Universitetsbibliotekar Pål Magnus Lykkja synes å være den fremste våpendrager i øyeblikket. Diskusjonen synes å ha foregått først og fremst på e-postlister for bibliotekarer. Jeg litt tilfeldig kjent med denne diskusjonen fordi min kollega, professor Helge Rønning og jeg skal ha bedrevet dette, i følge Pål M. Lykkja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Rønning og Olav Torvund har gjennom ei rekkje artiklar og bloggpostar greidd å lure universiteta og Forskerforbundet trill rundt med å få dei til å tru at akademisk fridom er i konflikt med open access.”

Jeg svarer kun for meg selv, men Helge Rønning og jeg er stort sett enige om det grunnleggende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tidsskrifter hvor lesere har gratis tilgang. En utviklig i retning av OA-tidsskrifter er på mange måter positiv. Det jeg er sterk motstander av er at noen skal tvinge forskere til å publisere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lykkja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvorlig problem. I tillegg kommer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte problematiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Det er den enkelte forsker som selv bestemmer om noe skal publiseres, og eventuelt hvor det skal publiseres. Denne vurderingen skal ikke overprøves av en byråkrat eller en bibliotekar. Tidligere har forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm vært frempå for å frata vitenskapelig ansatte den selvfølgelige retten til å velge publiseringkanal. Og nå Pål M. Lykkja. Hvis dette er holdningen blant bibliotekarer i akademia, da synes jeg det er skremmende.

Alle forskere er selvfølglig interessert i at en artikkel publiseres i det tidsskriftet som best når de leserne jeg er interessert i. At et OA-tidsskrift i prinsippet er tilgjengelig for alle hjelper lite hvis det i liten grad leses av fagfolk. Jeg vet hvilke tidsskrifter som finnes på mitt fagfelt. Jeg vet også stort sett hvem de ulike tidsskriften når. Den som har skrevet artikkelen kjenner tidsskriftene og kjenner artikkelen, og har best forutsetninger for å vurdere hvilket tidsskrift man bør satse på. Det er en selvsagt rett for den enkelte forsker selv å bestemme hvor en artikkel skal publiseres. Dette er noe av kjernen i den akademiske frihet, slik det også har kommet til uttrykk i UNESCOs “Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel” avsnitt 12:

“To this end, higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice and under their own names, provided they are the authors or co-authors of the above scholarly works.”

Pål M Lykkja fremstår med en enorm faglig selvtillit og en skremmende vilje til maktutøvelse og overstyring når han ut fra sine ideologiske preferanser vil sensurere og diktere forskere. Jeg tiltror verken Pål M Lykkja eller andre en faglig innsikt som gjør at han kan overprøve fagfolk.

I en annen e-post  01.09.2011 19:17 følger Pål M. Lykkja opp med dette:

“Torvund og Rønning, samt Forskerforbundet representerar mest sansynleg ein liten minoritet. Akkurat som ein mikroskopisk andel av forskarar som tvilar på menneskeskapte klimaendringar greier å få folk flest til å tru at det er stor tvil bland forskarane så ser det ut til at Torvund og Rønning har gjordt det same i forhold til open access. Eg skulle gjerne likt at ein kan gjennomføre ei norsk undersøkjing for å avdekkje norske forskarar si holdning til “mandatory open access”. ”

For meg er det revnende likegyldig hvor mange eller hvor få som er enig med meg i denne saken. Jeg vil ikke bestemme hvordan andre forskere skal publisere, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal bestemme over meg. Det ligger faktisk i forskningens natur at man stiller spørsmål ved etablerte synspunkter som flertallet støtter seg til. En god forsker følger sin faglige overbevisning, uten å bøye seg for et flertall. Det gjelder valg av tema, metoder og selvfølgelig hvordan resultater skal gjøres kjent. Vanskeligere er det ikke. Men frihet til å bestemme selv er visst en tanke som Pål M Lykkja har vanskelig å forholde seg til. For han vet så mye bedre enn Helge Rønning og meg hva Helge Rønning og jeg bør gjøre. Derfor vil han tvinge oss til å danse etter hans pipe.

