Det var en ny maktdemonstrasjon fra Tadej Pogacar. Jeg hadde håpet at Jonas Vingegaard skulle vinne i dag, men slik gikk det ikke. Hvis Pogacar ikke har alvorlig uhell har han nå i praksis sikret seg gul trøye, hvit trøye og prikketrøye (klatretrøye). Han leder med 5.45 på Jonas Vingegaard både i konkurransen om gul og hvit trøye, og med 29 poeng i klatrekonkurransen. Det skal deles ut to klatrepoeng på de siste etappene, så hvis Pogacar bare kommer til Paris har han vunnet den også. Mark Cavendish overlevde, og konkurrentene tapte poeng til Cavendish. Det er fortsatt mulig å få 160 poeng på den grønne trøyen. Michael Matthews og Sonny Colbrelli må ha fler poeng enn Cavendish for å slå ham. Ved poenglikhet går Mark Cavendish foran da han har flere etappeseiere. Michael Matthews må ha 39 flere poeng enn Mark Cavendish på de tre siste etappene, og Sonny Colbrelli må ha 91 flere poeng enn Cavendish. Det er mulig. Men med et så sterkt og dedikert lag som Cavendish har rundt seg, tviler jeg på at det vil skje.
Dagens etappe er flat. Det er en fjerdekategoristigning like etter start, og det er vel nærmest en avvenningsdose etter de siste dagers knallharde fjelletapper. På denne etappen vil det være konkurranse om poeng til den grønne trøyen, i tillegg til etappeseier. Mellomsprinten kommer ganske tidlig, etter 54 km. Jeg regner med at Deceuninck — Quick-Step vil hindre at noen av hovedkonkurrentene får gå i brudd før denne spurten. Deretter vil det sannsynligvis gå et brudd som oppskriftsmessig blir kjørt inn når de nærmer seg mål. Og det ender i en massespurt. Dette er en av to etapper som vil gjøre det mulig for Mark Cavendish å ikke bare tangere, men også slå Eddy Merckx rekord i antall etappeseire.
Etappen starter litt vest for Pau. Men ikke så langt vest at vi kommer inn i andre vinområder det er grunn til å si noe om. Fortsatt er Jurançon den mest interessante vinen i dette området, og vi gjentar ikke det vi sa om den i går. Om jeg husker rett etter å ha kjørt gjennom området, er det mye skog i det området de skal sykle gjennom. Bortsett fra Jurançon ved starten er det ikke mye interessant vin å hente langs denne etappen før mot slutten, da vi kommer inn i Bordeaux. Skjønt det gjør vi egentlig ikke. Bordeaux er byen, og vinene produseres i områdene rundt Bordeaux. Bordeaux, som betyr ved vannet, var utskipingshavnen for vinen, og den ga navn til vinen som ble skipet ut herfra, omtrent som byen Porto i Portugal ga navnet til Portvin. Vi kunne ha tilbrakt noen uker i vinområdene rundt Bordeaux om vi hadde hatt tid. Det kan vi dessverre ikke gjøre. Vi får holde oss til de områdene etappen går gjennom. De fleste tenker på Bordeaux som et område for rødvin, men vi plukker mest hvitvin langs denne etappen. Det blir rødvin i morgen.
Vi kommer inn gjennom området Sauternes. Til forrige etappe var vi innom de søte vinene fra Jurançon. Av alle søte dessertviner er Sauternes og en Trockenbeerenauslese fra Mosel de aller ypperste. I Sauternes lages den av druen semillion, mens det i Mosel er riesling.
Begge lages av druer som er utsatt for botrytis. Dette omtales ofte som edelråte. Men om jeg har forstått det rett, er det egentlig en muggsopp som setter seg på druene. Denne perforerer skallet, slik at mye av vannet i druene fordamper og druene blir nærmest som rosiner. Druene må plukkes for hånd. Druene plukkes en for en, og ikke i hele klaser, for man skal bare ha de druene som har fått botrytis. De inntørkede druene gir lite most, så det må veldig mange druer til for å lage en flaske vin. Det er ikke overraskende at vinen blir dyr. Den aller ypperste er Chateau d’Yquem. Vinmonopolet har den i seks årganger, som koster fra ca 2 300 til nær 5 300 kroner for en flaske. Man får også sauternes til mer overkommelige priser. Den søte sauternesvinen er ikke så populær som den en gang var, og produsentene har vanskelig med å få en pris dekker de høye produksjonskostnadene.
En del produsenter har derfor begynt å produsere tørr hvitvin. Den gjerne laget med semillon og sauvignon blanc. Sauternes-klassifiseringen gjelder søte viner, så de tørre vinene herfra er klassifisert som Bordeaux blanc. Jeg har noen ganger kjøpt Chateau Guiraud som søt sauternes. De lager også den tørre Le G de Château Guiraud, som jeg også har kjøpt noen ganger. Det er en utmerket tørr hvitvin, men jeg synes det er litt trist at de ikke får solgt nok av sin utmerkede søte dessertvin. Chateau d’Yquem har også en tørr hvitvin, Y d’Yquem, som Vinmonopolet har i årgang 2019 til drøyt 1 800 kroner. Det kan sikkert være en utmerket hvitvin, men jeg har en mistanke om at man her betaler ganske mye ekstra for å få d’Yquem på etiketten. Om jeg skulle ha kjøpt en så dyr tørr hvitvin, noe jeg neppe kommer til å gjøre, ville jeg ha valgt noe annet. Skulle jeg ha holdt meg i Bordeaux ville jeg ha lett etter noe litt lenger nede langs elven, fra Graves eller Pessac-Léognan. Eller jeg ville ha lett etter en hvitvin fra Bourgogne. Men ingen av de stedene kommer vi til i dag.
I Barsac, som rytterne passerer litt lenger nede langs elven, lages det også god, søt dessertvin. Men den er ikke helt på nivå med det beste fra Sauternes.
Når vi krysser elven Garonne kommer vi inn i det området som kalles Entre-deux-Mers. Direkte oversatt betyr det mellom to hav. Men her er det mellom to elver. Garonne som vi har krysset, og Dordogne som etappen krysser før målgang i Libourne. Det er et ganske variert vinområde, og vinene er relativt rimelige.
Rett etter å ha krysset elven Garonne, kommer vi inn i kommunen Cadillac hvor de produserer viner klassifisert som AOP Cadillac. De fleste forbinder nok det navnet med en USAnsk bil, og vinen er kanskje noe for bilentusiaster. Det begynner å bli ganske mange år siden jeg interessere meg for biler. Men den gangen kunne den nok ha vært morsomt med en vin fra Cadillac. Produksjonen er liten. Det lages mest hvitvin av druen Semillon. Jeg forsøkte å finne forbindelsen mellom stedet og bilen, som jeg var ganske sikker på skulle være der et sted. Cadillac ble og blir vel fortsatt laget i Detroit. Detroit er et fransk ord som betyr sund eller strede. Detroit river utgjør grensen mellom USA og Canada, men det er den canadiske provinsen Ontario, som i alle fall i dag er en engelskspråklig provins. Detroit ble grunnlagt av den franske offiseren og eventyreren Antoine de la Mothe Cadillac. Bilen Cadillac har navn etter ham. Jeg trodde han kom fra den franske landsbyen Cadillac. Det er ikke så lett å finne opplysninger om ham, men han var født i departementet Tarn et Garonne, som ligger høyere oppe langs elven Garonne. Tarn er en sideelv til Garonne, og jeg har ikke mer presise opplysninger om hvor han kom fra. Men han tok navnet etter kommunen Cadillac. Så det er tråden mellom denne kommunen og bilen.
Her sporer jeg igjen av. Jeg henter fram sangen “Cadillac” med The Hep Stars, som de av oss som har mer av livet bak oss enn foran oss vil huske. Et av medlemmene i den gruppen var det senere ABBA-medlemmet Benny Andersson. Det er han som spiller orgel.
Sangen er skrevet av den ganske obskure artisten Vince Taylor. Det er en ganske fascinerende historie som vi kan høre i episode 77 av The history of Rock in 500 songs. Historien involverer blant andre Bob Dylan og en ung og da ukjent musiker som het David Jones. Vince Taylor tok LSD på et mye omtalt Bob Dylan party i London, og det gikk ikke bra. Han var mentalt ustabil fra før, og dette tippet ham over kanten. David Jones byttet senere navn til David Bowie. Historien om den minst halvgale Vince Taylor, rockestjernen som dels trodde han var en alien, dels Messias og noen ganger begge deler, ble til David Bowies historie om Ziggy Stardust. Skal vi ta med litt svensk-norsk rivalisering, kan vi nevne at Hep Stars store suksess med Cadillac gjorde at Pussycats skyndte seg å spille den inn, i håpe om å få suksess med den i Norge. Men de klarte ikke å slå svenskene, heller ikke i Norge. Det hjalp nok heller ikke at deres innspilling var dårligere enn Hep Stars.
Tilbake til vinen. Vi krysser elven Dordogne til målbyen Libourne. Libourne er “hovedstaden” i Pomerol. Men det er også startbyen på morgedagens tempoetappe, så vi kommer tilbake til Pomerol i morgen.
Det var ingen store overraskelser i går. Jeg håpet at Jonas Vingegaard skulle vinne. Når det ikke ble ham, var det greit at det ble Tadej Pogacar. Richard Carapaz lå hele tiden bak i denne trioen og ville ikke dra før han rykket mot slutten. Da synes jeg det var helt OK at det forsøket ikke lyktes. Tidstillegget ble 39.28. Mark Cavedish kom i mål med knapt fem minutters margin. Om det var kald beregning hvor de ikke ville bruker mer krefter enn nødvendig, eller om Cavendish var på grensen, vet vi ikke.
Mye synes nå å være avgjort. Hvis vi forutsetter at ingen av favorittene utsettes for uhell, tviler jeg på at Jonas Vingegaard eller Richard Carapaz klarer å ta inn rund 5.30 på Pogacar. Det skiller fire sekunder mellom Jonas Vingegaard og Richard Carapaz i sammendraget, så kampen mellom disse to fortsetter. Tar vi de som ligger på 4. til 10. plass, har ingen av de vist såpass styrke at det er grunn til å tro at de henter inn Vingegaard og Carapaz.
Klatrekonkurransen er ikke avgjort. Tadej Pogacar ligger bare 11 poeng bak Wouter Poels i kampen om klatretrøyen. Med to uteforkategoristigninger er det 40 poeng å hente (jeg tror ikke det er doble poeng ved toppavslutning). <edit>Rettelse: Jeg har ikke klart å finne reglene. Men Pogacar fikk 40 poeng for avslutningen i går, så det er tydeligvis doble poeng. Dermed er det 60 poeng å hente på dagens etappe.</edit> Jeg vil tro at Wouter Poels vil prøve å få poeng på Tourmalet. Han er neppe sterk nok til å ta noe særlig i finalen. Det avhenger nok av hvor interessert Pogacar er i også å vinne klatrekonkurransen. Jeg vil tro at UAE vil passe på at Wouter Poels, Nairo Quintana og Michael Woods ikke kommer i noe brudd. Tadej Pogacar kan godt ende opp med totalseier, ungdomsseier og klatreseier i årets Tour. Men Jonas Vingegaard i øyeblikket på andre plass, er det ungdommes Tour de France i år.
