I Forskerforum 6/08 hevder underdirektør Kristel M. Skorge ved Universitetet i Stavanger at mye av innholdet i dokumentet «Felles rettighetspolitikkfor Norges universiteter» har vært etablert praksis i f lere år og at det ikke er kontroversielt. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Mine kommentarer knyttet seg til notatet «Felles rettighetspolitikk…», et notat som dukket opp fra intet. Heldigvis synes ikke praksis å være så ille som notatet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har vedtatt dokumentet, og også der kom saken opp på nytt og et forslag fra rektoratet ble forkastet i et styremøte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et udatert dokument som ikke sier hvem som har utarbeidet det, ikke hva slags mandat man har hatt eller hvem som har gitt mandatet, og ikke om det er vedtatt i et ansvarlig organ. Slik dokumentet fremstår, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en tilfeldig person. Men når dokumentet blir presentert for tillitsvalgte og et universitetsstyre vedtar det, da må også andre ta det på alvor.

Jeg tar til etterretning at Kristel M. Skorge mener at gruppen som har utarbeidet dokumentet var svært kompetent. Siden dokumentet ikke sier hvem som står bak er det ikke mulig å ta stilling til dette. Man kan ikke vurdere kompetansen til et anonymt utvalg. Jeg har bare sett på resultatet og det vitner verken om solid faglig arbeid eller god saksbehandling.

Man kan bare regulere rettigheter der det faktisk finnes rettigheter å regulere. I praksis vil det si patent og opphavsrett, med noen tilgrensende rettigheter. Kunnskap er fri. Å regulere rettigheter til kunnskap er som å regulere retten til å puste i den luften som omgir oss.

Det er mulig å begrense ansattes frihet ved å kreve at vitenskapelig ansatte undertegner taushetserklæringer som krever at metoder ogforskningsresultater holdes hemmelig. Det er nødvendig om man skal beskytte «bedriftshemmeligheter», men det er snakk om frihetsbegrensning og ikke rettigheter. I kommersielle selskaper har man slike begrensninger. Men om et universitet skulle ønske å begrense vitenskapelig ansattes akademiske frihet på den måten, da er ikke det et universitet som jeg ønsker å være knyttet til. Derfor har verken bedriftshemmeligheter eller know-how noe å gjøre i et slikt dokument.

Jeg er heller ikke i stand til å se at varemerke og ikke-funksjonell produktutforming noen gang vil være et forskningsresultat, selv om det kan være viktig i en eventuell senere kommersialiseringsprosess. Jeg kan derfor ikke se noen mening i å blande varemerker og designrettigheter inn i en rettighetspolitikk ved universitetene, slik det gjøres i «Felles rettighetspolitikk…». Denne «vi vil ha alt, for sikkerhets skyld»-holdningener noe av det jeg reagerer sterkt på. Det meste vi til nå har sett om policy på dette området er preget av at man har tenkt på patent. Dette gjelder det vi har sett fra EU, fra Norges forskningsråd og «Felles rettighetspolitikk…». Også den avsluttende kommentaren fra professor Ole Sejersted i Forskerforum 6/08 viser at han tenker patent og at kommersialisering er lik patent. Mye av den tankegang som kommer til uttrykk er etablert praksis når det gjelder patent. Jeg har ingen innvendinger av betydning mot de løsninger som er valgt når det gjelder patent.

Problemet oppstår når man ganske ukritisk tar en løsning som fungerer for patent og vil gjøre denne gjeldende for alle andre rettigheter – og for sikkerhets skyld også på områder hvor det ikke finnes noen rettigheter. Måten dette er gjort på i «Felles rettighetspolitikk…» og for så vidt også i Forskningsrådets policy, vitner om manglende forståelse for ulikhetene mellom forskjellige typer rettigheter. Kanskje hadde arbeidsgruppen kompetanse når det gjelder patent, men en eventuell kompetanse i opphavsrett har i alle fall ikke kommet til syne i dokumentet. Man har blandet det hele i en ganske ubestemmelig grøt og forsøkt å lage en felles regulering for det hele.

