“På en umerket voksrull med gamle viseslåtter fra 1936 fant en lydtekniker ved Nasjonalbiblioteket en gammel viseslått som ligner mistenkelig på MGP-vinneren «Fairytale».”

Det skal ha vært produksjonskoordinator Thomas Bårdsen som skal ha kommet over dette på en umerket voksrull ved Najonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Per Sudnes mener det er trist hvis det stemmer. Det som å blitt tatt i juks i idretten og man kan miste gullet. NRK hevder å ha vært i kontakt med den islandske grand prix komiteen, som vurderer å legge inn protest. Alexander Rybak avviser plagiatbeskyldningene og sier på sin side at det heller er den gamle slåtten som er et plagiat av hans “Fairytale”. Sannsynligvis har Alexander Rybak helt rett. For det meste taler for at det “gamle” opptaket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det hadde vært sant? Dette blir en slags kontrafaktisk opphavsrettsanalyse.

Først et lite sidespor. NRK kan også fortelle det de tror er årets beste aprilspøk, presentert i Harstad Tidende. De kan fortelle om Knut Gaasvik som i løpet av kort tid ble far til tre barn, med tre forskjellige mødre.  Knut Gaasvik skulle ha hatt det fint under Festspillene i Nord-Norge sist sommer. Jeg la ut en melding på Twitter, og det tok ikke lang tid før noen kunne fortelle at de hadde sett den samme spøken i en Nord-Svensk lokalavis i fjor. Ideer er fri, også ideer til gode aprilspøker. Så selv om Harstad Tidene avsløres, så kan de fritt resirkulere ideer.

Tilbake til Alexander Rybak og “Fairytale”. I artikkelen står det bare om mulige konsekvenser for hans Grand Prix seier. Det er ikke noen beskyldning om opphavsrettskrenkelse. Likevel: Hvis det nå skulle dukke opp en ukjent voksrull fra 1936 med noe som til forveksling ligner “Fairytale”?

Opphavsretten har ikke noe nyhetskrav. At noe har vært gjort før hindrer ikke opphavsrett når noen skaper noe som ligner. Det skal vi nok være glade for. Det er ikke mange opphavsmenn som virkelig gjør noe som ingen har gjort før. Om to personer helt uavhengig av hveramdre skulle komme fra til noe som er tilnærmet identisk, vil begge ha opphavsrett til sitt verk. En ettergjøring i opphavsrettslig forstand vil det først være dersom Alexander Rybak først skulle ha hørt den gamle viseslåtten og deretter skrevet “Fairytale”. I og med at dette hevdes å være et gammel og til nå ukjent opptak fra 1936, så er sannsynligheten for at Alexander Rybak skal ha hørt opptaket mildt sagt liten.

Om det usannsynlige skulle ha skjedd at han faktisk hadde hørt dette og at dette var en melodi som surret rundt i hans underbevissthet, da blir spørsmålet om det kan være en krenkelse. Det vil bare være en opphavsrettskrenkelse dersom det verk som er plagiert fortsatt er opphavsrettslig vernet. “På voksrullen blir en navngitt spelemann fra Bleikvassli i Nordland annonsert”, forteller NRK. Men som det rett nok sies, så vet vi ikke om denne spelemannen har komponert slåtten.

Opphavsretten varer i 70 år etter opphavsmannens dødsår. Men det er en regel som ikke lar seg praktisere hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er. Denne situasjonen er regulert i åvl § 41. Hvis verket er verket vernet i 70 etter utgivelsen. For et verk som ikke er utgitt er vernetiden 70 år fra verket ble skapt. Vi vet ikke mye om voksrullen, herunder om musikken har vært utgitt i denne formen. Men det hevdes at opptaket er 75 år gammelt, så da må det være minst 75 år siden verket ble skapt.

Skulle det dukke opp et opptak av som dette vil det være lite sannsynlig at opptaket er fra 1936. Phonographen gikk ut av produksjon i 1925. Eimilie Berliners gramophon, som bruker flate plater i stedet for sylinderliske ruller, hadde overtatt. Fra 1925 har vi hatt elektriske opptak med mikrofon i stedet for at man synger inne en trakt. I 1936 hadde gramofonindustrien kommet ganske langt, og teknologien var for lengst løpt fra voksrullene.

