Jeg er en fast lytter og stor fan av Vinmonopolets podkast. Den lages av kunnskapsrike fagpersoner som er seriøse, men på ingen måte selvhøytidelige. De har ofte med gjesteeksperter. Det er mange typer temaer som behandles. Generell vinkunnskap, ulike vintyper og vinstiler, druetyper, kombinasjon av mat og vin, annet drikke som øl, sake og brennevin, og ikke minst alkoholfritt drikke, osv. Det er en egen serie i serien om Vinmonopolets historie. Jeg går tidvis tilbake til gamle episoder for referanse og oppdatering, ikke minst når jeg forbereder min søking etter vin langs etappene i de store sykkelrittene. Jeg pleier å lenke til relevante episoder i mine bloggposter om sykkel og vin. Det er dessverre ikke noen indeks eller noe godt søkesystem. Jeg har derfor satt opp en oversikt episoder som jeg synes det kan være grunn til å gå tilbake til. Jeg laget oversikten til eget bruk, men det er ingen grunn til ikke å dele den med andre.
Dette er “work in continous progress”. Jeg kommer til å legge inn lenker til nye podkastepisoder, og det blir også lenker til flere artikler.
Når de lager sine anbefalinger om hvordan man kan kombinere mat og vin, vil det typisk være en kokk som lager et utvalg av retter, og så smaker de ulike drikker til disse rettene. Det er langt fra alltid at de tradisjonelle, “klassiske” kombinasjonene viser seg å være de beste.
Vinmonopolet utgir “Vinbladet”, som det er gratis å abonnere på. Det anbefaler jeg til alle vininteresserte. Mange artikler fra Vinbladet ligger på nett, og da jeg først gikk gjennom podkastene, tok jeg med lenker til artiklene på nettet også. Det er også en del andre artikler på nettsidene, og jeg har lenket til noen av dem.
Jeg liker å høre episodene med blindsmaking, men jeg har ikke lagt inn lenker til dem. Det er interessant å høre hvordan de resonnerer. Og det er en trøst for oss amatører å høre hvor vanskelig det kan være for de profesjonelle, og ikke minst å høre hvor ofte proffene bommer. Men det er ikke episoder jeg synes det er noe poeng å gå tilbake til. Hvis man vet svaret, i alle fall på en del av dem, er de ikke like interessante.
Ingen konkrete produkter eller produsenter nevnes i podkastene. Det skal ikke være reklame. Noen ganger kan det være frustrerende, f.eks. når de ved blindsmaking konkluderer med at en vin er usedvanlig god, og de nevner ikke hvilken vin det er. Jeg husker særlig en gang de smakte musserende vin, som de var ganske sikre på at måtte være en champagne, men som viste seg å være en cremant fra Limoux, og en gang en meget vellykket hvitvin fra Jura.
Alle geocacher har en beskrivelse som står på nettet. De kan være korte eller lange. Hvis cachen er plassert på et sted som har en historie CO gjerne vil fortelle, står historien der. Jeg har lagt ut noen cacher hvor jeg har fortalt litt om personene som har fått gater oppkalt etter seg i omådet hvor jeg bor (Frogner i Oslo). Jeg har også laget noen AdventureLab-serier om stedet hvor jeg arbeider, eller i alle fall hvor jeg arbeidet inntil nylig – jeg er pensjonist fra sommeren 2025: Universitetet i Oslo. For å holde meg i akademia, har jeg også laget en slik serie med gater i Oslo oppkalt etter fremtredende akademikere.
8.2 Vanskelighetsgrad og terreng
Alle har en alle har en angivelse av vanskelighetsgrad og terrenggrad. D=difficulty, T=Terrain. De er gradert i 0,5-intervaller fra 1,0 til 5,0. Det mest vanlige er D/T 1,5/1,5. Vanskelighetesgraden sier noe om hvor vanskelig det er å finne cachen. Men dette kan gjelde mange ting, avhengig av hva slags cache det er snakk om, noe vi kommer tilbake til nedenfor. For en vanlig eller tradisjonell cache, vil vanskelighetsgraden gi antydninger om hvor godt skjult den er og dermed hvor vanskelig den er å finne. Hvis det er en mystery-cache, vil vanskelighetsgraden indikere hvor vanskelig den oppgaven som må løses, er.
Terrenggraden sier noe om hvor vanskelig det er å komme til cachen. Det kan godt være en cache som er lett å lokalisere, men vanskelig å komme til. En godt synlig cache 20 meter oppe i et tre kan ha D/T 1,0/5,0. Andre kan være skjult slik at man må lete lenge, og noen vil kanskje ikke finne den i det hele tatt. Men hvis man først finner den, er den meget enkel å få tak i, og kan da ha D/T 5,0/1,0.
En cache angitt med terreng T=1,0 skal være tilgjengelig for folk i rullestol. Det betyr ikke bare at det skal være mulig å komme til stedet for en som sitter i rullestol. Det skal også være mulig å få tak i cachen mens man sitter i rullestol. Det betyr i praksis at den ikke kan være plassert for høyt oppe, men heller ikke for lavt. I praksis kan man nok ikke alltid stole på at T1,0 geocacher faktisk er tilgjengelig for folk som sitter i rullestol. Dessuten har folk som sitter i rullestol varierende grad av førlighet. Men det vet de nok selv. Det er den som legger ut cachen som bestemmer vanskelighetsgrad og terrenggrad. De fleste som legger ut cacher har ingen erfaring med hvordan det er å være avhengig av rullestol. Godkjenningsprosedyren er som nevnt bare en «dokumentkontroll». Det er ingen som går ut i terrenget for å sjekke cachen. Men vil man legge ut en cache i dag med T1,0, vil man gjerne få spørsmål fra reviewer om den er tilgjengelig med rullestol, og at den da også skal ha en rullestolattributt.
