Det mest spennende på gårsdagens etappe så ut til å bli hvem som skulle vinne den innlagte spurten. Det er kjedelig når en velt skal avgjøre hvem som vinner, eller i alle fall hvem som ikke vinner etappen, særlig når det kan vise seg å få betydning for hvem som til slutt kan ikle seg den grønne poengtrøyen. Det ble ikke delt ut noen klatrepoeng, og det ble som ventet ingen endringer i sammendraget.
I dag er det en kupert etappe på 208,4 km. Det er den lengste etappen i årets Vuelta. Man sier ofte at noen etapper er sagtakkede. Det er ikke ofte man ser en så sagtakket etappe som dagens, med intet mindre enn ti tredjekategoristigninger. Skjønt om man skal være pirkete, så der det “bare” syv slike stigninger, men tre av dem skal sykles to ganger slik at de skal over ti ganger. Etappen kan i profil minne litt om en VM-løype som ikke har veldig krevende stigninger, men hvor man skal over dem mange ganger — noe som suger krefter. Skjønt i VM-løyper er gjerne stigningene kortere og brattere.
Den ser ut som en typisk bruddetappe. Men dette er den siste muligheten rytterne og lagene har til å forbedre sin posisjon i sammendraget. Og det vil være siste mulighet for de lagene som ikke har noen topp spurter til å få en etappeseier. Så det vil i alle fall ikke bli en normal bruddetappe. Jeg blir ikke overrasket om Remco Evenepoel går for og får sin fjerde etappeseier her, mens Jumbo Visma kontrollerer og holder ledertrioen samlet. Selv om det er mange stigninger, kan man maksimalt oppnå 30 klatrepoeng på dagens etappe. Der har Remco Evenepoel så solid ledelse at ingen kan ta ham igjen. Han må bare fullføre rittet.
Om jeg har forstått det rett, skal det deles ut 40 i konkurransen om poengtrøyen i dag. Den innlagte spurten kommer først litt opp i den siste stigningen, og mange spurtere vil antageligvis være kjørt av innen den tid. Kaden Groves leder med 53 poeng til Remco Evenepoel, så Groves vil beholde poengtrøyen etter dagens etappe, også om Evenepoel skulle komme alene til denne bakken og til mål. Det er vel mer sannsynlig at Kaden Groves tar poeng på avslutningsetappen enn at Remco Evenepoel gjør det. Men denne konkurransen er ikke avgjort.
Nok en gang viste Remco Evenepoel at han fortsatt har mye å sykle for og med. Den tredje etappeseieren og han har sikret seg klatretrøyen. Om jeg ikke har mistet oversikten helt, så er det ikke nok klatrepoeng igjen i åretes Vuelta til at Jonas Vingeaard kan ta ham igjen i den konkurransen. Han må bare komme seg til mål. Jumbo Visma hadde full kontroll, og i dag var det tydelig at de kjørte for Sepp Kuss. Det liker jeg.
I dag er det en flat etappe, 177,5 km. Dette er spurternes siste mulighet før avslutningen i Madrid. Her blir det en kamp mellom spurtlagene og spurterne. Kaden Groves må sikre seg poeng for å holde Remco Evenepoel unna i konkurransen om poengtrøyen. Remco Evenepoel har sagt og vist at denne ikke er noe han prioriterer. Men går han i brudd og vinner etapper, så tar han med seg en del slike poeng også. For de som konkurrerer om sammenlagtplasseringer er det viktigste å holde seg unne problemer og sitte godt plassert i hovedfeltet når de passerer 3 km før mål, så kan noen andre kjempe om spurten.
Så ble det en ny maktdemonstrasjon fra Jumbo-Visma, med topp-tre på etappen og topp-tre i sammendraget. Det ville ha vært interessant å være til stede i lagbussen og under middagen, for å se om stemningen i laget er like god som de gir inntrykk av utad. Jeg heier på Sepp Kuss. Den sterke og alltid lojale hjelperytteren hjalp Primoz Roglic til seier i årets Giro d’Italia, og Jonas Vingegaard til seier til Tour de France. Slik stillingen er nå, bør det være “pay back time”, hvor de hjelper Sepp Kuss til å vinne i det som mest sannsynlig blir hans eneste mulighet til å vinne en grand tour. Remco Evenepoel prioriterer åpenbart klatretrøyen, og festet grepet om den.
Nok en fjelletappe, 179 km. Det er tre første-, en andre og en tredjekategoristining. Etappen avsluttes på toppen av en førstekategori. Alt tyder på at dette blir nok en spennende etappe.
