Tag Archives: Featured

Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gamle Mahad Adib Mahamud til Norge, som enslig asylsøker. Noen mener at han ga uriktige opplysninger. Omtrent samtidig løy to nåværende FrP-statsråder til det norske folk for å dekke over en skandale i eget politisk parti. Nå vil man frata Mahad Adib Mahamud hans norske statsborgerskap. Det skal få konsekvenser ikke å fortelle sannheten, sier mange.  Men Siv Jensen og Terje Søviknes blir sittende som statsråder. Hvis et barn forklarer seg uriktig i et fremmed land for å berge livet og skaffe seg en fremtid, finnes det ingen tilgivelse. Men løgner fra voksne politikere, de kan man visst tilgi.

Et statsborgerskap kan etter statsborgerloven § 26 annet ledd på visse vilkår tilbakekalles etter forvaltningslovens § 35 om omgjøring. Her er det åpenbart spørsmål om omgjøring til skade for den som vedtaket retter seg mot, og da kan det bare skje hvis vedtaket er ugyldig. Hva som skal til for at et vedtak er ugyldig, er et stort og komplisert spørsmål som jeg ikke går nærmere inn på. Men det står at vedtaket kan omgjøres, ikke at det skal omgjøres.

Continue reading Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

Minervas blåruss regner på sykkelvei @akselfrids

“Verdens dyreste sykkelveier” skriver Axel Fridstrøm i Minerva. På blårussvis har han matet noen tall inn i et regneark, og regnet ut pris per meter. Hva som inngår i prosjektene, og hvorfor det får slike utslag i regnskapene, ser han ikke på.

Da det for noen år siden ble anlagt sykkelfelt i Ullevålsveien, merket jeg meg at det samtidig ble anlagt parkeringslommer innenfor sykkelfeltene.

Continue reading Minervas blåruss regner på sykkelvei @akselfrids

Snart skal Oslos befolkning få smake en bedre by, @slettholmen

Aftenpostens “Oslo-kommentator” Andreas Slettholm skriver “I år skal halve Oslo få smake pisken i miljøpolitikken”. Det er åpenbart at Andreas Slettholm identifiserer seg med bilistene, men han innser i det minste at dette tross alt bare er omtrent halvparten av befolkningen. Men han snakker på vegne av en bortskjemt, kravstor og høyrøstet halvpart. På den annen side: Det er halvparten av Oslos husstander som eier bil. I de sentrumsnære bydelene er det rundt1/3 av husstandene som disponerer bil. Det er heldigvis ikke halvparten som bruker den til å kjøre inn til byen. Det er rundt 7% av reisene inn til byen som skjer med bil, og dette lille mindretallet har fått en helt urimelig stor del av fellesarealet.

Andreas Slettholm lengter åpenbart tilbake til det forrige, borgerlige byrådet, når han skriver:

“Å bruke både gulrot og pisk har vært et mantra i samferdselspolitikken under det borgerlige byrådet. “

Nå er politikk mer enn bare miljø- og samamferdselspolitikk. Men jeg avgrenser meg til det området her. Jeg hadde stor sans for tidligere bymiljøbyråd Guri Melby, og hennes innsats gjorde at dagens byråd kom, om ikke til dekket bord, så i alle fall et bord med duk på, og en del servise i skapet og bestikk i skuffene. Men byrådet besto av flere enn Guri Melby, og byrådet som helhet var et bilbyråd.

Continue reading Snart skal Oslos befolkning få smake en bedre by, @slettholmen

RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven som ble gitt høsten 2016 i faget RINF 1200, “Opphavsrett m.m.” Den er først og fremst skrevet for studenter som var oppe til eksamen i faget, og for fremtidige studenter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opprinnelig ble laget for det tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Det er opphavsrett og beslektede emner, for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke tar faget som en del av et juridisk studium.

Hele oppgaveteksten er tilgjengelig her.

En generell kommentar når det gjelder denne type oppgaver. Man skal besvare de spørsmål som er stilt ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven. Svarene skal begrunnes og forankres rettslig. Begrunnelsen og resonnementet er viktigere enn hvilket svar man kommer til. Om man uten noen begrunnelse, og uten rettslig forankring, kommer til “riktig” svar, er det likevel ikke en god besvarelse. Er resonnementet fornuftig og rettslig forankret, kan en drøftelse være god, selv om konklusjonen blir “feil”.

I denne type oppgaver skal man ikke forsøke å demonstrere hvor mye man kan, ved å skrive om noe som det ikke spørres etter i oppgaven. Skriver man om noe det ikke spørres etter, eller tar med noe som ikke er nødvendig for å begrunne svare på det spørsmålet som er stilt, vil det i beste fall være nøytralt, slik at det verken teller positivt eller negativt i bedømmelsen, men det vil uansett føre til at man bruker eksamenstid på noe som ikke gir uttelling. I den grad det teller, så teller det negativt.

Spørsmålene skal besvares ut fra gjeldende rett. Om man selv er enige eller ikke i om noe burde vært lov eller ikke lov, er ikke relevant i denne type oppgaver. Continue reading RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Fri fra 2017

Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2016 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2017, var det verk av opphavsmenn som døde i 1946 som ble fri.

