Tema: Eget bilde

Riktig avgjørelse i Mauseth-saken

Borgarting lagmannsrett har avsagt dom i saken mellom skuespiller Gørild Mauseth og NRK. NRK fikk fullt medhold, hvilket etter min mening er et helt riktig resultat.

NRK viste i programmet ”Store Studio”  et ca 10 sekunder langt klipp fra spillefilmen ”Brent av frost”. Klippet er fra en samleiescene hvor Gørild Mauseth ligger naken i en båt full av nyfanget fisk, og avsluttes med at Mauseth i ca 2 sekunder vises naken forfra.

Klippet ble vist i forbindelse med omtale av den norske spillefilmen ”Kill Buljo” som hadde nær forestående premiere. Filmen inneholder parodier på scener fra flere filmer, blant annet fra ”Brent av frost”, hvorfra det er ovennevnte scene som parodieres.

Det sentrale i dommen er spørsmålet om hvor langt sitatretten etter åvl § 22 rekker. Om dette sies det i dommen på s. 8:

“Sitatretten omfatter retten til å gjengi åndsverk, enten i utsnitt, eller endog i sin helhet. Retten kommer i prinsippet til anvendelse i forhold til alle former for åndsverk, herunder filmatiske verk.

Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer. I forarbeidene til åndsverkloven § 22 fremheves at sitatretten i utgangspunktet ikke trenger noen nærmere begrunnelse – den er selvsagt. Det vises her til Ot prp nr 26 (1959-60) og Ot prp nr 15 (1994-95), jf også Rognstad op cit side 313.

Når det gjelder massemedia, ga opphavsrettsutvalget i NOU 1988:22 på side 108 uttrykk for at det må være grunnlag for å praktisere en relativt omfattende sitatrett i presse- og kringkastingssammenheng. Dette er for så vidt en naturlig konsekvens av hovedbegrunnelsen for denne retten; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling.”

Videre skriver retten på s. 9:

“Det som fra Mauseths side anføres å gå ut over sitatretten – og dermed skal medføre at sitatet i sin helhet anses rettsstridig – er at filmsitatets par siste sekunder viser Mauseth naken forfra, jf også tingrettens dom på dette punkt. Lagmannsretten forstår anførselen slik at sitatet dermed både går ut over formålet og er i strid med god skikk.

Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke føre frem. Sitatet er i sin helhet et utsnitt av scenen som er parodiert i ”Kill Buljo”. Spørsmålet om hvor stor del av scenen som det er grunn til å medta i den aktuelle sammenheng, må i utgangspunktet anses å være av typisk redaksjonell art. I slike spørsmål bør domstolene være tilbakeholdne med å overprøve de redaksjonelle valg, jf blant annet Rt. 2009 side 265, særlig avsnittene 59 og 60. Dette må i særlig grad gjelde når man befinner seg på områder hvor sitatretten har sentral betydning – som her ved filmomtale i fjernsynsprogrammer. At domstolene til tross for det nevnte utgangspunkt kan gripe inn overfor det rene misbruk av sitatretten, er ikke tvilsomt. Nærværende sak dreier seg imidlertid ikke om et slikt tilfelle.”

Dette er etter min mening det sentrale, og det er her tingretten etter min vurdering la en alt for streng og feilaktig norm til grunn. Når man først mener at man kan sitere og at sitatet ble brukt i en sammenheng hvor det var berettiget, da kan man ikke trekke en sekundgrense som sier at man ikke skulle ha vist de siste to sekundene av denne scenen.

På s. 9-10 fortsetter retten:

“Lagmannsretten har forståelse for at visningen av det aktuelle filmklippet, isolert fra den filmatiske sammenheng, kunne oppleves belastende for Mauseth. Dette er imidlertid verken nødvendig for eller tilstrekkelig til å anse sitatet som stridende mot god skikk. Bruken av sitatet krenker etter lagmannsrettens syn ikke Mauseths eventuelle rettigheter etter åndsverkloven knyttet til filmklippet.

