Olav Torvunds blogg

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg mener at Asker og Bærum tingrett i sin kjennelse burde ha pålagt Telenor å stenge trafikk mot Pirate Bay. Man kan spørre seg om hvilke interesser Telenor egentlig vil forsvare. Er det en rett til uhindret å formidle ethvert innhold via interenett, også klart ulovlig innhold? Eller er de først og fremst opptatt av at de ikke skal være den som må avgjøre om trafikk til et nettsted skal stenges eller ikke?

Jeg har ingen problemer med å forstå at Telenor ikke vil ha rollen som dommer. Det er ikke Telenor eller andre tilsvarende tjenesteytere som skal vurdere om innholdet på et nettsted er lovlig eller ikke. Men det skal de heller ikke gjøre.  Ehandelsloven § 16 sier helt klart at en tjenesteleverandør som Telenor ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i det som formidles, og det følger av § 19 at de ikke har noen plikt til å følge med i hva som formidles. Når de ikke kan holdes ansvarlig for det som formidles er det også ganske åpenbart at de ikke kan holdes ansvarlig for ikke å blokkere trafikken.

Man kan sammenligne denne saken med håndtering av barneporno. Telenor har i samarbeid med KRIPOS etablert et barnepornofilter.  Om dette skriver Telenor:

“Telenor og KRIPOS har utformet et internettfilter mot overgrepsbilder og bilder som seksualiserer barn. Filteret hindrer tilgang til internettsider som viser seksuelle overgrep mot barn. Telenor står ansvarlig for den tekniske løsningen, og filteret holdes oppdatert i samarbeid med KRIPOS.”

Det er ikke klart, i alle fall ikke for meg, hvor terskelen ligger for å stenge et nettsted. Det er nok mange bilder som kan sies å seksualisere barn, i alle fall for de som ser bildet gjennom “de rette” brillene. Jeg tviler på at Blind Faith i dag ville ha valgt det samme coveret på deres album som de gjorde, men Amazon blir vel ikke filtrert ut selv om de viser coveret.

Filterets virkemåte beskrives slik:

“Filteret gjelder for alle Telenors internettkunder, både via oppringt forbindelse, bredbånd og fiber. Filteret ligger sentralt hos Telenor, og ikke lokalt på din datamaskin. Tjenesten fungerer slik at dersom en telenorkunde forsøker å åpne en side med barnepornografisk innhold, kommer det opp en sperreside med informasjon om filteret, samt en lenke til KRIPOS. KRIPOS har til nå registrert flere hundre nettsteder med ulovlig barnepornografi.”

Det er vanskelig å se noen prinsipiell forskjell mellom å stenge tilgang til et nettsted som formidler barneporno og et som formidler materiale som krenker andres opphavsrett. Man kan gjerne mene at det ene forhold er mer alvorlig enn det andre, men det prinsipielle endres ikke. Rent teknisk kan det ikke være noe vanskeligere å stenge tilgang til Pirate Bay enn til et nettsted med barneporno. Ehandelsloven § 16 er ikke begrenset til en bestemt type innhold. Telenor er ikke mer ansvarlig om de formidler barneporno enn om de formidler opphavsrettskrenkende materiale. I den grad den rettsstridsvurderingen som retten bygger på (men knapt nok begrunner) i kjennelsen s. 8 holder i forhold til opphavsrettsbrudd, så må den også holde i forhold til barneporno for så vidt gjelder Telenors medvirkning.

Telenor avgjør ikke hvilke nettsteder som deres barnepornofilter filtrerer bort, skjønt de avviser det ikke helt. Det står om dette under overskriften “Særlige forhold“:

“Telenor skal ikke utøve noen form for generell overvåking eller domstolslignende oppgaver. Vi skal ikke vurdere lovligheten av innhold som formidles av andre, utover det som følger av gjeldende rettsaktsomhetskrav. Telenor vil likevel utvise en proaktiv holdning i spesielle tilfeller overfor innhold som formidles. For eksempel ved spredning av innhold av typen barnepornografi.”

Det er ikke akkurat prinsippfast om Telenor insisterer på at én type ulovlig innhold skal kunne formidles uhindret, samtidig som de samarbeider om å filtrere ut og sågar opptrer “proaktivt” i forhold til en annen type ulovlig innhold. Skulle Telenor ha vært en prinsipiell forsvarer av nettets frihet måtte de ha forsvart barnepornografer på linje med opphavsrettspirater.

For barnepornofilteret er ansvaret for vurdering av innholdet overlatt til en instans utenfor Telenor, i det tilfellet til KRIPOS. En tilsvarende ordning er ikke etablert for opphavsrettskrenkelser.

Hvis Telenor inntar den samme prinsipielle holdning til opphavsrettskrenkelser som til barneporno, da burde man ha stoppet ved å kreve at de selv ikke skal måtte vurdere det innhold som formidles. De skulle da  ikke ha noen interesse i å motsette seg rent generelt at man stenger tilgang til visse nettsteder som driver ulovlig.

Prosessuelt er dette pr i dag vrient.  Det finnes ikke noe organ som kan håndtere opphavsrettskrenkelser slik KRIPOS håndterer barnepornografi. Hvis noen vil blokkere et nettsted som står for meget omfattende opphavsrettskrenkelser har man ikke annet valg enn å fremme krav mot Telenor gjennom midlertidig forføyning, slik rettighetshavere gjorde i denne saken. Dermed blir Telenor motpart og vil selvfølgelig forsvare seg. Men den egentlige motparten i denne saken er Pirate Bay, ikke Telenor. Det er Pirate Bay som eventuelt vil tape trafikk og dermed reklameinntekter.

