Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.

Alt har en ende, og den­ne syk­kel­tu­ren ender her, i Kob­lenz. Her­fra skal jeg først ta toget til Bre­men, en tog­tur på ca fire timer. Jeg har bestilt over­nat­ting for to net­ter i Bre­men, slik at jeg får hele tors­da­gen der. Der­et­ter tar jeg toget til Ham­burg, som bare tar ca en time, og jeg bar bestilt over­nat­ting for to net­ter er også, slik at jeg også får hele lør­da­gen i Ham­burg. Søn­dag mor­gen tar jeg toget til Kiel, og båten til Oslo. Det var syk­kel­tu­ren jeg øns­ket å skri­ve om, så det kom­mer ikke til å bli noen dag­lig rap­por­te­ring om hva jeg måt­te fin­ne på å gjø­re i Bre­men eller Ham­burg. Jeg kom­mer nok til å bru­ke syk­ke­len for å ta meg rundt i Bre­men og Ham­burg. Men det blir bare gans­ke kor­te, lokal­tu­rer uten baga­sje. Men kan­skje skri­ver jeg en opp­sum­me­ring til slutt.

Goog­le had­de bereg­net 49,3 km fra uspe­si­fi­sert Cochem til uspe­si­fi­sert Kob­lenz, Det ble 51,6 km fra hotell til hotell. Det er innen­for aksep­ta­bel feil­mar­gin.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 9. Cochem — Kob­lenz. Slut­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

I går vis­te jeg et bil­de av Dok­tors­berg, hvor vin­mar­ken lå badet i sol. Det bil­det var tatt ca kl. 19.30. Bil­det neden­for er tatt fra omtrent sam­me sted. Dok­tors­berg lig­ger badet i sol. Nå er kl. ca 10.00 på for­mid­da­gen. Det­te er noe av det som gjør den­ne vin­mar­ken så spe­si­ell: Den får sol fra mor­gen til kveld, selv­sagt for­ut­satt at solen skin­ner.

Her er Bern­kas­tel sett fra Dok­tors­berg.

For en som har druk­ket en del Mosel-vin, er en rei­se gjen­nom Mosel på en måte en nos­tal­gisk opp­le­vel­se. Da vi var unge, la vi nok stør­re vekt på pris enn på kva­li­tet. Men vi var opp­tatt av å få best mulig kva­li­tet for det vi betal­te. Da vi begyn­te å inter­es­se­re oss litt mer for kva­li­tet, kom mye tll å dreie seg om Mosel. Det var nok ikke uten betyd­ning at en i gjen­gen had­de slekt­nin­ger i Tri­er, og bed­re kunn­skap om Moselvin enn de fles­te. Det hend­te dess­uten at han had­de med noen gyld­ne drå­per, etter å ha besøkt sine slekt­nin­ger i Tri­er .Da vi ikke var fullt så unge len­ger, hend­te det at vi kun­ne klat­re en del trinn opp­over kva­li­tets­sti­gen, i alle fall for å kun­ne sma­ke på den gode vinen. Selv om det ikke var den vinen vi van­lig­vis drakk.

Like neden­for Bern­kas­tel, kom­mer vi til Weh­len, som admi­ni­stra­tivt er en bydel i Bern­kas­tel. Her lig­ger vin­mar­ken Weh­le­ner Sonnenuhr.

Også det­te er en sol­vendt vin­mark, men den får ikke sol hele dagen. Og her er sol­u­ret som har gikk vin­mar­ken dens navn.

Jeg bur­de alle­re­de for en dag eller to siden ha sagt noe om områ­det som Mosel­da­len er en del av. Det er et gans­ke lavt fjell­om­rå­de som kal­les Rhin­mas­si­vet. På tysk kal­les det Rhei­nisch­es Schie­ferge­bir­ge, som for­tel­ler oss at det stort sett er skiferfjell.Det omfat­ter Arden­ne­ne i det øst­li­ge Bel­gia og nord­øst­li­ge Frank­ri­ke, Lux­em­burg, Eifel, som er nord-vest siden av Mosel, og en del av Bel­gia og Lux­erm­burg, Huns­rück, som er syd-øst for Mosel og vest for Rhi­nen. På den and­re siden av Rhi­nen fin­ner vi bl.a. Westerwald og Tau­nus­fjel­le­ne. Det omfat­ter mer, men jeg tar ikke med alt. Mosel­da­len skjæ­rer seg gjen­nom det­te mas­si­vet. Jeg for­står det slik at det geo­lo­gisk sett er ett fjell­om­rå­de, og at Mosel­da­len er gravd ut av is og vann. Den har en pro­fil som tyder på at det er vann og ikke is som har gjort den størs­te delen. Så vi er alt­så mel­lom Eifel og Huns­rück.

Mosel­da­len er også et tyde­lig eksem­pel på meand­re­ring, det som gjør at elver ten­de­rer mot å buk­te seg gjen­nom et land­skap. Når noe beve­ger seg i en kur­ve, vil all­tid det som er ytterst beve­ge seg for­te­re enn det som er innerst. Van­net har størst fart i ytter­svin­gen, og gra­ver der­for mer der enn i inner­svin­gen. Dess­uten er det slik at van­net som ren­ner ned­over møter en hind­ring når det er en sving, og kraf­ten i van­net vil all­tid ha ret­ning rett fram i den svin­gen. Dis­se to effek­te­ne for­ster­ker hver­and­re, og resul­ta­tet er at det blir grad­vis stør­re bukt­nin­ger, når van­net gra­ver ut i ytter­svin­ge­ne. Før eller siden vil van­net bry­te gjen­nom, “roten” av en slik bukt­ning, slik at det blir en øy. Kan­skje slut­ter elven å ren­ne rundt, når den har fun­net et nytt løp.

Hvis vi tar for oss den­ne bukt­nin­gen mel­lom Kröv og Enkirch, vil van­net før eller siden bry­te gjen­nom og lage et nytt løp tvers­o­ver. Dagens elve­løp rundt Tra­ben-Tra­bach vil få lite vann, og kan­skje gro igjen. Men van­net arbei­der lang­somt, så det­te er ikke noe som vi vil få opp­le­ve. Sann­syn­lig­vis vil det ikke skje før len­ge etter at menns­ke­ne har klart å utryd­de seg selv.

Jeg spis­te lunsj på en res­tau­rant i Reil, for­øv­rig nok en res­tau­rant hvor man bare kun­ne beta­le med kon­tan­ter. Da jeg var ung drakk vi gans­ke mye Rei­ler vom Heis­sen Stein. Av rent nos­tal­gis­ke grun­ner måt­te jeg ha et glass av den. Jeg viss­te godt at det ikke var vel­dig lurt å drik­ke et glass vin etter først å ha druk­ket en øl, når det var en god del mil igjen å syk­le. Men man skal ikke all­tid la for­nuf­ten vin­ne. Men jeg var ikke mer nos­tal­gisk enn at jeg valg­te en tørr utga­ve. Min ung­doms Rei­ler var halv­tørr.

Tra­ben så ut som en mor­som liten by. Det er man­ge av dem langs Mosel, men den­ne så ut til å være litt stør­re enn de fles­te and­re. Hvis jeg skul­le ha delt etap­pen fra Bern­kas­tel til Cochem i to, vil­le jeg ha vur­dert det­te som et over­nat­tings­sted. De har en artig port til bro­en over til byen. Kan­skje skyld­tes det arbeid på bro­en. Men den var skil­tet for­budt å syk­le i kjøre­fel­tet. Tra­fik­ken var lys­re­gu­lert for­bi arbeids­ste­det. Og det var skil­tet at man måt­te gå av syk­ke­len på for­tau­et. Jeg syk­let over. Jeg syk­let fra bilis­te­ne som kjør­te i kø da tra­fik­ken den vei­en fikk grønt lys, selv med min ferie­las­te­de syk­kel.

Her rekla­me­res det med at i den­ne byen bor Mosel­dron­nin­gen fra et visst år, og tid­li­ge­re tysk vin­prin­ses­se. Nå har vi ikke vin­dron­nin­ger og vin­prin­ses­ser i Nor­ge. Men jeg tvi­ler på at slik mar­keds­fø­ring had­de blitt sær­lig godt mot­tatt hos oss.

Om den­ne skulp­tu­ren repre­sen­te­rer dagens tys­ke barne­opp­dra­gel­se, vet jeg ikke. Barne­ver­net vil­le nep­pe ha vært sær­lig begeist­ret for den.  Men man har uan­sett sin ytrings­fri­het og rett til å gi uttrykk for poli­tisk ukor­rek­te stans­punk­ter. Også gjen­nom skulp­tur. Om den­ne for­tje­ner å bli kalt kunst, er jeg mer tvi­len­de til.

Det er man­ge cam­ping­plas­ser langs Mosel, og her som hjem­me synes en del cam­ping­vog­ner å være hyt­ter med hjul, som even­tu­elt kan flyt­tes. Men som ikke blir flyttet.Jeg har inn­trykk av at man­ge av de jeg møter som syk­ler på syk­kel­vei­ene her, er cam­ping­tur­s­ter som har med seg syk­ler, og bru­ker syk­ke­len til å kom­me seg rundt i nær­om­rå­det.

Det er man­ge som syk­ler på elsyk­ler. Hel­dig­vis er det noen som har tenkt på dem også, og ikke bare på at Tes­la-fol­ket må kun­ne lade bile­ne sine. Jeg har ald­ri sett noen lade­sta­sjo­ner for elsyk­ler i Nor­ge. Det bur­de være en selv­sagt ting. Man gir sto­re beløp til boretts­lag mm for at de skal instal­le­re lade­re til elbil, men ikke noe til elsyk­kel. I Nor­ge skal folk kjø­re bil, om enn med en annen motor enn før. Syk­le, slikt kan man hol­de på med and­re ste­der.

