RINF 1100 — (ytringsfrihet og medieregulerin) eksamensoppgave vår 2020

Mar­te Kirke­rud var adop­tert fra Korea, og had­de et asia­tisk utse­en­de. Ved siden av stu­die­ne arbei­det hun i den loka­le KIMA-butik­ken. Like før kl 18 en lør­dag kom Peder Ås inn i butik­ken for å kjø­pe øl. Det var kø foran den kas­sen hvor Mar­te Kirke­rud satt, alle sto med fore­skre­vet koro­na­av­stand. Køen var gans­ke lang, men ikke sær­lig tett. Peder gikk for­bi køen. Mar­te ga ham beskjed om at han måt­te stil­le seg i køen, han som and­re. Peder men­te at det ikke var noen kø når folk sto og hang i områ­det foran kas­sen, og at han måt­te få beta­le nå, før ølsal­get steng­te kl. 18. De and­re som sto i køen, gjor­de kla­re tegn til at han fikk stil­le seg bak, og fle­re pek­te på at de også had­de øl i sine handle­vog­ner.

Mot­vil­lig stil­te Peder seg i køen. Da han kom fram til kas­sen, var klok­ka blitt 18.03. Mar­te for­tal­te at ølsal­get steng­te kl 18, og at hun ikke had­de lov til å sel­ge ham øl. Da ble Peder sær­de­les sur. Han had­de kom­met inn i butik­ken før klok­ken var blitt 18, og det var ikke hans feil at det var for få kas­ser åpne, og at det bare satt tre­ge skjev­øyer i kas­se­ne. De kun­ne ikke være så uri­me­li­ge og fir­kan­te­de. Det var ikke førs­te gang noen had­de vil­let kjø­pe øl rett etter at ølsal­get steng­te, så Mar­te svar­te rolig at kas­se­ne var slik at det ikke var mulig å slå inn øl etter at ølsal­get steng­te. Så hun kun­ne ikke sel­ge ham øl.

Da eks­plo­der­te Peder. «Din jæv­la kinaflag­ger­mus. Hvor­for har dere kom­met hit med dis­se koro­na­grei­e­ne og kom­mu­nist­reg­le­ne deres? Hva er vit­sen med at dere tar med dere det­te viru­set og smit­ter nord­menn som byg­de det­te lan­det? Jeg vil snak­ke med sje­fen din!»

Mar­te var bare glad for å kun­ne over­late Peder til and­re, og hun kal­te opp butikk­sjef Lars Holm. Lars Holm gjen­tok omtrent det Mar­te had­de sagt om at sys­te­me­ne var slik at det ikke var mulig å regist­re­re ølsalg i kas­sen etter det klokke­slet­tet da ølsal­get var slutt. «Det er slik for at ingen skal kun­ne true eller pres­se vårt per­so­na­le til å sel­ge øl når det ikke len­ger er lov». Peder men­te at det­te var en idio­tisk barne­hage­men­ta­li­tet, og at man måt­te bru­ke hodet og være litt smi­di­ge. «Men når dere anset­ter slik kine­sis­ke koro­na­da­mer som kom­mer og smit­ter gode nord­menn, da blir det vel bare sli­ke kom­mu­nist­reg­ler. Butik­ken bur­de anset­te nors­ke jen­ter», som Peder også men­te var pene­re og mer sexy. Mar­te for­søk­te så godt hun kun­ne å over­høre det Peder Ås sa, og fort­sat­te å betje­ne køen i kas­sen. And­re kun­der så van­tro på Peder og var red­de for at han skul­le gå fysisk til angrep på Mar­te. Lars Holm gelei­det Peder Ås ut av butik­ken, mens Peder skjel­te ut alt og alle og sa at han ald­ri mer vil­le kom­me til­ba­ke til butik­ken, noe Lars Holm ikke tok sær­lig tungt. «Jeg skal sør­ge at den­ne dritt­bu­tik­ken ikke får fle­re kun­der», sa Peder i det Lars skjøv ham ut av butikk­dø­ren.

Etter å ha druk­ket de sis­te slan­te­ne han had­de av alko­hol hjem­me, fant Peder fram sin PC. Han skrev føl­gen­de på butik­kens Face­bo­ok­side:

«Alle bør boi­kot­te KIMA. Det er en dritt­bu­tikk som er helt nazi. Jeg var inn­om for å kjø­pe øl len­ge før ølsal­get steng­te. Men de har alt­for få åpne kas­ser, og i kas­se­ne sit­ter det tre­ge kina­da­mer som skal tvin­ge sin kom­mu­nis­me på oss. Da jeg ende­lig kom fram til kas­sen, sa kinaflag­ger­mu­sen at ølsal­get var stengt. Hun var helt nazi og sa bare at dis­se kom­mu­nist­reg­le­ne gjor­de at jeg ikke kun­ne kjø­pe øl. Hun påsto at kas­se­ne gjor­de at det ikke var mulig å sel­ge øl. De er sik­kert laget i Kina de også, med mye over­våk­ning. Jeg for­søk­te å snak­ke med butikk­sje­fen, men han var like håp­løs. Hva annet kan du ven­te av en fyr som fyl­ler opp butik­ken med kine­se­re? Vi vet hvor­dan det går når vi slip­per inn dis­se kine­sis­ke rot­te­ne. En gang kom de med svarte­dau­en, nå kom­mer de med koro­na. Putt dem i ølbok­ser, og send dem til­ba­ke til Kina.»

