Så fikk et brudd gå inn i går også. Jeg had­de ven­tet litt mer aktiv kjø­ring fra Dece­u­ninck — Quick-Step. Men ingen av ryt­ter­ne i brud­det var plas­sert slik at det vil­le få noen betyd­ning for noen av sam­men­lagt­kon­kur­ran­se­ne. På mel­lom­sprin­ten tok Michael Matt­hews tre og Son­ny Cobl­rel­li to poeng på Mark Caven­dish. Det er fort­satt mulig å vin­ne 90 poeng til den grøn­ne trøy­en. Hvis Son­ny Col­brel­li tar alle, som inklu­de­rer å vin­ne dagens tempo­etap­pe, og Mark Caven­dish ikke får noen, vil Col­brel­li slå Caven­dish med to poeng. Jeg tror ikke ikke er mer enn en teo­re­tisk mulig­het. For Michael Matt­hews er ikke teori­en fullt så urea­lis­tisk. Han må ha 37 poeng mer enn Mark Caven­dish på de to sis­te etappene. 

I dag skal det hele avgjø­res. Det vil si: Tad­je Poga­car har vun­net sam­men­lagt, ung­doms­trøy­en og klatre­kon­kur­ran­sen, om han ikke har alvor­lig uhell på de to sis­te etap­pe­ne. Det er sis­te reel­le mulig­het til å vin­ne (eller tape) tid til sine kon­kur­ren­ter før parade­etap­pen inn til Paris. Det skil­ler bare seks sekun­der mel­lom Jonas Vinge­gaard og Richard Cara­paz. Ser man på deres pre­sta­sjo­ner på 5. etap­pe, er det lite sann­syn­lig at Jonas Vinge­gaard skal tape andre­plas­sen. Cara­paz var ras­ke­re enn Ben O’Connor og Wil­co Kel­der­man på den 5. etap­pen og har såpass god ledel­se at tredje­plas­sen også synes trygg. Men alle som lig­ger innen­for top 15 må sat­se for kan­skje å avan­se­res, og i alle fall ikke tape plas­se­ring i sam­men­dra­get. Fra 15. til 16. plass skil­ler det 10 minut­ter, så Wout­er Poels har ikke noen rea­lis­tis­ke mulig­he­ter til å avan­se­re, med mind­re noen av de som lig­ger foran har uhell eller bry­ter. Men det vil også være noen som ikke er godt plas­sert i sam­men­dra­get som vil syk­le om etappe­sei­er. Etap­pen er 30,8 km. Den er flat, men med en liten stig­ning mot slut­ten. Den kan slik sett min­ne om 5. etap­pe, men er drøyt 3 km len­ger. Men det er stor for­skjell mel­lom å syk­le en slik tempo­etap­pe tid­lig i rit­tet, og å syk­le den som nest­sis­te etap­pe. Alle er slit­ne, og noen er mer slit­ne enn andre. 

For man­ge er Tour de Fran­ce langt på vei slutt når de kom­mer hit. De ser bare fram til å bli fer­di­ge. På en tempo­etap­pe er ryt­ter­ne over­latt til seg selv. Hjelpe­ryt­ter­ne kan ikke hjel­pe sine kap­tei­ner, og har som regel ikke mye å kjø­re for selv. Noen kan ha ambi­sjo­ner om etappe­sei­er. Enkel­te lag kan ha ambi­sjo­ner om å bli bes­te lag, og det er de tre bes­te på hver etap­pe som tel­ler. Da kan noen bli kom­man­dert ut til å gå i kri­gen. Avstan­de­ne mel­lom de tre bes­te lage­ne er imid­ler­tid såpass sto­re at det nep­pe blir noen end­rin­ger her. Men for de fles­te hand­ler det om å kom­me gjen­nom med trygg mar­gin til tids­gren­sen, som for indi­vi­du­el­le tempo­etap­per er 25%. Jens Voigt kal­te sli­ke tempo­etap­per langt ute i en grand tour for “semi rest-day”.

Tadej Poga­car vil star­te som sis­te ryt­ter. Han har sik­kert ikke noe imot en ny etappe­sei­er, men er kan­skje mer opp­tatt av sam­men­lagt­sei­re­ne. Så det spørs om han vi være til­strek­ke­lig mot­vert for å kjø­re om etappe­sei­er her. Det kan åpne mulig­he­ten for and­re tempo­ster­ke ryt­te­re som ikke har vun­net noe så langt i år, f.eks. den unge dans­ken Jonas Vinge­gaard, som ble nr 3 på 5. etap­pe, 27 sekun­der bak Poga­car. Han har ennå ikke en etappe­sei­er, og det­te er hans sis­te sjan­se. Jeg håper at Jonas Vinge­gaard vil lyk­kes den­ne gan­gen. Når vi ser på Jonas Vinge­gaards pre­sta­sjo­ner, er det gans­ke utro­lig å ten­ke på at det ikke var han, men Pri­moz Rog­lic som var kap­tein på laget da Tour de Fran­ce star­tet. Han kom­mer nok til å få en mer frem­tre­den­de rol­le i kom­men­de ritt. 

Det deles ut poeng til den grøn­ne trøy­en til de 15. førs­te, også på tempo­etap­per. Ingen av spur­ter­ne har utmer­ket seg som tem­po­ryt­te­re. Men de som kon­kur­re­rer om den grøn­ne trøy­en vil i det mins­te ha noe å kjø­re for på dagens etap­pe, noe de fles­te ikke vil ha. På fem­te etap­pe kjør­te Mark Caven­dish bed­re enn Michael Matt­hews og Son­ny Col­brel­li. På dagens tempo­etap­pe bestem­mes start­rekke­føl­gen av sam­men­lagt­plas­se­rin­gen, slik at de dår­ligst plas­ser­te star­ter først. Det betyr at Mark Caven­dish star­ter først av de tre, kl 13.08. Micheal Matt­hews (14.38) og Son­ny Col­brel­li (15.35). Om de kan ha noe rea­lis­tisk håp om å bli blant de 15 bes­te og der­med få poeng, avhen­ger av hvor man­ge and­re som mener de har noe å kjø­re for på den­ne etap­pen. Caven­dish var den bes­te av de tre på 5. etap­pe, på 77. plass. Hvis Michael Matt­hews mot for­mod­ning skul­le vin­ne dagens tem­p­e­tap­pe og Mark Caven­dish ikke få noen poeng, vil Caven­dish like­vel ha en ledel­se på 17 poeng før fina­len. Jeg tror ikke noen av dis­se vil ta poeng i dag, men vi vet ikke hva som skjer. 

17.15 star­ter Richard Cara­paz, 17.17 Joans Vinde­gaard og 17.19 Tadej Poga­car. Etter arran­gø­rens skje­ma vil siste­mann være i mål ca 17.55. Hvis vi skal tro Yr, vil det være gode og jev­ne for­hold. 24–27 gra­der og sol, men svak vind fra en gans­ke sta­bil vind­ret­ning. Vi får håpe de bli så like for­hold som mulig for alle. 

Vi er på høyre­bred­den i Bor­deaux. Libour­ne er “hoved­sta­den” i områ­det Pome­rol. Områ­de­ne Pome­rol og Saint Emi­lion gren­ser til hver­and­re, så i dag er det vin langs hele etap­pen. Mer­lot er den domi­ne­ren­de dru­en i den­ne delen av Bor­deaux. Mer­lot er en drue som tri­ves godt i leir­jord, av den typen man fin­ner mye av på høyre­bred­den. Mer­lot gir en blø­te­re vin med mind­re mar­ker­te tan­ni­ner, enn Caber­net Sau­vig­non, som domi­ne­rer på venstre­bred­den (med Medoc) hvor jor­den er mer grusholdig.

Jeg har ikke vært i byen Libour­ne (jeg har bare kjørt gjen­nom den), så den kan jeg ikke si noen om. Men Saint Emi­lion er en fin, gam­mel by som lig­ger på en høy­de, omgitt av vin­mar­ker. Byen har siden 1999 vært opp­ført på UNESCOs ver­dens­arv­lis­te, både på grunn av den auten­tis­ke og godt bevar­te bebyg­gel­sen i byen, og på grunn av kul­tur­land­ska­pet med vin­dyr­king. Jeg var noen dager i Saint Emi­lion for noen år siden. Jeg var ikke der for­trinns­vis for å sma­ke vin, men er man et slikt sted må man selv­sagt få med seg noen av de goder ste­det kan by på. Det er et sted jeg kan anbe­fa­le å besøke.

Sær­lig et slott har satt Pome­rol på vin­kar­tet: Cha­teau Petrus. Det var visst­nok viner her­fra som fikk Tho­mas Als­gaard til å bli vin­sam­ler. Han kjøp­te noen flas­ker på en fly­plass på vei hjem, uten egent­lig å vite hva han kjøp­te. Han trod­de han betal­te ca 180 kr per flas­ke, men da han sene­re så kreditt­kort­reg­nin­gen, så han at han had­de betalt 1 800 kr per flas­ke. I dag er det uan­sett meget rime­lig for 1982 Ch Petrus. Det var før det­te slot­tet had­de klat­rert så høyt opp på stjerne­him­me­len som det har gjort nå, om jeg har for­stått det rett mye tak­ket være den USAn­ske vin­skri­ben­ten Robert Parker. 

Vine­ne fra Ch Petrus kos­ter langt mer enn hva det er dek­ning for innen­for mitt vin­bud­sjett. Vin­mono­po­let har en Petrus 2017, til den net­te sum av 34 825 kr per flas­ke. Dis­se topp­slot­te­ne er hel­ler ikke noen man bare stik­ker inn­om for å sma­ke litt vin. Vi var for noen år siden på en guidet vin­tur i Medoc. Det var et fint opp­legg. Vi var tre, og had­de vår egen sjåfør/guide. Da vi bestil­te fikk vi spørs­mål om vi også vil­le besø­ke Ch Mou­ton Rotchild, hvis det var mulig. Det var ikke all­tid de klar­te å få avta­ler med dem. Det kos­tet en del eks­tra, jeg lurer på om det var så mye som 50€ per per­son. Men når jeg har betalt har jeg det med å glem­me hvor mye jeg betal­te. Sunk costs. Vi fikk med Mou­ton Rot­schild på den turen. Vår guide for­klar­te at det­te var det enes­te av de topp­ran­ger­te slot­te­ne som man noen gan­ger kun­ne besø­ke. De had­de fle­re gan­ger prøvd å få til avta­ler med noen av de and­re, med det had­de de ikke fått. Så min nær­kon­takt med Ch Petrus har begren­set seg til å være uten­for byg­nin­ge­ne og en av vin­mar­ke­ne. Ryt­ter­ne pas­se­rer Petrus to skar­pe venstre­svin­ger og en slak høyre­sving etter førs­te mellomtid.

