Det bor ca 6,8 mrd mennesker på denne jorden. Det platebransjen krever er ca 11.000 dollar for hvert eneste individ. Heldigvis finnes det dommere med litt mer fornuft i hodet enn platebransjens representanter, som avviste kravet bl.a. med henvisning til at det er mer enn hva den samlede platebransje har tjent siden Edison fant opp phonographen.

[Edit: Regner vi for enkelhets skyld med at en CD koster $15, så må regnestykket bety at hver innbygger på denne jorden som følge av LimeWires virksomhet har latt være å kjøpe 633 Cder som de ellers ville ha kjøpt.]

Vi kan le av det. Hadde dette vært det eneste tilfellet hvor denne bransjen hadde dummet seg ut, kunne vi tatt det med et skjevt smil. Men musikkbransjen, sammen med filmbransjen, fremmer det ene meningsløse kravet etter det andre, enten det er å kreve at man må ha samtykke for å lenke, at UiO skal måtte betale TONO-avgift for at jeg har internetttilgang og lydkort på min kontor-PC og altså absurde krav. At sviktende salg kanskje skyldes at deres produkter ganske enkelt ikke er interessante nok og at de konkurrerer med mye annet som vil ha folks oppmerksomhet, vil de ikke innse. Det er mer grunn til å gråte enn til å le.

Med slike krav fremstår platebransjen som en gjeng grådige idioter totalt blottet for normalt gangsyn. Er andre tall fra den kanten om hvor mye man taper like mye et resultat av fri fantasi som kravet mot LimeWire er?

Vi trenger opphavsrett. En forfatter eller en komponist må ha rettigheter til egne arbeider om det skal være mulig å leve av skapende virksomhet. Men opphavsretten har vært og må være basert på en rimelig balanse mellom opphavsmannens interesser og allmennhetens interesser. Og det er opphavsmannen som er viktig, ikke noen grådige dinosaurer som lever av å utnytte andres verk kommersielt. Vi trenger komponister og musikere, og deres interesser må ivaretas. Men vi trenger kanskje ikke dagens plateselskaper. Klarer ikke plateslskapene og andre i distribusjonskjeden å tilpasse seg dagens virkelighet, så la dem bare dø og la andre ta deres plass. Med sine absurde krav fremstår platebransjen mer og mer som en veps som surrer intenst i sine siste dager om høsten.

Vi kan glemme de som mener at de skal ha rett til å fritt kopiere andres verk. Folk som krever å få, men som ikke vil betale er parasitter som ikke fortjener sympati. Men vi må kunne bruke det som andre har skapt som grunnlag for skape noe nytt. Det er slik kunsten og kulturen alltid har utviklet seg, og grådige idioter må ikke kunne få hevde at de “eier” hele kulturarven. Vi skal verne kunstnerne og deres verk, men vi skal også verne den kunstneriske frihet og retten til å skape.

Skal vi få en opphavsrett som er tilpasset dagens og morgendagens virkelighet må den ha politisk støtte, som igjen krever støtte i folket. I sitt kortsiktige profittjag synes platebransjen å være fullstendig blind for litt mer langsiktige interesser. De synes å gjøre sitt ytterste for å undergrave det man fortsatt måtte ha av støtte og slik sett motarbeider denne delen av musikkbransjen alle opphavsmenns interesser.

Tiden for dinosaurer er forbi.

Nå har vinden stilnet av i Piratbukta. Dagens Nyheter beskriver det slik:

“Nästan helt tyst är det om den sajt som blivit en internationell symbol för fildelning – TPB – trots att målet är det samma och att antalet användare i princip är lika många.”

Vi fikk et forvarsel om dette under det svenske valget. Det var helt stille om Piratpartiet før valget, og de oppnådde kun 0,65% av stemmene. Det er litt mer enn hva Pensjonistpartiet oppnådde ved stortingsvalget i 2009. Piratene seilte ikke lenger i medvind. Piratene er åpenbart såååå 2009, og er ikke særlig interessante i år.

Det er ikke så overraskende. Repriser er ikke like interessante som premieren. Selv om den rettslige prøvingen ikke er reprise, så vil Sirkus Pirate Bay være det. Når dessuten sirkusnumrene ikke innfridde og de tiltalte, med Peter Sunde som hovedtalsmann, virkelig for opp som en løve og falt ned som en skinnfell. Han var så eplekjekk og skråsikker i sine uttalelser, så endte det med en knusende dom.

Nå klarer den samme Peter Sunde ikke å få oppmerksomhet rundt annet enn at han twitret fra retten og baktalte motparten. Det vil sikkert more fjortiser i alle aldre, men er uinteressant for alle andre.

Det er bortkastet tid sier Peter Sunde, som mener at saken uansett vil ende i Högsta domstolen. Det er nok sannsynlig at saken ender der, skjønt det er også de som mener at saken rettslig sett ikke er så interessant at Högsta domstolen vil prøve dem, om vi skal tro Dagens Nyheter. Uansett vil noen av de viktigste spørsmålene vil bli endelig avgjort av Svea hovrätt. Högsta domstolen prøver ikke bevisene i saken, helt tilsvarende behandlingen av slike saker i Norge. De vanskelige spørsmålene i saken er mer av bevismessig enn egentlig juridisk art.

Högsta domstolen kan prøve rettsanvendelsen, herunder hva som ligger i forsett og uaktsomhet, og de kan prøve de rettslige beviskravene. Men om de tiltalte faktisk har utvist skyld, slik tingsrätten konkluderte med, avgjøres endelig av hovrätten.

Hvis de tiltalte finnes skyldige, da vil Högsta domstolen også kunne vurdere straffe– og erstatningsutmålingen. Men det er ikke det viktigste i denne saken.

En av de tiltalte, Gottfrid Svartholm Warg, møtte ikke opp. Han bor nå i Kambodsja, et av de få land som ikke har sluttet seg til Bern-konvensjonen, så det er kanskje et greit land å ha som base hvis man er opphavsrettspirat. Siden vi i Norge nylig har hatt en sak hvor finansmannen Tor Arne Uppstrøm har klart å trenere sak mot seg ved å utebli, kan det være grunn til å peke på noen viktige forskjeller mellom de to sakene.

Det forelå ingen dom mot Tor Arne Uppstrøm, og uten at han møtte ville det  i alle fall være vanskelig å behandle saken og avsi noen dom. Gottfrid Svartholm Warg er dømt i tingsrätten, men har anket. Hvis han uteblir fra egen ankesak, uten en grunn som retten vil godta, blir resultatet at dommen fra tingsrätten blir stående. Det eneste Gottfrid Svartholm Warg kan oppnå ved å utebli er altså å hindre behandling av egen anke.

Pirate Bay og tilsvarende tjenester gir informasjon som gjør det mulig å finne musikkfiler m.m. på nettet. Det kan være mange typer filer, men jeg holder meg for enkelhets skyld til musikkfiler. Hvordan dette skjer rent teknisk har ikke så stor betydning. Det viktige er at musikkfilene finnes andre steder, gjerne hos privatpersoner, og når man laster ned filer henter man dem direkte fra disse. Videre at PB formidler informasjon som gjør at man kan finne fram til disse filene. Filen kan være delt opp i biter som hentes fra flere steder og så settes sammen hos nedlasteren. Med den teknologi som Pirate Bay benytter vil den som laster ned samtidig gjøre filen tilgjengelig for andre.

Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Pirate Bay lagrer ikke musikk– eller videofiler. Så PB fremstiller ikke eksemplar av de verk som er tilgjengelig via deres tjenester. Den som laster ned filer fremstiller eksemplar hos seg, men det er altså ikke PB som gjør dette.

Det er de som filene hentes hos, alle de som på en eller annen måte er knyttet til PB, som gjør sine filer tilgjengelig for andre slik at disse kan laste dem ned. PB forteller, om enn indirekte, hvor filene er tilgjengelige, men gjør ikke selv filene tilgjengelig for allmennheten.

Det er ulovlig å gjøre åndsverk tilgjengelig for allmennheten uten opphavsmannens samtykke. Så alle de som gjør andres musikk tilgjengelig og gjør den kjent via tjenester som PB krenker opphavsretten. Også de som laster ned musikken krenker opphavsretten. Det er tillat å fremstille eksemplar til privat bruk, f.eks. ved å rippe en CD. Men det forutsetter at det man kopierer fra er lovlig fremstilt eller lovlig gjort tilgjengelig for allmennheten. Det vil stort sett ikke være tilfelle for det man finner via tjenester som PB (selv om det også finnes materiale som er gjort lovlig tilgjengelig). Men alt dette er det andre som gjør, ved hjelp av PB, det er ikke PB som gjør det.

Men også medvirkning til opphavsrettekrenkelser er ulovlig på samme måte som krenkelsene i seg selv. Et kjernespørsmål i saken er om PB medvirker til andres opphavsrettskrenkelser.

Man kan si at rent objektivt sett medvirker de. Det er takket være tjenesten fra PB at folk kan laste ned musikken, og det er gjennom denne at det blir kjent at musikk er gjort tilgjengelig for allmennheten. At man kanskje også kunne ha oppnådd dette på andre måter, er i denne sammenheng uten betydning. Med ikke alle som rent objektivt medvirker vil være medansvarlig for krenkelsen. Telenor vil f.eks. ikke kunne holdes ansvarlig for det som formidles gjennom deres linjer.

På dette punktet møter vi gjerne innvendinger om at PB ikke skiller seg så mye fra Google og andre tilsvarende tjenester. Man kan finne mye ved hjelp av Google som er gjort ulovlig tilgjengelig. Men her snubler de som tror at verden består av klart definerte, logisk avgrensede og objektive bokser. Så enkelt er det ikke. Verden er ikke så enkel som programmerere tror.

Mange tjenester er nyttige og ønskelige, selv om de også har noen uønskede sideeffekter. Jeg er ganske sikker på at det omsettes en del tjuvgods via finn.no og tilsvarende tjenester. Det vet de som driver finn.no også, og det vet f.eks. politiet. Går man til brukthandlere vil man nok også finne en del tjuvgods. Men man vil ikke forby omsetting av og annonsering for salg av brukte gjenstander fordi det i dette markedet også omsettes tjuvgods. Selv om finn.no ganske sikkert rent objektivt medvirker til omsetting av tjuvgods, så risikerer de ikke tiltale for heleri.

Men om noen skulle lage en nettannonseringstjeneste, nettauksjon eller annet hvor man garanterer anonymitet, kanskje også mellom partene, at kjøper og selger ikke skal kunne spores, at pengene ikke skal kunne spores, osv, da begynner det å ligne en tjeneste skreddersydd for salg av tjuvgods og annet som det ikke er lov å omsette. Om de dessuten ikke vil gjøre noe for å hindre at tjenesten blir brutk til omsetting av tjuvgods, da kan man nok komme trekkende med heleribestemmelsene.

Det folkene bak PB ble dømt for i tingsretten kan summeres opp i fire punkter:

• De har laget en tjeneste som er meget godt egnet for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
• De har opprettet tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
• De har vært klar over at tjenesten i stort omfang har blitt benyttet til ulovlig virksomhet.
• De har ikke gjort noe for å hindre en ulovlige virksomheten.

Retten la også til grunn at PB har en kommersiell hensikt. Det er uten betydning for vurderingen av om tjenesten er lovlig eller ikke, men kan ha betydning for straffutmålingen.

Kravet for å kunne dømmes for medvirkning er at man forsettlig eller uaktsomt har medvirket til de ulovlige handlinger. Det har PB gjort, mens ingen har til nå tiltalt Google for å gjøre det (så vidt jeg vet). Det er altså det man i jusen kaller subjektive forhold, altså spørsmål om skyld, som skiller PB og Google.

Det som kan være et vanskelig spørsmål så langt er om PB virkelig er opprettet i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale. Det er et bevisspørsmål. Tingsretten fant dette bevist, bl.a. med utgangspunkt i en del e-postutveksling mellom de tiltalte. Det er mange konspirasjonsteorier rundt denne saken, og mange som mener mye om bevisene. Jeg holder meg til at de som var til stede under rettssaken, og som er trente i å bedømme bevis, har langt bedre forutsetninger for å vurdere dette enn alle piratsympatisører med sterke meninger. Så jeg avviser alle slike konspirasjonsteorier og gidder ikke bruke tid på å diskutere dem. Og uansett skal bevisene vurderes på nytt i ankeomgangen.

Medvirkning reiser to spørsmål av mer spissfindig art, men som likevel er viktige. Det første er om det å hjelpe folk til å finne fram til steder hvor musikkfiler er gjort tilgjengelig er å medvirke til selve tilgjengeliggjøringen. Men retten mente at dette er medvirkning, og det er det samme som Høyesterett i Norge kom til i napster.no-saken, Rt 2005 s. 41. Resonnemenet er at man bidrar til å gjøre de som allerede er tilgjengelig mer tilgjengelig. Det kan diskuteres. Men jeg er enig i resultatet.

Det andre er om tilgjengeliggjøringen skal regnes som en fortsatt ulovlig handling. Man kan ikke medvirke til en handling etter at hovedhandlingen er avsluttet. Den som omsetter tjuvgods medvirker ikke til tyveriet. Tyveriet er avsluttet før heleren får befatning med tjuvgodset. Det er en egen straffebestemmelse som rammer heleri, så her behøver man ikke forsøke seg på en omvei om medvirkning til tyveri. Men vi har ikke en straffebestemmelse om “informasjonsheleri”. Hvis PB skal kunne dømmes må det være for medvirkning til den ulovlige tilgjengeliggjøringen (eller eksemplarfremstilling, som jeg kommer tilbake til).

Hvis man anser tilgjengeliggjøringen for avsluttet når man har åpnet opp for at andre kan finne filene, da kan ikke de som i ettertid peker til disse filene dømmes for medvirkning. Anser man derimot tilgjengeliggjøringen for å vedvare så lenge filene er tilgjengelige, kan det som hekter seg på så lenge filene er tilgjengelige, anses for å medvirke til tilgjengeliggjøringen. Vi kan sammenligne med frihetsberøvelse. Frihetsberøvelsen vedvarer så lenge en person holdes innesperret, det er ikke en handing som ble avsluttet da man lukket og låste døren. Retten har kommet til at tilgjengeliggjøringen vedvarer så lenge filene er tilgjengelige, noe som også samsvarer med Høyesteretts vurdering i napster.no Rt 2005 s. 41. Og igjen er jeg enig i rettens vurderinger.

De som laster ned musikk m.m. ved hjelp av PB fremstiller ulovlige eksemplar av det de laster ned (med unntak for filer som er gjort lovlig tilgjengelig). PB medvirker også her, og selve medvirkningsspørsmålet er enklere. For her medvirker PB før og under eksemplarfremstillingen, ikke etter at eksemplar allerede er fremstilt. Men bevismessig er dette vanskelig, for man må da kunne vise hvilke eksemplarfremstillinger PB har medvirket til. Det er vanskelig.

Opprinnelig var PB også tiltalt for medvirkning til slik eksemplarfremstilling. Men aktoratet trakk denne delen av tiltalen. Det ble av pirattilhengerne fremstilt som en stor seier, når halve tiltalen ble droppet ved begynnelsen av hovedforhanglingen. Men her viste de nok at de ikke forstår hva som skjer i en rettssal. Aktoratets vurdering var nok at dette hadde liten betydning ved siden av det andre, og det ville kreve mye tid og store ressurser for å bevise dette. Det man hadde uten dette var nok, og det ville ikke være verdt innsatsen å opprettholde dette ved siden av medvirkning til tilgjengeliggjøring. Man kunne regne med at både straff og erstatning ville bli omtrent det samme selv om man droppet denne delen av tiltalen.

Men problemene stopper ikke her. For det er ikke PB som sådan, men fire personer som står bak tjenesten som er dømt. Så selv om man skulle konkludere med at tjenesten i seg selv er ulovlig, så må man også kunne bevie at disse fire personene har hatt en slik tilknytning til virksomheten at de perosnlig kan dømmes til straff og til å betale erstatning. Det er ikke PB i seg selv, men disse fire personene gjennom etableringen og driften av PB som har medvirket til opphavsrettskrenkelsene.

Dette er igjen et bevisspørsmål. Retter fant det bevist, og dette er et av de spørsmål Hovrätten nå skal vurdere på nytt. Dette er nok også et av de punktene som kan være vanskelige for aktoratet i denne  saken.