Det pekes i denne sammenheng på at de begrensninger i sitatretten som hjemles i åndsverkloven § 22, nettopp skal ivareta de interesser som loven ellers skal beskytte, altså opphavsmennenes ideelle og økonomiske interesser. Det typiske misbruk av sitatretten antas å være uhjemlet bruk av sitat i utpreget kommersielle sammenhenger slik som markedsføring, jf eksempelvis Eidsivating lagmannsretts dom LE-1990-197 og Oslo tingretts dom i RG 2003 side 868. I forhold til et filmsitat som i dette tilfellet, vil det typiske misbruk også kunne være gjengivelse på pornografiske nettsteder.

Lagmannsretten legger til grunn at verken rene personverninteresser eller – eksempelvis – hensynet til den offentlige bluferdighet utgjør tungtveiende hensyn ved fastleggelsen av sitatrettens grenser, i den utstrekning slike hensyn i det hele tatt kommer i betraktning. Det legges videre til grunn at den siterte må akseptere sitater som oppleves som sjenerende eller ubehagelige, jf Rognstad op cit side 241 og Lassen, Retten til å sitere musikkverk (1999) side 6 (Inntatt i Festskrift til Gunnar Karnell side 773).”

Denne del av drøftelsen avsluttes på s. 10, hvor retten skriver:

“Som det fremgår av det ovenstående, befinner det aktuelle sitat seg etter lagmannsrettens syn langt fra denne yttergrense, og det er dermed ikke grunn til å gå nærmere inn på disse problemstillinger [om informasjons- og ytringsfrihet].”

Gørild Mauseth påberopte seg også at NRKs bruk av filmklippet krenket hennes rett til eget bilde etter åvl § 45c. Om dette sier lagmannsretten i dommen s. 10-11:

“Bestemmelsen beskytter andre interesser enn de rent opphavsrettslige, og det er prinsipielt ikke noe til hinder for at et filmsitat som er lovlig etter åndsverkloven § 22, kan rammes av forbudet mot visning av personbilde. Lagmannsretten legger til grunn at ”fotografi” også omfatter visning av filmklipp.

Imidlertid vil et sitat, som er i samsvar med god skikk og innenfor et berettiget formål, etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet vanskelig kunne representere en krenkelse av den karakter som kreves for å rammes av åndsverkloven § 45c. Det vises i denne forbindelse til den store vekt som etter rettspraksis legges på ytringsfriheten ved anvendelsen av bestemmelsen, jf blant annet Rt. 2009 side 265.

Når forutsetningen for sitatretten dessuten er at det dreier seg om et offentliggjort verk, kan det etter lagmannsrettens syn bare helt unntaksvis tenkes at gjengivelse av personbilde som del av sitatet vil være i strid med åndsverkloven § 45c.

Det er i nærværende sak ikke nødvendig å foreta en nærmere vurdering av hvor grensene går for anvendelse av bestemmelsen i forhold til et lovlig sitat. Visning av bilder fra en offentliggjort spillefilm i tilknytning til omtale av filmen i en aktuell og relevant journalistisk sammenheng, tilfredsstiller åpenbart lovens krav til aktuell og allmenn interesse.

Det forhold at en del av filmklippet viser Mauseth naken, gir ikke grunnlag for en annen vurdering. Nakenbilder av en person hører i utgangspunktet utvilsomt til privatsfæren. Dette slår imidlertid ikke til når det er tale om bilder som er frembrakt og offentliggjort med den avbildedes aktive medvirkning, som del av en skuespillerrolle i en spillefilm. Slike bilder er tvert imot ment for offentligheten gjennom visning på kino, og eventuelt senere i fjernsyn og på video og DVD. Riktignok vil rammen for en slik visning i utgangspunktet være filmen som helhet, ikke bare den aktuelle nakenscene, men dette kan etter lagmannsrettens syn ikke frata visningen av klippet – i den journalistiske sammenheng det her er tale om – karakteren av allmenn og aktuell interesse.”

Også her mener jeg at lagmannsretten har foretatt en riktig vurdering og kommet til riktig resultat når de konkluderer med at åvl § 45c ikke kan anvendes i dette tilfellet. Har Gørild Mauseth først valgt å spille den omstridte scenen, da må hun goda at klippet blir vist som sitat, selv om hun finner det ubehagelig.

