Tema: Creative Commons

Nyttig for alle som trenger gratis musikk

Erik Solheim fra NRK Beta har laget en nyttig liste over nettsteder hvor man kan søke etter musikk kan kan bruke fritt til f.eks. video- eller podcastproduksjoner. I kommentarene har andre supplert listen. Den er ikke akkurat ny, men ikke mindre nyttig av den grunn.

Vi hører jevnlig om folk som har fått et plateselskap på nakken fordi de har lagt ut en video på YouTube som også inneholder noe av deres favorittmusikk, f.eks. i en dansevideo.

Det er ingen tvil om at det å inkludere musikk i en video som så gjøres tilgjengelig gjennom YouTube eller på annen måte både innebærer eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av musikken. Man kan derfor ikke bruke musikk på denne måten uten samtykke.

Man kan mene mye om plateselskapers iver etter å forfølge glade amatører som gjerne vil dele en video med barn som danser og tilsvarende. Selv mener jeg at det bør vises mye større romslighet i forhold til en ikke-kommersiell bruk som umulig kan skade de berørte opphavsmenn. Men uansett hva vi måtte mene, så har plateselskapene retten på sin side her.

Men det finnes altså musikk som man kan bruke uten å være redd for sinte og grådige plateselskaper. Erik Solheim har gjort det litt lettere for oss å finne fram til den. Takk!

Misforstått om opphavsrett og Creative Commons

Maja Sojtaric, journalist ved Universitetet i Tromsø skriver 4. november 2009 en artikkel om opphavsrett og Creativ Commons på forskning.no, under overskriften “Dette er en remiks”. I artikkelen skriver hun bl.a:

“Creative Commons-lisensen (CC) er mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett.

Mens opphavsretten tradisjonelt har beskyttet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre rettighetshaver om tillatelse, innebærer CC at den som har skapt verket på forhånd gir tillatelse til kopiering og bruk, på visse vilkår.

For eksempel er det alltid krav om at den originale opphavspersonen krediteres, og ofte kreves det at åndsverket ikke kan brukes i kommersiell sammenheng eller endres på.

Creative Commons er dermed et genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen.”

Her viser  Maja Sojtaric at hun har misforstått både opphavsretten og Creative Commons, og vi kan nok si at misforståelsen gjelder fribrukslisenser i sin allminnelighet. Dette er utbredte misforståelser, men det er synd at en publikasjon som forskning.no viderebringer dem på denne måten.

Opphavsretten er basert på at man som hovedregel må ha samtykke fra opphavsmannen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Creative Commons. CC er et standardisert samtykke som tillater nærmere angitte former for bruk og skiller seg slik sett ikke fra andre lisensavtaler. Men CC går lenger i å tillate bruk av et verk enn det som ellers er vanlig i lisensavtaler.

Creative Commons og andre fribrukslisenser er fullt og helt basert på tradisjonell opphavsrett og kunne ikke ha eksistert uten denne. Det er den tradisjonelle opphavsretten som gjør det mulig å sette slike vilkår som at et verk ikke skal endres, eller at endrede versjoner skal gjøre tilgjengelig på samme vilkår.  En av pioneerene innen fri programvare, Richard Stallman, sier det på denne måten:

“The GNU General Public License and other copyleft licenses use copyright law to defend freedom for every user. The GPL permits everyone to publish modified works, but only under the same license. Redistribution of the unmodified work must also preserve the license. And all redistributors must give users access to the software’s source code.”

Tradisjonell opphavsrett har aldri vært til hinder for at man gjør verk tilgjengelig på CC-lignende vilkår. Jeg skrev for en del år siden en introduksjon til opphavsretten (som forhåpentligvis vil være oppdatert om ikke så alt for lang tid). Denne er opprinnelig skrevet før CC ble etablert, og jeg har forsynt den med dette vilkåret:

“Foruten den bruk som er tillatt etter de generelle regler, kan denne artikkelen brukes, kopiere og distribueres til bruk i undervisningen ved ikke-kommersielle undervisningsinstitusjoner. Den kan ikke tas inn i kompendier eller lignende, uten etter avtale. Det er ikke tillatt å foreta endringer.”

Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kanskje gjør jeg det når en oppdatert versjon foreligger. Det viktigste CC-lisensen bidrar med i forhold til det jeg har gjort, er at man har lykkes med å etablere en de facto standard for slike lisenser som verden kan forholde seg til, omtrent på samme måte som Microsoft Windows og Internet Explorer er etablert som de facto standarder. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men verden kjenner systemet og kan forholde seg til det.

CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.

Maja Sojtaric skriver at CC er et “genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skriver hun etter først å ha skrevet at det  ofte kreves “at åndsverket ikke kan … endres på”. Hvis man har satt det vilkår at verket ikke kan endres, da stenger det for slik “klipp og lim” virksomhet som Maja Sojtaric er så begeistret for.

Man kan også lure på hvorfor Maja Sojtaric mener at CC skal være så genialt for klipperne og limerne. De kan riktignok stille egne verk til andres disposisjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke andres materiale.

Det Maja Sojtaric har laget er ikke en remix, og heller ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artikkelen). Det er et helt alminnelig journalistisk arbeid hvor man henter informasjon fra ulike kilder og skriver en artikkel basert på dette. Dessverre skjemmes artikkelen også feil og den sedvanlige mangel på presisjon som man så alt for ofte ser i journalistiske arbeider.

Når alt dette er sagt: Creative Commons representerer en sunn reaksjon mot en uheldig utvikling innen opphavsretten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man skaper et nytt og selvstendig verk. Men overivrige kommersielle aktører presser på for å få stadig mer bruk innenfor sin kontroll, og snevrer inn det kreative rommet. Ofte skjer det ved at man truer med søksmål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kravet godt kan være uberettiget. Det er som regel ikke opphavsmennene som er problemet, men kommersielle aktører som Disney, Warner, osv.

Kunsten og kulturen har alltid utviklet seg ved at man har tatt det noen har gjort før og bygget videre på dette. Vi må ikke akseptere at f.eks. Disney, som selv uhemmet har forsynt seg av andres arbeider, skal kunne stoppe utviklingen ved å hevde at de har rettigheter til verden slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Disney har gjort før dem, hvilket også kan bety å utnytte Disneys verker. Dette er det verdt å sloss for.

Opphavsrett bør også vike for ytringsfriheten der disse kolliderer. Ytringsfriheten gir ikke noe vern for å bringe videre andres ytringer, slik at musikkpirater ikke kan forsvare sitt ulovlige virke ved å vise til ytringsfriheten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kritisk søkelys ved å påberope seg opphavsrett, enten det er modifisert reklame for joggesko (som er nevnt i artikkelen), eller det er det engelske selskapet Trafigura som vil hindre at deres vurderinger da de utsatte Gulen for livsfare skal komme fram.

Men skal man få en debatt om disse viktige spørsmålene må i alle fall den noenlunde oppgående delen av norsk presse samt våre politikere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikkpirater og annen “deling” av andres verk ikke er noe som bør forsvares. Derimot må man forsvare retten til å skape og ytringsfriheten, både overfor Disney, Nike og Trafigura.

Creative Commons – usansk imperialisme på opphavsrettens område

Larry Lessig har satt søkelyset på en rekke uheldige utviklingstrekk innen opphavsretten. Rettighetshaverne har strammet grepet mer og mer. Jeg har null sympati med de som vil stjele andres verk uten å betale for dem. Men det kreative rom har blitt stadig trangere når underholdningsindustrien nidkjært passer på sine rettigheter og truer med ruinerende erstatningskrav om man ikke danser etter deres pipe.

Larry Lessigs svar har vært å etablere Creative Commons. Det har fått en nærmest religiøs tilhengerskare. Man sier fra seg rettigheter for å åpne opp rommet for skapende innsats, som en reaksjon mot de senere års tilstramminger. Men usanere skal alltid overdrive. Det er i USA opphavsrettsutviklingen virkelig har gått av skaftet, og svaret fra Larry Lessig er preget av dette. Det er en usansk løsning på et usansk problem. Vi har problemet også hos oss, om enn i mindre alvorlig grad. Men problemet kan ikke løses på usanske premisser.

Creative Common er et sett standardvilkår som man kan anvende når man gjør sitt verk tilgjengelig for andre. Disse tillater at man kan utnytte verkene på en måte som ellers ville ha vært i strid med opphavsretten. Som opphavsmann sier jeg at dere får lov til å utnytte mitt verk på nærmere angitte måter som forutsetter mitt samtykke. Det er dette jeg har gjort når det gjelder utnyttelse av min artikkel Opphavsrett – en introduksjon, selv om mine vilkår avviker noe fra Creative Common. Det arbeides for å lage “norske” Creative Commons vilkår.

