Tag Archives: Featured

II vini di Giro d’Italia 2017. 16. etappe: Rovetta — Bormio

Nå er det siste uke i Giro d’Italia. Nå er det mer eller mindre fjell, helst mer, fram til den avsluttende tempoetappen søndag. Hvis Nairo Quintana fortsatt har håp om å kunne vinne giroen, må han angripe nå. I dag er det en lang etappe, 222 km, med tre knallharde stigninger. De skal over det ikoniske Stelvio-passet to ganger. Skjønt, skal vi være pirkete, så stemmer ikke det helt. De sykler Stelvio-passet, fortsetter en runde som tar dem inn i Sveits, og sykler opp fra sveitsisk side, som er kjent som Umbrail-passet, som kommer inn på veien mot Stelvio litt nedenfor toppen, og her skal de sykle ned den veien mot Bormio som de tidligere har syklet opp. Jeg er glad for at jeg bare skal se på dette på TV.

Når rytterne sykler inn i fjellene, blir det vanskelig å finne vin. Vi er for høyt til at det kan dyrkes vindruer, men noen få unntak. Det dyrkes noen steder druer i sydvendte skråninger hvor de får mye sol.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 16. etappe: Rovetta — Bormio

II vini di Giro d’Italia 2017. 15. etappe: Valdengo — Bergamo

Det var imponerende kjøring fra Tom Dumoulin i går. Det er ikke lett å se hva Nairo Quintana skal finne på, om han skal klare å få det forsparnget han trenger før den avsluttende tempoetappen.

I dag er det litt stille før stormen, med en etappe som er ganske flat de første 150 km, og som deretter går inn i fjellene. Det er en andre og en tredjekategori stigning. Men fra den siste toppen er det ca 30 km til mål, mest nedover. Tom Dumoulin er bedre enn Nairo Quintana nedover, så Quintana tar neppe tid her. Kanskje er det en etappe hvor man endelig kan få en italiensk seier, ved Vincenzo Nibali?

Vi starter i Piemonte, og setter kursen inn i Lombardia. Vi starter i det samme området hvor vi kom i mål i går, og gjentar ikke det vi skrev om dette området i går.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 15. etappe: Valdengo — Bergamo

II vini di Giro d’Italia 2017. 14. etappe: Castellania — Oropa (Biella)

Det ble som ventet i går, og nok en seier til Fernando Gaviria. Det ser ut som om han begynner å lære å sykle grand tours, selv om han har det verste foran seg.

I dag er det en kort, alt er realtivt, etappe på “bare” 131 km. Den starter med litt utforbakke. Deretter er det ganske flatt fram til ca 100 km, hvor det begynner å gå oppover. Etappen avsluttes med en førstekategori stigning på 11 km, med 13% stigning på det bratteste.

Noen lag, som ikke har veldig sterke klatrere, vil kunne ønske seg et forsprang før den avsluttende bakken. Det får de neppe. Om de lar et brudd gå, så sørger de for ikke å gi dem mer enn at de kjøres inn før det begynner å gå oppover. Nairo Quintana har tid å ta igjen på Tom Dumoulin, og han trenger et forsprang på den avsluttende tempoetappen. Det har vært sagt at Quintana vil trenge et forsprang på to minutter, om han skal klare å vinne, uten at jeg går god for akkurat den vurderinger. Jeg ser for meg at Moviestar kommer til å sette høy fart for å hindre at andre får noe forsprang, og for å mørne sine konkurrenter. Når det begynner å gå oppover vil laget angripe, før Quintana setter inn et angrep når det virkelig begynner å gå oppover.

Vi starter litt syd for gårsdagens målby. Vi er i samme vindistrikt, Colli Tortonesi DOC, og vi sier ikke noe mer om det. Etappen går nordover gjennom den østre delen av Piemonte.

Continue reading II vini di Giro d’Italia 2017. 14. etappe: Castellania — Oropa (Biella)

I vini di Giro d’Italia 2017. 13. etappe: Reggio Emilia — Tortona

I går startet dramaet allerede før start. Sunwebs Simon Geschke ble akterutseilt. Lagbussen kjørte fra hotellet uten ham. Han sa først at han stjal en bil og kjørte etter, men modererte det til at bussen snudde, kom tilbake og plukket ham opp. Som ventet kom et brudd av gårde tidlig, det ble kjørt inn og det endte i en massespurt, hvor Fernando Gaviria igjen gikk seirende ut av spurten.

