Jada, det er et tåpelig forslag. Men det er ikke mer tåpelig enn at folk som ankommer med fly fra utlandet belønnes med å kunne kjøpe tax-free varer når de lander på en norsk flyplass. Det er ingen grunn til at folk som ankommer på miljøvennlig vis skal behandles dårligere enn de som reiser på mest miljøskadelige vis. Jeg mener tax-free salget er meningsløst, men så lenge det består bør det ikke bare brukes for å promotere miljøskadelige reisemåter.
I alle fall for vin og brennevin kan dette gjøres enklt. Man får en voucher, gjerne digital, som kan løses inn på den enkeltes lokale Vinmonopol innen en viss frist, slik at man kan handle avgiftsfritt. Det er ikke noe mer tåpelig enn at folk som kan vise fram et boardingkort som viser at de ha ankommet fra utlandet, kan handle avgiftsfritt på Gardermoen og andre flyplasser.
Vi kan også opprette tax-free butikker på de største jernbanestasjonene som mottar utenlandstog. Det vil i alle fall omfatte Oslo S og Trondheim. Kanskje også Narvik, noen stasjoner i Østfold og langs Kongsvingerbanen. Man kan også ha forhåndsbestilling av varer, som utleveres ved ankomst på angitt stasjon.
Jeg har nå avsluttet forelesningsseriene om ytringsfrihet og medieregulering. De to siste forelesningene er to repetisjonsforelesninger som først og fremt er laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100. De inneholder ikke noe nytt som ikke har vært gjennogått i tidligere forelesninger.
Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.
Dette avslutter det jeg vil kalle den ordinære delen av denne forelesningsserien. Jeg har lovet studentene som skal opp til eksamen i faget RINF 1100 en repetisjonsforelesning, som i praksis antageligvis kommer til å bli to forelesninger. Men jeg kommer til å gjøre også disse tilgjengelig her. Disse tar jeg sikte på å gjøre tilgjengelig ganske kort tid etter påske.
Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.
Inspirert av diverse innlegg i FB-gruppen Togferie og ikke minst Bjørn Stærks bok “Togeventyret”, begynte jeg å tenke på mine togferier. Vår familie anskaffet bil relativt sent, i 1968. Jeg vokste opp med at vi reiste med tog fra Porsgrunn når vi skulle besøke min farmor og farfar i Hommersåk, utenfor Stavanger. Jeg har reist ganske mange ganger med Sørlandsbanen. og har mange, stort sett gode minner fra de reisene. Men det er ikke disse turene jeg skal til nå.
For oss som var unge på 1970-tallet åpnet Interrail om ikke verden, så i alle fall Europa. Fly var altfor dyrt. Hva det faktisk kostet, vet jeg ikke. Det var generelt for dyrt til at det var et alternativ det var verdt å undersøke. Man kunne reise på chartertur hvis man skulle et av de stedene hvor det gikk slike. Men det var for turister, ikke for oss som trodde vi var eventyrere. Ungdommens reisemåte før Interrail var å haike.
Frankrike, Spania, Italia og det som den gang var Jugoslavia var fristende reisemål. Jeg reiste på min første Interrailtur i 1974, da jeg var 19 år. Jeg reiste sammen men hun jeg den gang var sammen med. Jeg har sett på bildene og hentet fram minnene fra de turene. Det er nå rundt 45 år siden. Vår hukommelse er ikke til å stole på. Vi lagrer ikke hendelser som en film som vi kan hente fram og spille av. Hjernen lagrer brokker av minner her og der på litt ulike steder i hodet. Når vi henter fram minnene, setter hjernen sammen det den mener hører sammen. Er det noe vår hjerne synes ikke passer inn, så dropper den det. Mangler det noe, legger den det til.
Når man skriver slikt som dette, skriver man mest for seg selv. Det er morsomtå gjenoppleve det. Og skulle noe andre finne det interessant, da er det her. Synes du det blir for kjedelig å lese om noen opplevelser fra mine togturer, da får du bare la være å lese. Det er noe av det som er fint med det som er skrevet: Det trenger seg ikke på. Man kan bare la være å lese det. Jeg begynner å få en nostalgisk følelse for den tiden da det faktisk var mulig å reise, og håper at det snart blir mulig igjen.
