Man blir til tider innhentet av hverdagens trivialiteter, selv om manhar prøvd å stikke av fra dem. Som at det må lages en eksamensoppgave til utsatt prøve. Jeg hadde festet meg ved en dato. Men det viste seg at jeg hadde festet meg ved eksamensdagen, ikke fristen for å levere oppgave. Så jeg fikk plutselig dårlig tid. Det ødela en del av kvelden og morningen, og forsinket starten på dagen. Men jeg fikk i alle fall laget og sendt fra meg en oppgave.
I dag var bena bedre. Syklisten Greg Lemond sa en gang omtrent dette: “Det blir ikke lettere, det går bare fortere.” Jeg mener at det må nyanseres noe. Det blir lettere. Men det må ikke bli for lett. Hvis bena spinner på tomgang, det er ikke noen god følelse. Vi må ha litt motstand. Når det går lettere på våre moderne sykler med mange gir, legger vi bare inn et høyere gir, så det kjennes så tungt som vi synes det skal være. Og da går det fortere. I dag var det lettere, derfor gikk det også fortere, og jeg var tilbake på omtrent normal marsjfart. Det ble en etappe på drøyt 91 km i dag.
Like utenfor Epinal kom jeg inn på en fin sykkelvei langs en kanal. Egentlig gikk den stort sett mellom elven og kanalen.
Som jeg har skrevet før, er vannveiene fortsatt viktige transportårer i Europa. Den gang jeg hadde litt nærmere kontakt med shipping enn jeg har nå, lærte jeg at skip blant annet klassifiseres etter hvilke kanaler de kan gå gjennom. For de store hav har vi Suezmax og Panamax, som er de største båtene som kan gå gjennom henholdsvis Suez- og Panamakanlen. Størrelsen å innlandskanalene, og ikke minst slusene i Europa, varierer. Det er sikker mange ulike klassfiseringer både av kanalene og kanalbåtene. Denne båten var åpenbart konstruert som det maksimale som kan gå i denne, og tilsvarende kanaler. Man skulle ha en stø hånd for å manøvrere den inn i slusen.
Mitt inntrykk er at slike kanalbåter ofte er familiebedrifter, og familien bor i båten. Som det så ofte er når man er på sjøen, er den mannen som manøvrere båten, mens kona må hoppe i land, eller som her: Feste trossa.
Det er mange som sykler på tur på disse sykkelveien. At folk som er på sykkeltur har sykkelklær, er like selvsagt som at folk på skitur har skiklær. Man møter ikke mange på skitur i “vanlige klær”, og det er like tåpelig å snakke nedsettende om “kondomsyklistene” som det er å snakke nedsettene om folk på skitur i skiklær, Men det viser igjen mange nordmenns mildt sagt problematiske forhold til at noe sykler.
Som sagt, det er mange som bruker sykkelveiene.
Ved slusene er det gjerne slusevokterboliger, fra den tiden da alle slusene var manuelt betjente.
Ved hver sluse går veien litt nedover, og her skyter man litt fart, en fart man holder ganske lett på flaten nedenfor.
Det har vært en del industri langs elven. Men mye av det virker nå nedlagt.
Det er tørt også i Frankrke, og jeg har sett flere steder at trærne begynner å få høstfarger allerede rundt månedssskiftet juli/august. Men at træne som vokser mellom kanalen og elven også er tørre, er mer overraskende. Her burde det være vann nok. Men siden det er vann nok, har de kanskje ikke særlig dype røtter.
I vinproduksjon er kunstig vanning ikke tillatt de fleste steder. En av grunnene til dette, er at når vinstokkene til tider må gjennom perioder med tørke, skyter de røttene dypere ned i jorden, hvor det fortsatt kan være vann. For mye vann gir dessuten mye vann og lite smak i druene. Går man for kvalitet og ikke kvantitet, må vinstokkene ha det litt tøft i perioder.
Dette stedet hadde i alle fall et interessant navn. Men jeg så ikke noe som skulle gjøre det særlig sexy.
Jeg så ikke noen fristende cafeer da det betynte å bli tid for lunsj. Det er langt færre cafeer enn man tror. Jeg svingte inn til et supermarked, for å kjøpe en sandwich eller noe annet å spise. Her traff jeg en gruppe amerikanere på sykkeltur i Europa. De syklet den samme etappen som meg, bare motsatt vei. Det var varmt, og jeg hadde lyst på is. Franske supermarkedet selger gjerne ikke småis enkeltvis. Man må kjøpe en pakke med typisk fire eller seks is. Jeg tenkte at jeg kunne dele med amerikanerne, plukket en eske med seks is ut av frysren, og spurte en av dem som da hold på å betale, om de hadde lyst på en iskrem. Vi har allerede kjøpt en eske, så du kan få av oss, sa de. De var fire, og det var seks is i esken. Det ble på et vis litt bakvendt i varmen, ved at jeg måtte spise desserten først, før den rakk å smelte.
Av en eller annen tåpelig grunn fikk jeg ikke rotet meg til å ta et ordentlig bilde av gruppen. Jeg er ikke noe god til det med å stille opp folk for et gruppebilde.
