Jeg er en utro velger, og har aldri vært medlem av noe parti. I løpet av de årene jeg har hatt stemmerett har jeg stemt SV, Arbeiderpartiet, Venstre og MDG, uten at jeg husker hvem jeg stemte på når og hvor mange ganger jeg har stemt på de ulike partiene. I alle fall ved de senere valgene har disse partiene vært på min short-list, før jeg har tvilt meg fram til hvilket parti som faktisk skal få min stemme. I år har Arbeiderpartiet falt ut av denne listen. Det er mange grunner til det, men deres standpunkt til rusreformen var den ganske så store dråpen som fikk begeret til å flyte over. Slike bilpopulistiske utspill som dette bidrar også til å gjøre Arbeiderpartiet stadig mindre aktuelt. Vi har de to populistpartiene FrP og SP. Hvis AP også vil ødelegge seg selv ved å gå ut på det samme skråplanet, er det bare å si farvel. Ved de siste valgene har jeg landet på MDG. I Oslo har samarbeidet AP, SV og MDG fungert godt.
Det vil være to politiske hovedoppgaver i tiden fremover: Vi må redusere utslippene av klimagasser og vi må tilpasse oss konsekvensene av klimaendringene. Begge deler vil bli smertefullt og dyrt. Det vil bli smertefullt og dyrt for meg også, men enda dyrere og mer smertefullt for de som er unge og skal leve lenger inn i det 21. århundre enn hva det er realistisk at jeg kommer tli å gjøre. Men det blir dyrere og mer smertefullt om vi ikke gjør noe. Som alltid når noe koster, går det mest utover de som har lite. Fattige folk og fattige land, og ikke minst fattigfolk i fattige land. Vi kan ikke vedta oss ut av slike ubehagelige realiteter. Jo mindre vi gjør og jo mer vi utsetter å gjøre noe, desto dyrere og mer smertefullt vil det bli.
Norge kan ikke redde verden. Men vi og alle andre må gjøre vårt. Vi kan ikke gjøre som FrP og SP vil, og sitte på ræva i dieselbilen mens vi pumper opp olje, fordi Norge ikke kan bestemme hva man gjør i Kina og India. Som en skrev i en kommentar: Hvis vi tenker oss at verden består av 100 land som hvert står for 1% av utslippene, og alle tenker at vi står bare for 1% av utslippene, så det betyr ingen ting hva vi gjør, da styrer vi med full fart mot avgrunnen.
Disse kunnskapsfornekterne i FrP reiser rundt og sier “nei til dyre klimatiltak” og “ja til bensin- og dieselbiler”. De klarer gjerne å grave fram en “forsker” som sier at det ikke er menneskeskapte klimaendringer. Det var også “forskere” som hevdet at det ikke var farlig å røyke. De fikk gjene godt betalt av tobakksbransjen for å hevde det. Mange “forskere” sponses av oljebransjen. Er det noen som husker da FrP hentet inn en professor i sveiseteknologi som mente å kunne påvise at alle klimaforskere tok feil? Det er selvfølgelig mer nyansert enn man får inntrykk av gjennom tabloide overskrifter. Men om jeg har forstått det rett (jeg er ikke klimaforsker), så sier klimaforskerne at naturlige svingninger i f.eks. solaktivitet skulle ha ført til nedkjøling i den perioden vi nå er inne i, men i stedet ser vi rekordstor oppvarming. FrP vil, sammen med sine søsterpartier Senterpartiet og Høyre, fortsette å koke kloden.
Vi har mange av trollmannens læregutter som tror vi vil få ny teknologi som løser problemene. De drømmer om at ny teknologi gjør at vi skal kunne fortsette omtrent som før, bare vi f.eks. skifter ut forbrenningsmotorer med elektromotorer. Slik blir det ikke — i alle fall har ikke jeg noen tro på det. Dessverre finnes det ingen klok gammel trollmann som kan komme og rydde opp i alle problemene de har stelt i stand.
Problemene med global oppvarming har vært kjent lenge. Den eldste notisen jeg har lest om drivhuseffekten var fra 1907 eller deromkring. At politikerne ikke forsto alvoret den gang, kan vel tilgis. Men jeg leste mye om dette på 1970-tallet. Det er 35 år siden Brundtlandrapportern kom (1987). Det burde ha vært iverksatt tiltak for lenge siden, både for å begrense oppvarmingen og for å møte konsekvensene av den. At politikerne har sovet i 50 år, det kan ikke tilgis.
Jeg innrømmer gjerne at mitt personlige klimaregnskap ikke ser så pent ut, blant annet fordi jeg reiser med med fly enn gjennomsnittet. På den annen side kjører jeg mindre bil. Det er politikernes oppgave å legge tli rette for at vi kan ta miljøvennlige valg. Norske politikere har i tiår etter tiår forsømt jernbanen. Norge har et av Europas dårligste jernbanenett. Det nytter ikke å si at det er så vanskelig å bygge jernbane i Norge. Det er ikke enkelt i f.eks. Sveits eller Østerrike heller, to av de beste jernbanelandene i Europa. Problemet i Norge er ikke først og fremst vanskelig terreng, men manglende vilje hos politikere.
Norske politikere har i årevis sagt at de vil få mer trafikk, både av personer og godt, fra vei til bane (og sjø). Men i praksis fører de en politikk for å få mer trafikk fra bane til vei og fly. Jeg har mange ganger lurt på om våre politikere er så dumme at de tror på det de selv sier, eller at de baserer seg på at velgerne er så dumme at de ikke gjennomskuer politikerne. Knut Arild Hareide liker å skryte av det han kaller “tidenes jernbanesatsing” i Norge. Hvis det er i nærheten av å være sant, sier det bare noe om hvor dårlig det har vært før. Den samlede såkalte jernbanesatsingen er uansett mindre enn hva regjeringen vil bruke på noen kilometer motorvei vest for Oslo. Vi ser gang på gang feilprioriteringer fra politikerne: De bygger motorvei parallelt med førsømte jernbanestrekninger. De må bygge moderne jernbane først! Og de må legge til rette for at folk skal kunne gå og sykle trygt.
Jeg var lenge skeptisk til MDG. Generelt er jeg ikke tilhenger av “ensakspartier”. Men klima- og miljø er den aller viktigste saken. Klarer vi ikke å begrense skadevirkningen av dette, da spiller det liten rolle hva vi ellers gjør. Hvis vi ikke tar klimakrisen på alvor og heller diskuterer alle andre saker, blir det som å diskutere hvordan kakene skal pyntes når man står i en sultkatastrofe.
MDG er fortsatt et umodent parti, og har en del voksesmerter når de nå vokser ut av å være et ensaksparti. Det er mye i deres program jeg ikke er enig i. Mange miljøaktivister har flokket seg rundt MDG, og det er miljø de er engasjert i. Det er bra. Det er vår viktigste sak. Men vil man ha politisk innflytelse med tilhørede ansvar, må man også ta stilling til mange andre saker, som mange medlemmer egentlig ikke har vært særlig engasjerte eller interesserte i. Og noen medlemmer har vært og er engasjert i spørsmål som partiet ikke er engasjert i. Det er derfor ikke overraskende at det kommer en del merkelige utspill fra MDG-politikere, som dette mot Covid-19 vaksine og om å tillate hjemmebrenning. Slik er det også i andre partier. Fabian Stangs tåpelige utspill 22. juli er og var ikke Høyres politikk. Men enkeltpersoners uttalelser er ikke partiets politikk. Om noen merksnodigheter skulle ha sneket seg inn i partiprogrammet, er det neppe viktige kampsaker. Gro Harlem Brundtland sa en gang at hun hadde lært følgende av sin mormor: “Gi deg i de små sakene, men aldri i de store”. Det er mange saker hvor man kan gi seg når kompromisser skal meisles ut.
Jeg er grunnleggende sett et liberalt menneske, og mener at politikken ikke skal gripe lenger inn i våre liv enn nødvendig. Partiene på venstresiden har gjennomgående vært for autoritære etter min smak. Jeg har sympati for Venstre, og har noen ganger stemt på dem. Men deres regjeringssamarbeid med FrP har gjort at det ikke er aktuelt å stemme Venstre i dag.
I likhet med flertallet av det norske folk bor jeg i en by (eller tettsted), og jeg tilhører vel en slags elite. Jeg skammer meg på ingen måte over det. Skal vi ta hele landet i bruk, må man ikke minst ta byene i bruk. Min stemme går til et parti som har en god politikk for byene.
Alle som ikke har gravd hodet dypt ned i sanden, vet at “det grønne skiftet” haster. Vi burde ha startet og gjort veldig mye for lenge siden. Vi har ikke noe valg. Det blir smertefullt for oss alle. Jeg ser ikke fram til det, og vet at det kommer til å gjøre vondt også for meg. Jeg spiser kjøtt, helt sikkert mer enn jeg burde gjøre. Jeg reiser mer enn gjennomsnittet, ikke minst reiser jeg ganske mye med fly. Om jeg i det hele tatt skal kunne fortsette med dette, kommer det i alle fall til å bli mye dyrere enn det er i dag.
Jeg hadde håpet at Jonas Vingegaard skulle få sin etappeseier i går. Men slik gikk det ikke. Wout van Aert er en av disse rytterne som kan alt. Han ble nr 2 da han spurtet mot Mark Cavendish på 10. etappe, før han vant etappen som gikk to ganger over Mont Ventoux. Og nå vinner han tempoetappen. Nå har han visst sagt at han vil spurte om seieren på Champs Ellysées. Men det skjedde ingen endringer av betydning i sammendraget etter gårsdagens etappe.
Avslutningsetappen er langt på vei en parade. For en del år siden kortet man ned avslutningsetappen. Den var tidligere omtrent like lang som vanlige etapper, og parade/transportetappen inn til der rittet i realiteten starter i Paris, ble veldig lang og langtekkelig. Årets etappe er 108,4 km. Etter 52 km kommer rytterne inn på runden inne i Paris hvor ryterne skal sykle de avsluttende 56 km. Runden skal sykles slik at målgang er ved 10. passering av mål på Champs Ellysées. Rittet starter i praksis når de kommer inn på denne runden. Fra da er det fullt kjør. Hvis det blir regn har etappen noen ganger blitt nøytralisert i det rytterne komme inn hit. Da er det tiden her som teller — slik at man ikke risikerer at et eventuelt uhell på de avsluttende rundene skal får betydning for sammendraget.
Det meste er nå avgjort. Det gjenstår to konkurranser. Den første er etappeseieren. Noen forsøker å gå i brudd. Det er alltid noen som vil vise seg fram ved å gå i brudd, men de blir som regel kjørt inn. I 2005 lyktes Alexander Vinokourov med å gå i brudd og å vinne fra bruddet. Men som regel ender det i en spurt, og det er den mest prstisjefylte etappen en spurter kan vinne. Jeg tror Mark Cavendish vil ta denne også. Det er hans siste mulighet i år til å slå Eddy Merckx’ rekord. Han har vist at han er i form, og han kjenner denne avslutningen. Han har vunnet her i alle fall fem ganger tidligere. På den avsluttende etappen vil hele laget kjøre for Mark Cavendish. Og Deceuninck — Quick-Step har vist at ingen andre lag kjører bedre spurtopptrekk enn hva de gjør. Men alt kan skje i en spurt.
Den andre konkurransen som gjenstår er konkurransen om den grønne trøyen. Som ventet tok ingen av de som konkurrerer om denne poeng på gårsdagens tempoetappe, hvilket vil si at Sonny Colbrelli ikke en gang har et teoretisk mulighet til å vinne denne om Mark Cavendish fullfører. Michael Matthews må ha flere poeng enn Cavendish, da Cavendish vinner med flere etappeseiere ved poenglikhet. Det vil si at Matthews må ha få 36 poeng mer enn Cavendish på den siste etappen. Det er mulig. Ser vi bare på slutten får vinneren 50 poeng. Andre plass gir 30 poeng, så han må vinne. 6. plass gir 14 poeng. Så hvis M Matthews vinner og Cavendish ikke blir bedre enn nr 6, har Matthews 36 poengs ledelse, før vi tar med mellomsprinten. Denne er like etter at de har passert mål for tredje gang. Her er det mulig å få 20 poeng. Videre 17, 15, 13, 11, 10, 9 osv. Regn med at det blir kamp om disse poengene. Vi kunne ha laget mange sceanrier med ulike poengkombinasjoner. Men vi står over det i dag. Lagene vil få fram sin kandidat, men også arbeide for å hindre at hovedkonkurrenten får poeng.
Denne avslutningsetappen er alltid en vinmessig utfordring. Det er ikke stor vinproduksjon i nærområdene til Paris. Men noe finnes. Og det nye av i år er at man har fått IGP-klassifisering for vinene: IGP Île de France. Om jeg har forstått det rett, kan viner fra og med årgang 2020 selges med den klassifiseringen. Île de France, det er den regionen hvor Paris og de omkringiggende departementer ligger i. Det er en anerkjennelse av vinene fra dette området. Men det betyr ikke at produksjonen er større. Det er rundt 150 vinmarker i Île de France.
Selve Paris er byen innenfor ringveien Peripherique. Paris er heldig som har beholdt den bygrensen. Det har gjort det mulig å føre en politikk med kraftig satsing på sykkel, gange og kollektivtrafikk, og reduksjon av biltrafikk. De har ikke nøyd seg med uforpliktende mål, men har gjennomført konkrete tiltak. Den politikken har stor støtte i Paris. Mange i forstedene er mindre fornøyde. Men forstedene ligger utenfor Paris, slik at de som bor der ikke har stemmerett i Paris.
I Paris har man, i motsetning til Oslo og andre norske byer, satset på bedre sykkeltilrettelegging som et koronatiltak. Jeg er vanligvis i Paris minst en gang i året. Men koronapandemien har medført at jeg ikke har vært der siden våren 2019. Når vi er i Paris pleier vi stort sett å bevege oss rundt med bysykkel. Ut fra de bildene jeg har sett, gleder jeg meg til igjen å kunne sykle i Paris.
Det produseres noe vin i Paris, Men det er nærmest en kuriositet. Den mest kjente vinmarken i Paris er på Montmartre. Vinen selges i forbindelse med en slags innhøstingsfest i oktober. Den sies å minne om Beajoulais Nouveau, og den er dyr.
