Tim Merlier er for tiden den raskeste av spurterne for tiden, og tok også hjem gårsdagens etappe. Jeg merker meg litt krangling mellom Søren Wærenskjold og Biriman Girmay. Jeg har ikke finstudert hva som skjedde, og har ikke noen mening om den saken. Mads Pedersen har fortsatt den grønne poengtrøyen, men Tim Merlier ot Biriman Girmay tar innpå.

Det er en 185 km lang, kupert etappe. Det ser ut som en typisk bruddetappe. Da blir det et spørsmål om å komme i det rette bruddet. Skulle feltet, eller en stor del av det komme samlet mot mål, er det ingn avslutning for de utpregede spurterne. Det går oppover mot slutten, og da kan også dette være en etappe som passer Mads Pedersen.

Det er ikke lett å finne interessant vin langs dagens etappe. Men den kan i alle fall by på noen morsomme stedsnavn.

Jeg er ikke helt sikker på hva navnet på startbyen, Malemort, kommer fra. Men sammensetningen av ‘mal’ og ‘mort’ får meg til å tenke på ‘dårlig død’.

Underveis skal rytterne innom Tulle, og det er ikke noe tull. Før det hele avsluttes i Ussel. Vi var innom Tulle da vi var på disse kanter av Frankrike tidligere i år. Vi stoppet der for lunsj, samt for å lade den elbilen vi kjørte (en leiebil med ganske begrenset rekkevdde).

Og vi fortsaatte til Ussel etterpå. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke disse stedene. Ikke fordi de er spesielt interessante, det er de ikke, men på grunn av navnene som jeg synes er morsomme. I år var vi på vei fra Bretagne “hjem” til La Grande Motte, og når dessuten Tour de France skulle innom disse to stedene, var tiden inne for å legge en omvei om disse. Jeg har oppdaget at det er flere steder i Frankrike som heter Ussel, men jeg har ikke klart å finne ut om det er et ord som har en bestemt betydning på fransk.

Da vi var innom Ussel for et par måender siden, hadde de allerede begynt å pynte til målgang i Tour de France. Det er stas å være startby, og enda mer stas å være der det er målgang. Byene eller kommunene betaler en del til Tour de France arrangøren for at de skal være start eller målby. Jeg aner ikke hvor mye de betaler. Det er ikke like stor stas å bare være et sted de sykler gjennom. Så det var inten tegn til Tour de France pynting i Tulle.

Frankrike er et land med mange rundkjøringer. Jeg mener å ha lest at det er flere rundkjøringer i Frankrike enn i resten av Europa til sammen. Som i så mange land, pynter man ofte rundkjøringene med noe som har lokal tilknytning. Når det er målgang i Tour de France, skiftes gjerne den vanlige rudkjøringspynten ut med noe som har Tour de France tema.

Jeg følger “Leseklubben” i NRK P2. Jeg leser de bøkene de velger ut, i det tempoet de legger opp til. Hvis man synes det er for slitsomt å lese, kan man høre bøkene som lydbøker. Lydbøkene er tilgjengelige i en begrenset periode. Sommeren 2025 ga NRK oss den gaven at de la ut alle bøkene som lydbøker. Det var da jeg kom inn i Leseklubben. Kanskje gjør de noen tilsvarende denne sommeren også. Høsten 2025 leste vi Knut Hamsuns “Markens Grøde”. Han brukte uttrykket at ‘man var ussel’ hvis man var syk. Det er litt delte meninger om lydbøker i forhold til bøker man må lese selv. Lydbokopplevelsen avhenger ikke bare av boken som leses, men også av hen som leser boken. Han som leste Markens Grøde, Nils Johnson, leste veldig godt. Så her kunne lydboken anbefales. Jeg leste kapitlene i den trykte boken først, og hørte dem som lydbok etterpå.