Vi var dårlig forberedt. Det fantes ikke så mange guidebøker den gangen. Det var nok bare for de mest populære reisemålene. Om de fantes, så leste vi dem ikke. Vi skulle ut på eventyr, vi skulle ikke være turister. Det var naivt og dumt. Vi visste vel egentlig ikke hvor vi burde dra, og ikke hva vi burde se på de stedene vi besøkte. Så vi noe som så interessant ut, visste vi ikke hva det var. Vi hadde hørt en del skrekkhistorier om ungdomsherbergene i Syd-Europa, så vi satset på hoteller av billigste sort. Endelig kunne vi reise ut i verden. Jeg tror ungdomsherbergene er langt bedre i dag enn de var på 1970-tallet.
Det var viktig å besøke mange land, slik at vi etterpå kunne skryte av hvor mange land vi hadde vært i. Det betød korte (for korte) stopp på de stedene vi besøkte. Jeg ville ikke ha reist på den måten i dag, og anbefaler det heller ikke. Hvis det er et interessant sted, bør man være der minst to netter. Man kan komme om ettermiddagen/kvelden, ha en hel dag på stedet, og reise videre dagen etter. Kommer man sent på dagen og reiser tidlig neste dag, får man ikke med seg særlig mye. Men man kan i det minste si at man har vært der.
Denne onsdagen legger jeg ut fire nye forelesninger, om
Dette er de siste forelesningene om det som direkte gjelder ytringsfrihet og ikke minst begrensninger i ytringsfriheten. De gjenværende forelesninger vil være om medieregulering, Man kan si at medieregulering også for det meste vil være regulering av ytringsfrihet.
I saker har de som har kommet med ytriingene vist til at de bare har svart på spørsmål, eventuelt at det har vært svar på en provokasjon. Pressen gjengir ofte ytringer som etter sitt innhold er ulovlige, uten at de har blit tiltalt for medvirkning. Pressen har et referatprivilegium. Den tredje av dagens forelesninger handler om ansattes ytriingsfrihet, og den siste er om informasjonsfrihet: Retten til å motta og ha informasjon
Det vil komme noen forelesninger om medieregulering, som avslutter denne serien. Jeg kommer også til å lage en eller to repetisjonsforelesninger, som jeg først og fremst lager for studenter som skal ta eksamen i faget RINF 1100.
Jeg har laget to repetisjonsforelesninger som er en hurtiggjennomgang av de temaene som har vært gjennomgått i forelesningene. Den er først og fremst laget for studenter som skal opp til eksamen i faget RINF 1100.
Vi tenkte: Til sommeren, da … Men det gjaldt sommeren 2020. Men til høsten … Hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen. Vi må stramme inn noen uker nå, slik at vi kan dra på påskeferie… Til sommeren, da … Da vil nok folk være vaksinert, så da … Så sitter vi her på hjemmekontoret og venter på vaksinen Godot.
En gang må det ta slutt på et eller annet vis. Jeg er fortsatt optimist, men i stigende grad en oppgitt optimist. Du rykker stadig fremover i køen. Men om vaksinekøen ikke blir lenger, går det mye langsommere enn vi har blitt forespeilet. Jeg er usikker på om de stadig reduserte tall for antall vaksiner som kan levers skyldes at noen har tatt vaksineprodusentenes optimistiske anslag om hva de håper å kunne levere som løfter om hva de vil levere, eller om det er vaksineprodusentene som har lovet mer enn de kan holde. Kanskje er det begge deler. Resultatet er uansett det samme. Men en dag må det ta slutt eller i alle fall være redusert så mye at vi kan vende tilbake til et noenlunde normalt liv, hva nå det måtte være.
Når det gjelder sådommer om fremtiden er vi alle like gode, eller egentlig like dårlige. Også såkalte eksperter på fremtiden har problemer med empirien, og bommer gjerne like mye som oss synsere. Her er min synsing.
Jeg tror ikke at verden kommer til å bli som før, og jeg tror vi på mange områder vil se en utvikling til det bedre. Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Jeg klarer ikke å formulere det like fyndig, men nød har lært mange teknologivegrere å ta i bruk teknologi på nye måter. Videokonferanser, digitale møter, hjemmekontor, fjernarbeid, digital undervisning — “kjært” barn har mange navn. Det er ikke noe nytt. Mitt profesjonelle liv startet litt før midten av 1980-tallet. Det har i alle fall vært snakket om dette siden den gang, og teknologien har eksistert.
