Tag Archives: Featured

Frankrike, Sykkeltur, Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Leave a comment

Man blir til tider innhentet av hverdagens trivialiteter, selv om manhar prøvd å stikke av fra dem. Som at det må lages en eksamensoppgave til utsatt prøve. Jeg hadde festet meg ved en dato. Men det viste seg at jeg hadde festet meg ved eksamensdagen, ikke fristen for å levere oppgave. Så jeg fikk plutselig dårlig tid. Det ødela en del av kvelden og morningen, og forsinket starten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en oppgave.

I dag var bena bedre. Syklisten Greg Lemond sa en gang omtrent dette: “Det blir ikke lettere, det går bare fortere.” Jeg mener at det må nyanseres noe. Det blir lettere. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spinner på tomgang, det er ikke noen god følelse. Vi må ha litt motstand. Når det går lettere på våre moderne sykler med mange gir, legger vi bare inn et høyere gir, så det kjennes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det fortere. I dag var det lettere, derfor gikk det også fortere, og jeg var tilbake på omtrent normal marsjfart. Det ble en etappe på drøyt 91 km i dag.

Like utenfor Epinal kom jeg inn på en fin sykkelvei langs en kanal. Egentlig gikk den stort sett mellom elven og kanalen.

Som jeg har skrevet før, er vannveiene fortsatt viktige transportårer i Europa. Den gang jeg hadde litt nærmere kontakt med shipping enn jeg har nå, lærte jeg at skip blant annet klassifiseres etter hvilke kanaler de kan gå gjennom. For de store hav har vi Suezmax og Panamax, som er de største båtene som kan gå gjennom henholdsvis Suez- og Panamakanlen. Størrelsen å innlandskanalene, og ikke minst slusene i Europa, varierer. Det er sikker mange ulike klassfiseringer både av kanalene og kanalbåtene. Denne båten var åpenbart konstruert som det maksimale som kan gå i denne, og tilsvarende kanaler. Man skulle ha en stø hånd for å manøvrere den inn i slusen.

Mitt inntrykk er at slike kanalbåter ofte er familiebedrifter, og familien bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjøen, er den mannen som manøvrere båten, mens kona må hoppe i land, eller som her: Feste trossa.

Det er mange som sykler på tur på disse sykkelveien. At folk som er på sykkeltur har sykkelklær, er like selvsagt som at folk på skitur har skiklær. Man møter ikke mange på skitur i “vanlige klær”, og det er like tåpelig å snakke nedsettende om “kondomsyklistene” som det er å snakke nedsettene om folk på skitur i skiklær, Men det viser igjen mange nordmenns mildt sagt problematiske forhold til at noe sykler.

Som sagt, det er mange som bruker sykkelveiene.

Ved slusene er det gjerne slusevokterboliger, fra den tiden da alle slusene var manuelt betjente.

Ved hver sluse går veien litt nedover, og her skyter man litt fart, en fart man holder ganske lett på flaten nedenfor.

Det har vært en del industri langs elven. Men mye av det virker nå nedlagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett flere steder at trærne begynner å få høstfarger allerede rundt månedssskiftet juli/august. Men at træne som vokser mellom kanalen og elven også er tørre, er mer overraskende. Her burde det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kanskje ikke særlig dype røtter.

I vinproduksjon er kunstig vanning ikke tillatt de fleste steder. En av grunnene til dette, er at når vinstokkene til tider må gjennom perioder med tørke, skyter de røttene dypere ned i jorden, hvor det fortsatt kan være vann. For mye vann gir dessuten mye vann og lite smak i druene. Går man for kvalitet og ikke kvantitet, må vinstokkene ha det litt tøft i perioder.

Dette stedet hadde i alle fall et interessant navn. Men jeg så ikke noe som skulle gjøre det særlig sexy.

Jeg så ikke noen fristende cafeer da det betynte å bli tid for lunsj. Det er langt færre cafeer enn man tror. Jeg svingte inn til et supermarked, for å kjøpe en sandwich eller noe annet å spise. Her traff jeg en gruppe amerikanere på sykkeltur i Europa. De syklet den samme etappen som meg, bare motsatt vei. Det var varmt, og jeg hadde lyst på is. Franske supermarkedet selger gjerne ikke småis enkeltvis. Man må kjøpe en pakke med typisk fire eller seks is. Jeg tenkte at jeg kunne dele med amerikanerne, plukket en eske med seks is ut av frysren, og spurte en av dem som da hold på å betale, om de hadde lyst på en iskrem. Vi har allerede kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bakvendt i varmen, ved at jeg måtte spise desserten først, før den rakk å smelte.

Av en eller annen tåpelig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordentlig bilde av gruppen. Jeg er ikke noe god til det med å stille opp folk for et gruppebilde.

Google kom også denne gangen med noen litt kreative veivalg. Men det var i det minste ganske flatt, og det gikk an å sykle. Selv om noen av veiene ikke passet veldig godt for eldre herre på sykkeltur.

Jeg har nevnt tidligere at vinden har en nedkjølende effekt som gjør at det ikke er så ille å sykle i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bortsett fra hvis man skal opp lange og seige bakker. Men er veien dårlig så det går sakte, forsvinner den effekten. Det føles derfor varmere å sykle på dårlig vei enn på god. Andre kjøler seg ned med litt nakenbading i elven.

Toul er en gammel festningsby, eller i alle fall befestet by, med solide murer, voldgrav, byporter osv, selv om bebyggelsen innenfor byen synes å være av noe nyere dato enn festningsverkene. I dag er det slike “soldater” som vokter byen langs voldgraven, utenfor bymuren.

En av grunnene til at jeg valgte å legge veien om Toul, var for å kunne gjøre meg litt bedre kjent med områdets viner. En av de vinene de er særlig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så lenge vi holder oss til de vanlige kategoriene hvit, rød og rosé, er det ganske greit. Men blander vi inn grått og orange, den siste fargen skal jeg ikke blande inn denne gangen, blir det vanskeligere.

De gangene Tour de France har vært innom Lorraine, har jeg forsøkt å finne ut mer om vinene. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk faktisk ikke smakt den før sist høst, av alle steder på bokmessen i Frankfurt. En vinprodusent fra Lorraine hadde funnet ut at han skulle ha en stand i seksjonen for bøker om mat og drikke. Når sant skal sies, er ikke vinen så veldig interessant. Men likevel …

Det er i utgangpsunktet to produksjonsprosesser for stille vin. Fargen, garvesyre og mye av smaken sitter i skallet, til dels også i kjernene (garvesyre). I en hvitvinsprosess siles skall, stilker og kjerner vekk før gjæringen starter. Man kan godt gjøre det med røde/svarte druer, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svarte). Den vil fortsatt smake litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjerner mm med i gjæringsprosessen, og vinen får farge, garvesyre, mer smak, osv.

Når man lager rosévin, er det en avbrudt rødvinsprosess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått ønsket farge. Det kan være stor variasjon blant roséviner, fra helt blekrosa, til nesten røde.

Hvis man bruker en rødvinsprosess med hvite druer, hvor de får gjøre med skall, etc, får vi de som kalles en oransjevin.