Så ble det nok en maktdemonstrasjon fra Jumbo-Visma og en ny etappeseier for Jonas Vingegaard. De er fortsatt topp tre i sammendraget, med Sepp Kuss i den røde ledertrøyen. Det ble ikke noe å hente for Remco Evenepoel, som kom i mål drøyt 14 minutter etter Jonas Vingegaard.
Nå er det mer fjell, denne gangen en etappe på 124,5 km. Det er to førstekategoristigninger, før etappen avsluttes på en spesialkategori, eller hva det heter i Vueltaen. Den avsluttende stigningen opp til Altu de L’Angliru er brutal. 12,4 km med gjennomstnittlig stigning på 9,8% og 24% på det bratteste.
Vi fortsetter vestover, nå inn i Asturias. Asturias er heller ikke kjent for vinproduksjon. Også her er det cider som dominerer.
Asturias fikk sitt første DO-klassifiserte område i 2009, Cangas DO, og det stimulerte til vinproduksjon og satsing på kvalitet. De viktigste røde/sorte druene er Albarín Negro, Carrasquín, Verdejo Negro og Mencia. Her er det igjen druer som jeg ikke hadde hørt om tidligere. Albarin Negro er en portugisik drue, som i Portugal er kjent som Alfrocheiro Preto. Den dyrkes mye i Dao-området i Portugal. Denne nordvestlige delen av Spania har en del til felles med Portugal, og vi finner en del av de samme druene i begge landene. Carrasquin er en lokal drue som bare dyrkes i Asturias, og som dyrkes bare i små kvanta på noen få vingårder. Verdejo Negro fikk meg først til å tenke i retning en rød/sort utgave av den italienske Verdicchio, som særlig dyrkes i Marche-regionen. Men slike intutive assosiasjoner kan man ikke basere seg på. Det er den druen som i Frankrike kalles Trousseau, og som særlig dyrkes i Jura. Men den dyrkes også i Spania og Portugal. I Portugal kalles den Bastardo, og i Spania kalles den Merenzao i tillegg til Verdejo Negro. Druen Mencia stiftet vi bekjentskap med på 11. etappe. Også dette er en drue vi finner i Portugal, hvor den kalles Jean.
Unge rødviner sies å ha en lett, floral og litt krydret karakter. Her kan det være tid for å ta inn noen av de spanske vinbetegnelsene, som vi ikke har vært innom så langt i år.
Vino joven er ung vin. Den kan ha vært lagret noe på fat, men er som regel ikke det. Den må være tappet på flaske året etter at druene ble høstet.
Crianza må være minst to år gammel, hvorav minst 12 måneder på fat.
Reserva må være minst tre år gammel, hvorav minst 12 måneder på små fat.
Gran reservaomfatter spsielt utvalgte viner, og produseres bare i gode årganger. De må være lagret minst to år på fat og tre år på flaske, før de selges.
Rødviner laget som Crianza, Reserva og Gran reserva fra Asturias sies å utvikle seg fint. I Spania har man vært glad i viner som har vært lagret lenge på fat, som Reserva og Gran reserva. Jeg synes de noen ganger kan bli litt for mye av det gode. Det er nå en tendens til å lage viner som er ment å skulle drikkes unge. Her henter jeg igjen fram en av Vinmonopolets podkaster, denne gang episode 74 Bli med til det nye Spania.
Den viktigste hvitvinsdruen er Albarín Blanco. Det er også en drue som også, så vidt jeg vet, bare dyrkes i den nordvestlige delen av Spania. Den forveksles ofte med hvitvinsdruen Albarino som også dyrkes i den nordvestlige delen av Spania, i tillegg til i Portugal, hvor den kalles Alvarinho. Men det er ikke noe nært slektskap mellom disse druene. Albarín Blanco sies smaksmessig å ligge et sted mellom Albarino og Gewurztraminer. Sekundære hvitvinsdruer er Albillo, Moscatel de Grano Menudo (aka Muscat Blanc à Petits Grains) og Godello.
Jeg kjenner ikke vinene fra dette området særlig. Men det at man bruker andre druer enn de vi stort sett finnes i resten av Spania, gjør at det er et område jeg får lyst til å gjøre meg bedre kjent med. Og da må jeg nok også ta med portugisisk vin, som jeg heller ikke kjenner veldig godt.