Jeg har noen gan­ger vært inn­om at Goog­le vil ha meg til å ta “snar­vei­er”, mens jeg vil føl­ge elven. Hvis jeg ikke adly­der det førs­te for­sla­get, prø­ver Goog­le seg på nytt, med nye “vei­er” for å kom­me inn på den vei­en Goog­le synes jeg bur­de ha tatt. Goog­le vil­le ha meg vekk fra den­ne vei­en:

For i ste­det å lede meg inn på den­ne “snar­vei­en”. Er noen over­ras­ket over at jeg ikke fulg­te Goog­les råd?

Noen men­te åpen­bart at and­re trans­port­mid­ler enn syk­kel var bed­re egnet i bratt  ter­reng. Det er ikke en trans­port­for for meg. Jeg hol­der med til syk­ke­len.

Zell er også et steds­navn jeg hus­ker fra yng­re år.

 

Her­fra kom­mer “Zel­ler Schwart­ze Katz”, en vin jeg også har druk­ket en del av i bil­li­ge vari­an­ter. Men ikke noen edle­re utga­ver. Det er sik­kert dru­er fra den­ne vin­mar­ken som ald­ri fant vei­en til den vinen vi drakk.

Jeg had­de sett meg ut den lil­le byen Cochem som et mulig mål for dagens etap­pe. Det var et nok­så til­fel­dig valg. Det så ut til å være et litt stør­re sted enn de fles­te småbyene/landsbyene langs Mosel, hvil­ket gjer­ne betyr bed­re over­nat­tings­mu­lig­he­ter. Og det var omtrent halv­veis mel­lom Bern­kas­tel og Kob­lenz. Jeg hus­ker ikke hvor langt Goog­le påsto at det var fra Bern­kas­tel til Cochem, men jeg har nok kom­met godt over halv­veis. Etap­pen ble på ca 85 km.

Når man kom­mer til et over­nat­tings­sted er det fint å se et slikt skilt. Ikke så å for­stå at man ikke er vel­kom­men and­re ste­der. Men det plei­er å bety at de har en sik­ker syk­kel­par­ke­ring. I det­te til­fel­let er syk­ke­len par­kert i en låst gara­sje.

Cochem synes først og fremst å være et turist­sted. Det er man­ge hotel­ler her, og påfal­len­de man­ge dis­ko­te­ker og Tan­z­kel­ler til å være en små­by. Her er det nok turis­te­ne som skal svin­ge seg. Men også her end­te jeg på en res­tau­rant som ikke tok kreditt­kort. Det får være gren­ser for turist­venn­lig­het.

Et tegn på at ste­det først og fremst er et turist­sted, er at fro­kost­ser­ve­rin­gen på det lil­le hotel­let jeg bor på, ikke star­ter før 08.30. Hvis folk er der i for­bin­del­se med jobb, vil man­ge ikke ha tid til å ven­te så len­ge. Jeg valg­te å gå en tur ut i 7-tiden, for å ta noen bil­der. Et lande­mer­ke i Cochem er slot­tet som tro­ner over byen. Det lig­ger slik til at det gjør seg best i mor­gen­sol.

Det var fris­ten­de å stik­ke inn­om et bake­ri for en tid­lig fro­kost, Men jeg mot­sto den fris­tel­sen, og er straks klar for fro­kost på hotel­let.

Nes­te og sis­te etap­pe er til Kob­lenz. Goog­les avstands­an­gi­ve­ler er ikke all­tid til å sto­le på. Goog­le vil vel­ge korteste/raskeste vei, mens jeg vil føl­ge elven. Men det ser ut til at også Goog­le har valgt en rute som stort sett føl­ger elven til Kob­lenz, og Goog­le opp­gir avsan­den til 48,3 km. Det er ca 2,5 timer syk­ling i et greit tem­po. Jeg had­de men­talt for­be­redt med på even­tu­elt å ta tog sis­te delen, om det skul­le bli vans­ke­lig å rek­ke fram. Men jeg tror ikke det blir noe pro­blem.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 7. Trier — Bernkastel

Som jeg skrev i går, våk­net jeg litt sent. Jeg var trøtt da je la meg og sov­net gans­ke raskt, til tross for var­men. Men jeg våk­net igjen rundt 02.30, og lå en stund og prøv­de å sove. Men jeg sov­net ikke. Jeg sto opp, i alle fall gikk jeg ut av sen­gen, skrev en del på den dagens blogg­kom­men­tar, og gikk og la meg igjen. Vin­du­et sto på vidt gap, og mot mor­ge­nen ble det mer leve­lig tem­pe­ra­tur. Jeg våk­net rundt kl. 07.00, og tenk­te at det var på tide å stå opp. Men innen jeg hadd fått bestemt meg, var klok­ken plut­se­lig blitt over 9. Hvis jeg skul­le hatt ambi­sjo­ner om å syk­le langt, bur­de jeg ha vært klar til å dra på det tids­punk­tet. Så jeg kon­klu­der­te raskt med at det ikke var noen grunn til å sat­se på å kom­me len­ger enn til Bern­kas­tel. Jeg bestil­te også hotell med en gang.

Goog­le maps er prak­tisk, men jeg har ikke full til­lit til dem. Goog­le vil gjer­ne fin­ne korteste/raskeste vei (som ikke all­tid er det sam­me). Mosel buk­ter jeg gjen­nom land­ska­pet.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 7. Tri­er — Bern­kas­tel

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx

Det­te var på man­ge måter en gans­ke begive­hets­løs dag, og de ble også turens lengs­te etap­pe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen len­ger etap­per. Både land­ska­pet og vinen gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land er langt mer inter­es­sant enn det jeg var gjen­nom i dag, så her er det grunn til å bereg­ne litt bed­re tid.

I dag har jeg syk­let på god syk­kel­in­fra­struk­tur nes­ten hele dagen. Jeg kom­mer til­ba­ke til den. Goog­le har hel­ler ikke for­søkt å lure meg inn på noen “snar­vei­er”. Den delen av Lor­rai­ne som  jeg nå syk­let gjen­nom, er for en stor del gam­melt indu­s­tri­om­rå­de. Vel er jeg indu­stri­nos­tal­gi­ker, men det er ikke sær­lig inter­es­sant å syk­le langs indu­s­tri­om­rå­der.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 6. Metz til Tri­er. Det grense­løse Euro­pa og litt Marx

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Jeg star­tet dagen med å syk­le til vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey, for å fin­ne ut litt mer om vin gris. Jeg snak­ket med ham som står til høy­re på for­side­bil­det på nett­si­den, alt­så på venst­re side for oss. Det var den nær­mes­te pro­du­sen­ten, sa hotell­ver­ten. Det var en 5–6 km syk­kel­tur.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg kun­ne også kon­sta­te­re at vin­hand­le­ren i Toul hel­ler ikke had­de pei­ling, noe han bur­de ha hatt når han hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Som jeg har nevnt før, smak­te jeg vin gris fra Lor­rai­ne førs­te gang på bok­mes­sen i Frank­furt sist høst. Jeg sjek­ket bil­de­ne i det FB-albu­met jeg laget fra den turen, og det er fak­tisk den sam­me pro­du­sen­ten jeg besøk­te den­ne gan­gen.

Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 5. Toul — Metz

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 4. Epinal — Toul.

Man blir til tider inn­hen­tet av hver­da­gens tri­via­li­te­ter, selv om man­har prøvd å stik­ke av fra dem. Som at det må lages en eksa­mens­opp­ga­ve til utsatt prø­ve. Jeg had­de fes­tet meg ved en dato. Men det vis­te seg at jeg had­de fes­tet meg ved eksa­mens­da­gen, ikke fris­ten for å leve­re opp­ga­ve. Så jeg fikk plut­se­lig dår­lig tid. Det øde­la en del av kvel­den og mor­nin­gen, og for­sin­ket star­ten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en opp­ga­ve.

I dag var bena bed­re. Syk­lis­ten Greg Lemond sa en gang omtrent det­te: “Det blir ikke let­te­re, det går bare for­te­re.” Jeg mener at det må nyan­se­res noe. Det blir let­te­re. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spin­ner på tom­gang, det er ikke noen god følel­se. Vi må ha litt mot­stand. Når det går let­te­re på våre moder­ne syk­ler med man­ge gir, leg­ger vi bare inn et høy­ere gir, så det kjen­nes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det for­te­re. I dag var det let­te­re, der­for gikk det også for­te­re, og jeg var til­ba­ke på omtrent nor­mal marsj­fart. Det ble en etap­pe på drøyt 91 km i dag.

Like uten­for Epi­nal kom jeg inn på en fin syk­kel­vei langs en kanal. Egent­lig gikk den stort sett mel­lom elven og kana­len.

Som jeg har skre­vet før, er vann­vei­ene fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Den gang jeg had­de litt nær­me­re kon­takt med ship­ping enn jeg har nå, lær­te jeg at skip blant annet klas­si­fi­se­res etter hvil­ke kana­ler de kan gå gjen­nom. For de sto­re hav har vi Suez­max og Pan­a­max, som er de størs­te båte­ne som kan gå gjen­nom hen­holds­vis Suez- og Pan­amak­an­len. Stør­rel­sen å inn­lands­ka­na­le­ne, og ikke minst slu­se­ne i Euro­pa, varie­rer. Det er sik­ker man­ge uli­ke klass­fi­se­rin­ger både av kana­le­ne og kanal­bå­te­ne. Den­ne båten var åpen­bart kon­stru­ert som det mak­si­ma­le som kan gå i den­ne, og til­sva­ren­de kana­ler. Man skul­le ha en stø hånd for å manøv­re­re den inn i slu­sen.