I vårt område i Syd-Frankrike produserer de en vin som de kaller vin gris, eller gjerne “gris de gris”, altså grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) druer. Druene beskrives ofte i svart/hvitt. De som kalles hvite er ofte grønne eller gule, slett ikke hvite. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik fargeskala blir de som er i mellom grå. Men vin gris fra Lorraine er ikke laget slik. Jeg var innom en vinbar jeg hadde fått anbefalt. Skjønt det var mer en vinhandler med en viss servering, enn en vinbar. De hadde ikke den vinen jeg var interessert i, i glass. Bare i flasker. Er man på sykkeltur kan man ikke fylle opp en allere litt for tung bagasje med noen flasker vin. Og å kjøpe tre flasker vin bare for å smake på vinen, blir litt i overkant. Jeg hadde allerede drukket et glass vin gris på en annen bar, så jeg hadde i alle fall fått smake den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall villig til å svare på noen spørsmål om vinen. Ut fra hans forklaring, lages vin gris som en rosévin, altså med en avbrutt rødvinsprosess, i hovedsak med Pinot Noir. Jeg får ikke dette til å stemme. Markedsføringsmessig er det ganske meningsløst å velge en vinbeskrivelse som knapt noen forbinder noe med. Hvis den faktisk er laget som en rosévin, gir det heller ingen mening å omtale den som en spesialitet — slik uavhengige vinskribenter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur innom en vinprodusent, før jeg sykler videre.

Jeg har lest at man noen steder tapper vekk vin tidlig i produksjonen av rødvin, for å konsentrere vinen og smaken. Dette omtales som “bløding” av vinen. Den vinen som tappes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besøker en vinprodusent, må jeg finne en høflig måte å spørre på.

Det finnes en del nettbutikker som selger diverse utstyr og effekter for geocachere. Men at det har blitt store butikker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en merkelig by. Det er fistende å lage billige ordspill på toullete. Jeg gikk en runde og så meg om i byen etter at jeg hadde fått meg en meget nødvendig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg oppdaget hvor varmt det virkelig var, og hvordan solen stekte. Rundt en fontene var det et slags sentrum med mange barer, brasserier og restauranter. Så jeg tenkte at hit skulle jeg gå for å spise litt senere. Men da jeg kom dit en gang mellom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å stenge. Det var ikke som i Køge, hvor de fleste resturanter stengte kjøkkenet rundt 20.30. De ryddet inn stoler og bord, og hadde begynt å vaske. At alle restauranter og barer stenger mellom 20.00 og 20.30, det var ganske overraskende.

Jeg fant et spisested, men det var ikke mange steder å velge mellom. Da jeg gikk tilbake til hotellet ca kl. 22, var det steindødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fortsatt holdt åpent etter kl. 22.

Hotellet jeg bor på har et meget utstabilt internett, som kommer og går, menst går.  Jeg måtte til slutt sette opp internett via mobiltelefonen for i det hele tatt å få lastet opp bilder og gjort ferdig denne kommentaren.

I dag er planen å sykle til Metz, som skal være ca 75 km ifølge Google.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

 

 

Frankrike, Sykkeltur, Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.

Leave a comment

Bena var ikke så ille som jeg hadde fryktet, og jeg sov gjennom natten uten å våkne med krampe. Men stive og støle, det var bena. Den ene leggen trengte litt masasje, litt tøyeing og måtte gås forsiktig i gang før jeg kunne gå normalt på den.

I Bussang spiller kirkeklokkene “Three Blind Mice”, eller en fallende dur-akkord i grunnstilling, som det også kan kalles, hvert kvarter, tilsynelatende gjennom hele natten. Det var det siste jeg hørte for jeg sovnet, og det første jeg hørte da jeg våknet. De virket nesten litt morgentrøtte. Tempoet virket litt tregere på morgenen. Men det var kanskje bare mine morgentrøtte ører.

Hotellet var greit nok, om enn litt nedslitt — som det meste i Bussang. Det drives av en hyggelig dame. Men jeg forstår meg ikke på folk som velger teppegulv på badet. Continue reading Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen. →

Frankrike, Sykkeltur

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 2. På vei til Mosels kilde. Besançon — Bussang

Leave a comment

Jeg hadde ganske god tid. I alle fall trodde jeg det. Det var utsjekk på hotellet kl 12, så etter frokost brukte jeg noen timer på å se mer av Besançon, før jeg dro tilbake til hotellet for å sjekke ut og hente bagasjen.

Besançon er også en by jeg gjerne kommer tilbake til. Den har mer å by på enn man får med seg i løpet av noen formiddagstimer. Astronomien er ikke helt på min side for tiden. Først forsvant måneformørkelsen bak en sky, og det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente 105 år til neste gang. Og i Besançon var det astrnomiske uret skjult bak preseninger, åpenbart under oppussing.

Det man er opptatt av, gjør at man noen ganger får et litt skrudd syn på verden. Jeg har mange ganger grepet meg selv i å tenke at “her burde noen ha plassert en geocache”, når jeg kommer til et interessant sted. Da jeg var på vei opp til Citadellet i Besançon, tenkte jeg at dette kunne være en ganske heftig avslutning på en etappe i Tour de France. Det var en tempoetappe til Besançon i 2012, men jeg tror ikke den gikk opp til Citadellet. Det er i alle fall stigninger opp mot 13-14%  Mine Stravadata sier over 20%, men man skal ikke stole på disse hvis det ikke er et lenger segment. Jeg må innrømme at jeg parkerte sykkelen et stykke fra toppen, og gikk opp.

Jeg skrev om sykkeltunnelen i Lyon i går. Men det er også en i Besançon. Jeg vil også ta med at Besançon er den eneste byen jeg har vært hvor Eurovelo sykkelruten er tegnet inn på det gratiskartet man får på hotellet, i dette tilfelle Eurovelo 6, som går fra Atlanterhavet til Svartehavet.

I Besançon er det en sykkeltunnel som går parallelt med en båttunnel, som igjen er en del av Canal du Rhône au Rhine. Elver og kanaler har vært og er fortsatt viktige transportårer i Europa. Noen ganger har man laget kanaler som forbinder elver, som denne kanalen. Andre ganger har man laget kanlaer langs elver for å lage en farbar vei forbi fosser og stryk, og andre farlige farvann. Her kan vi bruke den hjemlige Telemarkskanalen som eksempel. Noen kanaler er laget som snarveier mellom hav, som sparer en for lange omveier og kanskje også farlige farvann. Canal du Midi, som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet er en slik kanal. I gamle dager brukte man gjerne lektere som ble trukket av hester på land. Derfor er det vanligvis veier langs kanaler, ofte på begge sider. Mange av disse veiene langs kanaler er nå gjort om til sykkelveier. De er fine å sykle, i den forstand at det ikke er bitrafikk, og ikke noen kraftige stigninger. Men de kan bli litt kjedelige i lengden.

Jeg antar at det er en slik vei langs kanalen som nå er gjort om til sykkelvei i tunnelen i Besançon. Men jeg vet ikke, for jeg har ikke undersøkt dette nærmere.

Jeg ble et par ganger rammet av litt mangelfull planlegging i dag. Opprinnelig var min plan å ta toget fra Besançon til Vesoul, for å finne en cache i et nytt departement, Haut Saône. Men da jeg undersøkte dette litt nærmere, viste det seg å være buss, og ikke tog fra Besançon til Vesoul. Jeg liker å reise med tog, men jeg er ikke noe glad i å reise med buss. Det er ikke slik at jeg absolutt ikke vil reise med buss, det bare frister ikke. Jeg vet at mange har et annet forhold til busser enn hva jeg har, og det må de gjerne ha. Jeg liker ikke busser noe bedre av den grunn. Dessuten vet man aldri om disse bussene tar med sykler, hvis man ikke er i Sveits, hvor bussene tar med sykler. Derfor ble det droppet. Men da jeg undersøkte togruten og kartet litt grundigere, og oppdaget at den siste stasjonen før Belfort, Héricourt, faktisk ligger i Haut Saône. Og jeg konstaterte at der er noen cacher der, uten at jeg undersøkte det så nøye. Da jeg gikk av toget, oppdaget jeg at det er en cache på sdtasjonen. Jeg fant denne ganske raskt. Jeg jekket Google maps, og konstaterte at det ikke var mer enn ca 12 km til Belfort. Da var det like greit å sette seg på sykkelen, som å vente 25 minutter på neste tog.

