Les vins du Tour de France 2024: 16. etappe: Gruissan — Nîmes

Da ble det nok en maktdemonstrasjon fra Tadej Pogacar på søndagens etappe. Pogacar var mer enn 3 min raskere enn Marco Pantanis gamle, uoffisielle rekord opp til Plateu de Beille. 3 min 5 sek er ikke en sikker ledelse, så Tadej Pogacar har ikke vunnet Touren ennå. Det var sterkt av Tobias Halland Johannesen å komme inn til 11. plass på en så hard etappe.

Første dag etter andre hviledag starter med en 188,6 km lang, flat etappe. Dette er siste sjanse for spurterne. Mark Cavendish, Fernando Gaviria og Arnaud Demare klarte så vidt å komme innenfor tidsgrensen. Mark Cavendish ble hjulpet av tre andre fra sitt lag. Det viktigste målet for Astana er tydeligvis å hjelpe Mark Canedish til å vinne etapper. Fernando Gaviria og Arnaud Demare måtte visst klare seg selv. For spurterne er det viktigste å komme innenfor tidsgrensen på slike etapper. Om de har en margin på 30 sekunder eller 15 minutter spiller ingen rolle, og det er ingen grunn til å bruke mer krefter enn nødvendig. Bram Welten kom utenfor tidsgrensen, og er ute. Jeg må erkjenne at det er en syklist jeg ikke hadde hørt om før jeg sjekket listen over hvem som var ute av rittet, så jeg vet ikke stort om ham.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 16. etappe: Gruissan — Nîmes

Les vins du Tour de France 2024: 15. etappe: Loudenveille – Plateu de Beille

Det er 14. juli, Frankrikes nasjonaldag. Alle franske syklister drømmer om å vinne en etappe i Tour de France på denne dagen.

I går viste Tadej Pogacar styrke og Jonas Vingegaard svakhet. Som ventet rykket Jonas Abrahamsen nedover i klatrekonkurransen. Nå blir det Jonas Vingegaard som kommer til å sykle i klatrekonkurransen.

I dag er det mer fjell. Etappen er 197,7 km lang. Etter fire første kategori stigninger, avsluttes den på Plateu de Beille, som er utenforkategori. Jeg har vanskelig for å se hvilken fransk rytter som skal kunne klare å vinne denne etappen. Jeg tror at dette blir en kamp mellom sammenlagtkandidatene. Jeg regner med at dette også blir en konkurranse mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Det er siste etappe før den andre hviledagen, og her vil nok noen angripe og noen forsvare sine posisjoner.

Som navnet indikerer, så er Plateau de Beille et platå. Pyreneene består for det meste av bratte fjell. Men her er det et platå, og her er det et senter for å gå langrenn. Det er ikke imponerende for en nordmann. Men det er i alle fall noe.

En stor del av etappen går i departementet Ariège. Jeg har tidligere omtalt Ariège som departementet Bacchus glemte. Det var visstnok ganske mye vinproduksjon i området før phylloxeraen tok knekken på det meste av vinstokkene i Europa. Men områdene ble i liten grad plantet til igjen etter denne katastrofen. Ifølge fransk Wikipedia var det 16 000 hektar vinmark før phylloxeraen, men detter denne krisen var det bare 1 800 hektar igjen. Det tok seg noe opp på begynnelsen av 1900-tallet, for så igjen å gå tilbake. I 2013 fikk området klassifiseringen IGP Ariège. Jeg finner spredte artikler i enkelte lokalaviser om noen vinbønder. Men det er generelt vanskelig å finne ut noe om vinen.

Går vi til nettsidene for gastronomi i Ariege, finner vi en del om mat, men ikke noe om vin. Det er et område hvor man egentlig bare kan si at det ikke er noen interessant vin å finne. Men Touren er så ofte innom dette området, derfor gjør jeg gjerne forsøk på å finne ut om det har skjedd noe siden sist

Det finnes noen nyetablerte produsenter som satser på å vise hva området kan by på av kvalitetsvin. Men det er små produsenter, og det er ikke lett å finne denne vinen utenfor området, om i det hele tatt. Sannsynligvis må man oppsøke produsentene. Da jeg lette etter vin i dette området for rundt ti år siden kom jeg over en artikkel i magasinet l’Express om fire venner som hadde satt seg fore å revitalisere vinproduksjonen i området. De hadde etablert en abonnementsordning for sin vin. Jeg har ikke funnet ut noe mer om hvordan det har gått med dette prosjektet.