Lars Holm, som syn­tes at Mar­te og hans øvri­ge ansat­te gjor­de en utmer­ket jobb, vil­le ikke aksep­te­re at noen av hans ansat­te ble behand­let på den­ne måten. Han send­te en mel­ding til weban­svar­lig Caro­li­ne Vold og ba hen­ne slet­te Peder Ås face­bo­ok­kom­men­tar. Sam­ti­dig anmeld­te han Peder Ås for å ha kom­met med hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger. Caro­li­ne had­de tatt fri en lang­helg, og hun slet­tet ikke inn­leg­get før hun var til­ba­ke på jobb på sitt hjem­me­kon­tor ons­dag mor­gen.

Da Peder opp­da­get at inn­leg­get var slet­tet, skrev han et nytt inn­legg, hvor han påsto at han var blitt ulov­lig sen­su­rert da han had­de benyt­tet seg av sin ytrings­fri­het til å si hva han men­te om norsk inn­vand­rings- og alko­hol­po­li­tikk. «Jeg har ikke noe imot asia­da­mer», skrev Peder Ås. «Jeg har vært i Thai­land fle­re gan­ger, og der er dame­ne ser­vice­inn­stilt og vet hvor­dan de skal behand­le nors­ke mann­folk». Caro­li­ne slet­tet det­te inn­leg­get også og steng­te Peder ute fra den­ne Face­bo­ok­si­den.

Man­ge had­de rea­gert på Peder Ås’ opp­før­sel i butik­ken og på hans face­bo­ok­inn­legg. Hans Tastad, som sto i kasse­køen da det­te skjed­de, anmeld­te også Peder Ås. Han syn­tes dess­uten at det var gått alt­for lang tid før face­bo­ok­inn­leg­get var blitt slet­tet, og anmeld­te KIMA ved butikk­sjef Lars Holm for at de ikke had­de fjer­net inn­leg­get med en gang, og han anmeld­te Face­bo­ok for å ha latt inn­leg­get bli stå­en­de.

Mar­te vet at du stu­de­rer blant annet ytrings­fri­het, og hun vil ha din vur­de­ring av føl­gen­de spørs­mål:

  1. Sa Peder Ås noe som var ulov­lig i kasse­køen den lør­da­gen, og var det han skrev på Face­bo­ok, ulov­lig?
  2. Kan KIMA hol­des ansvar­lig for at Peder Ås’ inn­legg ble stå­en­de på deres nett­si­der over hel­gen?
  3. Kan Face­bo­ok hol­des ansvar­lig for at Peder Ås’ inn­legg ble stå­en­de?
  4. Ble Peder Ås’ ytrings­fri­het kren­ket da inn­leg­gen­de hans ble slet­tet?

Alle spørs­mål skal besva­res, og sva­re­ne skal begrun­nes.

Print Friendly, PDF & Email

History of rock in 500 songs. Koronaaktivitet for musikknerder

Det sies at når man blir gam­mel begyn­ner man å inter­es­se­re seg for his­to­rie. Det er kan­skje slik, og i så fall ble jeg gam­mel gans­ke tid­lig. Jeg er av de som helst vil vite alt om alt, men jeg vet at det ikke går. Den delen av his­to­ri­en som jeg for tiden er mest opp­tatt av, er musikk­his­to­ri­en. Og jeg er inter­es­sert i his­to­ri­en til alle musikk­sjan­ge­re. Jeg har brukt mest tid på den “klas­sis­ke” musikk­his­to­ri­en. Jeg har med stor inter­es­se sett alle epi­so­de­ne av coun­try­mu­sik­kens his­to­rie, som er til­gjen­ge­lig hos NRK.

For ikke vel­dig len­ge siden fant jeg podkast­se­ri­en “A His­tory of Rock Music in 500 songs”. Den er laget av And­rew Hick­ey. Det er et lang­tids­pro­sjekt, som star­ter med rock­ens for­his­to­rie på 1930-tal­let. Jeg tror ambi­sjo­nen er å avslut­te ved utgan­gen av 1990-tal­let, men jeg er ikke helt sik­ker. Som tit­te­len anty­der, skal det bli 500 epi­so­der, med én sang i fokus i hver epi­so­de. And­rew Hick­ey pub­li­se­rer en epi­so­de i uken, og har to Q&A epi­so­der hvert år, slik at det­te er et pro­sjekt som skal gå over 10 år. Sis­te til­gjen­ge­li­ge epi­so­de, epi­so­de 75, ble pub­li­sert sam­me dag som det­te skri­ves: 23. mars 2020. Han er ennå ikke fer­dig med 1950-tal­let.

Con­ti­nue read­ing His­tory of rock in 500 songs. Koro­naak­ti­vi­tet for musikk­ner­der

Print Friendly, PDF & Email

Bøtlagte skigåere i Bogstadveien

Tre akti­vis­ter på ski ble arres­tert av poli­ti­et da de nek­tet å fjer­ne seg fra vei­ba­nen. Alle ble slup­pet ut lør­dag etter­mid­dag. De ble ilagt 13.000 kro­ner i bot hver”, kan vi lese hos ABC-nyhe­ter. Jeg så dem på Uni­ver­si­tets­plas­sen, før de star­tet på ski­tu­ren.

