Det ble som ventet et spurtoppgjør i går. Jeg synes det er vanskelig å spå vinnere av slike etapper. Det er så små marginer. Men det var ingen overraskelse at Caleb Ewan skulle vinne. Det var trist at Mikel Landa kræsjet ut slik han gjorde.
Vi fortsetter sydover og litt inn i landet. Rytterne skal nå inn i Appenninene, fjellkjeden som er lårbenet, leggbenet eller hva man velger å kalle det i den Italienske støvelen. Anatomien er litt uklar. Uansett. I dag er det fjell, om enn ikke like harde som de man møter mot slutten av giroen. Etappen er 160 km lang, og har tre kategoriserte stigninger: En tredje- og to andrekategori. Etappen avslutter på toppen av en andrekategori. Man vinner ikke giroen på en slik etappe, men det er fullt mulig å tape rittet. Men de holder vel neppe så stor fart opp den bakken at det blir en ordentlig himmefart.
Vi er i regionen Marche. Men vi er litt for langt inne i fjellene for å finne interessant vin. Startområdet er mest kjent for vann, Acqua Frasassi. Det er et vann som eksporteres til store deler av verden. Man bør alltid servere vann når man serverer vin. Man drikker vann for tørsten, vin for smaken. Jeg har merket meg at på restauranter i Italia får man typisk to glass. Hvis man fyller vin i de store glassene og vann i de små, er det gjerne nordmenn. Italienere fyller gjerne vin i det lille glasset og vann i det store. Men uansett: Det er meningsløst å kjøpe italiensk flaskevann i Norge. De fleste i Norge har godt nok vann i springen, og behøver ikke kjøpe flaskevann. Noen har av hensyn til bærekraft og miljø tatt til orde for at man ikke skal få lov til å selge vann på flaske. Noen ganger er man ganske enkelt tørst, og må kjøpe et eller annet å drikke. Jeg ville protestere vilt og heftig om vi da bare skulle få lov til å kjøpe søtt kliss, og ikke en flaske vann. Er det noen områder hvor drikkevannet er så dårlig at man vil drikke flaskevann, er det unødvendig å importere det fra Italia. Vi har godt norsk flaskevann. Det er ikke bærekraftig å transportere vann på glassflasker over lange avstander.
Det var ingen overraskelse at det ble litt endringer i sammendraget på gårsdagens etappe. Men det er fortsatt langt igjen. En etappe som den i går er nærmest en hviledag for spurterne. De må gjøre en jobb for sine kapteiner på de flate delene, hvis laget har en kaptein med sammenlagtambisjoner eller ambisjoner om å vinne etappen. Det kan være hardt nok å følge med i teten opp bakker som egentlig ikke er veldig harde — i alle fall ikke for proffsyklister. Men de som ikke er med i tetkampen har ingen problemer med å komme til mål uten å bruke for mye krefter.
Dagens etappe er 177 km lang og helt flat. I dag skal det ikke deles ut et eneste klatrepoeng. I dag er det klatrerne og rytterne med sammenlagtambisjoner som kan ta det rolig. Hvis det ikke skjer uhell, eller det blir en splitt i feltet f.eks. pga sterk sidevind, vil man verken tjene eller tape mye tid på en etappe som denne. Det er bare å komme seg til mål som en del av et samlet felt, og la spurterne spurte om seieren. Og la spurtlagene gjøre det meste av jobben underveis.
I går tok vi av i Parma, og svingte inn mot fjellene. Jeg velger i dag å starte med området mellom Parma og dagens startby Modena. Dette er hovedområdet for en av Emilias tradisjonelle viner: Lambrusco. Vi finner denne vinen også i Lombardia litt lenger nord, men også da på Po-sletten. Lambrusco er en blå drue og en vin laget av denne druen.
Jeg tror ikke jeg har drukket Lambrusco siden en etappe i Giroen gikk gjennom området for 10 år siden. Vinen ble ikke blant mine favoritter, og jeg har ikke kjøpt den siden. Jeg henter fram noe av det jeg skrev den gangen:
“Hugh Johnson og Jancis Robinson er heller ikke overbegeistret for lambrusco. De beskriver den slik:
“Dalen [Podalen] har bare én berømt — i noens øyne beryktet — vin. Det er den musserende røde lambrusco fra Modenas omland, særlig Sorbara. Det er noe avgjort tiltalende ved denne livlige, druepregede vinen med den røde, skummende “hatten”. Den står for øvrig flott til kraftige bolognese-retter. Den svake, men umiskjennelige likheten med Coca-Cola gjorde lykke i USA.”
