TONOs vederlagskrav for musikk på arbeidsplasser – en gjenvisitt

Dagbladet skriver at selskapet Microfon, som ble kjent på en lite flatterende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbeidet” penger for TONO, er i ferd med å gå konkurs. Det er egentlig ikke så interessant for andre enn Microfons kreditorer. Men for meg er det en påminnelse om diskusjonen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lydkort på sin arbeidsplass. Jeg var den gang meget kritisk, og er det fortsatt.

For tiden holder jeg på med en serie podcasts om opphavsrett, og jeg har akkurat vært igjennom spørsmålet rundt denne type svakt begrunnede og urimelige vederlagskrav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inneholder en del kritiske kommentarer, og noen av dem kan det være grunn til å presentere også her.

Men før jeg går inn i dette vil jeg presisere følgende: Selvfølgelig skal komponister og musikere ha vederlag når deres musikk spilles offentlig. Når musikk spilles i radio, som bakgrunnsmusikk i restauranter og kjøpesentre, på diskoteker, på venteværelser, på fly, tog, busser osv, så skal det betales vederlag for dette. Derom hersker det ingen tvil og det ville også være urimelig om man bare skulle kunne bruke musikken i slike sammenhenger uten at de som har skapt og fremført den får noe for det.

Opphavsmannen har bl.a. enerett til å fremføre verket for allmennheten. TONO hevder, eller hevdet i alle fall den gangen, at når jeg har en radio eller en PC med lydkort så fremfører jeg musikk. Forstå det den som kan.

Nå er det bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. Så vi behøver nok ikke frykte krav om TONO-vederlag for våre private radioer og hjemme-PCer. Men når det gjelder hva som skal anses for fremføring i forhold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betydning hvem som utplasserer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så fremfører alle våre radioer, TVer og PCer med lydkort musikk bare ved sin blotte eksistens. Vi bør være glade for at det ikke er sant – det ville blitt et forferdelig spetakkel om det faktisk hadde vært slik.

Det hører med i bildet at man dessverre i en dom avsagt av Högsta domstolen i Sverige i 1980 ga rettighetshaverne medhold i at det å plassere et TV på et hotellrom er anses for en fremføring og Europadomstolen har senere kommet til et tilsvarende resultat i en annen sak. Men samtidig sies det klar i fortalten til det såkalte Infosocdirektivet pkt. 27. Så de har i alle fall beveget seg på kanten i disse sakene – jeg vil si at de har snublet i denne kanten og landet på feil side.

Rent faktisk må en tilgjengeliggjøring i form av en fremføring innebære at man sørger for å bringe verket fram til mottaker, slik at denne kan tilegne seg verket på en eller annen måte. Når de hevder at det også er en fremføring i opphavsrettslig forstand at man gjør tilgjengelig utstyr som er nødvendig for å kunne tilegne seg et verk som andre har gjort tilgjengelig, da påstår man at betegnelsene “tilgjengeliggjøring” og “fremføring” skal gis en utvidet anvendelse, altså at de gis et mer omfattende anvendelsesområde enn det ordlyden gir dekning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argumentere for hvorfor anvendelsesområdet bør utvides.

Det er bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. At en fremføring som hotellet står for i et hotellrom som alle kan leie seg inn på er for allmenneheten er det ikke vanskelig å akseptere. Men når de hevder at dersom jeg skulle spille musikk på min PC på kontoret også er en fremføring for allmennheten, da blir det absurd.

På dette punkt er jeg særdeles kritisk til TONOs argumentasjon, og jeg mener den grenser til det uredelige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juridisk rådgiver Svein Korshamn i TONO til nettmøte i Dagbladet. Her sa han blant annet:

På samme måte er det i bedrifter med over 50 ansatte. Høyesterett stadfestet i den såkalte “Bedriftsmusikkdommen” i 1953 at fremføringer i bedrifter av en viss størrelse er offentlige. Grensen på 50 ble etter dommen forhandlet frem.