Nå er det opp til Gørild Mauseth og Skuespillerforbundet å avgjøre om de vil anke denne dommen eller ikke. Det kunne ha vært interessant å få en prinsippavgjørelse fra Høyesterett. Men jeg har vanskelig for å tro at de vil komme til et annet resultat enn lagmannsretten.

Navngivelse av siktet – VG og Boliviasaken

Etter å ha lest rettens avgjørelse i saken om VG-netts navngivelse av en av de siktede i Bolivia-saken blir bildet noe mer nyansert enn hva man får intrykk av gjennom media. Men vi skal ikke glemme at saken er avgjort etter at retten bare har hørt en av partene. De har hørt siktedes versjon av saken. VG ble ikke varslet før avgjørelse ble truffet og fikk ikke legge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunnleggende prinsippet om kontradiskjon. Retten har hatt et ensidig grunnlag for sin avgjørelse, og det preger avgjørelsen. Det er ikke mange motforestillinger, verken faktisk eller rettslig.

Holder vi oss til selve navngivelsen, som media fokuserte på, mener jeg at det ikke er ulovlig å navngi siktede i en sak som har fått stor oppmerksomhet. Man kan diskutere om pressen bør navngi personer. Jeg synes folk navngis for ofte. Men et annet spørsmål er om det er ulovlig. Hvis avisen skriver “NN er tiltalt for kokainsmugling i Bolivia”, da ville det etter min vurdering ha vært lovlig. Rt-1999-1742 (som finnes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Problemet i den aktuelle saken er at VG også gjenga bilde og knyttet personen til handlinger, hendelser og andre personer på en måte som i følge avgjørelsen er uriktig. Her minne jeg om at retten bare bygger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangspunktet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et fotografi offentlig uten avbildedes samtykke. Det er noen unntak, bl.a. hvis bildet har “aktuell og allmenn interesse”. Det er høyst diskutabelt om et bilde av siktede har “aktuell og allmenn interesse”. Jeg mener det ikke har det, og at billedbruken dermed var uberettiget. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt særlig stor vekt på bruk av bilder, uten at jeg nå går nærmere inn på dette. Les mer om billedbruk i en artikkel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Retten sier at det er ærekrenkende og dermed i strid med strl § 247 å koble jentas navn til personer, steder og hendelser på en etter jentas og dermed rettens mening uriktig måte. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved denne tolkningen, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Når man ser navngivelse, billedbruk og det man kobler personen med, da blir avgjørelsen noe mer diskutabel. Det er ikke like åpenbart at resultatet er feil.

Jeg har lagt ut avgjørelsen i anonymisert form her.

Lars Lillo /Andrine Sæther vs Se og Hør

Høyesterett har talt og “Se og Hør” er frikjent. I alle fall en stund fremover vil dommen være tilgjengelig på Lovdatas gratissider. Dommen ble avsagt under dissens 3-2, så det var en knapp sier. Dette viser også at saken er et grensetilfelle.

Oppsummeringsvis kan man si at Høyesterett la til grunn at et bryllup er noe som hører privatlivet til, samtidig som det at noen gifter seg ikke bare er en privat opplysning. Spørsmålet var om den konkrete teksten og billedbruken var krenkende. Flertallet mente at dette ikke var krenkende. Det var en tekst omtrent så fjollete som man vel må vente av et kjendisblad, med forsøk på å flette inn referanser til De Lillos sanger. Men noe kritisk eller krenkende innhold var det nok ikke. Bildene var, slik de er beskrevet i dommen, heller ikke spesielt nærgående og kan nok i seg selv ikke være krenkende. Men å ta bilder fra et bryllup må etter min mening ses på som en inntrengning i den private sfære.

Jeg er imidlertid overrasket over det generelle perspektivet i saken, og en del av begrunnelsen. Lillo-Stenberg / Sæther har valg primært å angripe dette som et angrep på privatlivets fred, etter strl § 390. Ved å bygge på dette grunnlaget kan man nok se tekst og bilder i sammenheng. Men jeg ville ha vurdert tekste som mindre interessant i denne sammenhengen. Man kan ikke hindre noen i å skrive om en slik begivenhet, men jeg vil tro at Se og Hør ikke hadde vurdert det som så interessant om de ikke hadde hatt bilder. Strl § 390 har blant annet en “rettsstridsvurdering”, som i dette tilfellet blir en vurdering av om det var en (rettsstridig) krenkelse.

