Er “godt nok” godt nok?

I går sto togtrafikken på hele Østlandet. En brann på Oslo S var nok til å slå ut trafikksentralen, og dermed sto det hele. I tillegg til tog var Oslo Politikammsom en institusjon av ganske mange, uten telefon og internettforbindelse. Det har også kommet fram at vår anti-terrorsentral ble rammet. Man kan neppe klandre Jernbaneverket eller NSB for selve brannen. Men sikkerhet er ikke bare et spørsmål om å hindre at hendelser inntreffer. Det er også et spørsmål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store konsekvenser. Det har Jernbaneverket, NSB og andre etater et ansvar for, og der har det sviktet. Man skal ha beredskap i forhold til konsekvenser av brann i nøkkelinstallasjoner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserveløsninger som gjør det mulig å dirigere trafikken fra et annet sted og å rute telekommunikasjon andre veier. Kanskje er det for mye å kreve at all trafikk skulle kunne gå som normalt, men det er ikke akseptabelt at alt blir slått ut.

Man har vel regnet med at det skal gå bra, og ikke villet ta kostnadene med å legge inn en margin for det uforutsette, men ikke upåregnelige.

Omtrent samtidig har vi fått høre at den hvite marmoren på det nye operabygget er i ferd med å bli gul. Det var mye diskusjon om valg av stein til operaen. Den hadde en del nasjonalistiske overtoner. Noen mente at et norsk signalbygg bør ha norske materialer. Det spørsmålet skal jeg la ligge. Men at marmor er et problematisk byggemateriale er velkjent. Jeg var skeptisk til valget av marmor. Jeg er ingen steinspesialist. Men jeg har sett Finlandiahuset i Helsinki, og det har blitt kjent at man har problemer med steinen mange andre steder også. Mange med mer innsikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få problemer i Oslo også. Men Statbygg hørte på andre eksperter og overhørte kritikerne. Nå har det kommet fram av pris var viktigere enn kvalitet da man valgte stein. Og nå betaler man prisen for den lave prisen.

Går vi noen måneder tilbake i tid raste det stein i Hanekleivtunnelen i Vestfold. Å gjøre arbeidet ordentlig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det likevel. Det var dårlig arbeid. Igjen synes pris å vært viktigere enn kvalitet.

For meg spøker en fjerde sak i bakhodet: Flytting av vikingskipene fra Bygdøy til Gamlebyen. Jeg har ingen problemer med å se at vikingskipene vil være “juvelen i kronen” i et nytt middelaldermuseum. Men innsiktsfulle personer sier at skipene ikke vil tåle transporten, og tilbehøret er langt skjørere enn selve skipene. Kritikerne blir skviset ut, ledelsen innhenter uttalelser fra ekspertise som mener at transporten skal gå bra og universitetsstyret vedtar at vikingskipene skal flyttes. Kanskje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjansen på at den innleide ekspertisen har rett og at kritikern tar feil?

Skulle vikingskipene bli alvorlig skadet under transporten vil det være en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn misfarget marmor eller en dag med trafikkaos. Ødelegges vikingskipene vil de være tapt for alltid. Vi skal lytte til skeptikerne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Print Friendly

Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet

Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.


Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

Continue reading Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet

Print Friendly

Nettkopiering – dagens kommentar

Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

Print Friendly

Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Print Friendly

Creative Commons – usansk imperialisme på opphavsrettens område

Larry Lessig har satt søkelyset på en rekke uheldige utviklingstrekk innen opphavsretten. Rettighetshaverne har strammet grepet mer og mer. Jeg har null sympati med de som vil stjele andres verk uten å betale for dem. Men det kreative rom har blitt stadig trangere når underholdningsindustrien nidkjært passer på sine rettigheter og truer med ruinerende erstatningskrav om man ikke danser etter deres pipe.

Larry Lessigs svar har vært å etablere Creative Commons. Det har fått en nærmest religiøs tilhengerskare. Man sier fra seg rettigheter for å åpne opp rommet for skapende innsats, som en reaksjon mot de senere års tilstramminger. Men usanere skal alltid overdrive. Det er i USA opphavsrettsutviklingen virkelig har gått av skaftet, og svaret fra Larry Lessig er preget av dette. Det er en usansk løsning på et usansk problem. Vi har problemet også hos oss, om enn i mindre alvorlig grad. Men problemet kan ikke løses på usanske premisser.

Continue reading Creative Commons – usansk imperialisme på opphavsrettens område

Print Friendly

Man deler ikke filer – det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (“fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Continue reading Man deler ikke filer – det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Print Friendly

Kindle – eBoken “ready for take off”?

KindleAmazon har lansert sin tekstleser Kindle. For 399$ kan man få en hendig enhet som i følge reklamen skal være utmerket for å lese tekst. Den veier 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sammenligningens skyld la jeg en innbundet bok på 160 sider på kjøkkenvekta. Den veide 348 gram, altså litt mer enn Kindle. Når jeg er på reise skulle jeg gjerne ha kunnet begrense reiselektyren til en Kindle.

Tekstlesere eller elektroniske bøker har vært forsøkt lansert før, uten særlig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suksess må minst to vilkår være oppfylt i tillegg til at den må være enkel å bruke: Skjermen må være god å lese og det må være et tilstrekkelig stort tilbud av innhold som folk faktisk er interessert i å lese. Stort sett har de systemer som til nå har vært lansert sviktet på begge punkter. Det vil være et pluss om leseren har tilleggsfunksjoner som kan gi den et større anvendelsesområde enn tradisjonelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunnleggende svikter.

Continue reading Kindle – eBoken “ready for take off”?

Print Friendly

Naivt av røde Jackson

Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Continue reading Naivt av røde Jackson

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.