Jeg har skrevet en kommentar til eksamensoppgaven i faget “Opphavsrett og beslektede rettigheter RINF 1200” høsten 2020.
Den er først og fremst skrevet som en slags felles tilbakemelding til studenter som har vært oppe til eksamen. Men den er også skrevet for fremtidige studenter som skal studere faget, og som har behov for å lære mer om hvordan man kan skrive den type eksamensoppaver som vanligvis gis i faget.
Kommentarer til en del tidligere eksamensoppgaver i faget RINF 1200. Jeg får noen ganger spørsmål om det finnes veiledninger til felre oppgaver enn dette. Svaret er nei, det finnes ikke.
I 2003 utredet jeg, på oppdrag fra Justisdepartementet, spørsmålet om hvorvidt forbrukerkjøpsloven kunne og burde gis anvendelse på digitale ytelser. Min konklusjon den gangen var at den både kunne og burde gis anvendelse på dette. Om min hukommelse stemmer, startet jeg med en tanke om at regler utviklet for kjøp av ting, ikke kunne overføres til digitale ytelser. Men under arbeidet så jeg at dette ikke burde være noe stort problem.
Justisdepartementet var imidlertid av en annen oppfatning, og fremmet ikke forslag om at slike ytelser skulle omfattes. Jeg har fått noen spørsmål etter den utredningen. Det kan synes som om den er fjernet fra Justisdepartementets nettsider. I alle fall finner jeg den ikke lenger der. Jeg velger derfor å legge den ut her.
Det at den ikke lenger er tilgjengelig på Justisdepartementets nettsider er også en påminnelse til med selv (og andre) om alltid å laste ned dokumenter som kan være interessante. Jeg har flere ganger brent meg på at dokumenter ikke lenger er tilgjengelig når jeg prøver å finne dem igjen — noe jeg mener er dårlig informasjonspraksis fra offentlige myndigheter.
Vi har vært vitne til en forestilling som viser hvordan en del idrettsutøvere ser på seg selv som de viktigste personer i verden, og at resten av verden bare må vike for å slippe dem fram. Fotballandslaget ville trosse karanteneregler og reise til Romania med en tropp som skulle være i karantene, for å spille en fotballkamp.
Høyesterett avsa 5. november 2020 en dom, HR-2020–2133‑A, hvor de opphevet en dom fra Eidsivating lagmannsrett, hvor en person var blitt frifunnet fra tiltale om brudd på strl § 185 om hatefulle og diskriminerende ytringer.
Vanligvis vil Høyesterett, når de opphever en frifinnende dom, henvise saken til ny behandling i lagmannsretten, basert på den rettsanvendelse som Høyesterett har lagt til grunn. Men de kan i noen tilfeller også velge å avsi fellende dom, noe de gjorde i denne saken. Jeg går ikke inn på de prosessuelle vilkår for at Høyesterett skal kunne avsi fellende dom i en slik sak.
Saksforholdet er beskrevet slik i Høyesteretts dom:
«Lørdag 10. august 2019 ca. kl. 02.45 i —gata 00i X, ved matkøen til Y, sa hun blant annet til B‘dra deg hjem der du kom fra, din jævla utlending’ og ‘sånne som deg kan dra hjem til Afrika igjen’ og/eller lignende. Hun sa også til B‘hvordan kan du spise når folk i Afrika sulter?’ og ‘bryr du deg ikke om folk i Afrika?’ og/eller lignende.»
Tiltalen og dommen omfattet også vold mot og forulemping av politiet, men den delen av saken kommenterer jeg ikke. Men det betyr at straffutmåligen i denne saken omfatter mer enn bare hatefulle og diskriminerende ytringer.
DxO PhotoLab er et av mine favorittprogrammer for behandling av bilder. Det korrigerer bl.a. “eksponeringsfeil”, det korrigerer digital billedstøy og det korrigerer optiske feil i objektivet/kameraet (alle objektiver, uansett hvor dyre de er, har optiske feil).
Jeg ble oppmerksom på programmet en gang jeg leste i et fotoblad mens jeg satt og ventet på Canons verksted på Holmlia. Jeg husker ikke lenger når det var, men det er en del år siden. Jeg syntes det virket interessant, og bestemte meg for å teste det. Jeg likte programmet, og siden har det vært et av mine favorittprogrammer. Programmet har nettopp kommet i en versjon 4, som jeg har oppgradert til. Men jeg har ikke rukket å gjøre meg godt kjent med den versjonen. Mine erfaringer er så langt mest med versjonene 1, 2 og 3. Skjønt de eksemplene jeg har brukt for å illustrere denne kommentaren er behandlet med versjon 4. Og som jeg vil komme litt innom, er programmet langt mer avansert enn hva jeg er på dette området. Det har mange funksjoner som jeg så langt ikke har lært meg å bruke.
