Olav Torvunds blogg

I Stock­holm tings­rett utkjem­pes nå et vik­tig slag om beskyt­telse av opp­havs­menns og utøvende kunst­ne­res vern av sine verk og kunst­ne­riske pre­sta­sjo­ner. Omsi­der har saken mot fol­kene bak Pirat Bay kom­met i gang.

Jeg har null sym­pati med de som mener at man skal ha rett til å for­syne seg gra­tis av and­res verk. Det er utro­lig frekt å si til opp­havs­menn at man ikke skal få lov til å gjøre sine verk til­gjen­ge­lig for andre på det vil­kår at man beta­ler et veder­lag, og at man ikke fritt kan gjøre dette til­gjen­ge­lig for andre. Når Unge Venstre har gjort seg til tal­s­per­son for dette har de gått i en fjortisfelle.

Det kan hende at noen fak­tisk har en ideo­lo­gisk begrun­nelse for det de gjøre, på linje med 1800-talls anar­kis­ten Proud­hon som hev­det at “eien­dom er tyveri”. Men for de fleste stik­ker det nok ikke dypere enn at man ikke vil betale for noe man kan tuske til seg gra­tis, og de fleste bryr seg null om opp­havs­menn og utøvere. For­søk på begrun­nelse er for de fleste ikke annet enn et for­søk på å hvit­vaske sin litt dår­lige samvittighet.

Det hers­ker ingen tvil om at det aller meste av det som gjø­res til­gjen­ge­lig av musikk, film m.m. for fjern­ko­pie­ring via net­tet skjer uten opp­havs­men­ne­nes sam­tykke og er der­med ulovlig.

Man kan sam­men­likne den ulov­lige til­gjenge­lig­gjø­rin­gen og kopie­rin­gen med tyveri. Det er rik­tig at dette ut fra en streng juri­disk vur­de­ring ikke reg­nes som tyveri. Men rea­li­te­ten er den samme, nem­lig at opp­havs­man­nen fra­rø­ves ver­dier. Når noen hev­der at man ikke taper noe når man ikke fra­tas noe fysisk er det uttrykk for en sær­de­les pri­mi­tiv tanke­gang. Det er ikke slik at det som kos­ter ved musikk­pro­duk­sjon er de plas­tikk­ski­vene som bru­kes for å dis­tri­bu­ere musik­ken, like lite som papi­ret er den største kost­na­den ved bok­pro­duk­sjon. Det kos­ter like mye å pro­du­sere inn­hold, uan­sett hvor­dan dette dis­tri­bu­eres. At dis­tri­bu­sjo­nen har blitt bil­li­gere til­sier ikke at man der­med hel­ler ikke skal ha betalt for det inn­hold som distribueres.

Det er hel­ler ingen tvil om at Pirate Bay og til­sva­rende tje­nes­ter med­vir­ker til denne ulov­lige dis­tri­bu­sjo­nen. Men om fol­kene bak kan døm­mes for sin med­virk­ning er ikke  like åpen­bart. For at de skal kunne døm­mes må ret­ten komme til at de for­sett­lig eller uakt­somt har med­vir­ket til denne tilgjengeliggjøringen.

I saken om napster.no Rt 2005 s. 41 ble han som drev tje­nes­ten dømt for sin med­virk­ning. Også dette var en tje­neste hvor andre kunne regist­rere len­ker til musikk som var gjort til­gjen­ge­lig på net­tet. Det var ikke las­tet opp musikk­fi­ler på tje­ner­ma­ski­nen. Denne saken er ganske paral­lell med Pirate Bay, og gir klar støtte for at fol­kene bak Pirate Bay kan døm­mes for dette — i alle fall om vi hol­der oss til norsk rett.

Slik fol­kene bak Pirate Bay har pro­fi­lert sin tje­neste synes det ganske klart at denne er etab­lert nett­opp for å gi mulig­he­ter for fjern­ko­pie­ring av ver­net mate­riale. At man også kan finne mate­riale som opp­havs­man­nen selv har gjort til­gjen­ge­lig eller som er gjort til­gjen­ge­lig med den­nes sam­tykke end­rer ikke hoved­inn­tryk­ket. Jeg vil bli ganske over­ras­ket om ret­ten skulle komme til at det ikke fore­lig­ger for­sett eller uakt­som­het i dette tilfellet.

Kra­vet om for­sett eller uakt­som­het gjør at Pirate Bay skil­ler seg fra tje­nes­ter som f.eks. Google, samt tele­ope­ra­tø­rer som Tele­nor m.m. Pri­at­til­hen­gere har hev­det at det vil få enorme kon­se­kven­ser for net­tet om fol­kene bak Pirate Bay blir dømt. Tho­mas Gram­stad har endog gått så langt som til å påstå at man da må ha sam­tykke for å lenke til det andre har gjort til­gjen­ge­lig. Dette er ikke rik­tig. Tele­nor sen­der pak­ker uåp­net fra ende til ende, akku­rat som post­ver­ket gjør. De kan ikke døm­mes for med­virk­ning til å for­midle noe som er ulov­lig, selv om de rent tek­nisk fak­tisk medvirker.

For en tje­neste som Google vil man neppe kunne påvise for­sett eller uakt­som­het, selv om en tje­neste som har som mål å indek­sere alt på net­tet ikke vil kunne unngå også å indek­sere ulov­lig innhold.

Spørs­må­let om med­virk­ning er bare aktu­elt der man even­tu­elt med­vir­ker til noe som er ulov­lig. Spørs­må­let om ulov­lig med­virk­ning er ikke aktu­elt når det gjel­der å lenke til det som er gjort lov­lig til­gjen­ge­lig. Så Tho­mas Gram­stad kan glemme sin bekym­ring for lenkingen.

En juri­disk spiss­fin­dig­het er om en tje­neste som Pirate Bay fak­tisk kan anses for å med­virke til ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring. Det avhen­ger av om man vil anse den ulov­lige til­gjenge­lig­gjø­rings­hand­lin­gen for å vær avslut­tet etter at man har åpnet opp og gjort noe til­gjen­ge­lig, eller om den ved­va­rer så lenge de aktu­elle filene hol­des til­gjen­ge­lig. Man kan ikke med­virke til en hand­ling som er avslut­tet. En heler med­vir­ker ikke til tyve­riet. Tyve­riet er avslut­tet før hele­ren kom­mer inn i bil­det (i alle fall så lenge tyveri ikke skjer på bestil­ling fra hele­ren). Men for van­lig heleri er ikke dette retts­lig sett noe pro­blem, for også heleri er i seg selv straff­bart.  Gjel­der det deri­mot f.eks. fri­hets­be­rø­velse (kid­nap­ping) vil det straff­bare for­hol­det ved­vare så lenge peso­nen hol­des fan­get, og alle som på ulike måter med­vir­ker til å holde per­sonen fan­get kan døm­mes for medvirkning.

Anser man den ulov­lige til­gjenge­lig­gjø­rings­hand­lin­gen for å være avslut­tet når man har åpnet til­gan­gen, da kan ikke de som senere kom­mer inn døm­mes for med­virk­ning til dette.

I napster.no-saken kom Høy­este­rett til at ulov­lig til­gjeng­lig­gjø­ring var er et for­hold som ved­va­rer så lenge den aktu­elle filen er til­gjen­ge­lig. Der­med kunne per­sonen bak napster.no døm­mes for med­virk­ning. Etter den svenske Tommy Ols­son saken om len­king ble det sagt at en grunn til at Tommy Ols­son ikke ble til­talt for med­virk­ning var at man etter svensk straffe­rett ikke kunne anse til­gjenge­lig­gjø­rin­gen som et ved­va­rende ulov­lig for­hold.  Jeg kan ikke nok om svensk straffe­rett til å vur­dere om dette kan være rik­tig, men det er et kri­tisk punkt som kan velte saken for påtalemyndighetene.

Film– og musikk­bran­sjen har vist seg svært lite inno­va­tive. I ste­det for å se etter nye mulig­he­ter har de bare skrub­bet og for­søkt å stoppe den tek­no­lo­giske utvik­lin­gen. De har i stor grad seg selv å takke for at vi i dag har et så omfat­tende pirat­pro­blem. Når man lenge lot pira­tene få ha 100% mar­keds­an­del når det gjel­der nett­dis­tri­bu­sjon har de skapt et kjempe­pro­blem for seg selv. Fort­satt opp­le­ver man at det som man ikke får kjøpt fordi man f.eks. bor i feil land, lett kan skaf­fes gra­tis gjen­nom Pirate Bay og til­sva­rende tjenester.

