Tema: Tour de France

Doping II – etter EM i friidrett

Uken som gikk har jeg fulgt sånn halvveis med på EM i friidrett. Jeg skal ikke mene noe om prestasjoner, om Norge har grunn til å være fornøyd, eller noe slikt. Men det inntrykket jeg sitter igjen med er at i svært så mange av finalene deltok utøvere som har vært utestengt for doping.

NRKs kommentatorer har kommentert dette som om det er en selvfølgelig del av idrettsverden. “Han har kommet sterkt tilbake etter å ha vært utestengt for doping” var en type kommentar man kunne høre ganske ofte. Det var ingen kritiske kommentarer til at tidligere dopingtatte utøvere igjen får delta.

Det inntrykket jeg sitter igjen med er at i friidrett er doping fortsatt i alle fall nesten akseptert som en del av idretten. Det er selvfølglige kontroller. At noen blir tatt og kommer tilbake etter en utstengelse er visst bare “part of the game”.

Jeg kommenterte for en uke siden at det ikke har vært noen dopingavsløringer i årets Tour de France, og det har heller ikke kommet noen avsløringer den første uken etter rittet. Det deltok noen ryttere som tidligere har vært utstengt for doping, men ikke mange. At de fikk delta var omdiskutert. De fleste dopingtatte syklister vil man neppe noen gang se igjen i de store rittene, uansett hvor gode de måtte være etter at de er ferdig med sin utestengelse.

Mitt inntrykk etter forrige ukes EM er at friidrett har et alvorlig dopingproblem og at det er for lett å komme tilbake etter utestengelse for doping. Man skal ikke nødvendigvis utestenges for livstid etter en dopingsak, og som jeg nevnte i min forrige kommentar må reaksjonene være nyanserte i forhold til alvorlighetsgrad og grad av skyld. Det er forskjell på tabbe med bruk av vanligvis uskyldig medisin og bruk av f.eks. EPO og anabole stereoider.

Men bør en som har en alvorlig dopingsak bak seg få delta i et mesterskap? Jeg synes ikke det.

Doping

Tour de France er over. Det har ikke vært positive dopingprøver under touren. Sykkelsporten ser omsider ut til å riste av seg dopingspøkelset, selv om kampen mot doping slett ikke er over.

Det internasjonale sykkelforbundet, UCI, har ikke noen ærerik historie i forhold til doping.  De viste lenge liten vilje. I 2007 hadde UCI ikke en gang informert laget Rabobank og heller ikke Tour de France at Michael Rasmussen hadde unnlatt å opplyse om hvor han oppholdt seg og unndratt seg dopingkontroll. Så kort tid før et ritt skulle det etter UCIs egne regler ha medført startnekt, selv om det ikke ble likestilt med positiv dopingprøve. Men de varslet ikke og lot ham starte. UCI kom med noen uttalelser om at det ville være en for streng reasjon å nekte ham start — altså at det ville være for strengt å følge UCIs egne regler som var helt klare på det punktet. Det var Rabobank som selv kastet han ut av rittet og laget mens han hadde den gule ledertrøyen. Men det ser ut som om UCI har skjerpet seg.

Det var de franske myndighetene som for alvor startet kampen mot doping i sykkelsporten. Det var franske tollere som i 1998 stoppet en av bilene til Festina på grensen mellom Belgia og Frankrike, og fant bl.a. 250 flasker EPO og 400 ampuller med andre tvilsomme substanser. Det var dette som var opphavet til den såkalte “Festina-skandalen”. Fra da av ble det risikabelt for sykkellagene å krysse landegrenser. De kunne bli og ble svært grundig undersøkt i tollen. Om jeg har forstått det rett er doping straffbart i Frankrike, det er ikke bare noe som håndheves etter idrettens interne regler. Dermed kunne også politi- og tollmyndigheter aksjonere.

Tour de France tok omsider grep, og har de senere år ledet an i kampen mot doping. Det er flere ryttere som har fått noen ubehagelige overraskelser når det har vist seg at de franske dopinglaboratoriene (visstnok i samarbeid med produsenten av det aktuelle stoffet) hadde utviklet metoder for å avsløre doping som rytterne trodde ikke kunne oppdages, blant dem Ricardo Riccò og Stefan Schumacher.

Ganske urettferdig likte media å fremstille Tour de France som et “skandaleritt” fordi ryttere ble tatt for doping. Skandalen var ikke Tour de France, hvor rytterne faktisk ble tatt. Skandalen var at de samme rytterne kunne konkurrere i Giro d’Italia og Vuelta (Spania rundt) og andre ritt, uten at noen ble tatt. Det er ingen grunn til å tro at  de som ble tatt i Tour de France var noe mindre dopet i disse rittene. Riccardo Riccò var et typisk eksempel. Han hadde hevdet seg i Giro d’Italia i 2008 ved å vinne to fjelletapper, vinne ungdomstrøyen og ved å bli nr 2 sammenlagt. En drøy måned etterpå ble han tatt for doping i Tour de France. De som vil kan tro at han ikke var dopet også i Giro d’Italia. Det er forøvrig en viss ironi i at han som ble tatt for å bruke EPO-stoffet CERA nå (etter to års utestengelse for doping) sykler for et lag som heter CERAmica Flaminia, dog ikke skrevet med store bokstaver som her.

Johann Kaggestad har flere ganger pekt på at vi ikke lenger ser de voldsomme rykkene i fjellene, hvor enkelte sykler fra alt og alle. Vi har sett slike stunt fra bl.a. Tyler Hamilton og Floyd Landis — som begge har blitt tatt for doping. Det var vel også noe slikt Riccardo Riccò presterte i Giro d’Italia i 2008 og i Tour de France samme året — før han ble tatt og kastet ut av Tour de France på grunn av doping.

Nå kan det synes som om Giro d’Italia har kommet etter. I alle fall ble Danilo Di Luca tatt for bruk av CERA under giroen i 2009. Selv om det er negativt at syklister tyr til doping, så er det positivt at de blir tatt — og at de nå også blir tatt i Giro d’Italia. Dopede ryttere kan ikke lenger føle seg trygge i Italia heller.

I Frankrike har man i år selvsagt vært begeistret for at det har blitt seks franske etappeseire, og at fem franske syklister har vunnet etapper. Men franske sykkelkommentatorer tolker også dette som et positivt tegn i kampen mot doping. Som sagt har Frankrike ført an i kampen mot doping innen sykkelsporten. Franske syklister har lenge vært underlagt et strengt kontrollregime som i alle fall har gjort det vanskelig å dope seg, og holdningen til doping har vært en annen enn den vi i alle fall inntil nylig har sett i sykkelland som Italia og Spania. Når franske syklister igjen er i stand til å hevde seg tolker de det som et tegn på at det ikke lenger er mange dopede ryttere i feltet.

Vi ser heller ikke noen som er totalt overlegne i forhold til andre. Selv om årets Tour de France særlig har vært en kamp mellom Alberto Contador og Andy Schleck, så skilte det bare 12 minutter mellom første- og tiendemann. Det er etter at rytterne har syklet i 92 timer. De to hadde et overtak på de andre mens de kjempet med hverandre, men det var ingen total dominans. Når det er såpass jevnt kan også det tyde på at rytterne ikke er dopet — eller at alle er det. Jeg velger å tro at de ikke er dopet — i alle fall ikke de beste.

Mens Tour de France pågikk fikk vi en positiv dopingprøve i vår hjemlige andedam. Kappgjengeren Erik Tysse har avlagt positiv prøve. Jeg skal ikke ta stilling til hans sak. Men det er jo slik at alle som avlegger positiv dopingprøve bedyrer sin uskyld. Floyd Landis skulle også bruke alle midler for å vise at han ikke hadde benyttet doping, inntil han snudde helt rundt i den saken. Men uansett er Tysse-saken en påminnelse om at andre idretter, som friidrett og langrenn, for tiden synes å ha vel så store problemer med doping om vi sammenligner med sykkel.

Penger og ære har fått folk til å gjøre hva som helst for å vinne. Her er skiller ikke sykkel seg fra andre idretter. Lenge var doping i praksis akseptert, selv om det var i strid med reglene. Den som ble tatt hadde uflaks (eller var ikke dyktig nok eller hadde ikke nok ressurser). På midten av 70-tallet hadde jeg en nabo på studentbyen som var godt inne i idrettsmiljøet (og som så vidt jeg vet fortsatt er det, men ikke lenger som aktiv). Han kunne den gang fortelle at det var helt vanlig at “raideren” til friidrettsstjerner som skulle delta på ulike stevner (ikke mesterskap) inneholdt et krav om at det ikke skulle være dopingkontroll. Den gangen var ikke dopingkontrollen organisert som nå, og det var sikkert lettere å sikre at disse unngikk kontroll.

Paradoksalt nok kan det være penger og ære som nå er viktigst i kampen mot doping. I noen land og idretter er nok holdningen fortsatt at de som blir tatt har uflaks og ikke har gjort noe veldig alvorlig galt. Jeg har ikke akkurat inntrykk av at det er veldig systematisk dopingkontroll i USA i basket, amerikansk fotball, baseball, ishockey m.m., men erkjenner at jeg ikke kjenner dette spesielt godt.

I sykkel har vi sett at sponsormarkedet har tørket inn på grunn av doping. Sponsorer har trukket seg og lag har blitt lagt ned som en direkte eller indirekte følge av dopingavsløringer. Jeg kjenner ikke detaljene i sponsoravtalene, men jeg vil bli overrasket om ikke sponsorene har sikret seg rett til å heve avtalene med hele laget om noen blir tatt for doping, eventuelt kreve at den som er tatt kastes ut av laget. Den som blir tatt står tilbake uten ære, laget mister sine sponsorer og lagkameratene mister jobben.

I og med at sykkel er en lagsport vil det heller ikke være tilstrekkelig at en dopingtatt utøver igjen får rett til å konkurrere. De må også finne et lag som er villig til å inngå kontrakt med dem. Sponsorene vil nok ikke like å bli assosiert med en utøver som forbindes med doping. Nå har vi sett at  Alexander Vinokourov har fått komme tilbake og også sykle Tour de France etter dopingutestengelse. At Astana tok ham inn i varmen igjen var ikke så overraskende, i og med at det var et lag som i utgangspunktet ble bygget opp rundt Vinokourov. Men jeg hadde ikke ventet at vi skulle få se ham i Tour de France igjen. Likevel tror jeg at han representerer unntaket. Det vil bare være personer som er helter i hjemlandet og som vil kunne komme inn på et topplag i eget land som kan komme tilbake på den måten. Jeg tror ikke at vi igjen vil få se Floyd Landis eller Riccardo Riccò på et storlag, syklende i en av de store konkurransene.

Jeg er i grunnen overrasket over at vi ennå ikke har sett søksmål mot syklister som blir tatt i doping med krav om erstatning for den skade de har påført laget, lagkameratene og sponsorene. Jeg har vanskelig for å se andre grunner enn at andre har vært mer involvert enn de vil innrømme, og at det vil ramle for mange skjeletter ut av skapene om de begynner å grave for alvor. Men jeg vil tro at det også kommer. Flere sykkellag har egne dopingkontroller og et regime som er vel så strengt som UCI, WADA etc, og som kommer i tillegg til eksterne kontroller. Får et slikt lagt ødelagt hele sitt omdømme pga en doper vil nok kravene kunne komme. Det er også så mye penger involvert det å jukse seg til resultater og dermed penger, slik at det også blir en form for bedrageri.

