Annen jus

Tilgjengeliggjøring av rettskilder

Leave a comment

Innledning. Med lenke til bl.a. Rune Toalango Johannessens innlegg.

Jeg har “alltid”, i alle fall veldig lenge, ment at alle dommer bør være fritt tilgjengelige for alle. Jeg skrev en artikkel om dette, “Offentliggjøring av underrettsdommer”, som ble publisert i “Lov og Rett” nr. 2 2025, s. 77-78. Artikkelen finnes også på min blogg.

Rune Toalango Johannesen, som jeg ikke vet mer om enn at han titulerer seg Jurist, økonom og teknolog, skrev en artikkel i Rett24, med tittelen “Staten må sikre borgerne fri tilgang til rettskilder”. Jeg er enig med ham i at staten bør gjøre rettskildene, egentlig det noen kaller de primære rettskildene (lover og forskrifter, lovforarbeider og dommer), fritt tilgjengelig for alle. Men jeg er uenig med ham i at folk vil klare å finne ut av sin egen rettsstilling om de bare får tilgang til dette kildemateriale, og jeg deler ikke hans tro på hva teknologien, gjerne ganske misvisende omtalt som kunstig “intelligens” kan bidra med. Jeg skrev et svar med tittelen “Publisering av rettskilder og store språkmodeller”, som også ble pubisert i Rett24. Jeg respekterer folks opphavsrett, så jeg gjengir ikke Rune Toalango Johannesens innlegg her, men jeg har lenket til dem. Det ble en runde hvor han svarte på min kommentar, og jeg syntes det igjen var nødvendig å kommentere hans svar til meg.

Her er mine innlegg (mellomoverskriftene er lagt inn av redaksjonen i Rett24), og lenker til Rune Toalango Johannesens innlegg. Jeg har også lagt til en kommentar om Lovdata og Norges lowwwer, som ikke finnes andre steder.

***

Mitt svar: “Publisering av rettskilder og store språkmodeller”

Jeg er enig med Rune Toalango Johannesen i at staten bør ha ansvaret for å gjøre primære rettskilder tilgjengelig. Som primære rettskilder regner jeg lover, lovforarbeider og dommer. Men å tro at folk uten juridisk skolering vil kunne skaffe seg oversikt over og nyttiggjøre seg dette kildematerialet, er temmelig naivt.

Vi får jevnlig høre hvor fantastisk de store språkmodellene, misvisende kalt kunstig intelligens, vil kunne nyttiggjøre seg et slikt materiale. Jeg har til nå ikke blitt imponert av det jeg har sett. De store språkmodellene er basert på språklige mønstre, ikke «kunnskap» innenfor bestemte fagområder. Det er velkjent at de hallusinerer. Vi har hatt et tilfelle i Norge for en advokat sendte et prosesskriv til Høyesterett skrevet av en slik språkmodell, hvor det ble vist til kilder som ikke eksisterte. Etter det jeg har blitt fortalt, var det utrederne i Høyesterett som så at det her var noe som ikke stemte, og som gikk kritisk gjennom prosesskrivet.

Fagbøkene uansett ikke gratis

Hvor mye som har sluppet gjennom i lavere domstoler, som ikke har utredere, eller hvor mange som har basert seg på uholdbare svar fra f.eks. ChatGPT, vet vi neppe noe om. I denne saken fortelles det om en selvprosedrende part som sendte inn et prosesskriv på 700 sider. Det gir assosiasjoner til det som ofte skiller de gode fra de ikke fullt så gode advokater, ikke minst i voldgiftsaker, hvor dommen ikke kan ankes. De gode holder seg til det som er viktig i saken, de ikke fullt så gode vil gjerne ha med alle detaljer, «for sikkerhets skyld».

Lovene og forskriftene er nå fritt tilgjengelige. Høyesterett har gjort sine avgjørelser fra og med år 2000 fritt tilgjengelig på sine nettsider. Regjeringens dokumenter, også lovforarbeider, har vært fritt tilgjengelige på nett siden midten av 1990-tallet. Stortinget begynte å legge sine dokumenter ut på nett noe tidligere enn regjeringen gjorde. I dag er alt av Lovforarbeider tilgjengelig i digital form hos Stortinget og/eller Nasjonalbiblioteket. Stortinget tilbyr API-tilgang.

De i praksis viktigste kildene når man skal orientere seg i rettsområder man ikke kjenner godt, juridisk faglitteratur, kommer uansett ikke til å være fritt tilgjengelig.

Underrettsdommer

Hvis noen vil vise hva det er mulig å få til ved hjelp av store språkmodeller innenfor det juridiske domenet, så har de et mer enn stort nok materiale å arbeide med. Hvis de virkelig klarer å lage noe som overbeviser, vil de ha tungtveiende argumenter for at et mer omfattende materiale skal gjøres tilgjengelig.

Etter min vurdering er det ikke bare dommer fra Høyesterett, men samtlige dommer fra alle domstoler som bør gjøres tilgjengelig. Deres rettskildemessige vekt er begrenset. Men de fleste saker kommer ikke lenger enn til tingrettene. Hvis det skal være mulig å undersøke hvordan retten faktisk praktiseres, må vi ha tilgang til samtlige dommer, ikke bare et utvalg valgt ut etter høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Se mer om det i min artikkel « Offentliggjøring av underrettsdommer» i Lov og Rett nr 2, 2025,.s. 77-78.

En mulighet kan være å kjøpe digitaliserte dokumenter fra f.eks. Lovdata. Alternativt kan man digitalisere dem selv, eller få noen andre til å gjøre det. Det fremste miljøet i Norge når det gjelder digitalisering av dokumenter, er Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kanskje har de allerede digitalisert Norsk Retstidende og Rettens Gang, de burde i alle fall ha gjort det. Dommer er ikke opphavsrettslig vernet, så disse kan fritt gjøres tilgjengelig og kan utnyttes fritt av alle.

Hype

De store språkmodellene er nå på toppen av hypekurven. Vi kan konstatere at de er kunstige, men ikke særlig intelligente. For tiden handler mange i en slags blanding av naiv optimisme og panikk, som ikke er det beste grunnlaget for å treffe gode beslutninger.

Når hypen roer seg og teknologien modnes, vil vi som arbeider med informasjonsbehandling på ulike måter, ganske sikkert få kraftigere og bedre verktøy. Men da må det være systemer som er trent innenfor sine avgrensede domener. De gratis systemene som alle vil ha tilgang til, vil ikke være til å stole på.

Til sammenligning: Vi kan alle bruke gratis tjenester til oversettelse, som for eksempel Google Translate. Det kan være godt nok hvis vil ha en oversikt over hva som står i en tekst skrevet på et språk vi ikke behersker, uten at det blir gode oversettelser. Det finnes også kraftigere oversettelsesprogrammer som man må betale for, og som profesjonelle oversettere bruker for å lage et utkast, som de så arbeider videre med.

Gode systemer som er trent innenfor spesialiserte domener, vil neppe bli gratis.

***

Ny runde: Rune Toalango Johannesens svar

Rune Toalango Johannesen svarte på dette med tittelen “Jurister har ikke enerett på retten”. Ingen har enerett til kunnskap, heller ikke om retten. Det er riktignok slik at det å utøve visse profesjoner, som f.eks. å yte rettshjelp, krever en viss kompetanse og praksis, som kreves for å få advokatbevilling (også noen andre kan drive rettshjelp), akkurat som man må ha legelisens for å kunne opptre som lege. En del andre profesjoner er vernet på samme måte. Men det verner ikke kunnskapen, noe jeg ikke tror noen har ment. I alle fall har aldri jeg ment det. Jeg synes Rune Toalango Johannesen tilla meg synspunkter jeg aldri har hatt og som jeg aldri har hevdet, på en måte som gjorde at jeg svarte også på denne kommentaren, med tittelen xxxx. Her er mitt svar på dette:

***

Ingen har enerett på rettskildene (min kommentar til Rune Toalango Johannesens svar)

I mer enn 40 år har vi blitt fortalt at denne kunstige «intelligensen» vil revolusjonere jusen, og erstatte mange av oss jurister. Jeg har vært en del av det miljøet.