De spørsmål som reiser seg i forbindelse med opphavsrett er av en helt annen karakter enn spørsmål knyttet til patent. Kristel M. Skorge sier at man ennå ikke har en samlet policy på opphavsrett. Men dokumentet omfatter også opphavsrett. Faglitterære publikasjoner er uttrykkelig blant det som skal omfattes. Patent beskytter resultater i form av oppfinnelser. Opphavsretten beskytter ikke forskningsresultater. Derimot kan presentasjonen av resultatene, for eksempel i form av en artikkel, være beskyttet. Men den er bare beskyttet mot at andre kopierer eller ettergjør selve artikkelen, ikke mot at noen utnytter resultatene som presenteres. Opphavsretten gjelder våre bøker, artikler og foredrag – kort sagt våre ytringer. Dette gjør at inngrep i opphavsretten er langt mer følsomt enn regulering av patent.

Ved Universitetet i Oslo valgte man i forrige runde å behandle patent. Et utvalg ledet av Ole Sejersted utreder nå opphavsrett. Man har valgt en riktig tilnærming når det som er grunnleggende forskjellig behandles for seg. Dette i motsetning til «Felles rettighetspolitikk…» og Forskningsrådets policy, hvor alt blandes sammen. Når dette skrives har utvalget ennå ikke lagt fram sin innstilling, så i hvilken grad jeg vil være enig i det de vil foreslå vites ikke. Men basert på den kompetanse medlemmene i utvalget har føler jeg meg trygg på at de vil presentere et godt faglig grunnlag og ryddige premisser for den debatten som må komme. Da kan vi glemme notatet «Felles rettighetspolitikk…», sammen med blant annet Forskningsrådets policy, og vi kan få en konstruktiv diskusjon basert på UiO-utredningen.

Olav Torvund,
professor dr. juris. og medlem av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk — kommentarer”.]

I innledningen står det at ”resultater” er universitetets ”eiendom”. Man kunne like godt ha skrevet at universitetet eier den luften som ansatte og studenter puster i – det gir omtrent like mye mening. Man mener dette er viktig for å sikre ”fri og åpen tilgang til universitetets resultater ”. En slik fri og åpen tilgang sikres ved at resultatene publiseres, ikke ved at en institusjon hevder rettigheter til dem.

Listen over hva universitetene i følge dette dokumentet skal ha rettigheter til er for lang til å gjengis her, men det inkluderer også ”knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter” og ”faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale”. I dokumentet skilles det ikke mellom ulike typer av rettigheter og hvordan ulike rettigheter skal håndteres. Ut fra en faglig vurdering er dokumentet et særdeles slett arbeid som gir inntrykk av manglende innsikt i det området som man forsøker å regulere. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tankegang hvor man vil støvsuge alle rettigheter.

Om man skal beskytte ”knowhow” og ”bedriftshemmeligheter”, så forutsettes dette at det holdes hemmelig. At universitetet skal holde sine forskningsresultater hemmelig og behandle dem som bedriftshemmeligheter står i direkte motstrid til helt grunnleggende verdier som universitetene er bygget på.

Det som universitetet kan og bør kreve er at forskningsresultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for en eller et begrenset antall samarbeidspartnere, ut over det som følger av eventuelle patentlisenser. Her kan man gjerne ha regler som er så tydelige at denne type avtaler ikke blir bindende dersom de ikke er godkjent av kompetent organ, slik at man sikrer at amatører ved universitetene ikke blir lett bytte for profesjonelle næringslivsaktører. Det er ikke her snakk om rettigheter som overdras, men om begrensninger som universitetet og de ansatte pålegger seg selv gjennom avtale med en tredjepart. Vi skal ikke forplikte oss til ikke å gjøre forskningsresultater kjent for andre enn disse samarbeidspartnerne, noe som f.eks. ville ha betydd at resultatene ikke kunne publiseres. Også dette addresseres i nevnte dokument, og det er positivt.

I dokumentet heter det at det ”bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial”. Det er ikke så lett å forstå hva som skulle omfattes av en slik meldeplikt, men listen over det som man vil overta rettighetene til er som nevnt lang. Skal man ta dokumentet på ordet må det også bety meldeplikt ved bokutgivelser på kommersielle forlag. Det man med rimelig sikkerhet kan si om dette blir realisert, er at vitenskapelig ansatte belemres med flere skjemaer og rapporter og at det vil kreve ressurser til å ansette byråkrater som skal gå igjennom og kontrollere skjemaer og rapporter. Ressursene til dette tas fra forskning og undervisning.