En avsporing om Portugal. Jeg besøkte Portugal da jeg var på Interrail i 1975. Det var året etter den såkalte “Nellikrevolusjonen”, hvor Caetano-diktaturet ble styrtet. Franco regjerte fortsatt i Spania. Stemningen i Spania var veldig nervøs. Vi ble fortalt skrekkhistorier om hvor farlig det var å reise til Portugal. Men vi lot oss ikke skremme av det, og satte oss på toget fra Madrid til Lisboa. Mitt første møte med porutgisere var en toller som gikk gjennom toget. Han pekte på min fotobag og tittet på den. Så gikk han videre. Etter en kort stund kom han tilbake og satte seg ned. Han fortalte om hvor mye bedre alt var blitt i Portugal etter at de hadde kastet ditktaturet. Han fortalte en god stund, inntil han så på klokken og oppdaget at vi snart ville være i Lisboa, og han måtte gjøre ferdig jobben sin. Det var ikke mange turister i Portugal den sommeren. Alle portugiserne vi møtte var ivrige etter å fortelle hvor mye bedre det hadde blitt i Portugal. Jeg har ikke vært der siden. Jeg vil gjerne reise dit igjen, men er redd for at stemningen ikke lenger vil være slik jeg husker den fra den gangen.
Jeg leste et sted at det forhandles om at Vueltaen i 2024 skal starte i Lisboa. Det kan bli en anledning til å gå mer inn på portugisisk vin.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det grenser for hva en gjenoppstått Remco Evenepoel kan klare å få til. Det ble en spennende avslutning, hvor Rui Costa var smartest i spurten. La Vuelta sa det slik på XTwitter:
“The difference between winning and not winning in cycling is minimal. You have to know how to finish and Rui Costa knows that.”
Nå blir det et spørsmål om hvordan rytterne har klart å hente seg inn etter hviledagen.
I dag er det en kort, flat etappe på 119,7 km, med motbakkeavslutning. Den er kort i en sammenheng som dette, men den er mer enn lang nok for slike som meg. Slik det har vært kjørt i det siste må vi regne med stor fart fra start. Etappen starter flatt. De som måtte være litt stive etter den andre hviledagen bør kunne få kjørt seg i gang. Selv om etappen stort sett er flat, er avslutningen brutal. Den er “bare” klassifisert som andrekategori. Den er 4,8 km lang, med en gjennomsnittsstigning på 8,8%, med store deler med 14-15%. Remco Evenepoel jakter etappeseiere og poeng til klatretrøyen. På dagens etappe har han mulighet til begge deler. Men han må ikke kjøre seg så langt opp i sammendraget at de andre lagene ikke lenger vil tillate at et brudd med Evenepoel får lov til å gå. Selv om Jumbo-Visma synes å ha rimelig kontoll, kan andre lag med ryttere innenfor topp-ti begynne å se ham som en trussel.
Remco Evenepoel må være sykkelsportens Lazarus, men den gjenoppstandelsen han hadde i går. Han trengte den, og fikk vist at han fortsatt er å regne med, selv om han er ute av konkurransen om sammenlagtseieren. Der har trioen fra Jumbo-Visma full kontroll. Remco Evenepoel tapte så mye på fredag at Jumbo-Visma og de andre lagene med sammenlagtambisjoner kunne la ham gå i et brudd og få ganske mye tid.
I dag er det en 158,5 km lang, kupert etappe. Det er mange slitne ryttere etter to uker og ikke minst to knallharde fjelletapper. Jeg ser for meg at dette blir en bruddetappe hvor noen ryttere som ikke utgjør en trussel i sammendraget, får lov til å gå.
Vi starter der solen går sin gang, om vi holder oss til Ernest Hemingway, eller kanskje blir det “Dødt løp” som Erling Gjeldsvik kalte sin Hemingway-inspirerte roman om okseløpene i Papmplona. Jeg regner med at det flyter mye vin under San Fermin-festivalen. Men vi skal lete etter vin der den produseres, ikke der den drikkes.
Vi er i Navarra. Navarra er en stor region mellom Pyreneene og elven Ebro. Navarra grenser mot Frankrike i nord, slik at den her omfatter den spanske delen av Pyreneene, mot Aragon i øst, Rioja i syd og Baskerland i vest. Klimaet er variert, preget av Atlanterhavet i nordvest, og mer kontinentalt lenger syd.
Navarra er et område med en lang tradisjon for vinproduksjon. På 1300-tallet var det en boom i vinproduksjonen med mye nyplanting. Det ble innførst restriksjoner på vinplanting for å sikre at det var nok arealer til å dyrke mat. Det kan tyde på at man ikke først og fremst var opptatt av kvalitet. Vindruer blir best når de må kjempe litt for tilværelsen. Den beste vinen lages av druer dyrket i litt karrig jord, gjerne jord som er lite egnet for å dyrke noe annet. Når vindruer dyrkes i fruktbar matjord får man stort volum, men heller dårlig kvalitet.