Mitt inn­trykk er at sli­ke kanal­bå­ter ofte er fami­lie­be­drif­ter, og fami­li­en bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjø­en, er den man­nen som manøv­re­re båten, mens kona må hop­pe i land, eller som her: Fes­te tros­sa.

Det er man­ge som syk­ler på tur på dis­se syk­kel­vei­en. At folk som er på syk­kel­tur har syk­kel­klær, er like selv­sagt som at folk på ski­tur har ski­klær. Man møter ikke man­ge på ski­tur i “van­li­ge klær”, og det er like tåpe­lig å snak­ke ned­set­ten­de om “kon­domsyk­lis­te­ne” som det er å snak­ke ned­set­te­ne om folk på ski­tur i ski­klær, Men det viser igjen man­ge nord­menns mildt sagt pro­ble­ma­tis­ke for­hold til at noe syk­ler.

Som sagt, det er man­ge som bru­ker syk­kel­vei­ene.

Ved slu­se­ne er det gjer­ne sluse­vok­ter­bo­li­ger, fra den tiden da alle slu­se­ne var manu­elt betjen­te.

Ved hver slu­se går vei­en litt ned­over, og her sky­ter man litt fart, en fart man hol­der gans­ke lett på fla­ten neden­for.

Det har vært en del indu­stri langs elven. Men mye av det vir­ker nå ned­lagt.

Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett fle­re ste­der at trær­ne begyn­ner å få høst­far­ger alle­re­de rundt måneds­s­skif­tet juli/august. Men at træ­ne som vokser mel­lom kana­len og elven også er tør­re, er mer over­ras­ken­de. Her bur­de det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kan­skje ikke sær­lig dype røt­ter.

I vin­pro­duk­sjon er kuns­tig vann­ing ikke til­latt de fles­te ste­der. En av grun­ne­ne til det­te, er at når vin­stok­ke­ne til tider må gjen­nom peri­oder med tør­ke, sky­ter de røt­te­ne dype­re ned i jor­den, hvor det fort­satt kan være vann. For mye vann gir dess­uten mye vann og lite smak i dru­ene. Går man for kva­li­tet og ikke kvan­ti­tet, må vin­stok­ke­ne ha det litt tøft i peri­oder.

Det­te ste­det had­de i alle fall et inter­es­sant navn. Men jeg så ikke noe som skul­le gjø­re det sær­lig sexy.

Jeg så ikke noen fris­ten­de cafe­er da det betyn­te å bli tid for lunsj. Det er langt fær­re cafe­er enn man tror. Jeg sving­te inn til et super­mar­ked, for å kjø­pe en sand­wich eller noe annet å spi­se. Her traff jeg en grup­pe ame­ri­ka­ne­re på syk­kel­tur i Euro­pa. De syk­let den sam­me etap­pen som meg, bare mot­satt vei. Det var varmt, og jeg had­de lyst på is. Frans­ke super­mar­ke­det sel­ger gjer­ne ikke små­is enkelt­vis. Man må kjø­pe en pak­ke med typisk fire eller seks is. Jeg tenk­te at jeg kun­ne dele med ame­ri­ka­ner­ne, pluk­ket en eske med seks is ut av frys­ren, og spur­te en av dem som da hold på å beta­le, om de had­de lyst på en iskrem. Vi har alle­re­de kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bak­vendt i var­men, ved at jeg måt­te spi­se des­ser­ten først, før den rakk å smel­te.

Av en eller annen tåpe­lig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordent­lig bil­de av grup­pen. Jeg er ikke noe god til det med å stil­le opp folk for et gruppe­bil­de.

Goog­le kom også den­ne gan­gen med noen litt krea­ti­ve vei­valg. Men det var i det mins­te gans­ke flatt, og det gikk an å syk­le. Selv om noen av vei­ene ikke pas­set vel­dig godt for eld­re her­re på syk­kel­tur.

Jeg har nevnt tid­li­ge­re at vin­den har en ned­kjø­len­de effekt som gjør at det ikke er så ille å syk­le i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bort­sett fra hvis man skal opp lan­ge og sei­ge bak­ker. Men er vei­en dår­lig så det går sak­te, for­svin­ner den effek­ten. Det føles der­for var­me­re å syk­le på dår­lig vei enn på god. And­re kjø­ler seg ned med litt naken­ba­ding i elven.

Toul er en gam­mel fest­nings­by, eller i alle fall befes­tet by, med soli­de murer, vold­grav, bypor­ter osv, selv om bebyg­gel­sen innen­for byen synes å være av noe nyere dato enn fest­nings­ver­ke­ne. I dag er det sli­ke “sol­da­ter” som vok­ter byen langs vold­gra­ven, uten­for bymu­ren.

En av grun­ne­ne til at jeg valg­te å leg­ge vei­en om Toul, var for å kun­ne gjø­re meg litt bed­re kjent med områ­dets viner. En av de vine­ne de er sær­lig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så len­ge vi hol­der oss til de van­li­ge kate­go­ri­ene hvit, rød og rosé, er det gans­ke greit. Men blan­der vi inn grått og oran­ge, den sis­te far­gen skal jeg ikke blan­de inn den­ne gan­gen, blir det vans­ke­li­ge­re.

De gan­ge­ne Tour de Fran­ce har vært inn­om Lor­rai­ne, har jeg for­søkt å fin­ne ut mer om vine­ne. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk fak­tisk ikke smakt den før sist høst, av alle ste­der på bok­mes­sen i Frank­furt. En vin­pro­du­sent fra Lor­rai­ne had­de fun­net ut at han skul­le ha en stand i sek­sjo­nen for bøker om mat og drik­ke. Når sant skal sies, er ikke vinen så vel­dig inter­es­sant. Men like­vel …

Det er i utgang­psunk­tet to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for stil­le vin. Far­gen, garve­syre og mye av sma­ken sit­ter i skal­let, til dels også i kjer­ne­ne (garve­syre). I en hvit­vins­pro­sess siles skall, stil­ker og kjer­ner vekk før gjæ­rin­gen star­ter. Man kan godt gjø­re det med røde/svarte dru­er, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svar­te). Den vil fort­satt sma­ke litt “rødt”, selv om den er hvit.

Når man lager rødvin, er skall, kjer­ner mm med i gjæ­rings­pro­ses­sen, og vinen får far­ge, garve­syre, mer smak, osv.

Når man lager rosé­vin, er det en avbrudt rødvins­pro­sess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått øns­ket far­ge. Det kan være stor varia­sjon blant rosé­vi­ner, fra helt blek­ro­sa, til nes­ten røde.

Hvis man bru­ker en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, hvor de får gjø­re med skall, etc, får vi de som kal­les en oran­sje­vin.

I vårt områ­de i Syd-Frank­ri­ke pro­du­se­rer de en vin som de kal­ler vin gris, eller gjer­ne “gris de gris”, alt­så grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) dru­er. Dru­ene beskri­ves ofte i svart/hvitt. De som kal­les hvi­te er ofte grøn­ne eller gule, slett ikke hvi­te. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik farge­ska­la blir de som er i mel­lom grå. Men vin gris fra Lor­rai­ne er ikke laget slik. Jeg var inn­om en vin­bar jeg had­de fått anbe­falt. Skjønt det var mer en vin­hand­ler med en viss ser­ve­ring, enn en vin­bar. De had­de ikke den vinen jeg var inter­es­sert i, i glass. Bare i flas­ker. Er man på syk­kel­tur kan man ikke fyl­le opp en alle­re litt for tung baga­sje med noen flas­ker vin. Og å kjø­pe tre flas­ker vin bare for å sma­ke på vinen, blir litt i over­kant. Jeg had­de alle­re­de druk­ket et glass vin gris på en annen bar, så jeg had­de i alle fall fått sma­ke den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall vil­lig til å sva­re på noen spørs­mål om vinen. Ut fra hans for­kla­ring, lages vin gris som en rosé­vin, alt­så med en avbrutt rødvins­pro­sess, i hoved­sak med Pinot Noir. Jeg får ikke det­te til å stem­me. Mar­keds­fø­rings­mes­sig er det gans­ke menings­løst å vel­ge en vin­be­skri­vel­se som kna­pt noen for­bin­der noe med. Hvis den fak­tisk er laget som en rosé­vin, gir det hel­ler ingen mening å omta­le den som en spe­sia­li­tet — slik uav­hen­gi­ge vin­skri­ben­ter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur inn­om en vin­pro­du­sent, før jeg syk­ler vide­re.

Jeg har lest at man noen ste­der tap­per vekk vin tid­lig i pro­duk­sjo­nen av rødvin, for å kon­sen­tre­re vinen og sma­ken. Det­te omta­les som “blø­ding” av vinen. Den vinen som tap­pes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besø­ker en vin­pro­du­sent, må jeg fin­ne en høf­lig måte å spør­re på.

Det fin­nes en del nett­bu­tik­ker som sel­ger diver­se utstyr og effek­ter for geocache­re. Men at det har blitt sto­re butik­ker for slikt, det var nytt for meg.

Toul er en mer­ke­lig by. Det er fis­ten­de å lage bil­li­ge ord­spill på toul­le­te. Jeg gikk en run­de og så meg om i byen etter at jeg had­de fått meg en meget nød­ven­dig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg opp­da­get hvor varmt det vir­ke­lig var, og hvor­dan solen stek­te. Rundt en fon­te­ne var det et slags sen­trum med man­ge barer, bras­se­ri­er og res­tau­ran­ter. Så jeg tenk­te at hit skul­le jeg gå for å spi­se litt sene­re. Men da jeg kom dit en gang mel­lom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å sten­ge. Det var ikke som i Køge, hvor de fles­te res­tu­r­an­ter steng­te kjøk­ke­net rundt 20.30. De ryd­det inn sto­ler og bord, og had­de begynt å vas­ke. At alle res­tau­ran­ter og barer sten­ger mel­lom 20.00 og 20.30, det var gans­ke over­ras­ken­de.