For bil­et­a­ten Poli­ti­et i Oslo er det blas­fe­mi å betre­de bilis­te­nes hel­li­ge grunn: Kjøre­fel­tet. Skjønt på den video­en som vises hos ABC-nyhe­ter ser det ut som om de er i en par­ke­rings­lom­me, ikke i kjøre­fel­tet. Men å okku­pe­re bilis­te­nes par­ke­rings­lom­mer er nok like blas­fe­misk som å ta i bruk kjøre­fel­tet.

For­enings- og demon­stra­sjons­fri­he­ten er grunn­lovs­fes­tet i Grunn­lo­ven § 101, som lyder:

Enhver har rett til å dan­ne, slut­te seg til og mel­de seg ut av for­enin­ger, her­under fag­for­enin­ger og poli­tis­ke par­ti­er.

Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner.

Demon­stra­sjo­ner er dess­uten ytrin­ger som er ver­net av ytrings­fri­he­ten.

Con­ti­nue read­ing Bøt­lag­te ski­gå­ere i Bog­stad­vei­en

Print Friendly, PDF & Email

Petter Northug og Aylar Lies privatliv

Jeg har hatt pro­ble­mer med inter­nett­for­bin­del­sen en ukes tid. Det­te har blant annet med­ført at noen kom­men­ta­rer som jeg had­de skre­vet, ble lig­gen­de upub­li­sert så len­ge at de mis­tet noe av sin aktua­li­tet. Under en viss tvil har jeg like­vel valgt å pub­li­se­re dem nå.

Kjen­di­s­ers pri­vat­liv inter­es­se­rer meg ikke. Men ytrings­fri­het og gren­sen mot pri­vat­li­vets fred, det er jeg opp­tatt av. Så når Oslo ting­rett har avsagt dom i saken som Aylar Lie had­de anlagt mot Petter Nort­hug, så er saken inter­es­sant, selv om per­sone­ne ikke er det.

Det er vel­dig man­ge bøker jeg gjer­ne skul­le ha lest, men ikke rek­ker å lese. Petter Nort­hugs selv­bio­gra­fi er ikke blant dem. Den har jeg ikke lest, og har hel­ler intet øns­ke om å lese. Jeg vet der­for ikke mer om hva som står i den boken enn det som er gjen­gitt i dom­men, som min kol­le­ga i Ber­gen, Hans Fred­rik Mart­hi­nus­sen, har offent­lig­gjort med noe anoy­mi­se­ring.

Jeg leser hel­ler ikke “Det Nye” eller “Her og Nå”, som også er sitert i dom­men. Så igjen vet jeg ikke mer enn det som er gjen­gitt der.

Con­ti­nue read­ing Petter Nort­hug og Aylar Lies pri­vat­liv

Print Friendly, PDF & Email

Publisering av bilder av parkerte biler m.m.

<edit>Etter å ha fått litt mot­stand på Twit­ter, blant annet fra Jon Wes­sel-Aas, har jeg gått gjen­nom de per­son­vern­dom­mer fra EU-dom­sto­len og ECHR som han vis­te til i den trå­den, og opp­da­tert og utdy­pet det jeg skrev om per­son­vern. Slik sett blir det­te en illu­sta­sjon av hvor­for ytrings­fri­he­ten er vik­tig: vi kom­mer med noen ytrin­ger, møter mot­stand, og gjen­nom et fritt ord­skif­te kan vi kom­me litt nær­me­re en slags sann­het. Noen gan­ger får man bite i det sure eplet, og aksep­te­re at argu­men­ta­sjo­nen ikke ble god nok. And­re gan­ger blir man styr­ket av å møte mot­stand, og kan utvik­le argu­men­ta­sjo­nen vide­re.

Jeg har valgt å behol­de alt fra den opp­rin­ne­li­ge kom­men­ta­ren, men har føyd til en del nye avsnitt som er mar­kert ved at de er satt mel­lom tage­ne <edit> og /edit>. Det er ikke den bes­te meto­den for å få en best mulig tekst, men da er det i alle fall gans­ke enkelt å se hvil­ke end­rin­ger som er gjort.</edit>

NRK skri­ver om bilis­ter som risi­ke­rer lat­ter­lig­gjø­ring i sosia­le medi­er om de par­ke­rer feil. Advo­kat Jon Wes­sel-Aas sier til NRK:

Han vur­de­rer at pub­li­se­rin­ga­ne er i strid med per­son­opp­ly­sings­lova, der­som bilen og plas­se­rin­ga er hovud­fo­kus, og pub­li­se­rin­ga ikkje har and­re syn­le­ge motiv enn å «hen­ge ut» den enkel­te.”

Jon Wes­sel-Aas har pub­li­sert hele sitt svar på Twit­ter, som selv­føl­ge­lig er mer nyan­sert enn det som gjen­gis av NRK.

Bil­de­ne er offent­lig­gjort i en face­bo­ok­grup­pe som iføl­ge NRK har nes­ten 5 000 med­lem­mer. Det er ingen tvil om at det som pub­li­se­res i sli­ke grup­per er offent­lig. Jeg viser her til det jeg skrev i min kom­men­tar til de to dom­me­ne om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, HR-2020–184?A og HR-2020–185?A.

Jeg mener vi må star­te et helt annet sted enn i per­son­opp­lys­nings­lo­ven. Pub­li­se­ring av bil­der er ytrin­ger som er ver­net av ytrings­fri­he­ten. Vi må da star­te i Grunn­lo­ven § 100 og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjon (EMK) art 10.

Con­ti­nue read­ing Pub­li­se­ring av bil­der av par­ker­te biler m.m.

