Tag Archives: FrP

Valg 2017. FrP, et bilistparti

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

FrP sitter i dagens regjering, og har samferdselsministeren. Da må vi regne med mer av det samme. Jeg tror ikke på noen særlige endringer om den sittende regjeringen får fortsette.

FrPs program. Her er min vurdering av FrP Oslo før kommunevalget 2015. FrP er også et av de partiene som vil gamble med norsk økonomi og miljø ved å lete etter olje i sårbare og krevende områder.

Continue reading Valg 2017. FrP, et bilistparti

Er Høyre og FrP Oslos sykkelsabotører?

“Det er to ting som forhindrer at Oslo blir en god sykkelby: Høyre og Fremskrittspartiet.”

Dette sier AP og Miljøpartiet de Grønne (MDG) til Dagsavisen 12. september 2014. De underbygger dette bl.a. på følgende måte:

“Med unntak av et lite intermesso med Aps Rune Gerhardsen som byrådsleder, har de borgerlige ved Høyre og Frp hatt makten i alle disse årene. Det at sykkelveinettet ennå ikke er ferdigstilt, har med prioritering å gjøre. De blå har valgt å ikke prioritere sykkelen.”

Men fullt så enkelt er det ikke. Flytter vi det samme resonnementet opp på riksplan, og holder oss til et 40-årsperspektiv, som er rimelig når det gjelder sykkelpolitik, kan vi se at Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt i 30 av de 40 siste årene. Så akkurat som Høyre bærer hovedansvaret for tingenes bedrøvelige tilstand i Oslo, bærer AP hovedansvaret for den like begredelige tilstand på riksplan: Håpløse trafikkregler, manglende utbygging og vedlikehold av sykkelveier langs riksveier, dårlige vegnormaler, skiltmyndighet, osv. AP bærer også hovedansvaret for et forsømt og foreldet jernbanenett. AP har trodd på “fremskrittet”, og for AP har “fremskrittet” vært bil. Det er også  AP som har hovedansvaret for at vi har et monster av et planleggingssystem som gjør at det er langt viktigere å kunne hindre et prosjekt enn å gjennomføre det.

Continue reading Er Høyre og FrP Oslos sykkelsabotører?

Munch og Bjørvika — et uverdig politisk spill

Oslos politikere er i ferd med å bygge et nytt monument: Et monument over sin egen uduglelighet. Verdenskunstneren Edvard Munch sendes ut på en ny ørkenvandring sammen med samlingen til Rolf Stenersen.

Saken handler ikke så mye om Lambda. Jeg har aldri vært begeistret for det bygget, og hadde gjerne sett at man hadde valgt et annet. Det handler om Edvard Munch, det handler om Oslo og det handler om Norge. Jeg aksepterer at juryen valgte noe annet enn det jeg ville ha foretrukket. Nå handler det om å komme videre og gi Edvard Munch det museum han fortjener.

Det kan godt hende at det kunne ha blitt bygget et utmerket Munch-museum på Tøyen. Men politikerne har prioritert parkeringsplasser og sirkus fremfor et ordentlig museum. Det gjorde også AP/SV, da de satt med byrådsmakten. De kunne sikkert ha bygget et flott Munch-museum. Men de gjorde det ikke.

Continue reading Munch og Bjørvika — et uverdig politisk spill

Exit FrP — og Siv Jensen?

Så har FrP kastet kortene og går ut av byrådet i Oslo. Det er bra for Oslo. Det gjenstår å se hva slags byråd vi får.

Lambda ser ut til å gå dukken med byrådshavariet. Jeg gråter ikke veldig mye over det. Jeg synes Lambda fremstår som et kjedelig bygg som ikke er særlig mye mer spennende enn kontornaboene i “Barcode”. Edvard Munch fortjener bedre, uansett hvor museet måtte bli liggende. Men jeg synes ikke det er urimelig av Høyre å kreve at FrP skal stå ved tidligere inngåtte avtaler dersom byrådssamarbeidet skal fortsette.

Når spillet rundt posisjoner har lagt seg, kommer medieinteressen til å forsvinne. Carl I Hagen kommer sikkert til å gjøre alt for å komme i rampelyset fra sin posisjon som gruppeleder for FrP-kvartetten i bystyret. Men det blir nok mest hakk i plata og gjentatt gnåling om det vi har hørt så mye før. Blant annet at han er så misfornøyd med det som FrP har hatt ansvaret for i åtte år.

