Olav Torvunds blogg » Tour de France

Les vins du Tour de France 2012 — mange interessante områder

Olav Torvund — Wed, 19 Oct 2011 15:00:28 +0000

Tirsdag 18. oktober ble etappene for Tour de France 2012 presentert. Tour de France har den irriterende praksis at de bare presenterer en oversikt i oktober, og at detaljene først offentliggjøres i juni, noen uker før rittet starter. Vi vet derfor ikke nøyaktig hvor de skal sykle og dermed ikke mer presist hvilke vinområder de skal innom før ganske kort tid før det hele starter. I så måte er Giro d’Italia bedre, som offentliggjør kart og detaljer for etappene i oktober. Men vi kan allerede nå se at det blir en del interessante områder som denne bloggen ikke har vært innom (og selvfølgelig noen gjengangere).

Rittet starter i Belgia. Om det produseres vin i Belgia, så er det i alle fall ikke det landet er kjent for. Her må det bli øl. Men Belgia er et spennende øl-land, så det bør være nok å ta av her.

Nord i Frankrike er det heller ingen vinproduksjon, i alle fall ikke av betydning. Det blir derfor lite vin til etappene 3 til 5. Men vi vil her få en gjenvisitt til Calvados.

På den sjette etappen kan vi bokstavelig talt sprette champagnen. Denne starter i den nest-viktigste byen i Champagne: Eperany. Det er ingen tvil om hva slags drikke som skal følge den etappen.

Den syvende etappen, som ender med en veldig bratt bakke (20%) opp til La Planche des Belles Filles starter i Lorriane-området, hvor vi kan utforske nye viner. Den kommer nesten til vinområdene i Alsace, men de får kanskje vente til et annet år. Tour de France må komme innom der også et år.

Åttende etappe tar oss inn i Sveits og inn i området Neuchatel. Neuchatel er det mest kjente vinområdet i Sveits, så også dette blir et interessant bekjentskap.

Niende etappe er en tempoetappe som starter i Côtes de Jura, om vi ser det i et vinperspektiv. Her blir en ny smak på Jura-viner.

Vanligvis er fjelletappene en vinmessig utfordring. Men tiende etappe starter i den velkjente vinbyen Mâcon. Det er ikke nok detaljer til å si sikkert hvilke flere områder vi skal innom den dagen. Men kanskje skal man også gjennom Beaujolais, Bugey og/eller Savoie. Uansett skal det ikke bli vanskelig å finne vin til den etappen.

11. etappe fra Albertville synes å gå gjennom noen av vinområdene i Savoie, men kartet er ikke presist nok til å si det sikkert. Vi får se hva vi finner her denne gangen. Sannsynligvis blir det nok en gang en vin fra Savoie.

12. etappe krysser Rhône-dalen. Selv om kartet ikke viser presist hvor den krysser, så er det ikke mulig å krysse denne delen av Rhône uten å være innom interessante vinormåder.

13. etappe starter samme sted som 16. etappe i Tour de France 2011, nemlig Saint-Paul-Trois-Châteaux. (Det var på den etappen Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen kjempet om seieren, og som Thor Hushovd vant.) Men da syklet man østover, i 2012 skal syklistene sykle mot vest. Igjen er kartet for upresist til å si sikkert hvilke vinområder de skal gjennom. Men vinområder i Rhône blir det, sannsynligvis Côtes-du-Vivrais. Etappen ender i Languedoc, og det kan se ut som om man skal sykle gjennom området Pic-Saint-Loup, som er et av de mest interessante rødvinsområdene her. Syklistene skal nok gjennom flere vinmarker. I dette området er det vanskelig å unngå. Men vi får komme tilbake til det når vi vet mer.

14. etappe starer i Limoux, som var start for 15. etappe i 2011. Men mens Limoux var en passende aperitif til fjorårets store vinetappe, er det denne gang start på den første fjelletappen i Pyreneene. Her vil vi neppe finne mye vin etter å ha forlatt startområdet.

Denne gangen har man lagt en flat etappe mellom fjelletappene i Pyreneene. 15. etappe er veldig interessant om vi ser på drikke. Her ser det ut til at vi skal innom Armagnac, og vi skal innom det interessante vinområdet Madiran. Det ser ut til at etappen er innom flere andre vinområder også, men dette er antageligvis de to mest interessante.

16. etappe vil nok bli Jurançon nok en gang. Pau er en av Tourens mest besøkte byer. Når denne er start eller målby for en fjelletappe i Pyreneene er det ikke så mye annen vin man kan velge fra dette området.

17. etappe blir en utfordring, både for de som skal sykle og for oss som skal lete etter vin. Det er i alle fall ingen kjente viner fra disse områdene. Men vi får se hva vi finner.

18. etappe blir nok en interessant vinetappe som tar oss gjennom områder vi tidligere ikke har vært innom. Cahors er det meste kjente av vinområdene dagens etappe skal gjennom, men det er fler.

19. etappe blir vinmessig mer krevende. Dette er en tempoetappe fra Bonneval til Chartres. Her er vi nord for vinområdene. Kanskje sniker vi oss litt sørover til et av områdene i Loire. Vi får se hva vi finner.

20. og siste etappe inn til Paris vil tradisjonen tro bli en champagne-etappe. Om vi lykkes i å finne noe annet interessant drikke med mer lokal tilknytning, vil tiden vise. Siden Touren er innom Epernay blir det vel en champagne fra et av champagnehusene i Reims som får avslutte Tour de France 2012.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2012

Les vins du Tour de France – 2011
Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

En posttraumatisk Tour de France-oppsummering

Olav Torvund — Tue, 26 Jul 2011 14:02:39 +0000

De som leser dette vet at jeg har fulgt etappene i Tour de France for å finne drikke og kanskje noe annet fra områdene de sykler gjennom. Og jeg har selvfølgelig fulgt rittet og kommentert litt om det også. Jeg har valgt å legge ut mine vinkommentarer to dager før etappen sykles, i tilfelle noen skulle ønske å kjøpe inn noe til etappen. Derfor ble min siste kommentar publisert om morgenen fredag 22. juli.

Jeg så fram til en spennende etappe over Col du Galibier, med avslutning i Alpe d’Huez. Dagen etter skulle jeg reise til Paris for å få med avslutningen. Det hadde vært et av de mest spennende Tour de France på lenge og det hadde vært store norske triumfer. Det har også vært klare tegn på at det er langt mindre doping enn det var for en del år siden. Derfor planla jeg en avsluttende kommentar som ikke skulle handle om vin. Mye av kommentaren var allerede skrevet. Men ikke noe av det kom med i dette som faktisk ble den kommentaren.

Fredagens etappe var spennende. Jeg satt på terrassen og fulgte den på fransk TV, samtidig som jeg fulgte med på Twitter — og var mest opptatt av tweets om Tour de France. Kl. 15.26 eksploderte bomben i Oslo sentrum. Kl 15.28 kom den første Twitter-meldingen jeg leste, fra VGs Anders Giæver: “Bombe i sentrum”. Et minutt etter: “Ruter knust. Folk skadet”. Åtte minutter senere det første bildet av VG-huset. (Foto: Anders Giæver, gjengitt med tillatelse.) Jeg fikk også melding fra min kone, som var på jobb i Oslo sentrum, om en kraftig eksplosjon og mye røyk.

Syklistene i Tour de France var på vei ned fra Col du Galibier til starten på den meget spennende og kanskje avgjørende stigningen opp til Alpe d’Huez. Men Tour de France var ikke lenger viktig. Hva hadde skjedd i Oslo? Jeg satt et par tusen kilometer unna og lette etter informasjon. Jeg fulgte twittermeldinger og nettaviser. Twitter var klart best mens saken utviklet seg. Jeg håpet at det var en ulykke, ikke en terroraksjon. Men meldingene tydet mer på bombe enn ulykke. Mine første tanker gikk også i retning av en muslimsk terrororganisasjon, og jeg fryktet at muslimhetserne virkelig skulle få vann på mølla.

Så begynte det å komme meldinger fra Utøya. Det var helt uvirkelig. 4–5 personer på Utøya er skutt av en mann i politiuniform, var den første meldingen jeg så. Pierre Rolland vant kongeetappen i Tour de France, men det var helt uviktig.

Midt oppe i det hele følte jeg en viss lettelse da det var klart at gjerningsmannen var norsk. Hadde det virkelig vært en muslimsk terrorist kunne det ha blitt ganske uutholdelig her. Det er en rasistisk og fordomsfull “logikk” som gjør at om det hadde vært en muslimsk terrorist, da hadde det vært Islam og islamister og alle muslimer ville, i alle fall av mange, ha blitt identifisert med handlingen. Når det viser seg at det var en hvit, høyreekstrem vestkantgutt, da blir man nøye med å understreke at de miljø han er en del av og det parti han har vært medlem av ikke kan holdes medansvarlig for hans handlinger. Og selvfølgelig er FrP like lite ansvarlig for hans handlinger som muslimer er ansvarlige for det islamistiske terrorister måtte finne på.

Noen vil vite at jeg også legger ut en del meldinger på Twitter og Facebook av typen “For 98 år siden ble A født/ skjedde sånn og slikt, osv”. Jeg sitter ikke oppe om morgenen og skriver disse. Jeg setter meg ned kanskje en gang i uken, ser på dagene som kommer og legger ut meldinger som skal sendes på et angitt tidspunkt. Jeg gikk gjennom det jeg hadde lagt ut for de nærmeste dagene. Jeg strøk ganske mange og endret på de jeg lot bli værende. Mange passet ikke. Sist lørdag var det 97 år siden Alf Prøysen ble født. Han kunne ha vært god å ha på en slik dag. Men den muntre “Teddybjørnens vise” som jeg hadde lenket til, ville ikke passet. Den ble redigert vekk. Alison Krauss ble 40 år samme dag. Jeg hadde allerede valgt “Jacobs Dream” før det forferdelige skjedde. Den ble uhyggelig aktuell. Det er en hjerteskjærende historie som fremføres så jeg får gåsehud hver gang jeg hører den, og enda mer nå enn før. Jeg lot den stå.

Det var mange tanker som surret rundt i hodet og det ble ikke lett å sove. Jeg måtte opp relativt tidlig lørdag for å rekke toget til Paris. Da jeg la meg meldte mediene om 10 drepte på Utøya, men at det var forventet at tallet ville stige. Jeg våknet til melding om 80 drepte og ble helt satt ut. Alt virket tomt og trist. Norge har vært utsatt for ulykker som har krevd flere menneskeliv. Men dette var ingen ulykke. Det var en villet handling. Det gjør det så mye verre og så mye vanskeligere å forsone seg med.

Det virket helt meningsløst å skulle reise for å feire avslutningen på et sykkelritt. Men vi var i Frankrike, og ruten hjem gikk uansett via Paris. Så vi reiste som planlagt.

Jeg var i Paris sist søndag og så avslutningen av Tour de France. Vi ble revet med i stemningen og det var moro. Det var fint å få tankene bort fra det som hadde skjedd i Norge for noen timer. Jeg kommer nok “tilfeldigvis” til å reise via Paris når Tour de France avsluttes senere år også. Jeg håper det aldri igjen kommer til å hvile en like mørk skygge over avslutningen som det gjorde i år.

Terroren i Norge preget nesten alle medier. Men jeg skulle ønske det var noe annet som førte til at Norge var på topp i nyhetene. Vi har fått mye støtte og sympati. Denne tegningen laget av den iransk-amerikanske tegneren Kaveh Adel fanger reaksjonene på en flott måte. (Tegningen er gjengitt med tillatelse)

Unntaket var L’Equipe. L’Equipe er en type avis vi ikke har i Norge. Det er en ren sportsavis. Det skriver om sport, ikke noe annet. Om Frankrike skulle bli invadert ville de antagelig være mer opptatt av fotballresultatene. Tour de France har vært hovedoppslaget hver dag de siste tre ukene. Men også de skrev om og hadde et bilde av Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen foran feltet da syklistene markerte hendelsene i Norge med et minutts stillhet før start på siste etappe, begge med sørgebånd på armen.

Årets vinner av Tour de France, australieren Cadel Evans, ble selvfølgelig viet stor oppmerksomhet i mandagens utgave av L’Equipe. Etter to ganger å ha kommet på andreplass, og i fjor fått sine muligheter ødelagt av en velt (han fullførte etter å ha syklet 12 av etappene med brudd i albuen, men hadde ingen sjans til å hevde seg), lyktes han endelig. Han er den eldste (34 år) som har vunnet Tour de France etter annen verdenskrig. I det som var hans kanskje siste sjanse lyktes han i det han har prøvd på så lenge. Det må ha vært hans største dag som syklist. På spørsmål fra L’Equipe om hva seieren betyr, svarte han omtrent dette:

“Tour de France er et mikrokosmos. Vi glemmer fort at verden utenfor går videre. Det som har snudd min verden på hodet er det som har skjedd i Norge. Jeg er også preget av Amy Whinehouse’s død. Min seier i Tour de France betyr ingen ting i forhold til dette.”

Dette kom ikke fra en norsk deltaker. Det ble ikke sagt til en norsk journalist som fisket etter sympati. En australsk syklist sa dette til en fransk sporstsjournalist som antagelig var ute etter en uttalelse om at dette var noe av det viktigste som hadde skjedd. Jeg har alltid hatt stor respekt for Cadel Evans. Den ble ikke mindre etter dette.

Den norske innsatsen i Tour de France har vært imponerende. Vi har vært stolte over å være norske. Det har blitt lagt merke til at de to norske deltakerne har tatt to etappeseire hver. L’Equipe har skrevet om at vikingene har gått i land, gjort Thor Hushovd til rovdyr, brukt klisjeen Thor de France og regnet seg fram til å at de franske syklistene burde hatt 67,5 etappeseire om du skulle gjøre det like godt som nordmennene (de var før Edvald Boasson Hagen tok sin andre etappesier). Det er mindre enn en uke siden Edvald Boasson Hagen tok sin siste etappeseier. Da klaget L’Equipe over at nordmennene var respektløse som hele tiden tok knekken på de franske guttene. Også det store antallet norske supportere har blitt lagt merke til og har blitt hyppig kommentert på fransk TV. Likevel virker dette nå som en ganske fjern fortid.

Det som i dag virkelig gjør meg stolt over å være norsk er ikke enkeltpersoners prestasjoner i en idrettskonkurranse — prestasjoner som de færreste av oss har bidratt noe som helst til. Det som gjør meg stolt er hvordan våre ledere og ikke minst det norske folk har håndtert krisen og traumet etter bomben i Oslo og den forferdelige massakren på Utøya.

Det er sikkert en del som skal granskes. Vi vil finne ut at en del kunne vært håndtert bedre. Men det blir på en måte detaljer. Ingen kan forberede seg på det Norge ble utsatt for. Alle som kunne gjorde en fantastisk innsats og gjør det fortsatt.

Det norske folk møtte hatet med kjærlighet. Det var inkluderende varme og solidaritet, ikke splittelse og mistenkeliggjøring. Folk gikk ut i gatene i et antall vi aldri har sett før, man gikk ikke i dekning. Også dette har blitt lagt merke til ute. Flere av kommentarene gir uttrykk for en blanding av undring og beundring. Se som et eksempel faksemile av tegning i The Times.

Midt i galskapen og sorgen: Den som ikke vil la seg knekke vokser i motgang. Det drapsmannen trodde han kunne bekjempe med sine grusomme handlinger har blitt styrket. Vi har sett et Norge mange av oss trodde ikke eksisterte. Det er et varmere og sterkere Norge som vokser fram i blomsterhavet.

Jeg lar et bilde fra rosehavet på Rådhusplassen avslutte. Bildet er tatt av Eirik Helland Urke, og er en del av han flotte billedserie Roser på Rådhusplassen (gjengitt med tillatelse).

Les vins du Tour de France 2011: 21. etappe — champagne comme toujours, eller hva med en kopp te?

Olav Torvund — Fri, 22 Jul 2011 06:00:08 +0000

På en måte lyktes Movistar nesten med sin plan om å kjøre så hardt at Mark Cavendish utenfor tidsgrensen. Mark Cavendish var to minutter for sent ute og Movistars Jose Joaquin Roajs var godt innenfor. Skjønt det ble ikke kjørt så veldig hardt, i alle fall ikke veldig fort. Arrangøren setter opp tre tidsskjemaer for hver etappe. For gårsdagens etappe var det beregnet ut fra gjennomsnittsfart på 38, 36 og 34 km/t. Andy Schleck brukte nesten 14 minutter mer enn det langsomste av disse skjemaene. Og det var ikke Movistar som satte tempoet. Jeg hadde inntrykk av at det var mye vind, som gjorde at farten var relativt lav.

Men uansett var groupettoen too big to fail. Man kunne ikke sette ut halve feltet, inklusive “grønn trøye”, flere etappevinnere (blant andre Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd), de fleste favorittene til lørdagens tempo og de fleste favorittene på avslutningsetappen i Paris. Reglene sier dessuten klart at man kan bestemme at ryttere utenfor tidsgrensen skal kunne fortsette når det er 20% eller fler som kommer utenfor (og en del andre spesielle grunner). Om jeg oppfattet Mark Cavendish rett i intervju med Fransk TV, hadde de fått feil informasjon om tidsgrensen. Det er deres eget ansvar og det er vel lagene som regner det ut. Men det i alle fall en mulig forklaring på hvorfor så mange kom utenfor.

Omega Pharma Lotto har sagt at de har planer om å kjøre så hardt på dagens etappe at Mark Cavendish ikke rekker tidsgrensen. Men de så vel at deres egen kandidat til grønn trøye, Philippe Gilbert, også var blant dem som kom utenfor tidsgrensen. Så kanskje ender de med å sikre grønn trøye til Jose Joaquin Rojas om de forsøker å gjenta dette. De bør nok heller bruke kreftene på å sikre klatretrøyen til Jelle Vanendert, skjønt det kan nok også bli vanskelig med 2 poeng til Samuel Sanches, 4 til Andy Schleck og 8 til Frank Schleck.

CyclingNews har sett på tidsgrensen for dagens. Med det langsomste skjemaet med vinnertid 3.18. Da vil tillegget blir 26 min (+13/14%), altså maksimaltid 3.44. Sist uke gikk turrittet “L’etappe du Tour”, hvor man sykler en av etappene fra Tour de France, og det var nettopp denne etappen de syklet. Det var fint vær og disse syklistene hadde ikke to og en halv uke med hard konkurranse i bena. Siden det er fjelletapper får vi tro at i alle fall en del av deltakerne er habile klatrere. Likevel var det bare 4 av 7.000 startende som ville ha kommet innenfor en tidsgrense på 3.44. Det er ikke vanskelig å si seg enig med CyclingNews i deres konklusjon: “Even the sprinters climb at an impressive rate.”

Årets tour har vært en av de mest spennende på lenge. Det gjenstår en fjelletappe og en tempoetappe før sammenlagtkandidatene kan paradere inn til Paris. Men fortsatt er det ganske åpent. Alberto Contador røk nok ut i går. Men hva vil Cadel Evans gjøre i dag, og hvor mye kan han slå brødrene Schleck med på tempoetappen? Og kan Thomas Voeckler prestere nok et mirakel? Jeg skal slutte her. Bare fremheve én rytter. Det er vinnerne som får mest oppmerksomhet. Men jeg synes Thomas Voecklers hjelper, Pierre Rolland, har gjort en kjempeinnsats. Han har sittet med helt til toppen hver gang Thomas Voeckler har kjempet opp bakkene for å forsvare sin gule trøye og er i øyeblikket på andreplass i kampen om ungdomstrøyen.

Så har vi igjen kommet til tourens avslutning. Tradisjonen tro slutter det hele på Champs-Élysées. I morgen (lørdag) setter jeg meg på toget til Paris og vil se avslutningen på årets Tour de France live. Det gleder jeg meg til!

Vi holder oss også til tradisjonen og avslutter med champagne. Det blir reprise, men man blir aldri lei av champagne.

Det er 24. juli og målgangen er en gang på ettermiddagen. Dette må være anledningen for en frisk og lett champagne, og da vil jeg velge en blanc-de-blanc. Det er en champagne laget bare på hvite druer, hvilket vil si Chardonnay. Et godt kjøp er Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut, som koster bare 250kr. 250kr vanligvis ikke billig for en flaske vin, men det er ikke mye champagne man får for den prisen, særlig ikke av en kvalitet som denne.

Kanskje kan det også være grunn til å si litt om parisisk geografi og monumenter. Den forgylte rytterstatuen som syklistene passerer etter å ha syklet gjennom tunnellen under Jardin des Tuileries er en statue av Jeanne d’Arc, ikke av Ludvik den 14., slik de flere ganger har sagt på TV2. Den står heller ikke på Place de la Concorde, men på Place des Pyramides. Place de la Concorde er plassen med obelisken, der syklistene svinger opp Champs-Éllysées.

Når vi er innom disse områder kan det også nevnes at Jardin des Tuileries betyr taksteinshagen, og har det navnet fordi det i sin tid lå et teglverk her hvor man produserte taktstein.

Vi kan ikke helt gi slipp på vin og andre godsaker. Paris kan ikke kalles noe vinområde. Men det dyrkes og produseres faktisk noe vin her. I gamledager var bydelen Belleville det sted folk dro til for å drikke billig, lokal vin. Belleville er et fargerikt område i den nord-østre delen av Paris.

Området lå utenfor det egentlige Paris til 1860 og var en landsby mer enn en by. Belleville lå også utenfor området for vin– og brennevinskatt. I de såkalte guingettes ble det servert billig vin produsert i området. Beskrivelsen av dem få meg til å tenke på heuriger i Wien, men jeg vet ikke om sammenligningen er treffende.

I dag dyrkes det vin på et 500 m2 stort område i Parc de Belleville, som et minne om bydelens fortid som vinprodusent. Men hvordan vinen er og hvordan man får tak i den, vet jeg ikke.

Hvis minner om dårlig vin fra Paris’ utkant ikke frister, hva med en kopp te? Selv om de fleste tenker på England når det er snakk om te, så er det en vel så rik te-tradisjon i Frankrike. Og som vanlig når det gjelder mat og drikke er den mer sofistikert enn i England. Det er mange Salon du thé. Min favoritt Salon du thé og tebutikk er Mariage Frères. De holder til i bydelen Marais, ikke langt fra Hôtel de Ville.

Man kan velge mellom 500 ulike sorter te i butikken og i restauranten. Stedet er velegnet både for lunsj og ettermiddagste. Man er satt litt tilbake til kolonitiden, med en betjening kledt i hvite lindresser. Man velger en rett, og slik man ellers gjerne ber om et forslag til en vin som passer til, ber man her om en te som passer til den valgte retten. Teen serveres selvfølgelig fra kanne og er tilberedt etter alle kunstens regler.

Kjøp for all del te med hjem. Tidligere i år prøvde seg en fruktig, grønn te kalt Summer Snow, som ga mersmak. Den har litt smak av eple, som passer godt om sommeren. Det er utmerket både som varm te og som iste. En annen grønn te som også er veldig god som iste er Iskandar. Ordentlig iste (ikke søtt kliss kjøpt ferdig på plastflasker) er en utmerket sommerdrikk. Det hevdes også at grønn te skal øke fettforbrenningen og ha mange andre positive helseeffekter. Jeg går ikke god for dette, og anbefaler den rett og slett fordi grønn te som iste smaker godt på varme dager.

Når jeg er innom Paris kjøper jeg alltid søtsaker hos Pierre Herme og Ladurée. Jeg kjøper i alle fall makroner, og kanskje noe annet. Ladurée er den tradisjonelle, Pierre Herme den mer rocka som kan servere ganske mange overraskende smaker. Noe er veldig gode, andre “interessante” og noen bare sære. Men de er verdt å forsøke. En av årets vårmakroner var mint og grønne erter. Den var mest sær, og ble ikke en favoritt hos oss. Litt senere kommer hvit asparges og nøtteolje. Etter det som er annonsert skal den være tilgjengelig til og med 17. juli, men de er ofte tilgjengelig lenger enn det som er annonsert. Så jeg håper på at den er å få når jeg kommer til Paris for avslutningsetappen. Jasminblomst og jasmin-te høres ut som en annen interessant sommervariant.

Makroner er små kaker laget av det man kanskje kan kalle mandelmarengs og serveres som “sandwhich” med fyll mellom. Kanskje er jeg kresen, men det er ganske stor forskjell på makroner fra ulike produsenter. På sitt beste er de lekre små bakverk med mange spennende smaker, andre ganger blir det nesten bare søtt kliss. Kjøp fra gode konditorer eller la det være. Makroner har blitt veldig in, og selges derfor mange steder. Styr unna makroner av uspesifisert opphav som du måtte finne i en butikkhylle. Sannsynligvis består de mest av sukker og kunstig farg. Ladurée og Pierre Herme kanskje verdens to beste produsenter. Men vi får utmerkede makroner i Oslo også, hos Pascal, Sebastian & Bruno og Sverre Sætre.

Man kan lage makroner selv. Jeg har gjort det, dog under kyndig veiledning hos Valrhona. Sebastian & Bruno arrangerer kurs hvor man bl.a. lager makroner. Men de er ikke veldig holdbare og noe av det jeg synes er spennende er å smake ulike varianter. Da blir det litt kjedelig om man har laget 60 makroner av samme type — selv om man visstnok kan fryse makronbunnen. Jeg synes det er like greit å kjøpe dem.

Hos Ladruée sitter jeg gjerne ned med en kopp te og et av deres meget gode bakverk. Ladurée har en café eller konditori på Champs Éllysées, så det er vel mulig å sitter her mens syklistene farer forbi på utsiden. Men jeg ville ikke ha forsøkt å kombinere de to samtidig.

Men tilbake til vin. Det produseres ikke mye interessant vin i Paris, i alle fall ikke vin som er interessant annet enn som kuriositet. Men det er det beste stedet om man skal kjøpe vin i Frankrike. Her kan det nok være en fordel at de ikke kan tilby lokal vin. Det er mye vin å få kjøpt hos oss i Languedoc. Men det er selvfølgelig vin fra dette området som dominerer. De gode vinhandlerne — de som har mer enn kjedens standardutvalg — har gjerne satset spesielt på regional vin. De har standardutvalget av viner fra Bordeaux, champagne, chablis, osv. Men hvis man er på jakt etter det som er for de spesielt interesserte — f.eks. en som forsøker å kombinere interesse for vin og sykkel — da er utvalget begrenset. I Paris vil man kunne finne mer fra forskjellige regioner.

Jeg kan også minne om at det var i Paris jeg fant butikken hvor jeg kjøpte alle de bretonske drikkevarene som vi var innom på 4. og 5. etappe. Det var

Chemins de Bretagne
épicerie bretonne
15 Rue de Prague
75012 Paris

Nå er det bare å rette blikket fram mot 2012. Det vi vet er at touren igjen vil starte i Belgia. Den starter en uke tidligere enn normalt, for ikke å komme for tett på OL i London. Den 30. juni er det prolog i Liège. Det betyr nok at jeg starter 28. juni. Første ordinære etappe starter i Liège og ender i Seraing. Det er like utenfor Liège, så de må nok ut på en sløyfe i området. Andre etappe starter i Visé, som heller ikke er langt fra Liège. Denne krysser Belgia, og ender i Tournai. Vi er nå nær grensen til Frankrike, et par mil øst for Lille. Tredje etappe vil ta rytterne inn i Frankrike, men hvor denne vil starte og ende er foreløpig ikke offentliggjort.

For oss betyr det noen nye dager med belgisk øl — men det er ingen dårlig drikk.

Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig skrevet boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sammen med trivia, historie, osv. Han skriver om det meste, bortsett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Innledning
1. etappe — lavvannssykling med enkel vin
2. etappe — lagtempo og en avstikker til tapt ungdom
3. etappe — friskt og lett i Muscadet
4. etappe — bretonsk cider
5. etappe — øl og styrkedråper i Asterix-land
6. etappe — Calvados!
7. etappe — bilrace, vin og slott
8. etappe — vinmessig avkrok og godt kildevann
9. etappe — grettent fjell der Vercingétorix slo Cæsar!
Tour de France så langt — uten vin denne gangen
10. etappe, Aurillac > Carmaux
11. etappe — gammel vintradisjon
12. etappe — No ser eg atter slike fjell og daler
13. etappe — søt vin, sure bein og hellig vann
14. etappe — stedet Bacchus glemte
15. etappe: Languedoc — årets vinetappe!
Litt vin til hviledagen?
16. etappe, Saint-Paul-Trois-Châteaux > Gap
17. etappe — Girosyklistene krysser sitt spor
18. etappe — noen ukjente vinskatter i Pinerolo
19. etappe — heftige fjell, ost og frisk vin
20. etappe, tempo rundt Grenoble. Tid for en øl og kanskje avec?
21. etappe — champagne comme toujours, eller hva med en kopp te?
En posttraumatisk Tour de France-oppsummering

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France 2011: 20. etappe, tempo rundt Grenoble. Tid for en øl og kanskje avec?

Olav Torvund — Thu, 21 Jul 2011 06:00:16 +0000

Det er tre som virkelig har overrasket positivt i årets Tour de France: Thomas Voeckler, Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Prestasjonene til våre to norske syklister og alle norske supportere blir virkelig lagt merke til også her i Frankrike. Man snakker mye om det på fransk TV — selv om de ikke er veldig begeistret for at deres franske håp blir slått av de norske syklistene. Da Edvald Boasson Hagen tok opp jakten på dagens franske håp, Sylvan Chavanel, sa Laurent Jalabert at Eddie ikke er noen “n’importe qui”, og understreket at han er en utmerket klaterer, en utmerket decendeur og en utmerket rouleur. Han så nok at Sylvan Chavanel kunne få problemer — noe han også fikk.

De gjentar stadig at Norge har to deltakere og fire etappeseire. I gårsdagens L’Equipe hadde man regnet seg fram til at Frankrike med sine 45 deltakere burde hatt 67,5 etappeseire og 157,5 dager i gul trøye om de skulle ha samme suksessfaktor som Norge. Det var før Edvalds seier. Legger man den inn i beregningen burde Frankrike hatt 90 etappeseire. Det er ikke sjåvinistiske norske kommentatorer som skriver slikt, det er Frankrikes største sportsavis. Jeg er spent på hva de har funnet på i dag, selv om de nå har flyttet fokus til sammenlagtkandidatene.

I dag er den første av to helvetesetapper — i alle fall om vi ser bort fra temperaturen. For lite tyder på at det blir varmt. Det har snødd på Galibier og det har vært bekymring for om dagens etappe i det hele tatt kunne gjennomføres. Men det skal visst gå bra.

For sprinterne handler det om å overleve. At poengene fordeles slik at sprinterne har fordel og at avslutningen i Paris er den mest prestisjefylte etappen for sprinterne gjør at de har en interesse i å fullføre. Heldigvis blir det ikke som i Giro d’Italia hvor sprinterne i praksis ikke har noe å kjøre for når det er slutt på de flate etappene og de kjører inn i fjellene for alvor — og derfor pakker sammen og reiser hjem når de hardeste etappene begynner.

Men vi er ferdig med fjellene. Den 20. etappen er tempo rundt Grenoble. Etappen er sikkert hard nok og den er viktig. Tempo nest siste dag er uforutsigbar. Noen spesialister som Fabian Cancellara, Tony Martin og David Millar har ambisjoner om å vinne etappen. Vi skal ikke se helt hort fra Edvald Boasson Hagen her heller. Han ble nr 3 i den samme traséen (om jeg har forstått det rett) i Dauphiné Liberé tidligere i år. På tourens nest siste dage handler det også om hvem som er mest sliten. Det taler neppe til Fabian Cancellaras fordel. Han har en jobb å gjøre for brødrene Schleck på de to fjelletappene. Tony Martin skal vel først og fremst prøve å få Mark Cavendish levende over fjellene innenfor tidsgrensen, men det kan ikke være den hardeste oppgaven for hjelperytterne.

Sammenlagtkandidatene har siste mulighet til å tjene eller tape tid. I praksis avgjøres sammenlagtplasseringen her. Det er i praksis siste mulighet for å forbedre (eller tape) sin posisjon. Se hvordan det kan gå på dansk TV2s “Top 3 Worst Time Trials”. Det er vel ingen overraskelse at Michael Rasmussens tempo i Tour de France 2005 topper listen.

Det deles ut poeng til de 15 beste også på tempoetappen. Men de som kjemper om grønn trøye er som regel sjanseløse på tempoetappen og vil heller spare kreftene til den avsluttende etappen i Paris. De som verken har ambisjoner om etappeseier eller en god sammenlagtplassering har i praksis ikke noe å kjøre for og kjører kontrollert gjennom tempoetappen.

Det er ikke lett å finne mye interessant drikke i en relativt stor by (160.000 innbyggere) i en fjelldal. Det vil si, man finner mye å drikke, men ikke mye som er produsert lokalt. Mine forsøk på å søke etter vin i området har gitt mange treff på vinhandlere og vinbarer, men jeg har ikke funnet noen produsenter. Inne i byene dyrkes det ikke vin, og områdene rundt er fjell.

Også i Frankrike har mikrobryggeriene gjort sitt inntog. Selv i det mest vinproduserende området, Languedoc, har jeg kommer over interessante, små ølbryggerier. Vi har vært innom et lite utvalg av bryggerier i Bretagne (det er mange fler), så kanskje også i Grenoble? Etter en del søking fant jeg et som virker svært så interessant, bryggeriet Mandrin. Jeg må understreke at jeg ikke har smakt noen av deres produkter og kjenner dem kun ut fra omtalen på bryggeriets egne nettsider. De gir inntrykk av et bryggeri som liker å eksperimentere, så dette må det være verdt å smake på. Det er et lite bryggeri, så deres øl er neppe i salg utenfor regionen. Men er man i Grenoble bør man prøve dette.

Vi kan starte med det som synes å være det nærmeste man kommer et standard-øl. Det er en Bière blonde, altså et lyst øl (men slikt øl er som regel mørkere enn lager/pils). Det er produsert av biologisk dyrkede råvarer, og beskrives som lett krydret.

Men så blir det mer eksotisk. La Mandrin au Chanvre er et øl med hamp, beskrevet som et lyst øl med smak av det forbudte. Det presiseres ikke hva slags hamp det er, men chanvre er i alle fall plantefamilien canabis.

Den som vil ha det litt søtt kan forsøke La Mandrin au Miel, et øl med honning fra kastanje. Selv er jeg av de som ikke er noe glad i honning, så dette blir neppe mitt øl.

En annen “sukkertøyvariant” er La Mandrin à la réglisse, øl med lakris. Lakris utvinnes av roten til lakrisplanten. Om den er søt i seg selv, vet jeg ikke. Sjokolade er f.eks. ikke søtt i seg selv, men er (som regel) tilsatt sukker når den selges.

La Mandrin aux noix er et øl med valnøtt. Jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å forestille meg hvordan et slikt nøtteøl smaker.

Skulle man som nordmann få hjemlengsel kan man kanskje forsøke en La Mandrin au sapin, granøl. Dette er opprinnelig lansert som et vinterøl, men om jeg har forstått det rett er ikke lenger et rent sesongøl.

Endelig må nevnes det ølet som kan være en overgang til det som skal avslutte dette innlegget: La Blanche aux 7 plantes du massif de Chartreuse. Som navnet sier er dette et lyst hveteøl (Bière blanche) smaksatt med 7 planter fra Charteruse-fjellene, et området som er berømt for sin likør.

Mandrin ser også ut til å lage øl til spesielle anledninger. Jeg ville ikke bli overrasket om de skulle laget et sykkeløl, eller et Tour de France øl til denne tempoetappen. Men det vet jeg ikke noe om.

Men før vi kommer til likøren nevner jeg noen andre produkter fra Mandrin. De produserer to aperitifer som kalles Le vin & noix og Le vin & orange. I følge dem selv er dette tradisjonelle produkter fra området. Men jeg har ikke smakt dem og vet ikke noe mer om dem.

Det siste produktet fra Mandrin er whisky kalt L’esprit de Mandrin. De kaller det selv eau de vie de bière, men de sammenligner det med maltwhisky. Betegnelsen eau de vie de bière er korrekt nok, selv om den kanskje ikke gir folk de rette assosiasjoner. Ordet whisky kommer av uisge beatha eller uisce beatha, fra henholdsvis skotsk-gælisk og irsk, og betyr “livets vann”. Så det har samme betydning som aqua vitae => akevitt og altså eau de vie.

Den meste kjente drikken fra Grenoble-området er likøren Chartreuse. Dette er så vidt jeg vet den sterkeste likøren som produseres, i alle fall om vi holder hos til likører som selges kommersielt. Grønn Chartreuse holder 55%. Den er laget med 130 ulike urter, og det er bare to munker som kjenner oppskriften. I følge produsenten er det den eneste grønne likøren med naturlig farge. Det lages også en Gul Chartreuse som holder 40%, men det er den grønne som er mest kjent.

Chartreuse har navn etter fjellet som ligger vest for dalen Izère, mellom Chambréy og Grenoble: Massif de la Chartreuse. Vil man besøke produsenten må man ta en avstikker fra dagens etappe. Man svinger nordover i Grenoble og drar til Voiron.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 19. etappe — heftige fjell, ost og frisk vin

Olav Torvund — Wed, 20 Jul 2011 06:00:59 +0000

Jeg skrev i går at den etappen passet godt for Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Men jeg prøvde å skru ned forventningene. Så går de hen og vinner dobbelt! Det er alltid morsomt når nordmenn vinner. Men jeg synes måte Thor Hushovd har vunnet på i år er stiligere og råere enn det vi har sett før. Jeg synes det er en flottere måte å vinne på når man kjører fra alle de andre, enn når man er raskest på de siste 100 meterne og kommer i mål et halvt sykkelhjul foran de andre. Jeg er spent på hva L’Equipe har funnet på i dag! Det er bra jeg kjøpte en kasse champagne i forgårs. Thor og Edvalds innsats i Tour de France har ført til en dramatisk økning i champagneforbruket.

Den etappen de skal sykle i dag er også en hvor gode utforskjørere som Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen bør kunne ha en fordel. Men det er urimelig å vente at de skal klare det enda en gang. Andy Schleck viste at han ikke har noen fordel med mye utfor. Han tapte 1.09 til Cadel Evans og 1.06 til Alberto Contador, og nesten alt dette tapte han på 11 km utforkjøring. I dag er det 46+8 km utforkjøring fra den høyeste toppen. Jeg ser for meg at Alberto Contador vil angripe opp mot Sestrières og satse alt på å få et forsprang i den 46 km lange utforkjøringen som følger.

Vi skal fram til den siste store prøvelsen for de fleste i feltet. 19. etappe går fra Modane til Alpe-d’Huez. Dette er klatrernes siste sjanse til å posisjonere seg. Col du Telegraphe, Col du Galibier og avslutning på Alpe d’Huez. Etappen er kort, 109 km, men det betyr vel bare desto hardere kjør fra start. Men en så hard fjelletappe har ikke mye vin å by på. (Neste gang det kunngjøres avslutning på Alpe d’Huez booker jeg hotell på sekundet! )

Skal vi finne noe vin til denne etappen må vi ta en avstikker ca fem mil nordover. Etappen følger først vei D1006. Etter 14 km tar syklistene av til venstre på D902 og starter klatringen opp mot Col du Télégraphe. Hvis vi i stedet fortsetter D1006, eventuelt tar A43 om man vil raskere fram, kommer vi til området Combe de Savoie. Vi er i det minste i det samme departement hvor dagens etappen starter: Savoie. Det er ikke til å unngå at vinene herfra blir gjengangere. Tour de France er alltid innom Alpene og det er lite vin å velge blant.

Da jeg forberedte Les vins du Tour de France 2010 var vinene fra Savoie en av de positive overraskelsene. Jeg hadde aldri tidligere smakt vin fra denne regionen, og hadde vel heller ikke tenkt på at de kanskje laget vin der også. I fjor falt valget på en Chignin laget på Jaquière. Skjønt det er kanskje ikke riktig å si at valget falt på noe som helst. Produksjonen er ikke så stor. Det typiske for viner laget i eller i nærheten av turistområder er at det meste selges til hoteller og restauranter i området. Jeg er nok ikke den eneste som gjerne vil ha lokal eller regional vin når jeg er et sted hvor det produseres vin. Det er ikke så lett å finne vinen utenfor dens område, og særlig er det vanskelig når man er i en annen vinregion — da er det regionens viner som dominerer. Så det er vel riktigere å si at det var en av vinene jeg fikk tak i.

Det er risikabelt å baseres seg på det man måtte huske om en vin man smakte for et år siden. Likevel: Jeg husker — eller tror jeg husker — at det var en lett og frisk vin med fin balanse. Den ga virkelig assosiasjoner til friskt fjell. Det er nok en illusjon, for vinen dyrkes nede i dalene og ingen vinmark ligger høyere enn 500 moh. Likevel er det slik jeg husker denne.

I år ble det en Rousette de Savoie, som er laget på druen Rousette (som også kalles Altesse). Det er en drue som skal gi ganske mye syre, sitrus og fruktighet, samt krydder. Vin som bare er betegnet Rousette de Savoie uten angivelse av en appellasjon i tillegg, kan lages med inntil 50% Chardonnay. Men er den betegnet Altesse er den bare laget med Rousette/Altesse. Vinen kan med fordel lagres 2–3 år.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha oversett vinene fra Savoie. Vinmonopolet har for tiden fire hvitviner fra området. Prøv en av dem! De har også fire rødviner. Men jeg har ikke smakt rødviner fra Savoie, så de mener jeg foreløpig ikke noe om. Det får vente til neste gang Tour de France går gjennom dette området.

I fjellområder som ikke er egnet for vinproduksjon er det ofte gode beiteområder, hvilket vil si at man produserer melk og dermed ost. Det produseres mye ost i Savoie og nabodepartementet Haut-Savoie. For å komme til de nærmeste produksjonsområdene for ost må vi opp på fjellet på den andre siden av den dalen hvor de starter, i forhold til den veien rytterne skal sykle. Vi er nord og øst for dagens trasé, for det meste i området mellom startbyen Modane og vinområdet Combe de Savoie.

Den første osten vi kan ta med oss er Tomme de Savoie. Det er en generisk betegnelse på en ost som produseres i området, og den kan variere nokså mye fra produsent til produsent, fra ulike steder og med sesongen. Den er laget på kumelk. Den finnes også i en versjon med lavt fettinnhold, visstnok en av de få (eneste?) AOC-ostene som finnes i en slik utgave. Den passer godt med vin fra Savoie.

Den andre osten er Beaufort. Beaufort er en fast ost av Gruyere-type. Den omtales ofte som den beste av denne type ost. Men produsentene av Comté vil sikkert protestere mot akkurat det. Det finnes en variant Beaufort d’Alpage, som bare kan lages om sommeren når kyrne går på fjellbeite. Hvis osten er laget av melk fra kyr som har beitet høyere enn 1500 moh kan den kalles Chalets d’Alpage. Ost som produseres om vinteren, da kyrne i stor grad fores med høy, er blekere.

Jeg synes det er interessant å sammenligne franske kvalitetskrav og norsk osteproduksjon. For klassifiserte oster kreves det i Frankrike typisk at melken skal komme fra dyr som har beitet i et bestemt område, gjerne også med spesifisering av hvilke dyreraser som er tillatt. Det høye innslaget av ulike urter i foret som kyrne får på fjellbeite bidrar til smaken på Beaufort, slik det også gjør for Comté, Cantal og sikkert mange andre oster. I Norge har jeg ikke sett noen slike krav. Her reklamerer Tine med hemmelige oppskrifter og hemmelige ingredienser i Jarslbergosten — omtrent som for Coca Cola. Råvarene er åpenbart ikke viktigere enn at man kan produsere på lisens i Irland og i USA. Og man har vurdert å legge ned all produksjon av Gudbrandsdalsost i Gudbrandsdalen. Slik ødelegger man mulighetene for å utvikle og markedsføre produkter med lokal tilknytning og identitet. Man vil aldri se en Beaufort produsert på lisens utenfor de områdene som er spesifisert i kravene. Det er ingen store hemmeligheter og mystiske tilsetninger, bare godt håndverk og gode råvarer. Man må gjerne produsere ost av samme type andre steder, men den kan ikke kalles Beaufort.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 18. etappe — noen ukjente vinskatter i Pinerolo

Olav Torvund — Tue, 19 Jul 2011 06:00:21 +0000

I dag er det på ‘an igjen for syklistene. De skal ut på en 162,5 km etappe som går jevnt oppover, har en andrekategori på slutten før det hele avsluttes med 11 km utforkjøring. Kanskje kan det være en etappe som kan passe både Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Men de to norske deltagerne har allerede prestert mer enn hva man med rimelighet kan vente, så vi har ikke lov til å bli skuffet om de holder seg i bakgrunnen fram til Paris. Philippe Gilbert har ennå ikke gitt opp jakten på den grønne trøyen. Han kan også være en som satser her. Jeg vil tro at Mark Cavendish vil ha problemer med å følge her, men man vet aldri. Mange husker 19. etappe i 2009 til Aubeans, som har en del til felles med denne. Der tauet laget Cavendish over toppene, og han vant spurten.

Det bør også være ganske gode muligheter for at et ufarlig brudd kan gå inn. Kanskje kan FDJ endelig lykkes med et av sine utallige bruddforsøk. Med mindre Gilbert og/eller Rojas sitter i bruddet vil neppe noen være interessert i å kjøre særlig hardt for å hente det inn. Da vil nok HTC kjøre for å hindre at disse får for mange poeng.

For sammenlagtrytterne er dagens etappe en oppkjøring til den etappen vi skal til, som er den første av to meget krevende alpeetapper. 18. etappe går fra Pinerolo i Italia tilbake til Frankrike og opp på Galibier Serre-Chevalier. Tre høykategorifjell, men avslutning på det siste av dem — det blir knallhardt.

Det er ikke så mye mer vin på vei ut fra Pinerolo enn det var på vei inn, og det blir ikke bedre når vi kommer inn i fransk høyfjell. Derfor må vi prosjonere ut, og vi har spart vinen fra Pinerolo-området, Pinerolese, til i dag.

Italiensk vin har ofte en navn av typen [drue] + [region]. Det kan f.eks. være Barbera Pinerolese, som sier at dette er en vin laget på druen Barbera i området Pinerolese. Etter reglene som gjelder i alle fall i dette området skal det være minst 85% av den druen som er angitt. Det lages slike viner på Bonarda (både tørr og søt), Docetto og Fresia (perlende).

Det lages videre Rosso og Rosato, altså rødvin og rosévin. Disse skal inneholde minst 50% av Barbera, Bonarda, Nebbiolo og/eller Neretto, mens det kan være inntil 50% andre druer.

Pinerolese har to spesialiteter som sies å være ettertraktet og dyre. Jeg kjenner dem bare av omtale. Det er Doux d’Henry og Ramie.

Doux d’Henry har navn etter druen med samme navn. Det sies at denne druen har navn etter den franske kongen Henry IV, som reiste gjennom dette området på 1600-tallet. Så skal man velge en vin herfra til Tour de France kunne det vært et godt valg. Men den produseres bare på et veldig lite område, og det produseres ikke mer enn ca 5.000 flasker pr år. Jeg har forsøkt å finne ut sånn omtrent hva man må betale for en flaske av denne vinen. Jeg har søkt en del på nettet og vært innom nettsidene til gode vinhandlere, men jeg har ikke funnet noen som har hatt den til salgs. Så lett blir det ikke, og ganske sikkert dyrt hvis man vil smake denne vinen.

Ramie produseres bare i de to kommunene Pomaretto og Perosa Argentina, på små terrasserte vinmarker. Hvordan den har fått navnet Ramie, er et uløst mysterium. Denne er laget av flere lokale vindruer (med minimumsandel angitt): Avana (30%), Avarengo (15%) og Neretto (20%). Inntil 35% kan være andre druer. Produksjonen er liten, bare marginalt mer enn for Doux d’Henry. Et sted har den vært angitt med priser fra 12 til 17€, og da er i grunne spørsmålet bare hvordan man kan få tak i den. Men jeg får ikke dette helt til å stemme med det lave produksjonsvolumet og omtalen av vinen.

Man finner litt mer informasjon om Pinerolese f.eks. her.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 17. etappe — Girosyklistene krysser sitt spor

Olav Torvund — Mon, 18 Jul 2011 05:00:07 +0000

Som ventet vant Mark Cavendish gårsdagens etappe. Det var den første av dagene hvor vi opplevde Tour de France live. Det betyr i praksis at man får med seg mye av sirkuset, men ikke så veldig mye av rittet. Skal man skje hva som skjer må man se på TV, skal man oppleve stemningen må man være på stedet. Med “Back stage pass” hos TV2 kunne vi i alle fall et stykke på vei få en “ja takk, begge deler” løsning. Og vi fikk hilst på gamle kjente i TV2-teamet.

I dag skal rytterne ha en velfortjent hviledag, og jeg skal ikke spekulere i hvordan hviledagen kommer til å forløpe. Så spekulasjoner får vente til i morgen. I dag nøyer vi oss med vinen, selv om vi nå er utenfor de viktigste vinområdene.

17. etappe går fra Gap til Pinerolo. Dette er etappen hvor Tour de France møter Giro d’Italia. Etappen starter i Frankrike, men går inn i Italia. Dagens etappe møter 20 etappe fra årets Giro d’Italia i Sestriere.

Om vi ser stort på det, så kommer vi nå inn i den kanskje beste vinregionen i Italia: Piemonte. Men vi holder oss i eller nær fjellene, hvilket vil si i litt for stor avtand til de mest interessante områdene. De ligger stort sett øst og syd for Torino.

Det første vinområdet vi kommer inn i er Valsusa. Skjønt syklistene sykler vel en dal lenger syd enn Val de Susa. Men man kan ikke være for pirkete når man leter etter vin i områder som dette. Valsusa er rødvin og skal visstnok være produsert på tradisjonelt vis — hva nå det måtte bety. Området fikk DOC-status i 1997. Vinmarkene er terrasserte og skal være de høyest liggende vinmarker i Europa. Det sies det krever en god del heltemot å drive med vindyrking i dette området.

Vinen lages på kjente druer som Barbera, Dolcetto og Nebiolo. Men det brukes også lokale druer som Avanà, Beretta cunesses, Neretta, Bonarda, Doux d’Henri og Ramìe. Det er en umulig oppgave å ha oversikt over lokale italienske druevarianter, og jeg kjenner ikke noen av disse. Se litt mer om Valsusa her.

Om jeg har forstått det rett så selges vinen stort sett i regionen, og 60% går til hoteller og restauranter.

Isvin, vin laget på druer som er høstet etter at frosten er kommet, er ikke noe man forbinder med italiensk vin. Men i Chiomonte i dette området produseres det slik vin. Jeg vet ikke mer om denne vinen enn det jeg har lest her.

For de det måtte interessere kan også nevnes at under OL i Torino i 2006 ble curling spilt i Pinerolo.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs etappene i et sykkelritt er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Men når sant skal sies hadde den vært lettere å orientere seg i om de hadde latt sykkelmetaforen fare og heller hadde holdt seg til en ren geografisk inndeling.

Et utmerket norsk nettsted er amarone.no, og et italiensk nettsted som også er tilgjengelig på engelsk er www.lavetrinadeisapori.com. Jeg vil lenke til begge når de skriver om vinområder vi passerer.

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

England har aldri vært noe stort vinland når det gjelder produksjon (selv om det produseres noe vin i England også), men har tradisjonelt vært størst som kjøper av vin (jeg vil tro at andre nå har gått forbi England eller Storbritannia her). England og London er derfor et utmerket utsiktspunkt for å se nettopp på vinens verden, uten å gi noe land forrang.

Et alternativ er André Dominé “Vin”. Denne boken er opprinnelit tysk og jeg vil derfor tro at den særlig er god på tysk vin. Men den er ikke preget av dette på en slik måte at tysk vin har fått noen større plass enn den fortjener.

Det har skjedd mye i vinverden de siste årene. Det gir en fordel Johnson/Robinson i forhold til Dominé, da siste utgave av deres bok er fra 2008, mens Dominés bok er fra 2005. Men begge er utmerkede bøker.

Hvis du vil se kart over vinområder, både i Italia og andre steder, finnes det mye på http://www.flickr.com/photos/wineillustrations. Det er vel ikke så overraskende at man finner de beste kartene hos en som lever av å lage kart for vinblader, bøker m.m., ikke av å selge vin eller vinturer. Men det er like lite overraskende at den som prøver å leve av dette ikke lar andre bruke dem fritt, så derfor har jeg ikke brukt noen av hans kart.

Les vins du Tour de France 2011: 16. etappe, Saint-Paul-Trois-Châteaux > Gap

Olav Torvund — Sun, 17 Jul 2011 06:00:25 +0000

Thor Hushovd har imponert, og det er litt morsomt å se den store franske sportsavisen L’Equipe også bruke klisjeen “Thor de France”.

Men en som imponerer like mye er Thomas Voeckler. Jeg hadde regnet med at han måtte gi fra seg den gule trøyen på Luz-Ardiden, og i alle fall på Plateau de Beille i går. Men han henter fram skjulte krefter når han har en gul trøye å forsvare. Denne gangen virket det ikke som om han slet noe mer enn de andre som han syklet sammen med. Det er vinnerne som får mest oppmerksomhet. Men sykkel er en lagidrett, og vi må ikke overse Pierre Rolland, som fulgte Thomas Voeckler både til Luz-Ardiden og til Plateau de Beille. Man kan vel ikke si at Frank eller Andy Schleck er hjelperytter for den andre. Ser vi bort fra disse to, var det bare Thomas Voeckler som hadde med en til å hjelpe seg helt til mål. Når bør Thomas Voeckler i alle fall kunne beholde den gule trøyen til og med etappen til og med 18. etappe opp til Galibier. Og når han har klart å holde følge med de antatt sterkeste til Luz-Ardiden og til Plateau de Beille, hvorfor ikke også til Galibier og Alpes d’Huez?

Til nå synes jeg det som har skjedd mellom sammenlagtkandidatene har vært fordel Cadel Evans, basert på at han vanligvis er den sterkeste temporytteren. De andre bør ha et større forsprang på ham enn de har når de kommer til tempoetappen i Grenoble. Jeg vet ikke hvor god Thomas Voeckler er i tempo. Men det spiller ikke så stor rolle. Det ser uansett ut til at Thomas Voeckler med og uten gul trøye er to forskjellige ryttere. Hva han har prestert i vanlig sykkeltøy sier ingen ting om hva han kan prestere når han får på den gule “supermanndrakten”. Med det han har prestert til nå ville jeg ikke bli overrasket om han holder unna helt til Paris.

Litt tilbake til Thor Hushovd og L’Equipe. Han har lenge vært omtalt som Oksen fra Grimstad. L’Equipe har nå gjort ham til rovdyr. En rovokse, det kan det ikke være greit å bli utsatt for!

I dag kommer syklistene til vårt distrikt. Noen timer etter at dette er publisert setter jeg meg på sykkelen for å sykle de ca 25 kilometerne inn til målområdet i Montpellier. Alt tyder på at det blir nok en seier for Mark Cavendish. Uansett er det en etappe som er for flat til at Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen har noen særlige vinnersjanser. Vi får vel se Thor Hushovd kjøre opptrekk for Tyler Farrar igjen.

Etter dette skal rytterne ha en hviledag. Men den tok vi i går. Vi går fra til 16. etappe, som går fra Saint-Paul-Trois-Châteaux til Gap. Dette er for så vidt også en etappe som bør kunne passe Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Men det får vi eventuelt komme tilbake til.

Rhônedalen deles gjerne inn to vinregioner. Den sydlige delen av Rhône er den delen som, som franskmenn kaller Rhône méridional, ligger syd for Montelimar. Mellom Montelimar og Valence er det ingen klassifiserte vinområder, om vi ikke drar ut i sidendalen til Diois (hvor 11. etappe i Tour de France 2010 gikk). Det nordlige Rhône er fra Valence og nordover. Dette kalles på fransk Rhône septentrional. Man kan ikke nøye seg med å kalle det sûd og nord. På tilsvarende måte kaller man gjerne det som er øst for oriental og det i vest for occidental. Det skal ikke være enkelt, det skal være fransk.

