Marte Kirkerud var adoptert fra Korea, og hadde et asiatisk utseende. Ved siden av studiene arbeidet hun i den lokale KIMA-butikken. Like før kl 18 en lørdag kom Peder Ås inn i butikken for å kjøpe øl. Det var kø foran den kassen hvor Marte Kirkerud satt, alle sto med foreskrevet koronaavstand. Køen var ganske lang, men ikke særlig tett. Peder gikk forbi køen. Marte ga ham beskjed om at han måtte stille seg i køen, han som andre. Peder mente at det ikke var noen kø når folk sto og hang i området foran kassen, og at han måtte få betale nå, før ølsalget stengte kl. 18. De andre som sto i køen, gjorde klare tegn til at han fikk stille seg bak, og flere pekte på at de også hadde øl i sine handlevogner.
Motvillig stilte Peder seg i køen. Da han kom fram til kassen, var klokka blitt 18.03. Marte fortalte at ølsalget stengte kl 18, og at hun ikke hadde lov til å selge ham øl. Da ble Peder særdeles sur. Han hadde kommet inn i butikken før klokken var blitt 18, og det var ikke hans feil at det var for få kasser åpne, og at det bare satt trege skjevøyer i kassene. De kunne ikke være så urimelige og firkantede. Det var ikke første gang noen hadde villet kjøpe øl rett etter at ølsalget stengte, så Marte svarte rolig at kassene var slik at det ikke var mulig å slå inn øl etter at ølsalget stengte. Så hun kunne ikke selge ham øl.
Da eksploderte Peder. «Din jævla kinaflaggermus. Hvorfor har dere kommet hit med disse koronagreiene og kommunistreglene deres? Hva er vitsen med at dere tar med dere dette viruset og smitter nordmenn som bygde dette landet? Jeg vil snakke med sjefen din!»
Marte var bare glad for å kunne overlate Peder til andre, og hun kalte opp butikksjef Lars Holm. Lars Holm gjentok omtrent det Marte hadde sagt om at systemene var slik at det ikke var mulig å registrere ølsalg i kassen etter det klokkeslettet da ølsalget var slutt. «Det er slik for at ingen skal kunne true eller presse vårt personale til å selge øl når det ikke lenger er lov». Peder mente at dette var en idiotisk barnehagementalitet, og at man måtte bruke hodet og være litt smidige. «Men når dere ansetter slik kinesiske koronadamer som kommer og smitter gode nordmenn, da blir det vel bare slike kommunistregler. Butikken burde ansette norske jenter», som Peder også mente var penere og mer sexy. Marte forsøkte så godt hun kunne å overhøre det Peder Ås sa, og fortsatte å betjene køen i kassen. Andre kunder så vantro på Peder og var redde for at han skulle gå fysisk til angrep på Marte. Lars Holm geleidet Peder Ås ut av butikken, mens Peder skjelte ut alt og alle og sa at han aldri mer ville komme tilbake til butikken, noe Lars Holm ikke tok særlig tungt. «Jeg skal sørge at denne drittbutikken ikke får flere kunder», sa Peder i det Lars skjøv ham ut av butikkdøren.
Etter å ha drukket de siste slantene han hadde av alkohol hjemme, fant Peder fram sin PC. Han skrev følgende på butikkens Facebookside:
«Alle bør boikotte KIMA. Det er en drittbutikk som er helt nazi. Jeg var innom for å kjøpe øl lenge før ølsalget stengte. Men de har altfor få åpne kasser, og i kassene sitter det trege kinadamer som skal tvinge sin kommunisme på oss. Da jeg endelig kom fram til kassen, sa kinaflaggermusen at ølsalget var stengt. Hun var helt nazi og sa bare at disse kommunistreglene gjorde at jeg ikke kunne kjøpe øl. Hun påsto at kassene gjorde at det ikke var mulig å selge øl. De er sikkert laget i Kina de også, med mye overvåkning. Jeg forsøkte å snakke med butikksjefen, men han var like håpløs. Hva annet kan du vente av en fyr som fyller opp butikken med kinesere? Vi vet hvordan det går når vi slipper inn disse kinesiske rottene. En gang kom de med svartedauen, nå kommer de med korona. Putt dem i ølbokser, og send dem tilbake til Kina.»