Sammenligningen med holdning til menneskekapte klimaendringer er retorisk slagg som sier lite om saken, men kanskje en del om Pål M Lykkja.

Som sagt har jeg ingen ting i mot OA og sitter for så vidt i redaksjonsrådet for et europeisk OA-tidsskrift selv. Men jeg deler ikke evangelistenes enøyde begeistring for konseptet og synes man bruker mye uholdbar og billig retorikk for å bygge opp under sitt syn.

Publisering koster og noen må betale. Det kan betales av den som vil ha tilgang til publikasjonene, av de som vil ha noe publisert, ved støtte fra utenforstående eller ved at folk arbeider gratis. Ofte finner man kombinasjoner av alt dette.

Jeg ser ikke hvorfor det på det er så veldig viktig at akkurat vitenskapelige publikasjoner er gratis for leseren. Vitenskapelige tidsskrifter henvender seg til en liten og ganske ressurssterk gruppe. At det har blitt for dyrt og at en del forlag har fått for mye makt, er greit nok. At mange ikke ønsker å skrive en artikkel eller være reviewer uten å få vederlag, og så måtte betale dyrt for at egen institusjon skal ha tilgang til denne, er forståelig. Det er også utmerket at det utvikler seg en delingskultur i akademia. Hvorfor stiller man ikke det samme krav til den moderne verdenslittarturen? At alle bøker skrevet av Nobel– og Pulitzer-prisvinnere skal være gratis tilgjengelig? For ikke å snakke om lærebøker? Det er selvfølgelig urealistisk, men skal man gjøre tilgang enklere og billigere er dette viktigere enn vitenskapelig litteratur.

Publisering er ikke gratis. Vi ser at kostnadene nå skyves over på de som vil publisere. Det er ikke uvanlig at man må betale 3–5.000 USD for å publisere i et OA-tidsskrift. Det ekskluderer forskere som ikke har penger. Om et fagmiljø disponerer 100.000 på sitt publiseringsbudsjett og det koster 20.000 pr artikkel, da har man ikke råd til å betale for publisering av mer enn fem artikler. Vi vet da at pengene for det meste gå til de som arbeider med temaer og har synspunkter som de etablere som styrer pengene liker. Det nye, kritiske og uventede vil få et “interessant, men vi kan dessverre ikke prioritere dette nå”. Dette vil ikke være bra for den kritiske forskning som utfordrer det vitenskapelige establishment.

Man kan løse dette ved at institusjoner inngår avtaler som gjør at dette betales samlet for institusjonen, eller ved at det inngår i prosjektfinansieringen. UiO har inngått slike avtaler med i alle fall noen forlag, slik at den enkelte vitenkapelig ansatte ikke behøver å bekymre seg for hvordan man skal skaffe penger til publisering hvis artikkelen i seg selv er god nok til å bli publiset. Men det hjelper bare de som er knyttet til en institusjon med ressurser til å inngå slike avtaler og/eller har særskilt finansiering som dekker dette. Skillet mellom de som er innenfor og de som er utenfor kan bli enda større enn det er i dag.

Pål M Lykkja kommer også trekkende med de sedvanlige ulandsargumentene, og skriver:

“Med open access så kan afghanske kvinner delta, med tradisjonell publisering så må dei gå på universitetet (som berre er tilgjengelege for menn, og som nesten garantert ikkje har tidsskriftet dei treng).

(…)

Med open access så kan ein talentfull professor i Kamerun delta på lik linje i fagfellevurdering og akademisk arbeid som andre. Utan open access så er det ikkje mogleg.”

