Etter en konferanse om bruk av IT i juridisk undervisning arrangert i Oslo sommeren 2006 ble jeg bl.a. inspirert av det arbeidet som organisasjonenen CALI (Computer Assisted Legal Instruction) hadde gjort for å legge til rette for bruk av podcasts i tilknytning til undervisningen (i tillegg til alt det andre som CALI gjør).

Jeg tok kontakt med de ansvarlige for digitale læringsomgivelser ved USIT ved UiO for å få vite hva slags tjenester som var tilgjengelige ved UiO. Til min overraskelse og store skuffelse hadde USIT ikke noe å tilby. “Det var kanskje noe man burde begynne å tenke på” var hovedinnholdet i svaret jeg fikk.

Det har gått to år siden den gang. Fortsatt må man konstatere at bloggtjenester, podacast m.m. ikke er generelt tilgjengelig for ansatte ved UiO. Blogger ble utviklet på slutten av 1990-tallet. I følge Wikipedia begynte tjenesten å få en viss popularitet i 1999, og begynte for alvor å ta av i 2001.

Om vi fortsatt holder oss til Wikipedia, så begynte podcast å få utbredelse i 2004.

Hvis USIT hadde gjort jobben sin hadde blogtjenester vært tilgjenglig rundt år 2000 og podcast fra 2004. En oppegående og brukerorientert IT-organisasjon ved et universitet skal følge med i hva som rører seg og sørge for at denne type tjenester er tilgjengelige før allminnelige professorer begynner å bli interessert i å ta tjenestene i bruk. Hvis du her trekker den konklusjon at jeg mener USIT ikke er oppegående når det gjelder slike tjenester og ikke brukerorientert, og at de ikke gjør jobben sin, så har du aldeles rett. Det er intet mindre enn en skandale at vi som ansatte ved UiO ikke har tilgang til slike grunnleggende nettjenester. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg gitt opp USIT og UiO som tjenesteleverandør. Jeg har også dristet med til å spå at vi i 2011 kanskje vil kunne se UiO på iTunes. Om vi i det hele tatt får tjenestene, så får vi dem gjerne 4-5 år etter at vi burde ha hatt dem. Kommersielle leverandører leverer slike tjenester til en pris som sikkert er langt lavere enn det som ville ha blitt internprisen ved UiO.

Jeg får jevling invitasjoner til ymse seminarer ved UiO om hva slags muligheter bl.a. nevnte teknologier gir. Men det er bortkastede ressurser for UiO å arrangere kurs når de ikke klarer å gjøre de grunnleggende tjenestene tilgjengelige og det er bortkastet tid å gå på slike kurs når man ikke kan omsette eventuell kunnskap til praksis.

USIT skulle vært en tjenesteytende organisasjon som bl.a. sørger for at ansatte til enhver tid har hensiktsmessige og oppdaterte verktøy til bruk i forskning og undervisning. Denne oppgaven utfører de ikke. De synes å være mer opptatt av å styre og begrense ansattes IT-bruk, slik at vi nå også er umyndiggjort som brukere og ikke en gang får lov til å oppdatere programmer på de PC-er vi bruker. For egen del er dette en medvirkende faktor til at jeg i stadig større grad har valgt å arbeide hjemme hvor jeg har en PC utenfor USITs rekkevidde, og at jeg gjerne tar med min bærbare PC som også er utenfor USITs kontroll på kontoret. Etter tidligere erfaringer med at USIT uten å varsle eller uten å fortelle hva de gjorde installerte “sikkerhetsrutiner” som heller bør kalles virus på min hjemme-PC er jeg også dypt skeptisk til å koble min hjemme-PC opp mot UiOs nettverk annet enn ved FTP-overføringer.

Problemet er ikke nytt og det er åpenbart et alvorlig ledelses- og kulturproblem. Jeg har ingen tro på at vi vil se noen bedring før det meste av ledelsen er skiftet ut, fra “superdirektør” Arne Laukholm og nedover. Det trengs en virkelig “shake out” når det gjelder IT-organiseringen ved UiO. Men det må komme folk inn utenfra før det eventuelt kan skje, og det skjer ikke så lenge man bedriver innavl i rektruttering av ledere på dette området.

En overlevelsesstrategi er å gjøre seg mest mulig uavhengig av USIT og IT-tjenestene ved UiO. Jeg unngår alt jeg kan unngå av UiOs IT-tjenester. For tiden holder jeg med til domeneshop, som gir med “smør og brød” tjenester som UiO ikke klarer å levere for 20-95 kr pr måned, avhengig av hvor stor lagringsplass man ønsker for sitt webhotell. Det er en rimelig pris for å slippe USIT.

Languedoc-Roussillon har blitt “min” del av Frankrike, etter at vi kjøpte en leilighet i regionen for tre år siden. I likhet med de fleste nordmenn visste jeg for inntil få år siden lite om dette området. Languedoc-Roussillon var noe vi forbandt med relativt rimelige franske viner. Det var i grunnen alt.

Senere har jeg oppdaget at det er en region som kan by på alt fra lange sandstrender til ville fjell. Vinen er også langt mer spennende og variert enn man kan få inntrykk av om man holder seg til Vinmonopolet.