Jeg fant et spise­sted, men det var ikke man­ge ste­der å vel­ge mel­lom. Da jeg gikk til­ba­ke til hotel­let ca kl. 22, var det stein­dødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fort­satt holdt åpent etter kl. 22.

Hotel­let jeg bor på har et meget utsta­bilt inter­nett, som kom­mer og går, menst går.  Jeg måt­te til slutt set­te opp inter­nett via mobil­te­le­fo­nen for i det hele tatt å få las­tet opp bil­der og gjort fer­dig den­ne kom­men­ta­ren.

I dag er pla­nen å syk­le til Metz, som skal være ca 75 km iføl­ge Goog­le.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.

Bena var ikke så ille som jeg had­de fryk­tet, og jeg sov gjen­nom nat­ten uten å våk­ne med kram­pe. Men sti­ve og stø­le, det var bena. Den ene leg­gen treng­te litt masa­sje, litt tøy­eing og måt­te gås for­sik­tig i gang før jeg kun­ne gå nor­malt på den.

I Bus­sang spil­ler kirke­klok­ke­ne “Three Blind Mice”, eller en fal­len­de dur-akkord i grunn­stil­ling, som det også kan kal­les, hvert kvar­ter, til­syne­la­ten­de gjen­nom hele nat­ten. Det var det sis­te jeg hør­te for jeg sov­net, og det førs­te jeg hør­te da jeg våk­net. De vir­ket nes­ten litt mor­gen­trøt­te. Tem­po­et vir­ket litt tre­ge­re på mor­ge­nen. Men det var kan­skje bare mine mor­gen­trøt­te ører.

Hotel­let var greit nok, om enn litt ned­slitt — som det mes­te i Bus­sang. Det dri­ves av en hyg­ge­lig dame. Men jeg for­står meg ikke på folk som vel­ger teppe­gulv på badet. Con­ti­nue read­ing Bike­rail 2018 del 2, Mon­pel­li­er — Kiel: Dag 3. Bus­sang — Epi­nal. Star­ten på syk­kel­tu­ren.

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 2. På vei til Mosels kilde. Besançon — Bussang

Jeg had­de gans­ke god tid. I alle fall trod­de jeg det. Det var utsjekk på hotel­let kl 12, så etter fro­kost bruk­te jeg noen timer på å se mer av Besançon, før jeg dro til­ba­ke til hotel­let for å sjek­ke ut og hen­te baga­sjen.

Besançon er også en by jeg gjer­ne kom­mer til­ba­ke til. Den har mer å by på enn man får med seg i løpet av noen for­mid­dags­ti­mer. Ast­ro­no­mi­en er ikke helt på min side for tiden. Først for­svant måne­for­mør­kel­sen bak en sky, og det er bare å smø­re seg med tål­mo­dig­het og ven­te 105 år til nes­te gang. Og i Besançon var det astrno­mis­ke uret skjult bak pre­senin­ger, åpen­bart under oppus­sing.

Det man er opp­tatt av, gjør at man noen gan­ger får et litt skrudd syn på ver­den. Jeg har man­ge gan­ger gre­pet meg selv i å ten­ke at “her bur­de noen ha plas­sert en geocache”, når jeg kom­mer til et inter­es­sant sted. Da jeg var på vei opp til Citadel­let i Besançon, tenk­te jeg at det­te kun­ne være en gans­ke hef­tig avslut­ning på en etap­pe i Tour de Fran­ce. Det var en tempo­etap­pe til Besançon i 2012, men jeg tror ikke den gikk opp til Citadel­let. Det er i alle fall stig­nin­ger opp mot 13–14%  Mine Stra­va­data sier over 20%, men man skal ikke sto­le på dis­se hvis det ikke er et len­ger seg­ment. Jeg må inn­røm­me at jeg par­ker­te syk­ke­len et styk­ke fra top­pen, og gikk opp.

Jeg skrev om syk­kel­tun­ne­len i Lyon i går. Men det er også en i Besançon. Jeg vil også ta med at Besançon er den enes­te byen jeg har vært hvor Euro­ve­lo syk­kel­ru­ten er teg­net inn på det gra­tisk­ar­tet man får på hotel­let, i det­te til­fel­le Euro­ve­lo 6, som går fra Atlan­ter­ha­vet til Svarte­ha­vet.

I Besançon er det en syk­kel­tun­nel som går paral­lelt med en båt­tun­nel, som igjen er en del av Canal du Rhô­ne au Rhi­ne. Elver og kana­ler har vært og er fort­satt vik­ti­ge trans­port­årer i Euro­pa. Noen gan­ger har man laget kana­ler som for­bin­der elver, som den­ne kana­len. And­re gan­ger har man laget kan­la­er langs elver for å lage en far­bar vei for­bi fos­ser og stryk, og and­re far­li­ge far­vann. Her kan vi bru­ke den hjem­li­ge Tele­marks­ka­na­len som eksem­pel. Noen kana­ler er laget som snar­vei­er mel­lom hav, som spa­rer en for lan­ge omvei­er og kan­skje også far­li­ge far­vann. Canal du Midi, som for­bin­der Atlan­ter­ha­vet og Mid­del­ha­vet er en slik kanal. I gam­le dager bruk­te man gjer­ne lek­te­re som ble truk­ket av hes­ter på land. Der­for er det van­lig­vis vei­er langs kana­ler, ofte på beg­ge sider. Man­ge av dis­se vei­ene langs kana­ler er nå gjort om til syk­kel­vei­er. De er fine å syk­le, i den for­stand at det ikke er bit­ra­fikk, og ikke noen kraf­ti­ge stig­nin­ger. Men de kan bli litt kje­de­li­ge i leng­den.

Jeg antar at det er en slik vei langs kana­len som nå er gjort om til syk­kel­vei i tun­ne­len i Besançon. Men jeg vet ikke, for jeg har ikke under­søkt det­te nær­me­re.

Jeg ble et par gan­ger ram­met av litt man­gel­full plan­leg­ging i dag. Opp­rin­ne­lig var min plan å ta toget fra Besançon til Vesoul, for å fin­ne en cache i et nytt depar­te­ment, Haut Saô­ne. Men da jeg under­søk­te det­te litt nær­me­re, vis­te det seg å være buss, og ikke tog fra Besançon til Vesoul. Jeg liker å rei­se med tog, men jeg er ikke noe glad i å rei­se med buss. Det er ikke slik at jeg abso­lutt ikke vil rei­se med buss, det bare fris­ter ikke. Jeg vet at man­ge har et annet for­hold til bus­ser enn hva jeg har, og det må de gjer­ne ha. Jeg liker ikke bus­ser noe bed­re av den grunn. Dess­uten vet man ald­ri om dis­se bus­se­ne tar med syk­ler, hvis man ikke er i Sveits, hvor bus­se­ne tar med syk­ler. Der­for ble det drop­pet. Men da jeg under­søk­te tog­ru­ten og kar­tet litt grun­di­ge­re, og opp­da­get at den sis­te sta­sjo­nen før Bel­fort, Héri­court, fak­tisk lig­ger i Haut Saô­ne. Og jeg kon­sta­ter­te at der er noen cacher der, uten at jeg under­søk­te det så nøye. Da jeg gikk av toget, opp­da­get jeg at det er en cache på sdta­sjo­nen. Jeg fant den­ne gans­ke raskt. Jeg jek­ket Goog­le maps, og kon­sta­ter­te at det ikke var mer enn ca 12 km til Bel­fort. Da var det like greit å set­te seg på syk­ke­len, som å ven­te 25 minut­ter på nes­te tog.

Jeg had­de for­be­redt meg på at jeg skul­le syk­le sis­te etap­pen den dagen, men ikke at jeg også skul­le syk­le den­ne. Jeg had­de tatt på meg en syk­kel­buk­se. Det er mye mer styr å skul­le sif­te buk­se enn skjorte/tøye. Men jeg had­de på en bom­mulskjor­te. Vi har fått høre man­ge gan­ger at bom­ull ikke er egnet som tre­nings­tøy. Det hol­der på funk­tig­het, og tans­por­te­rer ikke svet­ten vekk, slik tek­nisk tøy gjør. Og bom­ull blir, i mot­set­ning til ull, kaldt når det er vått. Men på en varm dag som det­te syn­tes jeg det var en for­del. Min etter­hvert gjen­nom­svet­te skjor­te, had­de en beha­ge­lig, kjø­len­de effekt.

Jeg had­de god tid til toget i Bel­fort, og benyt­tet vente­ti­den til å spi­se en sen og enkel lunsj, og til å fin­ne et par geocacher, Én cache var en del av pla­nen, for å få det­te depar­te­men­tet, Men jeg tok med meg en til. Her opp­da­get jeg plan­leg­gings­svikt num­mer to, for den dagen. Jeg had­de sjek­ket tog­ti­der fra Bel­fort til Fel­le­ring, den næres­te sta­sjo­nen til Bus­sang (den gam­le sta­sjo­nen i Bus­sang og jern­ba­nen som gikk dit er dess­ver­re nedagt.) Jeg stus­set litt over at tog­tu­ren tok så lang tid, men under­søk­te ikke nær­me­re. Da jeg stakk inn­om sta­sjo­nen for å dob­belt­sjek­ke, opp­da­get jeg at det toget jeg skul­le med kl. 16.06 gikk til Mul­hose, og det var på alle måter feil. Det vil­le være feil om toget til Mul­house skul­le gå via Fel­le­ring, og det vil­le være like feil om toget til Fel­le­ring skul­le gå via Mul­house Det vis­te seg at jeg måt­te ta toget til Mul­house og byt­te til et annet tog der.