Gode restauranter kan ofte være steder å gjøre seg kjent med lokale viner. En gang vi var i Foix i Ariège spiste vi på en relativt god restaurant. Vi spiste en ørret som var fisket ikke langt fra Foix, og jeg spurte om de kunne anbefale en lokal hvitvin. De foreslo Gaillac eller Jurancon Sec, som etter min vurdering ikke er særlig lokale når man er i Foix. Det fortalte meg at her var de ikke særlig stolte av sin lokale vinproduksjon. Jeg fant en vinhandler i Foix dagen etter, og kjøpte noen flasker lokal vin. Men ikke noe av den vinen gjorde noe spesielt inntrykk. Det er fristende å si at når brukbare lokale restauranter ikke har den lokale vinen på vinkartet, da er det ikke en vin det er verdt å lete etter.

Det er tross alt Frankrikes nasjonaldag. Hvis man vil ha noe godt og relativt lokalt i glasset, vil jeg foreslå en tur østover til Limoux eller nordøstover til Gaillac. Limoux er det stedet som kan dokumentere den eldste musserende vinen. De kan dokumentere produksjon av slik vin i 1543. Jeg må innrømme at jeg har visse problemer med å akseptere det, blant annet fordi man den gangen, så vidt jeg vet, ikke hadde glassflasker. Og da må det bli vanskelig å oppbevare vinen slik at man beholder trykket.

De lager en Blancquette de Limoux Methode Ancestrale. Den er laget av druen Mauzac. Vinen tappes på flaske før den er ferdig utgjæret, og gjærer ferdig på flasken. Den blir ikke omkorket, og dermed blir ikke gjærrestene fjernet, slik man gjør i Champagne og andre steder hvor man lager musserende vin med tradisjonell metode. Denne produksjonsmetoden har igjen kommet på mote for såkalt pet-nat, vin, petillante naturale. Prosecco laget col fondo er laget på samme måten. Jeg synes at den vinen er interessant, men om jeg skal være ærlig synes jeg at musserende vin laget med tradisjonell metode, hvor gjærrestene er fjernet og vinen omkorket, er bedre. Da vil alternative være en Crèmant de Limoux, om vi holder oss i dette området.

Gaillac er et av flere områder som hevder å være stedet hvor man først begynte å produsere musserende vin. Men i motsetning til Limoux, kan de ikke dokumentere en like tidlig produksjon. Derfra kan man også få en vin laget av Mauzac med det som de i Limoux kaller Methode Ancestrale. Men i Gaillac kaller de metoden Methode Gaillac. Men jeg foretrekker som nevnt en crèmant, laget med tradisjonell metode.

Om ikke det er vin, så er det visst flere minraler i Pyreneene enn hva jeg var klar over. Da jeg var med på å skrive boken Den store el-bilbløffen lærte jeg mye om alle de sjeldne mineralene og metallene som brukes i alt vi omgir oss med oss av elektronikk, og ikke minst i batterier. Og om den mildt sagt tvilsomme utvinningen av slike mineraler med mye barnearbeid og store naturødeleggelser. Om mineraler fra Pyreneene brukes i slike sammenhenger, vet jeg ikke noe om. Igjen må vi gå til geologene for å få vite mer om mineralutvinningen her.

Etter denne etappen kommer Tourens andre hviledag. Vi har i år en avslutningsuke som ligner mer på det som pleide å være avslutningen av Giro d’Italia før de gikk over til å ha en “Tour de France” avslutning i Roma: Det er én spurtetappe igjen (tirsdag). Avslutningsetappen er en knallhard tempoetappe, og ikke noe som ligner spurternes prestisjeetappe i Paris. De som konkurrerer om poengtrøyen, må selvfølgelig fullføre. Men mange er helt ute av den konkurransen, og har heller ikke stort å bidra med for å hjelpe sine kapteiner på de gjenværende klatreetappene. Det kan bli interessant å se hvor mange som på hviledagen begynner å merke noen gamle skader, som gjerne vil være ordentlig restituert til OL, osv, og derfor velger å stå av, og hvor mange som vil henge med helt til Nice.