Etappen gjør en sving sydover før den går nordover. Mellom den andre og den tredje kategoriserte stigningen dreier etappen østover, ved et sted som heter Treignac. Jeg vet ingen ting om det stedet. Til 7. etappe sporet jeg av, og tok med litt om en som i beste fall er en bifigur i denne sammenhengen: Den myteomspunnede engelske kongen Richard Løvehjerte. Etter en ganske ugrei reise hjem fra korstogene, hvor han blant annet ble tatt til fange i Østerike og holdt fanget i Trifels-slottet i dagens Tyskland, ble han i England en relativt kort stund, før han reiste ut for å holde på med sin favorittbeskjeftigelse: Å føre krig. Han ville vinne tilbake områder som var tapt til Frankrike, av grunner vi ikke går inn på. Han ble drept under beleiringen av et lite slott i Châlus-Chabrol i Limousin, omtrent ni mil vest for Treignac. Siden det egentlig var så lite å skrive om dette området, og jeg allerede hadde sporet av med Richard Løvehjerte til en tidligere etappe, valgte jeg å ta med denne avsporingen også.

Vi er i det området som heter Limousin. Limousins viktigste bidrag til vinproduksjonen, er eikeskogen. Tømmer fra denne skogen brukes til å lage eikefat, som brukes til lagring av en del vin. Fatene, eller tønnene er kelternes bidrag til vinkulturen. Franskmenn kaller gjerne kelterne for gallere (skjønt noen ganger kaller de også seg selv for gallere). Som de fleste vet, fantes det en liten gallerlandsby et sted i Bretagne (som er et keltisk område), som arkeologene fortsatt ikke har klart å finne, og som romerne aldri klarte å overvinne. Det var en annen drikk enn vin den landsbyen var mest kjent for.

Tønnene er enklere å håndtere enn de gamle amforaene, som romerne brukte. I motsetning til amforaene, kan fatene stables. Trefatene er litt eliptiske i fasongen, som gjør dem ganske lette å manøvrere, i motsetning til f.eks. de sylinderiske oljefatene. Når vinen lagres på eikefat får den aroma fra fatet, typisk vanilje (vanillin) og kokos. Det mange av oss i Norge er oppvokst med som “vanilje” er ikke vanilje, men vanillin, som er et biprodukt fra treforedlingsindustrien. Vanilje fremstilles av vaniljeorkidéer, og Madagaskar er det største produsentlandet. Det er et dyrt krydder. Noen har uttrykt en viss frustrasjon over at mange i Norge ikke vet å sette pris på ekte vanilje, fordi deres referanse er Freia vaniljesukker, som inneholder vanillin og ikke vanilje. Men et er tydelige smaksforskjeller. Smaker man vaniljeis, er det ikke vanskelig å smake om det er vaniljeis laget med ekte vanilje, eller om det egentlig er en vanillinis.

Tre er ikke helt lufttett. Det kommer inn litt luft, og vinen utsettes for det som kalles mikrooksydering. Fatene blir gjerne brent (toastet) på innsiden, noe som også kan gi smak til vinen. Det er forskjell mellom fransk eik og eik fra USA. USAnsk eik gir mer aroma av vanilje og kokos, mens fransk eik gir mer neddempede aromaer. Nye fat gir mer aroma enn brukte fat.

Vinmonopolets podkast 409 Blindsmaking: Høst, varmt treverk og sitronsorbet var en blindsmaking, som på en god måte illustrerer hvordan sensoriske inntrykk kombineres med kunnskap, for å finne fram til hva slags vin det er. De smakte en vin. Den hadde en del eikepreg, og en av deltagerne syntes det var så markert smak av vanilje og kokos, at det måtte være brukt amerikansk eik. Han visste at man bruker mye amerikansk eik i Rioja, og landet, helt riktig, på at det de smakte var en Rioja.

Her legger jeg inn en parentes om noe jeg har nevnt før: Det er mye interessant i Vinmonopolets podkaster, og jeg synes det er interessant å høre på deres episoder med blindsmaking. Det er interesseant å høre hvordan de resonnerer, og det er en trøst for oss amatører hvor ofte proffene bommer når de blindsmaker.