Lars Holm, som syntes at Marte og hans øvrige ansatte gjorde en utmerket jobb, ville ikke akseptere at noen av hans ansatte ble behandlet på denne måten. Han sendte en melding til webansvarlig Caroline Vold og ba henne slette Peder Ås facebookkommentar. Samtidig anmeldte han Peder Ås for å ha kommet med hatefulle og diskriminerende ytringer. Caroline hadde tatt fri en langhelg, og hun slettet ikke innlegget før hun var tilbake på jobb på sitt hjemmekontor onsdag morgen.
Da Peder oppdaget at innlegget var slettet, skrev han et nytt innlegg, hvor han påsto at han var blitt ulovlig sensurert da han hadde benyttet seg av sin ytringsfrihet til å si hva han mente om norsk innvandrings- og alkoholpolitikk. «Jeg har ikke noe imot asiadamer», skrev Peder Ås. «Jeg har vært i Thailand flere ganger, og der er damene serviceinnstilt og vet hvordan de skal behandle norske mannfolk». Caroline slettet dette innlegget også og stengte Peder ute fra denne Facebooksiden.
Mange hadde reagert på Peder Ås’ oppførsel i butikken og på hans facebookinnlegg. Hans Tastad, som sto i kassekøen da dette skjedde, anmeldte også Peder Ås. Han syntes dessuten at det var gått altfor lang tid før facebookinnlegget var blitt slettet, og anmeldte KIMA ved butikksjef Lars Holm for at de ikke hadde fjernet innlegget med en gang, og han anmeldte Facebook for å ha latt innlegget bli stående.
Marte vet at du studerer blant annet ytringsfrihet, og hun vil ha din vurdering av følgende spørsmål:
Sa Peder Ås noe som var ulovlig i kassekøen den lørdagen, og var det han skrev på Facebook, ulovlig?
Kan KIMA holdes ansvarlig for at Peder Ås’ innlegg ble stående på deres nettsider over helgen?
Kan Facebook holdes ansvarlig for at Peder Ås’ innlegg ble stående?
Ble Peder Ås’ ytringsfrihet krenket da innleggende hans ble slettet?
Alle spørsmål skal besvares, og svarene skal begrunnes.
“Tre aktivister på ski ble arrestert av politiet da de nektet å fjerne seg fra veibanen. Alle ble sluppet ut lørdag ettermiddag. De ble ilagt 13.000 kroner i bot hver”, kan vi lese hos ABC-nyheter. Jeg så dem på Universitetsplassen, før de startet på skituren.
For biletaten Politiet i Oslo er det blasfemi å betrede bilistenes hellige grunn: Kjørefeltet. Skjønt på den videoen som vises hos ABC-nyheter ser det ut som om de er i en parkeringslomme, ikke i kjørefeltet. Men å okkupere bilistenes parkeringslommer er nok like blasfemisk som å ta i bruk kjørefeltet.
Forenings- og demonstrasjonsfriheten er grunnlovsfestet i Grunnloven § 101, som lyder:
“Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.
Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.
Demonstrasjoner er dessuten ytringer som er vernet av ytringsfriheten.
Jeg har hatt problemer med internettforbindelsen en ukes tid. Dette har blant annet medført at noen kommentarer som jeg hadde skrevet, ble liggende upublisert så lenge at de mistet noe av sin aktualitet. Under en viss tvil har jeg likevel valgt å publisere dem nå.
Kjendisers privatliv interesserer meg ikke. Men ytringsfrihet og grensen mot privatlivets fred, det er jeg opptatt av. Så når Oslo tingrett har avsagt dom i saken som Aylar Lie hadde anlagt mot Petter Northug, så er saken interessant, selv om personene ikke er det.