Det produseres også noe i Belleville. Belleville, som er Edit Piafs område, lå utenfor det egentlige Paris til 1860 og var en landsby mer enn en by. Belleville lå også utenfor området for vin- og brennevinskatt. I de såkalte guingettes ble det servert billig vin produsert i området. Beskrivelsen av dem få meg til å tenke på heuriger i Wien, men jeg vet ikke om sammenligningen er treffende.
I dag dyrkes det vin på et 500 m² stort område i Parc de Belleville, som et minne om bydelens fortid som vinprodusent. Men hvordan vinen er og hvordan man får tak i den, vet jeg ikke. Det produseres også noe vin i andre bydeler. Men produksjonen er liten, og det må stort sett regnes som kuriositeter.
I departementene utenfor Paris produseres den en del, men ikke mye vin. Blant annet i Versailles, som dagens etappe skal gjennom. Da kan det passe med å starte med vin dyrket i Versailles hager. Om jeg har forstått det rett, så er vinstokkene plantet i det som var Marie Antoinettes hager. Det dyrkes Merlot. Den første vinen herfra, i alle fall i moderne tid, ble tappet i 2006. Men det er bare to mål vinmark. I 2006 ble det produsert ca 200 flasker á 50 cl. Jeg tror dette er en vin som det er vanskelig å få tak i, og jeg vil anta kuriositetsfaktoren gjør at den er veldig overpriset i forhold til vinkvaliteten.
Men Tour de France avslutningen i Paris er først og fremst tradisjon. Og min tradisjon er champagne. Vinområdene i Champagne starter sånn ca 50 km øst for Paris, så ser vi litt stort på det er champagne Paris’ vin. De kler hverandre godt. Det kan være grunn til å gjenta dette: Champagne er en musserende vin laget i Champagne, etter de regler som gjelder for produksjon av champagne. Det produseres utmerket musserende vin andre steder, men det er ikke champagne. Nylig kunne vi lese at Russland hadde vedtatt at bare musserende vin laget i Russlad skulle kunne kalles champagne. Det er omtrent like idiotisk som om Frankrike hadde bestemt at bare kaviar produsert i Frankrike kan kalles russisk kaviar (de produserer utmerket kaviar i Frankrike, i Aquitaine). Franske champagneprodusenter svarte med at de da ville slutte å eksportere champagne til Russland. Russiske oligarker er glade i å drikke dyr champagne. Jeg holder dem mistenkt for å like etikettene og prislappene vel så godt som innholdet. Det har visst fått russike myndigheter til å tenke seg om. Vi bryr oss uansett ikke om tåpelige vedtak fra russiske myndigheter. Champagne er musserende vin produsert i Champagne, intet annet.
Musserende vin inneholder CO2 som er oppløst i vinen og som danner kullsyre. Dette gjør at det er trykk i vinen, vanligvis tilsvarende 12 atmosfærer i champagne.
Man kan lage musserende vin på fire måter. Da vi var i Limoux til 14. etappe, nevnte jeg blanquette de Limoux, en musserende vin som produseres ved at den tappes på flaske før den er utgjæret. Man produserer musserende vin på tilsvarende måte i Gaillac, og jeg nevte til etappe 8 at naturvinbølgen har gjort viner produsert på denne måten populære, de kalles gjerne pét nat, pétillant naturel. Jeg gjentar at musserende vin opprinnelig var resultat av uhell. Det viste seg at vinen ikke var utgjæret da den ble tappet, og når det varmere om våren begynte noe av vinen å gjære på nytt på flaskene. I dag har man lært å kontrollere denne prosessen. Vinen må tappes på rett tidspunkt og den må tappes på flasker som tåler trykket. Det jeg har smakt av viner laget på denne måten har vært interessante. Men hvis jeg skal ha en musserende vin som er god, velger jeg heller en champagne, en crémant eller en annen musserende vin laget på denne måten.
Den tradisjonelle metoden for produksjon av musserende vin er at man først lager en stille vin. Som regel er det flere, som man blander i en cuvée. Denne vinen blir tappet på flasker og blir tilsatt ugjæret most og gjær, og så gjærer vinen en andre gang på flaske. Man har en tenkikk for å fjerne det bunnfallet som samler seg på flasken, vinen korkes, lagres en stund og sendes ut på markedet. Det produseres vin laget på denne måten mange steder. I Frankrike kalles slik musserende vin for crémant. Man kan få en utmerket crémant til en langt hyggeligere pris enn chamagne.
En del vin lages med andregangs gjæring på tank. Det meste av prosecco produseres på denne måten. Jeg vet ikke om man for noen type musserende vin gjør de så simpelt at man tilsetter kullsyre under trykk, slik man gjør i brusproduksjon. Sammen med en venn forsøkte jeg en gang å lage “champagne” (vi visste ikke bedre den gangen) av en flaske rødvin på denne måten. Den skummet voldsomt, men godt var det ikke.
Champagne lages av tre ulike duer: Pinot noir, pinot meunier og chardonnay. Pinot noir og pinot meunier er svarte druer, mens chardonnay er en grønn drue. Fargen sitter i skallet. Hvis skallene fra en sort druet siles bort før gjæring, får vi en hvit vin. En hvit vin laget på svarte druer på denne måten, kalles blanc de noirs. Mye, kanskje det meste av den champagnen vi kjøper, er en blanding av alle tre.
Vi holder oss til den delen av Champagne som ligger relativt nær Paris, forankret i byene Reims og Epernay. Mellom Reims og Epernay finner vi Montagne de Reims, hovedområdet for å dyrke pinot noir. Syd for Epernay ligger Côte de Blancs, hovedområdet for dyrking av chardonnay. I Vallée det Marne dyrkes særlig pinot meunier. Her kan det være ganske kjølig, og området kan være frostutsatt. Pinot meunier tåler dette bedre enn de andre druene.
Et stykke syd for disse områdene ligger Côte de Bar eller Aube. Dette er et område som ligger nærmere Chablis enn hovedbyene i Champagne, og kulturen er mer preget av tankegangen i Chablis og Bourgogne enn i Champagne. Mye champagne markedsføres av store champagnehus som passer på at deres merkevarer er konsistente. En Möet & Chandon Brut Imperial skal smake som en Môet & Chandon Brut Imperial, uansett i hvilket år den er laget. Det er omtrent som for cognac. I Côte de Bar er man mer opptatt av det som franskmenn kaller terroir, at vinen skal ha preg av stedet hvor den har vokst. Mange mener at Côte de Bar nå er de mest interessante champagneområdet. Det var dette området som i sin tid fikk meg til å starte med disse vinbloggene. Det var 16. juli 2009, under 12. etappe fra Tonnere til Vittel. Fransk TV hadde lenge et program de kalte “Avant Tour”, hvor doyen i fransk sportsjournalistikk, den nå pensjonerte Gerard Holtz reiste gjennom dagens etappe en stund før rittet startet, og hadde reportasjer om lokale spesialiteter. Denne etappen gikk gjennom dette området, og han møtte noen champagneprodusenter. Den gang visste jeg ikke at man produserte champagne såpass langt syd for Reims og Epernay, og jeg tenkte at det kunne være interessant å følge etappene for å se hva slags vin vi kunne finne der. Hvis jeg skulle lære mer om fransk (og senere italiensk) vin, var det å følge etappene i sykkelrittet en like god systematikk som en noen annen . Og fra 2010 var jeg i gang. Men vi får komme tilbake til det området en gang Touren går gjennom her.
Vinene laget på de ulike druene gjæres hver for seg til basevin, og blandes før andre gangs gjæring. Man skal ha god trening for å lage en god cuvée. Smaken endrer seg gjennom andregangsgjæringen, og alkoholprosenten øker med ca et prosentpoeng. Å forutsi hvordan resultatet vil bli etter denne prosessen, er vanskelig.
Basevinen skal være lagret i minst 15 måneder. Den lagres på bunnfallet, som bidrar til å gi champagne en slags aroma av gjærbakst. Dette kalles gjerne autolyse. Brioche er en vanlig aromaknagg for denne. I en cuvée kan det ofte være viner av ulike årganger. Årgangschampagne lages bare i ekstra gode år. Da skal all vinen være fra det samme året, og den skal være lagret i minst 30 måneder før den blandes.
Hvis man lager en champagne av bare grønne druer, i praksis chadonnay, kalles den en blanc de blancs. Jeg har nevnt blanc de noirs. Den kan være laget av bare pinot noir, bare pinot meunier eller en blanding av de to. Som oftest er den laget av pinot noir, som regnes som den edleste druen av de to.
Det lages også rosé champagne. Den lages vanligvis som en hvit champagne, som så tilsettes litt rødvin. Noen få produsenter lager rosé champagne slik man lager rosévin, ved at skallet fra de svarte druene får være med i gjæringen en kort stund før de siles fra. Jeg synes rosé champagne (og annen musserende vin) laget å denne måten er bedre enn hvit champagne tilsatt rødvin.
Champagne er en utmerket matvin, som i grunnen kan drikkes til all slags mat. Man kan da tenke litt på hva slags champagne man vil velge til hvilken mat. Til litt kraftig mat kan en blanc de noirs være et utmerket valg. Champagne passer godt til litt rusitkk mat, noe som kan være kontraintuitivt. Hvis du vil ha vin til norsk julemat, prøv champagne. Jeg var en gang på et matkurs med Lars Barmen, hvor temaet var mat som passer til champagne. En av hans favoritter, som han gjern likte å servere som en slags velkomstsnack, var wienerpølser og champagne. Man skal da selvsagt ha gode wienerpøler, og man bør droppe ketchup.
Det er meldt bra vær i Paris på finaledagen. 27 grader og sol varsler Yr. På en fin, varm sommerdag vil jeg gjerne ha en frisk vin, og da vil jeg velge en blanc de blancs. Champagne er en dyr vin. En kostbar produksjonsprosess kombinert med prestisje bidrar til dette. For en del av de meste kjent merkene, betaler vi nok en del ekstra for markedsføringen. Vin fra litt mindre champagnehus kan være bedre kjøp. Jeg har noen ganger kjøpt Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut som koster 334 kroner, hvis jeg har villet ha en blanc de blancs. 334 kr er dyrt, men det er ikke dyrt for en champagne. Etter at Ingvild Tennfjord hadde en begeistret omtale av den, har jeg noen ganger kjøpt Henriot Blanc de Blancs. Den koster 450 kr for en flaske, men er en aldeles utmerket blanc de blancs. Hvis du virkelig vil slå på stortrommen, kan du kjøpe en Taittinger Comtes de Champagne Blanc de Blancs Brut. Jeg smakte den en gang vi besøkte Tattinger, og det er kanskje den beste blanc de blancs jeg har smakt. Man kan gjøre et “godt” kjøp av denne vinen på Gardermoen. Der koster den 1399, mot 2000 på Vinmonopolet. Jeg må innrømme at jeg en gang falt for fristelsen til å kjøpe en flaske. Men den har ennå ikke blitt drukket.
Hvis jeg vil ha en blanc de noirs, pleier jeg å velge Mailly Champagne Grand Cru Blanc de Pinot Noir Brut. Mailly er et kooperativ i Montagne de Reims som produserer champagne fra grand cru vinmarker i området. 460 kr for en grand cru champagne er ikke veldig dyrt. De har også andre champagner, fortsatt laget med druer fra grand cru vinmarker, og i alle fall de jeg har smakt, er utmerkede kjøp. Jeg blir ikke alltid helt klok på Vinmonoplets klassifisering av viner. Velger vi Musserende vin/Frankrike/Champagne får vi valg mellom flere underdistrikt. Mailly står under “øvrige” og ikke under Montagne de Reims. Men de ligger vitterlig i Montagne de Reims, og ut fra de jeg har lest om dem bruker de bare druer fra dette området.
Det produseres også stille vin i champagne. Den vil være klassifisert som Coteaux Champenois. Nysgjerrigheten fikk meg en gang til å kjøpe en slik vin (jeg husker ikke hvilken), og det er bare å si: Ikke tenk på å gjøre det. Det var en chardonnay, og den var ganske dyr — godt over 400 kroner for en flaske. Den var ikke vedt prisen. Man får veldig mye bedre hvitvin, også chardonnay, for 400+ kroner fra andre steder. Kjøp heller en hvitvin fra Bourgogne.
Avslutningen er 18. juli 2021, 4 dager før vi minnes at det er ti år siden den foredelige terrorhandlingen mot Regjeringskvartalet og Utøya. Da dette skjedde var jeg i Frankrike og fulgte med på en veldig spennende etappe i Tour de France, en etappe som fort ble ganske uinteressant da jeg begynte å se meldinger om det som skjedde hjemme. Vi kommer til å kunne lese og høre mye om terrorhandlingen i dagene som kommer, og jeg tror andre har mer å bidra med enn hva jeg har. A‑Magasinet har hatt noen fine artikler. En med intervjuer med overlevende og pårørende, et intervju med daværende justisminister Knut Storberget og en kommentar fra Finn Skårderud. Jeg kan ikke unngå å ta med Snorre Valens Frp må som alle andre tåle å stå i ubehaget. Han har også skrevet boken Utøyakortet. Jeg stopper her. Flere kunne ha vært nevnt, og flere vil ganske sikker komme. Men jeg tar med en lenke til det jeg skrev ganske umiddelbart etterpå, som en slags avslutning på min bloggserie om Tour de France 2011: En posttraumatisk Tour de France-oppsummering. Jeg lar den stå uredigert, slik jeg publiserte den etter den forferdelige dagen. Jeg tar også med en lenke til det Johan Kaggestad skrev etter Tour de France dette året: Da boblen brast. Vi har ikke lov til å glemme. Men jeg skal ikke dvele mer ved dette i denne sammenhengen.
I 2022 starter Tour de France i København. Første etappe er en prolog (13 km tempo) inne i København 30. juni. Andre etappe går fra Rosklide over Storebeltbroen til Nyborg på Fyn. Vind over broen kan gjøre den etappen interesseant. Den tredje etappen i Danmark går på Jylland fra Vejle til Sønderborg. Vejle er en av de få byer i Danmark som kan by på noenlunde ordentlige bakker. Om vi skal velge drikke til den delen av Touren, må det bli dansk øl. Hvor Touren fortsetter etter dette, får vi vite i oktober.