Eikefat er dyrt. Jeg har hørt priser fra 700 til 1000 Euro for et fat, men ta akkurat det med en klype salt. Hukommelsen er ingen sikker kilde. Noen som ønsker å gi vinen et fatpreg, bruker billigere løsninger som å bruke eikestaver eller eikeflis i vinen. I en del områder er dette ikke tillatt. De som for en del år siden smakte californisk hvitvin laget av Chardonnay, kan huske en ganske overdreven bruk av eik, med ganske tunge eikearomaer i vinen. Jeg tror at stilen stort sett er endret, i alle fall for den litt bedre vinen. Men i en del av den billigere og dårligere vinen fra Californias Central Valley, kan de nok fortsatt bruke mye eik (helst staver og flis, ikke fat) for å kamuflere (andre) feil i vinen. For tiden boikotter jeg varer fra USA så godt jeg kan, og det er ikke vanskelige å ikke kjøpe USAnsk vin. Jeg kommer ikke til å oppdatere mine erfaringer med Chardonnay fra California før USA eventuel har rettet opp skadevirkningene etter Trump, om det i det hele tatt lar seg gjøre.

Et annet av områdets bidrag til gastronomien, er kjøttférasen Limousin. Biltypen limousin har også sitt navn herfra, men etymologien og forbindelsen til området er uklar. Det er noen teorier, som jeg ikke går nærmere inn på. Rikfolk var vant til at de satt inne i hestevognen, mens kusken satt ute. Slik ville de også ha det når de gikk over til biler. Sjåføren satt foran, i gamle biler gjerne ute, mens herskapet satt inne. Da kunne de snakke sammen uten at kusken/sjåføren hørte det. Dessuten følte de seg vel for fine til å sitte i nærheten av tjenestefolk som en kusk eller sjåfør. Da jeg studerte kjørte jeg taxi i Oslo. Det var på mange måter en interessant erfaring. En var at folk som sitter i baksetet i en taxi ofte oppfører seg som om de er alene, og sjåføren er en ikke-person. Det kunne være ektepar som hadde holdt masken mens de var sammen med andre, og som lot krangelen gå for fullt i taxien, folk som snakket uhemmet om forretningshemmeligheter, osv.

Det produseres noe vin langs dagens etappe også, men neppe vin som det er verdt å lete etter. Ved starten er vi i området IGP Coreze, og vi kommer senere inn i IGP Puy de Dôme. Den siste ligger innenfor det store området IGP Val de Loire, som geografisk omfatter alle AOC-klassifiserte områdene i Loire og en del til. Jeg finner ikke ut stort mer om de to første enn at de produserer rødvin, hvitvin og rosévin. Lite tyder på at dette er viner det er verdt å lete etter utenfor området. Når det gjelder IGP Val de Loire, vil jeg gjette på at dette er en klassifisering som mest brukes av produsenter i de mer kjente vinområdene i Loire, når de f.eks. velger å bruke druer som ikke er tillatt innenfor de strengere reglene som gjelder for AOC-klassifisering. Men dette er bare noe jeg tror, jeg har ikke undersøkt det.

Jeg finner ikke noe vin eller annet drikke som det er verdt å feste seg ved, til denne etappen, og heller ikke langs de to kommende etappene. Jeg tenkte derfor å si litt om det å smake generelt, og om å smake vin spesielt i løpet av disse tre etappene. Hvis du vil ha dette fra noen som, i motsetning til meg, er profesjonelle på dette området, kan du lese artikkelen Slik smaker du vin, på Vinmonopolets nettsider.