Like etter å ha pas­sert Petrus, drei­er etap­pen nord­over. Vi kom­mer da inn i områ­de­ne Lus­sac Saint-Emi­lion og Mon­tag­ne Saint-Emi­lion. Dis­se områ­de­ne er ikke like “fine” som hoved­om­rå­de­ne, og pri­se­ne er hel­ler ikke like “fine”. Man kan gjer­ne gjø­re gode kjøp fra sli­ke områ­der. Mon­tag­ne Saint-Emi­lion er ikke sær­lig mye til fjell. And­re mel­lom­tid tas i lands­byen Mon­tag­ne, som lig­ger hele 93 meter over havet. 

Når ryt­ter­ne har kom­met til­ba­ke fra den­ne sløy­fen drei­ser de til venst­re og krys­ser gren­sen fra Pome­rol til Saint-Emi­lion. Her pas­se­rer de et av de mest kjen­te slot­te­ne i Saint Emi­lion: Che­val Blanc — den hvi­te hes­ten. Hel­ler ikke her kan man bare stik­ke inn­om for å sma­ke. Det­te er også en vin som er langt uten­for mitt vin­bud­sjett. Vin­mono­po­let har noen årgan­ger, til pri­ser mel­lom 6 000 og 10 000 kr per flas­ke. Men de har også en Le Petit Che­val, nær­mest en pon­ni, som “bare” kos­ter 1 525 for en flaske. 

En av toppro­du­sen­te­ne i Saint Emi­lion, Ch Ausone, lig­ger helt inne i byen. Også deres viner lig­ger langt uten­for mitt bud­sjett. Vin­mono­po­let har årgang 2017, til drøyt 6 000 kr. 

Cha­teau Canon er en annen pro­du­sent som lig­ger inne i byen. For en som for det mes­te bru­ker Canon kame­ra­er, kun­ne det­te være en fris­ten­de vin. Men det­te er også viner som er for dyre om ikke for min smak, så i alle fall for min lom­me­bok. Vin­mono­po­let har noen årgan­ger, som kos­ter mel­lom 1 000 og 3 000 kr per flas­ke. Når man søker på den­ne får man også med Ch. Canon La Gaf­fe­l­iè­re, som er en annen pro­du­sent i Saint Emi­lion. Det er også en Croix Canon, til “bare” 533 kr, som ser ut til å være andre­vi­nen fra Ch Canon. Skjønt det ser ut til å være en annen eien­dom, eid av Ch Canon. 

Det engels­ke vin­tids­skrif­tet Decan­ter had­de for et par dager siden en artik­kel om side­pro­sjek­ter fra de mest kjen­te pro­du­sen­te­ne i Pome­rol og Saint Emi­lion, som kan gi meget god vin til ikke fullt så avskrek­ken­de pri­ser som fra topp­slot­te­ne. Man skul­le nes­ten tro de tenk­te på Tour de Fran­ce da de bestem­te seg for å skri­ve om det­te. Klik­ker du på len­ken får du en over­sikt, men vil du ha alle detal­jer må du være abonnent.

I alle fall på noen av res­tau­ran­te­ne i byen kun­ne vi i ste­det for et glass vin til maten, få tre mind­re glass med tre viner — slik at det kun­ne bli en liten vin­sma­king. Jeg vil anbe­fa­le den varianten. 

Litt gene­relt om Bord­aux­vin: De som føl­ger mer med på slikt enn hva jeg gjør, sier at man­ge slott i Bor­deaux sit­ter med gans­ke sto­re lage­re, som de har sit­tet med i et håp om at pri­se­ne skal ta seg opp til det nivå­et de var for noen år siden. Det ser ikke ut til å skje, og nå har de ikke råd til å sit­te med dem len­ger. Det er der­for mulig å få god, moden Bor­deaux­vin til en gans­ke hyg­ge­lig pris. Om jeg har for­stått det rett, gjel­der det­te alle dis­trik­ter i Bor­deaux. Men det gjel­der ikke de mest kjen­te topprodusentene. 

Cannelé — luksuskaken til de fattige. 

Can­nelé er et bak­verk som man nå kan kjø­pe i hele Frank­ri­ke, og sik­kert også man­ge ste­der uten­for Frank­ri­ke. De er kjent som Cane­les de Bor­deaux.

I vin­pro­duk­sjon bru­kes ofte egge­hvi­te til å kla­re vinen. Man slip­per en egge­hvi­te i vinen, og alle uren­he­ter i vinen vil bin­de seg til egge­hvi­ten. Den kan man ta ut etter­på — og voila: Vinen er helt klar! Det kan også bru­kes til å kla­re f.eks. kraft til sup­per, som gir en helt klar sup­pe som kal­les con­som­mé. Men vi hol­der oss til vinen.

Vin­pro­du­sen­te­ne i Bor­deaux var stor­for­bru­ke­re av egge­hvi­te, og viss­te ikke hva de skul­le gjø­re med alle egge­plom­me­ne som de ble sit­ten­de med. Non­ne­ne i klos­te­ret Annon­cia­des i Bor­deaux kom på en idé: De kun­ne lage kaker, som de kun­ne dele ut til de fat­ti­ge. Og i mot­set­ning til de fat­ti­ge som Marie Antoi­net­te ned­la­ten­de snak­ket om, kun­ne de her fak­tisk spi­se kake. 

Som all­tid når man begyn­ner å under­sø­ke sli­ke his­to­ri­er, er de ikke så kla­re og enk­le som myte­ne vil ha det til. Det var visst ikke non­ne­ne som først laget sli­ke kaker, de var en utga­ve av en kake som var kjent fra and­re ste­der. Men om jeg har for­stått det rett, var det non­ne­ne som ga den stor utbredelse.

Med tid­li­ge­re tiders pri­vi­le­gie og laugs­ve­sen, var det ikke bare-bare å bake kaker. Med­lem­me­ne av kon­di­tor­lau­get had­de ene­rett til å bake med melk, suk­ker og mel, som er vik­ti­ge ingre­di­en­ser i Can­nelé, ved siden av egge­plom­mer, vanil­je og rom. Hvor­dan non­ne­ne kom seg rundt det­te, vet jeg ikke. Kan­skje omfat­tet det ikke klost­re som del­te ut bak­verk til de fat­ti­ge — her har jeg ikke dyk­ket ned i detaljene.

Tour de France 2021

Det var en ny makt­de­mon­stra­sjon fra Tadej Poga­car. Jeg had­de håpet at Jonas Vinge­gaard skul­le vin­ne i dag, men slik gikk det ikke. Hvis Poga­car ikke har alvor­lig uhell har han nå i prak­sis sik­ret seg gul trøye, hvit trøye og prikke­trøye (klatre­trøye). Han leder med 5.45 på Jonas Vinge­gaard både i kon­kur­ran­sen om gul og hvit trøye, og med 29 poeng i klatre­kon­kur­ran­sen. Det skal deles ut to klatre­po­eng på de sis­te etap­pe­ne, så hvis Poga­car bare kom­mer til Paris har han vun­net den også. Mark Caven­dish over­lev­de, og kon­kur­ren­te­ne tap­te poeng til Caven­dish. Det er fort­satt mulig å få 160 poeng på den grøn­ne trøy­en. Michael Matt­hews og Son­ny Col­brel­li må ha fler poeng enn Caven­dish for å slå ham. Ved poeng­lik­het går Mark Caven­dish foran da han har fle­re etappe­sei­ere. Michael Matt­hews må ha 39 fle­re poeng enn Mark Caven­dish på de tre sis­te etap­pe­ne, og Son­ny Col­brel­li må ha 91 fle­re poeng enn Caven­dish. Det er mulig. Men med et så sterkt og dedi­kert lag som Caven­dish har rundt seg, tvi­ler jeg på at det vil skje.

Dagens etap­pe er flat. Det er en fjer­de­ka­te­go­ri­stig­ning like etter start, og det er vel nær­mest en avven­nings­dose etter de sis­te dagers knall­har­de fjell­e­tap­per. På den­ne etap­pen vil det være kon­kur­ran­se om poeng til den grøn­ne trøy­en, i til­legg til etappe­sei­er. Mel­lom­sprin­ten kom­mer gans­ke tid­lig, etter 54 km. Jeg reg­ner med at Dece­u­ninck — Quick-Step vil hind­re at noen av hoved­kon­kur­ren­te­ne får gå i brudd før den­ne spur­ten. Der­et­ter vil det sann­syn­lig­vis gå et brudd som opp­skrifts­mes­sig blir kjørt inn når de nær­mer seg mål. Og det ender i en masse­spurt. Det­te er en av to etap­per som vil gjø­re det mulig for Mark Caven­dish å ikke bare tan­ge­re, men også slå Eddy Merckx rekord i antall etappeseire. 

Etap­pen star­ter litt vest for Pau. Men ikke så langt vest at vi kom­mer inn i and­re vin­om­rå­der det er grunn til å si noe om. Fort­satt er Jurançon den mest inter­es­san­te vinen i det­te områ­det, og vi gjen­tar ikke det vi sa om den i går. Om jeg hus­ker rett etter å ha kjørt gjen­nom områ­det, er det mye skog i det områ­det de skal syk­le gjen­nom. Bort­sett fra Jurançon ved star­ten er det ikke mye inter­es­sant vin å hen­te langs den­ne etap­pen før mot slut­ten, da vi kom­mer inn i Bor­deaux. Skjønt det gjør vi egent­lig ikke. Bor­deaux er byen, og vine­ne pro­du­se­res i områ­de­ne rundt Bor­deaux. Bor­deaux, som betyr ved van­net, var utskip­ings­hav­nen for vinen, og den ga navn til vinen som ble ski­pet ut her­fra, omtrent som byen Por­to i Por­tu­gal ga nav­net til Port­vin. Vi kun­ne ha til­brakt noen uker i vin­om­rå­de­ne rundt Bor­deaux om vi had­de hatt tid. Det kan vi dess­ver­re ikke gjø­re. Vi får hol­de oss til de områ­de­ne etap­pen går gjen­nom. De fles­te ten­ker på Bor­deaux som et områ­de for rødvin, men vi pluk­ker mest hvit­vin langs den­ne etap­pen. Det blir rødvin i morgen.