Rune Toalango Johannesen mener det ikke er naivt å tro at tilgang til rettens kilder vil være nyttige for dem reglene gjelder. Han har laget en stor stråmann, når han hevder at jeg mener det er greit at kildene forblir vanskelig tilgjengelige. Jeg mener at de bør være tilgjengelige for alle. Men jeg tror ikke at folk dermed selv kan finne ut av alle de juridiske problemer de måtte møte. Jeg har tatt til orde for at alle som måtte ønske det bør få tilgang til kildene, så kan Rune Toalango Johannesen og andre utvikle de nye tjenestene de måtte ønske, om de er i stand til det. Å antyde at jeg mener det motsatte, er direkte usant.

Ekspertise

Jeg håper og tror at min utdannelse og drøyt 45 år med juridisk arbeid og forskning, ikke har vært bortkastet. Jeg tror ikke at hvem som helst kan klare å finne ut av alle deres og andres rettslige problemer om de bare får tilgang til rettskildene. Den rettslige virkeligheten er ikke som det karikerte bildet av den gamle rettskildeforståelsen: At svarene på ethvert rettsspørsmål kunne øses opp av kildene. Hvis man vil orientere seg i retten starter man gjerne med juridisk faglitteratur. Den kan man kjøpe for noen hundrelapper, eller låne på et bibliotek. Men hvor skal man starte? Er det et spørsmål om strafferett eller erstatningsrett, eller kanskje forvaltningsrett? Det kreves en viss oversikt og innsikt for å kunne orientere seg i dette.

Jeg har sett en del medisinske journaler og prøveresultater, først og fremst om meg selv. Jeg forstår lite av dem. Men når legene sier at resultatene er «normale» eller gode, holder jeg meg til det. Jeg aksepterer at de har en ekspertise som jeg ikke har, og som gjør dem i stand til å tolke resultatene på en langt bedre måte enn hva jeg selv kunne ha gjort.

Optimister

Er jeg teknologipessimist? Jeg regner meg heller som en teknologirealist. I snart 70 år har man fortalt at «snart» vil teknologien bli minst like «intelligent» som menneskene. Det har ikke skjedd. Min forståelse er at avstanden mellom den menneskelige og den maskinelle «intelligensen» på en måte har økt, i den forstand at vi nå vet mye mer om vår hjerne enn hva man gjorde for bare noen tiår siden. Teknologien er ikke i nærheten av våre små grå, selv om den slår oss på noen områder. Ikke minst har vi lært mye om hvor mye vi ikke vet, noe mange teknologer glatt overser når de snakker om «kunstig intelligens» og «nevrale nettverk» som ifølge dem skal fungere som menneskehjernen.

I mer enn 40 år har vi blitt fortalt at denne kunstige «intelligensen» vil revolusjonere jusen, og erstatte mange av oss jurister. Jeg har vært en del av det miljøet, selv om jeg i alle disse årene har vært skeptisk. Teknologioptimistene har fortsatt ikke levert det de har lovet. Men de liker gjerne å gi inntrykk av at de nå har blitt så mye flinkere til å forutsi utviklingen enn hva tidligere tiders teknologioptimister var.

Bedre verktøy

Jeg har aldri antydet at KI er en flopp, selv om jeg er skeptisk til KI-evangelistenes budskap. Vi må bare ha et edruelig forhold til teknologien. Teknologien vil ganske sikkert gi oss jurister og andre profesjoner bedre og kraftigere verktøy enn vi har hatt tidligere, og visse oppgaver vil teknologien kunne ta hånd om. Vi vil nok også få en del juridiske selvhjelpstjenester som alle vil kunne gjøre bruk av. Men teknologien vil ikke erstatte dyktige utøvere av juristprofesjonen eller andre profesjoner, og det vil fortsatt være tjenester som er utviklet for profesjonelle brukere.

Det er også grunn til å minne Rune Toalango Johannesen om at Lovdata er en ideell aktør. Også ideelle aktører må finansieres. Vi får ikke gratis klær hos Fretex. Lovdata finansieres av de tjenester de tilbyr.

***

Et PS om prosjektet TRUST og undertrettsdommer.

På nettsidene for Det juridiske fakultet ved UiO , kan vi blant annet lese følgende om prosjektet TRUST — The Norwegian Centre for Trustworthy AI:

Det er en begynnelse. Det stemmer ikke at tingrettsdommer ikke er tilgjengelig hos Lovdata, men det er bare et begrenset utvalg som er der, valgt etter noen høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Det kan være vurderinger foretatt av dommeren som har avsagt dommen. Men det er også velkjent at en del aktører har arbeidet for å få offentliggjort dommer som går i deres favør, med et håp om at offentliggjøringen skal gjøre at disse dommene får større betydning enn de fortjener.

Det er ikke tilstrekkelig at dommer gjøres tilgjengelig for dette prosjektet. De bør gjøres tilgjengelig for alle. De bør gjøres tilgjengelige i anonymisert form. I dag er det ikke mulig, eller i alle fall særdeles arbeidskrevende å foreta en form for kartlegging av hvordan retten faktisk praktiseres i samfunnet. Professor Marte Eidsand Kjørven har gjort en prisverdig innsats for å samle dommer om misbruke ev elektronisk identifikasjon gjennom SODI-prosjektet. Selv har jeg ganske lenge samlet på sykkeldommer, da jeg mener at norske domstoler (og norsk politi) opptrer sykkelfiendtlig. Det er nødvendig med et omfattende domsmateriale for eventuelt å kunne dokumentere dette. Heldigvis har en person etablert et nettsted, https://www.sykkeldommer.com/, hvor han samler og publiserer dommer som gjelder folk som sykler. Men også hans arbeid er basert på hva man leser om i media, og så må man kontakte domstolene for å få dommene. Heldigvis er det mange som gjerne bidrar med dommer til denne samlingen. Men for et ordentlig arbeid om dette, må vi ha tilgang til alle dommer, i alle fall alle dommer avsagt i en viss tidsperiode. For den som vil undersøke dagens rettstilstand er herreds- og byrettsdommer fra 1950-tallet ikke særlige interessante. Men det bør også legges til rette for (retts)historiske analyser. Andre har sikkert andre rettsområder som de er opptatt av, hvor de er avhengige av å skaffe seg tilgang til dommer som i prinsippet er offentlige, men som i praksis er vanskelig tilgjengelige.

***

Jeg tar også med en lenke til kommentaren “Kunstig intelligens i domstolene: Demokratisering eller kaos”, skrevet av advokatene Steinar Østmoe og Lavrans Tveito Spiteri, også publisert i Rett24. Selvprosederende parter som baserer seg på kunstig intelligens, og som leverer lange prosesskriv som er fulle av feil og referanser til kilder som ikke eksisterer gjør at dommeren må bruke mer tid på å sette seg inn i saken. Det samme må nok også motpartenes adovkater, som fakturerer per time. Taper man en slik sak og må betale motpartens saksomkostninger, kan det bli veldig dyrt å basere seg på kunstig “Intelligens”.

Noen kommentarer om Lovdata, og litt om Norges lowwwer

Jeg legger her til at jeg synes noen av de som krever at rettskilder skal gjøres fritt tilgjengelig kommer med en kunnskapsløs, usaklig og urimelig kritikk mot Lovdata. Lovdata ble etablert som en stiftelse i 1981. Formålet er å drive et rettslig informasjonssystem. Det er ingen eiere som tjener penger på Lovdatas virksomhet. Slik sett er Lovdata en ideell organisasjon. Lovdata ble dels etablert for å lage et bedre grunnlag for produksjon av “Den store røde”, den trykte lovsamlingen som alle jurister brukte for inntil noen år siden, og for å utvikle et datamaskinbasert rettslig informasjonssystem. Den gamle blysatsen til Norges Lover var overmoden for å bli skiftet ut med noe mer moderne. Det var særlig de to fremsynte personene Jon Bing og Trygve Harvold som fikk gjennom dette, med god støtte fra Knut S Selmer og noe fremsynte byråkrater i Justisdepartementet.

Det er grunn til å minne litt om historien. Det fantes ikke noe etablert Mark-Up-Language som kunne brukes for å kode tekstene. Her gjorde den første direktøren i Lovdata, Trygve Harvold, en fremragende jobb. Jeg lurer på om ikke lovsamlingen var den første boken i Norge som ble produsert på denne måten, men her er jeg usikker.