I dag er det flatt, omtrent så flatt som det kan bli. Mange sykkelmagasiner produserer videoer hvor de oppsummerer eller snakker om det som ligger foran.  I en slik video om kommende (nå inneværende) ukes etapper, sa at dagens etappe først og fremst er en utfordring for kommentatorene, som må finne på noe å si under en etappe hvor det ikke kommer til å skje stort.

Etappen er relativt kort, “bare” 167 km (som omtrent tilsvarer den lengste dagsetappen jeg har syklet). Farten kan bli ganske høy, forutsatt at noen er interessert i å sette fart. Jeg er ikke lokalkjent å Posletten. Men den ligger skjermet av Alpene i nord og Apenninene i syd, så vind bør ikke by på store utfordringer her. Men med en gruppe slitne ryttere, som kanskje er litt ukonsentrerte på en etappe som ikke synes å by på store utfordringer, så kan selvsagt mye skje. Her bør det bli en massespurt, og det bør ikke være særlig vanskelig for spurtlagene å kontrollere etappen.

Vi er fortsatt i Emilia og ender i Piemonte. Emilia er fortsatt ikke det mest spennende vinområdet. Vi kan selvsagt ta med litt Parmeggiano-Reggiano ost fra start, om vi f.eks. skulle på lyst på en pastarett, risotto eller en salat underveis. Og vi kan proviantere litt skinke når vi kommer til Parma.

Continue reading I vini di Giro d’Italia 2017. 13. etappe: Reggio Emilia — Tortona

I vini di Giro d’Italia 2017. 12. etappe: Forlì — Reggio Emilio

Det ble mer action i går en jeg hadde regnet med.

I dag blir det sannsynligvis en spurt. Etappen går i flatt terreng, men går i en bue som tar oss en liten sving innom Toscana. Her er det to kategoriserte stigninger, men ikke veldig krevende. Etter dette er det flatt til mål. Det burde ikke være for vanskelig å kontrollere et brudd her, men det blir spurtlagene som må gjøre den jobben.

Vi er i Emilia-Romagna. Egentlig er det to områder. Emilia er området mot vest og nordøst, mens Romagna er det sørlige hjørnet.

Continue reading I vini di Giro d’Italia 2017. 12. etappe: Forlì — Reggio Emilio

I vini di Giro d’Italia 2017. 11. etappe: Firenze (Ponte A Ema) — Bagno de Romagna

Vi har nå kommet til midten av GIroen. Det er etappe 11 av 21. Vi har 10 etapper bak oss, og det gjenstår 10 etapper når vi er ferdige med dagens etappe.

Det ble omtrent som jeg håpet i går. Tom Dumoulin tok så mye tid på Nairo Quintana at Quintana nå er i angrepsposisjon. Det er til helgen og ikke minst i neste uke at Giroen går inn i fjellene. Her må Nairo Quintana angripe, ikke bare for å ta igjen det forspranget Tom Dumoulin har opparbeidet. Giroen avsluttes med en ca 30 km lang tempoetappe søndag i neste uke. Nairo Quintana vil trenge et forsprang før den avsluttende tempoetappen, om han skal klare å vinne sammenlagt. Det bør borge for mye action i siste del av giroen. Jeg likte også at Geraint Thomas, som ble rammet av politimotorsykkelvelten, gjorde det bra, og klarte å posisjonere seg godt i sammendraget, selv om han nok ikke har noen sjanse til å vinne sammenlagt.

I dag skal rytterne over fire kategoriserte stigninger, men med 25 km utfor fra den siste toppen mot mål. Jeg tror ikke at noen av sammenlagtrytterne, etter å ha kjørt hardt på gårsdagens tempo, vil satse på å kunne opparbeide en ledelse opp til den siste toppen, til å kunne holde unna inn til mål. Spurtlagene vil neppe klare å henge med over alle toppene. Her ligger det an til at et brudd med ryttere som tok det rolig i går, og som er ufarlige i sammendraget, kan holde inn til mål.