Det er veldig mange bøker jeg gjerne skulle ha lest, men ikke rekker å lese. Petter Northugs selvbiografi er ikke blant dem. Den har jeg ikke lest, og har heller intet ønske om å lese. Jeg vet derfor ikke mer om hva som står i den boken enn det som er gjengitt i dommen, som min kollega i Bergen, Hans Fredrik Marthinussen, har offentliggjort med noe anoymisering.
Jeg leser heller ikke “Det Nye” eller “Her og Nå”, som også er sitert i dommen. Så igjen vet jeg ikke mer enn det som er gjengitt der.
<edit>Etter å ha fått litt motstand på Twitter, blant annet fra Jon Wessel-Aas, har jeg gått gjennom de personverndommer fra EU-domstolen og ECHR som han viste til i den tråden, og oppdatert og utdypet det jeg skrev om personvern. Slik sett blir dette en illustasjon av hvorfor ytringsfriheten er viktig: vi kommer med noen ytringer, møter motstand, og gjennom et fritt ordskifte kan vi komme litt nærmere en slags sannhet. Noen ganger får man bite i det sure eplet, og akseptere at argumentasjonen ikke ble god nok. Andre ganger blir man styrket av å møte motstand, og kan utvikle argumentasjonen videre.
Jeg har valgt å beholde alt fra den opprinnelige kommentaren, men har føyd til en del nye avsnitt som er markert ved at de er satt mellom tagene <edit> og /edit>. Det er ikke den beste metoden for å få en best mulig tekst, men da er det i alle fall ganske enkelt å se hvilke endringer som er gjort.</edit>
“Han vurderer at publiseringane er i strid med personopplysingslova, dersom bilen og plasseringa er hovudfokus, og publiseringa ikkje har andre synlege motiv enn å «henge ut» den enkelte.”
Bildene er offentliggjort i en facebookgruppe som ifølge NRK har nesten 5 000 medlemmer. Det er ingen tvil om at det som publiseres i slike grupper er offentlig. Jeg viser her til det jeg skrev i min kommentar til de to dommene om hatefulle og diskriminerende ytringer, HR-2020–184?A og HR-2020–185?A.
Jeg mener vi må starte et helt annet sted enn i personopplysningsloven. Publisering av bilder er ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Vi må da starte i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art 10.
Høyesterett avsa 29. januar 2020 to dommer om hatefulle og diskriminerende ytringer, HR-2020–184‑A og HR-2020–185‑A. Begge dommer var enstemmige. For ordens skyld: Når jeg skriver at Høyesterett uttaler, så burde det strengt tatt stå “Førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dommere”. Det er dessuten en realitet i at annenvoterende i en enstemmig dom gjerne sier at han eller hun “er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende”, som de øvrige dommere så slutter seg til. De er enige i resultatet, og i det vesentlige av begrunnelsen — uten at de nødvendigvis er enige i alt. Men slike nyanser hopper jeg over i det følgende.
Begge sakene gjaldt ytringer fremsatt i såkalte “lukkede” grupper på Facebook. Den første saken gjaldt usagn fremsatt i gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug», den andre gjaldt ytringer i gruppen «Fedrelandet viktigst». Gruppene hadde henholdsvis 20 000 og 15 000 medlemmer.
I 2011 fremmet daværende stortingsrepresentant Knut Arild Hareide, sammen med Laila Dåvøy og Line Henriette Heimdal, alle KrF, følgende representantforslag, dokument 8:145 S (2010–2011) , i Stortinget. Jeg bygger her på gjengivelsen i Innst 410 S (2010–2011):
«1. Stortinget ber regjeringen øke den statlige satsingen på informasjonsarbeid og holdningskampanjer for å skape bedre samspill mellom trafikantgruppene
2. Stortinget ber regjeringen opprette en statlig belønningsordning for gang- og sykkelvei.
3. Stortinget ber regjeringen sikre at hensynet til sykkeltrafikken blir ivaretatt ved planlegging og utbygging av ny infrastruktur.