Men lambrusco har et særpreg, og man må gjøre seg opp sin egen mening om vinen. Vi kan ikke bare legge den til side ut fra andres beskrivelser. Jeg er ingen coladrikker, og får derfor ingen assosiasjoner til Coca-Cola. Men den har et visst sukkertøypreg. Fra en smaking av italienske viner har jeg notert meg at en Lambrusco di Sorbara DOC fra Chiarli-1860 smakte som “brus uten sukker” (og da mente jeg brus som ikke er søt, ikke med kunstig søtstoff), mens en Lambrusco Grasparossa di Castelvetro DOC fra samme produsent hadde mer smak.”
Forfatterne av Italiensk vin skriver at det er en perfekt vin til alt- og fettholdig spekemat, og at kombinasjonen kjøttkaker og Lambrusco er en nyklassiker som man ikke bør gå i graven uten å ha prøvd. Jeg får gi den en ny sjanse innen neste gang en giroetappe går gjennom Lambrusco-området.
Starbyen Modena er kjent som en matby. Men holder vi oss til det gastronomiske er Modena først og fremst kjent for balsamico. Balsamico lages ved at druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeliger utgave, Aceto Balsamico di Modena.
Modena er også kjent for en likør laget av valnøtt, Nocino. Den drikkes som en digestif, altså etter maten. Jeg har ikke smakt den, og den er ikke i salg hos Vinmonopolet. Neste gang jeg måtte komme til Modena får jeg smake på den.
Neste stopp på turen er byen med verdens første universitet, Bologna. Holder vi oss innenfor gastronomien er Bologna mest kjent for pasta bolognese. som vi finner i kjedelige varianter på nesten enhver barnemeny: Men en pasta bolognese kan være mye mer enn disse kjedelige utgavrene. Her er en opskrift jeg har hentet fra Aperitif.no. Jeg finner den ikke igjen på deres nettsider, men her er den:
Ingredienser (saus):
150 g skinkebiff eller annet beinfritt magert svinekjøtt 150 g flatbiff eller annet beinfritt oksekjøtt (alt. karbonadedeig) 2 ss olivenolje 60 g smør 1 middels stor løk 1 gulrot 3 stilker stangselleri 100 g bacon 50 g bratwurst eller annen krydret grov kjøttpølse 1½?2 dl hvitvin 1 ss tomatpuré [Min anbefaling: Kjøp tomatpuré (og alle andre former for hermetiske tomater) fra den italienske produsenten Mutti. Det er ikke den billigste du finner i butikkhyllene, men den er god.] 1½?2 dl kraft eller kjøttbuljong ¾ ts muskatnøtt salt og svart pepper 5 ss kremfløte friskrevet parmesan
Fremgangsmåten er slik:
Mal kjøttet sammen i kjøttkvern eller i food processor, eller bruk ferdigmalt.
Finhakk baconet, løken, gulroten og stangsellerien. Varm oljen sammen med smør i en stor panne eller gryte og tilsett baconet, løken, gulroten og stangsellerien. La surre ved middels varme i 10 minutter.
Tilsett det malte kjøttet, hvitvinen, samt pølsen som du har tatt skinnet av og skåret i små terninger.
Stek videre i 10 minutter under omrøring. Spe ut tomatpuréen i kraften og ha i gryten. Smak til med muskatnøtt, salt og pepper. Rør godt og la koke i 1 ½ time. Tilsett fløten like før servering og rør godt.
Hvis vi vil ha litt salat ved siden av en pastarett, kan vi ha litt balsamico og en god olivenolje på den.
Her man vi oppsummere så langt. Vi kan servere en pasta bolognese. Til denne passer det med en salat, med basamico og en god olivenolje. Skal vil holde oss til Italiensk vin vil en Lambrusco passe godt til dette. Vi er ikke ferdige med parmesanosten som vi var innom i går. Den hører også med til denne retten — og jeg ville ikke ha gått høyere enn til Grana Padano til slik bruk.
Vi skal videre mot syd-øst, inn i Romagna. Etappen går langs DOCG Romagna Albana. Om vi holder oss til Italiensk vin produseres det nå hvitvin av god kvalitet gjennom hele spekteret fra tørre, via halvtørre til søte viner.