Vi kan stoppe opp her. Selv om disse fire personene skulle bli frikjent, så vil ikke det nødvendigvis bety at retten anser PBs virksomhet for lovlig. Det kan godt tenkes at man kan komme til at virksomheten er ulovlig, men at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for den nødvendige tilknytningen mellom disse fire personene og PBs ulovlige virksomhet. Så selv om personene skulle bli frikjent, så vil ikke det nødvendigvis at de dommer som er avsagt om å blokkere tilgang til PB (bl.a. i Danmark) må oppheves. Selve virksomheten kan like fullt være ulovlig.

Pressen er som alltid upresis i sine referater. Dessverre blander de ofte sammen bot og erstatning. Etter dommen i tingsrätten kunne vi mange stede lese at de hadde fått en bot på 30 mill SEK. Hadde det vært en bot ville det ha vært et kjempebeløp. Men det var ikke bot, det var erstatning, og det er stor forskjell mellom de to. Journalister som prøver å si at det ikke er så viktig å skille mellom dette viser bare at de mangler elementær innsikt i det de skriver om.

En bot er noe man betaler som straff, og beløpet skal stå i forhold til straffverdigheten. Erstatning er noe man må betale for å kompensere et tap man har påført andre. Da er det ikke spørsmål om straffverdighet, men om hvor stort tap den annen part har blitt påført. 30 mill SEK er en ganske forsiktig beregning av det tap som plateselskapene m.m. har blitt påført, og det er et tap som bare dekker en periode på 11 måneder. Man kan nok fremme krav som er langt større enn 30 mill, bl.a. for perioden etter at tingsrättens dom ble avsagt.

Men bevismessig kan også erstatningsutmålingen være en utfordring. Det blir et spørsmål om hvilke krav man vil stille til bevis for den enkelte tilgjengeliggjøringen. Her vil det være mulig å stille så strenge beviskrav for hver konkret tilgjengeliggjøring at det i praksis er umulig å føre tilstrekkelig bevis. Retten stilte ikke så strenge krav, men dette er også et punkt i dommen som kan diskuteres.

Selv om jeg ikke er i tvil om at PBs virksomhet er ulovlig, så har man en del utfordringer — særlig av bevismessig art. Så ingen bør være for skråsikre på hva slags resultat retten vil komme til denne gangen.

Pirate Bays virksomhet er kjent ulovlig ved en dom i Stockholms tingsrätt. Dommen er anket, og følgelig ikke rettskraftig. Samtidig må det presiseres at det er fire av personene bak Pirate Bay som er dømt, ikke selve virksomheten. Min vurdering er at det ikke er særlig tvilsomt at virksomheten er ulovlig. Det som kan diskuteres er om de fire personene har en tilstrekkelig tilknytning og har utvist den nødvendige personlige skyld til at de kan holdes straffe– og erstatningsrettslig ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Så om de fire personene skulle bli frikjent i en høyere rettsinstans (noe jeg tviler på at vil skje), så betyr ikke det nødvendigvis at selve virksomheten anses for lovlig.

Den som drifter en tjeneste i form av å stille til disposisjon den nødvendige nødvendige infrastruktur medvirker til den tjenesten de drifter. Domeneshop medvirker på denne måten til det jeg presenterer på mitt nettsted, inkludert denne bloggen. Men at de medvirker ved å muliggjøre mine nettskriverier, så betyr ikke det nødvendigvis at de også er medansvarlig for det jeg måtte finne på å gjøre tilgjengelig på mitt nettsted. For at den som bidrar med driftstjenester skal kunne bli medansvarlig må det være et viss nærhet mellom hovedhandling og medvirkningshandling, og medvirkeren må utvise subjektiv skyld.

Domeneshop har ingen plikt til å følge med på hva jeg publiserer på mitt nettsted, like lite som et trykkeri har noen plikt til å lese bøkene får de trykker dem. Men hvis de vet og bevisst velger å medvirke, da vil vanligvis alle vilkår for medvirkningsansvar vanligvis være oppfyllt.

Når Piratpartiet gjør et bevisst valg og drifter Pirate Bay, da vil de medvirke og være medansvarlig i ulovlig tilgjengeliggjøring på samme måte som folkene bak Pirate Bay. Og skulle folkene bak Pirate Bay bli frikjent fordi man ikke finner tilstrekkelig bevis for deres tilknytning og/eller subjektive skyld, så kan det ikke være særlig tvil om dette når det gjelder Piratpartiets medvirkning.

Det er heller ikke noe i veien for at man gir pålegg om å stanse en ulovlig virksomhet, selv om de som driver den ikke selv kan holdes straffe– eller erstatningsrettslig ansvarlig. Fra det øyeblikk man har nedlagt et gyldig forbud vil de som driver tjenesten kunne holdes ansvarlig for ikke å etterleve forbudet, uavhengig av ansvar før forbudetsvedtaket ble truffet. Telenor-PirateBay kjennelsen viste at vi i Norge mangler en klar hjemmel for å treffe et slikt vedtak for så vidt gjelder å blokkere tilgang til tjenester som PirateBay. Men saken viste også at Norge ikke har implementert INFOSOC-direktivet art 8.3 korrekt når dette mangler. Hvordan situasjonen er i Sverige akkurat på dette punktet, vet jeg ikke.

Piratpartiet argumenterer med personvern og ytringsfrihet. Jeg er ikke i stand til å se at det å gjøre tilgjengelig andres opphavsrettslige vernede materiale har noe å gjøre med personvern. Å hjelpe de som driver ulovlig virsomhet med å skjule sine spor er i beste fall en ganske spesiell versjon av personvern. Den som forsøker å argumentere med personvern til støtte for at skattesnytere og pengevaskere skal kunne skjule sine spor har nok ingen sjanse til å vinne fram med dette. Å gjøre tilgjengelig andres musikk slik at de som ønsker tilgang til den slipper å betale har ikke mer med ytringsfrihet å gjøre enn om noen skulle stjele bøker for å dele dem ut gratis.

Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet er viktig i forhold til derivative verk med remix og mash-ups. Men å gjøre tilgjengelig andres verk uten noe eget bidrag, da er ytringsfrihet ikke relevant. Å bruke ytringsfrihetsargumentasjon i forhold til fildeling er en avsporing i forhold til den langt viktigere diskusjonen om bruk av eksisterende verk til å kunne skape noe nytt.

At dommen i PB-saken ikke er rettskraftig har ingen betydning for Piratpartiets eventuelle ansvar. De vil uansett være ansvarlig for det de gjør, herunder medvirkning til ulovlig tilgjengeliggjøring av andres verk.

Det skal visstnok være slik at Piratpartiet bare skal drifte en del av virksomheten, en del som de selv påstår er lovlig, mens resten driftes på annet (og hemmelig) sted. Mange har en naiv tro på hvordan man kan slippe unne ved å legge deler av tjenesten i et annet land. En norsk pengevasker slipper selvfølgelig ikke unna ansvar bare ved å plassere viktige deler av pengevaskemaskinen utenfor Norge. Tilsvarende vil man nok ikke slippe unna ansvar for medvirkning til opphavsrettskrenkelser bare ved å sørge for at noen av krenkelseshandlingene skjer utenfor Norge (eller Sverige).

Piratpartiet argumenterer med at man ikke kan stenge forbindelsen til deres nettsted fordi dette vil være sensur av et politisk parti. Men dette vil ikke være noe stort problem. Man kan pålegge Piratpartiet å stanse den virksomheten som går ut på å drifte PirateBay, uten at man behøver å stanse den øvrige virksomheten. Hvis Piratpartiet skulle velge å ikke etterkomme et slikt pålegg så finnes det vel også i Sverige andre sanksjoner enn å stenge hele nettvirksomheten. I Norge fikk Rød Ungdom en foretaksstraff i form av en bot på 30.000 NOK da de gjorde skolebøker tilgjengelig på nett. Vanlige bøter, erstatning og eventuelt løpende tvangsmulkt så lenge ulovlig virksomhet fortsetter bør kunne være aktuelt i en sak som denne også.

De som driver eller forsvarer tjenester som PirateBay sammenligner gjerne sin virksomhet med søketjenester som Google. Men dette er basert på manglende forståelse av hva som har betydning for skille mellom lovlig og ulovlig virksomhet. Det omsettes tyvegods via en annonsetjeneste som finn.no. Den er ikke opprettet for omsetning av tyvegods. Men det er en uunngåelig bieffekt, akkurat som det er umulig å hindre omsetning av tyvegods på bruktmarkeder, i bruktbutikker, osv. Men man forbyr ikke brukthandel og annonser på nett og papir av den grunn, og de som driver finn.no risikerer nok ikke noen tiltale for heleri. Man aksepterer at det er en samfunnsnyttig virksomhet som har noen uheldige sideeffekter, akkurat som vi aksepterer transport selv om det medfører trafikkulykker.

Den som driver slik virksomhet må selvfølgelig forsøke å begrense de uønskede effektene. Hvis man lager en annonsetjeneste som er særlig tilrettelagt for omsetning av tyvegods, med tilhørende tjeneste for å gjøre det vanskelig å spore transaksjonene og pengestrømmene, og sender flåsete svar til de som påpeker at det de har blitt frastjålet er solgt via tjenesten, da er nok en tiltale for heleri langt mer nærliggende. Det er derfor PirateBay blir dømt, mens det ikke reises tiltale mot Google.

For Piratpartiet synes saken å være en kjærkommen mulighet for et PR-stunt før valget i Sverige. Hvis jeg hadde representert rettighethavere ville jeg ikke ha hjulpet Piratpartiets valgkamp. Så jeg ville ikke ha gjort med dette før etter valget.

Jeg har ingen problemer med å forstå at Telenor ikke vil ha rollen som dommer. Det er ikke Telenor eller andre tilsvarende tjenesteytere som skal vurdere om innholdet på et nettsted er lovlig eller ikke. Men det skal de heller ikke gjøre.  Ehandelsloven § 16 sier helt klart at en tjenesteleverandør som Telenor ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i det som formidles, og det følger av § 19 at de ikke har noen plikt til å følge med i hva som formidles. Når de ikke kan holdes ansvarlig for det som formidles er det også ganske åpenbart at de ikke kan holdes ansvarlig for ikke å blokkere trafikken.

Man kan sammenligne denne saken med håndtering av barneporno. Telenor har i samarbeid med KRIPOS etablert et barnepornofilter.  Om dette skriver Telenor:

“Telenor og KRIPOS har utformet et internettfilter mot overgrepsbilder og bilder som seksualiserer barn. Filteret hindrer tilgang til internettsider som viser seksuelle overgrep mot barn. Telenor står ansvarlig for den tekniske løsningen, og filteret holdes oppdatert i samarbeid med KRIPOS.”

Det er ikke klart, i alle fall ikke for meg, hvor terskelen ligger for å stenge et nettsted. Det er nok mange bilder som kan sies å seksualisere barn, i alle fall for de som ser bildet gjennom “de rette” brillene. Jeg tviler på at Blind Faith i dag ville ha valgt det samme coveret på deres album som de gjorde, men Amazon blir vel ikke filtrert ut selv om de viser coveret.

Filterets virkemåte beskrives slik:

“Filteret gjelder for alle Telenors internettkunder, både via oppringt forbindelse, bredbånd og fiber. Filteret ligger sentralt hos Telenor, og ikke lokalt på din datamaskin. Tjenesten fungerer slik at dersom en telenorkunde forsøker å åpne en side med barnepornografisk innhold, kommer det opp en sperreside med informasjon om filteret, samt en lenke til KRIPOS. KRIPOS har til nå registrert flere hundre nettsteder med ulovlig barnepornografi.”

Det er vanskelig å se noen prinsipiell forskjell mellom å stenge tilgang til et nettsted som formidler barneporno og et som formidler materiale som krenker andres opphavsrett. Man kan gjerne mene at det ene forhold er mer alvorlig enn det andre, men det prinsipielle endres ikke. Rent teknisk kan det ikke være noe vanskeligere å stenge tilgang til Pirate Bay enn til et nettsted med barneporno. Ehandelsloven § 16 er ikke begrenset til en bestemt type innhold. Telenor er ikke mer ansvarlig om de formidler barneporno enn om de formidler opphavsrettskrenkende materiale. I den grad den rettsstridsvurderingen som retten bygger på (men knapt nok begrunner) i kjennelsen s. 8 holder i forhold til opphavsrettsbrudd, så må den også holde i forhold til barneporno for så vidt gjelder Telenors medvirkning.

Telenor avgjør ikke hvilke nettsteder som deres barnepornofilter filtrerer bort, skjønt de avviser det ikke helt. Det står om dette under overskriften “Særlige forhold”:

“Telenor skal ikke utøve noen form for generell overvåking eller domstolslignende oppgaver. Vi skal ikke vurdere lovligheten av innhold som formidles av andre, utover det som følger av gjeldende rettsaktsomhetskrav. Telenor vil likevel utvise en proaktiv holdning i spesielle tilfeller overfor innhold som formidles. For eksempel ved spredning av innhold av typen barnepornografi.”

Det er ikke akkurat prinsippfast om Telenor insisterer på at én type ulovlig innhold skal kunne formidles uhindret, samtidig som de samarbeider om å filtrere ut og sågar opptrer “proaktivt” i forhold til en annen type ulovlig innhold. Skulle Telenor ha vært en prinsipiell forsvarer av nettets frihet måtte de ha forsvart barnepornografer på linje med opphavsrettspirater.

For barnepornofilteret er ansvaret for vurdering av innholdet overlatt til en instans utenfor Telenor, i det tilfellet til KRIPOS. En tilsvarende ordning er ikke etablert for opphavsrettskrenkelser.

Hvis Telenor inntar den samme prinsipielle holdning til opphavsrettskrenkelser som til barneporno, da burde man ha stoppet ved å kreve at de selv ikke skal måtte vurdere det innhold som formidles. De skulle da  ikke ha noen interesse i å motsette seg rent generelt at man stenger tilgang til visse nettsteder som driver ulovlig.

Prosessuelt er dette pr i dag vrient.  Det finnes ikke noe organ som kan håndtere opphavsrettskrenkelser slik KRIPOS håndterer barnepornografi. Hvis noen vil blokkere et nettsted som står for meget omfattende opphavsrettskrenkelser har man ikke annet valg enn å fremme krav mot Telenor gjennom midlertidig forføyning, slik rettighetshavere gjorde i denne saken. Dermed blir Telenor motpart og vil selvfølgelig forsvare seg. Men den egentlige motparten i denne saken er Pirate Bay, ikke Telenor. Det er Pirate Bay som eventuelt vil tape trafikk og dermed reklameinntekter.

Det er ikke noen større grunn til å forsvare musikkpiratene enn det er til å forsvare barnepornografene. Men Telenor har tydeligvis ikke noe ønske om å stå opp for fri tilgang til barnepornografi, slik de står opp for fri tilgang til piratdistribuert musikk og film. Mye av forklaringen ligger antageligvis i det prosessuelle. Om en institusjon uavhengig av Telenor skulle konkludere med at et piratnettsted bør stenges, da er det ingen grunn til at Telenor skal ha noen større betenkeligheter med å stenge det enn med å stenge barneporno. Det er ikke noen grunn til at ikke Telenor skulle kunne samarbeide med rettighetshavere og andre om å begrense pirattrafikken på nettet, forutsatt at det er et betryggende system og Telenor ikke selv må vurdere innholdet. Men dette får man ikke til om Telenor og rettighetshaverne er henvist til å møtes i en rettssal.

Men at det i dag ikke finnes andre muligheter er ikke noe argument for at domstolen ikke skal avgjøre slike saker. Det er domstolenes forbannede plikt å ta stilling til rettslige tvister som blir forelagt dem, uansett hvor vanskelige de måtte være og uansett om retten måtte mene at de ikke der den rette til å treffe avgjørelsen. Vi har fått en rekke tvisteløsningsorganer for forbrukersaker fordi domstolene er lite egnet for å håndtere slike saker. Men det betyr ikke at saker ikke kan bringes inn for domstolene, og det var heller ikke noen grunn til ikke å avgjøre saker som ble brakt inn for domstolene før de alternative tvisteløsningsorganene ble etablert. Jeg mener at Asker og Bærum tingrett løp fra sitt ansvar når de brukte dette som en del av begrunnelsen for ikke å blokkere Pirate Bay.