Denne gangen er det ikke noen veldig kjente norske opphavsmenn hvis verk ble fri, i alle fall ikke som jeg klarte å finne. Det for meg mest kjente norske navnet på listen, er forfatteren Ronald Fangen,  (f. 1895). Men jeg er ikke så sikker på om hans bøker leses særlig mye i dag.

Den for meg mest kjente personen som døde i 1946, som er opphavsmann til flere verk, er økonomen John Maynard Keynes. Hans skrifter er nå fri.

Av forfattere som døde i 1946 er Gertrude Stein,  (f. 1874) den for meg mest kjente, ved siden av H. G. Wells, (f. 1866)

Andre forfattere som døde i 1946 var skuespillforfatteren Edward Sheldon (US) og tyske Gerhart Hauptmann  (f. 1862), som fikk Nobelprisen  i 1912. At jeg ikke kjenner forfatterskapet til noen av disse, sier kanskje mer om meg enn om disse forfatterne.

Fotografen Alfred Stieglitz, USA (f. 1864), døde også i 1946. Fotografier ble ikke anerkjent som opphavsrettslig vernede verk før i 1995 (det var da på høy tid). Alfred Stieglitz var død lenge før han kunne nyte godt av noe opphavsrettslig vern, i alle fall hos oss. Men endringen i 1995 ble også gjort gjeldende for eksisterende fotografier som oppfyller kravene om verkshøyde. Jeg tar med dette bildet med vinterstemning, av Alfred Stieglitz, fra 1898:

Den mest kjente komponisten som døde i 1946, var spanske Manuel de Falla, (f. 1876).

Endelig må vi ta med Patty Smith Hill, som sammen med søsteren Mildred Jane Hill, laget sangen “Happy birthday to you”. Mildred døde allerede i 1916. Warner hevdet lenge at de hadde rettighetene til “Happy birthday”, og tjente ca 2 mill $ pr år på royalties for kommersiell bruk. Etter diverse rettsrunder, 22. september 2015 kom en domstol i USA til at Warners krav om rettigheter ikke var gyldig, og at de bare hadde rettighter til et pianoarrangement av sangen. Selve sangen, teksten og melodien, var i public domain, altså fri. Opphavsrett i USA er mer komplisert enn hos oss, men detaljene her går jeg ikke inn på. Endelig punktum for denne tvisten ble satt 28. juni 2016, hvor Warner gikk med på å tilbakebetale 14 mill $  som de hadde mottatt i royalty for sangen. Og nå har det også gått 70 år etter uløpet av dødsåret til den lengstlevende av de som lagde sangen.

Opphavsmenn hvis verk har falt i det fri fra

Kan 2minus1-vei være en (sykkel)løsning i Norge?

I Østfold ønsker man å prøve ut såkalte “2 minus 1” veier.  En “2 minus 1” vei er en vei med bredde omtrent som en vanlig tofeltsvei, men hvor man har ett kjørefelt i midten, og  et ganske bredt sykkelfelt på hver side. Biltrafikk i begge retninger bruker kjørefeltet i midten, men må nødvendigvis svinge ut i sykkelfeltet når det er møtende biltrafikk. Systemet, som presenteres som en dansk løsning, er illustrert slik av det danske Vejdirektoratet:

Selv møtte jeg en slik løsning første gang i Nederland sommeren 2015. Der syntes jeg den fungerte ganske godt.

Continue reading Kan 2minus1-vei være en (sykkel)løsning i Norge?

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artikkelen er trykket i Lov og Rett Nr 10-2016, s. 646.

Når et krav bringes inn for en domstol eller et annet tvisteløsningsorgan, avbrytes foreldelsesfristen etter foreldelsesloven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så lenge kravet er til behandling, blir det ikke foreldet. Får man medhold i sitt krav, løper en ny foreldelsesfrist fra avgjørelsen. Blir avgjørelsen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og foreldelsesspørsmålet blir uinteressant.

Hvis behandling ender uten noen form for realitetsavgjørelse, f.eks. fordi saken avvises, har man etter fe. § 22 nr. 1 en tilleggsfrist på inntil et år. Foreldelse inntrer tidligst et år etter at behandlingen ble avsluttet. Dette gjelder ikke dersom det skyldtes et forsettlig forhold fra kreditors side at saken ikke fikk en realitetsavgjørelse. Da løper ingen tilleggsfrist.

Går vi til foreldelseslovens forarbeider, synes det klart at man mente at forsettsvurderingen knyttet seg til saksanlegget. Hvis et krav går mot foreldelse, skal man ikke kunne få en forlengelse ved å anlegge et søksmål som åpenbart må avvises. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om dette:

«Departementet er imidlertid kommet til at bestemmelsen bør beholdes som en sikkerhetsventil. Dersom det er åpenbart at kravet må avvises, er det ikke rimelig at fordringshaveren skal oppnå en tilleggsfrist ved påtale. [sic. Må forstås som søksmål.]»

Ved revisjon av tvisteloven i 2007 ble det brakt betydelig uklarhet inn i dette. Tvistelovutvalget ville sikre at man ikke skulle risikere umiddelbar foreldelse dersom en sak blir trukket fra behandling i forliksrådet, og tilsvarende hvis et sivilt krav ble trukket fra en straffesak. Utvalget mente at fe. § 22 nr. 1 ikke var tilstrekkelig, da det kunne hevdes at det å trekke en sak fra et tvisteløsningsorgan er en forsettlig handling. De skriver om dette i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unntaket i foreldelsesloven §22 om at det er forsettlig at saken ender uten realitetsavgjørelse, er lite velegnet for denne typen situasjoner. Når klageren trekker saken fra behandling i forliksrådet for i stedet å fremme den for tingretten, vil dette som regel måtte karakteriseres som forsettlig. Det vil være såkalt hensiktsforsett.»