Emilia-Romagna er på mange måter et overgangsområde mellom det nodlige og de midtre Italia. Vinområdene ligger stort sett syd for dagens etappe, i skråningene opp fra slettene. Det største området er DOC Romagna. Vi nærmer oss Toscana, og vi møter en av de druene vi særlig forbinder med Toscana: Sangiovese. Selv om kvaliteten har bedret seg også i Romagna, er det et godt stykke igjen til nivået i Toscana.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg likte måten Taco van der Hoorn vant på i går. Jeg hadde egentlig ventet at et brudd skulle ha vært kjørt inn tidligere, men når det ikke ble slik er det stilig å gå solo og vinne omtrent når bruddet hentes.
På dagens etappe får rytterne en liten smak av fjell, og etappen avslutter på toppen av en andrekategori stigning. Det er nok for tidlig til at sammenlagtkandidatene vil vise seg fram. Men de som jakter på den blå klatretrøyen vil nok begynne å vise seg fram. Det kan hende at den trøyen skifter skuldre etter dagens etappe. Filippo Ganna har vel heller ikke nok ledelse til at han kan føle seg trygg.
Vi er i regionen Emilia-Romagna. Det er en todelt region, med Eimila i nord og vest, Romagne i sør og øst. I dag er vi stort sett i Emilia.
Som ventet ble det et spurtoppgjør på gårsdagens etappe. Det var en fin spurt av Tim Merlier. Laget hans, Alpecin-Fenix hadde som mål å vinne en etappe i årets Giro. Målet er nådd. Resten vil bli bonus.
Dagens etappe er 190 km lang. Første del er ganske flat. På de siste 70 km er det fire stigninger, hvorav tre er klassifiserte. Men det er bare en tredje og to fjerdekategori stigninger. Det kan hende at et brudd kan klare å komme seg løs i et slikt terreng, men jeg tviler på at det vil skje så tidlig i giroen, før posisjonene har satt seg. Jeg tror ikke at disse stigningene er nok til å riste av seg konkurrenter. De siste 20 km går stort sett nedover, så her kan farten bli stor. Det er en svak stigning de siste par hundre meter før mål. Kanskje er det nok til at enkelte av de mest utpregede spurterne ikke kommer opp i toppfart.
Flott innsats av Tobias Foss i går. Det hadde vært stas om han hadd klart å kapre den rosa ledertrøyen. Men det var ikke akkurat overraskende at Filippo Ganna vant. Andre etappe er en 173 km lang flat etappe. Det er én liten stigning, akkurat nok til at de kan dele ut et klatrepoeng og en kommer til å få den den blå klatretrøyen. I dag blir det sannsynligvis en spurt som avgjør.
Nichelino beskrives som en by som i praksis ligger innenfor Torino, så det er vel hva vi vil kalle en forstad. HOlder vi oss til informasjonen på Giro d’Italias nettsider, prduseres det en basilikumlikør der, som heter “El cichetin del Niclin”. Jeg kjenner ikke noe til den, og jeg drikker generelt svært lite likør.
Det nærmeste vinområdet vi passerer er Chieri, som ligger syd-øst for Torino.
I Piemonte har mange viner typenavn satt sammen av druetype og region. En slik vin er Freisa di Chieri. Dette er vin laget på druenfreisa i distriktet Chieri. Freisa er en blå drue som tidligere var svært populær i Piemonte. Det ble laget stille, perlende og musserende viner, som kunne være tørre, halvsøte og søte. I dag har druen tapt terreng, og det er nå nesten bare tørre viner som produseres. I dag finner jeg ingen fresia fra dette området hos Vinmonopolet. Jeg har kjøpt fresia-vin herfra tidligere, og var bare sånn måtelig begeistret for vinen.
Man mener at druens navn kommer fra det franske ordet fraise, som betyr jordbær. Den har en duft og smak av bringebær og jordbær.
Vi passerer ikke så veldig langt fra byen Asti.
Vi kunne velge noe med litt mer smell for åpning av årets Giro d’Italia. Litt lenger øst kommer vi til Asti. Asti Spumanteeller bare Asti er en populær, søt musserende vin, laget på druen muscato (muscat/muskatell). Områdegrensene ble endret i 1994, og Asti Spumante mistet da sin offisielle opprinnelsesbetegnelse. Det hadde store, negative konsekvener for kvaliteten på Asti Spumante. I 2004 tok italienske myndigheter grep for å reetablare områdets tradisjonelle produksjonsmetoder, men man har ennå ikke klart å komme tilbake til tidligere kvalitet.
Moscato d’Asti er en annen musserende vin laget på den samme druen, men produksjonsmetoden er en annen. Lokalt foretrekker man denne vinen. Det er en alkoholsvak vin — helt ned mot 5%. Den er en klassiker til jordbær, så man kan godt legge noen flasker til side til jordbærene kommer. Jeg synes også Brachetto d’Aqui er interessant som jordbærvin. Det er også en Piemontevin, men produksjonsområdet ligger litt lenger syd.