Det mest spennende nå er konkurransen om den grønne poengtrøyen. Det største spenningsmomentet er om Mark Cavendish kommer seg gjennom dagens etappe innenfor tidsgrensen. Gjør han ikke det, er han ute. Det er mulig å få til sammen 150 poeng på de tre gjenværende etappene, og Mark Cavendish’ ledelse er ikke så stor. Han har 36 poeng på Michael Matthews og 86 på Sonny Colbrelli. Men jeg tviler på at en av utforderne vil vinne alt, inkludert tempoetappen, og Mark Cavendish ikke få noen poeng. Jeg til tro at Deceuninck — Quick-Step passer på at Michael Matthews og Sonny Colbrelli ikke kommer med i noe brudd.
Dagens etappe er en relativt kort (129,7 km) og heftig etappe hvor rytterne først skal over Tourmalet, før det går rett opp til Luz Ardiden. Det er på slike etapper mange får problemer med tidsgrensen. Tidsgrensen settes ved et prosentberegnet tillegg til vinnertiden. Arrangøren har satt opp tre skjemaer for etappen, som ender på fra 3.30 til 3.55. Prosentsatsen avhenger av etappens vanskelighetesgrad og hvor fort vinneren har syklet. Det er ganske komplisert, og tidsgrensen kan ikke beregnes før vinneren er i mål. Når etappen er kort blir totaltiden lav, og tillegget relativt lite. Hvis det er lange transportstrekninger mellom toppene blir tillegget større, og på disse delene av etappene vil spurterne vanligvis ikke tape tid.
Med en realtivt kort etappe og så mye og hardt opp og ned som det er på denne etappen, blir det ikke noen strekninger hvor de som ikke er gode til å klatre, kan kjøre inn noe av et tapte eller bygge opp en slags buffer som de kan tære på i de harde stigningene. På dagens etappe vi tillegget være et sted mellom 5 og 18%, avhengig av hvor fort vinneren sykler. Det vil si et sted mellom ca 12 og 38 minutter om vi holder oss til arrangørenes tidsskjemaer. Jeg vil tro at vinneren vil sykle fort, og at tillegget blir nærmere 38 enn 12 minutter.
Vi kan gjøre den samme regneøvelsen som vi gjorde i går. Vi så at spurterne hang med hovedfeltet fram til stigningen begynte. De brukte selvfølgelig ikke krefter på å gå i brudd. Først da de kom til bakkene, begynte de å tape tid. Arrangørens tidsskjemaer er fra ca 3.30 til 3.54. Regner vi med 15% tillegg blir det et sted mellom 31.30 og 35 minutter. Det kan vise seg å bli lite. Hvis vi våger å se tilbake på etappen til Alpes d’Huez på den forferdelige dagen 22. juli 2011, en etappe på 109,5 km med to heftige klatringer, kom hele grupettoen med 88 ryttere, blant dem Mark Cavendish og Thor Hushovd, utenfor tidsgrensen. De ble “benådet” og fikk lov til å fortsette, blant annet fordi det var så mange og inkluderte alle som i praksis konkurrerte om den grønne trøyen. De fikk poengstraff, men det betød lite så lenge alle ble trukket like mange poeng. Nå er de fleste spurterne allerede ute av Touren. Det er vel bare Mark Cavendish, André Greipel og Jasper Philipsen igjen av de mer rendyrkede spurterne. Om de mer klatresterke konkurrentene til trøyen skulle komme innenfor tidsgrensen, er det tvilsomt at noen vil bli “benådet” denne gangen.
Deceuninck — Quick-Step vil måtte gjøre et taktisk valg. Det beste laget kan oppnå i årets Tour er at Mark Cavendish får den grønne trøyen, og at han ikke bare tangerer, men slår Eddy Merckx’ rekord i antall etappeseire. I tillegg til etappeseire. Men da må han komme gjennom denne etappen innenfor tidsgrensen. De vil neppe risikere at hele laget kommer utenfor tidsgrensen i et eventuelt mislykket forsøk på å redde Mark Cavendish. Men noen må de være villig til å ofre. I går hadde de fire ryttere som passet på ham, og han vil nok trenge like mye hjelp i dag. Deres beste rytter, Mattia Cattaneo, ligger på 12 plass. Han vil de nok gjerne gi muligheten til en best mulig plassering i sammendraget, selv om de kanskje ikke vil gi ham veldig mye hjelp til kanskje å klare en plass. Jeg har ikke inntrykk av at Julian Alaphilipe er så mye lagspiller at han vil ofre sine sjanser for eventuelt å berge Mark Cavendish. Jeg er i grunnen glad for at det ikke er jeg som skal ta disse avgjørelsene.
Dag Otto Lauritzen var første nordmann som vant en etappe i Tour de France. Han vant etappen fra Pau til Luz Ardiden 14. juli 1987. Den gang syklet de først opp Col Aubisque, og ikke Tourmalet som de gjør i år. Dette får vi garantert høre mye om, med billder av innspurten, hvis vi følger sendingene på TV2.
Da vi besøkte Luz Ardiden for noen år siden, var det flere sauer enn syklister der oppe. Og jeg var ikke blant syklistene — vi hadde kjørt bil opp dit. Et år hadde Dag Otto Lauritzen en serie i TV2s TdF-dekning hvor han sammen med sykkelfotografen Graham Watsongikk gjennom en del av Watsons bilder fra Touren. Graham Watson sa omtrent dette om sin egen sykkelkarriere: Han kunne henge med lenge, men ikke når det ble hardt. Jeg har aldri hatt noen sykkelkarriere. Men jeg er også sånn at jeg kan holde ut lenge så sant det ikke er for hardt. Men jeg henger ikke med når farten settes opp eller det drar seg til i motbakker.
Jeg synes vi kan ta med litt fra en for sykkelinteresserte nordmenn historiske etappen 14. juli 1987. De syklet over Col d’Aubisque. Nedkjøringen fra Aubisque mot Argelès-Gazost er skummel. Og her syklet de ned uten hjelm eller annen beskyttelse.
Ifølge den videoen jeg har funnet, brukte Dag Otto sine utforferdigheter til å ta igjen de fleste rytterne som lå foran, ned denne utforkjøringen. Dette er en utforkjøring mange nordmenn vil huske, selv om de ikke har vært der selv. Det var ned her en annen syklist fra Grimstad og rå utforkjører, Thor Hushovd, kjørte inn David Moncoutier og Jermey Roy på etappen til Lourdes i 2011. Jeg glemmer ikke blikket til Jeremy Roy da han ikke veldig langt før avslutningen i Lourdes snudde seg, og så at han som var i ferd med å kjøre ham inn var en av de aller beste spurterne i feltet. Det var da Jeremy Roy innså at han ikke kom til å vinne denne etappen likevel. Men det får bli til en annen gang. Jeg så dette på fransk TV. De har gjerne egne mtorsykkelteam ute i tillegg til det som sendes internasjonalt, og de er veldig opptatt av de franske ryterne. Det kan ha vært deres bilder jeg så, for i TV2s mange repriser av dette, ser vi ikke det ansiktuttrykket like tydelig.
Videoen er ganske lang, ca 22 minutter. Men om dere ser forbi målgangen, vil dere blant annet se ganske heftig regnvær, som man også kan utsettes for i Tour de France. Selv om videoen er lang og billedkvaliteten ikke særlig god, synes jeg det er verdt å se hele. Til etappe 13 skrev jeg at Pyreneene og Montagne Noir danner en trakt som atlanderhavsluften presses inn i. Det betyr også at luften presses opp. Atlanderhavsluften er gjerne ganske kjølig og fuktig. Når den presses opp kjøles den ned, og kjølig luft har lavere varmekapasitet enn varm luft. Derfor får vi litt av den samme effekten som på Vestlandet: Regn. Det er ganske ofte kjølig vær med regn og tåke i denne delen av Frankrike. Været på fransk og spansk side av Pyreneene kan være veldig ulikt. Så til vidoen med Dag Otto:
Første utkast til denne kommentaren ble skrevet mens Norge fortsatt for en stor del var nedstengt på grunn av koronapandemien. Jeg merket meg Dag Ottos lagkamerat, David Phinney, helt på slutten av denne videoen forklarte hvorfor han hadde måttet bryte Touren: “I was unlucky and picked up the virus”. Vi får håpe at vi, eller snarere de, blir spart for det denne gangen.
Vi kan ikke bare mimre. Vi må ha noe å drikke. Som alltid er det vanskelig å finne vin til disse fjelletappene i Pyreneene. Vi kan starte med det ganske merkerlige vinområdet Béarn, som jeg aldri har blitt helt klok på. Bèarn er egentlig mer kjent for saus (Béarnaise) enn for vin. AOP Béarn omfatter tre ulike områder. Det ene er sammenfallende med de to geografisk identiske AOP Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, den andre er sammenfallende med Jurançon. Den siste delen er bare AOP Béarn, som også inkluderer området Béarn-Bellocq. Om jeg har forstått det rett, er AOP Bèarn i en appelasjon for “feil vin” produsert i andre klassifiserte områder. Det kan være rødvin fra Jurançon. Den kan ikke klassifiseres som AOP Jurançon, for den klassifiseringen omfatter bare hvitvin. Tilsvarende har jeg sett omtale av rosévin fra Madiran-området, som verken kan være AOP Madiran eller Panchere-du-Vic-Bilh, fordi disse bare omfatter henholdsvis rød- og hvitvin. Men om det stort sett er slik vin som produseres som AOP Bèarn, så fremstår det uansett ikke som en spesielt interessant klassifikasjon. Vi er ikke innom Madiran og Pacherenc-du-vic-bilh, så de lar vi ligge.
Jurançon, litt syd for Pau er det mest interessante vinområdet. Pau er en av de byene Tour de France oftest er innom, og utvalget av vin er begrenset i denne delen av Frankrike. Så vi har vært innom denne vinen noen ganger. Jurançon er et område som på mange måter er påvirket fra Spania. Byen ligger ved en av pilegrimsrutene til Santiago de Compostella. På veien tilbake fra Santiago hadde pilegrimene med seg “souvenirer”, blant annet i form av vinplanter. Jeg antar at det var stiklinger, som så ble plantet blant annet i Jurançon og ellers i området rundt Pau. Området nyter dessuten ofte godt av en varm føhnvind fra Spania.
De lager en tørr og en søt hvitvin, Jurançon sec og Jurançon. De lages på druene petit manseng og gros manseng. Druene til den søte vinen blir ofte høstet sent, gjerne så sent som i november eller desember, som gir overmodne druer med mye sukker. Men åpenbart fortsatt med en del syre. God søt vin må ha en riktig balanse mellom det søte og det syrlige, akkurat som mye annet drikke. Uten syre blir de bare søtt kliss. Vinmonopolet har åtte Jurançon-viner, hvorav to er Jurançon sec.
I en av episodene i Vinmonopolets utmerkede podkast, snakket de om denne vinen. Det vil si: De gjorde som de noen ganger har gjort: De snurret et digitalt lykkehjul, hvor det var angitt en del druetyper. Og de havnet på druen Petit Manseng, som er hoveddruen i Jurançon. Disse drueepisodene pleier gjerne å ende med et spørsmål som særlig stilles til varefaglig rådgiver Anne Engrav, som er utdannet vinkelner: Til hva vil du servere denne vinen (søt Jurancon dessertvin)? Det som nærmest fikk jublende tilslutning fra alle i panelet var sitronterte. Dermed måtte det bli sitronterte til dessert ikke altfor lenge etter at jeg hadde hørt på denne episoden, og til den drakk vi en Lapeyre La Magendia Jurançon 2016. Det var en utmerket kombinasjon Det så ut som om denne vinen var i ferd med å bli utsolgt. Den var ikke tilgjengelig i nettbutikken. Men mitt lokale vinmonopolutsalgt hadde noen flasker på lager. Med mindre man er mange som skal drikke vinen, klarer man seg godt med en halvflaske. Det bør gi ca seks desservinglass.