Da jeg så detaljene for denne etappen, ble jeg skuffet. Vi starter i Firenze, hjertet av Toscana. Men etappen går omtrent den eneste veien ut fra Firenze som ikke bringer oss i kontakt med noen av regionens vinområder.

Det er 17. mai, og da må vi også tenke på hva som passer på en slik dag. Jeg er frankofil, så for meg ville det vanligvis ha vært champagne. Men skulle jeg ha valgt italiensk, musserende, måtte det bli Franciacorta. Vi skal komme tilbake Franciacorta senere. Prosecco er litt for enkel på en slik dag, etter min smak. På den annen side. Hvis boblevinen bare skal søles og sprutes bort på podiet, er det helt greit at det er en enkel prosecco og ikke en champagne eller franciacorta hvor man har lagt veldig mye arbeid i å få fine bobler i vinen.

Men i år prøver jeg noe nytt på 17 mai: En norsk musserende vin, EGGE Gård One fra Egge gård. Det er første gang jeg kjøpet en norsk vin. Den er laget på en drue som heter Solaris, som også her helt ukjent for meg. Den har fått god omtale, og er nå merket som utsolgt fra leverandør. Skulle den skuffe, har jeg litt champagne i bakhånd. Som noen har sagt: Man bør alltid ha en flaske champagne i kjøleskapet, i tilfelle det skulle dukke opp en anledning som er verdt å feire. Den anledningen som skal feires kan godt være at man har en flaske champagne i kjøleskapet.

Hvis vi drar ut fra Firenze, i nesten hvilken som helst retning bortsett fra den dagens etappe følger, havner vi i Toscanas mest kjente vinområde: Chianti.

tuscany-wine-map

Det har blitt sagt at Chianti er Toscansa hjerte og sjel. Chianti er laget av Sangiovese, noen ganger blandet med andre drusorter.

Chianti ble “oppfunnet”av  baron Bettino Riascoli på midten av 1800-tallet. Han laget en oppskrift som sa at det skulle være Sangiovese med tillegg av noe Canaiolo for å myke opp vinen. Oppskriften har blitt endret mange ganger siden den gang.

Chianti_ClassicoProdusentene i det opprinnelige området likte dårlig at mange andre også solgte deres viner som Chianti. I 1924 dannet de en produsentorganisasjon, den første i Italia: Gallo Nero — Den sorte hane. 95% av Chinati Classico-produsentene er nå medlem av Gallo Nero. Gallo Nero er logoen til Chianti Classico. Hvorfor det står “1716” på logoen, vet jeg ikke.

Chianti var, som så mange andre viner, i forfall fram til 1970-tallet. Produksjonen var for høy og kvaliteten for lav. De blandet inn for mye hvite/grønne druer — opp til 30%. Og de blander inn vin av dårligere kvalitet fra Syd-Italia.

Chianti_bastflaskeLenge var Chianti mest kjent for den karakteristiske baseflasken fiasco (“flask”; pl. fiaschi), mer enn for den vinen som var på disse flaskene. En gang var det kanskje bra for markedsføring av vinen. Folk visste ikke mye om italiensk vin, og kanskje var det ikke så mye å vite om den heller om vi går en del tiår tilbake i tid. Men de kjente Chiantiflasken, og Chianti var for mange selve den italienske vinen. Ting har endret seg. Seriøse vinprodusenter ønsket at deres vin skulle være kjent for innholdet, ikke for den bastkledte fiasco. De ville at deres vin skulle bli vurdert som en seriøs kvalitetsvin, ikke som en billig turistvin.

Jeg besøkte Italia for første gang da jeg var på Inter Rail midt på 1970-tallet. Det var spennende for en som til da bare så vidt hadde vært utenfor Norge. Jeg husker Chiantiflaskene, men ikke vinen. Når togene stanset på stasjonene, gikk det folk med trillevogner langs togene på perrongen og solgte forfriskninger. De ropte ut: “Birra! Chianti vino!”. Men for mitt reisebudsjett den gangen var det uansett viktigere at vinen var billig enn at den var god.