Google kom også denne gangen med noen litt kreative veivalg. Men det var i det minste ganske flatt, og det gikk an å sykle. Selv om noen av veiene ikke passet veldig godt for eldre herre på sykkeltur.
Jeg har nevnt tidligere at vinden har en nedkjølende effekt som gjør at det ikke er så ille å sykle i varmt vær som man vil tro, om man ikke har prøvd det — bortsett fra hvis man skal opp lange og seige bakker. Men er veien dårlig så det går sakte, forsvinner den effekten. Det føles derfor varmere å sykle på dårlig vei enn på god. Andre kjøler seg ned med litt nakenbading i elven.
Toul er en gammel festningsby, eller i alle fall befestet by, med solide murer, voldgrav, byporter osv, selv om bebyggelsen innenfor byen synes å være av noe nyere dato enn festningsverkene. I dag er det slike “soldater” som vokter byen langs voldgraven, utenfor bymuren.
En av grunnene til at jeg valgte å legge veien om Toul, var for å kunne gjøre meg litt bedre kjent med områdets viner. En av de vinene de er særlig kjent for, er en “vin gris”, som blir grå vin. Så lenge vi holder oss til de vanlige kategoriene hvit, rød og rosé, er det ganske greit. Men blander vi inn grått og orange, den siste fargen skal jeg ikke blande inn denne gangen, blir det vanskeligere.
De gangene Tour de France har vært innom Lorraine, har jeg forsøkt å finne ut mer om vinene. Jeg har lest en del om den. Men jeg fikk faktisk ikke smakt den før sist høst, av alle steder på bokmessen i Frankfurt. En vinprodusent fra Lorraine hadde funnet ut at han skulle ha en stand i seksjonen for bøker om mat og drikke. Når sant skal sies, er ikke vinen så veldig interessant. Men likevel …
Det er i utgangpsunktet to produksjonsprosesser for stille vin. Fargen, garvesyre og mye av smaken sitter i skallet, til dels også i kjernene (garvesyre). I en hvitvinsprosess siles skall, stilker og kjerner vekk før gjæringen starter. Man kan godt gjøre det med røde/svarte druer, og få en hvit vin, en blanc de noirs (hvit av svarte). Den vil fortsatt smake litt “rødt”, selv om den er hvit.
Når man lager rødvin, er skall, kjerner mm med i gjæringsprosessen, og vinen får farge, garvesyre, mer smak, osv.
Når man lager rosévin, er det en avbrudt rødvinsprosess. Skall mm får være med en stund, til vinen har fått ønsket farge. Det kan være stor variasjon blant roséviner, fra helt blekrosa, til nesten røde.
Hvis man bruker en rødvinsprosess med hvite druer, hvor de får gjøre med skall, etc, får vi de som kalles en oransjevin.
I vårt område i Syd-Frankrike produserer de en vin som de kaller vin gris, eller gjerne “gris de gris”, altså grå av grå. Det er en vin laget som en rødvin, men av rosa (grå) druer. Druene beskrives ofte i svart/hvitt. De som kalles hvite er ofte grønne eller gule, slett ikke hvite. Og de røde er mer mørkeblå/svarte enn røde. I en slik fargeskala blir de som er i mellom grå. Men vin gris fra Lorraine er ikke laget slik. Jeg var innom en vinbar jeg hadde fått anbefalt. Skjønt det var mer en vinhandler med en viss servering, enn en vinbar. De hadde ikke den vinen jeg var interessert i, i glass. Bare i flasker. Er man på sykkeltur kan man ikke fylle opp en allere litt for tung bagasje med noen flasker vin. Og å kjøpe tre flasker vin bare for å smake på vinen, blir litt i overkant. Jeg hadde allerede drukket et glass vin gris på en annen bar, så jeg hadde i alle fall fått smake den. Men han som drev butikken/baren var i alle fall villig til å svare på noen spørsmål om vinen. Ut fra hans forklaring, lages vin gris som en rosévin, altså med en avbrutt rødvinsprosess, i hovedsak med Pinot Noir. Jeg får ikke dette til å stemme. Markedsføringsmessig er det ganske meningsløst å velge en vinbeskrivelse som knapt noen forbinder noe med. Hvis den faktisk er laget som en rosévin, gir det heller ingen mening å omtale den som en spesialitet — slik uavhengige vinskribenter gjør. Men det var så langt jeg kom i dag. Jeg lurer på om ikke jeg må ta en liten tur innom en vinprodusent, før jeg sykler videre.
Jeg har lest at man noen steder tapper vekk vin tidlig i produksjonen av rødvin, for å konsentrere vinen og smaken. Dette omtales som “bløding” av vinen. Den vinen som tappes vekk, og som har blitt rosa, har jeg sett omtalt som vin gris. Hvis jeg besøker en vinprodusent, må jeg finne en høflig måte å spørre på.
Det finnes en del nettbutikker som selger diverse utstyr og effekter for geocachere. Men at det har blitt store butikker for slikt, det var nytt for meg.