Nettkontroll, kall det gjerne nettsensur, er problematisk. Men løsningen er ikke å legge seg helt flat og la alle krenkelser passere, noe man da også har valgt ikke å gjøre for så vidt gjelder barnepornografi. Man må ikke smyge politisk eller religiøs sensur inn bakveien. Det må ikke være et system hvor operatører blokkerer “for sikkerhets skyld”. Terskelen må være høy. Tvil må komme nettet til gode. I den analoge vernden stenger man ikke en avis eller et forlag om de skulle komme til å servere en ærekrenkelse, en rasistisk ytring eller krenke noens opphavsrett. Tilsvarende må gjelde på nettet. Det må bare være ved klare og omfattende lovbrudd at dette bør kunne være aktuelt.

Jeg har ikke noen ferdig løsning. Men et system bør i første omgang være rimelig raskt og enkelt. Det må være mulig for kontradiksjon helt fra første instans, slik at ikke noe nettsted skal risikere å bli utestengt uten å kunne forsvare seg. I dag er situasjonen slik at rettighetshaverne kan mobilisere ganske store ressurser for å begrunne et krav om at et nettsted skal stenges. Før et eventuelt vedtak treffes bør det kanskje oppnevens en “forsvarer” for nettstedet, slik at man ikke blir helt overkjørt av rettighetshaverne.

Men det må også kunne “avsies uteblivelsesdom” dersom nettstedet ikke svarer eller det ikke er mulig å finne fram til de som er ansvarlig. (Det synes f.eks. ikke å være noen som i dag vil stå ansvarlig for Pirate Bay. Det drives av en stiftelse på Seychellene, en organisasjonsmodell som er velkjent for de som vil unndra penger fra skattemyndigheter, Økokrim og tilsvarende.) En avgjørelse må kunne bringes inn for det vanlige rettssystemet, om nødvendig til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.  Men inntil et system er på plass vil man være henvist til å bruke de allminnelige domstoler.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings– og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons– og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings– og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons– og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70–71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.

Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.

“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel.  Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.

I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.

Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger.  Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.

Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.

Ingen vet hvor bakmennene er, men det går rykter, fortsatt i følge Dagbladet. At forbrytere går i dekning er ikke noe nytt. Mafiabossen Salvatore Russo hadde vært på rømmen siden 1995 da han nylig ble arrestert i Italia. I likhet med nettpiratene har mafiaen også sine støttespillere som gjør at de kan holde på med sin virksomhet. De synes nok også at sine forbrytere er noen slags opprørere mot samfunnet og “de andre”.

Pirate Bay er eid av en stiftelse basert på Seychellene hevdes det, og at de svenske bossene ikke lenger har noe med det å gjøre. Det blir omtrent like troverdig som da norske skipsredere hevdet at de ikke hadde noe med stiftelser og anonyme postboksselskaper i skatteparadiser som forvaltet deres formue.

Ved å lage en stiftelse har de svenske piratrederne stilt seg ved siden av skattesvikere, pengevaskere, mafiabosser som stikker unna penger, korrupte statsledere som ranser folket og gjemmer unna pengene, osv. Ved å velge Seychellene har de også kommet nærmere de mer tradisjonelle pirater som opererer i Det indiske hav. De har høyst frivillig havnet i dårlig selskap. Det er nok også der de hører hjemme, de er jo dårlig selskap selv.

At piratmafiaen får støtte fra fjortiser og fjortis+ som synes at de har vokst fra Kaptein Sabeltann er ikke så vanskelig å forstå. At partiet Rødt, som etterfølgere av de hjernevaskede Pot Pot-klakkørene gir uforbeholden støtte til piratene, er vel ikke annet enn det vi må regne med. Men det hadde vært greit om andre politikere som har flørtet med piratene, som SVs Bård Vegar Solhjell og Unge Venstre kunne ha markert en klar avstandstagen fra det piratene driver med. Men kanskje er de redde for å tape piratstemmer om de skulle si noe slikt. Det er også på høy tid at ansvarlige myndigheter sier klart og tydelig at dette er uakseptabelt.

“Venstre mener at dagens åndsverkslovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn. Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng. Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).
Derfor vil Venstre:
– Redusere opphavrettens vernetid.
– At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper.
Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.
– Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk– og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.
– Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).
– Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.
– Støtte bruken av fribrukslisenser.”

Disse stanpunktene fortjener noen kommentarer.

“Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. ”

Jeg har vært innom dette noen ganger. Det som omskrives i skjønnmalende formulering som legalisering “fildeling” er i realiteten at hvem som helst skal kunne gjøre hva som helst tilgjengelig for hele verden via Internett. Hvordan man enn snur og vender på dette, så vil det være en massiv undergraving av opphavsmenns rettigheter. Jeg skulle også gjerne ha sett finansieringsmodellen Venstre vil ha for å kunne betale vederlag.

“Nasjonalt og internasjonalt regelverk må endres slik at det gjøres helt klart at de bare regulerer anvendelse og kopiering av verker i kommersiell sammenheng.”

Hva mener Venstre med “kommersiell sammenheng”? De fleste som lytter til musikk gjør det ikke kommersielt. Det gjør heller ikke de som leser bøker. Når jeg kjøper musikk, da kjøper jeg den til ikke-kommersielt formål.  Teatre og opera som er avhengig av betydelig offentlig støtte kan vel heller ikke kalles “kommersielle”. Det samme kan sies om hele utdanningssektoren fra barneskole til universitet. Mener Venstre at verk fritt skal kunne kopieres til undervisningsbruk? Et slikt forslag må bety at alle lærebøker som gis ut etter kort tid vil ligge på nett som pdf-filer til fri og lovlig nedlasting. Et slikt regime skal man ikke ha lenge før det ikke lenger finnes annet enn gamle lærebøker som kan legges ut.

Hva Venstre måtte mene med “anvendelse” av verk er ikke godt å si.

“Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM (Digital Rights Management).”

Betyr dette at Venstre vil forby f.eks. “filmleie” via nettet, slik at det ikke lenger skal være tillatt at folk kan laste ned en film i en versjon som de kan se i 24 timer fra første gang de ser filmen?

Betyr det også at Venstre vil forby den stadig mer utbredte praksis om at programmer må “aktiveres” når de installeres?

Eller er det bare nok et lite gjennomtenkt, opphavsrettspopulistisk forslag fra Venstre?

“- Redusere opphavrettens vernetid.”

Hvor mye vil Venstre redusere vernetiden? Jeg mener også at dagens vernetid er for lang. Men jeg kan ikke støtte noe som er så lite konkret som det Venstre her går inn for.

“- At norske åndsverk gjøres tilgjengelig for fri bruk når vernetiden utløper.
Nasjonalbiblioteket skal gis ansvaret for å registrere og synliggjøre disse verkene.”

Hva mener Venstre med dette? Alle verk kan brukes fritt når vernetiden har løpt ut. Hvem som helst kan gi ut Ibsens skuespill og Griegs musikk, og jeg har ikke hørt at manglende tilgjengelighet skal være noe problem.

Hva som ligger i kravet om at Najonalbiblioteket skal “registrere og synliggjøre disse verkene” er også høyst uklart. Det meste av det som er utgitt finnes vel allerede i bibliotekene og verkene er nok også registrert. Mener Venstre at man også skal etablere et opphavsmannsregister slik at vi kan sjekke dødsår for alle opphavsmenn? Mener Venstre at NB skal digitalisere alle slike verk? (Jeg ville nok ha prioritert nyere verk, bortsett fra klassikerne.)

- Sette i gang en offentlig utredning for å oppdatere dagens åndsverk– og opphavsrettslovgivning, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg har ikke noe mot at åndsverksloven gjennomgås. (Hva får Venstre til å tro at det er forskjell på åndsverks og opphavsrettslovgivningen? Er det bare en bekreftelse på at de mangler innsikt?)

Internasjonalt kan dette gjøres på to nivåer. Et enkleste er nok EU. Men her har Norge helt frivillig sørget for å maskimalisere det demokratiske underskuddet ved at vi har stilt oss utenfor beslutningsprosessene. Et initiativ fra utenforlandet Norge er nok neppe særlig interessant.

Det neste nivået er WIPO. Det er en særdeles tung prosess å få til noe der, og Venstre vil møte mange som vil ha mer vern.

- Sørge for at forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler skal gjøres gratis tilgjengelig for allmennheten umiddelbart etter publikasjon (”open access”).

Dette har jeg kommentert en del ganger. Hvis man etablerer en finansieringsordning som betyr at publiseringskostnadene automatisk dekkes utenfor vanlig budsjett når det ikke lenge skal være en abonnementsfinansiering av tidsskrifter, da har vi i alle fall en begrunnelse. Men fortsatt mener jeg at det viktigste er at forskningsresultater publiseres på en måte som gjøres at man når ønsket målgruppe. Det hjelper ikke at noe er gratis hvis ingen leser det.

- Vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling.

Den dagen de kommer opp med en finansieringsmodell og en god konsekvensutredning, da skal jeg se på det. Jeg anser det som et håpløst prosjekt å skulle tillate fri tilgjengeliggjøring og samtidig beholde et marked. Det vil være en gigiantisk ekspropriasjon av opphavsmenns rettigheter. Dette er opphavsrettspopulisme på floskelnivå.

— Støtte bruken av fribrukslisenser.

Hva mener man med dette? At man synes det er fint at opphavsmenn avstår fra å få betalt for sitt arbeid? Hvis folk velger å arbeide gratis for fellskskapet så er det utmerket. Men hvorfor oppfordrer ikke Venstre også til at f.eks. håndverkere skal avstå fra betaling for sitt arbeid?

Hvorfor vil Venstre legalisere pirateri og undergrave opphavsmenns interesser?

Jeg skulle gjerne ha sett en begrunnelse for hvorfor Venstre ønsker å undergrave opphavsmenns interesser på denne måten. Mener Venstre at opphavsmenn ikke lenger skal få betalt for den jobben de gjør, annet enn gjennom heller tvilsomme vederlagsordninger?

Jeg lurer også på om Venstre (og SV, som er ute på det samme skråplanet) ville ha kjøpt argumentet om at “vi må legalisere det alle gjør” på andre områder. Vi vet at ganske mange av oss som kjører bil fra tid til annen kjører litt for fort og, at vi parkerer ulovlig og at vi til tider bryter andre trafikkregler. Men jeg har aldri hørt Venstre si at vi må oppheve farstgrenser og slutte med trafikkontroller siden dette gjør en stor del av befolkningen til lovbrytere. Men opphavsrettspirater vil altså Venstre legalisere.

Jeg er en utro velger. Jeg har aldri klart å gi helhjertet støtte til noe parti. I dag ville jeg helst sett at man kunne kaste ideologisk vrakgods over bord og heller samarbeide over midten fremfor å orientere seg mot ytterfløyene. Hiv ut særinteressepartiene SP og KrF, og vi står tilbake med AP, V og H som partier det er verdt å vurdere nærmere. Tidligere hadde jeg også SV på min liste, men de er strøket.

Venstre  har noen ganger fått min stemme. Det er noen måneder til valget, og jeg bestemmer meg ikke før ganske kort tid før selve valgdagen. Men Venstres opphavsrettspopulisme gjør det nok mindre sannsynlig at det blir Venstre denne gangen.

SV og Venstre har som kjent gått inn for å tillatel “ikke-kommersiell fildeling”, hva nå det egentlig måtte bety. Venstre ønsker dette generelt, SV vil bare tillate fri tilgjengeliggjøring av musikk. Men hvordan vil de to partiene forholde seg til programvare som gjøre ulovlig tiljgengelig? Skal det også tillates og kompenseres gjennom en bredbåndsavgift eller noe lignende? Hvor høy må i så fall denne avgiften være for at den skal kompensere for at jeg og andre da ville velge å laste ned en del programmer som vi gjerne ville hatt, men som vi synes er for dyre?

SV bør komme opp med en begrunnelse for hvorfor de vil forskjellsbehandle ulike verkstyper og hvordan de vil trekke grensene. Når SV bare vil kompensere for musikk, er det bare et utslag SVs dumsnillisme,  hvor man honorere de som er flinkere til å klage enn til  å utvikle forretningsmodeller?

Unge Venstre har fått følge av SV, men kunnskapsminister og nestleder Bård Vegard Solhjell i spissen. At SV er blitt beruset av sitt eget forslag  illustreres ved at deres landsmøte vedtok en uttalelse om at reklamefinansiering er mer etisk enn at folk betaler for det de vil ha:

“Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner.”

Dette kommer altså fra et parti som ellers gjerne vil ha reklamefrie soner, osv. Det er virkelig overraskende at SV mener det er mer etisk å bli finansiert av reklame og allmisser enn av at man får betalt for det man gjør.

Det står nå i SV hadlingsprogram:

“SV vil utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes. Slik fildeling må likevel ikke skje i strid med åndsverkslovens bestemmelser.”

Man må gi dem det at de har sitt på det tørre så lenge de i første omgang ikke vil gjøre annet enn å utrede muligheten for dette.

Partiet Rødt er ikke kjent for nyanser og forbehold, og  har uttalt uforbeholden støtte til piratene. De har til og med lenke til en støtteaksjon for Pirate Bay på partiets nettsider. Men Rødt er og har alltid vært et promilleparti  hvis standpunkter man ikke tar særlig alvorlig.

Ingen har så langt jeg har sett gjort noe forsøk på å si hva de mener med “ikke-kommersiell” fildeling. Det klinger greit som et slagord. Men hvis det skal være noen som helst til å ta dette seriøst som noe mer enn motepregede fjortismeninger må dette grunnleggende begrepet konkretiseres og løftes ut over floskelnivået.

“Ikke-kommersiell” må ha noe  å gjøre med at det ikke gjøres for å tjene penger. Men hvem er det som ikke skal tjene penger? Man kan tenke seg mange mulighter.

Starter vi hos opphavsmannen, så kan vedkommende ha skapt og gjort verk tilgjengelig uten noen tanker om  å tjene penger. Men da er det som regel heller ikke noe problem. Man vil gjerne bare være glad for at det man har skrevet eller laget på annen måte blir spredt. Skjønt det kan jo hende at opphavsmannen ville ha sagt “ja takk” om muligheten for å få litt penger hadde vært der.

Det neste er om den som gjør (andres) verk tilgjengelig har noen kommersiell hensikt. De som gjør verk tilgjengelig gjennom kopieringsnettverk har som regel ikke noen kommersielle baktanker. Mange har ikke noen baktanker i det hele tatt, og vet knapt at de har hele sin digitale musikksamling tilgjengelig for hele verden. Men helt entydig er dette ikke. Om vi velger termen “vinnings hensikt”, som er kjent fra strafferetten, så  vil det være “vinnings hensikt” dersom man velger å gjøre verk tilgjengelig fordi det er inngangsbilletten til selv å få tilgang til mer materiale. Det såkalte warez-nettverkene fungerer slik, om man skal tro en kommentar fra Christian Flaaten på deltemeninger.no. Det han beskriver er i grunnen et kriminelt nettverk som ikke skiller seg fra ennen organisert kriminalitet på andre måter enn at den er helt nettbasert.

Så kommer vi til de som tilrettelegger tjenester som nettkopistene gjør bruk av, f.eks. Pirate Bay. Er de kommersielle? De tar ikke betalt fra sine brukere. Men det gjør heller ikke kommersielle TV-kanaler og nettaviser. Ingenvil vel påstå at TV2 og VG ikke er kommersielle, selv om de ikke krever brukerbetaling.  I PB-dommen la retten til grunn at PB driver kommersielt fordi de har betydelige reklameinntekter. Det er etter min mening en riktig avgjørelse.

Spørsmålet til de som vil tillate “ikke-kommersiell” fildeling blir da om virksomheten er “ikke-kommersiell” når man gjør bruk av en kommersiell mellommannstjeneste som Pirate Bay? Hvis man vil inkludere kommersielle tjenester som legger til rette for andres nettkopiering, da har man beveget seg ganske langt ut på skråplanet.

Den tiltenke fordelingen av midler som måtte komme inn fremstår også som merkelig. Man leser gjerne at det i første omgang er musikk man vil inkludere i en slik ordning. Det kan i utgangspunktet la seg forsvare ved at det er musikk som særlig rammes av nettkopieringen. Men samtidig fremstår det som en belønning til de som har vært flinkest til å klage og dårligst til å utvikle forretningsmodeller. Å innføre en avgift for å kompensere for platebransjens impotens er etter min mening ikke god politikk.

Det er en ganske forunderlig “logikk” bak et ressonnement om at bare den som har mislykkes i å beskytte sitt innhold skal få kompensasjon, mens den som har konkludert med at det innenfor dagens virkelighet ikke lar seg gjøre å beskytte innholdet hvis man ønsker å nå ut, ikke får noe. Skal det først være kompensasjon for det som gjøres fritt tilgjengelig på nettet, så må det gjelde enten man gjør det tilgjengelig selv eller andre gjør det tilgjengelig.