Musikkprofessor Ove Larsen ved Høgskolen i Nesna mener, fortsatt i følge NRK, at det er å gå for langt å sette sitt navn på en tradisjonell melodi, selv om den ikke er vernet. Om man faktisk har hørt den gamle melodien og bruker den bevisst, så er det ikke så vanskelig å være enig med ham i dette. Men her er det mange som har svin på skogen. Bob Dylan brukte melodien fra Brendan Behans “The Patriot Game” til sin “With God on Our Side”. “Masters of War” har melodien fra “Nottamun Town” og “Bob Dylan’s Dream” har melodi fra “Lord Franklin” (men det står på coveret, så det er helt OK). Finland, Estland og USA har alle nasjonalsanger som egentlig er gamle drikkeviser. Rolling Stones stjal “You Got to Move” (på “Sticky Fingers”) fra Rev Gary Davis og Mississippi Fred McDowell. Nå er disse kreditert, men de ble ikke det før etter at Rolling Stones tapte en rettssak om dette.

Det kanskje styggeste tilfellet er likevel Paul Simon som tok æren for “Scarborough Fair”, uten å si at det er en gammel engelsk folkesang og uten å si at han hadde lært den av Martin Carthy. Det siste har jeg en gang skrevet om under tittelen “Scarborough Unfair”. Bob Dylan hadde forøvrig lært “Scarborough Fair” av Martin Carthy noen år før Paul Simon ga ut sangen i 1966. Men Bob Dylan laget sin egen versjon av sangen, som han kalte ” Girl from the North Country”. Hører man godt etter, så hører man store likheter mellom de to sangene både i tekst og melodi. Men drar vi oss tilbake mot opphavsretten, så er dette et utmerket eksempel på at Bob Dylan har utnyttet et eksisterende verk slik at et nytt og selvstendig verk oppstår, noe som heldigvis er tillatt. Bob Dylan har dessuten aldri lagt skjul på at sangen er basert på “Scarborough Fair” og at han lærte den fra Martin Carthy.

Fra alvor til spøk. Spelemannen fra Bleikvassli ville, uansett hvem komponisten måtte være, ha vern for sin prestasjon som utøvende kunstner, etter åvl § 42. Denne prestasjonen er vernet i 50 år etter at den fant sted, eventuelt i 50 år fra et opptak offentliggjøres dersom dette skjer før utløpet av den første 50-årsfristen. Men vi må vel kunne forutsette at opptaket i vår fairytale ikke har vært gitt ut. Prestasjonen må ha funnet sted i 1936 eller tidligere om vi skal tro opplysningene i artikkelen. Tilvirkeren har en tilsvarende frist for rettigheter til selve opptaket. Men alle disse rettighetene har nok løpt ut.

Så som det skal være i et eventyr, så blir det også her happy ending: Det er ingen opphavsrettskrenkelse.

“NRKs podkaster vil fra 1.juni ikke lenger inneholde noe musikk. Det betyr at noen programmer som tidligere ble podkastet ikke lenger finnes her. Podkastene som du laster ned er nå enten fra programmer som ikke har musikk, eller så har all musikk blitt redigert bort. Det er avtalene NRK gjør med musikkrettighetshaverne som begrenser dette.”

I november 2008 inngikk NRK avtale med plateselskaper og rettighetshaverorganisasjoner som tillot podcast med inntil 70% musikk. Siden ble det redusert til 50%, og nå har tydeligvis denne avtalen falt bort. Det er særdeles synd, og vi risikerer at mange programmer nå ikke lenger vil være tilgjengelig i denne formen, eller at de bare vil være tilgjengelig i en strippet versjon.

