i beste fall bli en papirtiger, sannsynligvis blir det ikke engang en papirkatt.

Opplæring og veiledning er positivt. Men jeg er skeptisk til reguleringsinitiativer som dette. At en organisasjon har regler som medlemmer må følge er greit nok. Men jeg er skeptisk til alle som vil innskrenke ytringsfriheten gjennom ulike etiske regler. For meg er det slik at det som er tillatt, det er tillatt. At det ikke alltid er klokt å utnytte sin rett til det ytterste, er noe annet. Derfor er debatt om dette viktig. Men jeg vil ikke ha et selvoppnevnt presteskap som skal lage regler som andre skal følge.

Jeg er også skeptisk til at de som leverer bloggtjenester eller andre nettjenester går for langt i å regulere dette gjennom avtaler. Vi så et eksempel på hvor galt dette kan gå da Imbera sensurerte nettsidene til Human Rights Services i forrige runde av karikaturdebatten.

Men når Mohyeldeen Mohammad påstår at enhver muslim gjennom sin religion er påtvunget å mene at homofile fortjener å dø en grusom død ved steining, da er det han og hans likesinnede som fremstiller Islam som ond og barbarisk.

Religionskritikk er og skal være tillatt. Folk som Mohyeldeen Mohammad fremstiller sin religion som barbarisk og profeten som kommer med slike påbud som en ond despot. Da bør ikke han og de som har invitert ham hit bli særlig overrasket over at andre kritiserer religionens og profetens ondskap, og at man bruker religionens symboler i denne kritikken. De kan oppleve denne kritikken som så krenkende de bare vil, men de har selv bedt om den.

Jeg sier ikke at Islam er en ond religion. Jeg kan ikke nok om religionen til å hevde noe slik. Men Mohyeldeen Mohammad fremstiller den som ond. Han, hans tilhengere og de som har invitert denne personen, kan ikke beklage seg over at de blir tatt på alvor i sin fremstilling av religionen. De kan og skal kritiseres for sine barbariske synspunkter.

I Norge verdsettes ytringsfriheten høyt, og barbarer som Mohyeldeen Mohammed har også sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har tross alt sine grenser. Vi tolererer svært mye i kritikk rettet mot institusjoner, inkludert religioner. Men vil tolererer ikke like mye når det retter seg mot personer. Vi har i Norge bestemmelsen  om diskriminerende og hatefulle ytringer i Strl § 135a. Denne lyder (min uthevinger):

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at  Mohyeldeen Mohammed fremmer hat, forfølgelse og rinegakt overfor noen på grunn av deres homofile legning. Den som er hentet inn for å være talsmann for de krenkede gjør seg selv til den verste krenkeren.

I Hvit valgallianse/Jack Erik Kjuus-saken,  Rt 1997 s. 1821, ble programposter i “partiets” program om tvangssterilisering av ikke-hvite og tvangsbort av barn i “blandingsforhold” ansett som utsagn som gjelder “ekstreme integritetskrenkelser og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”. Å hevde at noen fortjener å dø på grunn av sin seksuelle legning må være en like sterk integritetskrenkelse.

I den mye kritiserte Boot-Boys / Terje Sjølie-dommen,  Rt 2002 s. 1618, begrunnet flertallet frifinnelsen med bl.a. følgende:

“I sin alminnelighet kan tilslutning til nazistisk ideologi ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper.”

I Mohyeldeen Mohammeds tilfelle er det ikke spørsmål om tilslutning til en ideologi, men en aksept av “systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor … andre grupper”.  Så det som gjorde at Terje Sjølie ble frifunnet vil ikke frifinne Mohyeldeen Mohammed.

Landsforeningen for lesbiske og homofile har anmeldt Mohyeldeen Mohammed. Skal bestemmelsen ha noen verdi, må det være i en sak som denne. Å hevde at noen fortjener å dø fordi de er homofile er som å si at folk fortjener å dø fordi de er muslimer, jøder eller svensker.

Heldigvis har  Islamsk Råd og initiativtaker demonstrasjonen, Yousef Assidiq (Per Bartho Hansen) tatt avstand fra uttalelsene.

Opphavsmannens enerett har to elementer: Eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.  Hvis man laster ned film, musikk eller et annet verk, da fremstiller man eksemplar. Dette omfattes altså av eneretten. Det er tillatt å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk. Men eksemplarfremstilling til privat bruk er bare tillatt dersom det man kopierer fra er lovlig fremstilt og/eller gjort lovlig tilgjengelig for allmennheten. Det meste av det som er gratis tilgjengelig for fjernkopiering gjennom såkalte “fildelingsnettverk” er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Dermed er det ikke tillatt å fremstille eksemplar fra eksemplar som er gjort tilgjengelig på denne måten.

Streaming er i utgangspunktet en fremføring. Fremføring innenfor det private område faller utenfor opphavsmannens enerett. Opphavsretten regulerer ikke hvilken musikk man hører på eller filmer man ser innenfor hjemmets fire vegger. Det er heller ikke noe krav om at fremføringen skal være basert på lovlig fremstilt eksemplar eller at det er gjort lovlig tilgjengelig.

Det er et lite forbehold her. Det fremstilles midlertidig eksemplar når man streamer. Det lagres ikke lenge, men det er likevel eksemplarer. Slik eksemplarfremstilling faller etter åvl § 11a utenfor opphavsmannens enerett forutsatt at det eneste formålet er å muliggjøre

a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,

og  eksemplarfremstillingen ikke har selvstendig økonomisk betydning.

Fremføring innenfor det private område er lovlig. Disse eksemplarene muliggjør en bruk som skader opphavsmannens utnyttelse av verket. Men det kan likevel være vanskelig å argumentere for at de midlertidige eksemplarene har selvstendig økonomisk verdi.

I Danmark er den tilsvarende regel som vår åvl § 11a utformet litt anderledes. Der kreves det at også midlertidige eksemplarer må være fremstilt meg utgangspunkt i lovlig fremstilte eksemplarer. Denne forskjellen kan bety at streaming av ulovlig tilgjengeliggjort materiale kan vær lov i Norge, men ulovlig i Danmark.

Men det er bare det å se på eller høre på det som andre har gjort tilgjengelig som vil falle utenfor opphavsmannens enerett. Å gjøre tilgengelig for andre via streaming vil være en tilgjengeliggjøring for allmennheten som omfattes av eneretten.

Hvis det bare gjøres tilgjengelig for en begrenset, privat krets, vil tilgjengeliggjøringen ikke være for allmennheten. Hvis man setter opp en streamingtjeneste i sitt hjemmenettverk som kan benyttes i det lokale hjemmenettet, da vil ikke dette være tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det samme vil det være hvis husstandsmedlemmer kan logge seg på og nå denne tjenesten fra andre steder. Men personkretsen skal ikke gå langt ut over dette før det vil være for allmennheten, uten at jeg vil forsøke å trekke en grense. Det er åpenbart at man ikke kan gjøre dette tilgjengelig for “500 av mine nærmeste venner” eller for venners venner.

Dagbladet skriver at Pirate Bay-bakmennene planlegger å lansere The Videobay i løpet av 2010. Hvis dette er basert på at video skal kunne gjøres tilgjengelig for streaming uten samtykke på tilsvarende måte som musikk kan gjøres tilgjengelig for nedlasting via Pirate Bay, så vil denne tjenesten være akkurat like ulovlig som Pirate Bay. Piratene er dømt for medvirkning til tilgjengeliggjøring, ikke medvirkning til eksemplarfremstilling. Om slik tilgjengeliggjøring skjer i form av en streamingtjeneste eller en nedlastingstjeneste vil være uten betydning.

Noen steder er det egen røykeavdeling ytterst på jernbaneperrongene, og det kan være greit nok når det er ute. Hvis de stoffavhengige hadde  måttet gå lengst ut på Oslo S og Gardermoen om de absolutt må ha sin giftdose for å døyve abstinensen, hadde vært greit nok. En gang spurte jeg Jernbaneverket hvorfor de ikke hadde gjort slikt for lenge siden. Men Jernbaneverket har som kjent vært en komplett udugelig organisasjon, så de syntes å tro at de ikke kunne gjøre det når røykeloven ikke gjelder utendørs! (Snakk om fantasiløs og udugelig organisasjon.)

Det finnes ikke én grunn til at røykere skal kunne plage andre med sin stinkende røyk på steder der folk må oppholde seg f.eks. for å vente på en buss. Det er røykerne som er problemet.

Selvfølgelig har Aftenposten funnet en røyker som mener at dette er “innstramming av røykernes frihet”. Laila Arentz heter hun som skryter av at hun har røykt i 47 år og ikke har noen planer om å slutte.

Røykerne kan røyke så mye de vil, så lenge de ikke plager andre. Men det er ikke en “frihet” eller “rett” å kunne plage sine omgivelser. Ingen skal måtte finne seg i å bli plaget “bare litt”.

Som nesten alle røykere bedyrer dama at hun tar mye hensyn når hun røyker i nærheten av andre mennesker. Nei. Hun gjør ikke det, dumme neket. Hvis hun hadde tatt hensyn, da hadde hun ikke røykt i nærheten av andre mennesker, i alle fall ikke på en plass som ikke er satt av til røyking.

Samtidig ønsker de at det skal være ulovlig å røyke i skolegårder og på uteserveringer. Selvfølgelig burde alle skolegårder være røykfrie. Finnes det noen som helst grunn til å tillate røyking i en skolegård?

Det burde være like selvfølgelig at man kan sitte på en uteservering uten å bli plaget av naboens røyk. Ute hadde det sikkert vært mulig å finne ordninger som gjør at man kan dele i røyke- og ikke røykeavdelinger. Men restaurantbransjen demonstrerer fortsatt at de betrakter ikke-røykere som annenrangs gjester. Når de får velge selv blir røykerne prioritert. De gidder ikke en gang prøve å finne løsninger som også tar hensyn til dem. I 1997 ble det vedtatt at serveringssteder skulle ha røykfrie avdelinger. Det ga de blaffen i. Da det i 2004 ble forbudt å røyke, da kom de trekkende med at de kunne gjøre det som de hadde vært påbudt å gjøre i syv år. Selvfølgelig var det da for sent. Slik blir det nok med uteserveringer også. Når serveringsstedene ikke vil gjøre noe selv, kommer resultatet til å bli et forbud.

Norsk røykepolitikk er nesten som norsk politikk generelt. Det er skippertak og mye støy, men elendig oppfølging. Et lyspunkt på dette området er at man faktisk gjennomførte noe, selv om det ble med skippertaket. Alt for ofte ser vi ikke en gang skippertaket, det blir bare prat. Og derfor plasserer Norge seg høyt på listen over land som ikke får det til.

Norge har gående en tilsvarende sak, med motsatt fortegn. 14. mars 2008 ble Martine Vik Magnussen drept i London. Hovedmistenkte fikk det travelt med å reise til sitt hjemland, Jemen. Jemen nekter å utlevere mistenkte til Storbritannia.

Andreas Tollefesen i “Støttegruppa for Martines rettigheter” har uttalt følgende:

“– En hvilken som helst utenlandsk statsborger som begår lovbrudd i et land, kan unngå straffeforfølgelse ved å sette seg på et fly og returnere til et hjemland uten utleveringsavtale.”

Marit Nybakk har sagt at hun er positiv til å ta opp de prinsipielle sidene av saken. Jonas Gahr Støre var skuffet over at Jemen ikke ikke ville gjøre et unntak fra grunnloven og utlevere den mistenkte milliardærsønnen til England:

“– Vi hadde likevel håpet på at politiske kontakter kunne føre til at de så seg tjent med å gjøre det. Når det nå synes som de ikke vil gjøre det, så er det noe vi beklager. For vi mener at den personen, med de begrunnende mistankene man hører, burde fått det prøvd for en domstol i Storbritannia.”

Det er et problem at man skal kunne stikke av til hjemlandet og unndra seg straff. Det er et like stort problem når en norsk statsborger rømmer til Norge for å unndra seg straff for narkotikasmugling som når en jemenittisk drapsmistenkt rømmer til Jemen. Det skal bli interessant å se om norske myndigheter klarer å opptre prinsipiellt i forhold til disse to sakene, eller om også Norge lar egne borgere slippe unna.

Dette dreier seg ikke om overføring av sport. Det dreier seg om nyhetsformidling og en høyst nødvendig diskusjon av idrettens utvikling. Man setter folks liv og helse på spill for å få stadig mer spektaktulære (og innbringende) konkurranser. Akebakken ble kritisert før hele sirkuset startet fordi den var for farlig. Men ingen synes å være villig til å erkjenne noe ansvar. Det var akerens feil, han gjorde en feil i siste sving, sier akeforbundet og frikjenner seg selv. Tenk det. Man skal ikke kunne gjøre en feil når man suser nedover en bakke i 140 km/t. Tenk om de som arrangerer utfor skulle tenke slik: Vi bryr oss ikke om sikkerhetsnett m.m., for så lenge skiløperne ikke gjør noen feil vil det ikke skje ulykker!

Arrangører og akeforbundet toer sine hender. Men samvittigheten kan ikke være helt ren når de nå bygger om banen. Det er bare så tragisk at det måtte en dødsulykke til før man begynte å tenke.

Nå meldes det om at politiet etterforsker ulykken. Kanskje blir det igjen politiet og ikke idretten selv som rydder opp. Det er ikke første gangen. Det var politiet og tollvesenet, ikke sykkelforbundet og arrangørene som stakk hull på dopingbyllen i sykkelsporten.

Tilbake til utgangspunktet. Arrangøren IOC har ikke opphavsrett til arrangementene. Det er fotografen, eventuelt den fotografen arbeider for, som har rettigheter til bildene og filmen. (Jeg er ikke sikker på hvordan man håndterer slike rettigheter i ansettelsesforhold i Canada). Jeg vil ikke bli overasket om IOC har kontrakter som slavebinder samtlige fotografer som får lov til å ta bilder under OL. Jeg ville være mer overrasket hvis de ikke har slike avtaler.

Men uansett hvem som har rettigheter til hva: Hvis IOC krever at bare de som har betalt for senderettigheter skal kunne vise dette klippet, da misbruker de sine rettigheter til å hindre og sensurere nyhetsformidling — og til å hindre ubehagelig fokus på de negative sidene ved den virksomhet de selv driver.

Det er noen prosessuelle spørsmål som lagmannsretten drøfter. Rettighetshaverne har ikke et krav mot Telenor. Prosessuelle spissfindigheter er ikke min sterkeste side. Men det Telenor har ikke gjort noe galt, og dermed kan det være riktig at de ikke har noe krav mot Telenor. Kanskje skulle kravet vært rettet mot PirateBay. Det er de som skal stenges ute, ikke Telenor. Men Pirate Bay er på evig flukt fra lovens åpenbart litt for korte arm og ikke lett å gå til sak mot.

Telenor medvirker rent objektivt, men oppfyller ikke de subjektive skyldkrav som er nødvendig for at de skal kunne rammes av åvl § 54. De har ikke opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

E-handelsloven § 16 gir heller ikke noen plikt til å gripe inn dersom man har kunnskap om ulovlig trafikk, i motsetning til det som gjelder samme lovs §§ 17 og 18. Telenor har kort sagt ikke gjort noe ulovlig.

Telenor og andre nettleverandører skal ikke være noe “nettpoliti”. De skal ikke måtte vurdere innholdet i de tjenester som gjør bruk av telenettet og skal ikke kunne holdes ansvarlig for at andre formidler ulovlig innhold. Men det er et problem hvis dette skal bety at det ikke er mulig å gripe inn overfor formidling av ulovlig innhold — annet enn i de tilfellene det passer Telenor eller andre nettoperatører å gjøre det.

Etter Infosocdirektvet art 8 har Norge en klar forpliktelse til å sørge for at rettighetshavere kan kreve denne type forføyninger overfor mellommenn som Telenor. Art 8(3) lyder:

“Medlemsstatene skal påse at rettighetshaverne har mulighet til å kreve rettslig forføyning overfor mellommenn hvis tjenester brukes av en tredjemann til å overtre en opphavsrett eller beslektet rettighet.”

Hvis denne avgjørelsen blir stående (jeg antar at den kan ankes til Høyesterett, uten at jeg har vurdert de prosessuelle forutsetningene for dette), betyr det at de norske reglene er direktivstridige.

Uansett hva som måtte bli det endelige utfallet i denne saken, så trenger vi et uavhengig organ som kan avgjøre at en tjeneste er ulovlig og skal utestenges. Dette  organet må kunne treffe raske avgjørelser, og avgjørelsen må selvfølgelig kunne bringes inn for retten om noen med rettslig interesse vil angripe dem.

Vi har en slik ordning når det gjelder barnepornografi. Nettsteder som Kripos mener formidler barnepornografi stenges ute. Telenor kunne ha påberopt seg e-handelsloven § 16 også i forhold til barneporno. De kunne ha insistert på at nettet skal være åpent og at de ikke skal være “nettpoliti” også i forhold til denne type innhold. Det er sikkert også slik at man også kan finne lovlig innhold på sider som formidler barneporno, og dette lovlige innholdet stenges ute når man blokkerer nettstedene. Men Telenors prinsipper rekker åpenbart ikke så langt. Noen lovbrudd er akseptable for Telenor, andre er det ikke. Ved å gradere lovbrudd slik Telenor velger å gjøre, setter de seg selv inn i den “dommerrollen” som de vil unngå. Telenor vil avgjøre hva som er tilstrekkelig alvorlig til at det må utestenges.

Det bør være mulig å kreve at ulovlige handlinger stanses, selv om ingen i Norge kan holdes ansvarlig for dem. Direktør i TONO, Cato Strøm, har helt rett når han sier at denne avgjørelsen betyr at rettighetshavere er rettsløse på dette området.

Når myndighetene har forsømt seg og ikke har etablert en hensiktsmessig ordning i samsvar med direktivet, da burde det være domstolenes oppgave å treffe slike avgjørelser.

Dagbladet kunne 31.01.2010 melde at IOK setter ned foten for Aksel Lund Svindal og andre bloggende topputøvere. Det er utarbeidet egne IOC Blogging Guidelines som alle akkrediterte personer må følge.

Vi har også sett mange eksempler på at kritikk av dommere i fotball og andre idretter ikke tolereres.  Et eksempel er Morgan Andersen-saken, hvor han kom med følgende uttalelse etter en ishockeykamp:

«- Dommeren er en regelrett skandale. Det var en periode jeg vurderte å ta laget av banen. Jeg håper virkelig aldri at dette dommerparet blir satt opp igjen i norsk eliteserie.»

En organisasjon som ikke tåler kritikk reagerer med å straffe Morgan Andersen, med utestengelse fra tre kamper.

Det er ikke bare spillere og trenere som ikke får lov til å si noe. Etter en fotballkamp med omstridt dømming fikk dommeren Tom Henning Øvrebø munnkurv fra UEFA. Han spurte UEFA om lov til å uttale seg, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i et ytringsfrihetsperspektiv. Det dreier seg tross alt ikke om taushetsbelagte opplysninger. Men UEFA sa nei.

Makthavere har alltid mislikt det frie ord, enten de frykter konsekvenser på pungen eller andre steder. Idrettens makthavere er ikke noe unntak. Men det er underlig og uakseptablet at de tillates å kneble det frie ord slik de gjør. Den eneste forklaringen må være at de som skriver om idrett er sportsidioter med skylapper, og at de skriver for sportsidioter.

I en kommentar til dette innlegget anbefalte Halvor Hosar seriene med Robert Greenberg fra The Teaching Company. Jeg kjente ikke til disse seriene. Dette var et meget godt tips (takk, Halvor!). Jeg har kjøpt noen av seriene og hørt på en god del av dette. Dette er hva jeg har ønsket meg! Her er det musikken og den musikalske utviklingen som står i sentrum, men den blir selvfølgelig satt inn i en historisk sammenheng. ?Kunnskap gir større utbytte, også når man hører på musikk. For å låne noen ord fra Robert Greenberg: Når man ikke har forventninger om hva som vil komme kan man ikke bli overrasket.

Robert Greenberg er kunnskapsrik, entusiastisk og morsom. Hva mer kan man håpe på hos en foreleser? Det eneste som er irriterende er at de har lagt inn hermetisk applaus før og etter hver forelesning. Det burde være unødvendig.

Jeg har til nå holdt med til serier som i overskriften fokuserer på musikk. Det er også serier av typen “Life and Works of …”, som sikkert inneholder mer biografisk stoff. Men jeg har ikke noe imot komponistbiografier, bare vi også får med hovedaken: Musikken.

Seriene selges i tre formater: DVD, CD og nedlastbar mp3. Jeg har valgt mp3. Sammen med lydfilene får man også kursdokumentasjon i pdf-format. I følge reklamen inneholder DVDene fotografier m.m. Jeg ser ikke helt behovet for dette. Jeg vil ha lydfilene. Mp3 går raskest. Dessuten blir mp3-filer aldri stoppet i tollen. Jeg har i og for seg ikke så veldig mye i mot at man må betale moms på det man importerer. Men en ting er å betale 50-100 kr i moms, noe annet er det å måtte betale et par hundre kroner i behandlingsgebyr i tillegg til dette. Da blir det en teknisk handelshindring som man forsøker å unngå eller omgå.

Alle seriene til The Teaching Company er på salg minst en gang i året. De selges da typisk med 75% rabatt. Det er vel et salgstriks. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen kjøper disse til full pris. Jeg gjør det i alle fall ikke. Så nå venter jeg bare på at How to Listen to and Understand Opera skal komme på salg. Å betale 60-70 dollar for 32×45 minutter forelesninger av god kvalitet, det er helt greit. Å betale 250 dollar for de samme er  litt i overkant. Så jeg kan vente — og har serier som jeg har kjøpt som jeg kan lytte til mens jeg venter.

Selv om jeg ikke har hørt alt, våger jeg å gi disse seriene en varm anbefaling.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

Den er oppdatert og kraftig utvidet. Men planen er å bearbeide den noe mer, bl.a. med fler henvisninger til forarbeider m.m.

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344-370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som "draft" til nå.]

Gyldendal arrangerte 20. januar et seminar om opphavsrett og digital privatkopiering  i samarbeid med Forbrukerrådet og Senter for rettsinformatikk. Seminaret samlet nærmere 400 interesserte tilhørere.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

For meg er dette litt ekstra interessant. Et viktig stridsspørsmål i dagens opphavsrett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på andre eksisterende verker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tendensen til at det kreative rom snevres inn slik at den som skal lage film må betale mer i advokathonorarer enn selve filmen koster for å forsikre seg om at man ikke tråkker en opphavsmann, eller egentlig helst noen som lever av det andre opphavsmenn skaper, på tærne. Det kreative rommet må ikke gjøres for trangt. Den som har skapt et verk må finne seg i at andre spinner videre på noe av dette, tjener penger på det, og også at de lager noe som opphavsmannen ikke setter særlig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opphavsmann skal ikke måtte finne seg i enhver mishandling av sitt verk. Hvor grensen går er ikke lett å trekke. Jeg har i min opphavsrettsundervisning brukt nettopp  Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” som eksempel, senest i mine refleksjoner etter lanseringen av Thomas Rieber-Mohns bok om privat kopiering.. En pornofilmprodusent kan ganske sikkert klare å finne nok i denne boken til å lage en film etter sitt ønske, men en film som jeg er ganske sikker på ikke ville være etter Olaug Nilssens ønske. En pornofilmprodusent, eller en mer seriøs produsent, bør ikke kunne lage film basert på denne eller andre bøker, uten forfatterens samtykke.

Derfor er det interessant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at dette blir en film Olaug Nilssen kan stå inne for, og at det blir en reprise på historien om da Nils R Müller laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt elskede mann”. Historien om filmatiseringen av “Gråt elskede mann” har gitt oss som underviser opphavsrett et eksempel på betydningen av opphavsmannens rett etter åndsverksloven § 3 siste ledd til å kreve sitt navn fjernet. Men vi klarer oss med det ene eksempelet.

Kanskje jeg nå må finne et annet bokseksempel til min undervisning?

Vi som ikke bekjenner oss til eple-religionen spør oss: Var det alt?

Jeg hadde også sett fram til presentasjonen. Jeg ønsker meg en leseplate som kan mer enn de som hittil har vært på markedet. Kanskje kunne iPadden være det jeg ønsker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambivalent i forhold til størrelsen. Er den for stor og tung til at det er dingsen man alltid har med seg? På det punktet må dommen utsettes til jeg faktisk har holdt en i hånden. Men jeg konstaterer at den i størrelse og vekt nærmer seg de minste bærbare PCene. iPadden er dyrere og synes å kunne mindre.

Min største innvending mot iPadden er at den har et single-tasking operativsystem. Hvis jeg leser et dokument skal jeg altså måtte avslutte det hvis jeg vil sjekke e-post, twitter, nyheter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år tilbake i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entusiaster sier at det er noe de ikke trenger. Kanskje man lar seg avspise med mye når O store leder sier at det skal være slik. Hva man trenger kan sikkert diskuteres. Men jeg vil ikke tvinges til å bli ensporet. Men så har jeg da heller ikke hoppet på iPhone.

Inntil 64 Gb minne — det er ikke veldig mye. Hvis man hadde hatt plass for SD og/eller CF-kort hadde det ikke vært noe stort problem. Men det har iPadden ikke, om jeg har forstått rapportene rett. Ikke har den en skikkelig USB-port heller om jeg har forstått det rett, så hvem vet om det er mulig å koble til eksternt minne via et adapter. Uansett vil det være en mer klønete enn minnekort.

Manglende støtte for Flash — det er vel spørsmål om litt programvare, så det kan sikkert komme. Men kanskje er det også et symptom på Apples motvilje mot andres løsninger. Håper de at iPadden skal gi såpass stor markedsmakt at webutviklere skal gå over til plattformer Apple foretrekker — f.eks. løsninger som Apple tjener penger på?

Flere har påpekt at den mangler kamera. For meg har ikke det noen særlig betydning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordentlig kamera for å ta bilder. Jeg tror jeg har nok fingre til å telle de bildene jeg har tatt med mobiltelefonens kamera og ville i alle fall ikke ha hentet fram en iPadde for å ta bilder. Men det hadde selvfølgelig vært kjekt om man kunne bruke en dings som dette til videokonferanser. Kanskje er operativsystemet uansett for svakt til å kjøre slike tjenester.

GPS og telefon kunne godt ha vært inkludert i en iDings som denne. En iPadde må kunne fungere som en reisehåndbok som forteller meg at HER er du, og så finne det som er av interesse rundt. En iPadde er ikke det man løfter til øret for å ringe. Men med et Bluetooth hands-free sett burde den kunne funke.

All programvare må godkjennes av Apple. Jeg liker ikke de som vil monopolisere programvaretilgangen. Det er litt underlig at mange som ellers sverger til åpne løsninger lar seg forføre av Apples monopoliseringsforsøk.

Den ser  lekker ut. Men det hjelper ikke å se ut som en supermodell om hjernen mangler.

Det er ganske enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må komme med noe bedre og denne noen bør slett ikke være Apple.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).