Jeg var “tilfeldigvis” i Danmark da Giro d’Italia startet der i 2012. En av etappene passerte rett forbi hagen til en av mine danske venner. Vi satt i hennes hage og drakk rosé champagne og så på syklistene som passerte. Det er ikke utsannsynlig at jeg kommer til å være i Danmark når Tour de France starter der i 2022.
Så fikk et brudd gå inn i går også. Jeg hadde ventet litt mer aktiv kjøring fra Deceuninck — Quick-Step. Men ingen av rytterne i bruddet var plassert slik at det ville få noen betydning for noen av sammenlagtkonkurransene. På mellomsprinten tok Michael Matthews tre og Sonny Coblrelli to poeng på Mark Cavendish. Det er fortsatt mulig å vinne 90 poeng til den grønne trøyen. Hvis Sonny Colbrelli tar alle, som inkluderer å vinne dagens tempoetappe, og Mark Cavendish ikke får noen, vil Colbrelli slå Cavendish med to poeng. Jeg tror ikke ikke er mer enn en teoretisk mulighet. For Michael Matthews er ikke teorien fullt så urealistisk. Han må ha 37 poeng mer enn Mark Cavendish på de to siste etappene.
I dag skal det hele avgjøres. Det vil si: Tadje Pogacar har vunnet sammenlagt, ungdomstrøyen og klatrekonkurransen, om han ikke har alvorlig uhell på de to siste etappene. Det er siste reelle mulighet til å vinne (eller tape) tid til sine konkurrenter før paradeetappen inn til Paris. Det skiller bare seks sekunder mellom Jonas Vingegaard og Richard Carapaz. Ser man på deres prestasjoner på 5. etappe, er det lite sannsynlig at Jonas Vingegaard skal tape andreplassen. Carapaz var raskere enn Ben O’Connor og Wilco Kelderman på den 5. etappen og har såpass god ledelse at tredjeplassen også synes trygg. Men alle som ligger innenfor top 15 må satse for kanskje å avanseres, og i alle fall ikke tape plassering i sammendraget. Fra 15. til 16. plass skiller det 10 minutter, så Wouter Poels har ikke noen realistiske muligheter til å avansere, med mindre noen av de som ligger foran har uhell eller bryter. Men det vil også være noen som ikke er godt plassert i sammendraget som vil sykle om etappeseier. Etappen er 30,8 km. Den er flat, men med en liten stigning mot slutten. Den kan slik sett minne om 5. etappe, men er drøyt 3 km lenger. Men det er stor forskjell mellom å sykle en slik tempoetappe tidlig i rittet, og å sykle den som nestsiste etappe. Alle er slitne, og noen er mer slitne enn andre.
For mange er Tour de France langt på vei slutt når de kommer hit. De ser bare fram til å bli ferdige. På en tempoetappe er rytterne overlatt til seg selv. Hjelperytterne kan ikke hjelpe sine kapteiner, og har som regel ikke mye å kjøre for selv. Noen kan ha ambisjoner om etappeseier. Enkelte lag kan ha ambisjoner om å bli beste lag, og det er de tre beste på hver etappe som teller. Da kan noen bli kommandert ut til å gå i krigen. Avstandene mellom de tre beste lagene er imidlertid såpass store at det neppe blir noen endringer her. Men for de fleste handler det om å komme gjennom med trygg margin til tidsgrensen, som for individuelle tempoetapper er 25%. Jens Voigt kalte slike tempoetapper langt ute i en grand tour for “semi rest-day”.
Tadej Pogacar vil starte som siste rytter. Han har sikkert ikke noe imot en ny etappeseier, men er kanskje mer opptatt av sammenlagtseirene. Så det spørs om han vi være tilstrekkelig motvert for å kjøre om etappeseier her. Det kan åpne muligheten for andre temposterke ryttere som ikke har vunnet noe så langt i år, f.eks. den unge dansken Jonas Vingegaard, som ble nr 3 på 5. etappe, 27 sekunder bak Pogacar. Han har ennå ikke en etappeseier, og dette er hans siste sjanse. Jeg håper at Jonas Vingegaard vil lykkes denne gangen. Når vi ser på Jonas Vingegaards prestasjoner, er det ganske utrolig å tenke på at det ikke var han, men Primoz Roglic som var kaptein på laget da Tour de France startet. Han kommer nok til å få en mer fremtredende rolle i kommende ritt.
Det deles ut poeng til den grønne trøyen til de 15. første, også på tempoetapper. Ingen av spurterne har utmerket seg som temporyttere. Men de som konkurrerer om den grønne trøyen vil i det minste ha noe å kjøre for på dagens etappe, noe de fleste ikke vil ha. På femte etappe kjørte Mark Cavendish bedre enn Michael Matthews og Sonny Colbrelli. På dagens tempoetappe bestemmes startrekkefølgen av sammenlagtplasseringen, slik at de dårligst plasserte starter først. Det betyr at Mark Cavendish starter først av de tre, kl 13.08. Micheal Matthews (14.38) og Sonny Colbrelli (15.35). Om de kan ha noe realistisk håp om å bli blant de 15 beste og dermed få poeng, avhenger av hvor mange andre som mener de har noe å kjøre for på denne etappen. Cavendish var den beste av de tre på 5. etappe, på 77. plass. Hvis Michael Matthews mot formodning skulle vinne dagens tempetappe og Mark Cavendish ikke få noen poeng, vil Cavendish likevel ha en ledelse på 17 poeng før finalen. Jeg tror ikke noen av disse vil ta poeng i dag, men vi vet ikke hva som skjer.
17.15 starter Richard Carapaz, 17.17 Joans Vindegaard og 17.19 Tadej Pogacar. Etter arrangørens skjema vil sistemann være i mål ca 17.55. Hvis vi skal tro Yr, vil det være gode og jevne forhold. 24–27 grader og sol, men svak vind fra en ganske stabil vindretning. Vi får håpe de bli så like forhold som mulig for alle.
Vi er på høyrebredden i Bordeaux. Libourne er “hovedstaden” i området Pomerol. Områdene Pomerol og Saint Emilion grenser til hverandre, så i dag er det vin langs hele etappen. Merlot er den dominerende druen i denne delen av Bordeaux. Merlot er en drue som trives godt i leirjord, av den typen man finner mye av på høyrebredden. Merlot gir en bløtere vin med mindre markerte tanniner, enn Cabernet Sauvignon, som dominerer på venstrebredden (med Medoc) hvor jorden er mer grusholdig.
Jeg har ikke vært i byen Libourne (jeg har bare kjørt gjennom den), så den kan jeg ikke si noen om. Men Saint Emilion er en fin, gammel by som ligger på en høyde, omgitt av vinmarker. Byen har siden 1999 vært oppført på UNESCOs verdensarvliste, både på grunn av den autentiske og godt bevarte bebyggelsen i byen, og på grunn av kulturlandskapet med vindyrking. Jeg var noen dager i Saint Emilion for noen år siden. Jeg var ikke der fortrinnsvis for å smake vin, men er man et slikt sted må man selvsagt få med seg noen av de goder stedet kan by på. Det er et sted jeg kan anbefale å besøke.
Særlig et slott har satt Pomerol på vinkartet: Chateau Petrus. Det var visstnok viner herfra som fikk Thomas Alsgaard til å bli vinsamler. Han kjøpte noen flasker på en flyplass på vei hjem, uten egentlig å vite hva han kjøpte. Han trodde han betalte ca 180 kr per flaske, men da han senere så kredittkortregningen, så han at han hadde betalt 1 800 kr per flaske. I dag er det uansett meget rimelig for 1982 Ch Petrus. Det var før dette slottet hadde klatrert så høyt opp på stjernehimmelen som det har gjort nå, om jeg har forstått det rett mye takket være den USAnske vinskribenten Robert Parker.
Vinene fra Ch Petrus koster langt mer enn hva det er dekning for innenfor mitt vinbudsjett. Vinmonopolet har en Petrus 2017, til den nette sum av 34 825 kr per flaske. Disse toppslottene er heller ikke noen man bare stikker innom for å smake litt vin. Vi var for noen år siden på en guidet vintur i Medoc. Det var et fint opplegg. Vi var tre, og hadde vår egen sjåfør/guide. Da vi bestilte fikk vi spørsmål om vi også ville besøke Ch Mouton Rotchild, hvis det var mulig. Det var ikke alltid de klarte å få avtaler med dem. Det kostet en del ekstra, jeg lurer på om det var så mye som 50€ per person. Men når jeg har betalt har jeg det med å glemme hvor mye jeg betalte. Sunk costs. Vi fikk med Mouton Rotschild på den turen. Vår guide forklarte at dette var det eneste av de topprangerte slottene som man noen ganger kunne besøke. De hadde flere ganger prøvd å få til avtaler med noen av de andre, med det hadde de ikke fått. Så min nærkontakt med Ch Petrus har begrenset seg til å være utenfor bygningene og en av vinmarkene. Rytterne passerer Petrus to skarpe venstresvinger og en slak høyresving etter første mellomtid.
Like etter å ha passert Petrus, dreier etappen nordover. Vi kommer da inn i områdene Lussac Saint-Emilion og Montagne Saint-Emilion. Disse områdene er ikke like “fine” som hovedområdene, og prisene er heller ikke like “fine”. Man kan gjerne gjøre gode kjøp fra slike områder. Montagne Saint-Emilion er ikke særlig mye til fjell. Andre mellomtid tas i landsbyen Montagne, som ligger hele 93 meter over havet.
Vinmark i Saint Emilion, med byen i bakgrunnen.
Når rytterne har kommet tilbake fra denne sløyfen dreiser de til venstre og krysser grensen fra Pomerol til Saint-Emilion. Her passerer de et av de mest kjente slottene i Saint Emilion: Cheval Blanc — den hvite hesten. Heller ikke her kan man bare stikke innom for å smake. Dette er også en vin som er langt utenfor mitt vinbudsjett. Vinmonopolet har noen årganger, til priser mellom 6 000 og 10 000 kr per flaske. Men de har også en Le Petit Cheval, nærmest en ponni, som “bare” koster 1 525 for en flaske.
En av topprodusentene i Saint Emilion, Ch Ausone, ligger helt inne i byen. Også deres viner ligger langt utenfor mitt budsjett. Vinmonopolet har årgang 2017, til drøyt 6 000 kr.
Chateau Canon er en annen produsent som ligger inne i byen. For en som for det meste bruker Canon kameraer, kunne dette være en fristende vin. Men dette er også viner som er for dyre om ikke for min smak, så i alle fall for min lommebok. Vinmonopolet har noen årganger, som koster mellom 1 000 og 3 000 kr per flaske. Når man søker på denne får man også med Ch. Canon La Gaffelière, som er en annen produsent i Saint Emilion. Det er også en Croix Canon, til “bare” 533 kr, som ser ut til å være andrevinen fra Ch Canon. Skjønt det ser ut til å være en annen eiendom, eid av Ch Canon.
Det engelske vintidsskriftet Decanter hadde for et par dager siden en artikkel om sideprosjekter fra de mest kjente produsentene i Pomerol og Saint Emilion, som kan gi meget god vin til ikke fullt så avskrekkende priser som fra toppslottene. Man skulle nesten tro de tenkte på Tour de France da de bestemte seg for å skrive om dette. Klikker du på lenken får du en oversikt, men vil du ha alle detaljer må du være abonnent.
I alle fall på noen av restaurantene i byen kunne vi i stedet for et glass vin til maten, få tre mindre glass med tre viner — slik at det kunne bli en liten vinsmaking. Jeg vil anbefale den varianten.
Litt generelt om Bordauxvin: De som følger mer med på slikt enn hva jeg gjør, sier at mange slott i Bordeaux sitter med ganske store lagere, som de har sittet med i et håp om at prisene skal ta seg opp til det nivået de var for noen år siden. Det ser ikke ut til å skje, og nå har de ikke råd til å sitte med dem lenger. Det er derfor mulig å få god, moden Bordeauxvin til en ganske hyggelig pris. Om jeg har forstått det rett, gjelder dette alle distrikter i Bordeaux. Men det gjelder ikke de mest kjente topprodusentene.
Cannelé — luksuskaken til de fattige.
Cannelé er et bakverk som man nå kan kjøpe i hele Frankrike, og sikkert også mange steder utenfor Frankrike. De er kjent som Caneles de Bordeaux.
I vinproduksjon brukes ofte eggehvite til å klare vinen. Man slipper en eggehvite i vinen, og alle urenheter i vinen vil binde seg til eggehviten. Den kan man ta ut etterpå — og voila: Vinen er helt klar! Det kan også brukes til å klare f.eks. kraft til supper, som gir en helt klar suppe som kalles consommé. Men vi holder oss til vinen.
Vinprodusentene i Bordeaux var storforbrukere av eggehvite, og visste ikke hva de skulle gjøre med alle eggeplommene som de ble sittende med. Nonnene i klosteret Annonciades i Bordeaux kom på en idé: De kunne lage kaker, som de kunne dele ut til de fattige. Og i motsetning til de fattige som Marie Antoinette nedlatende snakket om, kunne de her faktisk spise kake.
Som alltid når man begynner å undersøke slike historier, er de ikke så klare og enkle som mytene vil ha det til. Det var visst ikke nonnene som først laget slike kaker, de var en utgave av en kake som var kjent fra andre steder. Men om jeg har forstått det rett, var det nonnene som ga den stor utbredelse.
Med tidligere tiders privilegie og laugsvesen, var det ikke bare-bare å bake kaker. Medlemmene av konditorlauget hadde enerett til å bake med melk, sukker og mel, som er viktige ingredienser i Cannelé, ved siden av eggeplommer, vanilje og rom. Hvordan nonnene kom seg rundt dette, vet jeg ikke. Kanskje omfattet det ikke klostre som delte ut bakverk til de fattige — her har jeg ikke dykket ned i detaljene.