Jeg har samlet og presentert en del informasjon om regionen under http://www.torvund.net/languedoc. Det er et “never ending work in progress”. Men selv om det fortsatt er mange huller har jeg nå valgt å gjøre dette kjent ved å lenke til disse sidene.

Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.

Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Det har aldri vært nødvendig å innhente samtykke fra Albert Einstein eller hans arvinger for å kunne skrive e=mc2. Universitetet skal drive forskning og resultatene skal gjøres kjent ved at de publiseres, gjennom forskningsbasert undervisning og i populærvitenskapelige publikasjoner. Disse helt selvfølgelige utgangspunktene synes de som ivrer for å regulere ”rettigheter til forskningsresultater” å ha glemt.

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget "Retningslinjer for felles rettighetspolitikk - kommentarer".]

I innledningen står det at ”resultater” er universitetets ”eiendom”. Man kunne like godt ha skrevet at universitetet eier den luften som ansatte og studenter puster i – det gir omtrent like mye mening. Man mener dette er viktig for å sikre ”fri og åpen tilgang til universitetets resultater ”. En slik fri og åpen tilgang sikres ved at resultatene publiseres, ikke ved at en institusjon hevder rettigheter til dem.

Listen over hva universitetene i følge dette dokumentet skal ha rettigheter til er for lang til å gjengis her, men det inkluderer også ”knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter” og ”faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale”. I dokumentet skilles det ikke mellom ulike typer av rettigheter og hvordan ulike rettigheter skal håndteres. Ut fra en faglig vurdering er dokumentet et særdeles slett arbeid som gir inntrykk av manglende innsikt i det området som man forsøker å regulere. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tankegang hvor man vil støvsuge alle rettigheter.

Om man skal beskytte ”knowhow” og ”bedriftshemmeligheter”, så forutsettes dette at det holdes hemmelig. At universitetet skal holde sine forskningsresultater hemmelig og behandle dem som bedriftshemmeligheter står i direkte motstrid til helt grunnleggende verdier som universitetene er bygget på.

Det som universitetet kan og bør kreve er at forskningsresultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for en eller et begrenset antall samarbeidspartnere, ut over det som følger av eventuelle patentlisenser. Her kan man gjerne ha regler som er så tydelige at denne type avtaler ikke blir bindende dersom de ikke er godkjent av kompetent organ, slik at man sikrer at amatører ved universitetene ikke blir lett bytte for profesjonelle næringslivsaktører. Det er ikke her snakk om rettigheter som overdras, men om begrensninger som universitetet og de ansatte pålegger seg selv gjennom avtale med en tredjepart. Vi skal ikke forplikte oss til ikke å gjøre forskningsresultater kjent for andre enn disse samarbeidspartnerne, noe som f.eks. ville ha betydd at resultatene ikke kunne publiseres. Også dette addresseres i nevnte dokument, og det er positivt.

I dokumentet heter det at det ”bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial”. Det er ikke så lett å forstå hva som skulle omfattes av en slik meldeplikt, men listen over det som man vil overta rettighetene til er som nevnt lang. Skal man ta dokumentet på ordet må det også bety meldeplikt ved bokutgivelser på kommersielle forlag. Det man med rimelig sikkerhet kan si om dette blir realisert, er at vitenskapelig ansatte belemres med flere skjemaer og rapporter og at det vil kreve ressurser til å ansette byråkrater som skal gå igjennom og kontrollere skjemaer og rapporter. Ressursene til dette tas fra forskning og undervisning.

Universitetet betaler sine vitenskapelig ansatte dårlig i forhold til hva man kan tjene i annen virksomhet og vi sultefores når det gjelder helt nødvendige driftsmidler. Som eksempel kan nevnes at til tross for alt snakk om internasjonalisering har byråkrater mer reisemidler enn vitenskapelig ansatte, og at vi utsettes for en skammelig behandling ved at reiser i forbindelse med forskning ikke regnes som tjenestereiser. Når mange av oss til tross for dette har søkt oss til universitetet og enn så lenge velger å bli værende, så er hovedgrunnen den akademiske frihet. Vi kan fordype oss i områder ut fra egne faglige interesser og vi har en form for ”eierskap” til våre prosjekter.

Mange av oss blir stadig mer frustrert over bryåkratisering med skjemaer og rapporter som innføres under dekke av ”kvalitetssikring”, ”evaluering”, ”rettighetsadministrasjon” og hva det nå heter alt sammen. Når friheten krymper og byråkratiseringen vokser, hvorfor skal vi da fortsette ved universitetene?

Bakgrunn

Det er mange i universitetets- og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det - hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

1 Innledningen

Man må skille klart mellom forholdet mellom universitetene og eksterne samarbeidspartnere, og forholdet mellom universitetene og deres ansatte – selv om disse forutsetter hverandre. Universitetet kan ikke overfor tredjepart gjøre avtaler om rettigheter som de selv ikke har, for eksempel fordi de ansatte har rettighetene.

Dette notatet har hovedfokus på forholdet mellom institusjonen og de vitenskapelig ansatte.