Trond Ali Lindstad har igjen stukket hodet fram, nå med Muslimsk manifest i Aftenposten 24.01.2010, hvor han breier seg ut med at muslimer ikke skal breie seg ut med sine virksomheter fordi det er uislamsk. Det er interessant å merke seg manifestets punkt 14:

“Islam er en offensiv tro. Den er sanksjonert av Gud. Og troen gjelder for alle. Den er revolusjonær, og sikter mot en bedre verden. Vi må ha strategier for det.”

Det er bare profetenes navn som er skiftet ut og han har gitt det en religiøs forankring. Det er Gud, ikke en slags vitenskapelig politisk metode som er ledestjernen. Ellers kunne det godt ha vært gammeldags AKP-retorikk.

Selv om mine sympatier en gang lå på venstresiden, klarte jeg aldri å akseptere AKP og dets mange underbruk. At man kunne være uenige er greit nok. Jeg har ingen problemer med at andre har andre meninger enn meg. Det er mange hvis synspunkter jeg respekterer og gjerne lytter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk underkaster seg en politisk bevegelse som om det skulle være en religion, da er jeg ikke med lenger.

AKPere og sympatisører gikk i tog under portretter av Marx, Lenin, Mao og Stalin. At man inkluderte Stalin med en slags begrunnelse om at han var 60% god og 40% dårlig var spesielt vanskelig å svelge, men ikke hovedpoenget. Det var persondyrkelsen, med underkastelse under og lydighet mot ideologi og ideologiens profeter og presteskap som er det jeg mislikte sterkest ved denne bevegelsen. Det var underkastelsen i seg selv som var problemet, ikke hvem de underkastet seg. I det ligger en intellektuell selvkastrering som gjør at jeg alltid har hatt problemer med å ta bevegelsens representanter seriøst.

Folk kan ta feil uten at feilene skal henge ved dem resten av livet. At man er i stand til å revurdere sine oppfatninger og skifte mening er et tegn på at man er i stand til å tenke. Det er større grunn til å bli bekymret når noen ikke er i stand til å tenke nytt og noen ganger komme til en ny konklusjon. Men om man bare bytter en plakat med en annen og tar sine metoder med til en annen organisasjon, da inngir ikke det tillit hos meg.

Man skal ikke skjære alle over en kam. Men for litt for mange har “oppgjøret med fortiden” ikke vært stort mer enn et klesskift. Man står fram med det samme autoritære kravet om lydighet og underkastelse, enten man tjener internasjonal storkapital eller en ny ideologi. Eller man har bare trukket seg tilbake fra den politiske arena uten å lufte ut det gamle tankegodset. Jeg vil ikke begynne å nevne navn i denne sammenhengen. Men Trond Ali Lindstads manifest var en påminnelse.

Den nye versjonen er kraftig utvidet i forhold til den opprinnelig.

Jeg har valgt å beholde gamle URLer så langt det passer, slik at lenker til deler av denne oversikten fortsatt vil peke til sider om samme tema. Men det kan tenkes at ikke alle lenker vil treffe helt når innholdet er endret. Likelvel synes jeg dette er en bedre løsning enn å ha nye URLer og dermed ta livet av mange lenker.

Mer følger om forhåpentligvis ikke alt for lang tid.

Om min hukommelse er riktig, så hadde også en annen norsk musikker en skjelsettende radioopplevelse da han var 13 år. Jan Garbarek hørte John Cotrane på radioen, og bestemte seg der og da for å lære å spille saksofon. Fortsatt med forbehold om hukommelsens skrøpelighet: Han lærte seg saksofongrepene på et kosteskaft før han endlig fikk sitt første instrument.

Konklusjonen må bli: Gi 13-åringer skikkelig radio!

Spørsmålet var om et annet hus oppført i Austrheim krenket opphavsretten til huset “Ambassadør”. Retten måtte da ta stilling til om huset Amabassadør kunne anses som et opphavsrettslig vernet arkitektonisk verk. Dette er huset Ambassadør:

Man finner flere tegninger og fotografier av huset hos Norske Hus.

Arkitektur er opphavsrettslig sett en vanskelig verkskategori. Form er i stor grad diktert av funksjon og det arkitektoniske uttrykket er ofte satt sammen av velkjente og velbrukte elementer på en ikke særlig original måte. Derfor er det ikke overraskende at en betydelig del av den rettspraksis vi har om verkshøyde nettopp gjelder typehus.

Som et lite sidespor (som ikke var noe tema i dommen) kan også nevnes at slike saker illustrerer hvorfor det i åvl § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk i annet ledd, bokstav a er gjort unntak slik at man ikke kan “ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring av byggverk”. Arkitektens rett ville ikke ha vært verdt så mye om man kunne ha kommet unna med at et bolighus er oppført til privat bruk for byggherren og dennes husstand.

Om verkshøydespørsmålet sier retten følgende:

“Det kan synes som om det i rettspraksis og særlig juridisk teori legges opp til noe strengere krav til verkshøyde på bygningskunstens område enn ellers. Dette kan blant annet begrunnes med at beskyttelsen etter opphavsretten er meget sterk. Dersom kravene til verkshøyde settes for lavt vil dette kunne medføre at selv enkle løsninger som kun i beskjeden grad skiller seg ut kan monopoliseres, noe som igjen vil kunne føre til redusert konkurranse og utvikling. Selv om rettspraksis og juridisk teori kan gi en viss veiledning om hvor grensen for verkshøyde går må retten uansett foreta en konkret vurdering av det aktuelle byggverket.

Retten har mottatt vitneforklaringer fra sivilarkitekt Gisle Jakhelln og arkitekt Sigmund Thorsen. Thorsen har på grunnlag av det fremlagte tegningsmaterialet konkludert med at « Ambassadør » ikke har verkshøyde. Han har vist til at sammenblanding av søramerikansk og sveitsisk byggestil ikke er nyskapende. Denne byggestilen så man på Jæren på 80-tallet når amerikanske oljeansatte kom til Norge. Etter å ha gjennomgått flere huskataloger har Thorsen imidlertid ikke funnet lignende hus og han innrømmer at « Ambassadør » skiller seg litt ut i dag.

Gisle Jakhelln har en spesiell interesse for opphavsrettspørsmål og har på sin side konkludert med at huset har verksøyde. Han har vist til at selv om man kan finne igjen elementer i « Ambassadør » i andre hustyper er den konkrete sammenblandingen av søramerikansk og sveitsisk byggestil såpass særegent at det må sies å være originalt. Vedrørende fasaden er det vist til at den konkrete bruken av arker gir et spesielt spill i takflaten som er karakteristisk. Dette sammenholdt med den søramerikansk inspirerte « porchen » (terrasse) gir huset en spesiell karakter som gjør at folk som ser huset vil oppleve dette som et « Ambassadør » hus. Planløsningen er også karakteristisk ved bruken av hall uten vindfang som er typisk amerikansk. Samtidig er arktemaet i andreetasje originalt som igjen er en følge av det spesielle takspillet som er kommet til uttrykk i fasaden. Særpreget er sammenfatningsvis et samspill mellom det estetiske og en original planløsning.

På bakgrunn av bevisføringen, herunder de sakkyndige vitneforklaringene, tegningsmateriale og befaring, har retten etter en samlet vurdering kommet til at huset « Ambassadør » har verkshøyde. Retten viser til Gisle Jakhellns forklaring som retten finner å legge til grunn. Huset « Ambassadør » består riktignok av kjente elementer fra flere byggestiler, men det er sammenfatningen som gjør huset originalt. Selv om bruken av arker m.v. i seg selv ikke er en nysskapning, og kanskje heller ikke de amerikanskinspirerte elementene, gir fasadene likevel det inntrykk av individualitet og originalitet som etter rettens vurdering kreves etter åndsverkloven. Huset har etter rettens vurdering et særpreg som skiller det ut fra mengden. Særlig bruken av arker med det spesielle takspillet sammen med « porchen » gir husets fasader et spesielt arkitektonisk særpreg. Til en viss grad gir også planløsningen huset et særpreg ved bruk av en hall istedenfor vindfang, sammen med romplassering og takspillet i andreetasje. Retten kan ikke se at det er sannsynliggjort en risiko for dobbeltfrembringelse som fratar « Ambassadør » karakter av et originalt og individuelt preget åndsarbeid. Det vises blant annet til Gisle Jakhellns forklaring om at det vil være tilnærmet umulig å tegne en etterligning uten å ha tegningene av « Ambassadør » foran seg. Det er det arkitektoniske særpreget sammen med planløsningen som gjør « Ambassadør » originalt. Samt at to tidligere kjente byggelementer er satt sammen på en ny måte, eller i hvertfall på en slik egen identifiserbar måte som gjør bygget særegent og karakteristisk.”

Retten konkluderer med at bygget har verkshøyde, og går så over til å drøfte om det andre huset er en etterligning som krenker opphavsretten til “Ambassadør”. (Jeg har ikke funnet noe bildet av dette andre huset, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne.) Om dette sier retten:

“Åndsverkloven § 2 gir opphavsmannen enerett til å råde over verket i opprinnelig eller endret skikkelse. Den klare krenkelsen av opphavsretten er tilfellene hvor det er foretatt en ren kopiering, men også etterligninger hvor det er gjort endringer kan rammes. Ved etterligninger blir spørsmålet om når det er gjort tilstrekkelig med endringer til at man er utenfor opphavsretten til det opprinnelige verket. Litt forenklet går grensen mellom kopiering, etterligninger og bearbeidelser av et åndsverk på den ene side og selvstendige verk på den annen side. Det må således være foretatt slike kvalitative eller kvantitative endringer at man kan snakke om et nytt selvstendig verk.

Retten er på bakgrunn av bevisførselen kommet til at saksøktes oppførte hus på Austrheim er en urettmessig etterligning av « Ambassadør ». Riktignok er det foretatt en del endringer. Blant annet er grunnflaten øket noe ved at husbredden er økt med ca. 60 cm, det er fjernet ett vindu og arkene er trukket noe frem. Det er også en takdetalj over inngangspartiet som ikke er på tegningene til « Ambassadør ». Innvendig er garderoben i hallen fjernet, peisen er flyttet 50 cm, en dør fra stuen til kjøkkenet er fjernet og det er gjort mindre endringer av treromsinndelingen på den ene kortsiden. I andre etasje er badstuen fjernet samt at det er gjort noen mindre justeringer som følge av at arkene er trukket noe frem.

Til tross for endringene er retten av den oppfatning at hovedinntrykket er at saksøktes hus klart fremstår som et « Ambassadør » hus. Ved å se på de ulike tegningene fremstår saksøktes hus som en ren arkitektonisk kopi. Besiktigelsen av fasaden til saksøktes hus sammen med besiktigelsen av et originalt « Ambassadør » hus bekrefter dette inntrykket. Bertelsen har forklart at han hentet inspirasjon fra en rekke huskataloger og hustyper før han tegnet huset. Huset Bertelsen tegnet er likevel påfallende likt « Ambassadør » og det er på det rene at Bertelsen hadde tilgjengelig tegninger av « Ambassadør » når han tegnet huset. Retten viser til Gisle Jakhellns forklaring om at det ikke er mulig å tegne saksøktes hus slik det er gjort uten å ha originaltegningene foran seg. Det er også ubestridt at rene forstørrede kopier av katalogtegningene av « Ambassadør » ble vedlagt byggesøknaden til saksøkte. Samlet finner retten det sannsynliggjort at saksøkte har tatt utgangspunkt i tegningene til « Ambassadør » og etterlignet disse med mindre endringer. Endringene er etter rettens vurdering såpass beskjedne og innenfor den ramme av endringer som enhver huskjøper normalt gjør når man kjøper et ferdighus. Endringene fratar ikke saksøktes hus det særpreg som retten mener kjennetegner « Ambassadør » og kan ikke sies å utgjøre et selvstendig verk.”

Retten konkluderte med at det forelå en krenkelse.  Erstatning ble beregnet til det som måtte anses for et normalt vederlag for bruk av tegningene. Retten viste her til Høyesteretts dom i Andy Finch saken, HR-2009-2318-A, avsnitt 50 og 51. Denne dommen er enn så lenge tilgjengelig i Lovdatas åpne tjeneste. Erstatningen ble fastsatt til 125.000 kr.

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets- og høgskoleloven § 1-5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Jeg er blant de mange lesere som har forlatt Dagbladet. En gang i tiden kjøpte jeg Dagbladet hver dag. Denne vanen kom jeg ut av da Dagbladet gikk over til tabloid. Innholdet var tabloidisert lenge før den tok de formatmessige konsekvenser av dette. Formatendringen var det støtet som skulle til for at jeg klarte å bryte den gamle vanen.

Lenge kjøpte jeg Dagbladet i helgene. Nå gjør jeg ikke det heller. Med Aftenposten, Dagsavisen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv i tillegg til internett, radio og TV,  har jeg mer helgeavis en jeg rekker å komme meg gjennom. Skulle jeg valgt en avis til ville det ha blitt Klassekampen eller en utenlandsk avis. Når jeg en sjelden gang leser Dagbladet (eller VG) i helgen gir det stort sett en bekreftelse på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desember 2007) skrev jeg kommentaren “Dumme, fordummende Dagbladet”. Det var etter et av de sedvanlige oppslagene om at Dagbladet var i krise. Anne Aasheim proklamerte at avisen hadde skiftet kurs og at den fordummende “Du-journalistikken” var blitt borte.

Samtidig som Anne Aasheim proklamerte at Dagbladet hadde skiftet kurs, var hovedoppslaget at en eller annen Idol-deltaker ikke hadde gått videre. Den avisen som angivelig skulle ha gått bort fra den fordummende “Du-journalistikken” tok det åpenbart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å oppgi fornavn, uten å fortelle oss som ikke bryr oss om Idol at dette var en Idol-deltaker.  Så overskriften var “Åste får ikke være med videre”.

Annet interessant nytt fra seriøse Dagbladet den gangen var et oppslag om sangen til en annen Idol-deltaker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing” og at “Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler“.

Det er ikke for å lese slikt som dette at jeg eventuelt kjøper noe som selv påstår å være en seriøs kulturavis.  Jeg synes heller ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kulturavis bør holde seg med nettstedet kjendis.no. Den slags kan man overlate til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dagbladet har vært gjennom mange nedskjæringsrunder. Under en av de tidligere nedskjæringsrundene, jeg husker ikke hvilken, kunne en av de som da var blant Dagbladets profilerte skribenter fortelle meg at han hadde fått tilbud om sluttpakke. Alternativet var å gå over til det han kalte “Idol-redaksjonen”, som tydligvis var internnavnet på kulturredaksjonen. Han valgte sluttpakke.

Nå skal Dagbladet legge ned fotoavdelingen og de skal kutte 50 stillinger. De er åpenbart inne i en nedadgående dødsspiral. Med stadig mindre ressurser til å lage et produkt som selger mindre og mindre kan det bare gå en vei. Når produktet blir enda dårligere fordi man mangler ressurser vil enda færre kjøpe det, osv.

I dag er Morgenbladet og Klassekampen sammen med Aftenposten de viktigste kulturavisene (kanskje sammen med de større regionavisene). Aftenposten er den ledende debattavisen og Dagens Næringsliv er best på gravende journalistikk. Jeg leser ikke lenger VG veldig ofte, men mitt inntrykke er at de fortsatt har en sterk politisk redaksjon. Hvem som er best på Idol- og kjendisjournalistikk interesserer meg ikke. Dagbladet taper på alle fronter.

På det tidspunkt jeg skriver dette har Dagbladet følgende seriøse kultursaker på topp i nettutgaven:

• Koss bekrefter Kaggestad-konflikt
• En offentlig henrettelse (Knausgårds romanfigurer snakker ut)
• Sportsdirektør slo ned Portugal-spiss
• Hadde grått og lagt opp om Alsgaard slo meg
• Her danser de til Madcon i «CSI»
• Kaggestad trekker seg etter Koss-krangel

Resten domineres av ganske uvesentlige sportsnyheter med kjendisvinkling. Ikke noe av dette får meg tilbake som Dagbladet-leser.

Det blir trist den dagen Dagbladet dør. Men det er nok bare nostalgi. Jeg vil vel egentlig ikke savne avisen — for jeg leser den ikke likevel.

Jeg skal ikke her gi noe referat, men heller komme med mine egne refleksjoner. For de som vil høre innleggene har Gyldendal lagt ut videopptak av alle foredragene på nett.

Utgangspunktet for dagens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk var at man ikke ønsket at håndhevelsen av opphavsmannens eneretter skulle krysse dørterskelen inn i de private hjem. Det som den gang var aktuelt var å skrive av, eventuelt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Teknologien endret dette. Først kom båndopptagere til hjemmebruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. fotokopiering og videoopptak, fram til dagens digitale kopieringsteknologi hvor enhver datamaskin også er en kopimaskin. Legg internett, med dets muligheter for fjernkopiering til dette, og vi forstår at privat kopiering betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Det har aldri vært meningen at adgangen til privatkopiering skal sikre at folk kan få tilgang til verk uten å måtte betale og uten at opphavsmannen får et verderlag. De som forsvarer fildeling fremstiller det av og til som om de skal ha en “rett” til å få tilgang til andres verk, og at dagens opphavsrett står i veien for denne “retten”. Detter er en uforskammet frekkhet. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemplar av f.eks. Thomas Rieber-Mohns bok, uansett om han samtykker eller ikke. Selvfølgelig har man ikke en rett til å høste fruktene av andres arbeid.

En viss adgang til privat eksemplarfremstilling har vært og er nødvendig for at man skal kunne benytte et verk på en hensiktsmessig måte. Hvis man hadde behov for et utdrag fra en bok som ikke lenger var i handelen, da hadde man ikke så mange andre muligheter enn å låne boken på et bibliotek og kopiere (eller skrive av) de avsnittene man hadde behov for. Å spore opp forfatteren for å be om lov var helt upraktisk. Like upraktisk var det å betale noen kroner til biblioteket for kopiene, for at biblioteket  så skulle sende pengene videre til forfatteren.

Dette er langt på vei situasjonen også i dag. Men verden er i endring. Samtidig som det har blitt enklere og billigere å kopiere, har behovet blitt mindre. Musikk blir ikke borte fra markedet (i alle fall ikke i samme grad som før). Vi vil alltid kunne skaffe oss det ene musikkuttet vi vil ha for noen kroner. Det samme vil gjelde for bøker og andre medier. Kopiering til privat bruk er ikke lenger nødvendig for i det hele tatt å kunne skaffe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i samme grad som tidligere.

En viss adgang til privat kopiering vil nok likevel være nødvendig for en fleksibel og smidig utnyttelse av verket. Det er vanskelig å si hvordan en slik rett bør avgrenses. Man bør ha muligheten til å dekke et rimelig behov for å fremstille eksemplar til seg selv, sin nære familie og nærmeste omgangskrets. Men dette må balanseres mot at det ikke på en urimelig måte skal undergrave opphavsmannens legitime interesser. I dette ligger bl.a. at det ikke må undergrave markedet for opphavsmannens verk. Å kopiere sine venners musikksamling, kanskje titusenvis av musikkspor, går etter min mening klart ut over hva som er rimelig.

Rettighetshavere, i praksis først og fremst distributører, har utnyttet teknologien til å ta kontroll over brukerens utnyttelse. Vi kjenner Apples innelukking av iTunes-kunder, slik at disse ikke lenger kunne høre på musikk om de kjøpte en ny spiller fra en annen produsent enn Apple. Amazon slettet Orwells “1984″ fra sine kunders Kindle, da det ble klart at de likevel ikke hadde rettigheter til å selge denne i dette formatet (det er en ikke ubetydelig ironi i at det var nettopp denne boken). På seminaret fikk vi høre fra Thomas Nordtvedt at han hadde opplevd at Get hadde slettet alle hans PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.

Kanskje er en slik praksis ulovlig, kanskje er den ikke det. Men den er uansett ødeleggende. Kortsiktige ønsker om profittmaksimering og klønete kundehåndtering gjør at man får markedet mot seg. “To DRM or not to DRM” er et mye diskutert spørsmål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hensiktsmessig. Men musikkbransjens forsøk med DRM er bare et av ganske mange eksempler på at man bare får én sjanse til å introdusere en slik teknologi. Misbruker man denne, da har man tapt. Når Apple og andre misbrukte DRM for å låse inne kunder, og så må gi seg fordi markedet ikke aksepterer det, da nytter det ikke å reintrodusere dette i en ny form. DRM kan implementeres på mange måter, men det forstår ikke markedet. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Samtidig ser vi at DRM brukes for film, dataprogrammer, spill og digitale kart, uten at markedet har reagert på samme måten. Så markedets reaksjon mot DRM er heller ikke entydig.

Et tema som Thomas Rieber-Mohn tok opp i sin inneldning, og som også ble berørt av Terje Gaustad (som innledet om Internett-basert piratkopiering av musikk og film) er muligheten for kreativ utfoldelse. Dette er et viktig spørsmål som har druknet i diskusjonen om fildeling.

Åndsverkloven § 4 første ledd er her viktig. Denne lyder:

§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Det er et utmerket prinsipp. Spørsmålet er hvordan det praktiseres. Vi bygger alle på det andre har gjort før oss, og de som kommer etter må på samme måte kunne bygge på det vi har gjort.

Det er vanskelig å finne balansen mellom bearbeidelse og ettergjøring på den ene siden, og nytt og selvstendig verk. Jeg bruker gjerne Olaug Nilssens bok Få meg på for faen som et eksempel på en bok som noen vil kunne bruke som utgangspunkt for å lage pornofilm. Jeg synes at Olaug Nilssen bør kunne si nei til dette. Men at man kan kjenne igjen noen scener og hendelser, en bassgang eller et annet element, betyr ikke at det en ettergjøring og en krenkelse. Men jeg går ikke nærmere inn på hvordan grensen bør trekkes.

Alle som slipper sitt verk løs på samfunnet må være forberedt på at andre henter fra dette, og at de kanskje også bruker elementer i sammenhenger man selv ikke liker. Man kan også risikere at andre tjener gode penger på dette, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poenger som jeg glemte i opprinnelig versjon:

Jeg er skeptisk til at retten til privat kopiering gjøres ufravikelig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjennom om det i praksis vil hindre praktiske løsninger som Spotify i off-line mode.

Man kan godt levere digitale tjenester hvor muligheten for verksutnyttelse er mer begrenset enn ved kjøp av fysiske eksemplarer, f.eks. at det er vanskelig å “låne bort” en e-bok med mindre man også låner bort lesebrettet. Men da må dette reflekteres i prisen. Hvis prisen for den digitale versjonen er omtrent den samme, men utnyttelsesmulighetene langt mer begrensede (slik det var for iTunes med DRM), da kan man ikke regne med at markedet vil ha det.

PPS:

Det er interessant å se hvilken oppmerksomhet seminaret har fått også i ettertid:

• Bør det være ulovlig å kopiere musikk til kjæresten? (Jan Omdahl, Dagbladet)
• Offensiv for opphavsrett (Dagsavisen)
• Aftenposten (ikke på nett)
• Intervju i Aftenposten 28.12.09

Bergens Tidende har visst ikke funnet grunn til å gi bergenseren Thomas Rieber-Mohn oppmerksomhet. Jeg synes han hadde fortjent det.

Se også Ole Andreas Rognstads kronikk Regulér opphavsretten (Aftenposten 20.01.2010) med svar fra Gisle Hannemyr 25.01.2010.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007-2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk – de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

“Norge rundt” har siden starten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2″ som kjenningsmelodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syntetisk versjon. Nå har man pusset opp kjenningsmelodien. Den har blitt “vampifisert” med fløyte (syntetisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folkemusikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den brukes som kjenningsmelodi i et program som heter Norge rundt. Er det i noen sammenheng det er meningsløst å få musikken til å klinge irsk, så er det her.

NRK Sport har skiftet kjenningsmelodi for sine sportssendinger i vintersesongen. Jokke og Valentinernes “Her kommer vintern” har forsvunnet. Den var en helt utmerket kjenning, selv om de kuttet før sangen kom til “endelig fred å få”. Nå har de i stedet valgt et utdrag av Snøfnuggene fra Tchaikovskijs “Nøtteknekkeren”. Det er også i utgangspunktet et godt valg. Men hvorfor må TV-sportsidioter lage en forferdelig dunk-dunk versjon av denne melodien?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?

Wikipedia er utmerket til sitt bruk. Men jeg ønsker også et kvalitetssikret innhold på nettet. Jeg er også litt spent på hvor lenge dugnadsånden holder. Fra andre prosjekter ser man at entusiasmen har en tendens til å avta når det blir “business as usual” og ikke lenger er nytt og spennende — i alle fall så lenge man ikke gjør noe som en selv har direkte nytte av.

For tiden arbeider jeg med en fullstendig gjennomgang og revisjon av min “Opphavsrett – en introduksjon”. Jeg bruker som et illustrsjonseksempel Sigrid Undsets verk Kristin Lavrandatter. På nett vil man gjerne lenke til utfyllende informasjon, og jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle lenke til Store norske i stedet for til Wikipedia.

For meg ble det en liten anskuelsesundervisning i ulikheter på det bokbaserte og det nettbaserte, og viser at Store norske har en lang vei å gå om de skal klare å hevde seg på nettet. Det første jeg merket meg var at Store norske ikke kom opp på første side da jeg googlet Kristin Lavransdatter. Det gjorde selvfølgelig Wikipedia.

Artikkelen i Store norske er kvalitetssikret. Men den er kort, tørr og leksikalsk. Et tradisjonelt konversasjonsleksikon skulle inneholde litt om alt. Selv om papirutgaven av Store norske kom i 16 tykke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er neppe mange, om noen som ønsker at oppslagsartikkelen om akkurat det de måtte være interessert i skal være så kort og så knapp i formen. Men de færrest ville kjøpe et leksikon i 150 bind, og da måtte det bli som det ble. Den leksikalske formen er først og fremst er resultat av plassmangel i papirleksikon.

Artikkelen er preget av å være skrevet for papirutgaven. Den inneholder ingen lenker til annet stoff om dette. Det er ikke en gang en lenke til artikkelen om Sigrid Undset, eller for den saks skyld til Liv Ullmanns film basert på romanen. Den har en liste over anbefalt litteratur. Her listes tre bøker, den nyeste fra 1997.

På nettet har man ikke mangel på plass og kan skrive litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjøre innholdet mer dynamisk med lenker m.m. Kort sagt gir omtalen i Wikipedia mye mer.

Store norske er kvalitetssikret. Men hva betyr egentlig det? (Ikke noe galt om de som skriver i Store norske her, jeg har selv skrevet flere artikler i verket.) Når jeg skriver om juridiske emner, da går jeg selvfølgelig ikke til Wikipedia. Men jeg går heller ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til primærkilder og den ordentlige faglitteraturen. Men nevner jeg en bok som et litt tilfeldig valgt eksempel på et verk som finnes i flere versjoner (roman, film, sceneversjon m.m.), da er Wikipedia godt nok for formålet. På samme måte antar jeg at litteraturvitere ikke går til Wikipedia når de skal skrive om Kristin Lavransdatter, men kanskje går de dit for litt informasjon om et rettslig spørsmål som ikke er sentralt i deres fremstilling.

