Andebryst

I går sto andebryst på menyen. Jeg regner andebryst som en av mine spesialiteter. Det er et hyggelig kompliment når familien sier at de aldri bestiller andebryst på restaurant, kanskje med unntak for de aller beste, fordi de blir alltid skuffet. De får dem bedre hjemme.

Det var et andebryst fra Gårdsand som lå over fra sist søndag (hvor vi valgte å steke et mindre enn vi hadde kjøpt inn), og om vi skal være virkelig pirkete gikk ut på dato i går. For å ta den første av flere parenteser: Man skal ikke henge seg alt for mye opp i slike datostempler. For kjøtt er problemet ofte heller at det er for ungt enn for gammelt. I alle fall så lenge vi snakker om hele stykker. Kjøttdeig og annet oppmalt kjøtt er en annen historie. Dette gjelder i enda større grad for ost. Da tabloidpressen for noen år siden trålet butikker etter varer som var gått ut på dato, var får lokale ostehandler litt bekymret for om de skulle komme innom hans butikk også. For som han sa det: Vi har ost som ikke har gått ut på dato også, men vi kan ikke selge ost som ikke er moden. Men tilbake til andebrystet.

Tilfeldigvis skrev Aftenposten om tilberedning av andebryst i går, så jeg bestemte meg for å prøve den varianten de presenterte. Men jeg stusset jeg veldig på deres angivelse av steketid. Dette skriver Aftenposten: Continue reading Andebryst

Egosyklister i Mosseveien, Gunnar Stavrum ?

Redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen vil forby sykling i veibanen og følger opp med en kommentar om “De hellige egosyklistene”. De er kommentarer til Aftenpostens artikkel om “Tour de fryktløs”. Som en innledning kan vi ta inn det Statens vegvesen skriver under overskriften “Vegen er for både syklister og bilister”:

“I en opphetet debatt mellom syklister og bilister minner Statens vegvesen om Vegtrafikkloven § 3 som slår fast at trafikanter skal vise hensyn og være aktpågivende slik at det ikke oppstår fare eller voldes skade. [13.05.2011]

Syklister er per definisjon kjørende. Gang- og sykkelveger er dimensjonert for hastigheter opp mot 20 km/t. Syklister som holder et moderat tempo kan med fordel sykle her.

Syklister som har stor fart bør velge vegbanen. Som syklist bør du vise smidighet og slippe bilister forbi. Bilister bør holde god avstand til syklistene.

– Det er viktig å spille hverandre gode. Defensiv kjøring inviterer til samspill, mens aggressiv kjøring kan føre til konflikter og det er ingen tjent med, sier sykkelkoordinator i Statens vegvesen, Henrik Duus.”

Vi har bare en type vei som er forbeholdt motorkjøretøy, nemlig motorvei. På alle andre veier må bilister dele veien med andre kjørende, blant annet syklister.

Continue reading Egosyklister i Mosseveien, Gunnar Stavrum ?

Et liv uten (egen) bil

Jeg har hatt bil i 36 år. I en periode hadde vi to biler i familien. Med dagmamma på andre siden av byen var to biler om ikke nødvendig, så i alle fall til god hjelp for å få hverdagene til å gå i hop. Det muliggjorde at en kunne bringe og en annen hente barn, uten å organisere et bilbytte i løpet av dagen. En konsekvens var også at to kjørte hver sin bil til og fra jobb, også når ingen av oss egentlig hadde behov for bil til selve jobbreisen. God barnehagedekning der folk faktisk bor er viktig for å få ned biltrafikken i byen.

For en og en halv måned siden solgte vi bilen, og har ikke lenger bil. For (relativt) moderne, urbane mennesker er bil ikke viktig. Det er mer enn 25 år siden jeg selv så denne trenden i New York, hvor mange velger ikke å eie bil. Man leier bil ved behov. Vår nabo har ikke hatt bil på 15 år, så vi er ikke alene. Slik sett befinner vi oss bare midt i en strøm.