Det er et franskutviklet program, men det finnes selvsagt også i en engelskspråklig utgave. Uten at det har vært noe bevisst valg fra min side, har jeg konstatert at en del av mine favorittprogrammer er utviklet i Europa, noe jeg i og for seg setter pris på. Dette er fransk. Til lydopptak og lydbehandling bruker jeg for det meste Cubase og VaweLab fra tyske Steinberg (som jeg nå tror er kjøpt av Yamaha, i alle fall har de tett samarbeid og god integrasjon, f.eks. med min Yamaha n12 mikser). Vi kan også ta med at mp3-formatet ble utviklet av tyske Fraunhofer. Til videoredigering bruker jeg stort sett et program fra tyske MAGIX. De databaseprogrammer jeg bruker for bøker, CDer og ganske mye annet er norskutviklede. Men om jeg har forstått det rett, ble han som utviklet dem syk, og sluttet å videreutvikle programmene. Uansett er de ikke lenger i salg. Det er faktisk ikke slik at det bare er i USA man kan utvikle gode dataprogrammer.
Jeg tar bilder i RAW+jpg format, slik at jeg får to versjoner av hvert bilde i kameraet: Et i RAW-format og et i jpg-format. Jeg har da et bilde i jpg-format som jeg kan se og eventuelt dele umiddelbart, og et bilde i RAW-format som kan bearbeides etterpå. Det krever mer lagringsplass, så man må sørge for å ha tilstrekkelig med minnekort.
Hvis RAW ikke sier deg noe, er det kanskje ikke et poeng å lese videre. RAW viser det som registreres på billedbrikken i kamearaet, ubehandlet. Filene blir ganske store, typisk ca 30 mb per bilde i det kameraet jeg for tiden bruker mest — en Canon EOS R. Jeg bruker vanligvis dette kameraet med en 24–240 mm zoom. Enn så lenge er dette det eneste objektivet jeg har med Canons R‑fatning. Jeg har også noen objektiver med EF-fatning og et adapter som gjør at jeg kan bruke dem med Canon EOS R. Men det er ikke så ofte jeg har med noen av de objektivene.
Jpg er et komprimert format. Kameraet vil behandle bildet etter at det er tatt. Det kan skje en del korreksjoner i kameraet. Hvis vi velger en innstilling på kameraet for f.eks. portrett eller landskap, velger vi bl.a. hvordan kameraet skal korrigere farger og en del annet i denne prosesseringen. Det typiske er at man kun kan lagre i jpg-format om man velger en av disse innstillingene. Kanskje blir det OK, men du har ingen mulighet til å prøve noe annet om det ikke ble slik du håpet.
Billedfilen blir også komprimert, slik at den tar mindre plass. Under denne komprimeringen går en del av den informasjonen som billedbrikken opprinnelig registrerte, tapt. En jpg-fil er typisk et sted mellom 4 og 20 Mb i Canon EOS R, i alle fall hvis man vil ha jpg-fil med høyest mulig oppløsning og i best mulig kvalitet — som jeg vil ha.
Ved å bruke RAW som primærformat, som jeg gjør, kan jeg gjøre denne billedbehandlingen etterpå. Min arbeidsprosess ved behandling av bilder, er omtrent slik:
Jeg overfører alle mine bilder til min hjemme-PC, som har god lagringsplass. Jeg bruker programmet Photo Mechanic for å hente inn bildene. Jeg har satt opp dette programmet slik at det endrer navn på alle billedfilene. Jeg bruker stort sett formatet [årstall] — [måned (nr)] — [løpenummer] — [sted eller annen info om bildet]. En bildefil kan typisk få navnet 2020-09 0036 Oslo. Photo Mechanic endrer navn på både RAW og jpg-filer,i én operasjon, og gir samme filnavn (med ulik ekstensjon). DxO kan også gjøre det i siste utgave. Men gammel vane er vond å vende, så jeg bruker fortsatt Photo Mechanic til dette. Akkurat denne prosessen gjør det uansett bedre enn DxO. Jeg kan også legget til IPTC metadata i denne operasjonen. Her kan jeg legge til sted, personer, nøkkelord, beskrivelse, ved hvilken anledning bildet er tatt, osv. Hvis bildet er geotagget, hentes stedsdata inn automatisk basert på registrerte koordinater.
Jeg kan også legge til at jeg har et Dropbox-abonnement med ubegrenset lagringsplass, og jeg overfører alle mine bilder, både i RAW og jpg-format, til Dropbox. Dermed har jeg tilgang til dem fra mange steder, og gode back-up rutiner.
Jeg bruker flere kameraer. Bilder tatt med mobiltelefonen har jeg som regel bare i jpg-format. Jeg laster alt inn i Photo Mechanics. Mine bilder er sortert i mapper for hver måned, f.eks. 2020-11 November. Jeg lager to undermapper under disse: En jeg kaller “Nye” og en jeg kaller “RAW”. Jeg laster bildene inn i undermappen “Nye”. Bildene sorteres etter tidspunktet de er tatt, slik at de kommer og navngis i riktig rekkefølge, uansett hvilket kamera de er tatt med. Skjønt hvis jeg bruker flere kameraer, må jeg endre navngivingen etter at jeg har lastet inn samtlige bilder, for å få dem i riktig rekkefølge. Da får jeg filnavn i samme serie, uansett hvilket kamera jeg har brukt. Og både RAW-filer og jpg-filer har samme navn.