Det er ikke noen større grunn til å forsvare musikkpiratene enn det er til å forsvare barnepornografene. Men Telenor har tydeligvis ikke noe ønske om å stå opp for fri tilgang til barnepornografi, slik de står opp for fri tilgang til piratdistribuert musikk og film. Mye av forklaringen ligger antageligvis i det prosessuelle. Om en institusjon uavhengig av Telenor skulle konkludere med at et piratnettsted bør stenges, da er det ingen grunn til at Telenor skal ha noen større betenkeligheter med å stenge det enn med å stenge barneporno. Det er ikke noen grunn til at ikke Telenor skulle kunne samarbeide med rettighetshavere og andre om å begrense pirattrafikken på nettet, forutsatt at det er et betryggende system og Telenor ikke selv må vurdere innholdet. Men dette får man ikke til om Telenor og rettighetshaverne er henvist til å møtes i en rettssal.

Men at det i dag ikke finnes andre muligheter er ikke noe argument for at domstolen ikke skal avgjøre slike saker. Det er domstolenes forbannede plikt å ta stilling til rettslige tvister som blir forelagt dem, uansett hvor vanskelige de måtte være og uansett om retten måtte mene at de ikke der den rette til å treffe avgjørelsen. Vi har fått en rekke tvisteløsningsorganer for forbrukersaker fordi domstolene er lite egnet for å håndtere slike saker. Men det betyr ikke at saker ikke kan bringes inn for domstolene, og det var heller ikke noen grunn til ikke å avgjøre saker som ble brakt inn for domstolene før de alternative tvisteløsningsorganene ble etablert. Jeg mener at Asker og Bærum tingrett løp fra sitt ansvar når de brukte dette som en del av begrunnelsen for ikke å blokkere Pirate Bay.

Nettkontroll, kall det gjerne nettsensur, er problematisk. Men løsningen er ikke å legge seg helt flat og la alle krenkelser passere, noe man da også har valgt ikke å gjøre for så vidt gjelder barnepornografi. Man må ikke smyge politisk eller religiøs sensur inn bakveien. Det må ikke være et system hvor operatører blokkerer “for sikkerhets skyld”. Terskelen må være høy. Tvil må komme nettet til gode. I den analoge vernden stenger man ikke en avis eller et forlag om de skulle komme til å servere en ærekrenkelse, en rasistisk ytring eller krenke noens opphavsrett. Tilsvarende må gjelde på nettet. Det må bare være ved klare og omfattende lovbrudd at dette bør kunne være aktuelt.

Jeg har ikke noen ferdig løsning. Men et system bør i første omgang være rimelig raskt og enkelt. Det må være mulig for kontradiksjon helt fra første instans, slik at ikke noe nettsted skal risikere å bli utestengt uten å kunne forsvare seg. I dag er situasjonen slik at rettighetshaverne kan mobilisere ganske store ressurser for å begrunne et krav om at et nettsted skal stenges. Før et eventuelt vedtak treffes bør det kanskje oppnevens en “forsvarer” for nettstedet, slik at man ikke blir helt overkjørt av rettighetshaverne.

Men det må også kunne “avsies uteblivelsesdom” dersom nettstedet ikke svarer eller det ikke er mulig å finne fram til de som er ansvarlig. (Det synes f.eks. ikke å være noen som i dag vil stå ansvarlig for Pirate Bay. Det drives av en stiftelse på Seychellene, en organisasjonsmodell som er velkjent for de som vil unndra penger fra skattemyndigheter, Økokrim og tilsvarende.) En avgjørelse må kunne bringes inn for det vanlige rettssystemet, om nødvendig til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.  Men inntil et system er på plass vil man være henvist til å bruke de allminnelige domstoler.

Jeg har nå lest kjennelsen i saken som musikkbransjen anla mot Telenor, med krav om at Telenor skulle stenge tilgangen til Pirate Bay. Kjennelsen har jeg gjort tilgjengelig her.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings- og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons- og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings- og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons- og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. “

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70-71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

Aftenposten skriver i dag at musikkpirater bruker mest penger på lovlig musikk. Det er mulig, og det sier vel egentlig ikke annet enn at de som er mest interessert i musikk anskaffer mest musikk gjennom flere kanaler.

Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.

Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.

“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel.  Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.

I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.

Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger.  Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.

Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.

Stockholm tingsrett har ilagt to av piratrederne, Fredrik Neij og Gottfrid Svartholm-Varg, bøter på 500.000 SEK hver, om vi skal tro Dagbladet (det skal man ikke nødvendigvis gjøre i slike saker, de omtaler senere i samme artikkelen den erstatning de ble dømt til å betale i hovedsaken for “bot”, og altså ikke erstatning).

Ingen vet hvor bakmennene er, men det går rykter, fortsatt i følge Dagbladet. At forbrytere går i dekning er ikke noe nytt. Mafiabossen Salvatore Russo hadde vært på rømmen siden 1995 da han nylig ble arrestert i Italia. I likhet med nettpiratene har mafiaen også sine støttespillere som gjør at de kan holde på med sin virksomhet. De synes nok også at sine forbrytere er noen slags opprørere mot samfunnet og “de andre”.

Pirate Bay er eid av en stiftelse basert på Seychellene hevdes det, og at de svenske bossene ikke lenger har noe med det å gjøre. Det blir omtrent like troverdig som da norske skipsredere hevdet at de ikke hadde noe med stiftelser og anonyme postboksselskaper i skatteparadiser som forvaltet deres formue.

Ved å lage en stiftelse har de svenske piratrederne stilt seg ved siden av skattesvikere, pengevaskere, mafiabosser som stikker unna penger, korrupte statsledere som ranser folket og gjemmer unna pengene, osv. Ved å velge Seychellene har de også kommet nærmere de mer tradisjonelle pirater som opererer i Det indiske hav. De har høyst frivillig havnet i dårlig selskap. Det er nok også der de hører hjemme, de er jo dårlig selskap selv.