Det blir også temmelig tullete om det skal være slik at NRK får kompensasjon for nedlasting av f.eks. “330-skvadronen” hvis man henter torrentfiler hos PirateBay, men ikke hvis man henter dem hos NRK.

Som jurist innenfor IT-feltet møter jeg jevnlig øsnker om at noe må gjøres med akkurat denne personen eller viksomhetens problem,  f.eks. å  legalisere nettkopiering ved hjelp av BitTorrent. Men vi vet at det ikke er noen farbar vei å adressere enkeltproblemer på denne måten. Teknologispesifikk regulering fungerer særdeles dårlig, særlig på et område hvor teknologien skifter raskt. Man må klarlegge hva som egentlig skjer og beskrive dette i mest mulig teknologinøytrale termer. Det opphavsrettslige begrepet “tilgjengeliggjøring for almennheten” fungerer utmerket, og har overlevd mange teknologiskift. En lovgivning om “fildeling” vil vel knapt bli vedtatt før man har gått over til å gjøre verkene tilgjengelig for almennheten ved hjelp av en annen teknologi.

Men hele tanken om legalisering av nettkopiering er etter min vurdering ganske håpløs. Fra ungdomspartier venter man seg mye rart som ikke alltid er så gjennomtenkt, så Unge Venstre kan man være overbærende med. Men når voksenpartier kaster seg på dette, da gir det det samme patetiske inntrykket som når foreldre som tror det får dem til å virke yngre om de kler seg som sine barn og gjør sitt beste for å etterape et ungdomsspråk.  Man godtar ikke skadeverk selv om det er “ikke-kommersielt”.

PirateBay-dommen peker ut en riktig retning. Hvis man lager et system i den hensikt å legge til rette for ulovlig virsomhet eller som er særlig godt egnet for ulovlig virksomhet; systemet brukes til ulovlig virksomhet i stort omfang; de som driver systemet kjenner godt til den ulovlige virksomheten; og de gjør ikke noe for å hindre dette — da anses man for å medvirke til denne virksomheten. Det gjelder enten det er system som brukes til hvitvasking av penger, skatteundragelser, salg av seksuelle tjenester, spredning av barnepornografi, omsetning av tjuvgods, spredning av opphavsrettslig vernet materiale eller andre ulovlige handlinger.

Med dette utgangspunktet kan man gå løs på bakmennene. Den økonomiske skaden, og dermed erstatningens omfang, kanvære betydelig. I PB-saken ble det 30 mill SEK for nedlasting av et begrenset antall filer over en periode på 11 måender. I den norske napster.no-saken ble han som drev tjenesten dømt til å betale 100.000, og det var for en tjeneste hvor det på det meste var 170 ulike musikkfiler. Det var med andre ord ikke noen stor virksomhet. Det kan nok være mange bit-fiklere som ikke synes det er så moro lenger hvis de risikerer et slikt ansvar.

Det har alltid vært ulovlig å gjøre andres verk tilgjengelig for allmennheten uten samtykke. Det er revnende likegyldig hva slags teknologi man bruker, om man pynter det med forskjønnende uttrykk som “fildeling”, eller presenterer det på en annen måte. Det er er ikke tillatt og det finnes heller ikke noen som helst rimelig grunn for at det skal være tillatt. De som trekker inn “ikke-kommersiell” i dette leddet snur det på hodet. Det avgjørende er ikke hva krenkeren tjener, men hvordan krenkelsen skader rettighetshavers interesser. Som sagt: Skadeverk er ikke tillatt, selv om det er “ikke– kommersielt”.

Nedlastingen er heller ikke tillatt når det man laster fra ikke er gjort lovlig tilgjengelig. Men dette er egentlig ikke så viktig. Det aller viktigste er å stoppe mellomledd som PB og andre. Dernest å begrense tilgjengeliggjøringen mest mulig. Klarer man det, da vil man kunne begrense dette.

Det er ingen som tror at dette vil stoppe ulovlig tilgjengeliggjøring og nettkopiering fullstendig. Å tro at man skal kunne stanse dette er som å tro at man kan stanse innførsel av narkotika, promillekjøring, råkjøring, spritsmugling, trygdesvindel, skattesvindel, bedrageri, osv, i det hele tatt all type ulovlig virksomhet. Men man bør kunne klare å redusere omfanget såpass mye at det er til å leve med, omtrent som annen form for kriminalitet.

Vi hører jevnlig at det ikke nytter fordi virksomheten vil fortsette i det skjulte og/eller flyttes til servere i andre land. Dette er naivt. Det spiller liten rolle for personenes ansvar hvor serverne er. Det er som å tro at man slipper  unna ansvar om man trykker bøkene i utlandet. Hvis de virkelig klarer å gå i dekning vil det ikke være et stort problem. For da finner ikke nedlasterne tjenestene heller. Det en gjennomsnitts fjortis klarer å finne, det finner politiet og rettighetshavernes piratjegere også.

I tillegg må det selvfølgelig komme et lovlig tilbud som virkelig er bra. Om det blir dagens musikkbransje som klarer å komme med det, eller om det blir andre, er et høyst åpent spørsmål. Omstillingsevnene i musikkbransjen har ikke vært veldig overbevisende, så de kan bli liggende igjen som en dinosaur tiden har løpt fra.

Nå har jeg ikke detaljkunnskap om de svenske foreningene, ei heller om svensk prosessrett, så jeg må ta noen forbehold her. Men for meg er det ganske utenkelig at medlemskap i den type foreninger det her er snakk om skal kunne medføre inhabilitet.

Overfører vi det til norske forhold og over til et annet rettsområde enn opphavsrett, ville det lett kunne føre til at Arbeidsrettens dommere ville være inhabile i enhver sak hvor en av partene er representert av en arbeidsrettskyndig advokat. Arbeidsrettens leder, Tor Mehl, er nemlig nestleder i Norsk Arbeidsrettslig Forening. Dessuten er Arbeidsrettens nestleder, Jon Gisle (ja, det er han med “Donaldismen”) redaksjonssekretær for foreningens skriftserie. Jeg vil tro at de fleste advokater som arbeider med arbeidsrett også er medlemmer av den samme foreningen.

Det finnes mange slike foreninger. Vi har Norsk forening for opphavsrett og Norsk forening for industrielt rettsvern, som samler henholdvis opphavsrettsjurister og jurister som arbeider med patent, varemerker m.m. Jeg er medlem av den første. Jeg er også medlem av Norsk forening for Jus og EDB, og har også vært leder av foreningen i en periode. Det finnes en rekke andre slike foreninger, uten at jeg kjenner alle sammen. De er møteplasser for folk som arbeider innenfor de aktuelle rettsområdene, men er ikke noen interesseorganisasjoner eller lobbyorganisasjoner. Å påstå at man blir innhabil av å være medlem av en slik forening er etter min vurdering fullstendig grunnløst.

At en av advokatene og Tomas Norstöm begge er med i nemnden som behandler domenenavntvister under .se-domenet kan ikke ha noen betydning. Det betyr antagelig bare at begge er med i den gruppe jurister som blir brukt når slike tvister skal løses. Om det i denne nemnden er skriftlig behandling, slik det er vanlig i denne type saker, betyr det at de som sitter i et panel sammen ikke en gang møtes under saken. I følge programlederen har Tomas Norström og den aktuelle advokaten én gang sittet i samme panel som har behandlet en slik tvist. Tomas Norstöm sier at det sikkert er riktig, men at han selv ikke kan huske det. Det tyder i alle fall på at det ikke er noe som har skapt nære bånd mellom de to.

Rent generelt vil jeg si at de ikke er et stort problem at advokater kjenner hverandre, og at advokater og dommere kjenner hverandre så lenge det er slik at man omgås i profesjonelle sammenhenger. Hvis det er nære personlige vennskap kan det være mer problematisk. Hvis det er bånd mellom partene og dommeren vil det være mer problematisk, selv om det også der skal være en viss nærhet før det blir snakk om inhabilitet. Advokaten gjør en jobb for sin klient, men har ikke noen egeninteresse i saken ut over at man stort sett ikke liker å tape.

Det er dessuten i seneste laget å komme med slike innsigelser nå. I alle fall i Norge er det slik at innsigelser om innhabilitet på grunn av “særlige forhold” må fremsettes  så snart han får vite om det forhold som begrunner påstanden om inhabilitet. Har man startet rettsforhandlinger uten at innsigelse er reist, og man kjenner omstendighetene som begrunner dette.

Jeg har hørt gjennom de ulike nyhetsinnslagene. Dessverre er dette en form for tendensiøs og manipulerende journalistikk som gjør det vanskelig å vurdere saken.

P3 har intervjuet en advokat Leif Silbersky (som jeg ikke vet noe om). Det er åpenbart at de ikke sendte hele intervjuet. Leif Silbersky gjentar stadig at “dersom det er slik som du sier …”, men hele den innledende delen hvor intervjueren må ha redegjort for hva saken gjelder er klippet bort. Så det er umulig å vurdere om intervjueren har gitt en tendensiøs fremstilling, slik at Leif Silbersky uttaler seg på sviktende grunnlag.

P3 har også intervjuet lektor i prosessrett, Erik Bylander. Overskriften på nettsiden er “”Det kan se illa ut”, men hører man på intervjuet så snakker han mest om inhabilitet generelt. Også han uttaler seg ut fra intervjuerens saksremstilling, men også her er fremstillingen klippet bort. Så vi kan ikke vurdere hva det egentlig er han svarer på. Om medlemskap i organisasjoner sier han omtrent noe slikt: “Om en organisasjon har vær særlig aktiv i slike spørsmål kan det være et problem”. Men det er ikke noe som tyder på at de aktuelle foreningene har vært aktive i disse spørsmålene. Men Erik Bylander er forsiktig i sine uttalelser, og konkluderer med at han tror at Tomas Nordstöm ikke er inhabil. (Han viser til Menneskerettsdomstolens praksis, som synes å være strengere enn svensk praksis, men sier at han tror Tomas Nordstöm ikke ville ha blitt ansett for inhabil av EMD.)

Intervjuet med Tomas Norstöm synes å være fullstendig. Men da går det også fram at intervjuerens fremstilling av saken er skjev og tendensiøs. Han gir en helt feil fremstilling av hva slags foreninger det er snakk om, og om hva slags verv han har når det gjelder håndtering av domeneklager. Hvis det som de andre har svart på like skjevt og tendensiøst, da blir svarene ganske verdiløse fordi de har uttalt seg om feil faktum.

Intervjueren gjør et poeng av at blant annet STIM (“svensk TONO”), plateselskaper og andre er medlemmer. Her snakker de litt forbi hverandre, og det er uklart om de har institusjonsmedlemskap eller om det er folk fra disse organisasjoner eller bedrifter som er medlem. Men Tomas Norstöm sier at han ikke vet hvem som er medlemmer. Og slik er det stort sett i slike foreninger. Jeg kjenner noen enkeltperosner som jeg vet er medlem i Norsk forening for opphavsrett, men selv om jeg er medlem vet ikke jeg hvem andre som er medlem. Heller ikke da jeg var leder av Norsk forening for Jus og EDB hadde jeg oversikt over alle medlemmer. Det er sekretæren som holder orden på medlemsregisteret, og det er ingen grunn til at man skal granske det, ei heller om man er leder eller sitter i styret for foreningen.

Det gjøres et poeng av at en av meddommerne trakk seg da det ble kjent at han var medlem av den sveske komponistforeningen, og intervjueren spør om det gjelder andre regler for meddommere enn for de faste dommere. Tomas Norström svarer selvfølgelig at det er det samme regler som gjelder. Men igjen er det intervjueren som bommer, og ikke skjønner hva slags foreninger det dreier seg om. En forening som opphavsrettsforeningen er en forening som samler folk som arbeider med opphavsrett, helt uavhengig av hvilke interesser de har og hvem de måtte representere. En komponistforening er en interesseorganisasjon for komponister, og en slik forening har en helt annen interesse i utfallet av en sak som Pirate Bay. Det er bl.a. komponistenes interesser som står på spill i saken. Det er noe helt annet enn at man er interessert i jusen som sådan.

Det er også intervju med to av forsvarerne til piratene. De synes selvfølgelig at dette er forferdelig, osv. Men det er jobben deres å si det, og de har åpenbart en interesse i utfallet av dette spørsmålet. Så deres mening synes jeg det er liten grunn til å bry seg om.

Tomas Norström er også blant opphavsrettsjurister i Norge kjent som en meget dyktig opphavsrettsjurist, og jeg vil tro at han er mer kjent i Sverige enn han er her. Erik Bylander fremhever også at Tomas Norstöm er en meget dyktig opphavsrettsjurist. At han er medlem av den svenske opphavsrettsforeningen burde ikke akkurat komme som noen stor overraskelse på noen. Jeg vil påstå at piratenes advokater har gjort en dårlig jobb om dette er noe de først har blitt kjent med etter at svensk P3 begynte å omtale saken.

Det sies at man også kan anses inhabil hvis det kan bli skapt et inntrykk av at man er inhabil, uten at det egentlig er saklig grunn for det. Det er tross alt et spørsmål om tillit til de avgjørelser en domstol treffer. Men at noen journalister lager noen tendensiøse og tabloide oppslag bør ikke være nok til å medføre inhabilitet.

Min konklusjon er at dette bare er tendensiøs, tabloid og dårlig journalistikk fra en journalist som har sin egen agenda, og den agendaen er ikke å få fram sakens realiteter. Dette er bare en ny episode i det mediesirkuset Peter Sunde snakker om, det nok ikke et nytt kapittel i selve saken.

Men ikke overraskende har dommen sin effekt. “BitTorrent Trackers Close En Masse After Pirate Bay Verdict” kan vi lese på nettstedet TorrentFreak. De skriver:

“Operating a BitTorrent tracker from Sweden is not as fun as it used to be, last Friday ruined all that. What was once considered a safe haven for BitTorrent sites, is now a Bermuda Triangle for some previously very active BitTorrent trackers. The harsh verdict against the four individuals involved with the largest BitTorrent tracker on the Internet led to worries among those who operate similar sites in Sweden and elsewhere.

In the days following the verdict, several large and small BitTorrent trackers have decided to close down and more are expected to follow suit in the days to come.”

PirateBay har vært og er det største piratredet. Derfor har nok også de påført bransjen det største tapet. Et erstatningsansvar på 30 mill SEK er mye for en privatperson. Man skal merke seg at dommen i PirateBay saken bare gjelder utvalgte verk og nedlastinger i perioden 1. juli 2006 til 31. mai 2006, altså en periode på 11 måneder. Det gir sånn omtrent 2,7 mill SEK pr måned. Selv om beløpet vil være mindre for småpirater, så kan taksameteret tikke ganske fort der også. Personen som etablerte tjenesten napster.no hadde, i følge Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 41, på det meste lenker til 170 musikkfiler. Trafikken var vel heller ikke så stor. Men han ble dømt til å betale en erstatning på 100.000 NOK, noe som også er veldig merkbart i en studentøkonomi. Man skal nok ikke være en veldig stor pirat før kravet kan bli noen millioner.

Det er kanskje lett å være like flåsete som Peter Sunde og si at han heller ville ha brent pengene enn å betale, om han hadde hatt noen penger å brenne. Men det er ikke bare å si at man ikke har penger å betale med og tro at man dermed slipper unna. For unge mennesker uten noen særlig inntekt og uten formue vil slike erstatningskrav kunne være helt ødeleggende. Man kan bare tenkte på hva banken vil si den dagen man vil anskaffe bolig og søker lån. Hvis man allerede skylder et stort beløp som kanskje er under tvangsinndrivelse, da kan man bare glemme tanken på å få lån. Man vil nok også få store problemer med f.eks. å få kredittkort. Som de skriver i TorrentFreak: “[It] is not as fun as it used to be”.