Jeg bruker så DxO som program for behandling av RAW-filer. Jeg lagrer de ferdige jpg-filene i mappen for den måned bildene er tatt. RAW-filene flytter jeg over i undermappen “RAW”.
DxO får særlig mye ut av de mørke partiene i bildene, partier som bare vil være mørke skyggepartier i de jpg-filene vi får ut av kameraet. DxO registrerer ansikter, ikke slik at det har ansiktsgjenkjenning, med slik at det identifiserer et parti i bildet som et ansikt, og korrigerer “eksponeringen” for dette, slik at ansiktet trer klarere fram i bildet.
Jeg har aldri tatt meg tid til å lære meg ordentlig billedbehandling. Jeg holder meg stort sett til de presets som er i DxO. Det har hendt at jeg har gjort noen justeringer, og lagret dette som et egne preset. Men stort sett blir resultatet bare dårligere hvis jeg prøver å overstyre dette manuelt. Jeg har den samme erfaringen med programmer for lydbehandling, som f.eks. skal fjerne sus, hakk og annen støy hvis man spiller gamle LP-er over i et digitalt format. Det er best å holde seg til standardinnstillingene så lenge jeg ikke har investert tid i å lære dette ordentlig.
DxO kommer med en rekke presets, som er delt i grupper med flere presets i hver gruppe. Det er standard, vi kan ha ingen korrigering, bare optisk korrigering uten korrigering av lys og farger, nøytrale farger, sort/hvitt, portrett & landskap, HDR (High Dynamic Range), amosfære (som soloppgang, blåtimen osv). DxO har også et par tilleggsprogrammer som fungerer som plug-in i DxO Photo Studio. Et av dem er Film Pack, hvor vi kan velge utseende og farger som er typiske for visse filmtyper. Jeg har den installert, men bruker den ikke mye. Jeg er ingen nostalgiker som vil at mine bilder skal se ut som om de er tatt med en bestemt filmtype. Et annet tilleggsprogram er View Point, som endrer perspektiv, retter opp linjer, osv, f.eks. når man tar bilder av bygninger med vidvinkel. Jeg bruker dette en del, men slike programmer klipper en del av kantene på bildet, så man må passe på å gi nok luft rundt når man tar bildet.
Programmet har også gode funksjoner for “retusjering”, og for f.eks. å fjerne røde blitsøyner. Det fjerner røde øyner automatisk, på en god måte (hvis man velger den funksjonen). Nå er en av de beste måtene å håndtere feil rent generelt å sørge for at de ikke oppstår, heller enn å korrigere i etterkant. Kameraer med god lysfølsomhet i kombinasjon med DxO har gjort at jeg sjelden bruker bilts, og da får folk heller ikke røde øyne. DxO har også en “Clear view” funksjon, som nærmest kan få disen til å forsvinne og et landskap til å tre klarere fram.
I nesten alle billedbehandlingsprogrammer kan man justere fargetoner, lys, kontrast, fargemetning osv. I alle fall i de litt mer avanserte programmer, kan man justere lyse partier, mørke partier, de enkelte farger, osv. Man kan også maskere ulike deler av bilder, og gjøre korreksjoner bare på noen deler. Det er slikt man i gamle dager gjorde i mørkerommet. DxO analyserer bildet, og gjør mye av dette automatisk. Og jeg synes det gjør en utmerket jobb.
I et overeksponert, “utbrent” bilde er det lite billedinformasjon. Programmet kan selvfølgelig ikke skape den informasjon som ikke ligger i billedfilen. Det er særlig i de mørke partiene DxO henter mye.
Når man velger et preset, gjør programmet i utgangspunktet den samme type prosessering som skjer i kameraet når kameraet lagrer bildet som en jpg-fil. Men det er langt mer avansert, og gir et utall av muligheter — hvis man lærer seg å utnytte dem. Dessuten kan jeg behandle et bilde en gang til, om jeg vil bruke noe annet enn standardinnstillingen.
Programmet arbeider med bildene i RAW-format. Men det endrer ikke selve RAW-filen (det bør man ikke gjøre). Hvis du endrer selve RAW-filen, som noen billedbehandlingsprogrammer gjør, bør du lagre den endrede filen som kopi, og beholde originalen. Alle endringer som gjøres i DxO, lagres i en egen fil sammen med den uendrede RAW-filen.
Jpg rett fra kamera
Våre øyne klarer å håndtere mye større kontraster enn noe kamera, enten det er digitalkamera eller kamera med film. Derfor må vi korrigere om et bilde med sterk kontrast skal virke “naturlig”. Jeg har plukket ut et bilde for å vise hvordan DxO kan håndtere hard kontrast i motlys. Bildet er tatt i en trappeoppgang på Dalen hotell i Dalen i Telemark. Jeg har valgt å eksponere etter høylyset, altså vinduene — eller mer presist: Det vinduet hvor vi ser trær, ikke det vinduet hvor vi ser mest himmel. Det gjør jeg fordi jeg vet at jeg kommer til å behandle bildet med DxO. Uten tanke på slik etterprosessering, ville jeg kanskje ha valgt å overeksponere noe, for å få litt mer ut av skyggepartiene. Men det ville ha ført til overeksponerte og “utbrente” vinduer. Kanskje ville jeg også ha valgt å bruke utfyllingsblits. Etter å ha behandlet bildene i DxO pleier jeg ikke å ta vare på disse jpg-filene fra kameraet. Jeg måtte derfor velge et relativt nytt bilde for å illustrere dette, slik at jeg ennå ikke hadde formatert minnekortet på nytt, og dermed slettet alle bildene på det.