4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag tilendring av trafikkreglene slik at syklister fårbedre sikkerhet og fremkommelighet. Dagens minimumskrav på 1,5 meter til trygg forbikjøringav syklister tas inn i trafikkreglene.
5. Stortinget ber regjeringen endre vikepliktsreglene som gjelder der gang- og sykkelvei krysservei og avkjørsel slik at syklende gis prioritet ogbedre fremkommelighet.»
Så er vi ved et nytt årsskifteskifte, og nye verk “faller i det fri”. Som jeg pleier å minne om på disse tider, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er verk etter opphavere som døde i 1949 som denne gangen faller i det fri.
I blant annet EU/EØS og USA er vernetiden 70 år (i USA kan det være ganske komplisert, men det går jeg ikke inn på). Minstekravet etter Bernkonvensjonen er 50 år etter uløpet av opphavsers dødsår. Noen land har 50 års vernetid, og noen har lenger. Når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land innenfor Bernkonvensjonen. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8).
Canada og Kina er blant de land som har 50 års vernetid, hvilket betyr at canadiske og kinesiske verk av opphavere som døde i 1969 eller tidligere, nå er fri. Det avgjørende for verkets nasjonalitet er hvor det ble publisert, ikke hvor opphaver er født eller er statsborger. Mange verk av canadiske opphavere som Neil Young, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Buffy Sainte-Marie, har blitt først utgitt i USA, og vernetiden bestemmes da av reglene i USA. Det er ikke helt enkelt å finne ut av dette. Uansett har jeg holdt meg til opphavere som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri fordi de er hjemmehørende i land med 50 års vernetid.
Det er ganske mange mange interessante som sa farvel til det jordiske livet i 1949. Jeg velger å starte med en av de som kanskje ikke er blant de største kunstnerne. Men han er en av mine favoritter, og en av de store innen sin sjanger: Den danske tegneren og humoristen Robert Storm Petersen, kjent under signaturen Storm P.
Det gjør at jeg endelig fritt kan bruke en av mine favorittegninger, hans kommentar om akademikere, som jeg har gjengitt innledningsvis.
Etter denne akademikerkommentaren, går jeg til det som vanligvis ligger mitt hjerte nærmest: Musikk. Jeg vil fremheve to, i høyst ulike sjangere. Den første er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk komponist. Hans mest kjente verk er antageligvis Also sprach Zaratustra, som ble kjent for et bredt publikum da Stanley Kubrik valgte dette som åpningsmusikk til sin film 2001 en romodyssé.
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde min sti ren når det gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter. Selv om verket et fritt, vil utøvende kunstnere ha vern for sin kunstneriske prestasjon. Det er derfor ikke fritt fram når det gjelde å bruke innspillinger av Richard Strauss verker, selv om verket er fritt. Utøvende kunstner har enerett til å gjøre opptak av sin prestasjon, og til å gjøre opptaket tilgjengelige for allmenheten. Utøvende kunstners rettigheter varer i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, og hvis det i løpet av denne perioden offentliggjøres eller utgis opptak av fremføringen, har dette opptaket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.
Forlengelsen fra 50 til 70 år for opptak, ble innført 2014. En overgangsregel innebærer at forlengelsen får virkning for fremføringer som var vernet per 1. november 2013 er vernet i 70 år. Dette var akkurat tilstrekkelige til å sikre forlenget vern for alle innspillingene med The Beatles. Det finnes noen tidligere opptak med the Beatles, de berømmelige demoene som Decca sa nei til, noe fra Hamburgperioden og kanskje også tidligere. Men disse var neppe offentliggjort før deres første studioinnspilinger ble utgitt.
Det er ikke godt å vite hvilke av alle innspillinger på YouTube som er gjort tilgjengelig med opphavers og utøvers samtykke. For å være på den sikre siden, har jeg valgt denne innspillingen med Herbert von Karajan og Wiener Philharmoniker fra 1959, som ikke lenger er vernet. Det skal visstnok ha vært denne innspillingen Stanley Kubrick brukte i “2001, en romodyssé”, som virkelig bidro til å gjøre dette verket kjent.