Print Friendly, PDF & Email

To høyesterettsdommer om hatefulle og diskriminerende ytringer

Innledning

Høy­este­rett avsa 29. janu­ar 2020 to dom­mer om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger, HR-2020–184‑A og HR-2020–185‑A. Beg­ge dom­mer var enstem­mi­ge. For ordens skyld: Når jeg skri­ver at Høy­este­rett utta­ler, så bur­de det strengt tatt stå “Først­vo­te­ren­de, med til­slut­ning fra de øvri­ge dom­me­re”. Det er dess­uten en rea­li­tet i at annen­vo­te­ren­de i en enstem­mig dom gjer­ne sier at han eller hun “er i det vesent­li­ge og i resul­ta­tet enig med først­vo­te­ren­de”, som de øvri­ge dom­me­re så slut­ter seg til. De er eni­ge i resul­ta­tet, og i det vesent­li­ge av begrun­nel­sen — uten at de nød­ven­dig­vis er eni­ge i alt. Men sli­ke nyan­ser hop­per jeg over i det føl­gen­de.

Beg­ge sake­ne gjaldt ytrin­ger frem­satt i såkal­te “luk­ke­de” grup­per på Face­bo­ok. Den førs­te saken gjaldt usagn frem­satt i grup­pen «Vi som støt­ter Syl­vi List­haug», den and­re gjaldt ytrin­ger i grup­pen «Fedre­lan­det vik­tigst». Grup­pe­ne had­de hen­holds­vis 20 000 og 15 000 med­lem­mer.

Con­ti­nue read­ing To høy­este­retts­dom­mer om hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de ytrin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Sykkelfiendtlige trafikkregler og ‑regulering. En utfordring til Knut Arild Hareide

I 2011 frem­met davæ­ren­de stor­tings­re­pre­sen­tant Knut Arild Harei­de, sam­men med Lai­la Dåv­øy og Line Hen­ri­et­te Heim­dal, alle KrF, føl­gen­de repre­sen­tant­for­slag, doku­ment 8:145 S (2010–2011) , i Stor­tin­get. Jeg byg­ger her på gjen­gi­vel­sen i Innst 410 S (2010–2011):

«1. Stor­tin­get ber regje­rin­gen øke den stat­li­ge sat­sin­gen på infor­ma­sjons­ar­beid og hold­nings­kam­pan­jer for å ska­pe bed­re sam­spill mel­lom tra­fi­kant­grup­pe­ne

2. Stor­tin­get ber regje­rin­gen opp­ret­te en stat­lig beløn­nings­ord­ning for gang- og syk­kel­vei.

3. Stor­tin­get ber regje­rin­gen sik­re at hen­sy­net til syk­kel­tra­fik­ken blir iva­re­tatt ved plan­leg­ging og utbyg­ging av ny infra­struk­tur.

4. Stor­tin­get ber regje­rin­gen leg­ge frem for­slag til­end­ring av tra­fikk­reg­le­ne slik at syk­lis­ter får­bed­re sik­ker­het og frem­kom­me­lig­het. Dagens mini­mums­krav på 1,5 meter til trygg forbi­kjø­rin­gav syk­lis­ter tas inn i tra­fikk­reg­le­ne.

5. Stor­tin­get ber regje­rin­gen end­re vike­plikts­reg­le­ne som gjel­der der gang- og syk­kel­vei krys­ser­vei og avkjør­sel slik at syk­len­de gis prio­ri­tet ogbed­re frem­kom­me­lig­het.»

Con­ti­nue read­ing Syk­kel­fiendt­li­ge tra­fikk­reg­ler og ‑regu­le­ring. En utford­ring til Knut Arild Harei­de

Print Friendly, PDF & Email

Fri fra 2020

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1949 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri.

I blant annet EU/EØS og USA er verne­ti­den 70 år (i USA kan det være gans­ke kom­pli­sert, men det går jeg ikke inn på). Minste­kra­vet etter Bern­kon­ven­sjo­nen er 50 år etter ulø­pet av opp­havs­ers døds­år. Noen land har 50 års verne­tid, og noen har len­ger. Når et verk ikke len­ger er ver­net i hjem­lan­det, er det hel­ler ikke ver­net i and­re land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen. Det­te føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (8).

Cana­da og Kina er blant de land som har 50 års verne­tid, hvil­ket betyr at cana­dis­ke og kine­sis­ke verk av opp­ha­ve­re som døde i 1969 eller tid­li­ge­re, nå er fri. Det avgjø­ren­de for ver­kets nasjo­na­li­tet er hvor det ble pub­li­sert, ikke hvor opp­ha­ver er født eller er stats­bor­ger. Man­ge verk av cana­dis­ke opp­ha­ve­re som Neil Young, Leo­nard Cohen, Joni Mitch­ell og Buf­fy Sain­te-Marie, har blitt først utgitt i USA, og verne­ti­den bestem­mes da av reg­le­ne i USA. Det er ikke helt enkelt å fin­ne ut av det­te. Uan­sett har jeg holdt meg til opp­ha­ve­re som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri for­di de er hjem­me­hø­ren­de i land med 50 års verne­tid.

Det er gans­ke man­ge man­ge inter­es­san­te som sa far­vel til det jor­dis­ke livet i 1949. Jeg vel­ger å star­te med en av de som kan­skje ikke er blant de størs­te kunst­ner­ne. Men han er en av mine favo­rit­ter, og en av de sto­re innen sin sjan­ger: Den dans­ke teg­ne­ren og humo­ris­ten Robert Storm Peter­sen, kjent under sig­na­tu­ren Storm P. 