I 2009 hadde vi hele TV2-gjengen til middag hos oss i vår leilighet i Frankrike. Det var målgang i “vår” by La Grande Motte, og dagen etter var det lagtempo i Montpellier — noe som gjorde at de for en gangs skyld skulle overnatte to netter på samme hotell og hadde tid til å komme til oss i stedet for bare å kjøre videre til neste målby. De fikk sitronterte som Karen hadde laget, til dessert. Men det var før jeg hadde begynte å lete etter viner langs etappene i rittet, og jeg hadde ennå ikke oppdaget vinene fra Jurançon. Jeg tror ikke de fikk noen dessertvin til den desserten.
Hyggelig lag hos oss etter målgang i La Grande Motte i 2009
Det var en fin seier av Patrick Konrad. Vi ser noen ganger at når kapteinen på et lag er ute, griper andre på laget sjansen til å vise seg fram. Etter at Peter Sagan brøt har Bora Hansgrohe fått to etppeseiere. Men den som virkelig imponerer, som jeg må innrømme at jeg ikke hadde oppdaget før årets Tour de France er Sonny Colbrelli. Han kjemper med Mark Cavendish på de typiske spurtetappene, og om seieren på en etappe som den i går. Han og f.eks. Wouet van Aert er en type ryttere som synes å være gode i alt.
Det ser ikke ut til å være Norges år i år. Etter at Amund Grøndahl Jansen brøt, er Vegard Stake Laengen last man standing.
Været er omtrent som man må regne med. Det er gjerne det vi kjenner som vestlandsvær i dette området, hvor det kan være kjølig og regn, men også varmt — mye varmere enn på Vestlandet.
Dette er 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Alle franske sykkelryttere drømmer om å vinne etappen i Tour de France på denne dagen. Om noen vil prøve i år, må de kjempe hardt. Jeg ser ingen franske vinnerkandidater til dagens etappe.
Det er nå kampen i fjellene virkelig starter. De to neste etappene har målgang på toppen av utenforkategosri stigninger, etter at de først har vært over andre tøffe stigninger. De som vil angripe Tadej Pogacar eller andre som ligger foran dem i sammendraget, må gjøre det nå. Konkurransen om klatretrøyen er på igen måte avgjort. Med en ledelse på over fem minutter og gode tempoferdigheter bør Tadej Pogacar ha kontoll, om han ikke har uhell. Men fra andre til sjette plass skiller det bare et minutt, og ytterligere fem minutter ned til tiende plass. Her kan mye bli endret innen rytterne er i Paris.
Første ca 2/3 av dagens etappe er relativt flat, selv om det stort sett stiger litt hele tiden. Så smeller det: Det er to førstekategori stigninger, før etappen avsluttes på toppen av en utenforkategori. Vi må regne med hardt kjør fra de lagene som har sammenlagtambisjoner eller ambisjoner om å vinne klatretrøyen. De vil forsøke å mørne konkurrentene før de kommer inn i fjellene. Vi kan vente angrep i de avsluttende stigningene. I går hadde Deceuninck — Quick-Step fire barnevakter (som Mark Cavendish har kalt dem), som skulle hjelpe Mark Cavendish i mål innenfor tidsfristen. Han kan nok trenge like mange i dagene som kommer.
Vi kan leke litt med tidsgrenser. Arrangøren opererer med tre tidsskjmaer for hele etappen på ca 4.40 til 5.15. Om vi for enkelhets skyld tar utgangspunkt i at tillegget blir på 15%, vil det være et sted mellom ca 42 og 45 minutter. Etter de samme skjemaene antas rytterne å bruke fra ca 2.40 til 3 timer til der hvor bakkene starter for alvor. Hvis spurterne henger sånn noenlunde med hit, vil de ha opparbeidet et tillegg på 24 til 27 minutter, som en slags buffer når det virkelig begynner å bli hardt.
Etappen er på mange måter en typisk “inn i Pyrineene” etappe, selv om det her er årets tredje Pyrineetappe. Den starter litt syd for Toulouse, og setter kursen inn mot Pyreneene. I lavlandet før vi kommer inn i Pyreneene, dyrkes det en del vin. Det er vin som er klassifisert på IGP-nivå, nivået under AOP. Når jeg skriver dette frdig er jeg i Frankrike. Her har jeg bl.a. et vinatlas hvor det også står en del om IGP-områdene, selv om det ikke er like detaljerte omtaler som av AOP-områdene. I det vinatlaset for Frankrike som jeg har hjemme i Oslo, står det bare om AOP-klassifiserte områder. Derfor vet jeg nå litt mer om dette området enn jeg gjorde for noen dager siden.
Vinen herfra kan klassifiseres som IGP Comté Tolosan. Geografisk er det et veldig stort område. Det strekker seg fra Atlanterhavet i vest til grensen mot Languedoc i øst, fra Pyreneene i syd til Cantal i nordøst. Det produseres rød‑, hvit og rosévin av mange ulike druer. Gårsdagens etappe gikk også innenfor området Comté Tolosan, med der var det uansett ikke håp om å finne vin.
Det produseres mye utmerket IGP-klassifisert vin. Reglene for IGP-klassifisering er mindre strenge enn for AOP-klassifisering. Det kan være noen produsenter som eksperimenterer med andre druesorter enn de som er tillatt i AOP-klassifiseringen, det kan være naboområdet som akkurat faller utenfor det AOP-klassifiserte området, det kan være rosévin fra et område hvor AOP-klassifiseringen bare gjelder for rødvin, osv. Om jeg har oppfattet det rett er det AOP klassifiseringer for rødvin og hvitvin i Bordeaux, men ikke for rosévin. Så rosévin fra Bordeaux er klassifisert som IGP Atlantique. Men for alle de eksemplene jeg kjenner til, har de IGP-klassifiserte vinene AOP-viner som de kan “støtte seg til”, og som har etablert området som et vinområde. Jeg kjenner ikke til at IGP-klassifiserte viner i seg selv har vært tilstrekkelig til å etablere et vinområde.
Det finnes ganske sikkert noen ambisiøse vinprodusenter også i dette området som lager utmerket vin. Men de er vanskelige å finne fram til og det er vanskelig å finne vinene utenfor det lokale området. Til etappe 13 nevnte jeg at jeg begynte å finne gode viner fra Languedoc ved å spørre etter regional/lokal vin på restauranter. Jeg har ikke gjort det akkurat her, men jeg har gjort det i Ariége litt lenger øst, som på mange måter er et tilsvarende område. Og et område som TdF-etapper ofte går gjennom på vei til Pyreneene. Det har ikke vært noen suksess. Jeg har bedt om lokal vin, og har blitt anbefalt viner fra Gaillac, som er ganske mye lenger nord, og Jurançon, som vi kommer til i morgen. Det er ikke viner jeg ville regne som lokale i dette området.
På andre halvdel av 1800-tallet, og litt inn på 1900-tallet herjet vinlusen phylloxera i Europa. Den var blitt med som blindpassasjer på noen vinstokker som var importert fra USA. Den angrep røttene og i løpet av en del tiår tok den knekken på det meste av vinstokkene i Europa. Løsningen skulle også komme fra USA, ved at vinstokkene derfra var immune mot phylloxera. Gamle vinstokker i Europa ble revet opp, og det ble plantet vinstokker fra USA, og man podet så europeiske druetyper på disse. Det er kostbart å rive opp alle gamle planter og plante nytt. Det går noen år før en ny vinstokk begynner å gi god avling. Vinstokkene har gjerne veldg dype røtter, som gjør at de kan finne vann og næring dypt nede i bakken, og dermed kan vokse på ganske tørre steder. Det tar noen år før røttene har blitt tilstrekkelig dype. Dette er forøvrig også en av grunnene til at det i reglene for mange klassifiserte viner ikke er tillatt med kunstig vanning. Hvis vinstokkene får jevnlig tilgang til vann på denne måten, graver ikke røttene seg like dypt ned.
En del steder hvor det hadde vært dyrket vin, ble det ikke plantet nye vinstokker etter phylloxereaens angrep. Phylloxeraen spredde seg ikke like fort som dagens koronoavirus, og traff ikke samtidig alle steder. De områdene vi er inne i nå, ble angrepet av phylloxera ganske sent. Når man andre steder hadde begynt å komme over denne katastrofen og igjen hadde begynt å produsere vin, kunne ikke eller orket ikke vinbøndene dette området å plante nye vinstokker. De gikk heller over til å dyrke noe annet.
Graver vi oss litt ned i historien, kan vi lese om områder hvor det tidligere ble produsert god vin og som kanskje også var kjent for god vin. Men hvor hele vinproduksjonen falt sammen og aldri kom seg igjen etter phylloxeraen. Men vi kan ikke drikke historien.
Jeg begynte å skrive at dette er viner som det antageligvis vil være vanskeligere å finne utenfor området. Men så oppdaget jeg at Vinmonopolet har tre rødviner fra Comté Tolosan, som koster fra 129 til 272 kroner per flaske. De er alle endrueviner, laget på hver sin druetype: Malbec, Merlot og Syrah. Druene er såvidt ulike at de neppe kan tenkes å representere en typisk stil for Comté Tolosan. To av vinene er fra samme produsent, Domaine de Ribonnet, som ligger ganske nær dagens startby Muret. Så lærte jeg noe nytt i dag også. Jeg har ikke smakt noen av vinene, men de kan være verdt å teste innen neste gang Touren kommer til dette området. Men fortsatt har jeg ikke klart å finne holdepunkter for å si at vinområdet Comté Tolosan har en egen identitet. Neste gang jeg kommer til dette området, vil jeg forsøke å finne lokal vin.
Det var trist at Edvald Boasson Hagen kom utenfor tidsgrensen og ikke får fortsette Tour de France. Han har ikke vært sitt gamle jeg, men jeg hadde ikke ventet at han skulle ryke ut på denne måten. Men er man tom for krefter, så er man tom for krefter. Jeg fulgte etappen på fransk TV, og av en eller annen merkelig grunn er ikke de så opptatt av de norske syklistene. De var veldig opptatt av hvordan det gikk med Guillaume Martin, men sa ikke noe om Edvald.
Det er særlig etter andre hviledag man ser at rytterne reagerer ulikt på hvilen. Alle er slitne og har ganske sikkert sett fram til hviledagen. Men noen kommer ikke ordentlig i gang igjen, i alle fall ikke med en gang. Selv om de færreste av oss har vært i nærheten av å være så utslitt som rytterne er etter to uker med knallhard sykling, kjenner vi litt av dette: Vi har gått (eller syklet) langt, har satt oss ned, kanskje tatt av oss sekken og har spist. Da kan det være tungt å fortsette. En dag er kanskje ikke nok etter det rytterne har vært gjennom. I år kommer i tillegg at noen skal sykle i OL, og må restituere og omstille seg før de rittene starter. Så langt har jeg bare fått med meg at Vincenzo Nibali forlater Touren nå, for å konsentrere seg om OL. Vi får se hvor mange som starter i dag.