Om jeg har forstått det rett, så produseres både Asti Spumante og Moscato d’Asti ved at druemosten kjøles ned og at gjæringen dermed stopper. Slik beholder man sukker og får en lav alkoholprosent. Ettergjæring skjer vanligvis på tank, ikke flaske. De beskrivelsene jeg har lest lar det bli åpent om noen produsenter har ettergjæring på flaske, men er ikke tydelig om dette. Så jeg er ikke sikker. Jeg har bare klart å finne små brokker av informasjon om denne produksjonen, og har f.eks. ikke fått tak i hvordan man først stanser gjæringen for å ta vare på sukkeret, for deretter å ha en ettergjæring uten at det fører til en eksplosiv blanding av høyt kullsyrenivå og ikke noe restsukker. Kanskje noen kan bidra med litt avklaring her?
Moscato d’Asti gjærer ved lavere temperatur og over lenger tid sammenlignet med Asti Spumante. Dette har betydning for smaken, som blir friskere og samtidig mer utviklet. De beste Moscato d’Asti vinene skal komme fra området Loazzolo.
Den druen det dyrkes mest av i Piemonte er Barbera. Den utgjør 30% av det som dyrkes. Siden vi er nær Asti, kan vi nevnt Barbera d’Asti, men vi kunne også tatt med andre områder, som Barbera d’Alba. Barbera er en vin med mye smak, sterk farge, høy syre og lite tanniner.
Jeg har alltid to kartongviner i kjøleskapet, som er “kjøkkenviner”. Det er viner som jeg bruker i matlaging — mest til sauser, men også i f.eks. gryter og supper. Det er en rød og en hvit. Når jeg lager saus starter jeg ofte med en reduksjon av sjalottløk og vin. Dette kokes inn slik at det nærmest får en marmeladekonsistens. All alkoholen fordamper i den prosessen, så noen vil sikkert mene at det er alkoholmisbruk. Etter dette tilsetter jeg kraft. Hva slags kraft avhenger av hva sausen skal brukes til. Jeg pleier å ha et utvalg av kraft i fryseren. Og jeg krydrer tilsvarende etter hva den skal brukes til.
Jeg har forsøkt å spørre kokker om de har noen preferanser når det gjelder vin til sauser m.m., men har ikke fått noen klare svar, annet enn at den skal være tørr, hvilket først og fremst har betydning for hvitvin. Det henger nok sammen med at på et restaurantkjøkken er det i stor grad slantene som går med til dette. Når det gjelder rødvin, har jeg landet på en barbera. Vi har vin i saus først og fremst for å få smak og syre. Dette har barbera mye av. En periode brukte jeg en kraftig og ganske tanninrik portugisisk vin til dette. Når vinen kokes inn, konsentereres smaken. Jeg syntes noen ganger det ble litt mye konsentrerte tanniner med den vinen. Om noen skulle være interessert i slikt, så pleier den hvite kjøkkenvinen å være en tørr tysk riesling. Den jeg pleier å kjøpe er fra Rheinhessen.
Barbera d’Asti er en egen DOCG-klassifisering, og vinen kan produseres i hele Asti-regionen.
Jeg er litt frustert over hvordan de har lagt opp de tre første etappene i årets Giro. De går i en av Italias mest interessane vinregioner, men de har på et vis klart å legge etappene utenom de mest interessante vinområdene.
Rundt målbyen Novara er det ikke så mye interessant vin. Vi finner en del interessant om vi fortsetter litt lenger nordover, Vi kommer da til det området som omtales som Alto Piemonte, altså den høyere delen av Piemonte. Her finner vi Nebbiolo-baserte viner som Ghemme og Gattinara. En gang var disse vinene mer anerkjent enn Barolo og Barbaresco, som i dag er på toppen av Nebbiolo-pyramiden. Ghemme og Gattinara begynner å bli ganske kjente. Men fortsatt kan man gjøre gode kjøp av disse vinene, hvis man vil ha en god Nebbiolo.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Intet galt om klassikerne. Men det er nå sykkelsesongen virkelig starter, i alle fall for meg. Jeg håper at Giro d’Italia og senere grand tours lar seg gjennomføre som planlagt.