Det gjør at jeg ende­lig fritt kan bru­ke en av mine favo­ritteg­nin­ger, hans kom­men­tar om aka­de­mi­ke­re, som jeg har gjen­gitt inn­led­nings­vis.

Etter den­ne aka­de­mi­ker­kom­men­ta­ren, går jeg til det som van­lig­vis lig­ger mitt hjer­te nær­mest: Musikk. Jeg vil frem­heve to, i høyst uli­ke sjan­ge­re. Den førs­te er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk kom­po­nist. Hans mest kjen­te verk er anta­ge­lig­vis Also spra­ch Zara­tustra, som ble kjent for et bredt pub­li­kum da Stan­ley Kubrik valg­te det­te som åpnings­mu­sikk til sin film 2001 en romo­dys­sé.

Jeg for­sø­ker så godt jeg kan å hol­de min sti ren når det gjel­der opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter. Selv om ver­ket et fritt, vil utøven­de kunst­ne­re ha vern for sin kunst­ne­ris­ke pre­sta­sjon. Det er der­for ikke fritt fram når det gjel­de å bru­ke inn­spil­lin­ger av Richard Strauss ver­ker, selv om ver­ket er fritt. Utøven­de kunst­ner har ene­rett til å gjø­re opp­tak av sin pre­sta­sjon, og til å gjø­re opp­ta­ket til­gjen­ge­li­ge for all­men­he­ten. Utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter varer i 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, og hvis det i løpet av den­ne peri­oden offent­lig­gjø­res eller utgis opp­tak av frem­fø­rin­gen, har det­te opp­ta­ket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.

For­len­gel­sen fra 50 til 70 år for opp­tak, ble inn­ført 2014. En over­gangs­re­gel inne­bæ­rer at for­len­gel­sen får virk­ning for frem­fø­rin­ger som var ver­net per 1. novem­ber 2013 er ver­net i 70 år. Det­te var akku­rat til­strek­ke­li­ge til å sik­re for­len­get vern for alle inn­spil­lin­ge­ne med The Beatles. Det fin­nes noen tid­li­ge­re opp­tak med the Beatles, de berøm­me­li­ge demo­ene som Decca sa nei til, noe fra Ham­burg­pe­rioden og kan­skje også tid­li­ge­re. Men dis­se var nep­pe offent­lig­gjort før deres førs­te stu­dio­inn­spi­lin­ger ble utgitt.

Det er ikke godt å vite hvil­ke av alle inn­spil­lin­ger på YouT­ube som er gjort til­gjen­ge­lig med opp­ha­vers og utøvers sam­tyk­ke. For å være på den sik­re siden, har jeg valgt den­ne inn­spil­lin­gen med Her­bert von Kara­jan og Wie­ner Phil­har­mo­ni­ker fra 1959, som ikke len­ger er ver­net. Det skal visst­nok ha vært den­ne inn­spil­lin­gen Stan­ley Kubrick bruk­te i “2001, en romo­dys­sé”, som vir­ke­lig bidro til å gjø­re det­te ver­ket kjent.

Richard Strauss var ikke i slekt med de wie­ners­ke Strausse­ne, hvis musikk gjer­ne blir frem­ført i Nytt­års­kon­ser­te­ne fra Wien. Selv om orkes­ter­ver­ket Also spra­ch Zara­tustra er det de fles­te kjen­ner, i alle fall de førs­te tak­te­ne, er det sær­lig som opera­kom­po­nist Richard Strauss har blitt stå­en­de. Det kom­po­ne­res gans­ke man­ge ope­ra­er. De fles­te frem­fø­res noen få gan­ger, og set­tes ikke opp på nytt etter førs­te og enes­te sesong. Jeg har lest at det er kom­po­nert rundt 5.000 ope­ra­er, uten at jeg har gjort noe for­søk på å kva­li­tets­sik­re det tal­let. Av dis­se er det 40–50 ope­ra­er som utgjør et slags stan­dar­re­per­toar som jevn­lig set­tes opp på opera­sce­ner rundt om i ver­den. Richard Strauss var en av de sis­te som kom­po­ner­te seg inn i det­te stan­dard­re­per­toa­ret, med ope­ra­er som Der Rosenka­va­li­er, Elekt­ra  og Salo­me, for å nev­ne noen av hans mest kjen­te ope­ra­er. Richard  Strauss er ikke easy liste­ning. Det er kre­ven­de musikk, som man må høre fle­re gan­ger. Men da blir man beløn­net for inn­sat­sen.

Det er fris­ten­de å leg­ge til at selv om det i dag kon­su­me­res mer musikk enn noen gang tid­li­ge­re i his­to­ri­en, lyt­tes det lite til musikk. Man set­ter på noe enkel musikk som er lite opp­mer­som­hets­kre­ven­de og lite for­styr­ren­de, som en lyd­ku­lis­se for å ungå den til tider plag­som­me still­he­ten. Richard Strauss kre­ver at man lyt­ter.