Rent generelt savnes en begrunnelse for hvorfor man ønsker å ha slike retningslinjer. At man vil ha en policy på dette området betyr ikke nødvendigvis at institusjonen skal sikre seg rettigheter til alt. For at man i det hele tatt skal kunne vurdere å gå inn på noe slikt må man ha gjort analyser om hva man eventuelt vil kunne oppnå og hva det vil koste (ikke minst i forhold til ansattes motivasjon m.m.) å innføre noe slikt som dette.

Formuleringen

“Universitetene skal sikre samfunnet fri og åpen tilgang til universitetets resultater. Som en del av sitt samfunnsansvar skal universitetene bidra aktivt til at samfunnet kan nyttiggjøre seg resultatene av universitetenes virksomhet, herunder næringsmessig utnyttelse.”

Kan være riktig om man ser det i forhold til eksterne samarbeidspartnere i den forstand at universitetene skal sikre at resultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for én part. Men i forhold til ansatte kan det heller få motsatt effekt dersom det legger restriksjoner på de ansattes muligheter til å publisere resultater.

Universiteter og eksterne samarbeidspartnere vil ofte ha motstridende interesser. En ekstern industriell partner vil være interessert i å kunne utnytte resultatene kommersielt og i å hindre at konkurrenter får mulighet til å utnytte resultatene. Universitetet og deres ansatte vil være interessert i å publisere.

Dette reiser en rekke spørmsål om håndtering av denne type samarbeid med eksterne partnere, men det faller utenfor Forskerforbundets oppgaver å gå inn i denne relasjonen.

“Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom, så langt dette ikke er eller vil komme i konflikt med andres rettigheter. Universitetene skal sikre at resultatene blir utnyttet til beste for samfunnet.”

Resultatene er først og fremst kunnskap. Kunnskap er fri. Ingen eier eller kan eie kunnskap. Med unntak for industriell utnyttelse av patenter kan enhver utnytte den foreliggende kunnskap uavhengig av hvem som har frembragt denne. Man kan for eksempel dramatisere historiske hendelser i film eller i en skjønnlitterær form uten at de historikere som har fått fram denne kunnskapen skal kunne hevde noen rettigheter og på den måten bestemme over utnyttelsen.

Man kan helt fritt utnytte andres forskningsresultater i sin forskning og undervisning. Kunnskapen er og blir fri. Det man ikke kan gjøre er å kopiere andres verk, for eksempel artikler. Enhver kan fritt anvende eller forsøke å forklare Einsteins relativitetsteori. Men vi kan ikke fritt kopiere Einsteins egne artikler, da disse fortsatt er opphavsrettslig vernet.

“Retningslinjene gjelder for tilsattes arbeidsresultater av enhver art uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke.”

I tillegg til som er nevnt ovenfor om at man generelt ikke kan eie arbeidsresultater i form av kunnskap, så er dette en særdeles vid formulering. Av enhver art og uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Om man tenker i et kommersialiseringsperspektiv så er det vanskelig å forstå hva institusjonen i det hele tatt skal med rettigheter til noe som ikke kan utnyttes næringsmessig. Hvilke andre motiver man skulle ha for å overta rettigheter er det vanskelig å forstå.

“Retningslinjene gjelder også for studenter og selvstendige oppdragstakere så langt de passer.”

Slike retningslinjer kan ikke gjøres gjeldende overfor selvstendige oppdragstakere annet enn ved at det inngås avtale med disse for det enklete oppdrag.

Studenter er ikke ansatte og utgangspunktet er at institusjonen ikke overtar noen rettigheter til det studenter måtte skrive eller utvikle. Hvis de engasjeres på bestemte prosjekter må dette håndteres i særskilt avtale for dette prosjektet.

“Alle kategorier arbeidsresultater er omfattet av disse retningslinjene, herunder, men ikke begrenset til:”

Denne innledningen til rettighetskatalogen er særdeles omfattende og er innledning til det som gjerne omtales som en støvsugerklausul. Man vil sikre seg alle rettigheter til alt.

2Rettighetskatalogen

2.1       Patenterbare oppfinnelser
Denne gruppen anser opphavsrettsutvalget for uproblematisk. Dette er løst på en hensiktsmessig måte, og patent legger ikke noen restriksjoner på publisering av eller bruk av kunnskap, med unntak av at den ikke må publiseres før patentsøknad er sendt og at oppfinnelsen ikke kan utnyttes industrielt.
2.2       “ikke-patenterbar teknologi (ikke-patenterbare oppfinnelser og andre løsninger og prinsipper; knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter, teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon og forretningskonsepter)”
Man har ikke rettigheter til ikke-patenterbar teknologi. Hvis teknologien ikke er patentert innebærer det at hvem som helt kan utnytte den til hva som helst. Man kan beskytte denne type kunnskap ved å holde den hemmelig og satse på at konkurrenter og andre ikke klarer å finne ut hva man egentlig gjør. Det er også et visst vern for bedriftshemmeligheter som innebærer at man ikke kan utnytte bedriftshemmeligheter som man har skaffet seg tilgang til på urettmessig måte (bedriftsspinoasje, bestikke medarbeidere, etc). Det samme gjelder andre løsninger og prinsipper. Hva som menes med teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon er det ikke lett å forstå. Forretningskonsepter er heller ikke vernet i Norge. Når dette i det hele tatt er nevnt kan det tyde på at de som har forfattet notatet temmelig ukritisk har importert synspunkter fra USA.