Det fantes heller ikke et godt noe søkesystem for søking i fri tekst. Lovdata var sentrale også når det gjaldt å utvikle dette.

På 1980-tallet var Internett bare tilgjengelig for noe få. Som universitetsansatt var jeg en av disse få. World Wide Web fantes ikke. Folk som koblet seg opp mot tjenester som Lovdata gjorde det stort sett med veldig langsomt, oppringt samband over vanlig telefonlinje. Noen store brukere hadde raskere oppkobling via X25 nettet. Da vi ved IRI fikk en såkalt høyhastighetsbro, med 64 kBit linje til Blindern, var vi godt fornøyd. Det tilsvarer en enkelt ISDN-linje, for de som husker hvordan det var. Lovdata måtte overbevise en konservativ og papirintensiv profesjon om at disse nymotens EDB-greiene var det de måtte satse på. Advokatene sto ikke akkurat i kø for å ta tjenestene i bruk. Mange overlot informasjonssøkingen i Lovdata til sine sekretærer eller til unge fullmektiger.

Lovdata skrev inn alle gjeldende lover, og de gjorde akkurat det: De skrev inn lovene. Mange studenter hadde som jobb ved siden av studiene å skrive hos Lovdata. Den databasen som ble bygget opp på denne måten var kodet slik at den både kunne brukes som grunnlag for å trykke Lovsamlingen, og å etablere en søkbar database. Om jeg har forstått det rett, var produksjon av Lovsamlingen i denne tiden en viktig inntektskilde for Lovdata. Det er en type bok som er enhver forleggers drøm. Den ble utgitt hvert annet år (en periode hvert år), og ble trykket i store opplag. Om de hadde brydd seg om slikt, ville den ha vært høyt oppe på bestsellerlisten hver gang den ble utgitt. Det var et forutsigbart opplag, slik at man kunne trykke ett stort opplag. Alt ble solgt omtrent med en gang, da alle jurister og sikkeret en god del andre, skulle ha den nye utgaven straks den kom.

Lovdata hadde ikke og har ingen enerett til lovene. Hvem som helst kan gjøre det Lovdata gjorde, bygge opp sin egen database og tilby sine tjenester. Men Lovsamlingsfondet, som hadde en redaksjon for Lovsamlingen, hadde visse rettigheter til konsolideringen av lovene, som jeg ikke går nærmere inn på.

Lovdata la også inn dommer i sin database, i første omgang alle høyesterettsdommer avsagt etter andre verdenskrig, et skjæringspunkt som ble valgt for å unngå problemet med den såkalte komissariske høyesterett, oppnevnt av Quislingregjeringen. Også dommene ble skrevet inn manuelt, av studenter. Scanningen og OCR-lesingen var ikke godt nok utviklet på 1980-tallet, og det viste seg mer hensiktsmessig og rimeligere å skrive dommene, enn å skanne dem og lese dem maskinelt, med et omfattende korrekturarbeid i ettertid. Kanskje er det omtrent som det som nå skjer, når man må bruke mye tid på å kontrollere og korrigere voluminøse dokumenter, laget med kunstig såkalt “intelligens”.

Dommer er ikke vernet. Hvem som helst kan gjøre den jobben Lovdata gjorde, og i dag er nok teknologien langt bedre enn den var, slik at man kan skanne dommer fra bl.a. Norsk Retstidende. Jeg har ikke undersøkt, men jeg har vanskelig for å tro at Najonalbiblioteket ikke har skannet disse. Om de ikke har gjort det, så bør de gjøre det. Det samme gjelder dommer publisert i Rettens Gang.

Før Lovdata gikk løs på forskriftene, var det ingen som hadde oversikt over forskriftene i Norge. Lovdata skrev inn forskriftene (jeg tror de også skrev inn forskriftene manuelt, men er ikke sikker her). Mange var mangeufullt utarbeidet, f.eks. slik at det ikke var angitt noen hjemmel for forskriftene. Man hadde ikke oversikt, det hadde heller ikke de departementene som hadde ansvaret for forskriftene innenfor de ulike sektorene. Det ble gitt nye forskrifter på områder hvor det allerede fantes forskrifter, uten at de eksisterende forskrifter ble endret eller opphevet.

Lovdata hadde ikke noen myndighet til å endre eller oppheve forskrifter, heller ikke forskrifter som var erstattet av nye forskrifter. Det de kunne gjøre, og gjorde, var å sende dette til de ansvarlige myndigheter, og fortelle hvordan situasjonen var. Så kunne de ansvarllige myndighetene treffe de nødvendige vedtak for å oppheve forskrifter som i praksis var erstattet av nye, osv. Daværende Forbruker- og administrasjonsminsiter Astrid Giertsen, tok mye av æren for det som har blitt kalt den største regelforenklingen i Norges historie, ved at mange tusen gamle forskrifter ble opphevet. Det var Lovdata som gjorde jobben, og som fortalte politikerne hva de måtte gjøre for å få orden på forskriftene. Lovdata ga også ut en trykt samling med alle sentrale forskrifter, men jeg tror den bare ble utgitt en gang.

Lovdata har også lagt inn mange juridiske artikler. Dette er gjort etter avtale med forfatterne, og jeg vil tro også med forlagene (det siste vet jeg egentlig ikke noe om), og de betalte vederlag til forfatterne for dette. Juridiske artikler er opphavsrettslig vernet, så disse kan ingen gjøre tilgjengelig, uten etter avtale med opphaverne.

Jeg tar med dette fra Lovdatas beskrivelse av sin virksomhet, på deres nettsider:

“Lovdatas drift skal være selvfinansierende. Lovdata mottar derfor ikke økonomisk støtte fra verken det offentlige eller private.

Lovdatas åpne nettsted på Internett inneholder de primære rettskildene som regulerer borgernes rettigheter og plikter. Denne informasjonen er gratis og omfatter lover, sentrale og lokale forskrifter, nye høyesteretts-  og lagmannsrettsavgjørelser samt avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen – EMD.

Lovdatas viktigste inntektskilde utgjøres av det rettslige informasjonssystemet for profesjonelle brukere, men også regeltilsyn og produksjon av trykkeklar sats eller tekst til ulike publikasjoner er økonomisk svært viktig for Lovdata. Eksempler på trykksaker Lovdata leverer teksten til er Norges Lover, Fagbokforlagets og Cappelen Akademiske Forlags særtrykk.

Fra en beskjeden start i 1983 med kun noen få søkbare rettskilder online (blant annet Norges Lover og høyesterettsavgjørelser i sammendrag) har antallet informasjonsbaser økt til nærmere 200. Lovdatas system for profesjonelle brukere inneholder et bredt spekter med rettskilder: lover, forskrifter, rundskriv, lovforarbeider, rettsavgjørelser, vedtak, uttalelser, juridiske artikler, EØS/EU-rettskilder og andre internasjonale rettskilder samt redaksjonelle merknader og kommentarer til rettskildene.”

Alt som ligger i Lovdatas baser er kodet og integrert, slik at det blir referanser mellom det som ligger der og man kan søke på tvers av de ulike basene. Denne kodingen og de muligheter denne gir, er et viktig skille mellom Lovdatas gratistjeneste og den profejonelle tjenesten som krever abonnement. Man kan si at den merverdien som denne kodingen gir, med kryssreferanser mellom ulike kilder, er det som for mange profesjonelle brukere begrunner å ha et abonnement på tjenesten. I tillegg har pro-versjonen mer omfattende kilder, særlig når det gjelder eldre materiale. Et abonnement på Lovdata er rimelig for profesjonelle brukere. Pris per år er 6 500 kr for én personlig bruker, stigende til 155 900 kr per år for opptil 100 personlige brukere. For én bruker koster et abonnement på Lovdata mindre enn et abonnement på Dagens Næringsliv.

For de som ikke er vant til å bruke Lovdata, vil jeg understreke at det er viktig å ha en personlig bruker. Når jeg er logget inn hos Lovdata med min bruker, kan jeg gjøre understrekninger mm, skrive kommentarer og lage personlige utvalg av kilder, som bare er tilgjengelig for meg. Jeg lager gjerne utvalg med det som er relevant for de prosjekter jeg for tiden arbeider med, og utvalg med det som var relevant i undervisningen. Man kan også lage utvalg som er tilgjengelig for andre. De som har ansvaret for et fag eller underviser, kan lage et faglærerutvalg som er tilgjengelig for studentene.