Den and­re jeg vil nev­ne, er som nevnt i en helt annen sjan­ger: Hud­die Wil­liam Led­bet­ter, kjent under nav­net Lead­bel­ly eller Lead Bel­ly. Han skrev Lead Bel­ly selv. Som for de fles­te and­re folke­mu­si­ke­re er det vans­ke­lig å avgjø­re hvil­ke san­ger han egent­lig laget selv. De lev­de som best de kun­ne av å spil­le det pub­li­kum vil­le høre, hvil­ket gjer­ne var dati­dens sla­ge­re. Men de som reis­te rundt og sam­let og spil­te inn musikk, var mest inter­es­sert i “auten­tisk” blues, slik at de bare spil­te inn en del av deres reper­toar. Det var også som “auten­tis­ke” blues­mu­si­ke­re de sene­re ble “gjen­opp­da­get”, og nåd­de ut til et nytt og stør­re pub­li­kum. Her frem­fø­rer han en av sine mest kjen­te san­ger: Good Night Ire­ne.

Verne­ti­den for verk hjem­me­hø­ren­de i USA er kom­pli­sert. For verk skapt før 1. janu­ar 1978, om jeg har for­stått det rett, var det et krav om at ver­ket måt­te regist­re­res for å bli opp­havs­retts­lig ver­net. Det had­de en verne­tid på 28 år fra regist­re­ring. Det­te kun­ne for­len­ges for nye 28 år, som ble end­ret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble ald­ri opp­havs­retts­lig ver­net på grunn av man­geln­de regist­re­ring. For verk skapt etter 1. janu­ar 1978 er verne­ti­den 70 år etter opp­ha­vers døds­år.

Om vi skal tro Ross Rus­sels bio­gra­fi om Char­lie Par­ker “Bird Lives”, eller “Char­lie Par­ker lever”, som den heter i Olav Angells nors­ke over­set­tel­sen, som jeg har, ble en del av Char­lie Par­kers mest kjen­te låter ald­ri ver­net, for­di Char­lie Par­ker ikke skrev under på de doku­men­te­ne som ble gjort kla­re for ham av and­re (s. 181).

Man­ge blues­mu­si­ke­re, f.eks. Robert John­son, sør­get ikke for å regist­re­re sine låter. Om Lead­bel­ly gjor­de det, eller om de som spil­te inn musik­ken gjor­de det for ham, vet jeg ikke. Kan­skje har hans låter ald­ri vært ver­net. Men for all del. Reg­le­ne i USA er kom­pli­ser­te, med man­ge end­rin­ger og over­gangs­reg­ler, og man må vur­de­re hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detal­jer.

Om jeg har for­stått det rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, fikk man bare opp­havs­rett for det som var regist­rert. Det var det­te, slik jeg har for­stått det, som gjor­de at det kun­ne bli en dis­ku­sjon i saken mel­lom Mar­vin Gayes arvin­ger, og Robin Thicke og Phar­rell Wil­liams (“Blur­red Lines”) om hvor­vidt Mar­vin Gayes arvin­ger skul­le til­la­tes å spil­le av Mar­vin Gaye sang “Got to Give It Up” i ret­ten. Hvis ikke selve den inn­spil­te ver­sjo­nen var regist­rert, vil­le hel­ler ikke den ver­sjo­nen være ver­net i sin hel­het. Men blan­der man USAnsk opp­havs­rett og USAnsk pro­sess, blir det kom­pli­sert. I den­ne saken ble selve kren­kel­ses­spørs­må­let avgjort av en jury, som er en sik­ker opp­skrift på en håp­løs dom.

Siden jeg kom­men­ter­te utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter i for­bin­del­se med Richard Strauss, får jeg pluk­ke opp trå­den og gjø­re det er også, for å gjø­re det enda mer kom­pli­sert. Jeg mener vi gans­ke sik­kert kan anta at det­te ikke er en frem­fø­ring fra det hin­si­di­ge, og at vi kan vi leg­ge til grunn at inn­spil­lin­gen må ha vært gjort i 1949, eller sann­syn­lig­vis tid­li­ge­re, slik at den vil­le ha vært fri etter de reg­le­ne jeg har refe­rert oven­for.

Men utøven­de kunst­ne­re har et inter­na­sjo­nalt vern etter Roma­kon­ven­sjo­nen “for the Pro­tec­tion of Per­for­mers, Pro­du­cers of Pho­no­grams and Broad­cas­ting Orga­niza­tions” fra 1961. USA er ikke med i den kon­ven­sjo­nen. Det inter­na­sjo­na­le ver­net for opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter for­ut­set­ter gjen­si­dig­het. Uten­lands­ke verk og pre­sta­sjo­ner er ver­net i Nor­ge, hvis nors­ke opp­ha­ve­re og utøven­de kunst­ne­re har et til­sva­ren­de vern i det and­re lan­det. Når USA står uten­for Roma­kon­ven­sjo­nen, betyr det at utøven­de kunst­ne­re fra USA ikke har vern i Nor­ge. Også det­te blir kom­pli­sert når vi går ned i detal­je­ne, som jeg ikke skal gjø­re. Men også av den grunn vil­le Lead­bel­lys inn­spil­lin­ger uan­sett ikke ha vært ver­net i Nor­ge.

Da jeg skul­le vel­ge en inn­spil­ling av “Also Spra­ch Zara­thust­ra”, slo det meg at jeg anta­ge­lig­vis kun­ne ha valgt en hvil­ken som helst inn­spil­ling fra USA. Men den inter­na­sjo­na­le regu­le­rin­gen på det­te områ­det blir kom­pli­sert, og jeg har ikke vur­dert det­te spørs­må­let grun­dig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bru­ke alle inn­spil­lin­ger fra USA av musikk som har falt i det fri.

