Joshua Tarling var et helt ukjent navn for meg. Derimot var det ingen overraskelae at Primož Roglic overtok den rosa ledertrøyen.
Tredje etappe, og den siste i Albania, er en 160 km lang, kupert etappe.
Dette er den siste etappen i Albania.
Vi har nå forflyttet oss til den sydlige delen av Albania. Vinmarkene ser ut til å være litt lenger inne i landet og litt lenger syd enn dagens etappe.
I det syøstlige hjørnet av Albania er det vinmarker opp til ca 800 meter. Det er fjell som beskytter dem mot sterke vinder fra vest. Slik jeg forstår det, produseres det mest hvitvin, laget av druen Debina. Den skal gi viner med markert syre.
Litt lenger vest, nær byen Berat som er på UNESCOs verdensarvliste, dyrkes særlig druen Pulës, som brukes til å produsere en floral hvitvin, og til produksjon av brennevinet raki. Man kan kalle raki den lokale grappa-varianten. Hvis man har de “rette” assosiasjonene, bør det ikke være så vanskelig å huske navnet på den druen.
Mot sydvest dyrkes særlig den røde druen Vlosh. Den har ganske lys farge, men kan gi ganske kraftige viner.
Etter denne etappen er det en hviledag, mens sirkuset flytter seg over til Italia. Jeg regner med at syklistene reiser med fly. Men alle bilene og bussene må på en eller annen båt. Jeg har ikke sjekket om det er noen regulære båtruter mellom Albania og Italia. Som nevnt til første etappe er det tre hviledager i årets giro, mens det vanligvis bare er to. Vi er tilbake på tirsdag, og da skal vi være i Italia.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Da er vi i gang. Vi er nordiske venner, og vi likte at Mads Pedersen vant gårsdagens etappe, og dermed kan sykle i rosa på dagens etappe. Det var ganske jevnt. Det skilte 10 sekunder fra 1. til 36. plass. Jeg fant Sven Erik Bystrøm på 63. plass, og Embret Svestad-Bårdseng på 84. plass. Jeg har ikke sett videre nedover listen. Det var trist at Mikel Landa kræasjet ut og måtte bryte.
Andre etappe er en 13,7 km lang, individuell tempoetappe. Etappen har en “hump” omtrent på midten. Det er en stigning i kategori 4, som stiger ca 75 meter i løpet av en drøy kilometer. Det kan være nok til at det blir noen, men neppe veldig store tidsforskjeller. Skjønt mange ryttere satser ikke maksimalt på en slik tempoetappe. De som har sammenlagtambisjoner vil forsøke å vinne tid og i alle fall ikke tape tid, og noen tempospesialister vil sykle for etappeseier. Hjelperytterne har ingen å hjelpe på slike etapper hvor alle er overlatt til seg selv, så for dem handler det om å gjennomføre med en viss stil. Det blir stort sett en gjennomkjøring.
Ut fra kartet går dagens etappe inn i byområdene i Albanias hovedstad, Tirana.
I går gikk etappen en runde syd for Tirana, men jeg valgte likevel å gå nordover for å finne vin. I dag er vi egentlig litt lenger nord enn vi var i går. Men jeg velger likevel å gå litt sydover, til det som beskrives som den midtre delen av Albania. Inne i byområder og de veldig bynære områder pleier det uansett ikke å være noen vinproduksjon av betydning — uten at jeg vet noe om hvordan det er i dette området.
Det sentrale Albania har et landskap med “rullende høyder”, opp til ca 450 meter. Jordsmonnet er variert. Det dyrkes mest av druen Shesh, som også finnes i en hvit og en rød utgave.
Shesh er den druen som er mest vanlig i Albania. Den røde Shesh, som også ser ut til å kalles Zi, gir en mørk, rubinfarget vin med kraftige tanniner. Den smaker av mørke bær, ifølge beskrivelsen. Den skal egne seg for lagring.
Den hvite Shesh gir en gylden vin med karakter av sitrus og hvite blomter, igjen ifølge beskrivelsen.
Som med så mange druer, blir resultatene best når dyrkingsutbyttet er lavt. Jeg har ikke sett noen offisielle klassifiseringer for albansk vin, og jeg har heller ikke sett tall for dyrkingsutbytte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Årets Giro d’Italia starter i Albania. Vi kan merke oss at årets Giro d’Italia starter på en fredag, og ikke på lørdag som er det vanlige. I år er det en hviledag allerede etter tredje etappe, mens sirkuset flytter seg til Italia. Dermed blir det tre, i motsetning til vanligvis to hviledager i løpet av giroen.
Åpningsetappen er en 160 km lang kupert etappe.
Før jeg kommer til vinen, tar jeg med den oversikten til venstre, som viser et sammendrag av etappeprofilene i årets Giro. Jeg synes den figuren presenterer profilene på en god måte. Jeg håper andre lar seg inspirere til å presentere etappeprofilene i andre grand tours på tilsvarende måte.
Så til vinen. Før starten på årets giro ble annonsert, visste jeg ingen ting om albansk vin. Vinmonopolet har ingen albanske viner i sine lister. Jeg har forsøkt å lese meg litt opp på dette. Jeg finner lite i det som er de internasjonale standardverkene om vin, Hugh Johnson og Jancis Robinson “World Atlas of Wine” og Jancis Robinson “Oxford Companion to Wine”. I den første står det litt om albansk vin i samleavsnittet om vin fra Vest-Balkan. Vi finner litt, men ikke mye mer i den andre.
Jeg antar at man må til Albania for å smake vinen. Jeg har aldri vært i Albania, og har ingen umiddelbare planer om å reise dit. Jeg har ikke smakt noen albanske viner. Mine kunnskaper er i alle fall så langt kun av teoretisk karakter.
Albania er, sammen med Hellas det landet i Europa som har lengst tradisjon med vinproduksjon. Det har vært produsert vin i Albania i 3000 år. I alle fall hevder de det selv. Jancis Robinson virker litt tvilende når hun skriver at “Albania claims to be …”. Dermed er jeg henvist til informasjon jeg finner på nettet. Problemet med den informasjonen er at det kan være vanskelig å vite om det man finner er markedsføringsinformasjon eller om det er mer uavhengige vurderinger.
I den grad man skal tro AKP (ml), noe man etter min vurdering ikke skal, var Albania “sosialismens fyrtårn i Europa”. Mange fra rørsla reiste på pilegrimsreiser dit. Under kommuniststyret forfalt virnproduksjonen, og det ble satset mer på kvantitet enn kvalitet. Mitt inntrykk er at både kvantiteten og kvaliteten sank, og at kvaliteten sank mer enn kvantiteten.
Kartet, som er hentet fra Wikipedia, viser topografien og vinområdene i Albania.
The Taste Atlas har laget en liste over Top 6 Albanian Beverages. På den listen er det mest brennevin, og ikke noe vin.
Albania er et av landene i Europa som det fortsatt er billig å reise til, også med en sterkt svekket norsk krone. Mitt inntrykk er at mange av den grunn reiser til Albania. Albania satser for tiden mye på turisme. For mange synes det å være en slags “naturlov” at nordmenn skal kunne reise på billigferie til andre land. Det blir stadig færre slike steder vi kan reise til. Hvis det er billig, betyr det gjerne at de som arbeider der får svært dårlig betalt, enten det er bønder som får lite betalt for sine produkter, eller de som yter tjenester mot veldig dårlig betaling. Slik sett bør det for noen være et tankekors at det som var “sosialismens fyrtårn i Europa” fortsatt er et billigland.
Når folk skal mimre over ferieminner, kan vi kanskje se et oppsving i interessen for albansk vin. Vi skal ikke så mange år tilbake i tid, for å komme til perioden da det var populært å reise til Bulgaria, og det ble også solgt ganske mye bulgarsk vin i Norge. Men den forsvant igjen. Ferievinen pleier ikke smake like godt når ferien er slutt og man har kommet hjem igjen.
Albania kan deles inn i tre hovedområder når det gjelder vinproduksjon, selv om det ikke er noen offisielle klassifiseringsområder, fantasifullt nok karakterisert som nordlige, sentrale og sydlige regioner. De nordlige områdene ligger for det meste nord for hovedstaden Tirana. Dagens etappe går litt syd for Tirana, men vi starter likevel i nord. Det er et fjellområde, som går opp til 1000 meter. Om det er vinmarker som ligger så høyt, er jeg ikke sikker på. Høytliggende vinmarker betyr lavere nattetemperatur, som gir gode druer. Området har ganske tørt klima, som gjør at det i liten grad er sykdomsutsatt.
Noe av det som i alle fall i et teoretisk perspektiv får Albania til å virke interessant, er at de har lokale druetyper. Det dyrkes også internasjonale, i praksis franske druer som f.eks. Merlot, Chardonnay og i noen grad Gewürztraminer. Men de dyrkes over hele verden, og det er ikke noen grunn til å lete etter slike viner fra Albania.
I nord kan man finne ikke-podede vinstokker som den hvite Cerruja og den røde Dibrak. Vinlusen phylloxera tok knekken på de fleste vinstokker i Europa. I dag er det vanlig med amerikanske vinstokker, som europeiske druer er podet på. Om jeg har forstått det rett, påvirker de ulike vinstokkene hvordan druene blir. Merlot podet på en type vinstokk kan bli anderledes enn Merlot podet på en annen type vinstokk, om jeg har forstått det rett. Men det er noe det skrives lite om, så betydningen synes ikke å være veldig stor.
I den nordvestlige delen av Albania dyrkes ganske mye av druen Kal. lmet. Den finnes både som hvit og rød drue. Det dyrkes mest av den røde. Den skal gi en vin med markert syre, og ganske moderate tanniner. Den skal være egnet for fatlagring. Druen dyrkes også i Ungarn, hvor den kalles Kadarka. Videre dyrkes den i Bulgaria, hvor den kalles Gamza. Så helt lokal for Albania er den tydeligvis ikke. Den hvite varianten har jeg ikke funnet nærmere informasjon om.
Som nevnt, jeg har ikke smakt noe av denne vinen, så jeg har ingen egne meninger, verken om druene eller vinen.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg begynte på dette med tanke på at det skulle bli en bok som kunne komme ut 2. mai 2025, som er den dagen geocaching kan feire sitt 25-årsjubileum. Geoaching hadde fortjent en slik bok. Dessverre klarte jeg ikke å finne noe forlag som var interessert i prosjektet, og det ble lagt til side. Jeg har hentet fram det jeg hadde skrevet og sett på det en gang til. Jeg har nå valgt å publisere det på denne måten. Hvis det hadde vært et bokprosjekt, ville jeg nok ha utvidet og bearbeidet dette mer. Men det får være som det er. Med dette formatet kan jeg også velge å lenke til en del av det som finnes på nett, fremfor å gjenta det på papir.
Når det er publisert på denne måten, vil det være enklere å oppdatere dette. Det er sikkert noe som burde vært mer her, men som jeg har oversett. Jeg har forsøkt å være etterrettelig, men det kan nok ha sneket seg inn noen feil likevel. Jeg er ganske sikker på at det finnes mange apper som jeg ikke kjenner til, nettbutikker som selger slikt som er “kjekt å ha” for geocachere.
Geocachingens maskott er frosken Signal, med den karakteristiske gule antennen på hodet. Jeg har valgt et bilde av ham som bilde på toppen av denne serien.
I utgangspunktet trenger vi svært lite, og de fleste har allerede det som skal til. En smarttelefon med GPS er tilstrekkelig. Man finner seg et brukernavn, som ikke pleier å være ens reelle navn, og registrerer seg hos Groundspeak, som nå administrerer dette. Som det står på den siden man havner på om man går til www.goecaching.com uten å være registrert som bruker:
Opprett en konto
Finn en geocache
Del opplevelsen din.
På deres nettsider finner vi også en introduksjon: Geocaching 101.
Mitt geocachingnavn er Teddy Steiff¸ navnet til en teddybjørn som satt ved siden av meg i sofaen da jeg skulle velge et navn. Han er også jurist, som meg. Ulike land synes å ha utviklet litt ulike tradisjoner for å lage geocaching-nick. I Frankrike har mange et nummer etter navnet, et nummer som gjerne er nummeret på det departementet man kommer fra. Viking66, som vi har møtt noen ganger, kommer f.eks. fra departementet Pyrenee-Oriental, som har departementsnummer 66. Han valgte navnet Viking fordi han er høy og blond, og har røtter i Normandie. Uansett: Det viktigste er å finne på et som er unikt for deg. Nettadressen er www.geocaching.com.
Noen registrerer seg som et team, slik at et navn representerer flere personer. Jeg har nevnt våre venner V&V, som har et felles geocachingnavn. Andre har individuelle navn. Hvis man nesten alltid er på utflukter sammen, og ikke har planer om å gå fra hverandre (det er det vel ingen som har, før forholdet skjærer seg), kan man registrere seg som et team. Noen team var flere, men kanskje er det bare én som har fortsatt, og som fortsatt bruker det samme nicket. Noen velger å gi sine barn egne nick omtrent fra de er med på turen i barnevogn. Om de siden skulle bli interessert i å drive med dette selv, vil de da ha logget alle cacher de har vært med på å finne, selv om deltakelsen i begynnelsen var ganske passiv.
I min familie har vi alle hvert vårt brukernavn. Vi er ofte på tur sammen, men vi reiser også på turer hver for oss. Om jeg er på en reise i jobbsammenheng prøver jeg gjerne å få med meg en geocache eller tre fra det stedet, selv om ingen andre i familien er med. Det samme gjør min kone. Barn vokser til og får sine egne liv, uavhengig av foreldrene. Da ville i alle fall jeg ha funnet det problematisk å logge funnet på en måte som indikerer at alle i teamet har vært der. Eller at andre logger meg på en cache jeg ikke har vært med på å finne. Men det er noe man får gjøre opp med seg selv og sin samvittighet.
Man laster ned en app på telefonen. Geocaching har en egen app, som jeg synes fungerer greit. Den finnes både for Android og iPhone. Det finnes også andre. Jeg bruker selv Android-telefon, og er lite kjent med hva slags andre apper som finnes for iPhone. Disse appene kan brukes for å navigere seg fram til cachen, til å laste opp et eventuelt bilde som man tar med mobilkameraet, og til å logge cachen. Det finnes noen flere apper som man kan bruke. Jeg kommer tilbake til noen av dem i 16. Nyttige tjenester og programmer. Men vil man prøve dette for å finne ut hva de er, kan man starte med appen fra Groundspeak.
Basismedlemskap er gratis. De som vil prøve dette, bør starte som basismedlemmer. Hvis det gir mersmak, kan man oppgradere sitt medlemskap til premium. Det. koster 39,99 USD per år. Som premiummedlem får man tilgang til noen flere tjenester fra Groundspeak. En del cacher er forbeholdt premiummedlemmer. Slike cacher vil ikke være synlige på kartet i appen for de som har basismedlemskap. Det er ingen kriterier for når man kan bestemme at noe skal være en premiumcache. Det er den enkelte cacheeier (CO=Chace Owner) selv som bestemme om de skal være forbeholdt premiummedlemmer eller være tilgjengelige for alle.
Jeg synes det er greit å teste apper og tjenester som gratisversjoner. Men hvis jeg liker dem og faktisk tar dem i bruk velger jeg å betale. Hvis de er verdt å bruke ganske ofte, da er de også verdt å betale for – forutsatt at prisen er rimelig.
Selv om geocaching i utgangspunktet er gratis, kan man selvsagt bruke en del penger på dette, som på alle andre hobbyer. Det kommer vi tilbake til i kapittel 17 «Kjekt å ha».
