Olav Torvunds blogg

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å ville tvinge viten­ska­pe­lig ansatte til å leve etter deres ideo­logi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det minste for­holde seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem menin­ger de aldre har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den fremste våpen­dra­ger i øyeblik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e-postlister for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med denne dis­ku­sjo­nen fordi min kol­lega, pro­fes­sor Helge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet dette, i følge Pål M. Lyk­kja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­teta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Helge Røn­ning og jeg er stort sett enige om det grunn­leg­gende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tids­skrif­ter hvor lesere har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tidsskrifter er på mange måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvinge fors­kere til å pub­li­sere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte pro­ble­ma­tiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Et uni­ver­si­tet er en under­lig arbeids­plass. Vi som er viten­ska­pe­lig ansatt har en lov­be­stemt rett til innen­for visse ram­mer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og under­vise. Men innen­for ram­men av vår stil­ling kan vi selv velge forsk­nings­tema og forsk­nings­me­tode. Jeg kan ikke velge å forske på musikk­his­to­rie frem­for jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt pro­fes­sor i retts­vi­ten­skap. Men hvilke juri­diske emner jeg vel­ger å arbeide med og hva slags meto­der jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om fler­tal­let av mine kol­le­ger og ledel­sen skulle være uenig i mine fag­lige prio­ri­te­rin­ger behø­ver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min fri­het lig­ger også en plikt for ledel­sen til å sørge for at jeg jeg har rime­lige mulig­he­ter til å drive forsk­ning ut fra mine egne fag­lige prio­ri­te­rin­ger. Man kan ikke inn­skrenke fri­he­ten ved å frata fri­ten­kere mid­ler som er nød­ven­dig for å drive forsk­nin­gen. Vi er ikke ansatt for å rea­li­sere ledel­sens mål og har ingen plikt til å inn­rette oss etter ledel­sens fag­lige prio­ri­te­rin­ger. Det er en natur­lig kon­se­kvens av at ingen byrå­krat og ingen poli­ti­ker vet bedre enn de viten­ska­pe­lig ansatte hvor de forsk­nings­mes­sige utford­rin­ger lig­ger og hva slags meto­der man bør velge. Det kan selv­føl­ge­lig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg gjen­gir her en debatt om forsk­nings­pub­li­se­ring mel­lom forsk­nings­bi­blio­te­kar Kari­anne Ham­mer­strøm og under­teg­nede. Det vil si, jeg viser til Kari­anne Ham­mer­strøms inn­legg og gjen­gir mine egne. Jeg fore­trek­ker å respek­tere opphavsretten.

Kari­anne Ham­mer­strøm skrev inn­leg­get Forsk­ning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at pub­li­se­rings­pro­ses­sen for forsk­nings­re­sul­ta­ter i større grad bør sty­res sen­tralt. Dette er en opp­føl­ging av Pet­ter Gottschalks inn­legg Pub­li­ser eller dø!, som sto i Aften­pos­ten 9. februar 2009. Hen­nes credo er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunn­leg­gende del av den aka­de­miske fri­het at det er fors­ke­ren selv som bestem­mer hvor han eller hun vil pub­li­sere sine resul­ta­ter. Dette skal ikke sty­res av forsk­nings­by­rå­kra­ter, biblio­te­ka­rer eller andre. I til­legg til det prin­si­pi­ell er det min over­be­vis­ning at den enkelte fors­ker selv vet best hvilke pub­li­ka­sjo­ner som best når aktu­ell mål­gruppe for akku­rat den artik­ke­len. Ingen byrå­krat vet det bedre enn fors­ke­ren selv, bl.a. fordi ingen forsk­nings­by­rå­krat føl­ger med i forks­nings­lit­te­ra­tu­ren på ved­kom­mende fag­felt på samme måte som fors­kerne innen fel­tet. Jeg kan vel også legge til at jeg aldri har kun­net for­dra folk som hev­der å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste.

Jeg skrev der­for et svar til Kari­anne Ham­mer­strøm, som sto i Aften­pos­ten 6. april. (Det var ikke jeg som svarte sent, det var Aften­pos­ten som lot det ligge lenge). Her skrev jeg føl­gende, under over­skrif­ten Fri­het, ikke sty­ring.:

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Denne kom­men­ta­ren er tryk­ket i Fors­ker­fo­rum nr. 7/2008.

I Fors­ker­fo­rum 6/08 hev­der under­di­rek­tør Kris­tel M. Skorge ved Uni­ver­si­te­tet i Stav­an­ger at mye av inn­hol­det i doku­men­tet «Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk­for Nor­ges uni­ver­si­te­ter» har vært etab­lert prak­sis i f lere år og at det ikke er kon­tro­ver­si­elt. Det er en sann­het med bety­de­lige modifikasjoner.

Mine kom­men­ta­rer knyt­tet seg til nota­tet «Fel­les ret­tig­hets­po­li­tikk…», et notat som duk­ket opp fra intet. Hel­dig­vis synes ikke prak­sis å være så ille som nota­tet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har ved­tatt doku­men­tet, og også der kom saken opp på nytt og et for­slag fra rek­to­ra­tet ble for­kas­tet i et styre­møte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et uda­tert doku­ment som ikke sier hvem som har utar­bei­det det, ikke hva slags man­dat man har hatt eller hvem som har gitt man­da­tet, og ikke om det er ved­tatt i et ansvar­lig organ. Slik doku­men­tet frem­står, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en til­fel­dig per­son. Men når doku­men­tet blir pre­sen­tert for til­lits­valgte og et uni­ver­si­tets­styre ved­tar det, da må også andre ta det på alvor.
Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Admi­ni­stre­rende direk­tør og forsk­nings­di­rek­tø­ren ved Apo­forsk sier opp i pro­test mot eier­nes over­sty­ring. I Norsk Fra­maceu­tisk Tids­skrift for­kla­rer de hvor­for. Saken har ut fra det som skri­ves i nevnte artik­kel, ikke noen direkte kob­ling med “ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter”. Men jeg ser det som utslag av den samme tanke­gan­gen som lig­ger bak ønsket om at insti­tu­sjo­nene skal overta alle ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter: Det er et vok­sende skikt av forsk­nings­by­rå­kra­ter som til­ra­ner seg makt og som vil styre forskningen.

Styre­le­de­ren, Gun­nar Elling­sen, sier til Aften­pos­ten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uav­hen­gig forsk­nings­in­sti­tu­sjon”. Når folk med slike hold­nin­ger får makt i forsk­nings­sek­to­ren, da er det grunn til å slå alarm. Slike hold­nin­ger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før uni­ver­si­te­tene kjø­res i grøfta slik man nå ser ved Apo­forsk. Men kur­sen er feil. Vi må for­svare vår aka­de­miske fri­het. Vi skal selv kunne velge forsk­nings­te­maer og vi skal kunne pub­li­sere det vi vil hvor vi vil uten at byrå­kra­tene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle ret­tig­he­ter. Det er den aka­de­miske fri­het som gjør det verdt å være ved et universitet.

For­svin­ner den aka­de­miske fri­het for­svin­ner også grun­nen til å arbeide ved et universitet.