Av Olav Torvund - Skrevet: Saturday, May 9, 2009 - Sist endret: May 14, 2009 - Save & Share - Leave a Comment

Gisle Hann­e­myr skrev 6. mai 2009 et inn­legg Om kol­lek­tive veder­lags­ord­nin­ger på nett­ste­det deltemeninger.no. Gisle  erklæ­rer seg som til­hen­ger av kol­lek­tiv ret­tig­hets­ad­mi­ni­stra­sjon, men er kri­tisk til hvor­dan en del orga­ni­sa­sjo­ner prak­ti­se­rer dette. Gisle brukte bl.a. pro­ble­mer med kla­re­ring av musikk til fil­men Uro­spre­dere som eksempel.

Jeg skrev en kom­men­tar hvor jeg i hoved­sak erklærte meg enig i Gis­les syns­punk­ter og la til noen av mine egne syns­punk­ter. Jeg skrev bl.a. at jeg er meget kri­tisk til TONOs praksis.

Det kom et used­van­lig skarpt for­mu­lert svar fra TONOs direk­tør, Cato Strøm. At vi er uenige på mange punk­ter burde ikke komme som noen over­ras­kelse. Hvis TONOs direk­tør hadde vært enig i min og and­res kri­tikk, da hadde de ikke opp­rett­holdt den prak­sis jeg kritiserer.Cato Strøm åpner med å skrive:

Inn­leg­get til Gisle Hann­e­myr inn­e­hol­der påstan­der basert på feil­ak­tige fakta hvil­ket bidrar til å gi et nega­tivt bilde av TONOs inn­stil­ling til fil­de­ling og vår hånd­te­ring av fil­men ”Urospredere””

Gisle kan svare for seg selv, noe han også har gjort i en senere kom­men­tar. Men etter å ha gitt sin ver­sjon av his­to­rien skri­ver Cato Strøm videre:

I mot­set­ning til det Hann­e­myr og Tor­vund hev­der, er TONO og TONOs med­lem­mer både begeist­ret og avhen­gig av ny digi­tal tek­no­logi som gjør det mulig å få musik­ken ut til et større publikum.”

Og han avslut­ter med følgende:

Det er der­for sterkt bekla­ge­lig at både Gisle Hann­e­myr og Olav Tor­vund vel­ger å basere sine såvidt nega­tive syn på TONOs for­valt­ning av musikk på net­tet på ryk­ter, og vi håper her­etter at debat­ten kan base­res på kor­rekt faktum.”

Jeg synes det er ganske drøyt at Cato Strøm kom­mer med den type beskyld­nin­ger, sær­lig når han fak­tisk ikke viser til noe av det jeg har skre­vet, men bare hen­ger meg på når han kri­ti­se­rer Gisle Hann­e­myr. Jeg har i den debat­ten bedt Cato Strøm kon­kre­ti­sere hva jeg har sagt som er feil og basert på ryk­ter, og ven­ter spent på hans svar.

Det er ikke klart hva som er kor­rekte fakta om hånd­te­rin­gen av Uro­spre­dere. Cato Strøm har sin ver­sjon. Simon Val­vik, som var pro­sjekt­le­der for fil­men Uro­spre­dere og var den som på film­fol­kets vegne har hatt kon­takt med TONO, har en annen ver­sjon. Han skri­ver, fort­satt i den samme debatten:

Når det er sagt blir jeg over­ras­ket over å lese et slikt inn­legg under­teg­net Tono­di­rek­tø­ren. Selv har jeg ikke vært i kon­takt med ham, og jeg føler vel strengt tatt at noe av det som sies ikke er det som er pre­sen­tert for meg.”

Jeg leg­ger til at han også skri­ver “Dia­lo­gen mel­lom Tono og oss (Uro­spre­dere) har vært god”. Simon Val­vik utdy­per sin ver­sjon på sin blogg.

Jeg skal ikke opp­høye meg til dom­mer om hva som er sant og usant om Uro­spre­dere.  Jeg kon­sta­te­rer bare at det er ulike ver­sjo­ner av hva som har skjedd i den saken.

Jeg så fil­men på før­pre­mie­ren i Oslo. Jeg satt ikke akku­rat med stoppe­klokke og hukom­mel­sen er som all­tid ikke alt for påli­te­lig. Men om jeg hus­ker noen­lunde rik­tig, er min mening at bru­ken av disse musikklip­pene er innen­for det som til­la­tes som sitat, slik at man ver­ken tren­ger å spørre om lov eller betale veder­lag for bruken.