Årets Giro starter med en 9 km prolog inne i Torino. Jeg har aldri fått helt tak i grensen for når man kaller noe en prolog og når man kaller det en tempoetappe. Det er uansett en kort tempoetappe, enten kan kaller den det ene eller det andre. Det er en flat etappe med hovedretning svakt nedover. Målgang er 17 meter lavere enn start, og det er ikke noen stigninger (eller utforkjøringer) av betydning. Det er sikkert mange som ønsker å markere seg, og farten kommer til å bli stor. Vinneren av dagens etappe kan ikle seg den rosa ledertrøyen i morgen. Jeg sto ganske tett på en ganske skarp sving under prologen i Herning da Giro d’Italia startet i Danmark i 2012. Det var skummelt å se hvor stor fart de hadde og hvor tett på vantet de var i utgangen av den svingen. Det gikk heldigvis bra da, og vi får håpe det går bra denne gangen også.
Torino er hovedtaden i Piemonte og Italias industrihovedstad. Piemonte er Italias kanskje mest interessante vinområde. Jeg tar med et bilde av Castello del Valentino, det gamle kongeslottet, hvor mellomtiden på prologen tas.
Prologen går inne i selve byen Torino, og der dyrkes det ikke mye vin. Vi må litt ut av byen for å finne drikke.
En prolog blir nærmest en aperitiff til rittet, og da kan det passe med en aperitiff i glasset også. Jeg synes den beste apertiffen er en god musserende vin. Til åpningen på Giro d’Italia i Torino må det bli en musserende vin fra Piemonte. Giro d’Italias farge er rosa, så da bør det bli en rosé musserende fra området. Mitt valg falt på Cuvage Rosé Brut. Den er ikke laget i Torino, men i alle fall fra Peimonte. Den er laget av Piemontes mes kjente røde/svarte drue: Nebbiolo, og den er klassifisert som Nebbiolo d’Alba. Vinen er laget på tradisjonelt vis, atlså med andregangs gjæring på flaske — som f.eks. i Champagne.
Jeg har forsøkt å finne ut mer om hvordan denne vinen er laget. Vanligvis lages rosé musserende vin ved at man lager en hvit vin, som tilsettes litt rødvin før andre gangs gjæring. Vin laget på den måten har en tendes til å smake mer som en rosa hvitvin enn som en rosévin. Jeg har smakt noen rosé musserende viner laget slik man lager rosévin, altså med deg jeg kaller en avbrutt rødvinsprosess. Når man lager hvitvin sier man skall, kjerner og stilker fra før gjæringen. Fargen sitter i skallet, så man kan godt lage en hvitvin av røde/svarte druer, “blanc de noirs” som det heter på fransk. Lager man rødvin, gjæres skallet, kjernene og ofte stilkene med mosten, slik at det trekkes ut farge og smak, tanniner osv. Når man lager rosévin starter man som for rødvin, men mosten siles fra skallene mm etter ganske kort tid. Dermed trekker man ut noe farge, smak osv, men ikke like mye som for rødvin. Hvis man lager oransjevin, som vi antageligvis kommer til å komme litt tilbake til, bruker man hvite/grønne druer, men i en rødvinsprosess, altså gjæring med skall etc.
Jeg har smakt noen rosé musserende som er laget slik man lager rosévin, og de jeg har smakt har jeg likt bedre enn rosa hvitvin. Jeg foretrekker stort sett hvit musserende vin. Jeg har smakt noen rosé champagner og i alle fall en rosé cremant d’Alasace laget som rosévin. Jeg håpet, før jeg bestilte Cuvage Rosé Brut at den skulle være laget på denne måten. Jeg googlet uten å finne ut noe. Jeg kontaktet både produsenten og den norske importøren, men ingen av dem besvarte min henvendelse. Så jeg vet ikke. Men den har såpass mye smak av røde bær, og i alle fall et hint av tannin, så den kan godt være laget som rosévin. Jeg er ganske frankofil. Hvis jeg skal ha en god musserende vin, blir det som regel champagne. Men den ene av produsentene som laget en veldig god rosé champagne laget som rosévin (Jaquesson) har sluttet å produsere den. Hvis anledninger tilsier en rosé musserende vin, kan valget godt bli en Cuvage Rosé Brut. Jeg likte den godt.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Koronpandemien kaster ikke bare lange skygger inn i 2021. Giro d’Italia 2020 skulle ha gått i mai, når det rittet pleier å gå. Rittet skulle ha startet med tre etapper i Ungarn. Slik gikk det ikke. Koronapandemien gjorde at rittet ikke kunne gjennomføres i mai. De kunne heller ikke basere seg på å besøke flere land. Rittet ble utsatt og Ungarn ble droppet. Jeg hadde allerede begynt å lese meg opp på ungarsk vin, så jeg håper Ungarn kommer tilbake.