Toul er en merkelig by. Det er fistende å lage billige ordspill på toullete. Jeg gikk en runde og så meg om i byen etter at jeg hadde fått meg en meget nødvendig dusj. Det var da jeg gikk rolig rundt, at jeg oppdaget hvor varmt det virkelig var, og hvordan solen stekte. Rundt en fontene var det et slags sentrum med mange barer, brasserier og restauranter. Så jeg tenkte at hit skulle jeg gå for å spise litt senere. Men da jeg kom dit en gang mellom 20.15 og 20.30 var alt i ferd med å stenge. Det var ikke som i Køge, hvor de fleste resturanter stengte kjøkkenet rundt 20.30. De ryddet inn stoler og bord, og hadde begynt å vaske. At alle restauranter og barer stenger mellom 20.00 og 20.30, det var ganske overraskende.
Jeg fant et spisested, men det var ikke mange steder å velge mellom. Da jeg gikk tilbake til hotellet ca kl. 22, var det steindødt. Jeg så ett sted, en cafe/bar, som fortsatt holdt åpent etter kl. 22.
Hotellet jeg bor på har et meget utstabilt internett, som kommer og går, menst går. Jeg måtte til slutt sette opp internett via mobiltelefonen for i det hele tatt å få lastet opp bilder og gjort ferdig denne kommentaren.
I dag er planen å sykle til Metz, som skal være ca 75 km ifølge Google.
Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel
Sykkelturer
Alt har en ende, og denne sykkelturen ender her, i Koblenz. Herfra skal jeg først ta toget til Bremen, en togtur på ca fire timer. Jeg har bestilt overnatting for to netter i Bremen, slik at jeg får hele torsdagen der. Deretter tar jeg toget til Hamburg, som bare tar ca en time, og jeg bar bestilt overnatting for to netter er også, slik at jeg også får hele lørdagen i Hamburg. Søndag morgen tar jeg toget til Kiel, og båten til Oslo. Det var sykkelturen jeg ønsket å skrive om, så det kommer ikke til å bli noen daglig rapportering om hva jeg måtte finne på å gjøre i Bremen eller Hamburg. Jeg kommer nok til å bruke sykkelen for å ta meg rundt i Bremen og Hamburg. Men det blir bare ganske korte, lokalturer uten bagasje. Men kanskje skriver jeg en oppsummering til slutt.
Også dette er en solvendt vinmark, men den får ikke sol hele dagen. Og her er soluret som har gikk vinmarken dens navn.
Moseldalen er også et tydelig eksempel på meandrering, det som gjør at elver tenderer mot å bukte seg gjennom et landskap. Når noe beveger seg i en kurve, vil alltid det som er ytterst bevege seg fortere enn det som er innerst. Vannet har størst fart i yttersvingen, og graver derfor mer der enn i innersvingen. Dessuten er det slik at vannet som renner nedover møter en hindring når det er en sving, og kraften i vannet vil alltid ha retning rett fram i den svingen. Disse to effektene forsterker hverandre, og resultatet er at det blir gradvis større buktninger, når vannet graver ut i yttersvingene. Før eller siden vil vannet bryte gjennom, “roten” av en slik buktning, slik at det blir en øy. Kanskje slutter elven å renne rundt, når den har funnet et nytt løp.
Jeg spiste lunsj på en restaurant i Reil, forøvrig nok en restaurant hvor man bare kunne betale med kontanter. Da jeg var ung drakk vi ganske mye Reiler vom Heissen Stein. Av rent nostalgiske grunner måtte jeg ha et glass av den. Jeg visste godt at det ikke var veldig lurt å drikke et glass vin etter først å ha drukket en øl, når det var en god del mil igjen å sykle. Men man skal ikke alltid la fornuften vinne. Men jeg var ikke mer nostalgisk enn at jeg valgte en tørr utgave. Min ungdoms Reiler var halvtørr.
Her reklameres det med at i denne byen bor Moseldronningen fra et visst år, og tidligere tysk vinprinsesse. Nå har vi ikke vindronninger og vinprinsesser i Norge. Men jeg tviler på at slik markedsføring hadde blitt særlig godt mottatt hos oss.
Det er mange som sykler på elsykler. 
Heldigvis er det noen som har tenkt på dem også, og ikke bare på at Tesla-folket må kunne lade bilene sine. Jeg har aldri sett noen ladestasjoner for elsykler i Norge. Det burde være en selvsagt ting. Man gir store beløp til borettslag mm for at de skal installere ladere til elbil, men ikke noe til elsykkel. I Norge skal folk kjøre bil, om enn med en annen motor enn før. Sykle, slikt kan man holde på med andre steder.
Noen mente åpenbart at andre transportmidler enn sykkel var bedre egnet i bratt terreng. Det er ikke en transportfor for meg. Jeg holder med til sykkelen.
Når man kommer til et overnattingssted er det fint å se et slikt skilt. Ikke så å forstå at man ikke er velkommen andre steder. Men det pleier å bety at de har en sikker sykkelparkering. I dette tilfellet er sykkelen parkert i en låst garasje.
Vin gris fra Lorraine lages ved at man presser druene på en måte som gjør at man får meg seg noe av fargen fra skallet, før gjæring. Skallet er ikke med i gjæringen, men pressingen gjør at man får en rosa most.