Det er intet til hinder for at andre gjør den samme jobben som Lovdata har gjort. Teknologioptimistene kan i praksis vise at deres teknologi kan gjøre denne kodingen, eller noe som gjør den unødvendig.

Den offisielle publikasjonen for lover og forskrifter i Norge er Norsk Lovtidend. Denne er regulert i en egen lov. Hovedregelen er at en lov eller forskrift trer i kraft en måned etter at den er kunngjort i Norsk Lovtidend. Lovdata har en avtale med Statsministerens kontor, om å utgi Norsk Lovtidend på vegne av staten. Det er på en måte en forlagsavtale. Norsk Lovtidend ble lenge utgitt på papir, men er nå heldigital. Norsk Lovtidend er, som statens offisielle publikasjon, ikke vernet av noen rettigheter. Det gjelder selvfølgelig også når Lovdata publiserer denne på vegne av staten. Hvem som helst kan fritt bruke det som er publisert i Norsk Lovtidend. Det som publiseres der er nye lover og forskrifter, inkludert endringslover og endringsforskrifter. Konsolideringen av lovene og forskriftene gjøres av Lovdata, for den versjonen av gjeldende lover og forskrifter som ligger hos Lovdata. Hvis man skal være helt sikker på å ha den korrekte versjonen av en lov, må man gå til Norsk Lovtidend, og følge alle endringer siden loven opprinnelig ble vedtatt. Det er ingen triviell oppgave. Konsolideringen, gjeldende lover og forskrifter med alle endringer, er ikke opphavsrettslig vernet. Men man vil ha vern som database, uten at jeg går nærmere inn på det. Hvem som helst kan gjøre sin egen konsolidering, basert på det som er publisert i Norsk Lovtidend. Man kan sikkert også bruke kunstig “intelligens” til dette. Men jeg ville ikke hatt tillit til en base hvor konsolideringen er gjort av kunstig “intelligens”.

Lovdata anonymiserer også dommer som legges ut, noe som heller ikke er en trviell oppgave.

Også ideelle organisasjoner, som Lovdata, må ha intekter som finansierer virksomheten. Det tok tid å opparbeide et stort antall brukere, og abonnementsmodellen har blitt endret (til det rimeligere) flere ganger. Lovdata valgte selv å gjøre alle lover og forskrifter gratis tilgjengelig, som en gave til det norske folk. Det var ingen som påla dem å gjøre det eller betaler dem for dette. Men deres formål er å lage og drive et rettslig informasjonssystem, og de hadde fått god nok økonomi til at de kunne gjøre dette gratis tilgjengelig for alle. Siden har de gjort mer av kildematerialet, blant annet et stort antall dommer, fritt tilgjengelig. Man at de ikke gjør alle resultatene av mer enn 40 års arbeid og investeringer fritt tilgjengelig for potensielle konkurrenter, har jeg ingen problemer med å forstå og akseptere.

Ser vi oss om i verden, leverer Lovdata bedre og billigere tjenester enn hva vi finner i de fleste andre land.

Staten kunne ha tatt ansvaret for å gjøre den jobben Lovdata har gjort. I noen land har man gjort det, og så langt jeg har brukt disse tjenestene, er de langt dårligere enn det Lovdata tilbyr profesjonelle brukere. Det er også noen eksempler på tjenester som i praksis er utviklet og blir driftet av universiteter. Det kan være en viktig oppgave for universiteter å bidra til å utvikle slike tjenester. Det var ganske mye forskning om tekstsøking ved IRI, og det bidro til å utvikle og forbedre Lovdatas tjenester. For de som er konspiratoriske og tror at Lovdata har blitt favorisert: Det var et nært samarbeid mellom IRI og Lovdata. Lovdata er jo et barn av IRI, et barn som har vokst seg stort og sterkt og har blitt selvstendig. Resultatene av forskningen har blitt publisert, slik at alle har kunnet gjøre bruk av den. Men etter min vurdering er det ikke en universitetsoppgave å drifte slike tjenester.

Det ble en gang foreslått at Staten skulle overta den virksomheten som Lovdata driver. Jeg var skeptisk, og er det fortsatt. Da kunne vi lett ha fått en situasjon hvor det å bruke penger på å lage et informasjonssystem for de “overbetalte advokatene”, ville ha blitt stilt opp mot “de gamle og syke”, og vi vet hvordan politikerne da ville ha valgt å prioritere. Vi trenger en tjeneste for profesjonelle brukere, som de profesjonelle brukerne betaler for. Det er Lovdata, og også konkurrenten Rettsdata i dag.

Til slutt noen ord om norges lowwwer. Det var et prosjekt hvor en del entusiaster begynte å skrive inn norges lover i en database som var fritt tilgjengelig på nettet. Håkon Wium Lie var en av drivkreftene bak dette. Han sier i et intervju med Aftenposten:

“Den gang jobbet han ved CERN og brukte serverne der til å publisere norske lover uten tillatelse. Siden har han kjempet for at borgerne i Norge skal kunne ha gratis tilgang til både lover, forskrifter og dommer. Vi har jo allerede betalt for dem over skatteseddelen, har vært argumentet.”

Man trenger ikke og har aldri trengt noen tillatelse for å legge inn Norges lover. Det er noen detaljer om konsolideringen, som jeg ikke går nærmere inn på. Han sier videre:

“Problemet har vært at norske politikere har overlatt ansvaret for digitalisering av lover og forskrifter til den private stiftelsen Lovdata.”

Det er også feil. Lovdata har, på eget inititativ, tatt ansvaret for denne digitalieringen, akkurat som noen forutseende professorer ved Det juridiske fakultet ved UiO i sin tid tok initiativet til å utgi lovsamlingen “Norges Lover”, som helt fra starten har vært en privat, og ikke en offisiell utigivelse. De foreslo for det offenlige, jeg tror det var Justisdepartementet, at de skulle utgi en konsolidert lovsamling, altså en samling med gjeldende lover hvor alle endringer var innarbeidet. Departementet sa nei, og ta tok disse professorene saken i egne hender. Lovsamlingen ble utgitt av Det juridiske fakultet, ved Lovsamlingsfondet. Et fond som i likehet med mange andre fond har egne vedtekter og et eget styre, og blir forvaltet av Universitetet i Oslo. Lovsamlingsfondet bidro med grunnkapital ved etablering av stiftelsen Lovdata. Norge er et av få land som lenge har hatt en slik konsolidert lovsamling. De fleste land har det ikke. Vanlige forlag har utgitt særtrykk av lover, og de har utgitt lovsamlinger utarbeidet for avgrensede brukergrupper.

Den offisielle publikasjonen for lover og forskrifter, er som nevnt Norsk Lovtidend. Den har vært og er fritt tilgjengelig for enhver, uten begresninger, også den digitale versjonen. Fritt tilgjengelig i den forstand at den ikke var vernet av noen rettigheter og fritt kunne utnyttes. Den trykte versjonen var i praksis bare tilgjengelig for betalende abonnenter, inntil den digitale utgaven ble gjort gratis tilgjengelig hos Lovdata.

De fleste norske rettskilder har i praksis ikke vært fritt tilgjengelige, før i de senere år. Lovforarbeider ble gjort tilgjenelig på nett på 1990-tallet, men da bare forarbeider til nye lover. Eldre foararbieder var fortsatt ikke tilgjengelige på nettet. Universitetet i Oslo begynte å publisere NOUer, jeg tror det var i 1994. Stortinget begynte å publisere sine dokumenter omtrent på samme tid, og regjeringen kom etter litt senere. Før det kunne man kjøpe de offentlige dokumentene i papirutgave. Staten har aldri publisert lovene eller forskriftene på annen måte enn gjennom Norsk Lovtidend. De til enhver tid gjeldende lover og forskrifter ble først gratis tilgjengelige for alle den gangen Lovdata, på eget initiativ og egen regning, valgte å gjøre dem gratis tilgjengelig, basert på at dette lå innenfor Lovdatas formål.