Knowhow sitter mellom ørene på den enkelte ansatte. Institusjonen har selvfølgelig ikke noen rettigheter til dette. Alle står fritt til å både ta med seg og å bruke hodet sitt om de skulle skifte arbeid.

Hvis et universitet eller en høgskole skal beskytte den type informasjon og kunnskap som her omfattes så vil det bare kunne gjøres ved at de enkelte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om sine forskningsresultater. Det vil være fullstendig i strid med noe av det helt grunnleggende ved vår virksomhet:

Forskningsresultater skal gjøres kjent ved at de publiseres, ved at vi gir forskningsbasert undervisning og ved at resultatene formidles i en mer populær form.
2.3       Databaser
Hvem som sitter med rettighetene til databaser er i utgangspunktet noe uklart. Databasevernet etter åvl § 43 er ikke et vern for skapende innsats, men et vern for investeringer og for arbeid med innsamling, systematisering og presentasjon av data.

Institusjonen vil ha rettigheter til databaser som etableres på institusjonens initiativ. Dette vil omfatte mange forskningsbaser, for eksempel tidsserier som brukes til klimastudier, Kreftregisteret, osv.

Den enkelte forskers personlige arkiv vil den enkelte forsker ha rettighetene til. Slike arkiver vil neppe ha noen kommersiell interesse. Men slik retningslinjene er formulert vil det bety at institusjonen skal kunne pålegge en forsker å stille sitt materiale for andre og at man ikke kan ta sitt arkiv med seg om man skulle skifte arbeidssted.

Man vil nok kunne finne gråsoner mellom disse ytterpunkter. Men her som på andre områder bør prinsippet være at man regulerer dette i en avtale knyttet til det enkelte prosjekt dersom institusjonen bruker særlige ressurser på utvikling av basen.
2.4       Dataprogrammer
For dataprogrammer er hovedregelen etter åvl § 39g at rettighetene til dataprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går over til arbeidsgiver. En avtaleregulering på dette punktet vil derfor bare være nødvendig dersom institusjonen også vil overta rettighetene til program som ikke er skapt under utførelse av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisning.

Forskning er som kjent en oppgave som omfattes av arbeidsforholdet til en vitenskapelig ansatt, så det er i utgangspunktet lite tvil om at rettighetene går over.

Rettigheter til programmer omfatter den konkrete utforming av et program, ikke den kunnskap som man har utviklet under utarbeidelsen av programmet. Man kan fritt utnytte sin kunnskap til å utvikle nye programmer basert på denne kunnskapen. Og veien er som kjent lang fra en prototyp som resultat av et forskningsarbeid til et kommersielt produkt.
2.5        Algoritmer
Algoritmer er ikke vernet. Alle kan fritt benytte alle algoritmer. Igjen vil det bare være mulig å ha en form for vern ved at den enklte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om resultater i form av algoritmer.
2.6        “ethvert materielt produkt (organisk, uorganisk og biologisk materiale), herunder substanser, organismer og avlinger, samt materialer – heretter betegnet fysiske gjenstander”
Dette gjelder eiendomsrett til fysiske gjenstander. Dette har ingen ting med immaterielle rettigheter å gjøre og hører følgelig heller ikke hjemme i noe som er ment å skulle regulere immaterielle rettigheter.

Det kan være mange gode grunner til å regulere eiendomsrett til innsamlet materiale, men det hører ikke hjemme i en sammenheng som denne.
2.7        “Arbeidsresultater som kan danne grunnlag for varemerke– og designregistrering”
Det er vanskelig å se at dette er relevant i forhold til forskning. Vi forholder oss riktignok til prosjektnavn. Men varemerke er noe som først kommer inn i en eventuell kommersialiseringsprosess etter at forskningen vil være avsluttet – eller i alle fall så godt som avsluttet. Å finne på et godt navn eller en logo kan ikke ses på som resultat av forskningen. Det er derfor liten grunn til å regulere dette.

Design gjelder estetisk utforming. Heller ikke det kan anses som relevant for forskning. Funksjonell design kan ikke vernes som design. Estetisk formgivning av konkrete produkter kan ikke være en del av forskningen og følgelig kan det heller ikke være relevant i forhold til forskerne.
2.8        “faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale som er et resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet eller av en nærmere angitt oppgave den tilsatte er pålagt i tjenesten”
En generell overdragelse av opphavsrett til faglitterære publikasjoner vil være et meget stort inngrep i de ansattes rettigheter. Om man skal ta dette på alvor betyr det at institusjonen skal bestemmeom noe skal publiseres, og evntuelt hvor det skal publiseres – i tillegg til at eventuelle inntekter tilfaller institusjonen.

Alle vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider, i tillegg til læremidler, vil være resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet og følgelig omfattes av ordlyden.

Fra et arbeidstakerperspektiv vil dette være helt uakseptabelt og det vil være et alvorlig inngrep i den akademiske frihet.