Standard prosessering med DxO
Jeg tar vare på RAW-filene og jpg-filer prosessert med DxO.
Det neste bildet er det samme bildet, prosessert med DxO standard preset. Her kommer selve trapperrommet litt bedre fram, men bildet er fortsatt preget av motlys og det er lite detaljer i skyggepartiene.
Jeg ser at her er det mer å hente i dette bildet.
Så jeg går et steg videre, og behandler bildet på nytt, med et annet preset. Dette er en av fordelene ved å gjøre dette ved etterbehandling av bilder, og ikke la det skje i kameraet. Da kan jeg behandle bildet flere ganger, men ulike innstillinger, eller i mitt tilfelle ulike presets. Eller man kan gjøre manuelle justeringer, om man føler seg kompetent til å gjøre det.
DxO Preset HDR Realistic
Jeg har her brukt preset HDR Realistic. Som regel gjør jeg dette etter først å ha behandlet alle bilder med standard preset, og så har sett på resultatet fra dette. Nå er ikke trapperommet lenger i like mørk skygge. Men det er tydelig skygge. Utgangspunktet er hele tiden det samme bildet. Men det er fortsatt mer å hente i et bilde som dette.
Til den siste versonen av bildet har jeg brukt DxO-preset HDR Backlight Correction.
Med preset DxO HDR Backlight correction
Dette kan noen ganger bli litt for mye av det gode. Hvis jeg hadde lært meg dette ordentlig, kunne jeg ha laget mitt eget preset som er et sted mellom disse to. Men i dette tilfellet synes jeg det fungerer godt. Trappen kommer tydelig fram, men vi ser fortsatt at den er i skyggen — som den faktisk var. Jeg har i praksis nærmest sluttet å bruke utfyllingsblits når jeg tar bilder i motlys. Jeg bruker heller ikke eksponeringskomensasjon for å overeksponere litt og dermed får fram skyggepartiene bedre — på bekostning av de lyse partiene i bildet. Tvert om er mine kameraer alltid stilt inn på 1/3 blender undereksponering, og det er sjelden jeg endrer på det. Jeg får stort sett fram det jeg vil ha i etterprosesseringen.
DxO har funksjoner for billedarkiv. Men til det bruker jeg et program som heter ACDSee Photo Studio Ultimate. Jeg er også et program som har langt mer avanserte billedbehandlingsmuligheter enn hva jeg er i stand til å utnytte. Og som for de fleste programmer, kommer det stadig nye funksjoner og forbdringer av de gamle når det kommer nye versjoner.
Jeg valgte dette fordi jeg syntes at Adobes programmer var for dyre den gang jeg anskaffet det. Dette beolder de IPTC-metadata som jeg la til i Photo Mechanic, men man kan også legge til andre metadata. Det har også ansiktsgjenkjenning, slik at det automatisk identifiserer personer. Slike ansiktsgjenkjenningsfunksjoner har stort sett betydelig rom for forbedring. Jeg regner med at det kommer, sammen med muligheter for å kunne gjenkjenne andre elementer. Hvis bildene har geodata fra GPS, kan man få dem opp på et kart som viser hvor de er tatt.
For de som bruker f.eks. Adobe Lightroom, nevner jeg at DxO kan fungere som en plug-in i det programmet, uten at jeg av ganske åpenbare grunner har testet det.
Ut fra omtaler ser det ut som om Google Pictures har mer avanserte funksjoner for automatisk sortering av bilder. Det har de antageligvis fordi de bruker data fra andre bilder, også andres bilder, til å identifisere personer, steder, bygninger osv. Jeg ønsker ikke at Google skal få vite enda mer om meg enn de allerede har registrert, og jeg vil ikke gi dem noen form for rettigheter til å utnytte mine bilder. Derfor har jeg ikke tatt i bruk denne tjenesten fra Google, og kommer neppe heller til å gjøre det.
Etter å ha behandlet bildene på denne måten, flytter jeg alle RAW-filer over i mappen som heter RAW. Dette gjør jeg med ACDSee. Jeg grupperer først alle bildene etter filformat. Etter å ha flyttet RAW-filene, grupperer jeg de gjenværende jpg-filer etter hvilket kamera de er tatt med. De som er tatt med et kamera hvor RAW-bildene er behandlet i DxO Photo Studio, sletter jeg. Jeg tar ikke vare på jpg-filene fra de kameraene. Jeg kan da velge å prosessere dem på nytt med DxO, om jeg skulle ønske en jpg-fil som ikke er korrigert. Jpg-filer tatt med kameraer hvor jeg ikke har RAW-filer, flytter jeg over i hovedmappen for den måneden. Når måneden er omme og alle bilder er flyttet til den mappen hvor de skal være, sletter jeg mappen “Nye”.