Noen cacher med høyere terrenggrad kan likevel være tilgjengelig med rullestol. Det kan f.eks. være en cache oppe i et tre, som man kan få tak i med teleskopstang mens man sitter i rullestol
En cache som jeg, ut fra beskrivelsen mener må ha fått feil D/T-verdier, er GCF0 Scotland’s First. Den står med D 5.0 og T 1.0. Jeg har ikke funnet den, og må bare holde meg til cachebeskrivelsen. Det står at man må gå 1,5 time ganske bratt oppover fra der man kan parkere, før man finner cachen. Hvordan cachen er når man kommer fram til den, vet jeg ikke noe om. Men å gå 1,5 time bratt oppover, høres for meg ut som en cache som kankjse burde hatt T 5.0, i alle fall ikke T 1.0. Den er nok ganske sikkert ikke tilgjengelig med rullestol.
Den mest utilgjengelige geocachen er som tidligere nevnt GC1BE91 International Space Station, som befinner seg, eller i alle fall befant seg, på den internasjonale romstasjonen.
For challengecacher skal vanskelighetsgraden settes etter hvor vanskelig det er å oppfylle kravene, mens terrenggraden skal settes etter hvor vanskelig det er å komme til cachen. For noen eldre challenger er terrenggraden satt ut fra en vurdering av hva man må gjennom for å oppfylle kravene. Reglene for disse ble strammet inn for noen år siden, men etter den såkalte «bestefarsregelen» ble disse ikke gjort gjeldende for eksisterende challenger.
8.3 Hint
Det står ofte et hint som sier litt om hvordan cachen er og hvor man skal lete. Noen ganger står det hva slags beholder det er, som det står litt mer om ovenfor i avsnitt 7.2 om mikrocacher. Da vet man i alle fall litt om hva man skal se etter. Men det kan også stå annet.
Hvis det f.eks. står at cachen er «magnetisk», må man lete etter cachen et sted hvor man kan feste noe med en magnet: På et gjerde, et rekkverk, en port, en metalltrapp, osv. Men helt sikker kan man ikke være. .Det hender at noen fester noe av metall på et sted som ingen vil tenke på er magnetisk, og så fester cachen med en magnet til dette. Jeg støtte på dette første gang i Frankrike, hvor cachen var plassert på denne måten oppe i et tre. Jeg må bekjenne at jeg også har laget en slik «lurecahce», hvor hintet “magetisk” er helt korrekt, men helt ubrukelig. Det er mer til forvirring enn til hjelp.
Noen ganger er ikke hintet til mye hjelp. Hintet sier «under en stein», og når man kommer til stedet er man midt i en steinrøys med veldig mange steiner som cachen kan være plassert under. Men også slike hint kan være nyttige hvis det ikke er altfor mange steiner cachen kan ligge under. Det kan også være hint som f.eks. «henger», «inni», osv, som hjelper en til å peile seg inn på hva slags cache det er snakk om og dermed hvor man skal lete og hva man skal lete etter.
Ganske mange cacher er hengt opp ved hjelp av teleskopstang, og man trenger en slik for å hente ned (og sette tilbake) cachen. Jeg vet ikke hvor dette startet. Men jeg har merket meg at man i noen land kaller slike cacher for “svenske”. Så om man støter på “Swedish” som hint, da er det gjerne en cache som krever bruk av teleskopstang.
Attributtene kan også gi verdifulle hint. Hvis det står at cachen er tilgjengelig ved snø, da kan man gå ut fra at cachen ikke ligger på eller lavt over bakken. Det kan også være greit å få vite om man må klatre i et tre, eller ikke.
Jeg har inntrykk av at enkelte, kanskje særlig blant veteranene, mener at «hint er feigt». Dem om det. De kan i så fall bare la være å lese det.
Cacheeier kan velge å publisere et hint som skal gjøre det lettere å finne cachen, Hint man ofte kan finne er «pet i gran», magnetisk, under en stein, henger, inni, osv. Noen ganger kan slike hint være nyttige. Med tiden lærer man å forstå dem. Hvis hintet er «henger» kan det være en cache som f.eks. henger i et tre, men det kan også være en cache som henger i en tråd, kanskje et fiskesnøre, nede i et rør, f.eks. et trafikkskilt.
For mystery-cacher kan det være hint for løsning av oppgaven, og/eller for å finne selve cachen etter at oppgaven er løst.
Noen ganger kan man finne noen hint hvis man leser tidligere logger. Når vi har lett en stund uten å finne cachen, begynner vi gjerne å lese eldre logger. Generelt bør man ikke skrive for tydelige hint i loggene. Det er CO som bestemmer hva slags og hvor klare hint det skal være. Men noe kan man likevel finne i logger. Et nyttig hjelpemiddel er også “ring en venn”, hvis noen av ens cachevenner har funnet cachen tidligere. Går man inn på tidligere logger i appen fra geocaching.com, får man en egen kategori med venners logger. Da ser man hvilke av ens venner som allerede har funnet cachen. Ofte vil CO også være behjelpelig om man står fast.