2.2 Smarttelefon eller en egen GPS?
Noen av oss foretrekker av ulike grunner å ha en egen GPS, ved siden av telefonen. Da jeg startet med dette i 2009, var ikke alle telefonene like «smarte» som de i er i dag, så jeg startet med en håndholdt GPS, en Colorado fra Garmin. Kanskje er det fordi jeg startet med denne og har vennet meg til å bruke en slik GPS, at jeg fortsatt bruker den noen ganger, nå sammen med smarttelefon. Før EU i 2017 bestemte at det skulle være fri roaming innenfor EU (og EØS), kunne det bli ganske dyrt å bruke telefonen til geocaching utenfor Norge. Jeg hadde i en del år en mobiltelefon med fransk abonnement, først og fremst for å bruke den til geocaching i Frankrike. Etter at det ble fri roamig, har det ikke vært noen grunn til å opprettholde det abonnementet. Er man utenfor EU/EØS, kan telefonregningen fortsatt bli ganske stor om man bruker telefonen mye til geocaching. Her er det verdt å merke seg at fri roaming ikke gjelder i Sveits. Jeg tror at det fortsatt gjelder i Storbritannia, også etter Brexit. En egen GPS koster ikke noe i bruk.
Hvis man bruker mobiltelefon, er man avhengig av at det er god nok mobildekning der man er. I Norge er vi bortskjemt med et av verdens beste mobilnett. Her klager folk hvis det ikke er dekning på de mest avsidesliggende fjellene. Slik er det ikke alle andre steder i verden. Vi har opplevd manglende dekning i områder i Sverige, Tyskland og Frankrike, også i befolkede områder. Vi har også opplevd fjelloverganger i Norge hvor det ikke har vært mobildekning, i alle fall ikke god nok til at man kan bruke datakommunikasjon, som man må ha for å kunne drive med geocaching. Det er mange land hvor mobildekningen er langt dårligere enn i Sverige, Tyskland og Frankrike. Har man en dedikert GPS er man ikke avhengig av mobilnettet, bare av satellittene.
Hvis man bruker mobiltelefon og reiser til land utenfor EU/EØS, bør man ha en telefon med dual-SIM, altså en telefon som kan ha to SIM-kort. Da kjøper man et SIM-kort med begrenset varighet når man kommer til et land. Dette setter man inn i telefonen ved siden av det vanlige SIM-kortet, og bruker dette for data, ikke minst geocaching der man er. Da slipper man en ruinerende telefonregning når man kommer hjem. Det er ofte mange som selger slike i ankomstområdene på internasjonale flyplasser. Selv om man ikke har tenkt å starte med geocaching umiddelbart etter ankomst, bør man ikke åpne for roaming før etter at man har fått et lokalt SIM-kort på plass og har aktivert det. Telefonene har det med å oppdatere ganske mye straks vi åpner for datakommunikasjon, noe som i seg selv kan bli ganske dyrt.
Hvis man har en ganske ny telefon, kan man bruke eSIM, som betyr at man ikke trenger et fysisk SIM-kort i telefonen. Jeg har opplevd problemer med å bruke to eSIM samtidig. Jeg hadde eSIM til mitt hovedabonnement hjemme. Jeg har hatt ekstra, fysisk SIM-kort for områder hvor roamingkostnadene kunne ha blitt veldig høye, og det har fungert fint. Men da jeg forsøkte å installere ekstra eSIM til et annet slik område, fikk jeg det ikke til å fungere. Jeg har derfor gått tilbake til fysisk SIM-kort for mitt hovedabonnement, og satser på at eSIM skal fungere neste gang jeg har behov for det. Orange er en av de mobiloperatørene som tilbyr reiseløsninger med eSIM for store deler av verden. Det var deres tjeneste jeg ikke fikk til å fungere sammen med eSIM for hovedabonnementet for min telefon. Men andre har gode erfaringer med det. Det finnes sikkert fler, men de har jeg ikke oversikt over.
Telefonen trekker mye strøm når man går hele dagen og navigerer etter geocacher. Man må derfor starte dagen med fulladet telefon, og gjerne ha med et reservebatteri («nødlader») på turen. Hvis man kjører bil, bør man ha en billader, slik at man kan lade telefonen mens man kjører.
I begynnelsen måtte vi som brukte en dedikert GPS kjøpe kart for de enkelte land og områder. De var ganske dyre og kunne være vanskelige å få tak i. Her i Norge var det ganske enkelt å få tak i kart over Norge. Men da jeg er ganske ofte i Frankrike, ville jeg også ha slike kart for Frankrike. Det skulle vise seg å være vanskelig. Da jeg googlet etter slike kart, endte jeg ganske ofte på Pirate Bay. Som jusprofessor med opphavsrett som et av mine arbeidsområder, er jeg opptatt av å holde min sti ren på det området. Jeg ville heller betale ca 1 500 kr for kartene fremfor å laste dem ned gratis via Pirate Bay. Men jeg forstår at folk lot seg friste, ikke minst fordi det viste seg å være så vanskelig i det hele tatt å få tak i de kartene på lovlig vis. Hvor mange vil anstrenge seg for å få lov til å betale for noe som i praksis er mye lettere tilgjengelig gratis? IGN, den franske utgaven av «Kartverket», hadde en egen kartbutikk i Paris (den finnes ikke lenger), og der fikk jeg til slutt tak i slike kart for Frankrike.
I dag laster man ned gratis kart som Open Street Map. Man kan velge mellom Open Street Map, Open Topo Map (topografiske kart) og Open Cycling Map, egnet til ulik bruk. Den største praktiske ulempen ved bruk av en egen GPS er at man må laste cacher ned på GPSen. Telefonen vil alltid være oppdatert og vise cacher som er i nærheten. Denne enkelheten er noe av det som gjør at jeg stadig oftere bruker telefon, og ikke en egen GPS. Hvis du har lyst til å prøve geocaching, så bruk telefonen.
Kartene man får på en dedikert GPS og på telefonen er ikke like. Laster man ned kart på en dedikert GPS kan man som nevnt velge mellom Street Map, Topo Map og Cycling map. Topo map, altså topografiske kart, er etter min mening best egnet for geocaching, i alle fall så lenge man går. Med street map eller cycling map kan man få forslag til rute langs veien, og ikke bare få pekt ut retningen. Hvis man bruker appen fra Cachetur, kan man også få cachen på Google maps.
Hvis man bruker appen fra Groundspeak på telefonen, kan man velge mellom fem ulike karttyper: Veier, stier, satellitt, terreng og hybrid.
Veier viser, som navnet sier, veier. Det er fint til oversiktsnavigering.
Stier forutsetter premium abonnement. Som navnet sier, viser det stier i tillegg til veier. Jeg foretrekker vanligvis å bruke dette kartet i terrenget, ikke minst i skogen. Da ser vi stier som kan føre oss nær målet, og vi kan orientere oss ved å se om vi er på en sti, i et stikryss osv. Men ikke alle stier er merket på disse kartene. Den korteste veien mellom to punkter er en rett linje. Oversatt til geocaching: Den korteste veien til en cache er en rett linje fra der man befinner seg, til der hvor cachen er. Men den korteste veien er ikke alltid den enkleste og beste veien. Vi er mange som har bedrevet en del «bushing», eller det som man i Frankrike kaller «faire du sanglier», som betyr å gjøre som villsvin. Vi sliter oss gjennom ulendt terreng i retning cachen. Når vi endelig har funnet den, ser vi en fin sti tilbake, som vi kunne ha valgt for å komme til cachen om vi bare hadde visst at den var der og ville lede oss til det stedet vi skulle. Den er kanskje litt lenger, men langt bedre å gå.
Satellitt viser satellittbilder. Jeg foretrekker å bruke disse kartene til «nærnavigering» i bebygde områder. De viser f.eks. bygninger, som det kan være greit å navigere etter. En fordel med dette kartet er at det lar oss zoome inn nærmere enn vei- og stikart. Når jeg er nær målet, velger jeg ofte dette kartet. Men de viser verden sett fra verdensrommet. Hvis det er skog, viser satellittbildene at det er trær og skog, ikke det som befinner seg på bakken under trærne. Fortsatt er de gode til nærnavigering fordi man kan zoome langt inn. Men man får ikke noe godt bilde av terrenget man er i.
Terreng viser veier og terreng. Dessverre vises ikke stier på dette kartet, og jeg synes heller ikke at disse kartene viser terrenget på en god måte. Her er det rom for forbedringer.
Hybrid er en kombinasjon av veikart og satellittbilder. Det ville ha vært bedre om det også hadde vist stier og satellittbilder.
Hvis man har laget en tur i Cachetur (se avsnitt 16.3) med en liste over cacher man planlegger/ønsker å finne, kan man åpne cachen direkte i appen fra Groundspeak, andre apper, eller man kan åpne Google maps og brukte det for å navigere fram til cachen.
En grunn til at jeg foretrekker å bruke telefonen, særlig i bebygde områder, er at kartet da viser hvor telefonen har registrert at man befinner seg, og stedet hvor cachen befinner seg. På en dedikert GPS, i alle fall de jeg har erfaring med, ser man retning og avstand, og stedet hvor cachen skal befinne seg. Når man navigerer for å finne en cache, er det to feilkilder. Den ene er at de oppgitte koordinatene er upresise, noe vi ikke kan gjøre noe med når vi leter etter en cache. Den andre er at GPSen ikke har registret vår posisjon tilstrekkelig presist. Som nevnt tidligere, har GPS en presisjon innenfor en sirkel med radius på ca fem meter. Når vi ser vår egen (registrerte) posisjon, kan vi f.eks. se at telefonen «tror» at vi er på motsatt side av gaten i forhold til der hvor vi faktisk befinner oss, og gjøre noen «manuelle» korrigeringer når vi leter etter cachen. Hvis vi bare får avstand og retning, kan vi stå akkurat der cachen befinner seg, men GPSen sier at vi er et stykke unna.
Det er også mye annet som er «kjekt å ha» for en geocacher. De kommer vi tilbake til i kapittel 17.
Jeg har en Garmin Oregon GPS, i tillegg til smarttelefon. Jeg har også en bil-GPS. En Garmin DriveSmart for de som måtte være interessert i det. Jeg husker ikke akkurat hvilken modell det er.
Vi bruker ganske mye leiebil, og da er det greit å ha en GPS som vi kan ta med og flytte fra bil til bil. Selv om stadig flere biler, også leiebiler, kommer med GPS som standard, kan man aldri være sikker på at den bilen man leier faktisk har en GPS, med mindre man bestiller det. Hvis man bestiller GPS til en leiebil, koster det uforholdsmessig mye. En gang jeg skulle hente ut en leiebil, ble jeg stående bak noen som vurderte om de skulle leie GPS eller ikke. I tillegg til å irritere meg over at de brukte veldig lang tid, kunne jeg konstatere at for det bilutleiefirmaet skulle ha ekstra for GPS, kunne de ha kjøpt en av de relativt enkle bil-GPSene på markedet.
Jeg liker å sykle, og har også en sykkel-GPS, en Garmin Edge 1030, som ser ut til ikke lenger å være i salg. Dette er en avansert sykkelcomputer, som registrerer hvor jeg sykler, profil, puls hvis jeg har på meg pulsbelte, osv. Og den kan brukes til navigasjon.
Det er mulig å laste opp geocacher både på bil-GPS (i alle fall den vi har) og sykkel-GPS. Men jeg har kommet til at det er like greit å legge inn koordinatene til den cachen man skal finne. Da finner jeg cachen på telefonen, leser koordinatene og legger dem inn på GPSen. Men det er en smaksak.
Man får noen nerdete (u)vaner når man holder på med slikt som geocaching. Jeg har konstatert at i noen biler kan man legge inn koordinater på den innebygde GPSen. I andre biler kan man bare legge inn adresser, samt navigere til det som er lagt inn om hoteller, butikker, bensinstasjoner osv. Hvis man ikke kan legge inn koordinater, kan man i praksis ikke legge inn geocacher. Neste gang vi kjøper bil vil jeg sjekke om vi får en med en GPS hvor man kan legge inn koordinater.
Hvis jeg har forstått det rett, er det to store leverandører av GPS-navigasjon til biler: Garmin og Tom Tom. Min ganske uvitenskapelige erfaring fra diverse leiebiler, er at i biler som har navigasjon fra Garmin kan man legge inn koordinater, og dermed ganske enkelt legge inn geocacher. I biler med navigasjon fra Tom Tom har jeg bare funnet muligheter til å navigere til forhåndsdefinerte steder av interesse, samt adresser. Er man ute på landet, er det ikke alltid gatenavn og husnumre. Jeg har sett at f.eks. noen hoteller oppgir koordinater, og for en del attraksjoner må man også navigere etter koordinater. Jeg synes derfor at alle GPS-enheter, også i biler, bør ha muligheter til å angi koordinater som det steder man navigerer etter.
Hvis jeg skal legge ut en cache, da bruker jeg en separat, håndholdt GPS. Disse har en funksjon for «midling» av posisjon, som vil si at GPSen leser posisjonen så mange ganger at den tolker posisjonen som stabil, og gir et gjennomsnitt av mange målinger. Jeg har ikke funnet noen apper til mobiltelefon som har denne funksjonen.
2.3 Skrivesaker og småverktøy
Ha alltid med skrivesaker. Du kan ikke stole på at det er en blyant eller en penn som virker i en geocache. Mange cacher er så små at de ikke har plass til en blyant. Forkortelsen BYOP står for Bring Your Own Pen. Selv om det en gang har vært en blyant i cachen, kan du ikke stole på at den faktisk er der når du finner cachen. Vi er mange som har begått amatørtabben å dra på cachetur uten å ha med noe å skrive med. Noen sender en fotologg, hvor de tar bilde av seg selv med og/eller ved cachen. Det blir opp til CO (cacheeier) om dette godtas som logg.
Jeg husker særlig en gang jeg hadde lagt ut på cachetur uten noe å skrive med. Jeg skulle finne en cache i en sektor jeg manglet for challengecachen GC55X89 Oslo rundt – og rundt – og rundt – 360° Challenge. Jeg syklet i Østmarka, og gikk opp på en høyde for å finne en cache i denne sektoren, jeg tror det var GCVYXW “StressLess”. Da jeg var kommet ganske langt, kom jeg på at jeg hadde glemt noe å skrive med. Det ville ha vært langt å dra hjem for å hente skrivesaker, eventuelt til et sted hvor jeg kunne kjøpe skrivesaker (det har hendt jeg har gjort det når jeg har glemt å ta med noe). Det var en cache som hadde en størrelse (Liten) som tilsa god plass til skrivesaker, og den var lagt ut av en av Oslos geocachingveteraner. Så jeg tenkte at det er sikkert en blyant i den cachen. Men da jeg til slutt fant cachen, inneholdt den ingen skrivesaker. Her måtte jeg improvisere. Løsningen ble en tynn pinne, og et litt inntørket, overvintret blåbær som i alle fall hadde nok saft til at jeg fikk skrevet mine initialer i loggen, med blåbærsaft.
Man får ofte bruk for litt småverktøy som en pinsett for å få ut en gjenstridig logg. Noen ganger kan man trenge et multiverktøy, man kan trenge ulike griperedskaper m.m. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 17 «kjekt å ha».
2.4 Profilsider
Alle geocachere har en profilside på geocaching.com. Utgangspunktet er at disse profilsidene er tilgjengelige for alle. Man bestemmer selv hva som skal stå der og hvem det skal være tilgjengelig for. Jeg har valgt å inkludere en referanse til Project-GC, slik at alle som måtte være interessert kan se min cachestatistikk.