Vi kom­mer inn gjen­nom områ­det Sau­ter­nes. Til for­ri­ge etap­pe var vi inn­om de søte vine­ne fra Jurançon. Av alle søte des­sert­vi­ner er Sau­ter­nes og en Trockenbe­er­e­naus­le­se fra Mosel de aller yppers­te. I Sau­ter­nes lages den av dru­en semil­lion, mens det i Mosel er riesling. 

Beg­ge lages av dru­er som er utsatt for botry­tis. Det­te omta­les ofte som edel­råte. Men om jeg har for­stått det rett, er det egent­lig en mugg­sopp som set­ter seg på dru­ene. Den­ne per­fo­re­rer skal­let, slik at mye av van­net i dru­ene for­dam­per og dru­ene blir nær­mest som rosi­ner. Dru­ene må pluk­kes for hånd. Dru­ene pluk­kes en for en, og ikke i hele kla­ser, for man skal bare ha de dru­ene som har fått botry­tis. De inn­tør­ke­de dru­ene gir lite most, så det må vel­dig man­ge dru­er til for å lage en flas­ke vin. Det er ikke over­ras­ken­de at vinen blir dyr. Den aller yppers­te er Cha­teau d’Y­quem. Vin­mono­po­let har den i seks årgan­ger, som kos­ter fra ca 2 300 til nær 5 300 kro­ner for en flas­ke. Man får også sau­ter­nes til mer over­kom­me­li­ge pri­ser. Den søte sau­terne­svi­nen er ikke så popu­lær som den en gang var, og pro­du­sen­te­ne har vans­ke­lig med å få en pris dek­ker de høye produksjonskostnadene. 

En del pro­du­sen­ter har der­for begynt å pro­du­se­re tørr hvit­vin. Den gjer­ne laget med semil­lon og sau­vig­non blanc. Sau­ter­nes-klas­si­fi­se­rin­gen gjel­der søte viner, så de tør­re vine­ne her­fra er klas­si­fi­sert som Bor­deaux blanc. Jeg har noen gan­ger kjøpt Cha­teau Gui­raud som søt sau­ter­nes. De lager også den tør­re Le G de Château Gui­raud, som jeg også har kjøpt noen gan­ger. Det er en utmer­ket tørr hvit­vin, men jeg synes det er litt trist at de ikke får solgt nok av sin utmer­ke­de søte des­sert­vin. Cha­teau d’Y­quem har også en tørr hvit­vin, Y d’Y­quem, som Vin­mono­po­let har i årgang 2019 til drøyt 1 800 kro­ner. Det kan sik­kert være en utmer­ket hvit­vin, men jeg har en mis­tan­ke om at man her beta­ler gans­ke mye eks­tra for å få d’Y­quem på eti­ket­ten. Om jeg skul­le ha kjøpt en så dyr tørr hvit­vin, noe jeg nep­pe kom­mer til å gjø­re, vil­le jeg ha valgt noe annet. Skul­le jeg ha holdt meg i Bor­deaux vil­le jeg ha lett etter noe litt len­ger nede langs elven, fra Gra­ves eller Pes­sac-Léog­nan. Eller jeg vil­le ha lett etter en hvit­vin fra Bourgog­ne. Men ingen av de ste­de­ne kom­mer vi til i dag. 

I Bar­sac, som ryt­ter­ne pas­se­rer litt len­ger nede langs elven, lages det også god, søt des­sert­vin. Men den er ikke helt på nivå med det bes­te fra Sauternes. 

Når vi krys­ser elven Garon­ne kom­mer vi inn i det områ­det som kal­les Entre-deux-Mers. Direk­te over­satt betyr det mel­lom to hav. Men her er det mel­lom to elver. Garon­ne som vi har krys­set, og Dor­dog­ne som etap­pen krys­ser før mål­gang i Libour­ne. Det er et gans­ke variert vin­om­rå­de, og vine­ne er rela­tivt rimelige.

Rett etter å ha krys­set elven Garon­ne, kom­mer vi inn i kom­mu­nen Cadil­lac hvor de pro­du­se­rer viner klas­si­fi­sert som AOP Cadil­lac. De fles­te for­bin­der nok det nav­net med en USAnsk bil, og vinen er kan­skje noe for bil­en­tu­si­as­ter. Det begyn­ner å bli gans­ke man­ge år siden jeg inter­es­se­re meg for biler. Men den gan­gen kun­ne den nok ha vært mor­somt med en vin fra Cadil­lac. Pro­duk­sjo­nen er liten. Det lages mest hvit­vin av dru­en Semil­lon. Jeg for­søk­te å fin­ne for­bin­del­sen mel­lom ste­det og bilen, som jeg var gans­ke sik­ker på skul­le være der et sted. Cadil­lac ble og blir vel fort­satt laget i Detroit. Detroit er et fransk ord som betyr sund eller stre­de. Detroit river utgjør gren­sen mel­lom USA og Cana­da, men det er den cana­dis­ke pro­vin­sen Onta­rio, som i alle fall i dag er en engelsk­språk­lig pro­vins. Detroit ble grunn­lagt av den frans­ke offi­se­ren og even­ty­re­ren Antoi­ne de la Mothe Cadil­lac. Bilen Cadil­lac har navn etter ham. Jeg trod­de han kom fra den frans­ke lands­byen Cadil­lac. Det er ikke så lett å fin­ne opp­lys­nin­ger om ham, men han var født i depar­te­men­tet Tarn et Garon­ne, som lig­ger høy­ere oppe langs elven Garon­ne. Tarn er en side­elv til Garon­ne, og jeg har ikke mer pre­si­se opp­lys­nin­ger om hvor han kom fra. Men han tok nav­net etter kom­mu­nen Cadil­lac. Så det er trå­den mel­lom den­ne kom­mu­nen og bilen. 

Her spo­rer jeg igjen av. Jeg hen­ter fram san­gen “Cadil­lac” med The Hep Stars, som de av oss som har mer av livet bak oss enn foran oss vil hus­ke. Et av med­lem­me­ne i den grup­pen var det sene­re ABBA-med­lem­met Ben­ny Anders­son. Det er han som spil­ler orgel. 

San­gen er skre­vet av den gans­ke obsku­re artis­ten Vin­ce Taylor. Det er en gans­ke fasci­ne­ren­de his­to­rie som vi kan høre i epi­so­de 77 av The his­tory of Rock in 500 songs. His­to­ri­en involve­rer blant and­re Bob Dylan og en ung og da ukjent musi­ker som het David Jones. Vin­ce Taylor tok LSD på et mye omtalt Bob Dylan par­ty i Lon­don, og det gikk ikke bra. Han var men­talt usta­bil fra før, og det­te tip­pet ham over kan­ten. David Jones byt­tet sene­re navn til David Bowie. His­to­ri­en om den minst halv­gale Vin­ce Taylor, rocke­stjer­nen som dels trod­de han var en ali­en, dels Mes­sias og noen gan­ger beg­ge deler, ble til David Bowies his­to­rie om Zig­gy Star­dust. Skal vi ta med litt svensk-norsk riva­li­se­ring, kan vi nev­ne at Hep Stars sto­re suk­sess med Cadil­lac gjor­de at Pus­sycats skynd­te seg å spil­le den inn, i håpe om å få suk­sess med den i Nor­ge. Men de klar­te ikke å slå svens­ke­ne, hel­ler ikke i Nor­ge. Det hjalp nok hel­ler ikke at deres inn­spil­ling var dår­li­ge­re enn Hep Stars.

Til­ba­ke til vinen. Vi krys­ser elven Dor­dog­ne til mål­byen Libour­ne. Libour­ne er “hoved­sta­den” i Pome­rol. Men det er også start­byen på mor­ge­da­gens tempo­etap­pe, så vi kom­mer til­ba­ke til Pome­rol i morgen. 

Tour de France 2021

Det var ingen sto­re over­ras­kel­ser i går. Jeg håpet at Jonas Vinge­gaard skul­le vin­ne. Når det ikke ble ham, var det greit at det ble Tadej Poga­car. Richard Cara­paz lå hele tiden bak i den­ne trio­en og vil­le ikke dra før han ryk­ket mot slut­ten. Da synes jeg det var helt OK at det for­sø­ket ikke lyk­tes. Tids­til­leg­get ble 39.28. Mark Cave­dish kom i mål med kna­pt fem minut­ters mar­gin. Om det var kald bereg­ning hvor de ikke vil­le bru­ker mer kref­ter enn nød­ven­dig, eller om Caven­dish var på gren­sen, vet vi ikke. 

Mye synes nå å være avgjort. Hvis vi for­ut­set­ter at ingen av favo­rit­te­ne utset­tes for uhell, tvi­ler jeg på at Jonas Vinge­gaard eller Richard Cara­paz kla­rer å ta inn rund 5.30 på Poga­car. Det skil­ler fire sekun­der mel­lom Jonas Vinge­gaard og Richard Cara­paz i sam­men­dra­get, så kam­pen mel­lom dis­se to fort­set­ter. Tar vi de som lig­ger på 4. til 10. plass, har ingen av de vist såpass styr­ke at det er grunn til å tro at de hen­ter inn Vinge­gaard og Carapaz. 

Klatre­kon­kur­ran­sen er ikke avgjort. Tadej Poga­car lig­ger bare 11 poeng bak Wout­er Poels i kam­pen om klatre­trøy­en. Med to ute­for­ka­te­go­ri­stig­nin­ger er det 40 poeng å hen­te (jeg tror ikke det er dob­le poeng ved toppav­slut­ning). <edit>Rettelse: Jeg har ikke klart å fin­ne reg­le­ne. Men Poga­car fikk 40 poeng for avslut­nin­gen i går, så det er tyde­lig­vis dob­le poeng. Der­med er det 60 poeng å hen­te på dagens etappe.</edit> Jeg vil tro at Wout­er Poels vil prø­ve å få poeng på Tour­malet. Han er nep­pe sterk nok til å ta noe sær­lig i fina­len. Det avhen­ger nok av hvor inter­es­sert Poga­car er i også å vin­ne klatre­kon­kur­ran­sen. Jeg vil tro at UAE vil pas­se på at Wout­er Poels, Nai­ro Quin­ta­na og Michael Woods ikke kom­mer i noe brudd. Tadej Poga­car kan godt ende opp med total­sei­er, ung­doms­sei­er og klatre­sei­er i årets Tour. Men Jonas Vinge­gaard i øye­blik­ket på and­re plass, er det ung­dom­mes Tour de Fran­ce i år. 