Utvalget foreslo derfor en bestemmelse i § 20-3, som senere ble vedtatt som tvisteloven § 18-3. Dennes annet ledd lyder:

«(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.»

Det er ingen tvil om at utvalget med dette mente å sikre at et krav ikke blir foreldet om saken trekkes. Utvalget sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen. Det er mulig man ved en tolkning av forsettskriteriet i foreldelsesloven §22 kunne funnet frem til akseptable løsninger her. En bedre løsning er nok å la være å knytte tilleggsfristen på ett år til noe forsettskriterium i disse tilfellene. Tvistemålsutvalget har ikke grunnlag for å foreslå en opphevelse av det generelle forsettsunntaket i foreldelsesloven §22 nr. 1. Det fremstår da som den beste løsningen at man beholder en spesialregulering i tvisteloven av disse situasjonene.»

Og videre, på s. 880:

«I lovutkastet er det foreslått at klageren skal ha fri adgang til å trekke saken fra forliksrådet, uten at kravet med det oppgis. (…) Når Tvistemålsutvalget likevel har funnet grunn til å videreføre en bestemmelse om dette i tvisteloven, er det fordi foreldelsesloven §22 ikke gir noen tilleggsfrist på ett år når det er ?forsettlig? at saken ender uten rettslig avgjørelse. For å unngå misforståelser, og at forsettsbegrepet må legges på strekk når klageren trekker en sak fra behandling i forliksrådet, bør det være en eksplisitt bestemmelse som regulerer denne siden ved foreldelsesspørsmålet i tvisteloven.»

Departementet fremmet et forslag som i sin ordlyd var identisk med utvalgets forslag. Men departementets merknader til forslaget henger ikke sammen med det som ble foreslått og senere vedtatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kommer bare til anvendelse når forliksrådet innstiller behandlingen av saken. Når forliksklagen blir trukket, vil saken bli hevet, jf §19-1 annet ledd bokstav b. Da vil spørsmålet om foreldelse bare bli regulert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer §22 nr. 1 første punktum. Forsettskravet i den bestemmelsen vil normalt lede til at virkningen av påtale ved forliksklage vil bortfalle straks klagen trekkes tilbake.»

Så langt jeg kan se, er dette alt som sies om spørsmålet i proposisjonen. Hvorfor man har valgt å fremme utvalgets forslag, men med motsatt forståelse av forholdet til fe. § 22, er ikke drøftet eller begrunnet. Dermed blir ikke bare rekkevidden av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18-3.

Departementet brakte ytterligere forvirring inn i dette da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt siste punktum i forbindelse med en endring i tvisteloven. Dette lyder:

«Når fornærmede trekker sin begjæring om å få pådømt krav i straffesak, varer virkningen av rettidig påtale etter § 15 i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller påtalemyndigheten om tilbaketrekkingen.»

Den handlingen er like forsettlig som å trekke en sak fra et annet tvisteløsningsorgan. I forarbeidene til denne endringen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), finnes det ingen begrunnelse for denne tilføyelsen, og følgelig heller ikke en begrunnelse for å velge en annen løsning enn det som ifølge departementets tidligere uttalelser er hovedregelen i fe. § 22. Også dette bygger på tvistelovutvalgets innstilling. Utvalgets forslag var at samme regel skulle gjelde både når sak trekkes fra forliksrådet, og når sivilt krav trekkes fra en straffesak.

Jeg antar at man må følge departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virkningen av at et krav blir trukket fra forliksrådsbehandling. Derimot er det usikkert om man får en tilleggsfrist på et år for å bringe saken inn for domstolene dersom saken blir trukket fra et annet tvisteløsningsorgan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tvisteløsningsorgan, og så kommer til at dette betyr en ekstra runde i et organ som kanskje er uegnet til å håndtere saken, og man mener at saken uansett vil ende i domstolene, løper man en risiko dersom den normale foreldelsesfristen vil ha løpt ut på det tidspunkt saken trekkes. Som rådgiver må man være klar over at det i det minste medfører en risiko om saken trekkes. Om man allerede har havnet i denne situasjonen, vil det nok kunne være et prosedabelt standpunkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfatter denne form for forsett. Man vil f.eks. kunne anføre at forarbeidene til endringene i tvisteloven er etterarbeider til foreldelsesloven, og at de som sådan har begrenset vekt. Men sikkert vil det ikke være.

Dersom saken er til behandling i et tvisteløsningsorgan som ikke har litispendensvirkning, vil man kunne komme rundt problemet ved å ta ut stevning og dermed avbryte foreldelsen på nytt, før saken trekkes fra tvisteløsningsorganet. Hvis tvisteløsningsorganet har litispendensvirkning, vil den muligheten være stengt. Hvis man velger en forsiktig tilnærming, vil man være henvist til å avvente en avgjørelse i tvisteløsningsorganet før saken bringes videre – med det tidstap og de kostnader dette medfører.