Noen kaller det skattejakt, andre liker ikke den betegnelsen. Jeg har hørt det bli kalt Pokemon Go for voksne. Jeg syntes det var en morsom sammenligning. Men den halter da geocaching startet 16 år før Pokemon Go. Vi som holder på med dette foretrekker å kalle det geocaching eller bare caching, uten å knytte det til andre aktiviteter.
Da jeg var ung (som er temmelig lenge siden) drev jeg litt med turorientering. Geocaching kan minne om turorientering eller stolpejakt, for de som kjenner til dette. Til forskjell fra tradisjonell turorientering, bruker vi GPS, ikke kart og kompass. I turorientering var postene i skogen. Geocacher finnes i skogen, men også inne i byer. Her er «poster», eller cacher for enhver smak.
Til forskjell fra turorientering og stolpejakt, er ikke geocaching noe som er begrenset til en sesong. Cachene kan ligge ute i årevis, om de i utgangspunktet er solide og blir vedlikeholdt. Det finnes geocacher som har eksistert i alle de 25 årene geocaching har eksistert.
Geocahere er folk som tar omveier. Den korteste og raskeste veien er sjelden den beste veien. Vi tar mange avstikkere for å finne noen cacher. Da vi for noen år siden var på vei til Vikingevent i Harstad, lurte en dansk venn som skulle komme etter oss på hvor lang tid det tok å reise fra Evenes flyplass til Harstad. Hun ble litt bekymret da vi fortalte at vi hadde brukt ca 6,5 timer i bil. Men det var selvfølgelig ikke den raskeste veien, men en geocachingvei fra Evenes til Harstad.
1.2 Starten – GPS ble mer nøyaktig også for private brukere
Utviklingen av GPS (Global Positioning System) startet i 1973. Den første satellitten ble tatt i bruk i 1978, og det ble fullt operativt med 24 satellitter fra 1993. I begynnelsen var det forbeholdt forsvaret i USA. Videreutvikling av systemet bidro til å åpne det for sivilt bruk. Men systemet hadde da det som ble kalt Selective Availability, som betød en ganske dårlig presisjon for andre enn militære brukere. Det kunne da være feil på opptil 100 meter.
Den 2. mai 2000 ble Selective Availability fjernet, etter initiativ fra Clinton-administrasjonen. Det skulle blant annet bidra til bedre sikkerhet i flytrafikken og på sjøen. Men systemet kunne brukes til mer enn det. Nå kunne alle finne sin posisjon, og posisjonen til gjenstander, for eksempel vilt som jegere hadde etterlatt. Som all annen ny teknologi, ble GPS entusiastisk tatt imot av noen folk – kall dem gjerne nerder. De var kanskje ikke så mange i begynnelsen. De diskuterte på det som var datidens sosiale medier, usenet, hva man kunne bruke teknologien til. 2. mai 2000 kalles i geocaching-terminologi for «The Blue Switch Day» – det var den dagen bryteren for Selective Availability ble slått av. Om bryteren virkelig var blå, vet jeg ikke. Det er på ingen måte tilfeldig at jeg publiserer dette 2. mai 2025.
GPS ble utviklet i USA for militært bruk, og var en del av våpenkappløpet. Det kom selvfølgelig et svar fra Russland, ved systemet GLONASS. Det er visse ulikheter mellom systemene som det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på. I dag er det vanlig at GPS-mottakere, også smarttelefoner, kan bruke signaler både fra GPS og GLONASS. EU har utviklet sitt eget system, som de har kalt Galileo. I en urolig verden ser vi at forstyrrelser av navigasjonssystemene er en del av krigføringen. I konfliktområder vil man derfor ikke alltid kunne stole på GPSen. Det er også ganske ofte forstyrrelser, jamming, av GPS-signalene i Øst-Finnmark og i Fnland, sannsynligvis fra Russland. Det hender også at noen jammer GPS-signaler lokalt, f.eks. sjåfører som vil gjøre det vanskelig for arbeids- eller oppdragsgiver å spore dem. Så langt har jeg ikke opplevd slike problemer selv, men det kan være greit å være oppmerksom på dem. For geocachere avhenger ikke vår sikkerhet av at navigasjonssystemene virker, det blir heller et irritasjonsmomen.
Noen har vært bekymret for at Selective Availability vil bli reintrodusert, slik at presisjonen igjen blir dårligere. Den 21- mars 2003 kom myndighetene i USA med en erklæring om at de ikke ville reintrodusere dette. 18. september 2007 sendte forsvarsdepartementet ut en pressemelding hvor de sa at de hadde sluttet å anskaffe satellitter med denne funksjonen, slik at det med dagens system ikke skal være mulig å reintrodusere dette. Men man vet aldri hva slags hemmelige funksjoner som er bygget inn i det som i utgangspunktet er militære systemer. Jeg håper at dette betyr at med dagens uforutsigbare Trump-styre, har satellittene ikke lenger den funksjonen at man bare kan slå på igjen Selective Availability.
Den første gangen jeg opplevde GPS var sommeren 2000. Vi var på ferie i USA, eller strengt tatt var jeg på en konferanse som vi kombinderte med ferie. Vi hadde en leiebil som hadde GPS. GPSene har blitt utviklet ganske mye siden den gang, ikke minst når det gjelder regnekapasitet og hastighet når den skal regne ut en ny rute.
GPS har vanligvis en nøyaktighet som gjør at posisjonen kan beregnes innenfor en radius på ca fem meter. Det er gjerne ulike forhold som forstyrrer signalet, og ikke mottaksenheten som gjør at presisjonen ikke er bedre. Signalet kan forstyrres av bygninger og annet i terrenget, atmosfæriske forhold, osv. Det har vært sagt at GPS-signalene er så svake at det er omtrent som å skulle lese i lyset fra et stearinlys som står 200 meter borte. Det er ikke overraskende at slike signaler kan bli fortyrret.
Man kan få mer avansert mottaksutstyr som mottar GPS-signaler på to frekvenser og som også har andre funksjoner for å bedre navigasjonen. Da skal det være mulig å på posisjonen med ned til noen centimeters nøyaktighet. Dette brukes bl.a. av militære og i sivil luftfart. Da jeg en gang ble sittende ved siden av et flykaptein på flyet fra Bergen til Oslo, fortalte han at den GPSen de bruker har en nøyaktighet på ca 0,5 meter, og at kan kunne parkere flyet ved gaten basert på GPS-navigeringen.
Det utstyret som brukes til geocaching har ikke slik presisjon. Jeg trodde lenge at det var restriksjoner på utstyr med slik presisjon, og at det var forbeholdt f.eks. militære og flytrafikk. Det er visstnok ikke riktig, men jeg har ikke funnet grunn til å undersøke det nærmere. Jeg antar at det er dyrt, kanskje også tungt og dermed lite egnet for geocahing. Til vanlig bruk, også geocaching, trenger vi ikke en slik presisjon — selv om det ville ha vært kjekt å ha.
Når vi leter etter cacher med GPS, er det minst to feilkilder Den ene er hvor korrekte de oppgitte koordinatene er. Hvis cachen ligger noen meter fra de oppgitte koordinatene, hjelper det lite hvor presis vår egen GPS måtte være. Den andre er GPSens presisjon når vi leter etter cacher. Hvis GPSen har plassert oss et annet sted enn der vi faktisk er, og navigerer ut fra det, blir det en del misvisning.
Usenet var tematisk inndelt, slik at man deltok i grupper hvor folk diskuterte et tema man var interessert i. Kanskje var det ikke så «sosialt» som dagens sosiale medier. Men det var langt mer saklig. Jeg deltok i noen grupper, men ikke om satelittnavigering..
En av disse entusiastene var edb-konsulenten Dave Ulmer. Han ville teste systemets nøyaktighet ved å skjule en gjenstand i skogen i Oregon på USAs vestkyst. Han kalte dette «The Great American GPS Stash Hunt”. Han publiserte koordinatene i en GPS-gruppe på usenet. Ideen var enkel: Gjem en beholder i skogen, og andre skulle finne den ved hjelp av GPS. Reglene for finneren var enkel: Ta noe fra beholderen, og legg noe annet igjen i den.
3. mai 2000 plasserte Ulmer en svart bøtte i skogen i Beavercreek, nær Portland i staten Oregon. I bøtten var det en loggbok og en blyant, samt «premier» som videoer, bøker, programvare, en sprettert, med mer. Han publiserte dette i usenetgruppen sci.geo.satellite-nav, med koordinatene N 45° 17.460 W 122° 24.800. Dette er medingen han skrev:
«Well, I did it, created the first stash hunt stash and here are the coordinates:
N 45 17.460 W122 24.800
Lots of goodies for the finders. Look for a black plastic bucket buried most of the way in the ground. Take some stuff, leave some stuff! Record it all in the log book. Have Fun!
Stash contians: Delorme Topo USA software, videos, books, food, money, and a slingshot!“
I løpet av tre dager hadde to andre lokalisert bøtten, og skrev om sine erfaringer i usenet-gruppen.
I løpet av uken som fulgte, begynte andre å plassere ut beholdere og publisere koordinatene på nettet. Ideen spredte seg fort.
Han som hadde den virkelig store FTF (First to Find), den første finneren av den første geocachen, Mike Teague, begynte å samle å samle postinger av nye beholdere på sine nettsider. Det ble laget en postliste for “GPS Stash Hunt”, hvor man ikke bare publiserte koordinater til nye beholdere, men også diskuterte aktiviteten. Ordet «stash» hadde noen negative konnotasjoner, så man begynte å diskutere andre navn. Et navn som dukket opp var geocaching. Geo gir seg selv. Cache skal være avledet fra fransk. Cache er noe som er gjemt, caché. Etymologien er ikke viktig i denne sammenhengen.
Aktiviteten er i utgangspunktet enkel: Vi leter opp koordinater til geocacher på internett, og drar ut i terrenget for å finne dem. Når man har funnet en cache skriver man sitt geocachingnavn i papirloggen i cachen, og man logger den som funnet på nettet. Man kan søke etter cacher på nettet, ved å se om det er cacher i nærheten av der man er, eller på steder man planlegger å reise til.
Den første cachen som Dave Ulmer la ut i mai 2000, finnes ikke lenger. Den ble ødelagt da noen kjørte over den med en gressklipper. Cacher som er arkiverte eller låst, altså som ikke lenger finnes, er fortsatt listet på geocachig.com. Den første cachen har nummer GCF og heter The Original Stash. Denne er låst, så den kan ikke lenger logges på nett. Noen har laget en minnecache på det opprinnelige stedet, GCGV0P Original Stash Tribute Plaque. Men det er ikke originalen. Alle geocacher har et nummer, gjerne omtalt som et GC-nummer. Det starter med bokstavene GC (GeoCache), etterfulgt av en kombinasjon av tall og bokstaver. Dette nummeret tildeles når man registrer en ny cache.
I september 2000 lanserte Jeremy Irish nettstedet geocaching.com, som et nettsted for å liste alle geocacher. Det fantes den gangen totalt 75 geocacher i verden. I oktober/november 2000 etablerte Jeremy Irish sammen med Elias Alvord og Bryan Roth selskapet Groundspeak, for å støtte og fremme geocaching. De første inntektene fikk de fra salg av 144 geocaching T-skjorter. De er sikkert ganske ettertraktede i dag.
Den eldste geocachen i Europa ligger i nærheten av byen Bray i Irland, og ble lagt ut i 3. juni 2000, altså en måned etter den første geocachen. Den har GC-nummer GC43 Europe’s First, som burde indikere at dette er den 43. geocachen som ble publisert. Disse nummerne er ikke en helt presis indikasjon av utleggsdatoen. Den eldste cachen på det europeiske kontinentet er i Belgia. Den ble lagt ut 7. juli 2000, og har nummer GC40. Den eldste cachen i Norge er GCBBF Norges første, i Bergen, The first cache in Norway litt utenfor Bergen. Det er en multicache som ble lagt ut 9. juni 2001. Den gang lå den antageligvis i et skogsområde, nå er det i utkanten av et boligfelt. Jeg bor i Oslo, så jeg tar også med den eldste cachen i Oslo: GCC89 Escape from Oslo fra 19. juni 2001. Den ligger et stykke nedenfor Skjennungstua. Gamle cacher og en del spesielle cacher får en særlig status blant folk som driver med dette, og noen foretar nærmest pilegrimsreiser til disse eldste cachene.
Slik startet det. Dette skal ikke først og fremst handle om gaocachingens historie, men om aktiviteten slik mange driver den i dag. Vi hopper derfor fram til i dag.
I dag finnes det ca 3,4 mill cacher i verden og ca 1,8 mill geocachere. I Norge finnes det ca 100 000 geocacher og ca 30 000 geocachere.
Det finnes i dag geocacher i nesten samtlige land. Det er ingen aktive geocacher i Nord-Korea, og det er også noen bittesmå øystater i Stillehavet hvor det ikke finnes geocacher. Da jeg leste Erika Fatlands bok “Sjøfareren” merket jeg meg at hun skrev at det var geocacher på Saint Helena, øya der Napoleon satt fanget etter sitt endelige nederlag. Hun kalte det vel GPS-skattejakt eller noe slikt noe. Hun er tydeligvis ikke geocacher selv. Jeg har gitt bort mitt eksemplar av boken, så jeg får ikke sjekket hvilke ord hun brukte. Selv om det er et globalt fenomen, er det mest utbredt i vesten. Henter man opp et kart med oversikt over geocacher i verden, ser man at det er flest i Nord-Amerika og Vest-Europa, samt i de mest «vestlige» områdene ellers i verden. De grønne prikkene på kartet viser geocacher. I verdens mest folkerike land, India, er det ca 250 geocacher, omtrent like mange som det finnes i Lillestrøm kommune.
Jeg har forsøkt å søke etter den nordligste og sydligste cachen, men fant ikke noe på den måten, i alle fall ikke noe som kunne være riktig. Det var noen som hevdet at den nordligste cachen befinner seg i Alaska. Men det må være fra noen som ser verden gjennom USA-briller. Sammenligner man Europa og USA, vil man se at den nordligste fjellkjeden i Alaska ligger omtrent på samme breddegrad som Tromsø, og vi kan komme en god de lenger nord enn det. Den nordligste cachen jeg har klart å finne er GC60BX6 Williams Island som ligger i Nunavut, helt nord i Canada. De ligger på N 82° 32.024. Vil man lenger nord enn det, må man antageligvis ut i drivisen, og der finner man neppe noen geocacher. Hvis man virkelig ønsker å finne flere cacher langt mot nord, så er det 16 cacher i dette området. Hvordan man kommer seg dit, vet jeg ikke noe om.
Den sydligste cachen jeg har klart å finne, er GC7B6QJ Penguin’s Island, som ligger på en tysk forskningsstasjon i Antarktis, som ligger på 75° sør. Så vidt jeg vet er det en forskningsstasjon på selve sydpolpunktet. Jeg synes at noen burde ta ansvar og plassere en cache der. Det hadde vært litt flott om det var en cache på 90° sør — selv om jeg ikke ville komme til å besøke den.
Den mest utilgjengelige geocachen er uten tvil GC1BE91 International Space Station, som befinner seg, eller befant seg på den internasjonale romstasjonen. Den ble langt ut av Richard Garriott 14. oktober 2008. Cachen er nå låst, så om det skulle åpnes for romturisme som inkluderer stopp der, vil man ikkje lenger kunne logge den cachen.