FrPs leder, Siv Jensen, har det med å være fraværende når ting skjer. Når hun kommer hjem fra feriene sine klager hun over at media er slemme mot FrP. Det partiet som har vært tuftet på at de behersket media bedre enn noen andre, klarer nå ikke å få fram annet enn sutring over at alle er slemme med dem. Man får ikke stemmer eller makt av slikt.

Siv Jensen vil svare de andre med å gå ut med hvem den overgrepstiltalte ordføreren som verserer i media i anonymisert form, er. Det er åpenbart at han ikke representerer FrP, siden Siv Jensen så gjerne vil henge ham ut. At er er slik at han ikke har erkjent forholdet, at det er et (mulig) offer man vil skjerme og en del andre hensyn som gjør denne saken ganske ulik Hoksrud-saken, hopper Siv Jensen over. Nå skal andre partier også trekkes ned i FrPs søle.

Det er ikke så ofte jeg fremhever VG i saker som denne. Men både tidligere redaktør Bernt Olufsen og nåværende redaktør Torry Pedersen har skrevet reflektert og fornuftig om dette — uten at jeg dermed er enig i alt de skriver.

Man har sikkert mange pikante saker i andre partier også. Kjønnsdriften er sikkert ganske likelig fordelt mellom partiene. Det er ikke enkelte fremskrittspartipolitikeres forsøk på å gjøre fremskritt når de skrider fram mot feil skritt som er FrPs problem. Det er partiets håndtering av disse sakene.

Søviknes-saken er alle FrP-skandalers mor, eller kanskje skal man si far. Og la det være helt klart: Dette var ikke bare en privatsak. Det skjer sikkert mye på partiarrangementer, både i FrP og andre partier. Men at nestleder i moderpartiet forgriper seg på en beruset 16-åring når han gjester ungdomspartiets arrangement, det er langt forbi det som kan unnskyldes. Her viste Terje Søviknes seg ikke voksen nok for den rollen han hadde.

Likevel: Det som for alvor gjorde det til en partisak var FrPs håndtering av saken, hvor blant annet Siv Jensen lyver overfor det norske folk i et forsøk på å dysse det hele ned og dekke over Søviknes’ overgrep. Det var da dette for alvor ble en partisak.

Det ble ikke bedre av at Cathrin Rustøen beskyldte Chim Kjølner for å ha voldtatt henne under et FPU-landsmøte i Langesund. Jeg vet ikke hva som skjedde i dette tilfellet. Men det var liten vilje til å rydde opp, og Chim Kjølner kunne gjøre come back.

Siden har det ballet på seg. Også Birkedal-saken ble en partisak ikke på grunn av det Birkedal hadde gjort, men på grunn av partiets manglende evne og vilje til å ta tak i problemet før det var for sent. Når Hoksrud-saken dukker opp har toget for lengts gått for å si at dette er en privatsak. (Skjønt i Bård Hoksruds tilfelle blir det vel mer riktig å si at bilen har kjørt enn at toget har gått.) Bård Hoksrud er (eller var) ikke noen hvem som helst i FrP. Han har vært tidligere leder av FPU, er stortingsrepresentant og sentralstyremedlem. Hvis FrP hadde håndtert Søviknes-saken på en god måte, og siden tatt andre sex-skandaler i partiet på alvor, da kunne man kanskje ha sagt at Hoksrud-saken var en privatsak.

Byrådssamarbeidet i Oslo skulle være FrPs utstillingsvindu og vise resten av landet at FrP var en seriøs samarbeidspartner og at de kunne opptre ansvarlig i posisjon. Dette skulle vise at FrP kunne være i stand til å regjere. Nå har det havarert på at samarbeidspartneren har stilt krav om at FrP vedstår seg tidligere inngåtte avtaler. Det vil ikke FrP, og da ryker de ut. Og dermed forsvant også det som måtte være igjen av muligheter for et regjeringssamarbeid.

