Olav Torvunds blogg

Bor­gar­ting lag­manns­rett har avsagt dom i saken mel­lom skue­spil­ler Gørild Mau­seth og NRK. NRK fikk fullt med­hold, hvil­ket etter min mening er et helt rik­tig resultat.

NRK viste i pro­gram­met ”Store Stu­dio”  et ca 10 sekun­der langt klipp fra spille­fil­men ”Brent av frost”. Klip­pet er fra en sam­lei­e­scene hvor Gørild Mau­seth lig­ger naken i en båt full av nyfan­get fisk, og avslut­tes med at Mau­seth i ca 2 sekun­der vises naken forfra.

Klip­pet ble vist i for­bin­delse med omtale av den norske spille­fil­men ”Kill Buljo” som hadde nær fore­stå­ende pre­miere. Fil­men inn­e­hol­der paro­dier på sce­ner fra flere fil­mer, blant annet fra ”Brent av frost”, hvor­fra det er oven­nevnte scene som parodieres.

Det sen­trale i dom­men er spørs­må­let om hvor langt sitat­ret­ten etter åvl § 22 rek­ker. Om dette sies det i dom­men på s. 8:

“Sitat­ret­ten omfat­ter ret­ten til å gjengi ånds­verk, enten i utsnitt, eller endog i sin hel­het. Ret­ten kom­mer i prin­sip­pet til anven­delse i for­hold til alle for­mer for ånds­verk, her­under film­a­tiske verk.

Hoved­be­grun­nel­sen for sitat­ret­ten er hen­sy­net til å sikre den almin­ne­lige dis­ku­sjons­fri­het, hva enten det dreier seg om poli­tikk, kul­tur eller andre temaer. I for­ar­bei­dene til ånds­verk­lo­ven § 22 frem­he­ves at sitat­ret­ten i utgangs­punk­tet ikke tren­ger noen nær­mere begrun­nelse – den er selv­sagt. Det vises her til Ot prp nr 26 (1959–60) og Ot prp nr 15 (1994–95), jf også Rogn­stad op cit side 313.

Når det gjel­der masse­me­dia, ga opp­havs­retts­ut­val­get i NOU 1988:22 på side 108 uttrykk for at det må være grunn­lag for å prak­ti­sere en rela­tivt omfat­tende sitat­rett i presse– og kring­kas­tings­sam­men­heng. Dette er for så vidt en natur­lig kon­se­kvens av hoved­be­grun­nel­sen for denne ret­ten; hen­sy­net til den frie offent­lige meningsutveksling.”

Videre skri­ver ret­ten på s. 9:

“Det som fra Mau­seths side anfø­res å gå ut over sitat­ret­ten – og der­med skal med­føre at sita­tet i sin hel­het anses retts­stri­dig – er at film­si­ta­tets par siste sekun­der viser Mau­seth naken for­fra, jf også ting­ret­tens dom på dette punkt. Lag­manns­ret­ten for­står anfør­se­len slik at sita­tet der­med både går ut over for­må­let og er i strid med god skikk.

Etter lag­manns­ret­tens syn kan dette ikke føre frem. Sita­tet er i sin hel­het et utsnitt av sce­nen som er paro­di­ert i ”Kill Buljo”. Spørs­må­let om hvor stor del av sce­nen som det er grunn til å medta i den aktu­elle sam­men­heng, må i utgangs­punk­tet anses å være av typisk redak­sjo­nell art. I slike spørs­mål bør dom­sto­lene være til­bake­holdne med å over­prøve de redak­sjo­nelle valg, jf blant annet Rt. 2009 side 265, sær­lig avsnit­tene 59 og 60. Dette må i sær­lig grad gjelde når man befin­ner seg på områ­der hvor sitat­ret­ten har sen­tral betyd­ning – som her ved fil­m­om­tale i fjern­syns­pro­gram­mer. At dom­sto­lene til tross for det nevnte utgangs­punkt kan gripe inn over­for det rene mis­bruk av sitat­ret­ten, er ikke tvil­somt. Nær­væ­rende sak dreier seg imid­ler­tid ikke om et slikt tilfelle.”

Dette er etter min mening det sen­trale, og det er her ting­ret­ten etter min vur­de­ring la en alt for streng og feil­ak­tig norm til grunn. Når man først mener at man kan sitere og at sita­tet ble brukt i en sam­men­heng hvor det var beret­ti­get, da kan man ikke trekke en sekund­grense som sier at man ikke skulle ha vist de siste to sekun­dene av denne scenen.