Dette utelukker ikke at det inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor rettigheter i større eller mindre grad overdras. Dette kan bl.a. være aktuelt hvor mange samarbeider om et stort fellesprosjekt (ordbok, oppslagsverk, vitenskapelig kommentert utgave av Ibsen, etc) og for prosjekter hvor institusjonen går inn med særskilte ressurser (multimedieproduksjoner m.m.). Også i andre tilfeller hvor noen påtar seg å utvikle en kurspakke eller tilsvarende vil det kunne være aktuelt å inngå denne type avtaler. Men det må begrenses til slike prosjekter.

3 Meldeplikt

Det foreslås at det skal innføres meldeplikt:

“Det bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial.”

En meldeplikt vil nødvendigvis måtte medføre et merarbeid for den enkelte vitenskapelig ansatte, i form av registreringer, meldinger, rapporter, osv. I tillegg vil det nødvendiggjøre et byråkrati som skal ta i mot disse meldingene, gjennomgå og vurdere dem.

Dersom noe slikt skal innføres bør det ha en god begrunnelse. Noen slik begrunnelse er ikke gitt.

4 Regler for rettighetsovergang

Det heter i notatet:

“Universitetene bør fastsette nærmere regler for overgang av rettigheter til resultatene der dette er påkrevd.”

Det er uklart hva dette skal bety i og med at det er tatt inn i noe som nettopp fremstår som i alle fall en mal for et slikt regelverk.

5 Hovedpunkt om eiendomsrett

Det heter bl.a:

“Alle rettigheter til resultater som universitetene eier forblir som hovedregel ved universitetene.”

Dette avsnittet handler først og fremst om forholdet mellom universitetet og eksterne samarbeidspartnere, og slår fast at universitetet ikke skal gi fra seg rettighetene til samarbeidspartnere. Dette er uproblematisk i forhold til ansattes rettigheter. Universitetet kan uansett ikke overdra andre rettigheter enn de som universitetet har fått overdratt.

Dette er derfor et tema som ikke direkte berører Forskerforbundets medlemmer.

6 Publisering

I notatet heter det under overskriften publisering:

“Universitetene vil beskytte og ivareta de vitenskapelig tilsattes sedvanemessige og lovmessige adgang til selv å avgjøre om, og på hvilken måte, et vitenskapelig verk skal offentliggjøres. Det kan avtales en kortvarig utsettelse av publisering for å gi anledning til rettighetssikring.”

Som vitenskapelig ansatt har man selvfølgelig ingen innvendinger mot at universitetet vil beskytte ens rett til publisering. Men det er vanskelig å få det til å henge sammen med punktet om at universitet vil overta opphavsretten til det som publiseres. En hjelp i form at overtakelse av rettighetene trenger vi ikke.

Derimot bør man støtte et prinsipp om at det ikke inngås avtaler med tredjeparter som begrenser retten til publisering – noe som bl.a. vil bety at det er ikke er mulig å inngå avtaler om beskyttelse av bedriftshemmeligheter som resultat av forskningen m.m., se ovenfor i avsnitt 2.2.

Det kan i denne sammenheng være verdt å peke på problemer knyttet til at man som forsker får tilgang til andres bedriftshemmeligheter m.m. Man kan ikke som universitetsansatt kreve å få publisere det man får vite om en samarbeidspartners virksomhet. Men dette kan lede til at også andre resultater hvor man gjør bruk av slik informasjon ikke kan publiseres, hvilket tilsier bevissthet og varsomhet om man går inn i prosjekter hvor man får tilgang til konfidensiell informasjon. Dette er imidlertid ikke et rettighetsproblem og behandles derfor ikke nærmere.

7 Tilsattes rolle i kommersialiserings- prosessen

Når den foreslåtte meldeplikt bare er begrenset til å gjelde resultater som kan ha næringsmessig potensial, da overlates i praksis denne vurderingen i første omgang til den enkelte vitenskapelig ansatte. Det blir da problematisk om man i neste omgang skulle risikere noen form for sanksjoner i de tilfeller hvor det senere skulle vise seg at det likevel var et kommersielt potensial.

Hele tankegangen passer imidlertid bare i forhold til patent. I andre tilfeller vil det i beste fall være vanskelig å påvise forskningsresultatets betydning i en kommersialiseringsprosess.

Om jeg her skal holde meg til min egen bransje, så er jurister med doktorgrad og kanskje annen forskningskompetanse etterspurt i de store advokatfirmaene. Den kunnskap man har utviklet, eller knowhow om man synes det lyder bedre på engelsk, kan gi grunnlag for en lønnsom rådgivning i form av advokatvirksomhet. Det kan sies å være en kommersialisering av resultatene. Men det ville være meningsløst om universitetet skulle kreve andel av inntekter fordi folk har suksess med å bruke den kunnskap de har ervervet og utviklet hos oss. (Den type avtaler er stort sett forbeholdt fotballklubber.)

Om noen skulle ha suksess med en bokutgivelse (Sofies verden ble opprinnelig skrevet som lærebok i filosofi), så gir det heller ikke særlig mening at universitetet skal gripe inn og kreve en andel av den inntekt denne kommersialiseringen representerer.