Generelt er det slik at den som har kunnskap har større utbytte av det man ser, lukter, smaker eller hører på, enn en som ikke har kunnskap om dette. Da kommer man forbi stadiet hvor ens inntrykk er begrenset til liker/ikke liker, godt/ikke godt, pent/stygt, osv. Hvis man kan en del om vin, vil man ha større utbytte av å smake vin og få en større nytelse (eller skuffelse), enn om man ikke kan noe. Den som kan en del om musikk, har større utbytte av å høre på musikk enn den som ikke kan noe om dette. Og den som kan en del om sykkel har større utbytte av å se et sykkelritt, en den som ikke kan noe om sykkel.

Når dette publiseres pågår fortsatt fotball-VM. Jeg er ikke særlig interessert i fotball, men jeg er ganske sikker på at de som kan en del om fotball har langt større utbytte av å se en fotballkamp enn hva jeg har. Hvis vi lærer mer om vin og om å smake vin, kommer vi forbi stadiet om vi liker eller ikke liker vinen. Vi lærer oss hvilke typer vin vi liker eller ikke liker, og hva som gjør at vi liker eller ikke liker den. Jeg siterer følgende fra artikkelen Slik smaker du vin:

“Vinekspertene – vi som jobber på Polet, journalister eller den vennen som alltid tar ansvar for vinvalget på restaurant – har ikke nødvendigvis noe bedre lukte- eller smakssans enn deg. Forskjellen er bare at vi har trent på å assosiere og sette ord på det vi smaker. Her er våre råd og tips for at du kan gjøre det samme.”

Nå er det nok sannsynligvis slik at noen har bedre luktesans enn andre, akkurat som noen har bedre gehør enn andre. Ifølge artikkelen “Anosmi. Lite lukt, mye kaos” i Vinbladet 2024/2 lider 4-5% av verdens befolkning av anosmi, som er total mangel på luktesans. Opptil 16% har hyposmi, som er nedsatt luktesans. Jeg antar at noen har dårligere luktesans enn en slags normal, uten at det har blitt laget en diagnose av det, og noen har sikkert bedre luktesans enn andre. Den svenske champagneeksperten Richard Juhlin er en person med en særdeles velutviklet luktesans. Om han har et usedvanlig følsomt luktorgan, eller om han “bare” er ekstremt dyktig til å prosessere disse sanseinntrykkene, har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Han skal visstnok kunne identifisere 8 000 forskjellige champagner.

For oss gamlinger er det triste faktum at luktesansen svekkes med alderen. 25% av alle over 50 år har redusert luktesans. Noen fikk redusert luktesans etter Covid, men de fleste fikk den heldigvis tilbake igjen.

Smak og behang skal ikke diskueres, blir det ofte sagt. Det er tøv. Smak og behag kan og skal absolutt diskuteres. Vi må bare akseptere at det er subjektive størrelser og at vi kan ha ulik smak. Det finnes ikke noen objektive svar på hva som er godt og hva som ikke er godt. Men vi kan finne noen egenskaper som gjør at nesten alle liker det, og noe som gjør at nesten ingen liker det. Min svoger, som er professor i medisin, sa en gang at iskrem på være biologisk perfekt sammensatt mat. Det er noe alle barn liker første gang de smaker det. Men det betyr ikke at vi kan leve bare av iskrem.

Mitt inntrykk er at mange ikke tar seg tid til å smake på det de spiser og drikker. Før jul 2025 intervjuet Aftenposten Norges fremste akevittekspert, Halvor Heuch. Jeg har ikke tenkt å skrive om akevitt i denne sammenhengen, men akkurat det han sier her, gjelder all smaking:

“Som oftest, etter mitt inntrykk, er det «tut og kjør» som gjelder: Folk sluker mat og drikke uten å kjenne etter, og norsk akevitt fortjener mye mer respekt enn som så. Bruk et halvt minutt, gjerne mer, på å nyte duften og alle smakene. Deretter svelger du.”