Når jeg tar vare på alle RAW-filene, kan jeg alltid gå tilbake og behandle dem på nytt. Ikke overraskende har DxO Photo Studio kommet med nye og forbedrede funksjoner i nye versjoner, slik at det kan være grunn til å behandle utvalgte gamle bilder på nytt. Jeg kan også velge å behandle enkelte bilder med et annet preset.
Da jeg så gjennom noen bilder for å kunne demonstrere hvordan DxO kan håndtere bilder tatt i vanskelig motlys, så jeg noe annet som jeg også er fristet til å ta med. Vi får stadig høre at vi ikke lenger trenger ordentlige kameraer, nå som alle mobiltelefoner har fått så gode kameraer. Jeg har en Huawei P30 Pro telefon, som jeg valgte fordi den på det tidspunktet jeg kjøpte den, for omtrent et år siden, hadde det beste kameraet av de tilgjengelige mobiltelefonene.
Bildet nedenfor er tatt med det kameraet. Som de fleste vil se, er det fra Røros, og det er tatt om kvelden. Digitale kameraer, også kameraer i mobiltelefoner, kan justere lysfølsomheten. Jeg har stort sett stilt kameraene til å gjøre det automatisk. EXIF-dataene for dette bildet viser at lysfølsomhetene var satt til 800 ISO. Kameraet i telefonen har en egen nattinnstilling som jeg ikke har blitt klok på. Kanskje kunne den ha gjort resultatet bedre. Jeg er uansett ganske skuffet over at dette bildet ikke ble bedre.
Folk er sykelig opptatt av megapixler, og det brukes mye i markedsføringen av kameraer, og ikke minst av mobiltelefoner. De fleste av oss ser på våre digitale bilder på en skjerm. Har vi en skjerm med f.eks. ca 1900x1000 pixler, som er ganske vanlig, så blir det et bilde på ca 2 megapixlser. I 4K skjerm har ca 8 megapixler, og en 8K skjerm ca 32 megapixler. Hvis du ser bildet på en 8K-skjerm og fyller hele skjermen, får du en sjanse til å nyte kameraets mange megapixler.
Men hva hjelper det at kameraet har 40 megapixler, når resultatet i litt dårlig lys blir som dette:
Det neste bildet er samme motiv, tatt fra omtrent samme sted noen få minutter senere. Det er tatt med mitt Canon EOR R kamera. Det er også tatt med et slags halvidiotmodus, hvor kameraet automatisk velger blender, eksponering og ISO. Dette kameraet har “bare” 30 megapixler, og lysfølsomheten er her (automatisk) satt til 12 800 ISO. Jeg tar med to versjoner av dette bildet. Jeg har ikke lenger jpg-filene fra kameraet. Men det første har jeg behandlet med DxO med preset for “ingen korrigering”. Det burde være så nær jpg fra kameraet som jeg kan komme nå.
Det andre bildet er behandlet med DxO standard preset.
Problemet med mobilbildet er billedstøy, og for dette hjelper det ikke med mange megapixler. Her er et utsnitt av bildet tatt med mobiltelefon:
Og her er et noenlunde tilsvarende utsnitt av bildet tatt med Canon EOS R.
Jeg kommer fortsatt til å ha et ordentlig kamera som mitt hovedkamera. Mobilkamera er greit ved at man nesten alltid har det for hånden, og de kan ta utmerkede bilder under relativt gode forhold. Men under litt krevende lysforhold må man ha et ordentlig kamera. Stort sett bruker jeg mobilkameraet hvis jeg skal laste opp bildet i en app på telefonen, som i dette tilfelle ved logging av en geocache i geocaching-appen fra geocaching.com, eller hvis jeg ønsker å dele bildet på nettet umiddelbart. Stort sett foretrekker jeg å bruke andre kameraer.
Jeg falt for fristelsen til å ta med to bilder til fra Røros, ikke fordi bildene i seg selv er spesielt interessante, med fordi de også viser noe av det DxO PhotoLab gjør med bildene. Det er et bilde av solnedgang over Røros, tatt fra slagghaugene. Det første bilde er så nær jpg ut av kameraet jeg kan komme. Det vil si at det er et bilde behandlet av DxO uten noen form for korrigering (jeg har slettet jpg-filen fra kameraet).
Det neste er det samme bildet, behandlet i DxO med preset HDR Realistic. Det kunne sikkert vært gjort noe med fargetonene i det bildet også, men jeg har ikke gjort annet enn å bruket et av programmets presets (det er det samme bildet som jeg har satt på toppen av denne kommentaren).
Apropos megapixler: Jeg har to generasjoner av Olympus TG-kameraer, som er kompaktkameraer som er laget for å tåle en støyt og er vanntette. De er vanntette ned til 15 meter, som i praksis holder for meg. Olympus har valgt å redusere fra 16 megapixler i TG3 til 12 megapixler i TG6, da dette har gjort det mulig å forbedre det som virkelig betyr noe for billedkvaliteten. Den viktigste grunnen til at jeg kjøpte en TG6, er at den tar bilder i RAW-format, det gjør ikke TG3.