Jeg vet ikke noe mer om saken enn det som står i den siterte medlingen.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

Nå har uavhengige plateselskaper skrevet et åpent brev til NRK.  De skriver bl.a:

“Derfor tillater vi oss å foreslå at dere fra nå av fyller de av deres sendinger som skal podkastes med kun 49 prosent musikk fra plateselskaper som er organisert gjennom IFPI. De resterende 21 prosentene med musikk kan dere fylle opp med spennende, ny musikk fra uavhengige plateselskaper som ikke ser noen grunn til å kreve store pengesummer utover TONO-pengene for at musikken kan bli liggende ute i podkaster.”

De skriver også at 10% av norske plateselskaper ikke er medlem av IFPI. Her tar de nok feil. IFPI i Norge har 14 medlemmer. FONO, som representerer de uavhengige norske plateselskapene, har til sammenligning 122 medlemmer. Så sannheten er at bare 10% av de norske plateselskapene er medlemmer av IFPI. Riktignok er de store kommersielle selskapene, og dermed bestsellerne, organisert i IFPI. Så i følge IFPI står disse for 90–95% av salget. Men FONO-selskapene står for 80% av utgivelsene. Den mest spennende musikken utgis for det meste av FONO-selskapene. Det betyr også at de mest interessante radioprogrammene har en relativt liten andel IFPI-musikk. Så om IFPI-andelen begrensen, vil det neppe være noe stort tap.

Jeg henger på et lite tillegg her:

Jeg vet at man for en del år siden hadde uttrykket “GRAMO-frie minutter” i NRK. Det anga hvor mye musikk man hadde spilt som av ulike grunner falt utenfor vederlagsplikt for utøvende kunstnere, som innkreves av GRAMO. Nå er det slik at NRK og andre musikkbrukere må betale tilsvarende vederlag til Fond for utøvende kunstnere dersom det ikke skal betales vederlag til GRAMO. Det var ikke god kulturpolitikk å gjøre det mer fordelaktig å spille for eksempel USAnske innspillinger enn norske. Derfor regner jeg med at det uttrykket ikke lenger er i bruk.

Men kanskje burde man begynne å telle IFPI-frie minutter når man skal vurdere om et program kan podcastes eller ikke?

Jeg sendte derfor en forespørsel til redaksjonen om det var mulig å få tak i et opptak av det aktuelle innslaget (hvor komponisten Olav Anton Thommesen snakker om musikk og teknologi), samtidig som jeg forklarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opptaket som vedlegg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmerket service. Jeg tolker det også som et samtykke til at jeg kan bruke (deler av) opptaket slik jeg skisserte i min forespørsel.

Bør NRK kunne presentere og dermed reklamere for ansattes bøker på denne måten? Jeg mener at svaret må være et klart nei, selv om det må være rom for unntak i særlige tilfelle.

Andre medier må gjerne dyrke NRK-kjendiser som kjendiser, herunder omtale deres bøker. Men NRK bør ha klare linjer her.

For virkelig å stille sin egen rolleblanding i relieff var et annet tema i den samme Dagsnytt-18 sendingen en kritikk mot påstått rolleblanding i TV2s “Senkveld”.

Disse avtalen tillater bare at man legger ut programmer som har vært sendt for inntil fire uker siden, og denne serien gikk i 2007. Som kjent er 2007 mer enn fire uker siden.

Når det gjelder mer opplysninger om dette viser jeg til nrkbeta.no.

Selv har jeg serien slik den opprinnelig ble podcastet, og har laget en spilleliste hvor musikken er på plass. (Supplert med originaler til coverlåter, innspillinger som Beatles lånte fra og ble inspirert av, osv). Så for meg betyr det egentlig ikke så mye. Men det var dumt at et så spennende prosjekt ikke lot seg realisere.

Dette er en milepæl på mange måter. Det var virkelig et gjennombrudd da NRK og TONO inngikk sin avtale. Og nå er det visstnok første gang at Beatles’ musikk er tilgjengelig for lovlig nedlasting på nett. Og det er gratis, fra NRK. Til nå har ikke en gang tjenester som iTunes kunnet legge ut Beatles. Serien skal ligge ute i fire uker. Så her er det bare å laste ned mens man kan.