Jeg hadde forberedt meg på at jeg skulle sykle siste etappen den dagen, men ikke at jeg også skulle sykle denne. Jeg hadde tatt på meg en sykkelbukse. Det er mye mer styr å skulle sifte bukse enn skjorte/tøye. Men jeg hadde på en bommulskjorte. Vi har fått høre mange ganger at bomull ikke er egnet som treningstøy. Det holder på funktighet, og tansporterer ikke svetten vekk, slik teknisk tøy gjør. Og bomull blir, i motsetning til ull, kaldt når det er vått. Men på en varm dag som dette syntes jeg det var en fordel. Min etterhvert gjennomsvette skjorte, hadde en behagelig, kjølende effekt.

Jeg hadde god tid til toget i Belfort, og benyttet ventetiden til å spise en sen og enkel lunsj, og til å finne et par geocacher, Én cache var en del av planen, for å få dette departementet, Men jeg tok med meg en til. Her oppdaget jeg planleggingssvikt nummer to, for den dagen. Jeg hadde sjekket togtider fra Belfort til Fellering, den næreste stasjonen til Bussang (den gamle stasjonen i Bussang og jernbanen som gikk dit er dessverre nedagt.) Jeg stusset litt over at togturen tok så lang tid, men undersøkte ikke nærmere. Da jeg stakk innom stasjonen for å dobbeltsjekke, oppdaget jeg at det toget jeg skulle med kl. 16.06 gikk til Mulhose, og det var på alle måter feil. Det ville være feil om toget til Mulhouse skulle gå via Fellering, og det ville være like feil om toget til Fellering skulle gå via Mulhouse Det viste seg at jeg måtte ta toget til Mulhouse og bytte til et annet tog der.

Jeg konsulterte Google maps, som kom opp med en rute på 36 km sykling til Bussang. Men når man er innstilt på å ta toget, er det ikke lett å endre planene. Jeg klarte ikke å omstille meg mentalt til å skulle sykle 36 km med 1200 høydemetere i 35 graders varme. Så jeg holdt meg til planen og tok toget, som kanskje ikke var et særlig lurt valg.

Toget fra Mulhouse til Fellering var et skikkelig somletog. Når toget stopper 15 ganger i løpet av en knapp times togtur, forstår man hvorfor det bruker nesten en time på den turen. Da jeg gikk av toget i Fellering, stakk jeg innom en café og fikk fylt opp vannflaskene mine, før jeg begynte å sykle.

Det startet fint, med en fin vei merket som en sykkelrute.

Med tiden tok asfalten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe problem å sykle på grusvei.

Det begynte også å gå ganske kraftig oppover, noe jeg også var forberedt på. Jeg visste at jeg skulle opp ca 500 høydemeter.

Jeg er vokst opp med en far som var veldig glad i å se på kart. Når han planla en tur, pleide han å finne korteste vei. Jeg lærte tidlig at korteste vei slett ikke alltid er den beste veien, og heller ikke alltid den raskeste. Når man velger korteste vei, nesten for enhver pris, har det fått betegnelsen “Farfar-navigering” hos oss.

Google kan også til tider drive “Farfar-navigering”. Da Google ville ha meg opp her, ble jeg skeptisk.

Og verre skulle det bli. Det var til dels dårlig sti. Den var bred nok, men underlaget var dårlig. Det var stigninger på mellom 15 og 30%, om man skal tro Strava. Det var selvfølgleig helt uaktuelt å sykle. Det var mer enn tungt nok å trille en sykkel med feriebagasje opp disse bratte stiene.

Den gang da Alsace og Lorraine var en del av Tyskland, var dette grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike. Den gang ar Col de Bussang grensen mellom Tyskland og Frankrike. Jeg begynte å lure på om Google hadde sendt meg ut på gamle smuglerruter.

Jeg tar med en liten grensehistorie blant annet ikke så langt herfra. Etter en terrorhandling, jeg har glemt hvilken, i 1987, innførte Frankrike visumplikt for alle land utenfor EU, med unntak av Sveits, med øyeblikkelig virkning. Jeg skulle kort tid etter til Strasbourg, så det var bare å rusle ned på konsulatavdelingen til den franske ambassaden, og vente i kø for å få visum. Den greieste måten å komme til Strasbourg den gangen, var å fly til Frankfurt, og kjøre leiebil fra Frankfurt til Strasbourg. Om jeg skal være ærlig, tror jeg ikke at jeg undersøkte om jeg kunne ta toget den gangen. Da vi kom til grensen var ingen interessert i oss og å sjekke om vi hadde visum. Jeg tenkte at når vi tross alt kommer med en tyskregistrert bil fra Tyskland inn i Frankrike, var det kanskje ikke så viktig å undersøke oss. Sommeren etter, 1988, var vi på ferie med bil i Tyskland, Nederland, Belgia, Luxemburg og Frankrike. Da vi kjørte inn i Frankrie med vår norskregistrerte bil, tenkte jeg at nå må de i alle fall sjekke de visumene jeg hadde stått i kø for. Men ingen tok notis av oss da heller.

Underveis gikk det opp for meg at det i alle fall er en side ved Google navigeringen jeg ikke liker. Når Google maps er i navigeringsmodus, viser Google den veien Google mener du skal ta i blått, andre veier er hvite. Det er greit når alt er ordentlige gater og veier. Om dette også er bratte stier, eller faktisk veier, kan man ikke lese ut av kartet.

Det var mange “luftspeilinger”. Flater det litt ut der oppe? Kommer det ikke en vei der? Jeg gjorde mytteri, og valgte veier etter analog navigering, dog basert på Google Maps, fremfor å fortsette på de stiene Google ville ha meg til å fortsette på. Jeg kom i alle fall fram på den måte også.

Til slutt kom jeg endlig til en vei, til og med med asfalt. Den gikk nedover. Det føltes litt meningsløst å klatre så mye, bare for å sykle nedover til den veien som går over Col de Bussang. Det tok tid å få bena i gang. Straks jeg satte meg på sykkelen, fikk jeg tendenser til krampe i det ene låret. Men det ga seg heldivis, og jeg kunne stort sett trille ned til Bussang.

Google sa at turen skulle ta 1 time og 9 minuttetr. Jeg brukte drøyt to timer. Det hadde sikkert gått fortere oppover stiene uten bagasje, men man skal være en sprek og syktig stisyklist for å sykle opp her, og da uten bagase. Jeg lurte noen ganger på om det ikke hadd vært bedre å sykle de 36 kilometrene fra Belfort. Men jeg vet jo ikke hva slags veier og stier Google ville ha ledet meg inn på om jeg hadde valgt den ruten.

Bussang er et dødt og kjedeig sted. Vi er vel ikke mange som er så sære at vi gjerne vil dit hvor en elv starter, og begynne turen der. Det er mye nedlagte og stengte hoteller, også i det som er den viktigste ferietiden i Franrike og eller på kontinentet. Det begynte å ane meg hvorfor tilbudet av hoteller var ganske begrenset.

Selv om Bussang nok ligger i et område med vintersportsteder. På mitt hotelle har de sluttet å drive restaurant, det er bare Bed & Breakfast. Det er greit nok, men når det knapt finnes andre resturanter i området. Det eneste stedet som var åpent inne i selve landsbyen, var en café/bar. Jeg spurte om de hadde noe å spise. Men de hadde bare chips og popcorn. På et hotell som ligger utenfor det egentlig Bussang, er det restaurant. Jeg rakk dit omtrent da kjøkkenet skulle stenge. Men de sa at de kunne servere meg en biff med pommes frites og grønsaker, og jeg så ingen grunn til å si nei til det. Det var visstnok også restaurant på en campingplass som også ligger et godt stykke utenfor Bussang. Hotellet ligger langs en av innfartsveiene. Da jeg skulle gå hjem, var det blitt mørkt, og det var ganske ubehagelig å gå langs veien.