En av National Geographics fotografer har en gang sagt at NG krever bilder med minimum 6 megapixler. Er det godt nok for National Geographic bør det være godt nok for de fleste av oss også. Det er bare hvis man skal lage kjempestore forstørrelser eller man skal blåse opp et lite utsnitt av et bildet at det i praksis betyr noe å ha mange megapixler.
Bare for å ha sagt dette også: Jeg har kjøpt DxO på vanlig vis og har betalt full pris for programmet. Og som nevnt bruker jeg det på alle mine bilder i RAW-format. Jeg får ingen form for godtgjørelse eller andre fordeler for å omtale programmet — eller noen av de andre produktene som omtales her.
Nå kan vi glemme rykter og spekulasjoner. Etappene for Tour de France 2021 er endelig presentert. Det var meningen at Tour de France 2021 skulle ha startet i København, men dette er utsatt til 2022. Tour de France 2021 starter i Bretagne 26. juni, og avsluttes i Paris 18. juli. Vi får håpe at koronapandemien har avtatt innen sommeren, slik at Tour de France kan gjennomføres som planlagt.
Mange kommenterer de sportslige sidene ved neste års Tour de France. Jeg klarer ikke å la være å kommentere litt av det også når det hele først starter. Det er jo fordi jeg er interessert i både sykkel og vin at jeg holder på med dette. Men mitt første blikk på det som nå er presentert, er gjennom vinglasset.
Jeg er nå ferdig med min serie videoforelesninger “Innføring i opphavsrett”. Det ble i alt 25 ordinære forelesninger av varierende lengde, samt to forelesninger som er særlig ment for studenter som studerer faget RINF 1200 Opphavsrett og beslektede rettigheter. Alle forelesningene er tilgjengelige på YouTube, i tillegg til på semestersidene til faget (fra dette stedet er de bare tilgjengelige for de som er registrert som studenter i faget).
Her er en oversikt over forelesningene, med lenker til forelesningene på YouTube.
Oversikt over videoforelesninger: Innføring i opphavsrett, RINF 1200
Wilco Kelderman måtte se seg slått av ungdommen, og det vil bli en særdeles spennende avslutning. Jeg vet ikke om det noen gang har skjedd at det bare har vært hundredeler som skiller de to første før den avsluttende etappen. Her vil intet være avgjort før siste rytter er i mål. Det er verdt å merke seg at de tre første i konkurransen om den hvite ungdomstrøyen alle er topp fem i sammendraget, og at de som som leder før den avsluttende tempoetappen begge er ungdomsryttere.
Finalen er en 15,7 km lang, helt flat tempoetappe. Den går inne i Milano. Jeg kjenner ikke etappen mer enn det vi kan lese ut av kartet. Men jeg antar at det kan være noen teknisk krevende partier hvor rytterne skal rundt hjørner, osv. Jeg har aldri syklet på en temposykkel, men jeg har forstått det slik at de er litt vanskeligere å manøvrere enn en vanlig landeveissykkel, slik at de som har trent mye tempo vil ha bedre trening i å manøvrere sykkelen i teknisk krevende traseer og vil tape mindre fart i svingene, i tillegg til generelt bedre tempostyrke. Men jeg tror ikke det kan være mulig å ta igjen 1.32 på en så kort etappe hvis det ikke skjer uhell. Så det kommer til å stå mellom Jai Hindley og Tao Geoghan Hart.
En grand tour bør avsluttes med stil og smell. En av de ganske lokale vinene i Milano er Italias beste musserende vin: Franciacorta. Franciacorta produseres ca fem mil øst for Milano. Det er to overlappende klassifiserte områder: DOCG Franciacorta for musserende viner og DOC Curtefranka for stille viner. Vi holder oss til de musserende.
Dette er et område som har vært kjent for kvalitetsvin i flere hundre år. Men produksjonen av musserende vin av god kvalitet er av relativt ny dato. På midten av 1950-tallet overtalte ønologen Franco Ziliani produsenten Berlucchi til å satse på musserende vin produsert ettter de samme prinsipper som i Champagne. Det var åpenbart et godt råd, og suksessen lot ikke vente på seg. Etterspørselen ble stor, større enn de klarte å dekke med lokale druer. Berlucchi begynte derfor å kjøpe druer fra andre områder som Oltrepò Piavese, Trentino Alto-Adige og Piemonte. Mange av deres viner kunne derfor ikke klassifiseres som Franciacorta. Nå er de tilbake som en av de ledende produsentene.
Franciacorta lages av druene Pinot Nero, Chardonnay og Pinot Bianco. To av disse druene er av de som brukes i champagne. Som for champagne er det krav om at vinen — den stille vinen før andregangs gjæring, skal lagres.
Minimum 18 måneder
Minimum 24 måneder for Franciacorta Rosé
Minimum 24 måneder for Franciacorta Satén
Minimum 30 måneder for Franciacorta millesmato
Minimum 60 måneder for Franciacorta riserva
Sammenligner vi med champagne, som er min referanse når det gjelder musserende vin, er Franciacorta preget av at druene er dyrket lenger sør i varmere klima, som gir mindre syre og mer fruktighet i vinen.