Universitetet betaler sine vitenskapelig ansatte dårlig i forhold til hva man kan tjene i annen virksomhet og vi sultefores når det gjelder helt nødvendige driftsmidler. Som eksempel kan nevnes at til tross for alt snakk om internasjonalisering har byråkrater mer reisemidler enn vitenskapelig ansatte, og at vi utsettes for en skammelig behandling ved at reiser i forbindelse med forskning ikke regnes som tjenestereiser. Når mange av oss til tross for dette har søkt oss til universitetet og enn så lenge velger å bli værende, så er hovedgrunnen den akademiske frihet. Vi kan fordype oss i områder ut fra egne faglige interesser og vi har en form for ”eierskap” til våre prosjekter.

Mange av oss blir stadig mer frustrert over bryåkratisering med skjemaer og rapporter som innføres under dekke av ”kvalitetssikring”, ”evaluering”, ”rettighetsadministrasjon” og hva det nå heter alt sammen. Når friheten krymper og byråkratiseringen vokser, hvorfor skal vi da fortsette ved universitetene?

Det er mange i universitetets– og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det — hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

1 Innledningen

Man må skille klart mellom forholdet mellom universitetene og eksterne samarbeidspartnere, og forholdet mellom universitetene og deres ansatte – selv om disse forutsetter hverandre. Universitetet kan ikke overfor tredjepart gjøre avtaler om rettigheter som de selv ikke har, for eksempel fordi de ansatte har rettighetene.

Dette notatet har hovedfokus på forholdet mellom institusjonen og de vitenskapelig ansatte.

Rent generelt savnes en begrunnelse for hvorfor man ønsker å ha slike retningslinjer. At man vil ha en policy på dette området betyr ikke nødvendigvis at institusjonen skal sikre seg rettigheter til alt. For at man i det hele tatt skal kunne vurdere å gå inn på noe slikt må man ha gjort analyser om hva man eventuelt vil kunne oppnå og hva det vil koste (ikke minst i forhold til ansattes motivasjon m.m.) å innføre noe slikt som dette.

Formuleringen

“Universitetene skal sikre samfunnet fri og åpen tilgang til universitetets resultater. Som en del av sitt samfunnsansvar skal universitetene bidra aktivt til at samfunnet kan nyttiggjøre seg resultatene av universitetenes virksomhet, herunder næringsmessig utnyttelse.”

Kan være riktig om man ser det i forhold til eksterne samarbeidspartnere i den forstand at universitetene skal sikre at resultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for én part. Men i forhold til ansatte kan det heller få motsatt effekt dersom det legger restriksjoner på de ansattes muligheter til å publisere resultater.

Universiteter og eksterne samarbeidspartnere vil ofte ha motstridende interesser. En ekstern industriell partner vil være interessert i å kunne utnytte resultatene kommersielt og i å hindre at konkurrenter får mulighet til å utnytte resultatene. Universitetet og deres ansatte vil være interessert i å publisere.

Dette reiser en rekke spørsmsål om håndtering av denne type samarbeid med eksterne partnere, men det faller utenfor Forskerforbundets oppgaver å gå inn i denne relasjonen.

“Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom, så langt dette ikke er eller vil komme i konflikt med andres rettigheter. Universitetene skal sikre at resultatene blir utnyttet til beste for samfunnet.”

Resultatene er først og fremst kunnskap. Kunnskap er fri. Ingen eier eller kan eie kunnskap. Med unntak for industriell utnyttelse av patenter kan enhver utnytte den foreliggende kunnskap uavhengig av hvem som har frembragt denne. Man kan for eksempel dramatisere historiske hendelser i film eller i en skjønnlitterær form uten at de historikere som har fått fram denne kunnskapen skal kunne hevde noen rettigheter og på den måten bestemme over utnyttelsen.

Man kan helt fritt utnytte andres forskningsresultater i sin forskning og undervisning. Kunnskapen er og blir fri. Det man ikke kan gjøre er å kopiere andres verk, for eksempel artikler. Enhver kan fritt anvende eller forsøke å forklare Einsteins relativitetsteori. Men vi kan ikke fritt kopiere Einsteins egne artikler, da disse fortsatt er opphavsrettslig vernet.

“Retningslinjene gjelder for tilsattes arbeidsresultater av enhver art uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke.”