Man behøver slett ikke like det, men man må erkjenne at i en lang periode var doping noe nesten alle holdt på med. Jeg vil også tro at en del ryttere har vært dopet uten at de selv har vært klar over det — selv om de kanskje også har lukket øynene og ikke villet vite. Dag Erik Pedersen fikk spørsmål om doping etter en av de mange dopingsakene. Jeg merket meg at han sa at i det profesjonelle laget var det ikke noe tilfeldig om kosthold mm, alt var profesjonelt organisert, det var leger som passet på, osv. Jeg skal ikke påstå at også han var dopet da han var aktiv. Men man kunne ha spurt om han visste hva det han fikk av kosttilskudd, vitaminer, restitusjonsdrikk osv egentlig inneholdt, eller om han stilte kritiske spørsmål. Men om han ikke visste eller ikke spurte, så synes  jeg ikke det er noen grunn til å kritisere ham for det. Han gjorde vel bare det alle andre gjorde og det han fikk beskjed om å gjøre. Også andre tidligere aktive, i mange idretter, kan ha vært med på noe de i dag tar avstand fra.

Det er derfor en grense for hvor mye gammel dritt man skal grave opp. I 2007 erkjente Bjarne Riis at han hadde vært dopet da han vant Tour de France i 1996. Det førte til en del diskusjon. I første omgang ble han strøket fra listene, men ble tatt inn igjen med en fotnote om dopingerkjennelsen. Det hadde da også vært ganske meningsløst å stryke Riis for å la seieren gå til Jan Ullrich eller Richard Virenque. Det er ikke noen grunn til å regne med at de var noe mindre dopet enn Bjarne Riis — det var tross alt to år før Festina-skandalen som var startskuddet for den virkelige kampen mot doping innen sykkelsporten.

Derimot synes jeg man nå kan og bør gjøre det helt klart at prøver som tas nå kan bli hentet fram og analysert på nytt i fremtiden. Den som spekulerer i at man ikke har testmetoder som kan avsløre jukset bør vite at prøven kan bli testet på nytt når nye analysemetoder er utviklet. Det må riktignok settes en strek også her. Det var sikkert fler enn vi liker å tro som var dopet under OL i Los Angeles i 1984. Men jeg synes likevel ikke vi skal analysere så gamle prøver på nytt — selv om det skulle være praktisk mulig å gjøre dette.

Hvor lange fristene bør være, kan diskuteres. Man kan sette lange frister som gjelder fra nå av, uten at man dermed skal gå like langt bakover i det som i dag er gamle saker. Man må erkjenne at holdningene til doping var annerledes for en del år siden enn hva de er i dag, og la historie være historie. Man kunne ha et tre-delt fristsystem. Utgangspunktet bør være at en dopingsak foreldes etter et visst antall år. I dag er det visstnok åtte år. I alle fall oppgir Tour de France-progammet foreldelsesfristen på åtte år som grunn til at Bjarne Riis fortsatt står oppført som vinner av touren i 1996, til tross for at han i 2007 erkjente doping. Om det bør være seks, åtte eller ti år har jeg ikke noen klar mening om.

Er man fortsatt aktiv bør firstene være lenger. En ung rytter i dag bør vite at så lenge han er aktiv risikerer han å bli innhentet av sin doping ganske mange år inn i fremtiden, selv om han slapp unna i første omgang. Lance Armstrong var 21 år da han vant VM i Oslo i 1993. Jeg vil ikke spekulere i om han var dopet eller ikke. Men skulle det dukke opp et slikt ungt supertalent i dag, så bør han vite at den dopingprøve han avlegger i dag kan bli hentet fram igjen om f.eks. ti år når han står på toppen av sin karriere, og at han da risikerer å bli innhentet og få karrieren ødelagt av en gammel dopingsak. Bjarne Riis kom med sin erkjennelse åtte år etter at han lagt opp som aktiv syklist og da er det ikke like mye grunn til å virvle opp gammelt støv.

Kanskje bør det også settes en absolutt grense, selv om man fortsatt er aktiv. Merlene Ottey skal, i en alder av 50 år, representere Slovenia i årets EM i friidrett. Det er 30 år siden hun deltok i sitt første OL. Kanskje må man anse 30 år gamle saker for å være for gamle, selv om vedkommende faktisk fortsatt skulle være aktiv 30 år senere.

Reaksjonene må være strenge, men samtidig nyanserte og utøverens rettssikkerhet må ivaretas. Den som utestenges taper ikke bare ære. Han eller hun får også yrkesforbud.

Syklisten Christophe Moreau testet positivt for anabole stereoider i 1998. Da det ble sagt at han var blitt lurt av en i støtteapparatet fikk han fortsette å konkurrere (om det var mens saken ble behandlet eller en endelig avgjørlse, er jeg ikke sikker på). Men senere samme år var han involvert i “Festina-skandalen” og erkjente bruk av EPO. Resultatet ble seks måneders utestengelse, og han kunne starte på nytt i Tour de France året etter. Det var åpenbart en for mild reaksjon.

Ved bevisst doping kan man godt utestenges på livstid. Men folk gjør feil hvor doping ikke var tilsiktet og har kanskje heller ikke hatt særlig effekt. I årets Tour de France ble Xavier Florencio på Cervelo trukket fra laget før start. Han hadde vært plaget av hemorider og hadde kjøpt en vanligvis helt uskyldig krem for å behandle dette. Men denne inneholdt et stoff som står på dopinglisten og kunne derfor ha ført til en positiv dopingtest. Da laget fikk vite om dette bestemte de at han ikke skulle starte. Dette var et stoff som kanskje kunne ha en effekt om det tas i konkurranse, men ikke for fremtidige konkurranser. Derfor ble det ingen dopingsak av dette så lenge han ikke startet. Men om laget ikke skulle ha oppdaget dette i tide, slik at han hadde startet og avlagt positiv dopingprøve — da må reaksjonen være rimelig i forhold til hva han faktisk har gjort. Utestengelse på livstid for en slik tabbe ville åpenbart ha vært alt for strengt.

Erik Tysse har krevd at hans dopingprøve DNA-testes for å undersøke om den kan ha blitt forvekslet. Jeg vil tro at det ikke er vanskelig å teste dette, og da bør han selvfølgelig få gjennomført en slik test. Hva resultatet av en slik test vil bli, vet vi ikke. Men man skal ikke nektes en slik mulighet i en så alvorlig sak. Prosessen skal være slik at man kan være sikker på at det ikke har skjedd feil som kan ha påvirket resultatet. (NRK melder at Det internasjonale friidrettsforbundet nekter DNA-test. Jeg forstår ikke hvorfor man skal nekte noe slikt.)

Jeg er ingen dopingekspert. Men jeg har inntrykk av at en del former for doping krever et støtteapparat. Det er vanskelig å drive bloddoping helt på egenhånd. Ledere, leger, massører og hvem det måtte være som deltar i dette bør også utelukkes. Lag og utøvere som fortsetter å benytte slike folk etter at de er utestengt bør også få en reaksjon — kanskje en utestengelse.

I dag vil jeg tro at man også må rette søkelyset mot en del mosjonsarrangementer. Det har blitt viktig å klare merket, å slå sine kollegere, naboen og aller helst sjefen i Birken, Trondheim-Oslo og andre slike arrangementer. Mange kan nok bli fristet til å jukse litt for å forbedre sine resultater — hvis det ikke er noen risiko for å bli tatt.

Les vins du Tour de France, 20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale – Champagne!

Det er en ting som er sikkert når det gjelder Tour de France: Touren ender i Paris. I alle fall ville det være en sensasjon, revolusjon og skandale på en gang om man skulle finne på å endre dette. Så den siste delen av min vin-tour kunne jeg starte på før de andre etappene var kjent.

At det måtte bli champagne til sisteetappen var også temmelig klart. Men jeg visste ikke da at man også kom til å legge inn to Champagne-etapper på årets tour, fjerde etappe til Reims og femte etappe fra Epernay. Men noe tåler å gjentas — blant annet Paris og champagne.

Men også i dag tar vi et blikk på etappene som skal sykles. Når dette legges ut gjenstår tre etapper: En helt flat etappe fra Salies-de-Béarn til Bordeaux, en tempoetappe i Medoc og altså denne siste etappen inn til Paris og Champs-Élysées.

Det kjempes om fire trøyer i Tour de France. De gule går til den som har best tid sammenlagt og den hvite går til den rytter under 25 år (født før 1. januar 1985) som har best tid sammenlagt. Det må skje et alvorlig uhell om den ikke skal gå til Andy Schelck. Disse to er enkle å forstå. Men det deles også ut to peongtrøyer: den grønne og den rødprikkete. Det er den grønne som omtales som poengtrøyen.

Den rødprikkete trøyen, klatretrøyen, ble avgjort i går. Det gjenstår ingen topper. Den gikk til  Anthony Charteau. Det gis poeng til den som er først over kategoriserte topper, fler desto vanskeligere toppen er. De beste klatrerne under årets tour har uten tvil vært Andy Schleck og Alberto Contador. Men de har ikke prioritert klatrekonkurransen.

Til den grønne trøyen gis poeng for beste plasseringer. Først og fremst gjelder plassering i mål, men det deles også ut poeng for mellomsprinter. Det gis flest poeng på de flate etappene: 25 ryttere får poeng, 35 til bestemann. På moderate fjelletapper får 20 ryttere poeng, 25 til bestemann, og på de harde fjelletappene gis poeng til de 15 beste, 20 til bestemann. Om de har samme tid i mål eller om 15. mann ligger 20 minutter bak vinneren, spillere ingen rolle. Det er plassering, ikke tid som teller. Også for prologen og tempoetappen gis det poeng til de 10 beste, 15 til bestemann.

I praksis har sprinterne en fordel i kampen om den grønne trøyen. Det er på de typiske spurtetappene at det deles ut flest poeng. Luftmotstanden gjør at det er mye tyngre å sykle alene enn i et felt, så det er ikke lett å rykke fra feltet. Og i en massespurt er det bare de raskeste og galeste som klarer å kaste seg de nødvendige meterne foran. Så lenge feltet kommer sammen til mål får alle samme tid, så de som har ambisjoner om sammenlagtseier vil ikke risikerere noe ved å kjempe om seieren i spurten.

De moderate fjelletappene vil ofte vinnes av ryttere som ikke konkurrerer om den grønne trøyen. Hvis et brudd holder til mål, og det er gjerne på slike etapper et brudd får gå, så er som regel ikke noen av kandidatene til gul, grønn eller hvit trøye med i det bruddet. Hovedfeltet kontrollerer bruddet. Hvis det sitter noen trøyekandidater i bruddet vil ikke lagene til deres konkurrenter tillate at bruddet får gå, og kjører det inn. Hvis bruddet er “ufarlig” kan det hende det får gå — og en “rouleur” kan samle noen poeng. Av samme grunn vil ofte poengene fra mellomsprintene gå til de som sitter i brudd, ikke til de som konkurrerer om poengtrøyen.

På de harde fjelletappene er de som konkurrerer om poengtrøyen som regel ganske sjanseløse. Men det deles ut poeng der også, og derfor kunne Thor Hushovd kapre noen poeng på 16. etappen og gjenvinne trøyen. Det gis også plasseringspoeng på lørdagens tempoetappe, men de som konkurrerer om poengtrøyen har neppe noe å hente der — og satser derfor heller på å spare krefter til den siste finalen. På tempoetappen kommer slaget til å stå mellom de som slåss om tid sammenlagt, samt tempospesialister som vil vinne etappen. Kanskje kan Edvald Boasson Hagen vise seg fram.

Erik Zabel er den som har vunnet flest poengtrøyer i Tour de France (seks). Han var ikke nødvendigvis den raskeste, men den smarteste. Og han satt gjerne med over fjell der andre sprintere falt av — og tok poeng på samme måten som Thor Hushovd gjør nå.