Subsidiært har saksøker anført åndsverkloven § 45c om rett til eget bilde. Etter denne bestemmelsen kan man ikke offentliggjøre bilde av person uten samtykke fra den avbildede personen. I noen tilfeller kan bilder offentliggjøres uten slikt samtykke. Det som kan tenkes påberopt i et tilfelle som dette, i alle fall når det gjelder spørsmål om samtykke fra hovedpersonene, er at bildet har “aktuell og allmenn interesse” eller at bildet viser  ”hendelser som har allmenn interesse”.

Nå er det vel kjendisbladenes logikk at sladder som folk er interessert i å lese også har “allmenn interesse”. Men det bør ikke være folks kikkermentalitet som skal være avgjørende her. Selv har jeg vanskelig å se at et bryllup har allmenn interesser, selv om det er kjente folk som gifter seg.

På dette punkt er dommen særdeles svakt begrunnet. Alt førstvoterende sier om dette er:

“(55)  Sæther og Lillo-Stenberg har subsidiært gjort gjeldande at bileta er nytta i strid med reglane i åndsverklova § 45c om retten til eige fotografi. Etter mitt syn må også desse reglane lesast med ein rettsstridsreservasjon og på bakgrunn av EMK artikkel 8 og artikkel 10. Løysinga må då bli den same som etter den prinsipale synsmåten.”

Jeg synes det er vanskelig å finne holdepunkter for en slik rettsstridsreservasjon i § 45c når vurderingstemaet ikke er om billedbruken er krenkende. Det kan syens som om førstvoterende her setter til side hele samtykkekravet når billedbruken etter en uklart angitt standard ikke er rettsstridig etter EMK art 8 og 10. Ordlyden gir i alle fall ikke dekning for noe slikt. En alternativ forståelse av førstvoterendes votum er at alt som ikke er rettsstridig har allmenn interesse, men det er heller ikke noe som kan forankres i ordlyden.

Som nevnt er jeg overrasket over begrunnelsen i forhold til § 45c, og får den ikke til å henge sammen med lovens ordlyd. Når det er så knapp at det egentlig ikke er mulig å forstå hva førstvoterende egentlig mener om saken, da blir dette lite tilfredsstillende. Uansett hva vi måtte mene om realiteten burde vi i det minste ha fått en bedre begrunnelse. Hadde noen til eksamen gitt en så tynn begrunnelse som førstvoterende gjør på dette punktet, da hadde han nok ikke fått noen god karakter av meg.

Man har nok sett grovere krenkelser i kjendispressen en det Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther ble utsatt for. Hvorvidt dette er en krenkelse som burde rammes av strl § 390 har jeg ikke helt blitt enig med meg selv om. Men om jeg skulle ha avgjort dette ville jeg neppe ha akseptert billedbruken ut fra at bildene ikke har allmenn interesse og samtykke ikke foreligger.

Retten til eget bilde nok en gang

Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Også “kunstnere” må ta hensyn til andre

NRK melder 14. november 2007 at Ole John Aandal har laget en utstilling hvor han bl.a. bruker bilder av halvnakne jenter som han har funnet på nettet. Så lenge jeg ikke har sett selve utstillingen er det ikke mulig å kommentere den konkrete billedbruken. Men det er mulig å stille opp noen utgangspunkter.

Ole Johan Aandal svever åpenbart i den misforståelse at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på nettet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg finner på nettet enn et bilde jeg finner i en bok, på en utstilling eller et annet sted. At han “kommenterer de nye mediene” og “internett har kommet for å bli”, slik han uttrykker det overfor Dagbladet, gir ham ikke noen generell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bildene, og de har rettigheter som fotograf. Bildene det her er snakk om er neppe åndsverk, men er uansett vernet etter åvl § 43a. Andres bilder er ikke “felleseie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans manipulasjonsbilder, som Dagbladet viser noen av, står i et tvilsomt forhold til andres rettigheter. Å manipulere sitt eget ansikt inn i kjente bilder kan ikke innebære at han skaper “et nytt og selvstendig verk” i forhold til det bildet som er manipulert.