Det mest spen­nen­de nå er kon­kur­ran­sen om den grøn­ne poeng­trøy­en. Det størs­te spen­nings­mo­men­tet er om Mark Caven­dish kom­mer seg gjen­nom dagens etap­pe innen­for tids­gren­sen. Gjør han ikke det, er han ute. Det er mulig å få til sam­men 150 poeng på de tre gjen­væ­ren­de etap­pe­ne, og Mark Caven­dish’ ledel­se er ikke så stor. Han har 36 poeng på Michael Matt­hews og 86 på Son­ny Col­brel­li. Men jeg tvi­ler på at en av utfor­der­ne vil vin­ne alt, inklu­dert tempo­etap­pen, og Mark Caven­dish ikke få noen poeng. Jeg til tro at Dece­u­ninck — Quick-Step pas­ser på at Michael Matt­hews og Son­ny Col­brel­li ikke kom­mer med i noe brudd.

Dagens etap­pe er en rela­tivt kort (129,7 km) og hef­tig etap­pe hvor ryt­ter­ne først skal over Tour­malet, før det går rett opp til Luz Ardi­den. Det er på sli­ke etap­per man­ge får pro­ble­mer med tids­gren­sen. Tids­gren­sen set­tes ved et pro­sent­be­reg­net til­legg til vin­ner­ti­den. Arran­gø­ren har satt opp tre skje­ma­er for etap­pen, som ender på fra 3.30 til 3.55. Pro­sent­sat­sen avhen­ger av etap­pens vans­ke­lig­he­tes­grad og hvor fort vin­ne­ren har syk­let. Det er gans­ke kom­pli­sert, og tids­gren­sen kan ikke bereg­nes før vin­ne­ren er i mål. Når etap­pen er kort blir total­ti­den lav, og til­leg­get rela­tivt lite. Hvis det er lan­ge trans­port­strek­nin­ger mel­lom top­pe­ne blir til­leg­get stør­re, og på dis­se dele­ne av etap­pe­ne vil spur­ter­ne van­lig­vis ikke tape tid. 

Med en real­tivt kort etap­pe og så mye og hardt opp og ned som det er på den­ne etap­pen, blir det ikke noen strek­nin­ger hvor de som ikke er gode til å klat­re, kan kjø­re inn noe av et tap­te eller byg­ge opp en slags buf­fer som de kan tære på i de har­de stig­nin­ge­ne. På dagens etap­pe vi til­leg­get være et sted mel­lom 5 og 18%, avhen­gig av hvor fort vin­ne­ren syk­ler. Det vil si et sted mel­lom ca 12 og 38 minut­ter om vi hol­der oss til arran­gø­re­nes tids­skje­ma­er. Jeg vil tro at vin­ne­ren vil syk­le fort, og at til­leg­get blir nær­me­re 38 enn 12 minutter. 

Vi kan gjø­re den sam­me regne­øvel­sen som vi gjor­de i går. Vi så at spur­ter­ne hang med hoved­fel­tet fram til stig­nin­gen begyn­te. De bruk­te selv­føl­ge­lig ikke kref­ter på å gå i brudd. Først da de kom til bak­ke­ne, begyn­te de å tape tid. Arran­gø­rens tids­skje­ma­er er fra ca 3.30 til 3.54. Reg­ner vi med 15% til­legg blir det et sted mel­lom 31.30 og 35 minut­ter. Det kan vise seg å bli lite. Hvis vi våger å se til­ba­ke på etap­pen til Alpes d’Huez på den for­fer­de­li­ge dagen 22. juli 2011, en etap­pe på 109,5 km med to hef­ti­ge klat­rin­ger, kom hele grupetto­en med 88 ryt­te­re, blant dem Mark Caven­dish og Thor Hus­hovd, uten­for tids­gren­sen. De ble “benå­det” og fikk lov til å fort­set­te, blant annet for­di det var så man­ge og inklu­der­te alle som i prak­sis kon­kur­rer­te om den grøn­ne trøy­en. De fikk poeng­straff, men det betød lite så len­ge alle ble truk­ket like man­ge poeng. Nå er de fles­te spur­ter­ne alle­re­de ute av Touren. Det er vel bare Mark Caven­dish, André Grei­pel og Jas­per Phi­lip­sen igjen av de mer ren­dyr­ke­de spur­ter­ne. Om de mer klatre­ster­ke kon­kur­ren­te­ne til trøy­en skul­le kom­me innen­for tids­gren­sen, er det tvil­somt at noen vil bli “benå­det” den­ne gangen. 

Dece­u­ninck — Quick-Step vil måt­te gjø­re et tak­tisk valg. Det bes­te laget kan opp­nå i årets Tour er at Mark Caven­dish får den grøn­ne trøy­en, og at han ikke bare tan­ge­rer, men slår Eddy Merckx’ rekord i antall etappe­sei­re. I til­legg til etappe­sei­re. Men da må han kom­me gjen­nom den­ne etap­pen innen­for tids­gren­sen. De vil nep­pe risi­ke­re at hele laget kom­mer uten­for tids­gren­sen i et even­tu­elt mis­lyk­ket for­søk på å red­de Mark Caven­dish. Men noen må de være vil­lig til å ofre. I går had­de de fire ryt­te­re som pas­set på ham, og han vil nok tren­ge like mye hjelp i dag. Deres bes­te ryt­ter, Mat­tia Cat­ta­neo, lig­ger på 12 plass. Han vil de nok gjer­ne gi mulig­he­ten til en best mulig plas­se­ring i sam­men­dra­get, selv om de kan­skje ikke vil gi ham vel­dig mye hjelp til kan­skje å kla­re en plass. Jeg har ikke inn­trykk av at Juli­an Alap­hi­li­pe er så mye lag­spil­ler at han vil ofre sine sjan­ser for even­tu­elt å ber­ge Mark Caven­dish. Jeg er i grun­nen glad for at det ikke er jeg som skal ta dis­se avgjørelsene.

Dag Otto Lau­rit­zen var førs­te nord­mann som vant en etap­pe i Tour de Fran­ce. Han vant etap­pen fra Pau til Luz Ardi­den 14. juli 1987. Den gang syk­let de først opp Col Aubis­que, og ikke Tour­malet som de gjør i år. Det­te får vi garan­tert høre mye om, med bill­der av inn­spur­ten, hvis vi føl­ger sen­din­ge­ne på TV2.

Da vi besøk­te Luz Ardi­den for noen år siden, var det fle­re sau­er enn syk­lis­ter der oppe. Og jeg var ikke blant syk­lis­te­ne — vi had­de kjørt bil opp dit. Et år had­de Dag Otto Lau­rit­zen en serie i TV2s TdF-dek­ning hvor han sam­men med syk­kel­fo­to­gra­fen Gra­ham Wat­son gikk gjen­nom en del av Wat­sons bil­der fra Touren. Gra­ham Wat­son sa omtrent det­te om sin egen syk­kel­kar­rie­re: Han kun­ne hen­ge med len­ge, men ikke når det ble hardt. Jeg har ald­ri hatt noen syk­kel­kar­rie­re. Men jeg er også sånn at jeg kan hol­de ut len­ge så sant det ikke er for hardt. Men jeg hen­ger ikke med når far­ten set­tes opp eller det drar seg til i motbakker. 

Jeg synes vi kan ta med litt fra en for syk­kel­in­ter­es­ser­te nord­menn his­to­ris­ke etap­pen 14. juli 1987. De syk­let over Col d’Au­bis­que. Ned­kjø­rin­gen fra Aubis­que mot Arge­lès-Gazost er skum­mel. Og her syk­let de ned uten hjelm eller annen beskyttelse.

Iføl­ge den video­en jeg har fun­net, bruk­te Dag Otto sine utfor­fer­dig­he­ter til å ta igjen de fles­te ryt­ter­ne som lå foran, ned den­ne utfor­kjø­rin­gen. Det­te er en utfor­kjø­ring man­ge nord­menn vil hus­ke, selv om de ikke har vært der selv. Det var ned her en annen syk­list fra Grim­stad og rå utfor­kjø­rer, Thor Hus­hovd, kjør­te inn David Mon­cou­ti­er og Jermey Roy på etap­pen til Lour­des i 2011. Jeg glem­mer ikke blik­ket til Jere­my Roy da han ikke vel­dig langt før avslut­nin­gen i Lour­des snud­de seg, og så at han som var i ferd med å kjø­re ham inn var en av de aller bes­te spur­ter­ne i fel­tet. Det var da Jere­my Roy inn­så at han ikke kom til å vin­ne den­ne etap­pen like­vel. Men det får bli til en annen gang. Jeg så det­te på fransk TV. De har gjer­ne egne mtor­syk­kel­team ute i til­legg til det som sen­des inter­na­sjo­nalt, og de er vel­dig opp­tatt av de frans­ke ryter­ne. Det kan ha vært deres bil­der jeg så, for i TV2s man­ge repri­ser av det­te, ser vi ikke det ansikt­ut­tryk­ket like tydelig.

Video­en er gans­ke lang, ca 22 minut­ter. Men om dere ser for­bi mål­gan­gen, vil dere blant annet se gans­ke hef­tig regn­vær, som man også kan utset­tes for i Tour de Fran­ce. Selv om video­en er lang og bil­led­kva­li­te­ten ikke sær­lig god, synes jeg det er verdt å se hele. Til etap­pe 13 skrev jeg at Pyre­ne­ene og Mon­tag­ne Noir dan­ner en trakt som atlan­der­havs­luf­ten pres­ses inn i. Det betyr også at luf­ten pres­ses opp. Atlan­der­havs­luf­ten er gjer­ne gans­ke kjø­lig og fuk­tig. Når den pres­ses opp kjø­les den ned, og kjø­lig luft har lave­re varme­ka­pa­si­tet enn varm luft. Der­for får vi litt av den sam­me effek­ten som på Vest­lan­det: Regn. Det er gans­ke ofte kjø­lig vær med regn og tåke i den­ne delen av Frank­ri­ke. Været på fransk og spansk side av Pyre­ne­ene kan være vel­dig ulikt. Så til vidoen med Dag Otto:

Førs­te utkast til den­ne kom­men­ta­ren ble skre­vet mens Nor­ge fort­satt for en stor del var ned­stengt på grunn av korona­pan­de­mi­en. Jeg mer­ket meg Dag Ottos lag­ka­me­rat, David Phinney, helt på slut­ten av den­ne video­en for­klar­te hvor­for han had­de måt­tet bry­te Touren: “I was unlu­cky and pick­ed up the virus”. Vi får håpe at vi, eller sna­re­re de, blir spart for det den­ne gangen. 