På s. 9–10 fort­set­ter retten:

“Lag­manns­ret­ten har for­stå­else for at vis­nin­gen av det aktu­elle film­klip­pet, iso­lert fra den film­a­tiske sam­men­heng, kunne opp­le­ves belas­tende for Mau­seth. Dette er imid­ler­tid ver­ken nød­ven­dig for eller til­strek­ke­lig til å anse sita­tet som stri­dende mot god skikk. Bru­ken av sita­tet kren­ker etter lag­manns­ret­tens syn ikke Mau­seths even­tu­elle ret­tig­he­ter etter ånds­verk­lo­ven knyt­tet til filmklippet.

Det pekes i denne sam­men­heng på at de begrens­nin­ger i sitat­ret­ten som hjem­les i ånds­verk­lo­ven § 22, nett­opp skal iva­reta de inter­es­ser som loven ellers skal beskytte, altså opp­havs­men­ne­nes ide­elle og økono­miske inter­es­ser. Det typiske mis­bruk av sitat­ret­ten antas å være uhjem­let bruk av sitat i utpre­get kom­mer­si­elle sam­men­hen­ger slik som mar­keds­fø­ring, jf eksem­pel­vis Eid­si­va­ting lag­manns­retts dom LE-1990–197 og Oslo ting­retts dom i RG 2003 side 868. I for­hold til et film­si­tat som i dette til­fel­let, vil det typiske mis­bruk også kunne være gjen­gi­velse på por­no­gra­fiske nettsteder.

Lag­manns­ret­ten leg­ger til grunn at ver­ken rene per­son­vern­in­ter­es­ser eller – eksem­pel­vis – hen­sy­net til den offent­lige blu­fer­dig­het utgjør tungt­vei­ende hen­syn ved fast­leg­gel­sen av sitat­ret­tens gren­ser, i den utstrek­ning slike hen­syn i det hele tatt kom­mer i betrakt­ning. Det leg­ges videre til grunn at den siterte må aksep­tere sita­ter som opp­le­ves som sje­ne­rende eller ube­ha­ge­lige, jf Rogn­stad op cit side 241 og Las­sen, Ret­ten til å sitere musikk­verk (1999) side 6 (Inn­tatt i Fest­skrift til Gun­nar Kar­nell side 773).”

Denne del av drøf­tel­sen avslut­tes på s. 10, hvor ret­ten skriver:

“Som det frem­går av det oven­stå­ende, befin­ner det aktu­elle sitat seg etter lag­manns­ret­tens syn langt fra denne ytter­grense, og det er der­med ikke grunn til å gå nær­mere inn på disse pro­blem­stil­lin­ger [om infor­ma­sjons– og ytringsfrihet].”

Gørild Mau­seth påbe­ropte seg også at NRKs bruk av film­klip­pet kren­ket hen­nes rett til eget bilde etter åvl § 45c. Om dette sier lag­manns­ret­ten i dom­men s. 10–11:

“Bestem­mel­sen beskyt­ter andre inter­es­ser enn de rent opp­havs­retts­lige, og det er prin­si­pi­elt ikke noe til hin­der for at et film­si­tat som er lov­lig etter ånds­verk­lo­ven § 22, kan ram­mes av for­bu­det mot vis­ning av per­son­bilde. Lag­manns­ret­ten leg­ger til grunn at ”foto­grafi” også omfat­ter vis­ning av filmklipp.

Imid­ler­tid vil et sitat, som er i sam­svar med god skikk og innen­for et beret­ti­get for­mål, etter lag­manns­ret­tens syn i utgangs­punk­tet vans­ke­lig kunne repre­sen­tere en kren­kelse av den karak­ter som kre­ves for å ram­mes av ånds­verk­lo­ven § 45c. Det vises i denne for­bin­delse til den store vekt som etter retts­prak­sis leg­ges på ytrings­fri­he­ten ved anven­del­sen av bestem­mel­sen, jf blant annet Rt. 2009 side 265.

Når for­ut­set­nin­gen for sitat­ret­ten dess­uten er at det dreier seg om et offent­lig­gjort verk, kan det etter lag­manns­ret­tens syn bare helt unn­taks­vis ten­kes at gjen­gi­velse av per­son­bilde som del av sita­tet vil være i strid med ånds­verk­lo­ven § 45c.