Den viktigste bestemmelsen i denne sammenhengen er nok likevel åvl § 45c om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at fotografi som avbilder en person ikke kan “gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede”. Slik bildene er beskrevet kan det være liten tvil om at de avbilder personer. Det er noen unntak fra dette, bl.a. hvis “avbildningen har aktuell og allmenn interesse”. Men bilder av halvnakne jenter har ikke aktuelle og allmenn interesse.

Ole John Aandal kunne ha valgt å manipulere bildene slik at personene ikke kunne kjennes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hensyn til de avbildede. Hans manipulasjonsbilder viser at han ikke er fremmed for å gjøre dette, selv om manipuleringsarbeidet til tider virker ganske amatørmessig (men det er kanskje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jenter kler av seg foran kamera og legger bildene ut på nettet. Det er ubetenksomt og dumt, og det er nok mange som siden angrer på dette. Men det gir uansett ikke andre noen rett til å bruke bildene. Kanskje synes de som stiller seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle griser som søker nettporno enn det er å bli stilt ut i den borgerlige offentlighet i en kunstforening.

Det er ikke uvanlig at de som utgir seg for å være kunstnere har et stort og oppblåst ego. Men at man kaller seg kunstner betyr ikke at man fritt kan misbruke andre mennesker i sine prosjekter.

Englene i Nordre Vestfold tingrett

Jeg har kommentert saken om “Märthas engler” i Prinsessen, englene og andre eventyr. Etter dette har saken blitt prosedert, men noen avgjørelse foreligger ikke. Saken har har også blitt diskutert i NRK Stanspunkt. Det blir en litt underlig forestilling når man henter inn partenes advokater til en slik diskusjon. De kan ikke gjøre annet enn å gjenta det de har anført for retten, og slik sett bidrar de ikke så mye til sakens oppklaring. Men det får ligge.

Av de deltagende debattanter var det Trygve Hegnar som var mest to the point. Han karakteriserte forlagets opptreden som sleip. Det er jeg enig i. Jeg vil ikke forsvare forlagets handling. Men det er et langt stykke fra det å være sleip forlegger til det å gjøre noe ulovlig, og det er enda lenger til å stanse boken før den faktisk er utgitt.

Hvorvidt forlaget har overtrådt grensen fra det sleipe til det ulovlig i sitt valg av tittel og i billedbruken, er ikke et helt enkelt spørmsål. Jeg er nok tilbøyelig til å mene at dette er noe som prinsessen må tåle. Men spørsmålet er langt fra opplagt.

Det som etter min mening imidlertid er opplagt, er at dette ikke er et tilstrekkelig grunnlag til å stanse boken. Siden Trygve Hegnar deltok i debatten er det fristende å bruke følgende eksempel:

Hvis jeg hadde fått vite at det i neste nummer av “Kapital” står en sterkt kritisk artikkel om meg, en artikkel som jeg mener er ærekrenkende, så kan jeg ikke få stanset artikklen. Som jeg har beskrevet i Prinsessen, englene og andre eventyr så forbyr Grunnloven forhåndssensur. Jeg hadde pent måttet finne meg i at bladet kom ut, og kunne eventuelt ha gått til sak i etterkant. Så fikk retten vurdere om man hadde overtrådt grensen for det lovlige.

Forhåndssensur, herunder å stanse bøker før de er utgitt, er et meget sterkt inngrep i ytringsfriheten. Ved revisjonen av Grunnlovens § 100 i 2004 ble dette presisert. Man diskuterte også bruken av midlertidige forføyninger for å hindre utgivelse.