Gjennom årene har områdene for produksjon av klassifisert vin blitt utvidet, og noen vil si utvannet. “Classico” betegner det opprinnelige produksjonsområdet, kjerneområdet om man vil, som ofte er det beste produksjonsområdet. Chianti fikk DOCG-klassifisering i 1984, og Chianti Classico sin egen GOCG i 1996.

Gambero Rosso Italian Wines bruker glass som klassifiseringssymbol. Tre glass (Tre Bicchieri) gis til vin som er utmerket (excellent) i sin ktagori. Når en produsent har fått ti Tre Bicchieri, blir de tildelt en stjerne. Nye ti Tre Bicchieri, og det får en stjerne til. Produsenten Gaja i Piemonte topper listen over italienske produsenter med stjerne, med fem stjerner for 53 Tre Bicchieri. For å få stjerne, skal man ha hatt konistent produksjon av utmerket vin over lang tid.

I år har 19 Chinati Classico-produsenter blitt tildelt Tre Bicchieri. Jeg lister ikke opp alle. De Chianti Classico produsentene som har blitt tildelt stjerner, er:

  • Marchesi Antinori **
  • Barone Ricasoli **
  • Brancaia *
  • Castellare di Castellina *
  • Castello di Ama **
  • Castello di Fonterutoli ***
  • Fattoria di Felsina **
  • Tenute Ambrogio e Giovanni Folonari *
  • Fontodi **
  • Isole e Olena **
  • Ruffino (not to be confused with the area Rufina) *
  • San Felice *

At man er en topprodusent betyr ikke at man bare produserer toppviner. De fleste store produsenter lager vin i mange kategorier og prisklasser.

9788281690578Vil du ha inspirasjon som kan stimulere reiselysten, anbefaler jeg Dag Tjerslands bok “Mitt Toscana” . Her er det mat, kultur, oliven og selvfølgelig vin. Boken avsluttes med en liste over Dag Tjerslands favorittadresser i Toscana.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.

De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad

sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.

Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Adolph Tidemand reiste rundt i Norge i 30 år, og tegnet og malte blant annet folk i folkedrakter. En god del er dokumenter i Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte., en bok som i alle fall er tilgjengelig i antikvariater, og sikkert også i en del biblioteker.

Man kan også få en designrett for design som ikke oppfyller vilkårene for opphavsrett. Man må søke om og registrere slik design, og jeg har ikke undersøkt om Husfliden eller andre representanter for bunadpolitiet og bunadmonopolistene har regisrert dette.

Slikt vern kan man etter designloven § 3 første ledd, bare få

“hvis designen er ny og har individuell karakter.”

Tradisjonelle folkedrakter representerer på ingen måte ny design.

Designloven § 3 annet ledd, sier:

“En design anses som ny hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert “

Design av bunader som har vært i bruke i mange år, har vært allment tilgjengelig så lenge bunadene har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en periode på maksimalt 25 år, hvilket her måtte bety for bunader med nytt design registrert i 1992 eller senere.

Hun fortsetter:

“Vi kjøper stoff fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer, og de selger stoff kun til forhandlere. Vi har med andre ord ikke lov til å selge stoffet i metervare.”

Konkurranserett er ikke mitt område. Så her beveger jeg meg ut på tynn is. Konkurranseloven § 10, første ledd, lyder:

“Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i
a)    å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b)    å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c)    å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d)    å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e)    å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.”

Slik jeg leser denne bestemmelsen, vil en avtale med Gudbrandsdalen Uldvarefabrik om at man ikke kan selge stoffer som metervare, være en ulovlig konkurransebegrensende avtale.

Det samme vil samordnet opptreden fra ulike Husflidbutikker om ikke å selge stoff som metervare, mm.

Det hevdes mye tøv om rettigheter til klesdesign. Mariusgenseren er en gjenganger, og Vigdis Yran Dale ser ut til å ha klart å innbille Norge at denne er opphavsrettsbeskyttet, og det står feilaktig informasjon om dette på Wikipedia.

Bunadene er fri. Ingen har noen rettigheter til den. Det Hilde Øya sier til Dagbladet er helt feil. Det kan antageligvis hevdes at mønster og stoff har slik sammenheng at det ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, første ledd bokstav e å selge  disse som en pakke. Men en samordnet praksis hvor alle Husflider gjør dette, det er neppe lovlig.