Det var en ny maktdemonstrasjon fra Tadej Pogacar. Jeg hadde håpet at Jonas Vingegaard skulle vinne i dag, men slik gikk det ikke. Hvis Pogacar ikke har alvorlig uhell har han nå i praksis sikret seg gul trøye, hvit trøye og prikketrøye (klatretrøye). Han leder med 5.45 på Jonas Vingegaard både i konkurransen om gul og hvit trøye, og med 29 poeng i klatrekonkurransen. Det skal deles ut to klatrepoeng på de siste etappene, så hvis Pogacar bare kommer til Paris har han vunnet den også. Mark Cavendish overlevde, og konkurrentene tapte poeng til Cavendish. Det er fortsatt mulig å få 160 poeng på den grønne trøyen. Michael Matthews og Sonny Colbrelli må ha fler poeng enn Cavendish for å slå ham. Ved poenglikhet går Mark Cavendish foran da han har flere etappeseiere. Michael Matthews må ha 39 flere poeng enn Mark Cavendish på de tre siste etappene, og Sonny Colbrelli må ha 91 flere poeng enn Cavendish. Det er mulig. Men med et så sterkt og dedikert lag som Cavendish har rundt seg, tviler jeg på at det vil skje.
Dagens etappe er flat. Det er en fjerdekategoristigning like etter start, og det er vel nærmest en avvenningsdose etter de siste dagers knallharde fjelletapper. På denne etappen vil det være konkurranse om poeng til den grønne trøyen, i tillegg til etappeseier. Mellomsprinten kommer ganske tidlig, etter 54 km. Jeg regner med at Deceuninck — Quick-Step vil hindre at noen av hovedkonkurrentene får gå i brudd før denne spurten. Deretter vil det sannsynligvis gå et brudd som oppskriftsmessig blir kjørt inn når de nærmer seg mål. Og det ender i en massespurt. Dette er en av to etapper som vil gjøre det mulig for Mark Cavendish å ikke bare tangere, men også slå Eddy Merckx rekord i antall etappeseire.
Etappen starter litt vest for Pau. Men ikke så langt vest at vi kommer inn i andre vinområder det er grunn til å si noe om. Fortsatt er Jurançon den mest interessante vinen i dette området, og vi gjentar ikke det vi sa om den i går. Om jeg husker rett etter å ha kjørt gjennom området, er det mye skog i det området de skal sykle gjennom. Bortsett fra Jurançon ved starten er det ikke mye interessant vin å hente langs denne etappen før mot slutten, da vi kommer inn i Bordeaux. Skjønt det gjør vi egentlig ikke. Bordeaux er byen, og vinene produseres i områdene rundt Bordeaux. Bordeaux, som betyr ved vannet, var utskipingshavnen for vinen, og den ga navn til vinen som ble skipet ut herfra, omtrent som byen Porto i Portugal ga navnet til Portvin. Vi kunne ha tilbrakt noen uker i vinområdene rundt Bordeaux om vi hadde hatt tid. Det kan vi dessverre ikke gjøre. Vi får holde oss til de områdene etappen går gjennom. De fleste tenker på Bordeaux som et område for rødvin, men vi plukker mest hvitvin langs denne etappen. Det blir rødvin i morgen.
Vi kommer inn gjennom området Sauternes. Til forrige etappe var vi innom de søte vinene fra Jurançon. Av alle søte dessertviner er Sauternes og en Trockenbeerenauslese fra Mosel de aller ypperste. I Sauternes lages den av druen semillion, mens det i Mosel er riesling.
Begge lages av druer som er utsatt for botrytis. Dette omtales ofte som edelråte. Men om jeg har forstått det rett, er det egentlig en muggsopp som setter seg på druene. Denne perforerer skallet, slik at mye av vannet i druene fordamper og druene blir nærmest som rosiner. Druene må plukkes for hånd. Druene plukkes en for en, og ikke i hele klaser, for man skal bare ha de druene som har fått botrytis. De inntørkede druene gir lite most, så det må veldig mange druer til for å lage en flaske vin. Det er ikke overraskende at vinen blir dyr. Den aller ypperste er Chateau d’Yquem. Vinmonopolet har den i seks årganger, som koster fra ca 2 300 til nær 5 300 kroner for en flaske. Man får også sauternes til mer overkommelige priser. Den søte sauternesvinen er ikke så populær som den en gang var, og produsentene har vanskelig med å få en pris dekker de høye produksjonskostnadene.
En del produsenter har derfor begynt å produsere tørr hvitvin. Den gjerne laget med semillon og sauvignon blanc. Sauternes-klassifiseringen gjelder søte viner, så de tørre vinene herfra er klassifisert som Bordeaux blanc. Jeg har noen ganger kjøpt Chateau Guiraud som søt sauternes. De lager også den tørre Le G de Château Guiraud, som jeg også har kjøpt noen ganger. Det er en utmerket tørr hvitvin, men jeg synes det er litt trist at de ikke får solgt nok av sin utmerkede søte dessertvin. Chateau d’Yquem har også en tørr hvitvin, Y d’Yquem, som Vinmonopolet har i årgang 2019 til drøyt 1 800 kroner. Det kan sikkert være en utmerket hvitvin, men jeg har en mistanke om at man her betaler ganske mye ekstra for å få d’Yquem på etiketten. Om jeg skulle ha kjøpt en så dyr tørr hvitvin, noe jeg neppe kommer til å gjøre, ville jeg ha valgt noe annet. Skulle jeg ha holdt meg i Bordeaux ville jeg ha lett etter noe litt lenger nede langs elven, fra Graves eller Pessac-Léognan. Eller jeg ville ha lett etter en hvitvin fra Bourgogne. Men ingen av de stedene kommer vi til i dag.
I Barsac, som rytterne passerer litt lenger nede langs elven, lages det også god, søt dessertvin. Men den er ikke helt på nivå med det beste fra Sauternes.
Når vi krysser elven Garonne kommer vi inn i det området som kalles Entre-deux-Mers. Direkte oversatt betyr det mellom to hav. Men her er det mellom to elver. Garonne som vi har krysset, og Dordogne som etappen krysser før målgang i Libourne. Det er et ganske variert vinområde, og vinene er relativt rimelige.
Rett etter å ha krysset elven Garonne, kommer vi inn i kommunen Cadillac hvor de produserer viner klassifisert som AOP Cadillac. De fleste forbinder nok det navnet med en USAnsk bil, og vinen er kanskje noe for bilentusiaster. Det begynner å bli ganske mange år siden jeg interessere meg for biler. Men den gangen kunne den nok ha vært morsomt med en vin fra Cadillac. Produksjonen er liten. Det lages mest hvitvin av druen Semillon. Jeg forsøkte å finne forbindelsen mellom stedet og bilen, som jeg var ganske sikker på skulle være der et sted. Cadillac ble og blir vel fortsatt laget i Detroit. Detroit er et fransk ord som betyr sund eller strede. Detroit river utgjør grensen mellom USA og Canada, men det er den canadiske provinsen Ontario, som i alle fall i dag er en engelskspråklig provins. Detroit ble grunnlagt av den franske offiseren og eventyreren Antoine de la Mothe Cadillac. Bilen Cadillac har navn etter ham. Jeg trodde han kom fra den franske landsbyen Cadillac. Det er ikke så lett å finne opplysninger om ham, men han var født i departementet Tarn et Garonne, som ligger høyere oppe langs elven Garonne. Tarn er en sideelv til Garonne, og jeg har ikke mer presise opplysninger om hvor han kom fra. Men han tok navnet etter kommunen Cadillac. Så det er tråden mellom denne kommunen og bilen.
Her sporer jeg igjen av. Jeg henter fram sangen “Cadillac” med The Hep Stars, som de av oss som har mer av livet bak oss enn foran oss vil huske. Et av medlemmene i den gruppen var det senere ABBA-medlemmet Benny Andersson. Det er han som spiller orgel.
Sangen er skrevet av den ganske obskure artisten Vince Taylor. Det er en ganske fascinerende historie som vi kan høre i episode 77 av The history of Rock in 500 songs. Historien involverer blant andre Bob Dylan og en ung og da ukjent musiker som het David Jones. Vince Taylor tok LSD på et mye omtalt Bob Dylan party i London, og det gikk ikke bra. Han var mentalt ustabil fra før, og dette tippet ham over kanten. David Jones byttet senere navn til David Bowie. Historien om den minst halvgale Vince Taylor, rockestjernen som dels trodde han var en alien, dels Messias og noen ganger begge deler, ble til David Bowies historie om Ziggy Stardust. Skal vi ta med litt svensk-norsk rivalisering, kan vi nevne at Hep Stars store suksess med Cadillac gjorde at Pussycats skyndte seg å spille den inn, i håpe om å få suksess med den i Norge. Men de klarte ikke å slå svenskene, heller ikke i Norge. Det hjalp nok heller ikke at deres innspilling var dårligere enn Hep Stars.
Tilbake til vinen. Vi krysser elven Dordogne til målbyen Libourne. Libourne er “hovedstaden” i Pomerol. Men det er også startbyen på morgedagens tempoetappe, så vi kommer tilbake til Pomerol i morgen.
Det var ingen store overraskelser i går. Jeg håpet at Jonas Vingegaard skulle vinne. Når det ikke ble ham, var det greit at det ble Tadej Pogacar. Richard Carapaz lå hele tiden bak i denne trioen og ville ikke dra før han rykket mot slutten. Da synes jeg det var helt OK at det forsøket ikke lyktes. Tidstillegget ble 39.28. Mark Cavedish kom i mål med knapt fem minutters margin. Om det var kald beregning hvor de ikke ville bruker mer krefter enn nødvendig, eller om Cavendish var på grensen, vet vi ikke.
Mye synes nå å være avgjort. Hvis vi forutsetter at ingen av favorittene utsettes for uhell, tviler jeg på at Jonas Vingegaard eller Richard Carapaz klarer å ta inn rund 5.30 på Pogacar. Det skiller fire sekunder mellom Jonas Vingegaard og Richard Carapaz i sammendraget, så kampen mellom disse to fortsetter. Tar vi de som ligger på 4. til 10. plass, har ingen av de vist såpass styrke at det er grunn til å tro at de henter inn Vingegaard og Carapaz.
Klatrekonkurransen er ikke avgjort. Tadej Pogacar ligger bare 11 poeng bak Wouter Poels i kampen om klatretrøyen. Med to uteforkategoristigninger er det 40 poeng å hente (jeg tror ikke det er doble poeng ved toppavslutning). <edit>Rettelse: Jeg har ikke klart å finne reglene. Men Pogacar fikk 40 poeng for avslutningen i går, så det er tydeligvis doble poeng. Dermed er det 60 poeng å hente på dagens etappe.</edit> Jeg vil tro at Wouter Poels vil prøve å få poeng på Tourmalet. Han er neppe sterk nok til å ta noe særlig i finalen. Det avhenger nok av hvor interessert Pogacar er i også å vinne klatrekonkurransen. Jeg vil tro at UAE vil passe på at Wouter Poels, Nairo Quintana og Michael Woods ikke kommer i noe brudd. Tadej Pogacar kan godt ende opp med totalseier, ungdomsseier og klatreseier i årets Tour. Men Jonas Vingegaard i øyeblikket på andre plass, er det ungdommes Tour de France i år.
Det mest spennende nå er konkurransen om den grønne poengtrøyen. Det største spenningsmomentet er om Mark Cavendish kommer seg gjennom dagens etappe innenfor tidsgrensen. Gjør han ikke det, er han ute. Det er mulig å få til sammen 150 poeng på de tre gjenværende etappene, og Mark Cavendish’ ledelse er ikke så stor. Han har 36 poeng på Michael Matthews og 86 på Sonny Colbrelli. Men jeg tviler på at en av utforderne vil vinne alt, inkludert tempoetappen, og Mark Cavendish ikke få noen poeng. Jeg til tro at Deceuninck — Quick-Step passer på at Michael Matthews og Sonny Colbrelli ikke kommer med i noe brudd.
Dagens etappe er en relativt kort (129,7 km) og heftig etappe hvor rytterne først skal over Tourmalet, før det går rett opp til Luz Ardiden. Det er på slike etapper mange får problemer med tidsgrensen. Tidsgrensen settes ved et prosentberegnet tillegg til vinnertiden. Arrangøren har satt opp tre skjemaer for etappen, som ender på fra 3.30 til 3.55. Prosentsatsen avhenger av etappens vanskelighetesgrad og hvor fort vinneren har syklet. Det er ganske komplisert, og tidsgrensen kan ikke beregnes før vinneren er i mål. Når etappen er kort blir totaltiden lav, og tillegget relativt lite. Hvis det er lange transportstrekninger mellom toppene blir tillegget større, og på disse delene av etappene vil spurterne vanligvis ikke tape tid.
Med en realtivt kort etappe og så mye og hardt opp og ned som det er på denne etappen, blir det ikke noen strekninger hvor de som ikke er gode til å klatre, kan kjøre inn noe av et tapte eller bygge opp en slags buffer som de kan tære på i de harde stigningene. På dagens etappe vi tillegget være et sted mellom 5 og 18%, avhengig av hvor fort vinneren sykler. Det vil si et sted mellom ca 12 og 38 minutter om vi holder oss til arrangørenes tidsskjemaer. Jeg vil tro at vinneren vil sykle fort, og at tillegget blir nærmere 38 enn 12 minutter.
Vi kan gjøre den samme regneøvelsen som vi gjorde i går. Vi så at spurterne hang med hovedfeltet fram til stigningen begynte. De brukte selvfølgelig ikke krefter på å gå i brudd. Først da de kom til bakkene, begynte de å tape tid. Arrangørens tidsskjemaer er fra ca 3.30 til 3.54. Regner vi med 15% tillegg blir det et sted mellom 31.30 og 35 minutter. Det kan vise seg å bli lite. Hvis vi våger å se tilbake på etappen til Alpes d’Huez på den forferdelige dagen 22. juli 2011, en etappe på 109,5 km med to heftige klatringer, kom hele grupettoen med 88 ryttere, blant dem Mark Cavendish og Thor Hushovd, utenfor tidsgrensen. De ble “benådet” og fikk lov til å fortsette, blant annet fordi det var så mange og inkluderte alle som i praksis konkurrerte om den grønne trøyen. De fikk poengstraff, men det betød lite så lenge alle ble trukket like mange poeng. Nå er de fleste spurterne allerede ute av Touren. Det er vel bare Mark Cavendish, André Greipel og Jasper Philipsen igjen av de mer rendyrkede spurterne. Om de mer klatresterke konkurrentene til trøyen skulle komme innenfor tidsgrensen, er det tvilsomt at noen vil bli “benådet” denne gangen.