Også i andre tilfeller vil kommersialisering – annet enn for patenter – stort sett skje ved at folk bruker sin kompetanse. Det er ikke basert på at man utnytter rettigheter – kunnskapen er og skal være fri.

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
- oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
- provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

Karianne Françoise Aamdal Lundgaard skriver i Universitas 2008-02-07 at forelesninger bør gjøres tilgjengelig som podcast. Jeg ser mange fordeler med å gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig som podcast, og benytter dette i betydelig utstrekning selv. Vi må akseptere at folk lærer på ulike måter. Selv er jeg ganske auditiv og husker ofte bedre det jeg har hørt enn det jeg har lest. Et medierikt undervisningstilbud er en fordel.

Men likevel er det ikke så enkelt som Amdal Lundgaard vil ha det til. Jeg er tilhenger av at forholdene legges til rette for å gjøre opptak og distribuere dem som podcast. Men jeg vil sterkt motsette med at det kommer et diktat fra oven om at unervisningen skal gjøres tilgjengelig på denne måten.

En forelesning skjer der og da. Målgruppen er de som er til stedet i auditoreiet. Selv om det stort settt er en monolog, så er det likevel en kommunikasjon mellom foreleser og tilhørere. Vi underviser for studenter som foreventes å studere på heltid. Studiene skal ha første prioritet. Vi som underviser må kunne basere oss på at studentene følger den undrevsining som er. Vi vet at mange av ulike grunner ikke deltar i undervisningen, som regel uten noen akseptabel grunn. Det er ikke disse vi skal bruke ressurser på.

For etter hvert ganske mange år siden undersøkte vi ved Det juridiske fakultet resultatet for ulike grupper av studenter. Det viste seg at de studenter som fulgte undervisningen jevnt over gjorde det bra. De som ikke deltok eller bare deltok sporadisk, gjorde det klart dårligere. Så lenge de som faktisk benytter seg av undervisningstilbudet klarer seg bra, har vi grunn til å være fornøyd. Vi kunne den gang konstatere at undervisningen fungerte godt, selv om resultatene samlet sett var mer bedrøvelige. At studenter ikke prioriterer undervisningen får bli deres problem. Universitetet skal ikke måtte legge opp undervisningen med sikte på å fange inn de som ikke gidder å delta. I det ligger at jeg ikke ser det som noe mål å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for studenter som ikke følger disse, selv om vi selvsagt må akstepere at enkelte noen ganger har god grunn til ikke å delta.

For noen forelesere vil opptak kunne virke hemmende. Dette må vi bare akseptere. Hvis det å gjøre opptak fører til at forelesningen blir dårligere for de som er til stede, så skal tilstedeværende studenter prioriteres. Den som ikke liker at det gjøres opptak skal ganske enkelt kunne si nei.

Forelesere har ulik stil. Noen har et nøye gjennomarbeidet manuskript hvor alt er skrevet ord for ord. Hvis man har et gjennomarbeidet manuskript er risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje ikke var så gjennomtenkt ganske liten. Men slike forelesninger er ofte ganske kjedelige for tilhørerne. Andre har en disposisjon, uten at denne er skrevet ut i detalj. Man kan dvele litt lenger ved temaer som som ikke synes å synke godt inn hos tilhørerne, man kan forfølge visse assosiasjoner, kanskje bedrive litt høyttenkning som svar på spørsmål, osv. Slike forelesninger blir gjerne mer levende. Men risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje viser seg ikke å være så lurt, er større. Så lenge man er innenfor rammen av forelesningen, hvor kommunikasjonen også er av ikke-verbal karakter, hvor det kan være mulig å korrigere når man for tenkt seg om, osv, er det ikke noe probelm. Men om slikt spres ukontrollert og brukes utenfor den sammenheng det er ment for, da kan det bli mer problematisk.

Hvis et opptak av en forelesning gjøres tilgjengelig på nett for alle interesserte, da er dette en publisering av denne forelesningen. Dette er ikke noe annet enn publisering av forelesernes manuskripter. Ingen av oss liker å publisere noe som ikke er kvalitetssikret. Det vil være helt uakseptabelt om noen skulle tvinge oss til å gjøre det. Dersom et opptak av en forelesning skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, da vil jeg høre gjennom opptaket og eventuelt redigere dette før det publiseres. Men ofte har man ikke tid til å gjøre dette.

Jeg har valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter. Det betyr at disse bare er tilgjengelig for de som er registrert som studenter på dette faget i det aktuelle semesteret. Det er ikke ment for andre. Det ligger ikke noen sikkerhet i det som hindrer at lydfiler kopieres til andre, men så viktig er det ikke å begrense spredningen. I begynnelsen foretok jeg en enkel redigering, men det har jeg sluttet med. Det tok for mye tid, og opptakene ble i praksis liggende i påvente av at jeg skulle høre igjennom dem. Nå legger jeg de ut med en gang, uredigert. Men på en slik måte at spredningen er begrenset. Skulle noen kreve at disse opptakene skulle bli tilgjengelige for alle, da blir det ikke noen opptak. Jeg har opphavsretten til mine forelesninger, hvilket først og fremst betyr at det er jeg som bestemmer om det f.eks. skal fremstilles eksemplar og om disse skal gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette gir jeg ikke fra meg. For meg blir det enten en begrenset tilgjengeliggjøring av opptakene slik de er, eller ingen tilgjengeliggjøring i det hele tatt. Andre kan ha andre meninger, og kan velge en annen praksis for sine verk. Men  det gir dem ingen rett til å bestemme hva jeg skal gjøre.