For unge mennesker er bil ikke viktig, i alle fall ikke i Oslo. Man er vant til å kunne reise kollektivt. Med de boligprisene vi har er ikke bil det man prioriterer høyt når studielån og boliglån er betalt. At bilhold går ned vil nok skje mer ved at folk ikke kjøper eller venter lenger med å kjøpe bil, heller enn at folk som oss kvitter seg med bilen. Kanskje vil flere småbarnsforeldre som ikke hadde bil før de havnet i barnetransportbransjen ha lettere for å kvitte seg med bilen igjen når de ikke lenger har behov for den, enn det folk i min generasjon har.

Vi bor sentralt og burde ha kvittet oss med bilen for lenge siden. De siste årene har vi kjørt 2-3000 km/år med egen bil. Nettavisen laget for et par år siden en kalkyle for hvor mye det koster å ha bil. Deres konklusjon er at dersom man har en bil til 350.000 og kjører 5 000 km pr år, så koster hver kjørt kilometer 11,39 kr. Vi kjørte langt mindre enn 5 000 km pr år, så vår kilometerpris var nok høyere, uten at jeg har finregnet på det.

I Nettavisens regnestykke har man ikke tatt med garasje/parkering. Vi har hatt garasje. Skal man ha bil får man også sørge for et sted å ha bilen. Man kan ikke basere seg på at kommunen skal subsidiere bilistene med gratis parkeringsplass. Garasje på Frogner er ikke gratis. Vi betalte ca 2 200 kr/måned. Regner vi 3 000 km/år betyr det at bare garasjeleien har kostet omtrent 9 kr pr kjørt kilometer. Legger vi det på toppen av kostnadene i Nettavisens regnestykke, og tar en frihåndsjustering for at vi ikke kjørte mer enn ca 3 000 km pr år, er det ikke urealistisk å regne med at hver kjørte kilometer kostet oss ca 25 kr. Det er i alle fall veldig dyre kilometere. Man betaler mye for det som er “kjekt å ha, just in case”.

Continue reading Et liv uten (egen) bil

Hvor mange sykler i Oslo?

I sin famøse sykkelkommentar “Sykkelfantomene ruler” skrev Erik Hollie blant annet:

 “Men hvor mange av oss er det egentlig som sykler daglig? Det er faktisk ikke så mange som vi tror. I 1998 var det, ifølge Statens vegvesens “Nasjonale sykkelstrategi”, kun 6 prosent som syklet her i byen. I fjor ble det enda færre, nemlig bare 4 prosent. Og det er ikke mange!”

Under stikktittelen “Svært dyrt” fortsetter han: Continue reading Hvor mange sykler i Oslo?

Sats på sykkel

Erik Hollie skrev 4. oktober en kommentar i Aftenposten som han kalte “Sykkelfantomene ruler”. Dette er mitt svar til Erik Hollie, som sto på trykk i Aften i dag, 6. oktober 2011. (Jeg benytter samtidig aneldningen til å reklamere for møte i Syklistenes landsforening Oslo 11. okt. kl. 17, hvor jeg skal innlede om “Kan Oslo bli en sykkelby?”):

Erik Hollie blir provosert av syklister på fortauet. Så langt er vi enige. Syklister har ikke noe på fortauet å gjøre, og spesielt ikke når man sykler nedover i god fart. Men der stopper enigheten.

Der det legges til rette for sykling, der sykler folk. På slutten av 70-tallet var København ikke bedre som sykkelby enn andre byer. De vedtok en plan for å bygge ut et sykkelveinett. Omtrent samtidig vedtok Oslo sin første plan for et hovedsykkelveinett. Forskjellen er at i København gikk man i gang med å realisere planen, og man utviklet det videre etter hvert som det ble en suksess. I Oslo gjorde man praktisk talt ikke noe. Resultatet er at København stadig kåres som verdens beste sykkelby, men Oslo bare blir hengende lenger og lenger etter på en håpløs jumboplass.

