Olav Torvunds blogg

Et av argu­men­tene mot poli­tisk reklame er at man ikke ønsker “ame­ri­kanske til­stan­der”, som i prak­sis betyr at man ikke ønsker reklame som pri­mært har til hen­sikt å rakke ned på mot­stan­derne. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i at dette er en form for poli­tisk valg­kamp som vi ikke ønsker.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kul­tur­nytt” høre fag­folk og poli­tiske kom­men­ta­to­rer vur­dere par­ti­enes reklame­fil­mer, og dritt­pak­ker ble selv­føl­ge­lig nevnt. Men omtrent sam­ti­dig, i “Poli­tisk kvar­ter” fikk gene­ra­len i kam­pen mot poli­tisk reklame, kul­tur­mi­nis­ter Trond Giske, ser­vere en solid dritt­pakke. Hans “bud­skap” var at Venst­res nei til en FrP-regjering ikke er tro­ver­dig. Noen av oss har hel­ler ikke glemt at Arbei­der­par­tiet for inn­til ikke så lenge siden hadde en parti­sek­re­tær som vir­ket langt mer opp­tatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sik­kert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her dis­ku­tere om Venst­res nei til en FrP-regjering er tro­ver­dig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tyde­lig­het at poli­ti­kerne ikke tren­ger TV-reklame for å for­søple den poli­tiske debat­ten med sine dritt­pak­ker. Poli­ti­kerne, i alle fall poli­ti­kere fra store par­tier, får mer enn nok av gra­tis sende­tid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søp­lete poli­tisk debatt, og ønsker ikke en poli­tisk reklame som kan bidra ytter­li­gere til dette. Men søp­pe­let er der uav­hen­gig av medier, og poli­tiske reklame­fil­mer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, inter­nett, osv). Der­for er det vans­ke­lig å for­svare et for­bud som skal skjerme et så for­søp­let medium som kom­mer­si­elt TV er, mot poli­tisk søp­pel som fly­ter alle andre ste­der. Den eneste kana­len hvor dette ikke fly­ter er “Fri­ka­na­len”, som skulle være alter­na­ti­vet til poli­tisk reklame. Ingen poli­tiske par­tier har fun­net det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kan­skje traff en i dagens radio­de­batt, Eli­sa­beth Hart­mann fra “Siste Skrik” om jeg hus­ker rett, spi­ke­ren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklame­fil­mene som de poli­tiske par­ti­ene har laget skal vi være glade for at vi slip­per å se dem på TV”.

Anine Kier­ulf tar opp vik­tige spørs­mål om rett­lig­gjø­ring i en artik­kel i Dag­bla­det 4. juni 2009 under over­skrif­ten “Retts­stat og demo­krati”.

Jeg har all­tid for­und­ret meg over debat­ten om retts­lig­gjø­ring, i alle fall at retts­lig­gjø­ring skal være et demo­kra­tisk pro­blem. Ret­ten er et resul­tat av demo­kra­tiske pro­ses­ser og kan end­res gjen­nom demo­kra­tiske beslutninger.

Retts­lig­gjø­ring hand­ler for meg først og fremst om å ta poli­ti­ker­nes ved­tak på alvor slik at disse fak­tisk blir bin­dende, også for poli­ti­kerne selv. Det betyr at man tar kon­se­kven­sen av poli­tiske ved­tak, og at poli­ti­kerne må ved­stå seg kon­se­kven­sene. Jeg synes det er et større pro­blem, også for demo­krat­eiet, at poli­ti­kerne sta­dig kom­mer med ved­tak som er  “poli­tisk for­plik­tende”, men ikke “retts­lig bin­dende”.

Aksep­te­rer det poli­tiske fler­tal­let ikke resul­ta­tet av en “retts­lig­gjort” avgjø­relse kan loven end­res. Hvis det vir­ke­lig has­ter, da kan det gjø­res i løpet av et par uker. Det tar ikke sær­lig mye len­ger tid å vedta en lov(endring) enn det tar å treffe andre poli­tiske ved­tak. Det kan rik­tig­nok bare gjø­res med virk­ning frem­over, men det bør ikke være et stort pro­blem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lov­ved­tak som det er å løpe fra løf­ter og “poli­tisk bin­dende” ved­tak.  Dette kre­ver at poli­ti­kerne ser pro­ble­met i øynene og har rygg­rad nok til å kon­fron­tere det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansva­ret og kon­se­kven­sene når de mel­der seg. Men at poli­ti­kerne tvin­ges til å være ærlige i for­hold til hva de fak­tisk mener, til å være edrue­lig i for­hold til hva som fak­tisk kan gjen­nom­fø­res og til å aksep­tere (og der­med også vur­dere) kon­se­kven­sene av sine løf­ter og ved­tak, det kan da umu­lig være et demo­kra­tisk pro­blem? At poli­ti­kerne kan opp­leve det som ube­ha­ge­lig ikke å kunne løpe fra det de har ved­tatt kan man for­stå. Men demo­kra­tiet er ikke til for å beskytte politikerne.