For den som vil høyt opp, finnes det også muligheter. I Sveits kan man ta et tog (som går i en tunnel inne i fjellet) opp til Jungfraujoch, hvor man kan finne cachen GC3MQT3 TOP OF EUROPE (Jungfraujoch), som er ca 3400 meter over havet. Den høyeste jeg har klart å finne i Europa er GC1WYPG Zumsteinspitze 4563m i Piemonte i Italia, som ifølge navnet er på 4 563 meter. Men det er en fjellklatringscache, så den er ikke noe for meg. På Hawaii er det en webcamcahe på 4179 meter: GC3D6D Pahupa’iki’i Maka. Ut fra beskrivelsen ser det ut til at det er mulig å kjøre opp til cachen. Det er flere veldig høytliggende cacher i USA som man kan komme til med en firehjulstrekker. For å finne en cache i Himalaya GCMBEQ Annapurna Base Camp, står det at man må gå i fem dager, og man må gå tilbake etter å ha funnet den. Den er på 4 126 meter. Det kan hende man kan komme dit med helikopter, det står det ikke noe om. For de som har ambisjoner om å finne cacher veldig høyt, er det en liste over cacher som ligger mellom 3 500 og 4 500 meter over havet.
Samler man noen veldig høytliggende cacher, kan man kvalifisere for denne challengecachen: GC2EAAQ Le Challenge des Altitudes #4 : Le Guide. Den ligger i Valle d’Aosta i Italia, i grenseområdet mot Frankrike og Sveits. Her snakker de et språk som er en blanding av fransk og italiensk, og beskrivelsen er på en ikke helt oversiktlig måte delt mellom fransk og italiensk. Jeg har ikke dekodet kravene, men det er uansett uaktuelt for meg å lete etter en slik cache.
1.3 Hvorfor geocaching?
Det er fristende å si at det er like mange grunner til å drive med geocaching som det er geocachere. Men det er rundt 1,8 mill aktive geocachere i verden, og så mange grunner til å drive med dette, finnes det neppe.
Det enkle svaret er for geocaching som for de fleste andre hobbyer: Vi driver med dette fordi vi synes det er morsomt og interessant. De som ikke synes det er noe interessant og heller vil gjøre noe annet, de kan gjøre noe annet. Men det er mer.
For mange kan geocacher bli det man trenger for å komme seg en tur ut. Cachene lokker oss over den berømmelige dørstokkmilen. Noen har sagt at andre går ut en tur hver dag for å lufte hunden, jeg går ut for å finne en geocache. En del barn synes det er morsomt å lete etter «skatter» i form av geocacher, slik at det blir lettere å få barn med ut på tur. Mange cacher tar oss til interessante steder som vi neppe ville ha besøkt om noen ikke hadde plassert en geocache der. Vi blir bedre kjent i vårt nærmiljø, i landet vi bor i og andre steder. Jeg har besøkt veldig mange steder som jeg neppe hadde kommet til, hvis ikke noen hadde plassert en cache der.
Noen av oss blir trigget av samlerinstinktet. Vi lar oss friste av fine plasseringer på statistikker og fine «badger» (se avsnitt 11.3). Jeg har ennå ikke besøkt alle kommunene i Norge. Men når det blir stadig færre hvor vi ikke har funnet cache, blir det fristende å besøke de siste kommunene også. Vi var nok ganske mange som under koronapandemien, da vi ikke fikk lov til å feriere utenfor Norge, reiste på kommune- og cachejakt i Norge. Da kommunesankeren Jens Khil besøkte samtlige kommuner i Norge før han skrev boken «Dette er også Noreg» satte han som kriterium at han måtte ha besøkt minst én attraksjon i hver kommune. Det behøvde ikke være en trestjerners attraksjon, men noe måtte det være som han kunne “ta med” fra kommunen. For oss geocachere gjelder at vi må ha funnet og logget minst en geocache i kommunen. Det er en del land og en del kommuner i Norge som jeg besøkte før jeg begynte med geocaching. Jeg kan ikke påstå at jeg har vært i alle kommuner i Norge, men det er ikke langt unna. Men de teller ikke helt, når jeg ikke har funnet og logget en cache der.
Når jeg nå bare mangler funn av cacher utlagt i to utleggsmåneder, se kap 13 Gamle cacher -Jasmer challenge, kan jeg ikke nekte for at jeg begynner å lete etter påskudd for å kunne finne noen cacher som fyller de to siste hullene i den Jasmerkalenderen. Det er en i Skottland lagt ut i en måned jeg mangler GCF0 Scotland’s First. Men for å finne en fra den siste måneden jeg mangler, må jeg til USA, Canada, Australia eller New Zealand. Australia og New Zealand er veldig langt, og det er helt uaktuelt å reise til USA under det nåværende Trump-regimet. Kanskje det er nå man burde vurdere å dra til Canada?
De første geocachene var gjerne bokser, typisk iskrembokser eller ammunisjonsbokser, som ble plassert under en ganske tilfeldig busk et sted i skogen. Noen av disse finnes fortsatt, selv om boksene gjerne er byttet ut. I dag er disse interessante nettopp fordi de er gamle. De er en del av historien. Nyere cacher kan også være slik. Men det er ikke like typisk i dag.
Mange, kanskje de fleste geocacher er plassert på steder som noen av en eller annen grunn ønsker å vise fram. Det kan være interessante bygninger, et fint utsiktspunkt på fjellet eller i marka, et naturfenomen, og mye annet. Vi har oppdaget mange interessante steder både hjemme og ute, som vi neppe ville ha oppdaget hvis ikke noen hadde ønsket å vise det fram ved å plassere en geocache der. Noen ganger er det steder som har en historie som det kan være interessant å få med seg. Men det finnes også noen hvor det kan være vanskelig å se noen grunn til at noen har lagt ut en cache akkurat der. Det er ikke et spesielt interessant sted, og det har ikke en interessant historie. Her er det fristende å sitere fra Groundspeaks retningslinjer for å legge cacher:
“When you go to hide a geocache, think of the reason you are bringing people to that spot. If the only reason is for the geocache, then find a better spot.”
Jeg merker at man kan bli litt skrudd i hodet av å drive med geocaching. Vi forbinder et sted med at her har vi funnet en cache. Og vi kommer til steder hvor vi tenker at “her burde det ha vært en cache”.
Det er stor variasjon, og hvor fine og/eller interessante cachene er, reflekteres gjerne i antallet favorittpoeng som disse cachene har blitt tildelt.
Den som liker å gå turer i skog og mark kan finne cacher som er fine turmål. Er man den urbane typen som liker seg best i byer, finner man mange cacher der også. Jeg liker å sykle. Geocaching og trening på sykkel lar seg utmerket godt kombinere. Man sykler til et sted passe langt borte for å finne en cache, finner cachen og sykler hjem igjen. Vi har en leilighet i Syd-Frankrike, i et område hvor det er helt flatt. Jeg må gjerne sykle rundt 50 km før jeg kommer til et sted hvor det er noen bakker. Etter å ha syklet en del på flatene der, tenkte jeg at jeg måtte trene litt i bakker. Jeg får legge til at jeg ikke har en veldig lett kropp, slik gode klatrere har. Jeg satset på Tryvann. Jeg syklet til den første cachen langs bakken opp fra Gressbanen. Neste gang tok jeg den neste cachen, til jeg hadde nådd helt opp til Tryvann. Etter å ha syklet opp dit, hadde jeg brutt en barriere som kanskje er mer psykisk enn fysisk. Jeg visste at jeg kunne sykle opp, og har gjort det ganske mange ganger siden. Det er cacher for alle.
Geocacher får oss til å dra ut, enten det er i skogen eller byen. Det kan være i vårt eget nærområde og steder vi besøker i ferien eller av andre grunner. Jeg har blitt langt bedre kjent i mitt nærområde etter at jeg begynte med geocaching. Med en fortid som taxisjåfør i Oslo (i studietiden) var jeg rimelig godt kjent i byen. Men jeg er langt bedre kjent nå enn jeg var den gangen. Dessuten har byen endret seg mye i løpet av de drøyt 40 årene som har gått siden jeg kjørte taxi. På reiser vil cacher kunne lede oss til interessante steder som ofte ikke nevnes i vanlige guidebøker. I tillegg til at det gjerne er noen geocacher på de mest populære turistattraksjonene.
1.4 Geocaching er sosialt
Jeg skulle kanskje ha lagt til et «kan være» her. Folk møtes på eventer. Man blir kjent med folk som man drar på cacheturer samme med. Noen møtes for å løse mysterier sammen. Se mer om dette i del 6. Event. Men man kan også være en ensom cacheulv, og lete etter cacher alene.
Det er folk i alle aldre. Fra barn, som mer eller mindre frivillig er med sine foreldre, til gamlinger. Jeg må, om enn noe motvillig, innrømme at jeg nå hører til den siste gruppen.
Som alltid når mange mennesker møtes rundt en felles interesse: Noen «klikker» man med og blir gode venner med. Folk har funnet hverandre, har blitt samboere og har giftet seg og har fått barn sammen. Andre synes man det er hyggelig å møte de gangene man møtes, men at det er tilstrekkelig. Og noen er kanskje slik at man er glad man ikke treffes oftere. Folk er heldigvis forskjellige. Noen går godt sammen. Andre går bedre sammen med andre.
Man kan legge til geocachingvenner i geocaching.com. Man kan selvfølgelig ikke bare legge til alle man ønsker som venner. Man kan lete etter andre geocachere, og spørre om de vil være ens geocachingvenner, og man blir venner om de akspterer invitasjonen. Man kan vel forholde seg til “venner” her som i andre sosiale medier. Det kan være noen man møter på eventer og kanskje drar på cachetur sammen med, uten at det egentlig er ens personlige venner. Men det vil jeg ikke mene noe mer om her.
1.5 Min første geocache
Det var i vinterferien 2006. Vi hadde besøk av våre venner V&V i vår leilighet i Frankrike. De ville gjerne finne noen franske cacher. Vi ble med på turen og ble med på å finne noen geocacher. Det var på denne måten vi “ble smittet av basillen”. Det var ikke mange cacher i det området i den gangen. Jeg har lenge trodd at GC10950 PONT DES TOURRADONS var den først cachen vi var med på å finne. Men det bekrefter bare at hukommelsen ikke alltid er til å stole på. For da jeg sjekket, konstaterte jeg at denne cachen først ble lagt ut i 2007, og de besøkte oss også sommeren 2007. Da fant vi denne cachen.
Jeg tror den første cachen vi prøvde å finne, var GC644B Montpellier. Men den fant vi ikke den gangen. Vi har funnet den senere. Den lå inne på et inngjerdet område med studentboliger, og for å komme inn dit måtte man gå gjennom et portrom hvor det satt en portner bak en luke. Vi måtte til slutt psyke oss opp og gå gjennom på en tilsynelatende selvsikker måte, og håpe at ingen ville spørre oss hva vi skulle der inne. Det gikk bra den gangen, og vi fant den cachen. Vi måtte reise et stykke for å finne en annen cache. Etter å ha undersøkt V&Vs logger, ser det ut til at den første cachen jeg var med på å finne, må ha vært GCG9XZ Garrigues No 3 / L’ eglise. Den cachen ble arkivert i juli 2007, temmelig nøyaktig to år før jeg begynte med geocaching. Av åpenbare grunner har jeg derfor ikke funnet den cachen siden, som sikkert er i alle fall en del av forklaringen på at jeg ikke har noe klart minne om den. Når jeg ser hvor den var, begynner det å dukke opp noen minner fra den turen. Vi var med på å finne noen flere cacher den gangen, og noen av dem har jeg funnet siden.
Jeg går tilbake til det jeg trodde var den første, som V&V logget da besøkte oss sommeren 2007. Vi kjørte en ganske lang og kronglete vei, før vi kom til en bro over en kanal. Her var det bare å lete, og vi fant en boks pakket inn i en liten pose, gjemt i en busk: GC10950 PONT DES TOURRADONS. Jeg hadde ikke begynt med geocaching den gangen, og logget ikke cachen. Men jeg har funnet og logget den siden. I dag er det en fin sykkelvei langs den kanalen. Å sykle fra vår leilighet til der sykkelveien slutter, og så tilbake er en tur på drøyt 50 km, og en av mine vanlige treningsturer. Det har kommet ganske mange cacher langs den sykkelveien, og vi har funnet dem alle. Skjønt en del av dem har nå blitt arkivert.
En liten avsporing: Det er mange kanaler i Europa, og de har vært viktige transportveier. I gamle dager ble gods fraktet i lektere, som ble trukket av hester på land. Det ble derfor laget serviceveier langs kanalene, for disse hestene. I dag er kanalbåtene motoriserte, og hestene trengs ikke lenger. Mange av disse serviceveiene er gjort om til sykkelveier. Jeg har syklet på en del slike veier i Europa. De er fine, og lette å sykle. Men det blir litt kjedelig i lengden å sykle på det som er en helt flate veier langs en kanal.
Først i 2009 tok jeg steget til å bli geocacher selv. Jeg kjøpte en Garmin Colorado håndholdt GPS. Jeg logget min første cache, GC1C8BQ L’Arc d’Orange, i byen Orange i Syd-Frankrike 15. juli 2009. Siden den gang har jeg funnet ca 11 000 cacher i 37 land. Jeg har fortsatt en håndholdt GPS, og kjøpte etter noen år den nyere modellen Garmin Oregon. Men i dag bruker jeg mest mobiltelefonen, som jeg kommer mer tilbake til i avsnitt 2.2.
Orange er en av de byene jeg anbefaler folk å besøke, om man skulle være på de kanter. Det er et gammelt, romersk teater der. Det er intakt, og brukes. Hver sommer er det en musikkfestival der. Jeg har sett en del operaer fremført i det teateret. Det er et naturlig amfi, med en vegg bak scenen som reflekterer lyden inn i amfiet. Det er en fantastisk opplevelse å sitte utendørs i et 2000 år gammelt teater med ca 9 000 plasser (man sitter trangt og ukomfortabelt, på steinbenker), og høre at lyden bærer, selv om det ikke er en mikrofon på scenen og ingen høytalere. Grunnen til at vi var i Orange denne dagen i 2009 da vi logget vår første cache, var at vi skulle se Verdis opera La Traviata i det gamle teateret.
Orange er ikke langt fra den kombinerte viaducten og aquadukten Pont du Gard. Det er også et av de stedene man bør besøke om man er i det området. Det finnes selvfølgelig en del geocacher ved Pont du Gard.
Geocaching er en nettverksaktivitet. Det må være flere som driver med dette for at det skal bli noe moro. Det er geocacherne selv som legger ut cacher, og man kan ikke registrere funn på egne cacher. Så det må minst være to, som kan legge ut cacher for hverandre. Mitt inntrykk er at de første cachene på en del steder er lagt ut av folk som har bodd der midlertidig, som studenter eller som har arbeidet der. De har antageligvis drevet med geocaching tidligere, og har villet introdusere aktiviteten på et nytt sted. Slike «turistcacher» kan være litt problematiske. For cachene må vedlikeholdes.
I begynnelsen er man gjerne litt usikker, og vet ikke riktig hva man skal se etter. Men etter å ha funnet en del cacher, trener man opp «cacheblikket»: Man legger merke til noen kvister eller steiner, og tenker at de har ikke kommet dit av seg selv. Og man ser at her har det gått noen før, og man blir flinkere til å finne cachene.