Mange, både pirater og kommentatorer, har vist til at PirateBay ikke kan stoppes fordi serverne er spredt i mange land. Det er ganske naivt. Den dagen det foreligger en rettskraftig dom vil man med den i hånden kunne få stoppet denne tjenesten i de fleste siviliserte land, selv om også det kan kreve noen (relativt enkle) rettsrunder. ISPer som hoster en tjeneste som er kjent ulovlig vil selv kunne risikere ansvar. De kan antageligvis risikere ansvar allerede for det de gjør i dag. Ingen i den bransjen kan påstå at de ikke vet hva slags tjeneste dette er. At det ikke foreligger noen rettskraftig dom spiller her ingen rolle, ut over at det kan ta noe tid før eventuelle krav mot dem blir fremmet. Det er et grunnleggende prinsipp at rettsvillfarelse ikke fritar for ansvar. Så om noen fortsatt skulle mene at det de driver med er lovlig, så har det null betydning om resultatet til slutt skulle bli, slik jeg tror, at man får en endelig dom om at dette er ulovlig virksomhet.

Det har vært skrevet at Carl Lundström betaler hele erstatningen (ikke boten, som “Dagens IT” feilaktig omtaler det som). Om han faktisk betaler gjenstår å se. Men at han kommer til å få hele regningen, er sannsynlig.

Så spørs det hva bransjen gjør den dagen det eventuelt foreligger en fellende dom. Det har vært sagt at det vil gå 2–3 år før det foreligger endelig dom i saken, og folkene bak Pirate Bay har sagt at de fortsetter som før. Som nevnt gjelder erstatningen bare perioden 1. juli 2005 til 31. mai 2006. Om vi antar at en endelig avgjørelse fra Högsta Domstolen foreligger høsten 2011 kan man fremme krav om erstatning for de tap man har blitt påført etter 31. mai 2006 hvis Pirate Bay faktisk fortsetter sin virksomhet. Om man bare tar utgangspunkt i erstatningsutmålingen i den dommen som nå er avsagt vil dette kunne bli rundt 200 millioner. Med alle rettslig spørsmål avklart vil det ikke bli mye sirkus rundt en eventuell ny erstatningssak. Det vil bare bli et spørsmål om å utmåle erstatning etter de prinsipper som er lagt til grunn i hovedsaken. Da kan det hende at Carl Lundströms knekkebrødmillioner likevel ikke er nok til å dekke kravet — i alle fall vil det være særdeles merkbart.

Jeg vet ikke hva som vil være neste trekk i denne saken. Men jeg vil bli overrasket dersom man ikke øker presset mot Pirate Bay og bakmennene med sikte på å få stanset virksomheten.  Nye økonomiske krav som kan få det til å knase i knekkebrødene kan være et slikt virkemiddel.

Jeg kjenner ikke undersøkelsen ut over omtalen i Aftenposten.  Men ut fra det som der er referert har folk blitt spurt om de har lastet ned gratis musikk. Det fremgår ikke om folk har lastet ned mye eller lite musikk. Rent umiddelbart fremstår dette som en stor svakhet ved undersøkelsen. Det er ikke særlit overraskende at folk som faktisk er interessert i musikk i større grad har lastet ned noe musikk enn folk som ikke er særlig interessert i musikk. Dermed kan man få de resultater at de som kjøper musikk også har lastet ned noe fra gratistjenester.

Hvis det hadde vært slik at de som laster ned musikk i stort omfang også kjøper musikk i stort omfang, da ville resultatet vært interessant og overraskende. Men om man ser på hvilke musikksjangre som synes å tape mest på ulovlig nedlasting, da tyder det på at de som laster ned mye musikk i liten grad kjøper denne musikken.

De fire er dømt for

- Å tilby en tjeneste som mange benytter til ulovlige handlinger i stort omfang.
– De har selv vært klar over at tjenesten har blitt benyttet til ulovlige handlinger i stort omfang.
– De har ikke gjort noe for å hindre den ulovlige virksomheten som skjer ved hjelp av deres tjeneste.

Dette har retten, etter min mening helt korrekt, ansett for en forsettlig medvirkning til de ulovlige handlinger som har blitt begått ved hjelp av disse tjenestene.

Retten har videre lagt til grunn at dette har skjedd i kommersiell hensikt. Det er påvist flere konkrete annonsesalg,  deriblant et enkeltsalg på 1,2 mill SEK. Det er nok grunn til å tro at det er solgt annonser for langt større beløp enn det som er konkret påvist i dommen.

Det er også lagt til grunn at hensikten med PirateBay var å skape en møteplass for “fildelere”.

Dommen handler egentlig i veldig liten grad om teknologi, selv om det understreker det grunnleggende og egentlig helt opplagten, nemlig at en ulovlig handling er akkurat like ulovlig uansett hvilken teknologi man benytter.

Det har vært spekulert mye rundt konsekvensene av dommen. Rent umiddelbart får den ingen direkte konsekvenser. Dommen bli ganske sikker anket, om ikke den er anket allerede. Saken går nok til Högsta domstolen,  så det vi må nok vente 2–3 år før siste ord er sagt i denne saken.

Vi får skremselspåstander om at dette vil bety slutten på søkemotorer som Google, at Google vil være neste mål, osv. Det er ingen grunn til å frykte noe slikt. Google er ikke skapt for å være en møteplass for “fildelere”. Det er heller ikke slik at andre kan gjøre bruk av Googles søketjeneste for å gjøre verk ulovlig tilgjengelig, selv om Google og andre søkemotorer vil finne materiale som er gjort ulovlig tilgjengelig. Google finner filer som det er lenket til, herunder det som det lenkes til via PirateBay. Men man kan ikke registrere sine torrent-filer på Google for at andre skal finne dem.

Det har også vært gjort et poeng av at bl.a. Google kan brukes til å søke etter torrent-filer. Dette er heller ikke viktig. Bit-torrent teknologien i seg selv er ikke ulovlig. NRK bruker denne teknologien for å gjøre tilgjengelig serier, fordi dette er meget effektiv teknologi til slik bruk. Andre bruker sikkert teknologien på tilsvarende måte. Jeg møtte den i en slik sammenheng for en del år siden (jeg husker ikke hvor mange) da en usansk musikkfestival (det kan har vært Austin blues-festival)  brukte denne teknologien for å gjøre tilgjengelig opptak fra festivalen. Går vi noen år tilbake var mp3 den teknologien mange reagerte mot og oppfattes nærmest som ensbetydende med priatvirksomhet. mp3.com var et tidlig nettsted for ulovlig tilgjengeliggjøring av musikk (i dag fungerer det på en helt annen måte). Det vil være like galt å fokusere på torrent-teknolgien i dag som det den gang var å fokusere på mp3-formatet.

Det gjelder her som ellers at det avgjørende ikke er teknologien, men hva teknologien brukes til.

Piratene var eplekjekke og hadde høy sigarføring. De hevdet selv at det de drev med var lovlig. Men en så knusende dom faller slike påstander flatt til jorden. At de fortsatt forsøker å fremså som like sikre i sin sak og sammenligner seg med Karate Kid som får bank i første episode, blir først og fremst patetisk. Men det slår sikker an blan piratfansen.

30 millioner svenske kroner, som folkene bak PirateBay er blitt dømt til å betale i erstatning, er mye penger. Det er her grunn til å understreke at dette er erstatning for tap som piratene har påført noen av de berørte virksomheter. Noen medier har omtalt dette som bot, men det er feil. Likevel har nok ikke musikk– og filmindustrien først og fremst vært opptatt å få inn de pengene. Det de har ønsket, og som de nå har oppnådd, er å markere at dette er ulovlig og at det kan ha alvorlige konsekvenser. Om de faktisk betaler eller ikke er antagelig langt mindre interessant enn det faktum at de er dømt til å betale.

Piratene fortsetter imidlertid å opptre som provokatører, og gjør det klart at de ikke vil betale noe som helst. Men også i Sverige kan man tvangsfullbyrde et krav, og med sin opptreden provoserer de sannsynligvis fram en tett oppfølgning av disse kravene. Folkene bak PirateBay må nok regne med at alt de vil ha av inntekter ut over det helt nødvendige til livsopphold vil gå med til å dekke erstatningskravet, enten de betaler frivillig eller ikke. For noen vil de være martyrer, akkurat som andre forbrytere som blir tatt i noen kretser er martyrer. Men de kan først og fremst bli kroneksemplet på hvor mye det kan være å tape på en slik virksomhet.

Domenenavnene piratebay.org og thepiratebay.org og sikkert en del andre må antas å ha en ikke helt ubetydelig verdi. Disse er registrert på en av de dømte, Fredrik Neij. Jeg ville ha gått for å ta beslag i dette og annet som er nødvendig for å opprettholde virksomheten, for å dekke kravene. Kanskje ville det ikke gitt så mye penger, men det kunne ha bidratt til å stoppe et av de mest omfattende priatnettverkene. mp3.com og napster er i dag ufarlige tjenester, og kanskje kan man lykkes i å uskadeliggjøre PirateBay på lignende måte.

Holdningen til piratene er underlig. Eller det er snarere mer underlig at de får såpass mye positiv oppmerksomhet. Tanken om at det som presenteres av kunst og kultur skal være gratis fordi det er billig å reprodusere og distribuere er omtrent som å si at det ikke koster noe at folk tar trikken så lenge trikken går der likevel. Man kan hevde at Ruter ikke taper noe om jeg sniker meg med trikken uten å betale i stedet for å gå. Men man skal være temmelig innskrenket i toppetasjen om man ikke forstår at det koster å drive trikk og at dette må betales. Slik er det også med kunst og kultur, og derfor er det heller ikke særlig overraskende at så mange artister er glade for dommen. Om Gatas Parlament og andre vil gi bort det de lager gratis, så er det ingen som hindrer dem i å gjøre det. At det kan være vanskelig å få et plateselskap eller andre til å satse penger på dem, er en annen sak. Men det er en pris de må akseptere om de vil gjøre det de lager fritt tilgjengelig.

I kjølvannet av PirateBay saken kan vi lese at noen vil fortsette fordi man likevel ikke vil finne dem, folkene bak PirateBay tilbyr en hvitvaskingstjeneste som skal gjøre det vanskelig å spore brukere, osv. Det er ikke overraskende at slikt skjer. Hvitsnippskriminelle har alltid gjort sitt ytterste for å skjule sine spor. Men det er overraskende at så mange sluker dette ukritisk og synes å akseptere det. Det er som skattesnytere, pengevaskere og andre hvitsnippsforbrytere skulle si at vi har fått så sofistekerte teknikker for å skjule sporene etter våre transaksjoner at vi fortsetter som før. Man hadde nok ikke fått støtte av SV, Rødt og Unge Venstre for at man må tillate skattesnyteri og hvitvasking av penger fordi det har blitt så vanlig. Men nettpirater får merkelig nok politisk støtte.

Det er også en underlig tro på at man kan slippe unna ved å plassere tjenestene på en server i et annet land. Jeg er norsk og skriver dette i Norge. Om den serveren hvor dette ligger er i Norge, Danmark, USA eller et annet land er helt uvesentlig. Det ville være som å tro at hvis et norsk forlag trykker en bok av en norsk forfatter hos et trykkeri i India så styrer de klar av norske regler. Det avgjørende er hvorfra man driver sin virksomhet og hvor den eventuelt har virkninger, ikke hvor man søker teknisk bistand. At det kan bli litt vanskeligere å håndheve er noe annet.  Men kan vil nok uten alt for mye styr kunne håndheve en slik dom i ganske mange land. Og en ISP som skjuler en tjeneste på flukt fra rettsforfølgning vil selv kunne havne i problemer. De vil fort kunne få et medvirkeransvar selv.

Vi blir ikke kvitt nettpirater, like lite som vi blir kvitt skattesnytere, pengevaskere, finansbedragere, narkolangere, kataloghaier og andre som bedriver en kriminell virksomhet som i relativt liten grad rammer enkeltpersoner. Den realistiske ambisjonen er å begrense dette, ikke å bli fullstendig kvitt det. Slik vil det også være med priatkopiering. Om man spør om vi noen gang blir kvitt ulovlig nettkopiering av musikk m.m., så er nok svaret nei. Det er som med spritsmuglere og skattesnytere: Vi blir ikke kvitt dem, men man kan i større eller mindre grad begrense slik virksomhet.

PirateBay-dommen kan være et bidrag til å begrense ulovlig nettkopiering. Om sluttresultatet skulle bli en rettskraftig dom som sier at det er medvirkning til ulovlige handlinger om man stiller til rådighet en tjeneste som i stort omfang brukes til ulovlig handlinger, som man vet brukes til slike handlinger og ikke gjør noe for å hindre det, da vil vi ha en avgjørelse som er ganske teknologinøytral og slitesterk. Om noen skulle forsøke seg på det samme med en ny teknologi, da endrer det ikke noe. Det er ikke slik at enhver teknologisk endring er en prinsipiell endring, slik en del teknologioptimister synes å tro.

Det som kanskje gir størst grunn til bekymring rundt tjenester som PirateBay er at de provoserer fram uungåelige motreaksjoner. Vi får krav om kontroll og overvåkning, sensur, osv.  At noen misbruker nettet til massive lovbrudd, enten det er på det ene eller det andre området, legitimerer slike krav om repressive tiltak. Dessverre.

Det Thomas Gramstad påstår er feil. Om han ikke vet bedre, eller om han ikke vil vite bedre fordi en korrekt fremstilling vil ødelegge hans retoriske poenger, skal være usagt. Han burde visst og han bør selvfølgelig holde seg til det som er sant.

Det er ikke skygge av tvil om at det meste av den tilgjengeliggjøring som skjer via Pirate Bay er ulovlig. Det er heller ikke noen tvil om Pirate Bay rent objektivt medvirker til denne ulovlige tilgjengeliggjøringen.

Det springende punktet i Pirate Bay saken er om folkene bak tjenesten har utvist den nødvendige personlige skyld ved at de forsettlig eller uaktsomt har medvirket til den ulovlige tilgjengeliggjøringen. Har de laget tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring, eller har de eventuelt laget en tjeneste som er særdeles godt egnet til dette uten å gjøre noe for å hindre ulovligheter de meget godt vet at skjer?

Uten å gå inn i diskusjon av sakens realiteter, så kan det ikke være tvil om at det i alle fall er grunnlag for å diskutere om ikke folkene bak Pirate Bay har utvist slik skyld. For Google vil pekere til ulovlig materiale være en utilsiktet, men i praksis uungåelig bieffekt. Ingen kan påstå at folkene bak Google har laget en tjeneste i den hensikt å gjøre det enklere å gjøre opphavsrettslig vernet materiale lettere tilgjengelig.

Det er liten tvil om at det omsettes en del tyvegods via annonser in finn.no og tilsvarende tjenester. Men ingen vil av den grunn beskylde finn.no for å drive helerivirksomhet. Omsetning av  tyvegods er en utilsiktet, uønsket men også i praksis uunngåelig konsekvens av slike tjenester. Det hadde vært noe helt annet om man hadde etablert en tjeneste spesielt tiltrettelagt og profilert som en markedsplass for tyvegods, men anonyiseringstjenester osv. Det er ingen tvil om at Google her kan sammenlignes med finn.no når det gjelder utilsiktet tilgjengeliggjøring av ulovligheter, mens Pirate Bay kanskje ligner med på en helerisentral.

Om Pirate Bay om to timer skulle bli dømt, så  vil det ikke ha noen konsekvenser for Google og andre tilsvarende nettjenester. Thomas Gramstad bedriver skremselspropaganda på feilaktige premisser.

Som debattleder har man det privilegium at man får stille de spørsmål man ønsker.  Øystein Greni (Big Bang) gjestet Grosvold 6. mars 2009, og piraten Peter Sunde hadde vært gjest tidligere i programmet. På spørsmål om hva han mente om det Peter Sunde sa, svarte Øystein Greni omtrent slik: “Det den fyren i genseren sier at at jeg ikke fortjener å få betalt for den jobben jeg gjør.” Så jeg stilte pirat Egil Möller spørsmålet om Øystein Grenis arbeid ikke var verdt noe slik at han ikke fortjener å få betalt for jobben. Svaret var omtrent slik:

“Hvis markedet har satt prisen til null så er det ikke verdt penger. Kanskje er ikke musikken interessant nok, kanskje hadde han ikke funnet en god forretningsmodell.”

På mitt oppfølgingsspørsmål om han mente at Øystein Greni hadde noen rettigheter var svaret klart: Nei.

Det er i det minste greit å få det sagt tydelig: Hvis du ikke klarer å sette god nok lås på døra og derfor ikke klarer å hindre andre i å stjele det du lager, da har andre etter piratens mening “rett” til å stjele dette. Når Piratpartiet samtidig går inn for et forbud mot DRM, betyr det at man bare kan beskytte det man har skapt hvis man klarer å låse det, samtidig som piratene vil forby låser.