Det kommer til å bli tre spennende dager. Noen på Twitter har kommentert at det blir mer interessant når den sterkeste rytteren ikke har det sterkeste laget. Noe av det spennende de kommende dagene blir om noen klarer å sette inn et avgjørende angrep på Tadej Pogacar, noe jeg tviler på. Men han har vist enkelte svakhetstgn. Videre kampen om klatretrøyen. Og ikke minst: Vil Mark Cavendish overleve Pyreneene og bli med hele veien til Paris? For meg er dette det mest spennende i dagene som kommer. I kampen om den grønne trøyen hjelper det ikke hvor mange poeng man har, hvis man ikke fullfører Touren. Man beholder etappeseirene, men får ikke den grønne trøyen.
På papiret ser ikke dagens etappe så veldig hard ut. Men det er ikke akkurat noen oppvarmingsøvelse etter hviledagen. Også dette kan være en etappe hvor noen kan vinne fra et brudd.
Etappen starter i Andorra, om enn rett innenfor grensen mot Frankrike. Hvis vi skal tro Tour de Frances nettside med informasjon om stedet, er vin blant stedets spesialiteter. Men jeg tror ikke på dem denne gangen. Som jeg nevnte til 15. etappe, har jeg funnet fem vinprodusenter i Andorra. Men ingen av dem ligger her, oppe i det nordøstre hjørnet. De ligger alle i syd, ganske nær grensen mot Spania. Tour de France skriver også om lokalt øl, men det har jeg ikke forsøkt å finne ut noe mer om. Det finnes vel knapt et sted lenger som ikke har et mikrobryggeri. De fleste av dem er ikke særlig interessante.
Vi kan lese om lokale pølser som brukes i lokale gryteretter. Smak det om du er der. Men gode pølser lages så mange steder, så jeg vil ikke anstrenge meg for å finne de som kommer herfra.
Etappen går hele tiden inne i fjellene. Vinprodusentene i Androrra reklamerer med at de produserer vin på opptil 11–1200 meters høyde. Dagens etappe går mellom ca 400 og 1400 meters høyde. Men vi er på fransk side av Pyreneene, med nordvendte skråninger og et klima preget av Atlanterhavet. Så her skal det godt gjøres å finne interessant vin.
Det er ofte en etappe eller to i Pyreneene hvor vi i praksis bare må gi opp. Dette er en slik etappe: Det er ikke noe å hente her.
Det er noen ryttere man av ulike grunner begynner å like, ofte ryttere som ikke nødvendigvis vinner så mye. For meg er Bauke Mollema en slik rytter. Så jeg likte at han vant i går. Jeg reiste til Frankrike i går, uten at jeg kommer til å se noen av etappene live i år. De passerte mitt område sist torsdag. Men det betyr at jeg var på reise da i de syket i går og ikke fulgte så godt med. Jeg har måttet holde meg til resultatlister og oppsummeringer. I oppsummeringen på fransk TV er de, ikke særlig overraskende, veldig opptatt av at Guillaume Martin ligger på andreplass sammenlagt.
Dagens etappe til Andorra er 191,3 km. Rytterne skal over fire kategoriserte stigninger, en andrekategori og tre førstekategori. Nok en gang er det målgang etter nedkjøring fra den første toppen. Det er ganske uforutsigbart hvem som vil vinne en etappe som dette. Mine elendige resultater i Tour Manager viser at jeg ikke er veldig god til å plukke vinnere. Jeg tror ikke at dette vil være en etappe hvor de som er igjen av spurterne vil få problemer med tidsgrensen.
Jeg tror Tadej Pogacar må ha et uhell om andre skal slå ham, selv om han har vist at han ikke er uovervinnelig. Han har sagt at han er sliten, men det regner han med at de andre også er — noe jeg tror han har rett i. Kampen om plasseringene blant blant de andre innenfor topp 10 er på mange måter mer interessant enn topplasseringen.
Jeg håper at konkurrentene ikke ønsker at Tadej Pogacar rammes av uhell. Samtidig må de posisonere seg for at det kan skje. Tilsvarende gjelder kampen om den grønne trøyen. Mark Cavendish har et solid grep om den. Men han må komme gjennom Pyreneene og komme seg til Paris. Mark Cavendish er en erfaren syklist og han har et sterkt lag som er motivert for å få ham fram til Paris. Særlig etappen til Luz Ardiden på torsdag kan bli en utfordring. Av de få spurterne som er igjen, synes Nacer Bouhanni å være mest utsatt. Areka-Samsic har bare fire ryttere igjen i rittet. De må gjøre et valg: Skal de bruke de begrensede ressursene de har igjen til å hjelpe Nacer Bouhanni gjennom Pyreneene, eller skal de forsøke å hjelpe Nairo Quiantana til å vinne klatretrøyen. Jeg tror de vil prioritere det siste, og da kan Nacer Bouhanni ligge tynt an. De andre som konkurrerer om den grønne trøyen må være forberedt på at Mark Cavendish kan ryke ut på tidsgrensen på en etappe, og på å gripe de mulighetene som da åpner seg.
I morgen er det en hviledag som sikkert mange ser fram til. Den siste uken kan bli svært spennende.
I vinsammenheng pleier Pyreneene å være det vanskeligstre området langs Tour de France. I Alpene finner vi gjerne vin i noen sydvendte skråninger nede i dalene. Det er ikke mange slike daler i Pyreneene. På den franske siden av Pyreneene er skråningene stort sett nordvendte.
Det står at etappen går til Andorre-la-Vieille. Jeg er vant til å kalle hovedstaden Andorra la Vella, og måtte finne ut om det var to ulike steder. Det er det ikke. Det offisielle språket i Andorra er katalansk og på katalansk heter byen Andorra la Vella, mens Tour de France arrangørene har valgt å bruke det franske navnet. Norsk praksis ved valg av navneform, er å bruke det navnet som brukes i hjemlandet, forutsatt at det er et navn som kan fungere på norsk. Så jeg holder fast ved Andorra la Vella.
Andorra er en merkelig stat. Pyreneene er bratt, og det er ikke mange steder det er greit å passere mellom Spania og Frankrike. Andorra ligger i et pass hvor man kan krysse Pyreneene. Beliggenheten gjør at landet er uinteressant for de fleste, bortsett fra for noen skatteflyktninger — blant dem noen syklister og alpinister. Jeg tror ikke det er intektsskatt i Andorra. Det har dessuten en strategisk beliggenhet for Spania og Frankrike, en beliggenhet som gjør at begge ønsker at den andre ikke skal få kontroll over landet. Det er et coprincipat, styrt av to prinser. Disse to prinsene er den franske presidenten og biskopen i Urgell i Spania — som visstnok styrer på vegne av Paven. I en av bøkene jeg en gang leste om Andorra, sto det at blant disse prinsenes privilegier var retten til en natt med den peneste piken i Andorra en gang i året. Om dette er en tradisjon som fortsatt opprettholdes, hvordan piken velges ut og hva den utvalgte eventuelt måtte mene om dette, vet jeg ikke noe om. Det har blitt innført en form for demokrati. Men jeg har ikke satt meg grundig inn i den andorranske konstitusjonen, så jeg vet ikke hvordan det fungerer og forholdet er mellom et lokalt parlament og de to prinsene.
Da Francois Mitterand var president i Frankrike mente han at det var noe tull at han skulle være prins i Andorra, så han ville si fra seg dette. Det er ikke vanskelig å forstå det synspunktet. Det skapte en viss panikk i Andorra. Folkene er ser seg tjent med denne “terrorbalansen” mellom Spania og Frankrike. Hvis den franske presidenten skulle frasi seg sin posisjon, ville Spania få for stor innflytelse. Det skjedde ikke, så den franske presidenten er fortsatt prins i Andorra.
Andorra er et nøytralt land, og har ikke eget forsvar. Det var dette som fikk Lillebjørn Nilsen til å skrive denne hyldningssangen til Andorra:
Han tok nok litt feil da han skrev at de lever av det som jorda gir og lager hatter og sko. En veldig liten del av arealet i Andorra, ca 2% er dyrket. Det er noen tusen sauer og ca 1500 kyr i Andorra. Befolkningen lever nok mest av (ski)turister og shoppingturster, samt “private banking”. I 2009 ble Andorra, sammen med Liechtenstein og Monaco, fjernet fra OECDs liste over skatteparadiser som ikke samarbeider med andre land i finans- og skattesaker. Så som skatteparadis for å gjemme bort penger er det ikke like paradisisk som det en gang var.
Andorra la Vella er som en stor tax free butikk. Jeg leste et sted at Andorra har en merverdiavgift på 4,5% og ingen særavgifter, men akkurat dette har jeg ikke gransket veldig nøye. Det kommer veldig mange dagsturister fra Spania og Frankrike på shoppingtur. Når utlendinger handler veldig mye, kan et lite land klare seg bra med en lav avgiftssats. Totalbeløpet bli likevel ganske høyt.
Tollkontrollen inn til Spania og Frankrike synes å være ganske grundig. I alle fall pleier det å være lange køer ved grensene til Spania og Frankrike om ettermiddagen. Vår erfaring er at når tollerne oppdager at vi ikke er lokale, er de lite interessert i oss. Men vi må stå i den sammen køen før vi kommer så langt at tollerne kan oppdage det. Kommer man veien om Andorra mellom Spania og Frankrike, har vi kommet til at det er gunstig å kjøre inn til Andorra om ettermiddagen/kvelden, overnatte og så kjøre ut neste formiddag. Da går man klar av de lange køene. Hvis man er off season, som man vanligvis er i norsk sommerferietid, kan man få ganske billig overnatting i Andorra.
Det er også ganske mye smugling fra Andorra til Spania og Frankrike, langs småveier oppe i fjellene. Om jeg har forstått det rett, smugles det særlig sigaretter. En gang vi kjørte en liten krøllevei fra Frankrike inn i Spania ble vi plutselig stoppet av politiet. De ville se våre pass. Da de så vi var norske, smilte de og vinket oss videre. Vi antok at vi hadde komme langs en vanlig smuglerrute, selv om vi ikke kom fra Andorra den gangen.
Andorra er det eneste stedet jeg har vært hvor det nærmest er (eller i alle fall var) pallesalg av sigaretter, og folk i butikkene delte ut smaksprøver. Jeg så en gang noen tall for omsetning av sigaretter i Andorra. Hvis dette røykes av folk som bor der og selges til folk som tar med seg lovlig kvote inn i Spania eller Frankrike, må det være et land av folk som røyker med begge hendene — minst.
Da jeg gjorde research før denne etappen for å se om jeg kunne finne noe drikke, fant jeg mest opplysninger om hvor man kunne kjøpe billig vin og brennevin i Andorra, som ikke er det jeg er interessert i. Men jeg oppdaget også at noen nå har startet vinproduksjon i Andorra. Det er fem produsenter, og produksjonen er liten. Det er heller ikke lett å finne informasjon om dem. Det er mest turistinformasjon, og den pleier å fortelle om den fantastiske vinen de produserer i området, uten at den informasjonen pleier å være særlig troverdig. Jeg regner med at den ikke selges utenfor Andorra. Jeg har notert meg at neste gang jeg måtte komme til Andorra vil jeg kjøpe lokal vin. Men enn så lenge vet jeg ikke mer enn at det i alle fall finnes noe lokalprodusert vin.