Deceuninck — Quick-Step vil måtte gjøre et taktisk valg. Det beste laget kan oppnå i årets Tour er at Mark Cavendish får den grønne trøyen, og at han ikke bare tangerer, men slår Eddy Merckx’ rekord i antall etappeseire. I tillegg til etappeseire. Men da må han komme gjennom denne etappen innenfor tidsgrensen. De vil neppe risikere at hele laget kommer utenfor tidsgrensen i et eventuelt mislykket forsøk på å redde Mark Cavendish. Men noen må de være villig til å ofre. I går hadde de fire ryttere som passet på ham, og han vil nok trenge like mye hjelp i dag. Deres beste rytter, Mattia Cattaneo, ligger på 12 plass. Han vil de nok gjerne gi muligheten til en best mulig plassering i sammendraget, selv om de kanskje ikke vil gi ham veldig mye hjelp til kanskje å klare en plass. Jeg har ikke inntrykk av at Julian Alaphilipe er så mye lagspiller at han vil ofre sine sjanser for eventuelt å berge Mark Cavendish. Jeg er i grunnen glad for at det ikke er jeg som skal ta disse avgjørelsene.
Dag Otto Lauritzen var første nordmann som vant en etappe i Tour de France. Han vant etappen fra Pau til Luz Ardiden 14. juli 1987. Den gang syklet de først opp Col Aubisque, og ikke Tourmalet som de gjør i år. Dette får vi garantert høre mye om, med billder av innspurten, hvis vi følger sendingene på TV2.
Da vi besøkte Luz Ardiden for noen år siden, var det flere sauer enn syklister der oppe. Og jeg var ikke blant syklistene — vi hadde kjørt bil opp dit. Et år hadde Dag Otto Lauritzen en serie i TV2s TdF-dekning hvor han sammen med sykkelfotografen Graham Watsongikk gjennom en del av Watsons bilder fra Touren. Graham Watson sa omtrent dette om sin egen sykkelkarriere: Han kunne henge med lenge, men ikke når det ble hardt. Jeg har aldri hatt noen sykkelkarriere. Men jeg er også sånn at jeg kan holde ut lenge så sant det ikke er for hardt. Men jeg henger ikke med når farten settes opp eller det drar seg til i motbakker.
Jeg synes vi kan ta med litt fra en for sykkelinteresserte nordmenn historiske etappen 14. juli 1987. De syklet over Col d’Aubisque. Nedkjøringen fra Aubisque mot Argelès-Gazost er skummel. Og her syklet de ned uten hjelm eller annen beskyttelse.
Ifølge den videoen jeg har funnet, brukte Dag Otto sine utforferdigheter til å ta igjen de fleste rytterne som lå foran, ned denne utforkjøringen. Dette er en utforkjøring mange nordmenn vil huske, selv om de ikke har vært der selv. Det var ned her en annen syklist fra Grimstad og rå utforkjører, Thor Hushovd, kjørte inn David Moncoutier og Jermey Roy på etappen til Lourdes i 2011. Jeg glemmer ikke blikket til Jeremy Roy da han ikke veldig langt før avslutningen i Lourdes snudde seg, og så at han som var i ferd med å kjøre ham inn var en av de aller beste spurterne i feltet. Det var da Jeremy Roy innså at han ikke kom til å vinne denne etappen likevel. Men det får bli til en annen gang. Jeg så dette på fransk TV. De har gjerne egne mtorsykkelteam ute i tillegg til det som sendes internasjonalt, og de er veldig opptatt av de franske ryterne. Det kan ha vært deres bilder jeg så, for i TV2s mange repriser av dette, ser vi ikke det ansiktuttrykket like tydelig.
Videoen er ganske lang, ca 22 minutter. Men om dere ser forbi målgangen, vil dere blant annet se ganske heftig regnvær, som man også kan utsettes for i Tour de France. Selv om videoen er lang og billedkvaliteten ikke særlig god, synes jeg det er verdt å se hele. Til etappe 13 skrev jeg at Pyreneene og Montagne Noir danner en trakt som atlanderhavsluften presses inn i. Det betyr også at luften presses opp. Atlanderhavsluften er gjerne ganske kjølig og fuktig. Når den presses opp kjøles den ned, og kjølig luft har lavere varmekapasitet enn varm luft. Derfor får vi litt av den samme effekten som på Vestlandet: Regn. Det er ganske ofte kjølig vær med regn og tåke i denne delen av Frankrike. Været på fransk og spansk side av Pyreneene kan være veldig ulikt. Så til vidoen med Dag Otto:
Første utkast til denne kommentaren ble skrevet mens Norge fortsatt for en stor del var nedstengt på grunn av koronapandemien. Jeg merket meg Dag Ottos lagkamerat, David Phinney, helt på slutten av denne videoen forklarte hvorfor han hadde måttet bryte Touren: “I was unlucky and picked up the virus”. Vi får håpe at vi, eller snarere de, blir spart for det denne gangen.
Vi kan ikke bare mimre. Vi må ha noe å drikke. Som alltid er det vanskelig å finne vin til disse fjelletappene i Pyreneene. Vi kan starte med det ganske merkerlige vinområdet Béarn, som jeg aldri har blitt helt klok på. Bèarn er egentlig mer kjent for saus (Béarnaise) enn for vin. AOP Béarn omfatter tre ulike områder. Det ene er sammenfallende med de to geografisk identiske AOP Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, den andre er sammenfallende med Jurançon. Den siste delen er bare AOP Béarn, som også inkluderer området Béarn-Bellocq. Om jeg har forstått det rett, er AOP Bèarn i en appelasjon for “feil vin” produsert i andre klassifiserte områder. Det kan være rødvin fra Jurançon. Den kan ikke klassifiseres som AOP Jurançon, for den klassifiseringen omfatter bare hvitvin. Tilsvarende har jeg sett omtale av rosévin fra Madiran-området, som verken kan være AOP Madiran eller Panchere-du-Vic-Bilh, fordi disse bare omfatter henholdsvis rød- og hvitvin. Men om det stort sett er slik vin som produseres som AOP Bèarn, så fremstår det uansett ikke som en spesielt interessant klassifikasjon. Vi er ikke innom Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, så de lar vi ligge.
Jurançon, litt syd for Pau er det mest interessante vinområdet. Pau er en av de byene Tour de France oftest er innom, og utvalget av vin er begrenset i denne delen av Frankrike. Så vi har vært innom denne vinen noen ganger. Jurançon er et område som på mange måter er påvirket fra Spania. Byen ligger ved en av pilegrimsrutene til Santiago de Compostella. På veien tilbake fra Santiago hadde pilegrimene med seg “souvenirer”, blant annet i form av vinplanter. Jeg antar at det var stiklinger, som så ble plantet blant annet i Jurançon og ellers i området rundt Pau. Området nyter dessuten ofte godt av en varm føhnvind fra Spania.
De lager en tørr og en søt hvitvin, Jurançon sec og Jurançon. De lages på druene petit manseng og gros manseng. Druene til den søte vinen blir ofte høstet sent, gjerne så sent som i november eller desember, som gir overmodne druer med mye sukker. Men åpenbart fortsatt med en del syre. God søt vin må ha en riktig balanse mellom det søte og det syrlige, akkurat som mye annet drikke. Uten syre blir de bare søtt kliss. Vinmonopolet har åtte Jurançon-viner, hvorav to er Jurançon sec.
I en av episodene i Vinmonopolets utmerkede podkast, snakket de om denne vinen. Det vil si: De gjorde som de noen ganger har gjort: De snurret et digitalt lykkehjul, hvor det var angitt en del druetyper. Og de havnet på druen Petit Manseng, som er hoveddruen i Jurançon. Disse drueepisodene pleier gjerne å ende med et spørsmål som særlig stilles til varefaglig rådgiver Anne Engrav, som er utdannet vinkelner: Til hva vil du servere denne vinen (søt Jurancon dessertvin)? Det som nærmest fikk jublende tilslutning fra alle i panelet var sitronterte. Dermed måtte det bli sitronterte til dessert ikke altfor lenge etter at jeg hadde hørt på denne episoden, og til den drakk vi en Lapeyre La Magendia Jurançon 2016. Det var en utmerket kombinasjon Det så ut som om denne vinen var i ferd med å bli utsolgt. Den var ikke tilgjengelig i nettbutikken. Men mitt lokale vinmonopolutsalgt hadde noen flasker på lager. Med mindre man er mange som skal drikke vinen, klarer man seg godt med en halvflaske. Det bør gi ca seks desservinglass.
I 2009 hadde vi hele TV2-gjengen til middag hos oss i vår leilighet i Frankrike. Det var målgang i “vår” by La Grande Motte, og dagen etter var det lagtempo i Montpellier — noe som gjorde at de for en gangs skyld skulle overnatte to netter på samme hotell og hadde tid til å komme til oss i stedet for bare å kjøre videre til neste målby. De fikk sitronterte som Karen hadde laget, til dessert. Men det var før jeg hadde begynte å lete etter viner langs etappene i rittet, og jeg hadde ennå ikke oppdaget vinene fra Jurançon. Jeg tror ikke de fikk noen dessertvin til den desserten.
Hyggelig lag hos oss etter målgang i La Grande Motte i 2009
Det var en fin seier av Patrick Konrad. Vi ser noen ganger at når kapteinen på et lag er ute, griper andre på laget sjansen til å vise seg fram. Etter at Peter Sagan brøt har Bora Hansgrohe fått to etppeseiere. Men den som virkelig imponerer, som jeg må innrømme at jeg ikke hadde oppdaget før årets Tour de France er Sonny Colbrelli. Han kjemper med Mark Cavendish på de typiske spurtetappene, og om seieren på en etappe som den i går. Han og f.eks. Wouet van Aert er en type ryttere som synes å være gode i alt.
Det ser ikke ut til å være Norges år i år. Etter at Amund Grøndahl Jansen brøt, er Vegard Stake Laengen last man standing.
Været er omtrent som man må regne med. Det er gjerne det vi kjenner som vestlandsvær i dette området, hvor det kan være kjølig og regn, men også varmt — mye varmere enn på Vestlandet.
Dette er 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Alle franske sykkelryttere drømmer om å vinne etappen i Tour de France på denne dagen. Om noen vil prøve i år, må de kjempe hardt. Jeg ser ingen franske vinnerkandidater til dagens etappe.
Det er nå kampen i fjellene virkelig starter. De to neste etappene har målgang på toppen av utenforkategosri stigninger, etter at de først har vært over andre tøffe stigninger. De som vil angripe Tadej Pogacar eller andre som ligger foran dem i sammendraget, må gjøre det nå. Konkurransen om klatretrøyen er på igen måte avgjort. Med en ledelse på over fem minutter og gode tempoferdigheter bør Tadej Pogacar ha kontoll, om han ikke har uhell. Men fra andre til sjette plass skiller det bare et minutt, og ytterligere fem minutter ned til tiende plass. Her kan mye bli endret innen rytterne er i Paris.
Første ca 2/3 av dagens etappe er relativt flat, selv om det stort sett stiger litt hele tiden. Så smeller det: Det er to førstekategori stigninger, før etappen avsluttes på toppen av en utenforkategori. Vi må regne med hardt kjør fra de lagene som har sammenlagtambisjoner eller ambisjoner om å vinne klatretrøyen. De vil forsøke å mørne konkurrentene før de kommer inn i fjellene. Vi kan vente angrep i de avsluttende stigningene. I går hadde Deceuninck — Quick-Step fire barnevakter (som Mark Cavendish har kalt dem), som skulle hjelpe Mark Cavendish i mål innenfor tidsfristen. Han kan nok trenge like mange i dagene som kommer.
Vi kan leke litt med tidsgrenser. Arrangøren opererer med tre tidsskjmaer for hele etappen på ca 4.40 til 5.15. Om vi for enkelhets skyld tar utgangspunkt i at tillegget blir på 15%, vil det være et sted mellom ca 42 og 45 minutter. Etter de samme skjemaene antas rytterne å bruke fra ca 2.40 til 3 timer til der hvor bakkene starter for alvor. Hvis spurterne henger sånn noenlunde med hit, vil de ha opparbeidet et tillegg på 24 til 27 minutter, som en slags buffer når det virkelig begynner å bli hardt.
Etappen er på mange måter en typisk “inn i Pyrineene” etappe, selv om det her er årets tredje Pyrineetappe. Den starter litt syd for Toulouse, og setter kursen inn mot Pyreneene. I lavlandet før vi kommer inn i Pyreneene, dyrkes det en del vin. Det er vin som er klassifisert på IGP-nivå, nivået under AOP. Når jeg skriver dette frdig er jeg i Frankrike. Her har jeg bl.a. et vinatlas hvor det også står en del om IGP-områdene, selv om det ikke er like detaljerte omtaler som av AOP-områdene. I det vinatlaset for Frankrike som jeg har hjemme i Oslo, står det bare om AOP-klassifiserte områder. Derfor vet jeg nå litt mer om dette området enn jeg gjorde for noen dager siden.
Vinen herfra kan klassifiseres som IGP Comté Tolosan. Geografisk er det et veldig stort område. Det strekker seg fra Atlanterhavet i vest til grensen mot Languedoc i øst, fra Pyreneene i syd til Cantal i nordøst. Det produseres rød‑, hvit og rosévin av mange ulike druer. Gårsdagens etappe gikk også innenfor området Comté Tolosan, med der var det uansett ikke håp om å finne vin.
Det produseres mye utmerket IGP-klassifisert vin. Reglene for IGP-klassifisering er mindre strenge enn for AOP-klassifisering. Det kan være noen produsenter som eksperimenterer med andre druesorter enn de som er tillatt i AOP-klassifiseringen, det kan være naboområdet som akkurat faller utenfor det AOP-klassifiserte området, det kan være rosévin fra et område hvor AOP-klassifiseringen bare gjelder for rødvin, osv. Om jeg har oppfattet det rett er det AOP klassifiseringer for rødvin og hvitvin i Bordeaux, men ikke for rosévin. Så rosévin fra Bordeaux er klassifisert som IGP Atlantique. Men for alle de eksemplene jeg kjenner til, har de IGP-klassifiserte vinene AOP-viner som de kan “støtte seg til”, og som har etablert området som et vinområde. Jeg kjenner ikke til at IGP-klassifiserte viner i seg selv har vært tilstrekkelig til å etablere et vinområde.