Jeg skrev til etappe 17 at DOC Trento er Italias nestbeste musserende vin. Skal vi tro Italiensk vin, og jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre det når temaet er italiensk vin, er hovedgrunnen til kvalitetsforskjellen at man i Trento tillater høyere dyrikingsutbytte. Hvis man skal løfte kvaliteten må man som regel redusere kvantiteten. Jordsmonn og lokalt klima kan selvfølgelig også spille inn.
Jeg er litt frankofil når det gjelder musserende vin. Jeg foretrekker champagne. Hvis det av en eller annen grunn ikke passer å betale det en champagne koster, velger jeg en crémant, altså en fransk musserende vin laget på tradisjonelt vis med andregangsgjæring på flaske, produsert utenfor champagne. Man skal du ha det nest-beste, og det beste fra Italia hvis du gjenre vil ha det italiensk, da velger du franciacorta. Men franciacorta koster nesten like mye som champagne. Da TV2 sendte fra Giro d’Italia hadde de en sak om denne vinen, hvor Christer Berens kalte Franciacorta for verdens nestbeste “champagne”. Saken er fra 2011.
Jeg har drukket langt mer champagne enn franciacorta. Det jeg har smakt av franciacorta har ikke kommet helt opp mot det jeg har drukket av vanlig, god champagne. Nå finnes det champagne i mange kvaliteter, og de simpleste utgavene når neppe opp mot en god franciacorta. Disse simpleste utgavene finner vi stort sett ikke i Norge. Mange supermarkedkjeder vil gjerne ha sin egen champagne. Det skal være “ekte” champagne, men de går ikke etter den beste kvaliteten. Vi har ikke KIWI, REMA eller First Price champagne i Norge.
Jeg har vært innom drikke til julemat, og det er ikke ofte vi får en mulighet til å koble Giro d’Italia mot jul. Det er neppe lenge til juleølet kommer, og det er på tide å gjøre innkjøp til julekalenderen. Vinmonopolet har annonsert at juleølet slippes 3. november. Det er fortsatt episoden i Vinmonopolets podkast om drikke til julemat som er utgangspunktet for det jeg nå sier om drikke til julemat. Da vi startet gårsdagens etappe, sa jeg at en av deres eksperter anbefalte Sforzato til pinnekjøtt, mens den andre eksperten ikke kunne tenke seg å servere rødvin til pinnekjøtt. Men en ting var de begge enige om: Til lutefisk passer det best med champagne.
Jeg har prøvd champagne til julemat (dog ikke til lutefisk), og det fungerer aldeles utmerket — selv om jeg fortsatt foretrekker øl. Jeg vil tro at man da også kan velge franciacorta om man vil gjøre det italiensk. Men jeg har ikke prøvd den kombinasjonen, og litt mindre syre og litt mer fruktighet sammenlignet med champagne, kan gjøre den litt mindre egnet. Jeg bare teoretiserer nå, jeg har ikke prøvd kombinasjonen og ha heller ikke sett noen omtale av den kombinasjonen. Det er ikke boblene som er poenget, så styr unna prosecco. Prosecco egner seg generelt dårlig som matvin. På spørsmål om hva vinmonopolets eksperter ville ta med om de var strandet på en øde øy med bare julemat, og kun fikk ha med en flaske med drikke, svarte den ene champagne. Den andre svarte god norsk eplemost. Du kan sannsynligvis velge franciacorta i stedet for champagne.
God eplemost er et utmerket drikke som passer til svært mange retter. Man bør ha et alkoholfritt alternativ for de som ønsker det, og da er eplemost et godt valg. Eplemost av god kvalitet er godt, i motsetning til det som ble solgt av alkoholfrie viner, jeg vet ikke om de selges lenger. Jeg har ikke smakt noen gode alkoholfrie viner, og det er lenge siden jeg kjøpte dette som alkoholfritt alternativ. Vi var for noen dager siden i Alto Adige, også kjent som Syd-Tyrol. Her dyrkes det mye epler, og det selges en del eplemost fra Syd-Tyrol i Norge. Tine selger en utgave av denne, og den synes i alle fall jeg er for søt til å fungere til mat. Hold deg til god, norsk eplemost.
Hvis du har problemer med å finne passende vin til en matrett, da kan det være verdt å prøve champagen, eventuelt franciacorta. Eller en god eplemost.
Dermed er det slutt på årets Giro d’Italia, og den ble gjennomført. “Skjønt det mørkt så ut”, som det heter i “Ja vi elsker”. Det gjenstår fortsatt to uker av Vueltaen, så vi kan få med oss mer sykkel i denne merkelige sesongen. Torsdag 29. oktober vil etappene for Tour de France 2021 bli offentliggjort. Det har som alltid vært spekulert mye. Regionavisen i det området hvor vi har leilighet i Frankrike har skrevet noen etapper der. Men det eneste vi vet sikkert, er at Touren starte i Bretagne. Så får vi vente til torsdag med å få det hele.
Jeg har ikke sett noen dato for lanseringen av Giro d’Italia 2021. Det har tidligere vært annonsert at starten i 2021 vil være på Sicilia, men det ser ut til å være annonseringer fra tiden før det ble klart at starten på årets Giro ble flyttet fra Ungarn til Sicilia. Kankje var det noe av det som var planlagt for 2021 som ble syklet i år — jeg vet ikke. Vi får se når det bli annonsert.