Jeg tar også pause mandag, og er tilbake tirsdag.

Hvordan finne de beste, franske vinene?

Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.

Hvis man vil stu­dere i detalj franske (klas­si­fi­serte) vin­om­rå­der er Grand Atlas des vig­nob­les de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinat­las jeg har sett. Det har detal­jerte kart over alle vin­om­rå­der, med opp­lys­nin­ger om geo­logi og jords­monn, klima, druer og selv­føl­ge­lig vinen. Dette atla­set har vært min hoved­re­fe­ranse til denne og tid­li­gere årgan­ger av Les vins du Tour de Frace. Men det dek­ker bare Frank­rike og er på fransk. Det siste vil sik­kert vil være en bety­de­lig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter til­sva­rende atlas for andre vik­tige vin­land, men har ennå ikke fun­net noen.

Kjøp fra

2916231226Et annet vinat­las for Frank­rike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vig­nob­les de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøp fra

Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.

Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.

Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man må gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hver år, og det er 2024-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.

Le Guide des Meilleurs vins de France

Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Årets utgave omfatter 1230 produsenter og 7400 viner.

Kjøp den fra

Le Guide Hachette des vins

For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. Den innholder omtale av flere viner enn Le Guide des Meilleurs vins de France, i denne utgaven 35 000 viner.

Kjøp den fra

Guides des vins. Bettane + Desseauve

Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.

Kjøp den fra

Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke.

Guider til rimeligere viner

Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. Men hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.

Noen vinmagasiner

I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.

Les vins de Tour de France 2024

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Les vins du Tour de France 2024: 14. etappe: Pau — Saint-Lary-Soulan Pla d’Adet

Det ble en ganske underholdende etappe i går også. Jonas Abrahamsen synes nærmest ustoppelig når det gjelder viljen og evnen til å gå i brudd. Men Jasper Philipsen var raskest på slutten. Tross innsatsen, så fikk ikke Jonas Abrahamsen med seg noen klatrepoeng.

Dagens etappe er en 151,9 km lang fjelletappe med toppavslutning. Rytterne skal over Tourmalet, før de skal over en andre kategori, og så avsluttes det hele på Soulan Pla d’Adet, som er utenfor kategori.

Dette blir nok siste dagen vi ser Jonas Abrahamsen i klatretrøyen. Det er mange klatrepoeng å hente på dagens etappe. Jeg regner med at Jonas Vingegaard vil gå forbi Jonas Abrahamsen, slik at det enten blir han eller Tadej Pogacar som vil ha klatretrøyen på den neste etappen, avhengig av hvem som kommer til å lede og sykle i gult etter dagens etappe. Det er i grunnen like greit. Jeg har alltid syntes at det ser litt dumt ut når den som har klatretrøyen ikke klarer å henge med når man virkelig begynner å klatre.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 14. etappe: Pau — Saint-Lary-Soulan Pla d’Adet

Les vins du Tour de France 2024: 13. etappe: Agen — Pau

Det ble en ganske spennende etappe i går også. Jonas Abrahamsen er ustoppelig. Først lå han lenge i brudd og tok alle de tre klatrepoengene, og likevel var han med og strakk ut feltet før spurten. Nå er Abra à poeng med Tadej Pogacar i klatrekonkurransen, men Pogacar er foran fordi han har poeng på høyere klassifiserte stigninger. Biniam Girmay to sin tredje etappeseier, og det ble nok en nesten til Alexander Kristoff, skjønt han endte på 4. plass etter at Mark Cavendish og Arnaud Démare ble diskvalifisert fra etappen etter uryddig sykling i spurten. Det ble brutalt for Primoz Roglic. Kommentorene sier at han selv og laget ikke plasserer seg noe godt, og at de er dermed er utsatt for velt. Jeg kan ikke nok om sykkel til å ha noen egen mening om akkurat det.