1.6 Att og fram er ikke like langt, ut og inn er langt fra like trangt
Alle geocachere har erfart at veien til en geocache kan være vanskelig og slitsom, mens veien tilbake er enkel. Vi går gjerne etter retning: Rett på, rett på, samme hva vi støter på, som vi sa da jeg var barn. Det blir en del av det vi kaller bushing, hvor man går gjennom kratt og ulendt terreng i retning den skatten som skal være der inne et sted. I Frankrike kaller man det faire du sanglier, som direkte oversatt betyr gjøre villsvin, men som må forstås som gjøre som villsvin.
Vel fremme ser vi en fin og enkel sti tilbake. Kanskje er den noen meter lenger, men langt enklere.
Enhver som driver med geocaching kan plassere ut en cache. Når man plasserer ut en cache, sendes denne inn til godkjenning. Det er noen frivillige, reviewere, se kapittel 15, som sjekker at det er gjort i samsvar med reglene, og som så publiserer cachen hvis den er OK.
Det er anbefalt at man har funnet en del cacher, før man legger ut sin første. Groundspeak anbefaler at man i alle fall bør ha funnet 20. Vi har sett noen som umiddelbart har blitt hektet, har funnet få, men lagt ut mange cacher, og etter ganske kort tid har mistet interessen. Du kan lese en veiledning i å legge ut cacher hos geocaching.com. Her er retningslinjer for å legge ut cacher.
Det er viktig at cachen har så presise koordinater som mulig. Som nevnt har de GPSene vi bruker en presisjon som angir stedet innenfor en radius på fem meter, så helt presise blir ikke de koordinatene vi får. Til å legge ut cacher foretrekker jeg å bruke en dedikert GPS, fremfor mobiltelefon. I alle fall de GPSene jeg har, har en funksjon for å “middle” koordinatene. Det vil si at den foretar en lang serie registreringer av koordinatene, og gir et gjennomsnitt av disse målingene. Hvor lang tide det tar, avhenger av mottaksforholdene der man er. Jeg legger bare fra meg GPSen på stedet og lar den holde på, mens jeg gjør noe annet. Så sant det er mulig, pleier jeg også å kontrollere koordinatene på Google maps. Når jeg sier “så sant det er mulig”, er de fordi man i praksis må se på satellittbildene for å se stedet. Legger man ut en cache i skogen, vil satellittbildene bare vise at det er skog, uten at man ser akkurat det treet hvor man har plassert cachen. Legger man ut en cache i byer eller andre bebygde områder, kan dette være særlig viktig. GPS-signalene kan bli forstyrret av bygninger, men der kan man gjerne se ganske presist hvor cachen er plassert.
Man kan ikke lage kommersielle cacher, cacher som f.eks. skal lokke folk til butikker, cafeer, osv. Så en cache av typen “her får du byens beste boller”, plassert i et bakeri, vil ikke bli godkjent. Noen cacher plasseres slik at de er vanskelig tilgjengelige, og hvor det kan medføre en viss risiko å lete etter cachen. Man må klatre høyt opp i et tre, kanskje er det en klatring som krever klatreutstyr, den kan kreve klatring i fjell, osv. Det er i utgangspunktet greit. Hvis en cache har terreng 5 og en attributt som sier treklatring, da vet man at her må man klatre høyt. Det er ikke cacher for folk med høydeskrekk, som meg. Folk leter etter slike cacher på egen risiko. Men cacher som kan medføre risiko for andre, de blir ikke godtatt. Det har vært eksempler på cacher som har ligget veldig nær et jernbanespor, og man skal ikke utsette lokførere for risikoen for å kjøre på folk som leter etter cacher langs skinnegangen.
Reviewerne driver en form for «dokumentkontroll». De sjekker at cachen, ut fra det som er opplyst i beskrivelsen, er i samsvar med retningslinjene for plassering av cacher. En cache skal være minst 161 meter (1/10 mile) fra nærmeste cache. Det er avstanden fra der man plasserer den fysiske cachen til nærmeste fysiske cache som er avgjørende. Ved mystery-, multi– og WhereIGo-cacher, vil den fysiske cachen vanligvis ikke befinne seg på de koordinater som er oppgitt. Man kan derfor risikere at en slik cache faktisk befinner seg for nær det stedet man har planer om å legge ut cachen, og da vil den ikke bli godkjent. Men cachen kan godt plasseres nærmere enn 161 meter fra startpunkt for slike cacher, og fra andre cacher som ikke har noen fysisk konteiner, som virtuelle, webcam og adventurelab.
Vi får, av ganske åpenbare grunner, ikke oppgitt sluttkoordintaene til multi-, mystery og WhereIGo-cacher som kan komme i konflikt med den cachen vi ønsker å legge ut. Man må da løse alle oppgavene til slike cacher som kan være i konflikt, eller bare prøve seg fram til man finner et sted som kan godkjennes. Jeg forsøkte en gang å legge ut en cache ved Universitetet i Oslo på Blindern, som bonuscache til min adventurelab Universitetet i Oslo Blindern. I det området er det ganske mange mystery-cacher. Jeg har funnet noen, men langt fra alle. Jeg ga til slutt opp. Alle steder jeg forsøkte å plassere denne bonuscachen, kom i konflikt med andre cacher i omdrådet.
Noen må legge ut noen cacher for at det skal være noen som jeg kan finne. Hvis noen skal legge ut cacher, bør det også være noe å finne. Men noen må være først. Noen cacher har gjerne blitt lagt ut av noen som har oppholdt seg et sted en periode, og har hatt et ønske om å introdusere geocaching i et område hvor det ikke har vært noe. Det kan ha vært studenter, folk med feriebolig, osv. Det vil typisk være folk som driver geocaching hjemme. Når det først har blitt noen, kan man legge ut for hverandre, og finne hverandres cacher.
Jeg har sett denne utviklingen i Languedoc i Frankrike, hvor vi har en leilighet og derfor tilbringer ganske mye tid. Jeg har allerede fortalt om mitt første cachefunn i dette området, i 2006. Da var det ikke mange cacher, og vi måtte reise et godt stykke for å finne en cache. En av de vi lette etter den gangen (GC644B Montpellier), fant vi ikke. Men jeg har funnet den senere, etter at jeg selv begynte med geocaching. Den var lagt ut av en canadier, og kanskje studerte han ved et av universitetene i Montpellier. Han er en av de som gjerne legger ut cahcer på nye steder. Utlegger, Licorice, skriver følgende i omtalen av seg selv:
«I hid my first cache in the wonder of Petra in Jordan in November 2001. Since that time, I have also hidden caches in Canada, USA, Mexico, Ecuador, Japan, China, Thailand, Mongolia, France, Spain, Australia, Antarctica, England, Botswana, Namibia, Zambia, Zimbabwe, Tunisia, Malaysia, and Italy. I usually try to find and hide an equal number of caches, but many of the places I travel to don’t have any caches to seek… yet. I also laid claim to be the first geocacher to have successfully hidden caches on all seven continents.»
Syv kontinenter, det inkluderer også Antarktis, hvor han har en webcam cache GCDECD Antarctic Views. Den er fortsatt tilgjengelig, men det er ikke mange som har funnet den.
Man kan bli møtt med en del skepsis hos reviewerne hvis man legger ut en cache på et sted hvor man ikke bor eller har annen tilknytning til. Hvis man har lagt ut cacher på alle syv kontinenter vil det være en nær uoverkommelig oppgave å vedlikeholde disse. Men cacher hvor det ikke er noe fysisk som skal logges, som webcam, en del virtuelle og earth cache, er ikke problematiske når det gjelder vedlikehold. Noen som har lagt ut cacher ganske langt fra der de bor, har måtte forklare overfor reviewer f.eks. at vi har hytte der, og er der ganske ofte.
Det er nødvendig å vedlikeholde cacher, f.eks. å skifte logg når den er fullskrevet, eventuelt reparere eller skifte ut cachen om den har blitt skadet, eller den har blitt mugglet, som er et geocacheruttrykk for at den har blitt borte. Kanskje er de mer velvillige når det er spørsmål om å legge ut cacher i et område hvor det ikke finnes noen, eller i alle fall veldig få cacher. Noen gjør avtaler med lokale geocachere om å foreta nødvendig vedlikehold. I praksis fungerer det visstnok ikke særlig godt. Det er mindre interessant å vedlikeholde cacher enn å legge ut nye, og det er nok enda mindre interessant å vedlikeholde andres cacher enn det er å vedlikeholde sine egne. Men noen ganger fungerer det.
Det hender at noen adopterer en cache som man ønsker å ta vare på, f.eks. en veldig gammel cache, og det synes i praksis å fungere bedre enn når man bare har gjort en avtale om å vedlikeholde en ganske ordinær cache. Her er en beskrivelse av hvordan man går fram for å adoptere eller adoptere bort en cache. “Grandfathered” cacher, altså cacher som var tillatt da de ble lagt ut, men som det ikke ville ha vært mulig å legge ut i dag, kan ikke adopteres. Man kan f.eks. ikke adoptere en webcam-cache. Men slike cacher krever i utgangspunktet ikke vedlikehold. Problemet med disse er gjerne at webkameraet ikke lenger virker, og de er gjerne utenfor cacheeiers kontroll. Så lenge kameraet fungerer, kan cachene leve videre ganske uavhengig av cacheeier.
Siden våre første forsøk har det blitt mange cacher i “vårt” område i Frankrike. Nå er det rundt 15 000 cacher i det vi med litt velvilje kan kalle vårt nærområde i Frankrike.
Man kan ikke registrere funn på sine egne cacher, noe som ville vært ganske poengløst. Er det ikke noen cacher å lete etter, er det neppe mange som legger ut noen.
Som jeg nevnte innledningsvis, er geocaching en typisk “vestlig” aktivitet, selv om den også er global. Det har villet seg slik at jeg i de senere årene har besøkt og lett etter geocacher i India og Ghana. I India, som nå er verdens mest folkerike land, var det da vi besøkte landet i 2023, 247 geocacher. I Ghana var det i mars 2025 17 cacher.
Mange av de landene vi gjerne kaller “utviklingsland” har hoppet over fasttelefon, og har bygget ut mobilnettet. Det er billigere å bygge ut mobilnett enn fastnett. Det kan derfor være relativt god mobildekning i en del av disse landene, men ikke på langt nær så god dekning som vi har i Norge.
Hvis jeg har forstått det rett, er dekningsområdet for mobiltelefon gjerne delt opp i “celler”. Det er derfor de på engelsk har blitt omtalt som cellular phones. Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg har, kan man velge å lage cellene ganske små. Dekningsområdet vil da være relativt lite, men det er god kapasitet innenfor dekningsområdet. Dette vil man gjøre i byer hvor det er mange folk og mye mobiltrafikk. Man kan også velge å lage store celler, slik at man får et stort dekningsområde, men med relativt liten kapasitet. Dette er gjerne den løsningen man har valgt i mindre befolkningstette områder. Med stadig mer bruk av mobiltelefon, kan man her få problemer på grunn av for liten kapasitet. I land som har basert seg på mobilnett og har et dårlig utbygd fastnett, kan økende datatrafikk føre til kapasitetsproblemer. Selv om dagens mobilnett har langt større hastighet og kapasitet enn hva de hadde for noen år siden, er det langt igjen til kapasiteten i et moderne fibernett.
Det finnes flere forskjellige cachetyper. Hvordan man får godkjent en ny cachetype, vet jeg ikke. Men det har vært en utvikling her. Noen ganger finner vi cacher som hadde passet bedre i en annen kategori. Et eksempel er den virtulle GCKY6B, NWG #6 Lily Fields på Malmøya i Oslo, som antageligvis ville ha vært laget som en EarthCache i dag. I London er det ganske mange Virtuelle, som i realiteten er multicacher. Ser man på gamle geocacher, ser en at noen opprinnelig ble publisert som en cachetype, og av ulike grunner siden er endret til noe annet. Norges eldste cache GCBBF Norges første, i Bergen, The first cache in Norway, var opprinnelig en tradisjonell, men er endret til en multi. Kanskje vil challenge-cacher, og eventuelt bonuscacher bli skilt ut som egne kategorier, for å skille dem fra de egentlige mystery-cachene. Men dette er bare spekulasjoner fra min side.
Jeg er ikke sikker på hvor enkelt det er å endre cachetype for en eksisterende cache. Hvis den endres, vil den — om jeg har forstått det rett — også bli endret hos alle som har logget funn på cachen. Det kan føre til at noen som f.eks. ønsker å finne en cachetype på alle kalenderdager, plutselig får et hull i kalenderen. Tilsvarende vil skje om man endrer vanskelighetsgrad eller terrengrad for en cache. Jeg laget en gang en mystery med spørsmål om operaer, GC333B1 Opera – musikknerder # 1 / music nerds # 1. Det er ikke lett å vurdere hvor vanskelig det er å løse slike oppgaver. Som jeg skriver i beskrivelsen til den cachen:
“Men hvor vanskelige de er, er der ikke lett å si. Operaens musikksjef, John Helmer Fiore [han var musikksjef da jeg la ut cachen, men er de ikke lenger] vil ta denne på strak arm. Andre, som ikke vet mye om opera og ikke leser musikk, vil kanskje finne den umulg å løse.”
Jeg vurderte å la den ha vanskelighetsgrad 5.0 (som den har) i en periode, for så å legge ut flere hint og redusere vanskelighetsgraden i takt med at det kom flere hint. Dette ble jeg sterkt frarådet fra å gjøre. Mange ønsker å ha logget noen cacher med høy vanskelighetsgrad. Hvis jeg hadde redusert vanskelighetsgraden, ville jeg ha ødelagt statistikken over antall D 5.0-cacher hos de som allerede hadde funnet den. Så det ble ikke flere hint, og den har fortsatt vanskelighetsgrad 5.0.
5.2 Tradisjonelle / vanlige
Tradisjonell eller vanlig. Det er den opprinnelige. Det er disse som er markert med et grønt symbol på cachekartet. En slik cache er en beholder som er plassert på de koordinater som er oppgitt. Den behøver ikke å inneholde mer enn en loggbok. De finnes i mange størrelser, som vi kommer tilbake til. Noen kan inneholde TBer og annet man kan ta med seg. Det er disse cachene det er flest av, og som det vanligvis er enklest å finne.
5.3 Ukjent, Mystery
De heter egentlig «Unknown» eller «Ukjent», men de kalles gjerne mystery eller mysterier. Cachen ligger vanligvis ikke på de oppgitte koordinatene. Man må løse en oppgave for å få koordinatene. Den første mysterycachen ble utplassert i september år 2000, i North Carolina i USA. Den har nummer GC70 Octopus Garden og er fortsatt tilgjengelig.
Mysteriene kan være alt fra veldig enkle puslespill til særdeles krevende oppgaver. Det kunne ha vært skrevet en egen bok om å løse mysterier, og slike bøker finnes – i alle fall på engelsk. Om noen skal skrive en slik bok, bør det ikke være meg. Jeg er på mange måter en tålmodig person, og har for eksempel tålmodighet til å skrive slikt som dette. Men jeg har ikke så mye av den type tålmodighet som man må ha for å løse vanskelige mystery-oppgaver. Dessuten er min kone og medcacher Brumline mye flinkere til dette enn meg. Hvis jeg prøver, har hun som regel løst oppgaven lenge før meg. Her som ellers gjelder at øvelse gjør mester.
Her som på så mange områder, går det litt i bølger hva som er populært. Det var en periode mange mystery-cacher som krevde IT-kunnskaper, det har vært mange med ulike former for kryptering, noen med oppgaver som man vil finne i intelligenstester, rene kunnskapsspørsmål, og i den senere tid har det vært mange digitale puslespill. Når man har løst puslespillet på nettet, får man oppgitt koordinatene til cachen. I dag prøver mange å lage oppgaver hvor det ikke skal være lett å bare google seg fram til svaret. Om kunstig intelligens kan være egnet til å løse slike oppgaver, vet jeg ikke.
