Olav Torvunds blogg

Norsk Journalistlag ønsker nettlisens som skal finansiere nettaviser. Selv synes de det er en god idé. Jeg deler ikke den entusiasmen for forslaget.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk- og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

Det meste av det som er tilgjengelig på Internett er gratis. Det betyr ikke nødvendigvis at de som gjør materialet tilgjengelig faktisk ønsker at det skal være gratis. Hvis nettavisene i praksis hadde kunnet ta betaling ville de nok ha gjort det. Men de som har forsøkt dette har erfart at markedet gjerne vil ha det innhold de presenterer, men de vil ikke betale for det. Da prioriterer mange at det man skriver eller lager på annen måte blir lest, lyttet til eller sett, selv om det skjer uten vederlag.

I den senere tid har mange tatt til orde for en eller annen form for bredbåndsavgift. Vi skal betale for å få tilgang til innholdet, og det som kommer inn skal på en eller annen måte fordeles blant de som leverer innhold. Da vil det ikke lenger bli noe skille mellom gratis innhold og det som det skal betales vederlag for.

Jeg ser ikke noen grunn til at de som i dag leverer innhold gratis også skal melde seg på for å få sin del av den potten som skal deles ut ved en slik ordning. Jeg har gjort mye tilgjengelig på nett, både om jus og musikk – og litt om andre temaer. Det har aldri vært aktuelt å kreve betaling for noe av dette. Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ville ha noe i mot å få betaling. Om jeg skulle få et sted mellom 10 og 50 øre pr nedlastet side ville det ha gitt en ganske hyggelig ekstrainntekt som jeg gjerne hadde tatt imot. Jeg går også ut fra at aktører som Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK osv ville si “ja takk” om det skulle bli mulig å få betaling uten å miste lesere.

Hvis man skulle innføre en form for bredbåndsavgift vil det være helt urimelig å forbeholde de inntektene dette måtte gi til musikk- og filmbransjen. Det ville være å honorere de som har vært minst flinke til å utvikle nye forretningsmodeller for deres egen udugelighet. Alle som leverer opphavsrettslig vernet innhold som gjøres tilgjengelig på nettet må kunne kreve sin del. Når det bare blir et spørsmål om hva folk er villig til å tilegne seg, ikke hva de også er villig til å betale for, må vi regne med at mange vil melde seg på for å få sin del. Jeg vil være blant dem, og jeg vil ganske sikkert få følge av nettaviser og av mange andre.

Hvis man møter dagens nettkopiering med en bredbåndsavgift vil man nok se at en stor del av de pengene som tas inn vil havne helt andre steder enn hos de som skaper musikk og film.

Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.

Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.

Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker – og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.

Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.

Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio- og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.

Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.

Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.

Også musikkpirater innser at komponister og musikere trenger penger for å leve. Når man skal kombinere denne erkjennelsen med den utbredte holdning at musikk er noe man stjeler fra nettet gjennom såklate fildelingstjenester får man et problem. Hvis komponister og musikere skal få penger må noen betale, men piratene mener at noen andre enn dem selv må sørge for denne betalingen.

Jeg har møtt tre løsningsforsøk fra piratenes representanter. Det ene er at man kan innføre en bredbåndsavgift. Alle som har bredbånd skal spleise på musikken som lastes ned. Alle betaler like mye uansett hvor mye musikk de laster ned.

Det neste er at musikken skal finansieres med reklame.

Den siste løsningen er den norske universalløsningen: Onkel stat bør betale.

Et grunnleggende spørsmål er om det er de som bruker musikk som skal betale for den musikken som lastes ned, eller om det skal betales gjennom en flat “skatt”. Holder man grunnleggende samfunnsfunksjoner som skole, helse m.m., så mener jeg at brukerne bør betale. De som bruker mer bør betale mer, såpass enkelt er det. I en debatt om musikkpirater i Studentersamfunnet i Trondheim den 8. september 2007 sa piratenes talsmann at man kunne differensiere ved at avgift var knyttet til båndbredde. Man tar for gitt at den som har stor båndbredde laster ned mye musikk, mens tante Alma klarer seg med en tynn tråd.

Selv har jeg alltid gått for størst mulig båndbredde, men jeg laster ikke ned musikk. Ivrige nettspillere vil nok også ha båndbredde selv om de ikke har tid til å høre mye på musikk. Selv foretrekker jeg fortsatt å kjøpe musikk på CD, selv om jeg kopierer alle mine CDer til mp3-filer. Jeg vil gjerne slippe å betale en gang til for den musikke andre laster ned.

Legger man avgift på bredbånd for å finansiere nedlasting av musikk må man legge på en tilsvarende avgift for å finansiere film. Vi som av og til legger fagartikler, lærebøker og annet på nett vil nok også ha vår del dersom det innføres tvungen brukerbetaling. Så avgiften må være tilstrekkelig til å dekke dette også.