Han er søt i sin omsorg for afghanske kvinner. Men mener Pål M Lykkja virkelig at tilgang til vitenskapelige artikler er det som kan bidra til bedrede forhold for afghanske kvinner, eller er det bare nok et billig retorisk poeng? Tror han at afghanske kvinner som stenges ute fra utdannelse har god internettforbindelse, gode nok engelskkunnskaper og tilstrekkelig faglig basisinnsikt til å kunne få nytte av internasjonale forskningspublikasjoner? Jeg tror ikke det. Det er helt annen litteratur som her vil være viktig. Fri tilgang til vitenskapelige tidsskrifter via internett har i beste fall mikroskopisk betydning i denne sammenhengen.

Den dyktige professoren i Kamerun, som Pål M Lykkja også kommer trekkende med, kan komme til å komme dårligere ut med den OA-trenden vi nå ser, med mindre han gjør som så alt for mange andre dyktige fagfolk fra utviklingsland: Reiser til USA eller Europa. Han kan riktignok lese mer av det som O Store Hvite Guru i USA eller Europa skriver. Skjønt de fleste store forlag lar universiteter i utviklingsland få tilgang til tidsskrifter gratis eller til en lav pris, så sannsynligvis har han tilgang uansett.

Utfordringen for utviklingsland er å bygge opp egne, sterke fagmiljøer og hindre hjerneflukt. Det er viktig at de driver egen forskning og får publisert sine resultater, ikke bare at de får tilgang til vestlige publikasjoner. Jeg tviler på at Lykkjas dyktige kamerunske professor er i stand til å legge 3.000 USD på bordet for å få publisert sin artikkel. Uten disse pengene vil han være utestengt fra å delta i en OA-verden med en forretningsmodell basert på at forfatteren betaler for publisering.  En “eksportsubsidiering” av kunnskap kan gjøre at strømmen i enda større grad bare går en vei.

Men om vi nå vender tilbake til utgangspunktet, så er jeg positiv til OA, selv om det er nyanser i bildet som evangelistene hopper over. Hvis OA er så flott som evangelistene tror, da vil det bli den dominerende publiseringsformen og vil ikke være avhengig av tvang. Likevel: Uansett hva jeg måtte mene om OA i seg selv, så ville det aldri falle meg inn å tvinge andre til å publisere i slike tidsskrifter. Jeg lever greit med at andre mene rnoe annet og har andre preferanser enn meg, og at disse handler ut fra hva de selv mener er best — så lenge de ikke vil påtvinge meg sine standpunkter. Det er dette Pål M Lykkja ser ut til å ha problemer med å forstå, i sin iver etter å bestemme over akademia.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Karianne Hammerstrøm skrev innlegget Forskning til alle! Her tok hun bl.a. til orde for at publiseringsprosessen for forskningsresultater i større grad bør styres sentralt. Dette er en oppfølging av Petter Gottschalks innlegg Publiser eller dø!, som sto i Aftenposten 9. februar 2009. Hennes credo er Open Access.

Selv har jeg intet i mot open access.  Men det er for meg en grunnleggende del av den akademiske frihet at det er forskeren selv som bestemmer hvor han eller hun vil publisere sine resultater. Dette skal ikke styres av forskningsbyråkrater, bibliotekarer eller andre. I tillegg til det prinsipiell er det min overbevisning at den enkelte forsker selv vet best hvilke publikasjoner som best når aktuell målgruppe for akkurat den artikkelen. Ingen byråkrat vet det bedre enn forskeren selv, bl.a. fordi ingen forskningsbyråkrat følger med i forksningslitteraturen på vedkommende fagfelt på samme måte som forskerne innen feltet. Jeg kan vel også legge til at jeg aldri har kunnet fordra folk som hevder å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste.

Jeg skrev derfor et svar til Karianne Hammerstrøm, som sto i Aftenposten 6. april. (Det var ikke jeg som svarte sent, det var Aftenposten som lot det ligge lenge). Her skrev jeg følgende, under overskriften Frihet, ikke styring.:

***

“Forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm tar i Aftenposten til orde for at «publiseringsprosessen for forskningsresultater i høyere grad bør styres sentralt». Sentral styring må bety at forskningsbyråkrater skal bestemme hvor og hvordan vitenskapelige arbeider skal publiseres.