Dagens etappe starter i det området som til nylig het Coteaux de Tricastin, og som for de fleste fortsatt er kjent under dette navnet — i den grad det er kjent. Men i Frankrike forbinder man Tricastin først og fremst med atomkraftverk, og etter problemer med atomkraftverket i 2008 ville vinprodusentene ha et annet navn. Så fra og med årgang 2010 heter det Grignan les Adhémar. Vi holder oss til det nye navnet Grignan les Adhémar og bruker det så mye at det kanskje fester seg.

Grignan les Adhémar er det nordligste området av den sydlige delen av Rhônedalen. Området utgjør en trekant avgrenset av Montelimar i nord, Grignan i øst og dagnes startby, Saint-Paul-Trois-Châteaux i syd. Fra Montelimar er det nesten vintomt området, til vi kommer til vi kommer til området Saint-Peray på vestsiden av Rhônen (eller høyre-bredd, som man liker å kalle det i Frankrike), på høyde med Valence. Selv om området ikke er så stort, er det ganske store klimavariasjoner her. I Montelimar er det ganske vanlig med snø om vinteren, mens det er meget sjelden i Saint-Paul-Trois-Châteuax, selv om det bare er drøyt 30 km mellom de to. Nordgrensen av Grignan les Adhémar faller også sammen med nordgrensen for olivendyrking og for druen Grenache. Så dette utgjør nordgrensen for middelhavsklimaet.

Også grunnforholdene kan variere ganske mye, så det er også ganske stor variasjon mellom vinene fra dette området. 95% av produksjonen er rødvin. Det er laget på de druene man ellers bruker i den sydlige delen av Rhône: Syrah, Grenache og Mouvèdre. Men om jeg har forstått det rett, blir ikke alltid Grenache helt moden så langt nord. Kanskje er det en grunn til at Grignan les Adhémar kan være noe lettere enn en del annen rhônevin.

Fra Saint-Paul-Trois-Châteaux sykler man i retning syd-øst, og man kommer fort ut av Grignan les Adhémar og over i Côtes du Rhône. Etter 8 km sykler rytterne gjennom Suze-la-Rousse, hvor det er et Université du Vin. De har utdannelse for profesjonelle og kurs for amatører — også på engelsk og tysk, i tillegg til fransk.

Når vi nå kommer inn i Côtes du Rhône må vi innom klassifiseringen her. Klassifikasjonen er hierarkisk. Côtes du Rhône er basisklassifikasjonen. Vin fra de fleste klassifiserte regioner i Rhône, både nord og syd, kan selges som Côtes du Rhône. Det er noen unntak, og om jeg har forstått det rett er Grignan les Adhémar et av unntakene. Vin herfra kan bare selges som av Grignan les Adhémar ikke som Côtes du Rhône. Noen områder er klassifisert som Côtes du Rhône Village, som er et nivå høyere. Like etter Suze-la-Rousse går etappen inn i et slikt Côtes du Rhône Village område.

Nivået over dette er Côtes du Rhône Village som også kan angi kommunenavnet. Etter ca 20 km kommer syklistene inn i Saint-Maurice, som er et slikt område. Vinene herfra vil typisk være betegnet som Saint-Maurice — Côtes du Rhône Village.

Det øverste nivået er de områdene som har egen AOC/AOP-klassifisering, som f.eks. Châteauneuf-du-Pape. Etter ytterligere et par kilometer kommer syklistene inn i Vinsobres, som er et slikt område. Det ble løftet fra Vinsobres — Côtes du Rhône Village til AOC Vinsobres i 2005 (med virkning fra 2006).

Innenfor et begrenset område som vi her beveger oss innenfor vil de ulike klassifiseringene kunne si noe om kvaliteten, men ikke så mye om stilen.

Etter Vinsobres er det et par kilometer med Côtes du Rhône. Men når rytterne har passert Nyons, etter 36 kilometer, da er det slutt på vinen — i alle fall på vin som det er verdt å skrive om. Nå går det jevnt oppover mot en ny periode med fjelletapper, hvilket vil si at det blir vanskeligere å finne fin.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: Litt vin til hviledagen?

Olav Torvund — Sat, 16 Jul 2011 06:00:55 +0000

Thor Hushovd overgår alle forventninger. Måten han vant på i går var en rå maktdemonstrasjon. Først komme i brudd, så rykke fra bruddet opp mot Col d’Aubisque, og så kjøre inne Jérémy Roys ledelse og komme alene til mål. Thor Hushovd vinner en etappe i Tour de France over et høykategorifjell, hvem hadde trodd at noe slikt skulle skje?

Vi fulgte etappen på fransk TV. Thor Hushovd er vanligvis en populær man i Frankrike. Il parle bien francaise, er noe som gjentas ofte når de snakker om Thor Hushovd. Men i går var han nok ikke like populær som han pleier å være. De franske kommentatorene var ikke like entusiastiske over at Thor Hushovd tok innpå som jeg regner med at Christian Paasche og Johan Kaggestad var. De franske kommentatorene hadde ikke noen tro på at David Moncoutier skulle holde unna, for han er i følge dem ingen god decendeur — skjønt han fikk en leksjon i utforkjøring i dag. Men de hadde troen på at Jérémy Roy skulle klare å holde unna, for han er i følge fransk TV en god decendeur, om enn ikke i klasse med Thor Hushovd. (112 km/t skal ha vært Thor Hushovds toppfart i utforkjøringene!) De snakket om når det sist hadde skjedd at det var en fransk rytter i gult, i polkadot og i hvit trøye, og med franske etappeseier ville det bli en perfekt dag. Men den ble ikke som de franske TV-kommentatorene håpet — noe vi selvfølgelig jubler for.

Jeg vil tro det har vært smart av Thor Hushovd å vise gjennom sin sykling at han ikke sloss for den grønne trøyen. Det er ikke sikkert gårsdagens brudd hadde fått gå om han hadde blitt sett på som en farlig utfordrer i den konkurransen.

I dag kan Thor Hushovd igjen sette seg til rette i “bussen”. Selv om han klatrer mye bedre enn før, så vil han ikke henge med på en etappe som avsluttes på toppen av et høykategorifjell. Nå får vi en reprise fra 2004, hvor Thomas Voeckler skal forsvare den gule trøyen opp til Plateau de Beille. Vi får se om han klarer det denne gangen også. Han har overgått seg selv så mange ganger at jeg vil ikke avskrive noe.

Om Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen skulle velge å “kjøre buss” til Paris, så har de likevel overgått alle forventninger. Ser vi litt fremover lukter søndagens etappe inn til Montpellier Mark Cavendish. Men de to etappene som kommer etter hviledagen, før rytterne skal gå løs på de avgjørende alpeetappene, de bør kunne passe både Thor Hushovd og Edvalg Boasson Hagen godt. Så det kan hende de gir oss mer moro.

: En litt surmaget kommentar på Twitter fra Erling Fossen etter Thor Hushovds seier i går har irritert meg. Jeg må få det ut. Han skrev:

“Hushovd er en strålende fin fyr, men han vant i dag fordi alle sammenlagtkanonene forberedte seg på en hælvetesetappe i morgen”

Hvis brødrene Schleck, Alberto Contador, Cadel Evans og Ivan Basso hadde kjørt for fullt opp til Col d’Aubisque, da kunne de sikkert ha fått et forsprang som Thor Hushovd ikke ville ha kjørt inn. Men kjører de slik på hver etappe, da står de ikke på podiet når rytterne kommer til Paris. Noe av det som er så fascinerende med et ritt som Tour de France er at det er så mange konkurranser i konkurransen, og ingen kan vinne dem alle. De som går for sammenlagtseier må tenke langsiktig, og kan ikke satse på å vinne hver dag. Noen kan gå for å vinne den grønne trøyen, og vi bør vel også minne om at dette er en poengtrøye, ikke en spurttrøye. Man får poeng for plasseringer i mål og på mellomsprint. Men poengene er fordelt slik at spurterne har en fordel (i motsetning til i Giro d’Italia, som gjør at de fleste spurterne reiser hjem når de ikke har flere etapper de kan kjempe om). At Philippe Gilbert er Mark Cavendish’ hardeste konkurrent til denne i øyeblikket, viser tydelig at det handler om mer enn å kunne spurte på de siste hundre meterne. Andre kjemper om å bli den beste klatreren. Og alle kjemper om etappeseier, også sammenlagtfavorittene. Men ikke alle kan kjempe om etappeseier hver gang. I går kunne sammenlagtkandidatene ta det litt rolig, og la ryttere som ikke er noen trussel mot dem utkjempe sitt slag om etappeseieren. Også de trenger noen litt roligere dager. Som Cadle Evans sier det i sin kommentar etter gårsdagens etappe:

“For us GC guys behind, it was a relatively quiet day of staying out of trouble and out of the wind. (…) After yesterday’s long and hard battle, and tomorrow’s shorter but possibly even more mountainous stage, we are happy to have some stress relief. ”

I dag kan sprinterne sette seg i “bussen” etter eventuelt å ha hjulpet sitt lag på begynnelsen av etappen, og lade opp til de skal gjøre opp sin kamp i morgen. Da kan de som må gi alt i dag holde seg i bakgrunnen og la andre gjøre jobben.

Vi har kommet til den andre hviledagen. Egentlig skulle jeg tatt pause i dag. Ved den første hviledagen var det skjedd så mye. Jeg var godt i gang med å skrive en innledende kommentar om etappen dagen før (egentlig dagens etappe da det ble skrevet), da det gikk opp for meg at det var hviledag. Thor Hushovds fantastiske sykling kunne i seg selv vært nok til at jeg heller ikke denne gangen ville holdt hviledagen hellig. Men nå var det faktisk all vinen jeg ikke kunne forbigå i stillhet, og det meste var klart før Thor Hushovd ga alle sykkelinteresserte nordmenn en festdag. Når han syklet som han gjorde var det veldig fint at jeg uansett hadde planlagt å droppe hviledagen. Det skal ikke bli en vane.

Hviledagen tilbringes i mitt hjemmeområde når det gjelder Fransk vin, i overgangen mellom Languedoc-Roussillon og Rhône. Man trenger ikke sykle for å nyte litt vin. Så jeg hopper over denne hviledagen. Det er ikke langt fra søndagens målby Montpellier til tirsdagens startby Saint-Paul-Trois-Châteaux. Det er 133 km langs motorvei, om man skal tro Google. De påstår at turen tar 1 t 45 min i bil. Men det går nok fortere hvis det ikke er for mye trafikk. Fartsgrensen på motorvei er 130 km/t, så det bør ikke ta så veldig mye mer enn en time. Men har man hele dagen er det ingen grunn til å kjøre kjedelig motorvei.

Vi har knapt kommet ut av Montpellier på veien østover før vi er inne i det første vinområdet, La Méjanelle. Det ligger på begge sider av motorveien, så dette kjører man igjennom selv om velger den veien. Men man får ikke særlig mye ut av det om man bare holder seg på motorveien. Jordsmonnet består i stor grad av store rullesteiner, og kan minne om Châteauneuf-du-Pape. Men det er også influert av nærheten til Middelhavet. Domaine Pierre Clavel er den eneste virkelige topprodusenten om man skal tro ekspertisen. Men naboen Château de Flaugergues lager også gode viner. Selv har jeg dukket en del Château Ministre. Jeg tenker på det som ministervin og synes det er litt morsomt. Egentlig betyr det vel heller presteslottet, men det er ikke noe dumt navn på en vin det heller. Dessuten er det en av de klassifiserte produsentene som er aller nærmes oss.

Vil man hilse på vinen er D105 et bedre valg nord-østover fra Montpellier enn motorveien (A9). Enten man velger denne eller motorveien, så vil man kjøre gjennom Vérargues. D105 går midt mellom de to ganske små områdene Saint Drézéry og Saint Christol. I Saint Drézéry er en av mine favorittprodusenter, Chateau Peuch Haut. Særlig liker jeg deres hvitvin. Den er laget med 70% Rousanne, en hvit drue som brukes mye i Rhône. Skal jeg ta sjansen på å vurdere dette basert på smaken, så bruker også andre vinprodusenter i dette området mye Rousanne i sine hvitviner. Men jeg har ikke sett drueinnholdet spesifisert, så jeg vet ikke. Chateau Peuch Haut lager også god rød– og rosévin. Jeg kjøpte en flaske av prestisjeutgaven av deres rosévin og den bør være god, for det er den dyreste rosévinen jeg hittil har kjøpt her nede.

Litt lenger mot nord-vest ligger Pic Saint Loup, hvor det produseres meget gode viner, først og fremst rødvin. Men det er et område vi får ta en annen gang. De syklet gjennom det området i 2008, og kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Så langt har vi bare vært innom noen av vinene innenfor klassifikasjonen Languedoc. Det er mange steder hvor man produserer søt vin laget av muskat– eller muskatelldruer. Det gjør man også i Lunel, som ligger på sydsiden av motorveien. De lager sin Muscat de Lunel. Dette er relativt enkle viner, og kan ikke måle seg med Coteaux de Layon og Quarts de Chaume fra Loire og Jurançon, som vi har vært innom tidligere. Men det kan være en grei dessertvin.

Drar vi ut mot kysten dyrkes det mye Vin de sable, eller “sandvin”. Det er vin som er dyrket i den sandholdige jorden ved kysten og i Camargue. Det er ikke en AOC (eller AOP, som det helter nå) klassifisert vin. Men det er en helt grei hverdagsvin. Det er litt hyggelig å kunne dra innom den lokale vingården å kjøpe noen flasker. Fra vår leilighet til husene på Petit Chaumonte er det kanskje 2 km. Det er stort sett rosévin eller vin gris vi kjøper. Vin gris var lenge et mysterium for meg. Det er en rosa vin, ofte ganske lys rosa, og jeg lurte lenge på hva som var forskjellen mellom en rosé og en vin gris. Det var åpenbart ikke første gangen folkene hos Petit Chaumonte fikk det spørsmålet da jeg spurte. Jeg fikk en liten leksjon om disse vinene.

Vi snakker ofte om hvite og svarte druer, selv om de egentlig er henholdsvis gule/grønne eller mørkerøde/blå. Av en eller annen synes i alle fall deler av drueterminologien å være svart/hvitt, og da blir rosa druer “grå”. Hovedforskjellen mellom en hvitvin og en rødvin er at for å lage hvitvin skiller man mosten fra skallene, rødvin gjæres med skall. All fargen sitter i skallet. Det er fullt mulig å lage hvitvin på røde/svarte druer. En “blanc de noirs” champagne er en hvit champagne laget på røde druer. Rosévin lages på røde/svarte druer, og man lar skallene være med en kort stund, før mosten siles fra. Dermed får vinen litt farge og smak fra skallene.

En vin gris lages som rødvin, altså slik at vinen får gjære ut med skallet, men den lages på rosa (grå) druer. Det finnes også vin laget på hvite druer som har fått gjære ut med skallet, og den kalles av en eller annen grunn for vin orange. Men den har jeg aldri smakt, og jeg har ikke sett at den lages i denne regionen.

Vi har allerede fått med oss mye vin. Men vi har ennå ikke beveget oss mer enn ca 25 km ut fra Montpellier sentrum, i hovedretning østover.

Syd og øst for Nîmes ligger vinområdet Costières de Nîmes. Dette er grenseområdet mellom Languedoc og Rhône. Tidligere ble vinen gjerne klassifisert som Languedoc-Rousillon, men nå har den funnet sin plass blant Rhône-vinene. Ch Campuget er en Costières de Nimes vin som jeg har inntrykk av at er ganske populær hjemme. Men Vinmonopolet har også en del andre viner herfra.

Jeg holder meg på vestsiden av Rhône. Her produseres det en del vin i basisklassifikasjonen Côtes du Rhône. Men den får være. Jeg vil nevne de to egne appelationene Tavel og Lirac. De ligger omtrent på høyde med Châteauneuf-du-Pape, men på andre siden av elven. I Tavel produseres bare rosévin, i alle fall er det bare rosévin som kan klassifiseres som AOC Tavel. Dette er en av mine favoritter blant roséviner, særlig som en sommervin til mat man i en annen årstid hadde drukket rødvin til. Den er gjerne litt kraftigere enn annen rosévin, antagelig fordi de lar skallet gjære med litt lenger enn man gjør mange andre steder.

Som en enkel forklaring på hvorfor man i Tavel lager så god rosévin, svarer produsentene i området omtrent slik: Andre steder er rødvin deres hovedprodukt. De beste druene brukes til å produsere rødvin. Rosévin er ikke prioritert. I Tavel lager vi bare rosévin, så her brukes de beste druene til dette.

Et hjertesukk som ikke har noe direkte med vinen å gjøre: Det kan være greit at søkesystemer tar høyde for at folk skriver feil. Google spør ofte “Mente du å søke på xxx, de to første er ..”. Men Vinmonopolet tar det for gitt at folk skriver feil. Når jeg søker på Tavel i deres system får jeg åtte treff. Men så viser det seg at syv at disse er taffel, nærmere bestemt taffel akevitt. Som kjent er det en viss forskjell mellom rosévin og akevitt, og det er ganske irriterende når de blandes på denne måten.

I Lirac produseres først og fremst rødvin. Men de lager også rosé– og hvitvin. Prøv Lirac en gang ryggmargsrefleksen sier Châteauneuf-du-Pape.

Når det gjelder vin stopper på denne siden av elven. Det gjør nesten litt vondt å rase forbi et område som Châteauneuf-du-Pape uten å åpne litt vin. Men Tour de France kommer sikkert til å gå gjennom det området også et år, så vi får se nærmere på det når den tid kommer. Jeg tenkte å avslutte med litt kultur i Orange. Orange har et 2000 år gammelt romersk teater. Hver sommer er den en festival, Chorégies d’Orange, hvor de blant annet setter opp to operaer. En av våre sommertradisjoner er å se opera i Orange. Sist tirsdag så vi Aida. Den menneskelige stemme har en magi som ikke verden beste forsterkeranlegg klarer å formidle. Det gir en helt annen opplevelse når alt fremføres uten noen form for forsterkning. Når man kan oppleve det i et 2000 år gammelt utendørs amfiteater med en akustikk som gjør at 9.000 mennesker ikke har noen problemer med å høre, da blir det en opplevelse som vanskelig kan beskrives — den må oppleves. Jeg har skrevet litt mer om dette fra da vi så La Traviata for to år siden.

Det er ikke bare Tour de France som har opplevd regn i sommer. Dessverre førte regn til at forestillingen ble avbrutt før siste akt. Singing in the rain er ikke noe problem. Men mange av instrumentene i orkesteret tåler ikke vann. Neste år er det La Boheme og Turandot som settes opp. Hvilken vi velger har vi ennå ikke bestemt oss for. Billettsalget starter i oktober, så vi har litt tid til å tenke oss om.

Fra Orange er det ikke langt til Saint-Paul-Trois-Châteaux, men dit drar vi i morgen.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 15. etappe: Languedoc — årets vinetappe!

Olav Torvund — Fri, 15 Jul 2011 06:00:42 +0000

Jeg er imponert av Thomas Voecklers evne til å finne skjulte krefter når det gjelder som mest. Jeg hadde ingen tro på at han skulle klare å forsvare den gule trøyen i går. Og man skal ikke glemme Pierre Rolland som fulgte Thomas Voeckler til mål — det er ikke noe mindre imponerende. Dagens etappe er ikke like hard, med en høykategori, Med 42 km fra toppen til mål blir det vel mørning, men ikke avgjørende rykk opp til Col d’Aubisque. Så jeg tror Thomas Voeckler beholder den gule trøyen i dag og beholder den i morgen også, og da kan vi få en reprise fra 2004 når de i morgen skal sykle til Plateau de Beille og Thomas Voeckler kanskje igjen skal forsvare den gule trøyen fra et tilsynelatende håpløst utgangspunkt.

Jens Voigt gjorde som vanlig en imponerende innsats. Jeg vil tro at ethvert lag gjerne skulle hatt en slik arbeidshest.

Dette var etappen da Alberto Contador måtte vise styrke. I stedet viste han svakhet ved ikke å følge brødrene Schleck, Cadel Evans, Ivan Basso og Daniel Cunego da de rykket. Det blir nok ikke Alberto Conatdor som vinner årets Tour de France.

Som allerede antydet, så tror jeg dagens etappe blir en mellometappe hvor man kjører for å mørne hverandre før morgendagen, men uten at noen forsøker seg på avgjørende rykk. Philippe Gilbert har åpenbart ikke gitt opp den grønne trøyen. Han kan få muligheter til å ta innpå Mark Cavendish i morgen.

Vi har gjort oss ferdig med fjell i denne omgang. 15. etappe går fra Limoux til Montpellier. I går var det vanskelig å finne noe vin å skrive om. I dag drukner vi i vin, og problemet er hva vi skal velge — eller all den gode vinen som vi må velge bort. Tidligere har vi måttet ta til dels ganske lange avstikkere og omveier. Nå kan vi stort sett holde oss til vingårder de mer eller mindre sykler gjennom, og likevel må mange utelates. Vi skal gjennom det område i verden hvor det produseres mest vin: Languedoc-Roussillon. På Tour de France nettsider beskrives etappen slik:

“Limoux will welcome the Tour for the first time and from there on, the peloton will hardly ever leave the vineyards until it reaches Montpellier.”

Etter at vi kjøpte en leilighet i regionen i 2005 har jeg hatt en særlig interesse for viner herfra. Dette, sammen med Rhône, er mitt vinmessige hjemmeområde. Det er her jeg vil se Tour de France, og jeg kommer til å stå ved målområdet når rytterne kommer til Montpellier.

Languedoc har lenge vært kjent som området for produksjon av billig konsumvin. Til 11. etappe var vi innom at vinprodusentene i Gaillac prioriterte billig konsumvin til gruvearebeiderne fremfor å satse på kvalitet. I Languedoc har man noe av den samme historien. Men her var det jernbaneutbyggingen som gjorde det mulig å selge over større avstand, særlig til gruveområdene i nord. De som har blitt rike er gjerne glade i det som har gjort dem rike, og liker å pynte med det de er glad i. I Montpellier er en av husfastadene mot Place de la Comedie dekorert med vinranke, vinpresse og lokomotiv — det som hadde gitt eieren hans rikdom.

I dag er alt forandret. Som i så mange andre områder satses det nå på kvalitet. Den som nærmer seg vinene fra Languedoc med forutinntatte meninger om at man der bare produserer billig og uinteressant konsumvin vil nok kunne gjøre tilsvarende erfaring som når Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski beskriver sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09, da Vinomonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:

“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!

Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.

- Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.

(…)

Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”

Vi kan avslutte denne innledende delen med denne uttalelsen i André Dominé “Vin”, etter en gjennomgang av utviklingen i Languedoc-Roussillon (en fremstilling som jeg har hentet en del fra):

“Derfor gir Languedoc og Roussillon i dag verden suverene viner med en helt enestående middelhavskarakter.”

Det dårlige ryktet som vinen hadde var vel fortjent. Men det var for 20–30 år siden. I dag kan de beste vinene herfra måle seg med hva som helst av store viner. Middelvinene holder god kvalitet og gir meget god valuta for pengene.

Etappen starter i Limoux, og da er det ingen tvil om hva som må bli dagens åpningsvin: Det må bli en Blanquette de Limoux. Det er i Limoux man har den eldste dokumenterte produksjonen av musserende vin. Den er nevnt i dokumenter fra 1531. Det sies at munken DOM Perrignon skal ha lært produksjonsteknikken her, før han reiste videre til Champagne. Det er riktignok også andre områder som gjør krav på å ha vært de første som utviklet denne produksjonsmetoden. Men jeg har ikke sett at de har kunnet vise til noen dokumentasjon, så jeg holder på Limoux.

Blanquette de Limoux er den tradisjonelle musserende vinene. Den dominerende druen er Mauzac, som skal utgjøre minst 90%. Det er en lokal drue som, så vidt jeg vet, bare dyrkes her og i Gaillac. Det er tillatt med til sammen inntil 10% av Chenin og Chardonnay i Blanquette de Limoux.

Vil man virkelig gå tilbake i tradisjonen kan man velge Blanquette Méthode Ancestrale. Den er, som navnet antyder, en musserende vin laget på gammelmetoden. Den lages utelukkende med druen Mauzac som gir den sin spesielle karakter. Jeg har bare funnet denne i søt utgave. Når jeg finner en tørr utgave skal jeg prøve den.

Den andre musserende vinen er Crémant de Limoux. Denne er laget for å passe mer til moderne smak, men det betyr også at den ikke har det samme lokale særpreget. De dominerende druene er Chardonnay og Chenin, druer som brukes i tilsvarende viner fra mange andre steder. Disse kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90% av mosten. Det skal være minst 20%, men ikke mer enn 40% Chenin. I tillegg kan man ha Mauzac Blanc og Pinot Noir, men mengden Pinot Noir kan ikke overstige 10%.

Det produseres også hvitvin i Limoux, men det er den musserende vinen som er mest interessant. Og uansett er en god musserende vin den beste aperitiff til dagens etappe.

I boken Les Grands Crus du Languedoc et du Rousillon nevnes en produsent av Blanquette de Limoux: Antech.

Fra Limoux går turen nordover til den fantastiske borgbyen Carcassonne. På veien dit går turen langs området Malpère. som ligger nord for Limoux og vest for elven Aude. Dette er den vestligste appelationen i Languedoc. Navnet Malpere kommer fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein. I dette området dyrkes mye Merlot, i tillegg til druer man kjenner fra Middelhavsområdet. Den representerer en overgang mellom middelhavsvinene og de syd-vestlige vinene.

Etappen er ganske flat. Den går gjennom et område hvor det er mye og kraftig vind. Jeg har vært innom dette før, men det tåler å gjentas: I syd danner Pyreneene en høy og bratt vegg fra vest til øst. I nord danner den syd-vestlige delene av Massif Central en barriere som går fra nord-vest til syd-øst. Den er ikke så høy og bratt som Pyreneene, men merkbar nok. En ganske kraftig og ofte fuktig vind fra Atlanterhavet kommer vestfra. Den presses mot Pyreneene i syd, presses opp og slipper vannet. Så på nordsiden av Pyreneene er det mye nedbør. Pyreneene og Massif Central danner en trakt som vinden presses gjennom, og der området er på sitt smaleste får vinden god fart. Det er dette området rytterne skal krysse mellom Limoux og Carcassonne. Så om det ikke er så mye fjell, så har man ofte sett at vinden har gitt utslag i dette området. Men vinden kommer stort sett fra vest, hvilket vil si at rytterne for det meste vil ha medvind eller vind skrått bakfra. Andre som kan mer om sykling i vind enn meg får korrigere, men jeg vil tro at slik vind gir mindre utslag enn motvind og vind som kommer rett fra siden.

Tilbake til vin. Etter å ha passert Carcassonne passerer syklistene rett syd og øst for Cabardès, og deretter kommer man inn i Minervois. Siden rytterne sykler forbi Cabardès gjør vi også det, og går til Minervois. Minervois ligger mellom la Montagne Noire og elven Aude, på begge sider av Canal du Midi, og mellom byene Carcassonne og Narbonne. Det er et av de områdene i Languedoc-Roussillon som har gjennomgått de mest bemerkelsesverdige forbedringer og som kanskje har det største potensialet for ytterligere utvikling.

Innenfor området varierer klimaet og jordsmonnet betraktelig. Vinmarkene ligger i fra 50 til 400 meter over havet. Man har derfor delt inn Minervois i fem underområder, hvorav La Livinière i den sentrale delen var den første som fikk offisiell status som village-appellasjon etter samme prinsipp som i den sørlige delen av Rhône. Rødvin dominerer, og som regel er de ganske kraftige.

Ca en mil etter at syklistene har forlatt Carcassonne passerer de et par km syd for vingården Domaine Cros, som har fått plass i boken Les Grands Crus du Languedoc et du Rousillon. En annen av grand crus som synes å ligge nær dagens etappe er Château Maris i La Livinière. Jeg kjøpte to flasker vin fra en annen grand cru produsent rett i nærheten, Domaine Borie de Maurel, som jeg er spent på, da jeg kjøpte inn vin til årets Tour de France. Det er en vin laget på 100% Syrah og en på 100% Mourvèdre. Jeg er egentlig ikke så opptatt av konseptet med en-drueviner. Druer har ulike kvaliteter som kompletterer hverandre. Men når en kvalitetsprodusent lager slike viner er det interessant for å bli kjent med druene. Men flaskene er ennå ikke drukket, så jeg kan ikke uttale meg mer om dem. Det er mange andre produsenter som også burde vært nevnt, men det vil føre alt for lang.