I tillegg til som er nevnt ovenfor om at man generelt ikke kan eie arbeidsresultater i form av kunnskap, så er dette en særdeles vid formulering. Av enhver art og uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Om man tenker i et kommersialiseringsperspektiv så er det vanskelig å forstå hva institusjonen i det hele tatt skal med rettigheter til noe som ikke kan utnyttes næringsmessig. Hvilke andre motiver man skulle ha for å overta rettigheter er det vanskelig å forstå.

“Retningslinjene gjelder også for studenter og selvstendige oppdragstakere så langt de passer.”

Slike retningslinjer kan ikke gjøres gjeldende overfor selvstendige oppdragstakere annet enn ved at det inngås avtale med disse for det enklete oppdrag.

Studenter er ikke ansatte og utgangspunktet er at institusjonen ikke overtar noen rettigheter til det studenter måtte skrive eller utvikle. Hvis de engasjeres på bestemte prosjekter må dette håndteres i særskilt avtale for dette prosjektet.

“Alle kategorier arbeidsresultater er omfattet av disse retningslinjene, herunder, men ikke begrenset til:”

Denne innledningen til rettighetskatalogen er særdeles omfattende og er innledning til det som gjerne omtales som en støvsugerklausul. Man vil sikre seg alle rettigheter til alt.

2Rettighetskatalogen

2.1       Patenterbare oppfinnelser
Denne gruppen anser opphavsrettsutvalget for uproblematisk. Dette er løst på en hensiktsmessig måte, og patent legger ikke noen restriksjoner på publisering av eller bruk av kunnskap, med unntak av at den ikke må publiseres før patentsøknad er sendt og at oppfinnelsen ikke kan utnyttes industrielt.
2.2       “ikke-patenterbar teknologi (ikke-patenterbare oppfinnelser og andre løsninger og prinsipper; knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter, teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon og forretningskonsepter)“
Man har ikke rettigheter til ikke-patenterbar teknologi. Hvis teknologien ikke er patentert innebærer det at hvem som helt kan utnytte den til hva som helst. Man kan beskytte denne type kunnskap ved å holde den hemmelig og satse på at konkurrenter og andre ikke klarer å finne ut hva man egentlig gjør. Det er også et visst vern for bedriftshemmeligheter som innebærer at man ikke kan utnytte bedriftshemmeligheter som man har skaffet seg tilgang til på urettmessig måte (bedriftsspinoasje, bestikke medarbeidere, etc). Det samme gjelder andre løsninger og prinsipper. Hva som menes med teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon er det ikke lett å forstå. Forretningskonsepter er heller ikke vernet i Norge. Når dette i det hele tatt er nevnt kan det tyde på at de som har forfattet notatet temmelig ukritisk har importert synspunkter fra USA.

Knowhow sitter mellom ørene på den enkelte ansatte. Institusjonen har selvfølgelig ikke noen rettigheter til dette. Alle står fritt til å både ta med seg og å bruke hodet sitt om de skulle skifte arbeid.

Hvis et universitet eller en høgskole skal beskytte den type informasjon og kunnskap som her omfattes så vil det bare kunne gjøres ved at de enkelte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om sine forskningsresultater. Det vil være fullstendig i strid med noe av det helt grunnleggende ved vår virksomhet:

Forskningsresultater skal gjøres kjent ved at de publiseres, ved at vi gir forskningsbasert undervisning og ved at resultatene formidles i en mer populær form.
2.3       Databaser
Hvem som sitter med rettighetene til databaser er i utgangspunktet noe uklart. Databasevernet etter åvl § 43 er ikke et vern for skapende innsats, men et vern for investeringer og for arbeid med innsamling, systematisering og presentasjon av data.

Institusjonen vil ha rettigheter til databaser som etableres på institusjonens initiativ. Dette vil omfatte mange forskningsbaser, for eksempel tidsserier som brukes til klimastudier, Kreftregisteret, osv.

Den enkelte forskers personlige arkiv vil den enkelte forsker ha rettighetene til. Slike arkiver vil neppe ha noen kommersiell interesse. Men slik retningslinjene er formulert vil det bety at institusjonen skal kunne pålegge en forsker å stille sitt materiale for andre og at man ikke kan ta sitt arkiv med seg om man skulle skifte arbeidssted.