Den etappen de sykler i dag er paddeflat, så her blir det nok massespurt. Så får vi se hvem som har krefter igjen etter fjellene. Thor Hushovds ledelse på fire poeng er på ingen måte betryggende, men den endlige avgjørelsen faller nok ikke på denne etappen. Han må slå Petacchi i minst en av de gjenværende spurtene og han må ikke havne for langt bak Mark Cavendish om han skal beholde trøyen.

Det endelige slaget om den grønne trøyen kommer nok til å stå på den siste etappen, som vi nå skal se på.

20. og siste etappe starter i Longjumeau og ender i Paris på Champs-Élysées. Longjumeau ligger like utenfor Paris, omtrent ved enden av rullebanen på Orly flyplass (i motsatt ende i forhold til terminalen). Det er en kort etappe, bare 102,5km.

I Paris produseres det ikke vin. Det vil si, det produseres litt vin på Montmartre. Men det produseres bare ca 1.700 flasker i året (á 0,5 l) og de er ikke i vanlig salg. Man kan kjøpe dem under den årlige vinfestivalen Fête des Vendanges de Montmartre (oktober). Vinen skal minne om Beaujolais Nouveau og koste ca 40€ pr flaske. Den er neppe verdt prisen. Jeg kan ikke tenke meg at det er noen grunn til å lete etter vin fra Montmartre for å markere avslutningen av Tour de France med mindre man er veldig glad i kuriositeter eller har et svært romantisk forhold til Montmartre. Vi får heller dra knapt 150 km i retning øst-nordøst, til stedet som leverer vin for å feire de store aneldninger: Til Champagne!

Nå har vi allerede vært i Champagne og den forutseende sikret seg kanskje noen flasker allerede da for å ha til avslutningen. Når man feirer med champagne drikkes den ikke som aperitif og den følges ikke av mat. Hvilken champagne jeg ville ha valgt kommer i noen grad an på været. Hvis det er varmt og fin sommer kan en frisk “blanc de blancs” være fristende. Da vil jeg minne om Diebolt-Vallois Blanc des Blancs Brut, som jeg kommenterte til 5. etappe. Men til slike anledninger passer også en standardchampagne utmerket. Men jeg ville valgt en som går mot det lette og elegante, som f.eks. Louis Roederer eller Ruinart.

Aftenposten kunne tidligere denne uken melde at norske jordbær nå er på sitt beste. Så kanskje kan man markere avslutningen av Tour de France med champagne og norske jordbær. I såfall ville nok jeg ha valgt en halvtørr champagne. Men skal jeg være helt ærlig ville jeg ha gått utenfor Frankrike for å finne en vin til jordbær. En italiensk Moscato d’Asti eller enda bedre en Brachetto d’Acqui passer etter min smak vel så godt til jordbær. Til avslutningen av Tour de France ville jeg nok da velge å droppe jordbærene og beholde champagnen — eller ta dem hver for seg.

Champagne er musserende vin laget i området Champagne. Men om champagne er den mest kjente og selve dronningen blant musserende viner, så er den ikke den eneste. Og som vi har lært i løpet av touren: Det var ikke i Champagne de først startet med produksjon av slik vin. Die, Gaillac og Limoux produserte alle slik vin lenge før DOM Perignon først satte sin fot i Champagne i 1668. Mye musserende vin kan med rette kalles champagneetterligninger, men det gjelder ikke de nevnte viner. Hvem som først laget slik vin blir de nok ikke helt enige om — flere vil gjerne hevde at det var i deres område. Men her blir champagnen etterligningen — selv om mange vil mene at den for lengst har overgått originalen.

Noen sier til og med at den første musserende vinen ble proudsert i England av en viss Christopher Merret. Men i og med at han ble født nesten hundre år etter at slik vinproduksjon er dokumentert i Limoux, tror jeg ikke særlig mye på den versjonen av historien.

Kanskje kommer vi innom andre musserende viner når vi skal følge fremtidige utgaver av Tour de France. Det kommer an på hva slags traséer man velger.

Men om Paris ikke er stedet for vinproduksjon, så er det et utmerket sted å kjøpe vin. Den som vil ha det kjente og det dyre finner mye hos Fauchon på 24-26 place de la Madeleine. Der finner man også mye annet godt. Men det er ikke dit man går om man har et litt stramt budsjett. Og det er mer interessant å lete etter godbiter andre steder. Bladet La revue du Vin de France nevner i siste nummer noen vinhandlere (cavistes) i Paris. Jeg kjenner dem ikke annet enn gjennom denne omtalen, men kanskje stikker jeg innom noen av dem neste gang jeg er i Paris. De som nevnes er:

Le Vin en  Tête
30, rue des Batignolles
75017 Paris
www.levinentete.fr

Cave de l’Insolite
30, rue de la Folie-Méricourt
75011 Paris

La Vinia
3, boulevard de la Madeleine
75001 Paris
www.lavinia.fr

La Dernière Goutte
6, rue Bourbon-le-Château
75006 Paris
www.ladernieregoutte.net

Caves Augé
116, boulevard Haussman
75008 Paris
www.cavesauge.com

På bladets nettsider nevnes i tillegg

Cave Balthazar
16, rue Jules Guesde
75014 Paris
www.cavebalthazar.com

La Revue du Vin de France har også en kategori som de kaller Les Caves à Manger, altså vinhandlere hvor man kan spise. Jeg har ikke besøkt noen av disse. Men det ser ut til å være stedet hvis man velger vinen først og så vil ha noe å spise til vinen. Det høres absolutt ut til å være steder verdt å besøke. Dette er stedene som nevnes:

Le Verre Volé
67, rue de Lancry
75010 Paris
www.leverrevole.fr

Cave de l’Os à Moelle
181, rue de Lourmel
75015 Paris

Chapeau Melon
92, rue Rébeval
75019 Paris

Les Papilles
30, rue Gay-Lussac
75005 Paris
www.lespapillesparis.fr

La Crèmerie
9, rue des Quatre-vents
75006 Paris
lacremerie.fr

Juvenile’s
47, rue de Richelieu
75001 Paris

Den siste sies å være den eneste baren i Paris hvor man serverer haggis, om noen skulle være interessert i å spise det når de besøker Paris. Om jeg besøker denne baren er det nok ikke for å spise haggis.

Når vi nevner alle disse vinhandlerne, så er det også verdt å nevnet at vår egen Vinmonopolet kanskje er verdens mest velassorterte vinhandler, med ca 13.000 artikler i sine lister. Selv om jeg prinsipielt ikke er tilhenger av monopol, så ville det vært tragisk om det skulle forsvinne og bli erstattet av et kjedelig REMA-utvalg av vin, solgt i butikker uten noen varekunnskap.

Tour de France har ikke laget en egen Tourist Guide for siste etappen, slik de har gjort for alle de tidligere etappene. Kanskje er det for mye å velge i, kanskje er Paris mer enn kjent nok, og kanskje finnes det nok. Jeg skal heller ikke gi meg i kast med en turistguide for Paris. Men jeg vil nevne tre nettsteder som det kan være verdt å se nærmere på. De to første er blogger skrevet av nordmenn, bosatt i Paris.

Erik Aasheim er freelance journalist bosatt i Paris. Så vidt jeg vet arbeider han mest for NRK og Dagens Næringsliv. Hans mange utmerkede reportasjer fra Frankrike og Paris er tilgjengelig på hans blogg iFrance Reporting på ifrance.wordpress.com. Her finner man også tips om restauranter og annet som er nyttig å vite om Paris.

Morten Josefsen er doktorgradsstudent i finans, bosatt i Paris. Han kaller sin blogg Tankeløse Plukk, men det han skriver er slett ikke tankeløst. Du finner den på http://josefsen.org. Hans blogg ligner på min i den forstand at det er en blanding av fag og alt annet som måtte interessere bloggeren, så som Paris, turist, moro, osv.  Se også innom seksjonen plukk.josefsen.org, med korte innlegg, betraktninger og billedblogger — bl.a. om å sykle i Paris. (Det mangler en henvisning til denne fra forsiden, Morten.)

Endelig vil jeg nevne nettstedet til Réunion des Musées Nationaux, www.rmn.fr.  Her finner man oversikt over utstillinger m.m. Men det viktigste er at man kan kjøpe billetter på forhånd (og skrive dem ut fra nettet). Til populære utstillinger kan det være lange køer. Kjøper man billett på forhånd kan man f.eks. kjøpe billett med inngangstid mellom 10.30 og 11.00, og kan da gå forbi de uten billett som står i lang kø og blir surere og surere etter hvert som de ser andre bare gå forbi hele køen. Har man ikke vært tilstrekkelig forutseende og allerede er i Paris, kan man også kjøpe billetter hos Fnac og en del andre steder. Man får mer ut av tiden på den måten. Jeg har også på en nettside nevnt noen steder jeg alltid pleier å stikke innom når jeg er i Paris.

Jeg vil også anbefale Atlas des Parisiens.  Dette er hva man kan kalle et historisk demografisk atlas. Det forteller om hvem som bor i de ulike bydelene og hvem som bodde der tidligere, hvor finner man ulike yrkesgrupper, etniske grupper, osv. Det er virkelig en interessant kulturhistorie om Paris. Jeg har lett etter tilsvarende atlas for andre storbyer, men dessverre uten å finne noe som ligner.

Og dermed var det slutt for denne gangen. Men det kommer nye etapper med nye viner i 2011. Og skulle Seterpartiets Kjersti Toppe eller andre mørkekvinner og -menn mot formodning få gjennomslag for sitt forslag om å forby vintester, så har jeg tenkt å legge til grunn at det ikke gjelder for slike som meg. Jeg vil heller ikke la politikere eller andre bestemme hva jeg skal få lov til å skrive om.

De som vil gjenoppleve noe kan se Le Tour Will Arise – TDF Grande Finale Music Video, laget av Finn-Erik og Nils for TV2.

Le Tour Will Arise – TDF Grande Finale Music Video from Finn-Erik & Nils on Vimeo.

Det vi så langt vet er at Tour de France 2011 vil starte fra Passage du Gois ved Atlanterhavskysten, like syd for utløpet av Loire lørdag 2. juli. Første etappe vil være en vanlig etappe, altså ingen prolog i 2011, og den vil ende i Mont des Alouettes. Deretter vil det være 23km lagtempo rundt Les Essarts. Tredje etappe starter i Olonne-sur-Mer ute ved kysten, men hvor den etappen ender er ennå ikke offentliggjort. Men etter tradisjonen skal man inn i Pyreneene før Alpene det året.

Vinmessig betyr det at vi i begynnelsen vil holde oss i Vendée, litt syd for de mer kjente appelationene i nedre Loire, som Muscadet og Anjou, og vest for Saumur og Poitou. Hvordan jeg vil legge det opp kommer an på hvor man fortsetter. Men det skal vanskelig gjøres å unngå enten de større Loire-appelationene i nord og vest, eller Cognac i sør når man skal videre fra Olonne-sur-Mer. Kanskje svinger de også innom tegneseriebyen Angoulem.

Og selv om det ikke er offisielt annonsert ennå, vet vi nok også at det hele ender på Champs Elyssées i Paris 24. juli 2011. Vi vet ikke hvor siste etappen vil starte, men det er i grunnen mindre interessant. Det blir nok champagne da også.

Jeg har allerede begynt å glede meg, både til vinen og til touren.

Vi tastes i juli 2011.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Les vins du Tour de France, 19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc — det beste fra Bordeaux

I dag skal mye avgjøres. Rytterne har hatt sin siste hviledag og skal for siste gang i denne touren sloss med fjellene. Klatretrøyen avgjøres i dag — det deles ikke ut flere klatrepoeng etter dagens etappe. Men også i sammendraget må det nå skje noe — og nå er det Andy Schelck som må angripe. Han bør ha en ledelse før den etappen vi skal se nærmere på, og den ledelsen må han skaffe seg i fjellene. VeloNews har spurt flere hvor stor ledelse Andy Schleck trenger, og de fleste mener mellom 1min og 1:30. Selv mener Andy Schleck at han trenger et minutt, mens Alberto Contador ikke vil gi no klart svar.