Kollektivselskapene må satse på å få flere reisende i tider med lite trafikk. Månedskort mm er et foreldet konsept. Vi trenger ikke flere apper, men at vi kan bruke våre betalinskort på en enkel og effektiv måte, med tak for kostnader i løpet av 24 timer mm. Det siste vi trenger er et nytt Flexusprosjekt.
Ruter mistet 158 mill reisende og var på konkursens rand i 2020, kunne vi nylig lese. Når man blir oppfordret til og til tider pålagt å ha hjemmekontor, og man blir oppfordret til ikke å reise kollektivt, da er det ingen overraskelse at antallet kollektivreisende synker. Men vi får håpe at vi om ikke altfor lenge klarer å riste av oss pandemien, og verden vender litt mer tilbake til normalen. Skjønt jeg tror ikke verden kommer til å bli helt som den var før pandemien.
Jeg er en av og til-reisende med kollektivtransport. Mer av enn til. Jeg bor sentralt i Oslo, og foretrekker stort sett å gå eller sykle. For meg tar det nesten like lang tid å reise til kontoret med buss, som er det eneste kollektivalternativet, som å gå. Sykkel er selvfølgelig det raskeste. Bil er det langsomste, i alle fall i rushtiden. Men det hender likevel at jeg enkelte ganger reiser kollektivt, om enn ikke når jeg bare skal til eller fra kontoret.
Kollektivtransporten er overfylt i rushtiden. Utenom rushtiden er det mye ledig kapasitet. Hvis kollektivselskapene skal øke inntjeningen i rushtiden må kapasiteten økes. Det krever store investeringer, ikke minst i infrastruktur (bane). Det er nødvendig, men det er et ganske langsiktig prosjekt. Skjønt hjemmekontor og mer fleksibilitet kan kanskje bidra til å frigjøre kapasitet i rushtiden, for de som har en jobb hvor de må møte til en bestemt tid. Den bussen vi kjører med kan ikke kjøres fra et hjemmekontor, en sykepleier kan ikke velge hjemmekontor, osv.
Der Ruter og andre kollektivselskaper har noe å hente, er ved å få flere passasjerer når det er ledig kapasitet. De burde satse på å få slike som meg, eller kanskje heller de som gjerne velger bilen, til å velge kollektivt på tidspunkt med dårlig kapasitetsutnyttelse. Det hender jeg i løpet av dagen skal i møter eller annet, og at det ikke alltid passer å sykle eller gå — selv om jeg foretrekker det. Hvis jeg skal fra sentrum til Blindern, går det fortere å ta T‑banen enn å sykle. Hvis jeg har undervisning i sentrum til f.eks. kl 12.00, rekker jeg med litt flaks et møte på Blindern 12.15. Jeg klarer ikke å sykle opp til Blindern på 10–15 minutter, og skulle jeg klare det ville jeg være gjennomsvett når jeg kommer fram.
Det er mange andre grunner til at folk er av- og til-reisende. Jeg er blant de priviligerte som kan gå til kontoret. For andre er ikke det et alternativ, men de velger stort sett sykkel. Noen ganger passer det av ulike grunner ikke, og man reiser kollektivt, eventuelt kjører bil. Pensjonister og andre som ikke har behov for å reise hver dag, har heller ikke behov for månedskort. Skal de på en bytur, velger de neppe et tidspunkt hvor alt er overfylt. Vi kan legge til at mange av dagens pensjonister og de som snart blir pensjonister tilhører “generasjon bil”, som ikke har kollektiv som førstevalg. Man bør gi dem et godt kollektivtilbud uansett.
Skal man utnytte kapasiteten og få flere til å reise kollektivt, så er én løsning rimerligere enkeltreiser utenom rushtiden. Bussen og trikken går der likevel, og det må være bedre å fylle den opp med passasjerer som betaler litt, fremfor å la de gå nesten tomme.