At piratmafiaen får støtte fra fjortiser og fjortis+ som synes at de har vokst fra Kaptein Sabeltann er ikke så vanskelig å forstå. At partiet Rødt, som etterfølgere av de hjernevaskede Pot Pot-klakkørene gir uforbeholden støtte til piratene, er vel ikke annet enn det vi må regne med. Men det hadde vært greit om andre politikere som har flørtet med piratene, som SVs Bård Vegar Solhjell og Unge Venstre kunne ha markert en klar avstandstagen fra det piratene driver med. Men kanskje er de redde for å tape piratstemmer om de skulle si noe slikt. Det er også på høy tid at ansvarlige myndigheter sier klart og tydelig at dette er uakseptabelt.

Venstre har, først og fremst ved Trine Skei Grande, profilert seg i forhold til opphavsrett, men dessverre på en måte som først og fremst er en form form opphavsrettspopulisme. I Venstres program for kommende stortingsperiode heter det i pkt. 15.5:

“Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).
Derfor vil Venstre:
- Redusere opphavrettens vernetid.
- At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper.
Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.
- Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk- og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.
- Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).
- Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.
- Støtte bruken av fribrukslisenser.”

Disse stanpunktene fortjener noen kommentarer.

“Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. “

Jeg har vært innom dette noen ganger. Det som omskrives i skjønnmalende formulering som legalisering “fildeling” er i realiteten at hvem som helst skal kunne gjøre hva som helst tilgjengelig for hele verden via Internett. Hvordan man enn snur og vender på dette, så vil det være en massiv undergraving av opphavsmenns rettigheter. Jeg skulle også gjerne ha sett finansieringsmodellen Venstre vil ha for å kunne betale vederlag.

“Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng.”

Hva mener Venstre med “kommersiell sammenheng”? De fleste som lytter til musikk gjør det ikke kommersielt. Det gjør heller ikke de som leser bøker. Når jeg kjøper musikk, da kjøper jeg den til ikke-kommersielt formål.  Teatre og opera som er avhengig av betydelig offentlig støtte kan vel heller ikke kalles “kommersielle”. Det samme kan sies om hele utdanningssektoren fra barneskole til universitet. Mener Venstre at verk fritt skal kunne kopieres til undervisningsbruk? Et slikt forslag må bety at alle lærebøker som gis ut etter kort tid vil ligge på nett som pdf-filer til fri og lovlig nedlasting. Et slikt regime skal man ikke ha lenge før det ikke lenger finnes annet enn gamle lærebøker som kan legges ut.

Hva Venstre måtte mene med “anvendelse” av verk er ikke godt å si.

“Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).”

Betyr dette at Venstre vil forby f.eks. “filmleie” via nettet, slik at det ikke lenger skal være tillatt at folk kan laste ned en film i en versjon som de kan se i 24 timer fra første gang de ser filmen?

Betyr det også at Venstre vil forby den stadig mer utbredte praksis om at programmer må “aktiveres” når de installeres?

Eller er det bare nok et lite gjennomtenkt, opphavsrettspopulistisk forslag fra Venstre?

“- Redusere opphavrettens vernetid.”

Hvor mye vil Venstre redusere vernetiden? Jeg mener også at dagens vernetid er for lang. Men jeg kan ikke støtte noe som er så lite konkret som det Venstre her går inn for.

“- At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper.
Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.”

Hva mener Venstre med dette? Alle verk kan brukes fritt når vernetiden har løpt ut. Hvem som helst kan gi ut Ibsens skuespill og Griegs musikk, og jeg har ikke hørt at manglende tilgjengelighet skal være noe problem.

Hva som ligger i kravet om at Najonalbiblioteket skal “registrere og synliggjøre disse verkene” er også høyst uklart. Det meste av det som er utgitt finnes vel allerede i bibliotekene og verkene er nok også registrert. Mener Venstre at man også skal etablere et opphavsmannsregister slik at vi kan sjekke dødsår for alle opphavsmenn? Mener Venstre at NB skal digitalisere alle slike verk? (Jeg ville nok ha prioritert nyere verk, bortsett fra klassikerne.)

- Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk- og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg har ikke noe mot at åndsverksloven gjennomgås. (Hva får Venstre til å tro at det er forskjell på åndsverks og opphavsrettslovgivningen? Er det bare en bekreftelse på at de mangler innsikt?)

Internasjonalt kan dette gjøres på to nivåer. Et enkleste er nok EU. Men her har Norge helt frivillig sørget for å maskimalisere det demokratiske underskuddet ved at vi har stilt oss utenfor beslutningsprosessene. Et initiativ fra utenforlandet Norge er nok neppe særlig interessant.

Det neste nivået er WIPO. Det er en særdeles tung prosess å få til noe der, og Venstre vil møte mange som vil ha mer vern.

- Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).

Dette har jeg kommentert en del ganger. Hvis man etablerer en finansieringsordning som betyr at publiseringskostnadene automatisk dekkes utenfor vanlig budsjett når det ikke lenge skal være en abonnementsfinansiering av tidsskrifter, da har vi i alle fall en begrunnelse. Men fortsatt mener jeg at det viktigste er at forskningsresultater publiseres på en måte som gjøres at man når ønsket målgruppe. Det hjelper ikke at noe er gratis hvis ingen leser det.

- Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.

Den dagen de kommer opp med en finansieringsmodell og en god konsekvensutredning, da skal jeg se på det. Jeg anser det som et håpløst prosjekt å skulle tillate fri tilgjengeliggjøring og samtidig beholde et marked. Det vil være en gigiantisk ekspropriasjon av opphavsmenns rettigheter. Dette er opphavsrettspopulisme på floskelnivå.

– Støtte bruken av fribrukslisenser.

Hva mener man med dette? At man synes det er fint at opphavsmenn avstår fra å få betalt for sitt arbeid? Hvis folk velger å arbeide gratis for fellskskapet så er det utmerket. Men hvorfor oppfordrer ikke Venstre også til at f.eks. håndverkere skal avstå fra betaling for sitt arbeid?