Vårt førsteinntrykk når vi smaker vin, er utseende. Satt på spissen, kan vi si at vi først “smaker” med øynene. I 2001 gjennomførte tre professorer i ønologi (vinvitenskap), i Bordeaux og Montpellier et eksperiment. De ba ønologistudenter beskrive aromaene i to viner, en hvit og en rød. De beskrev de hvite med aromaer man typisk assosierer med en del hvitvin, som sitrus, eple, aprikos, fersken og ananas, mens de røde vinen ble beskrevet med aromaer man forbinder med rødvin, som røde og sorte bær, som solbær, bringebær og blåbær. “Problemet” var at det var den samme vinen. De hadde tilsatt et rødt fargestoff uten smak i hvitvinen, og servert den som rød.

Senere gjennomførte de et annet eksperiment. En rødvin ble servert fra en flaske med en etikett som sa at dette var en vin av høy kvalitet. Den ble beskrevet i rosende ordelag. Senere serverte de den samme vinen fra en flaske som sa at dette var en ganske simpel bordvin, og vinen ble beskrevet som en enkel bordvin. Man kan kanskje si at smaking er en del psykologi.

Jeg pleier å høre på Vinmonopolets podkast. En del episoder er blindsmakinger. Da får de servert drikke i sorte glass, slik at det ikke er mulig å se hva som er i glasset. Dermed blir ikke lukt- og smaksopplevelsen påvirket av det visuelle.

Når vi ser på en vin bør vi ha godt lys og se på vinen mot en hvit bakgrunn. Et restaurantlokale er som regel lite egnet. Smaksrommene hvor proffene smaker vin, ligner mer på laboratorier enn på restauranter og spisestuer. Dette er fra prøve- kursrommet hos Maison des vins du Languedoc, hvor jeg var på et kurs tidligere i år.

Et første spørsmål er om vinen er klar. Det skal den helst være, men naturvin er for tiden en mote, og den vil ofte være ufiltrert — da er den ikke alltid helt klar. Vin som har vært lagret, kan ha fått bunnfall. Vi ser så på fargen. Fargespektrene er ulike for hvitvin, rødvin og rosévin. Vi kan starte med hvitvin. Den kan være blek eller ha en dypere farge. Fargen kan være gul omtrent som sitronsaft, den kan ha litt grønnskjær, den kan gå mer mot gyllen, mot ravgult og nesten over mot oransje eller brunt.

Rødvin kan være rubinrød. Den kan gå mot fiolett, litt i retning oransje og mursteinsrød.

Etter denne etappen er det hviledag, som er lagt til Cantal. Cantal er mer kjent for ost enn for vin, men det går vi ikke nærmere inn på. Vi tar også en hviledag, og er tilbake til 10. etappe, på tirsdag.

Hvordan finne de beste blant de franske vinene?

Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.

Grand Atlas des vignobles de France

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.

Kjøp fra

L’Atlas des vins de France

Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøp fra

Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.

Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.

Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.

Le Guide des Meilleurs vins de France

Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.

Kjøp den fra

Le Guide Hachette des vins

For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.

Kjøp den fra

Guides des vins. Bettane + Desseauve

Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.

Kjøp den fra

Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.

Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.

Le livre des champagnes 2026

Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.

Kjøp den fra

Guider til rimeligere viner

Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.

Noen vinmagasiner

I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.

Les vins du Tour det France 2026

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2026. Etappe 8: Périgueux — Bergerac

2026-07-11 Olav Torvund Leave a comment

Det var ikke noen overraskelse at Tim Merlier vant en etappe som gårsdagens. Det var sterket kjørt av Søren Wærenskjold, selv om det “bare” holdt til andreplass. Andreplass er veldig bra i et slikt selskap, men på etapper i slike ritt gjelder at “The winner takes it all”. Bare de helt spesielt interesserte merker seg hvem som blir nummer to og tre. Det skjedde som ventet ingen endringer i sammendraget, og Mads Pedersen beholdt den grønne poengtrøyen.

I dag er det en 182 km lang, flat etappe, så den vil vel antageligvis forløpe ikke ulikt gårsdagens etappe. Marginene er så små at det er vanskelig å tippe noen vinner på slike etapper.