Vi kan ikke bare mim­re. Vi må ha noe å drik­ke. Som all­tid er det vans­ke­lig å fin­ne vin til dis­se fjell­e­tap­pe­ne i Pyre­ne­ene. Vi kan star­te med det gans­ke mer­ker­li­ge vin­om­rå­det Béarn, som jeg ald­ri har blitt helt klok på. Bèarn er egent­lig mer kjent for saus (Béar­nai­se) enn for vin. AOP Béarn omfat­ter tre uli­ke områ­der. Det ene er sam­men­fal­len­de med de to geo­gra­fisk iden­tis­ke AOP Madi­ran og Pache­renc-du-vic-bilh, den and­re er sam­men­fal­len­de med Jurançon. Den sis­te delen er bare AOP Béarn, som også inklu­de­rer områ­det Béarn-Bel­locq. Om jeg har for­stått det rett, er AOP Bèarn i en appe­la­sjon for “feil vin” pro­du­sert i and­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Det kan være rødvin fra Jurançon. Den kan ikke klas­si­fi­se­res som AOP Jurançon, for den klas­si­fi­se­rin­gen omfat­ter bare hvit­vin. Til­sva­ren­de har jeg sett omta­le av rosé­vin fra Madi­ran-områ­det, som ver­ken kan være AOP Madi­ran eller Pan­che­re-du-Vic-Bilh, for­di dis­se bare omfat­ter hen­holds­vis rød- og hvit­vin. Men om det stort sett er slik vin som pro­du­se­res som AOP Bèarn, så frem­står det uan­sett ikke som en spe­si­elt inter­es­sant klas­si­fi­ka­sjon. Vi er ikke inn­om Madi­ran og Pache­renc-du-vic-bilh, så de lar vi ligge.

Jurançon, litt syd for Pau er det mest inter­es­san­te vin­om­rå­det. Pau er en av de byene Tour de Fran­ce oftest er inn­om, og utval­get av vin er begren­set i den­ne delen av Frank­ri­ke. Så vi har vært inn­om den­ne vinen noen gan­ger. Jurançon er et områ­de som på man­ge måter er påvir­ket fra Spa­nia. Byen lig­ger ved en av pile­grims­ru­te­ne til San­tia­go de Com­pos­tel­la. På vei­en til­ba­ke fra San­tia­go had­de pile­gri­me­ne med seg “sou­ve­ni­rer”, blant annet i form av vin­plan­ter. Jeg antar at det var stik­lin­ger, som så ble plan­tet blant annet i Jurançon og ellers i områ­det rundt Pau. Områ­det nyter dess­uten ofte godt av en varm føhn­vind fra Spania. 

De lager en tørr og en søt hvit­vin, Jurançon sec og Jurançon. De lages på dru­ene petit man­seng og gros man­seng. Dru­ene til den søte vinen blir ofte høs­tet sent, gjer­ne så sent som i novem­ber eller desem­ber, som gir over­mod­ne dru­er med mye suk­ker. Men åpen­bart fort­satt med en del syre. God søt vin må ha en rik­tig balan­se mel­lom det søte og det syr­li­ge, akku­rat som mye annet drik­ke. Uten syre blir de bare søtt kliss. Vin­mono­po­let har åtte Jurançon-viner, hvor­av to er Jurançon sec.

I en av epi­so­de­ne i Vin­mono­po­lets utmer­ke­de podkast, snak­ket de om den­ne vinen. Det vil si: De gjor­de som de noen gan­ger har gjort: De snur­ret et digi­talt lykke­hjul, hvor det var angitt en del drue­ty­per. Og de hav­net på dru­en Petit Man­seng, som er hoved­dru­en i Jurançon. Dis­se drue­epi­so­de­ne plei­er gjer­ne å ende med et spørs­mål som sær­lig stil­les til vare­fag­lig råd­gi­ver Anne Eng­rav, som er utdan­net vin­kel­ner: Til hva vil du ser­ve­re den­ne vinen (søt Juran­con des­sert­vin)? Det som nær­mest fikk jub­len­de til­slut­ning fra alle i pane­let var sitron­ter­te. Der­med måt­te det bli sitron­ter­te til des­sert ikke alt­for len­ge etter at jeg had­de hørt på den­ne epi­so­den, og til den drakk vi en Lape­y­re La Magen­dia Jurançon 2016. Det var en utmer­ket kom­bi­na­sjon Det så ut som om den­ne vinen var i ferd med å bli utsolgt. Den var ikke til­gjen­ge­lig i nett­bu­tik­ken. Men mitt loka­le vin­mono­pol­ut­salgt had­de noen flas­ker på lager. Med mind­re man er man­ge som skal drik­ke vinen, kla­rer man seg godt med en halv­flas­ke. Det bør gi ca seks desservinglass.

I 2009 had­de vi hele TV2-gjen­gen til mid­dag hos oss i vår lei­lig­het i Frank­ri­ke. Det var mål­gang i “vår” by La Gran­de Mot­te, og dagen etter var det lag­tem­po i Montpel­li­er — noe som gjor­de at de for en gangs skyld skul­le over­nat­te to net­ter på sam­me hotell og had­de tid til å kom­me til oss i ste­det for bare å kjø­re vide­re til nes­te mål­by. De fikk sitron­ter­te som Karen had­de laget, til des­sert. Men det var før jeg had­de begyn­te å lete etter viner langs etap­pe­ne i rit­tet, og jeg had­de ennå ikke opp­da­get vine­ne fra Jurançon. Jeg tror ikke de fikk noen des­sert­vin til den desserten. 

Tour de France 2021

Det var en fin sei­er av Pat­rick Kon­rad. Vi ser noen gan­ger at når kap­tei­nen på et lag er ute, gri­per and­re på laget sjan­sen til å vise seg fram. Etter at Peter Sagan brøt har Bora Hans­grohe fått to etppe­sei­ere. Men den som vir­ke­lig impo­ne­rer, som jeg må inn­røm­me at jeg ikke had­de opp­da­get før årets Tour de Fran­ce er Son­ny Col­brel­li. Han kjem­per med Mark Caven­dish på de typis­ke spurt­etap­pe­ne, og om sei­e­ren på en etap­pe som den i går. Han og f.eks. Wouet van Aert er en type ryt­te­re som synes å være gode i alt. 

Det ser ikke ut til å være Nor­ges år i år. Etter at Amund Grøn­dahl Jan­sen brøt, er Vegard Sta­ke Laen­gen last man standing. 

Været er omtrent som man må reg­ne med. Det er gjer­ne det vi kjen­ner som vest­lands­vær i det­te områ­det, hvor det kan være kjø­lig og regn, men også varmt — mye var­me­re enn på Vestlandet.

Det­te er 14. juli, Frank­ri­kes nasjo­nal­dag. Alle frans­ke syk­kel­ryt­te­re drøm­mer om å vin­ne etap­pen i Tour de Fran­ce på den­ne dagen. Om noen vil prø­ve i år, må de kjem­pe hardt. Jeg ser ingen frans­ke vin­ner­kan­di­da­ter til dagens etappe. 

Det er nå kam­pen i fjel­le­ne vir­ke­lig star­ter. De to nes­te etap­pe­ne har mål­gang på top­pen av uten­for­ka­te­gos­ri stig­nin­ger, etter at de først har vært over and­re tøf­fe stig­nin­ger. De som vil angri­pe Tadej Poga­car eller and­re som lig­ger foran dem i sam­men­dra­get, må gjø­re det nå. Kon­kur­ran­sen om klatre­trøy­en er på igen måte avgjort. Med en ledel­se på over fem minut­ter og gode tempo­fer­dig­he­ter bør Tadej Poga­car ha kon­toll, om han ikke har uhell. Men fra and­re til sjet­te plass skil­ler det bare et minutt, og ytter­li­ge­re fem minut­ter ned til tien­de plass. Her kan mye bli end­ret innen ryt­ter­ne er i Paris. 

Førs­te ca 2/3 av dagens etap­pe er rela­tivt flat, selv om det stort sett sti­ger litt hele tiden. Så smel­ler det: Det er to første­ka­te­go­ri stig­nin­ger, før etap­pen avslut­tes på top­pen av en uten­for­ka­te­go­ri. Vi må reg­ne med hardt kjør fra de lage­ne som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner eller ambi­sjo­ner om å vin­ne klatre­trøy­en. De vil for­sø­ke å mør­ne kon­kur­ren­te­ne før de kom­mer inn i fjel­le­ne. Vi kan ven­te angrep i de avslut­ten­de stig­nin­ge­ne. I går had­de Dece­u­ninck — Quick-Step fire barne­vak­ter (som Mark Caven­dish har kalt dem), som skul­le hjel­pe Mark Caven­dish i mål innen­for tids­fris­ten. Han kan nok tren­ge like man­ge i dage­ne som kommer. 

Vi kan leke litt med tids­gren­ser. Arran­gø­ren ope­re­rer med tre tids­skjma­er for hele etap­pen på ca 4.40 til 5.15. Om vi for enkel­hets skyld tar utgangs­punkt i at til­leg­get blir på 15%, vil det være et sted mel­lom ca 42 og 45 minut­ter. Etter de sam­me skje­ma­ene antas ryt­ter­ne å bru­ke fra ca 2.40 til 3 timer til der hvor bak­ke­ne star­ter for alvor. Hvis spur­ter­ne hen­ger sånn noen­lun­de med hit, vil de ha opp­ar­bei­det et til­legg på 24 til 27 minut­ter, som en slags buf­fer når det vir­ke­lig begyn­ner å bli hardt. 

Etap­pen er på man­ge måter en typisk “inn i Pyrine­ene” etap­pe, selv om det her er årets tred­je Pyrine­etap­pe. Den star­ter litt syd for Tou­lou­se, og set­ter kur­sen inn mot Pyre­ne­ene. I lav­lan­det før vi kom­mer inn i Pyre­ne­ene, dyr­kes det en del vin. Det er vin som er klas­si­fi­sert på IGP-nivå, nivå­et under AOP. Når jeg skri­ver det­te frdig er jeg i Frank­ri­ke. Her har jeg bl.a. et vinat­las hvor det også står en del om IGP-områ­de­ne, selv om det ikke er like detal­jer­te omta­ler som av AOP-områ­de­ne. I det vinat­la­set for Frank­ri­ke som jeg har hjem­me i Oslo, står det bare om AOP-klas­si­fi­ser­te områ­der. Der­for vet jeg nå litt mer om det­te områ­det enn jeg gjor­de for noen dager siden.