I Stockholm var andelen syklister omtrent den samme som i Oslo i 1990. Da begynte man å gjøre noe i Stockholm, og andelen syklister ble fordoblet på femten år. Stockholm har i dag ca 750 km sykkelvei, men satser videre fordi det er for dårlig.

I Oslo sliter man med å få på plass et sykkelveinett på 180 km, basert på en i utgangspunktet snart 35 år gammel plan. Det er bare de mest fandenivoldske som våger seg ut i Oslotrafikken på sykkel når forholdene er lagt så dårlig til rette for syklister.

Det er mer enn nok av plass til sykkelveier i Oslo. Problemet er at alt tilgjengelig areal er okkupert av biler, ikke minst til parkering. Bilene tar alt for mye plass, både når de er i bevegelse og når de er parkert. Oslo har vært styrt av feige politikere som har rygget for det minste tut fra bilfolket, med det resultat at man til nå neste ikke har fått til noe.

Når det gjelder Kongsveien kan problemet løses enkelt og billig. Steng Kongsveien for biler mellom Sjømannsskolen og Gamlebyen, og reserver veien for syklister. Det er ingen avkjøringer på den strekningen, så ingen har behov for å kjøre bil der. Ovenfor Sjømannsskolen er det ikke et like stort problem. Stenges veien for gjennomkjøring vil biltrafikken også på denne strekningen reduseres så mye at det vil være god plass til syklister også der. Og Erik Hollie kan gå trygt på fortauet uten frykt for å bli påkjørt.

R.I.P Bert Jansch

Den engelske gitarlegenden Bert Jansch døde av kreft natt til onsdag 5. oktober, 67 år gammel. Dermed er et stort og viktig kapittel i den akkustiske gitarens utvikling lukket.

Bert Jansch var født i Glasgow i Skotland. Han ble beskrevet som en sky og innesluttet ungdom med et enormt gitartalent (og med godt drag på damene, som var tiltrukket av denne tause og mystiske personen). Han var inspirert av amerikanske bluesgitarister, men utviklet en unik britisk stil. Bert Jansch spilte melodisk og rytmisk, men i liten grad akkorder i vanlig forstand.

Hans første LP, med den enkle tittelen “Bert Jansch” ble spilt inn på en Revox A77 på et kjøkken i 1965, er en klassiker og et ganske ettertraktet samlerobjekt. Hans versjon av Davey Grahams “Angie” er et av sporene på denne platen, og den har virkelig blitt en klassiker. Den var svenneprøven for fingerspillsgitarister (Martin Carthy har sagt at Bert Jansch spilte den helt feil, men slikt bryr vi oss ikke om). Hør på Bert Jansch første plate, og  prøv å tenke deg tilbake til musikkscenen i 1965. Den var en revolusjon.

Continue reading R.I.P Bert Jansch

Exit FrP — og Siv Jensen?

Så har FrP kastet kortene og går ut av byrådet i Oslo. Det er bra for Oslo. Det gjenstår å se hva slags byråd vi får.

Lambda ser ut til å gå dukken med byrådshavariet. Jeg gråter ikke veldig mye over det. Jeg synes Lambda fremstår som et kjedelig bygg som ikke er særlig mye mer spennende enn kontornaboene i “Barcode”. Edvard Munch fortjener bedre, uansett hvor museet måtte bli liggende. Men jeg synes ikke det er urimelig av Høyre å kreve at FrP skal stå ved tidligere inngåtte avtaler dersom byrådssamarbeidet skal fortsette.

Når spillet rundt posisjoner har lagt seg, kommer medieinteressen til å forsvinne. Carl I Hagen kommer sikkert til å gjøre alt for å komme i rampelyset fra sin posisjon som gruppeleder for FrP-kvartetten i bystyret. Men det blir nok mest hakk i plata og gjentatt gnåling om det vi har hørt så mye før. Blant annet at han er så misfornøyd med det som FrP har hatt ansvaret for i åtte år.