Dette er bare ett eksempel. Kanskje var jeg uheldig. Men det ble for meg en illustrasjon på at Store norske må satse veldig mye om det skal klare seg på nett. De fleste, kanskje alle (og helt sikkert mine egne) artikler må skrives om for å tilpasses nettformatet. De må frigjøres fra formatbegrensningen og innholdet må gjøres mye rikere. Hvis dette skal gjøres og man skal opprettholde kvalitetssikring som består i at disse skrives eller gjennomgås av fagfolk mot betaling, da blir det en kjempeinvestering. Det er en investering jeg tviler på at noen er villige til å ta.

Man må også spørre om de tradisjonelle konversasjonsleksika er dinoraurer som har hatt sin tid. Tidligere kunne diskusjoner rundt middagsbordet avsluttes ved at man hentet fram leksikonet. Man fikk hjelp til skoleoppgaver, til løsing av kryssord og quiz, osv. Nå er nettet så mye mer effektivt, enten man ønsker korte definisjoner eller mer omfattende artikler skrevet av fagfolk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Store norske leksikon tilhører historien. Nye millioner vil være å bære havre til om ikke en død, så i alle fall en døende hest.

Det ble lenke til Wikipedia i det jeg skriver. Og jeg tviler på at jeg vil bruke tid på å lete i Store norske neste gang jeg skal ha en tilsvarende referanse.

I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:

“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.

Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.

Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nettsteder med stor trafikk dels må ha en god teleinfrastruktur, dels må ha et liberalt regime i forhold til telekommunikasjon generelt og internett spesielt. Dette er ikke hva jeg forbinder med land som Afghanistan, Angola, Burma, Burundi, Eritrea, Iran, Irak, Kuwait, Kambodsja, Laos, Moazambique og Somalia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det internasjonale copyrightsystemet (…) [og] som [ikke] praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”.

At effektiviteten i håndhevelsen av opphavsretten kan variere, er en annen sak. Men vi behøver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksempler på det.

Dette er kanskje ikke så viktig for artikkelens hovedtema. Men jeg blir skeptisk når man starter med denne type påstander som ikke underbygges. Ut fra forfatternes CV og publikasjonslister synes det ikke som om noen av dem tidligere har arbeidet med opphavsrett eller med musikkbransjen. Det er ikke grunn til å anta at påstandene er basert på en generell innsikt i og erfaring fra saksfeltet. Når det som skrives i beste fall er upresist (etter min mening feilaktig), blir ikke inntrykket bedre. Kvalitetskravene settes ikke høyt.

I artikkelen presenteres en interessant kurve over CD-salget i Norge:

Desverre får jeg ikke så mye ut av forklaringene på denne kurven. Det vises stort sett til andre artikler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Testing File-Sharing’s Impact by Examining Record Sales in Cities”. Både denne og Håkonsen og Løylands artikkel unnlater å ta opp det som jeg tror er en viktig forklaring på utvikling, en antagelse jeg mener blir styrket av den kurven som er gjengitt ovenfor.

Kurven viser at salget tok av omtrent da CDen slo igjennom i markedet rundt midten av 1980-tallet. Den nådde toppen rundt 2000 og har nå falt tilbake til omtrent 1990-nivå. Min hypotese er at salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten. Selskapene melket sin gamle katalog for det den var verdt og litt til, og så ikke at tilveksten var alt for dårlig til å kunne holde liv i en oppblåst bransje.

Skal man kunne trekke slutninger om musikkmarkedet må man gå inn i og analysere dette markedet, ikke bare vurdere omkringliggende faktorer. Jeg har tidligere spurt IFPI om de har tall som sier noe om forholdet mellom salg av nyinnspillinger og nyutgivelser av eldre innspillinger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypotese. Jeg har til nå ikke fått den bekreftet, men jeg har heller ikke sett noe som avkrefter det. Hvis min hypotese har noe for seg burde den etter min vurdering gi en kurve ganske lik den som Håkonsen og Løyland presenterer. Derfor er jeg ut fra de tallene de presenterer styrket i min tro på at den i alle fall forklarer en stor del av fallet. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han konkluderer med at hele nedgangen skyldes fildeling.

Jeg er heller ikke så sikker på at forfatterne har noe i nærheten av en “hands on” erfaring med musikkproduksjon eller har sett et studio fra innsiden. De skriver på s. 29:

“Med en PC og noe ekstra programvare og utstyr, kan man i dag produsere musikkinnspillinger av minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960 og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel. Dermed er kravet til nødvendig inntekt for å forsvare innspillingskostnadene tilsvarende redusert.”

For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgivelsene fra denne perioden har sjenerende dårlig lyd. Det er nettopp derfor man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at markedet begjærlig kastet seg de remastrede versjonene da de kom på markedet høsten 2009.

Det er riktig at noe av innspillingsutstyret har blitt billigere. Man får billigere miksere og man kan klare seg uten en relativt dyr flersporsbåndopptager. Men gode mikrofoner har ikke blitt billigere. Det har heller ikke et rom med gode akkustiske egenskaper eller gode instrumenter (om vi holder synthesizere utenfor). Gode lydeknikere er heller ikke gratis. Det har blitt billigere å lage demoer av bedre kvalitet enn hva man fikk til hjemme i stua tidligere. Men innspillingskostnadene for profesjonell kvalitet har nok ikke blitt vesentlig lavere.

De løsningsforslag som presenteres har den grunnleggende svakhet at den først og fremst er basert på usanske og i noen grad engelske analyser. Det er så store forskjeller mellom usansk og norsk opphavsrett at usanske analyser har begrenset overføringsverdi. Men likevel ser det som om mange økonomer har en forkjærlighet for det som kommer fra USA og synes å være lite opptatt av orientere seg om hvordan dette systemet fungerer hos oss. Håkonsen og Løyland skriver eksempelvis noe om tvangslisenser (compulsory license), som man kan lese om i usanske artikler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer fleksible nordiske modellen med avtalelisens.

En annen svakhet er at forfatterne kun har sett på musikk, med et lite sideblikk på film. Opphavsretten omfatter så mye mer. Forfattere kan ikke leve av å reise på turnéer hvor de leser høyt fra sine bøker og selger T-skjorter med bilder av seg selv. Det kan heller ikke komponister, fotografer, dataprogrammerere og mange andre som også er avhengige av opphavsretten gjøre. Man kan derfor ikke basere løsninger bare på det som tilsynelatende kan fungere for musikkbransjen.

I jusen må vi ganske ofte “spille på bortebane”. Vi befatter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behersker. Vi ser på jus og informasjonsteknologi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tradisjon at vi i alle fall forsøker å sette oss inn i og forstå den virkelighet vi beveger oss inn i. Vi må vite hva som faktisk skjer. Vi skal ha fakta på bordet. Når dette er klarlagt kan vi se hvordan jusen kommer til anvendelse. Hvis vi ikke forstår den virkelighet som våre verktøy anvendes på, da blir analysen lite verdt og konklusjonene ofte feil. Det er ikke dermed sagt at vi alltid lykkes, men vi forsøker i det minste. Når jeg leser artikler som Håkonsen og Løyland gir den meg et inntrykk av at man ikke en gang forsøker å bevege seg ut av et lukket økonomisk rom. Det blir selvrefererende og selvbekreftende innenfor sin egen boble. Det fremstår som en ganske livsfjern intellektuell lek.

Jeg ønsker å vite mer om økonomiske og andre samfunnsmessige sider ved opphavsrett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkonsen og Løyland, gir meg ingen ting. Grunnen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordentlig inn i det området som analyseres. Man har gjort antagelser om hvordan systemet fungerer, og så analysert og anvendt sine økonomiske teorier på disse antagelsene. Men når antagelsene svikter, da har man laget et bygg uten grunnmur.

Jeg håper og tror at det aller meste av både pensumlitteratur og annen litteratur vil være tilgjengelig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sikkert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer kreativ måte enn bare ved å overføre fra papir til elektronikk (dynamisk innhold som til enhver tid er oppdatert, lenker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skeptisk til nyfrelste evangelister som skal tvinge sin løsning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evangelister som gjerne har villet misjonere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evangelistene kommer etter.

Problemet oppstår når ideologi og virkelighet ikke går i takt. Professor Karin Gundersen stilte dette enkle spørsmålet til Open-Access evangelistene: “Betyr det at jeg ikke får lov til å publisere i Paris, nå?” De for henne mest relevante fagtidsskriftene var i alle fall på det tidspunktet ikke OA-tidsskrifter. I forhold til e-bok evangelister kan det tilsvarende spørsmålet bli: Får vi ikke lov å bruke den beste læreboken så lenge den ikke foreligger i ideologisk riktig format?

Jeg vil ha e-bøker. Jeg ønsker velkommen tiltak for å stimulere bruk av e-bøker, også som læremidler i akademia. Dette gjelder både tiltak som stimulerer produksjon og støtte til prosjekter for å utvikle formatet til noe mer enn statiske bøker i et nytt format. Men påbud er ikke veien å gå. Hvis e-bøkene har så mange fordeler som mange av oss mener, da er tvang unødvendig.

Reglene i California har, fortsatt i følge Ventura County Star, det viktige forbeholdet at de gjelder “to the extent practicable”. Dermed er de kanskje tilstrekkelig utvannet til at uønskede effekter unngås. Det blir et policy-statement i lovs form, men enn et egentlig påbud.

Jeg vet ikke noe om Thomas Moen og om hva slags bakgrunn han har for å uttale seg om disse spørsmålene, ut over det som står på hans nettsted. Han omtaler seg som blogger, gründer og livsnyter, og skriver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. Han er gründeren bak bloggsamfunnet iPublish og jobber også som rådgiver, prosjektleder og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.“

Han lister ulike prosjekter og virksomheter han har vært med på å etablere. Det sies ikke noe om hva slags utdannelse han har.

Jeg er generelt skeptisk når folk kommer med påstander om hva som er lov og ikke lov uten å underbygge og forankre disse. At han i en kommentar i en etterfølgende diskusjon skriver at han ikke tok med hvilke lovbestemmelser dette skulle være i strid med fordi han “velger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i  innleggene” er ikke overbevisende.

Utgangspunktet er markedsføringsloven § 3 første ledd, som lyder:

Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring.

?Anvendelse av markedsføringsloven reiser tre spørsmål. Det første er om loven bare omfatter annonsøren, eller om den også omfatter mediet som formidler annonsen. Det andre er hva som skal til for at private bloggere eventuelt omfattes av dette. Endelig er det spørsmål om hva slags innhold som kan rammes.

Loven er ikke klar når det gjelder om også mediet omfattes, eller om den bare gjelder annonsøren. Spørsmålet er heller ikke eksplisitt drøftet i forarbeidene. Den nærmeste man kommer er i forarbeidene til den tilsvarende tidligere bestemmelsen, Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) , hvor det heter om den tilsvarende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:

“For eksempel vil annonser i ukeblader, aviser mv. rammes av bestemmelsen hvis de er utformet slik at de framstår som redaksjonelt stoff og ikke som annonser. Redaksjonell omtale av produkter vil i utgangspunktet ikke rammes, men det vil i denne sammenhengen være gråsoner hvor en nærmere avgrensning må overlates til praksis. Ved praktiseringen av bestemmelsen må det utvises forsiktighet i forhold til den grunnlovfestede ytringsfriheten, samtidig som bestemmelsen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene markedsføringstiltak for artikler, innlegg eller lignende.”

Når redaksjonell omtale nevnes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfattes. Men en så uklar uttalelse i forarbeidene er et spinkelt grunnlag for å trekke konklusjon.

I praksis fra Markedsrådet har jeg ikke funnet noen eksempler på at sak har vært rettet mot mediet som bare er fomidler. I MR-sak 5/03 var det spørsmål om Lilleborgs magasin PlussTid ikke var tilstrekkelig merket som reklame (Lilleborg ble frikjent). Det var distribuert som vedlegg til bladet Foreldre og Barn, men klage var bare rettet mot Lilleborg, ikke mot Foreldre og Barn.

Overtredelse av mfl § 3 er ikke straffbart (er ikke omfattet av mfl § 48). Dermed vil heller ikke spørsmålet om medvirkning være aktuelt for mediet som formidler reklamen.

For så vidt gjelder medier er spørsmålet for pressen regulert i Tekstreklameplakaten og for kringkasting i kringkastingsloven § 3-3.

En begrensning i adgangen til å omtale produkter m.m., også mot betaling, vil være en innskrenkning i ytringsfriheten. Dette vil nok være en innskrenkning som man vil kunne aksepteres. Men Grunnloven § 100 krever at slike innskrenkninger skal være fastsatt i lov og da bør det kreves klarere lovgivning enn man har her.

Det er ikke holdepunkter for å trekke en sikker konklusjon. Men jeg er tilbøyelig til å si at mediet ikke omfattes av markedsføringsloven så lenge man bare er formidler. (Mediets egenreklame vil selvfølgelig omfattes.)

Blogg er ikke et entydig begrep. Nettaviser har kommentarer fra redaksjonelle medarbeidere i bloggformat. Når Yngve Ekern blogger om mat i Aftenposten gjelder de samme regler for dette som for annet redaksjonelt stoff i Aftenposten.

Når en bedriftsleder blogger på bedriftens nettsted, slik daglig leder Steinar J. Olsen gjør på Stormbergs nettsider, da må de regler som gjelder for bedriftens markedsføring også gjelde for det han skriver på sin blogg.

Men for oss andre som blogger om løst og fast er det mer uklart. Om vi forutsetter at mediet også omfattes av markedsføringsloven blir spørsmålet hvilke blogger som omfattes.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig må loven forstås slik at den gjelder markedsføring fra næringsdrivende. Spørsmålet er om bloggere er næringsdrivende i lovens forstand. Næringsdrivende er i § 5 bokstav b definert slik:

en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne,

Denne definisjonen sier ikke så mye. Det blir nærmest en sirkeldefinisjon når en næringsdrivende defineres som en som driver næringsvirksomhet. Næringsvirksomhet er ikke definert.

Man kan finne noe mer i forarbeidene, se Ot prp nr. 55 (2007-2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye veiledning gir ikke dette heller. I direktivet, som loven bygger på, er næringsvirksomhet definert slik:

«enhver fysisk eller juridisk person som i handelspraksis som omfattes av dette direktiv, handler for formål som gjelder vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne.»

Det sier litt mer. Det skal i alle fall være handelspraksis, og det skal gjelde bl.a. forretnings- eller yrkesvirkosmhet. Så mye nærmere enn dette kommer vi ikke.

Den som driver et nettsted i den hensikt å tjene penger er uten tvil næringsdrivende. Men for mange av oss er ikke inntektene det primære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kroner om muligheten byr seg.

Jeg er ingen skattejurist og har for lengst gitt opp å forstå skatteretten. Men skattemessig er det en grense mellom hobbyinntekter og næringsinntekter. Hobbyinntekter er skattefrie, men til gjengjeld kan man ikke trekke fra utgiftene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et underskuddprosjekt, selv om vi har noen inntekter. Så skattemessig hadde det vært mest gunstig å anse det som næring med fradrag for kostnader.) I en periode hadde jeg ganske hyggelige inntekter fra mine engelskspråklige gitarsider. Ved en anledning tok jeg spørsmålet opp uformelt med en av Finansdepartementets skattejurister. Svaret jeg da fikk var at det avgjørende ville være om virksomheten var innrettet for å tjene penger eller ikke, og at hva man faktisk tjener ikke er avgjørende. Med dette utgangspunktet vil nok mange personlige blogger og nettsteder skattemessig regnes som hobby, selv om man har noen inntekter fra annonser med mer. Men grensen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunnlag for å si hvordan den skal trekkes.

Men det er ikke gitt at kriteriet for å være næringsdrivende i skattemessig forstand og i markedsrettslig forstand er de samme.

Om nå bloggen skulle omfattes av markedsføringsloven er det altså slik at redaksjonell omtale er tillatt. Som det fremgår av det som ovenfor er sitert fra forarbeidene er det en vanskelig grensedragning i forhold til reklame. Men at det skal regnes som markedsføring og dermed merkes som dette hvis man har fått det produkt som omtales gratis, er etter min vurdering å gå for langt.

Forlag og plateselskaper har alltid sendt bøker og plater til anmeldere. Dette må være greit, også om man sender bøker til en litteraturblogg eller CDer til et musikknettsted. Andre produkttester kan heller ikke i utgangspunktet regnes som markedsføring (selv om jeg ble skeptisk til Lonely Planet og annen reiselektyre etter å ha lest Chuck Thompson: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Confessions of a Rogue Travel Writer). Men det er nok grenser for hvor stor verdi det man gir bort kan ha.

Vi ser på mange områder at nettmedier visker ut grenser. Det er en uklar grense mellom offentlig og privat, mellom hobby og næring, osv. Anvendelse av markedsføringslovens bestemmelser på blogger er bare nok et eksempel på dette. Jeg har så langt ikke kommet nærmere enn til å konkludere med at spørsmålet om lovens rekkevidde her er uklar og at det dermed er behov for avklaring.

PS (etterredigering):

I Aftenposten 14.01.2010 skriver Per  Kristian Bjørkeng en kommentar om “Selvskapte ungdomsidoler”. Her nevnes eksempler på bloggere som har blitt tilbudt eller krever penger for å omtale produkter. Om bloggerne her bryter markedsføringsloven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være særlig tvil om at produsenter som vil kjøpe seg omtale på den måten bryter loven.

Jeg lurer på hva et selskap som McKinsey egentlig har å bidra med i forhold til et universitet. Man kunne håpe at UiO ikke har betalt alt for mye for dette, men det er nok neppe tilfelle. Det McKinsey virkelig er kjent for er å være dyre.

Jeg har ved en rekke anledninger kritisert forhold ved UiO, og var derfor nysgjerring på hva som lå bak utsagnet i overskriften:  ”Alle skriver og sier det de vil, og det finnes ingen lojalitet”. Det var ikke stort. Jeg finner ikke annet enn et kulepunkt hvor det står:

“No UiO-culture — everyone writes and says whatever they like in the paper. No loyalty.”

Jeg finner ikke noe mer enn dette kulepunktet. Jeg finner ingen eksempler på hva galt som har blitt sagt eller hva slags lojalitet McKinsey mener man bør ha. Mener McKinsey at vi som er ansatt ved UiO bare skal si det som fremmer det ledelsen måtte ha definert som mål, og ikke komme med kritiske kommentarer?

For et universitet er ytringsfrihet helt fundamentalt. Universitetet er ikke pølsefabrikk hvor de ansatte lojalt skal snakke pent om de pølsene som ledelsen har bestemt seg for å produsere. Vi skal ha faglige diskusjon og oppfordre til at kritiske synspunkter kommer fram, vi skal ha diskusjon om strategi, om universitets rolle, osv. Det å ytre seg om slikt, også når man er uenig med ledelsen og dens rådgivere, det er lojalitet mot universitetets fundament.

Dermed er det ikke sagt at ikke mye kan og bør gjøres for å styrke UiO. Om vi holder oss i Norge ser vi litt for ofte etter min smak at UiB eller NTNU er flinkere til å satse litt tungt enn hva vi er ved UiO.

For tiden er det et sterkt fokus på at vi skal hevde oss internasjonalt. Slike ratinger legger åpenbart vekt på ulike forhold siden plassering kan variere mye fra rating til rating. Men det er bare å innse at de som har engelsk som hovedspråk her har betydelige fordeler. Det er mange engelskspråklige akademikere og de fleste leser ikke annet enn engelsk. I USA synes det dessuten å være begrenset interesse for alt som er “not written here”. De leser lite fra andre land, selv om det er skrevet på engelsk. De siterer hverandre og slik kommer man høyt på siteringsindekser, selv om kvaliteten ikke alltid er så god. Nasjonale tidsskrifter i USA og England for ofte en viss internasjonal leserkrets takket være språket.

Noen fag er internasjonale. Språket er stort sett engelsk. Norsk matematikk adskiller seg neppe mye fra fransk eller japansk matematikk. Men norske forskere er ganske sikkert verdensmestre i forskning på norsk kultur, norsk samfunn, norsk jus, norsk historie, osv. Det er våre universiteter som må ta ansvar for disse fagene. Bare unntaksvis er detaljstuder på disse områdene interessante utenfor eget land. At det de internasjonalt ikke er særlig større enn langrenn og skøyteløp og siteres lite av usankse forskere må ikke forlede oss til å tro at det ikke er viktig.

UiO må selvfølgelig gjøre det man kan innenfor de rammer man har og kan ganske sikkert bli bedre. Man må prioritere ressursbruken. Å bruke penger på dyre konsulenter som leverer ganske intetsigende rapporter er neppe en god prioritering.

Men skal norske universiteter kunne hevde seg internasjonalt må politikerne også bestemme seg for at norske universiteter skal settes i stand til dette. Da må satsing på forskning bli en realitet, ikke bare prat som er like innholdsløst som politikernes snakk om satsing på jernbane. Og man må prioritere forskning og høyere utdanning uten at institusjonene skal få med alt for mange politiske nisser på lasset.

Syntes du det har vært kaldt? = Do you think it is cold where you live
Ta det som en ekte nordmann! = act like a Norwegian

Slik ser engelskmenn på oss. = This is the way the English people look at us Norwegians

Temperatures:

+15°C / 59°F
This is as warm as it gets in Norway, so we’ll start here.
People in Spain wear winter-coats and gloves.
The Norwegians are out in the sun, getting a tan.

+10°C / 50°F
The French are trying in vain to start their central heating.
The Norwegians plant flowers in their gardens.

+5°C / 41°F
Italian cars won’t start.
The Norwegians are cruising in cabriolets.

0°C / 32°F
Distilled water freezes.
The water in Oslo Fjord gets a little thicker.

-5°C / 23°F
People in California almost freeze to death.
The Norwegians have their final barbecue before winter.

-10°C / 14°F
The Brits start the heat in their houses.
The Norwegians start using long sleeves.

-20°C / -4°F
The Aussies flee from Mallorca.
The Norwegians end their Midsummer celebrations.Autumn is here.

-30°C / -22°F
People in Greece die from the cold and disappear from the face of the earth.
The Norwegians start drying their laundry indoors.

-40°C / -40°F
Paris start cracking in the cold.
The Norwegians stand in line at the hotdog stands.

-50°C / -58°F >
Polar bears start evacuating the North Pole.
The Norwegian army postpones their winter survival training awaiting real winter weather.

-70°C / -94°F
The false Santa moves south.
The Norwegian army goes out on winter survival training.

-183°C / -297.4°F
Microbes in food don’t survive.
The Norwegian cows complain that the farmers’ hands are cold.

-273°C / -459.4°F
ALL atom-based movent halts.
The Norwegians start saying “Faen, it’s cold outside today.”

-300°C / -508°F
Hell freezes over,
Norway wins the Eurovision Song Contest.

Politikere skal ikke dilte etter. Politikere skal styre på vegne av oss. De tjener oss ved å være ledere. Den som skal styre landet bør ha bedre oversikt og være bedre i stand til å treffe beslutninger enn folk flest. En nasjonalforsamling er ikke et smakspanel som til enhver tid skal reflektere folkemeningen. Politikere skal kjenne og forstå sitt folk, men de skal ikke dele ut lørdagsgodt hver dag selv om folk flest kanskje vil ha det. En politisk leder skal ha respekt for folket, men også vise ansvar og lederskap. Også politikere burde kunne si nei til ønsker, men der svikter de ofte.

Norge har en lavt utdannet nasjonalforsamling. Det er det ingen grunn til å være stolt av. Det blir helt galt når folkelighet er viktigere enn kunnskap. En sykelig elitefrykt parret med forakt for kunnskap undergraver respekten for det politiske systemet. Politiske værhaner kan få en viss oppslutning — det har FrP vist. Men respekt får man ikke på den måten.

Man må kunne lytte uten å være svak og bli “pinglete, feig og usynlig”. Og man kan være sterk uten å være “arrogant, herskesyk og elitistisk”. For så vidt er det et oppløftende trekk at Jonas Gahr Støre stadig topper politikerkåringer, enten det er det er fra terningkastende kommentatorer eller meningsmålinger. Han kan lytte uten at han blir usynlig, og kan vise styrke uten å bli arrogant.

Kanskje er det den evige jakten på folkelig popularitet som har redusert Stortinget til stemmekveg for regjeringen. Det er åpenbart at i forholdet mellom regjering og storting, der utøves det lederskap — tidvis i ganske hardhendte former. Det blir et merkelig skue når regjeringen kan piske parlamentarikere til å stemme for noe de er mot. Det er lenge siden det var noen realitet i Johan Sverdrups ord om “all makt i denne sal”. Når stortingspolitikere er mest opptatt av folkelig popularitet flyttes makten fra parlamentet til regjering og enda mer til forvaltningen. Parlamentet blir redusert til det ordet egentlig betyr: Prat.

Et av Hege Ulstein poenger er at det er like viktig hvor politikerne går etter sin karriere som hvor de kommer fra. Det er ikke bra når politikken blir et springbrett til en lukrativ karriere etter politikken. Når politikere føler seg for fine til å gå tilbake til sine “sivile” yrker viser de med all mulig tydelighet at de har distansert seg fra enhver folkelighet de måtte ha hatt. Dag Terje Andersen er ikke blant mine favorittpolitkere. Men jeg liker at han aldri har følt seg for fin til å gå tilbake til skogen når han har gått ut av et politisk verv. På samme måte står det respekt av Heidi Grande Røys når hun går tilbake til sin jobb som førskolelærer etter å ha gått av som statsråd. På denne måten viser disse at de ikke har distansert seg fra det folket de representerer.

Fremfor å stå rakrygget, også når det blåser motvind, har politikerne forsøkt å finne ly hvor de kan skjule seg. Mens de snakker høyt om andres grådighet har de gitt seg selv frynsegoder som de fleste andre bare kan drømme om. Før eller siden kommer regningen på bordet. Fra å ha meningsløst gode pensjons- og etterlønnsordninger ender de nå med noe som er for dårlig.

Der er ingen grunn til at politikere skal ha bedre pensjonsordninger enn andre. Det politikere mener er godt nok for oss andre må også være godt nok for dem selv. Vanskeligere er det ikke. Det burde ikke være nødvendig å utrede veldig mye for å konkludere med at politikere politikere bør ha akkurat samme pensjonsordning som andre statsansatte — enten det gjelder opptjeningstid, intektstak, tidligpensjoner eller annet. At man har hatt en udugelig forvaltning av ordningene hvor bukker har vært satt til å passe havresekkene har ikke gjort det noe bedre.

Men politikere bør ha en ganske romslig etterlønnsordning når de fratrer. Nå er det, om jeg husker rett, tre måneder. Tre måneder er ikke mye om man skal ta en pustepause, finne ut hva man vil i livet og så få karrieren inn på et nytt spor. Det er helt forståelig at de som sier nei til gjenvalg blir mer opptatt av å planlegge neste fase i livet enn av å stå på i politikken når de sitter på oppsigelse. Ønsker man gjenvalg, men blir vraket av eget parti i nominasjonen vil nok motivasjonen bli borte. Livet etter politikken blir viktigere. Den som satser alt på gjenvalg, men blir vraket av velgerne kan plutselig stå på bar bakke når valgresultatet er talt opp. Det samme kan en statsråd som blir skiftet ut.