Jeg har også produsert noen “forelesninger” som kun er tilgjengelig som podcast. Foreløpig omfatter det innledning til rettsstudiet og kjøpsrett. Men det er et helt annet format enn vanlige forelesninger. Det er stor forskjell på å lage et “radioforedrag” og å forelese for et auditorium, og det er tidkrevende å lage dem. Jeg har for så vidt planer om å lage fler, men det tar tid.

Det har blitt alt for mye snakk om at universitetene skal støvsuge ansattes rettigheter “for sikkerhets skyld”. Det er et av mange symptomer på at byråkratiet har fått for stor makt på universitetene. Universitetene burde være opptatt av å stimulere vitenskapelig ansatte til å skape. Man skal legge forholdene til rette for kreativitet, også når det gjelder undervisningsmetoder og læremidler. I stedet møter vi pålegg, at man skal gi fra seg rettigheter, skjemaer, søknader og rapporter. Slikt virker demotiverende, og det er ingen tjent med.

Holder man seg til podcast ved UiO, så ville det være en god start å legge forholdene til rette for at de som faktisk ønsker det kan gjøre forelesninger og annet tilgjengelig å denne måten. Hvis de som allerede er interessert i gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig på denne måten kunne få den nødvendige tekniske støtte til å gjøre det, så ville man kanskje ha oppnådd mye. Så kan man glemme alle tanker om å pålegge de som av ulike grunner ikke ønsker å bruke slike tjenester å gjøre det mot deres vilje. I alle auditorier hvor det er lydanlegg bør det på en enkel måte være mulig å trykke “record”, og så får man et opptak. Og det bør være programvare for å distribuere m.m. Mange universiteter og andre institusjoner har f.eks. etablert en tilstedeværelse i iTunes. Jeg kan abonnere på forelesninger fra Berkley, Stanford og Yale. Men de av oss ved UiO som ønsker å bruke mediet har ikke muligheten, fordi UiO ikke har gjort noe for å legge forholdene til rette. Vi er eventuelt henvist til å lage våre egne løsninger. I en ikke helt optimistisk kommentar har jeg spådd at UiO kanskje vil være synlig i iTunes når UiO feirer sitt 200-års jubileum i 2011. Det vil i så fall være ganske typisk for fremdriften i slike prosjekte ved UiO. Vi skriver 2008 og UiO har fortsatt ikke en ordinær blogg-tjeneste som er tilgjengelig for ansatte. Det sier vel det meste om hvor begredelig tilstanden er. Byråkratiet bør sørge for å få gode tjenester på plass, og glemme tanken om bestemme hvordan vitenskapelig ansatte skal utføre sine oppgaver.

Selv har jeg gitt opp IT-støtten fra UiO, for de leverer ikke en gang det minimum som skal til for en moderne nettjeneste, som bl.a. inkluderer podcast. Jeg har lagt alt ut på eget nettsted utenfor UiO, hos en nettleverandør som i det miste leverer “brød og smør”. For den svimlende sum av 80 kr pr måned får jeg e-post og en webtjeneste hos domeneshop.no som er mye bedre enn det jeg noen gang har fått ved UiO. Når jeg betaler så mye så skyldes dette at jeg vil ha rikelig lagringsplass og en robust tjeneste som ikke har noen problemer med 100.000 forespørsler pr dag. Det er mulig å få tjenestene langt billigere. De fleste får mer enn de trenger for 10 kr pr måned hos danske one.com. Det er dette som bl.a. gjør det mulig for meg å ha denne bloggen og å distribuere podcasts. Med det som UiO har å by på, går det ikke.

Om vi skal tro Aftenposten 19.02.08, så har den kjente posøren Jon Lech Johansen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjøre tilgjengelig et program som skal gjøre det mulig å “omstrukturere filer fra ett format til et annet, uavhengig av hvilke sperrer Apple eller Microsoft har gitt filene”. Å kunne konvertere filformater er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruktureringen” men omgåelsen av sperrer som er det spesielle. Heller ikke det er noe spesielt nytt. Men siden det er ulovlig å omgå slike sperrer og å gjøre tilgjengelig programmer for dette formål, så distribueres slikt vanligvis i undergrunnen.

Det som DVD-Jon nå, i følge Aftenposten, vil gjøre er en reprise på DeCSS-stuntet, sannsynligvis også på den måten at han igjen tar æren for noe som andre har utviklet. Men det har kommet en del ny lovgivning siden sist. Så det som en gang kanskje var lovlig, er nå klart ulovlig.