FrPs leder, Siv Jensen, har det med å være fraværende når ting skjer. Når hun kommer hjem fra feriene sine klager hun over at media er slemme mot FrP. Det partiet som har vært tuftet på at de behersket media bedre enn noen andre, klarer nå ikke å få fram annet enn sutring over at alle er slemme med dem. Man får ikke stemmer eller makt av slikt.

Siv Jensen vil svare de andre med å gå ut med hvem den overgrepstiltalte ordføreren som verserer i media i anonymisert form, er. Det er åpenbart at han ikke representerer FrP, siden Siv Jensen så gjerne vil henge ham ut. At er er slik at han ikke har erkjent forholdet, at det er et (mulig) offer man vil skjerme og en del andre hensyn som gjør denne saken ganske ulik Hoksrud-saken, hopper Siv Jensen over. Nå skal andre partier også trekkes ned i FrPs søle.

Det er ikke så ofte jeg fremhever VG i saker som denne. Men både tidligere redaktør Bernt Olufsen og nåværende redaktør Torry Pedersen har skrevet reflektert og fornuftig om dette — uten at jeg dermed er enig i alt de skriver.

Man har sikkert mange pikante saker i andre partier også. Kjønnsdriften er sikkert ganske likelig fordelt mellom partiene. Det er ikke enkelte fremskrittspartipolitikeres forsøk på å gjøre fremskritt når de skrider fram mot feil skritt som er FrPs problem. Det er partiets håndtering av disse sakene.

Søviknes-saken er alle FrP-skandalers mor, eller kanskje skal man si far. Og la det være helt klart: Dette var ikke bare en privatsak. Det skjer sikkert mye på partiarrangementer, både i FrP og andre partier. Men at nestleder i moderpartiet forgriper seg på en beruset 16-åring når han gjester ungdomspartiets arrangement, det er langt forbi det som kan unnskyldes. Her viste Terje Søviknes seg ikke voksen nok for den rollen han hadde.

Likevel: Det som for alvor gjorde det til en partisak var FrPs håndtering av saken, hvor blant annet Siv Jensen lyver overfor det norske folk i et forsøk på å dysse det hele ned og dekke over Søviknes’ overgrep. Det var da dette for alvor ble en partisak.

Det ble ikke bedre av at Cathrin Rustøen beskyldte Chim Kjølner for å ha voldtatt henne under et FPU-landsmøte i Langesund. Jeg vet ikke hva som skjedde i dette tilfellet. Men det var liten vilje til å rydde opp, og Chim Kjølner kunne gjøre come back.

Siden har det ballet på seg. Også Birkedal-saken ble en partisak ikke på grunn av det Birkedal hadde gjort, men på grunn av partiets manglende evne og vilje til å ta tak i problemet før det var for sent. Når Hoksrud-saken dukker opp har toget for lengts gått for å si at dette er en privatsak. (Skjønt i Bård Hoksruds tilfelle blir det vel mer riktig å si at bilen har kjørt enn at toget har gått.) Bård Hoksrud er (eller var) ikke noen hvem som helst i FrP. Han har vært tidligere leder av FPU, er stortingsrepresentant og sentralstyremedlem. Hvis FrP hadde håndtert Søviknes-saken på en god måte, og siden tatt andre sex-skandaler i partiet på alvor, da kunne man kanskje ha sagt at Hoksrud-saken var en privatsak.

Byrådssamarbeidet i Oslo skulle være FrPs utstillingsvindu og vise resten av landet at FrP var en seriøs samarbeidspartner og at de kunne opptre ansvarlig i posisjon. Dette skulle vise at FrP kunne være i stand til å regjere. Nå har det havarert på at samarbeidspartneren har stilt krav om at FrP vedstår seg tidligere inngåtte avtaler. Det vil ikke FrP, og da ryker de ut. Og dermed forsvant også det som måtte være igjen av muligheter for et regjeringssamarbeid.