Det finnes ganske sikkert noen ambisiøse vinprodusenter også i dette området som lager utmerket vin. Men de er vanskelige å finne fram til og det er vanskelig å finne vinene utenfor det lokale området. Til etappe 13 nevnte jeg at jeg begynte å finne gode viner fra Languedoc ved å spørre etter regional/lokal vin på restauranter. Jeg har ikke gjort det akkurat her, men jeg har gjort det i Ariége litt lenger øst, som på mange måter er et tilsvarende område. Og et område som TdF-etapper ofte går gjennom på vei til Pyreneene. Det har ikke vært noen suksess. Jeg har bedt om lokal vin, og har blitt anbefalt viner fra Gaillac, som er ganske mye lenger nord, og Jurançon, som vi kommer til i morgen. Det er ikke viner jeg ville regne som lokale i dette området.
På andre halvdel av 1800-tallet, og litt inn på 1900-tallet herjet vinlusen phylloxera i Europa. Den var blitt med som blindpassasjer på noen vinstokker som var importert fra USA. Den angrep røttene og i løpet av en del tiår tok den knekken på det meste av vinstokkene i Europa. Løsningen skulle også komme fra USA, ved at vinstokkene derfra var immune mot phylloxera. Gamle vinstokker i Europa ble revet opp, og det ble plantet vinstokker fra USA, og man podet så europeiske druetyper på disse. Det er kostbart å rive opp alle gamle planter og plante nytt. Det går noen år før en ny vinstokk begynner å gi god avling. Vinstokkene har gjerne veldg dype røtter, som gjør at de kan finne vann og næring dypt nede i bakken, og dermed kan vokse på ganske tørre steder. Det tar noen år før røttene har blitt tilstrekkelig dype. Dette er forøvrig også en av grunnene til at det i reglene for mange klassifiserte viner ikke er tillatt med kunstig vanning. Hvis vinstokkene får jevnlig tilgang til vann på denne måten, graver ikke røttene seg like dypt ned.
En del steder hvor det hadde vært dyrket vin, ble det ikke plantet nye vinstokker etter phylloxereaens angrep. Phylloxeraen spredde seg ikke like fort som dagens koronoavirus, og traff ikke samtidig alle steder. De områdene vi er inne i nå, ble angrepet av phylloxera ganske sent. Når man andre steder hadde begynt å komme over denne katastrofen og igjen hadde begynt å produsere vin, kunne ikke eller orket ikke vinbøndene dette området å plante nye vinstokker. De gikk heller over til å dyrke noe annet.
Graver vi oss litt ned i historien, kan vi lese om områder hvor det tidligere ble produsert god vin og som kanskje også var kjent for god vin. Men hvor hele vinproduksjonen falt sammen og aldri kom seg igjen etter phylloxeraen. Men vi kan ikke drikke historien.
Jeg begynte å skrive at dette er viner som det antageligvis vil være vanskeligere å finne utenfor området. Men så oppdaget jeg at Vinmonopolet har tre rødviner fra Comté Tolosan, som koster fra 129 til 272 kroner per flaske. De er alle endrueviner, laget på hver sin druetype: Malbec, Merlot og Syrah. Druene er såvidt ulike at de neppe kan tenkes å representere en typisk stil for Comté Tolosan. To av vinene er fra samme produsent, Domaine de Ribonnet, som ligger ganske nær dagens startby Muret. Så lærte jeg noe nytt i dag også. Jeg har ikke smakt noen av vinene, men de kan være verdt å teste innen neste gang Touren kommer til dette området. Men fortsatt har jeg ikke klart å finne holdepunkter for å si at vinområdet Comté Tolosan har en egen identitet. Neste gang jeg kommer til dette området, vil jeg forsøke å finne lokal vin.
Det var trist at Edvald Boasson Hagen kom utenfor tidsgrensen og ikke får fortsette Tour de France. Han har ikke vært sitt gamle jeg, men jeg hadde ikke ventet at han skulle ryke ut på denne måten. Men er man tom for krefter, så er man tom for krefter. Jeg fulgte etappen på fransk TV, og av en eller annen merkelig grunn er ikke de så opptatt av de norske syklistene. De var veldig opptatt av hvordan det gikk med Guillaume Martin, men sa ikke noe om Edvald.
Det er særlig etter andre hviledag man ser at rytterne reagerer ulikt på hvilen. Alle er slitne og har ganske sikkert sett fram til hviledagen. Men noen kommer ikke ordentlig i gang igjen, i alle fall ikke med en gang. Selv om de færreste av oss har vært i nærheten av å være så utslitt som rytterne er etter to uker med knallhard sykling, kjenner vi litt av dette: Vi har gått (eller syklet) langt, har satt oss ned, kanskje tatt av oss sekken og har spist. Da kan det være tungt å fortsette. En dag er kanskje ikke nok etter det rytterne har vært gjennom. I år kommer i tillegg at noen skal sykle i OL, og må restituere og omstille seg før de rittene starter. Så langt har jeg bare fått med meg at Vincenzo Nibali forlater Touren nå, for å konsentrere seg om OL. Vi får se hvor mange som starter i dag.
Det kommer til å bli tre spennende dager. Noen på Twitter har kommentert at det blir mer interessant når den sterkeste rytteren ikke har det sterkeste laget. Noe av det spennende de kommende dagene blir om noen klarer å sette inn et avgjørende angrep på Tadej Pogacar, noe jeg tviler på. Men han har vist enkelte svakhetstgn. Videre kampen om klatretrøyen. Og ikke minst: Vil Mark Cavendish overleve Pyreneene og bli med hele veien til Paris? For meg er dette det mest spennende i dagene som kommer. I kampen om den grønne trøyen hjelper det ikke hvor mange poeng man har, hvis man ikke fullfører Touren. Man beholder etappeseirene, men får ikke den grønne trøyen.
På papiret ser ikke dagens etappe så veldig hard ut. Men det er ikke akkurat noen oppvarmingsøvelse etter hviledagen. Også dette kan være en etappe hvor noen kan vinne fra et brudd.
Etappen starter i Andorra, om enn rett innenfor grensen mot Frankrike. Hvis vi skal tro Tour de Frances nettside med informasjon om stedet, er vin blant stedets spesialiteter. Men jeg tror ikke på dem denne gangen. Som jeg nevnte til 15. etappe, har jeg funnet fem vinprodusenter i Andorra. Men ingen av dem ligger her, oppe i det nordøstre hjørnet. De ligger alle i syd, ganske nær grensen mot Spania. Tour de France skriver også om lokalt øl, men det har jeg ikke forsøkt å finne ut noe mer om. Det finnes vel knapt et sted lenger som ikke har et mikrobryggeri. De fleste av dem er ikke særlig interessante.
Vi kan lese om lokale pølser som brukes i lokale gryteretter. Smak det om du er der. Men gode pølser lages så mange steder, så jeg vil ikke anstrenge meg for å finne de som kommer herfra.
Etappen går hele tiden inne i fjellene. Vinprodusentene i Androrra reklamerer med at de produserer vin på opptil 11–1200 meters høyde. Dagens etappe går mellom ca 400 og 1400 meters høyde. Men vi er på fransk side av Pyreneene, med nordvendte skråninger og et klima preget av Atlanterhavet. Så her skal det godt gjøres å finne interessant vin.
Det er ofte en etappe eller to i Pyreneene hvor vi i praksis bare må gi opp. Dette er en slik etappe: Det er ikke noe å hente her.
Det er noen ryttere man av ulike grunner begynner å like, ofte ryttere som ikke nødvendigvis vinner så mye. For meg er Bauke Mollema en slik rytter. Så jeg likte at han vant i går. Jeg reiste til Frankrike i går, uten at jeg kommer til å se noen av etappene live i år. De passerte mitt område sist torsdag. Men det betyr at jeg var på reise da i de syket i går og ikke fulgte så godt med. Jeg har måttet holde meg til resultatlister og oppsummeringer. I oppsummeringen på fransk TV er de, ikke særlig overraskende, veldig opptatt av at Guillaume Martin ligger på andreplass sammenlagt.
Dagens etappe til Andorra er 191,3 km. Rytterne skal over fire kategoriserte stigninger, en andrekategori og tre førstekategori. Nok en gang er det målgang etter nedkjøring fra den første toppen. Det er ganske uforutsigbart hvem som vil vinne en etappe som dette. Mine elendige resultater i Tour Manager viser at jeg ikke er veldig god til å plukke vinnere. Jeg tror ikke at dette vil være en etappe hvor de som er igjen av spurterne vil få problemer med tidsgrensen.
Jeg tror Tadej Pogacar må ha et uhell om andre skal slå ham, selv om han har vist at han ikke er uovervinnelig. Han har sagt at han er sliten, men det regner han med at de andre også er — noe jeg tror han har rett i. Kampen om plasseringene blant blant de andre innenfor topp 10 er på mange måter mer interessant enn topplasseringen.
Jeg håper at konkurrentene ikke ønsker at Tadej Pogacar rammes av uhell. Samtidig må de posisonere seg for at det kan skje. Tilsvarende gjelder kampen om den grønne trøyen. Mark Cavendish har et solid grep om den. Men han må komme gjennom Pyreneene og komme seg til Paris. Mark Cavendish er en erfaren syklist og han har et sterkt lag som er motivert for å få ham fram til Paris. Særlig etappen til Luz Ardiden på torsdag kan bli en utfordring. Av de få spurterne som er igjen, synes Nacer Bouhanni å være mest utsatt. Areka-Samsic har bare fire ryttere igjen i rittet. De må gjøre et valg: Skal de bruke de begrensede ressursene de har igjen til å hjelpe Nacer Bouhanni gjennom Pyreneene, eller skal de forsøke å hjelpe Nairo Quiantana til å vinne klatretrøyen. Jeg tror de vil prioritere det siste, og da kan Nacer Bouhanni ligge tynt an. De andre som konkurrerer om den grønne trøyen må være forberedt på at Mark Cavendish kan ryke ut på tidsgrensen på en etappe, og på å gripe de mulighetene som da åpner seg.
I morgen er det en hviledag som sikkert mange ser fram til. Den siste uken kan bli svært spennende.
I vinsammenheng pleier Pyreneene å være det vanskeligstre området langs Tour de France. I Alpene finner vi gjerne vin i noen sydvendte skråninger nede i dalene. Det er ikke mange slike daler i Pyreneene. På den franske siden av Pyreneene er skråningene stort sett nordvendte.
Det står at etappen går til Andorre-la-Vieille. Jeg er vant til å kalle hovedstaden Andorra la Vella, og måtte finne ut om det var to ulike steder. Det er det ikke. Det offisielle språket i Andorra er katalansk og på katalansk heter byen Andorra la Vella, mens Tour de France arrangørene har valgt å bruke det franske navnet. Norsk praksis ved valg av navneform, er å bruke det navnet som brukes i hjemlandet, forutsatt at det er et navn som kan fungere på norsk. Så jeg holder fast ved Andorra la Vella.
Andorra er en merkelig stat. Pyreneene er bratt, og det er ikke mange steder det er greit å passere mellom Spania og Frankrike. Andorra ligger i et pass hvor man kan krysse Pyreneene. Beliggenheten gjør at landet er uinteressant for de fleste, bortsett fra for noen skatteflyktninger — blant dem noen syklister og alpinister. Jeg tror ikke det er intektsskatt i Andorra. Det har dessuten en strategisk beliggenhet for Spania og Frankrike, en beliggenhet som gjør at begge ønsker at den andre ikke skal få kontroll over landet. Det er et coprincipat, styrt av to prinser. Disse to prinsene er den franske presidenten og biskopen i Urgell i Spania — som visstnok styrer på vegne av Paven. I en av bøkene jeg en gang leste om Andorra, sto det at blant disse prinsenes privilegier var retten til en natt med den peneste piken i Andorra en gang i året. Om dette er en tradisjon som fortsatt opprettholdes, hvordan piken velges ut og hva den utvalgte eventuelt måtte mene om dette, vet jeg ikke noe om. Det har blitt innført en form for demokrati. Men jeg har ikke satt meg grundig inn i den andorranske konstitusjonen, så jeg vet ikke hvordan det fungerer og forholdet er mellom et lokalt parlament og de to prinsene.
Da Francois Mitterand var president i Frankrike mente han at det var noe tull at han skulle være prins i Andorra, så han ville si fra seg dette. Det er ikke vanskelig å forstå det synspunktet. Det skapte en viss panikk i Andorra. Folkene er ser seg tjent med denne “terrorbalansen” mellom Spania og Frankrike. Hvis den franske presidenten skulle frasi seg sin posisjon, ville Spania få for stor innflytelse. Det skjedde ikke, så den franske presidenten er fortsatt prins i Andorra.
Andorra er et nøytralt land, og har ikke eget forsvar. Det var dette som fikk Lillebjørn Nilsen til å skrive denne hyldningssangen til Andorra:
Han tok nok litt feil da han skrev at de lever av det som jorda gir og lager hatter og sko. En veldig liten del av arealet i Andorra, ca 2% er dyrket. Det er noen tusen sauer og ca 1500 kyr i Andorra. Befolkningen lever nok mest av (ski)turister og shoppingturster, samt “private banking”. I 2009 ble Andorra, sammen med Liechtenstein og Monaco, fjernet fra OECDs liste over skatteparadiser som ikke samarbeider med andre land i finans- og skattesaker. Så som skatteparadis for å gjemme bort penger er det ikke like paradisisk som det en gang var.
Andorra la Vella er som en stor tax free butikk. Jeg leste et sted at Andorra har en merverdiavgift på 4,5% og ingen særavgifter, men akkurat dette har jeg ikke gransket veldig nøye. Det kommer veldig mange dagsturister fra Spania og Frankrike på shoppingtur. Når utlendinger handler veldig mye, kan et lite land klare seg bra med en lav avgiftssats. Totalbeløpet bli likevel ganske høyt.