Forskere skal offentliggjøre sine resultater. Dette følger av universitets– og høyskoleloven § 1–5. Man velger den publiseringskanal som er best egnet for å nå målgruppen. Tidsskrifter med høy prestisje når flest. Det hjelper ikke at et tidsskrift er lett tilgjengelig hvis det i praksis ikke leses av dem man vil nå.

Forskningsmiljøene vet selv best hvilke tidsskrifter som betyr noe innenfor eget fagfelt. Byråkrater som skal bedrive «sentral styring» har ingen forutsetninger for å overprøve dette. Vi har allerede «tellekantene», vi trenger ikke mer byråkratisk innblanding.

Folk må gjerne mene man bare skal publisere i tidsskrifter som selges hos Narvesen, som er trykt på rosa papir eller som er basert på «open access». De kan styre egen publisering etter dette. Men de skal ikke kunne tvinge sin ideologi på andre på tvers av forskernes faglige vurderinger.

Hammerstrøm påstår at et hovedproblem er «åndsverkrettighetene som forfatteren eier og selger». Det er mange misforståelser om opphavsrett, og Hammerstrøm synes å være nok et offer for disse.

Ingen eier kunnskap. Jeg kan skrive e=mc² uten å be Einsteins arvinger om deres tillatelse. Ingen har rettigheter til forskningsresultater (med noen modifikasjoner i forhold til patenterte oppfinnelser). Kunnskap er og skal være fri.

Opphavsretten er ikke til hinder for at man publiserer andres forskningsresultater.

Det gjør man ved litteraturstudier, og forskningsjournalister gjør det hele tiden. Opphavsretten gir rådighet over presentasjonen, ikke til resultatene som presenteres.

Forskere får ikke penger for sine artikler. Derfor har ikke opphavsretten den samme betydningen som for skjønnlitterære forfattere. Men det er viktig selv å bestemme hvor og i hvilken form noe skal offentliggjøres.

Det viktigste er likevel de ideelle rettighetene, som kan omskrives til at andre ikke skal kunne tukle med forskerens presentasjon av sine forskningsresultater. Det er opphavsretten som sikrer denne integriteten.

Opphavsrett og akademisk frihet er to sider av samme sak. Begge må forsvares, blant annet mot angrep fra Karianne Hammerstrøm.”

***

Karianne Hammerstrøm kom med et svar  under overskriften Dyr forskning den 20 april, hvor hun bl.a. beskylder meg for å være korttenkt og arrogant. Det får hun selvfølgelig mene hva hun vil om, men debattnivået løftes vanligvis ikke ved at man forsøker å understreke egne poenger ved å komme med negative karakteristikker av sine motdebattanter.

Hennes punch-line er: ” Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.”

Jeg synes ikke akadmisk frihet er snobberi, og svarer følgende under overskriften  Publisering og akademisk frihet i Aftenposten 27. april:

***

“I sitt svar 20. april skriver forskningsbibliotekar Karianne Hammerstrøm: «Akademisk frihet er retten til å bestemme forskningens innhold, ikke muligheten til å velge det tidsskriftet som gir høyest prestisje. Akademisk snobberi er noe annet.»

Alle kan lage sin egen definisjon av akademisk frihet. Men diskusjonen blir lite givende om alle omdefinerer premissene etter eget hode. Jeg holder meg til UNESCO Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel art 12, hvor det står:

«…akademisk ansatte bør være fri til å publisere resultatene av forskning og studier i bøker, tidsskifter og databaser etter deres eget valg».