Et mer grunn­leg­gende spørs­mål kan være i hvor stor grad man skal kunne binde frem­ti­den. Det er mange eksemp­ler på at poli­ti­kere i prak­sis har mis­likt Grunn­lo­ven når denne har stått som en skranke for å gjen­nom­føre det som et sty­rings­iv­rig fler­tall for tiden ønsker. Der­som man har det nød­ven­dige fler­tall vil det være mulig å bygge ned ver­net av eien­doms­ret­ten og til­late mer omfat­tende inn­grep uten erstat­ning enn hva man i dag kan gjøre etter Grl § 105, akku­rat som det er mulig å inn­skrenke ytrings­fri­he­ten. Men det skal mer til enn et knapt stor­gings­fler­tall. Selv synes jeg det er bra at vi har visse grunn­leg­gende ret­tig­he­ter som skif­tende stor­tings­fler­tall ikke kan skalte og valte med som de vil.

Fred­rik Sejer­sted mener tyde­lig­vis at det til enhver tid sit­tende fler­tall ikke behø­ver å for­holde seg til slike grunn­leg­gende prin­sip­per, når han i Dag­bla­det 3. juni 2009 skriver:

“Så lenge et folke­valgt fler­tall på Stor­tin­get er imot poli­tisk TV-reklame er dette ikke bare legi­timt, men prin­si­pi­elt for­nuf­tig europapolitikk.”

Man må skille mel­lom retts­lig­gjø­ring og over­na­sjo­na­li­tet. Norge kan ikke bestemme hvor­dan over­na­sjo­nale reg­ler skal være og hvor­dan de prak­ti­se­res, like lite som en kom­mune i Norge kan fast­sette lover og bestemme hvor­dan de skal hånd­he­ves. Man har selv­føl­ge­lig en viss inn­fly­telse, med mindre man vel­ger å stille seg uten­for beslut­nings­pro­ses­sene sam­ti­dig som man reelt er bun­det av beslut­nin­gene, slik Norge har valgt å gjøre gjen­nom EØS-avtalen. Men det at man har valgt en til­knyt­ning som set­ter Norge på side­lin­jen og såle­des har et stort demo­kra­tisk under­skudd, er resul­tat av en demo­kra­tisk pro­sess i Norge. Hvis man synes det inter­na­sjo­nale sam­ar­bei­det kos­ter mer enn det sma­ker, da kan Norge velge å tre ut.

Stor­tings­fler­tal­let kan bestemme at men­neske­ret­tig­he­tene ikke skal gå foran norsk lov. Da ville for­bu­det mot poli­tisk TV-reklame retts­lig sett vært  mindre pro­ble­ma­tisk, selv om Nor­ges inter­na­sjo­nale omdømme nok ville bli svek­ket. Hvis Norge stil­ler seg blant de land som avvi­ser avgjø­rel­ser fra EMD som “inn­blan­ding i indre anlig­gen­der”, da kan ikke norske poli­ti­kere være like kjepp­høye når de kri­ti­se­rer men­neske­retts­brudd andre ste­der. Poli­ti­kerne må velge mel­lom å ta den poli­tiske belast­nin­gen med å gå ut av sys­te­met eller aksep­tere å være bun­det av det. Det er dette som er den vik­tigste poli­tiske kon­se­kven­sen av retts­lig­gjø­ring på et inter­na­sjo­nalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demo­kra­tisk problem.

Hvis vi vil ha et for­plik­tende inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid, da må vi aksep­tere at det også for­plik­ter oss. At det er for­plik­tende viser seg først og fremst ved at vi må rette oss etter de ved­tak som tref­fes, også om vi selv er uenig i ved­ta­ket. Aksep­te­rer man EMD, da må vi også rette oss etter avgjø­rel­ser som går mot Norge og går mot det som et poli­tisk fler­tall i Norge måtte ønske. Norge kan bestemme seg for at dette vil vi ikke være med på, men da må man også ta den poli­tiske belast­nin­gen det vil være å gå ut. Fred­rik Sejer­sted liker åpen­bart ikke at også Norge skal være bun­det av noe som ikke er Norsk, når han i tid­li­gere nevnte artik­kel  i Dag­bla­det 3. juni 2009 skriver:

“De nye retts­lige for­plik­tel­sene er inter­na­sjo­nale, og de er uen­de­lig mye mer vidt­rek­kende og detal­jerte enn de få ret­tig­he­tene vi har i den norske Grunn­lo­ven. Videre er de i mot­set­ning til Grunn­lo­vens reg­ler nes­ten umu­lige å endre. Og ende­lig tol­kes og for­val­tes de av juris­ter svært mye len­ger fra den nasjo­nale vir­ke­lig­het enn våre egne høyesterettsdommere.”