Siv Jensen ble tidligere kjørt fram som statsministerkandidat. Men hun har gang på gang vist at hun ikke har det som skal til for å fylle denne rollen. Det dummeste, men ikke det eneste, var da hun nok en gang ikledde seg offerdrakten etter Utøya-masakren og mente at det å knytte FrP til Anders Behring Breivik var like uhyrlig som det ABB hadde gjort. Hun trakk det riktignok tilbake. Men det var for sent. Jens Stoltenberg, som var hardt rammet som statsminister, partileder og rent personlig, sto fram som en statsmann og leder av format. Siv Jensen sto fram som en kylling. Dette inntrykket har hun bekreftet i håndteringen av Hoksrud-saken. Hun er en like dårlig statsministerkandidat som Carl I Hagen var ordførerkandidat i Oslo.

Med et elendig valgresultat er det åpenbart at Siv Jensens posisjon i partiet ikke er spesielt sterk. Det er først og fremst mangelen på alternativer som gjør at lederdisksujonen ikke blusser opp for fullt. Nestleder Per Sandberg er mer på vei ut av enn inn i politikken. Per Arne Olsen var tidligere ordfører i en byen hvor FrP gikk aller sterkest tilbake. Uansett om hans boligkjøp var lovlig eller ei, så vitner det om så sterkt manglende politisk teft og dømmekraft at han i praksis er politisk død. Sentralstyremedlem Bård Hoksrud er ute.

Terje Søviknes er kanskje den dyktigste politikeren FrP har. Men han er ikke den som kan styre partiet ut av sex-skandalenes slagskygge. Dessuten har han manglende støtte i partiet, noe valget til sentralstyret viste. En pragmatisk politiker som til og med kan gå inn for bompenger, har ikke noen sterk støtte der.

Uansett når debatten måtte komme, så er FrPs dårlige resultat og dårlige ledelse ikke noe som vil inspirere troppene til sterk innsats mot valget i 2013.

Lederdebatten i FrP må komme. Carl I Hagen har dummet seg såpass mye ut i valgkampen at han ikke lenger vil kunne trekke i trådene, heller ikke i kulissene. Siv Jensen vil ikke kunne holde debatten i sjakk. Når debatten kommer vil den bli stygg.

Kanskje går FrP-epoken i norsk politikk mot slutten.

 

FrP og spøkelset i hagen

Carl I Hagen har meldt seg inn i politikken igjen, og vil bli ordfører i Oslo. Det er vel nåæværende ordfører, Fabian Stang, som hadde den beste kommentaren til dette i Aften, her gjengitt etter hukommelsen:

“Jeg har en mor som har hatt 15 avskjedsforestillinger, så jeg blir ikke overrasket av at gamle sirkushester vil tilbake i manesjen.”

Jeg liker ikke Carl I Hagen og har aldri gjort det. Man må ha respekt for at han har klart å bygge FrP opp fra et lite tulleparti til et stort parti. Men utover det behøver man verken ha respekt for personen eller det han til enhver tid måtte hevde at han står for. Han må være den mest narsissistiske politiker vi har hatt i Norge, i alle fall i moderne tid. Når han relanserer seg selv i ulike roller, sist som ordførerkandidat i Oslo, fordi “han har savnet seg selv i politikken”, så bekrefter han nettopp det. Det han først og fremst har savnet er nok rampelyset, det å bli beundret og å kunne beundre seg selv i offentligheten. Å bare ha Eli som fanklubb har vel blitt litt for stusselig. Men folket har ikke savnet ham, i alle fall er han ikke ønsket som ordfører i Oslo.

En meningsmåling for VG ga FrP et oppsving etter at Hagen lanserte seg selv. Men det bekreftes ikke av senere måling for NRK . Så det er langt fra sikkert at Hagen vil være noen velgermagnet. Hvis suksesskriteriet er å få medieoppmerksomhet og markedsandeler (særlig på meningsmålinger) har FrP under Hagen hatt stor suksess. Men hvis målet på politisk suksess er å få innflytelse og resultater, da har de vært svært så dårlige. Med et slikt utgangspunkt er det heller SP som har fostret de dyktigste politikerne i Norge.

Continue reading FrP og spøkelset i hagen

Vær åpne om egne forhold, eller hold kjeft, FrP

FrP krever full åpenhet om hvordan anmeldelsen av Liv Signe Navarsete behandles. Mange vil sikkert også huske at Carl I Hagen nærmest krevde hvert bilag på bordet da Victor Norman som statsråd hadde vært litt for rundhåndet i sin representasjon.