Staten har ikke gjort dommer tilgjengelige, før Høyesterett selv begynte å legge sine dommer ut på nett. Høyesterettsavgjørelser ble publisert i Norsk Retstidende, som i likhet med lovsamlingen, var en privat utgivelse. Norsk Retstidende ble utgitt av Den norske advokatforening. Det samme ble samlingen med et utvalg av dommer fra lavere domstoler, Rettens Gang.

Norges lowwwer ble en flopp. Det var ikke fordi de gjorde noe ulovlig, men fordi de som sto bak ikke forsto hva de holdt på med, og laget et ubrukelig system. Det var IT-folk som sto bak dette, og de prioriterte åpenbart å legge inn lover som de ut fra sin virksomhet mente var interessante og viktige, som f.eks. åndsverkloven og personregisterloven. Som så mye som er basert på folks entusiasme, døde entusiasmen ut lenge før prosjektet ble fullført. Det er fristende å si at de gjorde det som IT-folk i sin arroganse så ofte gjør: De tar med sin teknologi inn på et område som de ikke behersker, og med sikker overbevining tror de at de med denne teknologien kan løse andres oppgaver, som de ikke har forstått.

Det virket også som om de trodde at nye lover var viktigere enn gamle. Den gangen var den gjeldende straffeloven fra 1902. Den var riktignok endret veldig mange ganger siden den opprinnelig ble vedtatt, men de mente tydeligvis ikke at en så gammel lov fortsatt kunne være interessant. Så en så sentral lov som straffeloven manglet. Den var ikke den eneste.

Noe av det Lovdata gjør, og som det står enhver annen fritt å gjøre, er å oppdatere basen med alle nye lover og vedtatte lovendringer, og annet kildemateriale, slik at basen inneholder alle gjeldende lover (og forskrifter), og andre rettskilder. Nye lover og endringslover publiseres fortløpende i Norsk Lovtidend, som ikke er vernet. De som tror på slikt, kan gjerne bruke KI til å lage sin versjon av gjeldende lover og forskrifter.

En base som ikke er fullstendig og oppdatert, er i praksis ubrukelig. Norges lowwwer hadde ikke noen organisasjon til verken å fullføre jobben eller å oppdatere det som ble laget. Derfor ble den en kuriøs parentes: Lovlig, men ubrukelig.

Uncategorized

I vini del Giro d’Italia 2026. Etappene er offentliggjort

Leave a comment

Den 1. desember ble etappene til Giro d’Italia 2026 offentliggjort. Andre får kommentere det sportslige. Jeg vil se på om vi kan vente oss noe interessant vin eller annet godt drikke langs etappene. De helt store vinetappene får vi ikke i 2026. Giro d’Italia publiserer kart over etappene samtidig som etappen offentliggjøres. Det gjør det mulig å bruke en del tid på å lete etter vin, og det blir også mulig å smake på noe av den vinen jeg ikke kjenner fra før. Men foreløpig har jeg ikke rukket å se nærmere på det, så det blir bare en kort oversikt i denne omgang.

I 2026 starter Giroen med tre etapper i Bulgaria. Som i år starter de på en fredag, 8. mai, og så er det tre dager i Bulgaria. Etter dette er de en hvile/transportdag på mandag, før de fortsetter i Italia tirsdag 12. mai.

For en del år siden var bulgarsk vin populær, ikke bare i Norge, men også i mange andre land. Men etter noen år forsvant den. I dag har Vinmonopolet bare tre bulgarske viner på sine lister: To røde og en musserende (pet nat). Jeg vet per i dag så godt som ingen ting om bulgarsk vin. Men Bulgaria har en lang vintradisjon, og den må jeg finne ut mer om innen de starter. Under kommunisttiden var man mer opptatt av kvantitet enn kvalitet. Jeg håper det har bedret seg nå.

Fjerde etappen, den første etappen i Italia starter under fotsålen, fra Catanzaro til vristen, Cosenza.

Femte etappe er i Campania, fra Praia a Mare til Potenza. Her er det muligheter for å finne god vin.

Sjette etappe går fra Poestum til Napoli. Det er fortsatt Campania.

På sjuende etappe skal rytterne krysse støvelen, det vil si: De skal opp på toppen av Blockhaus. Italia har Alpene i nord, og Appenninene som på en måte er lår- og leggbenet i den italienske støvelen. Egnetlig går de helt ut til tærne. Rytterne skal opp på Appenninene på denne etappen.

Åttende etappe starter i Chieti, det viktigste rødvinsområdet i Abruzzo. Rødvin dominerer i Abruzzo, men her finner vi også hvit- og rosévin. Etappen fortsetter i Marche. Jeg tror jeg må gå litt dypere i Abruzzo denne gangen, enn hva jeg har gjort tidligere.

Niende etappe går i Emilia-Romagna, og svinger opp i fjellene med en toppavslutning. Emilia-Romagna er nok mer kjent for mat enn for vin. Men i disse fjellområdene mot Toscana, produseres det en del god vin.

Tiende etappe er en kort (40,2 km) og flat tempoetappen langs kysten nord i Toscana, men et stykke fra de delene av Toscana som har gjort dette til et interessant vinområde.

11. etappe forsetter sydover langs kysten av Toscana. Vi må egentlig litt lenger inn i landet for å finne interessant vin. Vi kommer dessverre ikke til de delene som virkelig har satt Toscana på det internasjonale vinkartet.

12. etappe er i Liguria, fra Imperia ved kysten, og inn i landet til Novi Ligure. Jeg må bare erkjenne at jeg har hatt problemer med å finne interessant vin fra Liguria, også når jeg har vært i området.

13. etappe. Nå begynner det å smake. Etappen går fra Alessandra i Piemonte til Verbania. Her bør det være mulig å finne edle dråper, eller kanskje helst glass.

14. etappe er i Vallée d’Aosta, et grenseområde mot Frankrike. Dette er et lite, men interessant vinområde.

15. etappe er en helt flat etappe fra Voghera til Milano. Vi er i Lombardia. Noe vin skal vi klare å finne her, om enn ikke den mest spennende.

16. etappe er en ganske kort, men heftig fjelletappe fra Bellinzona til Cari. Denne etappen går i Sveits, og ikke i en del av Sveits som jeg forbinder med vinproduksjon. Her må jeg lete for å se hva jeg finner.

17. etappe er tilbake i Italia, i alle fall i hovedsak i Veneto, fra Casa d’Adda til Andalo. Heller ikke her er vi i de områdene som har gjort Veneto kjent som vinområde, men noe må vi kunne finne.

18. etappe starter i Fai della Pagnella i Trento, et område hvor de produserer noe av Italias beste musserende vin.

Det pleier alltid å være fjell på slutten av Giro d’Italia, og 2026-utgaven er intet unntak. Det blir ikke enkelt å finne vin til 19. etappe.

20. og nestsiste etappe starter ganske flatt, men har en ganske heftig toppavslutning. Den går i Friuli, som er et interessant vinområde. Men de mest interessante vinområdene ligger i øst, nær grensen mot Slovenia. Det kommer vi ikke dette året. Det er også interessant vin på den andre siden av grensen, i Slovenia. Men vi kommer ikke til å krysse grensen denne gangen.

Siste etappe er den samme som den har vært i de senere årene. Start i Roma, ut til kysten, retur til Roma og noe runder inne i byen. Det er ikke mye vin å finne her, men noe skal vi klare.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. Nå er det såpass lenge siste utgave kom, så det er nødvendig å oppdatere med andre kilder, først og fremst på nettet. 

I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2026-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2605 produsenter og mer enn 24,315 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

 

I vini del Giro d'Italia 2026

  • Etappene er offentliggjort

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Politikk, Sykkelpolitikk, Trafikkregler

Vi må få lokalt selvstyre i trafikksaker

Leave a comment

Jeg sendte denne kommentaren til NRK/ytring, men de ville ikke publisere den. Så da kommer den her i stedet. Hvis man skal ha håp om å få slikt publisert, må man fatte seg i korthet. Jeg publiserer den i den formen jeg sendte den til NRK/ytring, men legger til noen avsnitt på slutten.

***

Oslo ville fjerne trafikklysene i Rådhusgt. Men reglene er slik at hvis man skal fjerne trafikklys, må man ha tillatelse fra Vegdirektoratet. Det tok sin tid, men trafikklysene ble til slutt fjernet. Det meningsløse er at et statlig veibyråkrati skal behandle og avgjøre slike spørsmål.