Hilde Øya opptrer selvsagt også som bunadspoliti:

“Videre sier hun at for å lage bunad kreves stor kompetanse innen søm. Man må kunne klippe og sy.

– Hadde det vært fri tilgang på mønster og materialer, ville det blitt for stor variasjon i kvaliteten på de ferdige draktene, og håndverket vi står for vil bli vannet ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

En gjenganger i tiden før 17. mai, er om man bør skaffe seg bunader sydd i Norge, eller om man bør kjøpe billigere bunader sydd et sted i østen. I utgangspunktet er jeg tilhenger av å ta vare på tradisjoner, og dermed at tradisjonsplagg som bunader sys i Norge, selv om det koster mer. Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. Kan man få sydd bunader i utlandet, må man også kunne få stoff fra andre leverandører enn Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer. Vil ikke de levere til de som vil klippe og skjære stoffet, og sy bunaden selv, så får man heller skaffe seg stoff fra andre leverandører, i eller utenfor Norge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-feiring, er det uansett for sent. Men det er tiden for å tenke på hvordan man eventuelt skal skaffe seg bunad til neste år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

I vini di Giro d’Italia 2017. 10. etappe: Foligno — Montefalco

Jeg ønsket meg action på søndag, og det fikk vi. Men drama fordi en klønete politimann har parkert motorsykkelen på feil side av veien, det kan vi godt være foruten. Men Nairo Quintans angrep, det var på tide vi fikk se dette. Det spennende i dag er om det forspranget han har opparbeidet er tilstrekkelig til å holde unna for ryttere som Tom Dumoulin, Thibaut Pinot og Vincenzo Nibali.

Rytterne får ikke noen myk start etter hviledagen. I dag er det en relativt kort, 39,8 km, tempoetappe. Da kan man ikke bruke litt tid på å kjøre kroppen i gang på første del av etappen. Da er det fullt tråkk fra start — i alle fall for alle som har sammenlagtambisjoner eller som har ambisjoner om etappeseier. For hjelperyttere som ikke har så mye å kjøre for, blir dette det som Jens Voigt kalte en “semi rest day”. Det handler å gjennomføre innenfor maksimaltiden, og bruke minst mulig krefter.

Det pleier ikke å være mye vin å finne langs en ganske kort tempoetappe, med mindre hele etappen går gjennom et vinområde. I dag får vi holde oss til den vinen vi finner ved målbyen Montefalco. Vi kommer inne i vinområdet Montefalco ved første mellomtid.

Montefalco er området for en av Italias toppviner. Montefalco DOC omfatter en rødvin produsert i hovedsak på Sangiovese, og en hvitvin laget primært på Grechetto.

Men det er Montefalco Sagrantino DOCG som er områdets juvél, og en av Italias ukjente vinskatter. Sagrantino regnes som Umbrias egen drue, selv om opprinnelsen er uviss. Den regnes for å være vanskelig å dyrke, og gir en liten, tykkskallet drue som har mye av alt: Farge, syre, tanniner og sukker. Det gir mørke og kraftige viner, med mye syre, markerte tanniner og høy alkoholstyrke.

Den opprinnelige Montefalco Sagrantino vinen var en passioto, en søt desservin laget av tørkede druer, som regnes for en av Italias beste dessertvin. En tørr Montefalco Sagrantino dukket opp på markedet først i 1972.

En Sagrantino må lagres i minst 30 måneder. En tørr Sagrantino må lagrest minst 12 av disse 30 måenden på eikefat.

Aase E Jacobsen i Aperitif skriver i denne artikkelen at man bør gi Baroloen en pause, og prøve Montefalo Sagrantino i stedet.