Jeg har møtt dette spørsmålet i praksis i to ulike situasjoner. I den første var det taktiske vurderinger rundt spørsmålet om å avslutte behandling i et tvisteløsningsorgan, for heller å bringe saken inn for domstolene – og hvor det var et spørsmål om vi kunne anbefale dette, noe vi da kom til at vi ikke kunne.

I det andre tilfellet hadde en saksøker i en voldgiftssak, etter anmodning fra voldgiftsrettens formann, valgt å trekke et erstatningskrav. Voldgiftsrettens formann mente at kravet var for dårlig opplyst, slik det sto i den saken. Erstatningskravet kom senere opp i en ny voldgiftssak. Vi representerte da saksøkte, og påsto foreldelse, blant annet med den begrunnelse at saksøker forsettlig hadde trukket kravet fra den første voldgiftsbehandlingen. Voldgiftsretten kom til at kravet var foreldet, men på et annet grunnlag – og kunne dermed la være å ta stilling til konsekvensene av å trekke kravet.

Det ville ikke ha vært rimelig om konsekvensen av å følge oppfordringen fra rettens formann i en slik sak skulle bli at kravet er tapt ved foreldelse.

Tvistelovutvalget skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utførlig ovenfor:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen.»

Utvalget skriver om forliksrådet. Men argumentasjonen treffer like godt når det gjelder andre tvisteløsningsorganer, slik at løsningen da bør være den samme.

Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desember 2016 holdt jeg foredrag på Opphavsrettsforeningens julemøte, med tittelen “Musikkplagiat, fra Johan Sebastian Bach til Led Zeppelin”. Som alltid har man mindre tid enn man gjerne skulle ha hatt, så det ble bare tid til korte klipp fra de musikkeksemplene jeg brukte. Og jeg måtte utelate en del som jeg gjerne skulle ha hatt med.

Dette er en oversikt, med lenker til musikkeksemplene jeg brukte, samt, samt noen eksempler jeg ble nødt til å utelate. Det har nok begrenset verdi for de som ikke var til stede der.

 

Continue reading Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Elbil — miljøpolitikkens slankepille

Vi vet det så godt: Vi burde spise mer fisk og grønsaker, og mindre kjøtt, mindre fett og mindre sukker. Og vi bør mosjonere mer. Men det er så vanskelig. Vi må faktisk gjøre noe som er merkbart for oss selv: Vi må legge om livsstilen. Det vil vi ikke. Vi vil ha en quick-fix som gjør at vi kan fortsette som før, med litt bedre samvittighet. Dette profiterer den særdeles tvilsomme “helsekost”-bransjen på, som selger oss dyre og tvilsomme produkter som skal kompensere for og rette opp skadene etter vår uheldige livsstil. For å sitere min legesøster om alle de vitaminpiller og kosttilskudd vi putter i oss: Det gir først og fremst dyr urin.

I mlijøpolitikken har elbil blitt Norges slankepille. Svaret på de fleste krav om utslippsreduksjon er elbil. Da kan vi fortsette å kjøre bil som før. Og politikerne kan fortsette å legge til rette for mer biltrafikk ved stadig nye, store veiprosjekter. De kan lalle seg inn i en rosa tåke om at i fremtiden vil det være “miljøvennlige” biler som kjører på disse veiene. Og politikerne kan slippe å ta tak i de reelle problemene, noe dagens regjering og en tafatt opposisjon har gitt opp for lenge siden.

Vi må erkjenne og ta konsekvensene av at selve konseptet om at vi skal bruke en plasskrevende boks på et til to tonn for å frakte én person, ikke er bærekraftig. Det krever unødvendig mye energi, uansett energikilde og energibærer. I byene er privatbilen vel så mye et plassproblem som et utslippsproblem. Elbilen tar like stor plass som andre biler, enten den kjører eller er parkert.

img_20161111_122219

En bærekraftig politikk må ha som mål å redusere biltrafikken, ikke å erstatte dagens biler med en type biler med en annen motor. Helsingfors har som mål at om ti år skal det være unødvendig for folk som bor i byen å eie bil. Da begynner det å ligne noe. I Paris ble biltrafikken redusert med 40% fra 2001 til 2010. Det er resultat av en bevisst og villet politikk. George Pompidou, som var en eksponent for den politikken som også norske politikere har omfavnet, dog uten å si det høyt, om at byen må tilpasse seg bilen, ikke omvendt. Han gjorde mye for å ødelegge Paris, blant annet ved å anlegge motorveilignende veier langs Seinen. Noen har blitt stengt, og noen har vært sommerstengt. Nå er det vedtatt å stenge dem permanent, et eksempel Oslo bør følge ved å stenge f.eks. Dronning Eufemias gate for biltrafikk.

I Norge satses det i praksis på å øke biltrafikken, med en drøm om at det skal være “nullutslippsbiler”.

Norge har ført en vanvittig elbilpolitikk. Den omtales som suksess. Det er egentlig merkelig at det ikke selges flere elbiler. Når staten kaster store pengebeløp og andre fordeler etter folk, sier man selvsagt ja takk. Det er også den eneste lærdommen vi kan trekke av den norske elbilsuksessen: Kast penger etter folk, og gi dem mange andre fordeler — og folk vil si ja takk og ta i mot.