Jeg har ikke noe i mot åpenhet om Navarsete-saken. Men med sitt utspill bare bekrefter FrP at de er en ekkel gjeng av selvrettferdige hyklere.

Vi kan friske opp litt av FrPs historie og starte med deres reisekonto og skattesak.

Continue reading Vær åpne om egne forhold, eller hold kjeft, FrP

Bård Hoksrud, sykler og bilbøller

Syklister trues på livet av bilister, forteller generalsekretær i Syklistenes landforening, Rune Gjøs, til Dagsavisen 24.06.2010.

Biltalsmann fra bilpartiet FrP, Bård Hoksrud, tar selvfølgelig bilbøllenes parti. Tving syklistene til å bruke sykkelveier, sier han til NRKs “Her og Nå” 24.06.2010. Som en ridder av den hellige blikkboks karakteriserer han seg selv som aktiv bilist og beklager at generalsekretæren i Syklistens landsforening er opptatt av syklister (og altså ikke av bilistene). Det er omtrent like dumt som om noen skulle kritisere Bård Hoksrud for å være alt for opptatt av FrP-politikk og for lite opptatt av AP og SV. Men han bekrefter at FrP er et sykkelfientlig parti, noe vi som ofte sykler i Oslo blir smertelig minnet om hver dag — samferdselsbyråder fra FrP har sørget for at Oslo er en håpløs by å sykle i.

Bilaktivisten Bård Hoksrud forsvarer de håpløse gang- og sykkelveier og vil tvinge syklister til å bruke dem. Samtidig motsier han seg selv ved å skryte av Brussel, hvor man, i følge Bård Hoksrud har adskilte gang- og sykkelveier.

Continue reading Bård Hoksrud, sykler og bilbøller

Når rakner det for Siv Jensen?

Om noen skulle ha vært i tvil: Jeg liker ikke FrP. Jeg håper de aldri kommer i regjering og at de forsvinner ut av byrådet i Oslo (så kan kanskje Oslo også bli en sykkelvennlig by).

Å overta som leder etter partieier Carl I Hagen må ha vært en nesten umulig oppgave. Carl I Hagen hadde bygget partiet opp fra ingenting til et av de største partiene i Norge. Dette ga ham en unik posisjon. Carl I Hagen kunne gjøre som han ville. Han kunne sette partiprogrammet til side om det passet ham, og partiet fulgte Hagen, ikke programmet. Og han kunne være brutal overfor sine motstandere og være ganske trygg på at de fleste ville følge ham. Ingen kan gå inn i en slik rolle. Da må man bygge opp sin egen bevegelse. Og det er vel også noe av grunnen til at organisasjoner basert på karismatisk lederskap så ofte står og faller med lederen.

Det er bare å innrømme det: Siv Jensen har klart seg utrolig bra, langt bedre enn hva jeg hadde ventet (og håpet). Carl I Hagen har i kraft av sin personlige posisjon kunnet holde alle de motstridende interessene i FrP noenlunde i sjakk. Ingen har kunnet utfordre Hagen. Jeg hadde ventet at mye av de underliggende konfliktene i FrP skulle komme tydeligere til overflaten da Siv Jensen overtok. At en kvinne skulle få den nødvendige autoritet i en organisasjon som samler så mye grums som FrP gjør, det hadde jeg ikke ventet. Man kan bare gratulere Siv Jensen med at hun har klart oppgaven så godt som hun har gjort. Men etter valget i høst har hun mistet noe av gløden og trykket, og etter landsmøtet fremstår hun som svekket. For å si det med Håvard Narum i dagens (27.04.2010) utgave av Aftenposten:

“I den grad landsmøtet skulle være en tentamen for Siv Jensen i kunsten å balansere mellom den aggressive misnøyeformidler og den konstruktive resultatpolitiker, strøk hun med glans.”

Når Siv Jensen nå også krever at det skal være flere (parti)politiske debatter på TV viser hun også at hun har mistet grepet. Det hun har å by på er ikke interessant nok til å fortjene journalistisk dekning, derfor krever hun å bli kvotert inn i sendeskjemaet. At hun er opptatt av TV-debatt viser også at hun ikke henger helt med i debatt- og medieutviklingen. Men kanskje er det likevel en riktig vurdering når hennes målgruppe for en stor del er nettopp de som ikke har fulgt med i medieutviklingen (eller utviklingen mer generelt).