På den mellomliggende etappen kan poengtrøyen bli avgjort, men der vil spenningen sannsynligvis holde seg inn til Paris — forutsatt at sprinterne overlever den siste fjelletappen. På den 17. etappen ble det kjørt hardt i begynnelsen, og så roligere lenger ut i etappen. Det skjer neppe i dag. SaxoBank har ikke noe valg. De må angripe, og de må angripe fra start. Jeg vil tro at de bruker laget for å holde høy fart fra start, og at laget holder farten så lenge noen orker inn i bakken mot Tourmalet. Derfra og opp blir det duell mellom Andy Schleck og Alberto Contador. Værmeldingen for dagen sier 8 grader og kraftig regn. Kanskje passer det bedre for en luxemburger enn en spanjol?

Høy fart kan gi sprinterne problemer i en så hard etappe. Til nå er det Robbie McEwen som har slitt mest, særlig når åpningsfarten er høy — noe vi må regne med på dagens etappe. Etter tirsdagens etappe skrev han at han syklet alene over de tre første toppene i jakt på grupettoen. Vanligvis er det vanskelig å beregne tidsgrensen. Hvor stort prosentmessig tillegg man kan ha kommer an på hvordan etappen er klassifisert og hvor høy gjennomsnittsfart vinneren har. [Rettelse: Det som opprinnelig sto om tidtillegg var feil. Det er kun på tempoetappen tillegget er 25%. Dagens etappe har koeffisient 3 (de samme som tirsdagens etappe), og tidstillegget blir et sted mellom 7 og 18% av vinnertiden, avhengig av vinnerens gjennomsnittsfart.]

Men i dag kan vi ikke kaste bort for mye plass på sykkel. 19. etappe er en tempoetappe som går fra Bordaux til Pauillac. Det snakkes om kongeetapper i fjellene. Men vinmessig er dette selve kongeetappen. Bordeaux er verdens mest kjente vindistrikt og det området hvor det produseres mest klassifisert vin. Medoc er selve indrefiléten i Bordeaux.

For turistinformasjon skal jeg for siste gang vise til TdF Tourist Guide.

Bordaux er en by og et distrikt. I byen produseres det ikke mye vin, men rundt i distriktet lages noen av verdens beste viner.

Medoc er en landstripe på rundt 80 km som strekker seg fra byen Bordeaux og nordover. I vest er det skogområder som beskytter området mot Atlanterhavet — skogområder som kanskje også vil beskytte syklistene når de skal legge ut på tempoetappen. I øst renner elven Gironde, som etter hvert blir så bred at man kan spørre om når en elv går over til å bli en fjord.

I Medoc produseres bare rødvin. Det vil si, om det produseres noe annet kan det ikke kalles Medoc, da må det i tilfelle bli AOC Bordeaux. Men rosévin er på moten, og i en kåring av “Frankrikes 100 beste roséviner” i bladet La Revue du Vin de France har de 9 bordauxviner med på listen, hvorav en fra det klassifiserte slottet Lafon-Roset i Saint-Estephe, det området rytterne vil komme til om de ikke klarer å stoppe i Pauillac og fortsetter litt til. Men om jeg har forstått det rett, så vil rosévin fra Bordeaux bare kunne klassifiseres som AOC Bordeaux Rosé, uansett hvor fint slott den måtte komme fra.

Disse druene er tillatt: cabernet-sauvignon, cabernet franc, carmenère, merlot, petit verdot og malbec. Så langt jeg har funnet ut er det ikke noe krav om minimum eller maksimum av de aktuelle druene.

I Medoc er det Cabernet sauvignon som dominerer. Det er en av de mest populære rødvinsdruene, men man kan gjerne kalle Medoc dens hjemmeområde. Av druene som dyrkes i Medoc utgjør den 54%, og i de beste områdene er det 70-80% Cabernet Sauvignon. Det er en liten drue med tykt skall og mye tanniner. Dette gir en vin som må lagres for å komme til sin rett. Det drikkes nok mye umoden bordeauxvin. Folk har ikke tålmodighet til å vente, og ikke råd til å kjøpe vin som har vært lagret så lenge som den bør lagres. Det har for så vidt vinprodusentene tatt konsekvensen av, og produserer nå som regel vin som ikke er ment å skulle lagres like lenge som før. Tidligere ble det gjerne sagt at man kjøpte bordeauxvin for sine barnebarn. Men fortsatt bør den ligge en del år.

Men selv om Cabernet sauvignon dominerer, er vinene er gjerne laget med flere druer. Éndrueviner er interessante i den forstand at man på den måten kan lære å kjenne egenskapene ved én drue. Men ofte er an blanding av flere druer som utfyller hverandre å foretrekke. Jeg tror trenden med éndrueviner er en amerikansk mote, men jeg er ikke sikker. I Bordeaux er vinen Chateau X, ikke en drue. Det er vår vin og vår stil, laget med den (tillatte) drueblandingen som vi mener gir den beste vinen. Det er dette, og ikke en enkelt drue som gir vinen dens identitet.

Etappen starter inne i Bordeaux by. Etter ca 10 km kommer man ut i Haut-Medoc. Men de beste områdene i Haut-Medoc har egne AOC-betegnelser, så vi har ikke kommet til det beste ennå. Vi har vært innom det før, men kan likevel minne om at fransk vinklassifisering (AOC) som regel er hierarkisk. Det laveste nivået er regionen, her AOC Bordeaux. På nivået over kommer områder innenfor regionen med egen klassifisering, som AOC Medoc. Det kan være flere nivåer over dette, som AOC Haut-Medoc. På toppen er gjerne kommuner eller små områder avgrenset på andre måter, men egen AOC betegnelse. Dagens etappe tar oss gjennom noen av de aller ypperste av slike AOC-kommuner.

I 1855 ble det laget en klassifisering av viner fra Medoc, hvor de er delt inn i 5 crus. Den har bare blitt endret én gang siden 1855, da Ch Mouton Rothschild i 1973 ble flyttet opp fra 2. til 1. cru. Mange mener at den burde ha vært revidert oftere, men at den fortsatt i forbausende grad reflekterer kvalitetsnivået. Beliggenheten betyr veldig mye for kvaliteten, og derfor er det ikke så veldig overraskende at en slik klassifisering kan være relativt stabil. Men det er nok også en del selvforsterkende mekanismer her. De høyest klassifiserte vinene får de beste prisene, og kan bruke mer penger i produksjonen. Gode viner som faller utenfor denne klassifiseringen, gjerne klassifisert som Cru bourgeois, kan være meget gode kjøp. Mange av dem burde ha vært med i klassifiseringen, men oppnår ikke reklameeffekten og dermed priseffekten av å være blant de utvalgte.

Les en kommentar til 1855-klassifiseringen fra  Jean-Guillaume Prats, general manager på annenkategorislottet Château Cos d’Estournel i St-Estèphe (Decanter).

Etter 25 km sykler rytterne inn i det første av de høyest klassifiserte områdene: Margaux. Det er denne kommunen som har flest slott på 1855-listen, men de som kan mer om slikt enn meg mener at slett ikke alle forsvarer plassen. Margaux var for noen 10-år siden nede i en bølgedal, men har tatt seg opp igjen. Her produseres noen av de mest elegante vinene i Medoc.

Et av de første slottene man passerer er Ch. Desmirail. Det er et 3. cru slott,  men tro ikke at det betyr at det er en tredjeklasses vin. All klassifisert vin holder et høyt nivå og ditto pris. Men Christer Berens, som har smakt langt flere edle dåper en hva jeg har gjort, mener det burde rykke ned til 5. cru. Vinmonopolet har en årgang 2005 til 355 kr.

Det ypperste i Margaux er Ch. Margaux, et av de fem slottene i premier cru. Man må grave dypt i lommeboken om man vil ha slike viner. Vinmonopolet kan tilby årgang 2006 til 433o kr og årgang 2004 til 3960 kr. Ch. Palmer er en annen utmerket vin fra Margaux som ligger lett ved traseen, men den er i øyeblikket ikke tilgjengelig på Vinmonopolet. De hadde inntil nylig årgang 2000 til 3230 kr. Også dette er en 3. cru vin. Men holder vi oss fortsatt til Christer Berens, mener han at Ch. Palmer burde rykke opp til 2. cru.  Ch. Kirwan er klassifisert i samme kategori som Ch Palmer, men holder vel ikke helt det samme nivået. Vinmonopolet har årgang 2000 til 649 kr.

Mer informasjon om Margaux finner du på maisonduvindemargaux.com.

Ute av Margaux er syklistene tilbake i Haut-Medoc og de sneier området Moulis-en-Medoc, omtrent der andre mellomtid tas. Det lages utmerket vin i området, men i så celebert selskap som vi har i dag når den likevel ikke helt opp.

Når det nærmer seg mål, etter ca 45 km, kommer syklistene igjen inn i et av de store vinområdene: Saint-Julien. Dette er den minste kommunen i Medoc. Her produseres velbalansert vin som er både karakterfull og elegant. Den har gjerne en frutighet som gjør at også kan drikkes relativt ung. I St. Julien har man kanskje den mest moderne vinstilen i Bordeaux, med fruktighet og saftighet som balanserer mot en fin syre- og tanninstruktur.

I det syklistene kommer inn i Saint-Julien passerer de rett ved Ch Beychevelle, et 4. cru slott som vår venn Christer Berens mener bør rykke opp til 3. cru. Vinmonopolet har den i årgang 2003 til 630 kr. Ch. Leoville Barton er en 2. cru vin, og da blir det straks andre priser — særlig når det er en vin blant den som kunne vært opprykkskandidater. Vinmonopolet har årgang 2003 til 2300 kr og årgang 2000 til 2190 kr. Ch. Talbot har lenge vært populær i Norge, i den grad viner i dette prisleiet kan bli populære. I øyeblikket er den ikke inne på Vinmonoplet, men var inntil nylig inne i årgang 2005 til 775 kr. Jeg kan ikke skryte på meg å ha drukket veldig mye vin fra 1855-klassifiseringen. Men jeg har hatt gleden av å drikke noen flasker Ch. Talbot som alle har vært meget gode. Det er en 5. cru vin, men prisen antyder at dette er en vin som kunne ha fortjent en høyere plassering. 2009-årgangen har akkurat kommet på markedet en primeur (forhåndskjøp, leveres når den er leveringsklar) og får mye skryt.

Målgang er i Pauillac som representerer det beste Medoc kan by på. Tre av de fem 1. cru vinene kommer fra Pauillac. Det er Ch. Latour, Ch. Lafite Rothschild og Ch. Mouton Rothschild.

Hugh Johnson og Jancis Robinson skriver i sin Vinens verden:

“Hvis man skulle velge en enkelt kommune av de mange i Bordeaux or å sette øverst på liste, ville det ikke være tvil: De kune bare være Pauillac.”

Vinmonopolet kan tilby Ch. Latour i årgang 2004 til 5340 kr, årgang 1995 til 4514 kr og årgang 2006 til 4330 kr. Ch. Lafite Rothschild kan vi få i årgang 2004 til 4950 kr og årgang 2006 til 4330 kr. Ch. Mouton Rothschild er inne i årgang 2006 til 4330 kr. Hvis man liker konseptet med kunstnervin, hvor en ny kunstner designer etiketten hvert år, da er Ch. Mouton Rothschild den mest eksklusive kunstnervinen man kan samle på. Så vidt jeg vet var det disse som begynte med kunstnervin — som om de ikke har god nok vin til å kunne klare seg uten slike salgsgimmick. Dette er vin for store anledninger og fete lommebøker.