Pligrimsvandringene til Santiago de Compostela har hatt stor betydning for utviklingen av vinproduksjon. Pilgrimene spredte kunnskap, både kunnskap hjemmefra som de ga videre, og kunnskap de lærte underveis og som de tok med seg hjem. De tok også med seg souvenirer, f.eks. i form av stiklinger til vinplanter. Jeg er ikke veldig godt kjent når det gjelder alle pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. Men om jeg har forstått det rett, gikk noen gjennom Navarra.
Navarra har kommet litt i skyggen av sin mer berømte nabo: Rioja. Administrative grenser og grenser mellom vinområder er ikke alltid sammenfallende. Noen av de sydlige delene av Navarra ligger innenfor vinormådet Rioja, men de går vi ikke innom nå.
Navarra fikk DO-klassifisering i 1933. Navarra-DO omfatter hele den sydlige delen av Navarra. Om jeg har forstått det rett, den delen av Navarra hvor det produseres vin, om vi ikke tar med det som regnes som Rioja. All klassifisert vin fra Navarra er klassifisert som Navarra DO.
Navarra har særlig vært kjent for produksjon av rosévin laget av Garnacha. Navarra er i ferd med å bevege seg bort fra dette, og det produseres mye vin av god kvalitet, gjerne merket med druesort. I det jeg har lest står det at produksjonen av rosévin er redusert. Men om det gjelder fortsatt, nå som rosévin har blitt en motevin, vet jeg ikke. Navarro har produksjon av røde viner av druetypene Tempranillo, Garnacha, Merlot, Cabernet sauvignon. Pinot Noir og Graciano-druer. Graciano var nok en ukjent drue for meg. Det er en drue som gir gode, aromatiske viner, men som gir lav avkastning. Den ble tidligere dyrket i Rioja, men om jeg har forstått det rett, dyrkes den ikke lenger der.
Det produseres hvitviner av Viura, Chardonnay, Garnacha Blanca og Malvasia.
Det sies at Navarra har et potensial til å bli en topp vinregion.
I morgen er det hviledag, som jeg regner med at mange slitne ryttere ser fram til. Det er sympatisk at de har lagt inn en hviledag på valgdagen.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble litt av en maktdemonstrasjon fra Jumbo Visma. Tredobbel Jumbo Visma på etappen og tredobbel i sammendraget. Dessuten første og andre i klatrekonkurransen. Det største spenningsmomentet nå er hvem av de tre Jumbo Visma-rytterne som kommer til å vinne sammenlagt. Jeg synes det hadde vært moro om det blir hjelperytteren Sepp Kuss. Men det var også virkelig imponerende av ungguttene Juan Ayuso og Cian Uijtdebroeks. Ayuso fyller 21 år på Vueltaen nestsiste dag, Uijtdebroeks er omtrent et halvt år yngre. Vi kommer nok til å se mye til de to i årene som kommer. Dagens store taper ble Remco Evenepoel, som kom i mål som nr 60, mer enn 20 minutter etter Jonas Vingegaard. Det vil bli interessant å høre hva som rammet ham denne dagen. Han har falt ut av topp 10 i sammendraget, og ligger nå som nr 19 og er nr 7 i konkurransen om ungdomstrøyen.
Igjen er jeg frustrert over dårlig informasjon fra Vueltaen. Før alle var kommet i mål, sto det tider både på etapperesultatet og sammenlagtlisten. Men nå er de borte, og vi får bare rekkefølgen. Så jeg finner ikke ut hvor lang tide Remco Evenepoel var etter Jonas Vingegaard i mål og hvor langt han er etter Sepp Kuss i sammedraget. Skjønt jeg har lest et sted at Evenepoel var 27 minutter etter Vingegaard og hadde bare 10 minutters margin til tidsgrensen. Og jeg finner ikke informasjon om hvorvidt noen kom utenfor tidsgrensen. Remco Evenepoel skal ha sagt at han nå satser på etappeseiere. Men jeg har vanskelig for å tro at kan klarer å riste av seg gårsdagen tidsnok til å vinne dagens etappe.
I dag er det nok en fjelletappe, 156,5 km lang. Etappen har tre klatringer, to av dem er spesialkategori og det er bonussekunder på den siste om jeg tolker kartene rett, før det hele avsluttes på toppen av en førstekategori stigning. Her må vi regne med angrep. Men det er ikke lett å se hvem som skal kunne utfordre trioen fra Jumbo Visma. Noen spurtere kan få problemer med tidsgrensen på en etappe som denne.