Jeg har med meg en slags refleksvest. Men den har jeg i tilfelle jeg må sykle etter at det har blitt mørkt. Jeg pleier ikke å ta med den når jeg bare skal finne et sted å spise middag.

I morgen må jeg ta turen opp til kilden, og så starter selve sykkelturen.

Jeg merker godt at noen muskler som jeg vanligvis ikke bruker så mye, i alle fall ikke på samme måte som i dag, har fått kjørt seg ganske grundig. Jeg våkner noen ganger om natten med krampe i en eller annen muskel. Det er vel et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Jeg har forsøkt å tøye ut, men en del muskler er fortsatt ikke gode. Jeg er redd dette ikke blir en helt god natt.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

 

 

Frankrike, Sykkeltur, Tog

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 1. Montpellier — Besançon, geocaching med lokaltog

Leave a comment

Da har jeg startet hjemturen. Denne gangen tar jeg toget så nær starten på Mosel, eller Moselle som den heter i Frankrike, som jeg kan komme med tog. Der starter sykkelturen langs Moselle/Mosel til Koblenz, for så å fortsette med tog til Bremen, Hamburg og Kiel, og båt hjem fra Kiel.

Det var en altfor tidlig start på dagen, i alle fall for B-mennesker som meg. Når man skal rekke toget 07.45, og det tar en del tid å kjøre til stasjonen, blir det for tidlig. Men jeg kan hvis jeg vil og må, og rakk toget. Det var ikke andre TGV til Lyon som tok med sykler den dagen.

Jeg ble sittende sammen med to eldre, tyske damer på sykkeltur. Skjønt eldre og eldre, de var nok ikke så veldig mye eldre enn meg. De hadde syklet langs Atlanterhavskysten og deler av Canal du Midi, og var nå på vei hjem. De hadde vært med toget fra Toulouse, og fortalte at de hadde kranglet litt med konduktøren om syklene. Konduktøren hadde ment at man ikke kunne ha med skler på TGV. Men som mag, så hadde de reservert plass til syklene, og hadde fått plass i vognen. De lurte på om konduktøren hadde blitt skremt, for han kom ikke tilbake, i alle fall kom det ingen mens jeg var med toget.

Man kan ta med sykkel på noen TGV, men ikke alle. Skjønt, pakker man sykkelen i en bag, kan man ta den med som bagasje. På de TGV-togene hvor jeg har hatt med sykkel, har man ikke hatt noe plasseffektivt system for plassering av sykler.

Jeg sa at systemet med kroker, hvor man henger opp syklene etter forhjulet, ga plass til flere sykler. Men mine to tyske damer bekreftet det jeg hadde fått inntrykk av tidligere: De klarte, etter eget utsagn, ikke å løfte syklene opp og henge dem på disse krokene. På slike tog får noen være gentlemen og gi en hjelpende hånd når det trengs. Dette bildet er fra et slikt tog nær Calais.

Som jeg skrev før, har jeg også planer om å få et grønt skifte også i denne delen av Frankrike, ved å finne cacher i de departementer og regioner hvor jeg ikke har funnet noen cacher tidligere. Jeg har derfor tatt en ganske kronglete rute med tog for å komme til Besançon, hvor jeg er når.

Jeg startet som nevnt med TGV fra Montpellier til Lyon. For å få reservasjon til sykkelen og meg, måtte jeg stikke innom stasjonen i Montpellier. Det var ikke mulig å få gjort det på nettet, i alle fall har ikke jeg funnet ut hvordan man kan gjøre det.

I Lyon måtte jeg forflytte meg fra en stasjon til en annen, og jeg tok selvfølgelig med et par cacher i Lyon, selv om jeg har funnet cacher der før.Jeg har vært i Lyon et par ganger før, men det har alltid bare vært som stopp på vegen. Jeg har ikke besøkt byen på ordentlig måte. Det er en by jeg må reise tilbake til en gang.

Jeg prøvde også gang- og sykkeltunnelen. Her har man vist at det er mulig hvis man vil, å lage en god sykkelforbidndelse i en tunnel som går parallelt med tunnelen for biler.

Man deler tunnelen med noen busser, som kjører i et eget felt. Men jeg lurer på om det er trolleybusser, da det er strømskinne i taket. Jeg så uansett ikke noen da jeg syklet gjennom her. Men når det er Satans Bilvegvesen som står for utbyggingen, da vil man ikke, og da er selvsagt ingen ting mulig.

Herfra var det TER tog til Villefranche-su-Saone, en togtur på drøyt 20 minutter, hvor jeg gikk av for å finne en cache i departementet Rhône.

Sist jeg var her, var jeg ikke klar over at at Lyon er et eget departement, så jeg trodde jeg hadde fått med meg departementet Rhône da jeg fant cahce i Lyon. Men nå er det på plass. Det var bare et kort stopp, en liten runde i byen for å finne en cache, og deretter tilbake til stasjonen — akkurat tidsnok til å se at det toget jeg gjerne skulle ha tatt, kjørte fra stasjonen. Så ble det ca 45 ekstra å vente. Det ble en kjedelig lunsj på stasjonen, mens jeg ventet.

Jeg merket meg et hotel, jeg vet ikke om det var navn på en kjede, som het “Hotel Ici & La”, som blir “Hotell her og der”, som jeg syntes var et ganske morsomt hotellnavn.

Herfra var det en ny togtur på drøyt 20 minutter, til Maçon, som ligger i departementet Saône-et-Loire, hvor jeg også manglet cache. Dette departementet og jeg var ikke helt venner den dagen. Det ble bare cacher med mange DNFer fra folk som hadde lett etter dem tidligere (Did Not Find), som tyder på at den er borte. Ved de andre var det fult av muggler. De som kan sin Harry Potter forstår hva det vil si. Når hintet sier at cachen er under en benk, så kan man ikke begynne å lete under benken når det sitter flere folk på den.  En av de cachene jeg hadde sett meg ut, var utilgjengelig på grunn av arbeider på en av broene, som gjorde at det aktuelle området var avsperret. Jeg måtte dra videre med uforrettet sak.

Når man gjør et cachestopp i en by, og ikke finner noen cacher, da synes man selvsagt at det er en dum by. Helt uavhengig av det, så var det ikke noe veldig spesielt med Maçon. Den ligner på andre byer som ligger langs elver. Men det er den sydlige enden av vinområdene i Burgund, noe som uansett gjør den til en by det er verdt å besøke.

Jeg la inn et ikke planlagt stopp i Chalon-sur-Saône i et forsøk på å finne noen cacher der. De er i det samme departementet. Men jeg fant ikke noen der heller. Eller for å si det på en annen måte: Jeg ville ikke stå over et tog til for å fortsette letingen.

Da jeg tok toget videre til Dijon, var det som hele området sa til meg at du ikke kan besøke dette området med korte stopp bare for å finne en cache. Her passerte vi bl.a. Meurasult, Baune, Nuit-Saint -George, Gevery-Cambertin, osv. Alle navn som inviterer til å stoppe for et glass vin eller tre. Man skal smake seg langsomt gjennom dette ormådet. Det får bli en annen gang, men det er på listen over det jeg har lyst til å gjøre. Så jeg kommer nok tilbake. Og er her først her, plukker jeg nok med meg noen cacher også.

Jeg møtte en islending som syklet rundt i Burgund for å smake på viner. Han anbfalte på det varmeste å ta en slik tur, dog ikke på de aller varmeste dagene. Å sykle rundt i 33 grader eller så, kan noen ganger være en litt blandet fornøyelse.