Til 7. etappe skrev jeg at Bordeaux ligger omtrent der de to elvene Dordogne og Garonne renner sammen. Dagens startby Périgueux ligger ved elven l’Isle, som er en sideelv til Dordogne, og målbyen Bergerac ligger ved Dordogne. Spoler vi tiden noen hundre år tilbake, var elvene de viktigste transportårene i Europa. Vi trenger vel egentlig ikke å gå så langt tilbake, og de er ganske viktige fortsatt. Varer fra Bergerac, og jeg vil tro også Périgueux ble sendt med båt nedover elven til Bordeaux, og ble eventuelt skipet ut herfra. Man hadde ikke nymotens påfunn som frihandel og fri konkurranse. I Bordeaux skipet man først ut sin egen vin. Som jeg også nevnte til 7. etappe, var vinen fra Bordeaux ganske lys. Det som i dag er Bordeaux’ mest prestisjefulle område, Medoc, var stort sett et sumpområde og det ble ikke dyrket stor annet enn bygg fram til 1600-tallet. Området ble da drenert av nederlendere, noe som gjorde området egnet for vindyrking.

Man ville forbedre den lyse og ganske tynne vinen fra Bordeaux, og det gjorde man ved å blande inn kraftigere vinere fra områdene lenger inne, som bl.a. Bergerac. Det ble solgt som bordeauxvin. Resultatet ble en kraftigere, og etter manges mening bedre bordeauxvin, mens viner fra f.eks. Bergerac forble ukjente. Man hentet visstnok vin helt fra Spania, som ble brukt til å forbedre bordeauxvinen. Jeg minner om det jeg skrev til 7. etappe, om at elven Garonne starter i Spania. Med dagens regler og regime ville dette vært svindel og store vinskandaler.

Startbyen heter Perigueux, men området den ligger i heter Périgord.

Om vi holder oss til gastronomien, er startbyen Périgueux mer kjent for and, foie gras, valnøtter, trøfler og jordbær, enn for vin. Det er vel politisk ukorrekt å si at man liker foie gras, men her må jeg bare bekjenne mine synder. Jeg synes foie gras er godt, og jeg bestiller det gjerne som forrett på restauranter i Frankrike, gjerne med et glass Sauternes til. Skjønt, som jeg kommer tilbake til, bør vi til denne etappen heller velge Monbazillac fremfor Sauternes.

Jeg liker jordbær. Jordbær er sommer for meg. Jeg skjærer jordbær i skiver og har dem på brød, med et lite sukkerdryss. Og de er gode til mye annet. Vi i Norge liker å tro at vi har de aller beste jordbærene. At de får mye lys og ikke for mye varme, med lang modning bidrar til smaken. Hvis vi kjøper importerte jordbær, gjerne fra Belgia eller Nederland, får vi bekreftet vår oppfatning av at de norske bærene er best. Jeg tror at dette blant annet skyldes at bærene plukkes før de er helt modne, for at de skal tåle transporten bedre. Frukt er alltid best når den har fått bli moden før den høstes. Slik er det med mye importert frukt. Hvis vi spiser f.eks. ananas, bananer eller mango i de landene hvor disse dyrkes, og frukten ikke er høstet før den er moden, er det noe helt annet og mye bedre enn det vi får kjøpt i Norge.

Nå hevder noen produsenter at de skal kunne produsere jordbær i Norge hele året. Jeg har ingen tro på at de vil smake slik vi er vant til at norske jordbær skal smake.

Jeg spiser mye jordbær i Frankrike, når de er i sesong. Franske jordbær kan være aldeles utmerket. I alle fall der vi pleier å handle i Norge, er det slik at de har jordbær, og dette er den typen de har i dag — gjerne uten angivelse av hva slags bær det er. Det står ofte bare at de er norske. I Frankrike kan vi ofte velge mellom mange ulike sorter, som gjerne har ulik pris. Min favoritt er en som heter Garriguette, som merkelig nok også er den som pleier å være den dyreste. Den har mye smak av markjordbær, og er visst en kryssning av markjordbær og hagejordbær. De dyrker den i Périgueux, sammen med mange andre sorter jordbær. Og de dyrker dem også lenger syd, i Languedoc, hvor jeg gjerne holder til. Jeg kjøper lokale bær.