Det er ikke noe forbud mot at eieren ødelegger et originaleksemplar av et åndsverk. Noen ganger er det i praksis uungåelig og nødvendig. Et veggmaleri gjør det ikke forbudt å rive bygget og veggen med maleriet. Et bygg kan i seg selv være et åndsverk, som bygningskunst, uten at det betyr at huset ikke kan rives eller bygges om. Men det gjelder langt fra alle bygg. Bygningskunst er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg er i et typisk norsk boligfelt.
Men det er ett viktig krav hvis et originaleksemplar skal ødelegges: Opphaveren skal varsles. Dette følger av åndsverkloven § 109, som lyder:
“Krever omstendighetene at originaleksemplar må ødelegges og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe.”
Universitetet i Bergen varslet ikke kunstneren, som de skulle ha gjort. Når det som kalles “Estetisk utval” ved UiB hevder at de ikke har noe ansvar for å ta vare på verket, da bommer de. Nå vet jeg ikke hva slags mandat og funksjon dette utvalget har. Men hvis de har et ansvar for å forvalte kunsten ved UiB, da avslører de seg selv som inkompetente. Man må kunne kreve at de som har ansvaret for institusjonens kunstverk har elementær kunnskap om opphavsrett, i alle fall den delen av opphavsretten som er relevant for forvaltningen av en kunstsamling. Khrono skriver:
“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”
“Det finst ingen juridisk bindande avtale med kunstnaren. Det betyr at UiB ikkje har ansvar for å bevare verket,”
Dette er dessverre en utbredt misforståelse. En avtale er en avtale, og den vil som regel være rettslig bindende. Det finnes riktignok noen avtaler som ikke er rettslig bindende. Hvis man har avtalt en date, og daten uteblir, da er ikke dette en avtale som kan bringes inn for domstolene med krav om at daten skal komme.
Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen mellom kunstnere Sandie Carol Dougnacs og UiB. Jeg kjenner saken kun gjennom omtale i Khrono. Der står det:
“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”
Jeg tolker dette slik at det ble avtalt mellom Sandie Carol Dougnacs og UiB at hun skulle male sitt verk på den veggen. En slik avtale er juridisk bindende. Et helt annet og vanskeligere spørsmål er det nærmere innhold i denne avtalen, bl.a. når det gjelder å ta vare på verket. Plikten til å varsle kunstneren følger uansett av åndsverkloven, ikke av avtalen. Så det er ingen tvil om den plikten. Kunstneren skal bl.a. gis mulighet til å dokumentere sitt verk, kanskje også ta helt eller delvis vare på det om det skulle være praktisk mulig.
Forfatteren av kapittelet om gatekunst i boken «Art and Architecture at the University of Bergen», Walter Wehus, er også helt på jordet når han, fortsatt ifølge Khrono, skriver:
«Det å klage over at et verk blir fjernet etter å ha fått stå på en vegg i byrommet i syv år, og i tillegg trekke inn åndsverksloven, vitner om liten forståelse for gatekunstens vesen»
For å si det på en litt annen måte: Uttalelsen vitner om manglende kunnskap om åndsverkloven og manglende respekt for kunstneren.
Jeg kjenner ikke den administrative organiseringen ved UiB. Men jeg vil tro det er Eiendomsavdelingen som i praksis håndterer slike bygningsmessge endringer, og da bør de ha ansvaret for at alt går riktig for seg, blant annet at kunstneren varsles hvis de er aktuelt å ødelegge et kunstverk.
Det er selvfølgelig mye man kan diskutere om å ødelegge originalverk. Gatekunst kan være utsatt. Dels kan bygget hvor kunsten står bli revet eller pusset opp slik at det i praksis ikke er mulig å ta vare på kunsten. Den kan også bli så skadet, f.eks. av foruresnning, at den i praksis vanskelig kan repareres. Vi har hatt mange reklamer malt på husfasader som har forsvunnet, men som vi nå begynner å se dukke opp igjen. Også reklame kan være kunstverk.
Jeg skal ikke gi meg inn i noen diskusjon om grensen mellom gatekunst og grafitti/tagging. Men når kunsten er malt etter avtale med eieren, da er vi langt fra grafitti — selv om det kunsteriske uttrykket kan være beslektet. Man trenger ikke kontkakte opphaver for å fjerne grafitti eller tagging. Da vet man nok heller ikke hvem som har stått for “dekorasjonen”, slik at det er vanskelig å kontakte vedkommende.
Det er nok en del loppemarkeder som får inn ganske dårlige malerier av for lengst glemte kunstnere, som ingen kjøper. Da må de kunne kaste de usolgte verkene uten å anstrenge seg for å finne fram til kunstneren.