Det er nå en gang slik at man på inter­na­sjo­nalt nivå ikke all­tid skal legge alt for stor vekt på den nasjo­nale vir­ke­lig­het.  EMD har sagt at man på noen områ­der har en bety­de­lig nasjo­nal skjønns­mar­gin i for­hold til hva slags inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­het eller andre ret­tig­he­ter, mens man på andre områ­der har liten skjønns­mar­gin. De har sagt at det er liten skjønns­mar­gin når det gjel­der poli­tiske ytrin­ger, hvil­ket betyr at når det gjel­der hva som skal til­la­tes av inn­grep i akku­rat den type ytrin­ger har de nasjo­nale poli­ti­kere ikke så mye de skulle ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapende part i en retts­sak å avgjøre om man skal være bun­det av resul­ta­tet eller ikke. Vi har aksep­tert sys­te­met, og da må vi også aksep­tere de kon­se­kven­ser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.

Det er ikke vans­ke­lig å være enig når Fre­drk Sejer­sted skri­ver at man må “avklare hva de [inter­na­sjo­nale for­plik­tel­sene] egent­lig går ut på og hvil­ket hand­lings­rom som (over­ras­kende ofte) fort­satt gjen­står for regje­ring og Stor­ting”. Men det er for­skjell på å avklare og å bort­for­klare. I det som var utgangs­punk­tet for debat­ten, Trond Gis­kes for­søk på vri seg unna dom­men om poli­tisk TV-reklame er det vans­ke­lig å komme forbi at EMD klart har sagt at et reklame­for­bud som bare gjel­der ett medium ikke er til­strek­ke­lig begrun­net, at den klart avvi­ser Nor­ges påstand om at det ikke er til­strek­ke­lige alter­na­ti­ver til et gene­relt for­bud mot poli­tisk TV-reklame, og at de gir klar til­slut­ning til Høy­este­retts mindre­tall på de avgjø­rende punk­tene. Men Fre­de­rik Sejer­sted gir noe av for­kla­rin­gen selv, når han skriver:

“Når tvis­ter opp­står mel­lom inter­na­sjo­nal rett og van­lig norsk rett og poli­tikk, er det disse juris­tene som har i opp­drag å for­svare det nasjo­nale hand­lings­rom på vegne av regje­ring og Stor­ting. De står i fron­ten, og ser utvik­lin­gen. Selv har jeg tid­li­gere i syv år vært sta­tens advo­kat i EU/EØS-rettssaker, og for­svart Stor­tin­gets lover …”

Han synes å ha pro­ble­mer med å komme ut av denne rollen.

Av alle ste­der ble det en ganske inter­es­sant dis­ku­sjon på face­book, etter Anine Kier­ulfs utmer­kede inn­sats i Redak­sjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argu­men­ter skjer­pet og spis­set gjen­nom å kon­fron­te­res i en dis­ku­sjon (og noen gan­ger svek­kes de).

For­bu­det mot poli­tisk TV-reklame er et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Enkelte har for­søkt å vri seg unna dis­ku­sjo­nen ved å hevde at dette ikke er et inn­grep. Men det er ikke noe de har sær­lig støtte for, i alle fall ikke blant de som har et reflek­tert for­hold til spørs­må­let (og det inklu­de­rer veks­lende regjeringer).

Alle­rede da for­bu­det ble lov­fes­tet i 1999 ga den davæ­rende regje­ring (Bon­de­vik I) ga klart uttrykk for at reklame­for­bu­det var et inn­grep, men de mente at dette var et inn­grep som lå innen­for det som kunne til­la­tes inn­e­for EMK art 10. Rik­tig­nok ga Jus­tis­de­par­te­men­tet den gang uttrykk for en viss tvil om hvor­vidt et slikt for­bud kunne til­la­tes etter EMK art 10, men regje­rin­gen sat­set på at det holdt.

I for­bin­delse med revi­sjon av Grl § 100 ble spørs­må­let også dis­ku­tert, men da i for­hold til Grl § 100 og ikke i for­hold til EMK art 10. Like­vel var det ingen tvil om at det var et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Et fler­tall i komi­teen mente i 2004 at for­bu­det mot poli­tisk TV-reklame stred mot den nye grunnlovsbestemmelsen.

Også i den saken som nå har fått sin avslut­ning i Stras­bourg har utgangs­punk­tet, også for Sta­ten, hele tiden vært at reklame­for­bu­det er et inn­grep, men sta­ten mente at det var et for­bud som lå innen­for det som er til­latt etter EMK art 10 — noe EMD altså ikke var enig i.

Det som står kla­rere for meg etter noen dis­ku­sjons­runde, er at det ikke er et spørs­mål om å begrunne hvor­for en type ytring skal til­la­tes (i et bestemt medium). Aksep­te­rer man først ytrings­fri­he­ten, da er det inn­skrenk­nin­gene som må begrun­nes. Det er mange typer ytrin­ger vi godt kunne vært for­uten. Por­no­grafi, rasis­tiske og blas­fe­miske ytrin­ger, kjen­dis­jour­na­lis­tikk à la “Se og Hør” og Dag­bla­det — det er ikke spørs­mål om sam­fun­net har behov for slike ytrin­ger, men om det er nød­ven­dig å forby dem. Det er de som vil har for­bud som har bevisbyrden.

Der­med er vi ved kjer­nen i spørs­må­let om poli­tisk TV-reklame: Vi til­la­ter poli­tisk reklame, bare ikke på TV. Vi til­la­ter også reklame på TV, bare ikke for poli­tikk og livs­syn. Ret­ten til poli­tiske ytrin­ger er noe av ytrings­fri­he­tens kjerne. Er det vir­ke­lig tunge nok grun­ner til å forby en av de vik­tigste for­mer ytrin­ger i ett og bare ett medium? Her har Men­neske­retts­dom­sto­len svart nei.

Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at det er fritt fram for alle sor­ter reklame. Man kan godt regu­lere poli­tisk reklame, og man kan nok regu­lere den på måter som gjør at vi unn­går det som de fleste av oss gjerne vil unngå. Det vil nok være mulig å forby reklame som kan virke stø­tende (som bren­ning av Kora­nen), at rekla­men ikke først og fremst kan snakke ned­set­tende om andre, osv. Men den mulig­he­ten lar Trond Giske gå fra seg.

Jeg synes det er pin­lig å høre Trond Giske spille på, om ikke rasisme, så i alle fall frem­med­frykt, når han sier:

“Er det rik­tig at 7 dom­mere i Stras­bourg, den ene fra Azer­ba­d­jan (sic!), skal vite bedre enn et bredt stor­tings­fler­tall i Norge, hvor­dan ytrings­fri­he­ten best iva­re­tas i Norge?”

og

“Jeg respek­te­rer at Norge har slut­tet seg til kon­ven­sjo­nen [Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen] og at vi gjen­nom lov har gitt denne kon­ven­sjo­nen for­rang, men man må kunne stille spørs­mål ved dette…”

Ber­gens­gruppa SAFT hadde en linje i en av sine san­ger som lyder:

“Kil­ling for peace
Is like fuck­ing for virginity”

Å forby ytrin­ger for å for­svare ytrings­fri­he­ten og demo­kra­tiet blir omtrent den samme form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Giske set­ter Norge i sel­skap med andre land som pleier å klage over at kri­tikk mot men­neske­retts­brudd er “inn­blan­ding i et lands indre anlig­gen­der”. Han brukte rik­tig­nok ikke de ordene, men inn­e­hol­det er det samme. Hel­dig­vis har Joans Gahr Støre i følge Jon Wessel-Aas, sagt noe annet. Det er ganske opp­sikts­vek­kende at et regje­rings­med­lem kom­men­te­rer et annet regje­rings­med­lems utta­lel­ser med at han har ytringsfrihet.

Uan­sett gjør Trond Giske dette til en pin­lig fore­stil­ling for Norge.

Trond Gis­kes for­søk på å vri seg unna dom­men i Men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) i Stas­bourg begyn­ner å bli komisk. For hvert for­søk på å komme seg unna det uunn­gåe­lige hav­ner han len­ger utpå.

Alle­rede da for­bu­det mot poli­tisk TV-reklame ble lov­fes­tet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en for­skrifts­be­stem­melse), visste regje­rin­gen at for­bu­det var pro­ble­ma­tisk i for­hold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998–99) 3.4.3 vises til føl­gende utta­lelse fra Justisdepartementet:

«Det fin­nes — så vidt vi kjen­ner til — ikke prak­sis i kon­ven­sjons­or­ga­nene etter EMK eller SP som direkte gjel­der for­bud mot poli­tisk reklame i eter­me­dia. Dette gjør i seg selv vur­de­rin­gen noe usik­ker, sær­lig fordi kon­ven­sjo­ne­nes ord­lyd ikke gjør det klart at et slikt for­bud er til­la­te­lig, og siden Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­stol gene­relt har lagt stor vekt på ytrings­fri­he­ten. Etter en hel­hets­vur­de­ring vil Jus­tis­de­par­te­men­tet like­vel anta at hørings­for­sla­get vil stå seg i for­hold til kon­ven­sjo­nene. Vi leg­ger sær­lig vekt på at for­bu­det ikke vil repre­sen­tere noe inn­grep i den tid­li­gere prak­sis når det gjel­der demo­kra­tisk beslut­nings­pro­sess i Norge.»

Dom­men fra EMD i Stras­bourg er klar. Et gene­relt reklame­for­bud kan ikke opp­rett­hol­des. Det heter i dom­men avsnitt 77:

” The view expoun­ded by the respon­dent Govern­ment, sup­ported by the third party inter­vening Govern­ments, that there was no viable alter­na­tive to a blan­ket ban must the­re­fore be rejected.”

EMD uttryk­ker på avgjø­rende punk­ter støtte til mindre­tal­let i Høy­este­retts­av­gjø­relse (som kom til at for­bu­det var i strid med ytrings­fri­he­ten), og tar uttryk­ke­lig avstand fra flertallet.

I Vgt Verein gegen Tier­fab­ri­ken (VgT), som EMD i bety­de­lig grad støt­ter seg til, sies det i avsnitt 74:

“In the Court’s opi­nion, how­e­ver, while the dome­stic aut­hori­ties may have had valid rea­sons for this dif­fe­ren­tial treat­ment, a pro­hi­bition of poli­ti­cal adver­ti­sing which applies only to cer­tain media, and not to others, does not appear to be of a par­ti­cu­larly pres­sing nature.”

Et for­bud som bare gjel­der ett medium er ikke sær­lig vik­tig, og der­med ikke vik­tig nok til å begrunne et for­bud. Man snur på en måte argu­men­tet om at et for­bud mot poli­tisk TV-reklame ikke vil ha så stor betyd­ning rundt, og sier at hvis slike reklame ikke har vesent­lig betyd­ning, da er det hel­ler ikke grunn til å forby det.

Gjen­gi­velse av dom­men fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008–2009) er etter min mening så skjev og ufull­sten­dig at den blir mis­vi­sende. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Giske feil­in­for­me­rer Stor­tin­get når dette er den infor­ma­sjon Stor­tin­get får fra regje­rin­gen.  En gunn­leg­gende pre­miss i dom­men refe­res ikke, nem­lig den at sta­ter har en meget liten skjønns­mar­gin for inn­grep når det gjel­der politske ytrin­ger. Det­ter er det mot­satte av hva Høy­este­retts fler­tall sa, se Rt 2004 s. 1737, se den­nes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttryk­ke­lige avstand fra (s dom­men avsnitt 64). Dette sies bl.a. i dom­mens avsnitt 59:

“In this con­nec­tion, it must be recal­led that, accor­ding to the Stras­bourg Court’s case-law, there is little scope under Article 10 § 2 of the Con­ven­tion for rest­ric­tions on poli­ti­cal speech or on debate on ques­tions of pub­lic interest”

Depar­te­men­tet gjen­gir dom­mens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hen­syn sta­ten anførte utvil­somt var rele­vante.  Men de unn­la­ter å nevne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”How­e­ver, the Court is not con­vin­ced that these objec­ti­ves were suf­fi­ci­ent to jus­tify the inter­fe­rence com­plai­ned of.”

Altså var det som sta­ten anførte rele­vant, men hadde ikke til­strek­ke­lig vekt til å begrunne forbudet.

Regje­rin­gen gjen­gir videre avsnit­tet hvor EMD skri­ver at Pen­sjo­nist­par­tiet i prak­sis ikke hadde mulig­het til å komme til orde på annen måte enn ved reklame. Dette var et moment. Men regje­rin­gen frem­stil­ler det som om dette var det vik­tigste, kan­skje det eneste momente som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regje­rin­gen pres­te­rer også å si at dom­men  VgT har “liten over­fø­rings­verdi for spørs­må­let om reklame fra poli­tiske par­tier”. Dette til tross for at det var denne dom­men EMD, i lik­het med Høy­este­retts mindre­tall, først og fremst støt­tet seg til. Denne frem­stil­lin­gen er ikke bare skjev, den er direkte feil.