And­re kom­po­nis­ter

Forfattere

Fle­re for­fat­te­re skrev seg inn i evig­he­ten i 1949, blant dem to nobel­pris­vin­ne­re. Den førs­te jeg vil nev­ne, er vår egen Sigrid Und­set. Sigrid Und­sets arvin­ger har nok, i lik­het med arvin­ge­ne etter f.eks. Knut Ham­sun, nytt godt av at verne­ti­den ble utvi­det fra 50 til 70 år. I de fles­te til­fel­ler har det liten prak­tisk betyd­ning. De fles­te verk er glemt av de fles­te før opp­ha­ver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etter­på, med unn­tak for spsi­elt inter­es­ser­te og den nær­mes­te fami­lie.

Min far­far, som også het Olav Tor­vund, skrev tre roma­ner som ble gitt ut på slut­ten av 1940- og begyn­nel­sen av 1950-tal­let. De har ikke satt noen dype spor i norsk lit­ter­tur­his­to­rie. Han døde i 1969, så om det fort­satt had­de vært en verne­tid på 50 år, vil­le hans verk også nå vært frie. Hva slags inn­tek­ter min far­far fikk fra sine roma­ner, vet jeg ikke. Det er i alle fall vel­dig len­ge siden det kom noen inn­tek­ter fra de bøke­ne, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjen­opp­da­get som en stor for­fat­ter det lit­te­ra­tur­in­ter­es­ser­te Nor­ge har over­sett.

Lang verne­tid kan i prak­sis hel­ler gi kom­pli­ka­sjo­ner enn inn­tek­ter. Min far­far skrev man­ge artik­ler, dels i man­ge bla­der, samt noen artik­ler i nynorsk­lek­si­ko­net Norsk All­kunne­bok. Da Norsk All­kunne­bok skul­le moder­ni­se­re seg og bli til­gjen­ge­lig på nett, treng­te de sam­tyk­ke fra älle for­fat­te­re som had­de skre­vet i lek­si­ko­net. For etter åvl § 69 annet ledd, inne­bæ­rer sam­tyk­ke til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig på papir, ikke sam­tyk­ke til å gjø­re dem til­gjen­ge­lig på and­re måter, f.eks. på nett. Norsk All­kunne­bok treng­te sam­tyk­ke fra blant annet de som had­de ret­tig­he­ter til min far­fars artik­ler, for å kun­ne gjø­re de til­gjen­ge­lig på nett.

Jeg fikk spørs­mål om jeg var i slekt med den­ne Olav Tor­vund, og kun­ne bekref­te at han var min far­far. Men jeg kun­ne også si at jeg ikke var i posi­sjon til å gi dem det nød­ven­di­ge sam­tyk­ke, men jeg sa meg vil­lig til å bistå med å skaf­fe slikt sam­tyk­ke, og jeg sør­get for at de fikk sam­tyk­ke fra de som den gang satt på ret­tig­he­te­ne til min far­fars verk. Utgi­ver­ne av Norsk All­kunne­bok var hel­di­ge i det til­fel­let. Det fant en per­son med sam­men navn som de kun­ne spør­re, og de fant en som for­sto hva de spur­te om, og hva som skul­le til for å brin­ge det i orden. Det er ikke lett å fin­ne ut hvem som er gjen­le­ven­de arvin­ger etter noen som skrev noe, og som kan­skje døde for 50–60 år siden, og fin­ner de noen, er det gans­ke sann­syn­lig at de ikke for­står hva det spør­res etter.

Det har vært sagt at Sigrid Und­sets arvin­ger har vært gans­ke vans­ke­li­ge å ha med å gjø­re for folk som har vil­let sett opp Sigrid Und­set på tea­ter, eller lage film basert på hen­nes roma­ner. Nå behø­ver man ikke len­ger spør­re hen­nes arvin­ger for å gjø­re det­te, og de vil hel­ler ikke len­ger få noe veder­lag for at det­te set­tes opp.

Jeg mener at 70 års verne­tid er for lang. 50 år, som vi had­de inn­til 1994, og som er Bern­kon­ven­sjo­nens mini­mum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mind­re grunn til at de som arver ret­tig­he­ter til ånds­verk skal kun­ne tje­ne pen­ger på arven, enn at de som arver eien­dom eller aksjer tje­ner pen­ger på det de arver. Men kuns­ten utvik­ler seg hele tiden. Man byg­ger all­tid på det and­re har gjort før. På et eller annet tids­punkt må man kun­ne si at dis­se ver­ke­ne til­hø­rer vår fel­les kul­tur­arv, slik at and­re må stå fritt til å byg­ge vide­re på dis­se, uten at noen arvin­ger skal kun­ne bestem­me hva som er aksep­ta­belt og hva som ikke er det.

Den and­re nobel­pri­vin­ne­ren som døde i 1949, var bel­gis­ke Mau­rice Maeter­linck. Jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner noen av hans ver­ker. Hans far, som var notar, vil­le at han skul­le bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hen­de at Bel­gia gikk glipp av en dyk­tig jurist i ham. Men i alle fall når noen lyk­kes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en jurist­kar­rie­re  (eller and­re bor­ger­li­ge kar­rie­rer), for hel­ler å ofre seg for kuns­ten. Hva juris­ter som Robert Schu­man, Peter Tchai­kovs­kij, Igor Stra­vin­si­kj, Cole Por­ter og Paul Simon kun­ne ha dre­vet det til som juris­ter, vil vi ald­ri få vite. Jeg mener vi bør være gla­de for at de valg­te kuns­ten. Som nevnt, kjen­ner jeg ikke noen av Mau­rice Maeter­lincks ver­ker. Men han må ha skre­vet verk av betyd­ning for å få Nobel­pri­sen.