En mysterycache skal ikke være plassert mer enn en mile/1609 meter fra det sted som er oppgitt. Hvis man får en løsning som ligger lenger borte, er det et klart tegn på at løsningen ikke stemmer.
Det er nå et vilkår at mystery-cacher skal ha en checker, hvor man kan skrive inn de løsningskoordinatene man har kommet fram til, for å se om man har riktige koordinater. Det kan være ganske frustrerende å gå ut i felt for å lete etter en mysterycache man mener å ha løst, og så viser det seg at man har gjort en feil slik at koordinatene ikke stemmer. Uten riktige koordinater er det vanskelig å finne cacher. Gamle mysterycacher har ofte ikke slike checkere.
Det er noen typer mysterycacher som er plassert på de oppgitte koordinater. Noen ganger er beholderen låst med en hengelås, og man må løse en oppgave for å finne koden for å låse den opp.
Noen legger ut serier med cacher, og lager en bonuscache. Man må da ha funnet en stor del av, eller kanskje alle cachene i serien. I hver cache er det oppgitt noen data, og når man har samlet tilstrekkelig data har man fått koordinatene til bonuscachen – som vil være en mystery. Det har blitt mange AdventureLab-cacher. Dette er serier på flere cacher, og det er ofte en bonus som man samler opplysninger til når man finner cacher i seriene.
Endelig er det challengecacher, som jeg kommer tilbake til nedenfor. De er også mysterycacher.
5.4 Challenge
Challenge er en undergruppe av «ukjent». Man må oppfylle visse angitte krav for å kunne logge disse. Det kan være å ha funnet et antall kommuner i Norge, flere cachetyper i ulike land, cacher med navn som begynner med alle bokstaver i alfabetet, et visst antall mysteriecacher, osv.
Challengecacher er, i motsetning til de fleste andre mysteriecacher, plassert på de oppgitte koordinater. De skal ha ordet «challenge» i cachenavnet, slik at dette brukes for å søke opp slike cacher, bl.a. av Project GC.
Man må vise at man oppfyller kravene i challengen. I dag skal alle challenge-cacher ha en «Challnge checker», hvor man kan kontrollere om man er kvalifisert eller ikke. Det er Project-GC som leverer denne checkeren. I Project-GC kan man også få opp et kart over challenge-cacher i et område, som viser hvilke man er kvalifisert til og hvilke man ikke er kvalifisert til. En del eldre challenge-cacher har ikke en slik checker, og på kartet over challenger vil man da ikke kunne se om man er kvalifisert eller ikke. Igjen er den den såkalte bestefarsregelen som sier at disse challengene fortsatt kan være der, selv om de ikke ville ha blitt godkjent om de hadde blitt lagt ut i dag.
Når man logger slike cacher som funnet, er det nå vanlig å inkludere bekreftelsen fra Project-GC om at man er kvalifisert. Project-GC sier ikke bare om man er kvalifisert eller ikke, men også på hvilken måte man har kvalifisert seg. Jeg laget en challenge GCA9ZZA Challenge: Oslocacheren – sektor 14. Jeg laget den for å gjøre det litt enklere å finne en cache i denne sektoren for å oppfylle kravene i GC55X89 Oslo rundt – og rundt – og rundt – 360° Challenge. Den eneste cachen i den sektoren var på det tidspunktet en veldig vanskelig myestery. Hvis man klarte å løse mysteriet, måtte man klatre høyt opp i et tre for å finne selve cachen. Jeg ønsket egentlig ikke at så veldig mange skulle finne akkurat denne cachen. Jeg regnet med at de som samler cacher i sektorene til GC55X89 Oslo rundt – og rundt – og rundt – 360° Challenge allerede hadde funnet en del cacher i Oslo. Man må tross alt ha funnet 360 cacher i Oslo for å oppfylle kravene for å logge den. Så jeg satte som krav at man må ha funnet minst 300 cacher i Oslo kommune for å kunne logge denne. Hvis Project-GC bekrefter at man er kvalifisert, får man teksten som sier at man er kvalifisert som sier hvor mange cacher man har funnet i Oslo, og en liste over minst 300 cacher som man har funnet. Man inkluderer ikke hele den listen når man logger cachen. Det ville ha blitt en veldig lang og temmelig uinteressant logg. Dessuten kan en logg ikke være på mer enn 5 000 tegn, slik at det i praksis ikke hadde vært mulig å inkludere alt.
Hvis man ikke er kvalifisert på det tidspunkt man besøker cachen, kan man skrive seg inn i loggen, og skrive et notat på nettet om at man var der, men ennå ikke er kvalifisert. Den dagen man oppfyller kravene, kan man logge cachen. Man kan da velge å logge med den dato man besøkte cachen, eller den dato man logger som kvalifisert. Noen liker litt dårlig at man kan logge med den datoen man kvalifiserte seg, og ikke den datoen man besøkte cachen og skrev seg inn i loggen. Hvis cachen skulle ha forsvunnet, f.eks. blitt mugglet, vil mange loggede funn gi inntrykk av at cachen fortsatt er der. Men slik er det: Man kan velge hvilken av disse datoene man vil sette på «funnet» loggen.
Project-GC har en fane på siden med brukerstatistikk som viser hvilke challenger man har skrevet notat på, men ikke logget. For mange challenger sjekker Project-GC automatisk om du er kvalifisert eller ikke, og det vil komme fram på oversikten om det er noen challenger som du nå er kvalifisert til.
Hvis man skal legge ut en challenge, må man selv være kvalifisert. Jeg kunne ikke ha lagt ut en challenge med krav om at man må ha funnet minst 300 cacher i Oslo kommune, hvis jeg ikke selv hadde funnet mer enn 300 cacher i Oslo. Man må også oppgi ti andre som er kvalifisert til å finne den. I mitt tilfelle var ikke det noe vanskelig. Det var bare å velge ut noen av de ivrige cacherne i Osloområdet. Man kan ikke lage en challenge med tilnærmet umulige krav. Det er også visse andre restriksjoner når det gjelder hva slags kriterier man kan sette i en slik cache, men de går jeg ikke nærmere inn på.
En challengechecker er litt programkode som man legger inn i cachebeskrivelsen. Det er mange der ute i cacheverden som hjelper til med å lage en checker, så det var ikke noe stort problem for meg, selv om jeg ikke er en programmerer. Det er dessuten mange challenger som har samme type krav, f.eks. at man må ha funnet et visst antall cacher i en kommune. Jeg kunne derfor ta en eksisterende checker, som noen pekte ut for meg, og bytte ut kommunenavn og antall. Man trenger ikke kunne programmere for å gjøre akkurat det.
5.5 Multi
Ved multicacher skal man besøke flere steder og samle informasjon til løsningen av cachen. De kan minne om mysterier, men med den forskjell at man må ut i felt for å finne løsningen for multicacher. Noen kan man riktignok finne ved hjelp av Google Street View. Grensen mellom multier og mysterier kan være ganske flytende.
Den første multicachen, GC1E Tour of Stone Mountain ble lagt ut i Georgia i USA 11. juni 2000. Den er fortsatt tilgjengelig.
Noen multier er enkle. Man skal gå til det oppgitte stedet og lese av informasjon, f.eks. et tall. Man kan da få at hvis tallet er 1234 så er cachen på koordinater A, hvis det er 2345 er det koordinater B, og hvis det er 3456 er det koordinater C. Eller man kan gå til første steg, og der finner man de endelige koordinatene. Andre ganger kan de være en lang serie av steder man må innom for å hente informasjon. Noen kan være som en guidet tur i en by, hvor man må innom en del severdigheter for å finne alt man trenger for å få riktige koordinater.
Det er ingen grenser for hvor langt det kan være mellom start- og sluttkoordinater for en multicache. Det ligger en temmelig lang multi i Kiel i Tyskland, GCH4AF Color Line Kiel-Oslo . Den er laget for de mange som reiser med Kielferjen fra Kiel til Oslo, og man skal samle en del informasjon i løpet av turen. Selve cachen ligger i Oslo. Multicacher regnes som plassert der hvor startkoordinatene er. Så cachen vil bli logget som et funn i Kiel, selv om den fysiske cachen ligger i Oslo. Det er en del cachere i Oslo som har fått logget sin første og kanskje eneste cache i Tyskland ved å finne denne cachen, kanskje etter å ha googlet seg fram til den informasjonen man trenger for å løse cachen. Cachen er fortsatt aktiv. Derfor sier jeg ikke noe mer om hvor i Oslo den er.
5.6 Letterbox/letterbox hybrid
For en letterbox kan man bruke hint i stedet for koordinater for å lede folk til cachen. Noen ganger er cachen plassert på de oppgitte koordinater, andre ganger ikke. Jeg er usikker på opprinnelsen til letterbox-cachene. Det kan se ut som om “Letterboxing”, i alle fall i USA, har vært og kanskje er en aktivitet som er parallell med geocaching. Ofte er letterboxene en postkasse, som er cachen. I letterboxene er det, eller i alle fall skal være et stempel, som finnerne kan bruke for å stemple sin egen loggbok. Om jeg skal være ærlig, har jeg aldri helt forstått poenget med dette stempelet. Jeg har ikke med meg noen slik loggbok hvor jeg kan samle stempler når jeg er på cachetur. Kanskje ligger forklaringen i at letterboxene opprinnelig var noe annet en geocacher, og at de så har blitt tatt inn i geocachingverden. Jeg vet ikke.
Man kan få utformet sine egne stempler. Vi, det vil egentlig si min kone og medcacher Brumline, har plassert ut en letterboxcache, GCB143Z Letterbox på Fagerstrand. Vi syntes vi måtte ha et passende stempel for oss, og det ble som bildet til venstre. Geocoinshop.de lager slike stempler som man kan designe selv. Det var derfra vi bestilte dette stempelet.
Det er uklart hva som er den første letterbox-cachen. Den første som ble registrert er GC2D som har det lite fantasifulle navnet Geocache, og den ble passert i Illinois i USA 8. juni 2000. Problemet med denne er at den aldri ble funnet. Den er arkivert.
Den første som faktisk ble funnet er GC190 Open Space 6, i New Mexico i USA. Den ble utplassert 15. januar 2001. Cachen er låst.
5.7 WhereIGo
For å finne en WhereIGo må man besøke ulike veipunkter, som man finner ved hjelp av en egen app. Man må laste ned data fra WhereIGo. Ved disse veipunktene er det noen oppgaver som må løses for at man skal komme videre. Når man har løst oppgavene, får man opplyst koordinatene til cachen, som er en vanlig cache. De kan minne om mutlicacher, men man får stedene man skal besøke i appen. Når man har besvart spørsmålene, får man oppgitt koordinatene til selve cachen.
Jeg mener å ha hørt at WhereIGo også, i likhet med letterboxing, startet som en separat aktivitet utenfor geocaching, som så ble tatt i bruk for å skjule og finne geocacher. Men her er jeg usikker.
De fleste mystery, multi og WhereIGo cacher ligger ikke på det stedet som de oppgitte koordinatene angir. Challengecacher er et unntak her. Man finner koordinatene når man har løst oppgavene.
Man kan da skrive inn korrigerte koordinater. Jeg skriver de inn på nettsiden til cachen, men man kan også gjøre det i apper. Det enkleste, i alle fall etter min vurdering, er å kopiere de oppgitte koordinatene inn i feltet for korrigerte koordinater, og så korrigere dem der.
Når man har skrevet inn korrigerte koordinater vil denne korrigerte plasseringen vises på kartet, og det er denne man vil se i appen på telefonen. De vil ha et symbol som viser at det er korrigerte koordinater. Disse korrigerte koordinatene er bare synlige for den brukeren som har skrevet inn de korrigerte koordinatene, men ikke for andre. Når man velger cachen for å navigere etter den, vil man navigere til de korrigerte koordinatene, altså til det sted hvor selve cachen er plassert. Når man har logget cachen som funnet, går merket tilbake til de oppgitte koordinatene, så smilefjeset blir plassert der.
Selv om challengecacher vanligvis er plassert på de oppgitte koordinatene, pleier jeg å skrive inn korrigerte koordinater på de jeg er kvalifisert for, men ennå ikke har funnet. Det er reelt sett ikke korrigerte koordinater, jeg kopierer bare inn de oppgitte koordinatene i feltet for korrigerte koordinater. Når jeg ser på cachekartet, vil jeg da få disse opp som cacher jeg kan finne.
5.9 Virtuelle
Dette er cacher som vanligvis er uten noen fysisk boks. Man må besøke oppgitt sted eller steder, noen ganger svare på spørsmål og typisk laste opp et bilde.
Det er litt uklart hva som er den første virtuelle cachen. En kilde sier at det er to kandidater: GC53 Rift Valley, som selvfølgelig ligger i Rift Valley i Kenya. Den ble utplassert i 15. juni 2000 og er fortsatt tilgjengelig. Den andre er GC60 Virtual Dublin. Utleggsdatoen for denne er oppgitt til 25. september 2000. Denne er låst. Man skulle hente opplysninger fra et skilt, og skiltet er borte. Hva som gjør at det er uklart hvilken som skal anses som den første, vet jeg ikke. Men den eldste listede virtuelle cachen er GC3E Lane Cove, i Australia. Den er registrert som utlagt 18. mai 2000. Men i cachebeskrivelsen står det at de opprinnelig var en tradisjonell cache, som senere har blitt omgjort til en virtuell. Så den teller nok ikke når det blir spørsmål om hvilken som er den første virtuelle.
Noen gamle virtuelle er laget slik at man må besøke flere steder, og fungerer som multi. Man henter informasjon fra de steder man besøker, og til sammen gir de koordinatene til selve cachen. Jeg har funnet noen slike i London. Noen er slik at man skal svare på noen spørsmål og sende svarene til CO før cachen kan logges.
Det er også noen virtuelle som ville ha vært earth-cacher om de hadde vært laget i dag. Et eksempel på det er GCKY6B, NWG #6 Lily Fields som ligger på Malmøya i Oslo. Her skal man blant annet observere fossiler og svare på noen spørsmål om disse.
En av de hyggelige virtuelle cachene jeg har funnet er GC892BG SINGAPORE Sling i Singapore. Man skal til Raffles Hotel. Det var på dette hotellets Long bar en bartender skapte drinken «Singapore Sling». Man behøver ikke besøke baren. Men vi besøkte baren og drakk en Singapore Sling. Den ble skapt av bartenderen Ngiam Tong Boon i 1915. Dette var møtestedet i Singapore på begynnelsen av 1900-tallet. Menn drakk gjerne whisky eller gin. Etiketten tilsa at kvinner ikke skulle drikke noe med alkohol. Drinken ble laget med en rød/rosa farge, og så ikke ut som brennevin. Derfor var det en drink kvinner kunne drikke. Man kan selvfølgelig besøke Long bar uten å drikke noe med alkohol. Men det er så mange som besøker stedet for å drikke den originale Singapore Sling, så de begynner gjerne å lage en slik drink til gjestene, uten egentlig å spørre om det er det de vil ha.
Denne cachen har en oppgave, og en automatisk kontroll av om man har riktig svar, som man finner på en del cacher. Det er oppgitt en e-postadresse, men et element i adressen mangler og er byttet ut med, som her, en stor A. Hvis man har rett løsning får man riktig epostadresse, og man får et automatisk svar tilbake om at svaret er riktig. Hvis man har feil svar, vil man bare få en feilmelding om at meldingen ikke kan leveres.