Norsk elbilpolitikk var industristøtte. Norske politikere har ennå ikke helt klart å svelge at man i Sverige klarte å bygge opp en bilindustri, noe man aldri fikk til i Norge. Nå skulle det bli bilindustri i Norge, og det skulle bli fremtidens biler: Elbiler. Den gang var elbiler tupperware på hjul, med kort rekkevidde, elendig sikkerhet og ingen komfort. De var tilnærmet uselgelige. Noen direkte støtte til fabrikkene, det kunne man ikke gi, det ville ha vært i strid med EUs statsstøtteregler. Men å skreddersy en generelt utformet ordning som i praksis bare ville komme Think og Buddy til gode, det kunne man gjøre. Ingen bilavgift, ingen årsavgift, fritak for merverdiavgift, ingen bompenger, gratis parkering, og til og med gratis strøm. Ingen norsk regjering ville ha funnet på noe så kostbart om det bare var snakk om miljø. Men når det gjelder industristøtte, da finnes det knapt grenser for hva norske regjeringer er villige til å bruke, om de får lov.

Jeg har ingen ting imot elbil. Det vil være bra om nyttetrafikk i større grad skjer med elbil. Men en politikk som oppfordrer til mer bruk av privatbil, uansett energibærer, er ikke miljøpolitikk. Både i Paris og London gis det visse fordeler til elbiler, men ikke på en slik måte at det oppfordrer til å velge (el)bil fremfor kollektivtransport, sykkel og gange. I mange byer ser man små, elektriske biler som utfører serviceoppgaver, som denne i London.

simg_1170_dxo-1

Tilsvarende biler har jeg sett i mange franske byer. Om min hukommelse stemmer, så brukte man allerede på 1970-tallet elbiler som melkebiler i England, den gang det fortsatt ble kjørt ut melk til folk om morgenen. I Paris er det også elbusser.

simg_2091_dxo

Nå er heller ikke elbiler så miljøvennlige som deres forkjempere vil ha det til. Mange har lenge argumentert for at det bør legges til rette for kjøp av nyere, mer “miljøvennlige” biler. Da glemmer man helt miljøbelastningen som selve bilproduksjonen medfører. Man må vurdere den totale miljøbelastningen gjennom bilens levetid, ikke bare grensebelastningene ved hvert kjørte kilometer.

Elbiler er bare miljøvennlige der man har en ren strømproduksjon, noe vi for en stor del har hatt i Norge. Skjønt man har oppdaget at det er ganske store utlipp fra kraftmagasiner. Helt ny er ikke denne kunnskapen. Denne artikkelen er fra 2005. Men politikere lukker som vanlig øynene når det dukker opp ubehagelig kunnskap. Men uansett: Hvis strømmen produseres fra olje eller kull, er ikke bruk av strøm spesielt miljøvennlig.

Batteriene er et kapittel for seg. Det finnes ikke mye litium i verden, og vi bryr oss ikke om barnearbeid i farlige gruver, og den slags detaljer når det kan bidra til at vi kan kjøre “miljøvennlig”. Og igjen kan det se ut som om vår generasjon vil plyndre jorden for en begrenset og ikke fornybar ressurs for å tilfredsstille våre egne, kortsiktige behov.

Norge har i årevis satset maksimalt på å produsere skitten energi (olje), og betaler litt avlat ved å gjøre en milliardær i California enda rikere. REC og en produsent hvis navn jeg har glemt, startet solcelleproduksjon i Norge. Men dette var åpenbart ikke den norske staten interessert i å være med å utvikle. Så den virksomheten har forsvunnet ut av landet — og kommer neppe noen gang tilbake.

Jernbanen i Norge har vært forsømt i hele etterkrigstiden. Våre politikere har bare satset på bil og fly. Nå går det tog mellom Oslo og Stockholm, til tross for Norges manglende satsing på jernbane, og den er faktisk en suksess. Men norske myndigheter har gjort sitt beste for å hindre dette, ved ikke å bygge ut jernbanen. Før en av de gangene jernbaneforbindelsen ble nedlagt, var Aftenposten på togtur. Her er noe av beskrivelsen:

“Se. Der er Morokulien. Og der er grensen. Herfra går det på skinner. Nå kan vi begynne å kjøre tog. . .Lokomotivfører Bent Rogne peker på fartsmåleren. Den gjør noen byks. 130, 140, 150, 160, vi er i Sverige, nå.- Fra Karlstad til Stockholm går det i mellom 180 og 200 hele veien. I Norge har vi fine tog, men elendig infrastruktur. Det er som å kjøre Ferrari på en potetåker, forklarer Rogne.”

Folk vil åpenbart reise med tog, og antallet avganger øker til tross for at det ikke er gjort noe for å bedre infrastrukturen på norsk side. I stedet bygger man ny motorvei parallelt med den gamle og håpløst foreldede jernbanen. Sørlandsbanen er en kronglete krøttersti. Man vil bygge ny vei mellom Kristiansand og Stavanger. Men det som burde ha vært bygget først, er en ny og moderne jernbane.