I Dijon fant jeg en cache på selve jernbanestasjonen, så det ble bare en kort stopp. For kort, men lang nok til at jeg kunne se at dette er en by jeg gjerne kommer tilbake til, med bedre tid. På denne stasjonen hadde de det som man finner på ganske mange jernbanestasjoner, blant annet i Frankrike: Sikker sykkelparkering og sykkelutleie. Bysykler kan være bra. Men noen ganger er det bedre å leie en sykkel for hele dagen.

NSB har lansert planer om å plassere en flåte av elbiler på Oslo S. I Norge satser man på bil, og Oslo har ambisjoner om å bli verdens elbilhovedstad. Det er en konkurranse det er lett å vinne, for ingen andre byer har slike ambisjoner. I de fleste byer har man forstått at biltrafikken må reduseres, det holdet ikke bare å bytte motor. Det er vanskelig å se poenget med at folk som kommer med tog til Norges største kollektivknutepunkt skal sette seg i bil og kjøre i et av de mer kaotiske trafikkområdene i Oslo. Men som Øystein Sunde sier i sin hyllest til Widerøe og Twin Otter, i sangen “Liten og grønn”: “NSB står fast i gamle spor”.

Neste stopp var Dole, som ligger i departementet iJura. Jeg gikk av toget, fant en cache i nærheten av jernbanestasjonen, og tok neste tog videre. Det fremsto ikke som noe veldig interessant sted. Jeg så en jernbanestasjon, en café og en parkeringsplass.

Dette er ikke blant mine fremtidige reisemål. Dagens siste togtur gikk til Besançon. Førsteinntrykket er positivt. Det er en fin, gammel by, med et av de flotteste festningsverkene konstruert av den franske festningsarkitekten Vauban. Her har de også en gang- og sykkeltunnel parallelt mee en biltunnel Den må også testes.

Foreløpig har jeg ikke rukket mer enn å finne hotellet, rusle en tur i byen og spise middag. Jeg har ganske god tid i morgen, så da må jeg se nærmere på byen.

Apropos hoteller, så bor jeg på Ibis, som jeg ofte pleier å gjøre. Det er ganske enkle og relatvt rimelige hoteller. Men de er ordetlige og gir stort sett brukbar valuta for pengene. Men finner sikkert hyggeligere og rimeligere hoteller enn slik kjedehoteller. Det er ingen tilfeldighet at ordene kjede og kjedelig har samme rot. Men det krever mye mer research og planlegging. Merkevarens fordel er at folk stort sett vet hva de får.

På dette hotellet var det en praktisk liten detalj: En kube med fire vanlige stikkontakter og to USB-kontakter. De har tydeligvis også oppdaget at det nesten alltid er for få stikkontakter på hoteller.

Vi er i Jura, selv om vi er i departementet Doubs. Geografi og administrativ innedeling går ikke alltid helt sammen, noe vi for tiden ser mange eksempler på i den ganske merkelige regionreformen som regjeringen ønsker å presse gjennom i Norge. Jeg prøver selvfølgelig å få med meg noen av de regionale spesialiteter når jeg reiser rundt på denne måten. På vestsiden av Jura kommer vi til Bresse, området hvor man produserer verdens  beste kylling. Så det ble en rett med Bressekylling, i en saus laget av Jura-spesialiteten Vin Jaune, “gul vin”. Jeg er ikke særlig begiestret for vin jaune. Men sausen og kyllingen var god, selv om det ikke akkurat var en topprestaurant jeg spiste på.

Jeg startet med et glass Crémant du Jura, altså en musserende vin fra Jura. De hadde bare rosé i glass, så jeg tok det. De som har fulgt mine (dessverre stort sett virtuelle) vinereiser rundt Tour de France, vil ha oppdaget at jeg bare er sånn måtelig begeistrert for rosé-utgavene av musserende vin. Men denne hadde en fruktighet med smak av røde bær, som man ofte ikke finner i musserende rosé. En Crémant du Jura skal være laget av minst 50% Poulsard, Trousseau og/eller Pinot Noir, altså røde/svarte druer. Jeg må finne ut om også denne lages som en hvit vin som tilsettes rødvin, eller om den faktisk lages som en rosé. Den klare aromaen av røde bær, kan tyde på det siste. Men jeg vet ikke. Damen som serverte på den restauranten ga ikke inntrykk av å kunne veldig mye om vin, så jeg så ikke noen grunn til å spørre henne om produksjonsprosesser mm.

Jeg har ikke planer om å reise veldig langt i dag. Det er tre togturer, hver på ca en halvtime, som tar meg til Fellering, og deretter en sykkeltur på rundt 15 km (med en del motbakke) til det Bussang, Moselle starter. Så jeg skal ta meg tid til å se litt mer på Besançon før jeg drar videre. Jeg satser på å beholde rommet til litt før kl. 12, og sykle en runde i byen uten bagasje før jeg henter bagasjen og sjekker ut.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées

Leave a comment

Så er det hele avgjort. Geraint Thomas er årets vinner av Tour de France, Tom Dumoulin er nr 2 og Chris Froome nr 3. Jeg har inntrykk av at alle, også Geraint Thomas’ argeste konkurrenter, virkelig unner ham den seieren — selv om noen andre gjerne skulle ha vunnet selv. BBC Wales har feiret med å ikle den walisiske dragen en gul trøye.

Kampen om den grønne poengtrøyen og klatretrøyen var avgjort for lenge siden. Det samme var kampen om den hvite ungdomstrøyen. Nå må Peter Sagan, Julian Alaphilippe og Pierre Roger Latour bare fullføre avslutningsetappen. Etappen er, som den har pleid å være i de senere år, ganske kort, “bare” 116 km, og flat. Det blir nok som vanlig paradering inn til Champs Ellysées, med fotografering, litt skåling, osv. Så starter rittet på ordentlig når de kommer i til runden i Paris, som etter all sannsynlighet kommer til å bli et oppgjør mellom de spurterne som har klart å fullføre årets utgave av Touren. Vi kan håpe på Alexander Kristoff eller Edvald Boasson Hagen. Men jeg har en følelse av at Peter Sagan tar denne også. Et av spenningsmomentene er om Sylvain Chavanel kommer til å gå i brudd på sin siste Tour de France etappe. Jeg synes de andre rytterne bør la ham få lov til å gå i et TV-brudd, for å takke av en veteran som avslutter sin 18, og siste Tour de France. Continue reading Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées →

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2018. 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo)

Leave a comment

Det ble ganske heftig på dagens etappe, med flott avslutning av Primoz Roglic. Først i går oppdaget jeg en kalkulator for å bergne tidsgrener. Jeg håper den er der og oppdateres til neste år, slik at jeg da kan følge med på dette fra de første fjelletappene. Peter Sagan slet seg gjennom etappen, og hadde det åpenbart ikke godt. Men han kom seg i mål innenfor tidsgrensen.

Nå skal det hele avgjøres. Dagens etappe er en individuell tempoetappe på 31 km. Det er stort sett sammenlagtfavorittene som har noe å kjøre for på en slik tempoetappe, i tillegg til eventuelle tempospesialister av typen Fabian Cancellara og Tony Martin, som sykler for etappeseier. Men jeg kan ikke se at det er noen utpregede temposyklister med nå, som ikke kjemper om en plass i sammendraget.

Hjelperytterne har gjort jobben sin. De kan ikke hjelpe sine kapteiner på tempoetappen, og skal bare fullføre med æren i behold, med god margin til tidsgrensen. Jens Voigt kalte en gang slike tempoetapper for en “semi rest day”. Peter Sagan og Julian Alaphilippe skal også bare kjøre gjennom på en anstendig måte, for å sikre de den grønne og den prikkete trøyen som de alt har vunnet, forutsatt at de fullfører. Hvis Peter Sagan er restituert, vil han sikkert kjøre for å vinne på Champs Elyssées. Men han behøver bare å fullføre for å få den grønne trøyen.