Vinmonopolet har fem Montefalco Sagrantino-viner, tre tørre og to søte.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

I vini di Giro d’Italia 2017. 9. etappe: Montenero di Bisaccia — Blockhaus

Det ble litt mer action i går, og kanskje kan vi håpe på enda mer i dag. Etter Etna-etappen sa Geraint Thomas at ingen ville grave dypt første uken. Men nå kan de ikke holde tilbake særlig mye lenger. I dag er det avslutning på toppen av en kraftig stigning. I morgen er det hviledag, så de som graver dypt har i alle falle en dag til restitusjon. Og tirsdag er det tempoetappe. Det vi kan si med stor sikkerhet, er at etter tirsdag kommer det til å være tidsforskjeller, og den som sitter med rosa trøye foran dagens etappe, vil neppe gjøre det når vi starter 17. maifeiringen.

En grand tour vinnes på tempoetappene og i fjellene. Det er her man kan vinne nok tid til å ta hjem sammenlagtseieren. De som er gode til å klatre, kan prøve å få en tidsbuffer på tempryttere som ikke er like sterke i motbakke. Men vi får se hva de finner på.

Vi starter i Molise, og holder oss langs kysten i Abruzzo, før vi svinger inn i landet til det høyeste stedet i Abruzzo: Blockhaus. Som man forstår er dette et tysk og ikke et italiensk navn. Det er fra den tiden Habsburgerne dominerte her, og blockhaus er et vakthus — det som vi i Norge kaller blokkhus.

Abruzzo er bemerkelsesverdig oversiktkig til å være Italia. Det er tre klassiske DOC-områder. De  to mest kjente er den røde Montepulciano d’Abruzzo og den hvite Trebbiano d’Abruzzo. Den tredje er Controguerra, som også først og fremst omfatter viner laget av Montepulciano, men her tillattes også en liten del Merlot, Cabernet Sauvignon og Cabernet Frank.

Når jeg kommer hit, pleier jeg alltid å minne om typiske navn på italienske vinklassifiseringer, og den forvirring den kan skape akkurat her. Man har ofte betegnelsen [drue] + [område], Montepulciano d’Abruzzo er viner laget av druen Montepulciano, i Abruzzo. Trebbiano d’Abruzzo er tilsvarende viner laget av Trebbiano i Abruzzo. Men det kan også være navn av typen vintype + sted. I Toscana er det en by som heter Montepulciao. Her lager de vinen Vino Nobile di Montepulciano. Den er laget av druen Sangiovese, og druen Montepulciano har så langt jeg har kunne finne ut, ikke noen sammenheng med byen Montepulciano. Første gang jeg drakk Montepulciano d’Abruzzo, var jeg ikke klar over dette, og er neppe den første (eller den siste) til å gjøre den feilen. Jeg kjente, i alle fall sånn noenlunde, Vino nobile di Montepulciano, og syntes at Montepulciano var overrasende lett, sammenlignet med denne. Siden oppdaget jeg at det er to helt forskjellige viner, laget på ulike druer.

Controguerra ligger nord for dagens etappe, så den tar vi ikke med. Det er også en DOCG-klassifisering av Montepulciano-vin fra Abruzzo, Montepulciano d’Abruzzo Colline Teramane. Men også dette området ligger nord for dagens etappe. Cerasuolo d’Abruzzo DOC overlapper med Montepulciano d*Abuzzo og Trebbiano d’Abruzzo. I denne klassifikasjonen produseres rosévin. Det er også laget en mer omfattende klassifisering Abruzzo DOC, som har gjort at tildligere lavere klassiiserte, interessante Montepulciano-viner av høy kvalitet, som Terre di Casauria, Terre dei Vestini og Alto Tirino har fått DOC-klassifisering. Men det meste av informasjonen jeg finner om disse er bare på italiensk, og er til liten hjelp for meg.

Etappen passerer gjennom de små områdene Villamagna DOC og Ortona DOC. Det er områder som fikk DOC-klassifisering i 2011. Villamanga omfatter rødvin laget av Montepulciano, mens Ortona i tilleggg omfatter hvitvin laget på Trebbiano. De skiller seg ikke særlig fra andre, tilsvarende DOC-klassifiseringer i Abruzzo.

Trebbiano er en drue som dyrkes mange steder i Italia. Man dyrker sikkert også Montepulciano andre steder, men det er i Abruzzo den er på sitt beste Så dagens vin bør være en Montepulciano d’Abruzzo.