8.4 Favorittpoeng
Som permuimmedlem kan man gi et favorittpoeng til en cache man liker godt. Man får et favorittpoeng som kan deles ut, for hvert 10. cache man har funnet og logget. Det er ingen regler for hvordan man kan bruke sine favorittpoeng. Man gir dem til cacher man liker. Det kan være fine installasjoner, cacher som ligger på fine steder som det er verdt å besøke, cacher som forteller en interessant historie, mystery-cacher med oppgaver man liker, osv. De som har lagt ut cacher setter pris på den anerkjennelsen det er når noen gir dem favorittpoeng.
Mange bruker favorittpoeng for å velge ut hvilke cacher de skal besøke på et nytt sted. Særlig hvis man er et sted hvor det er veldig mange cacher, må man gjøre noen valg. Da kan det være greit å prioritere cacher som andre har likt og har tildelt favorittpoeng.
Bildet til høyre er en cache som selvfølgelig måtte få et favorittpoeng. Legg merke til nummerskiltet! Cachen er fortsatt aktiv, så jeg røper ikke mer enn at den er i Praha.
8.5 Spoiler
Spoiler er et bilde av stedet der cachen er plassert, kanskje også av selve cachen. Noen spoilerbilder viser stedet på litt avstand, andre er ganske detaljerte. Enkelte har både et bilde tatt på litt avstand, og et detaljert bilde.
Det er litt delte meninger om dette. En spoiler er på mange måter et mer presist hint enn det som står under hint. De som ikke liker hint, liker nok heller ikke spoilere. Mitt inntrykk er at praksis kan variere noe fra land til land, i hvor stor grad det publiseres spoilerbilder. Noen ganger vil de heller ikke være til særlig mye hjelp. Hvis hintet er «PET i gran», er det ikke mye hjelp i å se bilde av et petrør som henger i en gran. Det kan gjerne være en hvilken som helst gran.
Det er CO som bestemmer om det skal være spoilerbilde eller ikke. Vi kan laste opp bilder sammen med loggen. Men man skal ikke laste opp bilder som i praksis er spoilerbilder.
8.6 Attributter
Geocacher kan utstyres med en rekke attributter som gir opplysninger om cachen. De kan være positive, som sier noe om hva cachen er, og negative som sier noe om hva cachen ikke er. Attributtene kan gi noen hint, også om at er en cache man ikke vil prøve seg på. For oss med høydeskrekk er det lite fristende å lete etter cacher som krever vanskelig klatring, enten det er i trær eller fjell. Men her må man se det litt i sammenheng med det som er oppgitt som terrenggrad. Det kan være enkle treklatringer. Jeg har funnet cacher med treklatringsattributt hvor man ikke har behøvd å klatre noe særlig mer enn en meter, og da er det ikke noe problem.
Det er nå 70 positive attributter og 41 negative.
Vi jurister bruker noen ganger begrepene positiv og negativ troverdighet Positiv troverdighet vil si at det som er opplyst stemmer, eller i alle fall skal stemme. Negativ troverdighetbetyr at alt som er relevant er med. Det er i alle fall å håpe at attributtene har positiv troverdighet. Men vi har ingen garanti for at alt som kunne ha vært nyttig faktisk er angitt. Mye vil bli ganske meningsløst, f.eks. å markere alle cacher hvor det ikke er en telefonkiosk eller ikke giftige planter. Men noen challenger krever at man har logget cacher med et antall attributter. Det kan være grunnen til at noen velger ganske meningsløse attributter, som at det ikke er telefonkiosk i nærheten av et PET-rør i en gran i skogen, at en cache på et sted hvor det aldri har kommet snø er vintersikker, osv.
Noen attributter er obligatoriske, f.eks. at den skal være tilgjengelig med rullestol hvis man setter terrenggrad 1,0. For slike vil man få spørsmål fra reviewer når man sender en cache inn til publisering.
Går man inn på sin profilside i Project-GC får man en oversikt over hvor mange cacher man har funnet med de ulike attributtene. Slik så min oversikt ut i april 2025.
Negative attributter:
Dette er hva de enkelte attributtene betyr, og litt om hvordan disse kan gi ekstra hint når man leter etter en cache. Her finner du listen over attributter fra Geocaching.com. Den bør være mer oppdatert enn hva jeg kan love å være.
Tilgjengelig/ikke tilgjengelig med rullestol.
Alle cacher som har terrenggrad 1,0 skal være tilgjengelig med rullestol og ha denne attributten. Selv har jeg heldigvis ingen erfaring med å bruke rullestol. Men man kan vel ikke utelukke at også cacher med høyere terrenggrad kan være tilgjengelige med rullestol.
Tilgjengelig/ikke tilgjengelig med barnevogn.
I utgangspunktet skal cacher med terrenggrad 1,5 være tilgjengelige med barnevogn. Men terrenggraden sier ikke nødvendigvis noe om hvor enkelt det er å komme til stedet der cachen er. En cache som ligger langt inne i skogen kan være ganske lett tilgjengelig når man først er der, men veien inn kan være krevende med barnevogn.
Parkering/ikke parkering i nærheten.
Leter man etter en cache i skogen og andre steder hvor det ikke er lov å kjøre bil, da sier det seg selv at det ikke er parkering. Noen ganger angis et eget parkeringssted, f.eks. ved stistart, osv.
Park & grab
Dette er cacher som er lette å finne under en rask stopp når man kjører med bil. Man finner en del slike på rasteplasser.