Vi har sett flere saker hvor beboere langs en vei vil ha reduserte fartsgrenser. Men Statens vegvesen prioriterer at bilister skal kunne kjøre fort, og sier nei. Listen over slike saker kunne dessverre blitt veldig lang. I denne saken sier Statens vegvesen at det ikke er registrert trafikkulykker på E10 i 50-sonen gjennom Ramberg de siste 20 årene. For å si det litt mer brutalt: Noen må drepes før Statens vegvesen vil vurdere å redusere fartsgrensen. Slik demonstrerer de at den såkalte «nullvisjonen» egentlig er null visjon.  Man må lytte til og prioritere de som bor der, ikke de som bare vil kjøre fortest mulig gjennom.

Statens vegvesens prioritering av bil ble tydelig i Bjørvika. For Oslo kommune var det et byutviklingsprosjekt med bilfrie byrom som skulle sikre at sjøen ble tilgjengelig for byens befolkning. Statens vegvesen kalte sitt prosjekt «E18 Bjørvikaprosjektet», og det handlet om å legge trafikken på E18 (som faktisk går i tunnel under) lengst mulig bort fra sjøkanten. Dessverre ble det som Statens vegvesen ønsket. Den bilfrie kontakten mellom byen og sjøen ble det ikke noe av. Statens vegvesen har skjult sine spor. Om informasjonen om dette fortsatt finnes på deres nettsider, så er den i alle fall godt gjemt.

Parkeringsgebyr er fastsatt i sentrale forskrifter. Det er 900 kroner. Det kan hende 900 kroner svir i «distriktene», der det er god plass. Men i Oslo sentrum blir det lett slik at et parkeringsgebyr i ny og ne blir billigere enn om man skulle ha betalt for lovlig parkering. Dessuten kan man da stå et sted hvor det ikke er lov å parkere, i stedet for å måtte gå til og fra en lovlig parkeringsplass. Det er ganske tydelig at noen spekulerer i det. Man kan bare få ett gebyr for samme parkering. Har man først fått et gebyr, kan man bare la bilen bli stående uten å risikere noe mer. Kanskje kan man snike seg unna ved å beholde gebyrlappen hvis man hver dag parkerer på det samme stedet hvor det ikke er lov å parkere.

Ofte parkerer noen egoistiske bilister slik at de hindrer trikken. Da er 900 kroner latterlig lite. Han som fulgte trafikkreglene og syklet i kollektivfeltet på Mosseveien og kanskje gjorde at elbilistene kom 10-15 sekunder senere fram til innsnevringen der trafikken uansett stoppet opp, fikk en bot på 8 500 kroner for å hindre trafikken. Det bør koste mer enn det å hindre kollektivtrafikken i byen. I tillegg bør bilene taues bort så raskt som det er praktisk mulig.

Oslos ordfører ønsker at det skal stå samisk navn på Oslo ved skiltene på kommunegrensen. Uten å mene noe om realiteten, er det meningsløst at Statens vegvesen skal avgjøre hvilke kommunenavn som skal brukes.

NRK har gjort et verdifullt arbeid med å avdekke hvordan verdifull natur bygges ned, uten at noen har oversikt over hva som skjer. Hvis man vil ødelegge verneverdig og uerstattelig natur for å bygge kjøpesentre, datasentre eller hytter, da er omkvedet at man lokalt best vet hvor skoen trykker, og at dette bør kunne avgjøres lokalt. Ordføreren i Hadsel kommune mener at man må se bort fra smålige hensyn som rødlistede dyrearter når de vil bygge boliger. Men hvis man skal fjerne et trafikklys i Oslo sentrum, da kreves det samtykke fra øverste, statlige veimyndighet.

Gjelder det bil er det knapt grenser for hvordan de som snakker om lokalt selvstyre, vil ha statlig overstyring. Senterpartiets Geir Pollestad mente at regjeringen burde gripe inn og kreve at IKEA på Forus ved Stavanger skulle ha flere parkeringsplasser for bil og færre plasser for sykkel.

Paris har i de senere år vist vei når det gjelder å endre en storby fra å være et bilhelvete til en menneskevennlig by. Noe som kjennetegner Paris og andre byer som har fått til noe lignende, er at de har kunnet bestemme selv, uten statlig overstyring. De har prøvd ulike tiltak. Det som har fungert godt, har de beholdt, det som ikke har fungert, har de fjernet. Det er på tide at man i Norge får lokalt selvstyre, uten statlig innblanding når det gjelder regulering av trafikk.

***

Jeg har først og fremst tenkt på trafikkregulering i byene, og mitt første utkast hadde overskriften “Byene bør få lokalt selvstyre i trafikksaker”. Jeg bor i Oslo, og tenkte derfor først og fremst på Oslo. Men så dukket det opp flere saker hvor folk som bor langs veier hvor bilister kjører fort, ønsker reduserte fartsgrenser. Det er ikke et byproblem. Derfor gjorde jeg det litt mer generelt.

Dette er nok en sak hvor Statens vegvesen vil påføre byene begrensninger i deres muligheter til å finne gode, og lokalt tilpassede løsninger. Det viktigste for Statens vegvesen synes nok en gang å være bilistene.

I det som har vært referert på sosiale medier, først og fremst Bluesky, fra et debattmøte om trafikkplanlegging (jeg har ikke lett opp noen lenker), har Statens vegvesen hevdet at det må være lik regulering i hele landet. Det bekrefter at Statens vegvesen ikke forstår byer, og bør holdes langt borte fra alt som gjelder byutvikling. De bekrefter også at de, i likhet med politiet, mener at norske bilister er så udugelige at de ikke klarer å forholde seg til det som er skiltet. Det har de kanskje rett i. Men et svar på dette er at det er noe helt annet å kjøre i større byer (vi har ikke storbyer i Norge, selv om vi liker å tro at vi har det), enn å kjøre på landet. De som ikke behersker bykjøring, med slik trafikkregulering som man gjenre finner i moderne byer som prioriterer folk foran biler, bør ganske enkelt ikke prøve seg på å kjøre bil i disse byene.

Det bør selvfølgelig være regler som byene og andre kommuner må holde seg innenfor. Om det bør være Vegdirektoratet eller statsforvalteren som eventuelt er klageinstans for slike vedtak, kan diskuteres. Vegdirektoratet prioriterer i praksis alltid bil, derfor er jeg skeptisk til dem, også som klageinstans.

Oslo, Sykkelpolitikk

Aftenposten og sykling på rødt lys

Leave a comment

Denne kommentaren ble publisert i Aftenposten 28. oktober 2025. De valgte også en annen overskrift enn min: Trafikklys her bidrar til å undergrave folks respekt for trafikkregler. De laget også ingressen, som bare er klippet fra mitt innlegg:

“Å klage over at folk sykler på rødt lys her blir litt som å skilte med fartsgrense på 30 km/t på en motorvei og så klage over at bilistene ikke respekterer fartsgrensen.“

Aftenposten har også satt inn mellomoverskriftene, som jeg har valgt å beholde.

Aftenposten har, sammen med politiet i Oslo, forelsket seg i et av Oslos mest meningsløse lyskryss. Her kan politiet skrive ut bøter til folk som sykler på rødt lys, og Aftenposten kan skrive om disse forferdelige syklistene som ikke respekterer trafikkreglene.

Det burde ikke ha vært noe trafikklys i krysset Ullevålsveien, Akersveien og Thor Olsens gate. Det at det er et trafikklys på et slikt sted, bidrar til å undergrave folks respekt for trafikkregler og trafikkregulering. Å klage over at folk sykler på rødt lys der blir litt som å skilte med fartsgrense på 30 km/t på en motorvei og så klage over at bilistene ikke respekterer fartsgrensen.

Dårlig, men lovlig løsning

«Å sykle på rødt lys kan føre til alvorlige ulykker», sier seksjonsleder Trond Arvid Olsen i Oslo politidistrikt til Aftenposten. Jeg har lenge lett etter eksempler på slike ulykker, men har ikke klart å finne noen. Jeg har også bedt folk i politiet som sier slikt, om å komme med eksempler. De gjentar bare at det er mange, uten å komme med noe konkret.