Så hentet Mark Cavendish sin 34. etappeseier i Tour de France og tangerer Eddy Merckx’ “uslåelige” rekord. Jeg har ikke oversikt over hvem som er den neste på den listen og hvor mange seire han har. Spørsmålet er nå om Cavendish klarer en seier til og tar rekorden alene. Han har to sjanser til. Da må laget få ham gjennom Pyreneene, og det kan bli en utfordring. Jeg tror torsdagens etappe til Luz Ardiden vil bli den største ufordringen for de som sliter med tidsgrensene i fjellet. Men vi får komme tilbake til den når vi kommer dit. Kommer han til Paris, er det på ti08de å legge opp mens han er på en ny, og sannsynligvis hans siste karrieretopp.
Dagens etappe gir en forsmak på Pyreneene. Men det er bare en forrett. Etappen har ikke de aller tøffeste stigningene. De som vil samle poeng til klatretrøyen kan angripe her. Spurterne er sjanseløse så spurtlagene vil spare kreftene. Lagene med sammenlagtambisjoner har heller ikke mye å kjøre for i dag. Jeg vil ikke bli overrasket om et brudd går inn også på denne etappen.
Vi kan ta med oss noe vin fra start. Etter starten i Carcassonne kommer vi inn i området Malpere. Navnet Malpère kommesr fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein.
Malpère er det vestligste vinområdet i Languedoc. Her møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes — vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra atlanterhavsregioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området. Rytterne kan også komme til å merke denne vinden når de krysser her.
Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec , er en drue som særlig forbindes med Bordeaux (og Argentina), mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.
Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin. Skjønt rosévinens popularitet gjør at vi nå også kan få rosévin fra Bordeaux.
Etappen passerer litt vest for Limoux. Men vi kan ikke være så nøye, så vi tar med oss vin fra Limoux. Limoux er et av de områdene som hevder å være der hvor man først laget musserende vin. Den første musserende vinen var nok mer resultat av uhell enn noe man øsnket å lage. Når vinen var tilsynelatende utgjæret, ble den tappet på flasker. Den ble så liggende over vinteren. Men når det ble varmere utover våren, viste det seg at vinen ikke var utgjæret likevel. Det startet en ukontrollert andregangsgjæring i noen flasker. Flaskene var ikke laget for å tåle trykket dette førte til, så flasker eksploderte. Hvem som egentlig var først, vet vi ikke sikkert. Men det vi vet er at Limoux er det området som kan dokumentere den eldste produksjonen av musserende vin, fra 1543. I Limoux hevder de at DOM Perrignon lærte teknikken i Limoux før han reiste til Champagne.
I Limoux lager de tre forskjellige typer musserende vin. Den helt tradisjonelle er Blanquette de Limoux laget med det de kaller Methode Ancestrale, som er beskrevet ovenfor. Produksjonsmetoden og druene, Mauzac, er de samme som de bruker til den tradisjonelle musserende vinen i Gaillac, som de kaller Methode Gaillac. Vinen tappes på flasker før den er utgjæret, og gjærer ferdig på flasken. Jeg har tidligere nevnt at nå som pet nat viner har blitt populære, har flere begynt å lage musserende vin på denne måten.
Det man kan kalle den vanlige Blanquette de Limoux inneholder minst 90% mauzac, og resten chardonnay og chenin blanc. Den produseres med tradisjonell metode, med ettergjæring på flaske.
Crémant de Limoux er en mer moderne musserende vin, laget med tradisjonell metode, som all crémant. Denne lages i hovedsak på chardonnay og chenin blanc. Det kan være 40–70% chardonnay og 20–40% chenin blanc, men de kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90%. Det kan være 10–20% mauzac og inntil 10% pinot noir. Vinen skal lagres, sur lie (på gjærrestene) i minimum et år før andregangsgjæring.
I Vinmonopolets utmerkede podkast har de en del blindsmakinger. En skjenker en vin eller noe annet i svarte glass, slik at de som skal smake ikke kan se hva som er i glasset. De ser ikke om det er hvit- eller rødvin, musserende, øl, cider eller noe annet. I en episode blindsmakte de en musserende vin, og alle var sikre på at dette måtte være en champagne. Det viste seg å være en crémant de Limoux. I den podkasten er de veldig nøye med å ikke markedsføre noen produkter, så de nevner aldri produsentnavn. Jeg skulle gjerne ha visst hvilken vin de smakte den gangen, som var så god at ekspertisen var sikre på at det var champagne.
Det produseres også hvitvin i Limoux, og noe rødvin, i hovedsak av merlot. Men det er den musserende vinen som er mest interessant. Jeg ville valgt en musserende vin fra Limoux, kanskje fulgt av en rødvin fra Malpère. Når vi kommer inn mot fjellene, kan vi i praksis glemme å lete etter mer vin.
Det var ingen overraskelse at det ble en bruddseier i går. Jeg liker denne måten å gjøre det på som Nils Politt gjorde det i går: Gå i brudd, og så kjøre fra bruddet. Dessverre lyktes det ikke for Edvald Boasson Hagen i går heller.
Dagens etappe er flat, den siste flate før Pyreneene. Det er en kategorisert stigning, en fjerdekategori som kommer ganske tidlig. Selv om etappen regnes som flat, er det en del opp og ned, selv om det ikke er veldig krevende stigninger. Som en småkupert transportetape mellom Alpene (med Mont Ventoux i for-Alpene) og Pyreneene, er det typisk en etappe hvor et brudd kan gå inn. Så lenge det er ufarlige ryttere i bruddet, vil lagene heller spare kreftene til Pyreneene. Så et resultat som i går vil ikke overraske, og det blir akkurat like uforutsigbart. Ingen vet hvem som kommer til å være i et avgjørende brudd, annet enn at det ikke vil være noen av de som kjemper for noe i et eller annet sammendrag.
Ser man bare på profilen, ser det ut som en typisk etappe for spurterne. Men på Tour de France nettisder minner Christian Prudhomme om at etapper inn til Carcassonne aldri har endt med massespurt.
Dette er også en etappe hvor vind kan få stor betydning. Hele etappen kan være vindutsatt, men den er særlig utsatt på slutten. Jeg har nok en gang hentet fra NASAs satelittbilde. Pyreneene er som en høy og bratt vegg i grensen mellom Frankrike og Spania. Carcassonne befinner seg der passasjen mellom Pyreneene og den sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir er på det smaleste. Pyreneene og Montagne Noir danner en trakt. Vind fra Atlanterhavet kommer inn over det området som kalles Aquitaine-bassenget, presses ofte gjennom denne trakten og får god fart. Vinden er ofte såpass kraftig at det er skilt som advarer om kraftg sidevind på motorveien langs Middelhavet.
Languedoc er det området i Frankrike hvor det produseres mest vin. Dette er mitt hjemmeområde i Frankrike. Vi kjøpte en leilighet i Languedoc i 2005, og siden har jeg tilbrakt mye tid der. Det bildet jeg har valgt som illustrasjon til årets serie, er tatt et tidligere år da en Tour de France etappe gikk gjennom denne delen av Languedoc, i 2012, også den gang 13. etappe. Vi sto da langs etappen og så på. Koronapandemien har gjort at jeg ikke har vært i Frankrike siden februar 2020. I år reiser jeg til Frankrike dagen etter at Tour de France har vært gjennom området, så jeg går glipp av etappen denne gangen.
Da vil kom dit, hadde jeg mange av de vanlige fordommene mot viner fra Languedoc-Rousillon: Det var billig konsumvin, ikke kvalitetsvin. Det har nok vært riktig, og det produseres fortsatt mye billig konsumvin. Vi skal ikke glemme at fermentering er en av de tradisjonelle konserveringsmetodene for mat. Fermentert druesaft, altså vin, var en del av kostholdet. Det ble produsert store mengder billig vin som ble sendt med tog, ikke minst til gruve- og industriområdene i nord. Jeg tror ikke at gruvearbeiderne i kullgruvene var vinsnobber. En av bygningene mot Place de la Comedie i Montpellier er prydet med et relief som viser det eieren av bygget likte best, nemlig det som hadde gjort ham rik: Vindruer, vinpressen og jernbanen.
Som i så mange vinområder, har vi sett en kraftig økning i kvaliteten. Languedoc har vært, og kanskje er det fortsatt et område hvor man kan kjøpe vinmark eller arealer som kan gjøres om til vinmark, relativt rimelig. Dette har gjort det mulig for unge ambisiøse personer å starte vinproduksjon. Utviklingen startet på 1970-tallet, og skjøt fart på 1990-tallet. Det området som var AOC Coteaux de Languedoc var stort, mangfoldig og uoversiktlig. Det har nå endret navn til AOP Languedoc, men det er også etablert nye klassifiserte områder innenfor AOP Languedoc.
Vi har også her sett at man har revet opp vinmarker med tradisjonelle druer som carignan og cinsault, og erstattet dem med “edlere” druer som f.eks. syrah. Jeg har sett denne utviklingen beskrevet omtrent slik, dog med referanse til andre vinområder enn Languedoc: Vinprodusentene så at produsenter fra mer prestisjefylte områder fikk bedre betalt for sin vin, og at de brukte andre druer. Da rev mange vinbønder opp sine gamle vinplanter for å plante edlere druetyper (egentlig podet de vel disse på sine vinstokker).
Med tiden oppdaget man at det ikke nødvendigvis var druetypen som var problemet, men hva de gjorde med druene. Man kan lage utmerket vin med druer som har tradisjon på stedet, om de bare satser på kvalitet. En del produsenter har i stedet valgt å satse på tradisjonelle druer, og har vist at med redusert utbytte er det mulig å lage kvalitetsvin også av disse. Dette er en trend man ser mange steder, og det er en trend jeg liker. Det gir mer interessante resultater når man vil utvikle en egenart basert på tradisjon, heller enn at de samme “internasjonale” druene plantes alle steder, med viner som er OK, men som mangler egenart.
Jeg har tidligere nevnt at mange franske viner er “blandingsviner”, laget med flere druer. I noen områder lages toppviner med bare én drue. Bourgogne er et fremragende eksempel. Men ofte har ulike druer hver sine ting å bidra med. Jeg sammenligner ofte med musikk. Johann Sebastian Bachs Chaconne for solo fiolin fra Partita in D minorBWV 1004 er et fantastisk musikkstykke. Det samme er hans cello suiter, BWV 1007–1012. Men det blir ofte mer interessant når man setter flere instrumenter sammen til f.eks. en strykekvartett, fremfor bare å ha soloinstrumenter. Slik kan det også være når man setter sammen flere druer med litt ulike egenskaper. I mange musikkgrupper er trommer viktig. Men man skal være svært god om trommer alene skal være særlig interesseant.
Når det er sagt, synes jeg også det er interessant å smake viner laget av bare en drue, for å bli kjent med druen.
Dagens etappe går litt inne i landet, for en stor del gjennom vinområdene som er merket på dette kartet. Kartet er ikke helt oppdatert, da flere områder har fått egne klassifiseringer etter at det ble laget.
Hver gang anledningen har bydd seg, har jeg sitert Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski som beskrev sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09 (dessverre er ikke tidligere utgaver på nett), da Vinmonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:
“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!
Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.
- Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.
(…)
Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”
Jeg får legge til at det har vært flere forsøk på å lage oversikter over “grand cru” produsenter. Det er ingen offisiell klassifisering. Men noen av de beste produsentene er alltid å finne blant de utvalgte hver gang noen forsøker å lage slike kåringer.