Tre måneder er ikke mye. Akkurat her er det saklig begrunnet at politikere kan ha særordninger. De skal kunne konsentrere seg om politikk til periodens siste dag. Så kan man få tid til å tenke seg om uten å måtte bekymre seg for at lønnen blir borte om man ikke har retretten klar. Det er derfor næringslivsledere har fallskjerm, og det bør også politkere ha. Den bør bare ikke bli for stor og gylden. Og det bør selvfølgelig være full avkorting når man får andre inntekter. Men ønsket om å fremstå som folkelig samtidig som man blir tatt med begge hendene i kakeboksen gjør at man har tapt muligheten for å innføre særordninger som kunne være velbegrunnet ut fra særegenheter ved politikeryrket.

En del av prisen blir politikere som er mer opptatt av sin retrett enn av å stå løpet ut.

Jeg har en hylle full av gastroporno på kjøkkenet. Det kommer stadig nye bøker inn i den pornohylla. Jeg har mye annen porno også: Musikkporno (særlig gitarporno), fotoporno (om foto, ikke gammeldagse pornobilder), jeg har en hylle med reiseporno og sikkert en del annet. Andre har bilporno, moteporno, jakt- og fiskeporno, sportsporno, naturporno, osv. Mange har sikkert porno i tradisjonell forstand også, men det blir nok ikke “coffe table books”.

Poenget med porno er ikke at man skal gjøre alt som pornografien avbilder og beskriver. Det kan være morsomt å lese porno likevel. God porno kan gi idéer og inspirasjon. De færreste tyr til porno for å finne en oppskrift på hvordan de skal gjøre det i dag (eller natt) og bare de galeste prøver alt. Vi plukker med oss noe, utvider perspektivet og får et større repertoar. Mitt gastronomiske liv har blitt beriket av gastroporno selv om jeg bare unntaksvis henter fram denne pornografien når jeg skal praktisere selv.

Vi har selvfølgelig også opplysningslitteratur som gir mer kliniske beskrivelser av hva man kan gjøre og hvordan det bør gjøres. Noen at disse er skrevet med vidd og humor, i tillegg til å være informative. Andre er bare informative. Jeg slutter meg gjerne til de som i det året vi nå går ut av har anbefalt Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen: Familiekokeboka. Det er en god opplysningsbok med humor og mange gode tips. Boka er pirrende, og har pornokvaliteter.

Jeg tolker interessen for gastroporno på en annen måte enn Runar Døving. Ingen gidder å kjøpe bøker om og lese om noe de ikke er interessert i. Økt interesse for gastroporno viser at det er økt interesse for mat. At hverdagen ikke strekker til når vi kommer hjem fra jobb og det litt for ofte blir “ikke i kveld” betyr ikke at vi ikke er interessert og gjerne skulle ha gjort det.

Runar Døving nevner Morten Schakendas bok “Om boller brød og tilfeldigheter fra bakeriet i Lom” som et eksempel på gastroporno. Den ble kåret til årets kokebok 2009 og har solgt godt. At 15.000 er interessert i en bok om å bake godt brød synes jeg er flott.

Men vel så interessant er det at Morten Schakenda kan drive et slikt bakeri på et lite sted som Lom (som takket være Arne Brimis pioneerinnsats har utviklet seg til et kulinarisk senter). I Oslo sto folk i kø for å kjøpe godt (og dyrt) brød fra Åpent bakeri. Nå har de heldigvis økt kapasiteten slik at det ikke er like mye kø, og de har fått konkurranse fra blant annet Godt brød og United Bakeries (hvorfor må de ha engelsk navn?) som også satser på kvalitet fremfor at det skal være billig. Fortsatt er det mange som kjøper smakløst brød til 6,90 hos billigkjedene. Billigbrød til frokost og Grandiosa til middag, det er en ganske deprimerende meny. Men stadig fler synes å velge noe annet.

Det er ikke nok bare å lese om det. Praksis under god veiledning er god hjelp, og kanskje får man gjennom slik praksis også et bedre grunnlag for å nyttiggjøre seg pornografien. Det er nå drøyt 10 år siden jeg var på mitt første matkurs siden skolekjøkkentimene på ungdomskolen og siden jeg forlot min mors kjøkken. Dette var på det daværende Gastronomisk institutt, som etter en konkurs har gjenoppstått (i Oslo) som Kulinarisk akademi. (I Stavanger har de fortsatt som Gastronomisk institutt.) Kurset gikk over tre kvelder og het Det meste om det beste, med undertittel Grunnleggende kokekunst. Siden jeg var på kurset sammen med min da 13 år gamle datter må jeg slippe pornografimetaforen. Vi skal ikke ha noe barnepornografi. Kurset har igjen blitt satt på timeplanen i et samarbeid mellom Aperitif og Kulinarisk akademi. Det kan varmt anbefales!

Siden debuten for drøyt ti år siden har vært på mange matkurs. Noe av det vi har lært på kurs har jeg laget en rekke ganger siden. Annet har jeg ikke laget etter kurset. Industrimat som suppe- og sauseposer er ute av vår husholdning. Unasett om man har laget rettene i ettertid eller ikke er det alltid vært morsomt å lage mat under kyndig veiledning — og avslutte det hele med et godt måltid hvor vi spiser det vi har laget.  Aperitif og Jacobs har gode kurstilbud.

Et PS:

Dette er en lesverdig artikkel fra DN D2 om Hjemme-Gourmet. Jeg har akkurat vært hos Sebastien Bruno (nettsiden er under uvtikling og inneholder foreløpig ikke noe) og kjøpt makroner med en japansk frukt som i følge Sebastien Bruno passer veldig godt til Champagne. Jeg ser fram til å smake dem med Champagne i kveld.

I St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning heter det i avsnitt 12.4:

“Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forskningsresultater gjennom kommersialisering av forskningsresultater.”

For forskningen er den forskerrettede forskningen utvilsomt den viktigste. Forskningsresultater gjøres kjent for andre forskere som kan bygge videre på disse, etterprøve dem, kritisere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik formidling må ha innsikt og den når i liten grad fram til den interesserte allmennhet.

Jeg er litt usikker på hva man mener med “brukerrettet” formidling. Men det er nærliggende å tro at dette er formidling som retter seg mot profesjoner. Disse bør være i stand til å lese fagtidsskrifter innen sine områder slik at særskilte formidlingstiltak ikke er særlig viktig her.

Hvordan man kan få seg til å mene at kommersialisering er formidling forstår jeg ærlig talt ikke. De som lager produkter med utgangspunkt i forskning utnytter resultatene, men jeg kan ikke se at de formidler resultatene.

Allmennrettet formidling er utdypet i den forrige forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning. Her heter det i avsnitt 7.2:

“Allmennrettet forskningsformidling kan være et middel for å nå flere mål, herunder det å heve befolkningens generelle kunnskapsnivå. Videre styrker spennende og god forskningsformidling nysgjerrighet og vitebegjær.”

Videre:

“Forskningsformidling kan også være et middel i en demokratiseringsprosess. Allmennheten bør være i stand til å la vitenskapelig basert kunnskap påvirke valg og vurderinger både i dagliglivet og i politisk sammenheng. Aktiv samfunnsdeltakelse er avhengig av evne og mulighet til å innhente relevant informasjon, og være i stand til å vurdere informasjonens troverdighet og kvalitet. I tillegg er det nødvendig å kjenne til aktuelle informasjonskilder.”

God allmennformidling kan fortelle samfunnet om hva forskere driver med og gjøre unge mennesker interessert i forskning. Det er uten tvil positivt. Det er også viktig at politikere og de som velger politikere ser noe av det forskerne holder på med.

Når det gjelder allmenndannelsen er jeg mer skeptisk til verdien av formidling gjennom allmennmedier. Når resultatene anrettes på medievennlig måte og deretter bearbeides av en tabloid journalist uten innsikt i saksfeltet er nok den innsikt som formidles nokså begrenset. Ofte kan den bli direkte misvisende. Jeg skal være varsom med å mene mye om spørsmål utenfor eget fagfelt. Men gjennom media får man inntrykk av veldig steile fronter mellom klimaforskere. Hører man forskerne selv blir inntrykket at de er enige om mye, men f.eks. uenige om hvor stor betydning de ulike faktorer har for klimautviklingen. Da blir det en vanlig og ganske nyansert faglig uenighet, noe som ikke interesserer mediene. Mediene er først og fremst interessert i å selge sine egne produkter, ikke i å gi noe balansert og dekkende bilde av virkeligheten.

Dessverre skjemmes forskningsformidlingen også av at enkelte forskere misbruker sin forskerstatus til å fremme politiske standpunkter (i vid forstand). Det er litt for mange oppslag av typen “forsker mener at …”, “forsker påstår at …”, “forsker kritiserer …”, osv, hvor det som presenteres bare er forskerens meninger om kontroversielle saker uten at det bygger på forskning. Kan man få to forskere som mener om hverandre, da har mediene fått det de liker aller best: Personkonflikter.

Det har vokst fram en mer dedikert forskningsjournalistikk som fremstår som mer seriøs. Men jeg er usikker på hvor langt denne egentlig når.

Forskere opptrer ofte som eksperter i media. Her representerer man forskningsbasert innsikt mer enn å presentere egentlige forskningsresultater. Antageligvis er deres bidrag til folkeopplysningen større når de opptrer slik enn når mediene lager oppslag om spektakulære eller kuriøse forskningsresultater. Når vi nå igjen har sett et (heldigvis mislykket) forsøk på terror kan nok Anders Romarheim gi mer innsiktsfulle kommentarer en de man får når journalister spør hverandre. Dermed bidrar han til at folk får litt bedre forståelse for hva som skjer.

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom forskningsformidling og kunnskapsformidling. All noenlunde seriøs faglitteratur er i en forstand forskningsformidling. Den bygger på forskning selv om den kan ligge et stykke bak forskningsfronten. Men hvis målet er å “heve befolkningens generelle kunnskapsnivå” er grunnkunnskaper viktigere enn siste nytt fra forskningsfronten. Her har forskerne en viktig rolle, men da er det ikke det nyeste nye man presenterer.

Den viktigste formidling av forskningsresultater nevnes ikke når man snakker om forskningsformidling. Den skjer gjennom vår undervisning. At det utdannes folk som har tilegnet seg fagets basis og metoder, og som dermed har grunnlag for å henge med i fagets utvikling, er langt viktigere enn noen presseoppslag. For en mer løpende forskningsformidling er forskningsbasert etter- og videreutdanning langt viktigere enn journalistisk omtale. Opphaussingen av formidlingene gjennom generelle media er først og fremst et tegn på at forskerne, eller i alle fall forskningspolitikere og -byråkrater, har blitt fanget av medias ganske oppblåste selvbilde.

Forskning er langsiktig og tålmodig arbeid. Man må ha et langsiktig perspektiv på kunnskapsutivkling og kunnskapsformidling. Det viktigste er og blir at resultater formidles til andre forskere, til studenter og til profesjoner.

Noen påstår at musikere som ikke lykkes blir pedagoger. Det er feil. Mislykkede musikere bli musikkjournalister. De blander seg med groopies av begge kjønn som håper på å kunne komme back stage ved å skrive om sine helter. Derfor har musikkjournalistikk, i alle fall på populærmusikkens område, blitt en arena for dilletanter.

Musikkjournalister kan synse og mene. Klarer man å formulere sine synsinger på en underholdende måte har man suksess. At man ikke klarer å formidle noe særlig om selve musikken, betyr mindre. Den sørgelige sannhet er vel at deres lesere heller ikke kan stort om musikk.

Den umusikalske formidlingen er dessverre ikke noe som er forbeholdt musikkjournalister. De fleste bøker om musikkhistorie, i alle fall de jeg har funnet, er komponistbiografier og komponisthistorie mer enn egentlig musikkhistorie. Vi får vite hvilke fyrster komponister arbeidet for, deres kamper med seg selv og sine omgivelser, når verkene ble fremført, musikkens plass i samfunnet, osv. Men vi får ikke vite så mye om selve musikken. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men de er nettopp unntak.

Det er skrevet mye om musikere innen populærmusikk, om deres liv og litt for ofte om deres for tidlige død. Vi kan lese om festivaler, om innspillingsdetaljer, osv. Men selve musikken, den sies det lite om. Det er mye stjernedyrking for fansen.

Vi hører at det låter ulikt. Men vi får ikke hjelp til å forstå hva som egentlig skjer, ikke hva slags kompositoriske eller musikalske virkemidler som benyttes, ikke hva som gjør at noe kan låte nytt, friskt og spennende, osv. Det er lettere å finne analyser av tekstene enn av musikken.

Kanskje kommuniserer musikk og journalistikk dårlig på et intellektuelt plan. Komponister og musikere kan forstå musikken intuitivt uten at de alltid kan sette ord på dette. De uttrykker seg gjennom musikk, ikke gjennom ord. Vladimir Ashkenazy sa det en gang omtrent slik, som svar på et spørsmål om hva musikken betyr: “Hvis jeg hadde kunnet svare på det ville jeg ha vært forfatter, ikke musiker”. Innen populærmusikk, hvor mange låtskrivere og musikere er uskolerte, er dette enda tydeligere. Man finner en akkord som låter tøfft og bruker den, uten at egentlig å forstå hva de gjør. Og det er greit nok. Beatles’ musikk er skapt på denne måten. Men for den som skal skrive om dette holder det ikke bare å kunne si at det låter bra. Alt for mange av de som skriver om musikk forstår egentlig ikke musikken. De skriver om seg selv og sin opplevelse av musikken fremfor å skrive om selve musikken.

Musikkjournalistikken er bare overflaten av en tradisjon hvor det musikalske underkommuniseres i omtale av musikk. Kanskje mener man at musikk taler for seg selv. Den skal oppleves, ikke forstås. Kanskje er det rett og slett for vanskelig for de fleste som skriver om musikk å formidle hva som gjør at vi hører det vi hører. Men opplevelsen blir bedre når man også forstår. Dette gjelder musikk som det gjelder alle andre kunstarter.

Det som faktisk er skrevet om selve musikken, også populærmusikken, er ofte skrevet på et nivå som krever betydelige musikkteoretisk innsikt også hos leseren. Musikkviterne kommuniserer med andre musikkvitere, de klarer ikke å nå oss andre. Det er et stort gap mellom musikkvitenskapen og musikkjournalistikken. Wolfgang Plagge er en av de få som har klart å bygge bro mellom disse.

Den som vil forenkle uten at det bare blir for enkelt må ha dyp innsikt og bred kunnskap. En oversikt over overflaten gir lite. Man må kunne trenge inn til kjernen og vise at nettopp dette er det sentrale. Dette må kunne formidles på en enkel, men ikke overfladisk måte, fri for lærd jargong og jålete faguttrykk. Jeg underviser selv, og vet at det er mye vanskeligere å forklare det vesentlige på en enkel måte enn å gi en komplisert forklaring med alle detaljer. Wolfgang Plagge har vist at han behersker nettopp dette, enten det gjelder en poplåt, hva som er typisk for Mozarts musikk eller kjente julesanger.

Audio, enten det formidles via radio eller andre kanaler, er uovertruffen til å formidle dette. Musikk trenger ikke ses, men må lyttes til. En god formidler med piano, som kan demonstrere den avgjørende detaljen de fleste av oss ikke legger merke til når vi hører hele verket, i tillegg til innspillinger av verkene, er den beste formen. Bøker som viser til innspillinger blir ikke på langt nær det samme. Det er bedre med lydfiler med kommentarer og innspillte musikkeksempler. Men i dette formatet kan man ikke like lett isolere det sentrale elementet, slik en pianist kan gjøre.

Etter at IFPI strammet til og NRK ikke lenger kan legge ut podkast av program med musikk i samme omgang som tidligere, har podkast med bl.a. Kort og klassisk forsvunnet. Dermed har det blitt vanskeligere å finne dette programmet og dermed Plagges musikkommentarer. Derfor er min oppfordring : Gi mer plass til Wolfgang Plagge og hans innsiktsfulle musikkommentarer. Gi ham en egen programserie og sørg for at den er tilgjengelig ikke bare i øyeblikket.

Det finnes noen lydbøker om musikkhistorie som jeg liker, og som man kan ty til inntil noen overtaler Wolfgang Plagge til å lage en serie.

The Making of Music: v. 1 & 2 (BBC Audio) er en BBC-serie om musikkhistorie. Det er i alt 60 radioprogrammer á 15 minutter. Dette er min favoritt i denne sjangeren.

Pianisten Daniel Abrams har laget en serie på 6 CD kalt  Understanding the Language of Music. Her sitter han ved pianoet og går gjennom musikkhistorien. Jeg liker formatet. Han har et “innenfra perspektiv” som jeg så ofte savner når noen forteller om musikk. Men jeg er overbevist om at Wolfgang Plagge kunne ha gjort det mye bedre.

Naxos har gitt ut en rekke lydbøker om klassisk musikk, bl.a. The History of Classical Music (Non Fiction) og The History of Opera. De kan også fås samlet som The History of Classical Music and the History of Opera.

De som vil fordype seg mer i enkeltkomponister kan finne mye interessant i Naxos serie “Life and Works of …”. Dette er bokser som for det meste inneholder 4 CDer om vedkommende komponist og hans verker.

Enkeltverker gjennomgås på tilsvarende måte i serien de to seriene (fortsatt fra Naxos) Classics Explained og Opera Explained. Jeg anbefaler disse. Når jeg skal se en opera lytter jeg til Opera Explained hvis den aktuelle operaen er omhandlet i denne serien. Jeg har større utbytte av operaen etter å ha fått en gjennomgang, også av sentrale musikalske virkemidler, på denne måten.

Jeg setter pris på alle disse CDene. Men de treffer ikke helt. De har ikke det “innenfra perspektivet” som jeg ønsker, hvor musikken og ikke komponisten står i sentrum.

Det er en del bøker om temaet. Særlig har jeg funnet flere interessante bøker utgitt på forlaget WW Norton. Det har vært skrevet mye om The Beatles, også om deres musikk. Skal jeg nevne én bok om populærmusikk må det bli Dominic Pedlers bok “The Songwriting Secrets of the “Beatles”.

Men jeg er ikke enig i det som Simon Flem Devold og mange andre anbefaler: At foreldre (eller andre voksne) ikke bør drikke når det er barn til stede. Slike anbefalinger har alltid en undertekst. Alkohol = fyll. Simon Flem Devold sier det selv: “–Det er ikke bra for barn å se foreldrene sine beruset.“

Det er nok ikke bra for barn å se sine foreldre beruset, så langt er vi enige. Det kan sikkert virke skremmende på barna, enten foreldrene blir sentimentale (slik Flem Devold beskriver sin far) eller aggressiv. Men det går faktisk an å drikke alkohol uten at man blir beruset.

Foreldre er rollemodeller for sine barn, på godt og vondt. Skal barna lære å ha et greit forhold til alkohol, da må de lære dette hjemme. Løsningen er ikke at alkohol gjøres til en del av den hemmelighetsfulle og spennende verden som de voksne går inn i når barna er lagt i seng og man tror de sover. Det kan ikke være bra om det første møte med noen som drikker alkohol åpenlyst er blant ungdom som utforsker alkohol og andre rusmidler,  som tester grenser, vil vise seg fram for de andre og skal løsrive seg fra foreldre. Den som har med seg erfaringer om hvordan alkohol kan drikkes med måte (ved å være vant til å se at voksne folk gjør det, ikke ved å drikke selv) har mer å stå i mot med når kameratflokken tester alkohol.

Dette forutsetter selvfølgelig at foreldrene er i stand til å oppføre seg som relativt gode forbilder. Den som ikke klarer å stoppe før flaska er tom bør ikke tømme flaska foran sine eller andres barn. Da er det tross alt bedre at dette skjer når barna ikke er til stede.

Jeg har vokst opp i et hjem hvor det alltid var rikelig (etter datidens standard) med øl, vin og brennevin. Det var noe man alltid hadde i huset. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang så mine foreldre beruset. De drakk nok på den tiden mindre enn hva jeg gjør. Det var slett ikke hver søndag det var vin til middagen (slik det er hos oss). Ble det drukket øl eller vin, og en sjelden gang i blant brennevin, så var det i moderate mengder. Det kan godt hende at konsumet var noe større i selskaper hvor vi barn ikke var til stede. Men noen åpenbar bersuelse kan jeg ikke huske.

De fleste har en periode hvor man eksperimenterer med alkohol og kanskje andre ting. Som de fleste andre har jeg også hatt noen uheldige erfaringer som man helst vil glemme i den grad man er i stand til å huske dem. Det kan nok fortsatt hende en og annen gang at man kommer til å drikke mer enn man burde ha gjort. Uhell kan skje den beste.

Men jeg er sikker på at den ballast jeg har med hjemmefra, hvor alkohol i moderate mengder ble nytt helt åpenlyst, har vært av det gode. Det er dette som har satt standarden for min bruk av alkohol. Det bidro ganske sikkert til at mine ungdomsutskeielser ikke ble veldig intense og at perioden ikke var så langvarig — i alle fall ikke på dette området. Det har også bidratt til at jeg selv aldri har hatt noen problemer med å ha rikelige mengder alkoholholdig drikke stående, uten at det nødvendigvis må drikkes opp.

Jeg tror ikke at vår datter har tatt skade av at min kone og jeg har hatt for vane å dele en flaske vin til søndagsmiddagen, at vi har drukket vin på restaurant (hvor hun selvfølgelig har vært med), osv. Jeg er ganske sikker på at det tvert imot har bidratt til et uproblematisk forhold til alkohol. Alkohol er ikke en forbuden, men akk så spennende frukt som skal gjemmes bort. Men det er noe som nytes i moderate mengder.

Folk som arbeider med folks forhold til alkohol sier “off the record” at avholdsbevegelsen har gjort det vanskelig å føre en konstruktiv alkoholdebatt i Norge. Det blir stort sett et spørsmål om fyll eller avhold, uten plass for noe mellom disse ytterpunkter. Spørsmålet blir ja eller nei til fyll med barn til stede, ikke et spørsmål om å drikke et glass vin eller to til maten. Den norske politiske korrekhet sier et uforbeholdent og unyansert NEI, og for så vidt gjelder fyll er jeg enig. Men da blir det ikke rom for å diskutere i hvilke situasjoner det kan være akseptabelt å drikke alkohol, og hvor mye det eventuelt er akseptabelt å drikke.

Jeg er fristet til å si at matkulturen ikke er i ferd med å forfalle, men at den har forfalt. Men samtidig deler jeg noe av Arne Brimis optimisme.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjelder dårlig matjournalistikk.

Dessverre er NRKs forbrukerprogram FBI blant de som bidrar til forflating av matkulturen. Deres bidrag til “matkultur” før jul var et oppslag om at man får den billigste julematen på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kvalitet. At en grunn til at den kan være billig er at Remas ribbe er sprøytet full av vann, må man gå til andre enn FBI for å finne ut.

Da FBI for en tid tilbake reklamerte med at de skulle teste sammenheng mellom pris og kvalitet så jeg med en viss forventning fram til å se hva de hadde funnet på. Det var en gedigen skuffelse. Man tok utgangspunkt i de masseproduserte standardproduktene, og testet kjedenes billigprodukter opp mot disse. Temaet ble altså om det middelmådige kunne gjøres enda billigere. Det var en smakstest, og “ekspertpanelet” var elever ved kokkelinjen på en videregående skole. Selv om de går på kokkelinje så er ikke skoleelever eksperter.

Blindtest på smak gjort av amatører blir ren synsing. At 58% mente at et produkt smakte bedre enn et annet er totalt uinteressant. Det sier gjerne vel så mye om testpanelet som om produktet. Er man vokst opp på Pizza Grandiosa, da blir dette referansen som andre produkter måles mot. Jo mer likt Grandiosa, desto høyere vil scoren bli hvis dette er utgangspunktet.

Men det er lyspunkter. Tester som denne testen av pinnekjøtt, viser at man som regel får det man betaler for. Man bør ikke bli veldig overrasket over at kvalitet koster, også når det det gjelder mat. Derfor er det så trist med den smakløse “matjournalistikken” hvor man ensidig fokuserer på hvordan man kan få det smakløse til lavest mulig pris. Jeg husker også at Aftenposten for noe år tilbake testet kalkun (testen finnes ikke på nett). Stanges kalkun var den klart dyreste i testen. Spørsmålet var om den var verdt prisforskjellen. Konklusjon: “Absolutt!” Test av mat basert på kvalitet og utført av fagfolk vil jeg gjerne se mer av.

Runar Døving mener at man bør slutte å omtale vin de neste 10 årene og heller konsentrere seg om smak på mat. Dette er å gå for langt (og jeg vil nødig miste vinomtalene). Men det kunne ha vært interessant med en test av f.eks. noe i utgangspunktet så traust som poteter. Eller gulrøtter eller andre produkter. Det er ikke særlig interesseant hvilken kjede som har de billigste gulrøttene. Gjør heller en vurdering av kvalitet.

Butikkene vitner også om at det også skjer interessante ting, selv om sterk kjedemakt gir kjedelig vareutvalg. (Hva tror du ordet kjedlig kommer fra?) Også triste kjedebutikker som ikke en gang kan sies å være i A4 format (heller A5) har grønsakdisker, om enn av varierende kvalitet. Utvalget av tomater illustrerer denne utviklingen. Det er ikke så lenge siden en tomat var en tomat. Så begynte det å dukke opp noen forvokste “bifftomater”. Siden har det kommet mange sorter. Vi kan få tomater med god smak, eller vi kan få dem billige. Vi har fått et valg.

Samling om det middelmådige har stått sentralt i det sosialdemokratiske etterkrigsprosjektet Norge. Det skulle være standardisert, rasjonelt og billig. Det var en bevisst politikk. Landbrukssamvirkets oppgave var lenge å sikre bøndene lik pris for sine produkter, uavhengig hvor de drev og hva slags kvalitet de leverte. Ethvert lokalt særpreg forsvant. Avvik ble ikke tålt.

Heldigvis dukket det opp produsenter som utfordret det bestående. Det har blitt alternative distribusjonskanaler utenom de monopolistiske samvirkebedriftene slik at det er mulig å få produktene ut til restauranter og forhandlere. Jeg holder meg derfor ganske konsekvent til produsenter som Stange, Holte, Grøstad, Holli Mølle, osv.

Heldigvis har det også begynt å skje noe hos de gamle monopolister. Jeg liker fortsatt ikke Tines mange roller når det gjelder melkeomsetning. Men de har begynt å bidra til å få interessante produkter ut i butikkene, i tillegg til at kvalitetstenking begynner å komme tilbake i deres egne produkter. Tine er majoritetsaksjonær i Salma, som produserer det Eyvind Hellstrøm uten forbehold sier er verdens beste laks (og som jeg også har hørt mange andre toppkokker skryte uhemmet av). Ostecompagniet er et annet Tine-selskap som distribuerer ost fra små produsenter. Prior leverer sin Livèche-kylling, i tillegg til de mer kjedelige standardproduktene.