Egnet for/ikke egnet for barn
Turistvennlig/ikke turistvennlig cache
Jeg vet ikke hva som skal gjøre en cache spesielt turistvennlig, eller gjøre at den ikke er turistvennlig. Kanskje vil man sette en turistvennlig attributt på en cache plassert ved en viktig turistattrakasjon. Det kan hende at cacher med terreng 5,0 er lite egnet for ordinære turister. Men geocachere er ofte ikke “oridnære turister”.
Hunder tillatt/ikke tillatt.
Her er det grunn til å minne om båndtvang. Men det er lokale forskrifter som kan variere fra kommune til kommune.
Skal vi holde oss til det som står på Groundspeaks nettsider, sier disse attributtene om sykling er tillatt eller ikke tillatt Jeg har aldri oppfattet dem slik, og jeg har heller ikke inntrykk av at de brukes slik i praksis. Jeg forstår dem som tilgjengelig eller ikke tilgjengelig med sykkel.
Det er ikke mange steder i Norge det er forbudt å sykle, så lenge vi holder oss borte fra motorveier. Men det ligger noen cacher på rasteplasser langs motorveier, som ofte ikke kan nås på annen måte enn ved å kjøre på motorveien.
Paradoksalt nok ser man oftere forbud mot sykling i land med bedre sykkeltilrettelegging enn i Norge. I Norge blandes gående og syklende. Man kan sykle på fortau, på gangveier, osv. I mange land er det ikke lov, og det er helt OK så lenge det finnes andre veier for folk som sykler.
Offentlig kommunikasjon i nærheten.
Tillatt/ikke tillatt med motorsykkel
Tillatt/ikke tillatt med ATV
I Norge gjelder generelt forbud mot motorferdsel i utmark.
Tillatt/ikke tillatt med terrenggående kjøretøy.
I Norge gjelder generelt forbud mot motorferdsel i utmark.
Tillatt/ikke tillatt med snøscooter
Forbudet mot motorferdsel i utmark gjelder også snøscooter.
Ridning tillatt/ikke tillatt
Kortere enn 1 km.
Dette bør nok kombineres med angivelse av stistart, parkering eller tilsvarende. Ellers vil det avhenge av hvor man starter fra.
Mellom 1 og 10 km.
Lengre enn 10 km.
Tar mindre enn/mer enn en time.
Hvor lang tid det tar å finne en cache, kommer an på så mye. Så slike angivelser skal man nok ta med en klype salt.
Tilgjengelig/ikke tilgjengelig 24/7.
Noen cacher er plassert på områder som i perioder kan være avstengt. Utenfor Norge er det f.eks. ikke uvanlig at parker er stengt om natten.
Fin utsikt/ikke fin utsikt
Noen av de fine cacheopplevelsene er når man kommer til et sted med en flott utsikt, i alle fall om man kommer dit når været er slik at man faktisk kan nyte utsikten. Det er mer enn nok av cacher som er plassert steder hvor det ikke er fin utsikt, f.eks. PET-rør plassert i en gran i tett granskog.
Privat/ikke privat
Noen geocachere har plassert en cache på egen tomt. Men det kan også være på andre private områder. Vi som leter etter cacher bør da kunne gå ut fra at cachen er plassert der med grunneiers tillatelse.
Inngangspenger og/eller betaling for parkering.
Noen cacher kan f.eks. være plassert inne på et museum hvor det kreves inngangspenger. Parkering er det uansett så vanlig at man må betale for, så attributten er nok mindre brukt for dette.
Stealth/diskresjon påkrevd/ikke påkrevd
Noen ganger må man være diskret når man leter etter en cache og plasserer den tilbake. Dette gjelder særlig i byer og andre folksomme områder.
Verktøy kreves
Det kan være mange ulike typer verktøy, som et multiverktøy for å få ut en cache, en magnet for å få tak i den, en “fiskestang” for å få den ned fra et tre, osv.
Kan kreve vassing.
Jeg har funnet cacher hvor man må vasse ut i sjøen, og andre hvor man må krysse en bekk/elv hvor det ikke er andre krysningsmuligheter.
Kan kreve svømming.
Grensen mellom når det kan kreves vassing, svømming eller eventuelt båt kan nok i dobbelt forstand være flytende.
Dykkerutstyr nødvendig
Noen cacher kan være plassert under vann, eller det kan være nødvendig å dykke for å finne nødvendige opplysninger for å løse en multicache.
Båt kan være nøvendig
Igjen kan det nok være flytende overgang mellom når svømming/vassing og når båt vil være nødvendig.
Vintersikker/ikke vintersikker
Til tross for klimaendringene, hender det fortsatt at det er vinter i Norge — i alle fall noen steder. Hvis en cache er vintersikker, kan den ikke ligge på bakken eller være nær bakkenivå.
Truger kan være nødvendige
Ski kan være nødvendig
Sesongmessig/ikke sesongmessig tilgang
Jeg har ikke så mye å si om denne. Men det er vel tilgjengelig/ikkke tilgjengelig i andre sesonger enn vintersesongen.
Treklatring/ikke treklatring
Noen cacher kan være plassert i trær og kan kreve klatring. Hvis cachen har høy terrenggrad og treklatringsattributt, betyr det at vi som verken er ekorn eller klatremus ikke behøver å lete etter den. Men er terrenggraden lav, er det ikke sikkert man må klatre særlig høyt.