Fra Minervois kommer vi til Saint-Chinian. Også her produseres det ganske kraftige rødviner, men også hvitvin og rosévin. Dagens etappe går gjennom landsbyen Saint-Chinian, og da tar vi med noen gode produsenter som holder til i selve landsbyen, selv om vinområdet omfatter mer. Disse er Domaine des Jougla, Clos Bagatelle, Mas Champart og Domaine Moulinier.

Vi må også innom noen av de viktige pionerene i utviklingen av Languedoc til et kvalitetsområde. Her må jeg ta en omvei og forlate sykkeltraseen. En tidligere lærfabrikant fra Millau, Aimé Guibert, kjøpte på slutten 70-tallet land i Ainane i Herault. På sin Mas de Daumas Gassac brøt han tradisjonen og plantet Cabernet sauvignon. Vinen kom på markedet i 1978, og allerede tidlig på 1980-tallet lyktes det han å skyve flere crus classées fra Medoc til side. Han var den første som virkelig viste hva slags kvalitetspotensiale det var i regionen. For de som måtte interessere seg for slikt, kan jeg nevne at 13. etappe i 2008 gikk gjennom dette området. På det tidspunktet var jeg i Norge, og jeg mener å huske at Johan Kaggestad nevnte denne vinen da syklistene passerte. Men vi skal ikke dit i år, så jeg nevner dette bare for å forankre historien.

Olivier Jullien er likevel den som står det viktigste symbolet på vinrevolusjonen. Som 20 år gammel ønologistudent (vinfag) i Montpellier fikk han i 1985 sjansen til å forpakte en vingård, og han slo til. Mens Amié Guibert hadde satset på “fremmede” druer som Cabernet sauvignon, satset Olivier Jullien på de gamle vinstokkene, og oppnådde å få en til da ukjent kvalitet ut av disse. Vi har mange steder sett tilsvarende: En driftig vinprodusent plantet “internasjonale” druer, i praksis Bordeaux-druer, særlig Cabernet Sauvignon og viste at man kunne få fram vin av topp kvalitet. Vi var innom dette da vi var i Piemonte under andre etappe i Giro d’Italia. Torres har gjort tilsvarende i Spania, med sin Mas La Plana. Men det blir som om man vil vise verden av man kan lage neste like godt “bordeauxvin” som i Bordeaux. Vinene er utmerket. Men det er når man går tilbake til lokale tradisjoner og utvikler kvalitetsvin basert på disse at det virkelig begynner å bli interessant og vinen får en egen identitet. Carignan er den viktigste av de tradisjonelle druene ved siden av Cinsaut. Her var Olivier Jullien pioneren i Languedoc. Vinene fra hans Mas Jullien regnes som noen av de beste fra Languedoc generelt. Dette er den eneste produsenten fra Languedoc som har fått tre stjerner i Les meilleurs vins de France 2011.

Syklistene passerer litt syd for området Faugères. Men her finner vi en tredje pioner som det også er verdt å nevne: Michel Louison. På sitt Château des Estanilles i Faugères utforsket Michel Louison Syrah-druenes muligheter, gikk over til gjæring på barrique (små eikefat på 225 liter), mm. Syrah-druen har vist seg å gi meget gode resultater i Languedoc. Derfor er Michel Lousons innsats også verdt å nevne selv om syklistene ikke skal innom dette området i år.

Til nå har det vært mye rødvin. Men etter Faugères sykler man gjennom (eller muligens litt nord for) Picpoul-de-Pinet, hvor man produserer en hvitvin laget på druen Picpoul. Det er en syrefrisk hvitvin som passer utmerket til muslingene som oppdrettes i Bassin de Thau syd-øst for Picpoul-de-Pinet. Dessverre har dette området de to siste årene vært infisert av et virus, visstnok en herpes-variant, som ødelegger skjellene. Det har blitt nedlagt forbud mot salg av østers fra Bassin de Thau, men epidemien skal være på retur. En av de som regnes blant de beste produsentene holder til i Montagnac, der syklistene i skal gjøre opp mellomsprinten. Dette er Château Saint-Martin de la Garrigue.

Tar vi en avstikker ca 5 km mot nord-øst, kommer vi til en annen produsent som pleier å være med når de aller beste fra Languedoc skal nevnes: Domaine Peyre Rose. Men skal man ha de beste vinene fra de beste produsentene begynner det å koste litt her også. Om jeg husker rett, betalte jeg 60 € for en flaske Domaine Peyre Rose, og da har vi kommet ganske langt fra billig bordvin.

Den siste etappen inn til Montpellier går gjennom vinområdet Grès de Montpellier. Når spurtlagene for alvor begynner å posisjonere seg ca 20 km før mål, passerer de Comberousse, Domaine de Terre Mégère og Domaine de la Prose. Det er verdt å merke seg at den første av disse har blitt inkludert i boken Les Grands Crus du Languedoc et du Rousillon. selv om deres vin bare er klassifisert dom Vin de Table og Vin de Pays d’Oc. Så man skal ikke stirre seg blind på klassifiseringene.

Syklistene forlater ikke vinmarkene før de krysser elven La Mosson, like før en rundkjøring 11 km fra mål. Men da er vi omtrent inne i byen. Det er en drøy kilometer i luftlinje herfra til målgang, men syklistene skal ut på en ekstra sløyfe nordover før mål.

Etter denne etappen er det hviledag. Men jeg har kommet til at det må gå an å nyte litt vin på hviledagen også, i alle fall når man skal hvile i et så rikt vindistrikt som vi er i nå. Så det blir litt vin mellom Montpellier og neste startby i morgen.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 14. etappe — stedet Bacchus glemte

Olav Torvund — Thu, 14 Jul 2011 06:00:47 +0000

Så fikk Mark Cavendish endelig den grønne trøyen. Men han har ikke noen trygg ledelse. Han vil kunne ta noen poeng på mellomspurter i Pyreneene hvis han velger å bruke krefter på det. Men målpoeng blir det nok ikke. Så da spørs det hva Philippe Gilbert velger å gjøre for å vinne tilbake den grønne trøyen.

Nå starter et nytt Tour de Frace. Noen vil si at det er nå det virkelig starter. De som har ambisjoner om å vinne sammenlagt må nå vise at de mener alvor. Presset er på Alberto Contador, som fortsatt ligger ca 1.30 bak sine fremste rivaler.

Men rytterne starter på sin første Pyrenee-etappe, har vi kommet til den siste. 14. etappe går fra Saint-Gaudens til Plateau de Beille. Dette er fjell, fjell og atter fjell, ganske langt inne i Pyreneene. Det er bare å innse: Her er vi langt fra nærmeste vinområde av betydning.

Vi starter i departementet Haut-Garonne, men det meste av etappen går i departementet Ariège. I den engelske utgaven av Wikipedia beskrives området slik, under overskriften Economy:

“The Ariege department is a largely unknown department which is situated next to the Aude in the most southern part of the Midi-Pyrenees region and shares its borders with the Aude, Andorra, Haute Garonne and the Pyrenees Orientales”

Det var ikke så mye hjelp i dette. Den franske wikipedia er ikke særlig mer informativ.

Vi kan selvfølgelig gjøre som nordmenn gjerne gjør når de ikke klarer å finne et bedre tema å snakke om: Man snakker om været. Vær er noe man har hatt mye av i årets tour, og det blir sikkert mer. Når vinden blåser fra vest eller nordvest, noe den ofte gjør, betyr det fuktig og ofte ganske kjølig atlanterhavsluft. Luften fanges i en “trakt” mellom Massif Central og Pyreneene. Når luften møter fjellene presses den opp, den avkjøles og fuktigheten kondenserer. Det er dette som også skjer på Vestlandet i Norge og mange andre steder hvor hav møter fjell: Regn og eventuelt tåke.

Mitt inntrykk, basert på få og ganske tilfeldige observasjoner, er at det er stor forskjell i været på spansk og fransk side av Pyreneene. Blåser det fra nord får man fønvind i Spania (hvor det er varmt og tørt nok fra før, slik at de ikke trenger den). Blåser det fra sør kommer vinden over tørre høysletter før den treffer Pyreneene, så effekten blir ikke det samme som vind fra nord. Når dette skrives er det litt tidlig å si hva slags vær rytterne kan vente seg i år. Men mange vil huske kraftig regn over Tourmalet i fjor. Jeg har selv kjørt den veien rytterne skal sykle opp til Col d’Aubisique i så tett tåke at det var vanskelig å se hvor veien gikk. Men regn er noe de har hatt nok av så langt i Tour de France, så vi får håpe at solen har lyst til å se noen av fjelletappene i år.

Men vi gir oss ikke så lett i jakten på drikke langs touren. I boken “South-West France. The Wine and Winemakers” har Paul Strang viet to sider til vin fra Ariège. Men så veldig mye oppløftene er det ikke her heller. Han beskriver områdene syd og øst for Toulouse som områder som i beste fall kunne produsere en beskjeden vin. Og egentlig er han vel ikke kommet inn i Ariège ennå. Folk i Toulouse så heller nord og vest for sin vin, til områder vi allerede har vært innom.

Fortsatt er beskrivelsen et godt stykke fra fjellene. Områdene lenger syd beskriver han slik:

“Further towards Spain, Ariège was for many years the only French département in the Midi uable to boast a wine above the status of plonk.”

Plonk er et av de nesten selvforklarende ordene som det er vanskelig å oversette. Det betyr noe sånt som billig skvip. Det er bare å konstatere: Vi er ikke i et vinområde.

Phylloxera, den vinlusen som nesten utryddet alle vinstokker i Europa på slutten av 1800-tallet, kom sent til Ariège. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble området angrepet, og da var andre vinområder allerede i ferd med å ta seg opp igjen etter at nye og podede vinstokker var plantet. En gang var områdene rundt Pamieres og Varilhes kjent for sin vin. Men de kom seg ikke etter phylloxera-angrepet. Andre områder gjenvant sine markeder mens Ariège ble slått ut.

Men noe er i ferd med å skje. En rik sveitsisk forretningsmann, Christian Gerber, arvet en stor eiendom. Hans far kjøpte den i 1975, for så å dø kort tid etterpå. Christian Gerber hadde ingen erfaring med landbruk eller vinproduksjon, men gikk i gang. På sitt Domaine de Ribonnet plantet han kvalitetsdruer og eksperimenterte med å finne ut hvilke druer som ga best resultat. En fordel med ikke å være i et klassifisert område er at man står ganske så fritt i hva slags druer man vil dyrke, osv.

Andre har blitt inspirert av Christian Gerber. Fem produsenter har sluttet seg sammen i en gruppe som markedsfører sin vin under varmerket Les Vignerons Ariégois. Om vi holder oss til Paul Strang blir vinene herfra stadig bedre. Så kanskje er det litt mer å melde herfra neste gang en etappe holder seg så langt inne i Pyreneene.

Med så lite vin sendes vi ut på leting etter andre produkter. Så mye er det ikke å finne. Det vokser en del kastanje og akasie i området. Fra Akasie får vi en mild honning med ganske nøytral smak. Det er den honningtypen med minst honningsmak. Honning er i hovedsak naturlig invertsukker, med egenskaper man noen ganger ønsker i matlaging. For oss som ikke liker honning kan akasiehonning være et godt valg.

Om det er akasiehonning som brukes i drikken Hypocras, vet jeg ikke. Men dette er en drikk som forbindes med Ariège. Her er i alle fall en produsent av Hypocras. Det er en krydret vin søtet med honning som har vært kjent siden middelalderen. Myten vil ha det til at den opprinnelig ble laget av Hippocrates, derav navnet. Beskrivelsen får meg til å tenke på mjød, som også er laget på honning. Men her er en blanding av honning og vann gjæret, så er nok ganske forskjellig.

Der det ikke dyrkes vin holdes det ofte husdyr, som igjen betyr at man produserer ost. Mennesket kan bare spise gress indirekte, gjennom husdyrhold. Vi får kjøtt og melk. Ved å produsere ost kan man lagre melken.

Jeg har funnet tre oster som skal være spesialiteter fra Ariège. Det er en fast ost laget på kumelk. Bethmale. I følge dette nettstedet er det den mest kjente osten fra Pyreneene. Etter det jeg forstår er Bethmale også er kjent som oustet. I følge legenden har osten sin opprinnelse fra den marusiske okkupasjonen. Men er svikter mine historiekunnskaper. Jeg trodde ikke at maurerne kom så langt som til nordsiden av Pyreneene.

Fransk Wikipedia skriver at en lett rødvin som côtes du Frontonnais eller en gamay (beaujoulais-drue som også brukes i Fronton) til vinen. Men ekspertisen, i den grad det er ekspertisen som skriver i Wikipedia, er ikke enige. I boken Le Grande Livre des Fromages anbefales en vin som er fruktig og robust, som Fitou, Corbières, Roussilon eller Madiran. Jeg skal ikke gjøre meg til overdommer, men ville nok støttet meg mest til den siste.

Moulis kan være laget på melk fra ku, geit eller sau. Du kan lese litt mer her. Men så veldig mye mer enn dette vet jeg ikke om osten. I Guide du fromage plasseres den i Saint-nectaire-familien, uten at det sier meg særlig mye. Den i alle fall for meg mest kjente osten i denne familien er Reblochon. Den er ikke nevnt i Le Grande Livre des Fromages, så det er kanskje ikke den mest interessante osten.

Rogallais er en ost med kremkonsistens, omtrent som brie og camembert. Også den er laget på kumelk. I følge fransk Wikipedia anbefales en lett rødvin eller en tørr og litt fruktig hvitvin til denne osten. Men når både rød bordeaux og beaujoulais nevnes som eksempler på dette, henger jeg ikke helt med. Guide du fromage plasserer den i samme familie som Moulis. Heller ikke denne er nevnt i Le Grande Livre des Fromages, så det sørgelige resultatet må bli at området heller ikke kan by på et utvalg av spennende oster.

Plateau de Beille er en gammel kjenning. Når dette skrives sykler Thomas Voeckler i den gule trøyen. Det gjør han neppe når rytterne kommer til Plateau de Beille denne gangen. Men vi kan likevel koste på oss dette gjensynet med hvordan han kjempet og mot alle odds klarte å forsvare den gule ledertrøyen opp til Plateau de Beille i 2004.

Vi kan igjen ta en liten titt på topografien i Pyreneene. Det er bratt. Stort sett går det bratt opp i fjellet fra en eller annen trang dal. Når man kommer over kammen er det ned igjen på andre siden. Vi har sett en del slike i Tour de France. Når man kommer opp er det ikke flater og vidder. Det er bare rett ned igjen på den andre siden, som Col d’Aubisque og Col du Troumalet. Andre veier går opp i fjellet og stopper, som Luz-Ardiden og Plateua de Beille.

Pyreneene er vanskelig å passere, og heller ikke i dag er det mange ruter å velge mellom for de som vil krysse mellom Frankrike og Spania. Det er ganske åpenbart at Andorra har kunne få sin posisjon pga sin strategiske beliggenhet i et av de passene hvor det er mulig å passere. Men også her må man over en bratt kam, Port d’Envalira på 2408 m ved grensen mot Frankrike, et fjell rytterne syklet over på 8. etappe i Tour de France 2009. Bare for å gi en referanse kan vi ta med at Galdhøpiggen er 2469 m. (I dag kan man velge den kjedelige, men effektive ruten i tunnel gjennom dette fjellet mellom Andorra og Frankrike.) På Frankrike-siden kommer man til N20/E9. Tar man den nordover kommer man til Ax-Les-Thermes. Fortsetter vi 15 km mot nord-vest møter vi dagens etappe der den tar av opp Plateau de Beille. Men syklistene kommer altså fra motsatt kant denne gangen.

Som navnet antyder er Plateau de Beille et fjellplatå — et av ganske få i dette området. Dette har gjort det til et område for “ski nordique”. Men området er ikke så stort. Det kan by på 70 km langrennsløyper til sammen. Så det er neppe skimulighetene som vil får nordmenn til å reise dit.

Det er en café på toppen. Men jeg kan ikke huske at det var mange spennende lokale produkter i den caféen.

Du kan lese litt mer om Plateau de Beille fra et sykkelperspektiv på Cycling Challenge og Climbebybike.com. Vil du se hvordan forholdene er finner du webkameraer her.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 13. etappe — søt vin, sure bein og hellig vann

Olav Torvund — Wed, 13 Jul 2011 06:00:41 +0000

Jeg var opptatt med annet i går, og fikk derfor bare sett begynnelsen på gårsdagens etappe. Jeg merker meg at Mark Cavendish måtte gi tapt for for André Greipel i spurten, og at Philippe Gilbert sikret seg ytterligere 8 poeng. Mark Cavendish har ikke så mange flere etapper å gjøre det på, om han skal sikre seg den grønne trøyen. Det er interessant å se tilbake på at HTC-sjefen Rolf Aldag allerede etter rittets andre dag pekte på Philippe Gilbert som favoritt til grønn trøye. Kanskje får han rett.

I dag venter nok en flat etappe som ganske sikkert kommer til å ende i massesprint. Så får vi se hvem som er raskest på slutten denne gangen. Ellers merkes det at Tour de France nærmer seg Syd-Frankrike — det har begynt å regne her også.

Vi skal fram til 13. etappe, som går fra Pau til Lourdes. Det er 64. gang Pau er med i Tour det France. Bare Paris har vært med flere ganger, om man skal tro Johan Kaggestad. Og det skal man. Det er tredje gangen Lourdes er med.

Skulle man vurdert etappen rent vinmessig burde den ha gått motsatt vei. Lourdes er kjent for sitt vann, mens Jurançon nær Pau lager en utmerket dessvertvin. Vann før start og dessertvin ved målgang, det hadde passet bedre. Men vi får holde oss til etappen slik den skal sykles.

Vinområdet ved start kan være litt forvirrende. AOC Béarn omfatter et område nord-nordøst for Pau, et lite område nordvest for Pau (Béarn-Bellocq) og et område syd og øst for Pau. Men mye av dette er dobbelklassifiserte områder, og jeg oppfatter det slik at AOC Béarn også her er en lavere klassifikasjon enn de klassifiserte underområdene. Området i nord-nordøst faller sammen med AOC Madiran, hvor de lager en utmerket rødvin. Men syklistene skal ikke den veien, så vi lar det vente til en annen gang.

Området i syd og øst faller sammen med AOC Jurançon. I dette området produseres det rød-, hvit– og rosévin som AOC Béarn, mens det bare er hvitvin som kan klassifiseres som AOC Jurançon. Det er hvitvinene fra AOC Jurançon som er mest interessante, så vi holder oss til dem. Du kan lese litt mer om AOC Béarn her.

Vinområdet Jurançon er et opprevet område med mange daler med hovedretning nord-syd. Vinen dyrkes på høydene, men ingen vinmarker ligger høyere enn 300 moh. På dagens etappe starter rytterne i retning nordvest ut fra Pau. Etter 23,5 km, ved Lacq svinger de 90 grader og fortsetter mot sydvest. Etter ytterligere 6,5 km dreier de igjen 90 grader og setter nå kursen mot sydøst. Det er her de sykler inn i vinområdene. De følger en av dalene til Monein, hvor de nok en gang dreier 90 grader og skal opp på en av høydene hvor vindruene dyrkes. Den første tredjekategoristigningen, Côte de Cuqueron, er en slik høyde. Dagens andre kategoriserte stigning, Côte de Belair, markerer slutten på vinmarkene. De to høydene de nå har passert er bare lett oppvarming i forhold til det som venter dem senere på etappen.

I Jurançon har det vært dyrket vin lenge. Vin fra området er nevnt i tekster fra 998. Det var her uttrykket “cru” først ble tatt i bruk ved klassifisering av vin. Det skjedde på 1300-tallet.

Stedet er preget av et klima med varm vind fra Spania og mye sol. Det gir druer med mye sukker og det produseres mye søt vin. Om jeg har forstått det rett, så er det ikke bare klimaet som er påvirket av Spania. Pau er et knutepunkt på pilegrimsrutene til Santiago de Compostela. Pilegrimene skulle også hjem igjen, og fulgte den samme ruten. Med seg hadde de blant annet druestokker og kanskje også kunnskap om vinproduksjon fra Spania. Det skal ha vært viktig for utviklingen av vinproduksjon i hele dette området. Men jeg må innrømme at jeg her er på litt tynn is, og at det er et tema jeg må studere mer.

Man har to hovedtyper av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Jurançon Sec, som er tørr — slik navnet sier. De er laget på druene petit og gros manseng og petit courbu. Jeg kjørte gjennom deler av denne traséen i fjor og kjøpte en flaske Le Jurançon og en Le Jurançon Sec på toppen av Col d’Aubisque, så det må bli virkelig Tour de France-vin. Men man får nok bedre vin til en bedre pris hos vinhandleren enn i en souvenirbutikk. Selv om syklistene i år skal sykle den veien vi kjørte, så stopper de nok ikke for å kjøpe vin på toppen, selv om vinen er aldri så søt og bena kjempesure.

Jeg har vært på en del av de toppene syklistene skal over. Men jeg må erkjenne at jeg til nå bare har vært der med bil, ikke på sykkel. Derfor har jeg heller ingen sykkelsouvenirer fra de stedene. De selger f.eks. mange sykkeltrøyer på Col du Tourmalet. Men skal man ha gjort seg fortjent til å sykle med en slik holder det ikke å ha vært der, men må ha syklet opp.

Druene til den beste søte Le Jurançon høstes sent, gjerne så sent som i november eller desember. Dette gir overmodne druer med mye sukker.

Jeg smakte noen Jurançon-viner da det var målgang i Pau på 16. etappe i fjorårets Tour de France. Det er den søte vinen som er mest interessant. Liker man dessertvin er Jurançon et godt valg. Serverer man den til gjester er det morsomt å kunne servere noe godt som de fleste ikke har hørt om. Men det er store forskjeller mellom produsentene. En av de jeg smakte i fjor var Domain Cauhapé, som er en av de bedre produsentene i Jurançon. I år har valget falt på en Uroulat.

Les meilleurs vins de France 2011 har tildelt stjerner til disse produsentene i Jurançon:

Les Jardins de Babylone **
Domaine de Souch **
Clos Uroulat ** (min vin i år)
Clos Lapeyre *
Camin Larredya *

Bladet “La Revue du Vin de France” har laget en liste over de 300 beste stedene å smake vin i Frankrike og Europa. Et av stedene er Les Papilles insolites i Pau.

11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjente hennes syner i 1862.

Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes. Her er det vann, ikke vin som gjelder.

Den religiøse, overtroiske og særdeles kvinnekjære, italienske syklisten Angelo Lamorosse, også kalt Gigi, i tegneserien Le Tour de France, laget av bl.a. av sykkellegenden og nå TV-kommentator Laurent Jalabert, sikret seg en flaske med vann fra Lourdes for å beskytte seg mot den kjente Tour de Frace-tilskueren El Diablo. Dessverre kom det ikke så mange utgaver av denne tegneserien. Det finnes en annen Tour de France tegneserie, Velomaniacs, men jeg liker Le Tour de France bedre.

Jeg var i Lourdes i fjor sommer, og jeg hadde ganske blandede følelser. Folk valfarter hit for å drikke av eller kanskje bade i det hellige vannet. For noen er antageligvis et sted man stikker innom for å få litt religiøst påfyll, akkurat som folk stikker innom Louvre i Paris for å stå i kø foran Mona Lisa, og dermed kunne fortelle at de har vært der. Andre kommer med et fortvilet ønske om å bli helbredet fra en sykdom eller lidelse. De religiøse turisten er like mye business som andre turister.

Byen er full av souvenirbutikker og hoteller. Det skal være den by i Frankrike som har flest hoteller etter Paris. Folk kommer i grupper som andre charterturister, de utstyres med caps eller andre kjennetegn som skal vise hvilken gruppe de tilhører. De skal fotograferes foran katedralen og gjøre det som andre turister gjør. Etterpå tar man seg en øl eller noe annet på en av de mange kafeene. I dag kalles Lourdes for Den katolske kirkes “Disneyland”. Selv kjøpte jeg ikke annen souvenir enn en boks peppermyntesukkertøy laget med hellig vann. Det kan i alle fall ikke skade å spise noen av disse om man har sår hals.

I mange byer finner man sykkelfelt langs veien. I Lourdes er det rullestolfelt for alle de som håper på helbredelse.

Noen nøyer seg ikke med bare å drikke vannet. Folkene på bildet til høyre står i kø for å bade i det hellige vannet. Og hvem vet. Kanskje har massørene på noen av lagene hatt folk ute for å hente vann slik at de kan fylle opp syklistenes badekar med hellig vann, samtidig som de ber bønner for skadde syklister eller håper på et under når de i morgen skal ut på nok en knallhard etappe opp til Plateau de Beille.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinbøker

Det er fortsatt Frankrike som er referansen når det gjelder vin. Bøker om verdens viner vil derfor bruke mest plass på Frankrike. Det har skjedd mye i Frankrike de senere tiårene, men det har skjedd enda mer i andre land. Dette refleteres i at Hugh Johnsens bok “Vinens verden” (med Jancis Robinson som medforfatter i siste utgave) blir tykkere for hver ny utgave. Det er dekningen av andre land som utvides, men fortsatt står det mest om Frankrike.

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

Les vins du Tour de France 2011: 12. etappe — No ser eg atter slike fjell og daler

Olav Torvund — Tue, 12 Jul 2011 05:00:07 +0000

I dag skal rytterne ut og konkurrere igjen, etter en velfortjent hviledag. Etappen de skal sykle er kort, i alle fall til TdF-etappe å være, “bare” 158 km. Selv om det er noen topper i tredje– og fjerdekategori er hovedretningen nedover. Den starter 637 moh og ender 229 moh. De siste fire kilometerne går nedover, selv om det flater ut på slutten. Så her kommer det til å gå fort. Men jeg har ikke funnet noen detaljer om innspurten, så jeg vet ikke hvor svingete den er. Spørsmålet er om de får med farten helt til mål eller om de må bremse opp før vanskelige svinger. Jeg håper i alle fall ikke det blir flere velt hvor ryttere skades så alvorlig at de må bryte.

Det er vanskelig å legge søndagens mange kræsj bak seg, og jeg misliker at mange medier bruker overskrifter som “Crash-fest”. Det er ingen fest når folk kræsjer på den måten. Sykkel er risikosport, og noe kjører med for høy risiko. Man kan si at den som tar for høy risiko selv må ta skylden når det går galt, noe Marcus Burghardt, Jens Voigt og Jakob Fuglesang har vært inne på i sine kommentarer. Å avpasse farten etter forholdene gjelder i sykkelritt også. Mange bør nok også, som Jakob Fuglesang er inne på, kanskje innse at de ikke bør prøve å holde følge med de aller beste utforkjørerne. Det er mange gode skiløpere som er sjanseløse mot Axel Lunde Svindal i utfor. Det minner også om Dag Erik Pedersen, som sto skadet etter at han i fjor falt i den siste bakken i Birken, og sa at han hadde gjort en tabbe: Man gjør ikke noe forsøk på å følge Lasse Kjuus utfor, heller ikke på sykkel. En del syklister bør ikke prøve å følge Fabian Cancellara og Thor Hushovd når to av verdens beste utforkjørere på sykkel jager nedover.

Men at en akkreditert bil regelrett kjører ned syklister i et brudd, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få se og jeg håper jeg ikke får se det igjen. I enhver trafikksituasjon gjelder dette: Du kjører ikke forbi uten tilstrekkelig fri bane. Det hadde ikke denne bilen. Den lå på kanten, der var det et tre og sjåføren svingte inn i veien for å unngå treet. Uansett sett beskjeder eller ikke beskjeder, så burde han ikke ha startet den forbikjøringen. At han kjørte i strid med ordrer fra rittledelsen gjør ikke akkurat saken bedre. Han gjorde det ikke med vilje. Men det er heldigvis ikke ofte man ser så klare eksempler på grovt uaktsom kjøring i et sykkelfelt.