Continue reading Les vins du Tour de France 2018. 20. etappe: Saint-Pée-sur-Nivelle — Espelette (Tempo) →

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2018. 19. etappe: Lourdes — Laruns

Leave a comment

Så lyktes det endelig for Arnaud Demare. André Greipel har trukket tilbake og unnskyldt sine uttalelser om han måtte ha hengt på en bil opp det siste fjellet i går. Så gjenstår det å se om seieren gir en ekstra inspirasjon, eller om han blir mentalt utladet nå som han endelig har lyktes, før dagend harde fjelletappe. Kampen mot tidsgrensen er ikke over før han er gjennom den etappen også.

Så er det klart for årets siste store fjelletappe, med Pyreneerklassikere som Col de Tourmalet og Col d’Aubisque. For sammenlagtkandidatene og klatrerne var nok gårsdagens flate etappe en slags restitusjonsetappe. Tom Dumoulin har ikke noe valg: Han må angripe, hvis han har noe å angripe med. Andre, f.eks. Chris Froome, må kjempe for å komme på podiet, noen for en plass blant topp 10, osv. Christ Froome ligger nå på tredje plass, og fra ham er det 4.02 ned til Dan Martin på 9. plass. 10. plassen holdes av Jakob Fuglsang, som ikke har noen betryggende ledelse til Alejandro Valverde og Ilnur Zakarin på de neste plassene. Det bør bli action på denne etappen.

Siden dette er fjellfinalen, tar jeg med profilen for denne etappen.

Det er nok en fjelletappe hvor vi ikke vil finne noe vin, i alle fall ikke interessant vin.

Etappen starter i Lourdes, byen som gjerne kalles den katolske kirkes Disneyland. 11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjenten hennes syner i 1862.

Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes.

Nå er det stor trafikk, om det er mest riktig å kalle det turisttrafikk eller pilegrimstrafikk, er ikke godt å si. Noe tror kanskje på den helbredende virkningen av vannet fra kilden i Lourdes, andre klamrer seg til dette som et siste håp når alt annet er forsøkt.

I kø for å drikke og fylle opp flasker med vann fra kilden

Over grotten er det bygget en stor katedral. Det er et nedre nivå i plan med (og i forlengelsen av?) grotten, og en mer vanlig katadral over denne. Langs kanten er det mange kraner/ drikkefontener hvor man kan drikke og fylle opp sine kanner med vannet. Det er også badeanlegg for de som vil ha mer vann. Det er sykehus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyttet til Bernadettes kilde.

Lourdes har 15.000 innbyggere. Men hvert år kommer det 5 millioner pilegrimer og andre besøkende til byen. Lourdes er den byen i Frankrike som har størst hotellkapasitet, nest etter Paris. Går man i sentrum er det hotell på hotell på hotell, samt souvenirbutikker. De fleste hotellene er ganske enkle. En- og to-stjernes hoteller dominerer. Pilegrimer er åpenbart ikke så veldig kravstore når det gjelder hotellstandard. Det samme kan nok sies om restaurantstandarden på stedet.

For en ikke spesielt troende person var Lourdes et underlig skue. Selv fikk jeg assosiasjoner til gamle britiske badebyer som hadde sine beste dager før det ble billig å fly til land hvor det er varmt i vannet. Slik sett kan Lourdes minne om en del andre steder i Pyreneene. Men det er langt større aktivitet og mer liv her. Det er mye folk og souvenirbutikker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hellige hjerte”.

Religiøse souvinerer var selvfølgelig helt dominerende. Man kunne få statuer av Bernadette, men også vannflasker og kanner i ulike størrelser som man kunne fylle med vann fra den hellige kilden.

Pilegrimer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slekninger og venner som ikke kan ta turen selv. Men flyselskapenes regler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjelder også for hellig vann, så det er ikke lenger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bokser peppermyntesukkertøy laget med vann fra denne kilden. Jeg har ikke noen særlig tro på at peppermyntesukkertøy laget med hellig vann ha noen annen virkning enn annet peppermyntesukkertøy. Jeg har noen ganger prøvd å spise dem når jeg har vært forkjølet, uten at det har hjulpet noe. Men det var en artig souvenir.

Byen er internasjonal. Over alt ser man skilt som forteller at man snakker engelsk, tysk, nederlandsk, alsacisk, spansk, italiensk, osv. Sannsynligvis er det folk fra det landet som driver butikken. I alle fall støtte vi på folk i butikker som gjerne snakket italiensk, men som snakket et heller dårlig fransk.

Pilegrimsreiser ser ut til å være big business. Mange flyr inn til flyplassen Aéroport de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passesjerene som bruker denne flyplassen er pilegrimer til Lourdes. Det går fem TGV (høyhastighetstog) direkte fra Paris hver dag. Busslast på busslast med pilegrimer kommer til byen, og mange kommer selvfølgelig med bil.

Folk i kø for å bade i vann fra Bernadettes kilde

For egen del må jeg medgi at det virker et sted mellom absurd og grotesk når man kommer trillende med folk i rullestoler, eller endog i sykesenger for at de skal kunne drikke av eller bade i vannet fra kilden. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offisielt anerkjent 67 mirakuløse helbredelser som ikke tilskrives annet enn vannets helbredende virkning, om man skal tro Wikipedia.

Selv valgte jeg å holde en viss avstand til stedets viktigste attraksjoner som grotten, kilden og de mange drikkefontener hvor man kan få vann fra kilden. Jeg er som nevnt ikke en spesielt troende person. Men jeg har respekt for andres tro og andre religion. Jeg skal ha god grunn for å krenke noe som er hellig for andre. Egen nysgjerringhet er ikke en slik god grunn. Pilegrimer kommer sikkert i alle varianter, fra de som stikker innom når de likevel er på disse kanter, til de for hvem besøket har meget stor personlig og åndelig betydning. Uansett hva jeg måtte mene om troen på kildens og vannets virkning, så vil jeg ikke gå i veien for og forstyrre de for hvem dette er viktig.

Hvis man er et ovetroisk, katolsk sykkellag, kan man kanskje bruke vann fra denne kilden til å blande ut sportsdrikkene som rytterne får under etappen.

Den religiøse, overtroiske og særdeles kvinnekjære, italienske syklisten Angelo Lamorosse, også kalt Gigi, i tegneserien Le Tour de France, laget av bl.a. av sykkellegenden og nå TV-kommentator  Laurent Jalabert, sikret seg en flaske med vann fra Lourdes for å beskytte seg mot den kjente Tour de Frace-tilskueren El Diablo. Dessverre kom det ikke så mange utgaver av denne tegneserien. Det finnes en annen Tour de France tegneserie, Velomaniacs, men jeg liker Le Tour de France bedre.

Lourdes er et merkelig fenomen, og slikt sett et interesseant sted å beøske. Men det er et sted som kan krysses av på listen “Been there, done that”, når man først har vært der.

Man høster en del blåbær (myrtille) i fjellområdene i Frankrike, også i Pyreneene. Blåbær er rikt på antioksidanter og kan ha god effekt på kranglete mager. Begge deler kan være nyttig for slitne syklister. Men Blåbærlikør eller Crème Myrtille, er neppe det syklisene bør velge Vi som ikke skal sykle kan prøve en Kir laget på Crème Myrtille og Jurançon sec, alternativt en tørr Pacherenc-du-vic-bilh. Det bør bli godt.