Skal man ha moden vin i denne klassen må man virkelig grave dypt i lommeboken. Jeg leste akkurat at et lite parti på 13 flasker Ch. Lafite Rothschild 1982 ble solgt på en auksjon i Frankrike til 2.925€ pr flaske. (Og jeg har en slik flaske liggende! Det må være den beste investeringen jeg har gjort. Men jeg skulle ha kjøpt en kasse, og ikke bare en flaske den gangen.)

Man finner ingen rimelige viner fra Pauillac. Men det finnes i alle fall noen som ikke er fullt så dyre som de i 1. cru. Vinmonopolet hadde inntil nylig 2. cru-vinen Ch. pichon-Longueville Baron i årgang 2005 til 1740 kr. Les Forts de Latour er andrevinen til Ch Latour. Den er laget av druer fra vinstokker på hovedområdet som er yngre enn 12 år, druer fra noen områder utenfor Latours aller beste område og noen ganger hovedvinen hvis de synes den ikke er helt opp til den standarden de krever av en Ch Latour. Det er nok også en utmerket vin, men ikke akkurat billig den heller. Årgang 2000 koster 1563 kr på Vinmonopolet.

Ch. lynch Bages 5. cru 2003 865 kr, Ch. grand-Puy-Lacoste 2005 830 og 2006 585, Ch. Pontet Canet 2006 750kr, 2007 650kr, 2004 560kr, 2001 510kr, Ch. Batailley 2002 400kr.

Artikkel (Decanter): Bordeaux: Pauillac’s fifth growths.

Mer informasjon om Pauillac kan du finne på www.pauillac-medoc.com.

En god Bordeaux bør lagres. Legger man så mye penger i en vin som man må for å få en av de bedre som er nevnt her, så bør man ikke drikke den før den er moden. Så kanskje bør man kjøpe noen flasker som man kan ha til en senere anledning og heller drikke en litt enklere Medoc til denne etappen — om man da ikke kan hente opp en moden bordeaux fra kjelleren.

Mye av den beste vinen selges en primeur, hvilket vil si at den selges før den er tappet. Man kan nå kjøpe bordeauxvin årgang 2009 en primeur, og få den levert når den er tappet — kanskje om et par år. På den måten slipper produsentene å binde så mye likviditet i stort lager av kostbar vin.

Et av de mer spesielle sportsarrangementer i Medoc er Marathon du Medoc. Man løper fra vinslott til vinslott, og får rikelig med smaksprøver underveis. Noen prioriterer å løpe, andre drikke. Og siden det ikke akkurat er sportsdrikk man får servert, kan noen få problemer med å fullføre. I år går løpet av stabelen 11. september. De kaller det verdens lengste marathon, uten at jeg helt vet hvorfor eller hvor lang den er. Kanskje er det fordi mange har problemer med å holde en rett linje.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Les vins du Tour de France, 18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux

I dag har syklistene sin hviledag. Gårsdagens etappe var merkelig. Akkurat da jeg hadde avskrevet Lance Armstrongs muligheter for etappeseier, slår han til og lykkes nesten. Det var virkelig gamleguttas dag, med Lance Armstrong og Christophe Moreau i brudd og Christophe Moreau var først over Tourmalet. Om noen hadde satset penger på at Lance Armstrong og Christophe Moreau skulle være med å spurte om seieren på denne etappen, ville ha fått gode odds. Men at gamlegutta skulle klare å slå ungdommen i en spurt, det hadde vel vært for sensasjonelt. Skjønt ungdom — av de ni som spurtet om seieren var det bare to som var under 30. Det er visst best ikke å mene noe om hva som vil skje på den neste etappen (men jeg klarer neppe å la det være).

Thor Hushovd rykket fra fra hovedfeltet på veien opp mot Tourmalet. Riktignok ble han tatt igjen og hektet av mot toppen, men tok det greit igjen nedover. Til fransk TV sa han at de ikke var noe rykk, men mer et spørsmål om å finne sin egen rytmen uten å bry seg om hva de andre gjorde. Men hvem hadde ventet at Thor Hushovd skulle sitte i hovedfeltet etter Tourmalet og Aubisque og spurte inn til 10. plass på den etappen? Jeg hadde ventet kamp om den gule trøyen, men der skjedde det ikke noe. Men at den grønne trøyen skulle skifte skuldre etter denne etappen, det hadde jeg ikke trodd.

De har en etappe igjen i fjellene, men vi er nede på flatene. Jeg benytter syklistenes hviledag til å reise fra Frankrike hjem til Norge, og får derfor avslutningen av touren formidlet av våre venner i TV2. Jeg må innrømme at det ikke er helt tilfeldig at jeg valgte akkurat denne dagen som hjemreisedag, når jeg uansett skulle hjem denne uken.

I dette kanalskiftet er det fristende å snike inn noen kommentarer om TV-dekningen. Jeg synes at TV2 gjør en utmerket jobb, og deres dekning av Tour de France har en stor del av æren for den økende interessen for sykkelsport i Norge — og til at folk fra mange land lurer på om det kan være noen folk igjen i Norge når de ser hvor mange nordmenn det er langs veiene i Tour de France. Noen liker tydeligvis ikke alle Johan Kaggestads nokså tekniske kommentarer, men jeg har sans for dem. Kanskje fordi jeg er litt nerdete.

Jeg synes at trenere ofte er de beste ekspertkommentatorene. En utøver behøver ikke kunne forklare hva han gjør, bare han gjør det rette og gjør det godt. Det kan godt hende at Mark Cavendish ikke er i stand til å forklare hva han gjør når han spurter. Men hans trener må kunne se hva han gjør, hva som fungerer, hva som ikke fungerer og hvorfor, og han må kunne formidle dette til utøveren på en måte som er to the point og samtidig inspirerende. Cavendish’ trener behøver ikke være en god spurter, ikke en gang syklist. Men han må kunne se hva og hvorfor, og han må kunne formidle dette. Ellers kan han ikke fungere som trener. Det er selvfølgelig utøvere også som blir gode på dette, men det er også nok av eksempler på de som ikke klarer denne rollen på en god måte. Johann Kaggestad får ha meg unnskyldt, men den beste ekspertkommentatoren jeg har sett og hørt er Finn Aamodt, som dog ikke har kommentert sykkel.

Man kommer likevel ikke bort fra at fransk TV satser langt større ressurser på Tour de France enn hva TV2 gjør — naturlig nok. De har sin kommentator Thierry Adam med ekspertkommentator Laurent Fignon i boksen, og Jean-René Godart ved målstreken. I tillegg har de Jean-Paul Ollivier, som har som oppgave å fortelle om severdighetene og å presentere et daglig innslag om sykkelhistorie. Han må være historiker. De har to kommentatorer på motorsykkel som følger feltet, gjerne en foran og en bak, men det kommer litt an på hvordan etappen utvikler seg. Det er Laurent Jalabert og Laurent Bellet. Man kan lure på om folk som heter Laurent har en slags førsterett til å kommentere sykkel på fransk TV. Noen ganger introduseres det med at de setter over til … et les trois Laurents. De to på motorsykkel har også med hver sin fotgraf — på en annen motorsykkel. Så når noe skjer kaller man opp en Laurent, som kan fortelle det som ikke er så lett å se på en monitor (som er det kommentatorene i boksen ser). Da Kurt Asle Arvesen brakk kravebenet i fjor kunne en av reporterne på motorsykkel kjøre opp til legebilen og snakke med legen, som kunne gi oss den dårlige nyheten at han trodde det var brudd (og som dessverre viste seg å ha rett i den saken). Den meldingen fra legen fikk neppe folkene i TV2 med seg.

Fransk TV har også som en reporter, Philippe Lafon, i bilen til sportsdirektøren for et av lagene (det varierer selvfølgelig fra dag til dag hvilket lag dette er), og formidler på den måten i bokstavelig forstand rapportere fra innsiden.

Selv sykkelentusiaster må innrømme at det ikke er spennende hele tiden. Når et brudd er etablert, men hovedfeltet har kontroll og vet at de vil kunne kjøre det inn før mål, da er det begrenset hvor spennende det kan bli. Da vil de som har fler folk kunne variere innholdet mer enn om samme person må holde det gående hele tiden.

Endelig har de Gérard Holtz, som åpenbart er en legende i fransk sportsjournalistikk. Selv om égalité (likhet) er et av de tre ordene i det franske nasjonalmottoet, så er det også ganske så tydelig at noen er likere enn andre. Blant sportsjournalister er Gérard Holtz den likeste av alle, i alle fall i Frankrike. Mens andre venter i “mixed zone” venter Gérard Holtz i avlukket bak podiet. Om jeg har forstått det rett så er dette de offisielle intervjuene, men det er fransk TV som lager dem og som sender dem direkte. Om Alberto Contador ikke har lyst til å svare på om han opptrådte usportslig i forhold til Andy Schleck og om den gule trøyen har fått noen flekker, så slipper han ikke unna i stolen til Gérard Holtz. Det nytter ikke med et “ingen kommentar” eller bare å gå videre til neste TV-selskap. Før start er det én reporter som får gå fram og tilbake foran rytterne og småprate med noen av dem mens de venter på starten: Gérard Holtz.

Fransk TV har også en sending, Village départ, fra startbyen før dagens etappe. Det er sånn passe interessant, med lokale helter, lokale artister og presentasjon av lokale spesialiteter, osv. Men også det ledes av en Laurent: Laurent Luyat.

Den av TV2-reporterne jeg først og fremst savner når jeg ser fransk TV er Dag Otto Lauritzen. Han kjenner miljøet, kan sykkel, og er respektert og godt likt blant syklister. Men han er ikke med først og fremst som sykkelekspert, men fordi han er en så god reporter. Når jeg leter opp klipp hos TV2 er det stort sett Dag Ottos reportasjer jeg leter etter. Men nok om TV.

18. etappe går fra Salies-de-Béarn til Bordeaux. Det er slutt på fjell. Rytterne krysser Aquitaine-bassenget. Det er flatt. Jeg vil tro at vind kan bli en utfording også på denne etappen. Jeg kjenner ikke de lokale værforholdene i dette området. Men Biscayabukten har alltid vært kjent som et værhardt område, og da vil jeg tro at flatlandet innenfor også merker dette været.

Vinmessig er ikke Aquitaine-bassenget så interessant. Men vi kan starte med litt vin, og vi ender i det som må være verdens mest kjente vinby. Underveis kan vi plukke med noen østers fra Bassin d’Arachon og ta dem sammen med en god vin fra Bordeaux.

For turistinformasjon viser jeg igjen til TdF Tourist Guide. Perfekt timet kom det også i går en oversikt fra ViaMichelin om hva man bør gjøre i Bordeaux (by) til fots eller på sykkel: Bordeaux – more alive than ever!

Béarn er mer kjent for saus enn for vin: Béarnaise. Men det finnes også vin fra Béarn. Vingeografien her er litt forvirrende, for en del av AOC Béarn kommer fra akkurat samme område som Jurancon, en annen er det samme som Madiranais (som vi ikke skal innom denne gangen). Men det er til dels andre druer og en annen vinstil. Den tredje delen ligger like utenfor dagens startby, Salies-de-Béarn.

Om jeg har forstått det rett er AOC Béarn et større område som også omfatter de tre andre som er nevnt, og at disse tre må regnes som regioner på et høyere klassifiseringsnivå. Men her er jeg usikker.

Etappen går over Aquitaine-bassenget. Vinmessig er det ikke så interessant. Men man kan plukke med noen østers fra Bassin d’Arachon og ta dem sammen med en god hvitvin fra Bordeaux.