Richard Strauss var ikke i slekt med de wienerske Straussene, hvis musikk gjerne blir fremført i Nyttårskonsertene fra Wien. Selv om orkesterverket Also sprach Zaratustra er det de fleste kjenner, i alle fall de første taktene, er det særlig som operakomponist Richard Strauss har blitt stående. Det komponeres ganske mange operaer. De fleste fremføres noen få ganger, og settes ikke opp på nytt etter første og eneste sesong. Jeg har lest at det er komponert rundt 5.000 operaer, uten at jeg har gjort noe forsøk på å kvalitetssikre det tallet. Av disse er det 40–50 operaer som utgjør et slags standarrepertoar som jevnlig settes opp på operascener rundt om i verden. Richard Strauss var en av de siste som komponerte seg inn i dette standardrepertoaret, med operaer som Der Rosenkavalier, Elektra og Salome, for å nevne noen av hans mest kjente operaer. Richard Strauss er ikke easy listening. Det er krevende musikk, som man må høre flere ganger. Men da blir man belønnet for innsatsen.
Det er fristende å legge til at selv om det i dag konsumeres mer musikk enn noen gang tidligere i historien, lyttes det lite til musikk. Man setter på noe enkel musikk som er lite oppmersomhetskrevende og lite forstyrrende, som en lydkulisse for å ungå den til tider plagsomme stillheten. Richard Strauss krever at man lytter.
Den andre jeg vil nevne, er som nevnt i en helt annen sjanger: Huddie William Ledbetter,kjent under navnet Leadbelly eller Lead Belly. Han skrev Lead Belly selv. Som for de fleste andre folkemusikere er det vanskelig å avgjøre hvilke sanger han egentlig laget selv. De levde som best de kunne av å spille det publikum ville høre, hvilket gjerne var datidens slagere. Men de som reiste rundt og samlet og spilte inn musikk, var mest interessert i “autentisk” blues, slik at de bare spilte inn en del av deres repertoar. Det var også som “autentiske” bluesmusikere de senere ble “gjenoppdaget”, og nådde ut til et nytt og større publikum. Her fremfører han en av sine mest kjente sanger: Good Night Irene.
Vernetiden for verk hjemmehørende i USA er komplisert. For verk skapt før 1. januar 1978, om jeg har forstått det rett, var det et krav om at verket måtte registreres for å bli opphavsrettslig vernet. Det hadde en vernetid på 28 år fra registrering. Dette kunne forlenges for nye 28 år, som ble endret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble aldri opphavsrettslig vernet på grunn av mangelnde registrering. For verk skapt etter 1. januar 1978 er vernetiden 70 år etter opphavers dødsår.
Om vi skal tro Ross Russels biografi om Charlie Parker “Bird Lives”, eller “Charlie Parker lever”, som den heter i Olav Angells norske oversettelsen, som jeg har, ble en del av Charlie Parkers mest kjente låter aldri vernet, fordi Charlie Parker ikke skrev under på de dokumentene som ble gjort klare for ham av andre (s. 181).
Mange bluesmusikere, f.eks. Robert Johnson, sørget ikke for å registrere sine låter. Om Leadbelly gjorde det, eller om de som spilte inn musikken gjorde det for ham, vet jeg ikke. Kanskje har hans låter aldri vært vernet. Men for all del. Reglene i USA er kompliserte, med mange endringer og overgangsregler, og man må vurdere hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detaljer.
Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, fikk man bare opphavsrett for det som var registrert. Det var dette, slik jeg har forstått det, som gjorde at det kunne bli en diskusjon i saken mellom Marvin Gayes arvinger, og Robin Thicke og Pharrell Williams (“Blurred Lines”) om hvorvidt Marvin Gayes arvinger skulle tillates å spille av Marvin Gaye sang “Got to Give It Up” i retten. Hvis ikke selve den innspilte versjonen var registrert, ville heller ikke den versjonen være vernet i sin helhet. Men blander man USAnsk opphavsrett og USAnsk prosess, blir det komplisert. I denne saken ble selve krenkelsesspørsmålet avgjort av en jury, som er en sikker oppskrift på en håpløs dom.
