De fire første avsnittene, eller leddene som det kalles i juridisk terminologi, i Grunnloven § 100.
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Vi har ytringsfrihet i Norge. Ytringsfriheten har sine grenser. Men det følger av Grl § 100 annet ledd at begrensninger må være fastsatt i lov. Lovgiver står ikke fritt til å vedta begrensninger i ytringsfriheten. Slike begrensninger må kunne forsvares holdt opp mot “ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse”.
Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern, blant annet marginale ekstremistgrupper som SIAN. De som har mainstream oppfatninger, er ikke truet. Førstvoterende i Høyesteretts plenumsdom om “Hvit valgallianse”, Rt-1997–1821, skriver om dette:
«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger. »
Men ytringsfriheten har sine grenser. Det sies i den samme dommen:
«Det kan gjøres innskrenkninger i ytringsfriheten, men for at dette skal kunne godtas, må inngrepet anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Det stilles strenge krav til begrunnelsen for en begrensning i ytringsfriheten, og det kreves forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette. Unntak fra ytringsfriheten må undergis en restriktiv fortolkning. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet — “pressing social need”. »
Vi har heldigvis ikke noe forbud mot blasfemi i Norge. Den tidligere straffeloven § 142, som ble opphevet 29. mai 2015, lød:
«Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder»
FrP-politikere, ikke minst Sylvi Listhaug, prøver å fremstå som forsvarere av ytringsfriheten. Den 27. september 2018 skrev Sylvi Listhaug dette om blasfemi på sin facebookprofil.
«I Norge har vi ytringsfrihet. Vil Muhammed Quasim Ali ha blasfemilov kan han flytte til ett av mange land med slike steinalderske lover.I Norge står vi opp for våre frihetsverdier! Enig!»
Det er verdt å merke seg historien om opphevelse av blasfemibestemmelsen i Norge. Da spørsmålet om å fjerne blasfemibestemmelsen var til behandling i Stortinget i 2004, ville Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig folkeparti beholde blasfemibestemmelsen. Norge var visst fortsatt i steinalderen. Disse medlemmene i Justiskomitéen begrunnet dette bl.a. slik:
«Det er viktig for disse medlemmer å påpeke at enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne.»
Da blasfemibestemmelsen ble vedtatt opphevet i 2015, stemte både Høyre og FrP for å oppheve bestemmelsen. Bare KrF ønsket å beholde den. For FrP endte visst steinalderen en gang mellom 2004 og 2015.
Det er tillatt å brenne religiøse symboler, som Koranen, Bibelen eller andre hellige skrifter. Det er dumt, men det er lov. Det er lov å oppføre seg dumt. Noen vil provosere, og det er lov å provosere.
Jeg er ingen religiøs person, og blir ikke selv provosert av at noen brenner Koranen, Bibelen eller Norges lover. Men jeg har respekt for det som er hellig for andre, og jeg synes i alle fall jeg skal ha god grunn for å krenke andres religiøse følelser. Det er ikke viktig å krenke, men retten til å krenke er viktig. Retten til religionskritikk er viktig, og noen vil angripe slik kritikk ved å påstå at det er blasfemi. Og mye politisk kritikk blir påstått å være blasfemi.
Vi har en bestemmelse i straffeloven § 185 som gjør det straffbart å fremsette hatefulle ytringer. Denne lyder:
«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.»
Denne bestemmelsen står i et problematisk forhold til ytringsfriheten. Vi kan skille mellom diskriminerende og hatefulle ytringer fremsatt i en politisk sammenheng, og det man kan kalle “rene hatefulle ytringer”.
Den politiske ytringfriheten har et særlig sterkt vern. Mange såkalt innvandrinskritiske og antimuslimske ytringer fremsettes i en politisk sammenheng. Dette gjelder blant annet SIAM. Men heller ikke den politiske ytringsfriheten er uten grenser. Jeg går igjen tilbake til plenumsdommen om “Hvit valgallianse”:
«Utsagnene er politiske ytringer avgitt som ledd i en politisk debatt om innvandrere og innvandringsspørsmål. Ytringer i en slik debatt ligger i kjerneområdet for utsagn som skal nyte vern etter Grunnloven § 100 — jf bestemmelsens siste punktum om frimodige ytringer om statsstyrelsen. Men Grunnloven § 100 har tradisjonelt ikke vært forstått slik at enhver ytring på det politiske området — uansett realitet og form — reservasjonsløst skal være straffri. Dette er kommet til uttrykk gjennom begrensningene i § 100 annet punktum og er lagt til grunn i rettspraksis. Lovgiver har en viss adgang til, gjennom en avveining av hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre beskyttelsesverdige interesser, å gjøre begrensninger i ytringsfriheten. Men nettopp fordi vi befinner oss i kjerneområdet for ytringsfriheten, vil adgangen til å beskjære denne være meget begrenset.»