Både usansk opphavsrett og usansk kontraktsrett er ganske ulik norsk rett på godt og vondt, men mest på vondt. USA og usanere har en lei tendens til å tro at de er ledende på alle områder. Det er de ikke. Når usanere skal gjøre noe “internasjonalt” så betyr det som regel at resten av verden skal adoptere den usanske løsningen. At disse løsningene slett ikke passer andre steder synes å være en totalt fremmed tanke, akkurat som det er utenkelig for USA at det faktisk er de som må tilpasse seg verden. Dette preger Creative Commons. Det er 100% usanske løsninger som man vil eksportere mest mulig uendret til andre land. Bevegelsens tilhengere synes å være fanget i en tro på at alt som er viktig kommer fra USA, så man aksepterer premissene.

Creative Commons har ambisjoner om at deres vilkår skal være de samme verden over. Man tillater derfor ikke at ulike språkversjoner eller nasjonale versjoner avviker fra det usanske annet enn der tvingende lov gjør det nødvendig. Det kan være et greit utgangspunkt. Men internasjonal opphavsrett er ikke helt enkel. Det følger av Bernkonvensjonen Art 7(8) at vernet reguleres av retten i det land hvor vern kreves. En usansk opphavsmann som mener at noen i Norge måtte krenke hans rettigheter har det vern man får etter norsk rett, og en norsk opphavsmann som mener sin rett krenket i Argentina har der det vern man får etter Argentinsk rett. Avtalevilkår, som Creative Commons vilkår, kan komplisere dette. Men det går jeg ikke inn på. Man kan nok legge til grunn at avtalevilkår i Norge vil bli tolket etter norsk rett.

Hvis man skal etablere en reguleing som skal fungere internasjonalt, da tar man selvfølgelig utgangspunkt i internasjonal opphavsrett og gjør de nødvendige lokale tilpasninger fra dette utgangspunktet. Alle land som har sluttet seg til Bernkonvensjonen, hvilket vil si alle land som betyr noe i denne sammenhengen, vil måtte forholde seg til Bernkonvensjonens begrepsbruk og etablere de nødvedige broer mellom konvnesjonen og nasjonal rett. Man må ha et bevisst og utviklet forhold til hvordan konvensjonens begreper forstås innenfor rammen av nasjonal rett.

Dette har Creative Commons ikke gjort. De har tatt utgangspunkt i usansk rett. Resultatet synes å gå i retning av noe som jeg ikke kan anbefale noen norske opphavsmann å benytte. Det er ikke fordi jeg fraråder opphavsmenn å tillate mer enn det som de må tillate etter loven. Men anvendt i Norge, og jeg vil tro i de fleste Europeiske land, vil vilkårene fra Creative Commons bare skape rot og forvirring. De passer ikke hos oss.

En alvorlig innvending er at man anvender terminologi som er helt fremmed hos oss. Og enda verre: Man bruker betegnelser som er velkjente, men de brukes i en annen betydning enn den de har i Europeisk og norsk opphavsrett. Slikt blir det advokatmat av.

I USA liker man ikke og forstår ikke ideelle rettigheter, til tross for at også USA er konvensjonsforpliktet til å respektere dem. Så dette håndteres på en klønete måte. Hvis man skulle mene at det er behov for en eksplisitt regulering av dette burde man ha tatt utgangspunkt i Bernkonvensjonen artikkel 6bis som lyder:

(1) Independently of the author’s economic rights, and even after the transfer of the said rights, the author shall have the right to claim authorship of the work and to object to any distortion, mutilation or other modification of, or other derogatory action in relation to, the said work, which would be prejudicial to his honor or reputation.

USA gir heller ikke vern for utøvende kunstnere, kringkastingsselskaper m.m, og har ikke tiltrådt Romkonvensjonen om dette. Derfor forsøker man å presse noe av dette inn under opphavsretten, og resultatet er rot. I Europa, inklusive Norge, er dette greit regulert. At USA har problemer med dette er ikke noe vi bør bry oss om. Men Creative Commons forsøker å eksportere problemene, blant annet ved å definere en utøvende kunstners prestasjon som et “verk”, noe det ikke er. Det bør vi avvise.

I USA liker man heller ikke databasebeskyttelse, og man kan få inntrykk av at heller ikke dette er særlig godt forstått. Også dette eksporterer man ved å lage kontraktsvilkår for dette. Men her må det legges til at databaser ikke har det samme vernet internasjonalt som opphavsrettslig vernede verk.