Siden jeg kommenterte utøvende kunstners rettigheter i forbindelse med Richard Strauss, får jeg plukke opp tråden og gjøre det er også, for å gjøre det enda mer komplisert. Jeg mener vi ganske sikkert kan anta at dette ikke er en fremføring fra det hinsidige, og at vi kan vi legge til grunn at innspillingen må ha vært gjort i 1949, eller sannsynligvis tidligere, slik at den ville ha vært fri etter de reglene jeg har referert ovenfor.
Men utøvende kunstnere har et internasjonalt vern etter Romakonvensjonen “for the Protection of Performers, Producers of Phonograms and Broadcasting Organizations” fra 1961. USA er ikke med i den konvensjonen. Det internasjonale vernet for opphavsrett og nærstående rettigheter forutsetter gjensidighet. Utenlandske verk og prestasjoner er vernet i Norge, hvis norske opphavere og utøvende kunstnere har et tilsvarende vern i det andre landet. Når USA står utenfor Romakonvensjonen, betyr det at utøvende kunstnere fra USA ikke har vern i Norge. Også dette blir komplisert når vi går ned i detaljene, som jeg ikke skal gjøre. Men også av den grunn ville Leadbellys innspillinger uansett ikke ha vært vernet i Norge.
Da jeg skulle velge en innspilling av “Also Sprach Zarathustra”, slo det meg at jeg antageligvis kunne ha valgt en hvilken som helst innspilling fra USA. Men den internasjonale reguleringen på dette området blir komplisert, og jeg har ikke vurdert dette spørsmålet grundig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bruke alle innspillinger fra USA av musikk som har falt i det fri.
Flere forfattere skrev seg inn i evigheten i 1949, blant dem to nobelprisvinnere. Den første jeg vil nevne, er vår egen Sigrid Undset. Sigrid Undsets arvinger har nok, i likhet med arvingene etter f.eks. Knut Hamsun, nytt godt av at vernetiden ble utvidet fra 50 til 70 år. I de fleste tilfeller har det liten praktisk betydning. De fleste verk er glemt av de fleste før opphaver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etterpå, med unntak for spsielt interesserte og den nærmeste familie.
Min farfar, som også het Olav Torvund, skrev tre romaner som ble gitt ut på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. De har ikke satt noen dype spor i norsk litterturhistorie. Han døde i 1969, så om det fortsatt hadde vært en vernetid på 50 år, ville hans verk også nå vært frie. Hva slags inntekter min farfar fikk fra sine romaner, vet jeg ikke. Det er i alle fall veldig lenge siden det kom noen inntekter fra de bøkene, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjenoppdaget som en stor forfatter det litteraturinteresserte Norge har oversett.
Lang vernetid kan i praksis heller gi komplikasjoner enn inntekter. Min farfar skrev mange artikler, dels i mange blader, samt noen artikler i nynorskleksikonet Norsk Allkunnebok. Da Norsk Allkunnebok skulle modernisere seg og bli tilgjengelig på nett, trengte de samtykke fra älle forfattere som hadde skrevet i leksikonet. For etter åvl § 69 annet ledd, innebærer samtykke til å gjøre verk tilgjengelig på papir, ikke samtykke til å gjøre dem tilgjengelig på andre måter, f.eks. på nett. Norsk Allkunnebok trengte samtykke fra blant annet de som hadde rettigheter til min farfars artikler, for å kunne gjøre de tilgjengelig på nett.