Noen veggdekorasjoner har en slik kunsterisk og kulturhistorisk verdi at man gjør det man kan for å ta vare på dem. Et nærliggende eksempel er Pablo Picassos dekorasjon på den nå (dessverre) revne Y-blokka i Regjeringskvartalet. Leonardo da Vincis “Nattverden” ble malt med en teknikk som gjør at bildet er lite holdbart. Man gjør det man kan for å bevare bildet. Et mindre betydningsfullt verk ville sannsynligvis ha vært malt over for lenge siden.
Det ble et nærmest oppskriftsmessig spurtoppgjør i går. UAE-rytteren Juan Sebastian Molano kom som en rakett på slutten, og to seieren. Kaden Groves så ut til å ha et perfekt opptrekk, men så var det noe som stoppet et lite øyeblikk. TV2s kommenatorer antydet at han kanskje hadde problemer med giret, men andre skriver etterpå at han fikk foten ut av pedalen. Uansett, slikt har man ikke tid til når det drar seg til i spurten. Med andreplass beholdt han den grønne poengtrøyen, og han har allerede to etappeseiere, så jeg synes ikke så veldig synd på ham.
I dag er det en 134,7 km lang fjelletappe, med målgang på Tourmalet. Etappen starter i Spania, og krysser grensen til Frankrike. Dette bør bli en kamp mellom sammenlagtkandidatene. Jeg velger å ta med profilen på denne etappen. Den starter litt oppover, før det går kraftig ned til Laruns, så opp til Col Aubisque, så ned før det igjen går opp til Col de Spandelles, ned igjen og så til slutt opp til Tourmalet. På en såpass kort etappe med så mange heftige klatringer, får en del spurtere problemer med tidsgrensen. Det er ikke noen flate transportstrekninger mellom klatringene, hvor de kan kjøre inn noe av det de har tapt oppover.
Mange av spurterne er gode utforkjørere. Man må våge å gå på med en viss dødsforakt for å hevde seg i en massespurt, og den samme egenskapen får dem til å satse hardt nedover. Kanskje vil noen av spurterne satse på å opparbeide et visst forsprang på vei ned fra Puerto de Portalet, for å ha litt å gå på når klatringene begynner for alvor.
Vi skal nå over til Frankrike, til områder som er kjent fra Tour de France. Jeg nevnte til 3. etappe at det ikke er så lett å krysse Pyreneene. Men det er et pass nord for Zaragosa hvor man krysse over til Frankrike. Til Pyreneetappene i Tour de France har jeg flere ganger vært innom at at Pyreneene er et geologisk aktivt område. Afrika skyver den Inberiske halvøy foran seg, og der denne kolliderer med den euro-asiatiske kontinentalplaten reiser Pyreneene seg i kollisjonssonen. Denne geologiske aktiviteten gjør at det er ganske mange varme kilder i Pyreneene, og det er ganske mange Spa og badeanlegg som hadde sin storhetstid den gang folk ikke bare kunne sette seg på et fly til Syden. I dag er mange av disse anleggene ganske forfalne og preget av fordums storhet.
Hvis vi vil ha vin på dagens etappe, må vi stoppe å bunkre ved Huesca, under transportetappen fra gårsdagens målby Zaragoza til dagens startby Formigal. Her finner vi vinområdet Somontano. Somontano betyr “under fjellene”, og vinområdene ligger ved foten av Pyreneene, mindre enn 60 km fra grensen til Frankrike. Vinmarkene ligger høyt, i skråningen opp mot Pyreneene. Den høye beliggenheten og nærheten til fjellene gir ganske store forskjeller mellom dag- og nattemperatur. Dette bidrar til god balanse mellom sødme og syre. En god balanse mellom alkohol, fruktighet og syre gjør vinene herfra attraktive etter dagens smak.
Lokale røde/svarte druer som Moristel og Parraleta dyrkes nesten bare i dette området. Begge disse druene var ukjente for meg. I tillegg dyrkes den hvite/grønne Macabeo, som i dette området er kjent som Alcañón. Kjært barn eller kjær drue har mange navn.
Det dyrkes også Garnacha og de “internasjonale” druene Cabernet Sauvignon, Merlot og Syrah. I tillegg til Macabeo dyrkes de grønne/hvite druene Gewurztraminer og Chardonnay. Gewurztraminer er en drue jeg først og fremst forbinder med Alsace. Men druen stammer egentlig fra Nord-Italia, og har navn etter landsbyen Tramin, eller Tremeno på italiensk, som ligger i Alto Adige. Alto Adige, eller Süd Tirol som det heter på tysk, er et tyskspråklig område i Italia. Under årets Vuelta har jeg oppdaget at denne druen også dyrkes flere steder i Spania, noe jeg ikke var klar over.