Rittet ble utsatt til oktober, klemt inn i en høstsesong som ble veldig trang. Etter alle ryktene som gikk, skulle giroen i 2021 ha startet på Sicilia. Men de valgte å starte med tre etapper på Sicilia i 2020. Jeg fikk inntrykk av at de flyttet noe av det som var planlagt for 2021 fram til 2020. Rittet ble gjennomført i oktober, og var ikke ferdig på det tidspunktet de vanligvis offentliggjør neste års Giro. De annonserte ikke noen dato for offentiggjøring av etappene for 2021. Jeg sitter med et inntrykk av at de har arbeidet desperat med å få etappene på plass. De tre første etappene ble offentliggjort for en tid siden, og i dag kom resten.
Wilco Kelderman måtte se seg slått av ungdommen, og det vil bli en særdeles spennende avslutning. Jeg vet ikke om det noen gang har skjedd at det bare har vært hundredeler som skiller de to første før den avsluttende etappen. Her vil intet være avgjort før siste rytter er i mål. Det er verdt å merke seg at de tre første i konkurransen om den hvite ungdomstrøyen alle er topp fem i sammendraget, og at de som som leder før den avsluttende tempoetappen begge er ungdomsryttere.
Finalen er en 15,7 km lang, helt flat tempoetappe. Den går inne i Milano. Jeg kjenner ikke etappen mer enn det vi kan lese ut av kartet. Men jeg antar at det kan være noen teknisk krevende partier hvor rytterne skal rundt hjørner, osv. Jeg har aldri syklet på en temposykkel, men jeg har forstått det slik at de er litt vanskeligere å manøvrere enn en vanlig landeveissykkel, slik at de som har trent mye tempo vil ha bedre trening i å manøvrere sykkelen i teknisk krevende traseer og vil tape mindre fart i svingene, i tillegg til generelt bedre tempostyrke. Men jeg tror ikke det kan være mulig å ta igjen 1.32 på en så kort etappe hvis det ikke skjer uhell. Så det kommer til å stå mellom Jai Hindley og Tao Geoghan Hart.
En grand tour bør avsluttes med stil og smell. En av de ganske lokale vinene i Milano er Italias beste musserende vin: Franciacorta. Franciacorta produseres ca fem mil øst for Milano. Det er to overlappende klassifiserte områder: DOCG Franciacorta for musserende viner og DOC Curtefranka for stille viner. Vi holder oss til de musserende.
Dette er et område som har vært kjent for kvalitetsvin i flere hundre år. Men produksjonen av musserende vin av god kvalitet er av relativt ny dato. På midten av 1950-tallet overtalte ønologen Franco Ziliani produsenten Berlucchi til å satse på musserende vin produsert ettter de samme prinsipper som i Champagne. Det var åpenbart et godt råd, og suksessen lot ikke vente på seg. Etterspørselen ble stor, større enn de klarte å dekke med lokale druer. Berlucchi begynte derfor å kjøpe druer fra andre områder som Oltrepò Piavese, Trentino Alto-Adige og Piemonte. Mange av deres viner kunne derfor ikke klassifiseres som Franciacorta. Nå er de tilbake som en av de ledende produsentene.
Franciacorta lages av druene Pinot Nero, Chardonnay og Pinot Bianco. To av disse druene er av de som brukes i champagne. Som for champagne er det krav om at vinen — den stille vinen før andregangs gjæring, skal lagres.
Minimum 18 måneder
Minimum 24 måneder for Franciacorta Rosé
Minimum 24 måneder for Franciacorta Satén
Minimum 30 måneder for Franciacorta millesmato
Minimum 60 måneder for Franciacorta riserva
Sammenligner vi med champagne, som er min referanse når det gjelder musserende vin, er Franciacorta preget av at druene er dyrket lenger sør i varmere klima, som gir mindre syre og mer fruktighet i vinen.
Jeg skrev til etappe 17 at DOC Trento er Italias nestbeste musserende vin. Skal vi tro Italiensk vin, og jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre det når temaet er italiensk vin, er hovedgrunnen til kvalitetsforskjellen at man i Trento tillater høyere dyrikingsutbytte. Hvis man skal løfte kvaliteten må man som regel redusere kvantiteten. Jordsmonn og lokalt klima kan selvfølgelig også spille inn.