Dagens etappe er 165,3 km lang og flat. Den er litt småkupert. I morgen møter rytterne fjell for alvor, så da kan det tenkes at en del lag velger å spare litt krefter, slik at et brudd får gå inn. I dag er det mulig å få to klatrepoeng, men de er i siste delen av etappen. Jonas Abrahamsen må være i brudd for å få et av dem og går forbi Pogacar. Men han klarer uansett ikke å beholde den etter morgendagens etappe.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 13. etappe: Agen — Pau

Les vins du Tour de France 2024: 12. etappe: Aurillac — Villeneuve-sur-Lot

Da ble det nok en spektakulær etappe, med kamp mellom de fire store. Jonas Vingegaard viste styrke og Tadej Pogacar viste i alle fall litt svakhet i forhold til Vingegaard. Jonas Abrahamsen mistet klatretrøyen, men får låne den på dagens etappe, da Tadej Pogacar vil sykle i gult. Det var trist at Primoz Roglic måtte i bakken ned den siste bakken. Heldigvis så det ikke ut til at han var alvorlig skadet, og 3 km-regelen innebærer at Primoz Roglic fikk sammen tid som Remco Evenepoel. Fortsatt virker Touren ganske åpen.

Dagens etappe er en flat etappe på 203,6 km. Det går litt ned og opp, mer ned enn opp. Etappen starter på 606 meter, og ender på 69 meter. I teorien kan Jonas Abrahamsen nesten ta tilbake klatretrøyen i dag. Det er mulig å hente tre klatrepoeng, og skulle han klare det vil han ha like mange poeng som Tadej Pogacar. Jeg vet ikke hvem som vil regnes som vinner av den trøyen hvis de har like mange poeng. Da må Jonas Abrahamsen komme seg i brudd og vinne alle de tre poengene. Klarer han også minst det ene av de to klatrepoenget som deles ut i morgen (og Pogacar ikke får noen), har han den vel selv. Men hva skulle poenget med det være? Å gjenvinne klatretrøyen tidsnok til å kunne vise at han egentlig ikke er noen klatrer når de kommer til virkelige klatreetapper? Da er det vel bedre at han bruker kreftene på å hjelpe de som kan være med å konkurrere om etappeseier.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 12. etappe: Aurillac — Villeneuve-sur-Lot

Les vins du Tour de France 2024: 11. etappe: Évaeux-les-Bains — Le Lioran

Så ble det som ventet i går: En ganske kjedelig etappe som endte i en spurt. Jasper Philipsen var raskest, og klarte å bryte rekken av andreplasser, slik at han ikke endte som en evig toer. Det ble nok en gang bare nesten for UnoX.

Dagens etappe betegnes som en fjelletappe, og er 211 km lang. Det er ikke en etappe som byr på de aller hardeste klatringene. Det er fem katgoriserte og en del utkategoriserte stigninger. Den hardeste stigningen er første kategori. Det er mulig å hente 25 klatrepoeng på dagens etappe. Jonas Abrahamsen leder med 13 poeng foran Pogacar, og det er 25 poeng ned til Ion Izagirre på 9. plass. Det kan hende at noen vil melde seg på i konkurransen om klatretrøyen og angripe på denne etappen.

Men det er definitivt ikke en etappe for spurterne. Et brudd kan gå inn. Kanskje kan Jonas Abrahamsen mobilisere slik at han forsvarer klatretrøyen, eller kanskje til og med styrke sin posisjon i den konkurransen. Man vet aldri hva han kan finne på. Vi har sett at ryttere har fått uante krefter når de har skullet forsvare en trøye, og Jonas Abrahamsen har mange gang vist at han har uante krefter. Jeg vil anta at de som kjemper om sammenlagtseieren venter med å angripe hverandre til de kommer inn i Pyreneene.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 11. etappe: Évaeux-les-Bains — Le Lioran

Les vins du Tour de France 2024: 10. etappe: Orléans — Saint-Amand-Montrond

Grusstrekninger gir spennende sykkelritt. Søndagens etappe var spennende omtrent fra start til slutt. Dette vil vi se mer av. Til slutt ble det fransk seier ved Anthony Turgis. Dette er et år hvor franskmenn endelig kan være fornøyd. Jeg kan ikke la være å tenke tilbake til 2011, da Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen herjet, med to etappeseiere hver. Da regnet sportsavisen L’Equipe på hvor mange etappeseiere Frankrike burde ha hatt (jeg husker ikke resultatet) om hver fransk deltaker hadde vunnet like mange etapper som de to norske deltakerne. Det har vært mye nesten for Frankrike, men i år har de så langt tre etappeseiere. Ironisk nok fikk de to av dem i Italia. En liten enda mer avsporende parentes om 2011 og L’Equipe. De skrev da at Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen dessverre ikke kunne snakke sammen, fordi Edvald Boasson Hagen snakket lulesamisk.

