Norge fikk en ny åndsverklov 15. juni 2018. Det var derfor nødvendig å revidere min bok “Opphavsrett for begynnere”. Denne reviderte, andre utgaven foreligger nå.
Boken er en innføringsbok skrevet for alle som har behov for en viss innsikt i opphavsrett uten å gå dypt ned i juridiske detaljer, som forfattere, kunstnere, forlagsfolk, mediefolk, IT-folk, folk i rettighetshaverorganisasjoner, osv.
Boken forutsetter ikke juridiske forkunnskaper. Jeg er inhabil når det gjelder å vurdere boken. Det er nok forlaget også, men jeg tar likevel inn forlagets presentasjon av boken:
Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, står det i åndsverkloven. Men hva betyr det for deg som eier, bruker eller forvalter et åndsverk? Og hva er egentlig et åndsverk?
Opphavsrett er en engasjerende, praktisk og oversiktlig innføring i grunnleggende opphavsrett, skrevet for deg som møter opphavsrett i praksis. Boka er egnet for alle fra jurister som trenger et oppslagsverk, til journalister og ansatte i mediehus som har behov for et verktøy i møte med opphavsrettslige problemstillinger. Boka har blitt revidert og inneholder nå den nye åndsverkloven og de seneste rettsavgjørelsene.
Champagnen slo hardere enn jeg hadde ventet. Jeg hadde ikke ventet at Mike Teunissen, eller Tøynissen som noen har kalt ham, skulle tape så mye. Det var også en imponerende oppvisning av Julian Alaphilippe på slutten. Man må satse, og håpe at det holder — og denne gangen gjorde det det.
Dagens etappe er en 213,5 km flat etappe fra Reims i Champagne, til Nancy i Lorraine.
Som jeg skrev i går, var min opprinnelige plan å konsentrere med om Épernay i går, og ta Reims, herunder Montagne de Reims i dag. Men siden de faktisk syklet over Montagne de Reims i går, måtte jeg ta det området da.
Så får jeg ta et av de områdene syd for Épernay i dag, nemlig Côte des Blancs. Området har navnet etter at det er er plantet 95% Chardonnay, altså hvite druer. Mens vi i går var gjennom det viktigste området for Pinot Noir, tar vi nå en avstikker det til viktigste området for Chardonnay.
En champagne laget bare med hvite druer, altså chardonnay, kalles en blanc de blancs. Sammenligner man en blanc de noirs med en blanc de blancs, kjenner man at det er en smak av røde bær i blanc de noirs. En blanc de blancs er vanligvis friskere og lettere. Skal jeg velge en champagne til aperitif, særlig på en varm sommerdag, vil jeg velge en blanc de blancs.
Flasker ligger lagret i kjelleren hos Taittinger i Reims.
Hvis jeg virkelig skulle plukke en virkelig god blanc de blancs, ville det være Taittinger Comtes de Champagne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butikken på Gardermoen, og blir ofte omtalt som et “røverkjøp” til “bare” 1349. På Vinmonopolet koster den 1795. Nei, jeg pleier ikke å kjøpe så dyr champagne. Men jeg smakte den da vi besøkte Taittinger for et par år siden. Det er virkelig en av de bedre champagner jeg har smakt. Jeg har vært fristet noen ganger når jeg har kommet hjem til Gardermoen. Men til nå har jeg klart å motstå den fristelsen. Når en vin som koster 1349 på tax free omtales som røverkjøp, kan man lure på hvem som er røveren og hvem som blir røvet. Jeg pleier ikke å kjøpe viner til mer enn 1.000 kr flasken. Men en dag kommer jeg nok til å falle for fristelsen, for den er virkelig god.
Når vi nærmer oss Nancy, går etappen gjennom Toul. Her har de en spesialitet som de kaller vin gris, altså grå vin. Dette er ikke en offisiell klassifisering, så den er ganske forvirrende.
Jeg har nettopp kjøpt noen kasser vin gris, eller gris de gris “hjemme” i Languedoc. I utgangspunktet er det to produksjonsprosesser for (stille) vin. I en rødvinsprosess lar man skall, kjerner og gjerne stilker være sammen med mosen undre gjæringen. Farge, garvesyre (tanniner) sitter i skallet, kjernene osv. I en hvitvinsprosess siler man skall, kjerner mm fra, slik at man får en blank most. Hvis man lager vin av røde/svarte druer med en hvitvinsprosess, får man bland de noirs. Lager man en vin i en rødvinsprosess med hvite druer, får man det som kalles en orange vin. Jeg har smakt tysk, italiensk og portugisisk orangevin, men inge fransk. Så den sykler vi forbi denne gangen.
En rosévin lages vanligvis som en avbrutt rødvinsprosess, hvor man lar skall mm få være med en stund, før de siles fra.
En vin gris, eller gris de gris fra Languedoc er en vin produsert av rosa druer, i en rødvinsprosess. Vår nærmeste vinprodusent, Petit Chaumont, forklarte at de produserte sin gris det gris på grenache, cincaut og noen andre røde druer. Men i den magre sandjorden hvor de dyrker sine druer, får disse druene så lite farge at resultatet blir en rosa vin. Vi kjøpte også noe gris de gris hos Jarras, blant annet vin fra historiske vinmarker. Vinlusen phylloxera ødela det meste av eiropeiske vinstokker i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Redningen ble at man plantet amerikanke vinstokker som var reistente mot vinlusen, og podet europeiske vinplanter på amerikanske stokker. Men phylloxera trives ikke i sandjord. Så noe av denne vin de sable produseres av opprinnelige, europeiske vinstokker som ikke har blitt podet.
Jeg besøkte vinprodusenten Lelievre i landsbyen Lucey sist sommer, da jeg syklet langs Mosel, for å finne ut litt mer om vin gris.