Generelt kan man ikke lenger lage nye virtuelle. Men Groundspeak har noen ganger invitert enkelte til å legge ut virtuelle, f.eks. i forbindelse med at geocaching passerer en milepæl. Slike invitasjoner gis gjerne til folk som allerede har lagt ut noen cacher. Hvis man er nybegynner i geocachingverden, er ikke dette noe man skal planlegge som sitt første cacheutlegg.
Men gamle cacher består.
5.10 Earth cache
For å kunne logge disse må du svare på en del spørsmål som gelder naturfenomener. Mange knytter seg til geologi. Her kan det være geologi som er tatt ut av sitt naturlige miljø, f.eks. fasadestein på bygninger, sokler på monumenter, osv. Det er egne, geologikyndige reviewere for EarthCacher. Man må gjerne svare på en del spørsmål før man kan logge earth cacher. Jeg er ikke så flink til å gjøre det, så jeg har en litt for lang back log av earth cache som jeg har besøkt, men ikke logget.
Den første earthcachen var GCHFT2 Earthcache I – a simple geology tour of Wasp Head, utplassert i New South Wales i Australia 10. januar 2004. Det finnes earth-cacher med eldre dato, men det er cacher som opprinnelig ble betegnet som noe annet, og som siden er endret til earth-cache.
Cachen GCKY6B NWG #6 Lily Fields Virtual Cache på Malmøya i Oslo er en virtuell cache som reelt sett er en earth-cache. Men den er fortsatt betegnet som virtuell.
Jeg synes at geologi er interessant. Nå er nok jeg blant de som synes at litt for mye er spennende og interessant, og man rekker ikke over alt. En stor del av Osloområdet ligger i det geologiske området som er kjent som Oslofeltet, et område som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Det er mye spennende geologi her, og dermed mange muligheter for å lage earth cacher. Her vil jeg anbefale to bøker, skrevet av min venn og tidligere styrekollega i Norsk Faglitterære Forfatter og Oversetterforening (NFFO)Henrik H. Svensen. Henrik er geolog, og er prisbelønnet både som forsker og forskningsformidler. For geocachere i Osloområdet anbefaler jeg hans bok Under asfalten – Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år. Han har også skrevet en bok om geologi i Norge, Et land av stein – bergartene som har formet Norge.
Jeg er også opptatt av sykkel, og pleier å følge med på noen av de store sykkelrittene. Heldigvis lar ulike interesser seg noen ganger kombinere. En gruppe sykkelinteresserte geologer, med utgangspunkt i universitetet i Utrecht i Nederland (en fin sykkelby), har laget nettstedet Geosports.org. Her skriver de om geologi langs etappene i de store sykkelrittene. Man kan lære mye om geologi generelt, og det kan nok være et og annet å plukke opp her hvis man vil løse earth cacher i de områdene som eappene går gjennom. Men de har til nå ikke skrevet noe om Norge, så disse sidene er til liten hjelp hvis man vil løse slike cacher her hjemme.
5.11 Webcam
Webcamcacher er en type cacher som det ikke lages nye av. Man skal finne et webkamera, stille seg opp slik at man er synlig for kameraet og enten laste ned eller ta skjermdump av bildet, som så lastes opp sammen med loggen.
Den første webcam-cachen er GC21DF Houston Webcam Cache #1, som ble utplassert i Houston Texas 11, oktober 2001. Den er arkivert.
Jeg vet ikke hva som er begrunnelsen for å avvikle denne type cacher. Men de har blitt mye enklere enn de var. Tidligere måtte man alliere seg med noen som satt ved en PC, og som kunne laste ned bildene. Nå gjør man det med en smarttelefon når man er på stedet. Det er dessuten ganske lett å jukse med slike cacher, om man skulle være interessert i det. Man får ikke noen skarpe nærbilder av personen. I praksis kan man bare ta et bilde av noen personer, og påstå at en av personene er en selv. Som et tiltak mot dette, krever noen at du skal holde opp GPSen, ha et ark som viser ditt geocachingnavn, eller noe annet som viser at dette ikke bare er en tilfeldig person som har stilt seg opp.
En gang sto jeg på en strand nær Zeebrugge i Belgia med en ganske tungt lastet sykkel, for å logge GCM35N Beach Paradise. Jeg forsøkte å holde opp et ark med mitt geocachingnavn og samtidig laste ned et bilde, i ganske sterk vind. Det var ikke helt enkelt å holde styr på alt sammen. Men jeg fikk lastet ned et bilde, markerte med selv ved å ringe meg inn, og logget cachen.
Jeg synes disse er morsomme, og siden det er en cachetype som sakte, men sikkert forsvinner, prøver jeg å finne flest mulig av dem. I Norge er det ikke lenger noen slike cacher. Det typiske er at webkameraet har sluttet å virke, og folk laster i stedet opp selfier tatt omtrent på det angitte stedet. Men om man jukser, lurer man bare seg selv.
Holder vi oss til de nordiske landene er det én i Danmark, tre i Sverige og tre i Finland. I Frankrike er det en GCKT57 Banyuls-sur Mer webcam, men kameraet virker ikke så den burde ha vært arkivert. Den siden som det lenkes til, og hvor bildet fra webkameraet skulle ha vært, finnes ikke. Det land i Europa hvor det er flest, er Tyskland. Ellers må man til USA om man vil ha mange slike.
Labcacher har ikke noen fysisk boks som skal finnes. Man går til et oppgitt sted, og skal svare på et spørsmål med informasjon man finner på dette stedet. Svarer man riktig, logges cachen som funnet.
På nettsidene til Groundspeak står det at det er eksperimentelle cacher, og i begynnelsen var de nok det.
Labcacher var utgangspunktet noe man kunne søke om å opprette i forbindelse med megaeventer. Det var oppgaver/leker som var en del av megaeventet. Når eventet var over, ble de arkivert. Jeg forsto dette som et tiltak for å hindre at det ble publisert mange cacher i forbindelse med eventet, som så ble arkivert ganske umiddelbart etterpå. Jeg har vært på event hvor det ble publisert flere cacher under eventet, som så ble arkivert umiddelbart etterpå. Det er ikke særliv populært.
De første Labcachene jeg var med på å finne, var laget til et megaevent i Spania, GC4PTX3 MEGA EVENT CATALUNYA 2014, i Platja d’Aro et stykke nord for Barcelona. Det pleier gjerne å være en representant for Groundspeak på mega- og gigaeventer. Vi gikk sammen med Groundspeak-representanten på denne runden. En av oppgavene var at vi skulle gå inn i en sex-butikk, og spørre om hva som var det mest populære sexleketøyet i butikken. Representanten fra Groundspeak var meget brydd, og var litt usikker på hva han skulle skrive i rapporten, som han tydeligvis måtte skrive når han kom hjem. Betjeningen i butikken visste hva det gjaldt, så det var ikke noe problem å finne svaret.
De første AdventureLab-cachene vi fant som ikke var oppgaver på et mega/gigaaevent var lagt ut i Hamburg da vi var der i forbindelse med gigaeventet GC77777 Project Hamburg – Im Wandel der Zeit i 2019.
Det er nå laget en rekke serier med labcache adventures, som ikke kan kalles eksperimentelle. Man finner dem ikke på den vanlige Geocaching appen, men på en egen app. Men man kan sette opp appen fra ceocaching,com slik at adventurelabs vises på kartet. Det er da startstedet som vises, og man vil åpne appen for adventurelabs om man klikker på den. Et adventure er typisk fem cacher, gjerne med et felles tema. Til noen adventures er det laget bonuscache. Man får da oppgitt koordinatene til bonuscachen når man har logget alle labcachene i denne serien, ofte ved at man får noen opplysninger for hver cache som man logger i serien, og som man så bruker for å finne koordintaene til bonuscachen.
For å lage AdvetureLab-cacher må man få en invitasjon fra Groundspeak. Hva som er kriteriene for å få slike invitasjoner, vet jeg ikke. Men de er basert på tidligere cacheaktiviteter, og man får det som kalles “spillerkreditt”, og en slik kreditt gir rett til å opprette en serie med inntil fem steg. Jeg har laget fire slike serier, tre i Oslo og en i Languedoc i Frankrike.
Noen liker labcacher, andre liker dem ikke. Mitt inntrykk er at særlig en del veteraner som ikke liker dem. De er ikke ordentige geocacher, og jeg har hørt noen litt nedlatede kalle dem for “Stolpejakt”. Dem om det. Ikke alle cacher er for alle. Jeg har høydeskrekk, og liker ikke cacher som gjør at man f.eks. må klatre høyt opp i trær. Men jeg tar gjerne adventurelabs, eller labbetusser, som vi har begynt å kalle dem.
Man kan ha sekvensielle og ikke-sekvensielle adventurelabs. Hvis de er sekvensielle, må stegene tas i en bestemt rekkefølge. Mitt inntrykk er at det har utviklet seg litt ulike kulturer i forskjellige områder. I noen områder er de fleste adventurelab sekvensielle, i andre områder er de fleste ikke-sekvensielle.
Om jeg skal komme med en personlig mening, så liker jeg ikke sekvensielle serier. Noen ganger forteller de en historie som gjør at det er et poeng at de tas i en bestemt rekkefølge. En adventurelab i Stockholm følger sporene til tidligere statsminister Olof Palme den dagen han ble skutt og drept i Stockholm. Den starter der han bodde i Gamla Stan, går til kinoen han var på, til stedet der han ble drept og til der man mistet sporene av morderen, og den ender ved Olof Palmes grav. Men historien må ha et poeng for andre enn den som har laget cachen. Hvis det er en del av min historie, som neppe interesserer andre enn meg, bør de etter min mening ikke være sekvensielle.
Særlig i byer kan det være mange adventurelab som er innom de samme stedene. Som premiummedlem i Geocaching kan man sette opp appen for adventurelabs slik at den viser steg i andre seier enn den man holder på med akkurat nå. Man kan se at det er labcacher i andre serier i nærheten, og hoppe over til disse. Det fungerer bare for ikke-sekvensielle serier. Det kan være lett å miste oversikten når man er i et område med mange labcacher, og stadig hopper fra den ene serien til den andre. Men det er etter min mening bedre enn at man til stadighet må tilbake til de samme stedene.
5.13 Bonuscacher
Bonuscacher er en variant av mystery-cacher. Det typiske er at man har funnet alle cacher i en serie, f.eks. en AdventureLab, og man får oppgitt informasjon for å finne bonuscachen underveis. Når man har funnet alle, sitter man med løsningskoordinatene.
Det kan også være andre serier som har bonuscache. Bonuscacher har fått en egen attributt, men den har ikke vært i bruk særlig lenge.
5.14 TB-hotell
Noen lager cacher som de kaller TB-hotell. Dette må være cacher som er store nok til at man kan plassere noen TBer i cachen. Det kan være vanlige cacher som er store nok til formålet. Men det finnes også noen meget forseggjorte cacher, innredet med hotellresepsjon, ulike rom, osv. Kanskje kan hotellrommene være del inn slik at dette er cacher som skal reise til bestemte steder, osv.
Det jeg har tatt med bilde av her, er en av mine favoritter når det gjelder TB-hoteller. Det er GC5K31B 5* TB Hotel & Apartments “Under Construction”, som ligger på Brokelandsheia i Gjerstad Kommune, og ligger på et sted hvor det er greit å stoppe om man kjører E18 mot Sørlandet. Det er “under construction”. Trykker man på knappen øverst til venstre, starter anleggsarbeidene, i alle fall gjorde det det, den gangen vi besøkte cachen i juni 2020.
5.15 Adventskalendere
Flere steder legges det ut adventskalendere. Den første geocachingkalenderen av denne typen ble lagt ut i Oslo i 2004. Det var fem år før jeg startet med geocaching. De som har holdt på lenger enn meg, sier at geocaching lenge var en sommeraktivitet. Men adventskalenderne bidro til å forlenge sesongen. Du kan lese mer om historien bak disse adventskalenderne og den første i Oslo på gcinfo.no.
Adventscachene er ordinære cacher. Det er meningen at adventscachingen skal være en familievennlig aktivitet. Det kan gjerne være multier eller mysterier, men da skal de være ganske enkle og familievennlige, som i praksis vil si barnevennlige. De skal heller ikke være for vanskelige å få tak i. T5 cacher kan man legge ut på andre tider.
Noen velger å arrangere en form for event når cachen publiseres. De fleste annonseres ikke som event, da det ville gi et litt for tydelig signal om hvor det vil komme en cache. Men de er der når cachen publiseres, og serverer gløgg og pepperkaker, eller noe tilsvarende. Siden mange er ute og leter etter de samme cachene på samme dag, blir det ofte uformelle «events» ved slike cacher, når folk møtes mer eller mindre tilfeldig.
Det er generelt ikke tillatt å legge noe spiselig i geocacher. I alle fall i Oslo er det dispensert fra dette for adventscacher. Her er de vanlig med Twist eller andre godsaker i cachen. Det sier seg selv at det kan gå tomt for godsaker når mange har besøkt cachen.
Noen er glade i det ekstreme. I noen år var det noen av disse cacheekstremistene i Osloområdet som gikk sammen om å lage en ekstremjulekalender, og det må man selvfølgelig gjerne lage. Her var det klatring i høye trær og andre ekstremutfordringer. Det var ikke en adventskalender for meg. Det varte noen år, og så tok det slutt.
Det publiseres én cache hver dag i adventsperioden. Det er vanlig at det er en konkurranse, hvor den som har FTF får tre poeng, de som finner den på utleggsdagen får to, og de som finner cachen i løpet av perioden får et poeng. I Oslo er det premieutdeling på Stammtisch i januar.
Det er også en del andre konkurranser. Det er en Lotto-konkurranse, hvor folk tildeles poeng etter loddtrekning. Det er premie for beste logg, og premie for beste cacheopplevelse, som i realiteten er en premie for den beste cachen.
Noen lager veldig flotte installasjoner som adventscacher. Det er ikke uvanlig at de på et senere tidspunkt bytter den ut med en mer ordinær cache. Det har hent at vi har kommet lenge etter jul, for å lete etter noe som opprinnelig var en adventscache. Cachen kan ha fått mange favorittpoeng, og de som har funnet den kan ha skrytt masse av den i sine logger. Da kan det være en nedtur når man finner cachen, og det er et helt ordinært PET-rør som henger i et tre. Men jeg forstår at folk ikke lar installasjoner som de har lagt mye arbeid i, være ute hele året.
Adventskalendere må organiseres, noe som forutsetter at det er et relativt organisert geocachermiljø på det stedet hvor man vil ha den. Vanligvis vil det være én utlegger for hver dag, og en person må koordinere dette. Tidligere ble det i Oslo lagt ut en oversikt over hvem som hadde ansvaret for cachene hver dag i hele perioden. Men det førte til at de ivrigste FTF-jegerne posisjonerte seg i det området hvor de regnet med at cachen ville komme, basert på hvor vedkommende pleier å legge ut cacher. Ryktene sa at noen overnattet i bilen i det området de ventet at cachen skulle komme, for å være best mulig posisjonert for å få FTF. Nå publiseres ikke en slik liste lenger, i alle fall ikke i Oslo.
Hvis man skal lage adventscaher må det være et tilstrekkelig antall geocachere som vil legge ut cacher. Noen steder har man valgt mindre ambisiøse prosjekter, og har adventskrans i stedet for adventskalender. Da publiseres en cache hver søndag i advent.