Nå synes det å boble litt mer under lokket i FrP. Siv Jensen kritiserer selvfølgelig ikke landsmøtets valg av nestleder og hadde ikke på forhånd gitt sin støtte til noen av kandidatene. Men det kan ikke være mye tvil om at hun hadde foretrukket Terje Søviknes fremfor Bård Hoksrud.

Jeg er enig med Frank Aarebrot når han sier at FrP skader seg selv ved ikke å velge Søviknes. Han kunne nok ha oppnådd resultater og kanskje regjeringsmakt på en helt annen måte enn Hoksrud og jeg tror Søviknes har rett når han sier at FrPs bastante bompenge-nei gir FrP mindre makt. Derfor er jeg glad for at Bård Hoksrud ble valgt. Alt som gir mindre makt til FrP er av det gode. Nå er det tilbake til kjernevderdiene, og denne uken er kjerneverdiene i FrP (nei til) bompenger og eiendomskatt. Neste uke kan de komme med nye tilbud.

Under Carl I Hagens lederskap ville det vært utenkelig at partiet skulle ha valgt en annen nestleder enn den Hagen ønsket. At det nå skjer viser at Siv Jensens posisjon i partiet er betydelig svakere, enten det skyldes at hun ikke er i stand til å tvinge gjennom sitt syn eller at hun ikke ønsker å gjøre det.

Carl I Hagen pekte selv ut sin etterfølger, selv om hun formelt ble valgt av landsmøtet. Det var nok klokt tenkt av Carl I Hagen at han ville trekke seg ut av politikken da han overlot roret til Siv Jensen. Det ville være vanskelig nok å overta etter Carl I Hagen om man ikke skulle ha ham med som en syvende far i huset også.

Men det er ikke særlig overraskende at Carl I Hagen ikke klarer å holde seg unna. Først dukker han opp som en “eldregeneral”, så lanseres han som ordførerkandidat i Oslo og nå kritiserer han åpent partiledelsen. Det må være ille nok for Siv Jensen å ha Carl I Hagen som en “medhjelper” hun neppe har bedt om. Carl I Hagen viser en av sine dårligste sider. Han tåler ikke at han ikke er midtpunktet for oppmerksomheten. Carl I Hagen var hovedntreprenøren da Siv Jensen ble bygget opp, men han kan også komme til å bli den som river henne ned.

Hagen mener at partiet har blitt tregt og byråkratisk. Kanskje det. Noen vil sikker si at det har blitt mer demokratisk. Det er ikke lenger en partieier som kan gjøre hva han vil. Hagen vil at alle talsmenn skal kunne rykke ut i media med sine saker samme dag som de dukker opp, og at det ikke skal gå gjennom en kvern med behandling i gruppestyre, osv. Å bli dolket i ryggen av Carl I Hagen ved at han åpent kritiserer hennes måte å lede partiet på, var nok det hun minst trengte akkurat nå.

Her viser Carl I Hagen sine egne kjerneverdier. Før han gikk inn i politikken var Carl I Hagen direktør i sukkerselskapet Tate & Lyle. Egentlig har han aldri sluttet å selge sukker. Han tilbyr noe som er søtt, som frister mange, er lettspiselig og gir umidelbar effekt, men som også er svis av fort, er usunt og ganske tomt for næringsstoffer. Han selger sine søtsaker til alle som er villige til å kjøpe. Carl I Hagen er opptatt av markedsandeler, ikke av politikk. Men aller mest er han opptatt av Carl I Hagen.

I FrP ekskluderer man hverandre. Skjønt i FrPs newspeak heter det ikke eksklusjon, det heter “aktiv utmelding”. Når det kalles “aktiv utmelding” når man ikke gjør noe aktivt for å melde seg ut, da kan man lure på hva det heter når folk aktivt melder seg ut av partiet. Men det er en annen sak. I et parti med dårlig partikultur har det stort sett vært slik at flertallet har ekskludert mindretallet hvis mindretallet ikke har villet gi seg. Eksklusjonene skal visstnok godkjennes av sentralkomiteen. Men de går i praksis ikke mot lokale vedtak, uansett hva eksklusjonsgrunnen måtte være. Slik gjør man det i et parti som hyller individuell frihet. Tidligere var det de som gikk mot Carl I Hagen som ble ekskludert. Men dagens ledelse er ikke sterk nok til å fortsette den linjen.