Vi får håpe at det blir et mer normalt år i 2021. Noen av oss må lære oss noen nye navn før 2021-sesongen. Tadeij Pogacar, Jai Hindley, Tao Geoghan Hart og João Almeida var unge ryttere som i alle fall var ukjente for meg før de tok steget helt opp i den øverste divisjonen i 2020-sesongen. Vi kan også ta med vår eget Tobias Foss.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. For tiden er det 2020-utgaven som er i handelen. Den ble utgitt i desember 2019. Jeg har ikke sett annonsert noen dato for når 2021-utgaven vil foreligge, men jeg antar at den vil komme i desember i år. Jeg ville nok ha valgt å vente på neste utgave, hvis jeg ikke allerede hadde kjøpt den.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Det mest spennende på gårsdagens etappe var protestene før start. Jeg forstår heller ikke hvorfor man skulle legge inn en transportetappe på 258 km i den tredje uken, mellom to knallharde fjelletapper. Det var vel bare Peter Sagan og hans lag som hadde noe å kjøre for, bortsett fra etappeseieren. Arnaud Demare var nok mest opptatt av at Peter Sagan ikke skulle vinne. Sammenlagtkandidatene ville spare krefter til i dag. Men det var en flott seier av Josef ?erný.
Når jeg sammenligner det kartet jeg la inn da jeg startet dette med kartet som nå presenteres for etappen, er den endret. Opprinnelig var planen at rytterne skulle en tur innom Frankrike på denne eappen. Men nå er det droppet. Om jeg har forstått det rett, er det Frankrike som ikke tillater at rittet kommer inn i Frankrike under koronapandemien, og av samme grunn er også etappene i Vueltaen som skulle ha gått inn i Frankrike lagt om. Nå sykler de i stedet tre ganger innom Sestriere. Uansett, det er en 190 km lang klatreetappe med toppavslutning. Om jeg husker rett, er det omtrent samme lengde som den opprinnelig planlagte etappen. Det skiller bare 15 sekunder mellom første og tredjemann i sammendraget, så her må vi vente at det satses.
Etappen starter i kjente vinområder, før den går inn i fjellene — hvor det er lite vin å finne. Vi må ta med oss vin fra start, og da må det åpenbart blir en Alba-vin. Vi kunne valgt barbera også her, Barbera d’Alba. Det dyrkes også en del nebbiolo. Men jeg regner med at vi kommer tilbake til Piemonte i senere utgaver av Giroen, så jeg lar også de ligge.
Jeg velger den tredje av de kjente rødvinsdruene som dyrkes i Piemonte: Dolcetto. Dolcetto er en drue som først og fremst dyrkes i Piemonte, og det er antatt at den har sin opprinnelse her. Navnet kommer fra det italiensk ordet for søt, dolce. Druen er søt, men vinen som lages av dolcetto er tørr.
Dolcetto har stort sett vært brukt til hverdagsvin. Det er en ganske lettdrikkelig vin. Det er to dolcetto-klassifikasjoner i Alba: DOC dolcetto d’Alba og DOCG Dolcetto di Diano d’Alba.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. For tiden er det 2020-utgaven som er i handelen. Den ble utgitt i desember 2019. Jeg har ikke sett annonsert noen dato for når 2021-utgaven vil foreligge, men jeg antar at den vil komme i desember i år. Jeg ville nok ha valgt å vente på neste utgave, hvis jeg ikke allerede hadde kjøpt den.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Det ble en heftig etappe i går, og noen fantastiske bilder fra Stelvio. Med finale i operabyen Milano kunne man kanskje sagt at “it ain’t over before the fat lady sings”. Her er i alle fall intet avgjort. Det skiller 15 sekunder fra første til tredjeplass i sammendraget. Det er også morsomt å se hvordan en ny generasjon unge syklister markerer seg. De tre som leder konkurransen om den hvite ungdomstrøyen er alle blant topp fem i sammendraget. Kanskje blir giroen først avgjort på søndagens avsluttende tempoetappe. Med to fra Sunweb på de to første plassene, kan det nok bli litt uklart hvem laget skal sykle for. Om jeg har forstått det rett, er Subweb et lag i oppløsning som mangler hovedsponsor for neste sesong, og da tenker nok rytterne mer på seg selv enn på laget. Det som ikke alt har kontrakt med andre lag, må levere gode jobbsøknader.
Til forskjell fra gårsdagens etappe er dagens etappe helt flat. Men den er lang, 251 km. Etter det jeg kan se, skal det ikke deles ut noen klatrepoeng på dagens etappe. Spurtere som har hengt med så langt, får nå sin siste sjanse — om de har nok “krutt” i bena til en spurt etter 250 km. Jeg regner med at spurtlagene forsøkte å få en så billig reise som mulig i går Skjønt det går vel ikke an å sykle “billig” på en slik etappe. Sammenlagtkandidatene vil nok sitte mest mulig rolig og slikke sine sår, og la andre gjøre jobben. De vil nok helst sitte trygt i et samlet felt over mål. Det venter en ny klatreetappe i morgen.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