Jeg sykler ikke på rødt. Ikke fordi det er farlig, eller fordi jeg er mer lovlydig enn andre. Men jeg vil ikke gi gratisargumenter til sykkelhaterne. Men det hender jeg omgår røde lys ved å svinge opp på fortauet, hvis det ikke er fotgjengere der. Det er en dårlig, men lovlig løsning.

Farlige situasjoner

Hvis Aftenposten og politiet hadde vært opptatt av trafikksikkerhet og ikke bare av å jakte på folk som sykler, kunne de ha stilt seg opp i krysset Dronning Eufemias gate/Haakon Vs gate. Her svinger bussjåfører og bilister til høyre nesten omtrent hver gang lyset har skiftet til rødt, etter at folk som skal sykle rett frem, har fått grønt lys. Der oppstår det hele tiden farlige situasjoner.

Jeg spurte politiet, som kunne opplyse om at det i 2025 var skrevet ut ni forelegg til bilister og 23 til syklister for kjøring på rødt lys i Dronning Eufemias gate. De fleste til syklister i krysset Robert Levins gate, hvor det neppe oppstår farlige situasjoner. Alle dem som kjører på rødt lys i krysset Haakon Vs gate, har de åpenbart ikke vært interessert i.

***

Når man sender noe til en avis som Aftenposten, må man fatte seg i korthet om man skal ha håp om å få det publisert. Jeg har skrevet en del om sykling på rødt lys tidligere:

Jeg mener at det bør bli tillatt for folk som sykler å svinge til høyre på rødt lys, slik det er i mange land, bl.a. Frankrike. Rødt lys betyr da vikeplikt, ikke at det er forbudt. Men så langt har jeg ikke skrevet noe om akkurat det spørsmålet.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Oslo, Sykkelplanlegging, Sykkelpolitikk

Ikke alle kan sykle

Leave a comment

Jeg sendte dette til Avisa Oslo (Oslodebatten), men de ville ikke publisere det. Så da kommer det her i stedet.

«Ikke alle kan sykle», hører vi ofte fra bilister som vil forsvare sine privilegier. De som sier dette har gjerne en ikke uttalt undertekst som sier «men alle kan kjøre bil», som er helt feil. Stort sett er det middelaldrende menn, og enkelte middelaldrende damer, som skyver andre foran seg for å kunne forsvare sin egen, ofte helt unødvendige bilkjøring.

Det er ikke alle som kan sykle, men de aller fleste kan sykle. Det er langt flere som kan sykle enn som kan kjøre bil. Elsykkel har gjort at motbakker ikke lenger er noen hindring for å sykle. Ellastesykkelen er den nye SUVen, som er godt egnet til å transportere barn, varer fra en vanlig handletur, osv. Det er ikke problematisk å sykle hele året. Det som kan gjøre vintersykling til en utfordring er dårlig vinterdrift. Når våt og tung snø brøytes inn i sykkelfeltene for å rydde plass til de prioriterte bilistene, da er det vanskelig å sykle. Men det er gjerne på slike dager vi kan lese om trafikkaos og «ulykker» med bilister. Bil er heller ikke egnet transportmiddel på dager hvor de faller mye snø.

Continue reading Ikke alle kan sykle →
Frankrike, Sykkelsport

Les vins du Tour de France 2026: Ingen store vinetapper

Leave a comment

Da er etappene for Tour de France offentliggjort, i alle fall han arrangøren presentert en oversikt. Dessverre får vi lite detaljer. De pleier ikke å komme før i juni, og vi trenger mer detaljer når vi skal lete etter vin og eventuelt annet drikke langs etappene. Mange kommer til å kommentere de sportslige utfordringene. Jeg holder meg til vin og annet drikke.

Det har lenge vært kjent at Tour de France 2026 starter med en lagtempo i Barcelona. Når vi er der, passer det med Cava for å markere åpningen på Tour de France.

Continue reading Les vins du Tour de France 2026: Ingen store vinetapper →
UiO/Universitetspolitikk

Bruk av Kunstig intelligens til læring

Leave a comment

Syklepleierstudet Ronja Løtveit ved Universitetet i Stavanger, roser på nrk.no kunstig intelligens som læremiddel.

“Den kan forklare ting enkelt til deg som eit barnehagebarn, seier studenten Ronja Løtveit.”

Det er mer enn bare et tankekors at en som studerer ved et universitet står fram offentlig med å si at hun vil ha lærestoffet presentert på barnehagenivå.

“Vi må møte studentene der de faktisk lærer”, skriver en av de ivrige KI-evangelistene, Karl Philip Lund, i Khrono. Bare en liten påminnelse: Karl Philip Lund er han som har tatt i bruk kunstig “intelligens” til å sensurere eksamensbesvarelser, slik at han bruker i gjennomsnitt 15 minutter per besvarelse. Vi mennesker er fra naturen side late. Det gjelder også studenter, professorer og førsteamanuenser. Vi er skapt for å bevege oss, det var en gang nødvendig for å overleve. Men vi kaster ikke bort energien på aktiviteter som fremstår som unødvendig.

Continue reading Bruk av Kunstig intelligens til læring →
Spania, Sykkelsport, Vin

Los vinos de la Vuelta 2025. 21. etappe. Alalpardo — Madrid

Leave a comment

Det ble ikke noen knock out seier på gårsdagens etappe. Men Jonas Vingegaard viste seg som den sterkeste, og det holder. Nå er det meste avgjort. Om ikke noen rammes av uhell vinner Jonas Vingegaard årets Vuleta, men Joao Almeida på andreplass. Mads Pedersen vinner poengtrøyen, Jay Vine klatretrøyen og Matthew Riccitello vinner den hvite ungdomstrøyen. Vi kan gratulere våre danske venner med både sammenlagtseier og den grønne poengtrøyen. Torstein Træen sikret sin niendeplass, og kommer da inn blant topp ti.

Vueltaen avsluttes med en 101 km lang, temmelig flat etappe inn til Madrid. Det er gjort noen endringer på etappen på veien inn mot Madrid på grunn av demonstrasjoner eller fare for demonstrasjoner. Men inne i Madrid skal det sykles som planlagt. Dette er en sjanse for spurterne. Men uansett hvem som vinner, er det ikke nok poeng å hente i forhold til Mads Pedersen til at noen kan ta fra ham den grønne poengtrøyen, om han bare kommer seg til mål.

https://www.cyclingstage.com/vuelta-2025-route/stage-21-spain-2025/

Madrid er ikke Paris, og det skal sikkert både Madrid og Paris være glade for. Det er ikke lett å finne mye vin i umiddelbar nærhet av storbyer. Men om vi ser bort fra kuriositeter som vin fra Versailles og litt vin som prodseres av druer som er dyrket innenfor Paris’ bygrense, er Paris’ vin champagne. Det er ikke mer enn ca fem mil fra Paris til produksjonsområdene for champagne, og vi har ofte måttet reise mer enn fem mil fra etappen for å finne vin. Slik er det ikke rundt Madrid. Jeg skulle gjerne ha kunnet si at rundt Madrid finner vi den fineste cavaen. Men slik er det ikke. Vi kan selvfølgelig hente fram en flaske cava. Men den vil ikke ha noen lokal tilknytning.

Det er en lang tradisjon for vinproduksjon også rundt Madrid. Men byspredning har “spist opp” store deler av det som var vinmark. Også her var man lenge mer opptatt av kvantitet enn av kvalitet. Først på 1990-tallet begynte produsentene for alvor å tenke på kvalitet. Det klassifiserte området Madrid DO ble opprettet i 1990. Vinområdet utgjør en halvsirkel utenfor drabantbyene syd for Madrid. Dagens etappe starter nord for Madrid. Så vi er egentlig ikke innom vinområdene. Men så nøye kan vi ikke være.

VI holder oss til vinområdet Madrid DO. Området er delt i tre underområder.

Arganda ligger mot sydøst, rundt byene Arganda del Rey og Villarejo de Salvanes, og langs elven Tajo. Dette er det største underområdet. Her finner vi mer enn 50% av vinmarkene og området står for mer enn 60% av vinproduksjonen. Området har et kontinentalt klima, med store temperaturforskjeller mellom årstidene. Jordsmonnet er for en stor del en blanding av leire og kalk. Den dominerende druen er Tinto Fino, som er det lokale navnet på Tempranillo. Det produseres også noe hvitvin av druene Airen og Malvar.

