Ved tidligere valg har jeg gått gjennom og vurdert de ulike partienes sykkelpolitikk. Nå har Syklistforeningen gjort det, og ikke overraskende er MDG best og FrP dårligst. Så da slipper jeg å gjøre det. Politikk er mer enn sykkelpolitikk, og jeg legger selvsagt også vekk på annet når jeg skal bestemme meg hva jeg vil stemme på.
Jeg hører til et sted i feltet sentrum-venstre. Jeg har stemt ved alle valg siden jeg fikk stemmerett, men hvem jeg har stemt på har variert fra valg til valg. Jeg er en utro velger, og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Når jeg regner meg som en sentrum-venstre velger, burde det være ganske åpenbart at jeg aldri har stemt FrP og at jeg heller ikke kommer til å gjøre det. Høyre anser jeg for et anstendig parti, i motsetning til FrP. Men jeg er grunnleggende altfor uenig med dem til at det kunne bli aktuelt å stemme på dem. Jeg har en gang seriøst vurdert å stemme Høyre ved et kommunevalg i Oslo. Jeg likte Erling Lae, og likte ikke Rune Gerhardsen som byrådsleder. Men hva jeg faktisk stemte ved det valget, husker jeg ikke.
Noen omtaler Sentrepartiet som en del av en slags rød-grønn allianse. Bortsett fra den grønne logoen og muligen kjeledressen fra Felleskjøpet, finner jeg verken noe grønt eller rødt i Senterpartiet. Dessuten bor jeg i by, faktisk i Oslo, og jeg kunne ikke tenke meg å stemme på et så byfiendtlig part som SP. Bygdepolitikere har alfor mye å si i dette landet.
Jeg er mot å blande religion og politikk, som har gjort at KrF aldri har vært aktuelt, selv om jeg i perioder har vært enig med dem i en del viktige saker. Nå satser Dag Inge Ulstein på å gjøre det til et ordentlig mørkemannsparti, og konkurrerer med SP, FrP og en del små tullepartier om å være Norges mest reaksjonære parti.
At Arbeiderpartiet fortsatt drømmer om den såkalt “rød-grønn” koalisjon med det reaksjonære Senterpartiet, utelukker Arbeiderpartiet. Andreas Bjelland Eriksen må være en sterk kandidat til å bli den dårligste og svakeste såkalte “klima- og miljøministeren” Norge har hatt siden vi fikk en miljøminister. Han må ha mastergrad i svada.
Jeg er gammel nok til å huske hvordan AKP(ml) i nærmest religiøs underkastelse dyrket sine profeter og halvguder Marx, Lenin, Stalin(!) og Mao. Det har alltid vært uforståelig for meg at så mange vanligvis oppegående mennesker kunne støtte dette. Det var en form for intellektuell selvkastraksjon. Videreføringen i Rødt får heller ikke min støtte, kanskje mest på grunn av historien.
Min kortliste før valgene har endt opp med å bli Venstre, SV og MDG. I løpet av de årene jeg har hatt stemmerett har jeg stemt på alle tre. Venstres virkelig store problem heter FrP. De bedyrer at de tar avstand fra FrP, men vi ser gang på gang at de støtter seg på dem, blant annet i Oslo-politikken.
Ved de senere valgene har min stemme gått til MDG, og det kommer den nok til å gjøre denne gangen også. Jeg pleier å forhåndsstemme i god tid før valgkampen virkelig drar seg til, slik at jeg kan avvise evetuelle innpåslitne personer som vil overbevise meg om å stemme på dem, med å si at jeg har forhåndsstemt.
Jeg var lenge skeptisk til MDG. Jeg ville ikke støtte et “ensaksparti”. Men natur og miljø er ikke én sak. Det er rammen om alt, som Jonas Gahr Større en gang sa, men som han og hans regjering dessverre ikke har fulgt opp i praktisk politikk. Norsk såkalt “klima- og miljøpolitikk”, i den grad noe slikt eksisterer, er en fiasko. Dessuten synes jeg MDG har god politikk på en rekke andre områder også, selv om jeg ikke er enig med dem i alt. Ved årets valg er det viktig å få MDG over sperregrensen, som tilsier at alle som mener at vi må ta klima- og miljø på alvor, bør stemme på dem. Så skulle jeg gjerne se at KrF holder seg under sperregrensen. Å håpe at SP også skal falle så lavt er vel å være for optimistisk.
Det er ikke lenge siden Erna Solberg sa at natur må vike fordi vi må ha mer vannkraft. Hvis ikke blir det vanskelig å få vekst, som innebærer en ytterligere økning av vårt overforbruk. Nå følger NHO og Ole Erik Almlid opp med å si at det tas for mye hensyn til naturen. Det tas for lite hensyn til naturen i dette landet. Vi må verne mer natur, ikke minst sjøområder og gammelskog. Jeg kan ikke skryte på meg å være en ivrig markatraver som er veldig godt kjent i Marka. Men jeg anbefaler alle som bor i Oslo og områdene rundt, å ta en tur opp i det som kalles Maridalsalpene, hvor man fortsatt kan oppleve gammelskog.
Jeg ønsker meg en valgordning som gir mer makt til velgerne og mindre makt til de politiske partiene. Jeg bor i Oslo, og de politikerne som skal representere meg skal stå opp for Oslo. Det er altfor mange politikere som velges fra Oslo som leker rikspolitikere, og ikke kjemper for Oslo. De skulle jeg gjerne kunne stryke. Det at representantene mer direkte må stå ansvarlige overfor de velgerne som har valgt dem, og ikke bare overfor det partiet som har nominert dem, gjør at jeg har fått litt større sympati for enkeltpersonskreteser enn jeg hadde tidligere. Men jeg ønsker fortsatt ikke det systemet.
Oslo Arbeiderparti hadde en nominasjonsstrid som sto mellom Kamzy Gunaratnam og Hadia Tajik. Jeg har stor sans for begge to, og det er vanskelige å forstå at Arbeiderpartiet kan ta seg råd til ikke å bruke begge disse meget talentfulle og dyktige politikerne. Men Kamzy Gunaratnam er en Oslopolitiker, noe jeg ikke har oppfattet at Hadia Tajik er. Så jeg er enig i at Kamzy ble foretrukket i den situasjonen. Men jeg kommer ikke til å stemme AP uansett.