Man må betale for kvalitetsvin også fra dette området. Men her betaler man en relativt større del for vinen, og mindre for etiketten. Jeg har et inntrykk av at noen tar inn et parti kvalitetsvin, som viser seg vanskelig å selge. Selv om vinen ikke er veldig dyr i forhold til den kvaliteten man får, ligger den gode vinen ofte over manges smertegrense, som gjerne er rundt 200 kr. Folk kvier seg for å betale fra 250 til 1 000 kr per flaske når vinen kommer fra områder med liten prestisje. Man finner mye rimelig vin fra området. Vinmonopolet har vin fra Languedoc fra ca 100 kroner per flaske. Når jeg er i Frankrike drikker jeg lokal vin. Men når jeg er hjemme i Norge kjøper jeg i liten grad viner fra mitt franske hjemmeområde — da kan jeg drikke vin fra andre områder. Jeg har derfor ikke mye erfraing med Vinmonopolets utvalg av Languedoc-vin.
Da vi etablerte oss i regionen, var jeg interessert i å bli bedre kjent med regionens viner. Starten var å be restauranter anbefale viner fra området, og jeg merket meg områdene vinenen kom fra og produsenter. Min fransk er langt fra så god som den burde være, men den ikke lenger så dårlig at jeg har panikk for å måtte snakke fransk om jeg oppsøker en vinhandler eller vinprodusent. Så jeg begynte å driste meg til ikke bare å velge vin fra selvbetjeningshyllene i store supermarkeder, men til også å oppsøke vinhandlere (som gjerne har spesialisert på på regional/lokal vin) og vinprodusenter.
Området er først og fremst et rødvinsområde, med viner laget på typiske middelhavsdruer som Syrah, Grenache, Mourvedre, Carignan og Cincault. Rosévin er motevin, så det produseres også — stort sett av de samme druene som brukes til rødvin. Det produseres også en del hvitvin. Et par områder er særlig kjent for produksjon av hvitvin. Det er Picpoul du Pinet, som ligger innenfor Bassin de Thau. Bassin de Thau er en lagune hvor det drives storstilt oppdrett av østers, blåskjell m.m. Picpoul du Pinet er en lett og syrefrisk hvitvin laget av druen Picpoul som passer godt til skalldyrene fra Bassin de Thau. I området La Clape, som ligger utenfor Narbonne, produseres det mest rødvin. Men det er hvitvinen området er særlig kjent for. Disse hvitvinsområdene ligger nær kysten, mens dagens etappe stort sett går litt lenger inne i landet. Men som vi kommer tilbake til, produseres det hvitvin der også.
Når vi snakker om vin, bruker vi gjerne betegnelsen Languedoc-Rousillon. Det var inntil for noen år siden navnet på den administrative regionen. Den ble med virkning fra 2016 slått sammen med Midi-Pyrénées og regionen heter i dag Occitanie. Holder vi oss til vin, er det uansett greit å holde fast ved Languedoc-Rousillon. Jeg viser til satelittbildet ovenfor. Montagne Noir lager et skille mellom Middelhavsklimaet i det som var Languedoc-Roussilon, og det mer Atlanterhavspregede klimaet i Midi-Pyrénées. Noen områder er preget av både Atlanterhavs- og Middelhavsklima.
Regionen Languedoc-Rousillon besto av fem departementer: Lozere, Gard, Hérault, Aude og Pyrenees-Orientales. I vinsammenheng kan vi i praksis glemme Lozere, som ligger høyt oppe og inne i landet. Dagens etappe starter i Gard, fortsetter gjennem Hérault og ender i Aude. Rousillon er i praksis departementet Pyrenees-Orientales, som er fransk Katalonia, ned mot Pyreneene og grensen mot Spania. Så langt kommer vi ikke i dag.
Mot øst grenser Languedoc vinmessig mot Côtes-du-Rhône. Høyrebredden av den sydlige delen av Rhône er for en stor del i Languedoc, nærmere bestemt i Gard. Dette omfatter også en del Côte-du-Rhône Village viner, og cru-viner som Lirac og Tavel. Men vi åpner ikke disse vinene i dag.
Om vi hadde satt kursen litt sydover fra Nîmes, ville vi ha kommet inn i vinområdet Costières de Nîmes. Dette er vin i grenseområdet Rhône og Languedoc, og de lærde er ikke enige om hvordan den skal plasseres. Vinmonopolet har plassert den under Rhône i sine lister. I mitt franske vinatlas står den som Languedoc-vin. Under en winemakers dinner med innehaveren av Domaines Paul Mas, Jean Claude Mas, hvor vi blant annet fikk servert en vin fra Costieres de Nîmes spurte jeg om dette var Languedoc eller Rhône-vin. Han svarte uten å nøle at det var Languedoc.
Men vi holder oss litt lenger inne i landet og oppe i høyden. Sommieres og Villeveille er også byer/landsbyer som er verdt et besøk, og de produserer helt OK vin der. Men vi fortsetter til vi kommer inn i Pic Saint Loup. Pic Saint Loup er en fjelltopp. Vinene som klassifiseres som Pic Saint Loup produseres på en slags høyslette nedenfor denne. Skjønt høyslette og høyslette, vi er ca 300 moh. Vi er i det beltet som på lokal dialekt kalles garrigue, overgangsonen mellom kysten og fjellet, områder preget av busker og urter. Det er en deilig duft av rosmarin og timian når man går i slike områder. Visuelt domineres området av toppen Pic Saint Loup (658 moh) og forkastningen Hortus.
Etappen følger i stor grad veien D1. Når vi har kommet inn i Pic Saint Loup-området kan vi ta en liten avstikker litt lenger innover, og da finne vi Clos Marie. Man kan selvsagt spørre om hvor mye det er å finne. Det er en av de beste produsentene i området. Men det er en vinprdusent som vanligvis ikke tar imot besøk fra turister, så man opplever ikke så mye mer enn å se bygninger og vinmarker fra utsiden. De har heller ikke egne nettsider. Vinen, som kan være ganske dyr, må man lete etter hos vinhandlere. Det ser ikke ut til at Vinmonopolet har denne vinen.
Herfra kan vi følge veien D17 for å finne igjen dagens etappe. Underveis mot Vaflaunes passerer vi den utmerkede produsentene Ch Lascaux. Her kan man gjerne stikke innom for å smake vin. I alle fall kunne man det sist jeg var der. Ifølge deres nettsider kan familiens vinproduksjon spores tilbake til 1530, og det er nå 14. og 15. generasjon som driver vingården. Vinmonopolet har fem av ders viner, en hvit og fire røde, fra 150 kr/flaske for den hvite, mens de røde koster fra 230 til 570 kroner. Selv om viner herfra generelt gir god valuta for pengene, må man også her betale for kvalitet.
En av de første produsentene jeg merket meg i området, var Domaine Hortus. Jeg tror det er deres vinstokker som er avbildet på bildet under. Jean Orliac var på 1970-tallet nyutdannet landbruksingeniør (om vi oversetter direkte) fra Universitetet i Montpellier. Jeg antar at det er det vi i Norge kaller sivilagronom. Han drev med fjellklatring. En dag han klatrert i Pic Saint Loup så han ned på området under, og tenkte at det måtte være et velegnet område for vinproduksjon. Det viste seg å være en riktig antagelse, og nå produserer han utmerket vin her.
Pic Saint Loup
Innenfor klassifiseringen AOP Pic Saint Loup kan det produseres rødvin og rosévin. For rødvin kreves minst 50% syrah, som typisk er blandet med grenache og/eller mourvedre — typiske middelhavsblandinger. Men det kan også være enkelte andre druer, som f.eks. Carignan og Cincault.. For rosé er kravet minimum 30% syrah. Selv om det først og fremst er et rødvinsområde, produseres det også en del hvitvin. Mye hvitvin er laget med den aromatiske druen rousanne, gjerne blandet med marsanne. Det gir en aromatisk vin som passer godt til stekt/grillet fisk. Men vi finner også andre hvitvinsdruer som grenache blanc, chardonnay og viognier.
Jeg tar med en annen av mine favorittprodusenter: Château Puech-Haut. Deres hovedbase er i Saint-Drézéry, som ligger litt syd for Pic Saint Loup, og de har nesten alene æren for at området fikk egen klassifisering som AOP Saint-Drézéry. Men de har også vinmarker i Pic Saint Loup. Gérard Bru hadde industribakgrunn, og fant et område hvor det stort sett ble dyrket oliven, som han mente burde være velegnet for vinproduksjon. Jeg oppdaget først deres hvitvin, laget av rousanne og marsanne, som jeg likte godt. Jeg ble litt overrasket første gang jeg besøkte dem, og de sa at det var rødvin som var hovedproduktet. Generelt er det rødvin som er hovedprodukt i området, så jeg burde ikke ha blitt overrasket. Det er en produsent det er hyggelig å besøke og de har god vin.
Etappen følger D1 forbi Saint-Mathieu-de-Tréviers, før den svinger innover. Undervis passererr vi en annen av kvalitetesprodusentene, Ermitage du Pic Saint Loup. Etappen tar av fra D1 i Saint-Jean-de-Cuculles og følger D113 oppover, som er etappens eneste klassifiserte stigning — en fjerdekategori. Vi er på sydsiden av fjellet Pic Saint Loup, og rytterne skal opp vest for dette.
Det bilde jeg har valgt som illustrasjon til årets serie (som jeg også har brukt før), er fra da Touren gikk gjennom det samme området, om enn ikke på akkurat de samme veiene, i 2012.
Om jeg husker rett, er det mest skog i det området de nå skal gjennom, inntil de kommer til Aniane. I dette området kan vi finne noen av de mest interessante produsentene, og de som virkelig har bidratt til å sette Languedoc på kvalitetskartet. En av pinoerene var Aimé Guibert. Han var en hanskefabrikant fra Paris, som ønsket å gjøre noe annet enn å produsere hansker. Han allierete seg med professor Henri Enjalbert fra Universitetet i Bordeaux, med det mål å finne et område hvor de kunne produsere bordaux-lignene vin til en mye lavere pris enn i Bordeaux. Han etablerte Mas de Daumas Gassac. Han etablerte seg på begynnelsen av 1970-tallet. Den gang skulle alle som ville vise at de kunne produsere kvalitetsvin, dyrke cabernet sauvignon. Så Aimé Guibert plantet cabernet sauvignon, en drue som ikke hadde noen tradisjon i Languedoc. Resultatet ble utmerket, men det var likevel en litt fremmed vin i området. Deres beste rødvin produseres fortsatt med 80% cabernet sauvignon, i tillegg til 20(!) andre druesorter.
Vi kan bevege oss litt lenger vestover, til en av de andre pioneerene, Olivier Jullien og hans Mas Jullien. Han vokste opp på en vingård. Foreldrene dyrket druer som de leverte til et kooperativ. Olivier Jullien så hvordan de slet, uten at de tjente noe særlig penger. Han kjøpte sin egen vingård, satset på kvalitet i alle ledd, og startet egen vinproduksjon. Hans strategi har vært å produserte vin av toppkvalitet basert på områdets tradisjoner, ikke minst med tradisjonelle druer. I et intervju sa han omtrent dette om å levere til kooperativer: Hvis du har gjort alt du kan for å dyrke best mulige druer, da vil du ikke se at de blandes sammen med druer fra andre produsenter. En gang vi besøkte dem, fikk vi beskjed om at vi var velkommen til å smake på vinen, men vi kunne ikke kjøpe noe. For all vinen deres, bortsett fra det lille de hadde beholdt for å kunne la slike som oss smake, var allerede solgt. Jeg finner ingen av deres viner hos Vinmonopolet. Men jeg finner flere anmeldelser i norske medier og de er listet hos en norsk vinimportør.Så den har tydeligvis vært i det norske markedet, og kanskje blir den å få igjen.