Koronapandemien har jaget mange hjem og inn på hjemmekontoret. Mange, både arbeidsgivere og ansatte, har oppdaget at hjemmekontor kan fungere utmerket. Jeg tror vi i fremtiden vil se at folk som har muligheten vil veksle mellom hjemmekontor og kontorkontor. Nå lengter nok mange til bake til arbeidsfellesskapet, og vil ut av hjemmekontrene. Men vi må regne med vekselbruk. Jeg er blant de som lenge har arbeidet mye på hjemmekontor, også lenge før koronapandemien stengte ned landet. Jeg starter gjerne arbeidsdagen hjemme. Da går jeg gjennom epost mm, jeg planlegger undervisning, jeg leser og jeg skriver. Hvis jeg ikke har noen tidsbestemte forpliktelser, kommer jeg sent på kontoret. Hvis jeg kommer godt i gang med å skrive på en artikkel eller et bokmanus, hender det ofte at jeg ikke kommer på kontoret i det hele tatt hvis jeg ikke har noen avtaker den dagen som gjør at jeg må ta en tur dit. Det er liten grunn til å avbryte arbeidet hvis jeg er godt i gang. Jeg synes det kan være vanskelig å gjenoppta slikt arbeid etter møter osv. Det tar alltid litt tid å komme inn igjen i tankegangen og plukke opp tråden. Jeg foretrekker derfor å ha møter, veiledningsavtaler med studenter osv, etter lunsj. Da kan jeg arbeide ganske uavbrutt hjemme fram til lunsj.
Ikke alle har det like fleksibelt som meg. Men jeg tror at mange som har klart seg ganske godt på hjemmekontor under koronapandemien også vil kunne starte arbeidsdagen hjemme, samt ta noen hjemmekontordager. Det kan føre til at færre vil reise i rushtiden — noe som i seg selv kan være en grunn til å starte arbeidsdagen på hjemmekontor, og de vil reise færre dager.
Dermed er vi tilbake til kollektivpriser og billettsystemer. Konseptet “månedskort” eller “månedsbillett” er en overlevning fra den tiden da vi hadde et stykke papp med bilde når vi skulle reise kollektivt. Med dagens teknologi bør man kunne finne på noe bedre.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bedre løsninger. Jeg starter i London. Tidligere kjøpte jeg ofte dagskort når jeg var der. De kunne ikke brukes før kl 0900, om jeg husker rett. Jeg er ikke noe morgenmenneske, og i alle fall hvis jeg er i London som turist, har jeg sjelden noe behov for å reise før kl 0900. Hvis man vurderer å kjøpe dagskort, eller 24-timersbillett som Ruter kaller det, blir det en enkel beregning av om det vil lønne seg å kjøpe det fremfor enkeltbilletter. Skal jeg mer enn bare fram og tilbake, vil jeg kanskje velge å kombinere kollektiv og bysykkel, osv. I Oslo går man break even på tre enkeltreiser. Hvis man skal reise mer i løpet av 24 timer, vil det lønne seg med 24-timers billett. Men det er ikke alltid man vet hvor mange turer det blir i løpet av dagen når dagen starter.
Jeg gikk over til å kjøpe reisekortet Oyster-card som jeg brukte i London. Det er et kort man kan “fylle opp” med “penger” omtrent som Ruters “reisekort”, om jeg har forstått det rett. Det er ikke penger på kortet, men det går jeg ikke inn på nå. Med dette kortet betaler man for enkeltreiser, eller om vi skal være mer presise: Det registreres at man bruker opp de forhåndsbetalte reisene. Det er et tak, slik at man aldri betaler mer enn for tilsvarende en dagsbillett i løpet av 24 timer. Jeg tror det er tilsvarende i forhold til ukebilletter, månedsbilletter osv, men det er lenge siden jeg har vært så lenge i London at det har vært aktuelt å teste det.
Når har de teknologisk kommet et steg videre. Vi kan bruke vårt kontaktløse Visa- eller MasterCard, som leses av på samme måten Oyster-card. Fortsatt er det et tak, som gjør at man i løpet av et døgn ikke betaler for mer enn en dagsbillett.
I Oslo har man satset på å gjøre det vanskelig for folk å kjøpe billetter, i alle fall hvis man ikke er godt kjent i systemet. Hvis man kjøper ombord, må man betale et straffetillegg. Vi kan kjøpe billetter hos Narvesen, 7‑Eleven, Deli de Luca og Mix. Men da må vi vite hvor nærmeste kiosk/butikk er, og dens åpningstid. Vi er på holdeplassen, ser at bussen kommer og lurer på: Hvor kan jeg kjøpe en billett? En ekstra runde og ekstra tid, som bidrar til å gjøre det mindre attraktivt å reise kollektivt.