Vanskelig/ikke vanskelig klatring
Hva som skal regnes for vanskelig klatring, kan det nok være ulike meninger om. All klatring skjer på egen risiko.
Nødvendig med klatreutstyr
Dette betyr vel i praksis enda vanskeligere klatring enn det som er nevnt ovenfor. Avhengig av klatringen, kan det dreie seg om treklatrings- eller fjellklatringsutstyr.
Forlatt gruve
Forlatte gruver kan være farlige områder. Dels kan det medføre risiko å gå inn i gruven, og det kan være gruvesjakter som man kan falle ned i.
Forlatt/Ikke forlatt bygning
Anbefalt/ikke anbefalt om natten
Det er en egen attributt for nattcacher, så jeg vet ikke helt hva denne attributten sier.
Nattcache/ikke nattcache
Denne ser vi typisk ved refleksløyper, hvor man må følge reflekser fra et startsted til der hvor cachen er gjemt.
Lykt nødvendig
Hvis man vil følge en refleksløype, er det nødvendig med en lykt.
UV-lykt nødvendig.
Noen refleksløper er laget med reflekser som bare reflekterer UV-lys, og da må man ha en UV-lykt. Jeg vet ikke hvor vanlige disse er blant folk som ikke driver med geocaching. Man får i alle fall kjøpt dem der man ellers får kjøpt utstyr til geocachig.
Sjekker
Her er den en sjekker hvor man kan få bekreftet om løsningen på en multi eller mystery er riktig. Nå skal alle slike cacher ha slik sjekker.
Feltpusling.
Dette er ulike oppgaver som må løses i felt.
Wireless beacon
Her der det en liten radiosender som sender ut et radiosignal som brukes for å finne cachen. Man må være i nærheten, så det må være oppgitt koordinater for å finne stedet. Opprinnelig var det visstnok et Garmin-produkt kalt Chirp (Compressed High-Intensity Radiated Pulse). Noen bruker wisst også WIFi eller RFID. Jeg har funnet noen slike, men jeg har ikke lagt ut noen. Jeg vet egentlig ikke hvordan de fungerer.
Bonuscache
Det finnes mange bouscacher, som er en egen type mysterycacher. Man må ha funnet opplysninger i en del andre cacher, som til sammen gir løsningen til en bonus.
Challenge
Challengecacher er også en egen gruppe mysterycacher. Cachen er gjerne på de oppgitte koordinater, men man må oppfylle visse angitte krav for å kunne logge den, som f.eks. å ha funnet et antall cacher i en kommue.
Power Trail
Denne forteller at cachen er en del av en power trail.
Tregner vedlikehold. Når noen poster en “Need maineance” log, kommer denne automatisk, og CO blir varslet. Den bli stådene til CO logger at vedlkehold er utført.
Dette kan tyde på at cachen er i dårlig forfatning. Kanskje en dårlig beholder, våt logg, osv. Hvis dette er kombinert med flere DNF, er det et veldig dårlig tegn. Blir den stående lenge uten at CO utfører vedlikehold, kan en reviewer akrivere den. Men det kan også være falsk alarm, f.eks. hvis noen ikke har lett godt nok og tror at cachen er borte.
Camingvogner og bobiler tillatt/ikkt tillatt.
Camping (teltplass)/ikke camping
Bålplass/ikke bålplass i nærheten.
Her må vi minne om skogbrannfare, og at det i perioder ikke er tillatt å tenne bål.
Drikkevann/ikke drikkevann i nærheten
Mat/ikke mat i nærheten
Picknickbord/ikke picknickbord i nærheten.
Jeg har ingen statistikk. Men jeg vil anta at det ikke er picknickbord i nærheten av de fleste cacher. Men noen samler på attributter, og da kan noen ha markert “ikke picknickbord” for at man skal kunne få den attributten.
Offentlig toalett/ikke offentlig toalett i nærheten
I Norge er det som regel langt mellom offentlige toaletter, i alle fall så lenge cachen ikke er på en rasteplass.
Telefon/ikke telefon i nærheten.
Denne har nærmest bare historisk interesse. Det finnes ikke mange offentlige telefonkiosker. De fleste geocachere bruker en smarttelefon for å navigere etter cacher, og da kan de vel bruke den om de skulle ha behov for å ringe også.
Bensin /ikke bensin tilgjengelig.
Det har fortsatt ikke kommet noen attributt for å angi lader for elbil. Men det kommer nok det også.
Husdyr i nærheten
Giftige planter/ikke giftige planter.
Heldigvis er det ikke giftige planter i nærheten av de fleste cacher. Man kan sikkert diskutere hvor giftige de bør være for å fortjene en attributt om “giftige planter”. Er f.eks. brennenesler giftige nok? Dette kan være sesongavhengig. Brennenesler vokser f.eks. opp i løpet av sommeren, så det kan være greit å lete etter slike cacher litt tidlig på våren, eventuelt sent om høsten.
Farlig område
Hva som avgjør om noe generelt er et farlig område, er ikke godt å si. Mange områder som kan være farlige, har sine egne attributter.
Rasfare
Jaktområde
Her bør man holde seg unna i jaktsesongen.
Farlige dyr
Igjen kan det sikkert diskuteres hvor farlige, og ikke minst hvor nærgående dyr må være for at cachen skal fortjene en slik attributt.
Stikkende insekter.
Dette vil være sesongavhengig. Det er lite veps og mygg i Norge om vinteren, for å si det slik. Jeg har en gang funnet en cache like ved et jordvepsebol. Det var kanskje ikke der da cachen ble lagt ut.