Vinen her­fra kan klas­si­fi­se­res som IGP Com­té Tolo­san. Geo­gra­fisk er det et vel­dig stort områ­de. Det strek­ker seg fra Atlan­ter­ha­vet i vest til gren­sen mot Lan­gue­doc i øst, fra Pyre­ne­ene i syd til Can­tal i nord­øst. Det pro­du­se­res rød‑, hvit og rosé­vin av man­ge uli­ke dru­er. Gårs­da­gens etap­pe gikk også innen­for områ­det Com­té Tolo­san, med der var det uan­sett ikke håp om å fin­ne vin.

Det pro­du­se­res mye utmer­ket IGP-klas­si­fi­sert vin. Reg­le­ne for IGP-klas­si­fi­se­ring er mind­re stren­ge enn for AOP-klas­si­fi­se­ring. Det kan være noen pro­du­sen­ter som eks­pe­ri­men­te­rer med and­re drue­sor­ter enn de som er til­latt i AOP-klas­si­fi­se­rin­gen, det kan være nabo­om­rå­det som akku­rat fal­ler uten­for det AOP-klas­si­fi­ser­te områ­det, det kan være rosé­vin fra et områ­de hvor AOP-klas­si­fi­se­rin­gen bare gjel­der for rødvin, osv. Om jeg har opp­fat­tet det rett er det AOP klas­si­fi­se­rin­ger for rødvin og hvit­vin i Bor­deaux, men ikke for rosé­vin. Så rosé­vin fra Bor­deaux er klas­si­fi­sert som IGP Atlan­ti­que. Men for alle de eksemp­le­ne jeg kjen­ner til, har de IGP-klas­si­fi­ser­te vine­ne AOP-viner som de kan “støt­te seg til”, og som har etab­lert områ­det som et vin­om­rå­de. Jeg kjen­ner ikke til at IGP-klas­si­fi­ser­te viner i seg selv har vært til­strek­ke­lig til å etab­le­re et vinområde.

Det fin­nes gans­ke sik­kert noen ambi­siø­se vin­pro­du­sen­ter også i det­te områ­det som lager utmer­ket vin. Men de er vans­ke­li­ge å fin­ne fram til og det er vans­ke­lig å fin­ne vine­ne uten­for det loka­le områ­det. Til etap­pe 13 nevn­te jeg at jeg begyn­te å fin­ne gode viner fra Lan­gue­doc ved å spør­re etter regional/lokal vin på res­tau­ran­ter. Jeg har ikke gjort det akku­rat her, men jeg har gjort det i Arié­ge litt len­ger øst, som på man­ge måter er et til­sva­ren­de områ­de. Og et områ­de som TdF-etap­per ofte går gjen­nom på vei til Pyre­ne­ene. Det har ikke vært noen suk­sess. Jeg har bedt om lokal vin, og har blitt anbe­falt viner fra Gail­lac, som er gans­ke mye len­ger nord, og Jurançon, som vi kom­mer til i mor­gen. Det er ikke viner jeg vil­le reg­ne som loka­le i det­te området. 

På and­re halv­del av 1800-tal­let, og litt inn på 1900-tal­let her­jet vin­lu­sen phyl­lox­e­ra i Euro­pa. Den var blitt med som blind­pas­sa­sjer på noen vin­stok­ker som var impor­tert fra USA. Den angrep røt­te­ne og i løpet av en del tiår tok den knek­ken på det mes­te av vin­stok­ke­ne i Euro­pa. Løs­nin­gen skul­le også kom­me fra USA, ved at vin­stok­ke­ne der­fra var immu­ne mot phyl­lox­e­ra. Gam­le vin­stok­ker i Euro­pa ble revet opp, og det ble plan­tet vin­stok­ker fra USA, og man podet så euro­pe­is­ke drue­ty­per på dis­se. Det er kost­bart å rive opp alle gam­le plan­ter og plan­te nytt. Det går noen år før en ny vin­stokk begyn­ner å gi god avling. Vin­stok­ke­ne har gjer­ne vel­dg dype røt­ter, som gjør at de kan fin­ne vann og næring dypt nede i bak­ken, og der­med kan vokse på gans­ke tør­re ste­der. Det tar noen år før røt­te­ne har blitt til­strek­ke­lig dype. Det­te er for­øv­rig også en av grun­ne­ne til at det i reg­le­ne for man­ge klas­si­fi­ser­te viner ikke er til­latt med kuns­tig vann­ing. Hvis vin­stok­ke­ne får jevn­lig til­gang til vann på den­ne måten, gra­ver ikke røt­te­ne seg like dypt ned.

En del ste­der hvor det had­de vært dyr­ket vin, ble det ikke plan­tet nye vin­stok­ker etter phyl­lox­e­rea­ens angrep. Phyl­lox­e­ra­en spred­de seg ikke like fort som dagens koro­noa­vi­rus, og traff ikke sam­ti­dig alle ste­der. De områ­de­ne vi er inne i nå, ble angre­pet av phyl­lox­e­ra gans­ke sent. Når man and­re ste­der had­de begynt å kom­me over den­ne kata­stro­fen og igjen had­de begynt å pro­du­se­re vin, kun­ne ikke eller orket ikke vin­bøn­de­ne det­te områ­det å plan­te nye vin­stok­ker. De gikk hel­ler over til å dyr­ke noe annet.

Gra­ver vi oss litt ned i his­to­ri­en, kan vi lese om områ­der hvor det tid­li­ge­re ble pro­du­sert god vin og som kan­skje også var kjent for god vin. Men hvor hele vin­pro­duk­sjo­nen falt sam­men og ald­ri kom seg igjen etter phyl­lox­e­ra­en. Men vi kan ikke drik­ke historien. 

Jeg begyn­te å skri­ve at det­te er viner som det anta­ge­lig­vis vil være vans­ke­li­ge­re å fin­ne uten­for områ­det. Men så opp­da­get jeg at Vin­mono­po­let har tre rødvi­ner fra Com­té Tolo­san, som kos­ter fra 129 til 272 kro­ner per flas­ke. De er alle end­rue­vi­ner, laget på hver sin drue­type: Mal­bec, Mer­lot og Syrah. Dru­ene er såvidt uli­ke at de nep­pe kan ten­kes å repre­sen­te­re en typisk stil for Com­té Tolo­san. To av vine­ne er fra sam­me pro­du­sent, Domai­ne de Ribo­n­net, som lig­ger gans­ke nær dagens start­by Muret. Så lær­te jeg noe nytt i dag også. Jeg har ikke smakt noen av vine­ne, men de kan være verdt å tes­te innen nes­te gang Touren kom­mer til det­te områ­det. Men fort­satt har jeg ikke klart å fin­ne holde­punk­ter for å si at vin­om­rå­det Com­té Tolo­san har en egen iden­ti­tet. Nes­te gang jeg kom­mer til det­te områ­det, vil jeg for­sø­ke å fin­ne lokal vin. 

Tour de France 2021

Så hen­tet Mark Caven­dish sin 34. etappe­sei­er i Tour de Fran­ce og tan­ge­rer Eddy Merckx’ “uslåe­li­ge” rekord. Jeg har ikke over­sikt over hvem som er den nes­te på den lis­ten og hvor man­ge sei­re han har. Spørs­må­let er nå om Caven­dish kla­rer en sei­er til og tar rekor­den ale­ne. Han har to sjan­ser til. Da må laget få ham gjen­nom Pyre­ne­ene, og det kan bli en utford­ring. Jeg tror tors­da­gens etap­pe til Luz Ardi­den vil bli den størs­te uford­rin­gen for de som sli­ter med tids­gren­se­ne i fjel­let. Men vi får kom­me til­ba­ke til den når vi kom­mer dit. Kom­mer han til Paris, er det på ti08de å leg­ge opp mens han er på en ny, og sann­syn­lig­vis hans sis­te karrieretopp. 

Dagens etap­pe gir en for­smak på Pyre­ne­ene. Men det er bare en for­rett. Etap­pen har ikke de aller tøf­fes­te stig­nin­ge­ne. De som vil sam­le poeng til klatre­trøy­en kan angri­pe her. Spur­ter­ne er sjanse­løse så spurt­la­ge­ne vil spa­re kref­te­ne. Lage­ne med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner har hel­ler ikke mye å kjø­re for i dag. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om et brudd går inn også på den­ne etappen.

Vi kan ta med oss noe vin fra start. Etter star­ten i Car­cas­son­ne kom­mer vi inn i områ­det Mal­pe­re. Nav­net Mal­pè­re kom­mesr fra det occi­tans­ke nav­net male pey­re som er en lokal type sandstein.

Mal­pè­re er det vest­ligs­te vin­om­rå­det i Lan­gue­doc. Her møtes “Mid­del­ha­vet” og “Atlan­ter­ha­vet”. Det er selv­føl­ge­lig ikke have­ne som møtes — vi er et godt styk­ke inne i lan­det. Men her fin­ner man både mid­del­havs­dru­er og dru­er kjent fra atlan­ter­havs­re­gio­ner, som Bor­deaux. Områ­det fikk AOC sta­tus så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS sta­tus siden 1983. Og som nevnt mer­kes atlan­ter­havs­vin­den godt i områ­det. Ryt­ter­ne kan også kom­me til å mer­ke den­ne vin­den når de krys­ser her.

Mer enn 90% av vin­pro­duk­sjo­nen er rødvin, som i hoved­sak lages på dru­ene Mer­lot, Cot (Mal­bec) og Cin­sault. Mer­lot, som man sær­lig for­bin­der med St. Emil­lon og Pome­rol i Bor­deaux, utgjør mer enn 50% av pro­duk­sjo­nen. Også Cot, som gene­relt er mer kjent som Mal­bec , er en drue som sær­lig for­bin­des med Bor­deaux (og Argen­ti­na), mens Cin­sault er mer van­lig rundt Middelhavet.

Res­ten av vinen er rosé­vin, som i hoved­sak lages på dru­ene Cin­sault, Gre­nache og Lla­do­ner pelut. Det­te er drues som for­bin­des med Mid­del­ha­vet og Rhô­ne. Men så er da også rosé­vin i utpre­get grad en Mid­del­havs­vin. Skjønt rosé­vi­nens popu­la­ri­tet gjør at vi nå også kan få rosé­vin fra Bordeaux. 