I likhet med så mange andre i Norge, lider Ruter av app-syken. Det er ikke noe problem for meg, i alle fall ikke hjemme i Oslo. Jeg har appen installert på min telefon. Men om jeg besøker andre byer, er det irriterende hvis jeg må laste ned den lokale eller regionale appen for å kunne reise kollektivt. Jeg vet at det arbeids med nasjonale løsninger, som vil hjelpe oss som bor i dette landet. Men det hjelper ikke utlendinger som er på besøk i Norge som turister eller av andre grunner. Dessuten har ikke alle smarttelefoner. Noen vil ikke ha dem, andre er ikke i stand til å bruke dem. De eldre, eller kanskje jeg snart må begynne å si vi eldre, blir stadig mer fortrolig med teknologien. Det skyldes noe så enkelt som at vi vennet oss til denne teknologien da vi var yngre, og vi blir alle et år eldre for hvert år som går. Dagens 70-åringer var dagens 50-åringer rundt årtusenskiftet. Det kan sikkert være vanskelig å lære nye måter å gjøre ting på når man blir gammel, men jeg håper at jeg ikke vil glemme hvordan jeg bruker den teknologien jeg er vant til når den tiden kommer. Blir det slik, da bør man kanskje ikke lenger reise alene uansett.
De aller fleste av oss har et betalingskort. Det kan brukes til kontaktløs betaling på kollektivtransport, og det kan legges inn tak som begrenser hvor mye man betaler i en gitt periode, som nevnt ovenfor. Når dette fungerer i en storby som London, er det ingen grunn til at det ikke også skal kunne fungere i en relativt liten by som Oslo. Kollektivselskapene bør legge til rette for så fleksible betalingslsninger som mulig. Man bør også enkelt kunne bruke Vipps eller andre tilsvarende betalinsløsninger for å kjøpe billett. Det er ikke spørsmål om enten app eller kontaktløse betalingskort. De må være et både og.
Jeg har hørt rykter om at det fortsatt finnes folk som bruker kontanter. Disse bør også kunne reise kollektivt. Man bør opprettholde reisekortet, og sørge for at det er enkelt å fylle opp kortet også ved kontant betaling. De bør også kunne fylles opp på nett, slik at f.eks. foreldre enkelt kan fylle opp barnas reisekort. Det bør også være mulig å kjøpe billetter kontant enten ombord eller på holdeplassen. Dette er antageligvis den største utfordringen. Jeg forstår godt at man ikke vil ha billettsalg ombord. Det tar tid, og bidrar til å skape forsinkelser. Jo mer fleksible betalingsløsninger man får, desto mindre vil dette behovet bli. Vi må begynne å nærme oss det punktet hvor alle har et betalingskort. Jeg er ingen tilhenger av å opprettholde tungvindte, risikofylte og dyre kontantordninger for teknologivegrere.
På trikkene i Montpellier, en by jeg besøker ofte, kan man ikke kjøpe billetter ombord. Men det er billettatumater på alle holdeplasser, hvor man kan betale med kort eller kontanter. Da er problemet løst, unntatt for de tilfellene hvor man kommer løpende i siste liten, og ikke rekker å kjøpe billett på automaen før trikken går.
I Oslo har det vært noen slike automater, og jeg har inntrykk av at Ruter nå har begynt å fjerne de få som finnes. Slik bidrar man til å gjøre det vanskeligere, og dermed mindre attraktivt å reise kollektivt for alle oss som ikke har en månedsbillett. Jeg blir ofte sittende med det inntrykk at folk som er strekt angrepet av app-syken ivrer for at vi skal ha vår egen app, og alle skal bruke VÅR app.
Man kan heller ikke alltid stole på at appen fungerer. En gang var det Jonas Gahr Støre som var uheldig, og ikke hadde fått kjøpt billett. Han var dobbelt uheldig, for tilfeldigvis var det to journalister fra Dagens Næringsliv der, som kunne fortelle at han var tatt for sniking. Vi skal ha kjøpt billetten før vi går på bussen, eller inn i kontrollsonen på T‑banen eller jernbanen. Men når bussen kommer blir jeg ikke stående på holdeplassen for å vente på neste buss, slik at jeg skal kunne kjøpe billett før jeg går ombord. Jeg går på bussen, og kjøper billett etterpå. Det har hendt at det f.eks. har blitt noe tull med betalingen, slik at den av en eller annen grunn ikke har gått gjennom. Jeg vil ikke snike. Men hvis jeg har kommet fram dit jeg skal før jeg har fått kjøpt billett, er jeg er ikke så samvittighetsfull at jeg kjøper billett etterpå. Men jeg har heldigvis ikke vært så uheldig som Jonas Gahr Støre. Det har ikke har kommet på noen kontrollører før jeg har fått betalt, eventuelt har kommet fram dit jeg skal og har gått av. Jeg har til nå aldri fått noe snikegebyr. Om det skulle skje og det skulle være noen journalister i nærheten, ville de heldigvis ikke ha funnet det interessant å skrive om meg.