Hvorfor vil Venstre legalisere pirateri og undergrave opphavsmenns interesser?

Jeg skulle gjerne ha sett en begrunnelse for hvorfor Venstre ønsker å undergrave opphavsmenns interesser på denne måten. Mener Venstre at opphavsmenn ikke lenger skal få betalt for den jobben de gjør, annet enn gjennom heller tvilsomme vederlagsordninger?

Jeg lurer også på om Venstre (og SV, som er ute på det samme skråplanet) ville ha kjøpt argumentet om at “vi må legalisere det alle gjør” på andre områder. Vi vet at ganske mange av oss som kjører bil fra tid til annen kjører litt for fort og, at vi parkerer ulovlig og at vi til tider bryter andre trafikkregler. Men jeg har aldri hørt Venstre si at vi må oppheve farstgrenser og slutte med trafikkontroller siden dette gjør en stor del av befolkningen til lovbrytere. Men opphavsrettspirater vil altså Venstre legalisere.

Jeg er en utro velger. Jeg har aldri klart å gi helhjertet støtte til noe parti. I dag ville jeg helst sett at man kunne kaste ideologisk vrakgods over bord og heller samarbeide over midten fremfor å orientere seg mot ytterfløyene. Hiv ut særinteressepartiene SP og KrF, og vi står tilbake med AP, V og H som partier det er verdt å vurdere nærmere. Tidligere hadde jeg også SV på min liste, men de er strøket.

Venstre  har noen ganger fått min stemme. Det er noen måneder til valget, og jeg bestemmer meg ikke før ganske kort tid før selve valgdagen. Men Venstres opphavsrettspopulisme gjør det nok mindre sannsynlig at det blir Venstre denne gangen.

I følge NRK sto piratprodukter for 41 prosent av alle programmer som ble installert på PC-er. De skriver dette med referanse til en rapport fra BSA.

SV og Venstre har som kjent gått inn for å tillatel “ikke-kommersiell fildeling”, hva nå det egentlig måtte bety. Venstre ønsker dette generelt, SV vil bare tillate fri tilgjengeliggjøring av musikk. Men hvordan vil de to partiene forholde seg til programvare som gjøre ulovlig tiljgengelig? Skal det også tillates og kompenseres gjennom en bredbåndsavgift eller noe lignende? Hvor høy må i så fall denne avgiften være for at den skal kompensere for at jeg og andre da ville velge å laste ned en del programmer som vi gjerne ville hatt, men som vi synes er for dyre?

SV bør komme opp med en begrunnelse for hvorfor de vil forskjellsbehandle ulike verkstyper og hvordan de vil trekke grensene. Når SV bare vil kompensere for musikk, er det bare et utslag SVs dumsnillisme,  hvor man honorere de som er flinkere til å klage enn til  å utvikle forretningsmodeller?

Mange har tatt til orde for en legaliseirng av “ikke-kommersiell” fildeling. At pirater i sin allminnelighet vil legalisere sin virksomhet uten å reflekter noe nærmere over konsekvensene er ikke særlig overraskende. Men politikere har også kastet seg på karusellen, og da burde man kanskje vente seg litt mer (eller kanskje ikke). Unge Venstre var først ute. De kjempet hardt for å få moderpartiet til å vedta dette, men det ser ikke ut til at de har lyktes så langt.

Unge Venstre har fått følge av SV, men kunnskapsminister og nestleder Bård Vegard Solhjell i spissen. At SV er blitt beruset av sitt eget forslag  illustreres ved at deres landsmøte vedtok en uttalelse om at reklamefinansiering er mer etisk enn at folk betaler for det de vil ha:

“Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner.”

Dette kommer altså fra et parti som ellers gjerne vil ha reklamefrie soner, osv. Det er virkelig overraskende at SV mener det er mer etisk å bli finansiert av reklame og allmisser enn av at man får betalt for det man gjør.

Det står nå i SV hadlingsprogram:

“SV vil utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes. Slik fildeling må likevel ikke skje i strid med åndsverkslovens bestemmelser.”

Man må gi dem det at de har sitt på det tørre så lenge de i første omgang ikke vil gjøre annet enn å utrede muligheten for dette.

Partiet Rødt er ikke kjent for nyanser og forbehold, og  har uttalt uforbeholden støtte til piratene. De har til og med lenke til en støtteaksjon for Pirate Bay på partiets nettsider. Men Rødt er og har alltid vært et promilleparti  hvis standpunkter man ikke tar særlig alvorlig.

Ingen har så langt jeg har sett gjort noe forsøk på å si hva de mener med “ikke-kommersiell” fildeling. Det klinger greit som et slagord. Men hvis det skal være noen som helst til å ta dette seriøst som noe mer enn motepregede fjortismeninger må dette grunnleggende begrepet konkretiseres og løftes ut over floskelnivået.

“Ikke-kommersiell” må ha noe  å gjøre med at det ikke gjøres for å tjene penger. Men hvem er det som ikke skal tjene penger? Man kan tenke seg mange mulighter.

Starter vi hos opphavsmannen, så kan vedkommende ha skapt og gjort verk tilgjengelig uten noen tanker om  å tjene penger. Men da er det som regel heller ikke noe problem. Man vil gjerne bare være glad for at det man har skrevet eller laget på annen måte blir spredt. Skjønt det kan jo hende at opphavsmannen ville ha sagt “ja takk” om muligheten for å få litt penger hadde vært der.