Flate avgifter har den store ulempen at inntekter ikke knyttes til forbruk. Riktignok vil inntektene kunne øke noe etterhvert som flere får bredbånd og eventuelt i takt med økningen i båndbredde. Men kanskje når man et tak, og unasett vil økningen være frikoblet fra forbruksøkningen. Det betyr at man ender med en fast sum som skal fordeles. Øker forbruket av musikk blir det mindre på hver. Og når flere melder seg på og vil ha sin andel blir det flere som skal dele kaka. Man kan måle antall nedlastinger. Men det vil ikke si noe om hvorvidt folk også ville ha betalt for det de laster ned.

Jeg har lagt ut en del musikk på nettet. Det er musikalske eksempler som er en del av mine gitarsider. Jeg tror ikke at det er musikk som noen gang vil kunne bli bestseller, og jeg har til nå heller ikke tenkt på å ta betalt for dette. Men musikk er musikk. Så blir det en kake som skal fordeles etter hvor mye musikk som lastes ned, så vil også jeg ha mine smuler. Og med 100 – 150.000 besøkende hver måned kunne det kanskje bli litt mer enn bare smuler.

Kan man telle hva som lastes ned må det også være mulig å telle hvem som laster ned. Man trenger ikke informasjon om hvem som laste rned hva. Det er mulig å tenke seg systemer som registrerer at person A ha lastet ned x musikkfiler, eventuelt x Mb musikkfiler. I andre enden kan det registreres at musikkfil B har vært lastet ned y ganger. Men trenger man ikke vite for å finne ut hvor mye A skal betale og hvor mye B skal få. Men jeg har liten tro på at piratene har noen vilje til å betale – uansett hvordan betalingen organiseres. Derfor liker man ikke tanken på at penger også må inn, de kan ikke bare gå ut.

Noen synes å mene at alt som finnes på internett, også musikk, skal betales gjennom reklame. I praksis betyr det at kostnadene lastes over på andre produkter, for pengene kommer uansett fra oss forbrukere til slutt. Det kan sies mye om dette. Men jeg nøyer meg her med å si at jeg foretrekker å betale for musikken direkte, og ikke ved at den blir avbrutt av reklame, at jeg må kjøpe andre produkter for å rå tilgang til musikken, osv.

Piratene forsøker gjerne å hvitvaske sin samvittighet på flere måter. Man kan ofte høre at piratene i vikeligheten hjelper musikken ved at de gjør den kjent. Kanskje tror de på dette selv – man blir alltid lett overbevist av sine egne argumenter, særlig når de rettferdiggjør egne handlinger. Det er selvsagt viktig å at musikken blir kjent og gratis distribusjon på nettet kan være en markedsføringsmetode. Men som opphavsmann er det mitt privilegium å bestemme hva som eventuelt skal gjøres tilgjengelig, hvordan dette skal gjøre, osv. Andre må gjerne mene at jeg burde ha gjort det på en annen måte, men det er opphavsmannen som har og som skal retten til å bestemme over dette.

Et argument er at man ikke tar noe fra noen. Musikk er et offentlig gode sier de. En teori om musikk som offentlig gode – på lik linje med luft og vann – overser at musikken må produseres. At reproduksjon og distribusjon er billig betyr ikke at produksjonen er gratis. Det er kostnader som skal dekkes inn, i tillegg til at musikere skal ha til brød, smør og øl. Man stjeler fra noen som ikke er så synlig. Derfor er terskelen lavere enn om man stjeler ting som folk merker at blir borte, og som kanskje krever at man bryter seg inn eller slår ned gamle damer. Det er omtrent den samme argumentasjonen man hører fra de som svindler banker og forsikringsselskaper, som snyter på skatten, jukser med trygd, osv. Noen taper, det er bare ikke så lett å få øye på dem. Som de fleste andre kunstnere så tjener musikere og komponister generelt lite. Noen få har stor suksess, de fleste har det ikke. Et kjent navn er ingen garanti for høye inntekter.

Den andre hvitvaskingsoperasjonen er at man hevder at man gjerne kan betale til artistene, men ikke til plateselskapet. Nå tror jeg ikke at de faktisk vil betale til artistene om de kan slippe unna. Men plateselskapene er ikke bare de fire store. I mange tilfeller er artistene og plateselskapet omtrent det samme. Det finnes mange små plateselskap som drives fra kjøkkenbenken hjemme hos musikere. Vil man ikke betale til plateselskapene blir det ikke penger til musikerne heller.

Plateselskapene må bære et stor del av ansvaret for at piratmarkedet har vokst seg så stort. Plateselskapene må selv ta kostnadene for dette og man bør ikke stramme til i forhold til internett for å redusere plateselskapenes tap. Men dette gjør ikke pirateriet mer akseptabelt.