Jeg fikk spørsmål om jeg var i slekt med denne Olav Torvund, og kunne bekrefte at han var min farfar. Men jeg kunne også si at jeg ikke var i posisjon til å gi dem det nødvendige samtykke, men jeg sa meg villig til å bistå med å skaffe slikt samtykke, og jeg sørget for at de fikk samtykke fra de som den gang satt på rettighetene til min farfars verk. Utgiverne av Norsk Allkunnebok var heldige i det tilfellet. Det fant en person med sammen navn som de kunne spørre, og de fant en som forsto hva de spurte om, og hva som skulle til for å bringe det i orden. Det er ikke lett å finne ut hvem som er gjenlevende arvinger etter noen som skrev noe, og som kanskje døde for 50–60 år siden, og finner de noen, er det ganske sannsynlig at de ikke forstår hva det spørres etter.
Det har vært sagt at Sigrid Undsets arvinger har vært ganske vanskelige å ha med å gjøre for folk som har villet sett opp Sigrid Undset på teater, eller lage film basert på hennes romaner. Nå behøver man ikke lenger spørre hennes arvinger for å gjøre dette, og de vil heller ikke lenger få noe vederlag for at dette settes opp.
Jeg mener at 70 års vernetid er for lang. 50 år, som vi hadde inntil 1994, og som er Bernkonvensjonens minimum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mindre grunn til at de som arver rettigheter til åndsverk skal kunne tjene penger på arven, enn at de som arver eiendom eller aksjer tjener penger på det de arver. Men kunsten utvikler seg hele tiden. Man bygger alltid på det andre har gjort før. På et eller annet tidspunkt må man kunne si at disse verkene tilhører vår felles kulturarv, slik at andre må stå fritt til å bygge videre på disse, uten at noen arvinger skal kunne bestemme hva som er akseptabelt og hva som ikke er det.
Den andre nobelprivinneren som døde i 1949, var belgiske Maurice Maeterlinck. Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner noen av hans verker. Hans far, som var notar, ville at han skulle bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hende at Belgia gikk glipp av en dyktig jurist i ham. Men i alle fall når noen lykkes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en juristkarriere (eller andre borgerlige karrierer), for heller å ofre seg for kunsten. Hva jurister som Robert Schuman, Peter Tchaikovskij, Igor Stravinsikj, Cole Porter og Paul Simon kunne ha drevet det til som jurister, vil vi aldri få vite. Jeg mener vi bør være glade for at de valgte kunsten. Som nevnt, kjenner jeg ikke noen av Maurice Maeterlincks verker. Men han må ha skrevet verk av betydning for å få Nobelprisen.
Margaret Mitchell ble tatt av vinden og blåste ut av denne verden i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vindene, hun ble tatt, eller egentlig kjørt ned og drept av en råkjører. Hennes “Gone with the Wind” har ikke bare skrevet seg inn i litteraturhistorien, men også i opphavsrettshistorien. I 2001 ga Alice Randall ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” handler om livet til Scarlett O’Hara, datteren av en rik slaveeier, forteller “The Wind Done Gone” den samme historien sett gjennom en av slavenes øyne. Slaven Cynara var en datter som Scarlett O’Haras far hadde fått med en slavekvinne. Det ble plagiatsak, som endte med forlik — som så mange slike saker gjør. Men fra i dag er altså “Gone with the Wind” fri.
Når man går gjennom oversikter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, finner man mange som i opphavsrettslig forstand er uinteressante, som politikere, idrettssutøvere, osv. Det er også mange forfattere, komponister og billedkunstnere som i alle fall for meg er helt ukjente, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i denne sammehenhengen. Så får heller andre komme med kommentarer om hvorfor han eller hun burde ha vært med.
Dette er kommentarer til eksamensoppgaven fra høsten 2019, i kurset “RINF 1200 Opphavsrett og beslektede emner”. Til orientering: Dette er et 10-studiepoeng kurs, beregnet for folk som ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister, men som kan trenge litt kunnskaper i opphavsrett, som folk i media, kultursektoren, IT-bransjen, osv. Denne gjennomgangen er først og fremst skrevet for de som var oppe til eksamen i høst, og for fremtidige studenter som vil vite litt mer om hva slags oppgaver som gis til eksamen. Det juridiske fakultet er ikke spesielt raske med å legge eksamensoppgaver ut på nett. Når jeg skriver dette, er den siste eksamensoppgaven som ligger ute fra høsten 2016, så jeg inkliuderer oppgaveteksten i kommentaren.