Jeg kunne konstatere at det meste jeg trodde jeg visste om vinen, var feil, bortsett fra fargen. Jeg hadde stilt en vinhandler i Tould noe spørsmål om denne vinen, og kunne også konstatere at han heller ikke hadde peiling, med mindre jeg misforstod alt produsenten forklarte meg. Jeg synes en vinhandler som hveder at lokal vin er en av hans spesialiteter bør kunne noe om den mest spesielle vinen stedet kan by på. Det han beskrev for meg da jeg spurte, var en rosévinproduksjon. Når jeg påpekte det, mumlet han noe om druesortene. Men det er mye rosévin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måtte smake, men det sier ikke noe om produksjonsprosessen.
Vin gris fra Lorraine lages ved at man presser druene på en måte som gjør at man får meg seg noe av fargen fra skallet, før gjæring. Skallet er ikke med i gjæringen, men pressingen gjør at man får en rosa most.
Denne gjæres så til vin, slik man gjør med en hvitvin. Vin gris er i realiten en rosa hvitvin. Hvordan man opplever en vin, avhenger av hva slags forventninger man har. Jeg har alltid tenkt på vin gris som en litt merkelig rosévin. Nå smakte jeg den med andre forventninger. Den har farge som en rosé, og den lukter i noen grad som rosé, men med mindre aroma av røde bær enn vi ofte finner i en rosé. Men når man smaker den, smaker den hvitvin. Ifølge vinprodusenten passer en vin gris utmerket til røkelaks. Jeg skal teste det om jeg får muligheten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vinmonopolet.
Noe upresist kan man si at en vin gris fra Loirrane er en rosa hvitvin, mens en gris de gris fra Languedoc er en veldig lys rødvin.
Jeg tror det var Fracis Bacon som sa at sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring. Ved å korrigere flere feil og supplere informasjonen, bidrar jeg kanskje mer til forvirring enn til å rette opp feil. Men vi kommer kanskje et lite steg nærmere enn form for sannhet. Jeg besøkte akkurat Château de la Croix Chabrières i Tricastin i Rhônedalen. De skal ikke sykle akkurat der i år, men er man kan besøke vingårder likevel. Eieren, som viste oss rundt, forklarte at for tiden er lys rosévin på moten, så de produserte en del av den. Han forklarte prosessen akkurat som jeg har fått forklart prosessen for vin gris i Lorraine. Han kalte den rosé pressé. Den litt mørkere rosévinen ble produsert som jeg har beskrevet rosévinproduksjon. Jeg spurte ham om rosé pressé var samme prosessen som man bruker for vin gris i Lorraine. Han sa at han var fra Toul, og kjente vin gris godt. Han sa at rosé pressé og vin gris er det samme. Så nå som jeg endelig trodde jeg hadde fått ryddet litt opp i denne gråsonen, viste det seg at noe av det jeg trodde jeg visste, ikke stemte likevel.
Det ble ikke de helt sotre tidsforskjellene. Det kunne man heller ikke vente på en såpass kort lagtempo som i går. Det skilte 1.58 fra første til siste lag, men en del som ikke klarte å henge med sitt lag til mål fikk dårligere tid. Lotto Jumbo vant lagtempo, og Mike Teunissen beholdt dermed det gule ledertrøyen. Den kommer han Dagens etappe er en 215 km lang, litt kupert etappe. Det er noen tredje- og fjerdekategoristigninger mot slutten. Her vil noen kunne forsøke å gå i brudd, men det avhenger av hvordan etappen har utviklet seg fram til dette. Det er antageligvis ikke nok stigninger til å skape de store tidsforskjellene. Lotto Jumbo vil forsvare den gule trøyen, og vil neppe la noen få de nødvendige 40 sekunder for å ta trøyen.
I dag starter vi i Belgia, og ender i Champagne i Frankrike.
I dag lar vi øl være øl, og går til avslutningen i Champagne. Jeg starter med litt champagnemusikk, men ikke den velkjente Champagegaloppen. Jeg har valgt “Champagne of Course”, med gruppen Min Bul. Gruppen besto av Terje Rypdal på gitar og sopransax, Bjørnar Andresen bass og Espen Ruud på trommer. De spilte en ganske fri jazz. Det er bassostinatet til Bjørnar Andresen som er ryggraden i denne låten. Jeg har alltid syntes at dette er et kjemptetøft basstema, som brant seg fast da jeg hørte det for første gang for snart 50 år siden. Denne låten er 11 minutter lang, og jeg har full forståelse for at man ikke vil høre det hele. Men la den gå lenge nok til at du får basstemaet “på hjernen”.
Jeg har nylig hentet fram igjen denne platen, for å bruke et av de andre sporene som eksempel i en helt annen sammenheng. Jeg oppdaget da at den ble utgitt i 1970. Jeg hørte en del på denne platen da den kom, og jeg konstaterer at jeg da bare var 15 år gammel. Det overrasker meg at jeg som 15-åring var interessert i denne musikken, men det må jeg altså ha vært.
Men tilbake til champagne. Jeg er svak for ordspill, billige eller ikke, og lar sjelden muligheten gå fra meg. Når etappen starter i binche og ender i Epernay, vil jeg si at man ikke bør binchedrikke champagne.
De to byene Reims og Épernay blir ikke enige om hvem av dem som er den egentlige champagnehovedstaden. Jeg skal ikke ta stilling i akkurat det spørsmålet. Dagens etappe tar oss innom begge steder. Den går gjennom Reims og det viktig området for dyrking av druer, særlig Pinot Noir, Montagne de Reims, før den ender i Épernay.
Tour de France er litt frustrerende ved at de i okotber annonserer hovedtrekkene for neste års Tour. Men, i motsetning til Giro d’Italia publiserer de ikke kart over etappene samtidig. Vi vet hva som er startby og hva som er målby, og fra oversiktskartet og til dels beskrivelsen kan vi mer eller mindre presist gjette oss til hvor etappen kommer til å gå. Kartene pleier først å komme i juni det år det skal sykles. Da det ble annonsert målgang i Épernay, og start på neste etappe i Reims, ga opplegget seg nesten selv: Det måtte bli champagne fra Épernay til dagens etappe, og fra Reims i morgen. Da kartene ble publisert, og jeg kunne se mer på detaljene, ble det ikke helt slik.