Ifølge en venn som jeg stoler på når det gjelder slikt, lager de en utmerket skinke i fjellene innenfor Lourdes. Men jeg har ikke noen pre presis angivelse av hvilken skinke det er, og har ikke smakt den selv.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2018. 18. etappe: Trie-sur-Baïse — Pau

Leave a comment

Grid start ble ikke særlig spektakulært. Jeg synes ikke det er noe som det er noen grunn til å gjenta. Men korte og bratte etapper, gir action. Touren fremstår nå som ganske åpen. Hvis Chris Froome ikke mener det når han sier at det vil være flott om Geraint Thomas skulle vinne touren, er han flink til å lyve. Chris Froome har selv vært i den situasjon at han måtte holde tilbake da han åpenbart var den sterkeste, for at at kapteinen, Bradley Wiggins, skulle vinne. Om jeg husker rett, var han den gangn ganske tydelig om at han mente at man burde kjøre for at den beste skal vinne. Kanskje han ikke har glemt dette.

Philippe Gilberts skade viste seg å være er alvorlig enn først antatt. 60 km sykkelritt er neppe anbefalt behandling når man har brudd i kneskålen. Om jeg har forstått det rett, kom Peter Sagan fra sin velt med bare overfladiske skader. Det ville vært for dumt om han hadde måttet bryte nå, som han i praksis har vunnet den grønne trøyen.

I dag er det flatt og det ville normalt ha ligget an til en massespurt. Men det er ikke mange spurtere igjen til å kjempe om sieren på denne etappen. Og det spørs hvem som har noe igjen å spurte med etter fjellene. Arnaud Demare kom seg nok en gang i mål alene, med et par minutters margin til tidsfristen. Noen har antydet at han tapte mistenkelig lite tid til Nairo Quintana opp det siste fjellet, og at han neppe kan ha kommet opp bare med egen hjelp. Men jeg vet ikke noe. Men han var ikke sist denne gangen. Michael Hepburn kom i må sist, drøyt to minutter etter Arnaud Demare. Julian Alaphilippe har nå gått forbi Arnaud Demare i konkurransen om den grønne trøyen.

Nå kan vi endelig finne litt vin. Vi skal inn i det ganske merkerlige vinområdet Béarn, som jeg aldri har blitt helt klok på. Bèarn er egentlig mer kjent for saus (Béarnaise) enn for vin. AOP Béarn omfatter tre ulike områder. Det ene er sammenfallende med de to geografisk identiske AOP Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, den andre er sammenfallende med Jurançon. Den siste delen er bare AOP Béarn, som også inkluderer området Béarn-Bellocq.

Pacherenc-du-vic-bilh omfatter kun hvitvin, laget av druene l’arrufiac, petit manseng, gros manseng og petit courbu, hvilket er en del av de samme druene som i Jurançon. Området er klimatisk påvirket både av Atlanterhavet, som gir kjølig og fuktig luft, og av fønvind fra Pyreneene. Det lages både en tørr og en søt. Pacherenc-du-vic-bilh.

Madiran dekker akkurat det samme området. Det er bare historie, tradisjon og politkk som gjør at de har ulike navn, og at det ikke er f.eks. en rød og en hvit Madiran. Hoveddruen i rødvinen Madiran er Tannant. Det betyr noe slik som tannin-aktig. Og det er den. Det er en tanninrik drue som gir kraftige og ganske skarpe viner. Tradisjonelt er dette en vin som bør lagres en stund. Men også i Madiran har en del produsenter begynt å lage viner som skal utvikle seg raskere. Så det er i dag to skoler av Madiran-produsenter. Man bør derfor spørre seg litt for når man kjøper vin herfra.

Jurançon er området mellom Pau og Pyreneene. Pau er en av de byene Touren oftest er innom, og så veldig mye vin er det ikke å finne her. Jurançon har vi vært innom mange ganger, og vi kommer sikkert tilbake til den et senere år. Så jeg sier ikke noe mer om den nå.

Det tredje omårdet, som bare er AOP Béarn har jeg ikke klart å finne ut stort om, og jeg har heller ikke smakt vin derfra. Min forståelse er at AOP Béarn kan brukes for “feil vin”. I Jurançon kan det bare produseres hvitvin. Hvis det produseres rødvin, kan de klassifiseres som AOP Béarn. Man kan også lage hvitvin under denne klassifikasjonen. Klassifikasjonen Pacherenc-du-vic-bilh omfatter bare hvitvin, og Madiran bare rødvin. Rosévin produsert i dette området klassifiseres som AOP Béarn.

Vi kan avslutte dagen med litt sterke saker: Armagnac. Armagnac er druebrennevin, en brandy. Armagnac er en brandy laget i et nærmere angitt område i Frankrike, som rytterne i dag skal gjennom, akkurat som cognac er en brandy laget i Cognac. De lager brandy mange steder, men de kan ikke kalle sin brandy for cognac eller armagnac.

Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.

Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.

Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.

  • Ugni Blanc 55%
  • Baco (aka Baco 22A) 35%
  • Folle Blanche 5%
  • Colombard 5%
  • Plant de Graisse
  • Meslier St François
  • Clairette de Gascogne
  • Jurançon blanc
  • Mauzac Blanc
  • Mauzac Rosé

Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.

Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.

Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.

I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Ellers er kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser:

  • VS: 1 year
  • VSOP: 4 years
  • NAPOLEON: 6 years
  • XO: 6 years
  • 20 years  20 years

Det produseres også vintage armagnac (årgang). Dette skal være fra en innhøsting fra det året som er angitt, og den skal være lagret i minimum 10 år. Den engelske vinhandleren Berry Bros and Rudd har et utvalg av Armagnac i årganger fra 1893 til de yngste som kan selges.  Tidligere hadde de et eget tax free utsalg på London Heatrhow. Utvalget var ikke så stort. Men kan kunne bestille fra hele deres lager, og plukke det opp når man skulle fly hjem. Jeg pleide å bestille et par flasker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skulle hjem fra London. Jeg samlet disse til min 50-årsdag, som begynner å bli noen år siden. Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem fram, viste det seg at jeg hadde syv. Det er slike slag livet gir. Gjestene var heller ikks så drikkfeldige, så  jeg har fortsatt noen flasker igjen. Dessverre har de ikke lenger det utsalget, og  min årgang er dessuten utsolgt.

Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet den er laget, er mer interessante.

En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på en restaurant i Oslo, så vidt jeg husker var det på Feinschmecker, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg. Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin hadde overlevd destillasjonsprosessen, og fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.

Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.

Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.

I morgen blir det en annen vinfattig dag, så spar gjerne litt av dagens drikke til i morgen.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2018. 17. etappe: Bagnères-de-Luchon — Saint-Lary-Soulan

Leave a comment

De franske kommentatorne jublet selvsagt for fransk seier. Noe som nesten har blitt like spennende som hvem som vinner, er om Arnaud Demare kommer i mål innenfor tidsgrensen. Han er den eneste fullblods sprinteren som er igjen, og det er ikke så mange andre i “bussen”. I går kom han alene i mål, 41.20 etter Julian Alaphilippe, og nesten 10 minutter at nestsiste rytter kom i mål. Jeg tror ikke at han kommer til å fullføre.

Det var dramatisk å se Philipe Gilberts uforkjøring. Det var godt å se at han kom seg opp, viste tommelen opp og satte seg på sykkelen igjen. Han var tydeligvis ikke alvorlig skadet. Han viste oss hvordan man skal gjøre det hvis man reagerer riktig i en slik situasjon. Å bremse mens man svinger, fungerer ikke. Det gjør bare vondt verre, i alle fall om man forsøker å bremse hardt mens man holder stor fart rundt en sving. Det er mulig han bremset for sent, og at han derfor mistet kontrollen. Men så var det å fortsette rett fram, bremse så hardt som mulig, og få føttene ut av pedalene.