Men til­bake til TONO.  TONO har en avtale som gir Til­la­telse til å bruke egne musikk­ver­ker på egne hjemme­si­der”. I inn­led­nin­gen står det:

Under­teg­nede får her­med til­la­telse fra TONO/NCB til å legge ut egne musikk­ver­ker på hjemme­side med Inter­nett­adres­sen: [web­side]
e-postadresse til kon­takt­per­son: [e-post]

Til­la­tel­sens formål:

For­må­let med denne til­la­tel­sen er å gi med­lem­mer av TONO/NCB en veder­lags­fri mulig­het til å anvende egne musikk­ver­ker på egne hjemme­si­der på Inter­nett. Den veder­lags­frie til­la­tel­sen skal sees på bak­grunn av at TONO/NCB har fått over­dratt for­valt­nin­gen av med­lem­me­nes ret­tig­he­ter til offent­lig frem­fø­ring og eksemp­lar­frem­stil­ling av deres musikk­ver­ker, og at beta­ling av veder­lag til TONO/NCB for bruk av disse skal avreg­nes direkte til­bake til rettighetshaverne.”

Altså: Hvis jeg hadde vært TONO-medlem og påstått at musikk­ek­semp­lene på mine gitar­si­der var ver­nede verk som jeg har kom­po­nert, da måtte jeg ha spurt TONO om lov til å legge ut musik­ken. Og skulle TONO ombe­stemme seg, har de sik­ret seg på denne måten:

TONO/NCB kan trekke til­bake til­la­tel­sen med øyeblik­ke­lig virkning.”

De stil­ler også krav til nettsiden:

Musikk­ver­kene som til­gjenge­lig­gjø­res fra oven­nevnte Inter­nett­adresse blir til­gjenge­lig­gjort i en ikke-kommersiell form. Bru­ker­nes anven­delse av musikk­ver­ker som er gjort til­gjen­ge­lig i hen­hold til denne til­la­tel­sen skal der­for på ingen måte være betin­get av beta­ling, og skal hel­ler ikke gene­rere andre omfat­tende inn­tek­ter, som for eksem­pel ban­ner­re­klame eller abonnementsinntekter.”

Jeg har annon­ser og jeg har len­ker som gir meg en viss pro­vi­sjon hvis folk kjø­per bøker eller annet fra f.eks. Amazon.com. Jeg vil ikke påstå at dette gir meg “omfat­tende inn­tek­ter” (dess­verre), men hadde jeg vært TONO-medlem kunne jeg altså ikke gjort dette hvis TONO skulle mene at dette ga for høye inntekter.

Det kan godt hende at dette prak­ti­se­res på en måte som gjør at resul­ta­tet tross alt ikke blir så galt. Men hvor­dan TONO prak­ti­se­rer dette er i denne sam­men­hen­gen uin­ter­es­sant.  Pro­ble­met er at man må spørre om lov til å bruke sin egen musikk på egne nett­si­der, og selv­føl­ge­lig kan man hel­ler ikke gi andre rett til å bruke musik­ken. TONO må sam­tykke i bru­ken. Jeg synes at dette er en håp­løs praksis.

For meg er det en selv­følge at jeg selv bestem­mer hvor­dan mine verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig, jeg tren­ger ikke “hjelp” fra noen som hev­der å vite bedre enn meg hvor­dan jeg er tjent med at mine verk gjø­res til­gjen­ge­lig. Det er ikke så stor prin­si­pi­ell for­skjell mel­lom at TONO vil bestemme at man ikke skal kunne si JA, og pira­tene som vil bestemme at man ikke skal kunne si NEI.

Jeg kon­sta­te­rer også at TONO fort­satt klam­rer seg til at len­king er noe som må auto­ri­se­res av de det len­kes til (eller kan­skje må man ha sam­tykke fra TONO for å auto­ri­sere len­king også?). I Eksem­pel på avtale om ned­las­ting av musikk­verk via web” står det i pkt. 6.1:

6.1 Hyper­link
6.1.1 På nett­si­den skal føl­gende tekst angis tyde­lig:
«Denne tje­nes­ten til­bys av Utby­der. Musik­ken er gjen­gitt med til­la­telse fra TONO/NCB. Uauto­ri­sert len­king [min uth.], videre­fø­ring eller kopie­ring er ulov­lig.»
6.1.2 Det skal etab­le­res en hyper­link fra ordene TONO og NCB til hen­holds­vis www.tono.no og www.ncb.dk.”

Jeg mener også at TONOs krav om veder­lag for radio m.m. på arbeids­plas­ser, samt krav om veder­lag fra tje­nes­ter som len­ker til nett­ra­dioer ikke bare er uri­me­lig, men at  TONO ikke har rett til å kreve veder­lag for dette.  Det jeg måtte lytte til på mitt kon­tor gjø­res ikke til­gjeng­lig for all­menn­he­ten uan­sett hvem som eier radioen (eller PCen med inter­nettil­knyt­ning og lyd­kort, slik at jeg kan lytte på nett­ra­dio). Og len­king er ikke til­gjenge­lig­gjø­ring av det man len­ker til.