Mar­ga­ret Mitch­ell ble tatt av vin­den og blås­te ut av den­ne ver­den i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vin­de­ne, hun ble tatt, eller egent­lig kjørt ned og drept av en råkjø­rer. Hen­nes “Gone with the Wind” har ikke bare skre­vet seg inn i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en, men også i opp­havs­retts­his­to­ri­en. I 2001 ga Alice Rand­all ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” hand­ler om livet til Scar­lett O’Ha­ra, dat­te­ren av en rik slave­ei­er, for­tel­ler “The Wind Done Gone” den sam­me his­to­ri­en sett gjen­nom en av sla­ve­nes øyne. Sla­ven Cyna­ra var en dat­ter som Scar­lett O’Ha­ras far had­de fått med en slave­kvin­ne. Det ble pla­giat­sak, som end­te med for­lik — som så man­ge sli­ke saker gjør. Men fra i dag er alt­så “Gone with the Wind” fri.

Når man går gjen­nom over­sik­ter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, fin­ner man man­ge som i opp­havs­retts­lig for­stand er uin­ter­es­san­te, som poli­ti­ke­re, idretts­sut­øve­re, osv. Det er også man­ge for­fat­te­re, kom­po­nis­ter og bil­led­kunst­ne­re som i alle fall for meg er helt ukjen­te, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i den­ne sam­me­hen­hen­gen. Så får hel­ler and­re kom­me med kom­men­ta­rer om hvor­for han eller hun bur­de ha vært med.

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200 “Opphavsrett og beslektede emner” — eksamen høst 2019

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven fra høs­ten 2019, i kur­set RINF 1200 Opp­havs­rett og beslek­te­de emner”. Til ori­en­te­ring: Det­te er et 10-stu­die­po­eng kurs, bereg­net for folk som ikke er og hel­ler ikke har ambi­sjo­ner om å bli juris­ter, men som kan tren­ge litt kunn­ska­per i opp­havs­rett, som folk i media, kul­tur­sek­to­ren, IT-bran­sjen, osv. Den­ne gjen­nom­gan­gen er først og fremst skre­vet for de som var oppe til eksa­men i høst, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter som vil vite litt mer om hva slags opp­ga­ver som gis til eksa­men. Det juri­dis­ke fakul­tet er ikke spe­si­elt ras­ke med å leg­ge eksa­mens­opp­ga­ver ut på nett. Når jeg skri­ver det­te, er den sis­te eksa­mens­opp­ga­ven som lig­ger ute fra høs­ten 2016, så jeg ink­liu­de­rer opp­gave­teks­ten i kom­men­ta­ren.

Con­ti­nue read­ing RINF 1200 “Opp­havs­rett og beslek­te­de emner” — eksa­men høst 2019

Print Friendly, PDF & Email

Uholdbar og farlig dom fra Borgarting lagmannsrett om sykling i kollektivfelt

Bor­gar­ting lag­manns­rett slår til igjen, men nok en syk­kel­fiendt­lig dom. Det er dess­ver­re ikke førs­te gang. Jeg kan min­ne om den­ne (som ble opp­he­vet av Høy­este­rett) og den­ne (som dess­ver­re ikke ble anket, slik at vur­de­rin­gen av laste­bil­sjå­fø­rens uakt­som­het ble stå­en­de).

Jeg star­ter med det grunn­leg­gen­de og prin­si­pi­el­le, som ikke drøf­tes i dom­men. Det er en straffe­sak, og for at noen skal kun­ne straf­fes kre­ves hjem­mel i lov. Det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96.

Hjem­me­len som ret­ten har holdt seg til, er veg­tra­fikk­lo­ven § 31 førs­te ledd, jf. § 3 førs­te ledd. § 31 førs­te ledd, lyder;

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Bestem­mel­sen sier ikke hvil­ke hand­lin­ger som er straff­ba­re, bare at over­tre­del­se av bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av loven er straff­ba­re etter den bestem­mel­sen. Den angi­ve­lig straff­ba­re hand­ling hev­des å frem­gå av veg­tra­fikk­lo­ven § 3 førs­te ledd, som lyder:

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Den hand­lings­re­gel ret­ten har lagt til grunn, er veg­tra­fikk­lo­ven § 3, førs­te ledd, som lyder:

” Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret.”

Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en hjem­mel som man kan hek­te hand­lin­gen på. For å ta et litt eks­tremt eksem­pel, kan vi gå til den kjen­te Kar­de­mom­me­lo­ven:

Man skal ikke pla­ge and­re, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjø­re hva man vil.”

Om man had­de hengt en straffe­hjem­mel på den­ne, så vil­le det ikke vært til­strek­ke­lig hjem­mel for å kun­ne straf­fe noen for ikke å ha vært grei og snill. Eks­tremt, kan­skje absurd, ja. Men det er omtrent slik ret­ten har reson­nert i den­ne saken.

Con­ti­nue read­ing Uhold­bar og far­lig dom fra Bor­gar­ting lag­manns­rett om syk­ling i kol­lek­tiv­felt

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.