Jeg får medlidenhet med en rytter som Jasper Steuyven, som ble kjørt inn helt på slutten. Det var solid kjøring fra Rasmus Tiller og Jonas Abrahamsen. Etter at Jonas Abrahamsen ikke klarte å ta noen av klatrepoengene, regnet jeg med at han skulle ta det rolig. Men det strider visst mot hans instinkter. Uten at det betyr noe som helst, var det likevel litt moro at Rasmus Tiller, Jonas Abrahamsen og Johannes Kulset alle kom foran storfavorittene Tadej Pogacar, Remco Evenepoel og Jonas Vingegaard. Jeg har ikke sjekket hele topp-20 listen. Men i toppen ble det ingen endringer. Men jeg fikk med meg at Simon Yates falt ut av topp-20. Det er også staus quo når det gjelder klatretrøyen, mens Biniam Girmay styrket sitt grep om peongtrøyen.

I denne omtalen av hva som skjedde i Frankrike sist søndag, må jeg også ta med at jeg er lettet over at ytre høyre ikke fikk den oppslutningen vi kunne ha fryktet i valget. Det er nok en vanskelig politisk situasjon. Jeg antar at at mange mer stemte mot Nasjonal samling, enn for venstrealliansen. Men det skal jeg ikke diskutere her.

I dag får rytterne en myk start etter hviledagen. Dette blir en transportetappe, både sykkel- og vinmessig. Dagens etappe er 187,3 km lang og flat. Det er ikke en eneste kategorisert stigning, selv om det går litt opp og ned. Vi får neppe se noe solobrudd fra Jonas Abrahamsen på denne etappen, skjønt det ser ut til å være vanskelig å holde ham tilbake. For han bør dette være en restitusjonsetappe. Jeg vil tro at det vil være en etappe hvor det går et brudd som ikke får et altfor stort forsprang, og som så kjøres inn før det blir et spurtoppgjør. Men som alltid på flate etapper, så kan vind komme til å spille en rolle. Det er en liten ikke-kategorisert stigning omtrent en mil før mål, og det kan tenkes at noen temposterke ryttere vil forsøke å rykke her, i et forsøk på å få et forsprang på spurterne før mål. Men det kan også bli en kjedelig etappe hvor det ikke skjer noe før på de siste milene før mål.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 10. etappe: Orléans — Saint-Amand-Montrond

Les vins du Tour de France 2024: 9. etappe: Troyes — Troyes

Jonas Abrahamsen synes ustoppelig, og sikret seg alle klartepoengene i går. Og Biniam Girmay tok sin andre etappeseier og sikret grepet om poengtrøyen. Noen har uttrykt bekymring for at Jonas Abrahamsen har brukt for mye krefter, krefter som han kan trenge i dag.

Gårsdagens tragiske hendelse var at André Drege (Team Coop-Repsol) døde under en kræsj i Østerrike rundt. Det er slikt som gjør det vanskelig å glede seg over gode prestasjoner i Tour de France. Sykkel er en risikosport.

Dagens etappe er en kupert, 199 km lang etappe. Det er fire kategoriserte stigninger, alle fjerde kategori, og en lang rekke ukategoriserte stigninger. Etappen har 14 grusstrekninger. Avslutningen er flat. Det er den siste etappen før den første hviledagen. Dette, sammen med etappens profil kan tilsi at det kan bli en bruddetappe. Men kanskje vil feltet samle seg før mål, slik at det blir et spurtoppgjør. Grusstrekningene vil kunne gjøre dette urfoutsigbart. Jeg vet ikke hvilke av rytterne som er best på grus. Men noen har bakgrunn fra terrengsykling og cyclocross, og de bør beherske dette.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 9. etappe: Troyes — Troyes

Les vins du Tour de France 2024: 8. etappe: Semur-en-Auxois — Colombey-les-deux-Églises

Individuelle tempoetapper er ikke veldig underholdende. Når den kommer som en etappe i en Grand Tour blir det lite interessant før mot slutten, når de som leder i sammendraget kommer. Da jeg vokste opp var skøyteløp en av de mest populære idrettene blant publikum. Skøyteløperne var de store heltene. Skøyteløp er en kamp mot klokken. På fransk heter temporitt “contre la montre”, som betyr mot klokken. Skøyteløp fungerte utmerket på radio hvis man har gode kommentatorer. Men det skjer lite, så det blir ganske kjedelig på TV. Jeg har ikke hørt på radiosendingene fra Tour de France, så hvordan tempoetapper fungerer der, vet jeg ikke. Men det var spennende da de fire store syklet. Primoz Roglic gikk forbi Juan Ayuso i sammendraget. Det blir neppe store endringer der før Touren kommer inn i Pyreneene.