Jeg kon­sul­ter­te Goog­le maps, som kom opp med en rute på 36 km syk­ling til Bus­sang. Men når man er inn­stilt på å ta toget, er det ikke lett å end­re pla­ne­ne. Jeg klar­te ikke å omstil­le meg men­talt til å skul­le syk­le 36 km med 1200 høyde­me­te­re i 35 gra­ders var­me. Så jeg holdt meg til pla­nen og tok toget, som kan­skje ikke var et sær­lig lurt valg.

Toget fra Mul­house til Fel­le­ring var et skik­ke­lig som­le­tog. Når toget stop­per 15 gan­ger i løpet av en kna­pp times tog­tur, for­står man hvor­for det bru­ker nes­ten en time på den turen. Da jeg gikk av toget i Fel­le­ring, stakk jeg inn­om en café og fikk fylt opp vann­flas­ke­ne mine, før jeg begyn­te å syk­le.

Det star­tet fint, med en fin vei mer­ket som en syk­kel­rute.

Med tiden tok asfal­ten slutt. Det var greit nok. Det er ikke noe pro­blem å syk­le på grus­vei.

Det begyn­te også å gå gans­ke kraf­tig opp­over, noe jeg også var for­be­redt på. Jeg viss­te at jeg skul­le opp ca 500 høyde­me­ter.

Jeg er vokst opp med en far som var vel­dig glad i å se på kart. Når han plan­la en tur, plei­de han å fin­ne kor­tes­te vei. Jeg lær­te tid­lig at kor­tes­te vei slett ikke all­tid er den bes­te vei­en, og hel­ler ikke all­tid den ras­kes­te. Når man vel­ger kor­tes­te vei, nes­ten for enhver pris, har det fått beteg­nel­sen “Far­far-navi­ge­ring” hos oss.

Goog­le kan også til tider dri­ve “Far­far-navi­ge­ring”. Da Goog­le vil­le ha meg opp her, ble jeg skep­tisk.

Og ver­re skul­le det bli. Det var til dels dår­lig sti. Den var bred nok, men under­la­get var dår­lig. Det var stig­nin­ger på mel­lom 15 og 30%, om man skal tro Stra­va. Det var selv­følg­leig helt uak­tu­elt å syk­le. Det var mer enn tungt nok å tril­le en syk­kel med ferie­ba­ga­sje opp dis­se brat­te sti­ene.

Den gang da Alsa­ce og Lor­rai­ne var en del av Tysk­land, var det­te grense­om­rå­det mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke. Den gang ar Col de Bus­sang gren­sen mel­lom Tysk­land og Frank­ri­ke. Jeg begyn­te å lure på om Goog­le had­de sendt meg ut på gam­le smug­ler­ru­ter.

Jeg tar med en liten grense­his­to­rie blant annet ikke så langt her­fra. Etter en ter­ror­hand­ling, jeg har glemt hvil­ken, i 1987, inn­før­te Frank­ri­ke visum­plikt for alle land uten­for EU, med unn­tak av Sveits, med øye­blik­ke­lig virk­ning. Jeg skul­le kort tid etter til Stras­bourg, så det var bare å rus­le ned på kon­su­lat­av­de­lin­gen til den frans­ke ambas­sa­den, og ven­te i kø for å få visum. Den grei­es­te måten å kom­me til Stras­bourg den gan­gen, var å fly til Frank­furt, og kjø­re leie­bil fra Frank­furt til Stras­bourg. Om jeg skal være ærlig, tror jeg ikke at jeg under­søk­te om jeg kun­ne ta toget den gan­gen. Da vi kom til gren­sen var ingen inter­es­sert i oss og å sjek­ke om vi had­de visum. Jeg tenk­te at når vi tross alt kom­mer med en tysk­re­gist­rert bil fra Tysk­land inn i Frank­ri­ke, var det kan­skje ikke så vik­tig å under­sø­ke oss. Som­mer­en etter, 1988, var vi på ferie med bil i Tysk­land, Neder­land, Bel­gia, Lux­em­burg og Frank­ri­ke. Da vi kjør­te inn i Frank­rie med vår norsk­re­gist­rer­te bil, tenk­te jeg at må de i alle fall sjek­ke de visu­me­ne jeg had­de stått i kø for. Men ingen tok notis av oss da hel­ler.

Under­veis gikk det opp for meg at det i alle fall er en side ved Goog­le navi­ge­rin­gen jeg ikke liker. Når Goog­le maps er i navi­ge­rings­mo­dus, viser Goog­le den vei­en Goog­le mener du skal ta i blått, and­re vei­er er hvi­te. Det er greit når alt er ordent­li­ge gater og vei­er. Om det­te også er brat­te sti­er, eller fak­tisk vei­er, kan man ikke lese ut av kar­tet.

Det var man­ge “luft­spei­lin­ger”. Fla­ter det litt ut der oppe? Kom­mer det ikke en vei der? Jeg gjor­de myt­te­ri, og valg­te vei­er etter ana­log navi­ge­ring, dog basert på Goog­le Maps, frem­for å fort­set­te på de sti­ene Goog­le vil­le ha meg til å fort­set­te på. Jeg kom i alle fall fram på den måte også.

Til slutt kom jeg end­lig til en vei, til og med med asfalt. Den gikk ned­over. Det føl­tes litt menings­løst å klat­re så mye, bare for å syk­le ned­over til den vei­en som går over Col de Bus­sang. Det tok tid å få bena i gang. Straks jeg sat­te meg på syk­ke­len, fikk jeg tenden­ser til kram­pe i det ene låret. Men det ga seg hel­di­vis, og jeg kun­ne stort sett tril­le ned til Bus­sang.

Goog­le sa at turen skul­le ta 1 time og 9 minuttetr. Jeg bruk­te drøyt to timer. Det had­de sik­kert gått for­te­re opp­over sti­ene uten baga­sje, men man skal være en sprek og syk­tig sti­syk­list for å syk­le opp her, og da uten bagase. Jeg lur­te noen gan­ger på om det ikke hadd vært bed­re å syk­le de 36 kilo­met­re­ne fra Bel­fort. Men jeg vet jo ikke hva slags vei­er og sti­er Goog­le vil­le ha ledet meg inn på om jeg had­de valgt den ruten.

Bus­sang er et dødt og kje­de­ig sted. Vi er vel ikke man­ge som er så sære at vi gjer­ne vil dit hvor en elv star­ter, og begyn­ne turen der. Det er mye ned­lag­te og steng­te hotel­ler, også i det som er den vik­tigs­te ferie­ti­den i Fran­ri­ke og eller på kon­ti­nen­tet. Det begyn­te å ane meg hvor­for til­bu­det av hotel­ler var gans­ke begren­set.

Selv om Bus­sang nok lig­ger i et områ­de med vin­ter­sports­te­der. På mitt hotel­le har de slut­tet å dri­ve res­tau­rant, det er bare Bed & Bre­ak­fast. Det er greit nok, men når det kna­pt fin­nes and­re res­tu­r­an­ter i områ­det. Det enes­te ste­det som var åpent inne i selve lands­byen, var en café/bar. Jeg spur­te om de had­de noe å spi­se. Men de had­de bare chips og popcorn. På et hotell som lig­ger uten­for det egent­lig Bus­sang, er det res­tau­rant. Jeg rakk dit omtrent da kjøk­ke­net skul­le sten­ge. Men de sa at de kun­ne ser­ve­re meg en biff med pom­mes fri­tes og grøn­sa­ker, og jeg så ingen grunn til å si nei til det. Det var visst­nok også res­tau­rant på en cam­ping­plass som også lig­ger et godt styk­ke uten­for Bus­sang. Hotel­let lig­ger langs en av inn­farts­vei­ene. Da jeg skul­le gå hjem, var det blitt mørkt, og det var gans­ke ube­ha­ge­lig å gå langs vei­en.

Jeg har med meg en slags refleks­vest. Men den har jeg i til­fel­le jeg må syk­le etter at det har blitt mørkt. Jeg plei­er ikke å ta med den når jeg bare skal fin­ne et sted å spi­se mid­dag.

I mor­gen må jeg ta turen opp til kil­den, og så star­ter selve syk­kel­tu­ren.

Jeg mer­ker godt at noen musk­ler som jeg van­lig­vis ikke bru­ker så mye, i alle fall ikke på sam­me måte som i dag, har fått kjørt seg gans­ke grun­dig. Jeg våk­ner noen gan­ger om nat­ten med kram­pe i en eller annen mus­kel. Det er vel et tegn på at jeg begyn­ner å bli gam­mel. Jeg har for­søkt å tøye ut, men en del musk­ler er fort­satt ikke gode. Jeg er redd det­te ikke blir en helt god natt.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 1. Montpellier — Besançon, geocaching med lokaltog

Da har jeg star­tet hjem­tu­ren. Den­ne gan­gen tar jeg toget så nær star­ten på Mosel, eller Mosel­le som den heter i Frank­ri­ke, som jeg kan kom­me med tog. Der star­ter syk­kel­tu­ren langs Moselle/Mosel til Kob­lenz, for så å fort­set­te med tog til Bre­men, Ham­burg og Kiel, og båt hjem fra Kiel.