Runar Døving synes å ville oppdra massene. Jeg har ikke så stor tro på det. Massene vil nok fortsette å holde seg til det masseproduserte. Men vi er i ferd med å få en øvre middelklasse målt i matkulturell kapital. De vil være denne som vil skape et marked som kultur- og kvalitetsbevisste produsenter kan produsere for.

Arne Krumsvik kom med den ikke spesielt oppsiktsvekkende kommentar at det er vanskelig å få folk til å betale for noe de kan få gratis fra andre kilder. “Lekkasje” til eller fra gratiskanaler må mediene leve med.

To hovedgrupper av innholdsleverandører har styrt mot hver sin grøft. Musikk- og filmbransjen har strittet i mot i påvente av at man skal få en 130% sikker løsning. Resultatet er at piratene lenge kunne få ha 100% markedsandel og det er vanskelig å hente inn igjen dette. Avisene har fra første stund satset på at alt skulle være gratis, og sliter med å ta betalt for det de hittil har gitt bort.

Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av innholdet på nett. Den ungdom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk betaler gladelig 10 kr for å få en lobotmert versjon av samme låta som ringetone på mobiltelefonen. Men man må treffe markedet og treffe det rett.

Den rene rapporteringsjournalistiskk vil nok ikke mange være villige til å betale for. Enten man er på klimamøte i København eller på en fotballkamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg oppdatert. Man vil nok ikke betale for det som inneholdsmessig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aftenposten dekker slike begivenheter “live”.

Direkte overføringer kan det nok være et marked for, i alle fall så lenge det faktisk er noe å overføre. Men det er ikke så veldig interessant å få jevnlige rapporter om at ikke noe skjer, enten det er fra Obamas besøk i Norge, klimaforhandlinger i København eller det vanlige spillet rundt lønnsforhandlinger i Norge.

De tradisjonelle mediene har hatt kontroll over kommunikasjonskanalene. Avisene har hatt distribusjonsnettet for aviser og kringkastingsselskapene har hatt kontroll over sendenettet. Dermed har informasjonsstrømmen i praksis måttet gå gjennom disse. Slik er det ikke lenger. Vi kommer mye tettere på kilden.

Jeg trenger ikke lenger følge aviser, radio eller TV for å bli orientert om hva som kommer fra regjeringen. Jeg kan følge regjeringen på Twitter og få alle deres pressemeldinger. Min sportsinteresse er i beste fall moderat. Men jeg følger i perioder med på sykkel. Nyheter om hva Lance Armstrong eller andre måtte ha skrevet på Twitter er ikke noe jeg vil betale for. Ei heller nyheter om hva idrettsutøvere eller andre måtte ha skrevet på sine nettsider.

Den virkelig store utfordingen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utfordringen er å kunne presentere nytt innhold i stedet for det som dagens medier for alltid har tapt kontrollen over. Hadde jeg sittet med svaret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik mediemogul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være villig til å betale for er det som går under overflaten og gi innsikt i hva som skaper de nyhetene som flimrer forbi.

Kvalitet er ikke nødvendigvis et suksesskriterium, dessverre. “Se og Hør” er den mestselgende publikasjonen i Norge. Det vil alltid være et marked for underholdning, også lavpannet underholdning basert på grafsing i kjentfolks privatliv. “Se og Hør”s opplag tyder på at denne interessen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.

Mange vil selge et budskap. Dette kan være politikere, kommersielle aktører, religiøse misjonærer, osv. De har vært avhengige av media for å nå ut, og media har vært avhengig av dem. Som lesere er vi nå nærmere kliden, og de som vil ut med sitt budskap kan nå sin målgruppe uten å måtte gå via de tradisjonelle medier. Dagens mediebilde gjør det mulig for aktører å nå ut uten å få budskapet silt og forvrengt gjennom medier som er mer opptatt av å selge sitt eget produkt enn av å formidle hva folk faktisk mener, sier og gjør. Direkte kontakt gjør at et kritisk ledd forsvinner. Men den tabloidiserte pressen er uansett ikke særlig kritisk på en troverdig måte, så det betyr kanskje ikke så mye at de får en mindre fremtredende rolle.

Hvis man skal ha sjanse til å lykkes med betalingsløsninger må disse løsningene være enkle for brukeren og prisen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kommer i kontakt med en ny informasjonsleverandør, akkurat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avtaler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tidligere har ringt til.

Det kan tenkes mange modeller, med betaling pr klikk, betaling pr måned og kombinasjoner av dette, omtrent som man betaler en kombinasjon av fastavgift og bruksavgift for andre tjenester.

Mye vil uansett være gratis. Mange vil være mer opptatt av å budskapet ut enn av å få penger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspillene fra et politisk parti.

Egentlig synes jeg ikke særlig synd på Torbjørn Jagland. Han har i årevis vært i toppskiktet i et parti som har dyrket misunnelsen under forskjønnende uttrykk som “likhet”, “utjevning”, “fordeling” og litt mer direkte uttrykk som “kakseskatt” og lignende. Nullskatteyter er etablert som et skjellsord og Jaglands parti bruker gjerne betydningen av å ta nullskatteytere som begrunnelse for sin årlige personvernkrenkelse ved å legge ut skattelistene.

Jagland har stått i spissen for en bevegelse for hvem det har blitt viktigere å ta “de rike” enn å hjelpe de fattige. Man bedriver en tåpelig symbolpolitikk hvor skatt som folk skjønner (skatt på arbeid) skal være høy for alle som tjener litt mer enn gjennomsnittet, samtidig som man lager skatteparadis for de med virkelig høye inntekter som folk flest ikke skjønner (kapitalinntekt). Slik kan folk dyrke “askeladder” som Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen samtidig som man kan holde naboen nede.  Under heksejakten på Eivind Reiten var Jaglands parti villig til å løpe fra egen politikk, bryte avtaler og ofre både Reiten og Hydro om det bare kunne gi en symbolsk seier over “grådigheten” som kunne gi noen ekstra stemmer ved kommunevalget 2007.

Det er også all mulig grunn til å reagere mot at politikerne seiler under falsk flagg i sin påtatte beskjedenhet. Det blir hyklersk når man reagerer på andres “grådighet” samtidig som de bevilger seg selv skjulte goder som andre ikke får. Dette kan gjelde pensjonsordninger (statsrådspensjonene har blitt verdsatt til 1 mill i året i tillegg til lønnen, om jeg husker rett), diettgodtgjørelser, “etterutdanningsordninger”, osv. Når det gis inntrykk av at politikerne mener at de ordninger de fastsetter for andre ikke er gode nok for dem selv, da gir det ikke troverdighet.

Mediene, men tabloidpressen i spissen, nører selvfølgelig opp under denne misunnelsen. Tabloide politikere lar seg gjerne bruke av sine medier, og mediene lar seg villig bruke så lenge de tjener penger på det. (En parentes er at denne pressen som i forrige uke skrev storøyde og beundrende reportasjer om Obamas fly og biler, denne uken er sterkt kritiske til at Jens Stoltenberg bruker privafly til København.)

“Nullskatteyter” er som nevnt en skjellsord, og skatt på lønn (men ikke på kapital) er en viktige symbolsak i det misunnelige Norge. Jonas Gahr Støre setter saken på plass, og nok en gang fremstår han som en som noe så sjeldent som politiker som setter redelighet foran opportunisme og politisk taktikkeri. Det er ikke først og fremst spørsmål om skattefrihet, men om immunitet. De land som er vertskap for internasjonale organisasjoner skal ikke kunne beskatte disse og deres ansatte, og de enkelte ansatte skal være uavhengige i forhold til det land de kommer fra. Torbjørn Jagland er ansatt av Europarådet, han er ikke en representant for Norge.

Kanskje er det også grunn til å minne om at Jagland nå bor i Frankrike og får sin lønn fra en organisasjon hjemmehørende der. Det vil derfor uansett bli et fransk problem at folk som bor og arbeider der ikke betaler skatt til det landet. Å kreve at Jagland skal skatte til Norge blir like meningsløst som at utlendinger ansatt i norsk oljeindustri skal skatte til sine hjemland. Det kan ikke være en løsning at Europarådet skal subsidiere oljelandet Norge med ekstra skatteinntekter siden lederen nå kommer fra dette landet.

En lønn på 2,2 mill er ikke spesielt høy for en internasjonal toppjobb. Det er til sammenligning mindre enn hva redaktøren i VG tjener, i følge skattelistene. For lederen av en internasjonal organisasjon må lønn vurderes ut fra internasjonal standard. Vi kan ikke kreve at en slik organisasjon skal ta utgangspunkt i de lave lederlønnene i Norge, heller ikke når lederen kommer fra Norge. Det ville bli absurd om topplederen skulle tjene mindre enn sine underordnede bare fordi han kommer fra det rike, men akk så misunnelige landet Norge.

Lønnen i en organisasjon som Europarådet er selvfølgelig fastsatt med utgangspunkt i at det er en nettolønn, og det er sikkert også tatt hensyn til at de som mottar slik lønn ikke har sosiale rettigheter verken i hjemlandet eller i vertslandet. Om man for å tilfredsstille den norske misunnelsen innfører f.eks. 33% skatt, da vil resultatet bli en lønnsøkning på 50% for å kompensere for den skatt det i utgangspunktet var forutsatt at man ikke skulle betale (med mulig fradrag dersom den dekker en del av det de nå må betale privat). Om Jagland tjener 3,3 mill og betaler 1,1 mill i skatt, eller om han tjener netto 2,2 mill spiller liten rolle ut over det symbolske.

En overgang til bruttolønn minus skatt ville bety at medlemslandenes kontingent måtte økes for å dekke økte utgifter. For Europarådets del ville det sannsynligvis ha betydd at medlemslandene ville subsidiere Frankrike. Å lage særordninger med hjemlandsskatt for ansatte i internasjonale organisasjoner ville bli komplisert og meningsløst. (Jeg gjentar at dette er folk som er ansatt i organisasjonen, de er ikke representanter for Norge.) Det ville ha betydd at de som er ansatt i slike organisasjoner behandles på en annen måte enn andre som arbeider i utlandet. (Ikke trekk inn kildeskatt på pensjoner her. Man kan ikke sammenligne lønn tjent i utlandet med pensjon utbetalt fra Norge.)

At Jagland nå får føle dette er det ikke grunn til å ta så mye på vei for. Jagland merker bare resultatet av det han selv har stått for. Han har dessuten selv bidratt ved som vanlig å ro utover når han forsøker å ta seg til land. Men det hadde vær befriende om Norge kunne klare å frigjøre seg fra disse tåpelighetene.

Det er ikke den norske moralisme, misunnelse og smålige selvgodhet som styrer verden — heldigvis.

PS:
Torbjørn Jagland har nå kommentert saken i Aftenposten. Alle tabloidhoder, det være seg journalistiske eller politiske, bør særlig merke seg siste setning.

Bakgrunnen er at finansiering av norsk flyplassdrift i hovedsak er basert på intern kryssubsidiering gjennom Avinor. Vi som for det meste reiser fra Gardermoen (og fra noen andre av de større flyplassene i Norge) skal belastes med avgifter og priser (på restauranter, tax-free m.m.) som skal subsidiere flyplasser andre steder.

Rygge og Torp er utenfor Avinor-systemet og belastes dermed ikke med slike ekstrakostnader for å subsidiere andre flyplasser. Dette gjør at de kan tilby lavere priser. Derfor er det disse og ikke Gardermoen som tiltrekker seg lavprisselskapene. Dermed melker ikke den store melkekua i Avinor-systemet like mye.

Det er et klassisk scenario når man vil kryssubsidiere innenfor innenfor et selskap. Vi har sett det for telekommunikasjon, for post og sikkert mange andre områder. Så lenge man klarer å verne systemet gjennom et monopol lar det seg opprettholde på et vis. Men det tåler ikke konkurranse, for konkurrentene vil bare gå inn på de lønnsomme områdene.

Mange politikeres typiske panikkreaksjonen er “Hjelp, noen har suksess! De må stanses!”. Morten Edvardsen representerer dette når han sier at “man [må] innføre tiltak som gjør at veksten [på Torp og Rygge] stoppes”.

Dette reiser i alle fall tre spørsmål, i tillegg til det grunnleggende om økt flytrafikk og miljø: Hva slags flyplasstruktur skal vi ha, hvor mye skal ulønnsomme flyplasser subsidieres og hvordan skal denne subsidieringen skje?

Det er interessant å se på kartet over Avinors flyplasser. Østlandet, hvor omtrent halvparten av Norges befolkning bor, betjenes av én Avinor-flyplass (Gardermoen). Avinor-kartet lyver noe, da Gardermoen på kartet er plassert i Oslo og ikke på Gardermoen (også andre flyplasser er feilplassert). Legger vi til Agder-fylkene, Rogaland og Hordaland får vi fire Avinor-flyplasser og ca en million innbyggere i tillegg. Til sammenligning er det 12 Avinor-flyplasser i Finnmark, med ca 72.500 innbyggere, som er litt færre enn det til sammen bor i de to bydelene  Grunerløkka og Sagene.

Jeg vil tro at de fleste som bor i de folketette områdene sør for Oslo har lenger vei til sin nærmeste Avinor-flyplass enn folk i de tre nordligste fylkene har til nærmeste Avinor-flyplass. Selv om kommunikasjonen på landjorda er bedre i sør, så blir det fort noen timers reisetid til Gardermoen. Det er ikke underlig at trafikken øker på Torp og Rygge.

Her er eksempler på avstander mellom Avinor-flyplasser i “distriktene” (kjøreavstand, ikke luftlinje):

60 km Florø til Førde
100 km fra Sandane til Florø og 81 km fra Sandane til Førde.
70 km fra Sandnessjøen til Mosjøen og 85 km fra Mosjøen til Mo i Rana.
79  km fra Evenes til Narvik, reisetid 75 minutter.
74 km fra Vardø til Vadsø.

Til sammenligning er det 168 km fra Gardermoen til Torp, og 109 km til Rygge.

Det er 146 km fra Lillehammer til Gardermoen, for å ta med en by uten flyplass som betjenes av Gardermoen. (Lillehammer har en befolkning som tilsvarer 1/3 av Finnmark.) Går vi til sørvest-landet har en by som Flekkefjord 124 km til nærmeste flyplass – den ligger omtrent midt mellom Sola og Kjevik.

Veistandarden er nok bedre i sør og det finnes tog. Men den er ikke så mye bedre at det kan forklare eller forsvare hvorfor det skal være så mye tettere mellom flyplasser der det ikke bor folk enn det er der de fleste faktisk bor.

Når man, som i Finnmark, skal ha en flyplass pr 6.000 innbyggere må det bli dyrt. Det må også føre til at alle får et dårlig flytilbud fordi ingen flyplasser får et noenlunde tilstrekkelig trafikkgrunnlag.

Hvor mange flyplasser det bør være har jeg ikke noen klar oppfatning om. På øyer uten veiforbindelse, som Værøy og Røst, kan det være god grunn til å opprettholde flyplasser selv om det ikke er så mange kilometer til den neste. Men det er åpenbart at det i dag er for mange i de delene av Norge hvor det bor lite folk.

Det kan være mange gode grunner til å subsidiere transport og jeg har ikke noe grunnlag for å mene hvor mye som bør brukes på dette. Men uansett må subsidiene opp på bordet. Det må ikke skje ved at man later som om flyplassene drives forretningsmessig og at det er et overskudd som fordeles til ulønnsom virsomhet. En “forretningsdrift” basert på at man struper konkurranse er ikke rette måten å drive på. Vil man ha en distriktsstøtteavgift på flybilletter i Norge, da får man være ærlige nok til å si at det er det man vil ha. Det må ikke skje ved at man struper flyplasser som Torp og Rygge for å verne melkekua.

NRK og TV2 skal ha hatt 470 personer til å dekke besøket. Jeg var noen ganger innom NRK. For det meste var det “vi setter over til … på ….”, og derfra kunne en journalist fortelle at vi står og venter, ellers skjer det ingen ting”. For å utdype dette kunne man intervjue noen medventere som kunne bekrefte at de ventet og at det ikke skjedde noe.

Da NRK en gang på ettermiddagen gikk i vanlig nyhetsmodus var selvfølgelig Obama-besøket hovedoppslaget. Det var greit nok. Men det klippet de valgte å vise var Obama som sa at han var glad for å være i Norge og at familien gjerne ville ha vært her lenger. Det var etter at Obama hadde hold sin tale.

Dagsnytt 18, Dagsrevyen (utvidet for anledningen) og Redaksjon EN var også i sin helhet viet Obama.

Det var selvfølgelig verdt å se talen og ellers når det faktisk skjedde noe. Men det meste var “trå vannet” journalistikk. Jeg var ikke spesielt imponert over NRKs prioritering den dagen.

Aftenposten TV har oppsummert besøket på 60 sekunder, og mens jeg skriver dette hører jeg på Hallo i ukens oppsummering i Hallo i Obama. Da får man oppsummert det meste.

Jeg synes at vi for lengst har passert grensen for hva befolkningen skal måtte tåle. E6 blir sperret hvis Obama kjører bil fra Gardermoen til Oslo. Ikke bare sperrer man veien, man sperrer også gangbroer m.m. Da Clinton ble en av mine venner holdt tilbake i lang tid på vei til jobb. Han skulle gjennom en gangtunell under E6, men det fikk han ikke lov til. Vi som arbeider i sentrum får stadig nye meldinger om hva vi ikke kan gjøre. Noen steder har man fått klar beskjed om at ansatte får holde seg hjemme den dagen Obama er her. Noen har så ubehagelige minner om truende sikkerhetsvakter fra Clintons besøk at de denne gangen velger å holde seg hjemme. Selv passerer jeg Nobel-instituttet, USAs ambassade og Slottet på vei til jobb, så jeg velger å arbeide hjemme denne dagen.

USA har klokketro på at våpen og panser gir sikkerhet. Jo fler våpen, desto bedre sikkerhet. Jeg deler ikke denne troen på våpnenes velsignelse. Det kan være grunn til å minne om at en av de svært få terrorlignende episoder vi har hatt i Oslo var da en bevæpnet sikkerhetsvakt ved den USAnske ambassaden holdt personalet som gisler. Indira Gandhi og Anwar Sadat ble begge drept av egne sikkerhetsvakter.

Skal man skade Obama i den bilen han kommer med må man vel ha anti-tanks våpen. Jeg er ingen våpenekspert. Men jeg antar at vi da snakker om noe annet enn diskrete håndvåpen som kan skjules blant tilskuere. En salve med maskinpistol vil vel bare forsårsake riper i lakken. Det virker meningsløst å hindre fotgjengere i å krysse en vei hvor en pansret bil skal passere om en halv time.

Noen måneder etter at Bill Clinton var i Oslo som president var jeg i Venezia. Da vi skulle gå over Akademia-broen så vi et nokså spektakulært følge av gondoler komme nedover Canal Grande. Vi visste ikke hva det var. Det kunne være en regatta, en begravelse, et bryllup eller en annen prosesjon. Men vi var nysgjerrige og ble stående på broen for å se hva det var. I den ene av gondolene satt daværende statsjef i Kina, Jiang Zemin og vinket. Ingen hadde undersøkt hva vi eventuelt måtte ha med, ingen hadde hindret oss i å krysse broen eller sagt at vi ikke fikk lov til å bli stående. Han seilte rett under oss og vi kunne ha sluppet hva som helst ned i gondolen.

Når det gjaldt sikkerhetsopplegg (eller mangel på sådann) var det en skrikende kontrast til hva vi hadde sett noen måneder tidligere da Bill Clinton var i Oslo, og som vi ser nå når Barack Obama kommer. Noe midt i mellom burde være et akseptabelt sikkerhetsnivå for begge parter.

Det kan ikke være slik at resten av byen må stoppe og alt annet må vike fordi en person kommer til landet, selv om denne personen er USAs president.

“— En betydelig del av advokatbransjen jobber med forretningsjuss. De lever av å finne huller i skatteloven, slik at rike mennesker kan lure unna skatt ved hjelp av smarte triks. At dét skal gi status, forbauser meg. Denne yrkesgruppa har neppe status av samme grunn som legene, som nyter respekt for det viktige bidraget de gjør i samfunnet. Vi hadde nok ikke fått samme rangering dersom folk ble bedt om å plukke ut yrkesgruppene de har mest respekt for.”

Han kan selvfølgelig ha forsøkt å være morsom. Eller kanskje er han feilsitert. Vi kan alltid skylde på media når vi har sagt noe dumt, og vi blir gjerne trodd på det. Men når sant skal sies så har aldri jeg opplevd ikke å få mine uttalelser tilsendt for sitatsjekk før de publiseres. Så selv om våre uttalelser kan bli satt i sammenhenger vi ikke er komfortable med eller få overskrifter vi ikke liker, så kan vi ikke vri oss unna sitatet. Enten har vi godkjent uttalelsen eller så har vi opptrådt særdeles uprofesjonelt i forhold til media.

Arnulf Kolstad og andre sosialpsykologer kan mene hva de vil om advokater, akkurat som advokater kan mene hva de vil om sosialpsykologer. Som medlem av klanen vet jeg at professorer kan mene mye rart. Men når han ikler seg sin professortittel og uttaler seg offentlig, da venter man i det minste at faktagrunnlaget er sånn noenlunde korrekt. Han kunne like gjerne ha sagt at det er uforståelig at leger har høy prestisje siden mange av dem arbeider med kosmetisk kirurgi slik at rike damer kan få strammet opp løs hud og hengede bryster. Det ville vært omtrent like saklig. Hadde det stått i en russeavis kunne vi bare ha trukket på skuldrene og bladd videre, om vi i det hele tatt hadde giddet å bla i den.

Men det ubehagelige spørsmålet som sniker seg inn når Arnulf Kolstad uttalser seg som professor i sosialpsykologi er om dette sier noe om hans og eventuelt profesjonens omgang med fakta. Det hjelper ikke med all verdens fine modeller og teorier dersom faktagrunnlaget svikter. Da blir det “garbage in, garbage out” for professorer som for andre. Det er ikke noe ukjent fenomen, heller ikke når det gjelder det som kommer fra professorer.

Som jurist ser jeg jevnlig at forskere på andre felt uttaler seg skråsikkert om hvordan jusen virker uten at de har tatt seg bryet med å sette seg inn i den jusen de skriver om. Da blir som regel konklusjonene lite interessante, selv om de kan få fete og tabloide overskrifter. Andre kan sikkert finne nok av eksempler på at jurister uttaler seg uten å ha forstått hvordan det de uttaler seg om faktisk fungerer, så der er vi nok omtrent like gode (eller dårlige).

Men når man som professor i sosialpsykologi uttaler seg om hvorfor folk oppfatter et yrke som de gjør, da trodde jeg faktisk at vi var innenfor det som burde være kjerneområde for dette faget. Da bør man ha litt mer enn myter og fordommer å bygge på når man uttaler seg offentlig om andre. Man begynner å undres over hva en sosialpsykolog egentlig gjør og hva slags metoder de anvender.

Selv fikk jeg tilgang til innstillingen kort tid etter at den var avgitt. Men siden jeg hadde fått den under hånden avsto jeg fra å mene noe om denne offentlig. Senere ble jeg imidlertid kontaktet av en journalist fra Forkerforum som kunne fortelle at han hadde fått innstillingen oversendt fra UiO etter å ha bedt om denne. Jeg fikk også innstillingen oversendt fra vedkommende journalist. Da syntes ikke jeg det var noen grunn til å bevare tausheten lenger, og skrev en kommentar til innstillingen.

Samtidig med at jeg skrev min kommentar sendte jeg en henvendelse til de ansvarlige for informasjon ved UiO og spurte om når den ville bli offentliggjort. Egentlig regnet jeg med at det hele skyldtes en glipp og mitt spørsmål var mest ment som en påminnelse om at her hadde noen glemt noe.

Med dette utgangspunktet ble jeg ganske overrasket da jeg i dag fikk en e-post fra kommunikasjonsavdelingen som, etter å ha fulgt opp min forespørsel internt, kunne fortelle at den hadde vært til orientering i universitetsdirektørens ledergruppe. Den ville ikke bli lagt ut på nettet før den var ferdig behandlet på UiO.

Jeg forstår ikke dette. Hva mener de med at den skal være “ferdig behandlet ved UiO”? Er universitetsledelsen redd for at ansatte skal kunne sette seg inn i dette, diskutere det og kanskje til og med mene noe om dette før ledelsen har tatt standpunkt til saken? Dette hemmeligholdet skjer samtidig med at universitetsledelsen inivterer alle til å mene noe om forslag til strategisk plan 2010-2020. Jeg får ikke dette til å henge sammen.

Et universitet bør tåle åpne prosesser, også om hvordan man skal forholde seg til ansattes opphavsrett. Sejersted II-utvalgets innstilling er en innstilling til UiO. Utvalget representerer ikke UiO i den forstand at de mener noe på vegne av UiO. Men utredningen må gjøres tilgjengelig, folk må få mene noe om den og så kan ledelsen ta standpunkt etter en grundig og åpen diskusjon.

Konklusjonen er enkel: Gjør Sejersted II-utvalgets innstilling tilgjengelig nå.

Universitetsstyret “snubler på hoppkanten”. I dokumenthodet angis følgende som hjemmel for reglementet: Lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere og  “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Arbeidstakeroppfinnerloven er grei nok så langt den rekker, men den gjelder bare for patent. Ved sin henvisning til denne understreker universitetsledelsen at de neppe har tenkt lenger enn til patent. “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” er et dokument som nærmest har blitt til ved en arbeidsulykke. Det sirkulerer som et udatert dokument uten angivelse av opphav så det er i alle fall ikke noen hjemmel. Innholdsmessig er det dessuten et særdeles svakt dokument som først og fremst viser at de som laget dokumentet manglet den nødvendige innsikt.

I universitetetsdirektørens saksfremlegg pkt 3 heter det at etablert praksis om at den enkelte ansatte beholder opphavsretten til sine verk hadde støtte i det såkalte lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnerloven. Dette er feil. Det har bygget på at noen rettighetsoverdragelse ikke har vært nødvendig for at ansattelsesforholdet skal nå si mål.

Som de fleste slike dokumenter mangler også styrevedtaket noen begrunnelse for hvorfor man ønsker at universitetet skal overta rettigheter. Det fremstår som en “kjekt å ha” tankegang fra byråkrater som vil sikre mer makt til byråkratiet. Det er bare begrunnet i den allminnelige svada om “ivaretakelse av kontinuitet”, “brukes i videre forskning og undervisning”, og selvfølgelig det som for tiden er mantraet for en del universitetsbyråkrater: Kommersialisering. Det er begrunnelse fullstendig uten substans. Vitenskapelig ansatte pålegges å rapportere til byråkratiet på et “DOFI-skjema“.

