Tag Archives: Akademisk frihet

Akademisk frihet og open access

En del “open access” aktivister gir seg ikke, og synes å ville tvinge vitenskapelig ansatte til å leve etter deres ideologi. Det må de selvsagt mene. Men de bør i det minste forholde seg til det folk faktisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem meninger de aldre har hatt.

Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”

Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Continue reading Akademisk frihet og open access

Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Continue reading Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Hvem skal bestemme hvor vi får publisere?

Jeg gjengir her en debatt om forskningspublisering mellom forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm og undertegnede. Det vil si, jeg viser til Karianne Hammerstrøms innlegg og gjengir mine egne. Jeg foretrekker å respektere opphavsretten.

Karianne Hammerstrøm skrev innlegget Forskning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at publiseringsprosessen for forskningsresultater i større grad bør styres sentralt. Dette er en oppfølging av Petter Gottschalks innlegg Publiser eller dø!, som sto i Aftenposten 9. februar 2009. Hennes credo er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunnleggende del av den akademiske frihet at det er forskeren selv som bestemmer hvor han eller hun vil publisere sine resultater. Dette skal ikke styres av forskningsbyråkrater, bibliotekarer eller andre. I tillegg til det prinsipiell er det min overbevisning at den enkelte forsker selv vet best hvilke publikasjoner som best når aktuell målgruppe for akkurat den artikkelen. Ingen byråkrat vet det bedre enn forskeren selv, bl.a. fordi ingen forskningsbyråkrat følger med i forksningslitteraturen på vedkommende fagfelt på samme måte som forskerne innen feltet. Jeg kan vel også legge til at jeg aldri har kunnet fordra folk som hevder å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste.

Jeg skrev derfor et svar til Karianne Hammerstrøm, som sto i Aftenposten 6. april. (Det var ikke jeg som svarte sent, det var Aftenposten som lot det ligge lenge). Her skrev jeg følgende, under overskriften Frihet, ikke styring.:

Continue reading Hvem skal bestemme hvor vi får publisere?

Nasjonal rettighetspolitikk

Denne kommentaren er trykket i Forskerforum nr. 7/2008.

I Forskerforum 6/08 hevder underdirektør Kristel M. Skorge ved Universitetet i Stavanger at mye av innholdet i dokumentet «Felles rettighetspolitikkfor Norges universiteter» har vært etablert praksis i f lere år og at det ikke er kontroversielt. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Mine kommentarer knyttet seg til notatet «Felles rettighetspolitikk…», et notat som dukket opp fra intet. Heldigvis synes ikke praksis å være så ille som notatet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har vedtatt dokumentet, og også der kom saken opp på nytt og et forslag fra rektoratet ble forkastet i et styremøte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et udatert dokument som ikke sier hvem som har utarbeidet det, ikke hva slags mandat man har hatt eller hvem som har gitt mandatet, og ikke om det er vedtatt i et ansvarlig organ. Slik dokumentet fremstår, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en tilfeldig person. Men når dokumentet blir presentert for tillitsvalgte og et universitetsstyre vedtar det, da må også andre ta det på alvor.
Continue reading Nasjonal rettighetspolitikk

Forsvar den akademiske frihet!

Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.