Tollkontrollen inn til Spania og Frankrike synes å være ganske grundig. I alle fall pleier det å være lange køer ved grensene til Spania og Frankrike om ettermiddagen. Vår erfaring er at når tollerne oppdager at vi ikke er lokale, er de lite interessert i oss. Men vi må stå i den sammen køen før vi kommer så langt at tollerne kan oppdage det. Kommer man veien om Andorra mellom Spania og Frankrike, har vi kommet til at det er gunstig å kjøre inn til Andorra om ettermiddagen/kvelden, overnatte og så kjøre ut neste formiddag. Da går man klar av de lange køene. Hvis man er off season, som man vanligvis er i norsk sommerferietid, kan man få ganske billig overnatting i Andorra.
Det er også ganske mye smugling fra Andorra til Spania og Frankrike, langs småveier oppe i fjellene. Om jeg har forstått det rett, smugles det særlig sigaretter. En gang vi kjørte en liten krøllevei fra Frankrike inn i Spania ble vi plutselig stoppet av politiet. De ville se våre pass. Da de så vi var norske, smilte de og vinket oss videre. Vi antok at vi hadde komme langs en vanlig smuglerrute, selv om vi ikke kom fra Andorra den gangen.
Andorra er det eneste stedet jeg har vært hvor det nærmest er (eller i alle fall var) pallesalg av sigaretter, og folk i butikkene delte ut smaksprøver. Jeg så en gang noen tall for omsetning av sigaretter i Andorra. Hvis dette røykes av folk som bor der og selges til folk som tar med seg lovlig kvote inn i Spania eller Frankrike, må det være et land av folk som røyker med begge hendene — minst.
Da jeg gjorde research før denne etappen for å se om jeg kunne finne noe drikke, fant jeg mest opplysninger om hvor man kunne kjøpe billig vin og brennevin i Andorra, som ikke er det jeg er interessert i. Men jeg oppdaget også at noen nå har startet vinproduksjon i Andorra. Det er fem produsenter, og produksjonen er liten. Det er heller ikke lett å finne informasjon om dem. Det er mest turistinformasjon, og den pleier å fortelle om den fantastiske vinen de produserer i området, uten at den informasjonen pleier å være særlig troverdig. Jeg regner med at den ikke selges utenfor Andorra. Jeg har notert meg at neste gang jeg måtte komme til Andorra vil jeg kjøpe lokal vin. Men enn så lenge vet jeg ikke mer enn at det i alle fall finnes noe lokalprodusert vin.
Så hentet Mark Cavendish sin 34. etappeseier i Tour de France og tangerer Eddy Merckx’ “uslåelige” rekord. Jeg har ikke oversikt over hvem som er den neste på den listen og hvor mange seire han har. Spørsmålet er nå om Cavendish klarer en seier til og tar rekorden alene. Han har to sjanser til. Da må laget få ham gjennom Pyreneene, og det kan bli en utfordring. Jeg tror torsdagens etappe til Luz Ardiden vil bli den største ufordringen for de som sliter med tidsgrensene i fjellet. Men vi får komme tilbake til den når vi kommer dit. Kommer han til Paris, er det på ti08de å legge opp mens han er på en ny, og sannsynligvis hans siste karrieretopp.
Dagens etappe gir en forsmak på Pyreneene. Men det er bare en forrett. Etappen har ikke de aller tøffeste stigningene. De som vil samle poeng til klatretrøyen kan angripe her. Spurterne er sjanseløse så spurtlagene vil spare kreftene. Lagene med sammenlagtambisjoner har heller ikke mye å kjøre for i dag. Jeg vil ikke bli overrasket om et brudd går inn også på denne etappen.
Vi kan ta med oss noe vin fra start. Etter starten i Carcassonne kommer vi inn i området Malpere. Navnet Malpère kommesr fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein.
Malpère er det vestligste vinområdet i Languedoc. Her møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes — vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra atlanterhavsregioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området. Rytterne kan også komme til å merke denne vinden når de krysser her.
Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec , er en drue som særlig forbindes med Bordeaux (og Argentina), mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.
Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin. Skjønt rosévinens popularitet gjør at vi nå også kan få rosévin fra Bordeaux.
Etappen passerer litt vest for Limoux. Men vi kan ikke være så nøye, så vi tar med oss vin fra Limoux. Limoux er et av de områdene som hevder å være der hvor man først laget musserende vin. Den første musserende vinen var nok mer resultat av uhell enn noe man øsnket å lage. Når vinen var tilsynelatende utgjæret, ble den tappet på flasker. Den ble så liggende over vinteren. Men når det ble varmere utover våren, viste det seg at vinen ikke var utgjæret likevel. Det startet en ukontrollert andregangsgjæring i noen flasker. Flaskene var ikke laget for å tåle trykket dette førte til, så flasker eksploderte. Hvem som egentlig var først, vet vi ikke sikkert. Men det vi vet er at Limoux er det området som kan dokumentere den eldste produksjonen av musserende vin, fra 1543. I Limoux hevder de at DOM Perrignon lærte teknikken i Limoux før han reiste til Champagne.
I Limoux lager de tre forskjellige typer musserende vin. Den helt tradisjonelle er Blanquette de Limoux laget med det de kaller Methode Ancestrale, som er beskrevet ovenfor. Produksjonsmetoden og druene, Mauzac, er de samme som de bruker til den tradisjonelle musserende vinen i Gaillac, som de kaller Methode Gaillac. Vinen tappes på flasker før den er utgjæret, og gjærer ferdig på flasken. Jeg har tidligere nevnt at nå som pet nat viner har blitt populære, har flere begynt å lage musserende vin på denne måten.
Det man kan kalle den vanlige Blanquette de Limoux inneholder minst 90% mauzac, og resten chardonnay og chenin blanc. Den produseres med tradisjonell metode, med ettergjæring på flaske.
Crémant de Limoux er en mer moderne musserende vin, laget med tradisjonell metode, som all crémant. Denne lages i hovedsak på chardonnay og chenin blanc. Det kan være 40–70% chardonnay og 20–40% chenin blanc, men de kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inntil 10% pinot noir. Vinen skal lagres, sur lie (på gjærrestene) i minimum et år før andregangsgjæring.
I Vinmonopolets utmerkede podkast har de en del blindsmakinger. En skjenker en vin eller noe annet i svarte glass, slik at de som skal smake ikke kan se hva som er i glasset. De ser ikke om det er hvit- eller rødvin, musserende, øl, cider eller noe annet. I en episode blindsmakte de en musserende vin, og alle var sikre på at dette måtte være en champagne. Det viste seg å være en crémant de Limoux. I den podkasten er de veldig nøye med å ikke markedsføre noen produkter, så de nevner aldri produsentnavn. Jeg skulle gjerne ha visst hvilken vin de smakte den gangen, som var så god at ekspertisen var sikre på at det var champagne.
Det produseres også hvitvin i Limoux, og noe rødvin, i hovedsak av merlot. Men det er den musserende vinen som er mest interessant. Jeg ville valgt en musserende vin fra Limoux, kanskje fulgt av en rødvin fra Malpère. Når vi kommer inn mot fjellene, kan vi i praksis glemme å lete etter mer vin.
Det var ingen overraskelse at det ble en bruddseier i går. Jeg liker denne måten å gjøre det på som Nils Politt gjorde det i går: Gå i brudd, og så kjøre fra bruddet. Dessverre lyktes det ikke for Edvald Boasson Hagen i går heller.
Dagens etappe er flat, den siste flate før Pyreneene. Det er en kategorisert stigning, en fjerdekategori som kommer ganske tidlig. Selv om etappen regnes som flat, er det en del opp og ned, selv om det ikke er veldig krevende stigninger. Som en småkupert transportetape mellom Alpene (med Mont Ventoux i for-Alpene) og Pyreneene, er det typisk en etappe hvor et brudd kan gå inn. Så lenge det er ufarlige ryttere i bruddet, vil lagene heller spare kreftene til Pyreneene. Så et resultat som i går vil ikke overraske, og det blir akkurat like uforutsigbart. Ingen vet hvem som kommer til å være i et avgjørende brudd, annet enn at det ikke vil være noen av de som kjemper for noe i et eller annet sammendrag.
Ser man bare på profilen, ser det ut som en typisk etappe for spurterne. Men på Tour de France nettisder minner Christian Prudhomme om at etapper inn til Carcassonne aldri har endt med massespurt.
Dette er også en etappe hvor vind kan få stor betydning. Hele etappen kan være vindutsatt, men den er særlig utsatt på slutten. Jeg har nok en gang hentet fra NASAs satelittbilde. Pyreneene er som en høy og bratt vegg i grensen mellom Frankrike og Spania. Carcassonne befinner seg der passasjen mellom Pyreneene og den sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir er på det smaleste. Pyreneene og Montagne Noir danner en trakt. Vind fra Atlanterhavet kommer inn over det området som kalles Aquitaine-bassenget, presses ofte gjennom denne trakten og får god fart. Vinden er ofte såpass kraftig at det er skilt som advarer om kraftg sidevind på motorveien langs Middelhavet.
Languedoc er det området i Frankrike hvor det produseres mest vin. Dette er mitt hjemmeområde i Frankrike. Vi kjøpte en leilighet i Languedoc i 2005, og siden har jeg tilbrakt mye tid der. Det bildet jeg har valgt som illustrasjon til årets serie, er tatt et tidligere år da en Tour de France etappe gikk gjennom denne delen av Languedoc, i 2012, også den gang 13. etappe. Vi sto da langs etappen og så på. Koronapandemien har gjort at jeg ikke har vært i Frankrike siden februar 2020. I år reiser jeg til Frankrike dagen etter at Tour de France har vært gjennom området, så jeg går glipp av etappen denne gangen.
Da vil kom dit, hadde jeg mange av de vanlige fordommene mot viner fra Languedoc-Rousillon: Det var billig konsumvin, ikke kvalitetsvin. Det har nok vært riktig, og det produseres fortsatt mye billig konsumvin. Vi skal ikke glemme at fermentering er en av de tradisjonelle konserveringsmetodene for mat. Fermentert druesaft, altså vin, var en del av kostholdet. Det ble produsert store mengder billig vin som ble sendt med tog, ikke minst til gruve- og industriområdene i nord. Jeg tror ikke at gruvearbeiderne i kullgruvene var vinsnobber. En av bygningene mot Place de la Comedie i Montpellier er prydet med et relief som viser det eieren av bygget likte best, nemlig det som hadde gjort ham rik: Vindruer, vinpressen og jernbanen.
Som i så mange vinområder, har vi sett en kraftig økning i kvaliteten. Languedoc har vært, og kanskje er det fortsatt et område hvor man kan kjøpe vinmark eller arealer som kan gjøres om til vinmark, relativt rimelig. Dette har gjort det mulig for unge ambisiøse personer å starte vinproduksjon. Utviklingen startet på 1970-tallet, og skjøt fart på 1990-tallet. Det området som var AOC Coteaux de Languedoc var stort, mangfoldig og uoversiktlig. Det har nå endret navn til AOP Languedoc, men det er også etablert nye klassifiserte områder innenfor AOP Languedoc.
Vi har også her sett at man har revet opp vinmarker med tradisjonelle druer som carignan og cinsault, og erstattet dem med “edlere” druer som f.eks. syrah. Jeg har sett denne utviklingen beskrevet omtrent slik, dog med referanse til andre vinområder enn Languedoc: Vinprodusentene så at produsenter fra mer prestisjefylte områder fikk bedre betalt for sin vin, og at de brukte andre druer. Da rev mange vinbønder opp sine gamle vinplanter for å plante edlere druetyper (egentlig podet de vel disse på sine vinstokker).
Med tiden oppdaget man at det ikke nødvendigvis var druetypen som var problemet, men hva de gjorde med druene. Man kan lage utmerket vin med druer som har tradisjon på stedet, om de bare satser på kvalitet. En del produsenter har i stedet valgt å satse på tradisjonelle druer, og har vist at med redusert utbytte er det mulig å lage kvalitetsvin også av disse. Dette er en trend man ser mange steder, og det er en trend jeg liker. Det gir mer interessante resultater når man vil utvikle en egenart basert på tradisjon, heller enn at de samme “internasjonale” druene plantes alle steder, med viner som er OK, men som mangler egenart.
Jeg har tidligere nevnt at mange franske viner er “blandingsviner”, laget med flere druer. I noen områder lages toppviner med bare én drue. Bourgogne er et fremragende eksempel. Men ofte har ulike druer hver sine ting å bidra med. Jeg sammenligner ofte med musikk. Johann Sebastian Bachs Chaconne for solo fiolin fra Partita in D minorBWV 1004 er et fantastisk musikkstykke. Det samme er hans cello suiter, BWV 1007–1012. Men det blir ofte mer interessant når man setter flere instrumenter sammen til f.eks. en strykekvartett, fremfor bare å ha soloinstrumenter. Slik kan det også være når man setter sammen flere druer med litt ulike egenskaper. I mange musikkgrupper er trommer viktig. Men man skal være svært god om trommer alene skal være særlig interesseant.
Når det er sagt, synes jeg også det er interessant å smake viner laget av bare en drue, for å bli kjent med druen.
Dagens etappe går litt inne i landet, for en stor del gjennom vinområdene som er merket på dette kartet. Kartet er ikke helt oppdatert, da flere områder har fått egne klassifiseringer etter at det ble laget.
Hver gang anledningen har bydd seg, har jeg sitert Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski som beskrev sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09 (dessverre er ikke tidligere utgaver på nett), da Vinmonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:
“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!
Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.
- Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.
(…)
Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”
Jeg får legge til at det har vært flere forsøk på å lage oversikter over “grand cru” produsenter. Det er ingen offisiell klassifisering. Men noen av de beste produsentene er alltid å finne blant de utvalgte hver gang noen forsøker å lage slike kåringer.