Nå arbeides det heldigvis med nu jernbane mellom Larvik og Porsgrunn, en strekning hvor jernbanen gikk en stor omvei. Men selvsagt bygges denne etter at man har bygget ny motorvei — slik prioriteres det i Norge. I 2008 uttalte AP-politiker Robin Kåss i Porsgrunn at det gikk fortere å sykle enn å ta toget fra Larvik til Porsgrunn. Seks syklister fra Grenland Sykleklubb tok utfordringen og stilte opp på Larvik stasjon for å konkurrere med toget om hvem som kom først til Porsrunn stasjon. Syklistene vant. Siden den gang har motorveiutbyggingen gjort det vanskeligere, til dels ulovlig å sykle denne strekningen, så syklistene ville neppe ha vunnet i dag — i alle fall ikke om de hadde syklet lovlig.

Det kan godt hende det kan være nødvendig å gi fordeler og subsidiere en ny teknologi. Men den norske ordningen er maksimalt idiotisk utformet: Fullstendig og ubegrenset avgiftsfritak. Jo dyrere bil man kjøper, desto mer subsidieres man. Eller sagt på en litt annen måte: Jo rikere du er, desto mer støtte får du av staten. Det å gi mest til de rikeste er “god” Høyre og FrP-politikk, men jeg forstår ikke at andre partier er mer på galskapen. Det norske markedet er lite. Nå satses det elbiler i Kina, som i denne sammenhengen vil bety langt mer enn Norge. Også i USA ble det satset på elbil, men det kan vel også gå en usikker fremtid i møte når Trump overtar som president.

Aston Martin har varslet om at de kommer med en elbil. Hvis man ønsker å vise at man er både rik og samtidig fremstå som miljøvennlig, da må man forte seg å kjøpe en elektrisk Aston Martin før noen politikere kommer til fornuft. Jaguar har varslet at de vil gå i strupen på Tesla. Visstnok arbeider både Ferrari og Rolls Royce med elbiler.

Andre land gir også fordeler til de som kjøper elbil. Så vidt jeg vet gis det et tilskudd ved kjøp av elbil i Tyskland, og mange land har parkeringsplasser med ladestasjoner forbeholdt elbil. Men tilskuddet gis i form av det bestemt, eller et begrenset pengebeløp. Det er ikke ubegrenset subsidieringsgalskap som i Norge.

Redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen harlelserte for en tid siden over at Oslo kommune ga 5.000 kr i støtte til folk som kjøpte elsykler. Nå er elsykler langt bedre for samfunnet enn elbiler. Dessuten var ordningen fornuftig utformet, med et begrenset pengebeløp. Men det var subsidiering av de rike, skrev Gunnar Stavrum. Det hadde han nok rett i. Men det var småpenger sammenlignet med hvordan staten subsidierer de rike gjenneom sin elbilpolitikk. Og elbilstøtte, det er Gunnar Stavrum for. Folk kjøper elbil som bil nr 2 eller 3, og bruker fossibil ved siden av. Og de velger å kjøre (el)bil fremfor å reise kollektivt eller sykle.

I Norge har Arbeiderpartiet kommet med det åpenbart fornuftige forslaget å begrense avgiftsfritaket for elbil. Avgiftsfritak begrenset oppad til et visst beløp er den eneste fornuftige utfordringen. Selvsagt kaster mange seg over det, og kaller det et angrep på Tesla. I dag dominerer Tesla luksussegmentet av elbiler. Men der blir de ikke alene lenge.

Teslaeier og Venstrepolitiker Abid Raja, har kommet med noen av de tåpeligste uttalelsene om dette. Dette sa han til NRK:

Det føyer seg inn i den misunnelsen vi ser komme til uttrykk mot Tesla mange steder

Det er store gutter som fortsatt liker å leke med biler, og de dominerer fortsatt politikken. De har oppblåste selvbilder, og tror at resten av verden ser opp til og misunner dem. Og nå som Opel har lansert elbil med lang rekkevidde, mister Abid Raja og andre rekkeviddeangsten som argument for å opprettholde subsidiering av luksusbiler.

Jeg er faktisk ikke misunnelig på din Tesla, Abid Raja. Min erfaring, etter å ha bodd sentralt i byen (Frogner) med bil i 25 år, er at det en befrielse å ikke lenger eie bil. Da slipper jeg blant annet å synge i det surtklingende gråtekoret (nå som “hylekor” har blitt en hedersbetegnelse, kan jeg ikke bruke den) av Frognerbilister som ikke vil gi plass til folk som sykler. Jeg har det meste innen gang- og sykkelavstand. Har jeg behov for bil, er det lett å få tak i en.

Norske politikeres mangeårige forsømmelse av jernbanen, gjør at toget dessverre ofte ikke er et realistisk alternativ på litt lengre reiser. Så mitt personlige miljøregnskap tynges av for mange flyreiser. For ikke lenge siden var jeg i Stockholm. Jeg ville gjerne ha reist med tog. Men det lot seg dessverre ikke gjøre å få reiseplanen til å gå opp med tog, så det ble fly likevel. Hvis norske politikere hadde men alvor med miljøvennlig transport, hadde de satset massivt på jernbaneutbygging og på å redusere transportbehovet. De hadde skrinlagt alle store veiprosjekter, og sagt at elbilsatsingen var en blindgate som vi må komme oss ut av.

Det meste i Norge, også miljøvennlig transport med f.eks. jernbane, er merverdiavgiftspliktig. At elbil skal være så viktig for samfunnet at det må belønnes med fritak for merverdiavgift, er galskap. Om jeg husker rett, ble konsekvensene av dette avgiftsfritaket ikke vurdert, da det ikke var noen som regnet med at elbilene ville få noen særlig betydning.

Store gutter liker dyrt leketøy. Det gjør for så vidt jeg også, selv om jeg ikke lenger synes det er særlig interessant å leke med biler. Nå har de fått for seg at selvkjørende biler også er et klimatiltak, forstå det den som kan. Leketøysminister Ketil Solvik-Olsen vil også satse på droner. Snart må vi ikke bare passe oss for biltrafikk, men også for motoriserte monsterveps som kommer susende i hodehøyde for å levere pizza, post eller noe annet.

I den grad det er en CO2-komponent i bilavgiften, er det selvsagt greit at man ikke betaler CO2-avgift for biler uten slike utslipp. Men man må se på utslippet inkludert produksjon, ikke bare når bilene brukes etter at de er ferdig produsert. Men elbiler sliter like mye på veiene og virvler opp like mye støv som andre biler.

Elbilene tar like stor plass som andre biler. Å oppfordre folk til å kjøre elbil inn i byen ved å gi gratis bompassering og gratis parkering, er å motarbeide miljøvennlig transport ved kollektiv, sykkel og gange. Det er også meningsløst at eilbilistene skal kunne gjøre kollektivtrafikken dårligere ved å fylle opp kollektivfeltene. Og hvorfor skal ikke elbilistene betale for sin egen strøm?

  • Gjør elbiler mva-pliktige.
  • Sett et tak på fritaket for engangsavgift ved kjøp av elbil.
  • Få elbilene ut av kollektivfeltene.
  • Krev bompenger også fra elbilister.
  • La elbilister betale for parkering.
  • La elbilister betale for sin egen strøm.

Språkrådets direktør må lære seg varemerker

“Ordbøkene kan ikkje sensurerast”, skriver direktør i språkrådet, Åse Wetås, om varemerker. Hun viser først og fremst at hun ikke kan varemerker, og blir det pinlig både for direktøren og Språkrådet når de går ut på denne måten. Varemerker er en form for språkbruk som Språkrådet selvsagt må ha solid kunnskap om. Om ikke direktøren selv setter seg inn i dette, bør det i alle fall være noen andre i organisasjonen som kan det, og som kan kvalitetssikre det som publiseres i direktørens navn.

Ord kan brukes som varemerker. NRK er registrert varemerke, uten at det har hindret noen i å skrive om NRK. Det samme er mange av NRKs kanaler, og programtitler som f.eks. «Trygdekontoret» og «Julenøtter». Hvis man har registrert eller innarbeidet et varemerke, gir det en enerett til å bruke dette som kjennetegn i næringsvirksomhet, for varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Ved registrering er varemerkene registrert i ulike vareklasser. At et ord er registrert som varemerke, er ikke i seg selv til hinder for at andre bruker ordet, så lenge det ikke brukes som kjennetegn i næringsvirksomhet for produkter og tjenester av samme eller lignende slag. I et svar på NRK ytring nevner Thomas Gaarder-Olsen TINE som eksempel. Q-meieriene kan ikke kalle sine meieriprodukter Tine. Men det har ingen betydning for bruken av ordet i betydningen å smelte, en beholder av tre, osv.

At NRK har varemerkeregistrert Trygdekontoret i bl.a. klassen for underholdning, hindrer det ingen i å bruke ordet i andre sammenhenger. Flere kan registrere og bruke det samme ordet som varemerke, så lenge produktene ikke konkurrerer med hverandre og det ikke er en fare for forveksling. At NRK har registrert Julenøtter, vil ikke hindre en leverandører i å selge en nøtteblanding som de kaller Julenøtter.

Orklas registrering av «Seigmenn» er et av eksemplene som tas opp. I en annen NRK-artikkel står det at Orkla produserte sine seigmenn første gang i 1965. Om min hukommelse stemmer, så skriver Kjell Aukrust i boken ”Bror min” om hvordan hans bror kjøpte 5-øres seigmenn, strekte dem og delte dem i to, for så å selge hver halvdel for 3 øre stykket. Jeg husker ikke når jeg leste den boken, men jeg var i alle fall godt innforstått med hva seigmenn var. Det er ikke nødvendig å endre dette, selv om Orkla har varemerkerettigheter til ”seigmenn”. Dessuten ble boken utgitt i 1960, fem år før Orkla, i følge NRK, begynte å produsere seigmenn.

Språkrådet må gjerne mene at seigmenn burde ha vært nektet registrering som varemerke. Jeg er ikke uenig i det. Men det er verken Språkrådet eller jeg som avgjør om en varemerkeregistrering er gyldig eller ikke, det avgjøres av Patentstyret, og i siste instans av domstolene. Det kunngjøres når nye varemerker registreres. Enhver, også Språkrådet, kan komme med innsigelser mot registreringer, innen tre måneder etter at registreringen er kunngjort. Men å angripe registreringer som har skjedd for lenge siden, er mer komplisert.

For at et ord skal kunne være vernet som varemerke, må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette produktet fra andre, tilsvarende produkter. Etter varemerkeloven § 14, annet ledd, bokstav b, kan man ikke registrere ord som i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten Generiske betegnelser kan ikke registreres som varemerke. Ingen kan registrere varemerket ”Sykkel”, i alle fall ikke som et varemerke for sykler. Det sikreste er rene fantasinavn, og det beste er fantasinavn som man lett assosierer med produktet eller tjenesten – som for eksempel ”potetgull”.