Det var en alt­for tid­lig start på dagen, i alle fall for B-men­nes­ker som meg. Når man skal rek­ke toget 07.45, og det tar en del tid å kjø­re til sta­sjo­nen, blir det for tid­lig. Men jeg kan hvis jeg vil og må, og rakk toget. Det var ikke and­re TGV til Lyon som tok med syk­ler den dagen.

Jeg ble sit­ten­de sam­men med to eld­re, tys­ke damer på syk­kel­tur. Skjønt eld­re og eld­re, de var nok ikke så vel­dig mye eld­re enn meg. De had­de syk­let langs Atlan­ter­havs­kys­ten og deler av Canal du Midi, og var nå på vei hjem. De had­de vært med toget fra Tou­lou­se, og for­tal­te at de had­de krang­let litt med kon­duk­tø­ren om syk­le­ne. Kon­duk­tø­ren had­de ment at man ikke kun­ne ha med skler på TGV. Men som mag, så had­de de reser­vert plass til syk­le­ne, og had­de fått plass i vog­nen. De lur­te på om kon­duk­tø­ren had­de blitt skremt, for han kom ikke til­ba­ke, i alle fall kom det ingen mens jeg var med toget.

Man kan ta med syk­kel på noen TGV, men ikke alle. Skjønt, pak­ker man syk­ke­len i en bag, kan man ta den med som baga­sje. På de TGV-toge­ne hvor jeg har hatt med syk­kel, har man ikke hatt noe plass­ef­fek­tivt sys­tem for plas­se­ring av syk­ler.

Jeg sa at sys­te­met med kro­ker, hvor man hen­ger opp syk­le­ne etter for­hju­let, ga plass til fle­re syk­ler. Men mine to tys­ke damer bekref­tet det jeg had­de fått inn­trykk av tid­li­ge­re: De klar­te, etter eget utsagn, ikke å løf­te syk­le­ne opp og hen­ge dem på dis­se kro­ke­ne. På sli­ke tog får noen være gent­le­men og gi en hjel­pen­de hånd når det trengs. Det­te bil­det er fra et slikt tog nær Calais.

Som jeg skrev før, har jeg også pla­ner om å få et grønt skif­te også i den­ne delen av Frank­ri­ke, ved å fin­ne cacher i de depar­te­men­ter og regio­ner hvor jeg ikke har fun­net noen cacher tid­li­ge­re. Jeg har der­for tatt en gans­ke krong­le­te rute med tog for å kom­me til Besançon, hvor jeg er når.

Jeg star­tet som nevnt med TGV fra Montpel­li­er til Lyon. For å få reser­va­sjon til syk­ke­len og meg, måt­te jeg stik­ke inn­om sta­sjo­nen i Montpel­li­er. Det var ikke mulig å få gjort det på net­tet, i alle fall har ikke jeg fun­net ut hvor­dan man kan gjø­re det.

I Lyon måt­te jeg for­flyt­te meg fra en sta­sjon til en annen, og jeg tok selv­føl­ge­lig med et par cacher i Lyon, selv om jeg har fun­net cacher der før.Jeg har vært i Lyon et par gan­ger før, men det har all­tid bare vært som stopp på vegen. Jeg har ikke besøkt byen på ordent­lig måte. Det er en by jeg må rei­se til­ba­ke til en gang.

Jeg prøv­de også gang- og syk­kel­tun­ne­len. Her har man vist at det er mulig hvis man vil, å lage en god syk­kel­for­bidn­del­se i en tun­nel som går paral­lelt med tun­ne­len for biler.

Man deler tun­ne­len med noen bus­ser, som kjø­rer i et eget felt. Men jeg lurer på om det er trol­ley­bus­ser, da det er strøm­skin­ne i taket. Jeg så uan­sett ikke noen da jeg syk­let gjen­nom her. Men når det er Satans Bil­veg­ve­sen som står for utbyg­gin­gen, da vil man ikke, og da er selv­sagt ingen ting mulig.

Her­fra var det TER tog til Ville­fran­che-su-Saone, en tog­tur på drøyt 20 minut­ter, hvor jeg gikk av for å fin­ne en cache i depar­te­men­tet Rhô­ne.

Sist jeg var her, var jeg ikke klar over at at Lyon er et eget depar­te­ment, så jeg trod­de jeg had­de fått med meg depar­te­men­tet Rhô­ne da jeg fant cahce i Lyon. Men nå er det på plass. Det var bare et kort stopp, en liten run­de i byen for å fin­ne en cache, og der­et­ter til­ba­ke til sta­sjo­nen — akku­rat tids­nok til å se at det toget jeg gjer­ne skul­le ha tatt, kjør­te fra sta­sjo­nen. Så ble det ca 45 eks­tra å ven­te. Det ble en kje­de­lig lunsj på sta­sjo­nen, mens jeg ven­tet.

Jeg mer­ket meg et hotel, jeg vet ikke om det var navn på en kje­de, som het “Hotel Ici & La”, som blir “Hotell her og der”, som jeg syn­tes var et gans­ke mor­somt hotell­navn.

Her­fra var det en ny tog­tur på drøyt 20 minut­ter, til Maçon, som lig­ger i depar­te­men­tet Saô­ne-et-Loire, hvor jeg også mang­let cache. Det­te depar­te­men­tet og jeg var ikke helt ven­ner den dagen. Det ble bare cacher med man­ge DNFer fra folk som had­de lett etter dem tid­li­ge­re (Did Not Find), som tyder på at den er borte. Ved de and­re var det fult av mugg­ler. De som kan sin Har­ry Pot­ter for­står hva det vil si. Når hin­tet sier at cachen er under en benk, så kan man ikke begyn­ne å lete under ben­ken når det sit­ter fle­re folk på den.  En av de cache­ne jeg had­de sett meg ut, var util­gjen­ge­lig på grunn av arbei­der på en av bro­ene, som gjor­de at det aktu­el­le områ­det var avsper­ret. Jeg måt­te dra vide­re med ufor­ret­tet sak.

Når man gjør et cachestopp i en by, og ikke fin­ner noen cacher, da synes man selv­sagt at det er en dum by. Helt uav­hen­gig av det, så var det ikke noe vel­dig spe­si­elt med Maçon. Den lig­ner på and­re byer som lig­ger langs elver. Men det er den syd­li­ge enden av vin­om­rå­de­ne i Bur­gund, noe som uan­sett gjør den til en by det er verdt å besø­ke.

Jeg la inn et ikke plan­lagt stopp i Cha­lon-sur-Saô­ne i et for­søk på å fin­ne noen cacher der. De er i det sam­me depar­te­men­tet. Men jeg fant ikke noen der hel­ler. Eller for å si det på en annen måte: Jeg vil­le ikke stå over et tog til for å fort­set­te letin­gen.

Da jeg tok toget vide­re til Dijon, var det som hele områ­det sa til meg at du ikke kan besø­ke det­te områ­det med kor­te stopp bare for å fin­ne en cache. Her pas­ser­te vi bl.a. Meura­sult, Bau­ne, Nuit-Saint -Geor­ge, Geve­ry-Cam­ber­tin, osv. Alle navn som invi­te­rer til å stop­pe for et glass vin eller tre. Man skal sma­ke seg lang­somt gjen­nom det­te ormå­det. Det får bli en annen gang, men det er på lis­ten over det jeg har lyst til å gjø­re. Så jeg kom­mer nok til­ba­ke. Og er her først her, pluk­ker jeg nok med meg noen cacher også.

Jeg møt­te en islen­ding som syk­let rundt i Bur­gund for å sma­ke på viner. Han anb­fal­te på det var­mes­te å ta en slik tur, dog ikke på de aller var­mes­te dage­ne. Å syk­le rundt i 33 gra­der eller så, kan noen gan­ger være en litt blan­det for­nøy­el­se.

I Dijon fant jeg en cache på selve jern­bane­sta­sjo­nen, så det ble bare en kort stopp. For kort, men lang nok til at jeg kun­ne se at det­te er en by jeg gjer­ne kom­mer til­ba­ke til, med bed­re tid. På den­ne sta­sjo­nen had­de de det som man fin­ner på gans­ke man­ge jern­bane­sta­sjo­ner, blant annet i Frank­ri­ke: Sik­ker syk­kel­par­ke­ring og syk­kel­ut­leie. Bysyk­ler kan være bra. Men noen gan­ger er det bed­re å leie en syk­kel for hele dagen.

NSB har lan­sert pla­ner om å plas­se­re en flå­te av elbi­ler på Oslo S. I Nor­ge sat­ser man på bil, og Oslo har ambi­sjo­ner om å bli ver­dens elbil­ho­ved­stad. Det er en kon­kur­ran­se det er lett å vin­ne, for ingen and­re byer har sli­ke ambi­sjo­ner. I de fles­te byer har man for­stått at bil­tra­fik­ken må redu­se­res, det hol­det ikke bare å byt­te motor. Det er vans­ke­lig å se poen­get med at folk som kom­mer med tog til Nor­ges størs­te kol­lek­tiv­knute­punkt skal set­te seg i bil og kjø­re i et av de mer kao­tis­ke tra­fikk­om­rå­de­ne i Oslo. Men som Øystein Sun­de sier i sin hyl­lest til Wide­røe og Twin Otter, i san­gen “Liten og grønn”: “NSB står fast i gam­le spor”.

Nes­te stopp var Dole, som lig­ger i depar­te­men­tet iJura. Jeg gikk av toget, fant en cache i nær­he­ten av jern­bane­sta­sjo­nen, og tok nes­te tog vide­re. Det frem­sto ikke som noe vel­dig inter­es­sant sted. Jeg så en jern­bane­sta­sjon, en café og en par­ke­rings­plass.