Dagens etappe kommer inn på en av de mer kjente Tour de France-etappene ved steder som heter Laruns og Eaux-Bonnes. Eaux-Bonnes har sitt navn etter slike varme kilder.
Herfra går veien opp til Col Aubisque. Første gangen jeg kjørte over her, kom vi denne veien fra Zaragosa (nei, jeg har aldri syklet opp disse fjellene). Det var i bakkene opp til Col Aubisque Thor Hushovd la grunnlaget for sin spektakulære etappeseier inn til Lourdes i Tour de France 2013.
Den gang startet etappen i Pau, men fra et stykke nedenfor Euax-Bonnes fulgte den samme vei om til Col Aubisque som dagens etappe. Om jeg husker rett var Thor Hushovd nr 3 over toppen på Col Aubisqe, og tok igjen David Montcoutier og Jeremy Roy på veien ned til Lourdes. Jeg så etappen på fransk TV, og noe av det jeg husker best er bilder som må være tatt av fransk TVs egen fotograf som ikke var en del av den internasjonale sendingen: Det var ansiktsuttrykket til Jeremy Roy da han så hvem som var iferd med å ta ham igjen, og han innså at han ville være sjanseløs i en spurt mot Thor Hushovd. TV2 har vist klipp fra denne etappen mange ganger, men ikke akkurat det klippet — i alle fall har ikke jeg sett det.
I dag skal ikke rytterne til Lourdes, men opp til Tourmalet.
Det er ikke mye vin å hente i denne delen av Pyreneene. Når vi er her under Tour de France har de ofte startet i Pau, som i 2013, og jeg tar da med vin fra Jurançon og Béarn. Men det er nede i dalen, nær Pau. Vi kommer tilbake til noe av vinen derfra i morgen. På dagens etappe kommer vi inn på denne veien langt høyere oppe. Og herfra til Tourmalet har i alle fall ikke jeg klart å finne noen interessant vin.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg har ingen tro på at Norge kommer til å nå de klimamålene som politikerne har sagt at vi skal nå. Til nå har politikerne vedtatt uforpliktende mål, uten konkrete tiltak for hvordan de vil nå disse målene. Mål uten en strategi og handlingsplan er verdiløse drømmer. For hvert år som går uten konkrete og kraftfulle tiltak, jo vanskeligere blir det å nå disse målene.
Skal man kort oppsummere “klimapolitikken” til den gråsvarte alliansen, med AP, SP, H og FrP, skal klimaproblemene “løses” ved ny og ennå ikke eksisterende teknologi. Erna Solberg ville som vanlig ikke ha valgt akkurat de ordene da hun kommenterte den famøse kommentaren om Greta Thunberggenerasjonen fra Ola Svenneby. Han er er opptatt av klimaspørsmål, men mer teknologioptimistisk enn Greta Thunberg. Det er trollmannens læregutter (og -piker) som hele tiden forsøker å finne på noe nytt som skal løse de problemene de tidligere oppfinnelsene har skapt.
Ute i koko-høyre er det kunnskapsfornektere som “tror” at våre utslipp ikke påvirker klimaet. Dette er et spørsmål om kunnskap, ikke om tro. Det er også noen ute i koko-høyre som mener at det vi gjør betyr så lite i den globale sammenhengen, slik at vi ikke behøver å gjøre noe. Det kan alle si, uansett hvor i verden de måtte være: Mine utslipp er så små at i den globale sammenhengen at jeg ikke behøver å gjøre noe. De mener visst at norske politikere skal vedta at Kina skal kutte sine utslipp, fremfor å kutte utslipp i Norge.
Ifølge Store norske leksikon stammer skikken med å gi uvær personnavn fra Australia, hvor en meteorolog skal ha oppkalt uvær etter kontroversielle politikere. Så sommerens ekstremvært burde ikke ha vært kalt “Hans”. Vi burde kalle dem for Erna, Jonas, Espen, Trygve, Sylvi osv.
De såkalt ansvarlige politikerne, som fører en helt uansvarlig politikk, synes å leve i den vilfarelsen at “det grønne skiftet” skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det. Vi skal fortsette å leve som før. Vi skal kunne kjøre like mye bil, vi skal kunne fly like mye, bygge like mange hytter (som genererer biltrafikk), osv. Politikernes universalløsning er elektrifisering.