Man vil nok kunne finne gråsoner mellom disse ytterpunkter. Men her som på andre områder bør prinsippet være at man regulerer dette i en avtale knyttet til det enkelte prosjekt dersom institusjonen bruker særlige ressurser på utvikling av basen.
2.4       Dataprogrammer
For dataprogrammer er hovedregelen etter åvl § 39g at rettighetene til dataprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går over til arbeidsgiver. En avtaleregulering på dette punktet vil derfor bare være nødvendig dersom institusjonen også vil overta rettighetene til program som ikke er skapt under utførelse av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisning.

Forskning er som kjent en oppgave som omfattes av arbeidsforholdet til en vitenskapelig ansatt, så det er i utgangspunktet lite tvil om at rettighetene går over.

Rettigheter til programmer omfatter den konkrete utforming av et program, ikke den kunnskap som man har utviklet under utarbeidelsen av programmet. Man kan fritt utnytte sin kunnskap til å utvikle nye programmer basert på denne kunnskapen. Og veien er som kjent lang fra en prototyp som resultat av et forskningsarbeid til et kommersielt produkt.
2.5        Algoritmer
Algoritmer er ikke vernet. Alle kan fritt benytte alle algoritmer. Igjen vil det bare være mulig å ha en form for vern ved at den enklte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om resultater i form av algoritmer.
2.6        “ethvert materielt produkt (organisk, uorganisk og biologisk materiale), herunder substanser, organismer og avlinger, samt materialer – heretter betegnet fysiske gjenstander“
Dette gjelder eiendomsrett til fysiske gjenstander. Dette har ingen ting med immaterielle rettigheter å gjøre og hører følgelig heller ikke hjemme i noe som er ment å skulle regulere immaterielle rettigheter.

Det kan være mange gode grunner til å regulere eiendomsrett til innsamlet materiale, men det hører ikke hjemme i en sammenheng som denne.
2.7        “Arbeidsresultater som kan danne grunnlag for varemerke– og designregistrering“
Det er vanskelig å se at dette er relevant i forhold til forskning. Vi forholder oss riktignok til prosjektnavn. Men varemerke er noe som først kommer inn i en eventuell kommersialiseringsprosess etter at forskningen vil være avsluttet – eller i alle fall så godt som avsluttet. Å finne på et godt navn eller en logo kan ikke ses på som resultat av forskningen. Det er derfor liten grunn til å regulere dette.

Design gjelder estetisk utforming. Heller ikke det kan anses som relevant for forskning. Funksjonell design kan ikke vernes som design. Estetisk formgivning av konkrete produkter kan ikke være en del av forskningen og følgelig kan det heller ikke være relevant i forhold til forskerne.
2.8        “faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale som er et resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet eller av en nærmere angitt oppgave den tilsatte er pålagt i tjenesten“
En generell overdragelse av opphavsrett til faglitterære publikasjoner vil være et meget stort inngrep i de ansattes rettigheter. Om man skal ta dette på alvor betyr det at institusjonen skal bestemmeom noe skal publiseres, og evntuelt hvor det skal publiseres – i tillegg til at eventuelle inntekter tilfaller institusjonen.

Alle vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider, i tillegg til læremidler, vil være resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet og følgelig omfattes av ordlyden.

Fra et arbeidstakerperspektiv vil dette være helt uakseptabelt og det vil være et alvorlig inngrep i den akademiske frihet.

Dette utelukker ikke at det inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor rettigheter i større eller mindre grad overdras. Dette kan bl.a. være aktuelt hvor mange samarbeider om et stort fellesprosjekt (ordbok, oppslagsverk, vitenskapelig kommentert utgave av Ibsen, etc) og for prosjekter hvor institusjonen går inn med særskilte ressurser (multimedieproduksjoner m.m.). Også i andre tilfeller hvor noen påtar seg å utvikle en kurspakke eller tilsvarende vil det kunne være aktuelt å inngå denne type avtaler. Men det må begrenses til slike prosjekter.

3 Meldeplikt

Det foreslås at det skal innføres meldeplikt:

“Det bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial.”

En meldeplikt vil nødvendigvis måtte medføre et merarbeid for den enkelte vitenskapelig ansatte, i form av registreringer, meldinger, rapporter, osv. I tillegg vil det nødvendiggjøre et byråkrati som skal ta i mot disse meldingene, gjennomgå og vurdere dem.

Dersom noe slikt skal innføres bør det ha en god begrunnelse. Noen slik begrunnelse er ikke gitt.