Områdets nyeste store stjerne er La Grange des Péres. Deres første årgang var 1992. Nylig ble en flaske av denne vinen solkgt på auksjon for 5 219€. Vinen er generelt dyr til Languedocvin å være, og den er vanskelig å få tak i. Jeg har sett den på vinkartet på flere restauranter, med tilføyelsen “hvis den er tilgjengelig”, noe den ofte viser seg ikke å være.
Jeg tar også med Domaine Peyre-Rose, selv om etappen ikke er helt nær denne gården. Jeg tror peyre betyr stein på den lokale dialekten, så det er Rosa Stein. Eieren, Marlène Soria, var eiendomsmegler. Hun hadde eiendommen for salgt, men likte den så godt at hun hendte med å kjøpe den selv. Hun startet vinproduksjon for seg selv, familie og venner. Men ryktene om den gode vinen spredte seg, og Domaine Peyre-Rose er nå etablert som en av de ledende produsentene i området. Jeg tror ikke Marlène Soria driver eiendomsmegling mer. Vinmonopolet har to viner herfra, i prisklassen 650–670 kroner. Domaine Peyre-Rose er ikke åpent for vanlig besøk. De har heller ikke egne nettsider. I nettbutikker selges vinene herfra for 65–80€.
Vi fortsetter vestover og kommer først inn i Faugères og deretter Saint Chinian. Faugères er et område med skifer. Saint Chinian ble klassifisert som eget AOC område i 1982. Det er områdene rundt Montpellier, som er Pic Saint Loup og en del andre områder, samt den sydvestlige delen av Rhône som er mine hjemmeområder. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har gjort meg ordentlig kjent med vinene fra Faugères og Saint Chinian.
Etappen går innom Minerve. Det er en landsby som ligger på en klippe der to elver møtes, og elvene har gravd seg dypt ned på begge sider av landsbyen. Det er et sted som er verdt å besøke både for vinen og fordi det er et flott sted. Minerve er geologisk i en slags overgangssone mellom Massif Central/Montagne Noire og Pyreneene. De dominerende druen er Carignan. Men det dyrkes også Grenache, Mourvedre og i noen grad Syrah. Her lages elegante viner. Vinmonopolet har 13 rødviner fra dette området, men jeg kjenner ikke noen av dem.
Det siste vinormådet vi skal gjennom er Cabardès. Dette er et av områdene som er påvirket både av Atlanterhavs- og Middelahavsklima, og her dyrkes det druer kjent fra Bordeaux, som Cabernet Sauvignon og Merlot, i tilllegg til de vanlige middelhavsdruene.
Dagens målby, Carcassonne, Dette er en flott og imponerende borgby, som absolutt er verdt et besøk. Den ligger omtrent der passasjen mellom Pyreneene og Montagne Noir er på det smaleste. De kontrollerte handelsruten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, og krevde toll på varene som passerte. Frihandel var ganske ukjent på den tiden.
Nok en spektakulær etappe. Wout van Aert. I går ble han nummer to i spurten, etter Mark Cavendish. I dag vant han kongeetappen hvor de syklet over Mont Ventoux to ganger. Den så jeg ikke komme. Det var også en utrolig prestasjon av Jonas Vingegaard.
Dagens etappe er flat, med bare en kategorisert stigning, en tredjekategori omtrent halvveis. Kanskje noen av spurterne er så møre etter gårsdagens etappe at de hektes av her og ikke klarer å hente inn feltet i det småkuperte området mot mål. Vind kan også spille en rolle i dette området. Men det er ikke usannsynlig med en ny massespurt. Caleb Ewan vant da det var målgang her i 2019, men han har dessverre måttet bryte. Jeg ville ikke bli overasket om Deceuninck-Quick-Steps nok en gang sørger for at Mark Cavendish kommer ganske billig gjennom etappen, og plasserer ham fint til å ta spurten. På den annen side bør det også være en etappe som kan passe Edvald Boasson Hagen. Wout van Aert burde også være en sterk kandidat på en etappe som dette, men han trenger kanskje litt restitusjon, både fysisk og mentalt, etter gårsdagens innsats.
Vi er i den nordlige enden av den sydlige delen av Rhône. Vi starter i vinområdet AOP Grignan-les-Adhémar. Det er vinen som tidligere var kjent som Coteaux de Tricastin. I Frankrike forbindes nevnet Tricastin først og fremst med et atomkraftverk, og det vil ikke vinprodusentene assosieres med. Viner herfra var også blant dem jeg drakk en del av som ung.
Etappen krysser området noen km syd for atomkraftverket
Etter å ha krysset Rhônen, kommer vi inn i Côtes-de-Vivarais, et av Rhône-områdene som er eget cru.. Det er den nord-vestlige delen av det sydlige Rhône. Nærheten til Cevennene gjør at det dyrkes relativt mer Syrah og tilsvarende mindre deler Grenache enn hva som er vanlig i den sydlige delen av Rhône. Når syklistene sykler opp Gorge d’Aredeche, sykler de langs det som utgjør grensen mellom Côtes-de-Vivarais og Côtes-du-Rhône Village områdene litt lenger syd. Det er også grensen mellom departementene Ardeche og Gard.
Etter dette er det, så langt jeg kan se, ikke noen klassifiserte vinområder før vi kommer til Usez, der dagens mellomsprint er. Vi har nå flyttet oss fra Rhône til Languedoc, nærmere bestemt i departementet Gard. Grensen mellom Rhône og Languedoc kan være litt uklar. Det vil si: Rhône er ikke en administrativ grense. En del av vinområdene som regnes til Rhône ligger i departementet Gard, som igjen er i Languedoc, eller Occitanie som regionen heter nå. Vin fra områder rundt kan klassifiseres som IGP Gard, som uten tvil er i Languedoc. Den administrative regionen heter nå Occitanie, etter at de tidligere regionene Languedoc Roussillon og Midi-Pyrénées fra 1. januar 2016 ble slått sammen til regionen Occitanie. Men når vi snakker om vin er Languedoc og Roussillon mer hensiktsmessige avgrensninger enn Occitanie.
Vi er i området Duché-d’uzès, som fikk AOP-status i 2013. Det produseres mest rødvin, men også en del rosé og hvitvin med de druene som er vanlige i det sydlige Rhône og Languedoc: Syrah, Grenache, Mourvedre, Cinsaut og Carignan. Av grønne druer dyrkes mest grenace blanc og voignier, suplert med marsanne, rousanne, vermentino, clairette og ugni blanc.
Dette stedsnavnet i utkanten av Nîmes, i norsk betydning av ordet, er nok ikke representativ for vinen herfra.
Målbyen Nîmes er en interessant by å besøke. Når vi har besøk i Frankrike, pleier jeg gjerne å ta gjestene med til Nîmes. Det er en gammel romersk by, og her finner blant annet en stor romersk stadion. Jeg tror det er den største som er noenlunde intakt. Jeg sier gjerne at drar man til Roma kan man se Clolosseum, som er en ruin. Stadion i Nîmes er omtrent som den ble bygget av romerne, og den brukes til konserter, tyrefekting (både spansk og camarguesisk), og mye annet. Det er også mye annet som gjør at Nîmes er verdt et besøk. Men det er ikke for vinens skyld at jeg drar hit.
Hvis man vil ha en instruksjonsvideo om hvordan kjøre spurtopptrekk, kan man bare ta Deceuninck-Quick-Steps avslutning på gårsdagens etappe. Det er sånn det skal gjørs. Mark Cavendish sa etter målgang at han ikke behøvde å gjøre noe før på de siste 150 meterne. Nå mangler han bare en seier for å kunne tagere Eddy Merckx’ rekord med 34 etappeseire i Tour de France. Han får fire sjanser på det som er igjen av Touren — forutsatt at han kommer seg gjennom Pyreneene.
Men Mark Candish vinner ikke i dag. Mont Ventoux er en av de klassiske klatringene som ofte inngår i Tour de France. Denne gangen skal rytterne over Mont Ventoux ikke bare én, men to ganger. For en del år siden snakket jeg med Dag Otto Lauritzen om Mont Ventoux og andre bakker som gjerne sykles i Tour de France. I følge Dag Otto var Mont Ventoux ekstra hard. Ikke fordi den var brattere eller lengre enn andre bakker. Men når man kommer ut av skogen kan man se helt til toppen, og man vet at helt opp dit skal jeg. Det kan være demotiverende når man er sliten.
I andre bakker, som f.eks. Alpes d’Huez, ser man ikke toppen på samme måte. Man kan mobilisere for å komme fram til neste sving, så neste sving, osv. Og man kan, fortsatt ifølge Dag Otto, hvile litt i svingene. Man er ikke kresen når man kaller det hvile. Rhônedalen er kjent for sin til tider ganske harde vind fra nord: Mistralvinden. Møter man den på vei opp Mont Ventoux, blir den ekstra hard. Den opptrer oftest om vinteren, men den kan slå til om sommeren også. Da jeg syklet Rhônedalen for noen år siden hadde jeg den heldigvis for det meste i ryggen. Det kan være hardt nok når man skal opp til toppen for andre gang uten vind. Noen ganger har det blåst så hardt at man har droppet stigningen opp til Mont Ventoux. Jeg håper at min sykkelform en dag skal bli god nok til at jeg kan sykle opp Mont Ventoux. Men det er dessverre et godt stykke igjen før jeg kan ha noe realistisk håp om å komme opp.
Selv om de skal opp Mont Ventoux to ganger, er det ikke avslutning på toppen. Det er en ca 20 km krevende utforkjøring etter siste passering av toppen. Dette er en etappe for en rytter som er en sterk klatrer, og som også er en god nok utforkjører til å holde unna på veien ned. Jeg vil ikke bli overrasket om vi får en slags reprise på 8. etappe, hvor Tadej Pogacar sørger for å ha kontoll på sammenlagtkandidatene og lar noen i et brudd gå. Men når laget ikke har mer å kjøre med en gang på vei opp Mont Ventoux for andre gang, slår han til selv.
Etappen starter like nord for Avignon. Vi er i vinområdet Rhône, et område som i vinsammenheng har navn etter elven som renner gjennom det, akkurat som Loire. Men som jeg har nevnt før: Det er bare langs Rhônen fra omtrent Lyon til Middelhavet det produseres det som kalles Rhônevin. Det produseres også vin lenger oppe langs Rhônen, men da med andre navn. Det er vanlig å dele vinområdet Rhône inn i to hovedområder, nord og syd, eller Rhône Septrentinoal og Rhône Méridional, som franskmenn kaller det. Nord strekker seg fra Côte Rotie i nord, nær byen Vienne, til Hermitage, Crozes-Hermitage og Saint-Péray i sør. Her dominerer syrah, som antas å ha sin opprinnelse her, og den grønne viognier, som er på sitt beste (og dyreste) i Condrieu.