Men vi skal fram til 12. etappe, går fra Cugnaux til Luz-Ardiden. I dag får vi nok av fjell og daler, men Aasmund Olavsson Vinje ville nok ikke få like mye hjemlengsel her som ved Rondane. Pyreneene er bratt, med dype og trange daler. Det er V-daler gravd ut av vann, ikke brede U-daler som de isen har skapt i Norge.

Etappen sykles på Frankrikes nasjonaldag, og det er litt nasjonaldag for sykkelinteresserte nordmenn også. Luz-Ardiden er et navn som vekker gode minner. Det var her Dag Otto Lauritzen vant i 1987 og ble den første nordmann med etappeseier i Tour de France. På dagen 24 år etter at Dag Otto vant sin etappe skal det igjen være målgang på Luz-Ardiden.

De som har laget den norske versjonen av det offisielle Tour de France-programmet har gjort en dårlig jobb. Enkelte etapper får nærmere omtale, blant annet etappen til Luz-Ardien. Det er greit nok at man i den franske versjonen fokuserer på spanske rytteres innsats opp hit og ikke er spesielt opptatt av norsk sykkelsport. Men det går ikke an å lage en norsk omtale av Luz-Ardiden uten å nevne Dag Otto Lauritzen. De som oversetter skal selvsagt beherske språkene. Men de bør kunne litt om sykkel også!

Det blir nok ikke noen norsk seier denne gangen. Dette er den første virkelige fjelletappen i årets tour, med først en førstekatgori (La Hourquette d’Ancizan), deretter den klassiske høykategoristigningen Col du Tourmalet, før det er målgang på toppen av Luz-Ardiden, som også er en høykategoristigning. Dette er en etappe for de rene klatrespesialister. Og det er her Alberto Contador må sette inn det første alvorlige angrepet. Og brødrene Schleck bør begynne å jakte på den tidsdifferansen de bør ha til ryttere som Cadel Evans og Andreas Klöden før tempoetappen på rittets nestsiste dag.

Den som følger de norske sendingene på TV2 vil sikkert kunne gjenoppleve Dag Ottos løp mange ganger i løpet av etappen, med Dag Ottos kommentarer. Selv ser jeg dette i Frankrike. Men akkurat denne etappen skulle jeg gjerne ha sett med kommentarer fra Dag Otto Lauritzen, i tillegg til Christian Paasche og Johan Kaggestad. For den som vil varme opp til etappen finner man Dag Ottos seier på YouTube. Vi kan også ta med Dag Ottos serie fra årets Tour de France, hvor fotografen Graham Watson har plukket ut noen av sine beste bilder og sykkelminner, og denne gangen har valgt seg ut bilder av Dag Otto Lauritzen, selvsagt med bilde fra Luz-Ardiden.

Vi finner gode sykkelminner i disse fjellene. Men vin er det verre med. Her må vi ta med vin fra start, men selv da må vi jukse litt. Cugnaux ligger litt syd-vest for Toulouse. Men de viktigste vinmarkene nær Toulouse ligger i Fronton, mot nord. Vi tillater oss en avstikker dit før start. Området Côtes-du-Frontonnais ligger mellom de to elvene Tarn og Garonne. De to elvene renner sammen litt lenger vest, og elven Garonne renner ut i Atlanterhavet ved Bordeaux.

I Fronton produseres bare rødvin og rosévin. Hoveddruen i rødvinen er Negrette. Denne må utgjøre mellom 50–70% av vinen. Den blandes med Cabernet Sauvignon, Côt (Malbec), Syrah og Gamay. Det er en relativt lett rødvin. Den kalles noen ganger “Toulouses Beaujoulais”.

Dette er et område hvor det har vært dyrket vin lenge. Byen Montauban var en romersk utpost mot vest før Julius Cæsar fortsatte erobringen videre vest– og nordover. Men etter Romerrikets fall kom en lang periode med kaos. Ridderordenen Knights of St John kom til området og ble etterhvert ledere i området. Jeg har ikke så god innsikt i ridderordner, men jeg har forstått det slik at dette er ordenen som også er kjent som Maltersordenen.

Vi passerer Côtes de Gascogne-Floc. Her produseres drikken Floc de Gascogne. Det er den lokale varianten av Pinneau de Charentes. Man blander Armagnac og ugjæret drusaft. Det brukes både rød og hvit druesaft, så fargen kan variere mye. I hvit Floc brukes gjerne de samme druene som er basis for produksjon av Armagnac: Ugni Blanc og Folle Blanche.

Langs selve etappen er det ikke lett å finne noe interessant drikke. Men kanskje kan man hente fram litt champagne når rytterne nærmer seg mål, dels for å feire Frankrikes nasjonaldag, men kanskje først og fremst for å mimre over da Dag Otto Lauritzen sikret den første norske etappeseieren i Tour de France. Jeg synes det er en seier som også i dag fortjener champagne.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 11. etappe — gammel vintradisjon

Olav Torvund — Mon, 11 Jul 2011 05:00:36 +0000

Så mistet Thor Hushovd den gule trøyen. Det måtte skje før eller siden, men det skulle helst ha skjedd siden. Jeg liker ikke at kræsj skal avgjøre, slik det i realiteten gjorde i dag. Men det mest vanvittige var bilen til fransk TV som kjørte ned Juan Antonio Flecha og Johnny Hoogerland. Den sjåføren bør ikke slippes løs i et sykkelfelt igjen.

Jeg liker ikke at tidligere dopingtatte syklister får komme tilbake og delta i en grand tour, like lite som jeg liker at dopingtatte langrennsløpere og friidrettsutøvere får komme tilbake på toppnivå. Jeg har derfor ikke vært noe glad for at Alexander Vinokourov har fått være med. Men jeg ønsket ham ikke en så trist sorti som det kan se ut til at han får nå.

Her i Frankrike er Thomas Voeckler særdeles populær. Det er for så vidt Thor Hushovd også, men det var nok populært at Thomas Voeckler overtok den gule trøyen. Han vant alle franskmenns hjerter i 2004 da han kjempet innbitt for å forsvare den gule trøyen. Han er en fargerik syklist som alltid forsøker seg. Og han fremstår alltid som blid og hyggelig, også når et av hans mange bruddforsøke mislykkes — noe de ofte gjør. “Jeg visste jo at det ikke kunne gå, men jeg måtte jo prøve!” er et typisk svar fra Thomas Voeckler — fremført med et stort smil. I går var en av de dagene han lyktes. Men han beholder nok trøyen bare fram til torsdag.

I dag har rytterne en vel fortjent hviledag.

Vi skal fram til 11. etappe, som går fra Blaye-les-Mines til Lavaur. Dagens etappe starter omtrent der forrige etappe sluttet. Og som navnet antyder, så er også dette et gruveområde. Men i dag er gruvene stengt. Det har også vært glassverk, som nå er nedlagt. Når jeg leter etter informasjon om stedet, finner jeg mest om de nå nedlagte gruvene. Etappen starter en mil nord for en vi en by som er kjent for alle som er interessert i Tour de France: Albi. Siden sist Tour de France var innom denne byen har den fått plass på UNESCO World Heritage list.

I dag skal rytterne rundt og gjennom vinområset Gaillac. Fra start sykler man litt mot nord-vest før det går rett vest. Her sykler rytterne gjennom den nordre delen av Gaillac, før de skal over tredjekategori-stigningen opp til Côte de Tonnac. Når de kommer ned fra denne høyden møter de elven Aveyron (mange franske departementer har navn etter elver), hvor de svinger rett sydover ved Bruniquel. Herfra setter de kursen rett inn mot kjerneområdet i Gaillac. Langesonen hvor syklistene får mat er godt inne i vinområdet, men jeg tviler på at de får servert noe av den lokale vinen i posene de mottar. De sykler tvers gjennom vinområdet og byen Gaillac. Etappen ender i Lavaur, som er ca 35 km øst for Toulouse, for de som vil ha et litt mer kjent geografisk referansepunkt.

Gaillac ligger ved elven Tarn (som har gitt navn til departementet Tarn), som renner ut i Gironde. Gironde renner ut i havet ved Bordeaux. Selv om Gaillac ligger ganske langt øst, er det en vestvendt vin. Den kan sies å være den østligste av de vestlige vinene.

I Gaillac har man produsert vin lenge. Det er spor av vinproduksjon helt fra romertiden. Selv hevder de å være det eldste vinområdet i Frankrike, men andre mener det ble produsert vin enda tidligere i bl.a. Narbonne. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen.

For forfedre, vikingene, er medskyldige i at handelen med Gaillac-vin stanset opp i tidlig middelalder. Om jeg har forstått det rett, kom de på sine raid også opp elver som Garonne. På samme tid kom maurerne fra sør (jeg trodde ikke at de kom så langt nord, men mye tyder på at jeg må finne ut litt mer om dette).

I Gaillac finner man også det som skal være den første vinlovgivningen, en slags forløper til dagens AOC (som vil bli erstattet av AOP, men det går jeg ikke inn på her). På 1200-tallet ga greve Raymond VII av Toulouse et dekret med krav til produksjon av kvalitetsvin.

På slutten av 1100– og begynnelsen av 1200-tallet nedkjempet den katolske kirke Catharene, i det som har blitt kalt det albigoiske korstoget. Jeg skal ikke her gå inn på den religiøse og politiske bakgrunnen for disse hendelsene. Men urolighetene ødela mye av vinmarkene. Her er det noen huller i mine historiekunnskaper. Raymond VII sto midt oppe i dette, og hvordan han samtidig kunne sikre dyrking av kvalitetsvin og delta i disse kampene, har jeg ikke fått klarhet i. Men etter fredsslutningen i 1221 ble det i alle fall utarbeidet et charter om vinproduksjon med bestemmelser om druesorter, dyrkingsområder, osv. Det var fra nå av og i nesten 500 år at vinen fra Gaillac hadde sin storhetstid.

I 1709 og 1710 ble store deler av vinmarkene ødelagt av frost i noen usedvanlig kalde vintre. Nyplanting ble begrenset fordi man anså det viktigere å dyrke korn.

I tidligere tider var ikke Bordeaux-vinene spesielt gode. De var tynne, og ofte ganske sure.Viner fra blant annet Gaillac var kraftigere, bedre og langt mer ettertraktet. Men byen Bordeaux hadde en strategisk beliggenhet ved utløpet av elvene Garonne og Dordogne. I den tiden elvene betød langt mer som transportveier enn de gjør nå, betød det kontroll over uskipingen av vinen. Frihandel var en idé som var helt fremmed. Bordeaux brukte sin kontroll, blant annet til å sikre at annen vin ikke ble skipet ut fra Bordeaux før de hadde fått solgt sin egen vin.

Man brukte dessuten den beste vinen for å forbedre den dårlige. I stedet for å rendyrke kvaliteten, ble den brukt til i alle fall i noen grad å redde et dårlig produkt. Igjen var det Bordeaux-handlerne som med sin kontroll kunne holde fast ved en slik praksis. Slik ble bordeauxvinen kjent, mens gaillacvin ble mer eller mindre glemt.

Når vi kommer til slutten av 1700-tallet, hvor både den industrielle og den franske politiske revolusjonen fører til store endringer, kan vi på en måte gå tilbake til starten av dagens etappe. Gruvearbeiderne i Carmaux og Blaye-les-Mines drakk vin, og for å møte denne etterspørselen ble det satset på kvantitet fremfor kvalitet.

En hvitvin fra Gaillac fikk AOC-status i 1938. Men det var bare en liten kjerne av produsentene som satset på kvalitet. De fleste baserte seg på å produsere billig vin til gruvearbeiderne.

En katastrofevinter i 1956 førte paradoksalt nok til satsing på kvalitet. Det var en usedvanlig mild januar, så mild at knoppene på drueplantene begynte å åpne seg. Dette ble etterfulgt av en særdeles kald februar. 16. februar 1956 kunne man gå over isen på elven Tarn, og det er ikke noe som skjer ofte på de kanter. Mange småprodusenter valgte å selge for å begynne med annet arbeid. Vinproduksjonen ble konsentrert om de beste områdene og det ble starten på en kvalitetssatsing i området.

Det produseres en helt spesiell musserende vin med det som kalles Methode Gaillacoise. God musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. Den vanlige metoden, ofte omtalt som champagnemetoden selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig er det en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise tilsettes ikke sukker. Det er kun naturlig sukker fra overmodne druer. Det gir en ganske karakteristisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi andres beskrivelse). Gaillac er et av flere områder som gjør krav på å være det første hvor man produserte musserende vin. Hvem som var først, er vanskelig å vite. Kanskje fant flere ut av dette uavhengig av hverandre — ved at vin som var tappet på flaske begynte å gjære igjen når varmen kom om våren. Men Limoux, som vi kommer til på den 15. etappen, er så vidt jeg vet de som kan vise til den eldste dokumenterte produksjonen.

Det produseres veldig mange typer vin i Gaillac. På en måte er den et styrke, men allsidigheten gjør at man taper identitet. I en litt gammel artikkel beskriver Dagens Næringsliv vinen som en billigere kopi av Bordeaux. Jeg synes det er en urimelig betegnelse, men det er likevel illustrerende for Gaillacs problem. Det har vært sagt at det produseres så mye ulik vin i Gaillac, og at de må bestemme seg for hva de vil. Helen Savage beskriver det slik i sin vinblogg:

“Gaillac is learning to be different. Its vineyards along the Tarn Valley in South West France were first planted by the Romans and it remains a land of proud traditions as well as of generous people. And it’s upon that long tradition that some growers there are daring to build a platform for future success.

(…) but Gaillac is a crossroads in more than one sense. Its splendid climate (…) is a unique mix of Atlantic, Mediterranean and Continental influences. Its vignerons can grow grapes suited to all three and make almost every style of wine imaginable, including pétillant (perlé), sparkling, dry and doux (but not liquoureux) whites, rosés, light, primeur summer-drinking reds and others high in tannin and extract that cry out for careful cellaring. It’s almost too easy. But that’s why they now have to make hard choices and leave others to grow Gamay, Merlot or Sauvignon Blanc. In a fiercely competitive market their future lies in doing what only they can do — and in making the most of their special red varieties Duras and Braucol (sometimes called Fer Servadou) and the local white varieties Loin de l’Oeil and Mauzac. Duras, for example, features in no other appellation. Gaillac wines taste like no others; and the best, almost all from these four grapes, are now beginning to make UK critics sit up and take notice.”

Det er ikke vanskelig å være enig i at Gaillac ikke blir spesielt interessant om de følger vinverdens svingende moter og produserer samme type vin som de produserer mange andre steder. Det er de lokale tradisjonene som gjør et område interessant.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinbøker

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

Les vins du Tour de France 2011: 10. etappe, Aurillac > Carmaux

Olav Torvund — Sun, 10 Jul 2011 06:00:14 +0000

Nå er alt mulig. Som jeg skrev i går så trodde jeg ikke at Thor Hushovd skulle beholde den gule trøyen etter gårsdagens etappe, selv om jeg ikke helt hadde mistet håpet. Men han fortsetter bare å imponere. Slikt gjør innhogg i champagnebudsjettet, men det er helt OK! Dagens etappe sammen med etappene tirsdag og onsdag er ikke umulige. De virker ikke fullt så harde som dagens. Kanskje kan han nå klare å slutte sirkelen ved å levere fra seg den gule trøyen der Dag Otto Lauritzen tok den første norske etappeseieren på dagen 24 år før de skal sykle den i år. Det hadde vært ganske flott. Men de skal sykle tre etapper før de kommer dit og mye kan skje. Jeg merker meg at Cycling Weekly også tenker slik, når de skriver:

“Hushovd is a big sprinter and will likely lose the yellow jersey the first day in the Pyrenean mountains on Thursday.”

I dag er det nok en knallhard etappe. Det er åtte kategoriserte stigninger, hvorav tre er andrekategori. Det er en etappe for brudd og det er en etappe hvor mange kommer til å falle av. Men med 54 km fra den siste andrekategoritoppen til mål vil sammenlagtkandidatene neppe sette inn noen avgjørende støt. Spørsmålet er om Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen sitter med i feltet over den siste andrekategoritoppen. Med det de har vist til nå, er det ingen grunn til at de ikke skal gjøre det. De er ganske sikkert dyktig slitne etter en drøy uke på sykkelen. Men det er alle de andre også. Avslutningen kan minne om slutten på første etappe. Der var det Gilbert, Evans og Hushovd på de tre første plassene. Jeg blir ikke overrasket om disse kommer til å spille hovedrollen også i dag, men gjerne sammen med Edvald Boasson Hagen.

Dagens mellomsprint kommer bare 30 km før mål, etter at rytterne har kjørt ned fra den siste andrekategoritoppen. Jeg tror ikke at rene sprintere som Mark Cavendish og Tyler Farrar henger med når feltet kommer hit. Philippe Gilbert kommer nok til å styrke sitt grep om den grønne trøyen i dag. Thor Hushovd er åpenbart mer opptatt av å forsvare den gule trøyen fremfor å kjempe om den grønne, så han satser vel ikke i mellomsprinten i dag heller. Men Jose Joaquin Rojas satt med til mål i går, og kom inn bare 29 sekunder etter vinneren Rui Alberto Costa. Han står fram som en sprinter som også henger med i alle fall så lenge fjellene ikke er alt for harde. Han kan nok også styrke sin posisjon i kampen om den grønne.

Vi skal fram til den første etappen etter at rytterne har hatt en vel fortjent hviledag. 10. etappe går fra Aurillac til Carmaux. Aurillac har vært særlig kjent for sin paraplyproduksjon. Kanskje er det en indikasjon på at der mye regn i området. Massif Central er det området som forsyner de fleste store franske elver med vann. Det må regne ganske mye for å sikre en så god vannforsyning. Fjellmassivet har en fasong som gjør at man får en “Bergens-effekt” uansett hvor vinden kommer fra: Fra nordvest, fra vest eller fra syd og syd-øst. Så man skal vel ikke være så overrasket over at det til nå har vært mye regn.

Målbyen Carmaux har vært kjent for kullgruver og glassverk. Mellom paraplyene og (de nedlagte) glassverkene skal vi forsøke å finne noe vi kan fylle i glassene. Men paraplydrinker blir det ikke.

Vi må litt vekk fra traséen for å finne vin i dag. Det nærmeste vinområdet er Vins d’Entraygues et du fel i Vallée du Lot. Syklistene er nærmest når de passerer Maurs etter 37,5 km. Derfra kommer man til den vestligste delen av vinområdet ved å dra ca to mil mot syd-øst. Men syklistene dreier i stedet mot syd-vest, og beveger seg bort fra disse vinmarkene. Vinmarkene ligger dels i departementet Cantal, dels i Aveyron. Klimaet i området er påvirket både av Massif Central og Middelhavet. Vinmarkene ligger i skråningene ned mot elven Lot, for det meste i sydvendte områder. Fjellene gir ly mot kraftige og kalde vinder fra nord.

Området er godt egnet for produksjon av hvitvin, basert på Chenin Blanc. Forvirrende nok kalles denne druen lokalt for Gamay Blanc. Det produseres også rødvin og rosévin, men denne holder ikke helt det samme nivået som hvitvinen.

Le Guide Hachette des Vins 2011 nevner én produsent fra dette området. Det er Jean-Marc Viguier.

Området Cantal er også kjent for osten Cantal. Det er en av de eldste ostetypene i Frankrike, og har blitt produsert helt fra gallernes tid. Man fornærmer kanskje franskmenn ved å si at det er en Cheddar-type ost, for de vil nok heller si at Cheddar er en Cantal-type eller noe tilsvarende. I alle fall skal engelskmenn ha lært osteproduksjon her (eller kanskje var det noen herfra som tok med seg kunnskapen til England). Skjønt også i franske ostebøker klassifiseres den som en ost i Cheddar-familien.

Touren fortsetter litt vest og syd for Marcillac. Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.

90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen beskrives som dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring. Det finnes p.t. ingen viner fra Marcillac på Vinmonopolet — i alle fall har ikke jeg klart å finne noen. Men en liten gjennomgang av vinlageret mitt her i Frankrike viste at jeg hadde en flaske Les Parédous igjen fra i fjor, da 13. etappe starter fra Rodez, syd-øst for Marcillac. Jeg fikk ikke tak i denne vinen før etter at denne etappen var syklet, og det er sikkert grunnen til at den har blitt liggende. Den går nok med til årets etappe. (Noen ganger blir vinjakten litt underlig. Jeg var innom flere vinhandlere i Montpellier for å kjøpe blant annet denne vinen. Ingen av dem hadde den. Jeg fant min flaske i vinavdelingen hos Carrefour.)

Le Guide Hachette des Vins 2011, nevner følgende viner fra Marcillac, her med de stjernene som Hacehtte har tildelt:

Domaine des Costes Rouges **
Domaine du Cros **
Domaine du Mioula **
Domaine Laurens *
Domaine de l’Albine *
Domaine de Ladrecht.

Jeg har inntrykk av at stjerne i Les meilleurs vins de France 2011 henger litt høyere enn i Le Guide Hachette des Vins 2011, uten at jeg har noe veldig godt grunnlag for en slik påstand. Ingen produsenter fra området er nevnt i Les meilleurs vins de France 2011.

I området produseres osten Laguiole som skal passe godt sammen med en Marcillac. På etiketten til min Marcillac anbefales den også til Cantal. Vi er også kommet inn i området for produksjon av Roquefort.

Den som vil vite mer om viner fra den sydvestlige delen av Frankrike finner mye i Paul Strangs bok “South-West France. The Wines and Winemakers”. Boken er fra 2009, så den er godt oppdatert.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinbøker

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

Tour de France så langt — uten vin denne gangen

Olav Torvund — Sat, 09 Jul 2011 06:00:36 +0000

Som vanlig begynte jeg å skrive noen kommentarer etter gårsdagens etappe som innledning til dagens vinblogg. Så innså jeg at jeg allerede har kommet fram til hviledagen, så det blir ikke noen vinblogg i dag. Men jeg klarer ikke å avstå fra å komme med noen betraktninger på et så spennende punkt i touren.

Som ventet tok Mark Cavendish gårsdagens etappe. Thor Hushovd beholdt den gule trøyen. Det må være lov å suge på den norske karamellen fra 6. etappe litt til. Thor Hushovd sa følgende til NRK etter Edvald Boasson Hagens seier og egen innsats:

“Hvis vi ser på store nasjoner som Frankrike, Italia, Belgia og Spania — de er ikke der engang. De to deltagerne vi har i Tour de France, de viser i hvert fall at de er til stede.”

Og visst fikk de vist at de var til stede. Den franske sportsavisen L’Equipe hadde denne forsiden i går:

Det var mer inne i avisen, blant annet om at “Vikingene hadde gått i land”. Det var som kjent i Normandie den forrige vikinginvasjonen også var.

Det var også et lite kurs om Norge. Skjønt den journalisten som skrev dette burde nok ha vært sendt på et intensivkurs selv først.

Men det ble likevel et antiklimaks med fallet som felte Bradley Wiggins. Han er en rytter jeg gjerne skulle ha sett hele veien til Paris. Tom Boonen vil også bli savnet. Det er også lite sannsynlig at Chris Horner starter, selv om det i alle fall i prinsippet er uavklart når dette skrives. En person med hjernerystelse som ikke vet hvor han er, hvor langt han har syklet eller at han har syklet alene, bør nektes start. Litt skal man tenke på rytternes helse også, selv i Tour de France. I et sjåvinistisk perspektiv var det dumt at dette også gikk ut over Edvald Boasson Hagen. Men han gjorde bare det som man må gjøre. Sykkel er en lagsport. Når kapteinen ligger i bakken må man vente for å hjelpe ham. Og da de måtte innse at de ikke var noen de kunne gjøre, var det for sent å hente inn feltet. Dermed røk nok også muligheten for at han skal kunne ha den hvite trøyen. Robert Gesink sikret seg den med 1.53 til nestemann, og han slipper den neppe igjen.

Dagen i dag blir sannsynligvis den siste hvor vi får se Thor Hushovd i gult. Skjønt hvem vet. Etappen er ikke umulig. Det er tross alt ikke noe hardere enn en andrekategori. Det er 6,2 km med 6,2% stigning. Jeg har forsøkt å finne noen hjemlige referansebakker, og de er ikke så veldig langt unna å sykle fra Gressbanen til Tryvann, for de som har forsøkt det. (Jeg har syklet dit noen ganger, men ikke etter først å ha syklet 160 km.) Etter dette er det nesten to mil utfor. Det er neppe der lagene med sammenlagtambisjoner vil angripe. Bakken er ikke hard nok og det er for langt til mål etter toppen. Men en del vil nok falle av. Jeg vet ikke hvordan denne utforkjøringen er. Thor Hushovd er, ved siden av Fabian Cancellara, den beste utforkjøreren i feltet. Sitter Thor med til toppen kan han kanskje kan han opparbeide seg noen sekunder her.

Men det er to kraftige, om enn ikke særlig lange stigninger mot mål. Jeg vil tro at etappen avgjøres på de siste seks kilometerne. Først er det ca 3,5 km med 5% stigning fra ca 6,5 til 3 km, så litt ned og flatt, før det er 1,5 km med 7,6% til mål. Jeg er redd Thor Hushovd ikke klarer å holde sin knappe ledelse på klatrere som Cadel Evans (1 sek), Frank Schleck (4 sek) og Andy Schleck (12 sek), for å ha nevnt noen. Mange husker hvordan Thomas Voeckler på imponerende vis hentet fram skjulte krefter og kjempet for å beholde den gule trøyen i 2004. Men Thomas Voeckler fikk en ledelse på over 12 minutter da et brudd fikk gå den gangen. Thor Hushovd har et sekunds margin til Cadel Evans. Det er lov å håpe, selv om jeg har mer tro på at Cadel Evans har den gule trøyen etter den etappen.

Sannsynligvis er den norske festen slutt i denne omgang. Men det har allerede vært mer enn vi med rimelighet kunne håpe på. Og det kan nok komme en og annen etappeseier ennå. Det må også være lov å peke på at Thor Hushovd ligger på fjerdeplass i kampen om den grønne trøyen, 54 poeng foran Tyler Farrar, 20 poeng bak Mark Cavendish og 37 poeng bak ledende Jose Joaquin Rojas. Det er i grunnen bare tre etapper igjen for rene sprintere, etappene 11 og 15, i tillegg til avslutningen i Paris.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 9. etappe — grettent fjell der Vercingétorix slo Cæsar!

Olav Torvund — Fri, 08 Jul 2011 06:00:24 +0000

I går var det ingen tvil. Med Edvald Boasson Hagen som etappevinner og Thor Hushovd fortsatt i gult måtte det bli champagne. Siden det var fisk til middag, grillet dorad, for den som måtte være interessert, måtte det bli hvitvin til denne. Vi valgte en fra eget distrikt denne gangen, en Chateau Puech-Haut, som er en av de beste hvitvinsprodusentene i dette området. Så måtte det bli litt calvados pays d’Auge til slutt.

Dagens etappe kan bli en ny seier for Mark Cavendish. Den er helt flat, uten en eneste kategorisert stigning. Mark Cavendish har gode minner herfra. Det var i Châteauroux han vant sin første Tour de France etappe i 2008. Men om bare Thor Hushovd er med til mål, og det er han hvis det ikke skjer noe uhell, så beholder han den gule trøyen. Jeg skulle gjerne ha sett Edvald Boasson Hagen i hvitt også, men han får neppe det ene sekundet han trenger på Geraint Thomas på denne etappen.

Vi skal fram til 9. etappe, som går fra Issoire til Saint-Flour. Det er for så vidt også en etappe som bør kunne passe både Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Men det får vi komme tilbake til når rytterne også nærmer seg denne.

Vi er nå i det mest sentrale Frankrike, om vi holder oss til geografi. Det er også et av områdene i Frankrike hvor det har bodd folk lengst. Særlig mer midt i Frankrike er det vanskelig å komme. Men sentrum er avsides.

Før vi finner noe å drikke skal vi et par turer bakover i historien, og vi starter veldig langt tilbake.