Trond Gis­kes til­tak vir­ker panikk­ar­tede.  Først ville han bringe saken inn for Stor­kam­me­ret. Så ombe­stemte han seg, og ville hel­ler endre NRK-plakaten. NRK-ledelsen var klar på at dette var noe de godt kunne ha klart seg uten, og at det ikke ville føre til noen end­rin­ger i NRKs valg­dek­ning. Pen­sjo­nist­par­tiet og andre små­par­tier ville slippe til når det etter NRKs redak­sjo­nelle  vur­de­ring var rik­tig. Nyhets­re­dak­tør Jon Gelius sa i følge NTB føl­gende til Kring­kas­tings­rå­det (her gjen­gitt etter VG):

” Om NRKs valg­dek­ning til høs­ten skal omfatte flere par­tier enn de tra­di­sjo­nelle gjen­gan­gerne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resul­tat av jour­na­lis­tiske vur­de­rin­ger (…)til NTB sier Gelius at små­par­ti­ene vil bli truk­ket inn i valg­kamp­dek­ning i den grad det er natur­lig å få deres syn i bestemte saker.

- Det kan for eksem­pel være natur­lig for oss å få Pen­sjo­nist­par­ti­ets syn hvis pen­sjons­spørs­mål blir tema i valg­kam­pen. Det samme kan være til­felle for De grønne i sam­band med miljø­spørs­mål, men ikke noe parti vil få «carte blan­che» i vår valg­kamp­dek­ning, sier Gelius.”

For­søk på å styre NRK ville lede Giske inn i dype pro­ble­mer i for­hold til Lov om redak­sjo­nell fri­dom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

“Eiga­ren av medie­føre­ta­ket eller den som på eiga­ren sine veg­ner leier føre­ta­ket, kan ikkje instru­ere eller over­prøve redak­tø­ren i redak­sjo­nelle spørsmål, ”

Og uan­sett hvor mye Giske kunne og ville gripe inn i NRK, så ville det bare gitt til­gang til én TV-kanal, og bare i den perio­den det er egne valg­sen­din­ger. Små­par­ti­ene ville ikke kunne slippe til med sitt syn i saker som står høyt på den poli­tiske dags­or­den når det ikke er valgkamp.

Hva Gis­kes avtale med Fri­ka­na­len er, er det ikke lett å si. Jon Wessel-Aas har påpekt at det kan være i strid med stats­støtte­reg­lene å gi en slik støtte til én kanal, og at et kjøp av sende­tid for 10 mill ikke kan gjø­res som direkte­kjøp, men må ut på anbud. Det er inter­es­sante syns­punk­ter. Men jeg kjen­ner ikke det regel­ver­ket godt nok til at jeg vil kom­men­tere de sidene av saken.

Sta­ten eier ikke kana­len, så instruks fra eier er det vel ikke. Kan­skje er det reklame­plass. Det er i alle fall kjøpt sende­tid. Det betyr i så fall at sta­ten selv bry­ter det for­bu­det de tvi­hol­der på. Kan­skje er det spon­sing, men da får Giske pro­ble­mer i for­hold til kring­kas­tings­lo­ven § 3–4, hvor det står:

“Inn­hold og pre­sen­ta­sjons­form i spon­sede pro­gram må være slik at kring­kas­te­rens redak­sjo­nelle integri­tet opp­rett­hol­des fullt ut.”

Kan­skje er det rett og slett en poli­tisk inn­blan­ding slik vi ser i land vi gjerne liker å holde fram som eksemp­ler på hvor­dan for­hol­det mel­lom stat og kring­kas­tings­sel­skap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et for­bud mot poli­tisk TV-reklame som bare gjel­der ett medium ikke er til­strek­ke­lige begrun­net til at det kan for­svare inn­gre­pet i ytrings­fri­he­ten. Da må det være åpen­bart at når for­bu­det inn­skren­kes ytter­li­gere slik at det ikke len­ger gjel­der mediet, men bare enkelte kana­ler, da er det enda sva­kere begrun­net. Jo mer Trond Giske gjør for å bre­grense effek­ten av reklame­for­bu­det, jo mer under­gra­ver han også begrun­nel­sen for å ha for­bu­det, om man hol­der seg til EMDs begrun­nelse i VgT.

Fri­ka­na­len har som prin­sipp at det ikke er noen redak­tør. De enkelte orga­ni­sa­sjo­nene har selv redak­tør­an­sva­ret for inn­slag de sen­der. Det vil måtte bety at de enkelte par­tier selv har det redak­sjo­nelle ansva­ret for sine poli­tiske inn­slag. Det er ingen redak­tør som kan gripe inn og si at dette er uak­sep­ta­belt, slik en TV-redaktør kan gjøre, også over­for reklame.