Dette er et så misvisende referat av den dommen det refereres til at det grenser mot løgn. Men slik argumenterer TONO i dette spørsmålet og det er slik dommen stort sett blir referet fra den kanten. De fremstiller det som om dette er klart fastslått og at det ikek foreligger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dommen det vises til var saken at den del produksjonsbedrifter spilte musikk over høytaleranlegget i bedriftens produksjonslokaler. Musikken ble dels hentet fra radio, dels fra plater. I de aktuelle bedriftene arbeidet det mellom 150 og 200 personer i disse lokalene. Den som var i produksjonlokalet fikk høre den musikken som den musikkansvarlige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en fremføring er det ingen tvil om, ei heller at fremføringen i en slik situasjon vil være utenfor det private området og dermed for allmennheten.

Når de siden refererer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjelder det en avtale som i sin tid ble fremforhandlet mellom TONO og Industriforbundet (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er parter i avtalen, men har ingen rettskildemessig verdi. Den kan ikke påberopes overfor andre som et uttrykk for gjeldende rett, slik TONO gjør.

Men det som virkelig skiller situasjonen i denne dommen fra det som TONO nå påstår er fremføring for allmennheten er at det i 1953 gjaldt fremføring for en stor gruppe som var samlet i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musikken. Dommen gir ingen dekning for å si at det også er en fremføring for allmennheten om jeg på mitt kontor skulle spille musikk når jeg sitter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedriften, men hvor mange musikken fremføres for som er avgjørende for om fremføring skjer for allmennheten.

TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situasjoner. Jeg setter “beskatte” i anførselstegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det vederlag når det kreves penger uten at det faktisk skjer noen fremføring. TONO har også påstått at lenking er fremføring, og har fremmet krav om vederlag fra tjenester som f.eks. lenker til nettradioer.

Det er på høy tid at man setter foten ned og sier at nok er nok. I tillegg til at kravene er urimelige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opphavsretten i vanry. Ingen forstår rimeligheten i slike krav, noe som heller ikke er noe rart når det faktisk ikke er noen rimelighet i kravene. Berettiget reaksjon mot urimelige krav vil lett bli til en uberettiget kritikk mot opphavsretten som sådann. Det er ingen opphavsmenn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opphavsrettsimperialisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs medlemmer, men alle opphavsmenn kan komme til å måtte betale dyrt for.

Print Friendly

NRKs julegave til Beatles-fans!

I hele år har NRK hatt en programserie med “Daglig Beatles”. Hver dag har Bård Ose og Finn Tokvam fortalt historien bak, eller i alle fall deler av historien bak en Beatles-låt. I kronologisk rekkefølge har de tatt for seg hver låt som har vært offisielt innspilt av The Beatles. Serien har vært tilgjengelig som podcast, men der har den bare vært tilgjengelig i en begrenset periode.

Som en julegave til alle Beatles-fan har NRK nå lagt ut den komplette serien for nedlasting på http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/beatles/1.4257832

Print Friendly

Dumme, fordummende Dagbladet

Dagbladet er i krise – som vanlig. Redaktør Anne Aasheim sier at man har skiftet kurs. Den fordummende “Du-journalistikken” har blitt borte.

Jeg må innrømme at det begynner å bli lenge siden jeg sluttet å kjøpe Dagbladet annet enn på lørdag. Den innholdsmessige tabloidiseringen startet lenge før avisen tok de praktiske konsekvenser av dette og skiftet format. For meg var formatskiftet det støtet som skulle til for å frigjøre meg fra den gamle (u)vanen å kjøpe Dagbladet hver dag. Jeg har derfor ikke veldig solid bakgrunn for egne meninger om avisen. Det begrenser seg til lørdagsutgaven og nettutgaven. Men det er kvaliteten på disse som eventuelt skal få meg til igjen å kjøpe avisen på papir.

Fredag kveld, 7.12.07 var jeg innom Dagbladet.no. Toppoppslaget med stort bilde og krigstyper var: “Åste får ikke være med videre”. Dagbladet tar det åpenbart for gitt at alle deres lesere er på fornavn med Idol-deltakerne, så det var ingen grunn til å nevne i overskriften at det gjaldt Idol.

De som virkelig er opptatt av hvem som går videre i Idol ser på programmet. De trenger ikke Dagbladet til å fortelle dette. Vi som ikke ser på Idol synes ikke det er så viktig hvem som går videre. Så det er ikke for å få vite dette vi eventuelt leser Dagbladet. Og siden dette åpenbart er det Dagbladet mener det er viktigst å fortelle oss — ja, da er det vel ingen grunn til å lese Dagbladet.