Hvis man har sovet i rundt 300 millioner år, og så blir vekket av at det har kommet noen unge og bråkete naboer som herjer med en og helst vil dytte en vekk, da er det ikke rart man kan bli litt gretten. Da Pyreneene og Alpene begynte å yppe seg, ble det gamle fjellet ildtert og freste ganske kraftig.

Fjell er ikke bare krusninger på jordens overflate. Vi lever på en ganske tynn jordskorpe. Kontinentalskorpen er 30–70 km tykk. Ordentlige fjell er som isfjell i den forstand at de har dype røtter og det meste av fjellet er under overflaten. Når unge fjellkjeder som Pyreneene og Alpene dannes i kollisjonssonen mellom to kontinentalplater er det store krefter i spill også nede i dypet.

Massif Central er utsatt for det man kanskje kan kalle en geologisk knipetangsmanøver og et formidabelt krysspress. Til 4 etappe nevnte jeg at Armorique-massivet i Bretagne ble fanget og klemt mellom to kontinentalplater. Men sårkanten her sprakk opp igjen da presset fra Pyreneene og Alpene ble for stort. Landet ganske enkelt sprakk, og Biscayabukten åpnet seg i sprekken. Siden har mye blitt fylt opp igjen i det som er Aquitaine-bassenget, men det er en annen historie.

I Massif Central har mye blitt kastet rundt, blitt løftet opp og slått sprekker. I sprekkene har lavaen presset seg fram. Noen steder har den møtt motstand som har gitt “verkebyller” inntil disse har sprukket som vulkaner, med Puy de Dome som den mest kjente.

Massif Central sies å være det området hvor det er flest utdødde vulkaner. Skjønt utdødde, det sies at vulkaner aldri dør, men bare sover. Uansett har vulkanene i Massif Central sovet lenge. Det har ikke vært utbrudd i området på 3.000 år. Men om vulkanene er døde eller bare sover, så har de satt sterkt preg på landskapet. Det er særlig tydelig litt øst for Aurillac. Det er et spennende område, men det er ikke vinen som har gjort området kjent.

Navnet Auvergne er avledet av navnet på den keltiske stammen Arverni. Her bør alle som kan sin Asterix følge med. For høvdingen for Arverni var ingen ringere enn Vercingétorix. Under Cæsars fremrykking i Gallia ble han i 52 f.Kr. slått ved Gergovia, som i dag heter Gergovie og ligger like syd for dagens Clermont-Ferrand, og ca 25 km nord-nordvest for dagens startby. Lederen for gallerhæren var deres store helt, Vercingétorix. Cæsar trakk seg tilbake til Alpene, regrupperte sine tropper og kom tilbake. Etter beleiringen av Alesia overga Vercingétorix seg, for å spare sine folk. Man vet ikke sikkert hvor Alesia var. Det overrasker ingen lesere av Asterix, for allerede på Asterix’ tid var Alesia et navn som var fortrengt fra gallernes minne.

Issoire ligger i vinområdet Côtes-d’Auvergne. Vi er nær kilden til elven Loire, så dette er så høyt opp man kan komme i Loire-området.

Dette er vulkansk område. Selv om vulkanene har sovnet er jordsmonnet og topografien preget av vulkansk fjell. Vinstokkene vokser på kanten av de gamle vulkanene. Det produseres først og fremst rødvin, for det meste basert på Gamay. Men det dyrkes også noe Pinot Noir. Det produseres også noe hvitvin av Chardonnay, men bare i små mengder. Igjen er det Richard Kelly som har den mest omfattende beskrivelsen av vinområdet.

Le Guide Hachette des Vins 2011 nevner noen viner fra Auvergne. Jeg tar med de som er tildelt stjerner:

Jacques et avier Abonnat ***
A. Charmensat *
Le Clos de Monts *
Pierre Desprat *

De andre vinguidene jeg har holdt meg til har ikke funnet grunn til å inkludere Auvergne. Det er nok ikke dette området som har gjort Frankrike til verdens fremste vinland.

Tourisme et Vignoble en France nevner to adresser som sikkert kan være nyttige om man er i området:

Federation Viticole de Puy de Dome
www.fedeviti-puydedome.com

Desprat Vins (vinhandler)
www.vin-passion.com

Auvergne har nok bidratt mer til gastronomien med sine oster enn med sin vin.En av de mest kjente ostene er Saint-Nectaire. Det er en halvhard ost laget på kumelk. En Côtes-d’Auvergne skal passe utmerket til denne osten. En tommelfingerregel når man skal velge drikke til ost og ikke har konkrete holdepunkter er: Velg noe fra der osten er produsert.

En annen ost er Bleu d’Auvergne er en blåmuggost laget på kumelk. Det sies at den i utgangspunktet var et forsøk på å lage en etterligning av eller et kumelk-basert alternativ til Roquefort (som er laget på sauemelk). For den som vil ha norske referanser, blir gjerne Selbu Blå sammenlignet med Bleu d’Auvergne.

Etter denne etappen er det en hviledag.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinbøker

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

Les vins du Tour de France 2011: 8. etappe — vinmessig avkrok og godt kildevann

Olav Torvund — Thu, 07 Jul 2011 06:00:55 +0000

Så fikk Mark Cavendish sin første seier på femte etappe i år også. For Cavendish gjelder åpenbart at alle gode ting er fem. Kanskje er det det for Frankrike også, som depper over at de for fjerde gang på rad har tapt en avstemning om et viktig internasjonalt mesterskap. Thor Hushovd beholder gul trøye. Edvald Boasson Hagen holder sin åttendeplass i sammendraget og andreplass i konkurransen om den hvite ungdomstrøyen, 12 sekunder bak Thor Hushovd og med samme tid Geraint Thomas. Det er ingen grunn til å klage på den norske innsatsen. Men Tyler Farrar kom inn på 98. plass. Det holder ikke hvis man har ambisjoner om å vinne den grønne trøyen. Han ligger bak Thor Hushovd også i den konkurransen.

Dagens etappe bør passe både Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen godt. Det er en stigning tre km før mål. De to første kilometerne er ikke ulik slutten på første etappe, men deretter er det flatt den siste kilometeren. Så her blir det et spørsmål hvem som henger med opp bakken, og hvem av disse som er den beste spurteren.

Vi skal fram til den etappen som nok kommer til å bli den siste hvor Thor Hushovd sykler i gult, om han ikke mister den før. 8. etappe går fra Aigurande til Super-Besse Sancy. Her møter rytterne fjell for første gang i årets tour. Skjønt med det Thor Hushovd har vist til nå, så kan han kanskje henge med over den siste andrekategoristigningen og en ny tredjekategori til mål. I år ser ikke noe ut til å være umulig.

Som sagt er etappen en slags aperitif til fjelletappene som kommer senere. Etappen er betegnet som en middels fjelletappe. Men det går mye opp på slutten, så dette er første etappe hvor klatrerne kan begynne å vise seg fram.

I dag er det ikke så mye vin å velge i. Det første vinområdet vi kommer inn i er Châteaumeillant. Det regnes med til det sentrale Loire, men ligger til elven Indre, ikke til Loire. Og det ligger et godt stykke syd for de andre vinområdene som regnes til Loire.

Vi er her ved foten av Massif Central. Richard Kelley beskriver det slik i sin “The definitive guide to the wines of the Loire”:

“Châteaumeillant must be able to lay claim to being one of the most isolated and marginal of France’s wine regions.”

Det er kanskje ikke så overraskende at det er vanskelig å finne mye informasjon om dette området. Men Les meilleurs vins de France 2011 har i alle fall funnet to produsenter de finner verdt å nevne, og som de skriver begeistret om: Domaine du Chaillot og Domaine Geoffrenet-Morval. Det er særlig deres røde viner basert på Pinot Noir og Gamay de fremhever.

I Châteaumeillant produseres det rødvin og rosévin på Gamay, Pinot Noir og Pinot Gris. Det produseres ikke hvitvin i området. Produksjonen er liten, ca 5.150 hl pr år, noe som skulle bli ca 750.000 flasker. Noe synes imidlertid å skje. Området fikk AOC-status i juni 2010. I boken Tourisme et vignoble en France sies det noe om denne utviklingen og det nevnes fire produsenter. Også Dagens Næringsliv har skrevet om vin herfra (men bare tilgjengelig for de som er medlem av DNs vinklubb — og det er ikke jeg). Så kanskje er det mer å melde fra dette stedet neste gang touren måtte stikke innom. Vinmonopolet har en Domaine du Chaillot 2009 i sitt bestillingsutvalg til 163 kr.

Vi kommer så inn i Auvergne. Det er et område jeg forbinder mer med vann enn med vin. Når vi er i vår leilighet i Frankrike pleier vi å kjøpe vann som kommer fra Auvergne. Man kan selvfølgelig drikke vannet fra springen, men det smaker ikke noe særlig godt. Så vi kjøper flaskevann. Vi har kommet til at standardvannet som selges hos Carrefour, som kommer fra Auvergne, smaker langt bedre enn jålevann som Evian og Vittel. Kildevann fra Auvergne, solgt som Eau de Source de Montagne d’Auvergne er vårt daglige drikke når vi er i Frankrike.

Det er noen vinområder i Auvergne. Dagens etappe går litt vest for disse. Det vi er nærmest er Côtes-d’Auvergne. Men det er starten for morgendagens etappe, som også er ganske vinfattig. Så det får vente til i morgen.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinbøker

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

Les vins du Tour de France 2011: 7. etappe — bilrace, vin og slott

Olav Torvund — Wed, 06 Jul 2011 06:00:17 +0000

Det var utrolig å se Thor Hushovd følge Cadel Evans og Alberto Contador i en bakkespurt hvor Andy Schleck var en av de som måtte slippe. Jeg håpet, men hadde nok ikke trodd at Thor Hushovd skulle klare dette. Uten uhell bør han nå kunne beholde den gule trøyen til de er ferdige med den 8. etappen. Men da er det nok klatregeiter som kommer til å overta. I all hyldesten av Thor Hushovd skal vi heller ikke glemme at Edvald Boasson Hagen ligger på andre plass i konkurransen om ungdomstrøyen. (Men lederen Geraint Thomas sykler også for Sky, så de kommer nok ikke til å satse spesielt på at Edvald Boasson Hagen skal kapre den.) Ellers var det verdt å merke seg at Contador ikke klarte å rykke fra de andre. Vanligvis er slike rykk i bratt motbakke noe av det som pleier å være hans styrke, så han ser ikke ut til å være på sitt aller beste.

Det ble bretonsk drikke til denne etappen. Med en viss frykt for hva jeg kunne vente hentet jeg fram en flaske Cidre de Fouesnant fra Manoir de Kinkiz til denne etappen. Etter beskrivelsen som er gjengitt til fjerde etappe og den sterke understrekingen hos Chemins de Bretagne i Paris om at det ikke var alle som likte denne, regnet jeg med at det ville bli med en smaking og at resten ville bli helt ut. Men jeg likte den faktisk, selv om cider fortsatt ikke er min favorittdrikk. Man skal smake med åpent sinn!

I dag skal rytterne ut på nok en flat etappe. Også i dag går det litt opp på slutten, men det er ingen ting i forhold til gårsdagens etappe. Vélo Magazine nevner igjen Phillipe Gilbert og Thor Hushovd som favoritter. Men kanskje blir dette dagen Mark Cavendish skal vise at han ikke skal avskrives. Både i 2008 og 2010 ble det “stang ut” i starten, mens han kom tilbake og vant femte etappe.

Vi skal fram til 7. etappe som går fra Le Mans til Châteauroux. Men om vi nå holder fast ved Mark Cavendish litt til, så er det verdt å nevne at han vant sin første seier i Tour de France på femte etappe i 2008, som hadde målgang nettopp i Châteauroux.

I yngre år var jeg ganske interessert i motorsport. Jeg har vært kartleser i det som het PO-løp (jeg vet ikke om noe slikt eksisterer lenger). Jeg fulgte ganske godt med og har sett diverse grusbane– og bakkeløp, og en gang formel-2 med gamle helter som Graham Hill og Ronnie Petterson. Interessen har tapt seg, men litt henger igjen. Når Le Mans dukker opp som startby tenker jeg først og fremst på det kjente 24-timersløpet hvor det er om å gjøre å kjøre flest runder i løpet av 24 timer. Det må være slitsomt å kjøre i 24 timer, selv om tre førere bytter på jobben. Og det må være veldig kjedelig å se på biler som kjører rundt og rundt i 24 timer. Mange er åpenbart uenig med meg, for det kommer 200.000 hvert år for å se dette racet. Men det er ikke til bilbanen vi skal nå.

David Millar fortalte på Twitter at han hadde fått en melding fra Alan McNish om at han ikke burde forlate Le Mans slik han gjorde.

Etappen er flat, den flateste på hele touren. Det finnes ikke én kategorisert stigning på hele etappen. Så det blir vel en sprinter som skal hente hjem denne.

Jeg gir meg ikke helt med språk. Vi var innom bretonsk under 5. etappe, det tradisjonelle språket i det vestlige Bretagne. I den østlige delen av Bretagne, som også omfattet Le Mans, var språket gallo. Dette er et romansk (latin-basert) språk i familien langue d’oïl, som litt enkelt sagt er de språk eller dialeketer som er hovedbasisen for det som i dag er standard fransk. På en måte hadde det passet bedre å nevne dette språket under 4. etappe. Men jeg valgte å starte disse språklige digresjonene med det som helt klart er et eget språk, og som ikke med noen rimelighet kan kalles en dialekt, nemlig bretonsk.

Vi skal igjen krysse Loiredalen, men denne gangen litt lenger inne, gjennom området Touraine.

Da vi tok en avstikker til Anjou-Saumur mens syklistene holdt på med sin lagtempo, skrev jeg at det området var i overgangen mellom Paris-bassenget og Armorique-massivet. Touraine er definitivt i Paris-bassenget.

Etappen går litt øst for de mest interessante vinområdene i Touraine. Her er det viktig å ikke snuble i skrivemåten. Vi starter i området Coteaux-du-Loir. Det er et område langs elven Loir, som renner litt nord for Loire og går sammen med Loire i Angers. I området lages det først og fremst hvitvin på Chenin Blanc. Det produseres også rød– og rosévin på Pineau d’Aunis, også kjent som Chenin Noir. Disse vinene inneholder også en del Cabernet Franc, Côt og Gamay. Minst 60% skal være Pineau d’Aunis. De røde og hvite vinene omtales i Grand Atlas des Vignoble de France som en kuriositet.

Syklistene følger Loir oppover og inn i vinområdet Jasnières. Dette er først og fremst et hvitvinsområde, og er ganske likt Coteaux-du-Loir.

Herfra dreier syklistene sydover og kommer inn i området Touraine Mesland, som nærmest går i ett med Touraine-Amboise. Dette er områder som først og fremst er kjent for rødvin, i den grad de er særlig kjente. Rødvinen produseres på Cabernet Franc, Côt og Gamay. Det lages også rosé på de samme druene.

Etter at syklistene har krysset elven Loire kommer de inn i et område som bare er klassifisert i den generelle klassifikasjonen AOC Touraine. Den siste delen før syklistene forlater vindistriktet Loire er Valencay.

Det mest kjente vinområdene i Touraine ligger litt vest for dagens trasé. Vi får ta detaljer om disse en gang touren går gjennom områdene. Men vi tar med en liten oversikt. Når vi er i denne delen av Loire kan vi heller ikke la være å nevne noen av alle de slottene som Loire er så kjent for, selv om det ikke er vinslott og syklistene holder seg et stykke unna. Her er et forslag til en tur gjennom Touraine.

Starter vi lengst vest i Touraine har vi på Loires høyreside, altså nordsiden i dette tilfellet Saint-Nicolas-de-Bourgeil og Bourgeil. Omtrent her løper elvene Vienne og Loire sammen. Langs Vienne ligger området Chinon. I disse områdene lages den beste rødvinen i Loire. Cabernet Franc er den viktigste (eneste?) druen. Hugh Johnson og Jancis Robinson skriver at “kvaliteten er meningsløst undervurdert”. Jeg har ikke noe klart minne om å ha drukket Chinon før jeg begynte å forberede dette — i alle fall er det ikke noe som har festet seg. Men jeg prøvde nylig en Chinon, og kan bekrefte at det er en utmerket rødvin. Jeg ble også overrasket over hvor kraftig vinen var. Mitt generelle inntrykk er at rødviner dyrket langt nord blir ganske lette, men det var ikke tilfellet med denne. Den ga mersmak.

Litt lenger opp renner elven Indre inn i Loire. Her ligger området Touraine-Azay-Le-Rideau. I dette området finner vi også et av de mest kjente slottene i Loireområdet, Chateau Azay-le-Rideau.

Litt lenger oppe i elven, mot øst, finner vi områdene Vouvray og Montlouis-sur-Loire. Her produseres det stort sett hvitvin av Chenin Blanc. Det er en usedvanlig lagringsdyktig hvitvin. Men igjen får vi utsette en mer detaljert gjennomgang av disse områdene til et år man sykler gjennom dem.

Vi forbinder Loire med vin, men også med slott. Nå er vi inne i slottsområdet hvor det er er så mange slott at de som ville vært store attraksjonen andre steder drukner i mengden. Her kan man virkelig være kresen. De to som gjør seg best på bilder er Chenonceaux og Azay-le-Rideau. Men av de jeg har besøkt er Chambord min favoritt. Château d’Ussé sies å være stedet som ga inspirasjon til eventyret om Tornerose. Sant eller ikke, det gir et besøk i dette slottet en ekstra dimensjon. Men det er mange andre også.

Vi kan ikke bare drikke vin og se på at andre sykler. Vi bør komme oss ut selv også. Skulle du tilfeldigvis komme til Loire, så er dette et opplegg til sykkeltur: La Loire à Vélo de Candes-Saint-Martin à Amboise.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinbøker

I tillegg må nevnes noen av standardverkene om vin, som dekker hele verden. Min favoritt er Hugh Johnson og Jancis Robinson “Vinens verden”, som nå foreligger i sin 6. utgave fra 2008.

Les vins du Tour de France 2011: 6. etappe — Calvados!

Olav Torvund — Tue, 05 Jul 2011 06:00:46 +0000

Det er ganske spesielt når gul trøye og dobbelt vinner av poengtrøyen kjører opptrekk! Men moro var det. I dag blir det ikke en massespurt. Fjerde etappe er kupert med en hard avslutning. Hadde det vært en uke eller to senere ville jeg ha gjettet på at det vil gå et brudd som får gå inn. Men alt for mange har posisjoner å kjøre for til at de vil tillate at noe slikt skjer. Jeg tror at feltet vil komme ganske samlet til den siste bakken, og at den vil avgjøre. Jeg blir ikke overrasket om vinneren er Cadel Evans og at han overtar den gule trøyen. Han ligger bare et sekund bak Thor Hushovd og David Millar (som har samme tid), og er nok normalt sterkere enn disse i bratt motbakke. Men jeg håper selvsagt at Thor Hushovd klarer å beholde den gule trøyen en stund til.

Med en hard motbakke som avslutning og en mellomsprint som også går i motbakke, blir nok ikke dette en etappe hvor Mark Cavendish tar noe innpå de andre i kampen om den grønne trøyen.

Men vi skal nok en gang rette blikket lenger fremover, til 6. etappe som går fra Dinan til Lisieux.

Rytterne sykler nå inn i Normandie. Vi er nord for vinområdene. Normandie er et av de viktigste områdene for melkeproduksjon i Frankrike, og dermed for ost. Camembert er bare en av mange oster herfra. Det meste av smøret man kjøper i Frankrike kommer også fra Normandie.

Men Normandie er også kjent for én drikk: Calvados. Så i dag blir det brennevin.

Eplebrennevinet calvados lages ved destillasjon av cider. I Normandie produseres det selvfølgelig mye cider som ikke destilleres til calvados. Men jeg går ikke nærmere inn på ciderproduksjonen i området.

Epler er ikke epler. Det dyrkes mer enn 200 ulike sorter i området, og det er ikke uvanlig at en calvadosprodusent bruker over 100 spesifiserte epletyper i sin produksjon. De kan være søte, syrlige eller bitre.

Det er tre ulike AOC-områder i Calvados. AOC calvados er den største, omfatter også underappellasjonene, om jeg har forstått det rett. De to andre er AOC calvados Pays d’Auge og AOC calvados Domfrontais.

Målbyen Lisieux ligger i Pays d’Auge, som regnes for det beste området. Det er derfor ingen grunn til å gå for noe annet i dag. I AOC calvados Pays d’Auge er kravene strengere enn i AOC calvados. Det er blant annet krav om dobbel destillering i alembic pot stills, mens man i AOC calvados kan ha mer industriell destillasjon i singel kolonne.

I Domfrontais er det lang tradisjon for pæredyrking. AOC calvados Domfrontais skal inneholde minst 30% pære og den skal lagres i minst tre år på eikefat. Det sies å gi en speisielt fruktig calvados. Men jeg har ikke smakt denne og kan derfor ikke uttale meg om den.

Calvados skal lagres i minst to år på eikefat før den tappes og selges. Men ofte lagres den mye lenger. Mye calvados er blend fra flere årganger og sikkert flere produsenter. Hvis det angis alder skal det være alderen på den yngste calvadosen som angis. Man kan også bruke andre betegnelser som refererer til alder. Dette er:

“Fine”, “Trois étoiles ***”, “Trois pommes”— minst to år gammel.
“Vieux”, “Réserve”— minst tre år gammel.
“V.O.” “VO”, “Vieille Réserve”, “V.S.O.P.” “VSOP”— minst fire år gammel.
“Extra”, “X.O.” “XO”, “Napoléon”, “Hors d’Age” “Age Inconnu”— minst seks år gammel, men ofte mye eldre.

Fruktsmaken er mer fremtredende i en yngre calvados, mens en som har blitt lagret lenge får mer preg av en gammel brandy.

Man får også “singel” calvados. I spesielt gode år selges den med årgang.

Aperitif har en artikkel om produsenten Boulard, hvor man også beskriver produksjonsprosessen.

Dette er en test av calvados fra Aperitif. Den er riktignok tre år gammel, men jeg antar at en del er relevant fortsatt. Det er ikke like store endringer i brennevinsutvalget som i vinutvalget.

Det lages mye eplebrennevin i verden, og rapporter fra prøveproduksjon i Hardanger sier at man også der kan lage utmerkede lokale varianter. Og det lages eplebrennevin i Lier. Men calvados kan bare lages i Normandie.

En annen spesialitet er Pommeau. Dette er en drikk som lages ved at man blander eplejuice og Calvados. Den blandes til en alkoholstyrke på 17%. Den lagres så på eikefat i ca 30 måneder. Den drikkes som aperitif, til ost og til dessert. Man startet produksjon av dette en gang på 1970-tallet, inspirert av Pineau des Charentes, som er en blanding av cognac og druesaft. Kommersialisering av drikken startet i 1981. I 1991 fikk den AOC-status.

Mens vi er inne på epler: Man bør alltid kunne servere noe alkoholfritt til de som av en eller annen grunn ikke ønsker å drikke alkohol, og de bør få noe annet enn skummende sukkervann med kunstige smakstilsetninger. I de senere år har det kommet mange gode epleprodukter. Jeg vil ikke her fremheve noen spesielle. Men sjekk dem ut. De kan være et utmerket alternativ til vin når man ikke vil ha alkohol. Men tilbake til Frankrike.

Jeg sa at vi er nord for vinområdene. Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Det dyrkes druer og produseres vin også her. Les Arpents du Soleil produserer vin, i Normandie. Men jeg har aldri smakt vin fra det området, og jeg visste ikke om denne produsenten før jeg leste artikkelen “Des Vins de Pays du Calvados, oui ca existe !”. I følge denne artikkelen produseres det vin på Melon de Bourgogne (som man kaller Muscadet i Nanatis og som Muscadet lages av. se 3. etappe), Auxerrois (som er bedre kjent som Cot eller Malbec), Pinot Noir og Müller-Thurgau. Vinen er også nevnt i Le Guide Hachette des Vins 2011, og de anbefaler å prøve vinen sammen med en av de lokale ostene Livarot, Pont-l’eveque eller Pave d’Auge. Jeg tviler på at den vinen selges utenfor dette området. Men jeg skal prøve den når jeg en gang måtte komme til den delen av Frankrike.

Du kan lese litt mer om kulinariske godbiter fra Normandie i artikkelen The savoury beauty of Normandy’s Pays d’Auge fra ViaMichelin. For litt mer generell turistinformasjon om Normandie, se Normandy — A Getaway in La Mancha.

Underveis passerer etappen Mont St Michel. Det er en fjellkanus ute i bukten. På denne har man bygget først et kloster på toppen, og siden en hel liten by rundt. Det er veldig store tidevannsforskjeller her, opptil 14 meter mellom høy– og lavvann. Ved lavvann ligger store deler av sjøbunnen tørr og øye ligger landfast. Ved flo er det vann, og noen ganger kan også veien ut være oversvømt. Det er langgrunt, så når tidevannet kommer, da kommer det fort. Det sies at vannet kan komme omtrent så fort som en hest kan løpe. Det har vært en del drukninger ved at folk har blitt overrasket av tidevannet som har kommet inn, og som ikke har klart å redde seg på land.

Mont St Michel er ikke akkurat uoppdaget. Her vrimler det av turister. Men stedet er likevel vel verdt et besøk.

Mange av byene i Normandie, særlig de nær kysten, fikk hard medfart under invasjonen i Normandie mot slutten av andre verdenskrig. I målbyen Lisieux ble 70% av bygningene ødelagt. Men en liten by slapp unna: Honfleur, som ligger på sydsiden (eller venstrebredden, som franskmenn liker å kalle det) av Seinens utløp. Dette er en trivelig by å besøke, og et fint sted å smake Calvados.

Normandie er et område hvor vikingene har satt dype spor — også i navnet Normandie. Mange stedsnavn har skandinavisk opprinnelse. Havre kommer av det norrøne höfn, som betyr havn. Det betegner gjerne en naturlig havn, som f.eks. Le Havre. Navn som ender på –bec kommer av bekkr (bekk), –lond av lund, osv. Jeg hadde håpet å finne noen “norske” navn langs dagens etappe. Men det var bare noen bittesmå steder litt vekk fra traseen og med diskutabel navneopprinnelse. Men Honfleur har norrøne aner. Opprinnelsen til Hon– er usikker. Det kan komme hav húnn, som er toppen på masten, eller horn som her betyr hjørne. (Horn/hjørne er samme ord, akkurat som corne/corner). Det kan også har annen opprinnelse. –fleur kommer i denne sammenhengen av floð. (Men på fransk kan navn på –fleur har flere ulike opprinnelser, så ikke alle er avledet av norrønt). Navnet Honfleur kan bety “elvehjørnet”, men sikre er man ikke. Uansett kan det være en ekstra grunn for oss nordmenn til å besøke denne byen og nyte et glass calvados eller to.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 5. etappe — øl og styrkedråper i Asterix-land

Olav Torvund — Mon, 04 Jul 2011 06:00:20 +0000

Flasken med Crémant de Loire som jeg hadde gjort klar i tilfelle Thor Hushovd eller Edvald Boasson Hagen skulle vinne første etappe, gikk med etter at Thor Hushovd i går sikret seg den gule trøyen. Crémant de Loire kan nok ikke helt måle seg med champagne, men vi valgte å holde oss i det distriktet hvor de sykler. Det er slett ikke noe dårlig drikke og til en langt hyggeligere pris enn champagne. Dagens etappe, tredje etappe fra Olon-sur-Mer til Redon er flat. Her blir det ganske sikkert en samlet spurt, og det gir ikke store odds å satse på Mark Cavendish som vinner. Men Thor Hushovd bør være med i finalen og beholde den gule trøyen.

Det er til nå delt ut ett klatrepoeng (til Philippe Gilbert). I dag skal det deles ut ett til. Får Gilbert dette vil han ha en soleklar ledelse. Men blir det en annen vil det stå 1–1. I så tilfelle vil det innebære at den av de to som har best plassering i sammendraget får bære klatretrøyen. Så dette er nok den mest åpne, om ikke den mest spennende konkurransen i dag.

Men vi skal fram til 5. etappe som går fra Carhai til Cap Fréhel.