Etap­pen pas­se­rer litt vest for Limoux. Men vi kan ikke være så nøye, så vi tar med oss vin fra Limoux. Limoux er et av de områ­de­ne som hev­der å være der hvor man først laget mus­se­ren­de vin. Den førs­te mus­se­ren­de vinen var nok mer resul­tat av uhell enn noe man øsn­ket å lage. Når vinen var til­syne­la­ten­de utgjæ­ret, ble den tap­pet på flas­ker. Den ble så lig­gen­de over vin­te­ren. Men når det ble var­me­re utover vår­en, vis­te det seg at vinen ikke var utgjæ­ret like­vel. Det star­tet en ukon­trol­lert andre­gangs­gjæ­ring i noen flas­ker. Flas­ke­ne var ikke laget for å tåle tryk­ket det­te før­te til, så flas­ker eks­plo­der­te. Hvem som egent­lig var først, vet vi ikke sik­kert. Men det vi vet er at Limoux er det områ­det som kan doku­men­te­re den elds­te pro­duk­sjo­nen av mus­se­ren­de vin, fra 1543. I Limoux hev­der de at DOM Per­rig­non lær­te tek­nik­ken i Limoux før han reis­te til Champagne.

I Limoux lager de tre for­skjel­li­ge typer mus­se­ren­de vin. Den helt tra­di­sjo­nel­le er Blan­quet­te de Limoux laget med det de kal­ler Met­hode Ancest­ra­le, som er beskre­vet oven­for. Pro­duk­sjons­me­to­den og dru­ene, Mauzac, er de sam­me som de bru­ker til den tra­di­sjo­nel­le mus­se­ren­de vinen i Gail­lac, som de kal­ler Met­hode Gail­lac. Vinen tap­pes på flas­ker før den er utgjæ­ret, og gjæ­rer fer­dig på flas­ken. Jeg har tid­li­ge­re nevnt at nå som pet nat viner har blitt popu­læ­re, har fle­re begynt å lage mus­se­ren­de vin på den­ne måten. 

Det man kan kal­le den van­li­ge Blan­quet­te de Limoux inne­hol­der minst 90% mauzac, og res­ten char­don­nay og che­nin blanc. Den pro­du­se­res med tra­di­sjo­nell meto­de, med etter­gjæ­ring på flaske.

Cré­mant de Limoux er en mer moder­ne mus­se­ren­de vin, laget med tra­di­sjo­nell meto­de, som all cré­mant. Den­ne lages i hoved­sak på char­don­nay og che­nin blanc. Det kan være 40–70% char­don­nay og 20–40% che­nin blanc, men de kan til sam­men ikke utgjø­re mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inn­til 10% pinot noir. Vinen skal lag­res, sur lie (på gjær­res­te­ne) i mini­mum et år før andregangsgjæring.

I Vin­mono­po­lets utmer­ke­de podkast har de en del blind­sma­kin­ger. En skjen­ker en vin eller noe annet i svar­te glass, slik at de som skal sma­ke ikke kan se hva som er i glas­set. De ser ikke om det er hvit- eller rødvin, mus­se­ren­de, øl, cider eller noe annet. I en epi­so­de blind­smak­te de en mus­se­ren­de vin, og alle var sik­re på at det­te måt­te være en champag­ne. Det vis­te seg å være en cré­mant de Limoux. I den podkas­ten er de vel­dig nøye med å ikke mar­keds­føre noen pro­duk­ter, så de nev­ner ald­ri pro­du­sent­navn. Jeg skul­le gjer­ne ha visst hvil­ken vin de smak­te den gan­gen, som var så god at eks­per­ti­sen var sik­re på at det var champagne.

Det pro­du­se­res også hvit­vin i Limoux, og noe rødvin, i hoved­sak av mer­lot. Men det er den mus­se­ren­de vinen som er mest inter­es­sant. Jeg vil­le valgt en mus­se­ren­de vin fra Limoux, kan­skje fulgt av en rødvin fra Mal­pè­re. Når vi kom­mer inn mot fjel­le­ne, kan vi i prak­sis glem­me å lete etter mer vin. 

Tour de France 2021

Nok en spek­ta­ku­lær etap­pe. Wout van Aert. I går ble han num­mer to i spur­ten, etter Mark Caven­dish. I dag vant han konge­etap­pen hvor de syk­let over Mont Ventoux to gan­ger. Den så jeg ikke kom­me. Det var også en utro­lig pre­sta­sjon av Jonas Vinge­gaard.

Dagens etap­pe er flat, med bare en kate­go­ri­sert stig­ning, en tredje­ka­te­go­ri omtrent halv­veis. Kan­skje noen av spur­ter­ne er så møre etter gårs­da­gens etap­pe at de hek­tes av her og ikke kla­rer å hen­te inn fel­tet i det små­kuper­te områ­det mot mål. Vind kan også spil­le en rol­le i det­te områ­det. Men det er ikke usann­syn­lig med en ny masse­spurt. Caleb Ewan vant da det var mål­gang her i 2019, men han har dess­ver­re måt­tet bry­te. Jeg vil­le ikke bli ove­r­as­ket om Dece­u­ninck-Quick-Steps nok en gang sør­ger for at Mark Caven­dish kom­mer gans­ke bil­lig gjen­nom etap­pen, og plas­se­rer ham fint til å ta spur­ten. På den annen side bør det også være en etap­pe som kan pas­se Edvald Boa­sson Hagen. Wout van Aert bur­de også være en sterk kan­di­dat på en etap­pe som det­te, men han tren­ger kan­skje litt resti­tu­sjon, både fysisk og men­talt, etter gårs­da­gens innsats.

Vi er i den nord­li­ge enden av den syd­li­ge delen av Rhô­ne. Vi star­ter i vin­om­rå­det AOP Grig­nan-les-Adhé­mar. Det er vinen som tid­li­ge­re var kjent som Coteaux de Tri­cas­tin. I Frank­ri­ke for­bin­des nev­net Tri­cas­tin først og fremst med et atom­kraft­verk, og det vil ikke vin­pro­du­sen­te­ne asso­si­e­res med. Viner her­fra var også blant dem jeg drakk en del av som ung. 

Etter å ha krys­set Rhô­nen, kom­mer vi inn i Côtes-de-Viva­rais, et av Rhô­ne-områ­de­ne som er eget cru.. Det er den nord-vest­li­ge delen av det syd­li­ge Rhô­ne. Nær­he­ten til Ceven­ne­ne gjør at det dyr­kes rela­tivt mer Syrah og til­sva­ren­de mind­re deler Gre­nache enn hva som er van­lig i den syd­li­ge delen av Rhô­ne. Når syk­lis­te­ne syk­ler opp Gor­ge d’Are­de­che, syk­ler de langs det som utgjør gren­sen mel­lom Côtes-de-Viva­rais og Côtes-du-Rhô­ne Vil­la­ge områ­de­ne litt len­ger syd. Det er også gren­sen mel­lom depar­te­men­te­ne Arde­che og Gard.

Etter det­te er det, så langt jeg kan se, ikke noen klas­si­fi­ser­te vin­om­rå­der før vi kom­mer til Usez, der dagens mel­lom­sprint er. Vi har nå flyt­tet oss fra Rhô­ne til Lan­gue­doc, nær­me­re bestemt i depar­te­men­tet Gard. Gren­sen mel­lom Rhô­ne og Lan­gue­doc kan være litt uklar. Det vil si: Rhô­ne er ikke en admi­ni­stra­tiv gren­se. En del av vin­om­rå­de­ne som reg­nes til Rhô­ne lig­ger i depar­te­men­tet Gard, som igjen er i Lan­gue­doc, eller Occi­ta­nie som regio­nen heter nå. Vin fra områ­der rundt kan klas­si­fi­se­res som IGP Gard, som uten tvil er i Lan­gue­doc. Den admi­ni­stra­ti­ve regio­nen heter nå Occi­ta­nie, etter at de tid­li­ge­re regio­ne­ne Lan­gue­doc Rous­sil­lon og Midi-Pyré­né­es fra 1. janu­ar 2016 ble slått sam­men til regio­nen Occi­ta­nie. Men når vi snak­ker om vin er Lan­gue­doc og Rous­sil­lon mer hen­sikts­mes­si­ge avgrens­nin­ger enn Occitanie. 

Vi er i områ­det Duché-d’uzès, som fikk AOP-sta­tus i 2013. Det pro­du­se­res mest rødvin, men også en del rosé og hvit­vin med de dru­ene som er van­li­ge i det syd­li­ge Rhô­ne og Lan­gue­doc: Syrah, Gre­nache, Mour­ve­d­re, Cinsaut og Carig­nan. Av grøn­ne dru­er dyr­kes mest gre­nace blanc og voi­g­ni­er, sup­lert med mar­san­ne, rou­san­ne, ver­men­ti­no, clair­et­te og ugni blanc. 

Det­te steds­nav­net i utkant­en av Nîmes, i norsk betyd­ning av ordet, er nok ikke repre­sen­ta­tiv for vinen herfra. 

Mål­byen Nîmes er en inter­es­sant by å besø­ke. Når vi har besøk i Frank­ri­ke, plei­er jeg gjer­ne å ta gjes­te­ne med til Nîmes. Det er en gam­mel romersk by, og her fin­ner blant annet en stor romersk sta­dion. Jeg tror det er den størs­te som er noen­lun­de intakt. Jeg sier gjer­ne at drar man til Roma kan man se Clo­lo­s­se­um, som er en ruin. Sta­dion i Nîmes er omtrent som den ble byg­get av romer­ne, og den bru­kes til kon­ser­ter, tyre­fek­ting (både spansk og camar­guesisk), og mye annet. Det er også mye annet som gjør at Nîmes er verdt et besøk. Men det er ikke for vinens skyld at jeg drar hit.

Tour de France 2021

Hvis man vil ha en instruk­sjons­vi­deo om hvor­dan kjø­re spurt­opp­trekk, kan man bare ta Dece­u­ninck-Quick-Steps avslut­ning på gårs­da­gens etap­pe. Det er sånn det skal gjørs. Mark Caven­dish sa etter mål­gang at han ikke behøv­de å gjø­re noe før på de sis­te 150 meter­ne. Nå mang­ler han bare en sei­er for å kun­ne tage­re Eddy Merckx’ rekord med 34 etappe­sei­re i Tour de Fran­ce. Han får fire sjan­ser på det som er igjen av Touren — for­ut­satt at han kom­mer seg gjen­nom Pyreneene. 