Det neste er om den som gjør (andres) verk tilgjengelig har noen kommersiell hensikt. De som gjør verk tilgjengelig gjennom kopieringsnettverk har som regel ikke noen kommersielle baktanker. Mange har ikke noen baktanker i det hele tatt, og vet knapt at de har hele sin digitale musikksamling tilgjengelig for hele verden. Men helt entydig er dette ikke. Om vi velger termen “vinnings hensikt”, som er kjent fra strafferetten, så  vil det være “vinnings hensikt” dersom man velger å gjøre verk tilgjengelig fordi det er inngangsbilletten til selv å få tilgang til mer materiale. Det såkalte warez-nettverkene fungerer slik, om man skal tro en kommentar fra Christian Flaaten på deltemeninger.no. Det han beskriver er i grunnen et kriminelt nettverk som ikke skiller seg fra ennen organisert kriminalitet på andre måter enn at den er helt nettbasert.

Så kommer vi til de som tilrettelegger tjenester som nettkopistene gjør bruk av, f.eks. Pirate Bay. Er de kommersielle? De tar ikke betalt fra sine brukere. Men det gjør heller ikke kommersielle TV-kanaler og nettaviser. Ingenvil vel påstå at TV2 og VG ikke er kommersielle, selv om de ikke krever brukerbetaling.  I PB-dommen la retten til grunn at PB driver kommersielt fordi de har betydelige reklameinntekter. Det er etter min mening en riktig avgjørelse.

Spørsmålet til de som vil tillate “ikke-kommersiell” fildeling blir da om virksomheten er “ikke-kommersiell” når man gjør bruk av en kommersiell mellommannstjeneste som Pirate Bay? Hvis man vil inkludere kommersielle tjenester som legger til rette for andres nettkopiering, da har man beveget seg ganske langt ut på skråplanet.

Den tiltenke fordelingen av midler som måtte komme inn fremstår også som merkelig. Man leser gjerne at det i første omgang er musikk man vil inkludere i en slik ordning. Det kan i utgangspunktet la seg forsvare ved at det er musikk som særlig rammes av nettkopieringen. Men samtidig fremstår det som en belønning til de som har vært flinkest til å klage og dårligst til å utvikle forretningsmodeller. Å innføre en avgift for å kompensere for platebransjens impotens er etter min mening ikke god politikk.

Det er en ganske forunderlig “logikk” bak et ressonnement om at bare den som har mislykkes i å beskytte sitt innhold skal få kompensasjon, mens den som har konkludert med at det innenfor dagens virkelighet ikke lar seg gjøre å beskytte innholdet hvis man ønsker å nå ut, ikke får noe. Skal det først være kompensasjon for det som gjøres fritt tilgjengelig på nettet, så må det gjelde enten man gjør det tilgjengelig selv eller andre gjør det tilgjengelig.

Det blir også temmelig tullete om det skal være slik at NRK får kompensasjon for nedlasting av f.eks. “330-skvadronen” hvis man henter torrentfiler hos PirateBay, men ikke hvis man henter dem hos NRK.

Som jurist innenfor IT-feltet møter jeg jevnlig øsnker om at noe må gjøres med akkurat denne personen eller viksomhetens problem,  f.eks. å  legalisere nettkopiering ved hjelp av BitTorrent. Men vi vet at det ikke er noen farbar vei å adressere enkeltproblemer på denne måten. Teknologispesifikk regulering fungerer særdeles dårlig, særlig på et område hvor teknologien skifter raskt. Man må klarlegge hva som egentlig skjer og beskrive dette i mest mulig teknologinøytrale termer. Det opphavsrettslige begrepet “tilgjengeliggjøring for almennheten” fungerer utmerket, og har overlevd mange teknologiskift. En lovgivning om “fildeling” vil vel knapt bli vedtatt før man har gått over til å gjøre verkene tilgjengelig for almennheten ved hjelp av en annen teknologi.

Men hele tanken om legalisering av nettkopiering er etter min vurdering ganske håpløs. Fra ungdomspartier venter man seg mye rart som ikke alltid er så gjennomtenkt, så Unge Venstre kan man være overbærende med. Men når voksenpartier kaster seg på dette, da gir det det samme patetiske inntrykket som når foreldre som tror det får dem til å virke yngre om de kler seg som sine barn og gjør sitt beste for å etterape et ungdomsspråk.  Man godtar ikke skadeverk selv om det er “ikke-kommersielt”.

PirateBay-dommen peker ut en riktig retning. Hvis man lager et system i den hensikt å legge til rette for ulovlig virsomhet eller som er særlig godt egnet for ulovlig virksomhet; systemet brukes til ulovlig virksomhet i stort omfang; de som driver systemet kjenner godt til den ulovlige virksomheten; og de gjør ikke noe for å hindre dette — da anses man for å medvirke til denne virksomheten. Det gjelder enten det er system som brukes til hvitvasking av penger, skatteundragelser, salg av seksuelle tjenester, spredning av barnepornografi, omsetning av tjuvgods, spredning av opphavsrettslig vernet materiale eller andre ulovlige handlinger.

Med dette utgangspunktet kan man gå løs på bakmennene. Den økonomiske skaden, og dermed erstatningens omfang, kanvære betydelig. I PB-saken ble det 30 mill SEK for nedlasting av et begrenset antall filer over en periode på 11 måender. I den norske napster.no-saken ble han som drev tjenesten dømt til å betale 100.000, og det var for en tjeneste hvor det på det meste var 170 ulike musikkfiler. Det var med andre ord ikke noen stor virksomhet. Det kan nok være mange bit-fiklere som ikke synes det er så moro lenger hvis de risikerer et slikt ansvar.

Det har alltid vært ulovlig å gjøre andres verk tilgjengelig for allmennheten uten samtykke. Det er revnende likegyldig hva slags teknologi man bruker, om man pynter det med forskjønnende uttrykk som “fildeling”, eller presenterer det på en annen måte. Det er er ikke tillatt og det finnes heller ikke noen som helst rimelig grunn for at det skal være tillatt. De som trekker inn “ikke-kommersiell” i dette leddet snur det på hodet. Det avgjørende er ikke hva krenkeren tjener, men hvordan krenkelsen skader rettighetshavers interesser. Som sagt: Skadeverk er ikke tillatt, selv om det er “ikke- kommersielt”.