Et distinkt varemerke kan med tiden bli en generisk betegnelse på en type produkter, og mister da sitt særpreg eller sin distinktivitet. Man sier da at varemerket er degenerert. Det er mange eksempler på slike degenererte varemerker. Noen kjente er primus, termos og heroin. Når varemerket er degenerert, faller vernet bort. Alle kan kalle sine isolerte flasker for termos, selv om det opprinnelig var et vernet varemerke. Jeg vil anta at seigmann også er degenerert.

Mange varemerkeeiere ønsker å verne sitt varemerke mot degenerering, og beskytte eneretten. Det var dette Maarud forsøkte med ”potetgull”, en sak Maarud til nå har tapt i alle instanser hvor den har vært oppe. Om jeg har forstått ordbokproduksjon rett, så tas ord inn i ordbøkene først når det er dokumentert at det har blitt en del av (skrift)språket. Hvis varemerket tas inn i ordbøkene, er det en klar indikasjon på at varemerket er degenerert, og kan forsterke prosessen. Derfor er det forståelig, og helt legitimt at de som vil beskytte sine varemerker, forsøker å hindre at ordene tas inn i ordbøkene.

Hvis et varemerke begynner å opptre i verbform, er det en klar indikasjon på degenerering. Google kan slik sett være i faresonen, slik det er vanlig å bruke verbet å google, om det å søke etter informasjon på nettet. DNBs varemerkeregistrerte betalingtjeneste Vipps har stø kurs mot degenering. DNB hjelper godt til selv, når de bruker verbet å vippse i sin egen markedsføring. Antagelig gjør de dette med ganske åpne øyne. Sannsynligvis får de en større markedsføringseffekt ved at deres tjeneste på denne måten blir betegnelsen på denne type betalingstjenester og DNBs tjeneste blir referansen, enn om de forsøker å beskytte varemerket.

I varemerkeloven § 11 står det at man ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold, har plikt til, etter krav fra varemerkeinnehaveren, å sørge for at det fremgår at ordet er beskyttet som varemerke ved registrering. Man må kunne anta at det også gjelder ordbøker. Det er tilstrekkelig at varemerket gjengis sammen med symbolet ® på en tydelig måte. Seigmenn er et registrert varemerke, så her må man skrive seigmenn®. Man kan godt argumentere for at registrering burde ha vært nektet. Men registreringen står, og da bør det ikke være veldig krevende for Språkrådet å henge symbolet ® på ordet seigmenn®.  Noen vil kunne mene at det er en nyttig tilleggsinformasjon om en ordbok på denne måten opplyser at ordet er registrert som varemerke.

Potetgull er også registrert som varemerke, men det pågår det en tvist. Alle rettsinstanser som har behandlet spørsmålet så langt, har kommet til at registreringen er ugyldig og at ordet potetgull ikke lenger er vernet. Men saken er ennå ikke ferdig behandlet. Jeg vil tro at NRKs varemerker Julenøtter og Påskenøtter også er degenerert, men det har ikke vært satt på spissen.

Jarlsberg er registrert som varemerke, men bare for næringsmidler. Jarlsberg flyplass behøver ikke skifte navn selv om TINEs varemerkeregistrering ble opprettholdt av Høyesterett. Vi kan også trygt omtale Jarlsberg hovedgård og gamle Jarlsberg amt, uten å bry oss om Tine. Etter varemerkeloven § 14 annet ledd bokstav a, kan man ikke registrere et ord som angir varens geografiske opprinnelse. Registreringen av Jarlsberg er dessuten villedende, for osten ble utviklet på Ås og produseres helt andre steder enn i Jarlsberg. Begge deler tilsier etter min vurdering at registrering burde ha vært nektet, men Høyesterett kom til et annet resultat. Det er Høyesterett, og ikke jeg som bestemmer her.

Å ta et ord inn i en ordbok er ikke bruk som kjennetegn i næringsvirksomhet, så det krenker ingen rettigheter å inkludere ordet i ordboken. Man står også helt fritt til å bruke ordene i journalistikk og litteratur. Seigmenn, potetgull, jule- og påskenøtter er ikke sensurert ut av det norske språket.

Varemerkeinnehaver kan ha grunner til å forsøke å hindre dette, fordi det i seg selv er et tegn på degenerering, og kan forsterke utviklingen mot degenerering. Men varemerkeinnehaver har ingen rett til å nekte at det tas inn i en ordbok.

Varemerkeinnehaver kan kreve at det står at ordet er registrert som varemerke, og det er tilstrekkelig at symbolet ® tas inn etter ordet. Men man har bare plikt til å gjøre dette dersom varemerkeinnehaver krever det, og bare hvis varemerket er registrert. Ordbokredaksjonen har ikke selv noen plikt til å undersøke om ord er registrert som varemerker.

Jeg kan ikke se at det er en uoverkommelig oppgave for Språkrådet og ordbokredaksjonen å ta inn ® etter et ord som er registrert som varemerke, når varemerkeinnehaveren krever det. Og det vil være veldig langt fra hva jeg regner for sensur.