I tillegg kommer usansk kontraktstradisjon som er preget av en lite utviklet evne til å tenke prinsipielt og utlede konsekvenser fra dette. Alt skal angis konkret. Resultatet er lange og uleslige kontraktsklausuler som likevel har en tendens til å skape fler problemer enn de løser.

Min konklusjon, etter å ha gått gjennom Creative Commons vilkår, er at jeg ikke kan anbefale noen i Norge å bruke disse. Man må gjerne gi brukerne av materialet tillatelse til å gjøre mer enn hva de har rett til etter alminnelig opphavsrett. Men da bør det reguleres på en annen måte. Man kan tillate at det fremstilles eksemplar til nærmere angitt formål som undervisning, eller til ikke ervervsmessig bruk generelt. (Jeg vil foretrekke uttrykket “ikke ervervsmessig” fremfor “ikke kommersiell”, da det er det første som brukes i åndsverkloven. Selv om det stort sett betyr det samme, unngår man uklarheter om man velger lovens formulering.) Man kan eventuelt tillate videreformidling på papir og/eller på nett, eventuelt med den begrensning jeg har valgt om at det ikke skal kunne tas inn i kompendier uten samtykke. Om man ønsker kan man også tillate at andre bearbeider verket, gjerne med en forutsetning om at dette ikke er ervervsmessig bruk. Jeg ville også ha stilt som vilkår at det skulle fremgå at det er en bearbeidelse, og at det skal være en henvisning til hvor originale finnes. Kanskje bør det utdypes noe, men så veldig mye mer er neppe nødvendig. I alle fall trenger man ikke USA-infiserte vilkår som de Creative Commons vil ha oss til å bruke.

Avtaler som er basert på vilkår som settes av en part uten noen klar aksept fra medkontrahent er vanligvis problematiske. Det kan lett bli spørsmål om hvorvidt man i det hele tatt har en avtale, og om hva denne eventuelt går ut på. Men ved den type vilkår som det er er snakk om vil det ikke være noe problem. Den som setter vilkår gir tillatelser uten motytelse fra den annen part. Dermed blir det ikke noe spørsmål om hvorvidt noen motytelse eller begrensning av den annen parts rett er akseptert og dermed en del av avtalen. Om noen her skulle hevde at de ikke har akseptert noen avtale, da har de heller ingen tillatelse til bruk ut over det som følger av alminnelig opphavsrett.

Hvis man skriver tekst på norsk har man lite behov for avtaleregulering på dette punktet, med mindre man vil gi andre en rett til å bearbeide det man selv har skrevet for deretter å fremstille eksemplar og gjøre tilgjengelig den bearbeidede versjonen. I de fleste tilfeller som ikke er privat bruk vil man være omfattet av en avtalelisens. Man trenger derfor ikke å spørre om lov til å bruke teksten. For andre typer verk enn tekst har man ikke avtalelisenser i samme omfang, slik at behovet for regulering gjennom avtale kan være større.

Det kan være grunn til å rette en liten advarsel mot utstrakt bruk av tillatelser til bruk av tekster ut over det som følger av avtalelisens. Vederlag til Kopinor beregnes med utgangspunkt i antall kopier det lages av opphavsrettslig vernet materiale. En tillatelse til fribruk kan komme til å medføre at slike tekster ikke tas med i beregningsgrunnlaget, med derav følgende reduksjon i vederlaget til Kopinor. Nå er det sikkert mange som ikke vil ha noe i mot at det betales mindre, og det er et ærlig standpunkt. Men man bør da være forberedt på at dette også kan komme til å få konsekvenser når midlene skal fordeles. Det er ikke gitt at tekster publisert på slike vilkår for fremtiden skal regnes med når man vurderer produksjon i forhold til reisestipend etc hvis det ikke betales vederlag for dem. Stipendordningene er tross alt en måte som vederlag for utnyttelse av verk tilbakeføres til opphavsmenn, og ikke milde gaver som deles ut. Den som frasier sett retten til vederlag for bruk kan ikke i neste omgang gjøre krav på en del av vederlag som er betalt for bruk av andres verk. (Det slår meg etter disse refleksjoner at jeg vil endre vilkårene for å bruke Opphavsrett – en introduksjon slik at den primært kan brukes innenfor rammen av en avtalelisens, og så tillate visse former for bruk i den grad disse ikke allerede er omfattet av avtalelisensen.)