San Martin utgjør den østligste delen av vinområdet. Det ligger rundt og syd for San Martin de Valdeiglesias. Også her er det et kontinentalt klima, men dette området for mer nedbør enn sine naboer. Det har omtrent 35% av vinmarkene, og står for rundt 1/4 av vinproduksjonen i regionen. Garnacha er den dominerende druen i dette området. Det produseres også god hvitvin av druen Albillo.

Navalcarnero ligger rundt byen med samme navn, vest-sydvest for Madrid. Når vi har sett hvor stor andel av produksjonen Arganda og San Martin står for, tilsier elementær matematikk at det ikke er mye igjen til Navalcarnero. Området står for rundt 15% av vinproduksjonen. Også her dominerer Garnacha, men det produseres også hvitvin, særlig av druen Malvar.

Også andre druer enn de som er nevnt, er tillatt i disse underområdene, men de går jeg ikke nærmere inn på.

Da er Grand Tour-sesongen over for i år. Ut fra det jeg har sett, vil etappene i Tour de France 2026 bli presentert 23. oktober. Giro d’Italia vil ventelig bli presentert rundt de samme tider, men jeg har ikke sett noen dato. Det vi vet så langt, er at Tour de France 2026 vil starte i Spania, og at første etappe vi være lagtempo i Barcelona. Cava produseres i hovedsak i områder rundt Barcelona. Så om det ble lite cava i dag, kan vi hente den fram ved starten av Tour de France i 2026. Ryktene begynner å svirre om det som ennå ikke er offentliggjort, men jeg ser ingen grunn til å gå nærmere inn på dem. Jeg tar likevel med at det ryktes at Giro d’Italia 2026 vil starte i Bulgaria. Bulgarsk vin var veldig populær i Norge om vi går noen tiår tilbake. Vi får eventuelt hente fram noe av den igjen.

Ellers får vi smøre oss med den berømmelige tålmodigheten fram til vi faktisk får vite hvor etappen skal gå. Så får vi håpe at de har lagt opp til noen interessante vinetapper.

Los vinos det la Vuelta 2025.

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Spania, Sykkelsport, Vin

Los vinos de la Vuelta 2025. 20. etappe. Robledo de Chavela — Bola del Mundo. Pu

Leave a comment

Jeg hadde større tro på Mads Pedersen enn på Jasper Philipsen i går. Men Jasper Philipsen har vist seg sterkere i harde spurter enn hva jeg hadde ventet. Torstein Træen beholdt sin plass.

I dag er det en 159 km lang, ganske heftig fjelletappe med toppavslutning. Nå skal det i praksis avgjøres, og noen må forsøke å sette inn nådestøtet. Avslutningen er 6,9 km motbakke med 7,6% gjennomsnittlig stigning. Mot slutten er stigningen fra 18 til 20%.

https://www.cyclingstage.com/vuelta-2025-route/stage-20-spain-2025/

Etappen starter vest for Madrid. Det er ikke så veldig interessante vinområder her, men vi går til Cebreros og da er vi fortsatt i regioen Castilla y Leon. Navnet Cebreros gir meg assosiasjoner til Cerberus, hunden i Hades. Den mangehodede hunden som i gresk mytologi vokter porten til dødsriket for å hindre at de døde slipper unna. Med sine mange stigninger fremstår dagens etappe som et mangehodet uhyre, og på et vis vokter den porten til finalen i årets Vuelta. Men vi skal forlate gresk mytologi og holde oss til spansk vin.

Cebreros er på mange måter et nytt vinområde, selv om det har vært produsert vin her siden 1300-tallet. Vinene herfra var lenge populære i Madrid. Phylloxera kom ganske sent til dette området, først en gang inn på 1900-tallet. Jeg kjenner ikke detaljene for dette området. Men områder som ble sent rammet av denne vinlusen kunne opprettholde vinproduksjonen mens andre områder ble ødelagt. Når disse områdene til slutt ble rammet av Phylloxera, hadde områder som var blitt rammet tidligere begynt å komme seg igjen etter å ha plantet nye vinstokker som var motstandsdyktige mot denne vinlusen. I flere områder som ble rammet sent, ga man mer eller mindre opp, og de kom seg ikke igjen. Men om det var tilfellet her, vet jeg ikke.

Først på 1970-tallet begynte vinproduksjonen i Cebreros å ta seg opp. Først i 2019 fikk området DO-klassifisering. Området er blant de ledende i “den nye bølgen” av spanske vinprodusenter, med friske og fruktpregede viner. Produksjonen er ganske liten.

Vinmarkene ligger i skråningene på to sider av fjellkjeden Sierra de Gredos. Vinmarkene ligger høyt, og det er ofte kalde og ganske snørike vintre, og varme sommere. Jordsmonnet er preget av granitt, som sies å gi vinene mineralitet. Dette med “mineralitet” er noe av det som er omdiskutert i vinverden. Det er vanskelig å si hva slags smak det egentelig er. Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen.

Garnacha er den dominerende druen, og står for over 90% av produksjonen. Det er for en stor del gamle vinstokker. Det produseres også noe hvitvin, først og fremst av druen Albillo Real.

Vi ender så vidt jeg kan se i Comunidad Madrid. Det er ikke et veldig rikholdig vinområde. Så vi sparer det området til i morgen.

Los vinos det la Vuelta 2025.

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Ytringsfrihet

Charlie Kirk og ytringsfriheten

Leave a comment

Jeg tar avstand fra politisk vold, selfølgelig også fra drapet på Charlie Kirk. Men jeg tar selvfølgelig også avstand fra folk som oppfordrer til politisk vold, som Charlie Krik gjorde. Mange synes å forsvare Charlie Kirk fordi han benyttet sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har visse grenser. Jeg skal ikke her gå inn i realtetene i Charlie Kirk uttalelser, men vurdere noen av hans uttalelser opp mot ytringsfriheten og dens grenser i Norge. Grensene for ytringsfrihet i USA kjenner jeg ikke veldig godt. Noen ekstreme uttalelser, som vi kunne høre fra Charlie Kirk og fra USAs sjefsekstremister, Donald Trump og J.D. Vance er tydeligvis lovlige. Men det synes å være fritt fram for vanvittige søksmål fra Donald Trump mot et medieselskap som har vinklet et intervju med hans politiske motstander, Kamala Harris, på en måte som Trump ikke likte. Og det synes knapt å være grenser for sensur av bøker f.eks. i skolen, osv.

Før jeg går ned i disse spørsmålene er det grunn til å presisere at det kan være stor avstand med hva som er akseptabel, og hva som er ulovlig. Rød Ungdoms lede Amrit Kaur måtte gå etter å ha lagt ut en video hvor hun ironiserte over drapet. Jeg har ikke sett den videoen, men jeg antar at innholdet var helt lovlig. FrPU leder Simen Velle har sagt at Charlie Kirks synspunkter er legitime. Det er interessant å merke seg at at han mener at det er legitimt å mene at muslimer skal steines, at kvinner skal underordnes mannen, osv, uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for ham. (Selve saken er bak betalingsmur hos VG, så den får jeg ikke lest. Da får jeg heller ikke lest hvilken “USA-ekspert” de har hostet opp som sier at Charlie Kirks synspunkter “Grenset mot det ekstreme høyre”. Etter min vurdering ligger de langt over denne grensen.) KrFs Joel Ystebø kom med det som nærest er en hyllest til Charlie Kirk. Så har vi det famøse utsagnet om transpersoner fra høyrepolitikeren Simen Sandelien. Dette er problemer for partiene FrP, KrF og Høyre. For å si det med Joel Ystebø: “En beklagelse er ikke nok.” Men vi kan nok ikke vente annet enn taushet fra de partiene.

For mer om norsk rett på dette området, viser jeg til min bok “Ytringsfrihet og medieregulering”.

Utgangspunktet for å vurdere norsk rett, er straffelovens (Strl) § 185, vurdert i forhold til ytringsfrihetsbestemmelsene i Grunnloven (Grl) § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10. Strl § 185 lyder:

Continue reading Charlie Kirk og ytringsfriheten →

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.