Champagne produseres av tre druer. To røde: Pinot Noir og Pinot Meunier, og en hvit: Chardonnay. Pinot Noir og Chardonnay regnes som de edle av disse druene. Pinot Meunier tåler kulde bedre, og dyrkes særlig i Vallé de Marne, hvor det kan være ganske kjølig.
Fargen sitter i drueskallene. Hvis man siler vekk skallene før gjæringen, får man en hvit vin, selv om den er laget av røde druer. I Champagne er det vanlig å produsere alt som en hvit vin, både av røde og hvite druer. Vinen gjæres som en stille vin, og lagres med gjærrestene (sur lie) i minst 15 måneder, ofte lenger. Den tilsettes så litt søt druemost, og gjærer på nytt i flaskene. Det er dette som gir kullsyre og bobler i vinen. Når den er ferdig gjæret, vendes og roteres flaskene langsomt, slik at de til slutt står med toppen ned, og alle gjærrester samler seg som en propp i halsen. Denne fryses ned, flasken åpnes og proppen skytes ut, flasken etterfylles med litt most (eller kanskje vin, jeg er faktisk ikke sikker), før den korkes med den kjente champagnekorken, etiketteres og lagres ytterligere en stund, før den er klar til å sendes ut på markedet.
De fleste champagner er en cuvée, en blanding av viner laget på de tre druene. Å lage en god cuvée krever erfaring og dyktighet. Man blander stille viner, og man må kunne forutse hvordan vinen vil være etter å ha gjæret en gang til og har fått bobler, og litt høyere alkoholstyrke.
Mange av de store champagnehusene kjøper druer fra ulike drueprodusenter, og de har som mål at deres cuvée skal smake mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chandon Brut Imperial skal smake som Moët & Chandon Brut Imperial, uavhengig av i hvilket år den er produsert. Årgangschampagne produseres bare i særlig gode år.
Vi har de senere årene sett en trend hvor drueprodusentene vil lage deres egen vin, den samme utviklingen som vi har sett i mange andre vinområder. Jeg henter er inn en uttalelse fra Olivier Jullien, en av de ledende vinprodusentene i Languedoc: Når man har gjort alt hva man kan for å dyrke druer av best mulig kvalite, da vil man ikke se at de blandes med druer fra andre produsenter. Denne trenden er mest tydelig i Côte du Bar, lenger syd i Champagne, et område vi ikke er innom i år. Men vi ser det i hele Champagne.
En vin laget bare av røde, eller svarte druer, kalles Blanc de noirs, hvis av svarte. Det kan være både Pinot Noir og Pinot Meunier, men som regel vil det være Pinot Noir. En vin laget bare av hvite druer, Chardonnay, kalles Blanc de blancs, hvit av hvite.
Siden dagens etappe går gjennom Motagne de Reims, det beste dyrkingsområdet for Pinot Noir, vil jeg denne gangen stoppe ved en Blanc de Noirs. Champagne er utmerket drikke til mat. En Blanc de Noirs kan da være et godt valg, avhengig av hva man spiser. Et kooperativ som heter Mailly, som ligger i landbyen Mailly i Montagne de Reims produserer champagne kun med druer fra Grand Crus vinmarkene i området. De har en utmerket Blanc de Noirs, som er relativt rimelig — til å være en grand crus champagne.
Når rytterne kommer inn til sentrum av Épernay, sykler de opp Avenue de Champagne, hvor de vil passere champagnehus som Moët & Candon, Perrier-Jouët, m.fl. Om jeg husker geografien riktig, tar de til høyre i rundkjøringen like før de kommer til Mercier. Selv om Mercier har en fin drikkevogn, blir det neppe noen drikkepause for rytterne her. Men vinnerlaget kan sikkert spandere et lite glass på rytterne.
Jeg håper ikke fallene på første etappe viser seg å bli avgjørende. Velt hører med, men så tidlige velt bør ikke være avgjørende, verken for gul eller grønn trøye. Peter Sagan fikk vist seg fram, men var ikke rask nok på de siste meterne denne gangen. Det ble som ventet ingen tidsforskjeller av betydning. De tre beste fikk sine bonussekunder, ellers er det samme tid på alle til og med 162. plass. Dylan Groenewegen ligger nærmere fem minutter bak. Men det er uten betydning for konkurransen om den grønne poengtrøyen.
Andre etappe er 27,6 km lagtempo i Brussel. Det er delte meninger om lagtempo. Jeg liker dem. Da det var lagtempo rundt Montpellier for ti år siden, så jeg etappen i TV2s “studio” i målområdet, men Dag Otto Lauritzen som personlig ekspertkommentator. Jeg lærte mye om lagtempo den gangen. Her vil det bli tidsforskjeller, slik at den som er best plassert og som sykler på det sterkeste laget, vil kunne ikle seg den gule ledertrøyen. Etappen starter inne i Brussel, og ender ved Atomium, utenfor selve byen.
Drikke blir også i dag belgisk øl. Men siden vi stort sett holder oss i og rundt Brussel, vil jeg velge en institusjon i Brussel. Puben, baren eller hva man kaller det, A La Mort Subite (Til den plutselige død), ganske nær Grand Place. De har sitt eget øl, i tillegg til mye mer. Skjønt eget? Det kommer vi tilbake til.
Puben ligger omtrent der en del bankfolk pleide å møtes ved lunsjtid for å spille et spill som de kalte “Mort Subite”, altså plutselig død. Om jeg har forstått det rett, var “Mort Subite” da det var på tide å avslutte spillet, bryte opp og gå tilbake på jobb. Da puben ble etablert, valgte de å bruke det navnet.