Sva­ret på film– og musikk­bran­sjens pro­blem er ikke sta­dig stren­gere lov­giv­ning og Orwelsk over­våk­ning av net­tet. Når kom­mer­si­elle aktø­rer ikke kla­rer å til­passe seg end­rin­ger i mar­ke­det, da går de kon­kurs og dør. Slik er kapi­ta­lis­mens bru­tale lov, og den gjel­der like mye for film– og musikk­bran­sjen som for andre. Om dino­sau­rene i bran­sjen dør ut så er det ikke et alvor­lig pro­blem. Om de som i dag tje­ner pen­ger på dis­tri­bu­sjon taper for mer frem­synte aktø­rer, så er ikke det noe å gråte over.

Men vi må sikre at opp­havs­menn og utøvende kunst­nere også i mor­gen skal kunne tilby sin kunst til de som vil betale for denne.

I en artik­kel i Bok og biblio­tek 3. novem­ber 2008, skri­ver Tho­mas Gram­stad bl.a. dette:

“Over­skudd over­flø­dig­gjør den eks­klu­sive eien­doms­ret­ten og mulig­gjør en fri deling — en inklu­siv eien­doms­rett. Over­skudds­etik­ken er altså stikk mot­satt av knapp­hets­etik­ken: den er basert på tran­gen til å dele, gir grunn­lag for et sosi­alt og kul­tu­relt fel­les­skap og gir en indi­vi­du­ell imma­te­ri­ell belønning.”

Det er mye som kan sies bare om dette avsnit­tet, og enda mer om man kom­men­te­rer hele artik­ke­len. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kom­men­tere et uttrykk: Imma­te­ri­ell beløn­ning. Jeg har aldri tid­li­gere støtt på det uttryk­ket, og Tho­mas Gram­stad for­kla­rer ikke hva han måtte mene med det.

Jeg spi­ser ikke imma­te­ri­ell mat, mine lån er dess­verre ikke imma­te­ri­elle, osv. Så for å klare meg i hver­da­gen er jeg fak­tisk helt avhen­gig av en mate­ri­ell godt­gjø­relse for mitt arbeid. Jeg opp­le­ver meg ikke som noen avvi­ker på dette punk­tet. Kunst­nere og kul­tur­ar­bei­dere kan så vidt jeg vet hel­ler ikke klare seg på imma­te­ri­ell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhen­gige av inn­tek­ter fra det vi skri­ver eller annen kul­tu­rell pro­duk­sjon vi måtte stå for. I den aka­de­miske ver­den pub­li­se­rer man for å delta i det viten­ska­pe­lige fel­les­ska­pet og for per­son­lig pre­sti­sje. Andre kan pub­li­sere for å misjo­nere for sitt syn, enten er reli­giøst, poli­tisk eller noe annet — f.eks. at man vil misjo­nere for at folk skal miste mulig­he­ten for å få ordent­lige inn­tek­ter fra sin ånds­pro­duk­sjon. Men for­fat­tere og andre som hen­ter sine inn­tek­ter i mar­ke­det for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berøm­melse. De tren­ger en mate­ri­ell godtgjørelse.

Et av bud­ska­pene i Tho­mas Gram­stads inn­legg synes å være at Tho­mas Gram­stad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opp­havmen­nene skal “kom­pen­se­res” med luf­tig svada som for anled­nin­gen er kalt “imma­te­ri­ell belønning”.

Digi.no skri­ver 10. okto­ber 2008 noe som synes å være et refe­rat fra et av for­ny­ings­mi­nis­ter Heidi Grande Røys’ møter i det råd­gi­vende orga­net eNorge-forum, med tit­te­len “- Bør legge til rette for delings­kul­tur”. I digi.no kan vi bl.a. lese føl­gende utta­lelse fra medie­ut­vik­ler Erik Sol­heim i NRK:

“NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det norske folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Sol­heim for­talte at det store pro­ble­met skyl­des én ting. Rettigheter.

NRK har eks­pe­ri­men­tert med å legge ut inn­hold på net­tet, men sta­dig stø­ter de på ulike hind­rin­ger. Blant annet opp­le­ver de at ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen for musikk, TONO, har en gam­mel­dags tankegang.

- Dess­verre skjøn­ner ikke TONO hvor­dan net­tet fun­ge­rer, de sier kan­skje at vi kan få til­la­telse til å dele ut et pro­gram som inn­e­hol­der musikk som de har ret­tig­he­ten til i et halvt år. Men det hol­der ikke. Inn­hol­det må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

- TONO er en hem­sko, og vi må slutte å bruke musikk gjen­nom dem hvis ikke hold­nin­gen deres end­res, mener han.”

Erik Sol­heim synes her å glemme det enkle fak­tum at NRK ikke har laget den musik­ken de bru­ker i sine pro­gram­mer og at denne ikke er lisens­fi­nan­siert. Det er en under­lig tanke at en insti­tu­sjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på net­tet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å for­syne seg med det andre har skapt betyr ikke at man der­med også skal måtte tilby det gra­tis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og for­syne meg. For å si det med Erik Sol­heim: Pro­ble­met skyl­des én ting: Ret­tig­he­ter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gam­mel­dagse eien­doms­ret­ten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt mor­som­mere leke­tøy enn det jeg har i dag.

Man kan videre­føre Erik Sol­heims reson­ne­ment: Hvis ikke den for­el­dede hold­ning om at folk skal ha betalt for det arbei­det de gjør får vi slutte å bruke deres arbei­der. Det kan ikke være noen grunn til at for­fat­tere, foto­gra­fer, jour­na­lis­ter og ikke minst medie­syn­sere skal ha beta­ling. La NRK og andre som måtte være inter­es­sert bruke deres arbei­der fritt. Erik Sol­heim burde vise vei og her­etter arbeide gra­tis i den gode saks tje­neste. Han kan hel­ler gi sin lønn til kom­po­nis­ter og musi­kere, grup­per som tje­ner langt mindre enn medie­ut­vik­lere i NRK og som der­for for­tje­ner pen­gene bedre. Del løn­nen din med dem som tren­ger det, da viser du vir­ke­lig mener noe med delings­kul­tur, Erik Solheim!

Gisle Hann­e­myr vil gi TONO en lærepenge:

“En slik lære­penge kan være at NRK bru­ker musikk som er til­gjen­ge­lig under Crea­tive Commons-lisenser i en periode. Kan­skje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer med­gjør­lige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye inter­es­sant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli domi­nert av demoer fra obskure grup­per som håper på å få opp­merk­som­het rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hann­e­myr fort­set­ter med et sær­de­les vidt­rek­kende kul­tur­po­li­tisk forslag:

“- Det bør være en poli­tisk opp­gave å legge til rette for delings­kul­tur. Når det offent­lige finan­sie­rer kunn­skap og kul­tur, så er det vik­tig at den for­blir fri.”

Det er ikke lett å for­stå hva han mener med dette. Kunn­skap kan vi holde uten­for. Kunn­skap er fri. Det sies og skri­ves så mye tull om ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter at det ikke kan gjen­tas for ofte: Kunn­skap er fri. Ingen behø­ver å spørre noen om lov til å skrive e=mc² eller at FrP omsi­der begyn­ner å gå til­bake på menings­må­lin­gene (måtte det bare fort­sette fram til val­get 2009). Hvis Hann­e­myr med sin utta­lelse om dette mener at den aka­de­miske fri­het bør inn­skren­kes slik at vi bare får lov til å pub­li­sere i poli­tisk kor­rekte tids­skrif­ter, så får jeg bare mar­kere at jeg er fun­da­men­talt uenig.