Det er underholdende at man går inn for at bompenger skal være eksklusjonsgrunn. Det har man også vedtatt tidligere — faktisk vedtok FrP dette mens det fortsatt sto i deres program at bompengefinansiering kunne være aktuelt når dette var eneste måten man kunne realisere et veiprosjekt på. Man kunne altså bli ekskludert for å følge partiprogrammet. Nå har man heller bestemt seg for at det er bedre at veien ikke bygges enn at den finansieres med bompenger. Bygdetullingene er tilbake. Det er fint med et parti med prinsipper!

Det er interessant å følge FrP på meningsmålingene. Det beste stedet for slik informasjoner valforsker Bernt Aardals nettsider. Ser vi på målinger fra 1997 til i dag så har FrP alltid vært et parti som scorer høyt de årene det ikke er valg, og så taper når det blir alvor og valget nærmer seg. Etter å ha vært på bunn ved valget har man klatret på meningsmålingene og vært på topp midt mellom valgene. Det som nå er interessant er at FrP etter valget 2009 ikke har klart å ta igjen noe særlig av det de tapte fra august 2008 til september 2009. Ut fra tidligere tendenser burde FrP nå ha nærmet seg en ny topp på meningsmålingene. Det har ikke skjedd. Det skal bli spennende å se om FrP når det drar seg til før valget 2011 kommer til å falle fra omtrent det som var valgresultatet 2009 i stedet for fra en mellomvalgstopp. I så fall skal det bli interessant å se hvor dypt de kan falle.

Vi ser et parti som viser tegn til frustrasjon fordi ledelsen ikke leverer. FrP kom ikke i regjering. De er lite synlige i politikken og er på defensiven. Når Carl I Hagen kritiserer måten partiet ledes på, da åpner han også opp for andre. Mer åpen kritikk og en mer frustrert ledelse som vil føle seg motarbeidet i eget part vil kunne bringe mange motsetninger og konflikter vil overflaten. Blir presset mot Siv Jensen for stort står det ingen klar til å overta. Da kan de klare å rive partiet i stykker i interne stridigheter og maktkamper.

Jeg ønsker ikke Siv Jensen noe vondt. Men hun leder et parti som jeg gjerne seg faller dypt eller endog faller sammen. Og da faller Siv Jensen med partiet. Synd for henne. Og jeg unner ærlig talt Norges mest pompøse, selvopptatte og hykleriske politiker, Carl I Hagen, å se sitt byggverk falle i grus. Kanskje kan det skje før vi aner.

FrPs politiske styring av media og kulturen

Carl I Hagen og FrP har yndet å kalle NRK for ARK. I det ligger åpenbart en insinuasjon om at NRK skal være politisk styrt. Jeg liker bedre å vurdere politikere etter hva de gjør enn etter hva de sier. Og da blir det ganske åpenbart at FrP ikke har noe i mot at politikerne styrer media, de liker bare ikke at det ikke er FrP som styrer dem.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007-2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk – de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

Byrådspartiene Høyre og FrP er Oslos sykkelbremser

sykkelvei_litenByrådet, med Høyre og FrP, forsøker å fremstå som partier som vil legge til rette for sykler. De har proklamert at Oslo skal bli Norges beste sykkelby. Jeg tviler på at de tror på det de selv sier.

Ser vi på voteringene i bystyret fremstår de to byrådspartiene som Oslos sykkelbremser. Mye av det som er vedtatt om utbygging av sykkelveier og tilrettelegging for sykler i Oslo er vedtatt i bystyret mot Høyres og FrPs stemmer. Byrådspartiene er med på det runde og uforpliktende, men stemmer mot konkrete tiltak. Da “Plan for hovedsykkelveinettet” ble vedtatt 21.07.1999 vedtok bystyret en plan i åtte punkter. De to første punktene ble vedtatt enstemmig:

“1. Bystyret tar vedlagte “Plan for hovedsykkelveinettet i Oslo” til orientering.

2. Planen er retningsgivende for kommunedelplaner og reguleringsplaner.”

Dette er ikke akkurat veldig forpliktende formuleringer. De seks neste punktene er mer konkrete. Disse ble vedtatt mot stemmene fra de to byrådspartiene Høyre og FrP:

Continue reading Byrådspartiene Høyre og FrP er Oslos sykkelbremser