Nedlastingen er heller ikke tillatt når det man laster fra ikke er gjort lovlig tilgjengelig. Men dette er egentlig ikke så viktig. Det aller viktigste er å stoppe mellomledd som PB og andre. Dernest å begrense tilgjengeliggjøringen mest mulig. Klarer man det, da vil man kunne begrense dette.

Det er ingen som tror at dette vil stoppe ulovlig tilgjengeliggjøring og nettkopiering fullstendig. Å tro at man skal kunne stanse dette er som å tro at man kan stanse innførsel av narkotika, promillekjøring, råkjøring, spritsmugling, trygdesvindel, skattesvindel, bedrageri, osv, i det hele tatt all type ulovlig virksomhet. Men man bør kunne klare å redusere omfanget såpass mye at det er til å leve med, omtrent som annen form for kriminalitet.

Vi hører jevnlig at det ikke nytter fordi virksomheten vil fortsette i det skjulte og/eller flyttes til servere i andre land. Dette er naivt. Det spiller liten rolle for personenes ansvar hvor serverne er. Det er som å tro at man slipper  unna ansvar om man trykker bøkene i utlandet. Hvis de virkelig klarer å gå i dekning vil det ikke være et stort problem. For da finner ikke nedlasterne tjenestene heller. Det en gjennomsnitts fjortis klarer å finne, det finner politiet og rettighetshavernes piratjegere også.

I tillegg må det selvfølgelig komme et lovlig tilbud som virkelig er bra. Om det blir dagens musikkbransje som klarer å komme med det, eller om det blir andre, er et høyst åpent spørsmål. Omstillingsevnene i musikkbransjen har ikke vært veldig overbevisende, så de kan bli liggende igjen som en dinosaur tiden har løpt fra.

Det har i etterkant av Pirate Bay-dommen blitt fremsatt påstander om at dommeren, Tomas Norström, var inhabil (jävig). Saken har selvfølgelig også fått oppslag i norske medier. Det er i og for seg en type påstand vi ofte hører, i de aller fleste tilfeller uten at det er noe grunnlag for å påstå inhabilitet. Grunnen til den påståtte inhabiliteten skal være at Tomas Norström er med i to foreninger og er med på å avgjøre klager om domenenav, noe også den ene advokaten er.

Nå har jeg ikke detaljkunnskap om de svenske foreningene, ei heller om svensk prosessrett, så jeg må ta noen forbehold her. Men for meg er det ganske utenkelig at medlemskap i den type foreninger det her er snakk om skal kunne medføre inhabilitet.

Overfører vi det til norske forhold og over til et annet rettsområde enn opphavsrett, ville det lett kunne føre til at Arbeidsrettens dommere ville være inhabile i enhver sak hvor en av partene er representert av en arbeidsrettskyndig advokat. Arbeidsrettens leder, Tor Mehl, er nemlig nestleder i Norsk Arbeidsrettslig Forening. Dessuten er Arbeidsrettens nestleder, Jon Gisle (ja, det er han med “Donaldismen”) redaksjonssekretær for foreningens skriftserie. Jeg vil tro at de fleste advokater som arbeider med arbeidsrett også er medlemmer av den samme foreningen.

Det finnes mange slike foreninger. Vi har Norsk forening for opphavsrett og Norsk forening for industrielt rettsvern, som samler henholdvis opphavsrettsjurister og jurister som arbeider med patent, varemerker m.m. Jeg er medlem av den første. Jeg er også medlem av Norsk forening for Jus og EDB, og har også vært leder av foreningen i en periode. Det finnes en rekke andre slike foreninger, uten at jeg kjenner alle sammen. De er møteplasser for folk som arbeider innenfor de aktuelle rettsområdene, men er ikke noen interesseorganisasjoner eller lobbyorganisasjoner. Å påstå at man blir innhabil av å være medlem av en slik forening er etter min vurdering fullstendig grunnløst.

At en av advokatene og Tomas Norstöm begge er med i nemnden som behandler domenenavntvister under .se-domenet kan ikke ha noen betydning. Det betyr antagelig bare at begge er med i den gruppe jurister som blir brukt når slike tvister skal løses. Om det i denne nemnden er skriftlig behandling, slik det er vanlig i denne type saker, betyr det at de som sitter i et panel sammen ikke en gang møtes under saken. I følge programlederen har Tomas Norström og den aktuelle advokaten én gang sittet i samme panel som har behandlet en slik tvist. Tomas Norstöm sier at det sikkert er riktig, men at han selv ikke kan huske det. Det tyder i alle fall på at det ikke er noe som har skapt nære bånd mellom de to.

Rent generelt vil jeg si at de ikke er et stort problem at advokater kjenner hverandre, og at advokater og dommere kjenner hverandre så lenge det er slik at man omgås i profesjonelle sammenhenger. Hvis det er nære personlige vennskap kan det være mer problematisk. Hvis det er bånd mellom partene og dommeren vil det være mer problematisk, selv om det også der skal være en viss nærhet før det blir snakk om inhabilitet. Advokaten gjør en jobb for sin klient, men har ikke noen egeninteresse i saken ut over at man stort sett ikke liker å tape.

Det er dessuten i seneste laget å komme med slike innsigelser nå. I alle fall i Norge er det slik at innsigelser om innhabilitet på grunn av “særlige forhold” må fremsettes  så snart han får vite om det forhold som begrunner påstanden om inhabilitet. Har man startet rettsforhandlinger uten at innsigelse er reist, og man kjenner omstendighetene som begrunner dette.

Jeg har hørt gjennom de ulike nyhetsinnslagene. Dessverre er dette en form for tendensiøs og manipulerende journalistikk som gjør det vanskelig å vurdere saken.