Det er med andre ord fritt fram å høste andres hager om de ikke er gjerdet inn med solide gjerder, alle må fritt kunne forsyne seg av sauer som sauebønder har satt på beite i fjellet, osv.

Piraten Möller forsøkte seg i sitt innlegg med en sammenligning med allemannsretten i skog og mark. Vi kan i de nordiske lande bevege oss fritt i skogen, på fjellet, osv. Men sammenligningen halter. Heller ikke utmark kan vi fritt hogge ned trærne eller jakte fritt. Og uansett er innspilt musikk ikke utmark, om man skal holde seg i det agrare. Det er i høyeste grad “dyrket mark”.

Det er greit at man får posisjonene fram. De andre i debatten hadde ulike ståsteder og ulike syn, men var alle enige om at musikere og komponister skal få betalt for det de gjør. Det mener altså ikke piratene. Deres syn, i alle fall piraten Möller, er åpenbart at man bare skal få betalt hvis man rent faktisk klarer å hindre at kopiering skjer eller om man får overtalt folk til å betale frivillig.

Piratene er kunstnens og kunstnernes fiender.

PirateBay lover i følge Aftenposten at dette skal være sikrere for kjeltringene enn andre slike tjenester. Men nå skal de kreve betaling for sin tjeneste. At dette bryter med den såkalte “delingskulturen” er en sak, og PirateBay vil neppe få så mye sympati om noen hacker dette systemet for å bruke det gratis. Men en annen effekt av dette er sporingen. Man vil alltid kunne spore betalingstransaksjonen og dermed hvem som har betalt PirateBay for å benytte deres hvitvaskingstjeneste.

I den senere tid har mange tatt til orde for en eller annen form for bredbåndsavgift. Vi skal betale for å få tilgang til innholdet, og det som kommer inn skal på en eller annen måte fordeles blant de som leverer innhold. Da vil det ikke lenger bli noe skille mellom gratis innhold og det som det skal betales vederlag for.

Jeg ser ikke noen grunn til at de som i dag leverer innhold gratis også skal melde seg på for å få sin del av den potten som skal deles ut ved en slik ordning. Jeg har gjort mye tilgjengelig på nett, både om jus og musikk — og litt om andre temaer. Det har aldri vært aktuelt å kreve betaling for noe av dette. Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ville ha noe i mot å få betaling. Om jeg skulle få et sted mellom 10 og 50 øre pr nedlastet side ville det ha gitt en ganske hyggelig ekstrainntekt som jeg gjerne hadde tatt imot. Jeg går også ut fra at aktører som Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK osv ville si “ja takk” om det skulle bli mulig å få betaling uten å miste lesere.

Hvis man skulle innføre en form for bredbåndsavgift vil det være helt urimelig å forbeholde de inntektene dette måtte gi til musikk– og filmbransjen. Det ville være å honorere de som har vært minst flinke til å utvikle nye forretningsmodeller for deres egen udugelighet. Alle som leverer opphavsrettslig vernet innhold som gjøres tilgjengelig på nettet må kunne kreve sin del. Når det bare blir et spørsmål om hva folk er villig til å tilegne seg, ikke hva de også er villig til å betale for, må vi regne med at mange vil melde seg på for å få sin del. Jeg vil være blant dem, og jeg vil ganske sikkert få følge av nettaviser og av mange andre.

Hvis man møter dagens nettkopiering med en bredbåndsavgift vil man nok se at en stor del av de pengene som tas inn vil havne helt andre steder enn hos de som skaper musikk og film.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Jeg har null sympati med de som mener at man skal ha rett til å forsyne seg gratis av andres verk. Det er utrolig frekt å si til opphavsmenn at man ikke skal få lov til å gjøre sine verk tilgjengelig for andre på det vilkår at man betaler et vederlag, og at man ikke fritt kan gjøre dette tilgjengelig for andre. Når Unge Venstre har gjort seg til talsperson for dette har de gått i en fjortisfelle.

Det kan hende at noen faktisk har en ideologisk begrunnelse for det de gjøre, på linje med 1800-talls anarkisten Proudhon som hevdet at “eiendom er tyveri”. Men for de fleste stikker det nok ikke dypere enn at man ikke vil betale for noe man kan tuske til seg gratis, og de fleste bryr seg null om opphavsmenn og utøvere. Forsøk på begrunnelse er for de fleste ikke annet enn et forsøk på å hvitvaske sin litt dårlige samvittighet.

Det hersker ingen tvil om at det aller meste av det som gjøres tilgjengelig av musikk, film m.m. for fjernkopiering via nettet skjer uten opphavsmennenes samtykke og er dermed ulovlig.

Man kan sammenlikne den ulovlige tilgjengeliggjøringen og kopieringen med tyveri. Det er riktig at dette ut fra en streng juridisk vurdering ikke regnes som tyveri. Men realiteten er den samme, nemlig at opphavsmannen frarøves verdier. Når noen hevder at man ikke taper noe når man ikke fratas noe fysisk er det uttrykk for en særdeles primitiv tankegang. Det er ikke slik at det som koster ved musikkproduksjon er de plastikkskivene som brukes for å distribuere musikken, like lite som papiret er den største kostnaden ved bokproduksjon. Det koster like mye å produsere innhold, uansett hvordan dette distribueres. At distribusjonen har blitt billigere tilsier ikke at man dermed heller ikke skal ha betalt for det innhold som distribueres.

Det er heller ingen tvil om at Pirate Bay og tilsvarende tjenester medvirker til denne ulovlige distribusjonen. Men om folkene bak kan dømmes for sin medvirkning er ikke  like åpenbart. For at de skal kunne dømmes må retten komme til at de forsettlig eller uaktsomt har medvirket til denne tilgjengeliggjøringen.

I saken om napster.no Rt 2005 s. 41 ble han som drev tjenesten dømt for sin medvirkning. Også dette var en tjeneste hvor andre kunne registrere lenker til musikk som var gjort tilgjengelig på nettet. Det var ikke lastet opp musikkfiler på tjenermaskinen. Denne saken er ganske parallell med Pirate Bay, og gir klar støtte for at folkene bak Pirate Bay kan dømmes for dette — i alle fall om vi holder oss til norsk rett.

Slik folkene bak Pirate Bay har profilert sin tjeneste synes det ganske klart at denne er etablert nettopp for å gi muligheter for fjernkopiering av vernet materiale. At man også kan finne materiale som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig eller som er gjort tilgjengelig med dennes samtykke endrer ikke hovedinntrykket. Jeg vil bli ganske overrasket om retten skulle komme til at det ikke foreligger forsett eller uaktsomhet i dette tilfellet.

Kravet om forsett eller uaktsomhet gjør at Pirate Bay skiller seg fra tjenester som f.eks. Google, samt teleoperatører som Telenor m.m. Priattilhengere har hevdet at det vil få enorme konsekvenser for nettet om folkene bak Pirate Bay blir dømt. Thomas Gramstad har endog gått så langt som til å påstå at man da må ha samtykke for å lenke til det andre har gjort tilgjengelig. Dette er ikke riktig. Telenor sender pakker uåpnet fra ende til ende, akkurat som postverket gjør. De kan ikke dømmes for medvirkning til å formidle noe som er ulovlig, selv om de rent teknisk faktisk medvirker.

For en tjeneste som Google vil man neppe kunne påvise forsett eller uaktsomhet, selv om en tjeneste som har som mål å indeksere alt på nettet ikke vil kunne unngå også å indeksere ulovlig innhold.

Spørsmålet om medvirkning er bare aktuelt der man eventuelt medvirker til noe som er ulovlig. Spørsmålet om ulovlig medvirkning er ikke aktuelt når det gjelder å lenke til det som er gjort lovlig tilgjengelig. Så Thomas Gramstad kan glemme sin bekymring for lenkingen.

En juridisk spissfindighet er om en tjeneste som Pirate Bay faktisk kan anses for å medvirke til ulovlig tilgjengeliggjøring. Det avhenger av om man vil anse den ulovlige tilgjengeliggjøringshandlingen for å vær avsluttet etter at man har åpnet opp og gjort noe tilgjengelig, eller om den vedvarer så lenge de aktuelle filene holdes tilgjengelig. Man kan ikke medvirke til en handling som er avsluttet. En heler medvirker ikke til tyveriet. Tyveriet er avsluttet før heleren kommer inn i bildet (i alle fall så lenge tyveri ikke skjer på bestilling fra heleren). Men for vanlig heleri er ikke dette rettslig sett noe problem, for også heleri er i seg selv straffbart.  Gjelder det derimot f.eks. frihetsberøvelse (kidnapping) vil det straffbare forholdet vedvare så lenge pesonen holdes fanget, og alle som på ulike måter medvirker til å holde personen fanget kan dømmes for medvirkning.

Anser man den ulovlige tilgjengeliggjøringshandlingen for å være avsluttet når man har åpnet tilgangen, da kan ikke de som senere kommer inn dømmes for medvirkning til dette.

I napster.no-saken kom Høyesterett til at ulovlig tilgjengliggjøring var er et forhold som vedvarer så lenge den aktuelle filen er tilgjengelig. Dermed kunne personen bak napster.no dømmes for medvirkning. Etter den svenske Tommy Olsson saken om lenking ble det sagt at en grunn til at Tommy Olsson ikke ble tiltalt for medvirkning var at man etter svensk strafferett ikke kunne anse tilgjengeliggjøringen som et vedvarende ulovlig forhold.  Jeg kan ikke nok om svensk strafferett til å vurdere om dette kan være riktig, men det er et kritisk punkt som kan velte saken for påtalemyndighetene.

Film– og musikkbransjen har vist seg svært lite innovative. I stedet for å se etter nye muligheter har de bare skrubbet og forsøkt å stoppe den teknologiske utviklingen. De har i stor grad seg selv å takke for at vi i dag har et så omfattende piratproblem. Når man lenge lot piratene få ha 100% markedsandel når det gjelder nettdistribusjon har de skapt et kjempeproblem for seg selv. Fortsatt opplever man at det som man ikke får kjøpt fordi man f.eks. bor i feil land, lett kan skaffes gratis gjennom Pirate Bay og tilsvarende tjenester.

Svaret på film– og musikkbransjens problem er ikke stadig strengere lovgivning og Orwelsk overvåkning av nettet. Når kommersielle aktører ikke klarer å tilpasse seg endringer i markedet, da går de konkurs og dør. Slik er kapitalismens brutale lov, og den gjelder like mye for film– og musikkbransjen som for andre. Om dinosaurene i bransjen dør ut så er det ikke et alvorlig problem. Om de som i dag tjener penger på distribusjon taper for mer fremsynte aktører, så er ikke det noe å gråte over.

Men vi må sikre at opphavsmenn og utøvende kunstnere også i morgen skal kunne tilby sin kunst til de som vil betale for denne.

“Overskudd overflødiggjør den eksklusive eiendomsretten og muliggjør en fri deling — en inklusiv eiendomsrett. Overskuddsetikken er altså stikk motsatt av knapphetsetikken: den er basert på trangen til å dele, gir grunnlag for et sosialt og kulturelt fellesskap og gir en individuell immateriell belønning.”

Det er mye som kan sies bare om dette avsnittet, og enda mer om man kommenterer hele artikkelen. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kommentere et uttrykk: Immateriell belønning. Jeg har aldri tidligere støtt på det uttrykket, og Thomas Gramstad forklarer ikke hva han måtte mene med det.

Jeg spiser ikke immateriell mat, mine lån er dessverre ikke immaterielle, osv. Så for å klare meg i hverdagen er jeg faktisk helt avhengig av en materiell godtgjørelse for mitt arbeid. Jeg opplever meg ikke som noen avviker på dette punktet. Kunstnere og kulturarbeidere kan så vidt jeg vet heller ikke klare seg på immateriell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhengige av inntekter fra det vi skriver eller annen kulturell produksjon vi måtte stå for. I den akademiske verden publiserer man for å delta i det vitenskapelige fellesskapet og for personlig prestisje. Andre kan publisere for å misjonere for sitt syn, enten er religiøst, politisk eller noe annet — f.eks. at man vil misjonere for at folk skal miste muligheten for å få ordentlige inntekter fra sin åndsproduksjon. Men forfattere og andre som henter sine inntekter i markedet for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berømmelse. De trenger en materiell godtgjørelse.

Et av budskapene i Thomas Gramstads innlegg synes å være at Thomas Gramstad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opphavmennene skal “kompenseres” med luftig svada som for anledningen er kalt “immateriell belønning”.

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

- Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

- TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Erik Solheim synes her å glemme det enkle faktum at NRK ikke har laget den musikken de bruker i sine programmer og at denne ikke er lisensfinansiert. Det er en underlig tanke at en institusjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på nettet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å forsyne seg med det andre har skapt betyr ikke at man dermed også skal måtte tilby det gratis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og forsyne meg. For å si det med Erik Solheim: Problemet skyldes én ting: Rettigheter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gammeldagse eiendomsretten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt morsommere leketøy enn det jeg har i dag.

Man kan videreføre Erik Solheims resonnement: Hvis ikke den foreldede holdning om at folk skal ha betalt for det arbeidet de gjør får vi slutte å bruke deres arbeider. Det kan ikke være noen grunn til at forfattere, fotografer, journalister og ikke minst mediesynsere skal ha betaling. La NRK og andre som måtte være interessert bruke deres arbeider fritt. Erik Solheim burde vise vei og heretter arbeide gratis i den gode saks tjeneste. Han kan heller gi sin lønn til komponister og musikere, grupper som tjener langt mindre enn medieutviklere i NRK og som derfor fortjener pengene bedre. Del lønnen din med dem som trenger det, da viser du virkelig mener noe med delingskultur, Erik Solheim!

Gisle Hannemyr vil gi TONO en lærepenge:

“En slik lærepenge kan være at NRK bruker musikk som er tilgjengelig under Creative Commons-lisenser i en periode. Kanskje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer medgjørlige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye interessant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli dominert av demoer fra obskure grupper som håper på å få oppmerksomhet rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hannemyr fortsetter med et særdeles vidtrekkende kulturpolitisk forslag:

“- Det bør være en politisk oppgave å legge til rette for delingskultur. Når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri.”

Det er ikke lett å forstå hva han mener med dette. Kunnskap kan vi holde utenfor. Kunnskap er fri. Det sies og skrives så mye tull om rettigheter til forskningsresultater at det ikke kan gjentas for ofte: Kunnskap er fri. Ingen behøver å spørre noen om lov til å skrive e=mc² eller at FrP omsider begynner å gå tilbake på meningsmålingene (måtte det bare fortsette fram til valget 2009). Hvis Hannemyr med sin uttalelse om dette mener at den akademiske frihet bør innskrenkes slik at vi bare får lov til å publisere i politisk korrekte tidsskrifter, så får jeg bare markere at jeg er fundamentalt uenig.

Hva så med kultur? Bør det være en politisk oppgave å sørge for at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal få betalt for det arbeidet de gjør? Det er mye som kan gjøres gratis. Våre teatre lever i stor grad av offentlig støtte, så da blir vel en konsekvens av Hannemyrs syn at de må åpne sine dører og ikke lenger selge billetter til sine forestillinger? Kinoer må slutte å ta betaling for at folk skal se norske filmer, og all film bør legges gratis ut på nettet. Det bør tross alt være en viss konsekvens og én kulturell uttrykksform bør ikke særbehandles i forhold til andre. Og hvorfor skal vi egentlig måtte betale for å reise med toget når det uansett er avhengig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offentlig støtte til kultur som et bidrag som gis ut fra en erkjennelse av at markedet alene ikke kan finansiere kulturen, særlig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gratis, blir det en giftpille som vil gjøre kultur enda mer avhengig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Solheim, Gisle Hannemyr og andre skulle ønske å gjøre resultatene av sitt arbeid fritt tilgjengelig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke frivillig har forpliktet seg overfor et forlag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sammenheng mellom liv og lære kan Gisle Hannemyr starte med å legge ut sin utmerkede bok “Hva er Internett?” ut på nettet for fri nedlasting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk tilgjengelig for de som er villige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at programmer som “Studio Sokrates” kunne gjøres tilgjengelig for nedlasting med musikk og at problemer med musikkrettigheter ikke skulle hindre at et program som “Kunstreisen” legges ut som podcast. Men samtidig ønsker jeg at komponister, musikere og andre kunstnere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at brukerne betaler for bruken, ikke på at noen byråkrater har funnet at de er verdig trengende og derfor kan lønnes over et offentlig kulturbudsjett. Så kan offentlige bidrag sørge for at kunstnernes inntekter faktisk blir til å leve av og at den pris som betales skal være overkommelig.