Det­te er ikke blant mine frem­ti­di­ge reise­mål. Dagens sis­te tog­tur gikk til Besançon. Første­inn­tryk­ket er posi­tivt. Det er en fin, gam­mel by, med et av de flot­tes­te fest­nings­ver­ke­ne kon­stru­ert av den frans­ke fest­nings­ar­ki­tek­ten Vau­ban. Her har de også en gang- og syk­kel­tun­nel paral­lelt mee en bil­tun­nel Den må også tes­tes.

Fore­lø­pig har jeg ikke ruk­ket mer enn å fin­ne hotel­let, rus­le en tur i byen og spi­se mid­dag. Jeg har gans­ke god tid i mor­gen, så da må jeg se nær­me­re på byen.

Apro­pos hotel­ler, så bor jeg på Ibis, som jeg ofte plei­er å gjø­re. Det er gans­ke enk­le og relat­vt rime­li­ge hotel­ler. Men de er ordet­li­ge og gir stort sett bruk­bar valu­ta for pen­ge­ne. Men fin­ner sik­kert hyg­ge­li­ge­re og rime­li­ge­re hotel­ler enn slik kje­de­ho­tel­ler. Det er ingen til­fel­dig­het at orde­ne kje­de og kje­de­lig har sam­me rot. Men det kre­ver mye mer rese­arch og plan­leg­ging. Merke­va­rens for­del er at folk stort sett vet hva de får.

På det­te hotel­let var det en prak­tisk liten detalj: En kube med fire van­li­ge stikkon­tak­ter og to USB-kon­tak­ter. De har tyde­lig­vis også opp­da­get at det nes­ten all­tid er for få stikkon­tak­ter på hotel­ler.

Vi er i Jura, selv om vi er i depar­te­men­tet Doubs. Geo­gra­fi og admi­ni­stra­tiv inne­de­ling går ikke all­tid helt sam­men, noe vi for tiden ser man­ge eksemp­ler på i den gans­ke mer­ke­li­ge region­re­for­men som regje­rin­gen øns­ker å pres­se gjen­nom i Nor­ge. Jeg prø­ver selv­føl­ge­lig å få med meg noen av de regio­na­le spe­sia­li­te­ter når jeg rei­ser rundt på den­ne måten. På vest­si­den av Jura kom­mer vi til Bres­se, områ­det hvor man pro­du­se­rer ver­dens  bes­te kyl­ling. Så det ble en rett med Bresse­kyl­ling, i en saus laget av Jura-spe­sia­li­te­ten Vin Jau­ne, “gul vin”. Jeg er ikke sær­lig begiest­ret for vin jau­ne. Men sau­sen og kyl­lin­gen var god, selv om det ikke akku­rat var en topp­res­tau­rant jeg spis­te på.

Jeg star­tet med et glass Cré­mant du Jura, alt­så en mus­se­ren­de vin fra Jura. De had­de bare rosé i glass, så jeg tok det. De som har fulgt mine (dess­ver­re stort sett vir­tu­el­le) vine­rei­ser rundt Tour de Fran­ce, vil ha opp­da­get at jeg bare er sånn måte­lig begeist­rert for rosé-utga­ve­ne av mus­se­ren­de vin. Men den­ne had­de en fruk­tig­het med smak av røde bær, som man ofte ikke fin­ner i mus­se­ren­de rosé. En Cré­mant du Jura skal være laget av minst 50% Poul­sard, Trousseau og/eller Pinot Noir, alt­så røde/svarte dru­er. Jeg må fin­ne ut om også den­ne lages som en hvit vin som til­set­tes rødvin, eller om den fak­tisk lages som en rosé. Den kla­re aro­ma­en av røde bær, kan tyde på det sis­te. Men jeg vet ikke. Damen som ser­ver­te på den res­tau­ran­ten ga ikke inn­trykk av å kun­ne vel­dig mye om vin, så jeg så ikke noen grunn til å spør­re hen­ne om pro­duk­sjons­pro­ses­ser mm.

Jeg har ikke pla­ner om å rei­se vel­dig langt i dag. Det er tre tog­tu­rer, hver på ca en halv­time, som tar meg til Fel­le­ring, og der­et­ter en syk­kel­tur på rundt 15 km (med en del mot­bak­ke) til det Bus­sang, Mosel­le star­ter. Så jeg skal ta meg tid til å se litt mer på Besançon før jeg drar vide­re. Jeg sat­ser på å behol­de rom­met til litt før kl. 12, og syk­le en run­de i byen uten baga­sje før jeg hen­ter baga­sjen og sjek­ker ut.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2018. 21. etappe: Houilles — Paris Champs-Élysées

Så er det hele avgjort. Geraint Tho­mas er årets vin­ner av Tour de Fran­ce, Tom Dumou­lin er nr 2 og Chris Froo­me nr 3. Jeg har inn­trykk av at alle, også Geraint Tho­mas’ arges­te kon­kur­ren­ter, vir­ke­lig unner ham den sei­e­ren — selv om noen and­re gjer­ne skul­le ha vun­net selv. BBC Wales har fei­ret med å ikle den wali­sis­ke dra­gen en gul trøye.

Kam­pen om den grøn­ne poeng­trøy­en og klatre­trøy­en var avgjort for len­ge siden. Det sam­me var kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Nå må Peter Sagan, Juli­an Alap­hi­lip­pe og Pier­re Roger Latour bare full­fø­re avslut­nings­etap­pen. Etap­pen er, som den har pleid å være i de sene­re år, gans­ke kort, “bare” 116 km, og flat. Det blir nok som van­lig para­de­ring inn til Champs Ellysé­es, med foto­gra­fe­ring, litt skå­ling, osv. Så star­ter rit­tet på ordent­lig når de kom­mer i til run­den i Paris, som etter all sann­syn­lig­het kom­mer til å bli et opp­gjør mel­lom de spur­ter­ne som har klart å full­fø­re årets utga­ve av Touren. Vi kan håpe på Alex­an­der Kristoff eller Edvald Boa­sson Hagen. Men jeg har en følel­se av at Peter Sagan tar den­ne også. Et av spen­nings­mo­men­te­ne er om Syl­vain Cha­va­n­el kom­mer til å gå i brudd på sin sis­te Tour de Fran­ce etap­pe. Jeg synes de and­re ryt­ter­ne bør la ham få lov til å gå i et TV-brudd, for å tak­ke av en vete­ran som avslut­ter sin 18, og sis­te Tour de Fran­ce.

Etap­pen tar oss gjen­nom byde­len Saint Ger­main en-Laye, byde­len hvor kom­po­nis­ten Clau­de Debus­sy ble født 22. august 1862. Clau­de Debus­sy vis­te tid­lig sitt sto­re musi­kals­ke talent, og ble tatt opp på musikkon­ser­va­to­ri­et i Paris som tiåring. Kon­ser­va­ti­ve pro­fes­so­rer var kri­tis­ke til hans utra­di­sjo­nel­le kom­po­si­sjo­ner. Men han vant like­vel Frank­ri­kes mest pre­sti­sje­fyl­te musikk­pris for unge kom­po­nis­ter, Prix de Rome, som inne­bar et sti­pend for vide­re stu­di­er i Roma, som 22-åring med kan­ta­ten L’enfant pro­digue.

Clau­de Debus­sy er en av de vik­tigs­te kom­po­nis­te­ne fra inn­gan­gen til det 20. århund­re. Han for­lot den van­li­ge tona­li­te­ten. Hans har­mo­ni­er er ikke funk­sjo­nel­le i den for­stand at de dri­ver musik­ken frem­over, men mer “farge­leg­ging” med klan­ger. Det hev­des at få kom­po­nis­ter har blitt så mye pla­giert som Debus­sy, og at alle som kom­po­ne­rer film­mu­sikk står i stor gjeld til ham. Musik­ken hans blir gjer­ne kalt impre­sjo­nis­tisk, en beteg­nel­se han selv skarpt avvis­te.

Debus­sy var kri­tisk til Richard Wag­ner, som had­de man­ge til­hen­ge­re blant de som vil­le være moder­ne. Debus­sy sa at Wag­ner var en vak­ker sol­ned­gang som man­ge mis­opp­fat­tet som en sol­opp­gang. Debus­sy var gene­relt kri­tisk til alt tysk, noe som ikke er sær­lig over­ras­ken­de for en som var født åtte år før den fransk-prøy­sis­ke kri­gen, med blant annet en lang belei­ring av Paris.

Kunst­ne­re som bry­ter med kon­ven­sjo­ne­ne blir ikke all­tid godt mot­tatt i sin sam­tid, hel­ler ikke blant and­re kunst­ne­re. En av de and­re sto­re fra det 20. århund­re, Igor Stra­vinskij, stu­der­te en peri­ode med Niko­lai Rim­skij Korsa­k­ov. Da Stra­vinskij kom til å nev­ne Debus­sy, svar­te Rim­skij Korsa­k­ov omtrent det­te: “Ikke hør på det, du kan ende opp med å like det.” Stra­vinskij end­te opp med å like det.

Her er en av Clau­de Debus­sys vik­ti­ge kom­po­si­sjo­ner: “Pré­lu­de à l’après-midi d’un fau­ne”, med Ber­li­ner­fil­har­mo­ni­ker­ne, diri­gert av Simon Ratt­le.

Det pro­du­se­res noe vin i og i nær­om­rå­de­ne rundt Paris. Jeg har vært inn­om dem noen gan­ger før. Men skal vi fin­ne det som må reg­nes som lokal­vi­nen i Paris, må vi dra ca 50 km øst­over fra Paris. Len­ger behø­ver ikke rei­se, før vi kom­mer til de nær­mes­te vin­mar­ke­ne i Champag­ne. Det er hel­ler ingen vin som pas­ser bed­re for å mar­ke­re avslut­nin­gen av et ritt som Tour de Fran­ce.