Jeg skrev at de blant annet har sitt eget øl, men satte et spørsmålstegn etter. Noen ganger bør man helst la være å undersøke slikt for grundig. Jeg finner ingen direkte forbindelser mellom bryggeriet og puben. Bryggeriet hevder å ha brygget øl siden 1686, lenge før puben åpnet. Men de viser til puben når de skal forklare navnet, uten at de klargjør sammenhengen. Det er kanskje nok et eksempel på at man ikke skal sjekke ihjel en god historie.
Bryggeriet Mort Subite har gjennom diverse oppkjøp, endt opp som en del av Carlsberg & Heineken gruppen, ikke akkurat det man forbinder med en pub i Brussel.
Mort Subite er øl av typen oude geuze og oude kriek lambic. Dette er villgjæret øl. De tilsetter ikke gjær i bryggeprosessen, Bryggeriet er i Sennedalen, eller Zenne, (Senne er fransk, Zenne flamsk) nær Brussel, hvor det er villgjær i luften. Dette gjæret får ølet til å gjære. Geuze er et surøl, og kriek lambic er surøl smaksatt med kirsebær. Mort Subite bruker bare kirsebær fra Belgia. Selv er jeg ikke så veldig begeistret for kirsebær, og foretrekker lambic øl smaksatt med annen frukt, som bringebær, eple eller fersken. Men akkurat et er en smaksak.
Jeg kjøpte en flaske Mort Subite lambic kriek her i Frankrike, hvor jeg er nå, og tenkte at det måtte passe fint til denne Brusseletappen. Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet da jeg begynte å grave litt i historien, og oppdaget at dette var et øl som nå produseres av en av de store bryggerigigantene Carlsberg & Heineken, og ikke på et pubbryggeri i Brussel. På den annen side er det en type øl som bare kan brygges i et område om ikke i, så i alle fall i nærheten av Brussel, og om jeg har forstått det rett, er det fortsatt det gamle bryggeriet, selv om det har fått et gigantkonsern som eier. Så det er faktisk et øl som er stedsbundet.
Surøl, altså Geuze, er ikke mitt favorittøl. Første gang jeg smakte lambic fruktøl, ble jeg heller ikke begeistret. For det smakte ikke øl. Men her må man nullstille seg. Det innfridde ikke de forventningene jeg hadde, for jeg ventet noe som smakte øl. Men det er en frisk, ølbasert drikk med fruktsmak. Jeg synes det er en utmerket sommerdrikk.
Årets Tour de France åpner med en 195,5 km lang etappe som starter og ender i Brussel. Etappen går stort sett syd for Brussel.
Belgia var, og jeg vil si fortsatt er verdens mest spennende ølland. Når jeg er litt forbeholden, så er det fordi øl ha bli mote, og man brygger ulike typer øl på så mange steder. Men Belgia har en øltradisjon som ingen andre land har. Sammenligner man øl og vin, er øl i liten grad preget av stedet hvor det er produsert, i motsetning til vin. Det er ikke uten grunn at Vinmonopolet har begynt å gruppere øl etter type, ikke etter land.
Spoler vi tiden noen hundre år tilbake, var øl dagligdrikken i land hvor det var for kaldt til å produsere vin. Vannet var ofte forurenset, og kunne være en alvorlig smittekilde. Drikkevannskandalen på Askøy var var nok liten, sammenlignet med de epidemier som i gamle dager kunne spres ved forurenset drikkevann. Det var bedre å drikke øl eller vin.
Noe man kan konstatere med dagens øltrend, er at smått ikke alltid betyr godt. Videre er det slik, det er i alle fall min vurdering, at det er grenser for hvor interessant IPA fra veldig mange små bryggerier er. De fleste er ganske like, og det er ikke uten grunn at noen har blitt mer kjente enn andre.
Det har vært hevdet om Belgia at de gjennom historien har vært invadert og okkupert av så mange, og noe av deres motstand har vært å holde fast på sine lokale tradisjoner, herunder lokale øltradisjoner.
Belgia er et delt land. Noen hevder at det ikke er ett land. Charles de Gaulle sa en gang at Belgia var funnet på av England, for å irritere Frankrike. De Gaulle sa også at det var umulig å regjere et land med mer enn 400 oster. Belgia har vist at det kan være enda vanskeligere å regjere et land med mer enn 1000 ølsorter — eller hvor mange det er. Det komme an på hvordan man teller. Belgia består av den flamskspråklige delen Flandern, og den franskspråkelige delen Wallonia. I tidligere tider var Wallonia den velstående delen. Det var der man blant annet hadde kullgruver. Men kull er ikke det som gir økonomisk aktivitet og velstand i dag, så det har langt på vei blitt Belgias rustbelte. Flandern har overtatt det økonomiske lederskapet.
I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn. Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl. Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.
I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.
Affligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger. Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.
I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.
Et av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.
Når vi er innom Belgia og øl, må vi innom Trappistøl. Det er et velkjent begrep for ølentusiaster. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende. Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.
Trappistøl skal være brygget i et Trappistkloster, enten av munkene selv eller under deres overoppsyn. Bryggerivirksomheten skal være sekundær i forhold til klosterlivet. Det heter seg at de skal være “non profit”, og at inntektene skal gå til drift av klosteret og til veldedige formål. For meg høres det ut som en regel om hvordan et eventuelt overskudd skal benyttes, og ikke en regel om at man ikke skal drive med sikte på overskudd. Man skal også arbeide for måtehold og motarbeide alkoholmisbruk, slik sett kan det nesten høres ut som Vinmonopolet. (Og i Norge skal som kjent overskudd fra alkoholomsetning enten gå til staten eller til Avinor for å finansiere flyplasser, samt til det selskapet som har vunnet anbudet om å selge på norske flyplasser.)