Det er i nær­væ­rende sak ikke nød­ven­dig å foreta en nær­mere vur­de­ring av hvor gren­sene går for anven­delse av bestem­mel­sen i for­hold til et lov­lig sitat. Vis­ning av bil­der fra en offent­lig­gjort spille­film i til­knyt­ning til omtale av fil­men i en aktu­ell og rele­vant jour­na­lis­tisk sam­men­heng, til­freds­stil­ler åpen­bart lovens krav til aktu­ell og all­menn interesse.

Det for­hold at en del av film­klip­pet viser Mau­seth naken, gir ikke grunn­lag for en annen vur­de­ring. Naken­bil­der av en per­son hører i utgangs­punk­tet utvil­somt til pri­vat­sfæ­ren. Dette slår imid­ler­tid ikke til når det er tale om bil­der som er frem­brakt og offent­lig­gjort med den avbil­de­des aktive med­virk­ning, som del av en skue­spil­ler­rolle i en spille­film. Slike bil­der er tvert imot ment for offent­lig­he­ten gjen­nom vis­ning på kino, og even­tu­elt senere i fjern­syn og på video og DVD. Rik­tig­nok vil ram­men for en slik vis­ning i utgangs­punk­tet være fil­men som hel­het, ikke bare den aktu­elle naken­scene, men dette kan etter lag­manns­ret­tens syn ikke frata vis­nin­gen av klip­pet – i den jour­na­lis­tiske sam­men­heng det her er tale om – karak­te­ren av all­menn og aktu­ell interesse.”

Også her mener jeg at lag­manns­ret­ten har fore­tatt en rik­tig vur­de­ring og kom­met til rik­tig resul­tat når de kon­klu­de­rer med at åvl § 45c ikke kan anven­des i dette til­fel­let. Har Gørild Mau­seth først valgt å spille den omstridte sce­nen, da må hun goda at klip­pet blir vist som sitat, selv om hun fin­ner det ubehagelig.

Nå er det opp til Gørild Mau­seth og Skue­spil­ler­for­bun­det å avgjøre om de vil anke denne dom­men eller ikke. Det kunne ha vært inter­es­sant å få en prin­sipp­av­gjø­relse fra Høy­este­rett. Men jeg har vans­ke­lig for å tro at de vil komme til et annet resul­tat enn lagmannsretten.

Etter å ha lest ret­tens avgjø­relse i saken om VG-netts navn­gi­velse av en av de sik­tede i Bolivia-saken blir bil­det noe mer nyan­sert enn hva man får intrykk av gjen­nom media. Men vi skal ikke glemme at saken er avgjort etter at ret­ten bare har hørt en av par­tene. De har hørt sik­te­des ver­sjon av saken. VG ble ikke vars­let før avgjø­relse ble truf­fet og fikk ikke legge fram sitt syn på saken. Det er et brudd på det grunn­leg­gende prin­sip­pet om kon­tra­diskjon. Ret­ten har hatt et ensi­dig grunn­lag for sin avgjø­relse, og det pre­ger avgjø­rel­sen. Det er ikke mange mot­fore­stil­lin­ger, ver­ken fak­tisk eller rettslig.

Hol­der vi oss til selve navn­gi­vel­sen, som media foku­serte på, mener jeg at det ikke er ulov­lig å navngi sik­tede i en sak som har fått stor opp­merk­som­het. Man kan dis­ku­tere om pres­sen bør navngi per­soner. Jeg synes folk navn­gis for ofte. Men et annet spørs­mål er om det er ulov­lig. Hvis avi­sen skri­ver “NN er til­talt for kokain­smug­ling i Boli­via”, da ville det etter min vur­de­ring ha vært lov­lig. Rt-1999–1742 (som fin­nes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Pro­ble­met i den aktu­elle saken er at VG også gjenga bilde og knyt­tet per­sonen til hand­lin­ger, hen­del­ser og andre per­soner på en måte som i følge avgjø­rel­sen er urik­tig. Her minne jeg om at ret­ten bare byg­ger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangs­punk­tet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et foto­grafi offent­lig uten avbil­de­des sam­tykke. Det er noen unn­tak, bl.a. hvis bil­det har “aktu­ell og all­menn inter­esse”. Det er høyst dis­ku­ta­belt om et bilde av sik­tede har “aktu­ell og all­menn inter­esse”. Jeg mener det ikke har det, og at bil­led­bru­ken der­med var ube­ret­ti­get. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt sær­lig stor vekt på bruk av bil­der, uten at jeg nå går nær­mere inn på dette. Les mer om bil­led­bruk i en artik­kel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Ret­ten sier at det er ærekren­kende og der­med i strid med strl § 247 å koble jen­tas navn til per­soner, ste­der og hen­del­ser på en etter jen­tas og der­med ret­tens mening urik­tig måte. Det kan set­tes et stort spørs­måls­tegn ved denne tolk­nin­gen, men det går jeg ikke nær­mere inn på.