Noen har laget slike adventskalendere alene. Men det er i praksis ikke bærekraftig. Vedkommende går lei, blir syk eller slutter å legge ut cacher av andre grunner, og da forsvinner kalenderen.
En adventscache må plasseres slik at den er vintersikker. Det kan ikke være cacher på bakkenivå, som kanskje er skjult under masse snø den dagen den blir publisert.
5.16 Powertrails og andre serier
Noen lager lange serier av cacher. I flere byer, også i Oslo, finner vi en geocachingvariant av Monopol. Man skal finne de gatene og stedene som man finner i Monopol. I Oslo er cachene slik at man kan ta dem i vilkårlig rekkefølge. I Helsingfors er det mer som et spill: Man må logge seg inn, og slå en virtuell terning. Da får man riktige koordinater til den neste cachen man må gå til. Man må så dra dit terningen sender en, og logge den cachen for å komme videre. Hvis man har koordinatene, kan man logge den cachen man finner. Vi har vært tre som har spilt dette sammen, og har dermed kunnet komme litt raskere fram enn om vi skulle ha spilt alene, siden vi har fått ulike resultater på “terningen” og har blitt sendt til forskjellige steder. Det gjør det dessuten mulig å planlegge så man effektiviserer letingen noe.
En periode var det populært å lage «Power Trail», som er en lang serie cacher plassert slik at man lett kan finne veldig mange cacher i løpet av kort tid. De kan f.eks. være mange magnetiske filmbokser plassert i autovern, iblandet en del andre cacher der det ikke er autovern. Noen ville gjerne finne flest mulig cacher i løpet av 24 timer. En periode kom det stadig nye slike trailer, og det ble snakket om den nye med 500 cacher, eller flere. I vårt område i Frankrike gitt noen cachere for noen år siden sammen om å lage en serie med 2400 cacher. Mitt inntrykk er at de ikke lenger er så populære som de var for noen år siden.
Jeg har merket meg en viss misnøye når det gjelder trailen med 2400 cacher i Frankrike. De som laget den hadde det sikkert morsomt da de satt sammen og planla ruten, laget cacher og la disse ut. Men å skulle vedlikeholde en serie med 2400 cacher er ikke like morsomt, og vi har konstatert at ganske mange av dem er dårlig vedlikeholdt. Men det som særlig har vært en kilde til misnøye, er at det i praksis ikke er plass til andre cacher der denne trailen går. Flere ønsker at cacher i trailen skal arkiveres, for å frigjøre plass til nye cacher.
Slike power trails gir ingen interessante cacheopplevelser. Det er kvantitet, ikke kvalitet. Noe av dem er stort sett filmbokser festet med magnet i autovernet, med ca 160 meters mellomrom. Å stoppe på en trafikkfarlig måte for å plukke en boks i autovernet, er ikke den type opplevelse som gjør at jeg liker å drive med geocaching. Vegvesenet har reagert på noen slike power-trails. Når konkurranseinstinktet aktiveres, settes ofte sikkerhet og andre hensyn til side. Langs en del veier ble det en del trafikkfarlige stopp av geocachere som «skulle bare» plukke en cache i autovernet.
Det er ikke tvil om at det jukses en del når noen vil sette rekorder med antall funn. Project-GC sliter litt med å svare på hvem i verden som har logget flest. Jeg har måttet se på enkelte land. Den fra Tyskland som i øyeblikket topper statistikken med flest funn i løpet av en dag, står registrert med 11 144 cacher . Her kan man gjøre noen enkle regneøvelser. Det er 1440 minutter i et døgn, eller 86400 sekunder. Hvis man skal ha funnet en cache må man først finne den, skrive sitt nick i loggen og sette den tilbake før man leter etter den neste. Hvis man skal finne 11 144 cacher i løpet av det døgn, bruker man litt under 8 sekunder per funnet cache. Da er det ikke lagt inn tid til slikt som tissepauser eller spisepauser. Hvis man bare skal bevege seg fra cache til cache, som skal være minst 160 meter fra hverandre, skal man holde en gjennomsnittsfart på i drøyt av 70 km/t mellom hver cache for å rekke det på 8 sekunder. Dette inkluderer akselerasjon og nedbremsing, og det er ikke satt av tid til å finne og logge cachene. Det er ganske enkelt ikke mulig. Man må kjøre 1794 km i løpet av 24 timer for å rekke over så mange cacher. Det er kanskje mulig å kjøre så langt i løpet av et døgn. Men ikke noe jeg ville ha gitt meg i kast med, selv uten stans for å finne cacher.
Den norske rekorden er på 966 cacher. Da har man ca 1 min og 30 sekunder til å finne, logge og sette tilbake hver cache, forutsatt at man ikke har noen form for pause i løpet av 24 timer. Mange samarbeider om å finne flest mulig cacher i løpet av et døgn. En enkel og ryddig form for samarbeid er at én finner cachen og står med den i hånden når de andre kommer, disse logger og drar videre for å finne den neste cachen, mens finneren setter cachen tilbake og kommer etter til den neste. Noen deler seg i grupper hvor gruppene kjører hver sin bil, gjerne fra hver sin ende av serien. De finner sin del av cachene, og logger for alle. Da har ikke alle funnet alle cachene.
Jeg har ikke undersøkt flere statistikker på denne måten. Men selvrapporterte rekorder av denne typen kan man ganske enkelt ikke stole på. Det er ikke en gang teorerisk mulig å finne så mange cacher i løpet av et døgn som enkelte hevder å ha funnet.
Mange, jeg vil tro de fleste cacheeiere kontrollerer ikke papirloggen i cachen mot det som er logget på nett. Uansett er det ikke mulig å kontrollere om den datoen som er logget som funndato er den datoen da man faktisk fant cachen. Det er heller ikke noe krav om at man skal skrive funndato i papirloggen. Det er mulig å samle opp mange funn, og logge alle som funnet på samme dag hvis man vil forsøke å “sette rekord”.
Det kan jukses på mange andre måter også. Men bortsett fra enkelte lokale konkurranser i forbindelse med adventscaching, er det ingen «offisielle» konkurranser i geocaching. De som jukser lurer bare seg selv, og de ødelegger enkelte statistikker som gjør at folk som liker å vurdere sine prestasjoner i forhold til andres, ikke får noe realistisk grunnlag for å vurdere dette.
Andre har laget serier som forteller om en historisk rute, som etter min mening er mer interessante. Jeg nevner to, som begge har sitt utgangspunkt i Oslo. Den ene er Fredrikhaldske kongevei, som følger den gamle Fredrikhaldske kongevei fra der den starter i Oslo til Svinesund (jeg tror at den gamle kongeveien gikk til Halden, ikke til Svinesund). Starten ved Kongsveien i Oslo er GC5W6D9 #1,7 Fredrikshaldske Kongevei og den siste ved Svinesund er GC6VDC6 #94,36 Fredrikshaldske Kongevei. Tallene #x.x gir avstanden i luftlinje fra starten. Hvilket punkt som markerer starten, har jeg ikke klart å finne ut. Denne serien har jeg valgt å ta med sykkel. Jeg har gjort det slik at jeg har startet i Oslo, og har syklet til jeg har gått lei, og så har jeg tatt toget hjem. På neste tur sykler jeg direkte til det stedet hvor jeg stanset sist, og fortsetter derfra for å finne flere cacher. Jeg har fortsatt ikke kommet lenger enn til Sarpsborg. Jeg er ikke blant de som sykler veldig fort, så det tar meg 4-5 timer å sykle fra Oslo til Sarpsborg. I tillegg kommer tiden som går med til å lete etter cachene. Når man skal lete etter cacher er fremdriften mye dårligere enn når man bare sykler. Min erfaring er at jeg bruker kanskje fire ganger så lang tid per kilometer når jeg skal sykle og lete etter cacher, sammenlignet med når jeg bare sykler.
En annen slik trail er «Flyktningeruta», som følger en av rutene som folk gikk da de flyktet til Sverige under andre verdenskrig. Det er en ca 12 mil lang rute som starter på Skullerud i Oslo med GC36X3R 0,00 Flyktningeruta – På vei mot sikkerhet – HV, og ender på svensk side av grensen med GC6JEAK 57,35 Flyktningeruta – Langebäck – HV. Den går stort sett gjennom skogen, så her må man gå om man vil finne alle cachene. Man kan også gå inn fra ulike steder for å finne noen av cachene, uten å følge ruten. Men da vil man neppe finne alle cachene. Jeg har funnet noen cacher i serien på denne måten, men har bare funnet en liten del av cachene.
Om jeg skal være ærlig, så synes jeg power trails er ganske kjedelige. Når man av en eller annen grunn har behov for å finne mange cacher i løpet av en dag, uke eller måned, er de praktiske. Det er en challenge i nærheten av Kastrup i København, GC5HD6H Challenge: All-round, hvor et av flere vilkår er at man må ha logget fler enn 200 cacher i løpet av en måned. Jeg oppfylte alle de andre kravene, men ikke dette. Da var det greit å kunne velge en rute via en slik power trail i Vestfold, en gang jeg kjørte hjem etter å ha besøkt mine foreldre i Porsgrunn.
5.17 Stafetter
En periode ble det laget en del stafetter. Det mest typiske var, i alle fall av de jeg så, at noen laget en cache med et navn som startet på A. Så skulle den første som fant denne legge ut en cache med navn som begynte på B, og så fortsatte man gjennom alfabetet.
Man skal ikke legge ut cacher som oppfordrer finnerne til f.eks. å legge ut cacher. Slike stafetter er derfor ikke lenger tillatt, se retningslinjene om publisering av geocachestafetter. Man kan derfor ikke legge ut flere slike stafetter. Men de som allerede er ute, blir liggende.
5.18 Geo Tour
Geo Tour er en serie med cacher som er lagt ut for at de skal kunne bli en fin tur. Mens de som lager Power Trails prioriterer kvantitet, er kvalitet viktigere når man lager en Geo Tour. De jeg har sett, og i alle fall delvis funnet, har vært laget til megaeventer. Jeg har også funnet slike serier som har vært lagt ut til eventer, som ikke har vært registrert som Geo Tour.
Det er ikke noe vilkår at en Geo Tour lages i forbindelse med et event.
Her er en liste over eksisterende GeoTours fra geocaching.com.
Det er litt mer informasjon på denne siden, også fra geocaching.com. Når sant skal sies, synes jeg ikke den er veldig informativ. Mitt inntrykk er at den er ment for turistkontorer og andre som ønsker å markedsføre sitt sted gjennom å lage en GeoTour.
5.19 Geoart
Noen legger ut en lang serie slik at de danner en eller annen figur. I Vestfold kan man f.eks. finne dette vikingskipet.
Slike geoarter er vanligvis satt sammen av multi, mystery og WhereIGo cahcer. For slike cacher behøver ikke det oppgitte stedet å være der den fysiske cachen er plassert – som regel er de ikke det. Da er det mulig å plassere de markerte startstedene slik at de danner ønsket figur, uten å tenke på om det faktisk er mulig å plassere en cache på det stedet. Man behøver heller ikke bekymre seg for om startpunktene er for nære hverandre.
Når man skriver inn korrigerte koordinater etter å ha løst oppgavene, vil markeringene flytte seg til der hvor cachen faktisk er. Men når den er logget som funnet, vil «smilefjeset» flytte seg tilbake til det som var utgangspunktet. Når man har funnet alle cachene, vil man få figuren, men da laget av smilefjes.
Man kan lage geoart også med tradisjonelle cacher. Ryktene forteller at noen har forsøkt å lage slike, uten at jeg vet hvor de befinner seg. Da kan det bli mange utilgjengelige cacher når man skal forsøke å få terrenget til å stemme med det kartet man har laget.
5.20 Geocaching Headquarter cache
Dette er en cache, lokalisert i Geocachings hovedkontor i Seattle, USA, GCK25B Geocaching Headquarters. Hvis man vil finne denne cachen, må man bestille tid 48 timer i forveien. Det er en Geo Tour i området rundt. Jeg har ikke vært i Seattle siden 2004, og da visste jeg ingen ting om geocaching. Kanskje kan det bli aktuelt å ta en tur til USA igjen i 2029, om de da har fått en noenlunde velfungerende president, og skadene etter Trump er gjenopprettet.
5.21 APE cache
APE-cacher var en spesiell serie cacher, Project APE, som ble sluppet i 2001, i forbindelse med utgivelsen av filmen Planet of the Apes. Så vidt jeg vet er den eneste gjenværende APE-cachen GCC67 Mission 4: Southern Bowl i Brasil. Jeg har ikke funnet den og kommer nok heller ikke til å finne den.
5.22 Locationless cache
Som navnet sier, er dette en cache som ikke er plassert på et bestemt sted. Det er på mange måter i strid med grunnprinsippet for geocaching. Dette er ikke en type cache man fritt kan lage. Groundspeak har av og til publisert noen slike. Groundspeak har nå publisert en ny locationless cache i anledning 25-årsjubileet: GCA2025 Where’s 25? – Locationless Cache. Den må logges innen utgangen av 2025. Man kan lese mer om locationless cacher her.
.
5.23 Bestefarsregler – gamle cacher lever videre, selv om de strider mot dagens regler
Mange gamle cacher ville ikke ha blitt godkjent etter dagens regler. Men disse er såkalt «gandfathered». De lever videre, selv om de ikke er i samsvar med dagens regler. Det gjelder for alle webcam-cacher. Men det gjelder også individuelle cacher som er plassert på en måte cacher ikke kan plasseres i dag, f.eks. inne på kirkegårder. For cacher som er grandfathered gjelder at de ikke kan adopteres av andre.
5.24 Deaktiverte, arkiverte og låste cacher
Noen ganger kan f.eks. cachebeholderen ha blitt borte, eller ha blitt ødelagt slik at innholdet, inkludert loggen, er klissvått. CO kan da velge å deaktivere cachen inntil hen har kunnet utføre vedlikehold, f.eks. ved å plassere ut en ny boks. En deaktivert cache vil være synlig på kartet, men vil være “grået ut”, altså at den vises med et grått ikon.
Når en cache er arkivert, da er den fjernet og borte. CO har kanskje sluttet med geocaching, man har gitt opp å vedlikeholde en cache som stadig blir mugglet, osv. Hvis en cache har fått “Need maintenance” logg og vedlikehold ikke blir gjennomført, eller det er veldig mange DNF-logger, hender det at reviewer velger å arkivere cachen. Både deaktiverte og arkiverte cacher vil fortsatt være tilgjengelige på nettet, slik at det fortsatt er mulig å besøke nettsiden til den første cachen, selv om cachen ikke lenger finnes. Det er også mulig å logge arkiverte cacher på nett. Hvis man har skrevet et notat på en challenge-cache som man ikke var kvalifisert for da man fant cachen, kan man logge den når man oppfyller vilkårene. Dette kan man gjøre selv om cachen er arkivert.
En låst cache kan ikke logges, men man kan fortsatt besøke nettsiden til cachen. Det har vært nevnt at noen cacher har mange falske logger, fra folk som gjerne vil logge at de har funnet cachen. Den første cachen, GCFThe Original Stash er låst. Det er også den aller mest utilgjengelige cachen, på den internasjonale romstasjonen, GC1BE91 International Space Station. Jeg har ikke undersøkt dette systematisk. Men mitt inntrykk er at cacher som det ville være attraktivt for mange å logge, f.eks. veldig gamle cacher, cacher som var den første i et land, osv, heller blir låst enn arkivert når de lukkes. Noen som er veldig opptatt av å ha en imponerende statistikk, kan bli fristet til å logge cacher som de aldri har besøkt, for å pynte på sin statistikk.
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