Andre “interessante” nyheter som Dabladet valgte å prioritere på topp denne kvelden var at en eller anne Kim Runes låt “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”, at Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing og at Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler.

Dagbladet driver også nettstedet kjendis.no. At man i det hele tatt har opprettet et slikt nettsted forteller i alle fall meg at den fordummende journalistikken er høyt prioritert. To av de fire overskriftene jeg nevner viser til artikler på  kjendis.no. Så lenge de holder på dette nettstedet har avisen null troverdighet når de påstår at de vil vekk fra den fordummende “Du-journalistikken”. Da gjelder fortsatt det man sa om forskjellen mellom VG og Dagblandet den gang styrkeforholdet var mer likt enn i dag: Dagbladet tar avstand fra det de driver med, det gjør ikke VG. Så kan man legge til at VG er så veldig mye bedre til å være VG enn det Dagbladet er. Hvis det er VG vi vil ha, da kjøper vi VG, ikke Dagbladet.

Print Friendly

Retten til eget bilde nok en gang

Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Print Friendly

Er “godt nok” godt nok?

I går sto togtrafikken på hele Østlandet. En brann på Oslo S var nok til å slå ut trafikksentralen, og dermed sto det hele. I tillegg til tog var Oslo Politikammsom en institusjon av ganske mange, uten telefon og internettforbindelse. Det har også kommet fram at vår anti-terrorsentral ble rammet. Man kan neppe klandre Jernbaneverket eller NSB for selve brannen. Men sikkerhet er ikke bare et spørsmål om å hindre at hendelser inntreffer. Det er også et spørsmål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store konsekvenser. Det har Jernbaneverket, NSB og andre etater et ansvar for, og der har det sviktet. Man skal ha beredskap i forhold til konsekvenser av brann i nøkkelinstallasjoner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserveløsninger som gjør det mulig å dirigere trafikken fra et annet sted og å rute telekommunikasjon andre veier. Kanskje er det for mye å kreve at all trafikk skulle kunne gå som normalt, men det er ikke akseptabelt at alt blir slått ut.

Man har vel regnet med at det skal gå bra, og ikke villet ta kostnadene med å legge inn en margin for det uforutsette, men ikke upåregnelige.

Omtrent samtidig har vi fått høre at den hvite marmoren på det nye operabygget er i ferd med å bli gul. Det var mye diskusjon om valg av stein til operaen. Den hadde en del nasjonalistiske overtoner. Noen mente at et norsk signalbygg bør ha norske materialer. Det spørsmålet skal jeg la ligge. Men at marmor er et problematisk byggemateriale er velkjent. Jeg var skeptisk til valget av marmor. Jeg er ingen steinspesialist. Men jeg har sett Finlandiahuset i Helsinki, og det har blitt kjent at man har problemer med steinen mange andre steder også. Mange med mer innsikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få problemer i Oslo også. Men Statbygg hørte på andre eksperter og overhørte kritikerne. Nå har det kommet fram av pris var viktigere enn kvalitet da man valgte stein. Og nå betaler man prisen for den lave prisen.

Går vi noen måneder tilbake i tid raste det stein i Hanekleivtunnelen i Vestfold. Å gjøre arbeidet ordentlig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det likevel. Det var dårlig arbeid. Igjen synes pris å vært viktigere enn kvalitet.

For meg spøker en fjerde sak i bakhodet: Flytting av vikingskipene fra Bygdøy til Gamlebyen. Jeg har ingen problemer med å se at vikingskipene vil være “juvelen i kronen” i et nytt middelaldermuseum. Men innsiktsfulle personer sier at skipene ikke vil tåle transporten, og tilbehøret er langt skjørere enn selve skipene. Kritikerne blir skviset ut, ledelsen innhenter uttalelser fra ekspertise som mener at transporten skal gå bra og universitetsstyret vedtar at vikingskipene skal flyttes. Kanskje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjansen på at den innleide ekspertisen har rett og at kritikern tar feil?

Skulle vikingskipene bli alvorlig skadet under transporten vil det være en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn misfarget marmor eller en dag med trafikkaos. Ødelegges vikingskipene vil de være tapt for alltid. Vi skal lytte til skeptikerne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Print Friendly

Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet

Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.


Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

Continue reading Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet

Print Friendly

Nettkopiering – dagens kommentar

Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

Print Friendly

Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.