Etter denne etappen er det hviledag.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

I vini di Giro d’Italia 2017. 8. etappe: Molfetta — Peschici

Så ble det Caleb Ewans dag i går, i en på de fleste måter ganske kjedelig etappe. Men han vinner nok ikke i dag. Jeg merket meg ellers noen interessante kommenterar om Fernando Gaviria fra sportsdirektøren i Quick Step. Han må lære seg å kjøre lange etapperitt. Han har bakgrunn fra banesykling, og der våkner man ikke stiv og ganske tom etter en lang etappe, bare for å sette seg på sykkelen og sykle en slik etappe til. Han er ikke særlig klar til start på morningen, men kommer seg i løpet av dagen.

Vi er fortsatt i Puglia. Molfetta ligger langs kysten, sånn ca 20 km nordvest for Bari. Dessverre var det noe feil ved detaljkartet til denne etappen (de hadde lagt ut kartet for etappe 7 en gang til i stedet for etappe 8), så jeg mangler litt informasjon om hvor etappen går. Men den synes ikke å være langt fra kysten, før den avsluttes i kystbyen Peshici. Det meste av etappen er flat, men det er motbakke de siste 1500 meterne, så dette er ikke en avslutning for de typiske spurterne.

Vi er fortsatt i Puglia. Puglia er av de områdene i Italia hvor det produseres mest vin. Det har vært investert mye i vinproduksjonen i Puglia. Noen av de store vinprodusentene har etablert seg her, og lenge var det de store produsentene som laget den beste vinen. Men i de senere årene har det også dukket opp mange små produsenter som satser på kvalitet og terroir (stedsegen vin). Det er et område som det er verdt å følge med på, hvor vi kan regne med å få mye god vin til en relativt rimelig pris.

Verden er ikke rettferdig. Ikke vinverden heller. Mens vi for et par dager siden måttet slite for å finne interessante viner og gjerne forlate sykkeltraséen for å finne dem, er problemet i Puglia at det er så alt for mye. Hadde Puglia vært et eget land, ville det ha ligget på 10-11. plass blant verdens mest vinproduserende land. Vi må gjøre et lite utvalg, og håpe på at Giroen kommer tilbake hit om ikke så alt for lenge.

Vi kan ta en sving inn i landet. Her skal vi inn i området Castel del Monte, som er sentrert rundt det gåtefulle slottet Castel del Monte. Jeg er neppe alene om å ha drukket en del av den uspesifiserte Castel del Monte som Vinmonopolet solgte tidligere. Nå finnes visst ikke denne lenger.

Det er rødvinene som er mest interessante, ved siden av primitivovinene, er særlig endrueviner laget på Uva di Troia. Selvfølgelig har også denne druen ulike navn i ulike regioner — vi er tross alt i Italia. Druen skal visstnok, som navnet antyder, komme fra Troja. Det var de gamle grekere som tok med seg druesorten. Men om den ble fraktet med trojanske hester, vites ikke. Dette er en drue som, i motsetning til Primitivo, modner sent — vanligvis i oktober. Den får dermed ikke en like “bakt” karakter som man kan finne i druer som modner i den varmeste perioden. Kvalitetene på disse vinene har økt kraftig de senere årene, gjennom mer moderne vinifikasjonsmetoder. Il Falcone inneholder 70% Nero de Troia og 30% Montepulciano.

WIMG_0109Det lages en rød, søt dessertvin på druen Aleatico di Puglia. Denne kan, som den eneste vinen, produseres i hele Puglia. Men det produseres ikke mye av den. Etter at Gioia del Colle og Salice Salentino har fått egne aleaticoviner innenfor sine klassifiseringer, har produksjonen av Aleatico di Puglia blitt forsvinnende liten. Castel del Montes Santa Lucia skal være den beste versjonen i følge Italiensk vin. I Pastinis Elogio alla Lentezza skal også være god, i følge samme kilde. Vinmonopolet hadde en slik vin fra Puglia sist jeg sjekket.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

Native Grapes of Italy

0520272269For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agata "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjons. Det er en bok å over 600 sider, og jeg fikk den i hendene få dager før årets Giro startet. Så jeg har bare slått opp noen druer her og der, jeg har ikke lest den (skjønt det er uansett ikke en type bok man leser fra perm til perm).  

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.