Man vil nok finne løsninger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine programmer tilgjengelig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med andres verk, da må de betale for dette. Løsningen er ikke en storstilt ekspropriasjon uten vederlag av kulturarbeideres verk. Man må sikre at disse får betalt for bruken av deres verk. Reklamefinansierte kanaler kan legge reklame inn i sendingene, også på nett. Andre må finne andre finansieringsformer. Og selv foretrekker jeg heller å betale for tilgang til kulturen enn å betale indirekte gjennom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyanserte og balanserte råd enn det artikkelen i Digi.no kan gi inntrykk av.

Lanseringen av Timbuktu på PirateBay er selvfølgelig ikke annet enn et PR-stunt. Han får omtale, og jeg er neppe den eneste som har lært at en svensk rapper har rappet navnet Timbuktu.  (For meg vil den fremste musikalske referansen til Timbuktu uansett være Talkning Timbuktu.) Ved å være den første håper han å oppnå litt at “Radiohead-effekten”: Det fungerer når man er først, men det fungerer bare en gang.

Ingen kan nekte Timbuktu, Gatas Parlament og andre i å støtte de som undergraver musikernes levebrød. Men et spørsmål som trenger seg på er om de som så klart gir uttrykk for at man ikke behøver å respektere andres rettigheter, selv fortjener at andre respekterer det de måtte ha av rettigheter. Det er ikke noe mer moralsk galt å ta f.eks. navnet Timbuktu eller Gatas Parlament og spille musikk under disse navnene.  Det vil kanskje krenke noen varemerkerettigheter, men det kan ikke være noe mer galt i å krenke disse enn det er å krenke andres opphavsrett. Om PirateBay skulle flomme over av elendige innspillinger av noen som kaller seg Timbuktu eller Gatas Parlament, så har vel ikke disse så mye å skulle beklage seg over? Hvis de først mener at man ikke behøver å bry seg om andres rettigheter, da kan ikke dette relativiseres slik at de selv kan bestemme hva slags rettigheter det er akseptabelt å krenke.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk– og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.

Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.

Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker — og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.

Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.

Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio– og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.

Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.

Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.

Eirik Newth har på sin blogg etterlyst tanker mulige forretningemodeller. Dette har jeg tatt opp i en egen kommentar.

Før jeg kommenterer dette nærmere, kan følgende slås fast: Det er ulovlig å gjøre verk tilgjengelig på internett uten opphavsmannens samtykke, enten dette skjer ved såkalt fildeling eller på annen måte. Det er heller ikke lov å kopiere filer til privat bruk dersom det man kopierer fra er ulovlig fremstilt eller ulovlig gjort tilgjengelig, hvilket i praksis vil si at det ikke er tillatt å laste ned fra internettkopister, også kalt “fildelere”.

Vi må forsvare retten til å kunne skape. Kopistene trenger ikke noe forsvar. Der det i dag er grunn til bekymring er når man risikerer å bli saksøkt om man bruker av kulturarven til å skape nye verk. Ole John Aandal har nylig kommet i medienes søkelys for det han stiller ut i Porsgrunn kunstforening. Han har bl.a. brukt bilder av halvnakne jenter, bilder han har funnet på nettet og brukt uten å spørre noen om tillatelse. Hans bruk av bildene er etter min mening klart ulovlig. Han burde åpenbart ha innhentet samtykke fra jentene (noe han ganske sikkert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Den samme Ole John Aandal har også gjort seg bemerket ved å manipulere seg selv inn i kjente bilder. Han bearbeider her andres verk. I dette tilfelle kan det ikke være særlig tvilsom at det er en bearbeidelse og ikke et nytt og selvstendig verk, slik at han måtte ha innhentet samtykke fra fotografene. At jeg verken ville ha spandert penger eller veggplass på hans bilder hindrer ikke at de illustrer spørsmålet om hva slags frihet man skal ha til å kunne skape verk basert på det andre har gjort før. Nidkjære rettighetshavere som går etter folk som Ole John Aandal kan bidra til å gjøre rommet for skapende innsats ubehagelig trangt. Det er det viktig å hindre.

Så til noen av de temaene som blir tatt opp i kommentarene.

Mange henger seg opp i valg av ord, nærmere bestemt om ordet tyveri. Hvis man tenker strengt strafferettslig er ulovlig kopiering ikke tyveri, akkurat som ”kjøp” av musikk i form av nedlastbare filer i kjøpsrettslig forstand ikke er kjøp. Men det er lite interessant å diskutere slike juridiske nyanser i denne sammenhengen.

Det er ganske primitivt å si at bare fysiske gjenstander kan ha verdi, og at det følgelig er greit så lenge man ikke frarøver noen deres fysiske gjenstander. En forfatter lever av å selge sine bøker.  De fleste overlater jobben til et forlag og får en viss prosent av salget. Om andre begynner å dele ut boka gratis, da blir det færre som kjøper. Forfatteren har en enerett bl.a. til å lage eksemplarer av boka. Når noen gir ut piratversjoner forsyner piratene seg av den verdien som forfatterens rett utgjør. Man tar fra forfatteren. Musikkpiratene snylter på komponister og musikere og plyndrer dem for verdier. Om man kaller det tyveri eller noe annet er bare et spørsmål om valg av ord. Men de som ikke klarer å se at det er “tyveri” å forsyne seg med ditigale ytelser er fanget i den samme gamle tankegangen som de som heller vi ha leksikon i bokhylla fremfor å ha tilgang til leksikon på nettet.

Når plateselskapene driver lobbyvirksomhet skyver de noen fattige kunstnere foran seg. Når piratene skal rettferdiggjøre sine handlinger peker de på noen styrtrike stjerner. Begge deler er like galt. Underholdningsindustrien driver sin virksomhet for å tjene penger, ikke fordi de føler en omsorg for kunstnere. De fleste kunstnere, også musikere, tjener dårlig. En musiker kan godt ha bildet sitt i avisene og være “kjendis”, men de fleste – også de som er kjente – tjener lite penger. Når CD-salget stuper betyr det at de som tjente dårlig fra før får enda mindre.  At Paul McCartney også tjener mindre, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av veldig mange musikere og den aller øverste toppen på isfjellet. Så spørsmål om man synes synd på Elton John, som noen selvfølgelig har kommet med i debatten, er helt på siden.

Opphavsrettens død har blitt spådd lenge. For en tid siden fant jeg en artikkel fra 1955 hvor forfatteren hevdet at opphavsretten snart ville dø. Den gang var det båndopptageren, eller magnetofonen som den ble kalt den gangen, som var den store trusselen. Det som gjorde artikkelen særdeles interessant er at argumentasjonen er omtrent identisk med den vi nå hører fra de som mener at internett vil bety slutten for opphavsretten. Han som skrev dette for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hevder tilsvarende i dag tar like mye feil. Ungdommelig engasjement kombinert med en fullstendig historieløshet er ikke alltid oppskriften på velbegrunnede standpunkter. Opphavsretten vil endre seg. Opphavsretten, eller det som utviklet seg til å bli opphavsrett, har siden Gutenberg blitt utfordret  av ny informasjonsteknologi. Den vil nok klare dagens utfordring også.

Opphavsretten vil overleve ganske enkelt fordi den er helt nødvendig hvis vi ønsker at kulturen ikke skal stoppe opp og dø. En forfatter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen betaler for bøkene. Forfattere kan ikke leve av å lese høyt fra bøkene eller selge t-skjorter med bilder av seg selv. Komponister vil ikke tjene penger på at musikken deres blir spilt om man fratar dem opphavsretten. Og filmsett kan ikke reise på turne og spille filmen som teater.  Penger får kanskje ikke folk til å bli skapende, men mangel på penger kan gjøre at kunstnere ikke kan bruke sin tid på å skape kunst. En sulten kunstner er mer opptatt å skaffe mat enn av å skape kunst. Man må løfte blikket litt over fjortisnivået og  se at kultur er mer ungdommens musikk. Dette gjelder ikke minst de journalister som skriver om dette.

Opphavsmannens enerett består av to elementer: Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Den som laster ned musikk fremstiller eksemplar av musikken. Den som sprer musikken på nettet gjør den tilgjengelig for allmennheten i tillegg til å fremstille eksemplar.

Enerettene er ikke absolutte. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, selge eller gi bort sitt eksemplar (men ikke leie det ut). Men å kjøpe en bok gir ikke noen rett til å trykke opp et eget opplag som man deler ut til alle som måtte være interessert.  Om  man har musikken på sin iPod må man gjerne dele sin iPod med andre ved f.eks. å låne den bort. Men å la andre kopiere den musikken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å trykke nytt opplag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkalte “fildelerne”. De produserer nye opplag gjennom massekopiering via nettet. På dette punktet bommer også Eirik Newth i sin kommentar i Dagbladet.

Man kan etter åvl § 12 i et begrenset omfang fremstille kopier til privat bruk. Det er vanskelig å si hvor grensen skal trekkes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-format og har en del av dem lagret på min iPod. Det anser jeg for uproblematisk. At min datter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vurderingen om opphavsmannen får betalt. Så lenge jeg har kjøpt CD og den bare kopieres innenfor den kretsen som ville være en vanlige brukerkretsen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begynner å kopiere eller legge til rette for å kopiere til folk utenfor den aller nærmeste kretsen begynner det  å bli mer problematisk. At man sender en fil til sine nærmeste venner og sier ”hør på dette!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sende det til alle sine 438 ”venner” på facebook. Man kan nok heller ikke la sine venner kopiere hele musikksamlingen. Og man kan selvfølgelig ikke stille musikken til disposisjon for andre i et kopieringsnettverk.

At mange sier de laster ned og og lar andre kopiere filer med god samvittighet, overrasker ikke. Andre snyter på skatten med god samvittighet, og fildelerne er ikke noe bedre enn skattesnyterne – uansett hva  man gjør for å bleke eller hvitvaske sin samvittighet. Jeg mener at både skattesnyteri og ”tyveri” av andres åndsverk er uakseptabelt. De som fremstilles som helter i Dagbladets reportasje er omtrent som regnskapsføreren i Taxisvindelsaken. De legger til rette for at andre skal kunne snyte andre for deres rettmessige inntekter. De som laster ned har omtrent samme moralske standard som skattejukserne i taxibransjen. Man kunne ha pakket et forsvar for skattesvindel inn i den samme retorikken som piratene bruker: “Jeg skulle gjerne betalt skatt hvis jeg visste at pengene gikk til skole, gamle og syke, og ikke til late byråkrater, en meningsløs krig i Afghanistan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som systematisk plyndrer opphavsmenn enn jeg har for andre som driver økonomisk kriminalitet. Det er ingen grunn til å fremheve dem som helter.

Alle kan spekulere i hvordan fremtidige forretningsmodeller kommer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til disse spekulasjonene her. Men vi må i alle fall regne med en mangfoldig og lite oversiktlig distribusjon. Noen vil bare være opptatt av å gjøre sine ting kjent og gjør alt gratis tilgjengelig for alle. Som opphavsmann står man helt fritt til å gjøre dette.  Vi vil abonnere på ulike tjenester som hjelper oss å finne fram til det vi er interessert i. Det som alle vil ha må vi ganske sikkert betale for. Jeg tror vi vil få en ny runde med DRM, men i en mykere variant enn den som mange nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skulle velge å legge navnet på lisenshaver inn i filen vil det ikke hindre ens egen utnyttelse eller annen lovlig bruk. Men det kan fortelle hvem som har delt alle sine filer på nettet, og kan få mange til å tenke seg om en gang eller tre før de legger filene ut på nettet. Det er sikkert andre muligheter også. Den som lever får se.

Platebransjen viser klare dinosaursymptomer. Det var Apple som fikk fart på nettsalg av musikk. Musikkbransjen klarte det ikke selv. Jeg har ikke særlig tro på at den tradisjonelle musikkbransjen vil være de som kommer opp med nye og innovative forretningsmodeller. De sitter alt for mye fast i tanken på å diktere markedet i stedet for å lytte til det. Musikken vil uansett overleve. Kanskje vil fildelingsentreprenører være de som leverer de nye kommersielle tjenestene. Om plateselskapene skulle miste kontrollen over distribusjonen så vil det være bra for alle andre enn plateselskapene. Skal man være riktig kynisk, så må regne med at andre står klare til å overta musikken om dinosaurene skulle dø ut. Dette er kapitalismens brutale lov, og den gjelder for plateselskaper også.

Men uansett hvem som står for distribusjonen, så må det være mulig for innholdsleverandørene å ta betalt dersom de skulle ønske det. Man må kunne sikre sine rettigheter og unngå plyndring fra pirater. Hvis ikke vil mange ikke være interessert eller ha mulighet til å levere innhold. Da blir vi alle fattigere.

De virkelige skurkene i dagens platemarked er kjeder som Platekompaniet og FreeRecordstore. Det er disse som struper tilgjengeligheten ved bare å ta inn et begrenset utvalg og det er disse som tjener mest på de plater som selges. Jeg vet ikke hva slags marginer disse har, men jeg vil anta at et sted mellom 25 og 40% av det vi betaler for en CD går til butikken. Så kan plateselskap, musikere, komponister og andre dele resten. Men disse kjedene har ikke noen lys fremtid foran seg. Hvis vi vil ha musikken på CD kan man heller bestille fra CDON.COM eller Amazon – eventuelt fra nettbutikker som har spesielisert seg på de som deler vår sære musikksmak. Og stadig oftere vil vi klare oss med musikken uten å kjøpe plastikk.

Noen har også kommentert min manglende tiltro til mikrobetalinger og mener at jeg har en grunn analyse, eller noe i den retningen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Selv mener piratene — fortsatt i følge Dagbladet — at de representerer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt terrorister også tenker, selv om man selvfølgelig ikke kan sammenligne musikk– og filmpiratenes handlinger med terrorisme. Piratguruenes virksomhet minner mer om de som i skjul sørger for at penger ikke tilflyter skattemyndighetene eller som hvitvasker penger.

Hvis vi ønsker at musikere og filmskapere skal fortsette med å skape musikk og film så må de også ha muligheter til å leve av det de gjør. Man liker å hvitvaske sin samvittighet ved å hevde at de bare stjeler fra grådige plateselskaper, ikke fra artistene. Mange hevder at de vil betale dersom de bare vet at pengene kommer til artistene, ikke til rike plateselskaper. Det tror jeg ikke noe på. Det koster ingen ting å si at man ville ha betalt dersom …, men å faktisk betale er noe annet. Dessuten er det feil at pengene ikke (også) går til artister, komponister, osv. Det er samme form for moral som man finner hos de som unnskylder forsikringsbedrageri med at det bare går ut over rike forsikringsselskaper. Selvfølgelig er det andre forsikringskunder som betaler regningen, akkurat som det i førse rekke er musikere som lider under piratenes herjinger.

CD-salget har sunket dramatisk, særlig i ungdomsmarkedet. Det ligger en viss ironi i at piratene først og fremst ødelegger for “sine” musikere. Vi har nettopp kunnet lese at de store plateselskapene i 2007 bare gir ut én debutant i Norge. Selv om det ikke er de fire store som står for den mest spennende musikken, så viser det at markedet for den musikken er i ferd med å bli ødelagt – og det er piratene som bærer hovedansvaret. Musikk som henvender seg til et litt eldre publikum lider ikke på samme måten, derfor satser plateselskapene heller på det. Salget av klassisk musikk har økt med 25% i 2007, mens platebransjen som helhet melder om svært så triste salgstall. Interessant nok er det nedlastingstjenestene som bidrar mest til økningen, og den tilgjengelighet dette skaper øker også salget av CDer. Dette har bidratt til at samtlige innspillinger som plateselskapet Simax har produsert i de 38 årene selskapet har eksistert er tilgjengelige i dag. Så for deler av platebransjen er det klare lyspunkter.

De fleste plateselskaper er små. I Norge organiserer FONO ca 120 plateselskaper. Mange av disse drives av musikerne selv. De gir kanskje ut bare sin egen musikk, eller de er “misjonærer” for en type musikk, som f.eks. HotClub Records. Disse blør selvfølgelig like mye som de store av skadene de påføres av piratene. Men samtidig er det disse selskapene som vil nyte godt av at vi kan frigjøre oss fra platebutikkjedene. Musikken er tilgjengelig selv om kjedene ikke tar den inn.