St mld nr 26 (2003-2004) avsnitt 5.6 ble spørsmålet drøftet. Og i kommentarene til det konkrete punktet i grunnlovsforslaget ble dette summert opp i pkt. 9.3.4. Der heter det:

“Det fremgår av merknadene til første punktum at bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer som ikke er publisert, innebærer «anden Forhaandskontrol». Dette innebærer likevel ikke et forbud mot bruk av midlertidige forføyninger mot trykte skrifter når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som vil oppstå om en ytring når frem til sitt publikum. Med irreversibel skade menes her skade som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende økonomisk ansvar (en pengeskade er alltid reversibel) eller annet etterfølgende ansvar. Tilsvarende synspunkter må legges til grunn dersom det er aktuelt å gripe inn overfor ikke-publiserte ytringer med beslag eller inndragning.”

I Brennpunkt-saken (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404) stilte Høyesterett strenge krav for å godta slike inngrep.

At Märtha føler seg krenket ved at hennes navn og bilde blir brukt er ikke noen “irreversibel skade”. Det kommer ikke fram noe ufordelaktig om prinsessen – i alle fall ikke mer enn hun for lenge siden har sørget for selv. Det er bilder av prinsessen over alt, og det bildet som ble brukt er et helt standard portrett. Det viser ikke på noen måten en privat situasjon. At hun misliker det er greit nok. Men det er ikke nok til å stanse ytringen.

Prinsessen, englene og andre eventyr

Prinsesse Märtha Louise har klart å komme i medienes søkelys med tre rettslige konflikter. “Krangling i fjæra” om utbygging på Hankø skal jeg la ligge. Men stansingen av boken “Märthas Engler og bruken av Odd Bang-Hansens oversettelse av H.C. Andersens ligger innenfor mitt interessefelt.

Prinsessen og englene

Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:

“Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.”

Selv om ordlyden er ganske klar, så er det likevel en viss åpning for at man kan stanse f.eks. bøker før de har kommet ut. Men det skal mye til.

Jeg har ikke lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett, så jeg vet ikke hvordan de har klart, eller i alle fall forsøkt å manøvrere seg rundt Grunnlovens klare bestemmelse. Jeg tror ærlig talt ikke at det er mulig å komme rundt dette forbudet, og at avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett må være feil.

Det er ikke veldig lenge siden Christer Tromsdal forsøkte å stanse et innslag i NRK Brennpunkt. De fikk medhold i Oslo Tingrett. Men daværende kringkastingssjef John G Bernander valgte å kjøre en tøff linje. Han trosset tingrettens avgjørelse og besluttet at programmet skulle sendes. Saken endte i Høyesterett (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404), og NRK fikk fullt medhold: Det var ikke grunnlag for å stanse programmet.

Grunnen som ble påberopt for å stanse programmet var Christer Tromsdals liv kunne være i fare dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. I saken ble det lagt til grunn at Christer Tromsdal kunne bli utsatt for represalier dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. Men retten mente at det burde være mulig å beskytte ham på andre måter, og at dette derfor ikke var tilstrekkelig til å begrunne et slikt inngrep i ytringsfriheten som en stansing av programmet ville være.

Uten å ha lest boken og uten å ha lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett er det vanskelig å si noe særlig om de konkrete forhold i saken. Men man kan i alle fall slå fast at det er fullt tillatt å skrive en bok om Märthas engler, om kongens seilbåter, dronningens kunssamling eller Bush’ pudler uten å spørre noen om lov til dette. Jeg kan godt forstå at man ikke vil være særlig begeistret for å bli utsatt for slik omtale. Men det er ingen tvil om at det ville være lovlig.

Det er heller ikke noe i veien for at man bruker et bilde av Märtha på omslaget til en bok om hennes engler. Hun er en offentlig person. Riktignok har også offentlige personer krav på et privatliv. Men å bruke et standard portrett av personen på en bok som handler om henne, det kan man gjøre.

Ut fra omtalen har jeg oppfattet det slik at boken “Märthas engler” slett ikke handler om Märthas engler. I følge Dagbladet er det en oversettelse av en engelsk bok fra 2001 om engletro generelt. Så det er liten tvil om at valg av tittel og omslagsbilde er spekultativt og ikke noe som det er noen grunn til å forsvare. Om det finnes noe som heter “god forlagsskikk”, så må dette klart være i strid med dette. Kanskje kan man også si at det strider mot markedsføringsloven, uten at jeg går nærmere inn på det.