P3 har intervjuet en advokat Leif Silbersky (som jeg ikke vet noe om). Det er åpenbart at de ikke sendte hele intervjuet. Leif Silbersky gjentar stadig at “dersom det er slik som du sier …”, men hele den innledende delen hvor intervjueren må ha redegjort for hva saken gjelder er klippet bort. Så det er umulig å vurdere om intervjueren har gitt en tendensiøs fremstilling, slik at Leif Silbersky uttaler seg på sviktende grunnlag.

P3 har også intervjuet lektor i prosessrett, Erik Bylander. Overskriften på nettsiden er “”Det kan se illa ut”, men hører man på intervjuet så snakker han mest om inhabilitet generelt. Også han uttaler seg ut fra intervjuerens saksremstilling, men også her er fremstillingen klippet bort. Så vi kan ikke vurdere hva det egentlig er han svarer på. Om medlemskap i organisasjoner sier han omtrent noe slikt: “Om en organisasjon har vær særlig aktiv i slike spørsmål kan det være et problem”. Men det er ikke noe som tyder på at de aktuelle foreningene har vært aktive i disse spørsmålene. Men Erik Bylander er forsiktig i sine uttalelser, og konkluderer med at han tror at Tomas Nordstöm ikke er inhabil. (Han viser til Menneskerettsdomstolens praksis, som synes å være strengere enn svensk praksis, men sier at han tror Tomas Nordstöm ikke ville ha blitt ansett for inhabil av EMD.)

Intervjuet med Tomas Norstöm synes å være fullstendig. Men da går det også fram at intervjuerens fremstilling av saken er skjev og tendensiøs. Han gir en helt feil fremstilling av hva slags foreninger det er snakk om, og om hva slags verv han har når det gjelder håndtering av domeneklager. Hvis det som de andre har svart på like skjevt og tendensiøst, da blir svarene ganske verdiløse fordi de har uttalt seg om feil faktum.

Intervjueren gjør et poeng av at blant annet STIM (“svensk TONO”), plateselskaper og andre er medlemmer. Her snakker de litt forbi hverandre, og det er uklart om de har institusjonsmedlemskap eller om det er folk fra disse organisasjoner eller bedrifter som er medlem. Men Tomas Norstöm sier at han ikke vet hvem som er medlemmer. Og slik er det stort sett i slike foreninger. Jeg kjenner noen enkeltperosner som jeg vet er medlem i Norsk forening for opphavsrett, men selv om jeg er medlem vet ikke jeg hvem andre som er medlem. Heller ikke da jeg var leder av Norsk forening for Jus og EDB hadde jeg oversikt over alle medlemmer. Det er sekretæren som holder orden på medlemsregisteret, og det er ingen grunn til at man skal granske det, ei heller om man er leder eller sitter i styret for foreningen.

Det gjøres et poeng av at en av meddommerne trakk seg da det ble kjent at han var medlem av den sveske komponistforeningen, og intervjueren spør om det gjelder andre regler for meddommere enn for de faste dommere. Tomas Norström svarer selvfølgelig at det er det samme regler som gjelder. Men igjen er det intervjueren som bommer, og ikke skjønner hva slags foreninger det dreier seg om. En forening som opphavsrettsforeningen er en forening som samler folk som arbeider med opphavsrett, helt uavhengig av hvilke interesser de har og hvem de måtte representere. En komponistforening er en interesseorganisasjon for komponister, og en slik forening har en helt annen interesse i utfallet av en sak som Pirate Bay. Det er bl.a. komponistenes interesser som står på spill i saken. Det er noe helt annet enn at man er interessert i jusen som sådan.

Det er også intervju med to av forsvarerne til piratene. De synes selvfølgelig at dette er forferdelig, osv. Men det er jobben deres å si det, og de har åpenbart en interesse i utfallet av dette spørsmålet. Så deres mening synes jeg det er liten grunn til å bry seg om.

Tomas Norström er også blant opphavsrettsjurister i Norge kjent som en meget dyktig opphavsrettsjurist, og jeg vil tro at han er mer kjent i Sverige enn han er her. Erik Bylander fremhever også at Tomas Norstöm er en meget dyktig opphavsrettsjurist. At han er medlem av den svenske opphavsrettsforeningen burde ikke akkurat komme som noen stor overraskelse på noen. Jeg vil påstå at piratenes advokater har gjort en dårlig jobb om dette er noe de først har blitt kjent med etter at svensk P3 begynte å omtale saken.

Det sies at man også kan anses inhabil hvis det kan bli skapt et inntrykk av at man er inhabil, uten at det egentlig er saklig grunn for det. Det er tross alt et spørsmål om tillit til de avgjørelser en domstol treffer. Men at noen journalister lager noen tendensiøse og tabloide oppslag bør ikke være nok til å medføre inhabilitet.

Min konklusjon er at dette bare er tendensiøs, tabloid og dårlig journalistikk fra en journalist som har sin egen agenda, og den agendaen er ikke å få fram sakens realiteter. Dette er bare en ny episode i det mediesirkuset Peter Sunde snakker om, det nok ikke et nytt kapittel i selve saken.

Piratskipper Peter Sunde var på sitt eplekjekke vis raskt ute med å si at dommen mot Pirate Bay ikke ville få noen betydning. Andre pirater har også sagt at dommen ikke får noen betydning for dem. Øyvind Solstad har på NRKBeta har skrevet at seiren er som å tisse i buksa for å holde seg varm. Jan Omdahl i Dagbladet var også raskt ute med å si at dommen ikke ville få noen betydning. Mange andre har sagt det samme.

Men ikke overraskende har dommen sin effekt. “BitTorrent Trackers Close En Masse After Pirate Bay Verdict” kan vi lese på nettstedet TorrentFreak. De skriver:

“Operating a BitTorrent tracker from Sweden is not as fun as it used to be, last Friday ruined all that. What was once considered a safe haven for BitTorrent sites, is now a Bermuda Triangle for some previously very active BitTorrent trackers. The harsh verdict against the four individuals involved with the largest BitTorrent tracker on the Internet led to worries among those who operate similar sites in Sweden and elsewhere.