Dagens etappe er 183,4 km lang. Den er småkupert, med fem kategoriserte og mange ukategoriserte stigninger. Men de kategoriserte er tredje og fjerde kategori. For meg ser dette ut som en typisk bruddetappe. Når vi har kommet så langt som til åttende etappe, kan kanskje et brudd få gå inn.

Det er mulig å få maksimalt syv klatrepoeng på dagens etappe. Jonas Abrahamsen har nå seks poengs ledelse på Tadej Pogacar. Jeg tviler på at Tadej Pogacar er interessert i å spurte for å plukke poeng på slike stigninger. Valentin Madouas ligger på tredjeplass, ti poeng bak Jonas Abrahamsen. Han kan plukke noen poeng om harn er interessert. Men han klarer neppe å sikre seg klatretrøyen, heller ikke for en enkelt etappe. Og da spørs det om han og laget vil bruke krefter på det. Så det mest sannsynlige er at Jonas Abrahamsen trygger sin ledelse i konkurransen om klatretrøyen. Men når de virkelig møter fjell i Pyreneene, må nok Jonas Abrahamsen overlate trøyen til en mer typisk klatrer.

Jeg velger i dag å kommentere to saker som fikk litt medieoppmerksomhet i går. En om sykkelrittet og en om drikke. NRKs sportskommentatorer er lei av kjedelige etapper. Ja, lange og flate etapper som ender i en spurt er stort sett kjedelige, omtrent like kjedelige som 50 km langrenn med fellesstart og en 0-0 kamp i fotball. Tempoetapper er heller ikke veldig spektakulære.

På en flat etappe vet vi at det som skjer, sannsynligvis skjer mot slutten, i alle fall så lenge det ikke er sidevind som lager splitt i feltet. Og det kan selvfølgelig være velt. En sportskommentator har som jobb å se det hele, og skal gjerne finne på noe å si gjennom hele etappen. I podkasten “The Geraint Thomas Cycling Club” sa Luke Rowe at de som virkelig fortjente honnør under 3. etappe var kommentatorene, som måtte kommentere en så lang etappe hvor det nesten ikke skjedde noen ting. Det slipper vi andre. Vi kan velge å se når de har syklet noen timer.

Helt flate etapper i et endagsritt ville vært veldig kjedelig. Men i et tre ukers etapperitt må det være variasjon mellom etappene. Dette dels for at rittet ikke skal bli enda hardere enn det allerede er, dels for at ulike typer syklister skal ha sjans til å vinne etapper. Selv har jeg aldri syklet lenger enn et sted mellom 160 og 170 km i løpet av en dag, og jeg var på ingen måte klar for en spurt da jeg endelig kom fram. For de som, i motsetning til meg, er topptrente regner jeg med at det er forskjell mellom å spurte etter å ha syklet 150 og 230 km, slik at de vil gi muligheter til lite ulike typer syklister. Som TV-publikum trenger vi ikke se på alt.

Det foregår et fotball-EM, som jeg ikke er veldig opptatt av. Både i en Grand Tour på sykkel og i et fotballmesterskap vil og må det være en del kynisme. Man konkurrerer for å vinne, ikke for å underholde. I et ritt som Tour de France er det mange konkurranser i konkurransen, slik at ulike lag og ulike ryttere gir oss underholdning på ulike tidspunkter — om enn ikke hele tiden.

Continue reading Les vins du Tour de France 2024: 8. etappe: Semur-en-Auxois — Colombey-les-deux-Églises

Forholdstallsvalg eller enkeltpersonskretser

Valget i Storbritannia har vist en av effektene av enkeltmannskretser. Man kan få et stort flertall av representantene, uten å ha et flertall i folket. Og man kan få svak representasjon selv om man har stor oppslutning. Storbritannia er ikke det eneste landet som har dette. Det er slik i Frankrike, og i alle fall ved valg til representantenes hus i USA. Skjønt i USA har jeg inntrykk av at så mye bestemmes på delstatsnivå, også når det gjelder gjennomføringen av nasjonale valg. Så jeg er ikke sikker.