Betalingsløsninger

Piratene erkjenner at musikere må ha inntekter. I Dagbladets artikkel nevnes reklame. Under et debattmøte i Studentersamfundet i Trondheim tidligere i høst var det noen av pirtaenes forsvarere som også tok til orde for en bredbåndsavgift, i tillegg til gjengangere om reklamefinansiering m.m. Jeg har kalt dette naivt, og står fast ved det. Jeg vil langt heller at musikerne skal få inntekter fra at jeg betaler for musikken enn ved at jeg kjøper en shampo som musikerne reklamerer for. Den type argumenter smaker mest av tankegangen “ja, de må ha penger, men noen andre får betale”.

Eirik Newth nevner i sin kommentar betaling fra staten, og han viser til at kulturen innen 2014 skal utgjøre 1% av statsbudsjettet. Vi har lenge fått høre at norsk forskning skal opp på det som er gjennomsnitt for OECD-land, 3% av BNP. Politikerne har snakket i mange år, men vi har ikke kommet noe nærmere målet. Så løfter fra politikere tror jeg på når de innfris. Dessuten vil statlige ordninger gjerne bety at en gitt sum skal deles mellom de som berettigede. Suksess avler armod. Hvis det blir større etterspørsel etter musikk blir det fler som skal dele uten at potten som skal deles blir noe større.

Piratene liker å fremstille det slik at opphavsrett er et hinder for kulturen. Det er stort sett tull. Hvem som helst kan gi ut sine egne ting og gjøre det tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Hvis man vil gjøre det tilgjengelig gratis, må man gjerne gjøre det. At hvem som helst ikke fritt kan gi bort det som andre har skapt hindrer bare tyven, ikke skaperen. Opphavsretten kan nok skape noen problemer for den som lager et eget verk basert på noe som andre har gjort før. Men det er ikke dette piratene driver med.

Internet åpner for mange nye og interessante forretningsmodeller – eller distribusjonsmodeller om man ønsker å distansere seg fra det forretningsmessige. Plateselskapene har ikke akkurat vært i front her, og de kan i stor grad takke seg selv for den situasjonen de har havnet i. Men det forsvarer ikke piratene. Å forsvare piratene med at plateselskapene har opptrådt dumt er som å forsvare innbruddtyver med at folk er for lite flinke til å innstallere sikre låser. Tyveriet er uakseptabelt uansett hvor lett det måtte være å stjele.

Den som måtte ønske det står helt fritt til å gjøre sin musikk tilgjengelig på nettet, gratis eller mot betaling. De som mener at de ikke trenger plateselskapene kan finne sine egne veier. Radioheads eksperiment med å la folk selv bestemme hvor mye de skal betale er interessant. Men det er motstridende opplysninger om hvor vellykket det har vært rent kommersielt. Noen hevder at 62% ikke har betalt noe. Rolling Stone hevdet i sin TV-podcast “New Music Tuesday” 16. oktober at de fikk 10$ i snitt. Dagbladet ar opplyst at de betalte 8£.

Initiativ som Creative Commons lager standardvilkår som skal gjøre et enklere å gjøre verk tilgjengelig med mindre restriksjoner enn det som følger av generell opphavsrett. Ideen er utmerket. Som opphavsmann kan jeg sette de vilkår jeg vil, og det er greit at man ikke må snekre sammen noe selv hver gang. Men systemet kunne ikke ha fungert uten opphavsretten som grunnmur. Det er min opphavsrett som gjør at jeg kan sette bindende vilkår – f.eks. at verket ikke skal kunne utnyttes kommersielt eller at bearbeidelser skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår. Dessverre er Creative Commons også så preget av usansk tenkemåte at deres løsninger ikke kan anbefales f.eks. i Norge. Det er nok et eksemple på at man i USA mener at verden skal tilpasse seg USA i stedet for at USA tilpasser seg verden, og er en eksport av usanske opphavsrettsproblemer.

Jeg tviler likevel på at Radioheads modell vil fungere til hverdagsbruk. Det dreier seg om en kjent gruppe og de har fått svært så mye pr for sitt lanseringsstunt. Unge håpefulle kan neppe regne med at de som likte det de hørte vil betale. Jeg har selv et relativt populært nettsted med mye materiale for de som er interessert i å spille gitar. Det er en knapp med oppfordring om å donere en slant om det de finner har verdi for dem. Det er 100–150.000 besøkende hver måned og jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger. Men ingen betaler. De fleste betaler ikke frivillig for noe de kan få gratis. Det er ikke noe problem for meg. Dette er bare en hobby og jeg lever av andre inntekter. Men for en musiker som lever fra hånd til munn kan det bety ganske mye.

En betalingsløsning er avgjørende. Den må være sikker og billig, men først og fremst enkel. De samme personene som sier de aldri vil betale for musikk betaler gladelig mer enn hva man må betale iTunes eller Musikkonline for å få en lobotomert versjon av låta som ringetone på mobiltelefonen. Enkelhet er nok viktigere enn prisen.

Spoler man tiden noen år tilbake var det mye snakk om mikrobetaling. Det har blitt ganske stille om dette. Den viktigste grunnen er nok at ingen har klart å levere det de lovet. Det er lett å lage en prototyp som kan demonstreres på konferanser og messer. Når den skal skaleres opp til å kunne fungere kommersielt i et globalt marked får man problemer. Legg til at det skal være sikkert, enkelt og billig. Om det koster 3 kr å overføre et beløp, så er det ikke dyrt. Men hvis beløpet som skal overføres er 1 kr, da må man betale 4 kr og har 75% transaksjonskostnader. Ingen vil ha slike systemer.

Eirik Newth tror på det han kaller buffetmodellen. Man betaler en fast pris og så kan alle ta det vil ha. Det kan nok være nyttig for en del “kjekt å ha” tjenester, som et oppslagsverk. Men jeg tror ikke på den for tjenester hvor noen er storkonsumenter mens andre knapt gjør bruk av tjenestene. Enten vil man få inn for lite penger til fordeling, eller så vil noen mene at de betaler alt for mye for tjenester som de i liten grad benytter. Dessuten er det mest rimelig at de som bruker mest også betaler mest. Men om man gir opp tanken på å følge betalingsstrømmen fra ende til ende, er det kanskje mulig å få funksjonelle modeller som ikke koster for mye.

Kan man vinne mot piratene?

Man kunne like gjerne ha spurt om man kan vinne mot skattesnytere, narkotikahandlere, hjemmebrennere, butikktyver, osv. Det er urealistisk at man kan bli kvitt problemet. Men det kan begrenses.

Bransjen må komme opp med løsninger som er konkurransedyktige. Selv har jeg først i det aller siste begynt å kjøpe musikk fra iTunes og Musikkonline. Med dårlig lydkvalitet og restriksjoner på bruk har prisen vært for høy. Jeg har heller kjøpt musikken på CD. Nå leveres bedre lydkvalitet og man går bort fra DRM. Det gjør at produktet noe mer forsvarer prisen og det har blitt mer interessante tjenester. Men det er fortsatt for dyrt. Når musikkbransjen lenge lot piratene få 100% av markedet for nedlastbar musikk må man bare innse at det vil koste mye å ta igjen det tapte. Det vil være en langsiktig investering som kan gi gevinst en gang i fremtiden, men ikke nå.

Det er ikke myndighetens oppgave å rydde opp i platebransjens delvis selvforkyldte problemer. Vi må ikke ende som i USA, hvor man kan få inntrykk av at den største forbryltelse man kan begå er å kopiere litt musikk og hvor alle personvernhensyn settes til side av hensyn til underholdningsbransjen. Det er hinsides enhver fornuft når en enslig mor må betale 220.000 dollar for angivelig å ha lastet ned musikk omtrent tilsvarende det man får på en CD. Men de som organiserer piratvirksomheten ved å drive servere m.m., bør behandles som alle andre som bedriver økonomisk kriminalitet. Jeg vil heller ikke ha særlig medfølelse med den som etter å ha lastet ned 10.000 musikkspor ulovlig blir presentert for en regning på f.eks. 100.000 kr, og at de som har gjort musikken tilgjengelig i fildelingsnettverk møtes med langt større krav. Det er ikke mer enn en rimelig erstatning for de tap de har påført andre.

Musikkbransjen vil få mindre makt. I tidligere tider tengte man et plateselskap for å kunne spille inn musikken. I dag er det billig å innrede et studio. Man trenger ikke investere i å lage plastikkskiver. Og man trenger ikke kjedebutikker som Platekompaniet og Free Record Shop. Det betyr i praksis at man ikke trenger det etablerte distribusjonsapparatet. For oss som liker “smal” musikk er det en befrielse at vi ikke er prisgitt innkjøperne i de ultrakommersielle platekjedene. Det vil gå noen år før vi er der. CDen vil sikkert leve lenger enn mange tror. Men den vil bare være en av mange distribusjonsformer i et mangfoldig og uoversiktlig marked.

Jeg tror også at vi vil se mer sofistikerte tekniske beskyttelsessystemer enn de vi har hatt til nå. DRM er i seg selv helt greit. Det er måten man har brukt dette på som er problemet. Jeg vil ikke ha et system som låser meg til å kjøpe alle mine fremtidige musikkspillere fra Appel. Det er en viktig grunn til at jeg ikke har kjøpt musikk fra iTunes. Et system som i liten grad begrenser min bruk, men som gjør det vanskelig å spre musikken til en stor krets på nettet, er helt ok. Hvordan en slik løsning vil se ut, vet jeg ikke. Men den kommer nok.

Men musikere og andre kunstnere må kunne leve også i fremtiden hvis vi skal få musikk som vi kan lytte til. Vi som bruker deres musikk skal fortsatt betale — alt annet vil være urimelig. Utfordringen er hvordan vi skal sikre at fremtidens kunsntere får betalt for det de leverer, ikke hvordan vi mest mulig effektivt skal kunne stjele fra dem.

At vi ikke blir kvitt skattesnyterne betyr ikke at vi skal gi opp og si at folk får betale det de måtte ønske i skatt. En erkjennelse av at vi ikke blir kvitt problemet betyr ikke at vi skal forsvare skattesnyterne. Det er ikke noen større grunn til å akseptere musikkpiratene enn til å akseptere skattesnyterne.

Jeg har møtt tre løsningsforsøk fra piratenes representanter. Det ene er at man kan innføre en bredbåndsavgift. Alle som har bredbånd skal spleise på musikken som lastes ned. Alle betaler like mye uansett hvor mye musikk de laster ned.

Det neste er at musikken skal finansieres med reklame.

Den siste løsningen er den norske universalløsningen: Onkel stat bør betale.

Et grunnleggende spørsmål er om det er de som bruker musikk som skal betale for den musikken som lastes ned, eller om det skal betales gjennom en flat “skatt”. Holder man grunnleggende samfunnsfunksjoner som skole, helse m.m., så mener jeg at brukerne bør betale. De som bruker mer bør betale mer, såpass enkelt er det. I en debatt om musikkpirater i Studentersamfunnet i Trondheim den 8. september 2007 sa piratenes talsmann at man kunne differensiere ved at avgift var knyttet til båndbredde. Man tar for gitt at den som har stor båndbredde laster ned mye musikk, mens tante Alma klarer seg med en tynn tråd.

Selv har jeg alltid gått for størst mulig båndbredde, men jeg laster ikke ned musikk. Ivrige nettspillere vil nok også ha båndbredde selv om de ikke har tid til å høre mye på musikk. Selv foretrekker jeg fortsatt å kjøpe musikk på CD, selv om jeg kopierer alle mine CDer til mp3-filer. Jeg vil gjerne slippe å betale en gang til for den musikken andre laster ned.

Legger man avgift på bredbånd for å finansiere nedlasting av musikk må man legge på en tilsvarende avgift for å finansiere film. Vi som av og til legger fagartikler, lærebøker og annet på nett vil nok også ha vår del dersom det innføres tvungen brukerbetaling. Så avgiften må være tilstrekkelig til å dekke dette også.

Flate avgifter har den store ulempen at inntekter ikke knyttes til forbruk. Riktignok vil inntektene kunne øke noe etterhvert som flere får bredbånd og eventuelt i takt med økningen i båndbredde. Men kanskje når man et tak, og uansett vil økningen være frikoblet fra forbruksøkningen. Det betyr at man ender med en fast sum som skal fordeles. Øker forbruket av musikk blir det mindre på hver. Og når flere melder seg på og vil ha sin andel blir det flere som skal dele kaka. Man kan måle antall nedlastinger. Men det vil ikke si noe om hvorvidt folk også ville ha betalt for det de laster ned.

Jeg har lagt ut en del musikk på nettet. Det er musikalske eksempler som er en del av mine gitarsider. Jeg tror ikke at det er musikk som noen gang vil kunne bli bestseller, og jeg har til nå heller ikke tenkt på å ta betalt for dette. Men musikk er musikk. Så blir det en kake som skal fordeles etter hvor mye musikk som lastes ned, så vil også jeg ha mine smuler. Og med 100 — 150.000 besøkende hver måned kunne det kanskje bli litt mer enn bare smuler.

Kan man telle hva som lastes ned må det også være mulig å telle hvem som laster ned. Man trenger ikke informasjon om hvem som laste rned hva. Det er mulig å tenke seg systemer som registrerer at person A ha lastet ned x musikkfiler, eventuelt x Mb musikkfiler. I andre enden kan det registreres at musikkfil B har vært lastet ned y ganger. Men trenger man ikke vite for å finne ut hvor mye A skal betale og hvor mye B skal få. Men jeg har liten tro på at piratene har noen vilje til å betale — uansett hvordan betalingen organiseres. Derfor liker man ikke tanken på at penger også må inn, de kan ikke bare gå ut.

Noen synes å mene at alt som finnes på internett, også musikk, skal betales gjennom reklame. I praksis betyr det at kostnadene lastes over på andre produkter, for pengene kommer uansett fra oss forbrukere til slutt. Det kan sies mye om dette. Men jeg nøyer meg her med å si at jeg foretrekker å betale for musikken direkte, og ikke ved at den blir avbrutt av reklame, at jeg må kjøpe andre produkter for å rå tilgang til musikken, osv.

Piratene forsøker gjerne å hvitvaske sin samvittighet på flere måter. Man kan ofte høre at piratene i virkeligheten hjelper musikken ved at de gjør den kjent. Kanskje tror de på dette selv — man blir alltid lett overbevist av sine egne argumenter, særlig når de rettferdiggjør egne handlinger. Det er selvsagt viktig å at musikken blir kjent og gratis distribusjon på nettet kan være en markedsføringsmetode. Men som opphavsmann er det mitt privilegium å bestemme hva som eventuelt skal gjøres tilgjengelig, hvordan dette skal gjøre, osv. Andre må gjerne mene at jeg burde ha gjort det på en annen måte, men det er opphavsmannen som har og som skal retten til å bestemme over dette.

Et argument er at man ikke tar noe fra noen. Musikk er et offentlig gode sier de. En teori om musikk som offentlig gode — på lik linje med luft og vann — overser at musikken må produseres. At reproduksjon og distribusjon er billig betyr ikke at produksjonen er gratis. Det er kostnader som skal dekkes inn, i tillegg til at musikere skal ha til brød, smør og øl. Man stjeler fra noen som ikke er så synlig. Derfor er terskelen lavere enn om man stjeler ting som folk merker at blir borte, og som kanskje krever at man bryter seg inn eller slår ned gamle damer. Det er omtrent den samme argumentasjonen man hører fra de som svindler banker og forsikringsselskaper, som snyter på skatten, jukser med trygd, osv. Noen taper, det er bare ikke så lett å få øye på dem. Som de fleste andre kunstnere så tjener musikere og komponister generelt lite. Noen få har stor suksess, de fleste har det ikke. Et kjent navn er ingen garanti for høye inntekter.

Den andre hvitvaskingsoperasjonen er at man hevder at man gjerne kan betale til artistene, men ikke til plateselskapet. Nå tror jeg ikke at de faktisk vil betale til artistene om de kan slippe unna. Men plateselskapene er ikke bare de fire store. I mange tilfeller er artistene og plateselskapet omtrent det samme. Det finnes mange små plateselskap som drives fra kjøkkenbenken hjemme hos musikere. Vil man ikke betale til plateselskapene blir det ikke penger til musikerne heller.

Plateselskapene må bære et stor del av ansvaret for at piratmarkedet har vokst seg så stort. Plateselskapene må selv ta kostnadene for dette og man bør ikke stramme til i forhold til internett for å redusere plateselskapenes tap. Men dette gjør ikke pirateriet mer akseptabelt.