Når man ser navn­gi­velse, bil­led­bruk og det man kob­ler per­sonen med, da blir avgjø­rel­sen noe mer dis­ku­ta­bel. Det er ikke like åpen­bart at resul­ta­tet er feil.

Jeg har lagt ut avgjø­rel­sen i ano­ny­mi­sert form her.

Høy­este­rett har talt og “Se og Hør” er fri­kjent. I alle fall en stund frem­over vil dom­men være til­gjen­ge­lig på Lov­da­tas gra­tis­si­der. Dom­men ble avsagt under dis­sens 3–2, så det var en knapp sier. Dette viser også at saken er et grensetilfelle.

Opp­sum­me­rings­vis kan man si at Høy­este­rett la til grunn at et bryl­lup er noe som hører pri­vat­li­vet til, sam­ti­dig som det at noen gif­ter seg ikke bare er en pri­vat opp­lys­ning. Spørs­må­let var om den kon­krete teks­ten og bil­led­bru­ken var kren­kende. Fler­tal­let mente at dette ikke var kren­kende. Det var en tekst omtrent så fjol­lete som man vel må vente av et kjen­dis­blad, med for­søk på å flette inn refe­ran­ser til De Lil­los san­ger. Men noe kri­tisk eller kren­kende inn­hold var det nok ikke. Bil­dene var, slik de er beskre­vet i dom­men, hel­ler ikke spe­si­elt nær­gå­ende og kan nok i seg selv ikke være kren­kende. Men å ta bil­der fra et bryl­lup må etter min mening ses på som en inn­treng­ning i den pri­vate sfære.

Jeg er imid­ler­tid over­ras­ket over det gene­relle per­spek­ti­vet i saken, og en del av begrun­nel­sen. Lillo-Stenberg / Sæt­her har valg pri­mært å angripe dette som et angrep på pri­vat­li­vets fred, etter strl § 390. Ved å bygge på dette grunn­la­get kan man nok se tekst og bil­der i sam­men­heng. Men jeg ville ha vur­dert tekste som mindre inter­es­sant i denne sam­men­hen­gen. Man kan ikke hindre noen i å skrive om en slik begi­ven­het, men jeg vil tro at Se og Hør ikke hadde vur­dert det som så inter­es­sant om de ikke hadde hatt bil­der. Strl § 390 har blant annet en “retts­strids­vur­de­ring”, som i dette til­fel­let blir en vur­de­ring av om det var en (retts­stri­dig) krenkelse.

Sub­si­diært har sak­sø­ker anført ånds­verk­lo­ven § 45c om rett til eget bilde. Etter denne bestem­mel­sen kan man ikke offent­lig­gjøre bilde av per­son uten sam­tykke fra den avbil­dede per­sonen. I noen til­fel­ler kan bil­der offent­lig­gjø­res uten slikt sam­tykke. Det som kan ten­kes påbe­ropt i et til­felle som dette, i alle fall når det gjel­der spørs­mål om sam­tykke fra hoved­per­sonene, er at bil­det har “aktu­ell og all­menn inter­esse” eller at bil­det viser  “hen­del­ser som har all­menn interesse”.

Nå er det vel kjen­dis­bla­de­nes logikk at slad­der som folk er inter­es­sert i å lese også har “all­menn inter­esse”. Men det bør ikke være folks kik­ker­men­ta­li­tet som skal være avgjø­rende her. Selv har jeg vans­ke­lig å se at et bryl­lup har all­menn inter­es­ser, selv om det er kjente folk som gif­ter seg.