Nå heter det i reglementet at det ikke omfatter faglitterære publikasjoner og kunstneriske verk. Dermed faller vel det meste som vitenskapelig ansatte produserer utenfor. Man kan da spørre seg om hva som egentlig er poenget. Ønsker universitetsledelsen bare å sikre seg rettigheter til det vi selv av ulike grunner ikke har ansett som egnet til publisering og som derfor ikke  har blitt til faglitterære verk?

Jeg har etterhvert kommentert dette spørsmålet mange ganger, både de famøse “najonale retningslinjene” og forslaget fra Sejersted II-utvalget ved UiO.  Jeg skal derfor ikke gjenta alle argumentene. Men jeg synes det burde være et minstekrav til en universitetsdirektør og et universitetsstyre at de er i stand til å gi en fyllestgjørende og konkret begrunnelse  for et slikt inngrep i de ansattes rettigheter, og at de ikke bare presenterer generell svada. Her stryker Universitetet i Tromsø med glans.

Et universitet kan ikke enisidig gjennom et reglement bestemme at de skal overta rettigheter som i dag tilkommer de ansatte. Jeg kan heller ikke se at en slik overdragelse av rettigheter fra ansatte til arbeidsgiver kan være et tariffspørsmål. Det må eventuelt baseres på avtaler med den enkelte ansatte.

De som er nyansatt i en stilling havner i praksis i en “take it or leave it” situasjon. Om jeg noen gang skulle søke en ny stilling må det i så fall være for å søke med ut av universitetet. Jeg kan ikke se at jeg kommer til å søke noen ny stilling ved noe universitet i Norge. Så jeg kommer aldri til å skrive under noen slik avtale og gir ikke fra meg mine rettigheter på denne måten.

Nå fikk min fransklærer time. Hun fikk det hos den samme legen. Hvis det kunne gjøres privat, da kunne hun få time med en gang. Men da kostet det 1.900 kroner. Hun kunne ikke forstå at nordmenn fant seg i dette, i et rikt land som liker å hevde at det er verdens beste land å bo i.

Den ubehagelige sannhet er kanskje at det er dette vi er oppdratt til. “Management by queues” er et prinsipp med lange tradisjoner i Norge. Det dobbeltsporede systemet med en kø for “folk flest” og muligheter for å betale seg ut av køen for de som har råd har også en lang tradisjon. Den som vil nyte godt av et offentlig gode må stille seg i kø, de som kan betale selv kan finne andre løsninger.

Vi som har levd noen år og har blitt eldre enn vi liker å innrømme husker den særnorske polkøen. Ville vi ha en flaske vin til helgen måtte vi stå i kø som kunne strekke seg fra butikken og ut på gaten.

Vi har hatt boligkø. Adelskap i form av arvet OBOS-ansiennitet ble ansett for mer demokratisk enn penger. De som var født inn i en OBOS-familie kunne få bolig. De andre måtte ut på et trangt og dyrt marked. Dette ble kalt sosial boligbygging. Når køen blir for lang og trang lekker systemet, slik man så i boligmarkedet på 1970 og 1980-tallet. Politikernes svar var å stramme til der man kunne stramme til — i den regulerte køen — slik at flere og flere ønsket seg ut. På 1980-tallet slapp man i praksis prisene fri i borettslag. Det umiddelbare resultatet var et fall i boligprisene fordi langt flere boliger ble tilgjengelige også for de uten adelskap. Men det arvede OBOS-medlemskapet tapte mye av sin verdi.

Vi har stått i telefonkø. Det kunne ta flere år før man fikk noe så selvsagt som en telefon. Folk valgte mobiltelefon ikke fordi de trengte datidens ganske store, tunge og ikke minst dyre telefoner, men fordi man ikke behøvde å stå i kø for å få dem.

Barnehagekø er et velkjent fenomen for småbarnsforeldre.

Et grunntrekk ved “management by queues” er at man alltid sørger for at kapasiteten er for liten i forhold til behovet. Det kan virke som om man er veldig redd for å ha ledig kapasitet, antagelig fordi det ikke er “lønnsomt”, og at man heller velger å la folk vente i kø. Så ansetter vi heller byråkrater som skal administrere køen fremfor å bruke ressurser på å levere den etterspurte tjenesten. I tillegg betaler vi folk sykepenger mens de står i kø for behandling.

Standardargumentet om den spredte bosettingen som forklaring på manglende behovsdekning  i Norge holder neppe. Om vi igjen sammenligner med Frankrike, så har Frankrike 36.000 kommuner. Mer enn 20.000 av disse har færre enn 500 innbyggere. I Norge har vi store ubebodde områder. På kontinentet er det mange lansbyer i fjellområder, bundet sammen av lange og kronglete veier.

Problemet synes heller å være en selvkastrert regjering som helt frivillig har gitt fra seg styringsmulighetene, samtidig som de så gjerne vil demonstrere sin potens ved å love satsinger på all verdens gode saker — med et håp om at de som har styringsmuligheter skal gjøre det regjeringen synes de burde gjøre.

Kø(u)kulturen er også utslag av et ønske om at alle skal gå i takt og oppføre seg slik politikerne har bestemt. Denne uniformerinstanken er det jeg liker aller minst ved det norske sosialdemokratiet. Noen ganger kan man ha politikere mistenkt for å ønske køer nettopp fordi dette gir dem styringsmuligheter som faller bort om folk kan velge selv. Man er redde for fritt skolevalg, for fritt valg av helsetjenester, osv. Det er et problem for politikerne når folk ikke velger slik de ønsker, f.eks. når man velger tradisjonelle yrker eller en del kvinner synes at barna er viktigere enn karriere.

Min mening er at politikernes oppgave på mange områder er å sørge for at folk har reelle valgmuligheter, ikke å treffe valg på vegne av folk. Da må man akseptere at folk treffer andre valg en det man ville gjort selv. Det er en særdeles nedlatende og arrogant holdning når man forklarer folks valg med at de av en eller annen grunn ikke forstår sitt eget beste og at politikerne derfor må treffe valgene for dem. Vi skal ikke alle tvinges inn i den samme køen.

Jeg legger her til at vi også bør ha reelle valg når det gjelder hvem som skal representere oss. Det er ikke demokrati når det lille mindretall som er medlemmer i ulike politiske partier skal gi oss noen få valgmuligheter uten i praksis å kunne prioritere andre personer. Jeg vil heller ha en politiker som har ryggradd, som tenker selv og ikke nødvendigvis bøyer seg for pisken, enn en lojal kanin som stemmer slik han eller hun blir bedt om.

Til spørsmålet om penger fra spillselskapene går til samfunnsnyttige formål (i Norge ofrer vi gjerne folk så lenge det går til “gode formål” som idrett) svarer de at de gjerne ville ha sponset idrett, men får ikke lov. Som om sponsing er et godt formål. Det er reklame. Så suppleres det hele med “gladnyheten” om at man ved å registrere seg som bruker hos spillseslkaper kan se toppfotball på nettet gratis.

Det er hele er selvfølgelig pakket inn i en litt kritisk ramme. Det må se ut som journalistikk og ikke pressemeldinger.

Da var årets julekalender på plass. Som vanlig består den av en kasse assortert juleøl – det bli en luke for hver dag i julekalenderperioden. Her har innholdet ennå ikke blitt plassert i kassen.

Denne gangen består kalenderen av:

Nøgne Ø God Jul 2009
Nissefar 2009
Aass Juleøl Premium 2009
Ringnes Julebokk 2009
Berentsens Jule-Avec 2009
Thy Økologisk Juleren
Bocq Christmas 2009
Underlig Jul 2009
Aass Juleøl 2009 “Det originale” sterkøl
CB Juleøl 2009
Berentsens Julefnugg 2009
Dahls Juleøl 2009
Fredrikstad Juleøl 2009
Borg Juleøl 2009
Ringnes Juleøl 2009
Hansa Juleøl 2009
Hansa Ekstra Vellagret Julebrygg 2009
Anchor Christmas 2008
Grans Juleøl 2009
Mack Juleøl 2009
Stone Brewing Special Holliday Ale
Samuel Smith’s Winter Welcome Ale
Noël de Silenrieux
Lervig Juleøl

Dette kan få en til å lure: Hva er galt med det norske arbeidsmiljøet når det er så mye tøffere enn arbeidsmiljøet i Sverige og Danmark og dermed fører til dobbelt så høyt sykefravær? Eller kanskje er forklaringen at nordmenn er noen pinglete puddinger som tåler langt mindre enn svensker og dansker, og derfor fortere må gi opp og sykemelde seg eller blir uføretrygdet når verden går dem i mot?

For det er ikke et spørsmål om arbeidsmoral. Og det har absolutt ikke noe å gjøre med at vi i Norge har mye bedre ordninger enn i noen andre land. Hvis vi skal tro LO …

Utvalgets innstilling gir et godt grunnlag for å diskutere disse rettighetsspørsmålene. Men jeg er kritisk til en del av utvalgets forslag.

Først noen utgangspunkter:

Opphavsrett verner verkets utforming. Ideer, fakta og kunnskap er fri. Ingen har opphavsrett til forskningsresultater. Verk skapt under utøvelse av offentlig myndighet er ikke opphavsrettslig vernet, se åvl § 9. Dette gjelder i alle fall eksamensoppgaver brukt ved eksamen på offentlige universiteter og høgskoler. Også mange administrative dokumenter kan fra unntatt fra vern etter denne bestemmelsen, men jeg går ikke nærmere inn på hva som vil være vernet og hva som ikke vil være vernet.

Opphavsretten oppstår hos den eller de som skaper et verk. Det vil alltid være personer, aldri en institusjon. Opphavsretten oppstår hos den eller de ansatte som står for den skapende innsats i utforming av verket. I den grad universitetet skal ha noen rettigheter vil disse måtte være overdratt fra de ansatte til arbeidsgiver. Dette bygger på avtale, f.eks. ansettelsesavtale. Avtalen behøver ikke være eksplisitt. Det generelle utgangspunktet for vurdering av i hvilken grad rettighetter har gått over til arbeidsgiver er følgende (gjengitt fra innstillingen s. 13):

Det er et anerkjent prinsipp i norsk rett at arbeidsgiveren får den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål, og muligens også det som er nødvendig for å utnytte verket i arbeidsgiverens normale virksomhet.

For datamaskinprogrammer gjelder en særbestemmelse i åvl § 39g. Rettigheter til et dataprogram skapt i et ansettelsesforhold går som hovedregel over til arbeidsgiver.

Jeg ser i første omgang på rettigheter til det som skapes av vitenskapelig ansatte i den egenskap. Det som skapes som ledd i administrasjon står i en annen stilling (også når dette gjøres av vitenskapelig ansatte). Dette kommer jeg tilbake til.

En vitenskapelig ansatt skal drive forskning, undervisning og formidling. Vi skal merke oss at det ikke er en del av våre arbeidsplikter å utvikle læremidler, ut over det som er nødvendig for vår egen undervisning.

Forskningsresultater skal publiseres. Men institusjonens interesse går ikke lenger enn til at resultatene publiseres i anerkjente tidsskrifter eller andre anerkjente publiseirngskanaler. Universiteter publiserer ikke selv resultatene og har ikke inntekter fra salg av forskningsartikler. Derfor trenger man ikke overdra noen opphavsrett til Universitetet for at forskningen skal nå sitt formål. Dette er også utvalgets vurdering, se sammendrag 1a (s. 5) og avsnitt 5.3 (s. 19-20).

Undervisning er i utgangspunktet noe som skjer der og da i møte med studenter. Man kan ha laget materiale til bruk i undervisningen (“hand outs”, oppgaver,  disposisjoner, presentasjoner m.m.), men det er støttemateriale til undervisningen. Å lage opptak av undervisning for gjenbruk kan heller ikke være en del av våre plikter. Det er ikke nødvendig for undervisningen at institusjonen får rettigheter til våre forelesninger eller annen undervisning. Når utgangspunktet er at vi lager støttemateriell til vår egen undervisning er det heller ikke nødvendig at institusjonen får rettigheter til noe av dette.

Vi kan bruke lærebøker, artikler (gjerne samlet i kompendier) m.m. i vår undervisning, slik vi alltid har gjort. Det må betales vederlag for dette, enten ved at man kjøper eksemplarer eller ved at det betales vederlag for vår egen eksemplarfremstilling gjennom rettighetshaverorganisasjoner som Kopinor m.m. Det er ikke nødvendig å overdra noen opphavsrett til institusjonen for å kunne gjøre bruk av slikt undervisningsmateriale.

Formidling handler om å nå ut gjennom medier, holde foredrag, delta i debatter, osv. Det er ikke nødvendig å overdra noen rettigheter til institusjonen for å oppfylle noen formidlingsplikt.

Min konklusjon så langt er at de ikke er nødvendig å overdra rettigheter til institusjonen for at man skal kunne utføre sine oppgaver som vitenskapelig ansatt. Følgelig er heller ikke noe rettigheter overdratt uten særskilt avtale. Spørsmålet om overdragelse av rettigheter blir dermed et spørsmål om man bør inngå en avtale som overdrar rettigheter ut over det som i utgangspunktet er nødvendig ut fra ansettelsens formål og eventuelt i hvilket omfang rettigheter bør overdras.

I første omgang diskuterer jeg hva som bør kunne være aktuelt i generelle ansettelsesavtaler med vitenskapelig ansatte. Det kan inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor man velger avvikende løsninger. Det kommer jeg tilbake til.

Vitenskapelig ansatte har i liten grad noen økonomiske interesser direkte knyttet til sin opphavsrett. Vanligvis betales det ikke honorar for vitenskapelige artikler. Med noen ytterst få unntak er inntektene lærebøker så små at man bare vil bli deprimert om man forsøkte å beregne timebetalingen for slikt arbeid. Vitenskapelig ansatte er primært opptatt av at det man skriver blir lest, særlig av at de blir lest av andre forskere.

Den enkelte ansatte har derfor normalt ingen interesse av å hindre at hans verk gjøres tilgjengelig gjennom flere kanaler selv om dette skjer uten vederlag. Men man kan ha inngått avtaler med et forlag (inkl. tidsskrifter) som begrenser retten til å gjøre det aktuelle arbeidet tilgjengelig på andre måter. Man har videre interesse i selv å kunne velge publiseringskanal, noe som er en viktig del av den akademiske frihet.

Når man snakker om overdragelse av rettigheter er det også viktig å presisere hva man egentlig mener. Opphavsmannen kan gi en tillatelse uten at man selv gir fra seg noen form for rådighet over verket. Jeg kan tillate at det jeg skriver blir videreformidlet av andre, at det fremstilles eksemplarer til bruk i undervisningen osv, uten at det på noen måte begrenser min egen rådighet over dette. Slike tillatelser omtales gjerne som lisenser. Men selv om jeg beholder min rådighet ubeskåret kan en tilgjengeliggjøring føre til at det i neste omgang blir vanskelig, kanskje umulig å publisere arbeidet i et tidsskrift eller som bok. Utvalget drøfter dette i avsnitt 7.2.2., s. 25-26.

En egentlig overdragelse innebærer at man ikke bare gir andre rett, men at man også gir fra seg egne rettigheter. Har man fullstendig overdratt sine rettigheter da kan man ikke lenger selv råde over sitt verk. Det finnes mange mellomformer mellom en enkel, ikke-eksklusiv lisens og fullstendig overdragelse, men dette går jeg ikke inn på.

I den grad det i det hele tatt vil kunne være aktuelt å diskutere at Universitetene skal få overdratt noen rettigheter til verk skapt av ansatte vil det ikke kunne være mer enn en ikke-eksklusiv lisens til å utnytte verk skapt av ansatte i egen virksomhet. Den enkelte ansatte skal ikke gi fra seg noen rettigheter, men beholde full rådighet over det han selv har skapt.

Tilgjengeliggjøring av artikler i institusjonelle arkiv.

Stadig fler akademiske institusjoner etablerer institusjonelle arkiv hvor man gjør tilgjengelig vitenskapelige publikasjoner fra egne ansatte. Arkivet ved UiO er DUO. Formålet er primært å gjøre tilgjengelig vitenskapelig publikasjoner som allerede er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. (At DUO i (for) stor grad inneholder hovedfags- og masteroppgaver og ikke forskningsartikler, er et problem som ikke er av opphavsrettslig art.) Avtaler med forlag kan være til hinder for at verk gjøres tilgjengelig på denne måten. Men hvis avtaler med tredjeparter ikke er til hinder er det etter min mening vanskelig å se at noen grunn til at en institusjon ikke skal kunne gjøre ansattes publikasjoner tilgjengelig på denne måten. Institusjonen har en selvstendig interesse i å kunne presentere publikasjoner basert på forskning ved institusjonen.

Utvalget mener at den ansatte når som helst skal kunne trekke sitt samtykke tilbake, se. sammendraget 1d og innstillingen s. 33. Jeg ser ikke hva som er poenget med dette. Man går ikke og henter sine verk ut av et bibliotek og det digitalt arkiv må ses på samme måte. (Jeg forutsetter da at det er publiserte arbeider og at tilgjengeliggjøring på denne måten ikke kolliderer med tredjemanns rett.)

At institusjonen ikke skal kunne gjøre endringer i det som er gjort tilgjengelig på denne måten anser jeg som selvsagt. Men generelt blir det etter min vurdring feil å knytte en eventuell endringsadang til publiseringsform.

Doktorhavhandlinger er grunnlaget for tildeling av en grad. De skal forsvares offentlig og skal være offentlig tilgjengelig før disputas. Også ellers kan det være av interesse å kunne vurdere doktoravhandlinger ved en institusjon. Det kan være personer som vurderer å gi seg i kast med et slikt prosjekt og som derfor vil se på hva som i praksis kreves, og det kan være noen som ønsker å gå kritisk gjennom avhandlinger for å vurdere om en institusjon etter deres mening godkjenner underlødige avhandlinger. Min mening er at disse bør være tilgjengelig. Men man bør kunne klausulere eller utsette tilgjengeliggjøring dersom dette kan hindre annen publisering, slik det er påpekt av Det medisinske fakultet i innstillingen s. 16.

Rett til å gjøre endringer

For forskeren er det faglige og vitenskapelige integritet av helt avgjørende betydning. Det kan derfor ikke være aktuelt at institusjonen skal kunne få noen rett til å foreta endringer i ansattes verk.

Undervisningsmateriale bør gjøres tilgjengelig for de dette er ment for i en egnet form. Det vil si at det gjøres tilgjengelig for de studenter som følger undervisningen og i dag vil en egnet form stort sett bety at det gjøre tilgjengelig i digital form. For dette formål bør det være tilstrekkelig at det gjøres tilgjenglig i et lukket læringsstøttesystem.

Det er selvfølgelig ønskelig at materiale som andre kan ha nytte av gjøres tilgjengelig for flest mulig. Et godt fungerende fagmiljø preges av en delingskultur hvor bl.a. undervisningsmateriale utveksles og gjøres tilgjengelig ganske fritt. Men spørsmålet i denne sammenhengen er ikke hvordan et godt fagmiljø bør fungere, men om hvilken rett arbeidsgiver har eller skal ha til å kreve at materialet gjøres tilgjengelig mot den enkelte ansattes vilje. Det kan legges til at dersom man har et dårlig fungerende arbeidsmiljø vil det kunne være å “helle bensin på bålet” om man vil tvinge folk til å gjøre noe de ikke vil. Arbeidsmiljøtiltak er nok her en bedre medisin enn å frata de ansatte deres rettigheter.

“Tradisjonelle” og “digitale verk”

Utvalget skiller mellom “Tradisjonelle faglitterære verk” (kapittel 7) og “Undervisnings- og formidlingsmateriale” (kapittel 8). I den første gruppen faller monografier, lærebøker, vitenskapelige artikler og doktorgradsavhandlinger. Den andre gruppen omfatter power-point-presentasjoner, oppgaver, instruksjonsvideoer, digitale undervisningsopplegg med ulik grad av ”interaktivitet”, utstillingskataloger osv.

Om digitale undervisningsopplegg skriver utvalget i sammedraget 2c (s.6)

“Typisk blir slike undervisningopplegg til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Universitetet bør ha en varig, vederlagsfri og ikke-eksklusiv rett til å utnytte slike opplegg for ”egen” undervisning. Universitetet bør også ha rett til å endre opplegget, likevel slik at opphavsmannen må varsles og gis anledning til å få sitt navn fjernet.”

Dette mener jeg er et feilgrep. Utvalget navgierer her etter bakspeilet når man mener at digitale undervisningsopplegg typisk blir til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Medium og format bør ikke være avgjørende for hvordan rettigheter skal håndteres. Regler på dette området må så langt mulig være medienøytrale. Det er ingen grunn til at en bloggkommentar som denne eller en serie podcast rettighetsmessig skal behandles på en annen måte enn om det hadde vært gjort tilgjengelig på papir. Jeg laget i sin tid en oppgavesamling for faget “Pengekravsrett” som den gang ble gitt ut i bokform. Boken er for lengst utsolgt, og jeg har gjort oppgavene tilgjengelig på nettet. For å gjøre det mer studentvennlig lagt dette inn i en database som er lagt opp slik at man lettere kan finne fram til oppgaver som behandler det tema man er interessert i. Det ville være meningsløst om rettigheter jeg skulle tape de rettighetene jeg hadde til samlingen i bokform da jeg valgte å gjøre det tilgjenglig på nett i en mer studentvennlig form. (Det hører her med i bildet at UiO ikke tilbyr sine ansatte den nødvendige tekniske plattform for å kunne lage selv ganske enkle databasebaserte webløsninger. Så dette ligger på mitt private nettsted, driftet av en kommersiell tjenesteleverandør utenfor UiO og som jeg selv betaler for. Mine podcaster er også produsert og gjort tilgjengelig helt uavhengig av UiO, bl.a. fordi UiO ikke har tilbudt en egnet publiseringsplattform for dette.)

Man kan ikke, som utvalget gjør, legge til grunn at institusjonen vanligvis vil gå inn med ressurser ved utvikling av digitale læremidler. Der UiO faktisk har bidratt med særskilte ressurser, enten det er i form av penger, teknisk bistand eller redusert undervisningspolikt, kan det argumenteres for at UiO også i større grad bør ha rettigheter til det som er skapt. Men dette gjelder uavhengig av hva slags teknologi man velger. Om resultatet er et bokverk eller en digital læringspakke bør være uten betydning.

For alle prosjekter hvor UiO går inn med særlige ressurser bør det inngås særskilt avtale om dette hvor bl.a. rettighetsspørsmålet reguleres. UiO kan ha en interesse av å kunne endre (oppdatere) det som er laget også om den/de som opprinnelig laget dette ikke kan eller vil forestå dette, man kan ha interesse av at dette gjøres tilgjengelig for en videre krets,osv. Det kan også tenkes at UiO kan være interessert i å kommersialisere et slikt verk, og da må man finne en modell for fordeling av inntekter. (Den modell som er utviklet for patenterbare oppfinnelser kan her gi noen utgangspunkter.)

Standardiserte og individuelle undervisningsopplegg

Tilsvarende er det et feilgrep å skille mellom standardiserte og mer individuelle undervisningsopplegg (sammendraget 2b og 2c).

For undervisning vil det i ganske liten grad være spørsmål om rettigheter hvis man holder opptak av forelesninger m.m. utenfor. Hvis man har et manuskript som man holder seg til vil det også kunne være vernet. Men kunnskapen er fri. De som underviser går inn i en tradisjon hvor man bygger på den undervisning man selv har fulgt, på presentasjoner i artikler og bøker, man henter inspirasjon og ideer fra å andres presentasjoner, osv. Man plukker kanskje med seg et godt eksempel som er egnet til å belyse en problemstilling, en god måte å visualisere en problemstilling, osv. Dette kan man gjøre uten å bekymre seg for noens rettigheter.

Når det er et krav at undervisning skal være forskningsbasert, hvilket i alle fall må bety at den som underviser selv har forskningserfaring og bygger på dette, så er det ikke rom for at man skal kunne “holde andres forelesninger”. Det bør innebære at institusjonen, helt uavhengig av det opphavsrettslige, ikke skal kunne gi en persons undervisningsopplegg til en annen.

Enhver som underviser i det samme faget flere semestere på rad vil i noen grad ha et “standardisert” opplegg. Man kan “snu bunken”, sørge for nødvendige oppdateringer, men ellers kjøre reprise fra semesteret før. Hvis det faktisk er mange som har bidratt vil ikke en enkelt ha noen rettigheter til helheten. Men om en lærer har lagt ekstra mye arbeid ned å utvikle et kursopplegg som også andre vil kunne ha interesse av å benytte som utgangspunkt for egne kurs i samme fag, så kan ikke det ekstra arbeidet som man legger ned i dette føre til at man taper det man ellers ville hatt av rettigheter.

Noe annet er det om fakultetet eller instituttet engasjerer en person til å utvikle et undervisningsopplegg som skal kunne benyttes av flere på parallelle kurs, kanskje mot å få et visst fritak for undervisning. Da vil det igjen være rimelig at institusjonen overtar det som måtte være av rettigheter til dette, herunder retten til å vedlikeholde og videreutvikle dette. Men grunnlaget for dette er at det gjøres etter avtale med institusjonen, ikke hva slags materiale det gjelder. Man kan vel si at også uten eksplisitt avtale vil institusjonen overta rettigheter til det som er utivklet på denne måten. Men det bør håndteres ryddig, hvilket vil si at dette bør avtales.

I noen fag finnes det utgitte oppgavesamlinger som kan brukes i undervisning. Mye av dette er laget fordi det er hensiktsmessig å samle oppgaver som flyter i systemet. Den som har samlet oppgavene har ikke nødvendigvis laget dem selv. Noe kan være tidligere eksamensoppgaver som ikke er vernet, osv. Mye av dette vil ikke være vernet, eller den som opprinnelig laget materialet har stilt det til fri disposisjon for fagmiljøet. Da er ikke rettigheter noe problem.

Administrative dokumenter

Når det gjelder administrative dokumenter blir situasjonen en annen. Dette gjelder uansett om dokumentet er utarbeidet av vitenskapelig eller administrativt ansatt presonale. Innstillingen om opphavsrett ved UiO er uten tvil et administrativt dokument, selv om det har vært vitenskapelig ansatte som har stått for utredningen. Som nevnt vil mye av dette være unntatt opphavsrett etter åvl § 9. Men i den grad det er opphavsrettslig vernet må utgangspunktet her være at institusjonen overtar alle rettigheter. UiO må kunne fremstille eksemplar av innstillingen om opphavsrett og gjøre den tilgjengelig på den måten de måtte ønske. Man vil nok ikke kunne endre den uten å gjøre oppmerksom på at man har gjort endringer. Men man må kunne klippe så mye man måtte ønske av innstillingen inn i andre dokumenter hvor dette settes sammen med andre vurderinger, uten at man skal måtte bekymre seg om sitatrett m.m.

Men hvorfor i all verden må de bruke mikrofoner, forsterkere og høytalere? En ting er at det burde være unødvendig å forsøke seg på et lydnivå som nærmer seg en rockekonsert. Hadde det bare fungert ville de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.