Og uan­sett er det  eksemp­ler på at TONO for­sø­ker å strekke opp­havs­ret­ten til det ytterste,  langt ut over hva som er rime­lig, i sin iver etter å kreve inn pen­ger. Jeg hol­der fast ved at TONO gjen­nom sin prak­sis bidrar til å sette hele opp­havs­ret­ten i mis­kre­ditt. Som opp­havs­mann mener jeg at TONO  gjen­nom en slik prak­sis ska­der mine interesser.

TONO må gjerne være uenig i dette og mis­like kri­tik­ken. Men den byg­ger ikke på noe feil­ak­tig grunn­lag og jeg er nok ikke helt alene om slike syns­punk­ter — hel­ler ikke blant de som arbei­der med og for­sva­rer opp­havs­ret­ten. Jeg låner noen ord fra James Boy­les siste bok The Pub­lic Domain: Enclos­ing the Com­mons of the Mind(pre­face s. xii) som avslutning:

“I do not write this as an enemy of intel­lec­tual pro­perty, a dot-communist ready to end all pro­perty rights; in fact, I am a fan. It is precisely because I am a fan that I am so alar­med about the direc­tion we are taking.”

Av Olav Torvund - Skrevet: Thursday, December 13, 2007 - Sist endret: May 7, 2009 - Save & Share - Leave a Comment

Dag­bla­det skri­ver at sel­ska­pet Micro­fon, som ble kjent på en lite flat­te­rende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbei­det” pen­ger for TONO, er i ferd med å gå kon­kurs. Det er egent­lig ikke så inter­es­sant for andre enn Micro­fons kre­di­to­rer. Men for meg er det en påmin­nelse om dis­ku­sjo­nen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lyd­kort på sin arbeids­plass. Jeg var den gang meget kri­tisk, og er det fortsatt.

For tiden hol­der jeg på med en serie podcasts om opp­havs­rett, og jeg har akku­rat vært igjen­nom spørs­må­let rundt denne type svakt begrun­nede og uri­me­lige veder­lags­krav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inn­e­hol­der en del kri­tiske kom­men­ta­rer, og noen av dem kan det være grunn til å pre­sen­tere også her.

Men før jeg går inn i dette vil jeg pre­si­sere føl­gende: Selv­føl­ge­lig skal kom­po­nis­ter og musi­kere ha veder­lag når deres musikk spil­les offent­lig. Når musikk spil­les i radio, som bak­grunns­mu­sikk i res­tau­ran­ter og kjøpe­sentre, på dis­ko­te­ker, på vente­væ­rel­ser, på fly, tog, bus­ser osv, så skal det beta­les veder­lag for dette. Derom hers­ker det ingen tvil og det ville også være uri­me­lig om man bare skulle kunne bruke musik­ken i slike sam­men­hen­ger uten at de som har skapt og frem­ført den får noe for det.

Opp­havs­man­nen har bl.a. ene­rett til å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. TONO hev­der, eller hev­det i alle fall den gan­gen, at når jeg har en radio eller en PC med lyd­kort så frem­fø­rer jeg musikk. For­stå det den som kan.

Nå er det bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. Så vi behø­ver nok ikke frykte krav om TONO–veder­lag for våre pri­vate radioer og hjemme-PCer. Men når det gjel­der hva som skal anses for frem­fø­ring i for­hold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betyd­ning hvem som utplas­se­rer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så frem­fø­rer alle våre radioer, TVer og PCer med lyd­kort musikk bare ved sin blotte eksis­tens. Vi bør være glade for at det ikke er sant — det ville blitt et for­fer­de­lig spe­tak­kel om det fak­tisk hadde vært slik.

Det hører med i bil­det at man dess­verre i en dom avsagt av Högsta dom­sto­len i Sve­rige i 1980 ga ret­tig­hets­ha­verne med­hold i at det å plas­sere et TV på et hotell­rom er anses for en frem­fø­ring og Europa­dom­sto­len har senere kom­met til et til­sva­rende resul­tat i en annen sak. Men sam­ti­dig sies det klar i for­tal­ten til det såkalte Info­socdi­rek­ti­vet pkt. 27. Så de har i alle fall beve­get seg på kan­ten i disse sakene — jeg vil si at de har snub­let i denne kan­ten og lan­det på feil side.