Så til priser. En enkeltbillett koster 38 kroner. Det koster til sammenligning fra 20 til 31 kroner å passere bomringen i Oslo (innenfor bygrensen) med fossilbil, og 8 til 14 kroner med elbil. Det bør ikke koste mer å reise kollektivt enn det koster å kjøre gjennom bomringen, heller ikke med elbil. I dag er det for billig å passere bomringen, og for dyrt å reise kollektivt. Akkurat hva prisen bør være, har jeg ikke noen oppfatning om. Her må det gjøres beregninger som jeg ikke vil prøve meg på.
Hvis man skal få utnyttet ledig kapasitet, må det være attraktivt å reise kollektivt når det er ledig kapasitet. Hvis man skal oppnå dette, må det være enklet og rimelig å reise på disse tidspunktene. Prisutviklingen har gått feil vei om man vil oppnå dette. Jeg har ikke kontrollert tallene som Are Utvik presenterte på Twitter, men dette er tallene han la fram: I løpet av de siste 20 år har prisstigningen på kollektivtransport i Oslo vært slik: Enkeltbillett: 73% Dagskort: 128% Ukekort: 113% Månedskort: 37%. Inflasjonen i den samme perioden har vært 47%.
Man vil kunne få flere til å reise når det er ledig kapasitet ved å gjøre ved at det er billigere å reise utenom rushtiden. I Norge har media gjerne rettet skytset mot slike forslag, og velger en negativ vinkling som “Rushtidsavgift”. Det er viktig at man har en strategi for å presentere dette som noe positivt: Man setter ned prisene i perioder med ledig kapasitet. Dette bør ikke gjøres samtidig som man setter opp prisen for å reise i rushtiden, uansett hva blårussens regneark mått vise om hvorvidt det er lønnsomt eller ikke.
Det bør gjøres attraktivt for familier å reise kollektivt. Ruter har en familierabatt lørdager, søndager og offentlige fridager. Man kan ta med inntil fire barn under 18 år gratis. Men det hender at familier vil reise sammen også på andre dager, f.eks. for å gå på kino, i teater eller noe annet. Familierabatten bør derfor ikke være begrenset til lørdager og helligdager. Man bør alltid ha et slikt tilbud utenom rushtiden.
Våre myndigheter har vært så ivrige etter å gi elbilister fordeler, at for familier med elbil vil det være billigere å kjøre elbil inntil byen enn å reise kollektivt. Ingen har til nå klart å forklare meg hvorfor det skal være mer miljøvennlig at folk bruker elbil fremfor å reise kollektivt. Her har man åpenbart prioritert feil. Det er helt greit å stimulere til bruk av elbil på bygdene, der kollektivtilbudet er dårlig. Men i byer av noe størrelse er en bil en bil, og privatbiler representerer et plassproblem og et miljøproblem på mange andre måter enn ved CO2-utslipp.
En gang vi dro på oppdagelsesferd med trikken i Montpellier, kjøpte vi en gruppebillett. Egentlig tenkte vi å kjøpe en familiebillett. Men man behøvde ikke være i familie for å kjøpe en gruppebillett. Det var et dagskort som gjaldt for fire personer, og som var ganske rimelig. Kombineres dette med høyere bompenger, samt færre og dyrere parkeringsplasser, bør det kunne få flere til å velge kollektiv fremfor privatbil, uansett om den er fossil eller elektrisk.