Vi kan se på tallene fra valget i Storbritannia. BBC gir oss disse tallene når 648 av de 650 valgkretsene er talt opp:

  • Labour fikk 33,7% av stemmene, men 412 av de 650 mandatene.
  • De konservative fikk 23,7% av stemmene, men bare 121 av de 650 mandatene.

De største utslagene får vi likevel når det gjelder de mindre partiene.

  • Liberaldmokratene fikk 12,2% av stemmene, og 71 mandater.
  • Reform UK fikk 14,3% av stemmene, men bare 4 mandater.

Green fikk like mange mandater som Reform UK, selv om Green fikk under halvparten så mange stemmer, 6,8%. For egen del kan jeg ikke beklage at de høyreekstreme i Reform UK ikke fikk flere mandater enn de grønne.

På resultatlisten er det mange partier som for meg var helt ukjente. Noen av den synes å være mer eller mindre lokale partier. Det skotske nasjonalistpartiet har vi hørt en del om, og etter de interne problemene som de har hatt, er det ikke overraskende at de gikk kraftig tilbake, fra 47 til 9 mandater.

Jeg antar at Sinn Fein, Democratic Unionist Party, Ulster Unionist Party og antageligvis Traditional Unionist Voice er partier i Nord-Irland. Plaid Cymru antar jeg at er et walisisk parti, i alle fall er Cymru det walisiske navnet på det vi kaller Wales.

Ganske mange partier fikk ingen mandater.

Vi pleier gjerne å tro at det vi har er det beste. Det er tross alt det vi er vant til, og som er referansen for en velfungerende valgording. Med tiden har jeg fått et litt mer nyansert syn på dette. Men valgordninger er komplisert, og jeg er ingen valgekspert. Dette blir synsing fra en interessert, og forhåpentligvis fornuftig samfunnsborger.

Ekeltpersonskretser er basert på at “the winner takes it all”. Det bidrar til at man i praksis får et topartisystem. Det blir vanskeligere for alternative krefter å bli represetert. I Frankrike er dette i noen grad løst ved at det er to valgomganger. Man må ha oppnådd en viss andel av stemmene i første valgomgang for å gå videre. Det var dette som gjorde det mulig for Emanuel Macron å vinne presidentvalget, etter å ha startet sin egen valgbevegelse, eller parti.

Før andre valgomgang ser vi at partier forsøker å samle seg om én kandidat, for å hindre at den felles fienden vinner. Som det har blitt gjengitt flere ganger før andre valgomgang: Vi må skille mellom hvem som er våre motstandere og hvem som er våre fiender. I år forsøker de å samle seg på venstresiden og i sentrum, og dels i det tradisjonelle høyre, for å hindre at Nasjonal samling får rent flertall. Kandidater fra et parti trekker seg, og oppfordrer sine velgere til å stemme på et annet partis kandididat. Men det er uansett velgerne som avgjør.

I presidentvalget i 2002 klarte ikke venstresiden å samle seg om en felles kandidat i første valgomgang, og resulatet ble at høyrepartiets Jaques Chirac og Nasjonal fronts Jean-Marie Le Pen var de to som gikk videre til andre valgomgang. Da var det mange som holdt seg for nesen og stemte på Jaques Chirac i andre valgomgang, for å hindre at Jean-Marie Le Pen ble valgt til president. Når det gjelder presidentvalg, som nødvendigvis må være et enkeltpersonsvalg, synes jeg den franske ordningen med to valgomganger er bedre enn den USAnske. Kanskje er den også bedre for andre valg hvor det er enkeltpersonsvalg. Det gir bedre muligheter for flere kandidater. Kanskje kunne en slik valgordning ha hindret at valget i USA blir et rent geriatrisk valg.

Når jeg nå er mindre skeptisk til enkeltpersonskretser enn jeg var før, er det fordi jeg har et inntrykk av at de som blir valgt fra en krets blir sin krets’ representant, og ikke bare partiets representant. Man kan i Storbritannia høre “talk to your MP”, slik at vedkomemnde er kretsens representant i parlamentet, uavhengig av hvilket parti vedkommende er valgt for. Den som ikke står opp for sitt distrikt, risikerer å ikke bli gjenvalgt ved neste valg, uansett hva partiet måtte ønske. Noe tilsvarende kan man høre i USA. Skjønt begge steder er vel noe av problemet en stadig større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt.