At tittelen og billedbruken er spekulativ og misvisende gjør det imidlertid ikke til noen trussel som rettferdiggjør at boken stanses. Det man først og fremst risikerer er at boken selger mer fordi folk tror den handler om prinsessens engler. Noen trussel mot prinsessen er den ikke.

Det hører med til historien at forfatteren av boken nå vurderer å gå til sak mot det norske forlaget. De liker ikke tittelen og omslaget, og mener at det kan virke som om de går god for engleskole, noe de ikke gjør.

Dersom de gjør alvor av trusselen vil søksmålet sannsynligvis måtte bygge på at den norske utgaven krenker forfatterens ideelle rettigheter etter åvl § 3. Det må da begrunnes i at den norske utgaven “opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. Det kan i seg selv bli en interessant sak om den kommer opp. Vi har ikke mye rettspraksis om dette spørsmålet.

Eventyrprinsessen

Omtrent samtidig står prinsessen som redaktør for en eventyrbok. Det er prisverdig at hun bidrar til å få fram vår store eventyrskatt. Men her har hun, eller snarere hennes forlag, tatt litt for lett på andres rettigheter. Det gir ikke noe godt inntrykk at hun samme uke som hun får stanset en bok på et helt uholdbart grunnlag selv krenker andres rettigheter. Pål Bang-Hansen reagerer kraftig og hevder at prinsessen stjeler.

En oversettelse er i seg selv vernet som et åndsverk. Märtha gir selv begrunnelsen for hvorfor oversettelser er og bør være vernet:

“Når det gjelder H. C. Andersen-eventyrene finnes det mange frie versjoner som vi kan bruke, men vi har valgt Odd Bang-Hansens versjoner, da redaksjonen med prinsessen synes de er svært gode,”

Oversettelse er en kreativ prosess og det er betydelig forskjell mellom gode og dårlige oversettelser. Jeg kjenner ikke veldig godt ulike oversettelser av H.C. Andersen til norsk. Men det fremheves at Odd Bang-Hansens oversettelse ligger svært tett opptil den danske originalen, og likevel fungerer meget godt på norsk.

Forlaget, eller kanskje det er prinsessene denne gangen, har også tillatt seg å endre på teksten. Det har man heller ikke rett til, heller ikke om man har innhentet samtykke til å bruke oversettelsen. En god oversetter velger sine ord med omhu. Det er ikke bare å skifte ut et ord med et annet.

Pål Bang-Hansen reagerer også på at prinsessen har endret teksten”

“Jeg vet hvor viktig det var for ham [Odd Bang-Hansen] at oversettelsen var pietetsfull og tro mot originalen, derfor reagerer jeg på at man nå endrer ordform i nyutgivelsen.”

Selv om prinsessen og hennes forlag hadde innhentet tillatelse fra rettighetshaver, så kunne de ikke uten videre ha foretatt slike endringer. Åvl § 39b første ledd er helt klar, og lyder:

“Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.”

Først og fremst er det forlaget som her har opptrådt særdeles uprofesjonelt. Redaktøren skal velge ut det han eller hun ønsker å ha med, ordne og tilrettelegge stoffet. Så skal forlaget sørge for å klarere rettighetene, eventuelt gi beskjed til redaktøren dersom de ikke får tillatelse til å bruke det de ønsker.

Det blir nesten pinlig når forlaget forsvarer seg med at de først etter at boka gikk i trykken, ble oppmerksomme på at etterkommere etter Odd Bang-Hansen lever i beste velgående og fortsatt sitter på rettighetene til oversettelsene. For det første burde de vite at opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og at det er uten betydning hvilke arvinger som lever eller ikke. For det annet skal ha særdeles dårlig oversikt over norsk kulturliv om man ikke kjenner til familien Bang-Hansen. I følge Pål Bang-Hansen er det fem personer med det etternavnet, så et raskt oppslag i telefonkatalogen burde ha vært tilstrekkelig.

Her må man kunne konstatere at forlaget ikke “oppdaget dette for sent”. De kan ikke ha gjort noe forsøk på å finne ut av dette.