Etappen kommer inn i Bordeaux fra sør, litt øst for selve byen Bordeaux. Syklistene kommer inn i området Graves. Bordeaux er mest kjent for sine rødviner. Men det produseres også hvitvin og noen av de beste hvite bordeauxvinene kommer nettopp fra Graves. Det er viner som i hovedsak er laget på Sauvignon blanc. Vinene tåler lagring og bør lagres, gjerne 10 år sier ekspertisen. Det å teste ekspertisens råd kan i slike sammenhenger være en prøvelse både for tålmodighet og lommebok. Det koster å ha liggende vin for de neste 10 årene, i påvente av at de skal bli modne.

Rytterne skal sykle rett gjennom vinmarken i den delen av Graves som heter Leognan i Pessac-Leognan. I områdene hvor de store viner produseres er man presis i geografien. Dessverre er ikke Vinmonopolet så presise i sine lister. Der står alle vinene stort sett  bare som “Bordeaux”, noe som gjør det litt vanskelig å finne fram.

Traseen går omtrent over vinmarken til Ch. Carbonnieux, en av de gode hvitvinsprodusentene. Vinmonopolet kan tilby årgang 2005 til 530 kr pr flaske. Andre hvitviner fra Graves som er tilgjengelig på Vinmonopolet er Ch. couhins-Lurton 2006 til 310 kr, Ch. latour-Martillac 1996 til 432 kr og Ch. tour Leognan 2006 til 200 kr.

Området produsere også rødvin. Ch. Carbonnieux produserer også god rødvin, men den er i øyeblikket ikke tilgjengelig på Vinmonopolet. Ch. Haut-Bailly er en annen vin fra dette område. Vi er her i et av de bedre Bordeaux-områdene, så det er ikke noen billig vin. 545 kr skal de ha for en 2007, 650 kr for 2006, og 830 kr for 2005. Skal du virkelig slå på stortromma og smake det ypperste dette området har å by på av rødvin kan du kjøpe Ch Haut-Brion, men syklistene passerer ikke dette slottet. Vinmonopolet har den for tiden ikke inne, men regn med en pris rundt 2.500 kr for en flaske om den skulle dukke opp.

Vil du ha en vin til desserten må du ta en liten avstikker østover fra Graves, til områdene Barsac og Sauternes. Sauternes er det ypperste man kan få av dessertvin, og Ch d’Yquem er det ypperste av det ypperste. I øyeblikket er den ikke tilgjengelig på Vinmonopolet, men de har inntil nylig hatt 1997 til 2.700 kr pr flaske. Det gir i alle fall en antydning om prisnivået. Man kan få Ch. Sudriaut 2001 til drøyt 1.200 kr. Den finnes også i årgang 2005 til 723 kr, 2003 til 629 kr, 1999 til 499 kr og 2000 til 461 kr. Selv har jeg ved noen anledninger kjøpt Ch. Guiraud, som er tilgjenglig i årgang 1999 til 524 kr.

Etappen ender i Bordeuax by. På andre siden av byen ligger Medoc. Men dit skal vi i morgen.

Retten for dagens etappe bør bli biff med bérnaise og en god Bordeaux-vin, selv om det ikke akkurat er noen sommermat. Forretten kan være østers, helst fra Bassin d’Arachon med en hvit bordeaux, og til dessert kan man velge noe som står godt til sauternes.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start

Jeg likte ikke at Andy Schleck mistet den gule trøyen på grunn av tekniske problemer, og man kan sette et stort spørsmålstegn ved Alberto Contadors angrep når noe slikt skjer. Alberto Contador er uten tvil en av verdens aller beste syklister, men jeg har aldri være noen Contador-fan. I går viste Alberto Contador oss forskjellen mellom det å være best og det å være størst. Han demonstrerte også hvorfor han aldri har vært blant mine favoritter. Han blir ikke noe mer populær hos meg etter dette, og jeg har inntrykk av at jeg ikke er alene om å mene akkurat det. Skjønt, og dette henges på rett før dette publiseres, Alberto Contador retter opp en del av inntrykket i denne videoen. Alle gjør feil, og det står resepekt av å innrømme og beklage det på denne måten.

Jeg husker for noen år tilbake da Lance Armstrong falt på grunn av en klønete tilskuer, og Jan Ulrich ventet til han var i gang igjen. Det kostet Jan Ulrich etappeseieren, kanskje også sammenlagtseieren, men Jan Ulrich sa at han aldri kunne tenke seg å vinne på grunn av noe slikt. Jeg liker at man ikke angriper når hovedkonkurrenten uforskyldt får problemer. Skjønt fra nå av bør det være fritt fram for å angripe Alberto Contador om han skulle få problemer.

Rett skal være rett. Andy Schelck har vært heldig i forhold til Alberto Contador, og det hadde gitt ham noe av det forspranget han hadde. Andy Schelck falt på den andre etappen, som ble nøytralisert. Det gjorde ikke Contador. På tredje etappe hadde Contador tekniske problemer. (En brukket eike på slutten ga sleng i et av hjulene, slik at bremsen subbet mot hjulet, men han vurderte at han ville tape mer tid på å bytte sykkel enn på å fortsette.) Andy Schleck kom fra denne etappen uten uhell. På den annen side mistet Andy Schleck på den samme etappen sin viktigste hjelper i de etappene de nå er inne i. Tekniske problemer og uhell er en del av sykkelsporten. Men man angriper likevel ikke akkurat når hovedkonkurrenten er uforskyldt er satt ut av spill på grunn av noe slikt — særlig ikke når det handler om sammenlagtseieren.

Lance Armstrong har sagt at han vil forsøke å vinne en etappe. Men det spørs om ikke gårsdagens etappe, den 15., var hans siste sjanse. Han har ikke vist klatrestyrke nok til at jeg tror han vil kunne vinne noen av de to gjenstående etappene i Pyreneene, og han kan nok ikke kunne hamle opp med de som slåss om grønn trøye på de flate etappene. Det gjenstår en tempoetappe. Men Fabian Cancellara og Tony Martin er fortsatt med, i tillegg til at sammenlagtfavorittene sannsynligvis vil måtte satse 110% på den etappen. Så det blir neppe Lance Armstrong som vinner den etappen.

Det har ikke vært Armstrongs tour, og han risikerer nå å bli husket nesten like mye for sine ikke vellykkede come-backs, som for sine seire. Søndag var han gjest på fransk TV. Han pekte på at han tidligere har vært veldig heldig, og unngått uhell. Å unngå uhell er ikke bare et spørsmål om flaks, men det er det også. Det var litt spørsmål om ulike minner fra Tour de France. En annen gjest fremholdt Armstrongs “terrengsykling” i etappen mot Gap i 2003 som sitt mest spesielle Armstrong-minne. Armstrong repliserte at dette kanskje var det klareste eksempelet på  hans flaks i Tour de France. Det var svært varmt den dagen. Asfalten “kokte”, Joseba Beloki traff en oljeflekk, gled og mistet kontrollen. Som Armstrong sa: Det kunne like gjerne vært han som traff oljeflekken. Langs disse veiene er det som regel grøfter. Det var grøft like før og det var grøft like etter, men akkurat der Armstrong svingte ut på jordet var det ikke noen grøft. Flaks. Hadde det vært en grøft der også, ville han ha vært sjanseløs. Men i år har hellet forlatt Armstrong. Å punktere i en sving slik at man mister grepet, kjører ut og velter på det mest kritiske punktet i en etappe — det er uflaks og ikke noe annet. Armstrong fikk spørsmål om han hadde tenkt på at det var hans trettende Tour de France. Det hadde han ikke, men det var kanskje en forklaring på all uflaksen dette året …

Armstrong fikk også spørsmål om han hadde tenkt på “quitting Tour de France”. Han svarte: “Yes, I have been thinking of that and I will quit Tour de France. In Paris.”

Men dette er historie. Mens syklistene i dag skal gjennom sin siste store kraftanstrengelse før hviledagen, og jeg håper at Saxo Bank og Andy Schleck får et overtak på Alberto Contador, skal vi se på den brutale oppvåkningen de får etter denne hvilen. Nå venter den siste fjelletappen. En hviledag etter mer enn to ukers sykling gir kanskje vel så mye anledning til å kjenne etter hvor sliten man egentlig er, enn til å hvile ut. Men det gjør vel godt uansett, om man unngår å stivne helt. Det blir vel som at det er bedre å sove litt enn ikke å sove noe i det hele tatt, selv om det ikke føles slik når man våkner.

17. eappe fra Pau til Col du Tourmalet starter der gårsdagens etappe endte og man skal i grunnen tilbake der man kom fra.

For turistinformasjon viser jeg nok en gang til TdF Tourist Guide.

Fra Pau sykler man en sløyfe vestover, skal over Col de Marie-Blanque, man krysser sitt spor mellom Bielle og Louvie-Juzon på veien ned mot Asson, før man starter på stigningen opp mot Col du Soulor. Fra Col du Soulor til Col du Tourmalet er det samme rute som for to dager siden, men motsatt vei. Målgangen er denne gang på Col du Tourmalet, og her skal de siste klatrepoeng i årets Tour de France deles ut. Etter dette er det flate etapper hvor det ikke deles ut et eneste klatrepoeng.

Det er i år 100 år siden første gang man syklet til Col du Tourmalet, og det er vel for å markere dette at man sykler to ganger opp til denne toppen i årets tour. Første etappe hvor man syklet til Col du Tourmalet ble vunnet av Octave Lapize. Bildet ovenfor er et klassisk bilde der han kommer gående til toppen. Det er hardt i dag, men langt verre for 100 år siden. Utstyret, men ikke minst veiene var mye dårligere den gang. “Dere er kriminelle. Si det til Desgrange [direktøren for TdF] fra meg” sa Octave Lapize til noen journalister da han var kommet til toppen av Tourmalet. Statuen på toppen av Torumalet viser Octave Lapize .

Det var ikke mye vin å hente i dette området da de syklet her før hvildagen, og det har ikke blitt mer nå. Så når det gjelder drikke vil det stort sett bli reprise fra 16. etappe. Derfor har jeg tillatt meg å skrive mest om sykkel denne gangen.

Skal jeg bedømme det ut fra mine ganske spredte inntrykk fra området, så er det Jurançon de serverer som “lokal vin” alle steder. Så man får ta med seg det man måtte ha behov for fra startbyen.

Skal man ha en Jurançon-vin som en start på dagen ville i alle fall jeg ha valgt en tørr vin denne gangen. Jeg er ikke blant de som pleier å drikke vin om morgenen, men om jeg skulle gjøre det må det i alle fall ikke være en søt vin.

Når det er sagt, så må jeg erkjenne at vår flaske Domain Cauhapé ble drukket før syklistene kom så langt som til Jurançon. Den ble servert til desserten da vi hadde middagsgjester på lørdag. Dette var virkelig en dessertvin av klasse. En god dessertvin er søt, men har samtidig syre som balanserer sødmen. Den skal ikke smake som sukkertøy — i alle fall synes ikke jeg at den skal ha det. Og den har et komplekst og interessant smaksbilde, det skal ikke bare smake bringebærdrops. Domain Cauhapé er en slik vin, så dette er en type vin jeg også i fremtiden kommer til å velge som alternativ til f.eks. Sauternes. Men jeg må legge til at dette er en relativt dyr vin. Jeg betalte 40€ for en flaske, og man kan få mye godt for den prisen. Jeg har drukket uspesifisert Jurançon doux servert i glass på enkle restauranter i området, og den vinen har ikke på langt nær samme klasse. Jeg tror nok ikke den vinen jeg kjøpte på toppen av Col d’Aubisque kan måle seg med Domain Cauhapé.

Om man fortsatt har tro på at det hellige vannet fra Lourdes skal ha styrkende virkning, sykler man igjen ned til Argelès-Gazost etter å ha vært på Col du Soulor, og man kan sikre seg ny forsyning før man gir seg i kast med bakkene opp til Col du Tourmalet.