Jeg er litt frankofil når det gjelder musserende vin. Jeg foretrekker champagne. Hvis det av en eller annen grunn ikke passer å betale det en champagne koster, velger jeg en crémant, altså en fransk musserende vin laget på tradisjonelt vis med andregangsgjæring på flaske, produsert utenfor champagne. Man skal du ha det nest-beste, og det beste fra Italia hvis du gjenre vil ha det italiensk, da velger du franciacorta. Men franciacorta koster nesten like mye som champagne. Da TV2 sendte fra Giro d’Italia hadde de en sak om denne vinen, hvor Christer Berens kalte Franciacorta for verdens nestbeste “champagne”. Saken er fra 2011.
Jeg har drukket langt mer champagne enn franciacorta. Det jeg har smakt av franciacorta har ikke kommet helt opp mot det jeg har drukket av vanlig, god champagne. Nå finnes det champagne i mange kvaliteter, og de simpleste utgavene når neppe opp mot en god franciacorta. Disse simpleste utgavene finner vi stort sett ikke i Norge. Mange supermarkedkjeder vil gjerne ha sin egen champagne. Det skal være “ekte” champagne, men de går ikke etter den beste kvaliteten. Vi har ikke KIWI, REMA eller First Price champagne i Norge.
Jeg har vært innom drikke til julemat, og det er ikke ofte vi får en mulighet til å koble Giro d’Italia mot jul. Det er neppe lenge til juleølet kommer, og det er på tide å gjøre innkjøp til julekalenderen. Vinmonopolet har annonsert at juleølet slippes 3. november. Det er fortsatt episoden i Vinmonopolets podkast om drikke til julemat som er utgangspunktet for det jeg nå sier om drikke til julemat. Da vi startet gårsdagens etappe, sa jeg at en av deres eksperter anbefalte Sforzato til pinnekjøtt, mens den andre eksperten ikke kunne tenke seg å servere rødvin til pinnekjøtt. Men en ting var de begge enige om: Til lutefisk passer det best med champagne.
Jeg har prøvd champagne til julemat (dog ikke til lutefisk), og det fungerer aldeles utmerket — selv om jeg fortsatt foretrekker øl. Jeg vil tro at man da også kan velge franciacorta om man vil gjøre det italiensk. Men jeg har ikke prøvd den kombinasjonen, og litt mindre syre og litt mer fruktighet sammenlignet med champagne, kan gjøre den litt mindre egnet. Jeg bare teoretiserer nå, jeg har ikke prøvd kombinasjonen og ha heller ikke sett noen omtale av den kombinasjonen. Det er ikke boblene som er poenget, så styr unna prosecco. Prosecco egner seg generelt dårlig som matvin. På spørsmål om hva vinmonopolets eksperter ville ta med om de var strandet på en øde øy med bare julemat, og kun fikk ha med en flaske med drikke, svarte den ene champagne. Den andre svarte god norsk eplemost. Du kan sannsynligvis velge franciacorta i stedet for champagne.
God eplemost er et utmerket drikke som passer til svært mange retter. Man bør ha et alkoholfritt alternativ for de som ønsker det, og da er eplemost et godt valg. Eplemost av god kvalitet er godt, i motsetning til det som ble solgt av alkoholfrie viner, jeg vet ikke om de selges lenger. Jeg har ikke smakt noen gode alkoholfrie viner, og det er lenge siden jeg kjøpte dette som alkoholfritt alternativ. Vi var for noen dager siden i Alto Adige, også kjent som Syd-Tyrol. Her dyrkes det mye epler, og det selges en del eplemost fra Syd-Tyrol i Norge. Tine selger en utgave av denne, og den synes i alle fall jeg er for søt til å fungere til mat. Hold deg til god, norsk eplemost.
Hvis du har problemer med å finne passende vin til en matrett, da kan det være verdt å prøve champagen, eventuelt franciacorta. Eller en god eplemost.
Dermed er det slutt på årets Giro d’Italia, og den ble gjennomført. “Skjønt det mørkt så ut”, som det heter i “Ja vi elsker”. Det gjenstår fortsatt to uker av Vueltaen, så vi kan få med oss mer sykkel i denne merkelige sesongen. Torsdag 29. oktober vil etappene for Tour de France 2021 bli offentliggjort. Det har som alltid vært spekulert mye. Regionavisen i det området hvor vi har leilighet i Frankrike har skrevet noen etapper der. Men det eneste vi vet sikkert, er at Touren starte i Bretagne. Så får vi vente til torsdag med å få det hele.
Jeg har ikke sett noen dato for lanseringen av Giro d’Italia 2021. Det har tidligere vært annonsert at starten i 2021 vil være på Sicilia, men det ser ut til å være annonseringer fra tiden før det ble klart at starten på årets Giro ble flyttet fra Ungarn til Sicilia. Kankje var det noe av det som var planlagt for 2021 som ble syklet i år — jeg vet ikke. Vi får se når det bli annonsert.