Det er en lang tradisjon for ølbrygging i klostere, og Trappistklostere har brygget øl i flere hundre år. På 1900-tallet begynte mange bryggerier, som ikke hadde noen forbindelse med Trappistordenen, å selge sitt øl som Trappistøl. Trappistordenen gjorde flere forsøk på å stoppe dette, og om jeg har oppfattet det rett, vant de fram med et søksmål mot et bryggeri i Gent i 1962.
I 1997 kom åtte trappistklostere sammen og dannet Den internasjonale trappistforeningen. Det var seks belgiske, et nederlandsk og et tysk kloster. Det tyske, Mariawald, har ikke brygget øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan brukes på Trappistprodukter, produsert i henhold til de fastsatte regler. Slik fremstår det på en måte mer som en merkeordning enn et egentlig varemerke eller opprinnelsesmerke. Det omfatter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappistklostere, men har aldri kommet over noe vin fra noen av dem. Kanskje produserer de bare altervin til internt bruk?) Dette kunne egentlig være utgangspunkt for noen hyggelige varemerkestudier, men det får eventuelt bli til en annen gang.
Trappistøl er ikke en type øl. Så hva slags øl man brygger, varierer fra bryggeri til bryggeri. Det finnes i dag ti trappistbryggerier. Av disse er seks i Belgia, to i Nederland, et i Østerike og et i USA. De fleste forbinder det nok med belgisk øl, og det er i Belgia vi finner de mest kjente trappistbryggeriene.
Av Belgias seks Trappistbryggerier, ligger tre i Wallonia. Etappen går ikke innom noen av stedene hvor disse ligger, men vi tar dem med likevel. Trappistbryggeriene er først og fremst klostre som brygger øl. Går man på deres nettsider, vil man gjerne finne mer opplysninger om klosteraktiviteter som messer osv, og lite om ølbryggingen. Stort sett er besøkende velkommen til å delta i messer, men de tar ikke imot interesserte ølhunder i bryggeriene.
Det mest kjente, og mest kommersielle Trappistbryggeriet er Chimay. Noen har hevdet at deres ølproduksjon er så stor og kommersialisert at de ikke lenger lever opp til Trappistreglene, blant annet om overskudd m.m. Men vi som er mest opptatt av ølet, bryr oss ikke så mye om slikt. Det andre Trappistbryggeriet i Wallonia er Orval. Det tredje er Rochfort. Det ver vel verdt å prøve ølet fra alle disse bryggeriene, i tillegg til annet belgisk øl.
I morgen braker det løs. Det er igjen tid for Tour de France. Noen har bemerket at det ikke ble noen vinomtaler av Giro d’Italia i år. Giro d’Italia kom i år mens jeg var i ulike innspurtsfaser for to bøker. Det var korrekturrunde for andre utgave av “Opphavsrett for begynnere”, som etter det forlaget har opplyst skal være klar i løpet av sommeren. Og jeg holder på å ferdigstille manus til “Ytringsfrihet og medieregulering”. Det siste er jeg fortsatt ikke ferdig med, men jeg satser på at jeg skal klare å håndtere ett slikt manus ved siden av vin og Tour de France, og en del annet.
Årets Tour de France starter i Belgia, med to etapper i og rundt Brussel. Så det blir først to dager med belgisk øl. Vi møter vinen med et smell på tredje etappe, som går til Epernay. Reims og Epernay må gjerne krangle om hvilken av de to som er selve champagnehovedstaden. Vi får utmerket champagne fra begge byene, og vi skal innom begge to.
Touren fortsetter til Alsace, før kursen settes mot Burgund. Dessverre er vi ikke innom de mest spennende vinområdene i Burgund. Men hvis man ikke er for kresen, skal det nok bli mulig å finne noen gode viner. Det blir Beaujolais på veien ut av Burgund.
Den 9. etappen, gjennom Massif Central, blir vanskeligere. Det er ikke mye interessant vin å finne i dette området. Kanskje vi får ta med litt ost, som kan nytes til vin på senere etapper. Vi går inn i en fase av Touren hvor det blir vanskeligere å finne fin. Det er heller ikke mye å fnne langs den 10. etappen fra Rodez til Albi. Fra Albi til Toulouse bør det være mulig å finne noe, men ikke noe veldig interessant. Deretter er det inn i Pyreneene, og der skal man lete godt for å finne noe passe interessant vin. Det blir så en tempoetappe rundt Pau. Der har vi vært mange ganger før, så det blir en gjenvisitt til vinene fra det området. Etter dette er den en kort og hektisk fjelletappe, på “bare” 117 km. Der blir det også vanskelig å finne interessant vin.
Den 15. etappen er også en fjelletappe, men den starter i alle fall i et interessant vinområde.
Etter en hviledag er det en runde rundt Nîmes. Nîmes er en interessant by, og etappen blir ekstra spektakulær ved at de skal sykle over den romerske kombinerte aqua- og viadukten Pont du Gard. Neste etappe starter herfra, men den går gjennom interessante vinområder, så vi venter ikke ved Pont du Gard på den etappen. Etter dette er det to alpeetapper, hvor touren i realiteten avgjøres. I fjellene er det som alltid vanskelig å finne vin. Men i Alpene er det en del daler hvor de produserer god vin. Jeg har ikke fått sett så nøye på disse etappene ennå.
Det hele avsluttes, tradisjonen tro, i Paris. Til finalen blir det, tradisjonen tro, champagne.
Jeg kan ikke skryte på meg å være noen veldig erfaren interrailer. Jeg reiste på interrail tre sommere da jeg var ung, som begynner å bli temmelig lenge siden — på midten av 1970-tallet. I fjor sommer reiste jeg på interrail, med en vanlig sykkel — min tursykkel, på kombinerte sykkel- og togturer. Noen dager på sykkel, noen dager på toget. En utmerket kombinasjon. I år har jeg valgt å ta med min sammenleggbare Brompton. Det er togtur med medbragt sykkel for å kunne sykle rundt på stedene hvor jeg stopper.