4 Regler for rettighetsovergang

Det heter i notatet:

“Universitetene bør fastsette nærmere regler for overgang av rettigheter til resultatene der dette er påkrevd.”

Det er uklart hva dette skal bety i og med at det er tatt inn i noe som nettopp fremstår som i alle fall en mal for et slikt regelverk.

5 Hovedpunkt om eiendomsrett

Det heter bl.a:

“Alle rettigheter til resultater som universitetene eier forblir som hovedregel ved universitetene.”

Dette avsnittet handler først og fremst om forholdet mellom universitetet og eksterne samarbeidspartnere, og slår fast at universitetet ikke skal gi fra seg rettighetene til samarbeidspartnere. Dette er uproblematisk i forhold til ansattes rettigheter. Universitetet kan uansett ikke overdra andre rettigheter enn de som universitetet har fått overdratt.

Dette er derfor et tema som ikke direkte berører Forskerforbundets medlemmer.

6 Publisering

I notatet heter det under overskriften publisering:

“Universitetene vil beskytte og ivareta de vitenskapelig tilsattes sedvanemessige og lovmessige adgang til selv å avgjøre om, og på hvilken måte, et vitenskapelig verk skal offentliggjøres. Det kan avtales en kortvarig utsettelse av publisering for å gi anledning til rettighetssikring.”

Som vitenskapelig ansatt har man selvfølgelig ingen innvendinger mot at universitetet vil beskytte ens rett til publisering. Men det er vanskelig å få det til å henge sammen med punktet om at universitet vil overta opphavsretten til det som publiseres. En hjelp i form at overtakelse av rettighetene trenger vi ikke.

Derimot bør man støtte et prinsipp om at det ikke inngås avtaler med tredjeparter som begrenser retten til publisering – noe som bl.a. vil bety at det er ikke er mulig å inngå avtaler om beskyttelse av bedriftshemmeligheter som resultat av forskningen m.m., se ovenfor i avsnitt 2.2.

Det kan i denne sammenheng være verdt å peke på problemer knyttet til at man som forsker får tilgang til andres bedriftshemmeligheter m.m. Man kan ikke som universitetsansatt kreve å få publisere det man får vite om en samarbeidspartners virksomhet. Men dette kan lede til at også andre resultater hvor man gjør bruk av slik informasjon ikke kan publiseres, hvilket tilsier bevissthet og varsomhet om man går inn i prosjekter hvor man får tilgang til konfidensiell informasjon. Dette er imidlertid ikke et rettighetsproblem og behandles derfor ikke nærmere.

7 Tilsattes rolle i kommersialiserings– prosessen

Når den foreslåtte meldeplikt bare er begrenset til å gjelde resultater som kan ha næringsmessig potensial, da overlates i praksis denne vurderingen i første omgang til den enkelte vitenskapelig ansatte. Det blir da problematisk om man i neste omgang skulle risikere noen form for sanksjoner i de tilfeller hvor det senere skulle vise seg at det likevel var et kommersielt potensial.

Hele tankegangen passer imidlertid bare i forhold til patent. I andre tilfeller vil det i beste fall være vanskelig å påvise forskningsresultatets betydning i en kommersialiseringsprosess.

Om jeg her skal holde meg til min egen bransje, så er jurister med doktorgrad og kanskje annen forskningskompetanse etterspurt i de store advokatfirmaene. Den kunnskap man har utviklet, eller knowhow om man synes det lyder bedre på engelsk, kan gi grunnlag for en lønnsom rådgivning i form av advokatvirksomhet. Det kan sies å være en kommersialisering av resultatene. Men det ville være meningsløst om universitetet skulle kreve andel av inntekter fordi folk har suksess med å bruke den kunnskap de har ervervet og utviklet hos oss. (Den type avtaler er stort sett forbeholdt fotballklubber.)

Om noen skulle ha suksess med en bokutgivelse (Sofies verden ble opprinnelig skrevet som lærebok i filosofi), så gir det heller ikke særlig mening at universitetet skal gripe inn og kreve en andel av den inntekt denne kommersialiseringen representerer.

Også i andre tilfeller vil kommersialisering – annet enn for patenter – stort sett skje ved at folk bruker sin kompetanse. Det er ikke basert på at man utnytter rettigheter – kunnskapen er og skal være fri.