Hva så med kul­tur? Bør det være en poli­tisk opp­gave å sørge for at kunst­nere og kul­tur­ar­bei­dere ikke skal få betalt for det arbei­det de gjør? Det er mye som kan gjø­res gra­tis. Våre teatre lever i stor grad av offent­lig støtte, så da blir vel en kon­se­kvens av Hann­e­myrs syn at de må åpne sine dører og ikke len­ger selge bil­let­ter til sine fore­stil­lin­ger? Kinoer må slutte å ta beta­ling for at folk skal se norske fil­mer, og all film bør leg­ges gra­tis ut på net­tet. Det bør tross alt være en viss kon­se­kvens og én kul­tu­rell uttrykk­s­form bør ikke sær­be­hand­les i for­hold til andre. Og hvor­for skal vi egent­lig måtte betale for å reise med toget når det uan­sett er avhen­gig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offent­lig støtte til kul­tur som et bidrag som gis ut fra en erkjen­nelse av at mar­ke­det alene ikke kan finan­siere kul­tu­ren, sær­lig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gra­tis, blir det en gift­pille som vil gjøre kul­tur enda mer avhen­gig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Sol­heim, Gisle Hann­e­myr og andre skulle ønske å gjøre resul­ta­tene av sitt arbeid fritt til­gjen­ge­lig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke fri­vil­lig har for­plik­tet seg over­for et for­lag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sam­men­heng mel­lom liv og lære kan Gisle Hann­e­myr starte med å legge ut sin utmer­kede bok “Hva er Inter­nett?” ut på net­tet for fri ned­las­ting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk til­gjen­ge­lig for de som er vil­lige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at pro­gram­mer som “Stu­dio Sokra­tes” kunne gjø­res til­gjen­ge­lig for ned­las­ting med musikk og at pro­ble­mer med musikk­ret­tig­he­ter ikke skulle hindre at et pro­gram som “Kunst­rei­sen” leg­ges ut som podcast. Men sam­ti­dig ønsker jeg at kom­po­nis­ter, musi­kere og andre kunst­nere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at bru­kerne beta­ler for bru­ken, ikke på at noen byrå­kra­ter har fun­net at de er ver­dig tren­gende og der­for kan løn­nes over et offent­lig kul­tur­bud­sjett. Så kan offent­lige bidrag sørge for at kunst­ner­nes inn­tek­ter fak­tisk blir til å leve av og at den pris som beta­les skal være overkommelig.

Man vil nok finne løs­nin­ger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine pro­gram­mer til­gjen­ge­lig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med and­res verk, da må de betale for dette. Løs­nin­gen er ikke en stor­stilt eks­pro­pria­sjon uten veder­lag av kul­tur­ar­bei­de­res verk. Man må sikre at disse får betalt for bru­ken av deres verk. Reklame­fi­nan­sierte kana­ler kan legge reklame inn i sen­din­gene, også på nett. Andre må finne andre finan­sie­rings­for­mer. Og selv fore­trek­ker jeg hel­ler å betale for til­gang til kul­tu­ren enn å betale indi­rekte gjen­nom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyan­serte og balan­serte råd enn det artik­ke­len i Digi.no kan gi inn­trykk av.

Tim­buktu er en by i Mali som en gang var et vik­tig han­dels­sen­ter som bl.a. tjente godt på slave­han­del. Det pas­ser med his­to­rien at en som i dag kal­ler seg Tim­buktu alli­e­rer seg med pira­ter.  Jeg vet lite om denne Tim­buktu som artist. Rap er ikke min musikk­sjan­ger. Men i en sjan­ger hvor man gjerne liker å ha et gang­sterimage og hvor hal­li­ken er et sti­li­kon, bør man ikke bli sær­lig over­ras­ket over at man også alli­e­rer seg med kri­mi­nelle nett­verk som PiratBay.

Lan­se­rin­gen av Tim­buktu på Pirate­Bay er selv­føl­ge­lig ikke annet enn et PR-stunt. Han får omtale, og jeg er neppe den eneste som har lært at en svensk rap­per har rap­pet nav­net Tim­buktu.  (For meg vil den fremste musi­kalske refe­ran­sen til Tim­buktu uan­sett være Talk­ning Tim­buktu.) Ved å være den første håper han å oppnå litt at “Radiohead-effekten”: Det fun­ge­rer når man er først, men det fun­ge­rer bare en gang.

Ingen kan nekte Tim­buktu, Gatas Par­la­ment og andre i å støtte de som under­gra­ver musi­ker­nes leve­brød. Men et spørs­mål som tren­ger seg på er om de som så klart gir uttrykk for at man ikke behø­ver å respek­tere and­res ret­tig­he­ter, selv for­tje­ner at andre respek­te­rer det de måtte ha av ret­tig­he­ter. Det er ikke noe mer moralsk galt å ta f.eks. nav­net Tim­buktu eller Gatas Par­la­ment og spille musikk under disse nav­nene.  Det vil kan­skje krenke noen vare­merke­ret­tig­he­ter, men det kan ikke være noe mer galt i å krenke disse enn det er å krenke and­res opp­havs­rett. Om Pirate­Bay skulle flomme over av elen­dige inn­spil­lin­ger av noen som kal­ler seg Tim­buktu eller Gatas Par­la­ment, så har vel ikke disse så mye å skulle beklage seg over? Hvis de først mener at man ikke behø­ver å bry seg om and­res ret­tig­he­ter, da kan ikke dette rela­ti­vi­se­res slik at de selv kan bestemme hva slags ret­tig­he­ter det er aksep­ta­belt å krenke.

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­tere repor­ta­sjen om de såkalte fil­de­lerne (som jeg fore­trek­ker å kalle nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på denne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske sel­ska­pet Fun­com hadde en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin store spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i følge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av dette spil­let. Det ble nevnt at dette er det dob­belte hva den hit­til dyreste norske fil­men, “Slipp Jimmy fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gende filo­sofi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de samme reg­lene som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­tene seriøst, så mener de altså at de fritt og gra­tis skal kunne for­syne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som pira­tene ønsker, så ville selv­føl­ge­lig ingen inves­tere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hevde over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het frem­står bare som dår­lige for­søk på å hvit­vaske sin dår­lige sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­isme fra pira­tene som kre­ver å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at fol­kene bak fil­men “Kill Buljo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­tene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i denne debat­ten sagt at vi må regne med at musikk– og film­bran­sjen i større grad vil gå etter fil­de­lerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­delse er det mest effek­tive i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til dette.

En ganske van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het er at opp­havmen­nene egent­lig tje­ner på pira­te­nes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effek­tiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av disse beta­ler for musik­ken. For musi­kere kan det kan­skje bety at flere vil komme på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­tere vil nok hel­ler ikke fylle så mange kon­sert­sa­ler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­gene som føl­ger av piratvirksomheten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for ulike verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjøre fil­men omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det pri­mære mar­ke­det for TV-serier er TV-selskaper. Etter­mar­ke­det for TV-serier på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-verden finan­sie­res seriene av reklame i for­bin­delse med sen­ding. Jo flere seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­tede reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pene beta­ler mer for serien. Fjern­syns­sel­ska­pene taper neppe så vel­dig mange seere på at seriene blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­mende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjøre musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­verdi å kjøpe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like mange folk på sine kon­ser­ter som de gjorde tid­li­gere bare sel­ger en brøk­del av de pla­tene gjorde for noen år siden, bekref­ter dette. Musi­kere kan for­telle at for noen år siden var det all­tid mange på kon­ser­ter som hadde med en CD de ville ha sig­nert. Nå kom­mer folk i stede med hjemme­brente CDer og vil ha disse signert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pene leg­ger ut musikk­vi­deoer på YouT­ube. De sen­der ut store meng­der gra­tis filer, osv. Skulle man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv legge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­tene selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vaske sin samvittighet.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­rende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som even­tu­elt skal gjøre gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan dette skal gjø­res, gjen­nom hvilke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skulle vise seg at pira­tene hadde rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har aldri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en større end­ring enn hva mange synes i stand til eller er vil­lige til å innse. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å beholde alt som var knyt­tet til det gamle. Mang­lende inn­sikt på dette punk­tet er en vik­tig kilde til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kindle, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tiske kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kindle ikke len­ger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papir­fly, jeg kan for­søke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – altså bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sverte hvis det gjel­der en bok.

Men noen ganske begren­sede unn­tak har jeg aldri hatt rett til å frem­stille nye eksemp­la­rer av boken. Hvis jeg skulle være vel­dig begist­ret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemp­lar med opp­ford­ring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opp­lag som jeg så deler ut til ven­ner og kjente og andre som måtte være inter­es­sert. Om en tea­ter­sjef skulle kjøpe et eksemp­lar av Jon Fos­ses siste(?) skue­spill Ram­buku i en bok­han­del, så kan han ikke uten videre sette opp styk­ket på sitt tea­ter. Ret­ten til å frem­stille eksemp­lar f.eks. ved å trykke et nytt opp­lag, eller frem­føre ver­ket offent­lig er en del av opp­havs­ret­ten. Opp­havs­ret­ten føl­ger ikke eien­doms­ret­ten til eksemplaret.

Når man las­ter ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, over­dras ingen eien­doms­rett og man får ikke noe eksemp­lar. Der­med har man hel­ler ikke noe eksemp­lar som kan lånes bort, sel­ges eller dis­po­ne­res på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemp­la­rer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for ned­las­ting har to ele­men­ter: Man får en lisens som gir en begren­set rett til å frem­stille eksemp­lar, og leve­ran­dø­ren til­byr en tje­neste som gjør det mulig å laste ned de aktu­elle filene. Siden det ikke er noe som over­dras er trans­ak­sjo­nen hel­ler ikke et kjøp, og kjøps­lov­giv­nin­gen gjel­der ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en grå­sone hvor vi møter vans­ke­lige spørs­mål av både kjøps­retts­lig og opp­havs­retts­lig art, men de lar jeg ligge i denne sam­men­hen­gen. Men hvis du skulle mene at det vir­ker idio­tisk at kjøps­lov­giv­nin­gen ikke gjel­der, så ikke skyld på meg. Jeg har utre­det spørs­må­let for Jus­tis­de­par­te­men­tet og fore­slått at for­bru­ker­kjøps­lo­ven bør end­res slik at den også omfat­ter digi­tale ytel­ser. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe for­slag om å endre loven på dette punktet.