Jeg har til gode å være på en klassisk konsert med forsterkning hvor lyden er god. De får det ikke til.  Jeg antar at det er kompleksiteten i lydbildet som de ikke klarer å håndtere. Antageligvis klarer de ikke å håndtere de komplekse overtonene. Det blir en metallisk blikkbokslyd, det blir tørt og hardt med alt for dominerende mellomtoner. Dessuten blir det grøtete.  Dog var det en bonus for en knottofil å bli sittende slik at vi så de som sto for lyd og lys under forestillingen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akustikk. Men Royal Philharmonic Orchestra, Royal Philharmonic Choir og operstjerner fra Covent Garden burde klare å fylle hallen uten å måtte ty til mikrofoner.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på sommerens fantastiske operaforestilling med “La Traviata” i Orange (Frankrike). Dette var utendørs. Det 2000 år gamle teateret rommer 9.000 personer. Her var det ingen forsterkning, men alle hørte utmerket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stemmer møter publikum direkte, uten å ha gått gjennom noen form for elektronikk. Derfor har jeg da også kjøpt billetter til oppsetningen av “Tosca” sommeren 2010. Den magien manglet i Royal Albert Hall.

Men for all del. Det var en flott opplevelse. Jeg kommer tilbake om det skulle klaffe slik at jeg er i London ved en senere anledning hvor dette settes opp.

Det kom selvsagt fler, nå Fredrikstad. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg i første omgang kunne overse dette at 101 skoler er nedlagt under den rød-grønne regjeringen.

Vi kan sikkert legge sykehjem på listen, men der har jeg ikke hentet inn eksempler.

Stortingspartiene lover. Men i alle fall under det nåværende regimet er ansvaret overlatt til kommunen. Kommunene får rammeoverføringer.

Jeg skal ikke her diskutere om man skal ha øremerkede overføringer eller delegere det til kommunene. Men jeg er temmelig lei av politikernes dobbeltkommunikasjon. Enten prioriterer man sentralt, og da må sentrale myndigheter også ha virkemidlene. Ellers overlater man prioriteringen til et desentralt nivå. Men da bør man også har ryggrad nok til å si at regjeringen har gitt fra seg virkemidlene og at deres “prioriteringer” har mer preg av fromme ønsker.

Dette er andre og siste del av en gjennomgang av forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Del 1 er her.

Utgangspunktet er klart: Det hører til opphavmannens enerett etter åvl § 2 å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Dette ligger fast. Jeg er neppe den eneste som har mange hastig nedskrevne og halvferdige blogginnlegg, artikkelutkast osv. Om noen andre skulle få tilgang til dette kunne det tenkes de ville mene noe var interessant og at det derfor bør gjøres tilgjengelig, eller de kan mene at de kan avsløre hvor tåpelige og primitive tanker som kan passere gjennom hodet til denne professoren og vil “få fram sannheten”. Det er jeg og ingen andre som skal kunne avgjøre om noe av det jeg skriver skal publiseres, og i så fall på hvilken måte.

Opphavsmannen står helt fritt til å avgjøre om det skal gis samtykke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “saklig grunn” for å nekte, at nektelsen “ikke må virke urimelig” eller noe lignende. Vil man ikke gi samtykke må man akseptere det, uansett hvor usaklig grunn opphavsmannen eller andre rettighetshavere måtte ha. Gudmund Vindland sier at arven etter Jens Bjørneboe “fovaltes på en så håpløs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpenhet. Det virker som de [Jens Bjørneboes døtre] vil ha dette under teppet og gjemme det“. Det må Gudmund Vindland gjerne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uansett Jens Bjørneboes døtre som nå har disse rettighetene og bestemmer om de aktuelle brevene skal offentliggjøres eller ikke.

Spørsmålet er om det finnes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten kan modifisere dette utgangspunktet. Det må da være en situasjon hvor den innskrenkning i ytringsfriheten som opphavsretten kan representere ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, og at at inngrepet ikke er “necessary in a democratic society”.

Det blir et spørsmål om det er så viktig å kunne dokumentere sine ytringer at dette rettferdiggjør at man gjør dokumentasjonen tilgjengelig selv om det krenker opphavsretten. Et vilkår må være at man ikke kan få fram synspunktene på en tilfredsstillende måte uten at noe gjengis i strid med opphavsretten. I den svenske høyesterettsdommen NJA 1985 s. 893 sies det slik:

“Det kan nämligen konstateras att det i målet inte rör sig om ett fall där intresset av yttrandefrihet står i sådan bjärt motsättning till skyddet för upphovsrätten som det då måste vara fråga om. Härvidlag räcker det att påpeka att intresset av att ge allmänheten en korrekt information och att bidra till att föra teaterdebatten vidare till största delen – om än inte på alldeles idealiskt sätt – hade kunnat fyllas genom ett referat av idéer och faktauppgifter i manifestet som inte inkräktade på Peter O:s ensamrätt till verket.”

Som nevnt i del 1 kan vi i praksis utelukke dokumenter fra det offentlige, da disse åvl § 9 uansett ikke er opphavsrettslig vernet. Dermed vil dokumentasjon om statlig og kommunal myndighetsutøvelse i liten eller ingen grad være berørt av opphavsrett.

Politiske aktører og andre folk i sentrale posisjoner i det offentlige kan ha sine private nedtegnelser som ikke vil kunne regnes som det offentliges dokumenter. Dette spørsmålet kom på spissen i den engelske saken Ashdown vs Telegraph Group. Daily Telegraph trykket Paddy Ashdowns (lederen av liberaldemokratene) private nedtegnelser fra et hemmelig møte med Labours leder Tony Blair. Det heter i premiss 82:

“There may in law have been justification for the publication of the confidential information that was contained in the minute. (…) We do not, however, consider that it is arguable that there was any justification for the extent of the reproduction of Mr Ashdown’s own words. It appears to us that the minute was deliberately filleted in order to extract colourful passages that were most likely to add flavour to the article and thus to appeal to the readership of the newspaper. Mr Ashdown’s work product was deployed in the way that it was for reasons that were essentially journalistic in furtherance of the commercial interests of the Telegraph Group. We do not consider it arguable that Article 10 requires that the Group should be able to profit from this use of Mr Ashdown’s copyright without paying compensation.”

Vi kan merke oss at retten her la vekt på at hensikten først og fremst var å gi en fargerik fremstilling i kommersiell interesse.

Vi ser til tider at den som anklages for uakseptabel adferd eller virksomhet benekter dette og samtidig holder tilbake informasjon som kunne ha kastet lys over saken. Hvis dette er en sak av stor samfunnsmessig betydning bør det kunne legitimere en offentliggjøring.

Jeg mener at NRK Brennpunkts sak om Trafigura og Vest Tank i Sløvåg illustrerer dette.  Trafigura-topp Claude Dauphin hevdet i et vitneavhør at han ikke hadde kjennskap til det giftige avfallet som endte i landet [Elfenbenskysten].  NRK offentliggjorde intern e-postkorrespondanse som viste at dette ikke var sant.

NRK offentliggjorde også en rapport, omtalt som Minton-rapporten, som viste at Trafigura uttalte seg mot bedre vitende. NRK skriver:

“Trafigura har siden 2006 omtalt avfallet sitt som vaskevann, og hevdet at det ikke var ulovlig å rense svovelholdig bensin slik de gjorde. Dokumentene viste imidlertid at Trafigura var kjent med at rensing av bensin var ulovlig i EU, og de var også kjent med at avfallet etter rensingen var giftig avfall.”

Både offentliggjøring av e-postkorrespondanse og Minton-rapporten kan være i strid med opphavsretten (for e-postkorrespondanse er det også et spørsmål om den har verkshøyde). Men det er ikke de hensyn som opphavsretten er ment å skulle verne som begrunner at Trafigura motsetter seg offentliggjøring. Det er for å hindre at kompromitterende opplysninger kommer fram, ikke for å verne skapende innsats.

Min vurdering er at hensynet til å få fram og dokumentere sannheten her må gå foran opphavsretten. Jeg kan legge til at dette må gjelde også om noen skulle mene at NRK Brennpunkt ikke har klart å dokumentere sannheten, så lenge de har gjort en forsvarlig journalistisk innsats for å dokumentere dette.

Scientologikirken er beryktet for mye, bl.a. for hvordan de (mis)bruker opphavsrett for å hindre tilgang til sine skrifter. Et illustrerende eksempel finnes på Wikileaks. Det litt ironiske i at Scientologikirken ved å påstå at det er en opphavsrettskrenkelse bekrefter at dokumentet er autentisk. Fra Norden er sakene mot Zenon Panoussis i Sverige kjente eksempler. I disse sakene, der Scientologikirken har fått medhold, mener jeg at opphavsretten har fått et for sterkt gjennomslag i forhold til ytringsfriheten.

Det er grunn til å stoppe opp litt her. Både Trafigura og Scientologikirken forsøker å stoppe publisering for å unngå kritisk søkelys på sin egen virsomhet. Det kan ikke sies å være noen beskyttelsesverdige motiver.

En annen svensk høyesterettsdom, NJA  1985 s. 893 gjaldt en sak hvor Göteborgsposten hadde trykket et manifest fra ansatte ved Göteborgs stadtsteater. I saken uttaler retten:

“Yttrandefriheten och dess spegelbild, informationsfriheten, har i den svenska rättsordningen en hög dignitet, något som främst har kommit till uttryck i regeringsformen och tryckfrihetsförordningen. Här förtjänar framhållas att grundlagstiftaren i 2 kap 13 § regeringsformen betonar vikten av vidaste möjliga yttrandefrihet och informationsfrihet i bl a politiska och kulturella angelägenheter. Bestämmelsen riktar sig visserligen endast till normgivaren men är ändå belysande i detta sammanhang. Skäl kan följaktligen anföras för att upphovsrätten i ett fall som det aktuella får vika till förmån för yttrandefrihetens intresse. Frågan blir då om och i vad mån undantag från de formellt tillämpliga reglerna i upphovsrättslagen kan göras i domstolspraxis.”

Men heller ikke i denne saken fikk ytringsfriheten gjennomslag foran opphavsretten.

Hvis innholdet i det som man ønsker å offentliggjøre er av en art som rettsordenen beskytter, da skal det i alle fall mye mer til før man eventuelt kan forsvare et opphavsrettsbrudd i ytringsfrihetens navn. Jens Bjørneboes kjærlighetsbrev til sin homofile elsker er langt inne på området for privatlivets fred.  At Jens Bjørneboe var bifil er ingen hemmelighet. Men det er ikke av stor interesse for samfunnet å få dette utdypet gjennom hans egne ord i private brev. Her må Gudmund Vindland akseptere rettighetshavernes beslutning, uansett hvor dårlig han liker den. Det får legges til at Gudmund Vindland har akseptert denne beslutningen. Han har ikke gitt dette ut, men uttrykker sin misnøye og frustrasjon over at dette har hindret ham i å gi ut et manuskript han har hatt liggende i tre år.

Hvis opplysningene er taushetsbelagt er det vanskelig å si at det kan være et misbruk av opphavsretten om denne påberopes for å hindre publisering. Jeg understreker at dette gjelder lovbestemt taushetsplikt. Om man har gitt et taushetsløfte uten at det er noen lovpålagt taushetsplikt må det vurderes konkret. Det er nok ikke uvanlig at man har lovet taushet nettopp for å hindre at klanderverdige eller ulovlige forhold blir kjent.

Det er imidlertid ikke sammenfall mellom en opphavsrettslig og en taushetsrettslig vurdering. En eventuell taushetsplikt knytter seg til opplysningene, altså innholdet. Opphavsretten verner presentasjonen uten å verne innholdet. Om man tar utgangspunkt i en typisk pressesituasjon vil det dessuten typisk være kilden som står for taushetsbruddet, mens det er vedkommende presseorgan som står for et eventuelt opphavsrettsbrudd. Det er dessuten ikke helt uvanlig at taushetsplikt påberopes for å beskytte seg selv og hindre innysn i eget forhold, mer enn for å beskytte den hvis interesser taushetsplikten er ment å skulle beskytte. En advokat eller lege har taushetsplikt av hensyn til sin klient eller pasient, ikke for å hindre kritisk innsyn i vedkommendes egen virksomhet. Man kan ikke utelukke at både taushetsplikt og opphavsrett påberopes på en måte som kan betegnes som misbruk. Det kan derfor ikke sies at det alltid vil være legitimt å påberope opphavsrett som en ekstra beskyttelse i tillegg til taushetsplikt. Men man skal nok ha sterke grunner for å kunne forsvare et opphavsrettsbrudd i et slikt tilfelle.

Det finnes også eksempler på at man erverver opphavsrett i den hensikt å stanse distribusjon.  Programmet Cyber Patrol er et sensurprogram , eller et program for “foreldrekontroll” om man vil bruke litt penere ord. Programmet leveres av et datterselskap av leketøyprodusenten Mattel (kanskje mest kjent for Barbie). I 2000 publiserte Eddy Jansson og  en rapport om hvordan de hadde dekryptert svartelisten i Cyber Patrol. De fant at programmet også blokkerte nettseder med “upassende” politisk innhold, og at blokkeringen gikk langt ut over hva som med rimelighet kunne forsvares ut fra formålet om å beskytte barn mot pornografi og annen styggedom på nettet. De har også blokkert nettsteder som kritiserer dette programmet. Sensur er nok langt mer dekkende enn “foreldrekontroll” i dette tilfellet. Eddy Jansson og Matthew Skala laget også programmet CPHack, som kunne brukes til å dekryptere svartelisten. De ble saksøkt. Saken ble senere forlikt, og den sentrale delen av forliket var at Eddy Jansson og Matthew Skala overdro opphavsretten til rapporten og programmet til Mattel. Ved at Mattel fikk rettighetene kunne de på opphavsrettslig grunnlag forfølge alle som distribuerte dette. Man sikret seg opphavsrett for å hindre distribusjon av kompromitterende informasjon.

For noen år siden ble Catherine Bosley revet litt for mye med under et ferieopphold i Florida.  Hun meldte seg på en “wet T-shirt” konkurranse. Det hele utviklet seg til et strippeshow, og uheldigvis for Chatrine Bosley ble det tatt mange bilder og hele seansen ble videofilmet. Dette havnet på internett. Chatrine Bosley hadde arbeidet som nyhetsanker på en lokal TV-stasjon i Ohio. Hun følte seg tvunget til å gå fra den stillingen da bildene og videoen ble kjent på nettet. På sitt nettsted (ikke lenger tilgjengelig) skrev hun bl.a. dette om sin kamp for å få fjernet bildene:

“He also gave us copyright ownership to the pictures so we could control it ourselves. (…) Now we own the copyrights to the video too. So, again, we have control of that as well with the law behind us.”

Man kan forstå Chatrine Bosleys fortvilelse, og dessverre for henne har heller ikke hun klart å fjerne alle bildene fra nettet. Men det interessante i vår sammenheng var at det å sikre seg opphavsretten var en del av strategien for å hindre (videre) spredning av disse bildene. Jeg må legge til at jeg har langt mer sympati med henne enn med Mattel.

At man helt enkelt mener at et verk bør være tilgjengelig for verden uten at man selv setter det inn i en sammenheng som eventuelt kan forsvare et opphavsbrudd, kan ikke være tilstrekkelig. Jeg mener derfor det var riktige avgjørelser at utgivelse av Adolf Hitlers “Men Kampf” uten  samtykke fra rettighetshaver til originalen (svensk HD-sak NJA 1998 s. 838, delstaten Bayern har rettighetene) og oversettere (norsk sak Borgarting lagmannsrett LB-2003-3138). I den svenske saken uttaler Högsta domstolen:

“Även om ett något ökat utrymme sålunda kan finnas för att låta intresset av yttrandefrihet få medföra att ansvar för upphovsrättsintrång inte skall ådömas, kan det dock inte anses att Karl-Erik Hägglund på grund härav skall gå fri från ansvar för att ha gett ut Mein Kampf. Att det kan vara svårt att få tag i exemplar av detta verk av historiskt intresse är alltså inte, som Karl-Erik Hägglund hävdat, tillräckligt för att åtalet skall ogillas.”

Det bør vel være undøvendig å si at å gjøre andres verk gratis tilgjengelig gjennom såkalte fildelingsnettverk ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre.

Sitatrett

I forhold til ytringsfrihet er problemet at man bare kan sitere offentliggjorte verk. Men det er akseptert at man i særskilte tilfeller kan sitere fra ikke offenliggjorte verk (se Ole Andreas Rognstad: Opphavsrett s. 71).

Men er verket først offentliggjort er det vanskelig å se at sitatrettens grenser vil være noe problem i forhold til ytringsfriheten. Man kan etter åvl § 22 sitere “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Hvis det å nekte sitatet i det konkrte tilfellet ikke “lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse” er det nærmest utenkelig at det ikke er “i samsvar med god skikk” eller går ut over det som formålet betinger.

Bruk av bilder

Kunstverk og fotografiske verk kan i medhold av åvl § 23 fritt gjengis “i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter”. Fotografi kan etter bestemmelsens annet ledd mot betaling gjengis i “kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter”. Bestemmelsen reiser en rekke tolkingsproblemer som jeg ikke skal gå inn på i denne sammenhengen. Men det er i alle fall åpning for å bruke bilder uten at det må innhentes samtykke. Bildet må på en eller annen måte være tema for fremstillingen. Man kan ikke etter denne bestemmelsen bruke bilder som pynt eller blikkfang uten at det behandles i teksten.

I en sak gjengitt i RG 2001 s. 1151 hadde et PR-byrå brukt et fotografi uten fotografens samtykke i en kampanje mot kirkens holdning til homofili. Oslo byrett fant at selv om fotografiet var egnet til å illustrere holdningene kunne ikke det gå foran fotografens rettigheter.

En variant av samme problemstilling knyttet seg til  Bodil Stenseths biografi “Pakten: Munch – en familiehistorie”. Edvard Munchs arvinger reagerte mot noe av innholdet i boken og nektet forfatteren og forlaget å bruke noen av Edvard Munchs bilder i biografien. Trykkingen av boken måtte derfor stanses og utgivelsen ble utsatt. At biografien måtte utgis uten bildene gjorde kanskje boken litt mindre leservennlig, men det er ikke noe alvorlig problem i forhold til ytringsfriheten.

Sanksjoner

En annen tilnærming til problemet er å holde fast ved at tilgjengeliggjøring av et verk er en opphavsrettskrenkelse, men at det ikke iverksettes sanksjoner. Man kan avstå fra straff men opprettholde erstatning, eller avstå fra begge deler.

Selv om man i prinsippet ikke frafaller sanksjoner er straff neppe aktuelt i et tilfelle hvor man har hatt gode grunner til å gjengi verket og det ikke har gått ut over de interesser opphavsretten er ment å skulle verne. Det kan også legges til at når politiet i praksis henlegger alle saker om mer alvorlige opphavsrettsbrudd enn dette, da er risikoen for straffeforfølgelse liten. Erstatning skal dekke det økonomiske tap som opphavsrettskrenkelsen medfører. At man kan lide tap fordi uheldige forhold blir kjent så står ikke det i årsakssammenheng med selve opphavsrettsbruddet. Et erstatningsansvar vil derfor heller ikke være særlig aktuelt, i alle fall ikke erstatning av noe omfang.

Ytringsfriheten  kan deles i tre hovedelementer:

• Meddelelsesfriheten  - den klassiske ytringfriheten.
• Informasjonsfriheten – friheten til å skaffe seg informasjon.
• Taushetsretten – retten til ikke å ytre seg.

Ytringsfrihetskommisjonen tar også med informasjonskrav og krav til infrastruktur. Informasjonskrav kan ha en grense mot opphavsrett. Men kommisjonen drøfter dette bare i relasjon til dokumenter fra offentlige myndigheter. Disse dokumentene vil være unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på dette i denne sammenhengen. Infrastrukturkravet berører ikke opphavsretten.

Opphavsretten gir opphavsmannen bl.a. en enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Man kan si at opphavsretten gir enerett til visse ytringer. Her er det tilsynelatende klare motsetninger.

Men ytringsfriheten verner først og fremst retten til å uttrykke seg og det er for så vidt innholdet i det som uttrykkes. Opphavsretten verner måten man uttrykker seg på, altså den konkrete form man gir sitt uttrykk. Andre står fritt til å uttrykke det samme om de bare gjør det på sin måte. Skal man uttrykke egne og selvstendige tanker og meninger, da bør man også kunne klare å uttrykke dem i en selvstendig form. Men man må nyansere begge utgangspunktene.

Opphavsretten kan brukes, og blir av og til bruk for å hindre tilgang til informasjon og kommer således i konflikt med informasjonsfriheten. Relativt ferske eksempler er NRK Brennpunkts offentliggjøring av den såkalte Minton-rapporten fra Trafigura-saken. Et annet eksempel er at Jens Bjørneboes arvinger (som i kraft av dette har opphavsrett til hans verker) nekter forfatteren Gudmund Vindland å trykke brev han har mottatt fra Jens Bjørneboe.

Det er ikke ofte slike saker settes på spissen. Noen ganger vil trussel om søksmål bringe den annen part til taushet uten at forholdet blir prøvet rettslig. Velger man å ignorere trusler er den som ønsker hemmelighold lite tjent med å gi forholdet ytterligere publisitet ved faktisk å gå til søksmål. Det er derfor ikke lett å dokumentere omfanget av dette.

Meddelelsesfriheten og informasjonsfriheten har kommet til uttrykk på denne måten i Grl § 100, annet ledd:

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Videre Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10, første ledd:

1. Everyone has the right to freedom of expression. This right shall include freedom to hold opinions and to receive and impart information and ideas without interference by public authority and regardless of frontiers.

Annet ledd inneholder noen begrensninger, og i praksis er det begrensningene striden gjerne står om:

2. The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.

Vi kan konstatere at ytringsfriheten ikke er absolutt. Videre at de formelle kravene om at begrensninger skal være bestemt i lov er oppfylt for så vidt gjelder opphavsrett.

Også opphavsretten har et menneskerettslig vern. I The Universal Declaration of Human Rights heter det i  art 27, annet ledd:

(2) Everyone has the right to the protection of the moral and material interests resulting from any scientific, literary or artistic production of which he is the author.

I Protocol to the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms of 4 November 1950 art 1 første ledd heter det:

Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.

Det kan argumenteres for at “possessions” også omfatter opphavsrett og andre immaterielle rettigheter.

The Universal Declaration of Human Rights er, i motsetning til de øvrige bestemmelser som er nevnt, ikke med blant de konvensjoner som i medhold av menneskerettsloven § 2 er gjort til norsk lov. Den er derfor ikke bindende slik de andre konvensjonsbestemmelsene er.

Ytringsfrihetskommisjonen la til grunn at en avveining mellom ytringsfrihet og opphavsrett må tilsvare vurderingen av andre begrensninger i ytringsfriheten, altså at man må vurdere i hviken grad de er “necessary in a democratic society”. De skriver i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.4.3:

“Kommisjonen legger til grunn at begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til andres opphavsrettigheter – på samme måte som andre begrensninger – må oppfylle kriteriet om å la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. forslaget til Grl. § 100, 2. ledd. Begrensningene må heller ikke være av en slik art at frimodige ytringer om offentlige spørsmål ikke blir tillatt, jf. § 100, 3. ledd. Det skulle tilsi at opphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk støtte både i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet.

Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning. I den konkrete sak kan det være en krevende oppgave å avklare om striden står om ytringsfrihet eller økonomiske interesser.

Det er ingen entydig tradisjon i norsk rett for å oppfatte ytringsfriheten som en legitim begrensing i opphavsretten. Generelt synes forholdet til ytringsfrihet å være utelatt i teoretiske framstillinger av norsk opphavsrett. Vi antar derfor at vårt forslag til ny Grl. § 100 – som i konkrete saker kan føre til at opphavsrettens rekkevidde vil måtte avgrenses av hensyn til lex superior-prinsippet – gir en viss endring i rettstilstanden.”

Kommisjonen presiserer ikke nærmere hvilke endringer dette måtte føre til i opphavsretten og foreslo heller ingen endringer. Det er derfor ikke klart hvilke endringer i opphavsretten kommisjonen mente ville følge av en endring av Grunnloven.

Opphavsretten inneholder en del bestemmelser som også skal ivareta ytrings- og informasjonsfrihet. Men innledningsvis kan det være grunn til å minne om at retten til taushet for så vidt støtter opp under utgangspunktet i åvl § 2 om at opphavsmannen har enerett til å gjøre sine egne ytringer tilgjengelig for allmennheten.

Det kan ikke understrekes ofte nok at opphavsretten verner for og presentasjon, ikke innhold. Fakta er fri, ideer er fri, meninger er fri, tanker er fri, osv. Opphavsretten er ikke til hinder for at man meddeler seg så lenge man ytrer seg med egne ord eller i egen form på annen måte. Det er først når man på en eller annen måte vil gjøre andres ytringer tilgjengelig for allmennheten at opphavsretten kommer inn.

Offentlige dokumenter er unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9. Dette er en viktig bestemmelse for ytringsfrihet og demokrati, ikke minst i forhold til Grl § 100 tredje ledd, første punktum:

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Offentlige myndigheter kan ikke påberope seg opphavsrett eller andre rettigheter som følger av åndsverksloven som grunnlag for å hindre tilgjengeliggjøring og distribusjon.

En annen viktig bestemmelse er sitatretten i åvl § 22. Men denne har den begrensning at den kun gir rett til å sitere fra offentliggjort verk. I opphavsrettslig forstand er et verk offentliggjort bare dersom det har blitt gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke, se åvl § 8. Dette betyr at Thomas Rathsacks bok “Jæger” ikke er offentliggjort i opphavsrettslig forstand, selv om den danske avisen Politiken trykket hele boken som vedlegg til avisen. Forfatteren hadde ikke gitt samtykke til at boken ble gjort tilgjengelig på den måten. Fogedretten avviste kravet om å stanse boken fordi en eventuell skade var skjedd når boken var spredt på nettet og altså slik sett offentliggjort, mens opphavsretten stiller det tilleggskrav at offentliggjøringen må ha skjedd med opphavsmannens samtykke. Åvl § 22 gir derfor ikke tillatelse til å sitere fra denne boken.

Kunstverk og fotografier kan gjengis i medhold av åvl §§ 23 til 24. §§ 26 til 28 gir rett til å gjengi fra offentlige forhandlinger, understreker at opphavsrett ikke er til hinder for dokumentinnsyn og at verk brukes i forbindelse med etterlysing, etterforskning og som bevis, samt gir en utvidet sitatrett i slike tilfeller.

Spørsmålet om forholdet mellom ytringsfrihet og opphavsrett kommer først på spissen når noen vil gjengi et verk ut over det opphavsretten tillater. Det vil særlig være spørmål om og eventuelt når man kan gjøre tilgjengelig et verk som ikke er offentliggjort, eventuelt sitere fra dette.

Dette vil bli behandlet nærmere i neste del.

Hadde det bare vært et enkeltstående tilfelle. Men det er det ikke. Tidligere i år kunne vi lese om at prosjektet med nytt nødnett kan havarere. Politi, brannvesen og redningstjeneste sliter med gammelt nett.