Man må betale for kvalitetsvin også fra dette området. Men her betaler man en relativt større del for vinen, og mindre for etiketten. Jeg har et inntrykk av at noen tar inn et parti kvalitetsvin, som viser seg vanskelig å selge. Selv om vinen ikke er veldig dyr i forhold til den kvaliteten man får, ligger den gode vinen ofte over manges smertegrense, som gjerne er rundt 200 kr. Folk kvier seg for å betale fra 250 til 1 000 kr per flaske når vinen kommer fra områder med liten prestisje. Man finner mye rimelig vin fra området. Vinmonopolet har vin fra Languedoc fra ca 100 kroner per flaske. Når jeg er i Frankrike drikker jeg lokal vin. Men når jeg er hjemme i Norge kjøper jeg i liten grad viner fra mitt franske hjemmeområde — da kan jeg drikke vin fra andre områder. Jeg har derfor ikke mye erfraing med Vinmonopolets utvalg av Languedoc-vin.
Da vi etablerte oss i regionen, var jeg interessert i å bli bedre kjent med regionens viner. Starten var å be restauranter anbefale viner fra området, og jeg merket meg områdene vinenen kom fra og produsenter. Min fransk er langt fra så god som den burde være, men den ikke lenger så dårlig at jeg har panikk for å måtte snakke fransk om jeg oppsøker en vinhandler eller vinprodusent. Så jeg begynte å driste meg til ikke bare å velge vin fra selvbetjeningshyllene i store supermarkeder, men til også å oppsøke vinhandlere (som gjerne har spesialisert på på regional/lokal vin) og vinprodusenter.
Området er først og fremst et rødvinsområde, med viner laget på typiske middelhavsdruer som Syrah, Grenache, Mourvedre, Carignan og Cincault. Rosévin er motevin, så det produseres også — stort sett av de samme druene som brukes til rødvin. Det produseres også en del hvitvin. Et par områder er særlig kjent for produksjon av hvitvin. Det er Picpoul du Pinet, som ligger innenfor Bassin de Thau. Bassin de Thau er en lagune hvor det drives storstilt oppdrett av østers, blåskjell m.m. Picpoul du Pinet er en lett og syrefrisk hvitvin laget av druen Picpoul som passer godt til skalldyrene fra Bassin de Thau. I området La Clape, som ligger utenfor Narbonne, produseres det mest rødvin. Men det er hvitvinen området er særlig kjent for. Disse hvitvinsområdene ligger nær kysten, mens dagens etappe stort sett går litt lenger inne i landet. Men som vi kommer tilbake til, produseres det hvitvin der også.
Når vi snakker om vin, bruker vi gjerne betegnelsen Languedoc-Rousillon. Det var inntil for noen år siden navnet på den administrative regionen. Den ble med virkning fra 2016 slått sammen med Midi-Pyrénées og regionen heter i dag Occitanie. Holder vi oss til vin, er det uansett greit å holde fast ved Languedoc-Rousillon. Jeg viser til satelittbildet ovenfor. Montagne Noir lager et skille mellom Middelhavsklimaet i det som var Languedoc-Roussilon, og det mer Atlanterhavspregede klimaet i Midi-Pyrénées. Noen områder er preget av både Atlanterhavs- og Middelhavsklima.
Regionen Languedoc-Rousillon besto av fem departementer: Lozere, Gard, Hérault, Aude og Pyrenees-Orientales. I vinsammenheng kan vi i praksis glemme Lozere, som ligger høyt oppe og inne i landet. Dagens etappe starter i Gard, fortsetter gjennem Hérault og ender i Aude. Rousillon er i praksis departementet Pyrenees-Orientales, som er fransk Katalonia, ned mot Pyreneene og grensen mot Spania. Så langt kommer vi ikke i dag.
Mot øst grenser Languedoc vinmessig mot Côtes-du-Rhône. Høyrebredden av den sydlige delen av Rhône er for en stor del i Languedoc, nærmere bestemt i Gard. Dette omfatter også en del Côte-du-Rhône Village viner, og cru-viner som Lirac og Tavel. Men vi åpner ikke disse vinene i dag.
Om vi hadde satt kursen litt sydover fra Nîmes, ville vi ha kommet inn i vinområdet Costières de Nîmes. Dette er vin i grenseområdet Rhône og Languedoc, og de lærde er ikke enige om hvordan den skal plasseres. Vinmonopolet har plassert den under Rhône i sine lister. I mitt franske vinatlas står den som Languedoc-vin. Under en winemakers dinner med innehaveren av Domaines Paul Mas, Jean Claude Mas, hvor vi blant annet fikk servert en vin fra Costieres de Nîmes spurte jeg om dette var Languedoc eller Rhône-vin. Han svarte uten å nøle at det var Languedoc.
Men vi holder oss litt lenger inne i landet og oppe i høyden. Sommieres og Villeveille er også byer/landsbyer som er verdt et besøk, og de produserer helt OK vin der. Men vi fortsetter til vi kommer inn i Pic Saint Loup. Pic Saint Loup er en fjelltopp. Vinene som klassifiseres som Pic Saint Loup produseres på en slags høyslette nedenfor denne. Skjønt høyslette og høyslette, vi er ca 300 moh. Vi er i det beltet som på lokal dialekt kalles garrigue, overgangsonen mellom kysten og fjellet, områder preget av busker og urter. Det er en deilig duft av rosmarin og timian når man går i slike områder. Visuelt domineres området av toppen Pic Saint Loup (658 moh) og forkastningen Hortus.
Etappen følger i stor grad veien D1. Når vi har kommet inn i Pic Saint Loup-området kan vi ta en liten avstikker litt lenger innover, og da finne vi Clos Marie. Man kan selvsagt spørre om hvor mye det er å finne. Det er en av de beste produsentene i området. Men det er en vinprdusent som vanligvis ikke tar imot besøk fra turister, så man opplever ikke så mye mer enn å se bygninger og vinmarker fra utsiden. De har heller ikke egne nettsider. Vinen, som kan være ganske dyr, må man lete etter hos vinhandlere. Det ser ikke ut til at Vinmonopolet har denne vinen.
Herfra kan vi følge veien D17 for å finne igjen dagens etappe. Underveis mot Vaflaunes passerer vi den utmerkede produsentene Ch Lascaux. Her kan man gjerne stikke innom for å smake vin. I alle fall kunne man det sist jeg var der. Ifølge deres nettsider kan familiens vinproduksjon spores tilbake til 1530, og det er nå 14. og 15. generasjon som driver vingården. Vinmonopolet har fem av ders viner, en hvit og fire røde, fra 150 kr/flaske for den hvite, mens de røde koster fra 230 til 570 kroner. Selv om viner herfra generelt gir god valuta for pengene, må man også her betale for kvalitet.
En av de første produsentene jeg merket meg i området, var Domaine Hortus. Jeg tror det er deres vinstokker som er avbildet på bildet under. Jean Orliac var på 1970-tallet nyutdannet landbruksingeniør (om vi oversetter direkte) fra Universitetet i Montpellier. Jeg antar at det er det vi i Norge kaller sivilagronom. Han drev med fjellklatring. En dag han klatrert i Pic Saint Loup så han ned på området under, og tenkte at det måtte være et velegnet område for vinproduksjon. Det viste seg å være en riktig antagelse, og nå produserer han utmerket vin her.
Pic Saint Loup
Innenfor klassifiseringen AOP Pic Saint Loup kan det produseres rødvin og rosévin. For rødvin kreves minst 50% syrah, som typisk er blandet med grenache og/eller mourvedre — typiske middelhavsblandinger. Men det kan også være enkelte andre druer, som f.eks. Carignan og Cincault.. For rosé er kravet minimum 30% syrah. Selv om det først og fremst er et rødvinsområde, produseres det også en del hvitvin. Mye hvitvin er laget med den aromatiske druen rousanne, gjerne blandet med marsanne. Det gir en aromatisk vin som passer godt til stekt/grillet fisk. Men vi finner også andre hvitvinsdruer som grenache blanc, chardonnay og viognier.
Jeg tar med en annen av mine favorittprodusenter: Château Puech-Haut. Deres hovedbase er i Saint-Drézéry, som ligger litt syd for Pic Saint Loup, og de har nesten alene æren for at området fikk egen klassifisering som AOP Saint-Drézéry. Men de har også vinmarker i Pic Saint Loup. Gérard Bru hadde industribakgrunn, og fant et område hvor det stort sett ble dyrket oliven, som han mente burde være velegnet for vinproduksjon. Jeg oppdaget først deres hvitvin, laget av rousanne og marsanne, som jeg likte godt. Jeg ble litt overrasket første gang jeg besøkte dem, og de sa at det var rødvin som var hovedproduktet. Generelt er det rødvin som er hovedprodukt i området, så jeg burde ikke ha blitt overrasket. Det er en produsent det er hyggelig å besøke og de har god vin.
Etappen følger D1 forbi Saint-Mathieu-de-Tréviers, før den svinger innover. Undervis passererr vi en annen av kvalitetesprodusentene, Ermitage du Pic Saint Loup. Etappen tar av fra D1 i Saint-Jean-de-Cuculles og følger D113 oppover, som er etappens eneste klassifiserte stigning — en fjerdekategori. Vi er på sydsiden av fjellet Pic Saint Loup, og rytterne skal opp vest for dette.
Det bilde jeg har valgt som illustrasjon til årets serie (som jeg også har brukt før), er fra da Touren gikk gjennom det samme området, om enn ikke på akkurat de samme veiene, i 2012.
Om jeg husker rett, er det mest skog i det området de nå skal gjennom, inntil de kommer til Aniane. I dette området kan vi finne noen av de mest interessante produsentene, og de som virkelig har bidratt til å sette Languedoc på kvalitetskartet. En av pinoerene var Aimé Guibert. Han var en hanskefabrikant fra Paris, som ønsket å gjøre noe annet enn å produsere hansker. Han allierete seg med professor Henri Enjalbert fra Universitetet i Bordeaux, med det mål å finne et område hvor de kunne produsere bordaux-lignene vin til en mye lavere pris enn i Bordeaux. Han etablerte Mas de Daumas Gassac. Han etablerte seg på begynnelsen av 1970-tallet. Den gang skulle alle som ville vise at de kunne produsere kvalitetsvin, dyrke cabernet sauvignon. Så Aimé Guibert plantet cabernet sauvignon, en drue som ikke hadde noen tradisjon i Languedoc. Resultatet ble utmerket, men det var likevel en litt fremmed vin i området. Deres beste rødvin produseres fortsatt med 80% cabernet sauvignon, i tillegg til 20(!) andre druesorter.
Vi kan bevege oss litt lenger vestover, til en av de andre pioneerene, Olivier Jullien og hans Mas Jullien. Han vokste opp på en vingård. Foreldrene dyrket druer som de leverte til et kooperativ. Olivier Jullien så hvordan de slet, uten at de tjente noe særlig penger. Han kjøpte sin egen vingård, satset på kvalitet i alle ledd, og startet egen vinproduksjon. Hans strategi har vært å produserte vin av toppkvalitet basert på områdets tradisjoner, ikke minst med tradisjonelle druer. I et intervju sa han omtrent dette om å levere til kooperativer: Hvis du har gjort alt du kan for å dyrke best mulige druer, da vil du ikke se at de blandes sammen med druer fra andre produsenter. En gang vi besøkte dem, fikk vi beskjed om at vi var velkommen til å smake på vinen, men vi kunne ikke kjøpe noe. For all vinen deres, bortsett fra det lille de hadde beholdt for å kunne la slike som oss smake, var allerede solgt. Jeg finner ingen av deres viner hos Vinmonopolet. Men jeg finner flere anmeldelser i norske medier og de er listet hos en norsk vinimportør.Så den har tydeligvis vært i det norske markedet, og kanskje blir den å få igjen.
Områdets nyeste store stjerne er La Grange des Péres. Deres første årgang var 1992. Nylig ble en flaske av denne vinen solkgt på auksjon for 5 219€. Vinen er generelt dyr til Languedocvin å være, og den er vanskelig å få tak i. Jeg har sett den på vinkartet på flere restauranter, med tilføyelsen “hvis den er tilgjengelig”, noe den ofte viser seg ikke å være.
Jeg tar også med Domaine Peyre-Rose, selv om etappen ikke er helt nær denne gården. Jeg tror peyre betyr stein på den lokale dialekten, så det er Rosa Stein. Eieren, Marlène Soria, var eiendomsmegler. Hun hadde eiendommen for salgt, men likte den så godt at hun hendte med å kjøpe den selv. Hun startet vinproduksjon for seg selv, familie og venner. Men ryktene om den gode vinen spredte seg, og Domaine Peyre-Rose er nå etablert som en av de ledende produsentene i området. Jeg tror ikke Marlène Soria driver eiendomsmegling mer. Vinmonopolet har to viner herfra, i prisklassen 650–670 kroner. Domaine Peyre-Rose er ikke åpent for vanlig besøk. De har heller ikke egne nettsider. I nettbutikker selges vinene herfra for 65–80€.
Vi fortsetter vestover og kommer først inn i Faugères og deretter Saint Chinian. Faugères er et område med skifer. Saint Chinian ble klassifisert som eget AOC område i 1982. Det er områdene rundt Montpellier, som er Pic Saint Loup og en del andre områder, samt den sydvestlige delen av Rhône som er mine hjemmeområder. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har gjort meg ordentlig kjent med vinene fra Faugères og Saint Chinian.
Etappen går innom Minerve. Det er en landsby som ligger på en klippe der to elver møtes, og elvene har gravd seg dypt ned på begge sider av landsbyen. Det er et sted som er verdt å besøke både for vinen og fordi det er et flott sted. Minerve er geologisk i en slags overgangssone mellom Massif Central/Montagne Noire og Pyreneene. De dominerende druen er Carignan. Men det dyrkes også Grenache, Mourvedre og i noen grad Syrah. Her lages elegante viner. Vinmonopolet har 13 rødviner fra dette området, men jeg kjenner ikke noen av dem.
Det siste vinormådet vi skal gjennom er Cabardès. Dette er et av områdene som er påvirket både av Atlanterhavs- og Middelahavsklima, og her dyrkes det druer kjent fra Bordeaux, som Cabernet Sauvignon og Merlot, i tilllegg til de vanlige middelhavsdruene.
Dagens målby, Carcassonne, Dette er en flott og imponerende borgby, som absolutt er verdt et besøk. Den ligger omtrent der passasjen mellom Pyreneene og Montagne Noir er på det smaleste. De kontrollerte handelsruten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, og krevde toll på varene som passerte. Frihandel var ganske ukjent på den tiden.