Det er også menings­løst å snakke om deling når det gjel­der filer, og uttryk­ker fil­de­ling er mis­vi­sende. Jeg har der­for gått over til å kalle det nett­ko­pie­ring, som er mer dek­kende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke len­ger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låne­ren for­hå­pent­lig­vis retur­ne­rer den. Å la andre pro­du­sere sine egne eksemp­lar er ikke å dele.

Poen­get er at den begren­sede lisens man får til å frem­stille eksemp­lar ikke gir noen rett til å frem­stille eksemp­la­rer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begren­sede unn­tak, ikke rett til å stille sitt eksemp­lar til dis­po­si­sjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevd­vunne ret­tig­he­ter” til bøker i sam­men­heng med ned­las­ting av filer er tull. De ret­tig­he­tene som folk påstår å ha er knytte til den gam­mel­dagse boken og andre gjen­stan­der som bærer informasjonen.

Sva­ret på hoved­inn­ven­din­gen som Dive Into Mark kom­mer med er enkelt: Kjøp gam­mel­dagse bøker av papir. Da får du alle de ret­tig­he­ter som føl­ger av eien­doms­ret­ten til slike gjen­stan­der. Men du får ikke for­de­lene som den digi­tale form gir. Vil du like­vel ha bøkene digi­talt, så må du aksep­tere at de ret­tig­he­ter som fulgte eksemp­la­ret for­svant da eksemp­la­ret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I val­get mel­lom papir og digi­tal fil får man vur­dere hva som pas­ser best for ens eget behov. Man må aksep­tere at det digi­tale blir mer bun­det til per­son, men bin­din­gen avhen­ger av lisens­vil­kå­rene. Jeg kan låne bort mitt “biblio­tek” ved å låne bort min lese­plate hvor filene er lag­ret, men da deler jeg på gam­mel­dags vis: Jeg har ikke selv til­gang til det jeg har lånt bort. Da er det kan­skje mindre fris­tende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alter­na­ti­ver har både for­de­ler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er inter­es­sant. Men som jeg har skre­vet i min første kom­men­tar til dette pro­duk­tet, så synes jeg det mang­ler en del egen­ska­per som et slikt pro­dukt bør ha. Så jeg vil fore­trekke å vente til neste gene­ra­sjon er på mar­ke­det. Hvis pro­duk­tet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en opp­gra­dert ver­sjon. Slår det ikke an vil til­bu­det på bøker i dette for­ma­tet tørke inn, og da er det uan­sett ikke så interessant.

Daniel Søland Jack­son skri­ver i Dag­bla­det 20.11.07 at Fil­de­ling er begyn­nel­sen på en ny indu­stri­ell revo­lu­sjon. I en tid­li­gere kom­men­tar på denne blog­gen har jeg, etter en debatt i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim, skre­vet at jeg mener at pira­tene er naive. Det var Daniel Søland Jack­son som repre­sen­terte pira­tene i den debat­ten, og altså var nai­vi­te­tens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jack­son inn­ser at de som lager musikk og andre ånds­verk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjor­ti­s­pi­ra­tene. Han har to måter å finan­siere dette på: Avgift på bred­bånd og gene­relle skat­ter, altså beta­ling over statsbudsjettet.

At en som sit­ter i IT-utvalget i par­tiet Rødt vil eli­mi­nere alt som sma­ker av mar­ked, er vel ikke sær­lig over­ras­kende. Man kan si at den samme nai­vi­te­ten begru­ner både valg av parti og “løs­ning” på finan­sie­ring av digi­tal kultur.

Jack­son refe­re­rer tall som sier at musikk­om­set­nin­gen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har pas­sert barne­hage­al­der. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kal­ku­lere med musikk. Alle som leve­rer inn­hold på nett må få del av den samme kaka, hvil­ket vil si at den må bli mye større.

Mar­keds­me­ka­nis­men sier noe om hvor­dan folk verd­set­ter ulike til­bud. Jeg har inn­til nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkon­line og iTu­nes, fordi jeg syn­tes de var for dyre i for­hold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fort­satt er pri­sen så høy at jeg kjø­per CD hvis jeg skal ha mer enn enkelt­spor. Andre kan ha andre pre­fe­ran­ser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uan­sett ble tvun­get til å betale fordi jeg har bred­bånd, så ville jeg ha las­tet ned vel­dig mye mer av dette. Jeg bru­ker net­tet mye for å skaffe og dele infor­ma­sjon. Noe er jeg vil­lig til å betale for, annet er verdt pri­sen når pri­sen er nær null. Fin­nes det gra­tis alter­na­ti­ver er det ikke noe poeng å betale med mindre det man beta­ler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjer­ner man mar­keds­me­ka­nis­men får vi ingen indi­ka­tor på mate­ria­lets økono­miske verdi. Jeg har nett­si­der med nokså ulikt inn­hold. Det er ganske mange besø­kende, et sted mel­lom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på net­tet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene pen­ger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen pen­ger for dette uten å gjøre det mindre til­gjen­ge­lig for bru­kerne, så mel­der jeg meg på. At pen­ger ikke er moti­va­sjo­nen i dette til­fel­let slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tje­ner svært lite på det betyr ikke at jeg er uin­ter­es­sert å tjene pen­ger. Så hvis Daniel Søland Jack­son vin­ner fram med sin bred­bånds­av­gift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort pri­sen fin­nes det ikke grunn­lag for å hevde at ingen ville ha vært vil­lige til å betale for mitt mate­riale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man vel­ger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nett­avi­sene ville nok mer enn gjerne ha tatt beta­ling hvis mar­ke­det hadde vært vil­lig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk der­som mulig­he­ten for å få betalt hadde vært til stede. En bred­bånds­av­gift kan ikke bare gå til å betale musi­kere og kom­po­nis­ter. Alle som leve­rer inn­hold må få sin del. Daniel Søland Jack­son anty­der ikke noen meka­nis­mer for å for­dele de mid­lene som kom­mer inn. Med sitt poli­tiske stand­punkt er det mulig han mener at de skal for­de­les “etter behov” eller noe slikt, som i prak­sis betyr alle kul­tur­ar­bei­dere som ikke har andre inn­tek­ter på arbeids­løs­hets­trygd finan­siert av Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kom­mu­nis­tisk for­de­ling er det vans­ke­lig å tenke seg annet enn en for­de­ling etter hvor mye som blir las­tet ned, sti­pend­ord­nin­ger eller en kom­bi­na­sjon av disse.

Hva slags for­de­lings­nøk­ler man even­tu­elt skulle bru­kes for å for­dele etter ned­las­ting, vil jeg ikke spe­ku­lere i. Men det er vans­ke­lig å se noe annet enn en kom­bi­na­sjon av antall ned­las­tede filer og antall Mb. Uan­sett modell kan det gi “inter­es­sante” utslag. I tid­li­gere tider vit­set man over Sov­je­tiske 5-årsplaner ved å for­telle om spi­ker­fab­rik­ken som hadde fått et pro­duk­sjons­mål på n tonn spi­ker. Selv­føl­ge­lig pro­du­serte man bare kjempe­spi­ker, og over­opp­fylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fab­rik­ken pro­du­sere xmil­lio­ner spi­ker. Så i de neste fem årene ble det bare pro­du­sert bitte­små spi­ker — og 5-årsplanen ble over­opp­fylt igjen.

Beta­ling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv vel­ger jeg en rela­tivt kraf­tig kom­pri­me­ring når jeg leg­ger ut bil­der på net­tet for ikke å legge beslag på unød­ven­dig mye bånd­bredde. Får man beta­ling bl.a. pr ned­las­tet Mb vil man vel hel­ler gå over til å legge ut bil­der i TIFF eller et annet ukom­pri­mert for­mat. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fris­tende å legge ut i 24 bit wav frem­for rela­tivt hardt kom­pri­mert mp3.