Man kan mene mye om DRM - Digital Rights Mangement. Men selskapene er i sin fulle rett til å bruke slike systemer om de skulle ønske det, selv om praksis også har vist at de lett faller for fristelsen til å misbruke dem. DVD-Jon er egentlig uinteressant her. Han er en posør som igjen har klart å plassere seg i mediebildet uten tilsynelatende å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å sette et særdeles stort spørsmålstegn ved Forbrukerrådets opptreden i denne saken - dersom de er korrekt referert i Aftenposten. Rådgiver og jurist i Forbrukerrådet Thomas Nortvedt er i følge Aftenposten positiv til det nye programmet. At Forbrukerrådet ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stiller seg positive til distribusjon av ulovlig programvare, det er særdeles betenkelig.

Den samme Thomas Nortvedt sier i følge Aftenposten følgende:

“Det er nemlig ikke noe ulovlig i å bruke programmet. Etter en endring i åndsverksloven i 2005, ble det fastslått at å dele for eksempel en sang i mp3-format med familie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feilsitert. Det har aldri vært tvilsomt at man kan fremstille kopi av et offentliggjort musikkopptak, f.eks. i mp3-format, til privat bruk. Dette kan man gi til folk i familien og den nære vennekrets. Men det er ikke lov å bryte en teknisk beskyttelse for å gjøre dette, og det bør Forbrukerrådets representant vite om han skal uttale seg offentlig om slike spørsmål. Om dette kan man lese i Ot prp nr. 46 2004-2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

“Hvis det ved kjøp av lydfil på Internett inngås avtale om hvilken avspiller som kan benyttes, vil lovens krav til relevant avspillingsutstyr innebære at utstyr utover det som fremgår av avtalen ikke vil kunne være relevant: I relasjon til unntaket som her foreslås innført, vil i disse tilfeller bruker ikke med rimelighet kunne forvente avspilling i strid med avtalen. Vilkåret om relevant avspillingsutstyr innebærer således i praksis at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller vil avgjøre hvilken avspiller som kan benyttes, og omgåelse for å muliggjøre tilegnelse på avspiller som ikke er «relevant» vil rammes av omgåelsesforbudet.”

Flertallet i Stortingskomiteen kom med en høyst tvilsom uttalelse i Innst O nr. 103 2004-2005, hvor de sier:

“Flertallet har merket seg at departementet mener en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en CD klart bør kunne overføres og brukes på en MP3-spiller.”

Dette kan selvfølgelig flertallet gjerne mene. Men det er i betste fall tvilsomt om dette er i samsvar med direktivet og dermed i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Og uansett gjaldt komiteens uttalelse kopiering fra kopibeskyttet CD (som platelselskapene heldigvis har gått bort fra) til mp3. Komiteen uttalte seg ikke om nedlastede filer, og det er det saken nå dreier seg om. Så der er det kun departementets uttalelse vi har å holde oss til, i tillegg til lovteksten og direktivet.

Hvis Forbrukerrådet vil drive kampanje, så må de gjerne det. At de samtidig melder seg ut av seriøs debatt får bli deres eget problem. Men man bør kunne vente at når de uttaler seg om rettslige spørsmål, så forstår de at folk gjerne vil tro på det som Forbrukerrådet sier. Da bør de ikke komme med uttalelser som er juridisk uholdbare.

I følge Aftenposten 19.02.08 har Ryanair vunnet over Forbrukerombudet i Borgarting lagmannsrett. For egen del kan jeg legg til et heldigvis.

Hvis jeg har oppfattet saken riktig (og i så fall er den ikke helt korrekt gjengitt i Aftenposten), så dreier det seg om gebyr ved refundering av betalte avgifter når en flybillett ikke benyttes. Det er vanlig ved billige flybilletter at de ikke refunderes om de ikke benyttes, og dette gjelder også for Ryanair. Men selskapet betaler bare flyplassavgift m.m. for passasjerer som faktisk flyr. Så hvis en billett ikke blir benyttet, da betaler ikke Ryanair avgifter, selv om avgiftsbeløpet er krevd inn fra kunden.

Det ville ikke vært rimelig om et flyselskap bare kunne stikke slike avgiftspenger i egen lomme. Kunden har betalt en avgift i tillegg til billettprisen, og flyselskapet har krevd inn avgiften på vegne av andre. Så langt har jeg ingen problemer med å være enig med Forbrukerombudet. Etter det jeg forstår er dette også akseptert av Ryanair. Men jeg undrer med over at Forbrukerombudets realitetssans til tider glipper helt i slike saker. For i følge Forbrukerombudet skal ikke flyselskapene få lov til å kreve dekning for kostnadene ved å refundere beløpet. Tvisten har - i følge Aftenposten - stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som verken er urealistisk eller høyt i forhold til å refundere beløpet.

Forbrukere skal ha sine rettgiheter, også overfor flyselskaper. Og Ryanair er neppe den beste i klassen her. Men også forbrukere må akseptere at de selv må dekke kostnadene de selv påfører andre. Den som avbestiller må f.eks. finne seg i å betale et rimelig avbestillingsgebyr for å dekke trasaksjonskostnadene. Dette burde selv Forbrukerombudet forstå og akseptere.

Dette er del 7 i min podcast-serie om kjøpsrett.