En gjenganger i togferiegruppen på Facebook synes å være vanskeligheter med å få kjøpt billetter og reservere plasser på tog mm.
Jeg har kjøpt mine interrailpass på nettet, fra interrail.eu. Enkelt og greit. De skriver at det tar to uker å få dem. Men man kan betale litt ekstra for å få dem sendt med DHL, og da har de kommet et par dager etter bestilling. Ingen kø, osv. Alle fordeler som netthandel kan by på. Hvis vi bare kunne fått lastet ned det hele digitalt, hadde det virkelig vært bra.
Mye har endret seg siden jeg reiste på interrail som ung. Den gangen var det for ungdom under 26 år, og billetten gjaldt en måned. Nå er det mange muligheter.
Hvis man skal på familieferie, er det greit å vite at barn til og med 11 år (på utreisedagen) reiser gratis. (Jeg har oppfattet det slik at det er til og med 11 år, men jeg har ikke sjekket det grundig.) Barn fra 4 til 11 år må ha eget barnepass. For barn under fire år er det ikke nødvendig. En voksen (person over 18 år) kan ha med inntil to barn gratis.
En gjenganger er også om man skal kjøpe interrailbilletter eller enkeltstrekninger. Jeg har ikke regnet på det. Jeg liker enkelheten og fleksibiliteten med interrail. Uansett er det så mange alternativer å velge mellom, at det ikke bør være vanskelig å finne en interrailbillett som passer for togferien: 3, 5 og 7 togdager innenfor en måned, ti eller 15 dager innenfor to måneder, og pass som gjelder 15 eller 22 dager, eller en, to eller tre måender med ubegrenset antall reisedager og reiser innenfor denne perioden. Man kan velge mellom første og andre klasse.
En annen gjenganger er å finne togforbindelser og bestille plass. Her har jeg, stort sett med greit resultat, holdt meg til Interrail Time Table. Da jeg fikk tiden for et tog fra Leipzig til München, hadde de ikke fått med seg noen avvik akkurat den dagen jeg skulle reise, noe de senere har beklaget.
Når du finner en avgang som passer, lagrer du den i din togtur, slik at du kan få opp en oversikt over alle tog du har vurdert som passende. Det er mulig å reservere plass fra den samme nettsiden.
Man får opp markering av på hvilke tog plassreservering er obligatorisk, typisk på høyhastighetstog, og hvor det er mulig, men ikke obligatorisk å reservere plass. Jeg pleier å reservere plass på langdistansetog hvis mulig. På regionale og lokale tog kan man vanligvis ikke reservere plass. Det eneste stedet jeg ikke har fått opp mulig reservasjon, er på Vys rute mellom Oslo og Gøteborg, hvor jeg ville reservere plass i komfortvogn (og tilsvarende hjem igjen).
Det gikk ikke helt bra da jeg forsøkte å reservere for alle tog hvor det var noe poeng å reservere for hele turen. Jeg ble anbefalt å bestille for en dag om gangen. Jeg har ikke forsøkt å bestille soveplass på nattog, så jeg vet ikke hvordan det fungerer.
På appen deres, Rail Planner, får man også opp søkekriterier som at toget skal ta med sykler, nattog med soveplass, osv. Min anbefarling er å glemme Vy, Entur og andre selskaper i den pulveriserte norske jernbanevirkeligheten, og holde seg til interrail.eu.
Når dette er sagt: Interrail.eu anbefaler meg å bruke Deutsche Bahn i tillegg til deres tjenester. Jeg har ikke prøvd det så langt, men jeg ser ingen grunn til ikke å bringe anbefalingen videre.
Da jeg var ung, likte jeg bedre å improvisere. Skjønt om vi likte det, er jeg ikke så sikker på. Vi ville bare ikke planlegge for mye, for det var for alle turistene — ikke for oss. Vi så på oss selv som noen slags oppdagelsesreisende, ikke som turister. Siden vi var dårlig forberedt, var det mye vi ikke oppdaget den gangen. Dessuten var planlegging vanskeligere i pre-internettiden. Jeg har noen ganger kommet til et sted om kvelden, uten å vite hvor vi skal bo, og har vandret gatelangs i håp om å finne et billig sted å bo (vi fikk også med oss tips fra andre interrailere).
I dag pleier jeg å bestille hotell på forhånd, så jeg vet hvor jeg skal når jeg kommer fram. På sykkeltur er det ikke alltid lett å beregne hvor lang dagens etappe blir. Det kommer an på været, på dagsformen osv. Så da bestiller jeg hotell en gang på ettermiddagen, når jeg ser hvor langt jeg kommer. Tog er mer forutsigbart, så der satser jeg på at vi kommer fram sånn noenlunde i rute. Det er greit å komme seg til hotellet, sjekke inn og få satt fra seg bagasjen, og så dra ut for å se på stedet. Jeg er dessuten ikke like opptatt av at det skal være billig, som jeg var da jeg var ung.
Med mindre jeg har fått noen gode hotellanbefalinger, har jeg gjerne valgt Ibis-hoteller. De tilhører den franske kjeden Accor. Det er ikke spesielt spennende hoteller, de er akkurat så kjedelige som typiske kjedehoteller er — det er ikke uten grunn at ordene kjede og kjedelig har samme rot. De er relativt rimelige, og man vet hva man får: Et greit og rent rom, en seng, en dusj og frokost om morgenen. Mer enn det trenger man ikke, med mindre man skal være der lengre tid og arbeide på stedet. Er man flere kan det dessuten være fint med litt større rom. De har flere varianter. Ibis Budget er, som navnet antyder, billigutgaven. Den mest merkbare forskjellen er en enklere frokost. Ibis Style har litt mindre kjedepreg. Ellers hører Mercure og Novotel og en del andre hoteller til samme gruppen. De er stort sett som andre kjedehoteller. Finner jeg ikke et passende hotell fra dem, bruker jeg tjenester som Booking.com eller Hotel.com.