Men vi lar nord være nord denne gangen, og beveger oss inn i den sydlige deler av Rhône. Området går fra Montelimar til der Rhônen renner ut i havet, i alle fall nesten. Rhônen deler seg i to omtrent ved Arles, i den østlige Grand Rhône som renner ut nær Marseille, og den vestlige Petit Rhône som renner ut ved Saintes Maries de la Mer. Mellom disse ligger det store våtmarksområdet Camargue. Camargue er ikke et område som er særlig interessant når det gjelder vin, men det er et viktig område for trekkfulger og et populært område for fugletittere. Den administrative grensen mellom Provence (Provence-Alpes-Côte-d’Azur) og Languedoc (Occitanie) følger Rhönen og Petit Rhône. Men kulturen bryr seg i liten grad om slike administrative skiller, så kulturelt er vi i Provence på begge sider av elven, skjønt det meste av Provence er i øst.
Røttene av en gammel, sammenrast fjellkjede mellom Pyreneene og Alpene danner et platå under Languedoc og Camargue. Det strekker seg et stykke ut i havet hvor det er ganske grunt, til det stuper ned i store dyp. Rhônen er en av Europas store elver som frakter med seg mye løsmasse. Her hvor det blir flatere og området vider seg ut, er strømmen svakere, så her deponeres mye av det som elven tar med seg. Camargue og det meste av lavlandet i Languedoc er avsetninger fra det Rhônen og andre elver har brakt med seg og lagt igjen på platået her. Bukten over platået kalles Golf du Lion. Jeg hadde håpet at det skulle ha en spennende historie med løver. Men det er visst bare Lyon-bukta.
Den nordslige enden av det sydlige Rhône er Montelimar. Dette er det nordligste området hvor man kan dyrke den varmerkjære druen Grenache. Det kan hende at klimaendringene har gjort at den grensen er flyttet nordover, men det har jeg ikke oversikt over.
Det er et hierarki av klassifikasjoner. Den mest omfattende er Côtes du Rhône, som omfatter både det nordlige og sydlige Rhône. Jeg synes Côte du Rhône er en utmerket hverdagsvin, om det går an å bruke en slik betegnelse i Norge. Jeg har gjerne kjøpt noen flasker Guigal Côte du Rhone på Gardermoen, som i alle fall har vært et godt kjøp. Nå er det så lenge siden sist jeg var utenlands at jeg har ikke lenger noen oversikt over hva som finnes i tax-free butikken på Gardermoen.
Hos oss har Matthieu Barret Petit Ours Brun blitt en slags “husets rødvin”. Jeg innrømmer gjerne at det har en sammenheng med min svakhet for teddybjørner. På den annen side: Vi fikk en gang servert den vinen som del av vinpakken til menyen på en stjernerestaurant i Paris. Jeg tror de valgte den på grunn av vinens kvalitet, og ikke på grunn av søte bjørner på etiketten.
Et nivå over dette er Côte du Rhône Village, uten angvelse av kommunenavn. Noen områder kan også føye kommunenavnet til Côte du Rhône Village, som i Côtes du Rhône Village Laudun.. Over dette har vi viner som er egne crus. Det mest kjente er Chateau-neuf-du-Pape, nord for Avignon, mellom Avignon og Orange. Det ser ut som om etappen går akkurat utenmom, men vi kan ta en liten omvei inn hit.
Rhône er mest kjent for sine rødviner. I nord dominerer Syrah, som opprinnelig kommer herfra. Den dyrkes i mange land, og kalles gjerne Shiraz utenfor Frankrike. Det er en drue som gir fast struktur til vinen. I den sydlige delen dyrkes mye Grenache, som er den dominerende druen i Chateauneuf-du-Pape. Den gir blant annet fylde og alkohol. I Frankrike produseres det ikke så mye endrueviner på AOP-nivå. Det kreves ofte flere typer druer i vinen. Jeg synes en 100% Grenachevin kan bli litt konturløs og få et visst syltetøypreg. Men sammen med Syrah, gir den utmerkede resultater,
Selv om Rhône er mest kjent for sine rødviner, lager de også utmerkede hvitviner. Jeg har allerede nevnt Vioginer fra Condrieu. Men hvit Chateauneuf-du-Pape kan være utmerket. De lages typisk med druene Roussanne og Marsanne, som gir aromatiske viner med et visst krydder- eller urtepreg. Det sies at hvit Hermitage og hvit Chateauneuf-du-Pape enten må drikkes unge, eller ganske gamle — ikke noe midt i mellom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gamle, hvor vinene lukker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gamle. Jeg har drukket for lite gammel hvit Rhônevin til å ha noen egen mening om dette.
Avslutningen må bli Ventoux. Dette var også en vin jeg drakk en del av da jeg var ung. En av mine venner var ganske flink til å finne fram til gode og rimelige viner, og dette var en av de vinene han fant fram til. Den kommer nok ikke opp mot Chateauneuf-du-Pape, verken i kvalitet eller pris.
Det ble en hard og spektakulær etappe også på søndag, med imponerende seier av Ben O’Connor, og samtidig en maktdemonstrasjon av Tadej Pogacar. Hans taktikk ser ut til å være at laget kjører så lenge de har noe å kjøre med, så overtar han selv mot slutten og sykler fra alle.
Jeg hadde ventet at Primoz Roglic og Mathieu van der Poel skulle vente til hviledagen med å stå av. Men slik ble det ikke. Geraint Thomas kan fortsatt gjøre en innsats for laget, selv om han er sjanseløs i sammendraget. The come back kid Mark Cavendish feiret at han klarte tidsgrensen nesten som om det skulle vært en seier, og takket sine “babysitters” Tim Declerqo og Michael Mørkøv for at han kom innenfor. Ikke alle spurterne klarte det. Bryan Coqcard og Arnaud Demare kom for sent, og er ute av konkurransen. Tim Merlier brøt på søndagens etappe.
Første etappe etter en hviledag er alltid interessant. Rytterne reagerer litt ulikt. Noen er fit for fight, andre trenger litt tid til å komme i gang igjen, skjønt det er nok mer merkbart etter den andre hviledagen enn etter den første. På dagens etappe skal vi ut av fjellene. Etappen går stort sett i dalen, og det er bare en katetorisert stigning (fjerdekategori). Her får spurterne som har overlevd Alpene en ny mulighet. Jeg blir ikke overrasket om Mark Cavendish tar denne også. Spurt er gjerne ungdommens disiplin. Men Mark Cavendish viser at erfaring, evne til å lese feltet og time spurten kan bety like mye som toppfart. Dessuten har han overlevd Alpene.
Nå skal vi ned fra fjellet. Skjønt rytterne er nede fra fjellet før starten går. Starten i Albertville er 316 moh. Rytterne skal over en topp på 622 moh, men ellers er hovedretningen nedover. Etappen følger i stor grad elven Isère. Det er på mange måter en etappe etter min smak hvis jeg sykler selv. Jeg har vært på noen sykkelturer i Europa, og har gjerne valgt å følge elver medstrøms. Det betyr at at det går mer ned enn opp, noe som passer meg ganske godt.
Etappen svinger inn til Chambery før rytterne skal over dagens eneste kategoriserte stigning. Jeg ville kanskje ha valgt å følge elven om Grenoble fremfor å sykle over denne toppen. Men en avstikker til Chambery kunne jeg nok ha tatt. Det bryggeriet jeg nevnte i går, Brasserie Mont Blanc, ligger her. Men ikke øl i en sådan stund.
I løpet av de årene jeg har lett etter viner langs etappene i Tour de France har jeg oppdaget en del interesseante vinområder som til da hadde vært ukjente for meg. Savoie har vært et særdeles hyggelig bekjentskap. Det er et lite og uoversiktlig område, men et område det er god grunn til å gjøre seg kjent med. Les gjerne Vinmonopolets artikkel om Savoie, og hør på episoden som Savoie i deres utmerkede podkasteserie, som det er lenker til i artikkelen.
Savoie er, eller har i alle fall vært et undervurdert vinområde. Det har fått mer oppmerksomhet de senere årene. Produksjonen er liten. Når etappen svinger innom Chambéry kan vi ta med en vin fra Cluse de Chambéry i Savoie. Cluse de Chambéry er delt inn i seks crus.
Chignin blir, i følge mitt vinatlas, regnet som vinhovedstaden i Savoie. Det er ikke kvantitet, men kvaliteten som har gitt området denne plaseringen.
Området Cru Chignin-Bergeron regnes, fortsatt i følge mitt vinatlas, som det aller beste området. Men her er produksjonen liten, bare 315 hl hvitvin pr år, som skulle bli knapt 50.000 flasker pr år. Til sammenligning produseres det ca 300 mill flasker champagne per år.
Nord for Chignin ligger Cru Saint-Jeoire-Prieuré. Det er 20 ha og det produseres 460 hl eller knapt 70.000 flasker pr år.
Litt lenger nord ligger Cru Monterminod, som er enda mindre, med en produksjon på bare 150 hl eller 22.500 flasker pr år. Også denne vinen skal være svært ettertraktet.
Litt lenger mot vest ligger to større områder, Cru Apremont og Cru Abymes, hvor det produseres henholdsvis 26.000 og 20.000 hl pr år. Om natten den 24. november 1248 var det et kraftig ras fra Mont Granier. Flere tusen mennesker ble drept i raset. Raset la et fem kilometer langt kalksteinsbelte på tvers av dalen. Apremont betyr bittert fjell, mens Abymes betyr ruin (abyss), og refererer visstnok til en landsby som ble begravd i raset. Så disse naturkatastrofene har gikk navn til området. Det gikk flere hundre år før rasområdet ble ryddet, skjønt ikke ryddet i betydningen av at det ble fjernet. På 1700-tallet begynte vinbønder å plante vinstokker her, for å hedre de ødelagte landsbyene. Her kan man si at noens død har blitt andres brød, eller snarere vin.
Den som har sansen for det sterke og søte kan nyte en av de klassiske likører: Chartreuse. Dette er så vidt jeg vet den sterkeste likøren som produseres, i alle fall om vi holder hos til likører som selges kommersielt. Grønn Chartreuse holder 55%. Den er laget med 130 ulike urter, og det er bare to munker som kjenner oppskriften. I følge produsenten er det den eneste grønne likøren med naturlig farge. Det lages også en Gul Chartreuse som holder 40%, men det er den grønne som er mest kjent.
Chartreuse har navn etter fjellet som ligger vest for dalen Izère, mellom Chambréy og Grenoble: Massif de la Chartreuse. Vil man besøke produsenten må man ta en avstikker fra dagens etappe. Man svinger nordover i Grenoble og drar til Voiron.
Valence ligger i det området langs Rhônen hvor det produseres lite vin. Byen ligger litt syd for de nordlige Rhône, og et godt stykke nord for de sydlige Rhône. Om jeg skal bedømme dette ut fra inntrykkene fra mine besøk i området, er dette et område hvor det dyrkes mer frukt enn vin, ikke minst aprikoser og fersken. Vindruer gir best resultat når de dyrkes i ganske skrinn jord. I god jord får man større kvantitet, men på bekostning av kvaliteten. Så vidt jeg vet er det dessuten mer lønnsom å dyrke f.eks. frukt enn vindruer der jorden er god.
Drar vi litt nordover fra Valence kommer vi til områdene Hermitage og Crozes-Hermitage. Krysser vi Rhônen kommer vi til Cornas og Saint-Péray. Dette er interessante vinområder. Men vi lar de vinene ligge til en gang Touren går gjennom de områdene.
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