Borgarting lagmannsrett slår til igjen, men nok en sykkelfiendtlig dom. Det er dessverre ikke første gang. Jeg kan minne om denne (som ble opphevet av Høyesterett) og denne (som dessverre ikke ble anket, slik at vurderingen av lastebilsjåførens uaktsomhet ble stående).
Jeg starter med det grunnleggende og prinsipielle, som ikke drøftes i dommen. Det er en straffesak, og for at noen skal kunne straffes kreves hjemmel i lov. Dette følger av Grunnloven § 96.
Hjemmelen som retten har holdt seg til, er vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd. § 31 første ledd, lyder;
“Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud. På samme måte straffes overtredelse av vilkår i enkeltvedtak i medhold av denne lov og brudd på forbud etter §§ 35 og 36. Forsøk straffes ikke, med unntak for § 22 første ledd. Den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder betydelig legemsskade eller en annens død, straffes etter straffeloven § 280 eller § 281.”
Bestemmelsen sier ikke hvilke handlinger som er straffbare, bare at overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven er straffbare etter den bestemmelsen. Den angivelig straffbare handling hevdes å fremgå av vegtrafikkloven § 3 første ledd, som lyder:
“Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud. På samme måte straffes overtredelse av vilkår i enkeltvedtak i medhold av denne lov og brudd på forbud etter §§ 35 og 36. Forsøk straffes ikke, med unntak for § 22 første ledd. Den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder betydelig legemsskade eller en annens død, straffes etter straffeloven § 280 eller § 281.”
Den handlingsregel retten har lagt til grunn, er vegtrafikkloven § 3, første ledd, som lyder:
” Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.”
Det er ikke tilstrekkelig at det finnes en hjemmel som man kan hekte handlingen på. For å ta et litt ekstremt eksempel, kan vi gå til den kjente Kardemommeloven:
“Man skal ikke plage andre, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.”
Om man hadde hengt en straffehjemmel på denne, så ville det ikke vært tilstrekkelig hjemmel for å kunne straffe noen for ikke å ha vært grei og snill. Ekstremt, kanskje absurd, ja. Men det er omtrent slik retten har resonnert i denne saken.
Lovdata vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019–1725‑A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dommer bør være fritt tilgjengelige. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og har siden 2008 lagt dommer ut på egne nettsider. Men det var et krav som burde rettes mot politikerne, ikke mot Lovdata. Når politikerne nå vil gjøre dommer tilgjengelig, kan man på en måte si at begge parter gikk seirende ut av den tvisten.
Jeg skal ikke diskutere avgjørelsen her, men jeg anser det som en rettslig sett helt riktig avgjørelse. Resultatet var etter min vurdering ganske opplagt. Uansett hva man mener om at dommer bør være tilgjengelig, kan man ikke bare fritt bruke resultatet av det Lovdata har investert i innsamling, kontroll og presentasjon av rettskildematerialet, selv om avgjørelsen i seg selv ikke er vernet.
Lovdata leverer en tjeneste av meget høy kvalitet, til en svært lav pris, om vi sammenligner med andre, tilsvarende tjenester. Lovdata er organisert som en selveiende stiftelse, slik at det ikke er noen som tjener penger på Lovdata. Lovdata finansieres med inntekter fra de tjenester de tilbyr. Det heter i vedtektens § 3: “Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon.” For å fremme dette formålet, har Lovdata valgt å gjøre alle gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig på nettet. Det valgte Lovdata å gjøre på eget initiativ og egen kostnad. Nye dommer er også gratis tilgjengelig i en begrenset periode. Dette er en tjeneste som finansieres av inntektene fra Lovdatas betalte tjenester, og man kan si at det er en del av “overskuddet” som gis til det norske folk på denne måten.