Stikkende planter.
De er vel ikke farlige. Men kan være plagsomme og irriterende, ikke minst hvis man går i shorts og sandaler. Noen er sesongavhengige.
Lost and found. Dell av en “Lost and found” tur.
Dette er en av de jeg mangler. Om jeg har forstått det rett, er dette en attributt som Groundspeak laget for eventer hos dem i Seattle, da man feiret ti år i 2010. Så med mindre den hentes fram igjen, er den ikke lenger mulig å få. Et slikt event var GC24GYW.
Partnership cache
Dette er, om jeg har forstått det rett, en attributt man kan ha på cacher som er laget i samarbeid med Groundspeak.
Geotur
Dette er turer som synes å være organisert i samarbeid med Groundspeak, se 5.18 Geo Tour.
Så ble det kameratmålgang med de to lagkameratene Christian Scaroni og Lorenzo Fortunato, med Scaroni de nødvendige centimetrene foran. Isaac del Toro holdt unna i sammendraget, men forspranget krymper. Nå har han en ledelse på 26 sekunder til Simon Yates og det er 31 sekunder ned til Richard Carapaz. Det blir interessant å se hvordan den 21 år gamle del Toro vil klare seg den tredje uken i Giro d’Italia. Primoz Roglic kræsjet ut, og brøt.
I dag er det en 155 km lang fjelletappe. Men den er ikke like hard som den i går. Det vil vel være noen av de samme som hevder seg i dag også.
Etappen starter i den nordlige delen av Trento, nær provinsgrensen mot Alto Adige. Vi starter i området DOC Lago di Caldaro, som krysser provinsgrensen mellom Trento og Alto Adige. Her lages vin av druen Schiava, en rød/blå/svart drue fra området. Schiava gir lyse, bærdominerte, lett krydrede viner med lite tannin. Den dyrkes også i Tyskland, og da under navnet Trollinger.
Etappen fortsetter mot nordvest og fjellene. Jeg er ikke sikker på om vi kommer innom det lille området Teroldego Rotaliano underveis. Men jeg tar det med uansett. Vinene herfra kan være alt fra lyse, lette og likegyldige, til kraftige, konsentrerte og mørke. Foradori ser ut til å være den ledende produsenten. Teroldego var lenge en av de mange italienske druene som var helt ukjent for meg. Oz Clarke beskriver den på denne måten (jeg siterer fra den norske utgaven, som ikke lenger er tilgjengelig. Den engelske utgaven er tilgjengelig):
“… det finnes ikke tvil om at Teroldego er en ekstremt interessant drue. I Trentino, som for tiden er det distriktet den gjør seg best i, har den ofte for stor avkastning … Men dersom avkastningen begrenses, tanninene får lov å modnes tilstrekkelig og man plusser på litt barrique-lagring, vinner vinen enormt i kompleksitet og dybde. Laget på denne måten beholder den all sin italienske, bitre kirsebærfruktighet og får røyk, plomme og morbærpreg i tillegg. Syrligheten er i balanse, selv om den er høy (dette er Italia tross alt), og tanninen gir vinen en fin, fast ryggrad.”
Herfra bærer det inn i vinløse fjellområder. Etappen går over i Lombardia. Selv om Lombardia kan by på Italias beste musserende vin, Franciacorta, som vi var innom til etappe 8, 17. maietappen, er det ikke en veldig interessant region sett i et vinperspektiv.
Når rytterne nærmer seg målbyen Bormio, passerer de den østlige enden av dalen Valtellina. Dalen er drøyt 40 km lang, og de fleste interessante viner kommer fra den vestlige enden. Morgendagens etappe starter i den vestlige enden av Valtellina, så vi kommer tilbake til den vinen i morgen. Men vi tar med en vin herfra.
DOCG Sforzato di Valtellina er en passitovin som lages av tørkede druer, omtrent som en amarone. Til Sforzato bruker produsentene gjerne druer dyrket i den østlige delen som bl.a. har et tykkere skall. Druene skal tørke i minst 110 dager før man kan lage en Sforzatovin. Det gir en kraftig vin med rundt 14,5 % alkohol. Vinmonopolet har i øyeblikket en Sforzato-vin, Barbacan Sforzato di Valtellina til 760 kroner.
I Vinmonopolets utmerkede podkast er drikke til julemat en gjenganger når det nærmer seg jul. I deres podkast no 12 anbefaler en av deltakerne i panelet en Sforzato til pinnekjøtt. Den kombinasjonen har jeg ikke smakt. Som jeg skrev til 14 etappe, har jeg kommet til at oransjevin passer godt til pinnekjøtt, også det etter tips i en episode av Vinmonopolets podkast. En i panelet har eplemost som sitt førstevalg til julemat. Mitt førstevalg er egentlig øl. Jeg har ikke tilgang til en kokk som kan lage flere varianter av julemat, og til et stort utvalg av vin som jeg kan prøve til de ulike rettene. Som amatør må jeg lage maten og kjøpe vinen selv, noe som begrenser mulighetene til slik eksperimentering. Til tradisjonsmat som vi spiser en gang i året, kan også valget av drikke bli en tradisjon. Champagne passer overraskende godt til mat som vi ofte drikker øl til. Lars Barmen liker å servere champagne til wienerpølser. Man må bare droppe ketchup på pølsene, for vin og ketchup går ikke godt sammen.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg vet ikke stort om Carlos Verona. Men byen Verona, Romeo og Julies by, ligger i alle fall i Veneto, hvor en stor del av etappen gikk på søndag. Så på en måte må det ha vært på hjemmebane. Det som nå er det største spenningsmomentet i Giroen, er om den unge oksen Isaac del Toro vil klare å holde unne i kampen om sammenlagtseieren. Primoz Roglic tapte 1 min og 30 sekunder til del Toro og de fleste andre sammenlagtkandidatene på søndagens etappe, så det ser ikke helt ut til å gå hans vei i år. Han ligger nå på en 10. plass, 3.53 etter del Toro. Det er så mange klatrepoeng som kan kapres den siste uken, så klatretrøyen er neppe trygg — selv om jeg ikke har regnet på det
Det er ingen myk og forsiktig start etter det som i år er den tredje hviledagen. Nå er vi inne i den siste uken, som pleier å være helvetesuken i Giro d’Italia. Det er en 203 km lang fjelletappe.