Hvis det er noe sær­lig pen­ger å hente vil tra­di­sjo­nell radio– og TV-distribusjon bli mindre inter­es­sant. Vel­ger man dis­tri­bu­sjon via inter­nett i ste­det vil man kunne hente inn pen­ger fra Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jack­sons bred­bånds­pen­ger vil ikke gå til håpe­fulle musi­kere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aften­pos­ten, VG, Dag­bla­det, NRK, osv. Kan­skje ville jeg selv tjene mer enn mange musi­kere i et slikt sys­tem. Det ville jeg rent per­son­lig ikke pro­te­stere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Sti­pen­der betyr at en mengde komi­teer skal avgjøre hvem som er ver­dig tren­gende og hva det er verdt å bruke pen­ger på. Det kre­ver et ganske stort appa­rat, eller byrå­krati som slike appa­ra­ter gjerne kal­les. Disse kom­mer til å være sam­men­satt av repre­sen­tan­ter fra ulike kro­ker av de etab­lerte kul­tur­liv, og alle vil til­godese seg og sine. De som får pen­ger er de som er flinke til å skrive poli­tisk rik­tige søk­na­der, hvil­ket ikke nød­ven­dig­vis er de samme som er flinke til skape god musikk, lit­te­ra­tur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utra­di­sjo­nelle og opp­rørske uttrykk i et slikt sys­tem, uan­sett hvor popu­lære de måtte være hos de som ikke er innen­for the establishment.

Vi star­tet med 200 kr pr per­son pr år for å dekke musikk­bran­sjen. Skal vi ta med alle andre inn­holds­le­ve­ran­dø­rer også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Hvis bred­bånds­av­gif­ten erstat­tes av van­lig skatt, vil kul­tur­li­vet fullt ut være pris­gitt de til enhver tid domi­ne­rende poli­tiske vin­der. En repre­sen­tant for par­tiet Rødt tror kan­skje at sta­ten er løs­nin­gen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tan­ken på å være full­sten­dig pris­gitt bevilg­nin­ger fra sta­ten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kul­tur­ar­bei­dere søvn­løse netter.

Både bred­bånds­av­gift og skatte­fi­nan­sie­ring har den meget store svak­het at inn­tek­ter ikke føl­ger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kul­tur­ut­trykk fører ikke til at det kom­mer mer pen­ger inn i sys­te­met. Det betyr at suk­sess avler armod. Jo mer musikk som pro­du­se­res og las­tes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jack­son arbei­der til dag­lig i Opera Soft­ware. Under debatt­mø­tet i Trond­heim var det en som mente at når han snak­ket så varmt for “deling” av filer burde han legge kilde­ko­den til Ope­ras nett­le­ser ut på net­tet. Han som stilte spørs­må­let ville gjerne gjøre noen end­rin­ger i noe han ikke var helt for­nøyd med. Hvis pirat Jack­son svarte på spørs­må­let, så ble sva­ret over­dø­vet av lat­te­ren fra salen. Pirat Jack­son er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medi­sin og deler det han selv sit­ter på.

Kom­men­ta­rene til mitt inn­legg om fil­ko­pie­ring via net­tet var ganske for­ut­sig­bare. At noen mener at jeg repre­sen­te­rer en røst fra stein­al­de­ren og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må regne med. Det er hel­ler ikke over­ras­kende at noen hard­nak­ket mener at masse­ko­pie­ring av filer over inter­nett er ok. Men noe av det kan det være verdt å svare på.

Eirik Newth har på sin blogg etter­lyst tan­ker mulige for­ret­ninge­mo­del­ler. Dette har jeg tatt opp i en egen kom­men­tar.

Før jeg kom­men­te­rer dette nær­mere, kan føl­gende slås fast: Det er ulov­lig å gjøre verk til­gjen­ge­lig på inter­nett uten opp­havs­man­nens sam­tykke, enten dette skjer ved såkalt fil­de­ling eller på annen måte. Det er hel­ler ikke lov å kopiere filer til pri­vat bruk der­som det man kopie­rer fra er ulov­lig frem­stilt eller ulov­lig gjort til­gjen­ge­lig, hvil­ket i prak­sis vil si at det ikke er til­latt å laste ned fra inter­nett­ko­pis­ter, også kalt “fildelere”.

Vi må for­svare ret­ten til å kunne skape. Kopis­tene tren­ger ikke noe for­svar. Der det i dag er grunn til bekym­ring er når man risi­ke­rer å bli sak­søkt om man bru­ker av kul­tur­ar­ven til å skape nye verk. Ole John Aan­dal har nylig kom­met i medie­nes søke­lys for det han stil­ler ut i Pors­grunn kunst­for­ening. Han har bl.a. brukt bil­der av halv­nakne jen­ter, bil­der han har fun­net på net­tet og brukt uten å spørre noen om til­la­telse. Hans bruk av bil­dene er etter min mening klart ulov­lig. Han burde åpen­bart ha inn­hen­tet sam­tykke fra jen­tene (noe han ganske sik­kert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Den samme Ole John Aan­dal har også gjort seg bemer­ket ved å mani­pu­lere seg selv inn i kjente bil­der. Han bear­bei­der her and­res verk. I dette til­felle kan det ikke være sær­lig tvil­som at det er en bear­bei­delse og ikke et nytt og selv­sten­dig verk, slik at han måtte ha inn­hen­tet sam­tykke fra foto­gra­fene. At jeg ver­ken ville ha span­dert pen­ger eller vegg­plass på hans bil­der hind­rer ikke at de illust­rer spørs­må­let om hva slags fri­het man skal ha til å kunne skape verk basert på det andre har gjort før. Nid­kjære ret­tig­hets­ha­vere som går etter folk som Ole John Aan­dal kan bidra til å gjøre rom­met for ska­pende inn­sats ube­ha­ge­lig trangt. Det er det vik­tig å hindre.

Så til noen av de tema­ene som blir tatt opp i kommentarene.

Mange hen­ger seg opp i valg av ord, nær­mere bestemt om ordet tyveri. Hvis man ten­ker strengt straffe­retts­lig er ulov­lig kopie­ring ikke tyveri, akku­rat som ”kjøp” av musikk i form av ned­last­bare filer i kjøps­retts­lig for­stand ikke er kjøp. Men det er lite inter­es­sant å dis­ku­tere slike juri­diske nyan­ser i denne sammenhengen.

Det er ganske pri­mi­tivt å si at bare fysiske gjen­stan­der kan ha verdi, og at det føl­ge­lig er greit så lenge man ikke fra­rø­ver noen deres fysiske gjen­stan­der. En for­fat­ter lever av å selge sine bøker.  De fleste over­la­ter job­ben til et for­lag og får en viss pro­sent av sal­get. Om andre begyn­ner å dele ut boka gra­tis, da blir det færre som kjø­per. For­fat­te­ren har en ene­rett bl.a. til å lage eksemp­la­rer av boka. Når noen gir ut pirat­ver­sjo­ner for­sy­ner pira­tene seg av den ver­dien som for­fat­te­rens rett utgjør. Man tar fra for­fat­te­ren. Musikk­pi­ra­tene snyl­ter på kom­po­nis­ter og musi­kere og plynd­rer dem for ver­dier. Om man kal­ler det tyveri eller noe annet er bare et spørs­mål om valg av ord. Men de som ikke kla­rer å se at det er “tyveri” å for­syne seg med diti­gale ytel­ser er fan­get i den samme gamle tanke­gan­gen som de som hel­ler vi ha lek­si­kon i bok­hylla frem­for å ha til­gang til lek­si­kon på nettet.

Når plate­sel­ska­pene dri­ver lobby­virk­som­het sky­ver de noen fat­tige kunst­nere foran seg. Når pira­tene skal rett­fer­dig­gjøre sine hand­lin­ger peker de på noen styrt­rike stjer­ner. Begge deler er like galt. Under­hold­nings­in­du­strien dri­ver sin virk­som­het for å tjene pen­ger, ikke fordi de føler en omsorg for kunst­nere. De fleste kunst­nere, også musi­kere, tje­ner dår­lig. En musi­ker kan godt ha bil­det sitt i avi­sene og være “kjen­dis”, men de fleste – også de som er kjente – tje­ner lite pen­ger. Når CD-salget stu­per betyr det at de som tjente dår­lig fra før får enda mindre.  At Paul McCart­ney også tje­ner mindre, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av vel­dig mange musi­kere og den aller øver­ste top­pen på isfjel­let. Så spørs­mål om man synes synd på Elton John, som noen selv­føl­ge­lig har kom­met med i debat­ten, er helt på siden.