Rent fak­tisk må en til­gjenge­lig­gjø­ring i form av en frem­fø­ring inn­e­bære at man sør­ger for å bringe ver­ket fram til mot­ta­ker, slik at denne kan til­egne seg ver­ket på en eller annen måte. Når de hev­der at det også er en frem­fø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand at man gjør til­gjen­ge­lig utstyr som er nød­ven­dig for å kunne til­egne seg et verk som andre har gjort til­gjen­ge­lig, da påstår man at beteg­nel­sene “til­gjenge­lig­gjø­ring” og “frem­fø­ring” skal gis en utvi­det anven­delse, altså at de gis et mer omfat­tende anven­del­ses­om­råde enn det ord­ly­den gir dek­ning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argu­men­tere for hvor­for anven­del­ses­om­rå­det bør utvides.

Det er bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. At en frem­fø­ring som hotel­let står for i et hotell­rom som alle kan leie seg inn på er for all­menne­he­ten er det ikke vans­ke­lig å aksep­tere. Men når de hev­der at der­som jeg skulle spille musikk på min PC på kon­to­ret også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten, da blir det absurd.

På dette punkt er jeg sær­de­les kri­tisk til TONOs argu­men­ta­sjon, og jeg mener den gren­ser til det ure­de­lige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juri­disk råd­gi­ver Svein Kors­hamn i TONO til nett­møte i Dag­bla­det. Her sa han blant annet:

På samme måte er det i bedrif­ter med over 50 ansatte. Høy­este­rett stad­fes­tet i den såkalte “Bedrifts­mu­sikk­dom­men” i 1953 at frem­fø­rin­ger i bedrif­ter av en viss stør­relse er offent­lige. Gren­sen på 50 ble etter dom­men for­hand­let frem.

Dette er et så mis­vi­sende refe­rat av den dom­men det refe­re­res til at det gren­ser mot løgn. Men slik argu­men­te­rer TONO i dette spørs­må­let og det er slik dom­men stort sett blir refe­ret fra den kan­ten. De frem­stil­ler det som om dette er klart fast­slått og at det ikek fore­lig­ger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dom­men det vises til var saken at den del pro­duk­sjons­be­drif­ter spilte musikk over høy­ta­ler­an­leg­get i bedrif­tens pro­duk­sjons­lo­ka­ler. Musik­ken ble dels hen­tet fra radio, dels fra pla­ter. I de aktu­elle bedrif­tene arbei­det det mel­lom 150 og 200 per­soner i disse loka­lene. Den som var i pro­duk­sjonlo­ka­let fikk høre den musik­ken som den musikk­an­svar­lige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en frem­fø­ring er det ingen tvil om, ei hel­ler at frem­fø­rin­gen i en slik situa­sjon vil være uten­for det pri­vate områ­det og der­med for allmennheten.

Når de siden refe­re­rer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjel­der det en avtale som i sin tid ble frem­for­hand­let mel­lom TONO og Indu­stri­for­bun­det (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er par­ter i avta­len, men har ingen retts­kilde­mes­sig verdi. Den kan ikke påbe­ro­pes over­for andre som et uttrykk for gjel­dende rett, slik TONO gjør.

Men det som vir­ke­lig skil­ler situa­sjo­nen i denne dom­men fra det som TONO nå påstår er frem­fø­ring for all­menn­he­ten er at det i 1953 gjaldt frem­fø­ring for en stor gruppe som var sam­let i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musik­ken. Dom­men gir ingen dek­ning for å si at det også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten om jeg på mitt kon­tor skulle spille musikk når jeg sit­ter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedrif­ten, men hvor mange musik­ken frem­fø­res for som er avgjø­rende for om frem­fø­ring skjer for all­menn­he­ten.

TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situa­sjo­ner. Jeg set­ter “beskatte” i anfør­sels­tegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det veder­lag når det kre­ves pen­ger uten at det fak­tisk skjer noen frem­fø­ring. TONO har også påstått at len­king er frem­fø­ring, og har frem­met krav om veder­lag fra tje­nes­ter som f.eks. len­ker til nettradioer.

Det er på høy tid at man set­ter foten ned og sier at nok er nok. I til­legg til at kra­vene er uri­me­lige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opp­havs­ret­ten i vanry. Ingen for­står rime­lig­he­ten i slike krav, noe som hel­ler ikke er noe rart når det fak­tisk ikke er noen rime­lig­het i kra­vene. Beret­ti­get reak­sjon mot uri­me­lige krav vil lett bli til en ube­ret­ti­get kri­tikk mot opp­havs­ret­ten som sådann. Det er ingen opp­havs­menn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opp­havs­retts­im­pe­ria­lisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs med­lem­mer, men alle opp­havs­menn kan komme til å måtte betale dyrt for.