Som en illustrasjon av hva rytterne har i vente, tar jeg med profilen på dagens etappe. Det er oppover fra start, fire kategoriserte stigninger: En kategori 2 og tre kategori 1. Mellomsprintene er i motbakke og det er toppavslutning.
Også denne etappen starter i Veneto, et stykke øst for Vicenza. Den fortsetter så over i Trentino — Alto-Adige, og kommer så vidt tilbake til Veneto på slutten. Vel er Veneto den regionen i Italia hvor det produseres mest vin. Men Veneto er også fjell, og dit skal vi nå.
Vi starter i DOC Vincenza, men det området har ikke blitt noe mer interessant siden vi var innom området til 13. etappe. Så lenge vi er i områder i Veneto hvor det kan dyrkes vin, slipper vi heller ikke unna DOC Prosecco og DOC delle Venezie.
Jeg er ikke helt sikker på om vi kommer innom DOC Breganze, nordvest for Vicenza. Dette området har den tvilsomme æren av å være det første området i Italia hvor vinlusen phylloxera ble observert. Etter phylloxeraens herjinger, ble det plantet mange “internasjonale”, altså franske druer i området. Dette er grunnen til at det er et så stort innslag av internasjonale druer i dette området. Den søte passitovinen Torcolato, laget av tørkede vesparioladruer, anses som den mest interessante vinen fra dette området.
Etappen fortsetter over i Trentino – Alto Adige. Trentino – Alto Adige er en fjelrik region hvor det ikke produseres mye vin. Men kvaliteten på den vinen som produseres er høy. Dette gjelder særlig for hvitvin og musserende vin. Jeg skrev til etappe 14 at Friuli er kjent som den beste hvitvinsregionen i Italia. Trentino – Alto Adige ligger ikke langt etter.
Trentino — Alto Adige er egentlig to områder, Provinsen Bolzano i nord, og provinsen Trento, gjerne kalt Trentino i sør. Alto Adige ligger lengst nord, og er et i hovedsak tyskspårklig område- Det italienske navnet er Alto Adige, mens det tyske navnet er Süd Tirol. Når vi kjøper epler og eplejuice fra Süd-Tirol, er det fra dette området de kommer. Adige er Italias nest-lengste elv etter Po. Litt syd for Bolzano renner elven Eisack (Isarco på italiensk) sammen med Adige. Sammen med Adige nedefor Bolzano danner de en slags Y, med Bolzano omtrent i splittpunktet.
Men vi er i Trentino, og skal la Alto Adige ligge denne gangen. Det er flere overlappende områder her.
Trentino DOC er et paraplyområde som omfatter hele Trentino. Innenfor dette er Trento DOC og flere andre underområder som vi skal komme tilbake til.
Innenfor Trentino kan man skille mellom tre hovedtyper av vin:
Trentino etterfulgt av en av fire typebetegnelser: Bianco, Rosato (Kretzer), Rosso eller Vino Santo.
Trentino etterfulgt av en druesort, hvor minst 85 % utgjøres av den eller de nevnte druesort(er). Det kan være en av 18 druesorter.
Trentino etterfulgt av navnet på et underområde.
Vin Santo er en søt vin som lages på den lokale druen Noisola. Den kan være verdt å lete etter. Men produksjonsområdet er bare 6 ha. Det er mindre enn Slottsparken. Så det er ikke lett å finne denne vinen. De øvrige vinene i kategorien Trentino + typebetegnelse er det ikke verdt å feste seg ved.
Over 70 % av vinene er Trentino + druesort. Chardonnay er den dominerende drueseorten. Men rådet er å legge større vekt på produsent enn druesort. Da får vi også ta med de produsentene de nevner: Cantina la Vis, Cavit*, Instituto Agradio de San Michele alla’Adige, Pojer & Sandri, Cesoni, Pravis, Maso Furli, Longarvia, de Tarczal, Gaienhof og Letari.
Trento DOC er litt mindre, men stort sett overlappende med Trentino DOC. Her produseres noen av Italias beste musserende viner med “metodo classico”, altså i samme type prosess som Champagne. 40 % av Italias musserende vin produsert på denne måten kommer fra dette området. Det er sponsoravtaler som avgjør hva slags vin det søles med når en seier skal feires, og det en prosecco. Men skal man feire etter denne etappen bør man heller velge en musserende vin fra Trento.
Det er tillatt å bruke druene Chardonnay, Pinot Bianco, Pinot Nero og Pinot Meunier, altså de tre druene som benyttes i Champagne, pluss Pinot Bianco. I praksis dominerer Chardonnay.