Vinområder i Bergerac. Vi kan starte med området AOC Bergerac. Dette grenser til det østligste vinområdet på Bordeauxs høyrebredd, altså høyrebredden til elven Dordogne. Jordsmonn mm i Bergerac er ikke ulikt det vi finner i f.eks. Saint Emillon.

Jeg skal ta noen lange steg tilbake i historien. Noen vil sikkert mene at det er et sidespor. I 1598 utstedte den franske koingen Henry IV ediktet av Nantes. Det garanterte religionsfrihet for protestantene i Frankrike, de som gjerne ble kalt hugenotter. Dette ble tilbakekalt av Louis XIV, eller Ludvig 14. som man gjerne sier på norsk, i 1685. Da valgte mange protestanter å forlate Frankrike. Mange av dem flyttet til Nederland. Det var ganske mange av dem i området rundt Bergerac. Når disse hadde flyttet til Nederland, åpnet det seg et eksportmarked i Nederland for vin fra Bergerac.

Det var mange driftige personer blant protestantene som forlot Frankrike. Jeg vil nevne en av dem, selv om det er en klar avsporing fra vinen, noe jeg hintet om da vi til etappe 7 var innom vin laget av druen baroque. Estienne Roger var boktrykker. Han var født i Caen, og jeg har dessverre ikke klart å finne noen tilknytnig til Bergerac. Han startet boktrykkeri i Amsterdam, og han trykket blant annet noter. Han ga ut flere samlinger med italiensk musikk, blant annet Antonio Vivaldis “L’estro Armonico”. Estienne Roger var kjent for god trykkvalitet og hadde god distribusjon. En av disse samlingene fant veien til hoffet i Weimar. Der var det en ung konsertmester ved navn Johann Sebastian Bach. Han studerte notene, arrangerte flere av Vivaldis konster for cembalo, slik at han kunne spille dem selv og gjøre seg kjent med formen. Slik lærte Johann Sebastian Bach konsertformen, og komponerte konserter som tok formen langt videre enn hva hans læremester Antonio Vivaldi hadde gjort.

Litt syd for dagens målby, på sydsiden av elven Dordogne, ligger området Monbazillac. Her produserer de søt vin av druer som har blitt angrepet av soppen botrytis. Om produksjon av søt vin, viser jeg til det jeg skrev til 6. etappe. Soppen perforerer skallet på druen, som gjør at mye av vannet fordamper. Det skjer også mye annet med og i druen i denne prosessen. Til slutt blir druen nesten som en rosin, med mye sukker og mye syre. Det er så mye sukker og så lite vann i disse innskrumpede druene, og gjærsoppen dør av alkoholforgiftning før den har klart å omdanne alt sukkeret til alkohol. Resultatet er en søt vin. Det er en vin laget på samme måte som i Sauternes, og det er derfor jeg ovenfor skrev at man bør velge en vin fra Monbazillac om man skal være så politisk ukorrekt at man spiser foie gras fra Perigord. Dette er dyre viner. Når det er så lite vann i druene, trenger man mange druer for å kunne lage en flaske vin. Druene må plukkes en for en, slik at man bare plukker druer som er angrepet slik at de er egnet for å lage denne typen vin. Men vinene fra Monbazillac er ikke like dyre som de fra Sauternes.

Om jeg har forstått det rett, bruker noen en teknikk hvor de klipper stilken til druene delvis av, slik at de struper vanntilførselen til druene, noe som bidrar til tørkeprosessen. Men akkurat dette har jeg ikke klart å finne ut som mye om.