In the days following the verdict, several large and small BitTorrent trackers have decided to close down and more are expected to follow suit in the days to come.”

PirateBay har vært og er det største piratredet. Derfor har nok også de påført bransjen det største tapet. Et erstatningsansvar på 30 mill SEK er mye for en privatperson. Man skal merke seg at dommen i PirateBay saken bare gjelder utvalgte verk og nedlastinger i perioden 1. juli 2006 til 31. mai 2006, altså en periode på 11 måneder. Det gir sånn omtrent 2,7 mill SEK pr måned. Selv om beløpet vil være mindre for småpirater, så kan taksameteret tikke ganske fort der også. Personen som etablerte tjenesten napster.no hadde, i følge Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 41, på det meste lenker til 170 musikkfiler. Trafikken var vel heller ikke så stor. Men han ble dømt til å betale en erstatning på 100.000 NOK, noe som også er veldig merkbart i en studentøkonomi. Man skal nok ikke være en veldig stor pirat før kravet kan bli noen millioner.

Det er kanskje lett å være like flåsete som Peter Sunde og si at han heller ville ha brent pengene enn å betale, om han hadde hatt noen penger å brenne. Men det er ikke bare å si at man ikke har penger å betale med og tro at man dermed slipper unna. For unge mennesker uten noen særlig inntekt og uten formue vil slike erstatningskrav kunne være helt ødeleggende. Man kan bare tenkte på hva banken vil si den dagen man vil anskaffe bolig og søker lån. Hvis man allerede skylder et stort beløp som kanskje er under tvangsinndrivelse, da kan man bare glemme tanken på å få lån. Man vil nok også få store problemer med f.eks. å få kredittkort. Som de skriver i TorrentFreak: “[It] is not as fun as it used to be”.

Mange, både pirater og kommentatorer, har vist til at PirateBay ikke kan stoppes fordi serverne er spredt i mange land. Det er ganske naivt. Den dagen det foreligger en rettskraftig dom vil man med den i hånden kunne få stoppet denne tjenesten i de fleste siviliserte land, selv om også det kan kreve noen (relativt enkle) rettsrunder. ISPer som hoster en tjeneste som er kjent ulovlig vil selv kunne risikere ansvar. De kan antageligvis risikere ansvar allerede for det de gjør i dag. Ingen i den bransjen kan påstå at de ikke vet hva slags tjeneste dette er. At det ikke foreligger noen rettskraftig dom spiller her ingen rolle, ut over at det kan ta noe tid før eventuelle krav mot dem blir fremmet. Det er et grunnleggende prinsipp at rettsvillfarelse ikke fritar for ansvar. Så om noen fortsatt skulle mene at det de driver med er lovlig, så har det null betydning om resultatet til slutt skulle bli, slik jeg tror, at man får en endelig dom om at dette er ulovlig virksomhet.

Det har vært skrevet at Carl Lundström betaler hele erstatningen (ikke boten, som “Dagens IT” feilaktig omtaler det som). Om han faktisk betaler gjenstår å se. Men at han kommer til å få hele regningen, er sannsynlig.

Så spørs det hva bransjen gjør den dagen det eventuelt foreligger en fellende dom. Det har vært sagt at det vil gå 2-3 år før det foreligger endelig dom i saken, og folkene bak Pirate Bay har sagt at de fortsetter som før. Som nevnt gjelder erstatningen bare perioden 1. juli 2005 til 31. mai 2006. Om vi antar at en endelig avgjørelse fra Högsta Domstolen foreligger høsten 2011 kan man fremme krav om erstatning for de tap man har blitt påført etter 31. mai 2006 hvis Pirate Bay faktisk fortsetter sin virksomhet. Om man bare tar utgangspunkt i erstatningsutmålingen i den dommen som nå er avsagt vil dette kunne bli rundt 200 millioner. Med alle rettslig spørsmål avklart vil det ikke bli mye sirkus rundt en eventuell ny erstatningssak. Det vil bare bli et spørsmål om å utmåle erstatning etter de prinsipper som er lagt til grunn i hovedsaken. Da kan det hende at Carl Lundströms knekkebrødmillioner likevel ikke er nok til å dekke kravet – i alle fall vil det være særdeles merkbart.

Jeg vet ikke hva som vil være neste trekk i denne saken. Men jeg vil bli overrasket dersom man ikke øker presset mot Pirate Bay og bakmennene med sikte på å få stanset virksomheten.  Nye økonomiske krav som kan få det til å knase i knekkebrødene kan være et slikt virkemiddel.

Aftenposten skriver i dag at en undersøkelse utført ved BI viser at piratene er de beste kundene. Vi har ofte fått høre dette, om at folk først lytter til piratversjoner og deretter kjøper musikken hvis de liker den.

Jeg kjenner ikke undersøkelsen ut over omtalen i Aftenposten.  Men ut fra det som der er referert har folk blitt spurt om de har lastet ned gratis musikk. Det fremgår ikke om folk har lastet ned mye eller lite musikk. Rent umiddelbart fremstår dette som en stor svakhet ved undersøkelsen. Det er ikke særlit overraskende at folk som faktisk er interessert i musikk i større grad har lastet ned noe musikk enn folk som ikke er særlig interessert i musikk. Dermed kan man få de resultater at de som kjøper musikk også har lastet ned noe fra gratistjenester.

Hvis det hadde vært slik at de som laster ned musikk i stort omfang også kjøper musikk i stort omfang, da ville resultatet vært interessant og overraskende. Men om man ser på hvilke musikksjangre som synes å tape mest på ulovlig nedlasting, da tyder det på at de som laster ned mye musikk i liten grad kjøper denne musikken.