Fransk TV viste et syklende intervju med blant andre Geraint Thomas og Chris Froome, tatt opp på hviledagen. På spørsmål om Chris Froome anså Geraint Thomas som den største utfordreren, svarte han bare at om Geraint eller han selv vinner, det vil uansett være helt supert. Utfordreren er først og fremst Tom Dumoulin. Så får vi vel se hvor dypt det stikker når Chris Froome sier at det vil være lite fint om Geraint Thomas vinner som han selv. Overraskende nok var sportsdirektør Nicolas Portal betydelig mer tungpustet i sykkelintervjuet enn Geraint Thomas og Chris Froome. Men han var også ute og syklet med laget. Hvem den syklende reporteren fra fransk TV var, fikk jeg ikke med meg.

Dette blir en interessant etappe på så mange måter. Den er kort, bare 65 km. På denne etappen er det “grid start”, ikke den vanlige flying start som vi kjenner fra de andre etappene. Rytterne stiller opp omtrent som det gjøres i motorracing, med gul trøye i “pole position”, Deretter stilles de øvrige av de 20 beste i sammendraget på plasser bakenfor. Bak disse stilles de øvrige rytterne opp i puljer på 20, basert på sammenlagtplassering. Her kan vi til og med risikere tjuvstart i et ritt med fellesstart. For en forklaring av grid starten, se denne videoen.

Continue reading Les vins du Tour de France 2018. 17. etappe: Bagnères-de-Luchon — Saint-Lary-Soulan →

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2018. 16. etappe: Carcassonne — Bagnères-de-Luchon

Leave a comment

Etter en velfortjent hviledag er det nok mange som kunne tenke seg å sette seg på toget til Paris, fremfor å gå løs på enda fler harde fjelletapper.

Dagens etappe begynner relativt flatt, med bare to fjerdekategori stigninger i første halvdel, før mellomsprinten. Hvis vi ser på topografien, ser vi at Pyreneene og Montagne Noir, den sydvestlige utløperen av Massif Central, danner en trakt som er på sitt smaleste omtrent ved Carcassonne. Denne plasseringen gjorde at Carcassonne levde godt av å kreve toll på varer som ble fraktet denne veien, mellom Atlanterhavet og Middelhavet. Når atlanterhavsluften kommer inn i denne trakten, får den ofte opp farten. Så det kan bli sterke vinder her, som eventuelt vil bli motvind eller sidevind på i alle fall deler av dagens etappe. Når fuktig luft presses mot fjellene, presses den opp, og vi får Bergenseffekten, med fuktig luft som nedkjøles og slipper fuktigheten i form av regn. Jeg har ofte opplevd tåke og regn på den franske siden av Pyreneene.

Det blir i alle fall en god oppvarming, før det kommer en kat 2 og to kat 1 stigninger i andre halvdel. Sky her i en komfortabel situasjon. De har kunnet kontrollere de siste etappene i et rolig tempo, uten å bry seg om brudd, etappeseiere, osv. Nå kan de avvente angrep fra de andre lagene med sammenlagtambisjoner, som må angripe. Men hvem skal de angripe? Geraint Thomas eller Chris Froome?

Dagens etappe gjør en liten sving innom Spania. Den siste katetoriserte stigningen ligger omtrent på grensen mellom Spania og Frankrike, men fra fransk side av grensen.

Om jeg har forstått det rett, er det mulig å få maksimalt 280 poeng på de gjenværende seks etappene. Da har jeg lagt til grunn at det ikke deles ut poeng for noen mellomsprint på tempoetappen. Peter Sagan har en ledelse på 282 poeng foran Alexander Kristoff. Hvis Alexander Kristoff skulle vinne samltige gjenværende etapper, inkludert fjelletappene og tempoetappen, og alle mellomsprinten, og Peter Sagan ikke skulle ta noen flere poeng, vil Peter Sagan likevel vinne den grønne trøyen og han bare fullfører og kommer seg til Paris. Hvis Peter Sagan fullfører, er det ikke en gang teoretisk mulig for andre å vinne den grønne trøyen.

Jeg velger å dra litt syd for dagens etappe for å finne vin, til Limoux. Musserende vin er noe som etter all sannsynlighet ble til som følge av diverse uhell. Da vinen var tilsynelatende ferdig gjært om høsten, og ble den tappet på flasker. Men noen ganger hadde en kjølig høst gjort at gjæringen stanset før vinen var utgjæret. Når våren kom og det ble varmere, startet gjæringen igjen inne i flaskene. Verken flaskene eller korkene var laget for å tåle det trykket som ble skapt inne i flaskene. Korker spratt og flasker ekspolderte.  Mange steder gjør krav på å være det stedet hvor de begynte å lage musserende vin. Det er ikke mulig å avgjøre hvor man først lærte å temme denne ville vinen. Men Limoux er de som kan vise til den eldste dokumenterte produksjonen, fra 1543.

I Limoux hevder man at munken DOM Pergninon var i Limoux og lærte kunsten å lage musserende vin, før han reiste videre til Champagne. Men jeg har ikke sett noen dokumentasjon av den historien. Det er ikke slik de foreller historien i Champagne.

Den gammeldagse musserende vinen lages på en drue som heter mauzac. Vinen kalles Blanquette de Limoux. Hvis den er laget på gamlemåten, står det methode ancestrale. Når man lager musserende vin på tradisjonell måte, som i Champagne, lager man først en stille vin. Denne blir så tilsatt druemost, og tappet på flaske. Den har så en andregangs gjæring på flaske. Tradisjonen tro, kommer vi til å avslutte med champagne til finalen i Paris, så jeg kommer litt tilbake til dette da. Ved methode ancestrale er det ikke noen annen gangs gjæring. Vinen tappes på flaske før førstegangs gjæring er ferdig, og den gjærer ferdidg i flasken. Om jeg har forstått det rett, er det en ganske krevende prosess.

Jeg synes at en slik vin er mer interessant enn god. Man blir ikke kvitt gjærrestene i en slik prosess, slik man gjør ved bl.a. champagneproduksjon. Dessuten er dette med tørr vin, en nymotes greie. Før skulle vinen være søt, i alle fall ikke tørr og “sur”, slik vi vil ha den i dag. Den vinen av denne typen som jeg har smakt, er ikke tørr.

Gaillac er et område som også gjør krav på å være det første stedet hvor man laget musserende vin, men de har ingen like gammel dokumentasjon å vise til. Jeg var i Gaillac tidligere i år, og kjøpte en flaske musserende vis laget på denne måten, der caller de det methode Gaillac, av den samme druen som i Limoux, nemlig Mauzac. Vinhandleren forsikret meg om at det er en tørr, musserende vin. Men de la årets etapper utenom Gaillac, så den flasken skal få ligge til neste gang Tour de France går gjennom Gaillac. Touren er innom det området ganske ofte.

I Limoux lager man også mer moderne musserende vin. De har en Blanquette de Limoux, uten tillegget methode ancestrale, som er laget slik man i dag lager musserende vin, som er laget av minst 90% mauzac, og i tillegg chardonnay og chenin blanc. Og de har en Cremant de Limoux, som skal ha minst 60 mauzac.

I Limoux produseres også utmerket hvitvin, laget av chardonnay, chenin blanc og mauzac.

Etappen fortsetter så gjennom departementet Ariège på veien inn i fjellene. Jeg får alltid problemer med å finne vin når touren kommer hit, noe den gjør omtrent hvert år. Jeg har forsøkt mange ganger, men har ennå ikke klart å finne interessant vin fra Ariège. Jeg har lest om enkelte produsenter som skal lage god vin, men jeg har ikke klart å finne den vinen, heller ikke når jeg har vært i Ariège. VI nøyer oss derfor med musserende vin og hvitvin fra Limoux til denne etappen.

Morgendagens etappe blir tørr, så det er best å ta med litt vin til den også.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia