Fri fra 2020

Så er vi ved et nytt års­skifte­skif­te, og nye verk “fal­ler i det fri”. Som jeg plei­er å min­ne om på dis­se tider, varer opp­havs­ret­ten i 70 år etter utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Det er verk etter opp­ha­ve­re som døde i 1949 som den­ne gan­gen fal­ler i det fri.

I blant annet EU/EØS og USA er verne­ti­den 70 år (i USA kan det være gans­ke kom­pli­sert, men det går jeg ikke inn på). Minste­kra­vet etter Bern­kon­ven­sjo­nen er 50 år etter ulø­pet av opp­havs­ers døds­år. Noen land har 50 års verne­tid, og noen har len­ger. Når et verk ikke len­ger er ver­net i hjem­lan­det, er det hel­ler ikke ver­net i and­re land innen­for Bern­kon­ven­sjo­nen. Det­te føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 (8).

Cana­da og Kina er blant de land som har 50 års verne­tid, hvil­ket betyr at cana­dis­ke og kine­sis­ke verk av opp­ha­ve­re som døde i 1969 eller tid­li­ge­re, nå er fri. Det avgjø­ren­de for ver­kets nasjo­na­li­tet er hvor det ble pub­li­sert, ikke hvor opp­ha­ver er født eller er stats­bor­ger. Man­ge verk av cana­dis­ke opp­ha­ve­re som Neil Young, Leo­nard Cohen, Joni Mitch­ell og Buf­fy Sain­te-Marie, har blitt først utgitt i USA, og verne­ti­den bestem­mes da av reg­le­ne i USA. Det er ikke helt enkelt å fin­ne ut av det­te. Uan­sett har jeg holdt meg til opp­ha­ve­re som døde i 1949, og har ikke sett på verk som er fri for­di de er hjem­me­hø­ren­de i land med 50 års verne­tid.

Det er gans­ke man­ge man­ge inter­es­san­te som sa far­vel til det jor­dis­ke livet i 1949. Jeg vel­ger å star­te med en av de som kan­skje ikke er blant de størs­te kunst­ner­ne. Men han er en av mine favo­rit­ter, og en av de sto­re innen sin sjan­ger: Den dans­ke teg­ne­ren og humo­ris­ten Robert Storm Peter­sen, kjent under sig­na­tu­ren Storm P. 

Det gjør at jeg ende­lig fritt kan bru­ke en av mine favo­ritteg­nin­ger, hans kom­men­tar om aka­de­mi­ke­re, som jeg har gjen­gitt inn­led­nings­vis.

Etter den­ne aka­de­mi­ker­kom­men­ta­ren, går jeg til det som van­lig­vis lig­ger mitt hjer­te nær­mest: Musikk. Jeg vil frem­heve to, i høyst uli­ke sjan­ge­re. Den førs­te er Richard Strauss. Richard Strauss var en tysk kom­po­nist. Hans mest kjen­te verk er anta­ge­lig­vis Also spra­ch Zara­tustra, som ble kjent for et bredt pub­li­kum da Stan­ley Kubrik valg­te det­te som åpnings­mu­sikk til sin film 2001 en romo­dys­sé.

Jeg for­sø­ker så godt jeg kan å hol­de min sti ren når det gjel­der opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter. Selv om ver­ket et fritt, vil utøven­de kunst­ne­re ha vern for sin kunst­ne­ris­ke pre­sta­sjon. Det er der­for ikke fritt fram når det gjel­de å bru­ke inn­spil­lin­ger av Richard Strauss ver­ker, selv om ver­ket er fritt. Utøven­de kunst­ner har ene­rett til å gjø­re opp­tak av sin pre­sta­sjon, og til å gjø­re opp­ta­ket til­gjen­ge­li­ge for all­men­he­ten. Utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter varer i 50 år etter utlø­pet av det år frem­fø­rin­gen fant sted, og hvis det i løpet av den­ne peri­oden offent­lig­gjø­res eller utgis opp­tak av frem­fø­rin­gen, har det­te opp­ta­ket vern i 70 år etter at det ble offentliggjort/utgitt.

For­len­gel­sen fra 50 til 70 år for opp­tak, ble inn­ført 2014. En over­gangs­re­gel inne­bæ­rer at for­len­gel­sen får virk­ning for frem­fø­rin­ger som var ver­net per 1. novem­ber 2013 er ver­net i 70 år. Det­te var akku­rat til­strek­ke­li­ge til å sik­re for­len­get vern for alle inn­spil­lin­ge­ne med The Beatles. Det fin­nes noen tid­li­ge­re opp­tak med the Beatles, de berøm­me­li­ge demo­ene som Decca sa nei til, noe fra Ham­burg­pe­rioden og kan­skje også tid­li­ge­re. Men dis­se var nep­pe offent­lig­gjort før deres førs­te stu­dio­inn­spi­lin­ger ble utgitt.

Det er ikke godt å vite hvil­ke av alle inn­spil­lin­ger på YouT­ube som er gjort til­gjen­ge­lig med opp­ha­vers og utøvers sam­tyk­ke. For å være på den sik­re siden, har jeg valgt den­ne inn­spil­lin­gen med Her­bert von Kara­jan og Wie­ner Phil­har­mo­ni­ker fra 1959, som ikke len­ger er ver­net. Det skal visst­nok ha vært den­ne inn­spil­lin­gen Stan­ley Kubrick bruk­te i “2001, en romo­dys­sé”, som vir­ke­lig bidro til å gjø­re det­te ver­ket kjent.

Richard Strauss var ikke i slekt med de wie­ners­ke Strausse­ne, hvis musikk gjer­ne blir frem­ført i Nytt­års­kon­ser­te­ne fra Wien. Selv om orkes­ter­ver­ket Also spra­ch Zara­tustra er det de fles­te kjen­ner, i alle fall de førs­te tak­te­ne, er det sær­lig som opera­kom­po­nist Richard Strauss har blitt stå­en­de. Det kom­po­ne­res gans­ke man­ge ope­ra­er. De fles­te frem­fø­res noen få gan­ger, og set­tes ikke opp på nytt etter førs­te og enes­te sesong. Jeg har lest at det er kom­po­nert rundt 5.000 ope­ra­er, uten at jeg har gjort noe for­søk på å kva­li­tets­sik­re det tal­let. Av dis­se er det 40–50 ope­ra­er som utgjør et slags stan­dar­re­per­toar som jevn­lig set­tes opp på opera­sce­ner rundt om i ver­den. Richard Strauss var en av de sis­te som kom­po­ner­te seg inn i det­te stan­dard­re­per­toa­ret, med ope­ra­er som Der Rosenka­va­li­er, Elekt­ra  og Salo­me, for å nev­ne noen av hans mest kjen­te ope­ra­er. Richard  Strauss er ikke easy liste­ning. Det er kre­ven­de musikk, som man må høre fle­re gan­ger. Men da blir man beløn­net for inn­sat­sen.

Det er fris­ten­de å leg­ge til at selv om det i dag kon­su­me­res mer musikk enn noen gang tid­li­ge­re i his­to­ri­en, lyt­tes det lite til musikk. Man set­ter på noe enkel musikk som er lite opp­mer­som­hets­kre­ven­de og lite for­styr­ren­de, som en lyd­ku­lis­se for å ungå den til tider plag­som­me still­he­ten. Richard Strauss kre­ver at man lyt­ter.

Den and­re jeg vil nev­ne, er som nevnt i en helt annen sjan­ger: Hud­die Wil­liam Led­bet­ter, kjent under nav­net Lead­bel­ly eller Lead Bel­ly. Han skrev Lead Bel­ly selv. Som for de fles­te and­re folke­mu­si­ke­re er det vans­ke­lig å avgjø­re hvil­ke san­ger han egent­lig laget selv. De lev­de som best de kun­ne av å spil­le det pub­li­kum vil­le høre, hvil­ket gjer­ne var dati­dens sla­ge­re. Men de som reis­te rundt og sam­let og spil­te inn musikk, var mest inter­es­sert i “auten­tisk” blues, slik at de bare spil­te inn en del av deres reper­toar. Det var også som “auten­tis­ke” blues­mu­si­ke­re de sene­re ble “gjen­opp­da­get”, og nåd­de ut til et nytt og stør­re pub­li­kum. Her frem­fø­rer han en av sine mest kjen­te san­ger: Good Night Ire­ne.

Verne­ti­den for verk hjem­me­hø­ren­de i USA er kom­pli­sert. For verk skapt før 1. janu­ar 1978, om jeg har for­stått det rett, var det et krav om at ver­ket måt­te regist­re­res for å bli opp­havs­retts­lig ver­net. Det had­de en verne­tid på 28 år fra regist­re­ring. Det­te kun­ne for­len­ges for nye 28 år, som ble end­ret til 47 år og siden til 67 år. En del verk ble ald­ri opp­havs­retts­lig ver­net på grunn av man­geln­de regist­re­ring. For verk skapt etter 1. janu­ar 1978 er verne­ti­den 70 år etter opp­ha­vers døds­år.

Om vi skal tro Ross Rus­sels bio­gra­fi om Char­lie Par­ker “Bird Lives”, eller “Char­lie Par­ker lever”, som den heter i Olav Angells nors­ke over­set­tel­sen, som jeg har, ble en del av Char­lie Par­kers mest kjen­te låter ald­ri ver­net, for­di Char­lie Par­ker ikke skrev under på de doku­men­te­ne som ble gjort kla­re for ham av and­re (s. 181).

Man­ge blues­mu­si­ke­re, f.eks. Robert John­son, sør­get ikke for å regist­re­re sine låter. Om Lead­bel­ly gjor­de det, eller om de som spil­te inn musik­ken gjor­de det for ham, vet jeg ikke. Kan­skje har hans låter ald­ri vært ver­net. Men for all del. Reg­le­ne i USA er kom­pli­ser­te, med man­ge end­rin­ger og over­gangs­reg­ler, og man må vur­de­re hvert enkelt verk. Jeg har ikke satt meg inn i alle detal­jer.

Om jeg har for­stått det rett, noe jeg ikke garan­te­rer at jeg har, fikk man bare opp­havs­rett for det som var regist­rert. Det var det­te, slik jeg har for­stått det, som gjor­de at det kun­ne bli en dis­ku­sjon i saken mel­lom Mar­vin Gayes arvin­ger, og Robin Thicke og Phar­rell Wil­liams (“Blur­red Lines”) om hvor­vidt Mar­vin Gayes arvin­ger skul­le til­la­tes å spil­le av Mar­vin Gaye sang “Got to Give It Up” i ret­ten. Hvis ikke selve den inn­spil­te ver­sjo­nen var regist­rert, vil­le hel­ler ikke den ver­sjo­nen være ver­net i sin hel­het. Men blan­der man USAnsk opp­havs­rett og USAnsk pro­sess, blir det kom­pli­sert. I den­ne saken ble selve kren­kel­ses­spørs­må­let avgjort av en jury, som er en sik­ker opp­skrift på en håp­løs dom.

Siden jeg kom­men­ter­te utøven­de kunst­ners ret­tig­he­ter i for­bin­del­se med Richard Strauss, får jeg pluk­ke opp trå­den og gjø­re det er også, for å gjø­re det enda mer kom­pli­sert. Jeg mener vi gans­ke sik­kert kan anta at det­te ikke er en frem­fø­ring fra det hin­si­di­ge, og at vi kan vi leg­ge til grunn at inn­spil­lin­gen må ha vært gjort i 1949, eller sann­syn­lig­vis tid­li­ge­re, slik at den vil­le ha vært fri etter de reg­le­ne jeg har refe­rert oven­for.

Men utøven­de kunst­ne­re har et inter­na­sjo­nalt vern etter Roma­kon­ven­sjo­nen “for the Pro­tec­tion of Per­for­mers, Pro­du­cers of Pho­no­grams and Broad­cas­ting Orga­niza­tions” fra 1961. USA er ikke med i den kon­ven­sjo­nen. Det inter­na­sjo­na­le ver­net for opp­havs­rett og nær­stå­en­de ret­tig­he­ter for­ut­set­ter gjen­si­dig­het. Uten­lands­ke verk og pre­sta­sjo­ner er ver­net i Nor­ge, hvis nors­ke opp­ha­ve­re og utøven­de kunst­ne­re har et til­sva­ren­de vern i det and­re lan­det. Når USA står uten­for Roma­kon­ven­sjo­nen, betyr det at utøven­de kunst­ne­re fra USA ikke har vern i Nor­ge. Også det­te blir kom­pli­sert når vi går ned i detal­je­ne, som jeg ikke skal gjø­re. Men også av den grunn vil­le Lead­bel­lys inn­spil­lin­ger uan­sett ikke ha vært ver­net i Nor­ge.

Da jeg skul­le vel­ge en inn­spil­ling av “Also Spra­ch Zara­thust­ra”, slo det meg at jeg anta­ge­lig­vis kun­ne ha valgt en hvil­ken som helst inn­spil­ling fra USA. Men den inter­na­sjo­na­le regu­le­rin­gen på det­te områ­det blir kom­pli­sert, og jeg har ikke vur­dert det­te spørs­må­let grun­dig. Så jeg er ikke klar for å si at vi fritt kan bru­ke alle inn­spil­lin­ger fra USA av musikk som har falt i det fri.

And­re kom­po­nis­ter

Forfattere

Fle­re for­fat­te­re skrev seg inn i evig­he­ten i 1949, blant dem to nobel­pris­vin­ne­re. Den førs­te jeg vil nev­ne, er vår egen Sigrid Und­set. Sigrid Und­sets arvin­ger har nok, i lik­het med arvin­ge­ne etter f.eks. Knut Ham­sun, nytt godt av at verne­ti­den ble utvi­det fra 50 til 70 år. I de fles­te til­fel­ler har det liten prak­tisk betyd­ning. De fles­te verk er glemt av de fles­te før opp­ha­ver dør, og de blir i alle fall glemt kort tid etter­på, med unn­tak for spsi­elt inter­es­ser­te og den nær­mes­te fami­lie.

Min far­far, som også het Olav Tor­vund, skrev tre roma­ner som ble gitt ut på slut­ten av 1940- og begyn­nel­sen av 1950-tal­let. De har ikke satt noen dype spor i norsk lit­ter­tur­his­to­rie. Han døde i 1969, så om det fort­satt had­de vært en verne­tid på 50 år, vil­le hans verk også nå vært frie. Hva slags inn­tek­ter min far­far fikk fra sine roma­ner, vet jeg ikke. Det er i alle fall vel­dig len­ge siden det kom noen inn­tek­ter fra de bøke­ne, og jeg har ingen tro på at han vil bli gjen­opp­da­get som en stor for­fat­ter det lit­te­ra­tur­in­ter­es­ser­te Nor­ge har over­sett.

Lang verne­tid kan i prak­sis hel­ler gi kom­pli­ka­sjo­ner enn inn­tek­ter. Min far­far skrev man­ge artik­ler, dels i man­ge bla­der, samt noen artik­ler i nynorsk­lek­si­ko­net Norsk All­kunne­bok. Da Norsk All­kunne­bok skul­le moder­ni­se­re seg og bli til­gjen­ge­lig på nett, treng­te de sam­tyk­ke fra älle for­fat­te­re som had­de skre­vet i lek­si­ko­net. For etter åvl § 69 annet ledd, inne­bæ­rer sam­tyk­ke til å gjø­re verk til­gjen­ge­lig på papir, ikke sam­tyk­ke til å gjø­re dem til­gjen­ge­lig på and­re måter, f.eks. på nett. Norsk All­kunne­bok treng­te sam­tyk­ke fra blant annet de som had­de ret­tig­he­ter til min far­fars artik­ler, for å kun­ne gjø­re de til­gjen­ge­lig på nett.

Jeg fikk spørs­mål om jeg var i slekt med den­ne Olav Tor­vund, og kun­ne bekref­te at han var min far­far. Men jeg kun­ne også si at jeg ikke var i posi­sjon til å gi dem det nød­ven­di­ge sam­tyk­ke, men jeg sa meg vil­lig til å bistå med å skaf­fe slikt sam­tyk­ke, og jeg sør­get for at de fikk sam­tyk­ke fra de som den gang satt på ret­tig­he­te­ne til min far­fars verk. Utgi­ver­ne av Norsk All­kunne­bok var hel­di­ge i det til­fel­let. Det fant en per­son med sam­men navn som de kun­ne spør­re, og de fant en som for­sto hva de spur­te om, og hva som skul­le til for å brin­ge det i orden. Det er ikke lett å fin­ne ut hvem som er gjen­le­ven­de arvin­ger etter noen som skrev noe, og som kan­skje døde for 50–60 år siden, og fin­ner de noen, er det gans­ke sann­syn­lig at de ikke for­står hva det spør­res etter.

Det har vært sagt at Sigrid Und­sets arvin­ger har vært gans­ke vans­ke­li­ge å ha med å gjø­re for folk som har vil­let sett opp Sigrid Und­set på tea­ter, eller lage film basert på hen­nes roma­ner. Nå behø­ver man ikke len­ger spør­re hen­nes arvin­ger for å gjø­re det­te, og de vil hel­ler ikke len­ger få noe veder­lag for at det­te set­tes opp.

Jeg mener at 70 års verne­tid er for lang. 50 år, som vi had­de inn­til 1994, og som er Bern­kon­ven­sjo­nens mini­mum, er etter min mening mer enn nok. Jeg kan ikke se noen mind­re grunn til at de som arver ret­tig­he­ter til ånds­verk skal kun­ne tje­ne pen­ger på arven, enn at de som arver eien­dom eller aksjer tje­ner pen­ger på det de arver. Men kuns­ten utvik­ler seg hele tiden. Man byg­ger all­tid på det and­re har gjort før. På et eller annet tids­punkt må man kun­ne si at dis­se ver­ke­ne til­hø­rer vår fel­les kul­tur­arv, slik at and­re må stå fritt til å byg­ge vide­re på dis­se, uten at noen arvin­ger skal kun­ne bestem­me hva som er aksep­ta­belt og hva som ikke er det.

Den and­re nobel­pri­vin­ne­ren som døde i 1949, var bel­gis­ke Mau­rice Maeter­linck. Jeg må bare inn­røm­me at jeg ikke kjen­ner noen av hans ver­ker. Hans far, som var notar, vil­le at han skul­le bli jurist, noe han også ble. Det kan godt hen­de at Bel­gia gikk glipp av en dyk­tig jurist i ham. Men i alle fall når noen lyk­kes, synes jeg det er godt at noen har gitt opp en jurist­kar­rie­re  (eller and­re bor­ger­li­ge kar­rie­rer), for hel­ler å ofre seg for kuns­ten. Hva juris­ter som Robert Schu­man, Peter Tchai­kovs­kij, Igor Stra­vin­si­kj, Cole Por­ter og Paul Simon kun­ne ha dre­vet det til som juris­ter, vil vi ald­ri få vite. Jeg mener vi bør være gla­de for at de valg­te kuns­ten. Som nevnt, kjen­ner jeg ikke noen av Mau­rice Maeter­lincks ver­ker. Men han må ha skre­vet verk av betyd­ning for å få Nobel­pri­sen.

Mar­ga­ret Mitch­ell ble tatt av vin­den og blås­te ut av den­ne ver­den i 1949. Skjønt hun ble ikke tatt av vin­de­ne, hun ble tatt, eller egent­lig kjørt ned og drept av en råkjø­rer. Hen­nes “Gone with the Wind” har ikke bare skre­vet seg inn i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en, men også i opp­havs­retts­his­to­ri­en. I 2001 ga Alice Rand­all ut boken The Wind Done Gone. Mens “Gone with the Wind” hand­ler om livet til Scar­lett O’Ha­ra, dat­te­ren av en rik slave­ei­er, for­tel­ler “The Wind Done Gone” den sam­me his­to­ri­en sett gjen­nom en av sla­ve­nes øyne. Sla­ven Cyna­ra var en dat­ter som Scar­lett O’Ha­ras far had­de fått med en slave­kvin­ne. Det ble pla­giat­sak, som end­te med for­lik — som så man­ge sli­ke saker gjør. Men fra i dag er alt­så “Gone with the Wind” fri.

Når man går gjen­nom over­sik­ter over folk som døde i et år, f.eks. 1949, fin­ner man man­ge som i opp­havs­retts­lig for­stand er uin­ter­es­san­te, som poli­ti­ke­re, idretts­sut­øve­re, osv. Det er også man­ge for­fat­te­re, kom­po­nis­ter og bil­led­kunst­ne­re som i alle fall for meg er helt ukjen­te, og som jeg ikke har sett noen grunn til å ta med i den­ne sam­me­hen­hen­gen. Så får hel­ler and­re kom­me med kom­men­ta­rer om hvor­for han eller hun bur­de ha vært med.

Print Friendly, PDF & Email

RINF 1200 “Opphavsrett og beslektede emner” — eksamen høst 2019

Det­te er kom­men­ta­rer til eksa­mens­opp­ga­ven fra høs­ten 2019, i kur­set RINF 1200 Opp­havs­rett og beslek­te­de emner”. Til ori­en­te­ring: Det­te er et 10-stu­die­po­eng kurs, bereg­net for folk som ikke er og hel­ler ikke har ambi­sjo­ner om å bli juris­ter, men som kan tren­ge litt kunn­ska­per i opp­havs­rett, som folk i media, kul­tur­sek­to­ren, IT-bran­sjen, osv. Den­ne gjen­nom­gan­gen er først og fremst skre­vet for de som var oppe til eksa­men i høst, og for frem­ti­di­ge stu­den­ter som vil vite litt mer om hva slags opp­ga­ver som gis til eksa­men. Det juri­dis­ke fakul­tet er ikke spe­si­elt ras­ke med å leg­ge eksa­mens­opp­ga­ver ut på nett. Når jeg skri­ver det­te, er den sis­te eksa­mens­opp­ga­ven som lig­ger ute fra høs­ten 2016, så jeg ink­liu­de­rer opp­gave­teks­ten i kom­men­ta­ren.

Con­ti­nue read­ing RINF 1200 “Opp­havs­rett og beslek­te­de emner” — eksa­men høst 2019

Print Friendly, PDF & Email

Uholdbar og farlig dom fra Borgarting lagmannsrett om sykling i kollektivfelt

Bor­gar­ting lag­manns­rett slår til igjen, men nok en syk­kel­fiendt­lig dom. Det er dess­ver­re ikke førs­te gang. Jeg kan min­ne om den­ne (som ble opp­he­vet av Høy­este­rett) og den­ne (som dess­ver­re ikke ble anket, slik at vur­de­rin­gen av laste­bil­sjå­fø­rens uakt­som­het ble stå­en­de).

Jeg star­ter med det grunn­leg­gen­de og prin­si­pi­el­le, som ikke drøf­tes i dom­men. Det er en straffe­sak, og for at noen skal kun­ne straf­fes kre­ves hjem­mel i lov. Det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96.

Hjem­me­len som ret­ten har holdt seg til, er veg­tra­fikk­lo­ven § 31 førs­te ledd, jf. § 3 førs­te ledd. § 31 førs­te ledd, lyder;

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Bestem­mel­sen sier ikke hvil­ke hand­lin­ger som er straff­ba­re, bare at over­tre­del­se av bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av loven er straff­ba­re etter den bestem­mel­sen. Den angi­ve­lig straff­ba­re hand­ling hev­des å frem­gå av veg­tra­fikk­lo­ven § 3 førs­te ledd, som lyder:

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud. På sam­me måte straf­fes over­tre­del­se av vil­kår i enkelt­ved­tak i med­hold av den­ne lov og brudd på for­bud etter §§ 35 og 36. For­søk straf­fes ikke, med unn­tak for § 22 førs­te ledd. Den som ved bruk av motor­vogn uakt­somt vol­der bety­de­lig legems­ska­de eller en annens død, straf­fes etter straffe­lo­ven § 280 eller § 281.”

Den hand­lings­re­gel ret­ten har lagt til grunn, er veg­tra­fikk­lo­ven § 3, førs­te ledd, som lyder:

” Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret.”

Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en hjem­mel som man kan hek­te hand­lin­gen på. For å ta et litt eks­tremt eksem­pel, kan vi gå til den kjen­te Kar­de­mom­me­lo­ven:

Man skal ikke pla­ge and­re, man være grei og snill, og for øvrig kan man gjø­re hva man vil.”

Om man had­de hengt en straffe­hjem­mel på den­ne, så vil­le det ikke vært til­strek­ke­lig hjem­mel for å kun­ne straf­fe noen for ikke å ha vært grei og snill. Eks­tremt, kan­skje absurd, ja. Men det er omtrent slik ret­ten har reson­nert i den­ne saken.

Con­ti­nue read­ing Uhold­bar og far­lig dom fra Bor­gar­ting lag­manns­rett om syk­ling i kol­lek­tiv­felt

Print Friendly, PDF & Email

Lovdata og fri tilgang til dommer

Lov­data vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019–1725‑A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dom­mer bør være fritt til­gjen­ge­li­ge. Det har Høy­este­rett tatt kon­se­kven­sen av, og har siden 2008 lagt dom­mer ut på egne nett­si­der. Men det var et krav som bur­de ret­tes mot poli­ti­ker­ne, ikke mot Lov­data. Når poli­ti­ker­ne nå vil gjø­re dom­mer til­gjen­ge­lig, kan man på en måte si at beg­ge par­ter gikk sei­ren­de ut av den tvis­ten.

Jeg skal ikke dis­ku­te­re avgjø­rel­sen her, men jeg anser det som en retts­lig sett helt rik­tig avgjø­rel­se. Resul­ta­tet var etter min vur­de­ring gans­ke opp­lagt. Uan­sett hva man mener om at dom­mer bør være til­gjen­ge­lig, kan man ikke bare fritt bru­ke resul­ta­tet av det Lov­data har inves­tert i inn­sam­ling, kon­troll og pre­sen­ta­sjon av retts­kilde­ma­te­ria­let, selv om avgjø­rel­sen i seg selv ikke er ver­net.

Lov­data leve­rer en tje­nes­te av meget høy kva­li­tet, til en svært lav pris, om vi sam­men­lig­ner med and­re, til­sva­ren­de tje­nes­ter. Lov­data er orga­ni­sert som en selv­ei­en­de stif­tel­se, slik at det ikke er noen som tje­ner pen­ger på Lov­data. Lov­data finan­sie­res med inn­tek­ter fra de tje­nes­ter de til­byr. Det heter i ved­tek­tens § 3: “Stif­tel­sens for­mål er å opp­ret­te, ved­li­ke­hol­de og dri­ve sys­te­mer for retts­lig infor­ma­sjon.” For å frem­me det­te for­må­let, har Lov­data valgt å gjø­re alle gjel­den­de lover og for­skrif­ter gra­tis til­gjen­ge­lig på net­tet. Det valg­te Lov­data å gjø­re på eget ini­tia­tiv og egen kost­nad. Nye dom­mer er også gra­tis til­gjen­ge­lig i en begren­set peri­ode. Det­te er en tje­nes­te som finan­sie­res av inn­tek­te­ne fra Lov­da­tas betal­te tje­nes­ter, og man kan si at det er en del av “over­skud­det” som gis til det nors­ke folk på den­ne måten.

Con­ti­nue read­ing Lov­data og fri til­gang til dom­mer

Print Friendly, PDF & Email

Koranbrenning, blasfemi, ytringsfrihet og hatefulle ytringer

De fire førs­te avsnit­te­ne, eller led­de­ne som det kal­les i juri­disk ter­mi­no­lo­gi, i Grunn­lo­ven § 100.

Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser.

For­hånds­sen­sur og and­re fore­byg­gen­de for­holds­reg­ler kan ikke benyt­tes med mind­re det er nød­ven­dig for å beskyt­te barn og unge mot ska­de­lig påvirk­ning fra leven­de bil­der. Brev­sen­sur kan ikke set­tes i verk uten­for anstal­ter.

Vi har ytrings­fri­het i Nor­ge. Ytrings­fri­he­ten har sine gren­ser. Men det føl­ger av Grl § 100 annet ledd at begrens­nin­ger må være fast­satt i lov. Lov­gi­ver står ikke fritt til å ved­ta begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Sli­ke begrens­nin­ger må kun­ne for­sva­res holdt opp mot “ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se”.

Con­ti­nue read­ing Koran­bren­ning, blas­fe­mi, ytrings­fri­het og hate­ful­le ytrin­ger

Print Friendly, PDF & Email

Til minne om min mor

Min mor, Aili Tor­vund, født Kor­ho­nen, døde 10. novem­ber 2019, omtrent tre uker før hun vil­le ha fylt 93 år. Hun fikk en feber­syk­dom, som var mer enn en gam­mel kropp kun­ne tåle. Min søs­ter Syl­vi og hen­nes dat­ter Jorunn, min dat­ter Karen og min brors dat­ter Sil­je var sam­men med hen­ne da hun døde. Selv sto jeg dess­ver­re i en ombord­stig­nings­kø for et fly fra Lon­don til Oslo.

Mor ble født i Jokioi­nen i Sør-Fin­land, 3. desem­ber 1926. At fami­li­en hav­net i Jokioi­nen, var gans­ke til­fel­dig. Min mor­mor og mor­far møt­tes da de beg­ge stu­der­te på Han­dels­høy­sko­len i Hel­sin­ki. Da min mor­far var fer­dig, fikk han en stil­ling i Jokioi­nen, og det fulg­te bolig med stil­lin­gen. De gif­tet seg og flyt­tet til Jokioi­nen, uten at min mor­mor full­før­te sine stu­di­er — et lite styk­ke kvinne­his­to­rie der.

Min mor var noe så sjel­den for kvin­ner i hen­nes gene­ra­sjon, som sivil­in­ge­ni­ør, utdan­net på Den tek­nis­ka Hög­sko­lan i Hel­sin­ki. Jeg får leg­ge til at mitt inn­trykk er at Fin­land lå langt foran Nor­ge på det­te områ­det. Mor had­de man­ge venn­in­ner fra stu­die­ti­den. Da det på 1970-tal­let begyn­te å bli snakk om at kvin­ner måt­te ta utdan­nel­se, var det en dis­ku­sjon jeg var gans­ke ufor­stå­en­de til. Selv­føl­ge­lig. Har ikke kvin­ner utdan­nel­se? Er det noen grunn til at de ikke skal ha det?

Min mor og far møt­tes i 1948 da far var på en stu­den­teks­kur­sjon til Hel­sin­ki. Han stu­der­te ved Nor­ges tek­nis­ke høg­sko­le i Trond­heim. Det­te var len­ge før Face­bo­ok, Skype, e‑post og bil­li­ge fly­bil­let­ter, så de opp­rett­holdt kon­tak­ten gjen­nom brev. De skrev til hver­and­re på engelsk. De bre­ve­ne fin­nes fort­satt. Men jeg tror ikke noen har sett på den siden, i alle fall ikke jeg. Jeg tvi­ler på at jeg kom­mer til å lese dem. Jeg vil­le føle meg litt for mye som en kik­ker, om jeg skul­le lese deres brev fra den gang de var unge og for­els­ke­de. De gif­tet seg i 1951, og mor flyt­tet til Trond­heim. Hun har sagt at det å gif­te seg med den­ne nord­man­nen og flyt­te til Nor­ge var den dris­tigs­te avgjø­rel­sen hun noen gang har tatt, men at hun ald­ri had­de ang­ret.

Etter stu­die­ne arbei­det far på SINTEF, og mor var viten­ska­pe­lig assis­tent på NTH. Bolig­si­tua­sjo­nen i Trond­heim var vans­ke­lig. De bod­de på den hybe­len hvor min far had­de bodd som stu­dent, uten koke­mu­lig­he­ter. Det ble sær­lig vans­ke­lig etter at min søs­ter Syl­vi ble født i 1953.

Norsk Hydro eks­pan­der­te kraf­tig på Her­øya, og rekrut­ter­te hele tiden nye inge­ni­ø­rer. Far fikk til­bud om jobb på Her­øya, og en vik­tig grunn til at han sa ja og at de valg­te å flyt­te, var at Hydro også til­bød bolig. Ende­lig fikk de en ordent­lig fel­les bolig. Det var en his­to­rie som gjen­tok seg her, men min mor had­de i alle fall full­ført sin utdan­nel­se.

Det var her jeg ble født. Mil­jø­et på Her­øya var vel som på man­ge and­re indu­stri­ste­der. Det var man­ge inn­flyt­te­re. Ingen av de vi omgik­kes med had­de røt­ter i områ­det og snak­ket ikke den loka­le dia­lek­ten. Der­for har jeg ald­ri snak­ket gren­lands­dia­lekt.

Som på and­re indu­stri­ste­der var det et gans­ke klart klasse­skil­le, med et gans­ke klart skil­le mel­lom arbei­de­re og ledelse/funksjonærer. Det­te skil­let kan jeg ikke hus­ke at jeg opp­lev­de som barn. Hydro til­bød boli­ger både til arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer. Men arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer ble ikke til­budt de sam­me boli­ge­ne. Der jeg  bod­de, var det bare inge­ni­ø­rer og and­re høyt utdan­ne­de, ikke arbei­de­re. Men på et lite sted og i en liten by, er det kan­skje en gate eller noen hus hvor det er “fine­re” enn and­re ste­der. Det er ikke hele byde­ler, som i Oslo. Uan­sett bak­grunn gikk vi på de sam­me sko­le­ne, og jeg kan ikke hus­ke at hva slags bak­grunn for­eld­re­ne had­de var noe tema.

Når man til­hø­rer en slags lokal over­klas­se, da ser man ikke så lett sli­ke skil­ler. Det var først da jeg en del år sene­re arbei­det “på gøl­vet” på Hydro, at jeg fikk et inn­trykk av fab­rikk­li­vet fra noe annet enn et inge­ni­ør­syns­punkt, og opp­lev­de et arbei­der­mil­jø. Det var på man­ge måter en under­lig, men også en inter­es­sant opp­le­vel­se. Inge­ni­ø­ren, som sto over både for­man­nen og fab­rikk­mes­te­ren i fab­rikk­hie­rar­ki­et, var en litt fjern auto­ri­tets­fi­gur som vi ikke så vel­dig ofte i fab­rik­ken. Inge­ni­ø­ren ble omtalt med respekt. Men dis­se inge­ni­ø­re­ne var mine nabo­er, mine for­eld­res ven­ner og fed­re til mine ven­ner, så jeg fant ald­ri helt den tonen.

Våre mød­re var hjem­me da vi var små, selv om vi gikk i barne­hage. Det var vel hva man i dag vil kal­le en halv­dags barne­hage. Jeg tror vi var i barne­ha­gen fra 08.30 til 14.00.

Da vi barn ble litt stør­re, uten at jeg hus­ker akku­rat hvor sto­re, begyn­te mor å søke seg ut i yrkes­li­vet.  Det var ikke så enkelt. Den gan­gen, tid­lig på 1960-tal­let, var det helt uten­ke­lig for Norsk Hydro og de and­re indu­stri­be­drif­te­ne i områ­det å anset­te en kvin­ne­lig sivil­in­ge­ni­ør. Selv om de sta­dig søk­te etter nye inge­ni­ø­rer, fikk ikke min mor en inge­ni­ør­jobb — for­di hun var kvin­ne. Akku­rat den delen av his­to­ri­en fikk ikke jeg høre før man­ge år sene­re. Så jeg lær­te ikke den lek­sen om kvinne­dis­kri­mi­ne­ring da jeg var liten.

Mor begyn­te i ste­det å ta lærer­vi­ka­ria­ter, og tok peda­go­gisk til­leggs­ut­dan­nel­se slik at hun kun­ne arbei­de fast som lærer. Hun arbei­det som lærer til hun gikk av med pen­sjon. Etter at hun ble pen­sjo­nist sa hun  at hun ble mer og mer inge­ni­ør, og mind­re og mind­re lærer. Jeg er vokst opp med en mor som var utdan­net sivil­in­ge­ni­ør, og som siden arbei­det som lærer i real­fag. Som sagt har jeg all­tid sett det som en selv­føl­ge at kvin­ner tar utdan­nel­se, for det had­de min mor. At kvin­ner har vans­ke­lig­he­ter med real­fag, hva er det for slags tull? Det er de fage­ne min mor under­vi­ser i. Og selv­sagt kan kvin­ner vel­ge en tek­nisk utdan­nel­se.

Min far els­ket sjø­en. Han var vokst opp ved sjø­en, og en av hans gode ven­ner fra barn­dom­men kom fra en fami­lie som drev båt­byg­ge­ri. Han drøm­te om sin egen båt, og han byg­get en selv. Mor var land­krab­be fra det fins­ke inn­lan­det, og had­de ikke sam­me for­hold til sjø­en. Men hun så hvor mye det betød for min far, og ven­net seg til det. Hun tok båt­fø­rer­prø­ven, og jeg lurer på om ikke de beg­ge to avan­ser­te så langt som til kyst­skip­per­ser­ti­fi­kat, men der er jeg ikke helt sik­ker. Da sko­len hvor min mor arbei­det inn­før­te båt­fø­rer­prø­ven som valg­fag, var det hun som had­de under­vi­sin­gen.

Min mor­far døde brått i 1943, bare 43 år gam­mel. Min mor, som da var 16 år, var den elds­te av tre jen­ter. Det må ha vært tøft for min mor­mor og fami­li­en, som ene­for­sør­ger til tre jen­ter mens kri­gen ras­te i Euro­pa. Jeg har for­søkt å få min mor til å for­tel­le om det­te, men fikk ikke den­ne his­to­ri­en ut av hen­ne. Hun snak­ket mest om hvor­dan de klar­te seg prak­tisk. Om at de over­tok huset etter hen­nes mor­far, og at min mor­mor, som halv­stu­dert sivil­øko­nom, fikk jobb i den loka­le spare­ban­ken. His­to­ri­en om hvor slit­somt og vans­ke­lig livet må ha vært for den fami­li­en, fikk jeg ald­ri.

Mor sa en gang om det fins­ke ordet “sisu” at det betyr å hol­de på til man ikke orker mer, og så bare fort­set­te. Det gjaldt ikke bare fysisk slik, men også and­re påkjen­nin­ger. Man tok det som kom, og holdt ut.

Som så man­ge and­re kvin­ner i sin gene­ra­sjon, sat­te min mor all­tid and­res, i prak­sis fami­li­ens, behov foran sine egne. Det var ikke mye hun unte seg selv. Min mor var tvers igjen­nom snill, og et godt men­nes­ke. Hun vil­le det bes­te for alle.

Vi tar våre mød­re som en selv­føl­ge. De har all­tid vært der og har vært vil­li­ge til å gjø­re alt for oss. Ego­is­tis­ke som barn er, viser man liten grad av takk­nem­lig­het. Vår egen mor er refe­ran­sen for hvor­dan mød­re er. Vi opp­da­ger fort om and­re mød­re er kule­re, snil­le­re, mer etter­gi­ven­de enn våre egne, slik at vi all­tid kla­rer å fin­ne noe neg­a­tivt. Det er først i godt vok­sen alder jeg har inn­sett hvor fan­tas­tisk mor jeg har hatt, og hvor hel­dig jeg har vært som har hatt akku­rat hen­ne som mor. Hel­dig­vis fikk jeg for­talt hen­ne det noen gan­ger, mens hun ennå lev­de. Vi skal ikke ven­te med å snak­ke pent om våre nær­mes­te til de er borte.

Mor var flink til å lage mat. Det var ikke noen luk­sus. Vi had­de ikke mye pen­ger i min barn­dom. Men det var all­tid vel­la­get og vel­sma­ken­de. Vi bar­na var med på kjøk­ke­net, og lær­te mye. Jeg tror det var mest min bror og jeg. Ingen ven­tet at gut­ter skul­le lage mat, så vi var bare med for­di vi syn­tes det var moro. Min søs­ter føl­te det nok litt mer som en plikt at hun skul­le lære å lage mat, og hun syn­tes ikke det var like moro. Som nevnt tar vi våre mød­re som en selv­føl­ge. Jeg trod­de selv­føl­ge­lig at alle spis­te slik mat som min mor laget. Men siden har jeg lært at sånn er det ikke. Også her var jeg hel­dig med min mor, og ble kan­skje litt bort­skjemt.

For barn er det ald­ri helt enkelt når noe er ander­le­des. Å vokse opp med en finsk mor var ikke all­tid helt greit. Når “finsk TV-tea­ter” var selve begre­pet på det som var trist og kje­de­lig, og bil­det av fin­ner var tau­se menn som satt i sau­na, drakk alt for mye og stakk hver­and­re med kniv eller hogg hver­and­re med øks, da føl­te jeg ikke noen sær­lig stolt­het over å være halvt finsk.

I dag, når det sta­dig vises til Fin­land når man skal ha eksemp­ler på et godt skole­sys­tem, helse­ve­sen osv, da har jeg blitt langt mer stolt over mine fins­ke aner.

Dess­ver­re har jeg ald­ri lært å snak­ke finsk. Da vi voks­te opp var mor mer opp­tatt av å lære norsk, enn av at vi skul­le lære finsk. Hun for­tal­te også (først etter at jeg ble vok­sen) at da hun voks­te opp var det en lege­fa­mi­lie hvor far var finsk og mor var tysk (eller omvendt), og bar­na i den fami­li­en lær­te ikke å snak­ke ordent­lig. De kun­ne ver­ken godt finsk eller godt tysk. Det er det­te som kal­les halv­språk­lig­het, og ikke tospråk­lig­het. Min mor var bekym­ret for at vi skul­le bli slik, om vi voks­te opp med både norsk og finsk. I dag vet man at barn utmer­ket godt kan vokse opp med to språk.

Vi skal alle en gang dø. Det er natu­rens gang at man dør når man blir gam­mel. På et intel­lek­tu­elt plan har jeg len­ge vært for­be­redt på at mor vil­le dø i løpet av ikke vel­dig lang tid. Men emo­sjo­nelt er man ald­ri for­be­redt. Det er noe som går i styk­ker inne i en når en per­son som har vært så vik­tig i ens liv, dør. Tiden leger alle sår, sies det. Jeg er ikke over­be­vist. Vi vil i alle fall ha noen arr. Men med tiden lærer vi oss å leve med det.

Min mor ble nes­ten 93 år. Hun sa at hun ikke var redd for å dø, og at hun ikke var redd for å snak­ke om at hun kom til å dø. Hun had­de ald­ri trodd at hun skul­le bli så gam­mel. Ingen i hen­nes fami­lie ble så gam­le, og hun reg­net med at hun vil­le være den som kom til å dø først. Slik gikk det ikke. Hun ble den som sto på sin post lengst.

Print Friendly, PDF & Email

Les vins du Tour de France 2020: Ingen store vinetapper

Så er ruten for Tour de Fran­ce 2020 offent­lig­gjort. Det er en nok­så uvan­lig rute. Touren star­ter i syd, i Nice, og hol­der seg stort sett i den syd­li­ge delen av Frank­ri­ke. Først mot slut­ten skal syk­lis­te­ne nord­over, og den nord­ligs­te etap­pen er avslut­nings­etap­pen inn mot Paris. Det er ingen bro­steins­etap­per av typen Paris-Rou­baix i touren 2020. Det blir hel­ler ingen etap­per i Nord-Frank­ri­ke eller Bel­gia, hvor det er åpen­bart at vi må ut etter øl. Alle etap­pe­ne i Tour de Fran­ce 2020 vil gå i Frank­ri­ke.

Som van­lig når ruten for Tour de Fran­ce offent­lig­gjø­res, er det frust­re­ren­de at vi får så lite detal­jer. Vi får start og mål­byer, detal­jer om noen fjell, og en slags skis­se av etap­pe­ne. Vi har der­for ikke nok infor­ma­sjon til å vel­ge vin fore­lø­pig.

Av en eller annen grunn kan det se ut som om de som har lagt opp ruten for Tour de Fran­ce 2020 har vært mer opp­tatt av spen­nen­de syk­ling enn av spen­nen­de vin. Selv om de fles­te etap­per er på bredde­gra­der hvor det pro­du­se­res utmer­ket vin, vil ikke syk­lis­te­ne bli ledet inn i vinens fris­tel­ser, i alle fall ikke vel­dig mye.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce 2020: Ingen sto­re vin­e­tap­per

Print Friendly, PDF & Email

Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen”

Den 12. novem­ber kom­mer anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”, han som ble bøt­lagt for å føl­ge tra­fikk­reg­le­ne, opp for Bor­gar­ting lag­manns­rett. Som kjent ble “Mosse­vei­man­nen” fri­kjent i Oslo ting­rett. Saken bur­de ald­ri vært reist. Bor­ger­ting lag­manns­rett bur­de ha avvist anken, og det vil være en skan­da­le om han skul­le bli dømt i lag­manns­ret­ten.

Tra­fikk­reg­le­ne har jeg rede­gjort for i kom­men­ta­rer før og etter ting­ret­tens avgjø­rel­se: Fri­fin­nel­se i sak om syk­ling i kol­lek­tiv­felt #kol­lek­tiv­felt #mosse­vei­man­nen #syk­kel­bot. Den­ne gan­gen skal jeg ta opp et mer prin­si­pi­elt straffe­retts­lig spørs­mål, om krav til lov­hjem­mel for å idøm­me straff. Det er et spørs­mål som bur­de ha fått politi­ju­ris­te­ne til å arki­ve­re politi­be­tjen­tens anmel­del­se der den hører hjem­me: I papir­kur­ven. Å straf­fe “Mosse­vei­man­nen” for å syk­le i hen­hold til tra­fikk­reg­le­ne vil være grunn­lov­stri­dig og i strid med men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Grunn­lo­ven § 96, førs­te ledd, lyder:

Ingen kan døm­mes uten etter lov eller straf­fes uten etter dom.”

Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 7 nr 1, lyder:

“Ingen skal bli fun­net skyl­dig i en straff­bar hand­ling på grunn av noen gjer­ning eller unn­la­tel­se som ikke utgjor­de en straff­bar hand­ling etter nasjo­nal eller inter­na­sjo­nal rett på den tid da den ble begått. Hel­ler ikke skal en stren­ge­re straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straff­ba­re hand­ling ble begått.”

Hvis noen skal straf­fes, her­under bøt­leg­ges, kre­ves det lov­hjem­mel. Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en eller annen lov­hjem­mel som man kan­skje kan hek­te det på. Det kre­ves klar lov­hjem­mel. Lov­be­stem­mel­sen skal angi på en klar måte at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. Uan­sett hvor straff­ver­dig ret­ten måt­te mene at hand­lin­gen måt­te være, så skal den fri­kjen­ne hvis det ikke fin­nes en til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel.

Con­ti­nue read­ing Hvor­for poli­ti­et ikke bør vin­ne anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”

Print Friendly, PDF & Email

Sykling i kollektivfelt. Statens vegvesen dikter opp trafikkregler og sprer desinformasjon @presserom

Sta­tens veg­ve­sen har laget en infor­ma­sjons­side om bruk av kol­lek­tiv­felt. Det had­de vært et utmer­ket til­tak, om de bare had­de holdt seg til gjel­den­de tra­fikk­reg­ler og infor­mert kor­rekt om dis­se. Men det gjør de ikke. De har dik­tet opp sine egne tra­fikk­reg­ler, og når det gjør slikt har de som regel ett mål: Hind­re syk­ling.

Sta­tens veg­ve­sen har delt nors­ke vei­er inn i to hoved­grup­per: Bysen­trum og motor­vei. De fles­te av oss som fer­des i tra­fik­ken, vet at det fin­nes man­ge vei­er som ikke er i bysen­tra, og som hel­ler ikke er motor­vei. Noen av dem har kol­lek­tiv­felt, som f.eks. Mosse­vei­en, som for tiden er gans­ke aktu­elt. Det er ikke len­ge til anke­sa­ken om den menings­løse bøt­leg­gin­gen av en syk­list som fulg­te tra­fikk­reg­le­ne og syk­let i kol­lek­tiv­fel­tet, kom­mer opp for Bor­gar­ting lag­manns­rett. Poli­ti­et tap­te i byret­ten, og jeg vil bli meget over­ras­ket om de ikke også vil tape i lag­manns­ret­ten.

Con­ti­nue read­ing Syk­ling i kol­lek­tiv­felt. Sta­tens veg­ve­sen dik­ter opp tra­fikk­reg­ler og sprer des­in­for­ma­sjon @presserom

Print Friendly, PDF & Email

Svakt begrunnet dom om nazisymboler i Kristiansand

Kris­tian­sand ting­rett avsa 3. sep­tem­ber 2019 en dom hvor tre nyna­zis­ter og med­lem­mer av Den nor­dis­ke mot­stands­be­ve­gel­sen til bøter for å ha hengt opp flagg med hake­kors­sym­bol samt ban­ne­re med hake­kors­sym­bol og påskrif­ten ‘Vi er til­ba­ke!’. For at noen skal kun­ne døm­mes til straff, må det være en lov­be­stem­mel­se som sier at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. De ble dømt for over­tre­del­se av strl § 185, om hate­ful­le ytrin­ger. Den­ne lyder:

Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livs­syn,
c) homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d) ned­sat­te funk­sjons­evne.

Con­ti­nue read­ing Svakt begrun­net dom om nazi­sym­bo­ler i Kris­tian­sand

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.