[Aftenposten ville ha dette i norsk oversettelse. Jeg trodde at Aftenpostens lesere, i alle fall de som bryr seg om en diskusjon om publisering og akademisk frihet forstår engelsk. Men slik lyder i alle fall originalteksten:

” … higher-education teaching personnel should be free to publish the results of research and scholarship in books, journals and databases of their own choice … ” ]

Videre NOU 2006:19 om akademisk frihet, avsnitt 5.1: «Regelens kjerne er en rett for den enkelte forsker til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og til å avgjøre hvordan publisering skal skje.»

Hammerstrøm må gjerne mene at retten til selv å velge publiseringsform er akademisk snobberi. Jeg kaller det akademiske frihet.”

***

Dette er i alle fall foreløpig siste ord i denne avisdebatten. Mitt enkle utgangspunkt er at vi publiserer der vi mener å nå den målgruppen vi skriver for. Det er gjerne en sammenheng mellom hva som blir lest og hva som har prestisje. De tidsskrifter som blir mest lest og har størst “impact” har som regel også høyest prestisje. De leses fordi de anses som de viktigste, og man vil gjerne publisere der fordi de anses for de viktigste. Vi kan ikke akseptere at byråkrater eller bibliokarer skal bestemme at vi skal publisere der det blir billigst for bibliotekene.

Mitt enkle svar til Open Access-evangelistene som vil tvinge andre til å følge deres tor, er at hvis man virkelig tror på egne argumenter, da trengs ikke tvang. Da vil Open Access føre til at de blir lest av fler, oftere sitert, osv. Men om det viktigste tidsskriftet innen ens fagfelt (ennå) ikke tillater egenarkivering eller annen form for Open Access, da skal man likevel kunne publisere i dette tidsskriftet uten å spørre Karianne Hammerstrøm eller andre om lov til å gjøre det.

Noen tidligere kommentarer om emnet:

Er det frelse i Open Access?
Forsvar den akademiske frihet!
Tvungne publiseringskanaler — et angrep på den akademiske frihet (skrevet sammen med Helge Rønning)

I Forskerforum 6/08 hevder underdirektør Kristel M. Skorge ved Universitetet i Stavanger at mye av innholdet i dokumentet «Felles rettighetspolitikkfor Norges universiteter» har vært etablert praksis i f lere år og at det ikke er kontroversielt. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Mine kommentarer knyttet seg til notatet «Felles rettighetspolitikk…», et notat som dukket opp fra intet. Heldigvis synes ikke praksis å være så ille som notatet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har vedtatt dokumentet, og også der kom saken opp på nytt og et forslag fra rektoratet ble forkastet i et styremøte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et udatert dokument som ikke sier hvem som har utarbeidet det, ikke hva slags mandat man har hatt eller hvem som har gitt mandatet, og ikke om det er vedtatt i et ansvarlig organ. Slik dokumentet fremstår, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en tilfeldig person. Men når dokumentet blir presentert for tillitsvalgte og et universitetsstyre vedtar det, da må også andre ta det på alvor.

Jeg tar til etterretning at Kristel M. Skorge mener at gruppen som har utarbeidet dokumentet var svært kompetent. Siden dokumentet ikke sier hvem som står bak er det ikke mulig å ta stilling til dette. Man kan ikke vurdere kompetansen til et anonymt utvalg. Jeg har bare sett på resultatet og det vitner verken om solid faglig arbeid eller god saksbehandling.

Man kan bare regulere rettigheter der det faktisk finnes rettigheter å regulere. I praksis vil det si patent og opphavsrett, med noen tilgrensende rettigheter. Kunnskap er fri. Å regulere rettigheter til kunnskap er som å regulere retten til å puste i den luften som omgir oss.

Det er mulig å begrense ansattes frihet ved å kreve at vitenskapelig ansatte undertegner taushetserklæringer som krever at metoder ogforskningsresultater holdes hemmelig. Det er nødvendig om man skal beskytte «bedriftshemmeligheter», men det er snakk om frihetsbegrensning og ikke rettigheter. I kommersielle selskaper har man slike begrensninger. Men om et universitet skulle ønske å begrense vitenskapelig ansattes akademiske frihet på den måten, da er ikke det et universitet som jeg ønsker å være knyttet til. Derfor har verken bedriftshemmeligheter eller know-how noe å gjøre i et slikt dokument.

