I dag skal rytterne ut og konkurrere igjen, etter en velfortjent hviledag. Etappen de skal sykle er kort, i alle fall til TdF-etappe å være, “bare” 158 km. Selv om det er noen topper i tredje– og fjerdekategori er hovedretningen nedover. Den starter 637 moh og ender 229 moh. De siste fire kilometerne går nedover, selv om det flater ut på slutten. Så her kommer det til å gå fort. Men jeg har ikke funnet noen detaljer om innspurten, så jeg vet ikke hvor svingete den er. Spørsmålet er om de får med farten helt til mål eller om de må bremse opp før vanskelige svinger. Jeg håper i alle fall ikke det blir flere velt hvor ryttere skades så alvorlig at de må bryte.
Det er vanskelig å legge søndagens mange kræsj bak seg, og jeg misliker at mange medier bruker overskrifter som “Crash-fest”. Det er ingen fest når folk kræsjer på den måten. Sykkel er risikosport, og noe kjører med for høy risiko. Man kan si at den som tar for høy risiko selv må ta skylden når det går galt, noe Marcus Burghardt, Jens Voigt og Jakob Fuglesang har vært inne på i sine kommentarer. Å avpasse farten etter forholdene gjelder i sykkelritt også. Mange bør nok også, som Jakob Fuglesang er inne på, kanskje innse at de ikke bør prøve å holde følge med de aller beste utforkjørerne. Det er mange gode skiløpere som er sjanseløse mot Axel Lunde Svindal i utfor. Det minner også om Dag Erik Pedersen, som sto skadet etter at han i fjor falt i den siste bakken i Birken, og sa at han hadde gjort en tabbe: Man gjør ikke noe forsøk på å følge Lasse Kjuus utfor, heller ikke på sykkel. En del syklister bør ikke prøve å følge Fabian Cancellara og Thor Hushovd når to av verdens beste utforkjørere på sykkel jager nedover.
Men at en akkreditert bil regelrett kjører ned syklister i et brudd, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få se og jeg håper jeg ikke får se det igjen. I enhver trafikksituasjon gjelder dette: Du kjører ikke forbi uten tilstrekkelig fri bane. Det hadde ikke denne bilen. Den lå på kanten, der var det et tre og sjåføren svingte inn i veien for å unngå treet. Uansett sett beskjeder eller ikke beskjeder, så burde han ikke ha startet den forbikjøringen. At han kjørte i strid med ordrer fra rittledelsen gjør ikke akkurat saken bedre. Han gjorde det ikke med vilje. Men det er heldigvis ikke ofte man ser så klare eksempler på grovt uaktsom kjøring i et sykkelfelt.
Men vi skal fram til 12. etappe, går fra Cugnaux til Luz-Ardiden. I dag får vi nok av fjell og daler, men Aasmund Olavsson Vinje ville nok ikke få like mye hjemlengsel her som ved Rondane. Pyreneene er bratt, med dype og trange daler. Det er V-daler gravd ut av vann, ikke brede U-daler som de isen har skapt i Norge.
Etappen sykles på Frankrikes nasjonaldag, og det er litt nasjonaldag for sykkelinteresserte nordmenn også. Luz-Ardiden er et navn som vekker gode minner. Det var her Dag Otto Lauritzen vant i 1987 og ble den første nordmann med etappeseier i Tour de France. På dagen 24 år etter at Dag Otto vant sin etappe skal det igjen være målgang på Luz-Ardiden.
De som har laget den norske versjonen av det offisielle Tour de France-programmet har gjort en dårlig jobb. Enkelte etapper får nærmere omtale, blant annet etappen til Luz-Ardien. Det er greit nok at man i den franske versjonen fokuserer på spanske rytteres innsats opp hit og ikke er spesielt opptatt av norsk sykkelsport. Men det går ikke an å lage en norsk omtale av Luz-Ardiden uten å nevne Dag Otto Lauritzen. De som oversetter skal selvsagt beherske språkene. Men de bør kunne litt om sykkel også!
Les resten av dette innlegget ->