Man høster en del blåbær (myrtille) i fjellområdene i Frankrike, også i Pyreneene. Blåbær er rikt på antioksidanter og kan ha god effekt på kranglete mager. Begge deler kan være nyttig for slite syklister. Blåbærlikør eller Crème Myrtille, som er en av mine souvenirer fra Pyreneene, er nok ikke det de bør velge. Men får de tak i blåbærsaft, kan det kanskje gjøre godt.Vi som ikke skal sykle kan prøve en Kir laget på Crème Myrtille og Jurançon sec. Det bør bli godt.

Håkon Styri, som er en person det er verdt å lytte til i så mange sammenhenger, skrev i en kommentar til mitt blogginnlegg om Lourdes at det lages “en aldeles fortreffelig skinke i fjellene over Lourdes”. Det må være i de fjellene hvor syklistene syklet på gårsdagens etappe, og hvor de igjen skal sykle når de gir seg i kast med dagens etappe. Dessverre har jeg selv gått glipp av den skinken, men jeg skal huske den til neste gang.

Og man kan ta med en pose av sukkertøyet Myrtilles des Pyrénées.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin

16. etappe starter der gårsdagens etappe sluttet i Bagnères-de-Luchon og ender i Pau. Dette er en av de virkelig harde fjelletappene, med to førstekategori- og to utenforkategorifjell. For turistinformasjon viser jeg fortsatt til TdF Tourist Guide.

Jeg vet ikke om et varmt bad er en god oppvarming for sykkelryttere som skal over to førstekategori- og to høykategorifjell. Men for andre kan det i alle fall være en behagelig start på dagen.

Etappen går opp og ned i Pyreneene, fra øst mot vest.  I fjellet produseres ikke mye vin. Men slitne syklister, i alle fall om man er religiøs og/eller overtroisk, kan sikre seg forsyninger av det hellige vannet fra Bernadettes kilde i Lourdes. Etter å ha vært oppe på Col du Tourmalet kommer rytterne ned til Argelès-Gazost, før de går løs på stigningen opp til Col du Soulor og Col d’Aubisque. Col du Soulor er bare et sted på veien opp til Col d’Aubisque på dagens etappe, men når de etter en hviledag skal sykle deler av den samme ruten tilbake til Col du Tourmalet er Col du Soulor en førstekategoristigning  i seg selv.

Lourdes ligger ca 14 km fra Argelès-Gazost, så det bør være mulig å sikre noen forsyninger her. Jeg har ikke sett at de har egne sykkelflasker for hellig vann. Men man kan ta med noen flasker eller kjøpe en kanne i en av de mange souvenirbutikkene i Lourdes og fylle opp sykkelflaskene fra denne.

Vannet fra kilden i Lourdes påstås å ha helbredende virkning. Om det også hjelper for slitne muskler, sies det ikke noe om. Men det heter at tro kan flytte fjell, og da bør vel tro også kunne gjøre det litt lettere å sykle opp på fjellene, selv om fjellene forblir der de er. Om inntak av hellig vann må regnes som doping, sies det heller ikke noe om. Men vannet fra Lourdes har vært ganske grundig undersøkt og man har ikke klart å påvise noe spesielt i vannet. Så da vil det vel heller ikke slå ut på noen dopingtester.

Den religiøse, overtroiske og særdeles kvinnekjære, italienske syklisten Angelo Lamorosse, også kalt Gigi, i tegneserien Le Tour de France, laget av bl.a. av sykkellegenden og nå TV-kommentator  Laurent Jalabert, sikret seg en flaske med vann fra Lourdes for å beskytte seg mot den kjente Tour de Frace-tilskueren El Diablo. Dessverre kom det ikke så mange utgaver av denne tegneserien. Det finnes en annen Tour de France tegneserie, Velomaniacs, men jeg liker Le Tour de France bedre.

Men om det ikke er vin i fjellet, så ender dagens etappet i et vinområde: Jurançon. Også dette var et for meg ukjent vinområde før jeg startet på denne serien. I og med at jeg reiste gjennom området, om enn ikke selve Jurançon, litt tidligere i sommer, har jeg imidlertid smakt noe av vinen. Men det man serverer fra karaffel som lokal vin er nok ikke det beste fra distriktet.

I Jurançon har det vært dyrket vin lenge. Vin fra området er nevnt i tekster fra 998. Det var her uttrykket “cru” først ble tatt i bruk ved klassifisering av vin. Det skjedde på 1300-tallet.

Stedet er preget av et klima med varm vind fra Spania og mye sol. Det gir druer med mye sukker og det produseres mye søt vin. Man har to hovedtyper av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Jurancon Sec, som er tørr — slik navnet sier. De er laget på druene petit og gros manseng og petit courbu. Jeg kjøpte en flaske Le Jurançon og en Le Jurancon Sec på toppen av Col d’Aubisque, så det må bli virkelig Tour de France-vin. Men man får nok bedre vin til en bedre pris hos vinhandleren enn i en souvenirbutikk.

Druene til den beste søte Le Jurançon høstes sent, gjerne så sent som i november eller desember. Dette gir overmodne druer med mye sukker.

På Vinmonopolet finner man i øyeblikket tre Jurançon-viner, en tørr og to søte. Den tørre er Bellegarde En Jurançon 2007 til 100 kr. De to søte er Bru-Baché Jurancon la Quintessence 2005 til 290 kr og Jurançon Vendange Tardives Symphonie de Novembre 2007 til 250 kr. Betegnelsen på den siste sier at dette er druer som er høstet sent, så sent som i november. Jeg har kjøpt inn de tre flaskene på bildet til høyre. Fra venstre er det en Jurançon sec og deretter en Jurançon (doux). Det er disse to jeg kjøpte på Col d’Aubisque, og det er neppe det ypperste regionen kan by på. Vinen til høyre er en Domain Cauhapé, som er en av de bedre produsentene i Jurançon. Så denne har jeg visse forventninger til.

Jeg liker søte dessvertviner som Jurançon, men jeg liker dem nettopp som dessertvin, og i moderate mengder. Et glass pleier å være tilstrekkelig. Så også rent vinmessig er det greit nok at det er en hviledag før vi skal gjennom det samme området en gang til. Vinen holder seg noen dager i kjøleskapet, så da bør det kunne bli et glass etter denne etappen, et glass på hviledagen og et glass når vi skal gjennom det hele en gang til. Til tre personer bør en flaske slik vin kunne vare i tre dager.

Etter denne etappen får rytterne sin andre og siste hviledag i løpet av de tre ukene Tour de France varer. Vi tar derfor også en dags pause før syklistene gir seg i kast med den aller siste fjelletappen og deretter den flate veien til Paris.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin

Siden nettet hos oss for tiden er ustabilt, velger jeg å legge ut denne nå (selv om den egentlig skulle ha ventet til i morgen tidlig) 15. etappe starter i Pamiers og ender i Bagnères-de-Luchon.

På denne etappen er man ikke i nærheten av noen vinområder. Så kanskje bør man starte dagen med musikk fremfor vin denne gangen (eller nyte noe av den vinen man måtte ha igjen fra i går sammen med musikk).

For turistinformasjon viser jeg igjen til TdF Tourist Guide.

Startbyen Pamiers er fødestedet for den franske komponisten Gabriel Fauré. Hans mest kjente verk er hans Requiem. Men det blir kanskje litt voldsomt å starte dagen med en dødsmesse før syklistene skal inn i fjellene. Så hans orkestersuite Masques et bergamasques kan være et bedre alternativ. Det er musikk som er skrevet for å minne om aristokratiets fête galante, som passer bedre når man skal lene seg tilbake og se på at andre folk sliter på sykkel.

Departementet Ariège har ikke så veldig mye å by på vinmessig eller gastronomisk. Man får nyte naturen, og kanskje er friskt vann det drikke som passer best til dette. Kanskje kan man også reflektere litt over distrikter, kommuner, osv. Vi har lett for å tro at avsides bygder er noe veldig norsk. Men i fjellområdene i Frankrike og andre land i Europa er forholdene små og avstandene kan være lange. Frankrike har ca 36.000 kommuner. Av disse har ca 20.000 færre enn 500 innbyggere. Den minste kommunen i Ariège er Senconac. Det er litt sprikende informasjon om hvor mange innbyggere kommunen har. Noen steder står det 8 innbyggere, andre steder 5. Uansett gjelder at “smått er godt”, eller i alle fall smått.

Når man er i mål kan man ta et varmt bad. Bagnère-de-Luchon er kjent for sine varme kilder og spa. Så får man heller nyte et glass av noe som er dyrket et stykke unna. Man får enten ta med fra Limoux, eller hente noe fra områder vi kommer til senere.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene

Nettverksproblemer har gjort at dagens blogginnlegg er forsinket. Jeg holder France Telecom mistenkt for å ha solgt mer enn de har kapasitet til å levere, og at det rakner når ferietrafikken for alvor setter inn.

I går fikk sykkel være sykkel. Vi var på opera i det gamle, romerske teateret i Orange og så Tosca. Det er et 2000 år gammelt teater, 9000 tilhørere og ikke en høytaler (bortsett fra til å gi beskjeder). Det er fantastisk akustikk. Den menneskelige stemme er magisk, i alle fall med så gode sangere. Ingen høytaler kan formidle dette — og det er noe av magien i opera. Livet er mer enn sykkel. Og for så vidt gjelder vin går den minst like godt sammen med musikk som med sykkel.

Vi fulgte innspurten på radio, merket oss at de kommenterte Mark Renshaws spurt og mente at det måtte juryen se på. I dag har vi sett noen repriser. Total utelukkelse fra Tour de France var en tøff avgjørelse. Men her kommer noe av problemet med sykkel som lagsport og individuell idrett til overflaten. Å straffe Mark Renshaw ved å få tidstillegg, tape plassering og miste poeng betyr lite så lenge hans hovedoppgave er å hjelpe Mark Cavendish i spurten. Så det var vel det eneste de kunne gjøre som faktisk betyr noe.

Thor Hushovd mistet den grønne trøya, og fikk den igjen i dag. Alberto Contador viste styrke. Det er morsomt at det fortsatt er reell kamp om den gule, grønne og prikkete trøyen. Morgendagens etappe til Revel kan visstnok være litt i hardeste laget for de typiske sprinterne, i følge ekspertisen. Vi får se.

Vi skal fram til 14. etappe som starter i Revel, der 13. etappe sluttet, og ender i Ax-3 Domaines. En av mine venner i Frankrike har fortalt at målstedet egentlig heter Ax Bonascre, og at Ax-3 Domaines er et markedsføringsnavn fordi det er tre skisteder der. Det forklarer både hvorfor det er så vanskelig å finne Ax-3 Domaines på noe kart, og gåten med det underlige navnet Ax-3 Domaines. På denne etappen vil sammenlagtfavorittene igjen måtte angripe hverandre.

Igjen viser jeg til TdF Tourist Guide for turistinformasjon om dagens etappe.

Fjelletapper er ikke vinetapper. Starten er riktignok i lavlandet — i alle fall i forhold til de fjellene som kommer på slutten av etappen. Men første delen holder seg omtrent 20 km vest for vinområdene. Vi må altså en passende sykkeltur østover. Men om det ikke er så mye vin, kan syklistene regne med ganske mye vind. Ser man på et topgrafisk kart over området, er det ganske lett å forstå hvorfor.

I nord har man Massif Central, eller Montagne Noire som den sydligste delen heter. Vi ser at fjellet går fra nord-vest til syd-øst. I syd har vi Pyreneene, som vi skal stifte nærmere bekjentskap med i dagene som kommer. Denne fjellkjeden går vest til øst. Mellom disse fjellene danner det seg en trakt, og i den brede enden har vi Atlanterhavet. Vinden som blåser fra Atlanterhavet presses inn i trakten og får fart etter hvert som passasjen blir smalere. Når syklistene krysser “vindtrakten” der den er på sitt smaleste, da får de som regel en kraftig vind fra vest, altså fra høyre i sykkelretningen.

