Tema: Akademisk frihet

Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Les resten av dette innlegget » »

Hvem skal bestemme hvor vi får publisere?

Jeg gjengir her en debatt om forskningspublisering mellom forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm og undertegnede. Det vil si, jeg viser til Karianne Hammerstrøms innlegg og gjengir mine egne. Jeg foretrekker å respektere opphavsretten.

Karianne Hammerstrøm skrev innlegget Forskning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at publiseringsprosessen for forskningsresultater i større grad bør styres sentralt. Dette er en oppfølging av Petter Gottschalks innlegg Publiser eller dø!, som sto i Aftenposten 9. februar 2009. Hennes credo er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunnleggende del av den akademiske frihet at det er forskeren selv som bestemmer hvor han eller hun vil publisere sine resultater. Dette skal ikke styres av forskningsbyråkrater, bibliotekarer eller andre. I tillegg til det prinsipiell er det min overbevisning at den enkelte forsker selv vet best hvilke publikasjoner som best når aktuell målgruppe for akkurat den artikkelen. Ingen byråkrat vet det bedre enn forskeren selv, bl.a. fordi ingen forskningsbyråkrat følger med i forksningslitteraturen på vedkommende fagfelt på samme måte som forskerne innen feltet. Jeg kan vel også legge til at jeg aldri har kunnet fordra folk som hevder å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste.

Jeg skrev derfor et svar til Karianne Hammerstrøm, som sto i Aftenposten 6. april. (Det var ikke jeg som svarte sent, det var Aftenposten som lot det ligge lenge). Her skrev jeg følgende, under overskriften Frihet, ikke styring.:

***

“Forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm tar i Aftenposten til orde for at «publiseringsprosessen for forskningsresultater i høyere grad bør styres sentralt». Sentral styring må bety at forskningsbyråkrater skal bestemme hvor og hvordan vitenskapelige arbeider skal publiseres.

Forskere skal offentliggjøre sine resultater. Dette følger av universitets- og høyskoleloven § 1-5. Man velger den publiseringskanal som er best egnet for å nå målgruppen. Tidsskrifter med høy prestisje når flest. Det hjelper ikke at et tidsskrift er lett tilgjengelig hvis det i praksis ikke leses av dem man vil nå.

Forskningsmiljøene vet selv best hvilke tidsskrifter som betyr noe innenfor eget fagfelt. Byråkrater som skal bedrive «sentral styring» har ingen forutsetninger for å overprøve dette. Vi har allerede «tellekantene», vi trenger ikke mer byråkratisk innblanding.

Folk må gjerne mene man bare skal publisere i tidsskrifter som selges hos Narvesen, som er trykt på rosa papir eller som er basert på «open access». De kan styre egen publisering etter dette. Men de skal ikke kunne tvinge sin ideologi på andre på tvers av forskernes faglige vurderinger.

Hammerstrøm påstår at et hovedproblem er «åndsverkrettighetene som forfatteren eier og selger». Det er mange misforståelser om opphavsrett, og Hammerstrøm synes å være nok et offer for disse.

Ingen eier kunnskap. Jeg kan skrive e=mc² uten å be Einsteins arvinger om deres tillatelse. Ingen har rettigheter til forskningsresultater (med noen modifikasjoner i forhold til patenterte oppfinnelser). Kunnskap er og skal være fri.

Opphavsretten er ikke til hinder for at man publiserer andres forskningsresultater.

Det gjør man ved litteraturstudier, og forskningsjournalister gjør det hele tiden. Opphavsretten gir rådighet over presentasjonen, ikke til resultatene som presenteres.

Forskere får ikke penger for sine artikler. Derfor har ikke opphavsretten den samme betydningen som for skjønnlitterære forfattere. Men det er viktig selv å bestemme hvor og i hvilken form noe skal offentliggjøres.

Det viktigste er likevel de ideelle rettighetene, som kan omskrives til at andre ikke skal kunne tukle med forskerens presentasjon av sine forskningsresultater. Det er opphavsretten som sikrer denne integriteten.

Opphavsrett og akademisk frihet er to sider av samme sak. Begge må forsvares, blant annet mot angrep fra Karianne Hammerstrøm.”

***

Karianne Hammerstrøm kom med et svar  under overskriften Dyr forskning den 20 april, hvor hun bl.a. beskylder meg for å være korttenkt og arrogant. Det får hun selvfølgelig mene hva hun vil om, men debattnivået løftes vanligvis ikke ved at man forsøker å understreke egne poenger ved å komme med negative karakteristikker av sine motdebattanter.

Hennes punch-line er: ” Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.”

Jeg synes ikke akadmisk frihet er snobberi, og svarer følgende under overskriften  Publisering og akademisk frihet i Aftenposten 27. april:

***

“I sitt svar 20. april skriver forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm: «Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.»

Alle kan lage sin egen definisjon av akademisk frihet. Men diskusjonen blir lite givende om alle omdefinerer premissene etter eget hode. Jeg holder meg til UNESCO Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel art 12, hvor det står:

«…akademisk ansatte bør være fri til å publisere resultatene av forskning og studier i bøker, tidsskifter og databaser etter deres eget valg».

[Aftenposten ville ha dette i norsk oversettelse. Jeg trodde at Aftenpostens lesere, i alle fall de som bryr seg om en diskusjon om publisering og akademisk frihet forstår engelsk. Men slik lyder i alle fall originalteksten:

" ... higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice ... " ]

Videre NOU 2006:19 om akademisk frihet, avsnitt 5.1: «Regelens kjerne er en rett for den enkelte forsker til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og til å avgjøre hvordan publisering skal skje.»

Hammerstrøm må gjerne mene at retten til selv å velge publiseringsform er akademisk snobberi. Jeg kaller det akademiske frihet.”

***

Dette er i alle fall foreløpig siste ord i denne avisdebatten. Mitt enkle utgangspunkt er at vi publiserer der vi mener å nå den målgruppen vi skriver for. Det er gjerne en sammenheng mellom hva som blir lest og hva som har prestisje. De tidsskrifter som blir mest lest og har størst “impact” har som regel også høyest prestisje. De leses fordi de anses som de viktigste, og man vil gjerne publisere der fordi de anses for de viktigste. Vi kan ikke akseptere at byråkrater eller bibliokarer skal bestemme at vi skal publisere der det blir billigst for bibliotekene.

Mitt enkle svar til Open Access-evangelistene som vil tvinge andre til å følge deres tor, er at hvis man virkelig tror på egne argumenter, da trengs ikke tvang. Da vil Open Access føre til at de blir lest av fler, oftere sitert, osv. Men om det viktigste tidsskriftet innen ens fagfelt (ennå) ikke tillater egenarkivering eller annen form for Open Access, da skal man likevel kunne publisere i dette tidsskriftet uten å spørre Karianne Hammerstrøm eller andre om lov til å gjøre det.

Noen tidligere kommentarer om emnet:

Er det frelse i Open Access?
Forsvar den akademiske frihet!
Tvungne publiseringskanaler – et angrep på den akademiske frihet (skrevet sammen med Helge Rønning)

Nasjonal rettighetspolitikk

Denne kommentaren er trykket i Forskerforum nr. 7/2008.

I Forskerforum 6/08 hevder underdirektør Kristel M. Skorge ved Universitetet i Stavanger at mye av innholdet i dokumentet «Felles rettighetspolitikkfor Norges universiteter» har vært etablert praksis i f lere år og at det ikke er kontroversielt. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Mine kommentarer knyttet seg til notatet «Felles rettighetspolitikk…», et notat som dukket opp fra intet. Heldigvis synes ikke praksis å være så ille som notatet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har vedtatt dokumentet, og også der kom saken opp på nytt og et forslag fra rektoratet ble forkastet i et styremøte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et udatert dokument som ikke sier hvem som har utarbeidet det, ikke hva slags mandat man har hatt eller hvem som har gitt mandatet, og ikke om det er vedtatt i et ansvarlig organ. Slik dokumentet fremstår, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en tilfeldig person. Men når dokumentet blir presentert for tillitsvalgte og et universitetsstyre vedtar det, da må også andre ta det på alvor.
Les resten av dette innlegget » »

Forsvar den akademiske frihet!

Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.