Opp­havs­ret­tens død har blitt spådd lenge. For en tid siden fant jeg en artik­kel fra 1955 hvor for­fat­te­ren hev­det at opp­havs­ret­ten snart ville dø. Den gang var det bånd­opp­ta­ge­ren, eller mag­ne­to­fo­nen som den ble kalt den gan­gen, som var den store trus­se­len. Det som gjorde artik­ke­len sær­de­les inter­es­sant er at argu­men­ta­sjo­nen er omtrent iden­tisk med den vi nå hører fra de som mener at inter­nett vil bety slut­ten for opp­havs­ret­ten. Han som skrev dette for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hev­der til­sva­rende i dag tar like mye feil. Ung­dom­me­lig enga­sje­ment kom­bi­nert med en full­sten­dig his­to­rie­løs­het er ikke all­tid opp­skrif­ten på vel­be­grun­nede stand­punk­ter. Opp­havs­ret­ten vil endre seg. Opp­havs­ret­ten, eller det som utvik­let seg til å bli opp­havs­rett, har siden Guten­berg blitt utford­ret  av ny infor­ma­sjons­tek­no­logi. Den vil nok klare dagens utford­ring også.

Opp­havs­ret­ten vil over­leve ganske enkelt fordi den er helt nød­ven­dig hvis vi ønsker at kul­tu­ren ikke skal stoppe opp og dø. En for­fat­ter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen beta­ler for bøkene. For­fat­tere kan ikke leve av å lese høyt fra bøkene eller selge t-skjorter med bil­der av seg selv. Kom­po­nis­ter vil ikke tjene pen­ger på at musik­ken deres blir spilt om man fra­tar dem opp­havs­ret­ten. Og film­sett kan ikke reise på turne og spille fil­men som tea­ter.  Pen­ger får kan­skje ikke folk til å bli ska­pende, men man­gel på pen­ger kan gjøre at kunst­nere ikke kan bruke sin tid på å skape kunst. En sul­ten kunst­ner er mer opp­tatt å skaffe mat enn av å skape kunst. Man må løfte blik­ket litt over fjor­tis­ni­vået og  se at kul­tur er mer ung­dom­mens musikk. Dette gjel­der ikke minst de jour­na­lis­ter som skri­ver om dette.

Opp­havs­man­nens ene­rett består av to ele­men­ter: Opp­havs­man­nen har ene­rett til å frem­stille eksemp­lar av sitt verk og til å gjøre ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Den som las­ter ned musikk frem­stil­ler eksemp­lar av musik­ken. Den som sprer musik­ken på net­tet gjør den til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten i til­legg til å frem­stille eksemplar.

Ene­ret­tene er ikke abso­lutte. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, selge eller gi bort sitt eksemp­lar (men ikke leie det ut). Men å kjøpe en bok gir ikke noen rett til å trykke opp et eget opp­lag som man deler ut til alle som måtte være inter­es­sert.  Om  man har musik­ken på sin iPod må man gjerne dele sin iPod med andre ved f.eks. å låne den bort. Men å la andre kopiere den musik­ken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å trykke nytt opp­lag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkalte “fil­de­lerne”. De pro­du­se­rer nye opp­lag gjen­nom masse­ko­pie­ring via net­tet. På dette punk­tet bom­mer også Eirik Newth i sin kom­men­tar i Dag­bla­det.

Man kan etter åvl § 12 i et begren­set omfang frem­stille kopier til pri­vat bruk. Det er vans­ke­lig å si hvor gren­sen skal trek­kes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-format og har en del av dem lag­ret på min iPod. Det anser jeg for upro­ble­ma­tisk. At min dat­ter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vur­de­rin­gen om opp­havs­man­nen får betalt. Så lenge jeg har kjøpt CD og den bare kopie­res innen­for den kret­sen som ville være en van­lige bru­ker­kret­sen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begyn­ner å kopiere eller legge til rette for å kopiere til folk uten­for den aller nær­meste kret­sen begyn­ner det  å bli mer pro­ble­ma­tisk. At man sen­der en fil til sine nær­meste ven­ner og sier ”hør på dette!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sende det til alle sine 438 ”ven­ner” på face­book. Man kan nok hel­ler ikke la sine ven­ner kopiere hele musikk­sam­lin­gen. Og man kan selv­føl­ge­lig ikke stille musik­ken til dis­po­si­sjon for andre i et kopieringsnettverk.

At mange sier de las­ter ned og og lar andre kopiere filer med god sam­vit­tig­het, over­ras­ker ikke. Andre sny­ter på skat­ten med god sam­vit­tig­het, og fil­de­lerne er ikke noe bedre enn skatte­sny­terne – uan­sett hva  man gjør for å bleke eller hvit­vaske sin sam­vit­tig­het. Jeg mener at både skatte­sny­teri og ”tyveri” av and­res ånds­verk er uak­sep­ta­belt. De som frem­stil­les som hel­ter i Dag­bla­dets repor­ta­sje er omtrent som regn­skaps­fø­re­ren i Taxisvin­del­sa­ken. De leg­ger til rette for at andre skal kunne snyte andre for deres rett­mes­sige inn­tek­ter. De som las­ter ned har omtrent samme moralske stan­dard som skattejuk­serne i taxi­bran­sjen. Man kunne ha pak­ket et for­svar for skatte­svin­del inn i den samme reto­rik­ken som pira­tene bru­ker: “Jeg skulle gjerne betalt skatt hvis jeg visste at pen­gene gikk til skole, gamle og syke, og ikke til late byrå­kra­ter, en menings­løs krig i Afgha­ni­stan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som sys­te­ma­tisk plynd­rer opp­havs­menn enn jeg har for andre som dri­ver økono­misk kri­mi­na­li­tet. Det er ingen grunn til å frem­heve dem som helter.

Alle kan spe­ku­lere i hvor­dan frem­ti­dige for­ret­nings­mo­del­ler kom­mer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til disse spe­ku­la­sjo­nene her. Men vi må i alle fall regne med en mang­fol­dig og lite over­sikt­lig dis­tri­bu­sjon. Noen vil bare være opp­tatt av å gjøre sine ting kjent og gjør alt gra­tis til­gjen­ge­lig for alle. Som opp­havs­mann står man helt fritt til å gjøre dette.  Vi vil abon­nere på ulike tje­nes­ter som hjel­per oss å finne fram til det vi er inter­es­sert i. Det som alle vil ha må vi ganske sik­kert betale for. Jeg tror vi vil få en ny runde med DRM, men i en mykere vari­ant enn den som mange nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skulle velge å legge nav­net på lisens­ha­ver inn i filen vil det ikke hindre ens egen utnyt­telse eller annen lov­lig bruk. Men det kan for­telle hvem som har delt alle sine filer på net­tet, og kan få mange til å tenke seg om en gang eller tre før de leg­ger filene ut på net­tet. Det er sik­kert andre mulig­he­ter også. Den som lever får se.

Plate­bran­sjen viser klare dino­saur­sym­pto­mer. Det var Apple som fikk fart på nett­salg av musikk. Musikk­bran­sjen klarte det ikke selv. Jeg har ikke sær­lig tro på at den tra­di­sjo­nelle musikk­bran­sjen vil være de som kom­mer opp med nye og inno­va­tive for­ret­nings­mo­del­ler. De sit­ter alt for mye fast i tan­ken på å dik­tere mar­ke­det i ste­det for å lytte til det. Musik­ken vil uan­sett over­leve. Kan­skje vil fil­de­lings­en­tre­pre­nø­rer være de som leve­rer de nye kom­mer­si­elle tje­nes­tene. Om plate­sel­ska­pene skulle miste kon­trol­len over dis­tri­bu­sjo­nen så vil det være bra for alle andre enn plate­sel­ska­pene. Skal man være rik­tig kynisk, så må regne med at andre står klare til å overta musik­ken om dino­sau­rene skulle dø ut. Dette er kapi­ta­lis­mens bru­tale lov, og den gjel­der for plate­sel­ska­per også.

Men uan­sett hvem som står for dis­tri­bu­sjo­nen, så må det være mulig for inn­holds­le­ve­ran­dø­rene å ta betalt der­som de skulle ønske det. Man må kunne sikre sine ret­tig­he­ter og unngå plynd­ring fra pira­ter. Hvis ikke vil mange ikke være inter­es­sert eller ha mulig­het til å levere inn­hold. Da blir vi alle fattigere.

De vir­ke­lige skur­kene i dagens plate­mar­ked er kje­der som Plate­kom­pa­niet og Free­Record­store. Det er disse som stru­per til­gjen­ge­lig­he­ten ved bare å ta inn et begren­set utvalg og det er disse som tje­ner mest på de pla­ter som sel­ges. Jeg vet ikke hva slags mar­gi­ner disse har, men jeg vil anta at et sted mel­lom 25 og 40% av det vi beta­ler for en CD går til butik­ken. Så kan plate­sel­skap, musi­kere, kom­po­nis­ter og andre dele res­ten. Men disse kje­dene har ikke noen lys frem­tid foran seg. Hvis vi vil ha musik­ken på CD kan man hel­ler bestille fra CDON.COM eller Ama­zon – even­tu­elt fra nett­bu­tik­ker som har spe­sie­li­sert seg på de som deler vår sære musikk­smak. Og sta­dig oftere vil vi klare oss med musik­ken uten å kjøpe plastikk.