Vi er nå i Asterix-land. Arkeologene har ennå ikke klart å finne den lille gallerlandsbyen som klarte å stå imot den romerske overmakten. Men den lå et eller annet sted her ute på den vestlige delen av den bretonske halvøy. Dette er også den aller eldste delen av Frankrike, i alle fall rent geologisk. I den nord-vestre delen av Bretagne kan man finne fjell som er to milliarder år gammelt. Det er ikke mange steder i verden man finner så gammelt fjell.

I den vestlige delen av Bretagne snakkes det bretonsk. Dette er et keltisk språk som hører til den samme språkfamilien som walisisk, irsk og skotsk (gælisk). Frankrike har en lite ærerik historie når det gjelder språklige minoriteter. Bretonsk er ikke anerkjent som offisielt språk, og er i dag det eneste keltiske språket som ikke er anerkjent som offisielt språk i det land hvor det snakkes.

Dette er keltisk, mer enn fransk område. Asterix er oversatt til mange språk, også bretonsk. Det er bra, for det er antagelig nærmere det språk Asterix, Obelix og de andre faktisk snakket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bretonsk kom vestfra i tidlig middelalder. Hvilket språk man snakket i Bretagne før dette, altså på Asterix’ tid, vet jeg ikke. Kanskje var det en variant av frankisk, som var et germansk språk. Nederlandsk regnes i dag som en språklig etterkommer etter frankisk.

Når vi er de dette området får vi holde oss til keltisk drikke, først og fremst øl. Min viktigste kilde til kunnskap om øl fra Bretagne er boken Deux siècles de bières en Bretagne, i tillegg til informasjon jeg har funnet på nettet og noen smaksprøver.

Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt kronglete vei inn i det franske språket. Min franske Larousse Dictionnaire Étymologique sier at det kommer fra det nederlandske bier, som mange av oss gjenkjenner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet finnes på engelsk er Oxford Dictionary ofte bedre på etymologi. I følge denne har ordet også i engelsk kommet inn fra vest-germansk, altså tysk og nederlandsk. Men det germanske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kommer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kommet inn i fransk via germanske språk.

Ordet erstattet det gamle la cervoise, som betegnet et øl brygget uten humle. Jeg nevner dette fordi mange i Bretagne synes å foretrekke cervoise, som har mer til felles med det bretonske korev og det walisiske cwrw (som uttales courou, så det er mulig å uttale walisisk om man bare glemmer hvordan vi uttaler konsonanter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cerveza og portugisiske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på katalansk og occitansk. Skulle du nå lure på hvorfor øl heter øl i de nordiske landene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørrprat og over til det man kan fylle i glasset.

Øl lages av vann, malt, humle og gjær. Malt lages av korn. Kornet må spire for at stivelse skal omdannes til sukker, og spiringen avbrytes (med varme) på et passende tidspunkt. Det er dette som er malt. Denne knuses og blandes med vann og humle. Humle gir bitterhet og virker dessuten som konserveringsmiddel. Denne blandingen gjæres.

Den tradisjonelle produksjonsformen er overgjæring. Gjæringen skjer på 15–20 grader i løpet av relativt kort tid, og gjæren flyter opp på toppen av ølet. Ved undergjæring gjæres ølet ved lavere temperatur og over lenger tid, og gjærsoppene synker til bunns etter endt gjæring. Overgjæring gir gjerne et mer aromatisk øl. Ale er en vanlig type overgjæret øl. Undergjæring egner seg til industriproduksjon i stor skala. Det meste ølet som drikkes er undergjæret, så som pils og bayer. Men det mest interessante ølet er overgjæret. Ølet ettergjæres for å få kullsyre. Dette kan skje på tank, fat eller flaske. Det kan selvfølgelig sies mye mer om ølproduksjon. Men dette får holde som en introduksjon. Du kan lese mer på Wikipedia og Vinfaktas side om øl.

Det er uklart hvor lenge man har brygget øl i Bretagne. Man har holdt på i noen hundre år, men man vet ikke riktig hvor mange. På begynnelsen av 1800-tallet vokste det fram mange bryggerier. Men som i så mange andre land ble bryggeriene industrialisert og ølet standardisert fra slutten av 1800-tallet. På slutten av 1900-tallet fikk mer tradisjonelt øl sin renessanse. I Bretagne har utviklingen av ølbrygging falt sammen med bretonsk nasjonalisme og revitalisering av bretonsk kultur generelt. Pionerene blant ølbryggerne fikk drahjelp av den gryende bretonske nasjonalismen, og folk kjøpte gjerne bretonsk øl — selv om bryggerne ennå ikke hadde lært håndverket ordentlig.

Det ølet jeg smakte til dette blogginnlegget ble valgt etter råd fra damen hos Chemins de Bretagne i Paris. De hadde et langt større utvalg enn det jeg presenterer her. Jeg ba om øl som var representativt for øltradisjoner og bredden i tilbudet av bretonsk øl, og da var det disse jeg endte opp med.

Brasserie Lancelot hadde ferdig sitt første øl 12. juli 1989. Slik sett kunne man ønske at Tour de France gikk inn i Bretagne en uke senere og man hadde kunnet feire dette ølets fødselsdag.

Første gang jeg fikk servert øl fra Lancelot på en bretonsk resturant (i Aigues Mortes i Languedoc-Roussillon, ganske langt fra Bretagne) tenkte jeg at Lancelot var et fint navn for et produkt med keltisk referanse. Det kunne jeg også ha valgt. Men har som startet bryggeriet heter faktisk Bernard Lancelot. Han hadde arbeidet i atomindustrien, men ville over til noe annet. Han startet først med birøkt, men biene ble angrepet av en parasitt. Da satset han på øl i stedet. Kanskje kan man si at han gikk fra bier til humle.

Lancelot, fra bryggeriet Lancelot, er et gyllent øl. Det er et overgjæret, ufiltrert øl som ettergjærer på flaske. Produsenten sammenligner det med belgisk Trappist-øl, som vi var innom under første etappe i Tour de France 2010 (og som vi sikkert vil komme tilbake til i 2012, når Tour de France skal starte i Belgia). Om de belgiske Trappist-bryggeriene er enig i sammenligningen, vet jeg ikke.

Under en jakt oppdaget den legendariske bretonske kongen Conan Mériadec en røyskatt ved kanten av en søldedam. Heller enn å skitne til sin kritthvite pels valgte røyskatten å gå rett mot jegerne. Hendelsen skal ha gitt opphavet til det bretonske ordtaket heller dø enn å skitne seg til, og navnet til ølet Blanche Hermine fra bryggeriet Lancelot. Hermine er røyskatt, det dyr som symboliserer Bretagne. Ølet er et lyst hveteøl med ganske lav alkoholstyrke. Det er et utmerket, friskt sommerøl.

Bonnets Rouges (rødhettene) er et øl laget med hyllebær, som gir ølet dets rødlige farge og fruktige smak. I 1675 gjorde bretonerne opprør mot den franske kongemakten som innførte nye skatter uten samtykke fra det bretonske parlamentet. Opprørerne valgte den røde hetten som sitt kjennemerke, symbolet på frihet. Dette røde ølet har navn etter disse opprørerne.

Ølet TeLenn Du, også det fra Lancelot, markerer det keltiske. Det har bretonsk navn, som betyr Svart harpe. Ølet er brygget på bokhvete. Det er et brunt øl, lett og litt søtlig.

Et bretonsk øl med harpe i navnet kan godt følges av bretonsk musikk fremført av Alan Stivell på keltisk harpe, selv om det visstnok ikke ligger noen musikalske inspirasjoner bak navnet. Alan Stivell er en viktig person i det man kanskje kan kalle dagens bretonske renessanse. Han har studert bretonsk musikk og bretonsk språk, men har også blandet tradisjonell bretonsk musikk med et mer moderne uttrykk. Han fikk sitt store gjennombrudd med en konsert på Olympia i Paris i 1971. Live-albumet fra den konserten, Alan Stivell Olympia Concert har solgt mer enn 1,5 mill eksemplarer. Når man hører på den i dag blir det kanskje litt vel mye 70-talls folk-rock. Selv foretrekker jeg å lytte til noen av hans mer tradisjonelle innspillinger. Men platen er en meget viktig milepæl i revitaliseringen av bretonsk musikk. Om jeg har forstått det rett har den også vært viktig for å gjenreise det bretonske språket og den bretonske, nasjonale stolthet.

Men tilbake til øl.

La Brasserie Artisanale Touken er et lite brygger som ble åpnet 12. mai 2007 og som produserer øl med navnet Philomenn. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på om det siste også er navnet på bryggeriet. Kanskje er bryggeriet så lite at det må klassifiseres som et mikrobryggeri. De har kapasitet til å brygge 900 liter pr uke, og det er vel i denne sammenhengen på mikronivå. Hvis vi vil la geografisk nærhet være avgjørende, bør ølet bli Philomenn. Som det fremgår av kartet nederst, så er det dette bryggeriet som ligger nærmest dagens etappe.

Philomenn er også inspirert av Trappist-ølet. På nettsidene har de listet tre typer øl. Blonde er et gyllent øl. Stout er et mørkt øl. Det tredje ølet på nettsidene Philomenn Rousse. Men mitt tredje øl er en Philomenn Tourbée. Så her er det noe som ikke helt stemmer. Det er litt frustrerende at det nettopp er Tourbée jeg ikke finner informasjon om. For på mange måter var dette det mest interessante ølet. Det hadde en røyksmak som ga meg assosiasjoner til malt-whisky fra Islay, så som Laphroig, Talisker og Ardbeg. Denne whiskyen får røyksmak etter hvor mye røyk fra torvbrenning det er når maltet tørkes, og tourbe betyr nettopp torv. Jeg skulle gjerne ha visst litt mer om dette ølet, men finner altså ikke mye informasjon.

Brasserie de Penhors er et lite bryggeri som ser ut til ikke å ha egen nettside, i alle fall har ikke jeg funnet noen. Bryggeriet ble startet i 1999. Ølet er overgjæret og ufiltrert. Jeg drakk en “blonde” og en “ambre”. Dette ølet ble nok ikke min favoritt. Det var uklart, hadde litt tam smak og ganske lite kullsyre.

Britt Brasserie de Bretagne er også et bryggeri man ofte støter på om man leter etter bretonsk øl. Etter det jeg har forstått er dette det bretonske ølet som har fått en ganske god distribusjon utenfor Bretagne. Men uvisst av hvilken grunn, så ble ikke det ølet med da jeg ønsket et representativt utvalg av øl fra Bretagne.

Jeg hadde alltid tenkt på Lundefuglen som noe typisk norsk og islandsk inntil jeg første gang besøkte Bretagne. Men den finnes også i et stort antall på fuglefjellene i Bretagne og er et symbol for regionen. Så det er ikke tilfeldig eller et utslag av en eller annen nordisk tilknytning som gjør at dette bryggeriet har fuglen i sin logo.

I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet. Produksjonen er beskrevet nærmere her.

Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whisky og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky.

Du kan lese litt mer om nordkysten av Bretagne i Brittany — The Emerald Coast (ViaMichelin).

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 4. etappe — bretonsk cider

Olav Torvund — Sun, 03 Jul 2011 06:00:24 +0000

Så er vi i gang. Dessverre fikk Johan Kaggestad rett i sine spådommer. Det ble Philippe Gilbert, ikke Thor Hushovd. Men det var flott kjørt av Gilbert og vel fortjent. I dag er det lagtempo. Det er bare 23 km, så tidsdifferansene blir ikke så veldig store. Men nok til at dette kommer til å avgjøre hvem som starter med den gule trøyen på tredje etappe. Philippe Gilbert var veldig klar i intervju med fransk TV og sa at han ikke beholder ledertrøyen — til det er ikke laget godt nok i lagtempo. Jeg kjenner ikke lagene godt nok til å vurdere deres muligheter i lagtempo. Av sammenlagtfavorittene tapte Alberto Contador 1.14 i forhold til de andre med sammenlagtambisjoner. Det betyr at det blir Contador som må angripe, ikke de andre som må angripe ham. Det kan bli interessant.

Men vi skal rette blikket fremover til fjerde etappe, som går fra Lorient til Mûr-de-Bretagne. Etappen er relativt flat, eller kanskje litt småkupert. Men slutten er hard, med mål på toppen av en tredjekategoristigning. Dette er ikke etappen for spurterne, men heller ikke for de utpregede klatrerne.

For den som måtte interessere seg for slikt, så er Bretagne, eller mer presist Armorique-massivet gammelt fjell. Det var et eget område som ble klemt mellom det som gjerne betegnes som Gondwana (Afrika, Sør-Amerika mm) og Laurussia (Euramerica) for 3–400 millioner år siden. Men det er vel å trekke det litt for langt å hevde at bretonernes selvstendighetstrang har røtter 3–400 mill år tilbake i tiden, da området nærmest var et lite kontinent i selv.

Bakken som er avslutningen på etappen til Mûr-de-Bretagne er, om jeg har forstått det rett, en stigning opp mot det som kalles Montagne Noire. Det er en Montagne Noire i det syd-vestlige hjørnet av Massif Central også, men det kommer vi tilbake til.

Nå er vi nord for de vinproduserende regioner, så her må vi finne på noe annet. I alle fall er vi nord for vindyrking i denne delen av Frankrike. Det produseres som kjent vin i Champagne, og det er lenger nord — for å ha nevnt ett sted. Bretagne er et epleområde, i alle fall når det gjelder frukt. Om dette også gjelder for datamaskiner, vet jeg ikke noe om.

Cider er kanskje den mest typiske bretonske drikken. Det begynner å bli en del år siden sist jeg var i Bretagne. Men spiser jeg på bretonske restauranter i andre deler av Frankrike er gjerne cider den drikk som er inkludert i standardmenyen. Cider serveres gjerne i keramikkboller som minner om tekopper uten hank.

Cider er gjæret eplesaft. Den lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%.

Min første cider er en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne.

Min neste cider er en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside. Men dette er beskrivelsen hos Chemins-de-Bretagne.

Den tredje cider kjøpt inn for denne anledningen er Cidre de Fouesnant fra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com:

“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.

På bretonske restauranter serveres gjerne cider til galettes, som er usukrede pannekaker laget av bokhvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bokhvete er ikke et kornslag, men egentlig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og trenger mye vann. Derfor mener folk i Bretagne at den passer så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Bertagne er det dårlig jord og regn.

Galette serveres med skinke, sopp, ost eller noe annet. Deretter kan man avslutte med en søte pannekake (crêpe) til dessert.

Jeg har hatt en ny runde med cider som forberedelse til dette blogginnlegget. Jeg må nok bare innrømme at cider fortsatt ikke er min favorittdrikk og jeg kan ikke skryte på meg å være noen stor kjenner av cider.

I Bretagne har man også sin variant av mjød, som de kaller chouchen. Det er honning og vann, som er gjæret.

I Bretagne serverer man også Kir Breton, som er kir laget med cider i stedet for hvitvin, altså Crême de cassis og cider.

Der man lager alkoholholdige drikke destillerer man gjerne også noe av den. Så også i Bretagne. Det lages eplebrennevin. Men dette er noe vi skal komme tilbake til når syklistene på 6. etappe sykler inn i Normandie og Calvados.

I Bretagne lager de også pærebrennevin, og i følge dem selv er deres pærebrennevin mer originalt enn Poire William, hva nå det måtte bety. Men uansett hvem som først begynte å lage pærebrennevin, så liker jeg Poire William hvor pærene har vokst og modnet inne i flasken. (Det finnes varianter hvor pæren er puttet inn etterpå, og flaskebunnen er limt etterpå. Men det er juks.)

Det er en stund siden sist jeg var i Bretagne. Men jeg har funnet en butikk i Paris som selger bretonske varer, og det er et godt utvalg av blant annet tradisjonelt bretonsk drikke. Alle mine smaksprøver til denne og neste etappe er kjøpt i den butikken. Jeg måtte moblisere en del viljestyrke for ikke å kjøpe mye mer da jeg besøkte butikken. Det er:

Chemins de Bretagne
épicerie bretonne
15 Rue de Prague
75012 Paris
www.chemins-de-bretagne.com

Du kan også finne en del informasjon på www.cidref.fr.

Om jeg husker min Jens Bjørneboe rett, så skriver han i et av de tre bindene i “Bestialitetens historie” at folk blir gale av å drikke cider. Plutselige anfall av galskap skal forekomme langt hyppigere hos folk drikker cider enn hos folk som drikker vin, fortsatt i følge Bjørneboe filtrert gjennom min ikke alltid feilfrie hukommelser. Men Bjørneboe skrev om folk som drikker 15–20 liter cider om dagen gjennom lang tid. Vi som har et mer moderat konsum har neppe noen grunn til å frykte for vår mentale helse.

Etappen går gjennom et område med mange megalitter, The Megalithic Stones of Morbihan (ViaMichelin).

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 3. etappe — friskt og lett i Muscadet

Olav Torvund — Sat, 02 Jul 2011 06:00:03 +0000

I dag starter syklistene med første etappe i årets Tour de France. Vi krysser fingrene for Thor Hushovd! Vi holder oss i distriktet og har gjort klar en Crémant de Loire, om det skulle bli grunn til å feire. Og vi skal nok finne et påskudd til å drikke den selv om det ikke blir norsk seier.

Men vi har allerede kommet til tredje etappe, som starter i Olonne-sur-Mer og går nordover til Redon. Denne etappen er flat og er første mulighet for de virkelige sprinterne. Mark Cavendish er soleklar favoritt her.

Vi har til nå gått i ring innenfor Vendée, og etappen går først gjennom Brem-sur-Mer. Men vi valgte å ta for oss Brem-sur-Mer da vi så på første etappe.

På vei nordover skal syklistene gjennom Nantais. Dette er området for produksjon av Muscadet. Muscadet er en lett og frisk sommervin som passer ypperlig til sjømaten fra området utenfor.

Muscadet er den lokale betegnelsen på den druen som benyttes. Den må på ingen måte forveksles med de ulike Muscat-druene som vi kjenner fra viner som Moscato d’Asti, Muscat de Lunel, osv. Jeg husker ikke lenger om det var Muscadet eller Muscat jeg først ble kjent med. Men jeg husker at jeg ikke klarte å få den lette, friske og tørre Muscadet til å henge sammen med de søte Muscat-vinene. Da jeg forsto at det faktisk ikke er noen sammenheng ble det mye enklere.

Muscadet heter egentlig Melon de Bourgogne, og kommer som navnet tilsier fra Bourgogne. Den var populær blant vinbøndene fordi den tåler frost ganske godt. Men den er ikke lenger tillatt i Bourgogne, i alle fall ikke i viner som skal selges som bourgogne-viner. Druen ble introdusert i Nantais, altså Muscadet-område etter den kraftige frostvinteren i 1709, som ødela omtrent alt som var av druer i området.

Druen ble populær i området rundt utløpet av Loire av samme grunn som den ble populær i Bourgogne: Den er hardfør og tåler noen frostnetter bedre enn mange andre druer. Loire representerer nordgrensen for vindyrking ute ved Atlanterhavskysten. Det dyrkes riktignok vin lenger nord i Champagne og i Mosel, men dyrkingsgrensen er ikke en rett strek langs én breddegrad. Vi er på grensen av hvor det er mulig å dyrke vin, og frost om våren kan være et problem. Som i andre marginalområder kan også kvaliteten variere ganske mye fra en årgang til en annen.

Det er fire appeltationer i Muscadet, og det er et visst hierarki. Den som bare heter Muscadet omfatter vin som ikke kommer inn under noen av de tre andre. Disse er Sèvre et Maine, Coteaux de la Loire og Cotes de Grand Lieu. Sèvre et Maine omtales ofte som den beste. Men omtrent 70% av det som produseres av Muscadet kommer fra dette område, så man skal ikke bare stole på området.

Muscadet er ofte merket “Sur lie”. Det betyr at vinen har blitt liggende på bunnfallet etter gjæringen, først og fremst døde gjærceller, til den har blitt tappet på flaske. Dette gir mer smak og større dybde i vinen. Etter dagens regler skal vinen ligge mellom fire og ti måneder på dette for at den skal kunne betegnes som “Sur lie”. Den samme metoden brukes også i Champagne.

Det arbeides for å fremme forslag om å etablere visse områder som særskilte cru. For denne vinen vil det også være et krav at den skal ligge lenger “sur lie”, minst 17 måneder. Det jeg har lest er at man har planlagt å fremme dette i juni 2011, altså omtrent nå. Men om de har holdt seg til den planen, og hvor langt tid det eventuelt tar før slike cru kan være etablert, vet jeg ikke. Vi får eventuelt komme tilbake til dette et annet år når de sykler på disse kanter.

Se denne videoen Muscadet fra Loire laget av John Kaare Hoversholm for TV2 til Tour de France 2008:

Vil man se Frankrike og oppleve landets vinområder er L’Encyclopédis Tourstistique des Vins de France et godt planleggingsverktøy og reisefølge. Den har et turforslag i dette området fra Saint-Florent-le-Vieil til Nantes, med 36 stoppesteder. Boken er nok lagt opp for folk som kjører bil. Men syklister kan også ha nytte av den.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Les vins du Tour de France 2011: 2. etappe — lagtempo og en avstikker til tapt ungdom

Olav Torvund — Fri, 01 Jul 2011 06:00:39 +0000

Andre etappe er en relativt kort lagtempo, bare 23km, med start og mål i Les Essarts. På en liten rundtur i noe som er et slags vinmessig ingenmannsland mellom de områdene vi omtalte i går og de mer interessante vinområdene vi kommer til i morgen, er det ikke lett å finne mye vin som det er verdt å skrive om. Så som et lite interemezzo — et mellomspill — tar jeg her med en bok/CD med drikkeviser om viner fra Loire.

Men mens rytterne sykler i ring, kan vi ta en tur litt lenger vest, til områdt Anjou-Saumur. Du finner en tre-delt artikkelserie fra The Winedoctor her, del 1. Det er ganske stor forskjell mellom Anjou og Saumur. Saumur ligger i den vestlige delen av Paris-bassenget, som er et område med sedimentære berarter. Anjou er i den østlige delen av Armorique-massivet, og har en grunn av hardt fjell. Likevel er det vanlig å behandle disse sammen.

For meg vekker Anjou minner fra unge år, da Vinmonoplets hjemmetappede Cabernet d’Anjou var den rosévinen vi valgte om vi skulle gå litt, men ikke mye opp fra de aller billigste vinene. Jeg tror ikke at Cabernet d’Anjou for meg var annet enn et navn den gangen, jeg forbandt det verken med bestemte druer eller et spesielt distrikt. Det var en relativt billig og lettdrikkelig fransk rosévin. Noe annet forhold hadde jeg ikke til den vinen.

Cabernet d’Anjou er fortsatt en av Vinmonopolets mest solgte roséviner. Men det er slutt på den hjemmetappede utgaven. Det er en Cabernet d’Anjou fra Ackerman Laurance som har overtatt plassen. Så vidt jeg kan se er dette den eneste Cabernet d’Anjou som for tiden er i salg i Norge.

Cabernet d’Anjou er en rosévin laget på Cabernet-druer, først og fremst Cabernet Franc, men også noe Cabernet Sauvignon. Cabernet Franc omtales noe nedlatende som “lillebroren” til Cabernet Sauvignon, men den gir gode resultater i denne delen av Loire, både rødvin og rosévin. Andre som også har denne type minner om om polets Cabernet d’Anjou kan benytte anledningen til å fornye dette bekjentskapet, men med en rosévin litt høyere opp på kvalitetsskalaen.

Cabernet d’Anjou er en rosévin som gjerne er noe mer kompleks i smaken enn typisk rosévin. Den kan ha smak av jordbær og bringebær, roser og litt hvit pepper i avslutningen — noe som kjennetegner Cabernet Franc. Den er typisk fruktig, og sjelden helt tørr. Den vil gjerne være fra mild/bløt (som franskmenn kaller moelleux) til halvtørr.

Les meilleurs vins de France 2011 nevner disse produsentene av Cabernet d’Anjou:

La Ferme de la Sansonnière
Domaine Mosse
Domaine Ogereau

Den første av disse tre er tildelt to stjerner (av tre mulige), så vi får tro at det er den beste.

Lenge betraktet jeg rosévin som en slags verken-eller mellom rødvin og hvitvin. Men i de senere årene har jeg blitt mer og mer glad i rosévin som en sommervin. Jeg holder meg imidlertid mest til lokale viner, hvilket for meg vil si viner fra Languedoc-Roussillon og den sydlige delen av Rhône. Så veldig mye personlig erfaring kan jeg derfor ikke bidra med når det gjelder Cabernet d’Anjou — i alle fall om vi ikke tar med ungdomsminner som er mer fjerne enn jeg liker å tenke på.

Noen ord om rosévin: Rosévin lages av rødvinsdruer. Fargen sitter i skallet. Skallet får gjære med en kort stund, før det siles fra. Dermed får vinen litt farge og smak fra skallene. Rosévin er ikke en blanding av hvitvin og rødvin. EU foreslo for et par år siden å tillate produksjon av rosévin på den måten. Men det vakte sterk motsand, og forslaget ble forkastet. Jeg kalte det dengang storm i et vinglass. En slik blandingsvin blir en rosa hvitvin, ikke en rosévin. Men uansett hva som tillates solgt som uspesifisert rosévin, så vil kravet til en Cabernet d’Anjou være at den skal være laget av Cabernet Franc og Cabernet Suvignon, altså av rødvinsdruer. Le Vin Rosé er boken for den som vil vite mer om rosévin (og som leser fransk).

Om vi løfter blikket fra Cabernet d’Anjou, er det vanskelig å fremheve den typiske Anjou-Saumur vinen. Manfold er det som først og fremst kjennetegner regionen. Det er 29 AOC-områder og 2 VDQS-områder i Anjou-Saumur. Det produseres omtrent like mye av rød-, hvit– og rosévin. Det produseres hvit musserende vin (Anjou mosseux, Saumur mosseux og Crémant de Loire). Videre tørr hvitvin (Anjou blanc og Saumur blanc), halvtørr hvitvin (Savenières og Coteaux-de-Saumur) og søt hvitvin (Coteaux-du-Layon, Coteaux-de-l’Aubance, Anjou Coteaux-de-la-Loire, Bonnezeaux og Quarts-de-Chaume). Av roséviner er Rosé de Loire tørrere enn Cabernet d’Anjou, mens Rosé d’Anjou også er “moelleux”. De røde vinene kan være lette (Anjou rouge og Saumur) eller ganske kraftige (Anjou-Villages og Saumur-Champigny).

Men skal vi trekke fram én vin, eller snarere en gruppe av viner i tillegg til gamle minner om Cabernet d’Anjou, må det bli hvite viner laget på Chenin Blanc.

Chenin Blanc er en drue som kommer fra Loire. I Loire er Chenin Blanc også kjent under navnet Pinneau de la Loire, og den dyrkes også enkelte andre steder under andre navn. Den dyrkes også i Sør-Afrika, California og Australia. I Sør-Afrika er den kjent under navnet Steen, og skal visstnok ha kommet dit med hugenotter som rømte Frankrike etter at ediktet av Nantes av (som ga religionsfrihet, i alle fall for protestanter) ble opphevet i 1685 og protestanter ble massakrert i Bartholomeus-natten. Men i den “nye verden” er den kjent som en “arbeidshest” som bidrar med syre i blandingsviner. Den er f.eks. en vanlig drue i Central Valley i California, området for volumproduksjon av californisk vin. Bare i Loire gir den virkelig kvalitetsvin.

I Loire brukes druen i tørr hvitvin fra Saumur og Savennières og en ikke fullt så tørr vin i Anjou. Men den utmerker seg særlig i Crémant de la Loire og ikke minst i søte dessertviner fra Coteaux de Layon og Quarts de Chaume. Chenin Blanc har et høyt syrenivå. Det er dette som gjør den populær i varme områder i “den nye verden” og som gjør den godt egnet til produskjon av musserende vin.