Generelt har hatefulle og diskriminerende utsagn et svakt ytringsfrihetsvern. Det har blant annet vært en dom, Rt-2012–536, om rasistisk utskjelling av en dørvakt på et utested i Stavanger. Det er ingen politisk ytring, så den har ikke det særlige vern som gjelder for politiske ytringer.
Blasfemiske ytringer er ytringer som gjelder religionen som sådann, f.eks. å brenne hellige skrifter, karikere hellige personer, osv. (Folk har også blitt dømt for å ha karikert Jesus, så dette gjelder ikke bare Muhammed-karikaturer). En diskriminerende eller hatefull ytring er en ytring rettet mot person eller en gruppe personer, på grunn av bl.a. dere religion, hudfarge, osv. Et eksempel er en sak fra Oslo tingrett fra 2018, TOSLO-2018–145612, ble en 79 år gammel mann dømt for blant annet å ha sagt følgende overfor en legesekretær på Rikshospitalet, som en reaksjon på at hun bar hijab: «’du er farlig for Norge, dra hjem, jeg er redd for deg’, ‘jeg hater hijaben som du har’, ‘fordi du er islam, du er terrorist, du ødelegger Norge. Jeg må ta deg, ellers tar du landet mitt’, ‘du skal ikke bo i Norge, sånne som deg er feil at bor i Norge’, og ‘jeg hater flagrende ulltepper’». Dette er en hatefull og diskriminerende ytring på grunn av religion, og ikke et blasfemisk utsagn.
Grunnloven § 100 fjerde ledd forbyr forhåndssensur:
“Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning.”
Det er en prinsipiell forskjell mellom å hindre at en ytring blir fremsatt, og å holde noen ansvarlig for den etter at den er fremsatt. Å hindre noen i å fremsette en hatefull eller diskriminerende ytring vil være en grunnlovsstridig forhåndssensur. Dermed kan ikke politiet gripe inn for å hindre en ytring, selv om de mener ytringen vil være ulovlig.
Demonstrasjoner er lovlige ytringer. Demonstrasjoner har et eget grunnlovsvern i Grl § 101 annet ledd:
«Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.»
Vi kan merke oss at man har en grunnlovsfestet rett til å møte i fredelige demonstrasjoner. Man trenger ikke søke om tillatelse til å demonstrere. Men demonstrasjoner meldes til politiet etter politiloven § 11, første ledd, som lyder:
«Den som vil benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende, skal i god tid på forhånd gi politiet melding om dette. For øvrig kan det ved vedtekt etter lovens § 14 gis regler om søknadsplikt for visse arrangementer på offentlig sted eller meldeplikt for arrangementer som for øvrig er allment tilgjengelige.»
Politiet skal ikke gi tillatelse, men kan etter bestemmelsens tredje ledd forby visse arrangementer utfra en ordensmessig vurdering:
«Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.»
Bestemmelsens fjerde ledd, første punktum, lyder:
“Politiet kan iverksette nødvendige tiltak for å sikre at lovlige arrangementer som nevnt i første ledd kan avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel.”
Politiet kan derfor stenge av et område for å hindre at motdemonstranter hindrer avvikling av demonstrasjonen. Men motdemonstrasjoner er også lovlige ytringer som er vernet av grunnloven.
Vi kan også merke oss bestemmelsens femte ledd, som forbyr demonstranter å opptre maskert:
«Det er forbudt for deltakere i et arrangement som nevnt i første ledd å opptre maskert, unntatt for deltakere i skuespill, maskerade eller lignende.»
Det juridiske vanskelige punktet når deg gjelder saker som koranbrenningen i Kristiansand, er om “det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel”. Denne bestemmelsen kan gi politiet hjemmel til å forby slike handlinger som å brenne Koranen i bestemte sammenhenger. Men rekkevidden av denne bestemmelsen har jeg ikke vurdert nærmere.
I blant annet Karachi brenner demonstranter det norske flagget. Ifølge NRK tar UD ” skarp avstand fra brenning av det norske flagget”.
“Skjending av det norske flagget er et virkemiddel vi tar avstand fra nettopp fordi vi ikke ønsker en stadig mer polarisert samfunnsdebatt. Ingen vanskelige samfunnsutfordringer blir bedre av at vi slutter å diskutere med hverandre.”
Forsvarer man ytringsfrihet så får man stå for det. Å brenne et flagg er en ytring som i alle fall er tillatt i Norge. Da burde ikke det offisielle Norge ved UD reagere mot at noen gjør det. De burde bare trekke på skuldrene og akseptere det som en lovlig ytring, selv om de ikke liker det.