Ikke all poli­tisk rem­lame må til­la­tes. Sta­ten har rett når de peker på at VgT til­la­ter visse inn­skrenk­nin­ger i poli­tisk reklame. I Mur­phy opp­rett­hold EMD et irsk for­bud mot reli­giøs reklame, fordi dette kunne være sær­lig kon­tro­ver­si­elt og sen­si­tivt. Vur­de­rings­te­maet er i utgangs­punk­tet det samme for poli­tisk reklame, men man aksep­te­rer en noe videre skjønns­mar­gin for forbud.

Ingen skal for­hånds­sen­su­re­res på Fri­ka­na­len, sier Trond Giske. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle par­tier slippe til, da må alle regist­rerte par­tier slippe til. Man kan ikke utlukke par­tier man ikke liker. Nor­ges­pa­trio­tene og Vigrid må få slippe til på samme måte som andre små­par­tier. Nor­ges­pa­trio­tene vars­ler at de f.eks. kan komme til å brenne Kora­nen under sine sen­din­ger. Ingen kan hindre det, mener Trond Giske. Anta­ge­lig har han rett, med den modell han har valgt.

En redak­sjon kunne ha sagt nei til et slikt inn­slag. Ikke for å sen­su­rere menin­gene, men fordi man ikke aksep­te­rer virke­mid­lene. Det er også rett, som sta­ten sier, at VgT sier at ikke ethvert for­bud mot poli­tisk reklame er ute­luk­ket. Støt­ter man seg på Mur­phy kan man anta­ge­lig­vis også ha reg­ler for poli­tisk reklame som sier at den ikke kan ha en form som kan virke sær­lig stø­tende, eller noe i den ret­ning. Jeg vil tro at man også kan forby poli­tisk reklame som i hoved­sak inn­e­hol­der ned­set­tende omtale av andre. Men redak­sjo­nelle ytrin­ger kan man ikke regu­lere på den måten.

Et av argu­men­tene mot poli­tisk reklame, som også Høy­este­retts fler­tall la stor vekt på og som sta­ten anførte i saken for EMD, er at reklame kan bidra til å redu­sere nivået på den poli­tiske debat­ten.  Ved å slippe poli­tiske gal­nin­ger fri, uten ram­mer og uten redak­sjo­nell sty­ring, da har Giske ytt et avgjø­rende bidrag til å sikre den kva­li­tets­re­duk­sjon han påstår at han ville for­hindre. Det eneste han ikke opp­når er å åpne for en poli­tisk ytrings­fri­het som er i sam­svar med dom­men fra EMD.

Norge tapte — ikke over­ras­kende — saken i Stras­bourg om poli­tisk reklame på TV. Ret­ten til poli­tiske ytrin­ger er yrtings­fri­he­tens indre­fi­lét, noe som også er under­stre­ket i Grunn­lo­ven § 100 annet ledd, som lyder:

“Fri­mo­dige Ytrin­ger om Stats­sty­rel­sen og hvil­ken­som­helst anden Gjen­stand ere Enhver til­ladte. Der kan kun sæt­tes slige klar­lig defi­ne­rede Grænd­ser for denne Ret, hvor sær­lig tungt­vei­ende Hen­syn gjøre det for­svar­ligt holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å for­svare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om poli­tiske spørs­mål. At et for­bud mot slike ytrin­ger skal  fremme Sand­heds­sø­gen, Demo­krati og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grun­ner til ikke å ønske poli­tisk reklame. Det er et argu­ment at det er de rike og res­surs­sterke  som da vil kunne kjøpe seg reklame­plass. Men det argu­men­tet bærer ikke når pro­ble­met var at det bare var de store som slapp til på redak­sjo­nell plass i valg­kam­pen. Og det er uan­sett de rike og store som slip­per mest til. Det er de som kan leie infor­ma­sjons­by­råer for å få plan­tet pas­sende nyhets­sa­ker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage pro­fe­sjo­nelle nett­si­der, det er de som kan lage fine skrif­lige pre­sen­ta­sjo­ner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer posi­tiv til poli­tisk reklame er den gene­relle for­flat­nin­gen og tab­lo­id­i­se­rende jour­na­lis­tik­ken. Når media er mer opp­tatt av å lage under­hol­dende debat­ter hvor man foku­se­rer på kon­flik­ter enn på å få fram hva par­ti­ene fak­tisk står for, da er deres valg­kamp­dek­ning util­strek­ke­lig. Da kan det være et godt sup­ple­ment at par­ti­ene også kom­mer til orde selv, uten at en tabo­lid jour­na­list skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kom­mer til å bry seg om for­bu­det. Høyre har alle­rede sendt sin reklame­film på TV-Aftenbladet. De mener at dette for­bu­det er dødt etter dom­men i Stras­bourg. Depar­te­men­tet kan ikke la være å rea­gere på en slik pro­vo­ka­sjon, når de først har tatt det stand­punk­tet de har. Så vi får nok noen nye run­der med denne saken, som Norge igjen kom­mer til å tape om saken på nytt kom­mer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regu­lere poli­tisk reklame. Det kunne vært reg­ler om omfang, om hvor mye pen­ger som kan bru­kes, osv. Men først og fremst burde man la de samme reg­ler gjelde for poli­tisk reklame som for annen reklame. Den som vil mar­keds­føre et pro­dukt må gjøre det ved å pre­sen­tere sitt pro­dukt, ikke ved å rakke ned på kon­kur­ren­tene. Poli­ti­kerne er dess­verre mer opp­tatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Mar­tin Kol­berg snak­ker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklame­film mer opp­tatt av å kri­ti­sere dagens regje­ring enn av å pre­sen­tere seg selv. Slik blir det lett vul­gær­valg­kamp av. Våre poli­ti­kere har sagt at andre ikke får lov til å opp­tre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de reg­ler som gjel­der for andre også gjelde for politikere.