Fremtiden er dessverre ikke slik. Vi må gjennom en omstilling som kommer til å koste og som kommer til å gjøre vondt. Det er ingen trøst at det kommer til å koste enda mer og gjøre enda mer vondt om vi ikke gjennomfører nødvendige tiltak. Denne sommeren har vi fått en forsmak på hva vi har i vente, med tørke og skogbranner som har blitt avløst av styrtregn og flom. I det tidligere i skogbrannherjede Hellas fikk man nylig et sted mellom 600 og 800 mm nedbør i løpet av 24 timer. Det tilsvarer den nedbøren Bergen får i løpet av 3-4 måneder i et normalår — om noe slikt som normalår finnes lenger. En ørkenfestival i Nevada i USA ble til en gjørmefestival pga kraftig regnvær. Vi opplevde i sommer at denne sangen ble skjøvet ut som en slags historisk drøm:
Norge har noen av Europas mest trafikerte flyruter. Det er ikke på kortbanenettet i Nord-Norge og på Vestlandet. De rutene betyr i denne sammenhengen lite. Det er fly mellom byer hvor det går jernbane, jernbaner som de såkalt ansvarlige politikerne har forsømt i tiår etter tiår, og som de fortsatt forsømmer. I stedet for å satse på det som virker, jernbane, har politikerne lullet seg inn i en fjern og helt urealistisk drøm om elfly. Kanskje kan elfly bli en gang i fremtiden bli en løsning på kortbanenettet hvor det er få passasjerer. Men vi kan nok bare glemme dem på ruten mellom f.eks. Oslo og Bergen.
Politikerne har satset på en massiv grønnvasking av privatbilismen, ved en vanvittig elbilpolitikk. Hvis målet er flest mulig elbiler for enhver pris, da er norsk elbilpolitikk en suksess, til en veldig høy pris. Det er en politikk som har ført til at biltrafikken øker, og utslippene fra veitrafikken går ikke ned. Konseptet med å bruke en blikkboks på et par tonn for å transportere et menneske er ikke bærekraftig, uansett hva slags energibærer bilen bruker. I tillegg er privatbil den mest plassineffektive transportformen vi kan velge, slik at den ødelegger byene.
For å kunne gjennomføre politikernes elektrifiseringsdrøm krever en voldsom økning i elektrisistetsproduksjonen. Vi har fått en forsmak på hva vi har i vente ved Statens og Equinors grønnvaskingsprosjekt på Melkøya. Politikerne vil elektrifisere, men vil ikke gjennomføre den kraftige utbyggingen av f.eks. vindkraft som dette vil kreve.
Politikerne snakker om å flytte transport fra vei til bane. Men i praksis fører de en politikk for å flytte stadig mer transport fra bane til vei. Det bygges stadig mer motorveier, mens jernbanen forsømmes. Styres landet virkelig av politikere som er så dumme at de ikke forstår slike åpenbare og enkle sammenhenger som at dette betyr at transport flyttes fra bane til vei?
Unnskyldningen for å bygge stadig mer motorveier er “at det bare vil være uslippsfrie biler som skal kjøre på disse”. Det er en bløff. Det finnes ikke utslippsfrie biler.
Politikerne satser på fortsatt leting etter mer olje og gass, selv om det er både et klimamessig og økonomisk sjansespill. Oljeutbygging og motorveibygging legger beslag på ressurser, og det er ikke bare spørsmål om penger, man om eksepertise, utbyggingskapasitet, osv. Det blir lite igjen til en fremtidsmessi, klima- og miljøvennlig virksomhet.
Politikerne later som om dette ikke skal koste samfunnet noe, for veiene skal finansieres med bompenger. Men de “uslippsfrie” bilene som skal kjøre på disse veiene, skal ikke være med på å betale — i alle fall skal de bare betale symbolsk. Regningen går til de som ikke har råd til å kjøpe ny elbil, mens rike elbilister slipper unna.
Vi kan ikke privatisere klima- og miljøkrisen, og la det være opp til den enkeltes moral å handle på en klima- og miljøvennlig måte. Politikerne må legge til rette for og stimulere til gode valg, som f.eks. å satse på kollektivtransport og sykkel, installering av solceller, energieffektivisering osv. Privatbil og fly er ikke fremtidens transportform.
Vi kan glemme 2030-målene. Det er så liten tid igjen at det vi vil se er kortsiktige panikktilak som kan pynte på CO2-regnskapet, uten at de har noen langsiktig effekt. Vi må satse på det som har varig effekt. Det kommer til å koste og det kommer til å gjøre vondt. Men det er nødvendig.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