Siv Jensen ble tidligere kjørt fram som statsministerkandidat. Men hun har gang på gang vist at hun ikke har det som skal til for å fylle denne rollen. Det dummeste, men ikke det eneste, var da hun nok en gang ikledde seg offerdrakten etter Utøya-masakren og mente at det å knytte FrP til Anders Behring Breivik var like uhyrlig som det ABB hadde gjort. Hun trakk det riktignok tilbake. Men det var for sent. Jens Stoltenberg, som var hardt rammet som statsminister, partileder og rent personlig, sto fram som en statsmann og leder av format. Siv Jensen sto fram som en kylling. Dette inntrykket har hun bekreftet i håndteringen av Hoksrud-saken. Hun er en like dårlig statsministerkandidat som Carl I Hagen var ordførerkandidat i Oslo.

Med et elendig valgresultat er det åpenbart at Siv Jensens posisjon i partiet ikke er spesielt sterk. Det er først og fremst mangelen på alternativer som gjør at lederdisksujonen ikke blusser opp for fullt. Nestleder Per Sandberg er mer på vei ut av enn inn i politikken. Per Arne Olsen var tidligere ordfører i en byen hvor FrP gikk aller sterkest tilbake. Uansett om hans boligkjøp var lovlig eller ei, så vitner det om så sterkt manglende politisk teft og dømmekraft at han i praksis er politisk død. Sentralstyremedlem Bård Hoksrud er ute.

Terje Søviknes er kanskje den dyktigste politikeren FrP har. Men han er ikke den som kan styre partiet ut av sex-skandalenes slagskygge. Dessuten har han manglende støtte i partiet, noe valget til sentralstyret viste. En pragmatisk politiker som til og med kan gå inn for bompenger, har ikke noen sterk støtte der.

Uansett når debatten måtte komme, så er FrPs dårlige resultat og dårlige ledelse ikke noe som vil inspirere troppene til sterk innsats mot valget i 2013.

Lederdebatten i FrP må komme. Carl I Hagen har dummet seg såpass mye ut i valgkampen at han ikke lenger vil kunne trekke i trådene, heller ikke i kulissene. Siv Jensen vil ikke kunne holde debatten i sjakk. Når debatten kommer vil den bli stygg.

Kanskje går FrP-epoken i norsk politikk mot slutten.

 

Akademisk frihet og open access

En del “open access” aktivister gir seg ikke, og synes å ville tvinge vitenskapelig ansatte til å leve etter deres ideologi. Det må de selvsagt mene. Men de bør i det minste forholde seg til det folk faktisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem meninger de aldre har hatt.

Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”

Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Continue reading Akademisk frihet og open access

Opphavsrett podcast del 3: Opphavsmannens beføyelser

Opphavsmannen har to hovedgrupper av beføyelser: Økonomiske og ideelle rettigheter. De økonomiske består av enerett til eksemplarfremstilling og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. De ideelle er rett til navngivelse og respektrett.

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. Serien er nå også til­gjen­ge­lig i iTu­nes http://itunes.apple.com/no/podcast/id460363260

[Opphavsrett podcast]

Oslo som sykkelby. Tanker etter møte med politikere

Tirsdag 30. august arrangerte SLF Oslo møtet “Hvordan kan Oslo bli en bedre sykkelby?”, med politikere fra de fleste politiske partier. Før politikerne slapp til, gikk SLFs generalsekretær Rune Gjøs gjennom SLFs undersøkelse av Oslopartienes sykkelpolitikk. Panelet besto av

Stian Berger Røsland (H), byrådsleder
Jøran Kallmyr (Frp), samferdselsbyråd
Marianne Borgen (SV), ordførerkandidat
Odd Einar Dørum (V), ordførerkandidat
Rina Mariann Hansen (Ap), 3. kandidat til bystyret
Bjørnar Moxnes (Rødt), 1. kandidat til bystyret.

Det at de politiske partiene stilte med så sentrale politikere er i seg selv et signal om at de begynner å ta sykkel mer på alvor. De møtte en fullsatt sal på Elvebakken skole. Oppmøtet viser også at dette er noe mange er opptatt av sykkel.

Continue reading Oslo som sykkelby. Tanker etter møte med politikere

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.