I de delene av Anjou som er mest påvirket av fuktig atlanterhavsluft utsettes Chenin Blanc for Botrytis cinera. Det er en sopp som angriper druene og perforerer skallet slik at mye av vannet fordamper. Dette kalles gjerne edelråte (porriture noble). Strengt tatt er det misvisende, for denne type soppangrep er ikke råte. Uansett er resultatet druer som kan minne om mugne rosiner og som ikke akkurat ser særlig fristende ut. Mange steder vil dette bare bety ødelagt avling. Men på enkelte steder og med visse druer gir dette en konsentrert most med mye sukker som gir en utsøkt søt vin. De mest kjente områdene er vinene fra Sautrenes (laget på Semillion) og tyske Beeren– og Trockenbeerenauslese (laget på Rielsing).

I nevnte deler av Loire gir Chenin Blanc en kraftig, søt vin med stort lagringspotensiale. Vin produsert på denne måten kan ikke bli billig. Dels gir fordampingen av vannet fra druene veldig lavt utbytte, dels er risikoen for ødelagt avling ganske stor. Produksjonen er også arbeidskrevende. Sist jeg sjekket hadde Vinmonopolet to typer søte Loire-vin fra Quarts de Chaume, til henholdsvis 294 og 403 kr pr flaske.

Holder vi oss igjen til Les meilleurs vins de France 2011, så nevner de følgende produsenter:

Domaine Philippe Delesvaux
Domaine Pierre Chauvin
Domaine de Juchepie
Domaine des Sablonettes

Den første er belønnet med en stjerne.

Mine viner for dagen blir antagelig en Cabernet d’Anjou og en Chateau de la Roulerie 1995 som ble kjøpt for 14€.

Anjou-Saumur er som sagt et mangfoldig vinområde. Men vi får komme tilbake til mer detaljer et år hvor syklistene faktisk sykler gjennom dette området.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Les vins du Tour de France 2011: 1. etappe — lavvannssykling med enkel vin

Olav Torvund — Thu, 30 Jun 2011 06:00:33 +0000

1. etappe. Årets utgave av Tour de France starter med en vanlig etappe. Det er ikke prolog dette året. Etappen går fra Passage du Gois til Mont des Alouettes. Passage du Gois forbinder øya Noirmoutier med fastlandet. Passasjen er oversvømmet av tidevann to ganger i døgnet, men er tørrlagt ved lavvann. Skal man velge en slik vei kan ikke ha annet enn fellesstart — det ville fungere dårlig om de første eller siste startende i en tempoetappe (prolog) skulle risikere at veien var delvis oversvømt. En vei som oversvømmes et par ganger i døgnet kan bli glatt.

I 1999 syklet man Passage du Gois mot slutten av etappen. Glatt vei førte til en kjempekræsj som involverte en del favoritter. Du kan se noe av dette på Youtube.

Når man kommer inn på fastlandet dreier etappen sydover mot Saint-Gilles-Croix-de-Vie før den dreier østover og inn i landet, dreier mot syd-øst og vi kommer da inn i området Fiefs-Vendéens-Mareuil.

Etappen ender i Mont des Alouettes. Vi er innom noen vinområder. Men vinmessig er dette en ganske myk og forsiktig start på årets tour. Vi er litt syd for utløpet av elven Loire, og vi holder oss i Loire selv om det først er på tredje etappe vi kommer inn i den egentlige Loire-regionen og krysser elven.

Jeg synes det kan være misvisende å kalle Loire for én vinregion. De ulike områdene har ikke nødvendigvis mer til felles enn at de ligger langs den samme elven. Vi kan ta for oss noen andre “vinelver”. Bordeaux ligger ved utløpet av Garonne (og Dordogne). Langs Garonne finne vi også vinområdene Duras, Marmandais, Buzet, Côtes-du-Brulhois, Fronton, Lavilledieu og St-Sardos. Men vi gir ikke disse fellesbetegnelsen “Garonne-viner”. Alsace ligger også ved Rhinen, men vi kaller ikke Alsace-vin for Rhinskvin. Bourgogne og Beaujoulais ligger begge lange Saône, og Saône renner sammen med Rhône slik at vi godt kan regne disse som én elv. Og holder vi oss til Rhône, så regnes vinene fra områdene der elven renner ut i Middelhavet som Provence– og Languedoc-viner, ikke som Rhône. Området Costieres-de-Nîmes blir noen steder omtalt som Rhône-vin, andre steder som hørende til Languedoc. Men for Loire omtales hele elvedalen til ett vinområde.

Jeg synes det er vanskelig, nærmest umulig å finne én Loire-stil. Vi er nå helt ute ved Atlanterhavskysten, og her er det selvfølgelig et kystklima. Lenger oppe langs elven, i Sancerre og Poully Fumé er det et innlandsklima. Forskjellene er store.

På den annen side: Hugh Johnson og Jancis Robinson mener at vinene har tilstrekkelig mye til felles til å forsvare en felles behandling. De skriver i “Vinens verden”:

“De tallrike vindistriktene langs elven Loire er både varierte og komplekse. Det er likevel relevant å samle hele dalen på et kart, for vinene har en viss familielikhet selv om dalen er vidstrakt, har store variasjoner i klima, jordsmonn og tradisjon, og anvender fire-fem viktige druesorter. Vinene er lette og forfriskende med livlig syre. Den klassiske betegnelsen av dem er “sjarmerende”, det klassiske mysteriet at de ikke verdsettes høyere utenfor Nord-Frankrike.”

Man skal kjenne vinene fra området bedre enn jeg gjør for å opponere mot Hugh Johnson og Jancis Robinson. Så jeg får nøye meg med å si at jeg i alle fall ikke har funnet et slikt fellestrekk.

Vi velger å ta turen litt lenger mot syd-øst enn etappen strengt tatt fører oss, og vi foregriper tredje etappe. Men siden tredje etappe har mer å by på, tar vi allerede nå turen innom områdene rundt Olonne-sur-Mer. Det er vinmessig ikke noe stort område, men her produseres rød, hvit og rosévin med en rekke forskjellige druer. Så noen enhetlig vinstil er det vanskelig å finne.

Området Feifs-Vendéenes er delt inn i fire underområder: Mareuil-sur-Lay-Dissais, Brem-sur-Mer, Vignoble de Vix og Vignoble de Pissotte. I følge Les meilleurs vins de France 2011 utgitt av La Revue du Vin de France, er det bare én produsent i området som holder det de kaller internasjonal standard. Dette er forvirrende nok Domaine Saint-Nicolas. Jeg sier forvrirrende nok, fordi det er kommune litt lenger nord som heter Saint-Nicolas, og som utgjør AOC Saint-Nicolas-de-Bourgueil. Men Domaine Saint-Nicolas ligger altså ikke der.

Domain Saint-Nicolas ligger i Brem-sur-Mer. De produserer, som andre produsenter i området, hvit, rød og rosé. Hvitvinene lages på Chenin Blanc, Grolleau Gris og Chardonnay. Rødvinen produseres på Pinot Noir, Gamay, Negrette og Cabernet Franc.

Går vi til Le Guide Hachette des Vins 2011, så tar de med noen flere viner fra området blant sine anbefalinger. De har med Dom de la Cambaudière fra Mareueil, og fremhever særlig deres rosévin. Videre Dom de la Chaignée fra Vix (rød), Les Clos des Chaumes (Mareuil, rød) og Dom Coirier (Pissotte, hvit). Men dette er viner i prisklassen 3–5€ pr flaske. Så her er det nok heller gode viner i forhold til prisen og dermed gode kjøp, mer enn de store vinopplevelsene.

Om vi vender tilbake til det sportslige et lite øyeblikk, så er dette en flat etappe. Men slutten er ganske interessant. Etappen ender på toppen av en fjerdekategori stigning. I løpet av de siste fire kilometrene stiger etappen 128 m. Det blir drøye 3% stigning i snitt. De siste par kilometrene er stigningen 5%. Vi som ser det hele fra en komfortabel sofa skal ikke la oss lure til å tenke at det er “bare” en fjerdekategori. De siste to kilometrene er omtrent som å sykle Kongsveien fra Gamlebyen til der det begynner å flate ut omtrent ved Jomfrubråten. De som har syklet den veien vet at den kan være hard nok.

Det er en viktig etappe. Den som vinner i dag bærer den gule ledertrøyen på andre etappe. Jeg vil tro at de mest utpregede spurterne, som Mark Cavendish, ikke vil henge helt med i den siste bakken. Men kanskje er det en finish for “verdens beste spurter i slak motbakke”? Vi kan holde oss til Jean-Francois Pescheuxs vurdering på Tour de Frances nettsider:

“This is not an ‘hors catégorie’ test, but even so it’s a finish for the strong men. The pure sprinters will struggle. It will suit someone like Thor Hushovd or a puncheur like Thomas Voeckler.”

Johan Kaggestad holder Thomas Voeckler og Philippe Gilbert som favoritter og nevner ikke Thor Hushovd. Vélo Magazine er enig med Kaggestad. Men Dag Otto Laurtizen mener at Thor Hushovd kan vinne første etappe og Thor Hushovd selv har ambisjoner om å vinne. Vi satser på at Jean-Francois Pescheux og Dag Otto Lauritzen får rett og håper på Thor Hushovd.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Les vins du Tour de France 2011

Olav Torvund — Wed, 29 Jun 2011 06:00:27 +0000

Før fjorårets utgave av Tour de France bestemte jeg meg for å følge etappene og finne ut mer om hva slags vin og annet godt drikke som ble produsert langs touren. Det jeg fant delte jeg med andre på nettet — i alle fall på det verbale planet — i en serie blogginnlegg kalt Les vins du Tour de France. Vinen måtte hver enkelt skaffe seg selv.

Serien ga mersmak i mer enn en forstand.Da man gjorde etappene i Giro d’Italia 2011 kjent i oktober 2010 ble det også litt for fristende å benytte den muligheten til å blir bedre kjent med italiensk vin. Det resulterte i I Vini del Giro d’Italia 2011. Det var også en morsom og interessant reise.

Rekasjonene jeg fikk tyder på at også andre satte pris på serien. Så nå starter en ny Tour de France med mange nye viner og noen vi har smakt på før. Årets Tour har mange spennende og flotte etapper, men rent vinmessig kunne det nok ha vært bedre. Likevel, vi skal nok finne noe å ha i glasset, og kanskje litt å bite i også.

Også i år velger jeg å holde meg noen dager foran syklistene selv om det til tider ble litt forvirrende å holde styr på “dagens etappe” og “dagens vinetappe”. Men skulle noen — som meg — ønske å nyte et glass egnet drikke til touren, så må man få litt tid til forberedelser og nødvendige innkjøp.

Mens vi venter på at årets tour skal starte kan vi gjenoppleve noen høydepunkter fra 2010 i Le Tour Will Arise — TDF Grande Finale Music Video, laget av Finn-Erik og Nils for TV2.

Le Tour Will Arise — TDF Grande Finale Music Video from Finn-Erik & Nils on Vimeo

Tour de France starter lørdag. Vi starter i morgen. God tour!

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Boken for alle som skal følge Tour de France

Olav Torvund — Sun, 19 Jun 2011 09:35:02 +0000

Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig laget boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Johan Kaggestad trenger vel ingen nærmere presentasjon overfor sykkelinteresserte nordmenn. I ti år har han vært ekspertkommentator for TV2 og fulgt Tour de France ringside og er kjent for sine nitide forberedelser. Han har også vært trener for bl.a. Thor Hushovd for noen år siden. For oss vanlige dødlige har han skrevet boken “Kom i form på sykkel”. Trenere blir ofte de beste ekspertkommentatorene, noe Johan Kaggestad er et godt eksempel på. Jeg tror det er fordi trenere må kunne se de minste detaljer hos utøverne og formidle dette slik at andre forstår. Det er med andre ord få, om noen som har bedre forutsetninger enn Johan Kaggestad til å skrive en guide til Tour de France. Jeg må innrømme at Kaggestads medforfatter, Hans Petter Bakketeig, var et ukjent navn for meg. Men på omslaget opplyses det bl.a. at han har skrevet boken “Kampen om den gule trøya. Tour de France gjennom historien” (2008).

Drøyt halvparten av boken handler om etappene i rittet, trivia om Tour de France, ekspertkommentarer om sykling mer generelt og litt annet. Man leser selvfølgelig boken etappe for etappe og følger syklistene (eller kanskje ligger litt foran dem). Det typiske etappekapittelet består av “Kaggestad vurderer”, som tar for seg særlige utfordringer ved etappen, hvem som er favoritter, mm. Deretter kommer gjerne “Zoom”, hvor de zoomer inn på enkelte hendesler fra tidligere ritt som involverer etappebyene. “Tour trivia” er akkurat det som tittlene sier: Historisk, ofte litt kuriøs informasjon om Tour de France, men også om rittets skyggesider som doping. “Dypdykk” er mer sykkelfaglige kommentarer om hvordan kjøre lagtempo, lagsammensetnig, om å sitte vs stå i motbakker, høydetrening, osv. “Seierherrene” er ikke omtale av Roy Jacobsens roman (som jeg også anbefaler), men av tidligere vinnere, gjerne de marerte personligheter. “Allo allo” er mer turistmessig informasjon om severdigheter, mattradisjoner eller annet. Men boken er ikke en turistguide, så den som skal besøke Frankrike for å oppleve deler av touren live bør supplere med andre guidebøker for den regionen man skal besøke.

Den andre delen av boken handler om syklister som er favoritter i de ulike kategoriene, samt om lagene.

Om jeg skal sette fingeren på noe, er det at jeg gjerne skulle hatt litt mer omfattende vurderinger av de enkelte etappene. Men jeg har mistanke om at den korte omtalen i alle fall i noen grad skyldes at Tour de France slipper detaljer om etappene frustrerende sent. Pressen får det neppe så mye tidligere enn oss andre. Start– og målbyer offentliggjøres i oktober. Men detaljene kommer langt senere, og kart m.m. offentliggjøres ikke før i månedsskiftet mai/juni. Forordet i boken er datert i april, og da har vel ikke all informasjon vært tilgjengelig.

Jeg merker meg at Kaggestad holder Phillipe Gilbert og Thomas Voeckler som favoritter på den første etappen. Tour de France egen ekspert, Jean-Francois Pescheux, har en litt annen vurdering. Han skriver:

“This is not an ‘hors catégorie’ test, but even so it’s a finish for the strong men. The pure sprinters will struggle. It will suit someone like Thor Hushovd or a puncheur like Thomas Voeckler.”

Her håper jeg at Jean-Francois Pescheux og ikke Johan Kaggestad vurderer rett, og at Thor Hushovd tar seg av denne.

Boken inneholder ikke stort om vin og annet drikke fra områdene som syklistene skal gjennom. Det synes jeg er greit nok, så kan folk følge min blogg i stedet for å mer informasjon om dette.

Jeg kommer til å ha boken for hånden under årets Tour de France, og anbefaler den til alle andre som har tenkt å følge rittet på den ene eller andre måten.

Hvor bratt er det? En forberedelse til å se sykkel på TV

Olav Torvund — Wed, 15 Jun 2011 16:44:55 +0000

Når vi sitter komfortabelt i vår sofa og ser syklister slite seg opp bratte bakker er det ikke så lett å få inntrykk av hvor bratt det egentlig er. Det er generelt mye brattere enn det ser ut til på TV. Og for den saks skyld brattere enn det kjennes ut om man kjører bil. For den som vil ha en ordentlig følelse av hvor bratt det egentlig er, har jeg valgt ut noen bakker i Oslo som folk kan prøve seg på.

Vi kan starte med en velkjent bakke for mange syklister: Kongsveien fra Gamlebyen i retning Holtet. Starter vi i rundkjøringen i Gamlebyen stiger vi ca 95 m i løpet av litt i overkant av 2 km når vi kommer dit hvor det begynner å flate ut litt. Det kan være hardt nok for mange av og til-syklister. Men det er ikke mer enn ca 5% stigning. Det tilsvarer ganske godt de siste to kilometrene på første etappe i årets Tour de France. Der er de siste fire kilometerne motbakke. De første to har ca 2,5% stigning, før det blir litt brattere de siste to. Når vi sitter foran TV og tenker på at det er “bare” en fjerdekategori når syklistene spurter mot mål, så kan vi tenke på at de spurter opp “Kongsveien”.

Vi kan ta en annen kjenning. Fra Gressbanen til Tryvann er det ca 6 km, og det stiger litt over 400 meter. Det er en stigning på ca 7,5% i snitt. Det begynner å ligne noe. Da jeg sammenlignet med noen tidligere TdF-etapper kom jeg til at det antageligvis ville blitt klassifisert som en andrekategori stigning.

Om vi tar det enda brattere enn det syklistene stort sett møter i TdF, men som de må sykle i Giro d’Italia, så kan vi gå løs på to kneiker fra Gamlebyen mot Ekeberg. Det er ikke langt, men det kan gi en opplevelse av hvor bratt det virkelig er der syklistene må opp. Velger vi Ekebergveien fra Konows gt opp til Valhallavn (den er enveiskjørt i motsatt retning, men det er lite trafikk), er gjennomsnittlig stigning fra Konows gt til der det flater ut i Svingen (ved butikken) ca 13,5% og det er ca 16,5% på det bratteste. Det er en strekning på ca 300 meter. Ribbunggata er 18–19% på det bratteste. Den bratteste strekningen der er bare ca 80 m, så man kommer stort sett opp. Mens vi sliter oss opp den lille kneiken kan vi tenke på at opp til Monte Zoncolan, som var avslutningen på 14. etappe i årets Giro d’Italia, er den maksimale stigningen 22%. Den ruten de syklet i år har en strekning på 10,1 km med en gjennomsnittlig stigning på 12,9%.

Når vi har prøvd oss på noen av disse bakkene kan vi sette oss ned foran TV, kanskje med noe godt i glasset (følg med på denne bloggen for forslag), og få en litt mer realistisk oppfatning av hva de egentlig holder på med.

Tour de France 2011 — nå kan jeg begynne på vinlisten

Olav Torvund — Wed, 20 Oct 2010 08:35:21 +0000

I går ble start– og målbyene for Tour de France 2011 offentliggjort. Dermed kan jeg begynne å forberede “Les vins du Tour de France 2011″, etter omtrent samme mønster som “Les vins du Tour de France 2010″. Men det er bare start– og målbyene som offentliggjøres nå, sammen med et ganske så upresist kart over etappene. Detaljene om etappene får vi ikke før i juni 2011.

Neste års TdF ser ut til å ha en meget interessant trasé. I Pyreneene skal rytterne igjen over Tourmalet på en etappe som ender på Luz-Ardiden, hvor Dag Otto Lauritzen vant sin TdF-etappe i 1987. Det er målgang på Galibier i Alpene, og om jeg har forstått det rett skal man over denne toppen en gang til på etappen til Alpe-d’Huez.

Rent vinmessig er nok ikke 2011-utgaven av TdF blant de aller mest interessante. Frankrike er det viktigste vinproduserende landet i verden (selv om Italia produserer mer vin). Men ser en på kart over vinområder, så ser en at man i de fleste deler av Frankrike ikke produserer vin, i alle fall ikke en vin som det er interessant å smake på og skrive om. Touren skal denne gangen ikke innom noen av de store vinområdene som Champagne, Bordeaux, Bourgogne eller Alsace. Vinmessig er det ikke noe som kommer i nærheten av fjorårets etappe til Bordeaux, og ikke minst tempoetappen i Medoc. Men vi skal nok finne noe å ha i glasset og kanskje noe å ha ved siden av, også i 2011.

Det blir ingen prolog i 2011. Første etappe går fra Passage du Gois La Barre-de-Monts til Mont des Alouettes Les Herbiers . Her er vi litt sør og vest for de store vinområdene i den nedre delen av Loire. Vi må lete etter vin fra Fiefs-Vendéens-Mareuil..

Andre etappe er en kort lagtempo ved byen Les Essarts. Fortsatt er vi i det samme vinområdet, det vil si litt utenfor de kjente Loire-områdene. Kanskje kan vi ta en lite avstikker østover til Saumur, mens syklistene sykler i ring.

Tredje etappe går fra Olonne-sur-Mer til Redon. Her vil rytterne krysse den ytterste delen av Loire, området for Muscadet. Det er en frisk sommevin som ganske sikkert vil passe fint 4. juli.

Fjerde etappe fra Lorient til Mûr-de-Bretagne og femte etappe fra Carhaix til Cap Fréhel er begge i Bretagne. Bertagne er ikke noe vinområde. Av drikke forbinder jeg det mer med øl og cider. Men som en keltisk del av Frankrike, med et eget språk og en særegen kultur, skal vi nok finne en del om Bretagne. Jeg ser allerede nå at musikere Alan Stivell må med på en eller annen måte, selv om han verken kan spises eller drikkes.

Sjette etappe fra Dinan til Lisieux går inn i Normandie. Heller ikke dette er et vinområde. Men dette er calvados-land, så her må de bli noe av det edle eplebrennevinet. Dessuten er Normandie det viktigste området for melkeproduksjon, og dermed osteproduksjon i Frankrike. Camembert er en av ostene som kommer herfra.

Syvende etappe starter i Le Mans. Heldigvis skal ikke syklistene bli værende her og sykle rundt og rundt på en bane i 24 timer. På turen til Châteauroux krysser rytterne igjen Loire, denne gangen litt høyere oppe. Her er det flere vinområder, så vi må ha mer detaljer om etappen for å velge viner her. I denne delen av Loire er det også vanskelige å unngå et slottsbesøk eller to — og da tenker jeg på ordentlige slott, ikke vingårder.

Åttende etappe fra Aigurande til Super-Besse Sancy tar oss inn i Auvergne. Her produseres det klassifiserte viner som jeg foreløpig ikke vet noe om. Det kan bli et interessant bekjentskap.

Niende etappe fra Issoire til Saint-Flour starter i Auvergne. Etappen går stort sett i Parc des Volcans D’Auvergne, og her kan det nok være vanskelig å finne interessant vin. Men mye av det flaskevann som drikkes i Frankrike, og som etter min smak er bedre enn jålevann som Evian og Vittel, kommer fra Auvergne.

Tiende etappe starter i Aurillac og slutter i Carmaux. Carmaux ligger like nord for en Tour de France-kjenning: Albi. Om etappen går rundt eller gjennom vinområdene Vins-d’Entraygues-et-du-Fel, Vins-d’Estaing eller Marcillac (som vi også var innom i 2010), ser vi ikke før mer detaljerte beskrivelser blir offentliggjort. Etappen stopper like før vi kommer inn i vinområdet Gaillac, som vi også var innom i 2010.

11. etappe går fra Blaye-les-Mines til Lavaur. Blaye-les-Mines ligger litt syd-vest for Carmaux, og dermed litt nærmere vinmarkene i Gaillac.

12. etappe fra Cugnaux til Luz-Ardiden. Rytterne skal over Tourmalet på veien til Luz-Ardiden, så dette blir kongeetappen i Pyreneene. Etappen blir ikke mindre interessant av at det var opp til Luz-Ardiden at Dag Otto Lauritzen vant sin etappe i 1987, som Norges første etappevinner i TdF. Men vinmessig er etappen ganske uinteressant. Vi får kanskje plukke med oss litt vin fra noen av områdene vest for Toulouse, selv om etappen ikke er innom dem.

13. etappe går fra Pau til Lourdes. Dette må bli en ny smak på Jurancon og en avslutning med hellig vann fra Lourdes. Når vi starter fra Pau bør vi vel holde oss til den tørre vinen. Å starte dagen med en søt dessertvin er ikke det som frister aller mest — selv om vinen er veldig god.

14. etappe fra Saint-Gaudens til Plateau de Beille er nok heller ingen stor vinetappe. Hva vi skal finne på denne dagen, vet jeg ikke. Men interessant vin finner vi nok ikke langs den etappen.

15. etappe fra Limoux til Montpellier er en av de mer interessante vinetapper. Languedoc-Rousillon er det område i verden med størst vinproduksjon. Her kan vi starte med tradisjonell musserende Blanquette de Limoux, og så går det stort sett gjennom forskjellige vinområder hele veien til Montpellier. Det har skjedde mye spennende i dette området de senere årene. Kvaliteten er hevet vesentlig, og man kan stort sett glemme det man tidligere har lært om kjedelig bordvin av dårlig kvalitet fra dette området. Men jeg må ha litt mer detaljer før jeg kan velge ut hvilke vinområder som skal med. Her er nok problemet at det er alt for mye å ta av.

16. etappe går fra Saint-Paul-Trois-Châteaux til Gap. Saint-Paul-Trois-Châteaux ligger i vinområdet Coteaux-du-Tricastin i Rhône. Etappen fortsetter østover, og turen må gå gjennom flere av vinområdene i denne delen av Rhône-dalen. Men hvilke det blir vet vi ikke før vi har fått flere detaljer om etappen.

17. etappe fra Gap til Pinerolo. Her krysser vi grensen til Italia og havner i Piemonte, et av de beste vinområdene i Italia. Vi kommer nok ikke til de aller mest interessante delene av Peimonte, da måtte vi ha fortsatt et stykke lenger østover. Men det må nok bli Italiensk vin denne dagen. Viner fra det for meg til nå ukjente vinområdet Pinerolese, kanskje også Valusa, bør bli dagens vin.

18. etappe starer der gårsdagens etappe endte, i Pinerolo. Dette er en av de store Alpe-etappene, men målgang på Galibier. Andy Schleck uttalte under presentasjonen at han mener Tour de France 2011 vil bli avgjort på denne etappen. Men igjen er det problemet med kombinasjonen fjelletapper og vin. Så vi må antageligvis ta med oss vin fra Italia.

Til tross for Andy Schlecks uttalelse, så kan nok en del komme til å endre seg på 19. etappe. Det kommer an på differansene etter Galibier. Etappen starter i Modane. Rytterne skal nok en gang over Galibier, slik at det blir noe lignende fjoråret hvor syklistene skulle over Tourmalet to ganger. Men i 2011 ender det hele på Alpe-d’Huez. Så det blir nok ikke noen reprise på Thor Hushovds sprintpoeng i mål etter først å ha passert et monsterfjell. Men vin er det ikke så lett å finne langs denne etappen.

20. etappe er tempo i Grenoble. Heller ikke dette er noen vinby. Er det fortsatt åpent i sammendraget, så avgjøres det her.

21. og siste etappe er grei nok. Den starter i Créteil, en av forstedene til Paris, og den ender tradisjonen tro på Champs-Élysées. Her blir det champagne.

Doping II — etter EM i friidrett

Olav Torvund — Mon, 02 Aug 2010 07:55:48 +0000

Uken som gikk har jeg fulgt sånn halvveis med på EM i friidrett. Jeg skal ikke mene noe om prestasjoner, om Norge har grunn til å være fornøyd, eller noe slikt. Men det inntrykket jeg sitter igjen med er at i svært så mange av finalene deltok utøvere som har vært utestengt for doping.

NRKs kommentatorer har kommentert dette som om det er en selvfølgelig del av idrettsverden. “Han har kommet sterkt tilbake etter å ha vært utestengt for doping” var en type kommentar man kunne høre ganske ofte. Det var ingen kritiske kommentarer til at tidligere dopingtatte utøvere igjen får delta.

Det inntrykket jeg sitter igjen med er at i friidrett er doping fortsatt i alle fall nesten akseptert som en del av idretten. Det er selvfølglige kontroller. At noen blir tatt og kommer tilbake etter en utstengelse er visst bare “part of the game”.

Jeg kommenterte for en uke siden at det ikke har vært noen dopingavsløringer i årets Tour de France, og det har heller ikke kommet noen avsløringer den første uken etter rittet. Det deltok noen ryttere som tidligere har vært utstengt for doping, men ikke mange. At de fikk delta var omdiskutert. De fleste dopingtatte syklister vil man neppe noen gang se igjen i de store rittene, uansett hvor gode de måtte være etter at de er ferdig med sin utestengelse.

Mitt inntrykk etter forrige ukes EM er at friidrett har et alvorlig dopingproblem og at det er for lett å komme tilbake etter utestengelse for doping. Man skal ikke nødvendigvis utestenges for livstid etter en dopingsak, og som jeg nevnte i min forrige kommentar må reaksjonene være nyanserte i forhold til alvorlighetsgrad og grad av skyld. Det er forskjell på tabbe med bruk av vanligvis uskyldig medisin og bruk av f.eks. EPO og anabole stereoider.

Men bør en som har en alvorlig dopingsak bak seg få delta i et mesterskap? Jeg synes ikke det.