Nå har jeg kommet fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt sykkel. Skal man ha med en sykkel på tog for i hovedsak å bruke den til å sykle rundt på de stedene man kommer til, er Brompton uovertruffen. Når man slår den sammen blir den meget kompakt. Det har vært litt morsomt å se reaksjonene til folk når jeg har slått den sammen, eller slått den opp. En gutt ble bare stående med store øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sammen på toget.
Sammenslått er den i balanse slik at setet fungerer som et bærehåndtak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett sykkel, siden den er laget av stål. Den jeg har, veier drøyt 12 kg. Hvis man er mer opptatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i stedet for at stål. Brompton er ikke noen billig sykkel, og titanutgaven blir vesentlig dyrere enn stålutgaven.
Sykkelen er mye bedre å sykle på enn hva folk tror når de ser den. Den virker ganske lang, og det er den. Den har samme akselavtand som en vanlig sykkel, noe som gjør den stabil. Men små hjul ruller ikke like lett som større hjul. Noen langtur- eller terrengsykkel, er den ikke.
I fjor (2018) var jeg på to komibnerte tog/sykkelturer i Europa. Jeg hadde med min tursykkel på interrail. På den første turen tog jeg båten til København, og vekslet mellom å reise med tog og å sykle fra København til Rødbyhavn, tog til Groningen i Nederland, vekselvis tog og sykkel gjennom Nederland og Beliga til den nordvestre delen av Frankrike, hvor jeg fortsatte å veksle mellom tog og sykkel, til jeg tok tog “hjem” til La Grande Motte i Syd-Frankrike. Den andre turen hjem gikk med tog så nær jeg kunne komme der Mosel, eller Moselle har sin kilde (Bussang i Vosgesmassivet), sykkeltur langs Mosel til Koblenz, tog via Bremen og Hamburg til Kiel, og båten hjem fra Kiel.
Det ga mersmak, og jeg kommer nok til å ta flere slike turer. Men i år har jeg valgt å gjøre noe annet. Jeg har med min sammenleggbare Brompton sykkel på interrail, og starter togturen i Oslo. Denne gangen blir det først og fremst togtur, med medbragt sykkel for lokaltransport på de stedene jeg stopper, og eventuelt noen korte strekninger. Brompton er en genial sykkel, som er mye bedre å sykle på enn hva folk tror når de ser sykkelen. Men noen langtursykkel er det ikke. Dagsetapper på rundt 50 km går greit, men noe særlig lenger enn det har jeg så langt ikke syklet på den sykkelen.
En feilnavigering i Frankrike for noen år siden gjorde at vi også har kunnet konstatere at Brompton heller ikke er særlig egnet på steinete stier.
Jeg har satt tre mål for turen. Jeg vil gjøre Tyskland grønt på mitt geocachingkart, som betyr at jeg må finne minst en cache i hver av de seks deltatene i det gamle Øst-Tyskland, det som er hvitt på dette kartet. Det ser ut til å skulle gå ganske greit.
Dessuten vil jeg bruke tid på to av musikkhistoriens største komponister. Johan Sebastian Bach hadde den lengste arbeidsperioden i sitt liv som kantor i Thomaskirche i Leipzig. Jeg setter derfor av en dag, hvilket vil si at jeg vil ha to overnattinger i Leipzig. Wolfgang Mozart var født og vokste opp i Salzburg i Østerrike, og der vil jeg også overnatte to netter for å være en helt dag. Fra Salzburg er det bare ca 17 km til Oberndorff bei Salzburg, med kirken hvor “Stille Nacht” (“Glade jul/Stille natt”) ble fremført første gang.
Jeg har kjøpt en Interrailbillet som gjelder i to måender, med 15 togdager i løpet av disse to månedene. Som en makelig anlagt, eldre herre, har jeg kjøpt Interrailpass på første klasse, denne gangen.
Jeg har basert meg på at toget et mer forutsigbart enn sykkel. På sykkeltur er vanskelig, i alle fall synes jeg det, å planlegge etappene. Hvor langt man kommer avhenger av hvor tidlig man kommer av gårde (jeg er ingen morgenfugl), dagsformen, været (man kommer lenger med vind i ryggen enn i kraftig motvind), det er mer inspirerende å sykle langt på en fin dag enn i øsende regnvær, osv. På sykkelturer har jeg først en gang på ettermiddagen bestemt meg for dagens mål, og bestilt hotell i en by jeg kan nå i løpet av en time eller to.
Denne gangen har jeg reservert plass på de togene hvor plassreservasjon enten er påkrevd eller i alle fall anbefalt. Det bar blitt stadig mer populært å reise med tog, og det er ventet at det kan bli trangt på tog i Europa i sommer. Jeg har også bestilt hotell for hele turen, så nå er det hele så detaljert planlagt som en slik tur kan bli. Reiseruten er slik:
Jeg starter i dag, men toget til Gøteborg og videre til Trälleborg, hvor jeg overnatter. Det var ikke ledige lugarer på båten fra Trälleborg til Rostock, og jeg orker ikke reise over natten uten mulighet til å kunne sove ordentlig. Derfor overnatter jeg i Trälleborg, og tar båten onsdag morgen.
I løpet av onsdagen skal jeg til Berlin. Jeg planlegger ikke å bruke mye tid i Berlin denne gangen. Dit får jeg dra sammen med Siv en annen gang, for å oppleve den byen (jeg har bare vært der en gang før). Men jeg overnatter i Berlin, og drar videre dagen etter.
Torsdag blir det en ganske kort tur, via Potsdam, til Leipzig. Dette blir turens første musikkstopp. Jeg planlegger også to korte utflukter til Halle og Erfurt, bare for å finne en geocache i delstatene Sachsen-Anhalt og Thüringen, se nedenfor. Disse turene så langt i Tyskland, vil stort sett gå med lokal- eller regiontog, hvor det ikke er noen grunn til å reservere plass.