Men vi skal først og fremst holde oss til vin, ikke vær og vind. Rytterne passerer først, med en viss avstand, området Malpère. Det ligger syd-vest for Carcassone og er den vestligste appelationen i Languedoc. Navnet Malpère kommer fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein.

I denne regionen møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes – vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra vestlige regioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området.

Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec, er en drue som særlig forbindes med Bordeaux, mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.

Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin.

Jeg har gjort flere forsøk på å få tak i vin fra Malpère, men til nå uten hell.

Litt lenger syd kommer vi til Limoux. Syklistene sykler nærmest rundt området på vest- og sydsiden, men krysser den sydlige delen mellom Espèraza og Quillan, etter å ha syklet ca 100 km. Dette området er først og fremst kjent for sin musserende vin, men det lages også en klassifisert hvitvin. Det sies, i alle fall i området, at det var her man først begynte å produsere musserende vin. Det er referanser til denne vinen i dokumenter fra 1531. Munken DOM Perrignon skal visstnok ha lært teknikken her før han reiste videre til Champagne. Champagne er nok den mest kjente musserende vinen, men både i Die og Gaillac, som vi alt har vært innom, og i Limoux, produserte de slik vin lenge før de begynte med dette i Champagne.

Blanquette de Limoux er den tradisjonelle musserende vinene. Den dominerende druen er Mauzac, som skal utgjøre minst 90%. Det er en lokal drue som, så vidt jeg vet, bare dyrkes her og i Gaillac. Det er tillatt med til sammen inntil 10% av Chenin og Chardonnay i Blanquette de Limoux. Vil man virkelig gå tilbake i tradisjonen kan man velge Blanquette Méthode Ancestrale.

Den andre musserende vinen er Crémant de Limoux. Denne er laget for å passe mer til moderne smak, men det betyr også at den ikke har det samme lokale særpreget. De dominerende druene er Chardonnay og Chenin, druer som brukes i tilsvarende viner fra mange andre steder. Disse kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90% av mosten. Det skal være minst 20%, men ikke mer enn 40% Chenin. I tillegg kan man ha Mauzac Blanc og Pinot Noir, men mengden Pinot Noir kan ikke overstige 10%.

Personlig liker jeg at noen vil gå tilbake til lokale tradisjoner. Det lages musserende vin på Chardonnay mange steder, ikke minst i Champagne. Så fra Limoux går jeg for Blanquette de Limoux.

Det lagets også en utmerket hvitvin i Limoux, med ganske mye Chardonnay.

Herfra bærer det inn mot fjellene, hvilket i praksis også vil si bort fra vinområdene. De skal først over Port de Pailhères. Det er bratt opp og vanskelige svinger ned mot Ax-Les-Thermes. Etterpå går det bratt opp til Ax-3 Domaines. Så for rytterne er det vel like greit at det ikke er så mye vin langs denne ruten.

Bildet nedenfor er fra toppen av Port de Pailhères, men utsikt nordover mot Limoux.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central

Etappen i går, 14. juli, ble vel på mange måter som ventet. Det gikk et brudd som fikk gå inn. Mange franskmenn ville markere seg, men ingen fikk det helt til. Den største overraskelsen var kanskje at Alessandro Petacchi spurtet for poeng på mellomsprinten og om poeng for 9. plassen. Det tyder på at han faktisk har seriøse planer om å fullføre denne gangen og kjempe om den grønne trøyen, ikke bare plukke noen etappeseire før han bryter.

I dag blir det nok en ny massespurt, og Thor Hushovd synes å mangle det lille ekstra som man må ha for å vinne slike spurter. Men vi skal hoppe fram til lørdag og 13. etappe som går fra Rodez til Revel og tar rytterne ned fra Massif Central.

For turistinformasjon viser jeg nok en gang til TdF Tourist Guide.

Dette er en småkupert etappe med noen tredje- og fjerdekategoritopper og ganske mange som sikkert også kunne vært gitt tilsvarende klassifiseringen. Hovedretningen er sydover og nedover.

Nord-vest for startbyen Rodez ligger vinområdet Marcillac. Det ligger i grenseområdet mellom Massif Central og høyslettene i Languedoc (administrativt er vi i Aveyron, men landskapet regnes etter det jeg forstår som en del av Haut Languedoc). Disse høyslettene ligger på kalkfjell, områder som franskmenn kaller causse.

På en måte er det litt synd at man bare gjør et hopp fra Mende til Rodez, for det betyr at man hopper over disse store kalksteinsområdene som en gang var havbunn. Kalksteinen er ganske bløt og porøs. Så i dette området finner man dype canyons, som franskmenn kaller gorge (hals), med Gorges du Tarn som en av de mest spektakulære. I området er det også flere flotte dryppsteinshuler. Men alt dette får være til en annen gang, og rent vinmessig finner man ikke noe av interesse mellom Mende og Rodez — så i forhold til dette har vi ikke gått glipp av noe.

Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.

90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen beskrives som dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring. Det finnes p.t. ingen viner fra Marcillac på Vinmonopolet — i alle fall har ikke jeg klart å finne noen. Jeg har forsøkt å få tak i vin fra Marcillac her i Frankrike, men uten å lykkes. Man må nok nærmere produksjonsområdet for å finne et utvalg av vinen.

I området produseres osten Laguiole som skal passe godt sammen med en Marcillac.

Traseen videre går utenom vinområdene. Man passerer etter ca 75 km en drøy mil øst og sør for Albi, en by som Tour de France har vært innom noen ganger. Her er vinområdet Gaillac. Dette er et av de eldste vinområdene i Frankrike. Her har det vært produsert vin fra romertiden, kanskje enda lenger.

Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. I tidligere tider, da man ikke var så nøye med slikt, ble vin fra Gaillac blandet inn i Bordeauxviner for å gi denne litt mer tyngde, og vinen ble dermed solgt som Bordeauxvin. I dag ville en slik praksis ha skapt store overskrifter og blitt betegnet som en vinskandale.

Selv om det ikke er så veldig langt mellom Marcillac og Gaillac, og syklistene har syklet nord-syd, har vi nå flyttet oss fra et av de vestligste vinområdene i øst, til det østligste i vest. Mens Marcillac ligger i den vestlige avslutningen av høyslettene i Languedoc og ser mot Middelhavet, danner Gaillac den østlige avslutningen av Aquitaine-bassenget og ser mot Atlanterhavet. De ligger rygg mot rygg og ser hver sin vei. Mellom disse ligger den sydligste utløperen av Massif Central, Montagne Noire. Det er ikke spesielt høyt, men det er mens de krysser dette området at syklistene skal over to fjerde- og en tredjekategoriklatring.

Størstedelen av vinområdet ligger vest for Albi, og det er også her vi finner det beste området, Gaillac Premières Côtes. Men det er også et lite område øst for byen. Syklistene vil være så vidt innom dette etter ca 80 km, når de passerer landsbyen Mouzieys-Tulet.

I Gaillac produseres det mange typer vin: Rød, hvit, rosé og musserende. Det produseres en helt spesiell musserende vin med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. (Simpel musserende lages etter brus-metoden, hvor kullsyre tilsettes under trykk. Men slik vin er det ikke verdt å snakke om, langt mindre å drikke.) Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig er det en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise tilsettes ikke sukker. Det er kun naturlig sukker fra overmodne druer. Det gir en ganske karakteristisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi andres beskrivelse).

Det har vært sagt at det produseres så mye ulik vin i Gaillac, og at de må bestemme seg for hva de vil.  Helen Savage beskriver det slik i sin vinblogg:

“Gaillac is learning to be different. Its vineyards along the Tarn Valley in South West France were first planted by the Romans and it remains a land of proud traditions as well as of generous people. And it’s upon that long tradition that some growers there are daring to build a platform for future success.

(…) but Gaillac is a crossroads in more than one sense. Its splendid climate (…) is a unique mix of Atlantic, Mediterranean and Continental influences. Its vignerons can grow grapes suited to all three and make almost every style of wine imaginable, including pétillant (perlé), sparkling, dry and doux (but not liquoureux) whites, rosés, light, primeur summer-drinking reds and others high in tannin and extract that cry out for careful cellaring. It’s almost too easy. But that’s why they now have to make hard choices and leave others to grow Gamay, Merlot or Sauvignon Blanc. In a fiercely competitive market their future lies in doing what only they can do – and in making the most of their special red varieties Duras and Braucol (sometimes called Fer Servadou) and the local white varieties Loin de l’Oeil and Mauzac. Duras, for example, features in no other appellation. Gaillac wines taste like no others; and the best, almost all from these four grapes, are now beginning to make UK critics sit up and take notice.”

Det er ikke vanskelig å være enig i at Gaillac ikke blir spesielt interessant om de følger vinverdens svingende moter og produserer samme type vin som de produserer mange andre steder. Det er de lokale tradisjonene som gjør området interessant. Det får meg til å tenke på vår guide da vi for noen år siden besøkte Mondavi i Napa Valley (California). Hun sa omtrent noe slikt:

“Vi må bare erkjenne at man i Europa har 400 års forsprang når det gjelder å finne ut hvilke druer som gir best resultat på de ulike områdene.”

Det ville være for dumt om Europeiske produsenter glemmer denne kunnskapen og heller forsøker å konkurrere med mainstream vin etter skiftende moteretninger. Heldigvis synes pendelen å være på vei tilbake fra at alle skulle produsere vin på Chardonnay, Cabernet Sauvignon, Merlot og andre populære druer. Hvem er egentlig interessert i en Cabernet Sauvignon fra et område i Frankrike som de færreste har hørt om? Men kan de by på unike og interessante produkter, da blir det noe annet.

Vinmonopolet har en rød Gaillac, en Flavin Gaillac 2007. Min vin for dagen er en rødvin kalt Les Gravels fra Domaine Rotier, årgang 2005. Den er laget av 30% Duras, 25% Barucol, 35% Syrah og 10% Cabernet Sauvignon. Det ligger ikke noe mer bak valget av akkurat denne vinen enn at det var den Gaillac-vinen som vinhandleren hadde.

Vil man ha litt niste på veien så går i alle fall første del av traseen gjennom produksjonsområdet for Roquefort.

Langesonen for mat er like etter at syklistene har forlatt Gaillac. Men jeg tviler på at de får servert noe av vinen fra området.

Målbyen Revel ligger ca 20 km nord-vest for vinområdet Cabardès. Det er hit man må for å finne den mest lokale vinen ved målgang. Området ligger like ved Carcassonne, som så absolutt er verdt et besøk om man er på de kanter. Dette er omtrent så langt vest man kommer i Languedoc-Rousillon, og klimamessig møter Middelhavet her noe fra Atlanterhavet. I Cabardès brukes både de typiske “middelhavsdruene” grenache og syrah, og “Bordeaux-druene” merlot og cabernet-sauvignon. I vinene kombineres kraften fra det solrike middelhavsområdet med elegansen fra Aquitaine.

Skal man være riktig pirkete, så ligger den aller sydligste utløperen av Montagne Noire mellom Revel og Cabardès. Så Revel tilhører, i likhet med Gaillac, det øsligste av syd-vest, mens Cabardès er det vestligste av det franske Middelhavsområdet. Men så pirkete bør man vel ikke være.

Jeg har ikke funnet noen viner fra Cabardès i Vinmonopolets lister.

På den siste delen av dagens etappe må rytterne regne med en del vind fra vest. Siden etappen har en sløyfe mot vest på slutten, vil det bli motvind, sidevind og medvind inn mot mål — om været er som det pleier. Men det blir mer vind og mindre vin i morgen, så da skal vi komme tilbake til dette.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.