Oslo er geografisk en ganske stor by. Det er et godt stykke fra Skøyen til Stovner, og 38 kr er ikke veldig dyrt for å reise en slik strekning. Men skal man fra sentrum til Majorstuen, kan 38 kr bli litt mye, særlig når det i praksis blir 2*38 kr, fordi man skal tilbake også. Hvis man er to eller tre, begynner taxi å bli konkurransedyktig på slike strekninger. Mange byer har en rimelig sentrumsbillett. Det kunne man også hatt i Oslo. Når billettsalget i praksis er selvbetjent, er transaksjonskostnadene ved billettsalg små. Da bør slikt være håndterbart. Det kunne egentlig vært en form for lokalbillett, ikke nødvendigvis en sentrumsbillett. En pensjonist som bor oppe i Groruddalen reiser neppe veldig ofte til sentrum. Men drar gjerne til det lokale senteret, til venner i nærheten, osv. Også for disse bør man gjøre kollektivtilbudet attraktivt.
Sykkel og kolletivtrafikk er en utmerket kombinasjon som det bør legges bedre til rette for. I dag kan man ta med sykkel gratis på T‑banen utenom rushtiden. Det er et utmerket tilbud. Det bør utvides. Jeg har først og fremst vært opptatt av at det bør utvides til også å gjelde Nesoddbåten. Dette er fordi jeg i praksis reiser en del med denne, og som regel har jeg med en sykkel. Der er det plass til sykler, og det er veldig langt om man skal sykle rundt Bunnefjorden. Det bør også gjelde lokaltog. Togselskapene bør bli mye bedre når det gjelder kombinasjonen tog og sykkel, slik det er på S‑tog i Danmark.
Men at tilbudet er som på T‑banen, er ikke å kreve veldig mye. Egentlig bør det utvides til å gjelde all kollektivtrafikk utenfor rushtiden, så sant det er plass. Jeg har hatt med sykkel både på trikk og buss, og det har gått helt greit. En gang jeg var på vei hjem fra Losby i ganske kraftig regnvær, punkterte jeg ved Karihaugen. Jeg søkte ly i leskuret på en bussholdeplass for å se på skaden, da det kom en buss som skulle til Majorstuen. Sjåføren lot meg bli med — og stakk innom Spinn på Majorstuen for øyeblikkelig hjelp og ny slange.
Det siste vi trenger er et nytt Flexus-prosjekt, hvor noen får lov til å bruke veldig mye offentige penger på å konstruere et tekonologisk luftslott som skal være flottere enn alt annet som har vært laget før, og som ender i et gedigent og veldig kostbart mageplask. Teknologien finnes, og man må ta i bruk noe som har vist seg å fungere andre steder, som f.eks. i London.
For å oppsummere:
Man bør satse mer på å legge til rette for av- og til-reisende, for å få å øke både kapasitetsutnyttelsen og inntjeningen.
Det bør være billigere å reise utenom rushtiden.
Konseptet med periodebillett bør forlates til fordel for mer moderne og fleksible løsninger, med enkeltbilletter og maksimalbetaling for reiser innenfor en periode.
Det bør innføres familierabatt eller grupperabatt alle dager, utenom rushtid.
Det bør legges bedre til rette for aktiv transport, som kombinasjon av kollektiv og sykkel.
I disse koronatider har vi blitt henvist til å gjennomføre undervisningen digitalt. Våre auditorier, i alle fall våre nyere autidorier, er utstyrt med videokameraer. Vi har, i alle fall i perioder, kunnet gå i et tomt auditorium og forelese for vidoekameraet. Det har jeg ikke forsøkt. Jeg har opptak fra noen forelesninger jeg har holdt for studenter. De synes jeg fungerer dårlig som opptak. Dette er et eksempel på et slikt opptak, som jeg litt motvillig tar med. For i den formen blir det ikke god undervisning.
De kan være greie nok til repetisjon, og som en nødløsning hvis man ikke har kunnet være til stede. Men i alle fall jeg henvender meg ikke til vidoekameraet når jeg foreleser. Jeg trykker “record”, og prøver å holde meg på den området som kameraet fanger inn. Jeg foreleser for studentene i auditoriet, ikke for kameraet.
Jeg rakk ikke helt den dead line jeg har gitt meg selv med alle de forelesningene jeg hadde planer om å slippe i dag. I dag er det fem forelesninger med et slags hovedtema om vern av privatliv. Det er blant annet en forelesning om det temaet som har blusset opp med fornyet aktualitet i kjølvannet av debatten rundt Marte Michelets bok “Hva visste hjemmefronten”: Vern for avdøde personers minne.