Men Mark Can­dish vin­ner ikke i dag. Mont Ventoux er en av de klas­sis­ke klat­rin­ge­ne som ofte inn­går i Tour de Fran­ce. Den­ne gan­gen skal ryt­ter­ne over Mont Ventoux ikke bare én, men to gan­ger. For en del år siden snak­ket jeg med Dag Otto Lau­rit­zen om Mont Ventoux og and­re bak­ker som gjer­ne syk­les i Tour de Fran­ce. I føl­ge Dag Otto var Mont Ventoux eks­tra hard. Ikke for­di den var brat­te­re eller leng­re enn and­re bak­ker. Men når man kom­mer ut av sko­gen kan man se helt til top­pen, og man vet at helt opp dit skal jeg. Det kan være demo­ti­ve­ren­de når man er sliten.

I and­re bak­ker, som f.eks. Alpes d’Huez, ser man ikke top­pen på sam­me måte. Man kan mobi­li­se­re for å kom­me fram til nes­te sving, så nes­te sving, osv. Og man kan, fort­satt iføl­ge Dag Otto, hvi­le litt i svin­ge­ne. Man er ikke kre­sen når man kal­ler det hvi­le. Rhô­ne­da­len er kjent for sin til tider gans­ke har­de vind fra nord: Mistral­vin­den. Møter man den på vei opp Mont Ventoux, blir den eks­tra hard. Den opp­trer oftest om vin­te­ren, men den kan slå til om som­mer­en også. Da jeg syk­let Rhô­ne­da­len for noen år siden had­de jeg den hel­dig­vis for det mes­te i ryg­gen. Det kan være hardt nok når man skal opp til top­pen for and­re gang uten vind. Noen gan­ger har det blåst så hardt at man har drop­pet stig­nin­gen opp til Mont Ventoux. Jeg håper at min syk­kel­form en dag skal bli god nok til at jeg kan syk­le opp Mont Ventoux. Men det er dess­ver­re et godt styk­ke igjen før jeg kan ha noe rea­lis­tisk håp om å kom­me opp. 

Selv om de skal opp Mont Ventoux to gan­ger, er det ikke avslut­ning på top­pen. Det er en ca 20 km kre­ven­de utfor­kjø­ring etter sis­te pas­se­ring av top­pen. Det­te er en etap­pe for en ryt­ter som er en sterk klat­rer, og som også er en god nok utfor­kjø­rer til å hol­de unna på vei­en ned. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om vi får en slags repri­se på 8. etap­pe, hvor Tadej Poga­car sør­ger for å ha kon­toll på sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne og lar noen i et brudd gå. Men når laget ikke har mer å kjø­re med en gang på vei opp Mont Ventoux for and­re gang, slår han til selv. 

Etap­pen star­ter like nord for Avig­non. Vi er i vin­om­rå­det Rhô­ne, et områ­de som i vin­sam­men­heng har navn etter elven som ren­ner gjen­nom det, akku­rat som Loire. Men som jeg har nevnt før: Det er bare langs Rhô­nen fra omtrent Lyon til Mid­del­ha­vet det pro­du­se­res det som kal­les Rhô­ne­vin. Det pro­du­se­res også vin len­ger oppe langs Rhô­nen, men da med and­re navn. Det er van­lig å dele vin­om­rå­det Rhô­ne inn i to hoved­om­rå­der, nord og syd, eller Rhô­ne Sep­tren­ti­no­al og Rhô­ne Mér­i­dio­nal, som fransk­menn kal­ler det. Nord strek­ker seg fra Côte Rotie i nord, nær byen Vien­ne, til Hermi­ta­ge, Cro­zes-Hermi­ta­ge og Saint-Péray i sør. Her domi­ne­rer syrah, som antas å ha sin opp­rin­nel­se her, og den grøn­ne vio­g­ni­er, som er på sitt bes­te (og dyres­te) i Condrieu. 

Men vi lar nord være nord den­ne gan­gen, og beve­ger oss inn i den syd­li­ge deler av Rhô­ne. Områ­det går fra Mon­te­li­mar til der Rhô­nen ren­ner ut i havet, i alle fall nes­ten. Rhô­nen deler seg i to omtrent ved Arles, i den øst­li­ge Grand Rhô­ne som ren­ner ut nær Mar­seil­le, og den vest­li­ge Petit Rhô­ne som ren­ner ut ved Sain­tes Maries de la Mer. Mel­lom dis­se lig­ger det sto­re våt­marks­om­rå­det Camar­gue. Camar­gue er ikke et områ­de som er sær­lig inter­es­sant når det gjel­der vin, men det er et vik­tig områ­de for trekk­ful­ger og et popu­lært områ­de for fugle­tit­te­re. Den admi­ni­stra­ti­ve gren­sen mel­lom Pro­ven­ce (Pro­ven­ce-Alpes-Côte-d’A­zur) og Lan­gue­doc (Occi­ta­nie) føl­ger Rhö­nen og Petit Rhô­ne. Men kul­tu­ren bryr seg i liten grad om sli­ke admi­ni­stra­ti­ve skil­ler, så kul­tu­relt er vi i Pro­ven­ce på beg­ge sider av elven, skjønt det mes­te av Pro­ven­ce er i øst. 

Røt­te­ne av en gam­mel, sam­men­rast fjell­kje­de mel­lom Pyre­ne­ene og Alpe­ne dan­ner et pla­tå under Lan­gue­doc og Camar­gue. Det strek­ker seg et styk­ke ut i havet hvor det er gans­ke grunt, til det stu­per ned i sto­re dyp. Rhô­nen er en av Euro­pas sto­re elver som frak­ter med seg mye løs­mas­se. Her hvor det blir fla­te­re og områ­det vider seg ut, er strøm­men sva­ke­re, så her depo­ne­res mye av det som elven tar med seg. Camar­gue og det mes­te av lav­lan­det i Lan­gue­doc er avset­nin­ger fra det Rhô­nen og and­re elver har brakt med seg og lagt igjen på pla­tå­et her. Buk­ten over pla­tå­et kal­les Golf du Lion. Jeg had­de håpet at det skul­le ha en spen­nen­de his­to­rie med løver. Men det er visst bare Lyon-bukta. 

Den nordsli­ge enden av det syd­li­ge Rhô­ne er Mon­te­li­mar. Det­te er det nord­ligs­te områ­det hvor man kan dyr­ke den var­mer­kjæ­re dru­en Gre­nache. Det kan hen­de at klima­end­rin­ge­ne har gjort at den gren­sen er flyt­tet nord­over, men det har jeg ikke over­sikt over. 

Det er et hie­rar­ki av klas­si­fi­ka­sjo­ner. Den mest omfat­ten­de er Côtes du Rhô­ne, som omfat­ter både det nord­li­ge og syd­li­ge Rhô­ne. Jeg synes Côte du Rhô­ne er en utmer­ket hver­dags­vin, om det går an å bru­ke en slik beteg­nel­se i Nor­ge. Jeg har gjer­ne kjøpt noen flas­ker Gui­gal Côte du Rhone på Gar­der­moen, som i alle fall har vært et godt kjøp. Nå er det så len­ge siden sist jeg var uten­lands at jeg har ikke len­ger noen over­sikt over hva som fin­nes i tax-free butik­ken på Gardermoen.

Hos oss har Matt­hieu Bar­ret Petit Ours Brun blitt en slags “husets rødvin”. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at det har en sam­men­heng med min svak­het for teddy­bjør­ner. På den annen side: Vi fikk en gang ser­vert den vinen som del av vin­pak­ken til meny­en på en stjer­ne­res­tau­rant i Paris. Jeg tror de valg­te den på grunn av vinens kva­li­tet, og ikke på grunn av søte bjør­ner på etiketten. 

Et nivå over det­te er Côte du Rhô­ne Vil­la­ge, uten ang­vel­se av kom­mune­navn. Noen områ­der kan også føye kom­mune­nav­net til Côte du Rhô­ne Vil­la­ge, som i Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge Lau­dun.. Over det­te har vi viner som er egne crus. Det mest kjen­te er Cha­teau-neuf-du-Pape, nord for Avig­non, mel­lom Avig­non og Oran­ge. Det ser ut som om etap­pen går akku­rat uten­m­om, men vi kan ta en liten omvei inn hit. 

Rhô­ne er mest kjent for sine rødvi­ner. I nord domi­ne­rer Syrah, som opp­rin­ne­lig kom­mer her­fra. Den dyr­kes i man­ge land, og kal­les gjer­ne Shi­raz uten­for Frank­ri­ke. Det er en drue som gir fast struk­tur til vinen. I den syd­li­ge delen dyr­kes mye Gre­nache, som er den domi­ne­ren­de dru­en i Cha­te­auneuf-du-Pape. Den gir blant annet fyl­de og alko­hol. I Frank­ri­ke pro­du­se­res det ikke så mye end­rue­vi­ner på AOP-nivå. Det kre­ves ofte fle­re typer dru­er i vinen. Jeg synes en 100% Gre­nache­vin kan bli litt kon­tur­løs og få et visst syl­te­tøy­preg. Men sam­men med Syrah, gir den utmer­ke­de resultater,

Selv om Rhô­ne er mest kjent for sine rødvi­ner, lager de også utmer­ke­de hvit­vi­ner. Jeg har alle­re­de nevnt Viogi­ner fra Cond­rieu. Men hvit Cha­te­auneuf-du-Pape kan være utmer­ket. De lages typisk med dru­ene Rous­san­ne og Mar­san­ne, som gir aro­ma­tis­ke viner med et visst kryd­der- eller urte­preg. Det sies at hvit Hermi­ta­ge og hvit Cha­te­auneuf-du-Pape enten må drik­kes unge, eller gans­ke gam­le — ikke noe midt i mel­lom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gam­le, hvor vine­ne luk­ker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gam­le. Jeg har druk­ket for lite gam­mel hvit Rhô­ne­vin til å ha noen egen mening om dette.

Avslut­nin­gen må bli Ventoux. Det­te var også en vin jeg drakk en del av da jeg var ung. En av mine ven­ner var gans­ke flink til å fin­ne fram til gode og rime­li­ge viner, og det­te var en av de vine­ne han fant fram til. Den kom­mer nok ikke opp mot Cha­te­auneuf-du-Pape, ver­ken i kva­li­tet eller pris.

Tour de France 2021