Noen har også kom­men­tert min mang­lende til­tro til mik­ro­be­ta­lin­ger og mener at jeg har en grunn ana­lyse, eller noe i den ret­nin­gen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Dag­bla­det Maga­si­net (nett­ut­ga­ven) har 31. okto­ber en inter­es­sant repor­ta­sje om pira­te­nes stra­tegi­møte. En av “hel­tene” er den 23 år gamle neder­len­de­ren Erik Dub­bel­boer. Han dri­ver en av de største søke­mo­to­rene for Bit Tor­rent, hvor det spres et meget stort antall ulov­lige filer.

Selv mener pira­tene — fort­satt i følge Dag­bla­det — at de repre­sen­te­rer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt ter­ro­ris­ter også ten­ker, selv om man selv­føl­ge­lig ikke kan sam­men­ligne musikk– og film­pi­ra­te­nes hand­lin­ger med ter­ro­risme. Pirat­gu­ru­enes virk­som­het min­ner mer om de som i skjul sør­ger for at pen­ger ikke til­fly­ter skatte­myn­dig­he­tene eller som hvit­vas­ker penger.

Hvis vi ønsker at musi­kere og film­ska­pere skal fort­sette med å skape musikk og film så må de også ha mulig­he­ter til å leve av det de gjør. Man liker å hvit­vaske sin sam­vit­tig­het ved å hevde at de bare stje­ler fra grå­dige plate­sel­ska­per, ikke fra artis­tene. Mange hev­der at de vil betale der­som de bare vet at pen­gene kom­mer til artis­tene, ikke til rike plate­sel­ska­per. Det tror jeg ikke noe på. Det kos­ter ingen ting å si at man ville ha betalt der­som …, men å fak­tisk betale er noe annet. Dess­uten er det feil at pen­gene ikke (også) går til artis­ter, kom­po­nis­ter, osv. Det er samme form for moral som man fin­ner hos de som unn­skyl­der for­sik­rings­be­dra­geri med at det bare går ut over rike for­sik­rings­sel­ska­per. Selv­føl­ge­lig er det andre for­sik­rings­kun­der som beta­ler reg­nin­gen, akku­rat som det i førse rekke er musi­kere som lider under pira­te­nes herjinger.

CD-salget har sun­ket dra­ma­tisk, sær­lig i ung­doms­mar­ke­det. Det lig­ger en viss ironi i at pira­tene først og fremst ødeleg­ger for “sine” musi­kere. Vi har nett­opp kun­net lese at de store plate­sel­ska­pene i 2007 bare gir ut én debu­tant i Norge. Selv om det ikke er de fire store som står for den mest spen­nende musik­ken, så viser det at mar­ke­det for den musik­ken er i ferd med å bli ødelagt – og det er pira­tene som bærer hoved­an­sva­ret. Musikk som hen­ven­der seg til et litt eldre pub­li­kum lider ikke på samme måten, der­for sat­ser plate­sel­ska­pene hel­ler på det. Sal­get av klas­sisk musikk har økt med 25% i 2007, mens plate­bran­sjen som hel­het mel­der om svært så triste salgs­tall. Inter­es­sant nok er det ned­las­tings­tje­nes­tene som bidrar mest til øknin­gen, og den til­gjen­ge­lig­het dette ska­per øker også sal­get av CDer. Dette har bidratt til at samt­lige inn­spil­lin­ger som plate­sel­ska­pet Simax har pro­du­sert i de 38 årene sel­ska­pet har eksis­tert er til­gjen­ge­lige i dag. Så for deler av plate­bran­sjen er det klare lyspunkter.

De fleste plate­sel­ska­per er små. I Norge orga­ni­se­rer FONO ca 120 plate­sel­ska­per. Mange av disse dri­ves av musi­kerne selv. De gir kan­skje ut bare sin egen musikk, eller de er “misjo­næ­rer” for en type musikk, som f.eks. HotClub Records. Disse blør selv­føl­ge­lig like mye som de store av ska­dene de påfø­res av pira­tene. Men sam­ti­dig er det disse sel­ska­pene som vil nyte godt av at vi kan fri­gjøre oss fra plate­bu­tikkje­dene. Musik­ken er til­gjen­ge­lig selv om kje­dene ikke tar den inn.

Beta­lings­løs­nin­ger

Pira­tene erkjen­ner at musi­kere må ha inn­tek­ter. I Dag­bla­dets artik­kel nev­nes reklame. Under et debatt­møte i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim tid­li­gere i høst var det noen av pir­ta­enes for­sva­rere som også tok til orde for en bred­bånds­av­gift, i til­legg til gjen­gan­gere om reklame­fi­nan­sie­ring m.m. Jeg har kalt dette naivt, og står fast ved det. Jeg vil langt hel­ler at musi­kerne skal få inn­tek­ter fra at jeg beta­ler for musik­ken enn ved at jeg kjø­per en shampo som musi­kerne rekla­me­rer for. Den type argu­men­ter sma­ker mest av tanke­gan­gen “ja, de må ha pen­ger, men noen andre får betale”.

Eirik Newth nev­ner i sin kom­men­tar beta­ling fra sta­ten, og han viser til at kul­tu­ren innen 2014 skal utgjøre 1% av stats­bud­sjet­tet. Vi har lenge fått høre at norsk forsk­ning skal opp på det som er gjen­nom­snitt for OECD-land, 3% av BNP. Poli­ti­kerne har snak­ket i mange år, men vi har ikke kom­met noe nær­mere målet. Så løf­ter fra poli­ti­kere tror jeg på når de inn­fris. Dess­uten vil stat­lige ord­nin­ger gjerne bety at en gitt sum skal deles mel­lom de som beret­ti­gede. Suk­sess avler armod. Hvis det blir større etter­spør­sel etter musikk blir det fler som skal dele uten at pot­ten som skal deles blir noe større.

Pira­tene liker å frem­stille det slik at opp­havs­rett er et hin­der for kul­tu­ren. Det er stort sett tull. Hvem som helst kan gi ut sine egne ting og gjøre det til­gjen­ge­lig for alle som måtte være inter­es­sert. Hvis man vil gjøre det til­gjen­ge­lig gra­tis, må man gjerne gjøre det. At hvem som helst ikke fritt kan gi bort det som andre har skapt hind­rer bare tyven, ikke ska­pe­ren. Opp­havs­ret­ten kan nok skape noen pro­ble­mer for den som lager et eget verk basert på noe som andre har gjort før. Men det er ikke dette pira­tene dri­ver med.

Inter­net åpner for mange nye og inter­es­sante for­ret­nings­mo­del­ler – eller dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler om man ønsker å dis­tan­sere seg fra det for­ret­nings­mes­sige. Plate­sel­ska­pene har ikke akku­rat vært i front her, og de kan i stor grad takke seg selv for den situa­sjo­nen de har hav­net i. Men det for­sva­rer ikke pira­tene. Å for­svare pira­tene med at plate­sel­ska­pene har opp­trådt dumt er som å for­svare inn­brudd­ty­ver med at folk er for lite flinke til å inn­s­tal­lere sikre låser. Tyve­riet er uak­sep­ta­belt uan­sett hvor lett det måtte være å stjele.

Den som måtte ønske det står helt fritt til å gjøre sin musikk til­gjen­ge­lig på net­tet, gra­tis eller mot beta­ling. De som mener at de ikke tren­ger plate­sel­ska­pene kan finne sine egne veier. Radio­heads eks­pe­ri­ment med å la folk selv bestemme hvor mye de skal betale er inter­es­sant. Men det er mot­stri­dende opp­lys­nin­ger om hvor vel­lyk­ket det har vært rent kom­mer­si­elt. Noen hev­der at 62% ikke har betalt noe. Rol­ling Stone hev­det i sin TV-podcast “New Music Tues­day” 16. okto­ber at de fikk 10$ i snitt. Dag­bla­det ar opp­lyst at de betalte 8£.