Det vil ha blitt lørdag innen jeg drar videre fra Leipzig. Da reiser jeg med tog til Salzburg i Østerrike, hvor jeg også har bestilt to overnattinger slik at jeg får en hel dag. Det vil bli en dag først og fremst viet Mozart.
Mandagen vil jeg ta toget til Milano, hvor jeg stopper bare fordi det er et passende stopp på veien og en fin by. Fra Milano tar jeg toget via Ventimiglia, Nice og Marseille til Montpellier, som er endepunktet for denne delen. Etter planen kommer jeg til Montpellier om kvelden tirsdag 25. juni.
Siden dette blir mest togtur, uten lange sykkeletapper, kommer jeg ikke til å skrive daglige kommentarer, slik jeg har pleid å gjøre. Det er dels fordi mitt mål for disse kommentarene har vært å skrive om sykkeltur, eventuelt i kombinasjon med tog. Dessuten har det en pragmatisk og praktisk begrunnelse: Min bærbare PC er på “sykehus”, og ble ikke utskrevet før jeg dro på denne turen. Jeg synes det er betydelig mer slitsomt å skrive på nettbrett enn på PC, så også av den grunn har jeg ingen planer om å skrive mye, før en eventuell oppsummering når jeg har kommet fram.
Slik jeg har planlagt denne turen, vil jeg ha brukt fem av mine 15. togdager. Det vil si at jeg vil ha ti togdager til hjemreisen, som jeg ennå ikke har planlagt. Men det er ingen grunn til å satse på raskeste togrute. Det eneste som ligger fast for hjemreisen, er at jeg skal holde en forelesning 14. august, og må være tilbake før dette.
Many years ago, today was many years from now. “When I’m sixtyfour” was released on the Sgt Pepper’s album on June 1st, 1967 two weeks before I turned 12, and a few weeks before Paul McCartney turned 25. 25 is probably around the age when we realise that we will not live forever, and will not stay forever young. Crowning a fantasitc career with something like Sgt Peppers, before turing 25, is really an achievment. Sgt Peppers was very much Paul McCartney’s album.
At 12 years, I was probably living in the youth bubble with a sense of immortality. We would live forever, and be forever young. Getting old was for the old folks, not for us.
But those who are forever young, at least in our memories, are those who never grew old, like the memebers of the “Club 27”, people like Rbert Johnson, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison, Curt Cobain and Amy Winehouse.
It is better to get old than to die young. But as time goes by, we have to change music. We have to go to Charlie Parker: Now is the time.
Now is the time. I am turning 64. The hair is getting thinner, but I still have not lost it. It is a bit grayer than it used to be, but not too gray. And I have not put the hair I still have into a tight pony tail. When I see old men with this, it always have me think of a kind of “do it yourself face lift”.
I am getting along well, and have accepted the age. But I still do not identify with my picture of a person who is 64 years old.
I like to play with numbers and numbering systems. 64 is a good number to play with. If we use base 8, 64 will be 100. The square of the root will be written 100. It is more fun to celebrate 100 years than 64. If we go to base 4, it will be 1.000. It is even more fun if we go to base 2, or the binary system. Then 64 will be 1 000 000. That’s something: 1 000 000 years! It is not without reason that we so frequently see the number 64 in relation to computers, that work with a binary system.
Sometimes people ask, and sometimes I ask myself if I would have liked to be young again. And to be honest, my answer is “not really”. Being young is a difficult time . We are insecure and we lack confidence. Young people are eager to please. Who they want to please, can vary. It can be their parents, the teachers or the group we want to be accepted by and become a part of. Which sometimes will mean pleasing neither the parents nor the teachers.
We dressed like our group, and listened to the music accepted by the group, and disliked the music that is not accepted. In the group I belonged to, we did not like country music. It was not a question of liking the music or not. It was not accepted to like country music.
As I grew older I started to trust my own judgement and did no longer care too much about the other’s opinion, and what was accepted by a group. When I was young, I was always asking both myself and others for a reason to do or not to do what we did and did not do. As I got older, I did no longer care. If I want to do it, and there are no strong reasons for not doing it, its fine. Bob Dylan’s “My Back Pages”, with the line “Ah, but I was so much older then, I’m younger than that now”, became one of my favourites.
I sometimes think that being young with the experience I have now could be quite interesting. But this is not an option. To start over again as an unexperienced youth, is not very tempting.
It has been said that a sign of getting old is that you start to regret the sins you did not do. We have all done our mistakes. Usually we can live with them. It is when you have done mistakes that are so serious that they have destroyed your own or other people’s lives, we really regret them. Usually we can stick to the saying that experience is the name people attribute to their mistakes.
Usually, if we regret something from our past, it is not what we did, but what we did not do. I had this chance then, but did not take it. Now it is too late. If there is one advice I could give to young people, it is: Use your head, and don’t be stupid. But do not be afraid to grab the opportunities when they are there, and do not be too afraid to take some chances and run some risks. If it turns out not to be a good idea, you may have used a little time of your life, and you have learned something you can add to your experience. If you don’t do, you may come back to the situation and think: What would have happened if …, and would it be a success?
To live is a risky business, with a 100% mortality rate. It is not a question if, but when we will die. If we want to have a life when we are staying alive, we have to take some risks. And accept that we will do some mistakes.
I know I have more years behind me than before me. There are still places I want to visit, music I will listen to, tours I want to cycle, books I want to read and others I want to write and many other things I want to do in the years to come. I know that I will not live forever. Some say we should live as every day is our last day, which means not thinking about consequences and tomorrow. I prefer to live as if every day is the first day of the rest of my life, and that I have a still fairly long life ahead. I have more prosjects than I can complete before I retire. I will continue to plan and start new projects as long as I am able to work on them, probably a bit longer.
But I have also learned that life is fragile, both from my own experience, and from what has happened to people around me. We do not know what we will meet around the next corner, or if we will ever get around this corner.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