På dette punkt er dom­men sær­de­les svakt begrun­net. Alt først­vo­te­rende sier om dette er:

“(55)  Sæt­her og Lillo-Stenberg har sub­si­diært gjort gjel­dande at bileta er nytta i strid med reg­lane i ånds­verk­lova § 45c om ret­ten til eige foto­grafi. Etter mitt syn må også desse reg­lane lesast med ein retts­strids­re­ser­va­sjon og på bak­grunn av EMK artik­kel 8 og artik­kel 10. Løy­singa må då bli den same som etter den prin­si­pale synsmåten.”

Jeg synes det er vans­ke­lig å finne holde­punk­ter for en slik retts­strids­re­ser­va­sjon i § 45c når vur­de­rings­te­maet ikke er om bil­led­bru­ken er kren­kende. Det kan syens som om først­vo­te­rende her set­ter til side hele sam­tykke­kra­vet når bil­led­bru­ken etter en uklart angitt stan­dard ikke er retts­stri­dig etter EMK art 8 og 10. Ord­ly­den gir i alle fall ikke dek­ning for noe slikt. En alter­na­tiv for­stå­else av først­vo­te­ren­des votum er at alt som ikke er retts­stri­dig har all­menn inter­esse, men det er hel­ler ikke noe som kan for­ank­res i ordlyden.

Som nevnt er jeg over­ras­ket over begrun­nel­sen i for­hold til § 45c, og får den ikke til å henge sam­men med lovens ord­lyd. Når det er så knapp at det egent­lig ikke er mulig å for­stå hva først­vo­te­rende egent­lig mener om saken, da blir dette lite til­freds­stil­lende. Uan­sett hva vi måtte mene om rea­li­te­ten burde vi i det minste ha fått en bedre begrun­nelse. Hadde noen til eksa­men gitt en så tynn begrun­nelse som først­vo­te­rende gjør på dette punk­tet, da hadde han nok ikke fått noen god karak­ter av meg.

Man har nok sett gro­vere kren­kel­ser i kjen­dis­pres­sen en det Lars Lillo-Stenberg og And­rine Sæt­her ble utsatt for. Hvor­vidt dette er en kren­kelse som burde ram­mes av strl § 390 har jeg ikke helt blitt enig med meg selv om. Men om jeg skulle ha avgjort dette ville jeg neppe ha aksep­tert bil­led­bru­ken ut fra at bil­dene ikke har all­menn inter­esse og sam­tykke ikke foreligger.

Det er ikke lenge siden sist jeg kom­men­terte bruk av per­son­bil­der uten den avbil­de­des sam­tykke. Da var det kunst­ne­ren Ole John Aan­dal som hadde stilt ut bil­der han hadde fun­net på net­tet. Denne gan­gen er det foto­gra­fen Jørn Tom­ter som har tatt bil­der av den norske russe­fei­rin­gen. Mange gjør mye dumt i russe­ti­den. Jørn Tom­ter har blant annet brukt bil­der av topp­løse russejenter.

Hel­ler ikke denne gan­gen har foto­gra­fen fått til­la­telse til å trykke bil­dene. Foto­gra­fen viser til at han hadde fått til­la­telse til å være med russe­bus­sen som foto­graf. Hel­ler ikke denne gan­gen har jeg sett de omdis­ku­terte bil­dene, og kan ikke kom­men­tere dem kon­kret. Men gene­relt gjel­der at en foto­graf skal ha sam­tykke til å gjengi bli­det offent­lig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bil­der, så betyr ikke det at man har sam­tykke til å offent­lig­gjøre bildene.

Man kan ikke bare sette over­skrif­ten “kunst” på bil­dene og der­med sette til side alle hen­syn til de som er avbildet. Også kunst­nere må respek­tere de som avbildes.

NRK mel­der 14. novem­ber 2007 at Ole John Aan­dal har laget en utstil­ling hvor han bl.a. bru­ker bil­der av halv­nakne jen­ter som han har fun­net på net­tet. Så lenge jeg ikke har sett selve utstil­lin­gen er det ikke mulig å kom­men­tere den kon­krete bil­led­bru­ken. Men det er mulig å stille opp noen utgangspunkter.