Ini­tia­tiv som Crea­tive Com­mons lager stan­dard­vil­kår som skal gjøre et enk­lere å gjøre verk til­gjen­ge­lig med mindre restrik­sjo­ner enn det som føl­ger av gene­rell opp­havs­rett. Ideen er utmer­ket. Som opp­havs­mann kan jeg sette de vil­kår jeg vil, og det er greit at man ikke må sne­kre sam­men noe selv hver gang. Men sys­te­met kunne ikke ha fun­gert uten opp­havs­ret­ten som grunn­mur. Det er min opp­havs­rett som gjør at jeg kan sette bin­dende vil­kår – f.eks. at ver­ket ikke skal kunne utnyt­tes kom­mer­si­elt eller at bear­bei­del­ser skal gjø­res til­gjen­ge­lig på samme vil­kår. Dess­verre er Crea­tive Com­mons også så pre­get av usansk tenke­måte at deres løs­nin­ger ikke kan anbe­fa­les f.eks. i Norge. Det er nok et eksemple på at man i USA mener at ver­den skal til­passe seg USA i ste­det for at USA til­pas­ser seg ver­den, og er en eks­port av usan­ske opphavsrettsproblemer.

Jeg tvi­ler like­vel på at Radio­heads modell vil fun­gere til hver­dags­bruk. Det dreier seg om en kjent gruppe og de har fått svært så mye pr for sitt lan­se­rings­stunt. Unge håpe­fulle kan neppe regne med at de som likte det de hørte vil betale. Jeg har selv et rela­tivt popu­lært nett­sted med mye mate­riale for de som er inter­es­sert i å spille gitar. Det er en knapp med opp­ford­ring om å donere en slant om det de fin­ner har verdi for dem. Det er 100–150.000 besø­kende hver måned og jeg får mange hyg­ge­lige til­bake­mel­din­ger. Men ingen beta­ler. De fleste beta­ler ikke fri­vil­lig for noe de kan få gra­tis. Det er ikke noe pro­blem for meg. Dette er bare en hobby og jeg lever av andre inn­tek­ter. Men for en musi­ker som lever fra hånd til munn kan det bety ganske mye.

En beta­lings­løs­ning er avgjø­rende. Den må være sik­ker og bil­lig, men først og fremst enkel. De samme per­sonene som sier de aldri vil betale for musikk beta­ler glade­lig mer enn hva man må betale iTu­nes eller Musikkon­line for å få en lobo­to­mert ver­sjon av låta som ringe­tone på mobil­te­le­fo­nen. Enkel­het er nok vik­ti­gere enn prisen.

Spo­ler man tiden noen år til­bake var det mye snakk om mik­ro­be­ta­ling. Det har blitt ganske stille om dette. Den vik­tigste grun­nen er nok at ingen har klart å levere det de lovet. Det er lett å lage en proto­typ som kan demon­stre­res på kon­fe­ran­ser og mes­ser. Når den skal ska­le­res opp til å kunne fun­gere kom­mer­si­elt i et glo­balt mar­ked får man pro­ble­mer. Legg til at det skal være sik­kert, enkelt og bil­lig. Om det kos­ter 3 kr å over­føre et beløp, så er det ikke dyrt. Men hvis belø­pet som skal over­fø­res er 1 kr, da må man betale 4 kr og har 75% trans­ak­sjons­kost­na­der. Ingen vil ha slike systemer.

Eirik Newth tror på det han kal­ler buf­fet­mo­del­len. Man beta­ler en fast pris og så kan alle ta det vil ha. Det kan nok være nyt­tig for en del “kjekt å ha” tje­nes­ter, som et opp­slags­verk. Men jeg tror ikke på den for tje­nes­ter hvor noen er stor­kon­su­men­ter mens andre knapt gjør bruk av tje­nes­tene. Enten vil man få inn for lite pen­ger til for­de­ling, eller så vil noen mene at de beta­ler alt for mye for tje­nes­ter som de i liten grad benyt­ter. Dess­uten er det mest rime­lig at de som bru­ker mest også beta­ler mest. Men om man gir opp tan­ken på å følge beta­lings­strøm­men fra ende til ende, er det kan­skje mulig å få funk­sjo­nelle model­ler som ikke kos­ter for mye.

Kan man vinne mot piratene?

Man kunne like gjerne ha spurt om man kan vinne mot skatte­sny­tere, nar­ko­tika­hand­lere, hjemme­bren­nere, butikk­ty­ver, osv. Det er urea­lis­tisk at man kan bli kvitt pro­ble­met. Men det kan begrenses.

Bran­sjen må komme opp med løs­nin­ger som er kon­kur­ranse­dyk­tige. Selv har jeg først i det aller siste begynt å kjøpe musikk fra iTu­nes og Musikkon­line. Med dår­lig lyd­kva­li­tet og restrik­sjo­ner på bruk har pri­sen vært for høy. Jeg har hel­ler kjøpt musik­ken på CD. Nå leve­res bedre lyd­kva­li­tet og man går bort fra DRM. Det gjør at pro­duk­tet noe mer for­sva­rer pri­sen og det har blitt mer inter­es­sante tje­nes­ter. Men det er fort­satt for dyrt. Når musikk­bran­sjen lenge lot pira­tene få 100% av mar­ke­det for ned­last­bar musikk må man bare innse at det vil koste mye å ta igjen det tapte. Det vil være en lang­sik­tig inves­te­ring som kan gi gevinst en gang i frem­ti­den, men ikke nå.

Det er ikke myn­dig­he­tens opp­gave å rydde opp i plate­bran­sjens del­vis selv­for­kyldte pro­ble­mer. Vi må ikke ende som i USA, hvor man kan få inn­trykk av at den største for­bryl­telse man kan begå er å kopiere litt musikk og hvor alle per­son­vern­hen­syn set­tes til side av hen­syn til under­hold­nings­bran­sjen. Det er hin­si­des enhver for­nuft når en ens­lig mor må betale 220.000 dol­lar for angi­ve­lig å ha las­tet ned musikk omtrent til­sva­rende det man får på en CD. Men de som orga­ni­se­rer pirat­virk­som­he­ten ved å drive ser­vere m.m., bør behand­les som alle andre som bedri­ver økono­misk kri­mi­na­li­tet. Jeg vil hel­ler ikke ha sær­lig med­fø­lelse med den som etter å ha las­tet ned 10.000 musikk­spor ulov­lig blir pre­sen­tert for en reg­ning på f.eks. 100.000 kr, og at de som har gjort musik­ken til­gjen­ge­lig i fil­de­lings­nett­verk møtes med langt større krav. Det er ikke mer enn en rime­lig erstat­ning for de tap de har påført andre.

Musikk­bran­sjen vil få mindre makt. I tid­li­gere tider tengte man et plate­sel­skap for å kunne spille inn musik­ken. I dag er det bil­lig å inn­rede et stu­dio. Man tren­ger ikke inves­tere i å lage plas­tikk­ski­ver. Og man tren­ger ikke kjede­bu­tik­ker som Plate­kom­pa­niet og Free Record Shop. Det betyr i prak­sis at man ikke tren­ger det etab­lerte dis­tri­bu­sjons­ap­pa­ra­tet. For oss som liker “smal” musikk er det en befri­else at vi ikke er pris­gitt inn­kjø­perne i de ultra­kom­mer­si­elle plate­kje­dene. Det vil gå noen år før vi er der. CDen vil sik­kert leve len­ger enn mange tror. Men den vil bare være en av mange dis­tri­bu­sjons­for­mer i et mang­fol­dig og uover­sikt­lig marked.

Jeg tror også at vi vil se mer sofis­ti­kerte tek­niske beskyt­tel­ses­sys­te­mer enn de vi har hatt til nå. DRM er i seg selv helt greit. Det er måten man har brukt dette på som er pro­ble­met. Jeg vil ikke ha et sys­tem som låser meg til å kjøpe alle mine frem­ti­dige musikk­spil­lere fra Appel. Det er en vik­tig grunn til at jeg ikke har kjøpt musikk fra iTu­nes. Et sys­tem som i liten grad begren­ser min bruk, men som gjør det vans­ke­lig å spre musik­ken til en stor krets på net­tet, er helt ok. Hvor­dan en slik løs­ning vil se ut, vet jeg ikke. Men den kom­mer nok.

Men musi­kere og andre kunst­nere må kunne leve også i frem­ti­den hvis vi skal få musikk som vi kan lytte til. Vi som bru­ker deres musikk skal fort­satt betale — alt annet vil være uri­me­lig. Utford­rin­gen er hvor­dan vi skal sikre at frem­ti­dens kunsn­tere får betalt for det de leve­rer, ikke hvor­dan vi mest mulig effek­tivt skal kunne stjele fra dem.

At vi ikke blir kvitt skatte­sny­terne betyr ikke at vi skal gi opp og si at folk får betale det de måtte ønske i skatt. En erkjen­nelse av at vi ikke blir kvitt pro­ble­met betyr ikke at vi skal for­svare skatte­sny­terne. Det er ikke noen større grunn til å aksep­tere musikk­pi­ra­tene enn til å aksep­tere skattesnyterne.