Champag­ne er en mus­se­ren­de vin som er laget av dru­er dyr­ket innen­for nær­me­re avgren­se­de områ­det i Champag­ne, pro­du­sert etter de reg­ler som gjel­der for champag­ne, i Champag­ne. Det lages mye utmer­ket mus­se­ren­de vin, men det er ikke champag­ne. Når sant skal sies, har jeg til nå ikke smakt mus­se­ren­de vin pro­du­sert and­re ste­der, som kan måle seg med en god champag­ne.

Det mes­te av det som sel­ges av champag­ne, pro­du­se­res av sto­re champagne­hus. Dis­se dyr­ker til dels dru­er selv, men kjø­per en stor del av sine dru­er fra uav­hen­gi­ge drue­pro­du­sen­ter. Den­ne champag­nen er merke­vare, som skal sma­ke mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chan­don Brut Impè­ri­al skal sma­ke som en Moët & Chan­don Brut Impè­ri­al i år som for tre år siden. De lages gjer­ne av dru­er fra fle­re pro­du­sen­ter, dyr­ket i uli­ke områ­der og ofte av ulik årgang — som vi skal kom­me til­ba­ke til.

Noen pro­du­sen­ter dyr­ker sine egne dru­er. Noen pro­du­se­rer kun fra egne dru­er, and­re sup­ple­rer med dru­er fra and­re. I de sene­re år har vi sett en trend hvor drue­dyr­ker­ne pro­du­se­rer sin egen champag­ne. Jeg synes det er en spen­nen­de utvik­ling, men det gjør det vans­ke­li­ge­re å hol­de over­sik­ten. Det er man­ge små pro­du­sen­ter, hvor­av noen utmer­ke­de. Deres champag­ne er ofte rime­li­ge­re enn champag­nen fra de sto­re champagne­hu­se­ne. Guy Charle­mag­ne, som har blitt vel­dig popu­lær i Nor­ge, er et eksem­pel på en slik champag­ne fra et lite champagne­hus som dyr­ker sine egne dru­er.

Champag­ne lages av tre typer dru­er: Char­don­nay, pinot noir og pinot meuni­er. Av his­to­ris­ke grun­ner er en del and­re dru­er til­latt, men de betyr ingen ting i prak­sis. De to vik­tigs­te byene i Champag­ne er Reims og Eper­nay. Vin­om­rå­de­ne i Champag­ne er loka­li­sert slik:

By DalGobboM¿!i? — Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5264890

Det er fire vik­ti­ge dyr­kings­om­rå­der for dru­er i Champag­ne. Val­lée de la Mar­ne lig­ger nær­mest Paris. Her dyr­kes i hoved­sak Pinot Meuni­er, som reg­nes som den minst edle av champag­ned­ru­ene. Det er ofte kjø­lig langs elven, og den­ne dru­en tåler kjø­lig kli­ma bed­re enn de and­re Champag­ned­ru­ene. I Mon­tag­ne de Reims, mel­lom Reims og Eper­nay, dyr­kes i hoved­sak Pinot Noir. Côte de blanc er det bes­te dyr­kings­om­rå­det for Char­don­nay.  Aube og Côte de Bär, len­ger syd, ble len­ge sett litt ned på av pro­du­sen­ter i Reims og Eper­nay. De vil­le stort sett ikke inn­røm­me at de kjøp­te dru­er her­fra. Men de gjor­de det.

I de sene­re år har det blitt pro­du­sert mye inter­es­sant champag­ne i Aube. Noen mener at noe av den bes­te champag­nen nå kom­mer her­fra. Det er et områ­de som lig­ger nær­me­re Bur­gund enn byene Reims og Eper­nay, og kul­tu­ren er påvir­ket fra Bur­gund. Man er blant annet mye mer opp­tatt av ter­roir, at vinen skal ha preg fra hvor den er dyr­ket, enn man tra­di­sjo­nelt har vært i Champag­ne.

Men siden vi er i Paris, og ikke i Champag­ne, hol­der vi oss til de delen av Champag­ne som er nær­mest Paris, alt­så områ­de­ne rundt Reims og Eper­nay. Alt­så dis­se områ­de­ne:

Champag­ne lages først som en stil­le vin. Den lig­ger sur lie, på gjær­res­te­ne. Den skal lig­ge slik i minst 15 måne­der, men den lag­res ofte len­ger. Vinen tar smak av gjær­res­te­ne, noe som gir champag­ne en viss aro­ma av gjær­bakst, man plei­er ofte å si brioche. Det lyder ikke like fint om man sier at den har litt gjær­smak. Vinen til­set­tes så drue­most, og gjæ­rer en gang til på flas­ken. Man drei­er flas­ke­ne sak­te, slik at de til slutt står på hodet og alt gjær med mer sam­les i hal­sen. Det­te fry­ses, flas­ken åpnes og prop­pen sky­tes ut. Flas­ken blir så etter­fylt og kor­ket.

De fles­te champag­ner er en blan­ding, en cuvée satt sam­men av fle­re viner, ofte av ulik årgang. Det­te er en pro­sess som kre­ver mye erfa­ring. Vine­ne blan­des før andre­gangs gjæ­ring, så man må kun­ne for­ut­se hvor­dan slutt­re­sul­ta­tet blir.

Nes­ten all champag­ne lages som hvit vin. Far­gen sit­ter i drue­skal­let. Hvis det­te siles fra før gjæ­rin­gen, får man en hvit­vin. De fles­te rosé champag­ner lages som en hvit champag­ne, som så til­set­tes litt rødvin. Jeg fore­trek­ker min champag­ne hvit.

En champag­ne laget av bare hvi­te dru­er, i prak­sis char­don­nay, kal­les blanc de blancs, alt­så hvit av hvi­te. Det gir en frisk champag­ne. Det har vært en varm som­mer, og vær­mel­din­gen for Paris søn­dag etter­mid­dag er fort­satt varmt vær. Da vil en blanc de blancs være mitt valg. Hvis jeg vir­ke­lig skul­le pluk­ke en vir­ke­lig god blanc de blancs, vil­le det være Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butik­ken på Gar­der­moen til “bare” 1299. På Vin­mono­po­let kos­ter den 1750. Nei, jeg plei­er ikke å kjø­pe så dyr champag­ne. Men jeg smak­te den da vi besøk­te Tait­tin­ger. Det er vir­ke­lig en av de bed­re champag­ner jeg har smakt. Jeg har vært fris­tet noen gan­ger når jeg har kom­met hjem til Gar­der­moen. Men til nå har jeg klart å mot­stå den fris­tel­sen.

En hvit champag­ne laget av bare røde/svarte dru­er, kal­les blanc de noirs. Den vil som regel være laget på Pinot Noir, men kan også være laget av Pinot Meunieur, eller en blan­ding av de to. En slik champag­ne er gjer­ne en god champag­ne til mat. Da vi var i Champag­ne for et drøyt år siden, drakk vi en utmer­ket blanc de noirs fra koope­ra­ti­vet Mail­ly, som lig­ger i Mon­tag­ne de Reims. Det pro­du­se­rer vin bare fra grand cru vin­mar­ker områ­det det koope­ra­ti­vet lig­ger. Det er en utmer­ket blanc de noirs til en OK pris.

Jeg har holdt meg til champag­ne av god kva­li­tet, men stort sett ikke til topp-champag­ne­ne. Det pro­du­se­res også mye champag­ne av hel­ler mid­del­må­dig kva­li­tet. Man­ge koope­ra­ti­ver leve­rer “bil­lig” champag­ne til super­mar­ked­kje­der som sel­ger den under eget navn. Vin­mono­po­let har stort sett ikke slik champag­ne. Det er “ekte” champag­ne, men da kan en cre­mant eller en anne mus­se­ren­de vin være å fore­trek­ke.

Nå kom­mer en man­dag med abs­ti­nen­ser. Hva skal vi gjø­re når Tour det Fran­ce er over? Selv star­ter jeg på del to av min bike­rail-tur, hvor jeg skal rei­se hjem med tog og syk­kel. Jeg skal rei­se med tog til der Moselle/Mosel star­ter, og skal der­et­ter syk­le langs Moselle/Mosel til Kob­lenz, og ta toget til Bre­men, Ham­burg og Kiel, og så ta båten hjem fra Kiel. Jeg skal nok få tiden til å gå.

Nes­te år er det ikke noe fot­ball-VM eller annet som for­styr­rer ryt­men for Tour de Fran­ce, så da star­ter Touren til mer nor­mal tid: 1. juli. Star­ten i 2019 er i Brus­sel, og det mar­ke­rer også at det er 50 år siden den bel­gis­ke syk­kel­le­gen­den Eddy Merckx for førs­te gang kun­ne ifø­re seg den gule trøy­en i Tour de Fran­ce.

Touren star­ter med en 192 km lang etap­pe som går fra Brus­sel til Charl­roi, og til­ba­ke til Brus­sel. Der­et­ter er det en 28 km lag­tem­po som star­ter ved Palais Royal, og ender ved Atomi­um.

Hvor­dan fort­set­tel­sen vil være, er ikke offent­lig­gjort. Det får vi vite i okto­ber. Men jeg vil bli over­ras­ket om det ikke blir en etap­pe eller to inn i Nord-Frank­ri­ke. Det betyr at det vil bli noen dager med bel­gisk og der­et­ter fransk øl, før vi kan fin­ne noe vin. Jeg håper det også blir en etap­pe eller to i “mitt” områ­de, Lan­gue­doc.

Tour de France 2018

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.