Jeg er heller ikke i stand til å se at varemerke og ikke-funksjonell produktutforming noen gang vil være et forskningsresultat, selv om det kan være viktig i en eventuell senere kommersialiseringsprosess. Jeg kan derfor ikke se noen mening i å blande varemerker og designrettigheter inn i en rettighetspolitikk ved universitetene, slik det gjøres i «Felles rettighetspolitikk…». Denne «vi vil ha alt, for sikkerhets skyld»-holdningener noe av det jeg reagerer sterkt på. Det meste vi til nå har sett om policy på dette området er preget av at man har tenkt på patent. Dette gjelder det vi har sett fra EU, fra Norges forskningsråd og «Felles rettighetspolitikk…». Også den avsluttende kommentaren fra professor Ole Sejersted i Forskerforum 6/08 viser at han tenker patent og at kommersialisering er lik patent. Mye av den tankegang som kommer til uttrykk er etablert praksis når det gjelder patent. Jeg har ingen innvendinger av betydning mot de løsninger som er valgt når det gjelder patent.

Problemet oppstår når man ganske ukritisk tar en løsning som fungerer for patent og vil gjøre denne gjeldende for alle andre rettigheter – og for sikkerhets skyld også på områder hvor det ikke finnes noen rettigheter. Måten dette er gjort på i «Felles rettighetspolitikk…» og for så vidt også i Forskningsrådets policy, vitner om manglende forståelse for ulikhetene mellom forskjellige typer rettigheter. Kanskje hadde arbeidsgruppen kompetanse når det gjelder patent, men en eventuell kompetanse i opphavsrett har i alle fall ikke kommet til syne i dokumentet. Man har blandet det hele i en ganske ubestemmelig grøt og forsøkt å lage en felles regulering for det hele.

De spørsmål som reiser seg i forbindelse med opphavsrett er av en helt annen karakter enn spørsmål knyttet til patent. Kristel M. Skorge sier at man ennå ikke har en samlet policy på opphavsrett. Men dokumentet omfatter også opphavsrett. Faglitterære publikasjoner er uttrykkelig blant det som skal omfattes. Patent beskytter resultater i form av oppfinnelser. Opphavsretten beskytter ikke forskningsresultater. Derimot kan presentasjonen av resultatene, for eksempel i form av en artikkel, være beskyttet. Men den er bare beskyttet mot at andre kopierer eller ettergjør selve artikkelen, ikke mot at noen utnytter resultatene som presenteres. Opphavsretten gjelder våre bøker, artikler og foredrag – kort sagt våre ytringer. Dette gjør at inngrep i opphavsretten er langt mer følsomt enn regulering av patent.

Ved Universitetet i Oslo valgte man i forrige runde å behandle patent. Et utvalg ledet av Ole Sejersted utreder nå opphavsrett. Man har valgt en riktig tilnærming når det som er grunnleggende forskjellig behandles for seg. Dette i motsetning til «Felles rettighetspolitikk…» og Forskningsrådets policy, hvor alt blandes sammen. Når dette skrives har utvalget ennå ikke lagt fram sin innstilling, så i hvilken grad jeg vil være enig i det de vil foreslå vites ikke. Men basert på den kompetanse medlemmene i utvalget har føler jeg meg trygg på at de vil presentere et godt faglig grunnlag og ryddige premisser for den debatten som må komme. Da kan vi glemme notatet «Felles rettighetspolitikk…», sammen med blant annet Forskningsrådets policy, og vi kan få en konstruktiv diskusjon basert på UiO-utredningen.

Olav Torvund,
professor dr. juris. og medlem av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.