Ett felles nødnummer? Ikke i Norge. Norge er 12 år forsinket i planene om å anskaffe nye redningshelikoptre, slik at de vi nå har må fly til de er 50 år gamle. Man skal “kvalitetssikre” prosessen, og er åpenbart mindre interessert i å kvalitetssikre resultatet. Kanskje kvalitetssikrer man fortsatt politiets telefaks?

Oslo skulle hatt et nytt billettsystem for kollektivtransport i 2005, Flexus. Nå har man omsider begynt en innføring av systemet, 4-5 år og en god del 100 millioner etter planen. Hva som har gått galt, vet jeg ikke. Men andre steder har hatt slike systemer i årevis. Hvis det er vanskeligere å få et billettsystem til å fungere i Oslo enn det er i London eller Paris, da må ha laget et ganske håpløst transportsystem i utgangspunktet.

Når det gjelder jernbane er Norge et u-land, om  man skal tro konserndirektør for NSB persontog, Stein Nilsen. Det er ingen grunn til ikke å være enig. Man kan meg god grunn si at Norge i alt for stor grad har prioritert vei foran jernbane. Men da burde vi i det minste hatt gode veier. Det har vi ikke.

Norge bruker mest i verden på skole. Ingen har færre elever pr lærer. Likevel scorer vi dårlig. Tilsvarende er Norge på andre plass i utgifter til helsevesenet, sammen med Sveits. Vi burde hatt verdens beste skole og helsevesen. Hvis vi ikke har det så er ikke problemet mangel på ressurser, men hvordan vi utnytter ressursene.

Listen kunne vært gjort mye lenger. Men jeg skal stoppe her. Det vi så alt for ofte ser at Norge bruker masse ressurser uten å få resultater. Vi må være noe nær verdensmestre i ikke å få det til.

Jeg har ingen problemer med å forstå at Telenor ikke vil ha rollen som dommer. Det er ikke Telenor eller andre tilsvarende tjenesteytere som skal vurdere om innholdet på et nettsted er lovlig eller ikke. Men det skal de heller ikke gjøre.  Ehandelsloven § 16 sier helt klart at en tjenesteleverandør som Telenor ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i det som formidles, og det følger av § 19 at de ikke har noen plikt til å følge med i hva som formidles. Når de ikke kan holdes ansvarlig for det som formidles er det også ganske åpenbart at de ikke kan holdes ansvarlig for ikke å blokkere trafikken.

Man kan sammenligne denne saken med håndtering av barneporno. Telenor har i samarbeid med KRIPOS etablert et barnepornofilter.  Om dette skriver Telenor:

“Telenor og KRIPOS har utformet et internettfilter mot overgrepsbilder og bilder som seksualiserer barn. Filteret hindrer tilgang til internettsider som viser seksuelle overgrep mot barn. Telenor står ansvarlig for den tekniske løsningen, og filteret holdes oppdatert i samarbeid med KRIPOS.”

Det er ikke klart, i alle fall ikke for meg, hvor terskelen ligger for å stenge et nettsted. Det er nok mange bilder som kan sies å seksualisere barn, i alle fall for de som ser bildet gjennom “de rette” brillene. Jeg tviler på at Blind Faith i dag ville ha valgt det samme coveret på deres album som de gjorde, men Amazon blir vel ikke filtrert ut selv om de viser coveret.

Filterets virkemåte beskrives slik:

“Filteret gjelder for alle Telenors internettkunder, både via oppringt forbindelse, bredbånd og fiber. Filteret ligger sentralt hos Telenor, og ikke lokalt på din datamaskin. Tjenesten fungerer slik at dersom en telenorkunde forsøker å åpne en side med barnepornografisk innhold, kommer det opp en sperreside med informasjon om filteret, samt en lenke til KRIPOS. KRIPOS har til nå registrert flere hundre nettsteder med ulovlig barnepornografi.”

Det er vanskelig å se noen prinsipiell forskjell mellom å stenge tilgang til et nettsted som formidler barneporno og et som formidler materiale som krenker andres opphavsrett. Man kan gjerne mene at det ene forhold er mer alvorlig enn det andre, men det prinsipielle endres ikke. Rent teknisk kan det ikke være noe vanskeligere å stenge tilgang til Pirate Bay enn til et nettsted med barneporno. Ehandelsloven § 16 er ikke begrenset til en bestemt type innhold. Telenor er ikke mer ansvarlig om de formidler barneporno enn om de formidler opphavsrettskrenkende materiale. I den grad den rettsstridsvurderingen som retten bygger på (men knapt nok begrunner) i kjennelsen s. 8 holder i forhold til opphavsrettsbrudd, så må den også holde i forhold til barneporno for så vidt gjelder Telenors medvirkning.

Telenor avgjør ikke hvilke nettsteder som deres barnepornofilter filtrerer bort, skjønt de avviser det ikke helt. Det står om dette under overskriften “Særlige forhold“:

“Telenor skal ikke utøve noen form for generell overvåking eller domstolslignende oppgaver. Vi skal ikke vurdere lovligheten av innhold som formidles av andre, utover det som følger av gjeldende rettsaktsomhetskrav. Telenor vil likevel utvise en proaktiv holdning i spesielle tilfeller overfor innhold som formidles. For eksempel ved spredning av innhold av typen barnepornografi.”

Det er ikke akkurat prinsippfast om Telenor insisterer på at én type ulovlig innhold skal kunne formidles uhindret, samtidig som de samarbeider om å filtrere ut og sågar opptrer “proaktivt” i forhold til en annen type ulovlig innhold. Skulle Telenor ha vært en prinsipiell forsvarer av nettets frihet måtte de ha forsvart barnepornografer på linje med opphavsrettspirater.

For barnepornofilteret er ansvaret for vurdering av innholdet overlatt til en instans utenfor Telenor, i det tilfellet til KRIPOS. En tilsvarende ordning er ikke etablert for opphavsrettskrenkelser.

Hvis Telenor inntar den samme prinsipielle holdning til opphavsrettskrenkelser som til barneporno, da burde man ha stoppet ved å kreve at de selv ikke skal måtte vurdere det innhold som formidles. De skulle da  ikke ha noen interesse i å motsette seg rent generelt at man stenger tilgang til visse nettsteder som driver ulovlig.

Prosessuelt er dette pr i dag vrient.  Det finnes ikke noe organ som kan håndtere opphavsrettskrenkelser slik KRIPOS håndterer barnepornografi. Hvis noen vil blokkere et nettsted som står for meget omfattende opphavsrettskrenkelser har man ikke annet valg enn å fremme krav mot Telenor gjennom midlertidig forføyning, slik rettighetshavere gjorde i denne saken. Dermed blir Telenor motpart og vil selvfølgelig forsvare seg. Men den egentlige motparten i denne saken er Pirate Bay, ikke Telenor. Det er Pirate Bay som eventuelt vil tape trafikk og dermed reklameinntekter.

Det er ikke noen større grunn til å forsvare musikkpiratene enn det er til å forsvare barnepornografene. Men Telenor har tydeligvis ikke noe ønske om å stå opp for fri tilgang til barnepornografi, slik de står opp for fri tilgang til piratdistribuert musikk og film. Mye av forklaringen ligger antageligvis i det prosessuelle. Om en institusjon uavhengig av Telenor skulle konkludere med at et piratnettsted bør stenges, da er det ingen grunn til at Telenor skal ha noen større betenkeligheter med å stenge det enn med å stenge barneporno. Det er ikke noen grunn til at ikke Telenor skulle kunne samarbeide med rettighetshavere og andre om å begrense pirattrafikken på nettet, forutsatt at det er et betryggende system og Telenor ikke selv må vurdere innholdet. Men dette får man ikke til om Telenor og rettighetshaverne er henvist til å møtes i en rettssal.

Men at det i dag ikke finnes andre muligheter er ikke noe argument for at domstolen ikke skal avgjøre slike saker. Det er domstolenes forbannede plikt å ta stilling til rettslige tvister som blir forelagt dem, uansett hvor vanskelige de måtte være og uansett om retten måtte mene at de ikke der den rette til å treffe avgjørelsen. Vi har fått en rekke tvisteløsningsorganer for forbrukersaker fordi domstolene er lite egnet for å håndtere slike saker. Men det betyr ikke at saker ikke kan bringes inn for domstolene, og det var heller ikke noen grunn til ikke å avgjøre saker som ble brakt inn for domstolene før de alternative tvisteløsningsorganene ble etablert. Jeg mener at Asker og Bærum tingrett løp fra sitt ansvar når de brukte dette som en del av begrunnelsen for ikke å blokkere Pirate Bay.

Nettkontroll, kall det gjerne nettsensur, er problematisk. Men løsningen er ikke å legge seg helt flat og la alle krenkelser passere, noe man da også har valgt ikke å gjøre for så vidt gjelder barnepornografi. Man må ikke smyge politisk eller religiøs sensur inn bakveien. Det må ikke være et system hvor operatører blokkerer “for sikkerhets skyld”. Terskelen må være høy. Tvil må komme nettet til gode. I den analoge vernden stenger man ikke en avis eller et forlag om de skulle komme til å servere en ærekrenkelse, en rasistisk ytring eller krenke noens opphavsrett. Tilsvarende må gjelde på nettet. Det må bare være ved klare og omfattende lovbrudd at dette bør kunne være aktuelt.

Jeg har ikke noen ferdig løsning. Men et system bør i første omgang være rimelig raskt og enkelt. Det må være mulig for kontradiksjon helt fra første instans, slik at ikke noe nettsted skal risikere å bli utestengt uten å kunne forsvare seg. I dag er situasjonen slik at rettighetshaverne kan mobilisere ganske store ressurser for å begrunne et krav om at et nettsted skal stenges. Før et eventuelt vedtak treffes bør det kanskje oppnevens en “forsvarer” for nettstedet, slik at man ikke blir helt overkjørt av rettighetshaverne.

Men det må også kunne “avsies uteblivelsesdom” dersom nettstedet ikke svarer eller det ikke er mulig å finne fram til de som er ansvarlig. (Det synes f.eks. ikke å være noen som i dag vil stå ansvarlig for Pirate Bay. Det drives av en stiftelse på Seychellene, en organisasjonsmodell som er velkjent for de som vil unndra penger fra skattemyndigheter, Økokrim og tilsvarende.) En avgjørelse må kunne bringes inn for det vanlige rettssystemet, om nødvendig til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.  Men inntil et system er på plass vil man være henvist til å bruke de allminnelige domstoler.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings- og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons- og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings- og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons- og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. “

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70-71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

Jeg er ikke veldig overrasket over resultatet. Jeg synes ikke det er særlig tvilsomt at Telenor medvirker til tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale når de formidler trafikk fra Pirate Bay. Telenor vet også utmerket godt at de gjør dette. Skyldkravet i åvl § 54 (forsett eller uaktsomhet) bør derfor være oppfylt.

Ehandelsloven § 16 avskjærer ethvert ansvar. Selv om en teleoperatør med helt åpne øyne formidler ulovlig innhold så kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for dette.

På den annen side sier ehandelsloven § 20 at bl.a. § ikke er til hinder for at “en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Så selv om Telenor ikke kan holdes ansvarlig for medvirning, så kan de pålegges å bringe et ulovlige forhold, altså sin medvirkning, til opphør.

Det er ikke avgjørende for et eventuelt pålegg om å stanse en virksomhet at man kan holde noen identifiserte personer ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Det må være tilstrekkelige å kunne konstatere at virksomheten er ulovlig, uten at man nødvendigvis vet hvem som står for ulovlighetene eller kan påvise tilstrekkelige grad av skyld til at disse kan dømmes for dette. Man må kunne pålegges å stanse formidling av ulovlig virksomhet selv om denne er anonym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virksomhet innebærer omfattende krenkelser av andres opphavsrett.

I Infosoc-direktivet er et en bestemmelse i art. 8.3 som lyder:

“Member States shall ensure that rightholders are in a position to apply for an injunction against intermediaries whose services are used by a third party to infringe a copyright or related right.”

Det er vanskelig å se at de musikkbransjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestemmelsen. I de norske forarbeidene til lovendringene i 2005, da dette direktivet ble implementert i norsk lov, dette spørsmålet så langt jeg kan se ikke drøftet.

Generelt skal man være svært varsom med å pålegge en aktør som Telenor et selvstendig ansvar for å vurdere om et innhold er ulovlig eller ikke. Man kan da lett ende med en problematisk selvsensur hvor aktører stanser alt som noen protesterer mot “for sikkerhets skyld”.

Men det er ikke et spørsmål om at Telenor selv skulle ha vurdert dette. De kan ikke holdes ansvarlig før et eventuelt pålegg er gitt av en domstol eller annen kompetent myndighet (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kompetent myndighet i slike saker). Domstolen kunne ha sagt at virksomheten skulle opphøre, uten at Telenor kunne ha blitt holdt ansvarlig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.

Holder man fast ved at Telenor og andre ikke har noen plikt til å vurdere innholdet og ikke kan pålegges ansvar for å ha formidlet dette, kan jeg ikke se noen store problemer med at en domstol pålegger en teleoperatør å blokkere tilgang til en tjeneste som klart driver ulovlig virksomhet i stort omfang. Det er ikke mer problematisk at Telenor må blokkere Pirate Bay enn at de må blokkere nettsteder som formidler barnepornografi. I begge tilfeller kan man anføre at nettet bør være åpent, men det er likevel grenser. Det er langt mer problematisk at man med åpne øyne skal kunne fortsette å formidle denne virksomheten som man vet er ulovlig.

Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjørelsen. Jeg er spent på hvordan retten har begrunnet sitt standpunkt. Men min vurdering så langt er at Telenor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.

Vi hører jevnlig om folk som har fått et plateselskap på nakken fordi de har lagt ut en video på YouTube som også inneholder noe av deres favorittmusikk, f.eks. i en dansevideo.

Det er ingen tvil om at det å inkludere musikk i en video som så gjøres tilgjengelig gjennom YouTube eller på annen måte både innebærer eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av musikken. Man kan derfor ikke bruke musikk på denne måten uten samtykke.

Man kan mene mye om plateselskapers iver etter å forfølge glade amatører som gjerne vil dele en video med barn som danser og tilsvarende. Selv mener jeg at det bør vises mye større romslighet i forhold til en ikke-kommersiell bruk som umulig kan skade de berørte opphavsmenn. Men uansett hva vi måtte mene, så har plateselskapene retten på sin side her.

Men det finnes altså musikk som man kan bruke uten å være redd for sinte og grådige plateselskaper. Erik Solheim har gjort det litt lettere for oss å finne fram til den. Takk!

Nå har uavhengige plateselskaper skrevet et åpent brev til NRK.  De skriver bl.a:

“Derfor tillater vi oss å foreslå at dere fra nå av fyller de av deres sendinger som skal podkastes med kun 49 prosent musikk fra plateselskaper som er organisert gjennom IFPI. De resterende 21 prosentene med musikk kan dere fylle opp med spennende, ny musikk fra uavhengige plateselskaper som ikke ser noen grunn til å kreve store pengesummer utover TONO-pengene for at musikken kan bli liggende ute i podkaster.”

De skriver også at 10% av norske plateselskaper ikke er medlem av IFPI. Her tar de nok feil. IFPI i Norge har 14 medlemmer. FONO, som representerer de uavhengige norske plateselskapene, har til sammenligning 122 medlemmer. Så sannheten er at bare 10% av de norske plateselskapene er medlemmer av IFPI. Riktignok er de store kommersielle selskapene, og dermed bestsellerne, organisert i IFPI. Så i følge IFPI står disse for 90-95% av salget. Men FONO-selskapene står for 80% av utgivelsene. Den mest spennende musikken utgis for det meste av FONO-selskapene. Det betyr også at de mest interessante radioprogrammene har en relativt liten andel IFPI-musikk. Så om IFPI-andelen begrensen, vil det neppe være noe stort tap.

Jeg henger på et lite tillegg her:

Jeg vet at man for en del år siden hadde uttrykket “GRAMO-frie minutter” i NRK. Det anga hvor mye musikk man hadde spilt som av ulike grunner falt utenfor vederlagsplikt for utøvende kunstnere, som innkreves av GRAMO. Nå er det slik at NRK og andre musikkbrukere må betale tilsvarende vederlag til Fond for utøvende kunstnere dersom det ikke skal betales vederlag til GRAMO. Det var ikke god kulturpolitikk å gjøre det mer fordelaktig å spille for eksempel USAnske innspillinger enn norske. Derfor regner jeg med at det uttrykket ikke lenger er i bruk.

Men kanskje burde man begynne å telle IFPI-frie minutter når man skal vurdere om et program kan podcastes eller ikke?

“Creative Commons-lisensen (CC) er mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett.

Mens opphavsretten tradisjonelt har beskyttet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre rettighetshaver om tillatelse, innebærer CC at den som har skapt verket på forhånd gir tillatelse til kopiering og bruk, på visse vilkår.

For eksempel er det alltid krav om at den originale opphavspersonen krediteres, og ofte kreves det at åndsverket ikke kan brukes i kommersiell sammenheng eller endres på.

Creative Commons er dermed et genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen.”

Her viser  Maja Sojtaric at hun har misforstått både opphavsretten og Creative Commons, og vi kan nok si at misforståelsen gjelder fribrukslisenser i sin allminnelighet. Dette er utbredte misforståelser, men det er synd at en publikasjon som forskning.no viderebringer dem på denne måten.

Opphavsretten er basert på at man som hovedregel må ha samtykke fra opphavsmannen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Creative Commons. CC er et standardisert samtykke som tillater nærmere angitte former for bruk og skiller seg slik sett ikke fra andre lisensavtaler. Men CC går lenger i å tillate bruk av et verk enn det som ellers er vanlig i lisensavtaler.

Creative Commons og andre fribrukslisenser er fullt og helt basert på tradisjonell opphavsrett og kunne ikke ha eksistert uten denne. Det er den tradisjonelle opphavsretten som gjør det mulig å sette slike vilkår som at et verk ikke skal endres, eller at endrede versjoner skal gjøre tilgjengelig på samme vilkår.  En av pioneerene innen fri programvare, Richard Stallman, sier det på denne måten:

“The GNU General Public License and other copyleft licenses use copyright law to defend freedom for every user. The GPL permits everyone to publish modified works, but only under the same license. Redistribution of the unmodified work must also preserve the license. And all redistributors must give users access to the software’s source code.”

Tradisjonell opphavsrett har aldri vært til hinder for at man gjør verk tilgjengelig på CC-lignende vilkår. Jeg skrev for en del år siden en introduksjon til opphavsretten (som forhåpentligvis vil være oppdatert om ikke så alt for lang tid). Denne er opprinnelig skrevet før CC ble etablert, og jeg har forsynt den med dette vilkåret:

“Foruten den bruk som er tillatt etter de generelle regler, kan denne artikkelen brukes, kopiere og distribueres til bruk i undervisningen ved ikke-kommersielle undervisningsinstitusjoner. Den kan ikke tas inn i kompendier eller lignende, uten etter avtale. Det er ikke tillatt å foreta endringer.”

Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kanskje gjør jeg det når en oppdatert versjon foreligger. Det viktigste CC-lisensen bidrar med i forhold til det jeg har gjort, er at man har lykkes med å etablere en de facto standard for slike lisenser som verden kan forholde seg til, omtrent på samme måte som Microsoft Windows og Internet Explorer er etablert som de facto standarder. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men verden kjenner systemet og kan forholde seg til det.

CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.

Maja Sojtaric skriver at CC er et “genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skriver hun etter først å ha skrevet at det  ofte kreves “at åndsverket ikke kan … endres på”. Hvis man har satt det vilkår at verket ikke kan endres, da stenger det for slik “klipp og lim” virksomhet som Maja Sojtaric er så begeistret for.

Man kan også lure på hvorfor Maja Sojtaric mener at CC skal være så genialt for klipperne og limerne. De kan riktignok stille egne verk til andres disposisjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke andres materiale.

Det Maja Sojtaric har laget er ikke en remix, og heller ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artikkelen). Det er et helt alminnelig journalistisk arbeid hvor man henter informasjon fra ulike kilder og skriver en artikkel basert på dette. Dessverre skjemmes artikkelen også feil og den sedvanlige mangel på presisjon som man så alt for ofte ser i journalistiske arbeider.

Når alt dette er sagt: Creative Commons representerer en sunn reaksjon mot en uheldig utvikling innen opphavsretten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man skaper et nytt og selvstendig verk. Men overivrige kommersielle aktører presser på for å få stadig mer bruk innenfor sin kontroll, og snevrer inn det kreative rommet. Ofte skjer det ved at man truer med søksmål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kravet godt kan være uberettiget. Det er som regel ikke opphavsmennene som er problemet, men kommersielle aktører som Disney, Warner, osv.

Kunsten og kulturen har alltid utviklet seg ved at man har tatt det noen har gjort før og bygget videre på dette. Vi må ikke akseptere at f.eks. Disney, som selv uhemmet har forsynt seg av andres arbeider, skal kunne stoppe utviklingen ved å hevde at de har rettigheter til verden slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Disney har gjort før dem, hvilket også kan bety å utnytte Disneys verker. Dette er det verdt å sloss for.

Opphavsrett bør også vike for ytringsfriheten der disse kolliderer. Ytringsfriheten gir ikke noe vern for å bringe videre andres ytringer, slik at musikkpirater ikke kan forsvare sitt ulovlige virke ved å vise til ytringsfriheten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kritisk søkelys ved å påberope seg opphavsrett, enten det er modifisert reklame for joggesko (som er nevnt i artikkelen), eller det er det engelske selskapet Trafigura som vil hindre at deres vurderinger da de utsatte Gulen for livsfare skal komme fram.

Men skal man få en debatt om disse viktige spørsmålene må i alle fall den noenlunde oppgående delen av norsk presse samt våre politikere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikkpirater og annen “deling” av andres verk ikke er noe som bør forsvares. Derimot må man forsvare retten til å skape og ytringsfriheten, både overfor Disney, Nike og Trafigura.

Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.

Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.

“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel.  Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.

I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.

Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger.  Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.

Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.

I akademia deler man. Vi publiserer våre arbeider med det mål at resultatene skal være tilgjengelig for flest mulig (av de som er i stand til å nyttiggjøre seg disse). Det kan selvsagt også ligge ønske om personlig prestisje og pleie av sitt ego bak dette, men jeg ser ikke noe galt i dette. Vi deler våre kunnskaper gjennom undervisning som i stor grad er åpen for alle interesserte. Og vi bruker mye tid på formidling av forskningsresultater og kunnskap til den interesserte allmennhet.

Kvalitetssikret publisering koster, og kostnadene er langt mer en utgifter til trevirke og trykksverte. Noen må betale dette. Til nå har dette vært de som vil ha de publiserte arbeider. Kanskje vil en del kostnader forskyves giennom Open Access publisering, men de forsvinner ikke. Det er nok også riktig at noen har tjent gode penger på denne publiseringen, men det er de store forlagene, ikke de som skriver. Likevel: Det er gratis tilgjengelig for alle interesserte i bibliotekene.

Vi tjener ikke penger på å skrive bøker og artikler. Riktignok kan vi få noen tusen kroner hvis vi skriver en lærebok. Men skulle man regne timebetaling for det vi bruker av vår fritid for å gjennomføre slike prosjekter, da ville det nok vært mer lønnsomt å kjøre taxi eller sitte i kassa på RIMI. Det er hyggelig å få betalt fra tid til annen, men penger er ikke det viktigste. Hvis vi først og fremst hadde vært interessert i penger, da hadde vi arbeidet helt andre steder enn ved et universitet.

Hvis det bare hadde stått på oss, da ville vi gjerne ha gjort mye mer av det vi skriver fritt tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Vi skriver i håp om at noen skal være interessert i å lese dette, ikke for å holde det unna et mulig interessert publikum. Men vi aksepterer at økonomien i systemet, en økonomi vi er avhengig av fordi publiseringen er avhengig av denne, gjør at ikke alt kan gjøres gratis tilgjengelig.

Da politikere og byråkrater ivret som mest for at forskningsresultater skulle “komme samfunnet til nytte” gjennom kommersialisering møtte det sterk motstand fra akademia. Og vi vant en viktig seier. I 2002 ble de såkalte lærerunntaktet i arbeidstageroppfinnelsesloven opphevet. Dette var et unntak fra hovedregelen om at arbeidsgiver skal ha (første)rett til å patentere oppfinnelser gjort av ansatte. Det ble da lovfestet i § 6, tredje ledd at universitets- og høgskoleansatte har rett til selv å velge publisering uten å vente på en eventuell patentsøknad, noe som for all fremtid vil hindre at dette kan patenteres. Akademia kjempet for og vant fram med et krav om å kunne dele fremfor å kommersialisere, uavhengig av hva institusjonen måtte ønske.

Faglig kvalitet og faglig integritet er noe vi verdsetter meget høyt. Akademisk frihet er en nødvendig forutsetning for dette. Det er forskerne som er nærmest til å se hvilke områder det bør forskes på, og det er bare forskerne (eller i alle fall de med solid forskererfaring) som har forutsetninger for å vurdere kvaliteten i det som presteres. Ingen byråkrater eller politiker kan overprøve dette.

Den som vil ha et tragisk eksempel på hvor galt det kan gå når man tukler med den akademiske friheten kan se på Apoforsk. Dette var et solid forskningsmiljø. Så kom det inn styrerepresentanter som ville styre forskningen og rette den inn mot det som var nyttig for apotekbransjen. Nå legges det ned fordi man gjennom dette i løpet av kort tid har klart å ødelegge hele forskningsmiljøet.

Vår faglige integritet, av og til krydret med noen primadonnanykker, gjør at vi vil beholde kontrollen over våre verker. Ingen byråkrat skal kunne overprøve våre vurderinger av om hvorvidt noe skal publiseres, og eventuelt hvordan dette skal skjer. Derfor motsetter vi oss forsøk fra ivrige byråkrater og politikere som så gjerne vil overta rettigheter til våre arbeider. Vi deler gjerne, men bare det vi mener er verdt å dele. Det må tilfredsstille våre krav til hva som kan publiseres gjennom ulike kanaler. Det er forskjeller mellom ulike kanaler. Det jeg skriver på min blogg er ikke vurdert av noen referee. Man venter nok at jeg kan en del om de emner som behandles, i alle fall så lenge jeg skriver om mitt eget fag. Men det blir ikke vurdert som en vitenskapelig artikkel. Tilsvarende er ikke nødvendigvis det som sies i en forelesning egnet for publisering ut over auditoriet, selv om forelesningen kan være aldeles utmerket.

La den akademiske delingskulturen blomstre. Men hold fast ved kvalitetskrav, faglig integritet og akademisk frihet!

At Skuespillerforbundet har besluttet å anke saken betyr ikke at den faktisk blir behandlet i Høyesterett. Kjæremålsutvalget må slippe saken inn til Høyesterett. Men det er en prinsipiell sak, så det kan være interessant å få en avgjørelse i Høyesterett.