Vi får håpe at det blir et mer normalt år i 2021. Noen av oss må lære oss noen nye navn før 2021-sesongen. Tadeij Pogacar, Jai Hindley, Tao Geoghan Hart og João Almeida var unge ryttere som i alle fall var ukjente for meg før de tok steget helt opp i den øverste divisjonen i 2020-sesongen. Vi kan også ta med vår eget Tobias Foss.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det mest spennende på gårsdagens etappe var protestene før start. Jeg forstår heller ikke hvorfor man skulle legge inn en transportetappe på 258 km i den tredje uken, mellom to knallharde fjelletapper. Det var vel bare Peter Sagan og hans lag som hadde noe å kjøre for, bortsett fra etappeseieren. Arnaud Demare var nok mest opptatt av at Peter Sagan ikke skulle vinne. Sammenlagtkandidatene ville spare krefter til i dag. Men det var en flott seier av Josef ?erný.
Når jeg sammenligner det kartet jeg la inn da jeg startet dette med kartet som nå presenteres for etappen, er den endret. Opprinnelig var planen at rytterne skulle en tur innom Frankrike på denne eappen. Men nå er det droppet. Om jeg har forstått det rett, er det Frankrike som ikke tillater at rittet kommer inn i Frankrike under koronapandemien, og av samme grunn er også etappene i Vueltaen som skulle ha gått inn i Frankrike lagt om. Nå sykler de i stedet tre ganger innom Sestriere. Uansett, det er en 190 km lang klatreetappe med toppavslutning. Om jeg husker rett, er det omtrent samme lengde som den opprinnelig planlagte etappen. Det skiller bare 15 sekunder mellom første og tredjemann i sammendraget, så her må vi vente at det satses.
Etappen starter i kjente vinområder, før den går inn i fjellene — hvor det er lite vin å finne. Vi må ta med oss vin fra start, og da må det åpenbart blir en Alba-vin. Vi kunne valgt barbera også her, Barbera d’Alba. Det dyrkes også en del nebbiolo. Men jeg regner med at vi kommer tilbake til Piemonte i senere utgaver av Giroen, så jeg lar også de ligge.
Jeg velger den tredje av de kjente rødvinsdruene som dyrkes i Piemonte: Dolcetto. Dolcetto er en drue som først og fremst dyrkes i Piemonte, og det er antatt at den har sin opprinnelse her. Navnet kommer fra det italiensk ordet for søt, dolce. Druen er søt, men vinen som lages av dolcetto er tørr.
Dolcetto har stort sett vært brukt til hverdagsvin. Det er en ganske lettdrikkelig vin. Det er to dolcetto-klassifikasjoner i Alba: DOC dolcetto d’Alba og DOCG Dolcetto di Diano d’Alba.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble en heftig etappe i går, og noen fantastiske bilder fra Stelvio. Med finale i operabyen Milano kunne man kanskje sagt at “it ain’t over before the fat lady sings”. Her er i alle fall intet avgjort. Det skiller 15 sekunder fra første til tredjeplass i sammendraget. Det er også morsomt å se hvordan en ny generasjon unge syklister markerer seg. De tre som leder konkurransen om den hvite ungdomstrøyen er alle blant topp fem i sammendraget. Kanskje blir giroen først avgjort på søndagens avsluttende tempoetappe. Med to fra Sunweb på de to første plassene, kan det nok bli litt uklart hvem laget skal sykle for. Om jeg har forstått det rett, er Subweb et lag i oppløsning som mangler hovedsponsor for neste sesong, og da tenker nok rytterne mer på seg selv enn på laget. Det som ikke alt har kontrakt med andre lag, må levere gode jobbsøknader.
Til forskjell fra gårsdagens etappe er dagens etappe helt flat. Men den er lang, 251 km. Etter det jeg kan se, skal det ikke deles ut noen klatrepoeng på dagens etappe. Spurtere som har hengt med så langt, får nå sin siste sjanse — om de har nok “krutt” i bena til en spurt etter 250 km. Jeg regner med at spurtlagene forsøkte å få en så billig reise som mulig i går Skjønt det går vel ikke an å sykle “billig” på en slik etappe. Sammenlagtkandidatene vil nok sitte mest mulig rolig og slikke sine sår, og la andre gjøre jobben. De vil nok helst sitte trygt i et samlet felt over mål. Det venter en ny klatreetappe i morgen.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