Trond Gis­kes grep er å for­slå noen jus­te­rin­ger i NRK-plakaten. Hans Tore Bjer­kås sier at dette ikke end­rer noe i NRKs prak­sis. Trond Giske for­sø­ker her å balan­sere mel­lom å opp­rett­holde et for­bud  ved å pålegge NRK å dekke valg­kam­per på en måte som skjæ­rer klar av dom­men i Stras­bourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virk­som­het på en måte som vil være i strid med lov om redak­sjo­nell fri­het. Han har alle­rede ryk­ket ut for å si at redak­tør­pla­ka­ten gjel­der.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prø­ver seg på kan umu­lig være til­strek­ke­lig til å imø­te­komme dom­men fra EMD. Det leg­ges opp til at små­par­tier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjern­syns­ka­nal, i den grad dette pas­ser med denne kana­lens redak­sjo­nelle vur­de­rin­ger. Fort­satt kan de være ute­stengt fra andre kana­ler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regje­rin­gen har dum­met seg ut i saken om ny blas­femi­be­stem­melse, om hijab i poli­tiet, med “lex Kil­leng­ren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på tren­den ved å kløne til saken om poli­tisk TV-reklame. Man skulle nes­ten tro at den sit­tende regje­rin­gen egent­lig ikke ønsker å bli gjevalgt.

Stav­an­ger Aften­blad mel­der at den norske stat har tapt saken ved Den euro­pe­iske men­neske­rett­gi­he­tes­dom­sto­len om poli­tisk reklame. For­bu­det mot poli­tisk reklame anses for å stride mot ytrings­fri­he­ten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være sær­lig over­ras­ket over resul­ta­tet. Ret­ten til ytrin­ger om poli­tiske spørs­mål er ytrings­fri­he­tens kjerne. Å til­late at man kan kjøpe seg plass til de fleste for­mer for ytrin­ger, men ikke poli­tiske ytrin­ger er sær­de­les pro­ble­ma­tisk og er nær­mest umu­lig å for­svare i for­hold til ytringsfriheten.

Fore­lø­pig har jeg ikke sett selve dom­men, så inn­hol­det kan jeg ikke kom­men­tere nær­mere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sann­het m.m. som ved annen reklame. Og her er kan­skje noe av pro­ble­mets kjerne: De poli­ti­kere som er så opp­tatt av at andre ikke skal kunne love noe deres pro­dukt ikke kan levere, slen­ger glade­lig ut løf­ter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reg­lene om sam­men­lig­nende reklame i  For­skrift om sam­men­lig­nende reklame § 3 over­hol­des også for poli­tisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er ville­dende
c) den sam­men­lig­ner objek­tivt én eller flere egen­ska­per ved disse varene og tje­nes­tene som er kon­krete, rele­vante, doku­men­ter­bare og repre­sen­ta­tive, her­under pri­sen
e) den brin­ger ikke i vanry eller taler ned­set­tende om en kon­kur­rents vare­mer­ker, han­dels­navn, andre kjenne­tegn, varer, tje­nes­ter, virk­som­het eller situasjon

Hvis man må kunne doku­men­tere hold­bar­het, og dess­uten ikke kan tale ned­set­tende om kon­kur­ren­tene, da bør vi kunne få en rela­tivt edrue­lig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en frem­med tanke for poli­ti­kerne at det de bestem­mer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.