Ole Johan Aan­dal sve­ver åpen­bart i den mis­for­stå­else at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på net­tet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg fin­ner på net­tet enn et bilde jeg fin­ner i en bok, på en utstil­ling eller et annet sted. At han “kom­men­te­rer de nye mediene” og “inter­nett har kom­met for å bli”, slik han uttryk­ker det over­for Dag­bla­det, gir ham ikke noen gene­rell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bil­dene, og de har ret­tig­he­ter som foto­graf. Bil­dene det her er snakk om er neppe ånds­verk, men er uan­sett ver­net etter åvl § 43a. And­res bil­der er ikke “fel­les­eie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans mani­pu­la­sjons­bil­der, som Dag­bla­det viser noen av, står i et tvil­somt for­hold til and­res ret­tig­he­ter. Å mani­pu­lere sitt eget ansikt inn i kjente bil­der kan ikke inn­e­bære at han ska­per “et nytt og selv­sten­dig verk” i for­hold til det bil­det som er manipulert.

Den vik­tigste bestem­mel­sen i denne sam­men­hen­gen er nok like­vel åvl § 45c om ret­ten til eget bilde. Utgangs­punk­tet er at foto­grafi som avbil­der en per­son ikke kan “gjen­gis eller vises offent­lig uten sam­tykke av den avbil­dede”. Slik bil­dene er beskre­vet kan det være liten tvil om at de avbil­der per­soner. Det er noen unn­tak fra dette, bl.a. hvis “avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn inter­esse”. Men bil­der av halv­nakne jen­ter har ikke aktu­elle og all­menn interesse.

Ole John Aan­dal kunne ha valgt å mani­pu­lere bil­dene slik at per­sonene ikke kunne kjen­nes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hen­syn til de avbil­dede. Hans mani­pu­la­sjons­bil­der viser at han ikke er frem­med for å gjøre dette, selv om mani­pu­le­rings­ar­bei­det til tider vir­ker ganske ama­tør­mes­sig (men det er kan­skje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jen­ter kler av seg foran kamera og leg­ger bil­dene ut på net­tet. Det er ube­tenk­somt og dumt, og det er nok mange som siden ang­rer på dette. Men det gir uan­sett ikke andre noen rett til å bruke bil­dene. Kan­skje synes de som stil­ler seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle gri­ser som søker nett­porno enn det er å bli stilt ut i den bor­ger­lige offent­lig­het i en kunstforening.

Det er ikke uvan­lig at de som utgir seg for å være kunst­nere har et stort og opp­blåst ego. Men at man kal­ler seg kunst­ner betyr ikke at man fritt kan mis­bruke andre men­nes­ker i sine prosjekter.

Jeg har kom­men­tert saken om “Märt­has eng­ler” i Prin­ses­sen, eng­lene og andre even­tyr. Etter dette har saken blitt pro­se­dert, men noen avgjø­relse fore­lig­ger ikke. Saken har har også blitt dis­ku­tert i NRK Stans­punkt. Det blir en litt under­lig fore­stil­ling når man hen­ter inn par­te­nes advo­ka­ter til en slik dis­ku­sjon. De kan ikke gjøre annet enn å gjenta det de har anført for ret­ten, og slik sett bidrar de ikke så mye til sakens opp­kla­ring. Men det får ligge.

Av de del­ta­gende debat­tan­ter var det Trygve Heg­nar som var mest to the point. Han karak­te­ri­serte for­la­gets opp­tre­den som sleip. Det er jeg enig i. Jeg vil ikke for­svare for­la­gets hand­ling. Men det er et langt stykke fra det å være sleip for­leg­ger til det å gjøre noe ulov­lig, og det er enda len­ger til å stanse boken før den fak­tisk er utgitt.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Prin­sesse Märtha Louise har klart å komme i medie­nes søke­lys med tre retts­lige kon­flik­ter. “Krang­ling i fjæra” om utbyg­ging på Hankø skal jeg la ligge. Men stan­sin­gen av boken “Märt­has Eng­ler og bru­ken av Odd Bang-Hansens over­set­telse av H.C. Ander­sens lig­ger innen­for mitt interessefelt.

Prin­ses­sen og englene

Nordre Vest­fold ting­rett har avgjort at boken “Märt­has Eng­ler” fore­lø­pig skal stan­ses. Det er høyst uvan­lig at en bok stan­ses før den er kom­met ut. Grunn­lo­vens § 100 om ytrings­fri­het ble revi­dert i 2004 (og jus­tert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttryk­ke­lig for­bud mot for­hånds­sen­sur. I bestem­mel­sen fjerde ledd heter det:

Les res­ten av dette inn­leg­get ->