På den annen side: Når enkeltpersonskretser manipuleres, som ved Gerrymandering i USA, undergraves systemet. Man deler opp valgkretser slik at man samler områder hvor motparten har oppslutning i én valgkrets. Om man vinner med 90% eller 50,1% av stemmene spiller ingen rolle. Den som får flest stemmer blir valgt. Ved å samle motpartens antatte stemmer i så få kretser som mulig, blir det mange “bortkastede” stemmer på motparten. Dette er stemmer som kunne ha vippet resultatet i andre kretser, om kretsene ikke hadde vært manipulert på denne måten.

I Norge har partiene fått for mye makt. Vi blir presentert for lister som partiene har bestemt, og som velgere kan vi i liten grad påvirke hvem som skal representere oss. For meg er det ikke bare spørsmål om hvilke partier som blir valgt, men også hvilke personer som velges. I enkeltpersonskretser blir det vanskeligere med “sikre plasser”. Personer man har tillit til kan bli valgt, uavhengig av hva partiene måtte mene om dem. Tidligere Labour-leder, Jeremy Corbyn, som er ekskludert fra partiet, ble valgt som uavhengig kandidat, foran Labours kandidat. Tidligere statsminister Liz Truss tapte sitt mandat.

Om det er et krav i land med enkeltpersonskretser at personen må være bosatt i den kretsen hvor vedkommende stiller til valg, vet jeg ikke. Men det vil vel være vanskeligere for en som faktisk ikke representerer valgkretsen å bli valgt i et slikt system. Jeg liker ikke det vi til tider ser i Norge, hvor partiene mer eller mindre plasserer en kandidat de ønsker valgt, i et fylke hvor de har gode muligheter til å få tilstrekkelig med mandater til å få vedkommende valgt, selv om personen har liten tilknytning til valgkretsen.

Om vi leker litt med å “oversette” slikt til norske forhold, kan man spekulere i om den kjente Grünerløkkamannen Trond Giske kunne klare å bli valgt på denne måten. Skjønt da må personen ha tilstrekkelig oppslutning i den kretsen hvor vedkommende stiller til valg. Det hjelper ikke å ha mange medlemmer i en fanklubb, spredt over hele landet. Rune Gerhardsen var ikke særlig populær i Oslo. Om jeg husker rett (ingen garanti her), var det i et valg så mange som strøk ham at han kom inn som et av Arbeiderpartiet siste mandater. Rune Gerhardsen er den eneste som har fått meg til seriøst å vurdere å stemme Høyre ved et kommunevalg. Jeg likte langt bedre Erling Lae enn Rune Gerhardsen som byrådsleder. Om jeg faktisk endte med å stemme Høyre den gangen eller om jeg bare vurderte det, husker jeg ikke.

Som velger vil jeg har større innflytelse over hvilke personer som velges. Standardsvaret er at da kan jeg melde meg inn i et parti. Men vårt demokrati er basert på at vi stemmer ved valg, uten at vi nødvendigvis må engasjere oss i et politisk parti. Man kan selvfølgelig gjøre som Ed Saper, arrangøren av den valgvaken i London hvor NRKs Gry Blekastad Almås var til stede: Å være medlem av fire partier, for å kunne påvirke politikken i dem alle.

De fleste valgordninger har sine fordeler og ulemper. Jeg ønsker meg en valgordning som gir bedre representativitet enn det vi har sett i det britiske valget, som taler for en form for forholdstallsvalg. På den annen side synes jeg partiene i Norge har for stor makt på bekostning av velgerne. Politikerne ser ut til å være redde for velgerne. Hvordan man skal kunne kombinere disse to hensynene, har jeg ikke noe godt svar på. Men jeg ønsker i alle fall at vi skal kunne stryke kandidateter på listene, både ved kommunevalg, fylkestingsvalg (som vi ikke har i Oslo) og stortingsvalg. Kanskje bør det også være et krav om at vedkommende skal være bosatt i det fylket, den kommunen eller bydelen hvor vedkommende stiller til valg.

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.