Huset Ferrari har vært sentral i utviklingen av denne vinen. Grunnleggeren, Giulio Ferrari, hadde blant annet studert vinproduksjon i Champagne, og hadde åpenbart lært et og annet der som han tok med seg hjem. Det er tre andre store produsenter: MezzaCorona/Rotari, Cavit og Cesarini Sforza. Til sammen står disse fire produsentene for rundt 95% av produksjonen.
Etappen kommer ned mot nordenden av Gardasjøen. Gardasjøen er Italias største innsjø. Et tidligere år da Giroen hadde en etappe ved Gardasjøen, hadde tenkt å skrive hvor mye større den er enn Mjøsa, men slikt må sjekkes før man skriver noe. Da oppdaget jeg at de er omtrent like store. Gardasjøen er 370 km2, mot Mjøsas 365 km2. Så skulle jeg fortsette med at Gardasjøen er dypere, men det er den heller ikke. Gardasjøen er 346 meter dyp på det dypeste, mens Mjøsa er 453 meter dyp på det dypeste. Gardasjøen har en gjennomsnittsdybde på 136 meter, mens Mjøsas gjennomsnittsdybe oppgis til 150-153 meter. Det betyr også at det er mer vann i Mjøsa enn i Gardasjøen. 56,24 km3 i Mjøsa, mot 50,35 km3 i Gardasjøen. Men fjellene rundt Gardasjøen gjør den nok likevel mer spektakulær enn Mjøsa.
Gardasjøen er et stort og temperaturstabiliserende varmemagasin. Om vinteren gjør sjøen at det ikke blir altfor kaldt, og om sommeren virker den avkjølende.
Gardasjøen utgjør grensen mellom Lombardia og Veneto, og i nord kommer den inn i Trento. Dagens etappe holder seg i Trento. Etappen gjør bare en kort visitt nede i lavereliggende områder nær sjøen, før den klatrer opp igjen i fjellene. Vi er innom DOC Garda, som er en slags oppsamlings-DOC for viner som ikke passer inn i de andre klassifiserte områdene rundt Gardasjøen. Det tilsier en ikke spesielt interessant vin, og ingen signaturvin som det er verdt å lete etter om man ikke er i området. Gardasjøen er et populært turistområde, og det meste av vinen drikkes lokalt. Når jeg er i et vinproduserende område, drikker jeg alltid lokal vin, selv om vinen ikke alltid i seg selv er den mest interessante.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så var det en annen danske, Kasper Asgreen, som tok seieren i dag, og det var en flott seier med god margin, på en tappe hvor jeg hadde ventet en massespurt. I den spurten som fulgte bak, var Kaden Groves og Olav Kooij. Men det blir ikke helt det samme å spurte om andre å tredjeplassen, som å spurte om seieren. Det var ingen endringer når det gjelder trøyene.
I dag er det en 219 km lang fjelletappe. Det går nedover mot mål, men de skal opp en 16,4 km lang stigning med 5,4% i snitt når det gjenstår rundt 45 km. Jeg vil tro at en del blir kjørt av i den bakken, og at de ikke vil klare å kjøre det inn igjen mot mål. Kanskje kan et brudd med klatresterke ryttere gå inn.
Jeg skrev til forrige etappe at navnet Friuli-Venezia-Guilia er forvirrende, da Venezia ligger i Veneto og ikke i Friuli. Det er egentlig ikke noe mindre forvirrende at dagnes startby, Fiume Veneto, ligger i Friuli, og ikke i Veneto. Men slik er det: Etappen starter i Friuli. Starten er i Friuli Grave, og jeg har ikke stort å legge til når det gjelder denne. Den har ikke blitt mer interessant siden i går.
Vi fortsetter inn i Veneto, og da litt lenger nord enn sist vi var i denne regioenen. Når vi kommer inn i Veneto, er Prosecco ikke til å unngå. Men nå kommer vi inn i det som regnes som det beste området for Prosecco: Conegliano-Valdobbiadene-Prosecco. Under omorganiseringen av Prosecco-klassifiseringen i 2009, ble Conegliano-Valdobbiadene-Prosecco oppgraderet til DOCG-status. Jeg minner om at Coengliano var byen den italienske landbruksministeren kom fra, da prosecco-områdene ble omklassifisert. Jeg henter fram igjen karetet over Prosecco, for å vise hvor vi er nå.
De beste vinene fra Conegliano-Valdobbuadene kommer med betegnelsene Rive eller Cartizze.
Vi fortsetter inn i området som er klassifisert som DOCG Asolo Prosecco, DOCG Motello Rosso og DOC Montello-Colli Asolani. Områdene ligger rundt byen Asolo. Jeg fester meg ved DOCG Asolo Prosecco, for den vinen vinnerne pleier å få på podiet er Asolo Prosecco. Det er fristende å si at det er godt at de ikke søler med en finere vin enn Prosecco. I en del sammenhenger får vinnerne champagne på podiet, som de spruter på hverandre og på publikum. Den er selvfølgelig levert at sponsorer, som vil ha mediedekning. Men noen, jeg har glemt hvem, har sagt at det er synd å se folk riste på flaskene og sprute ut boblene som de har lagt så mye arbeid i å få i flaskene. Jeg er enig. Hvis man vil vite litt mer om forskjellene mellom prosecco og champagne, kan man høre på Vinmonopolets podkast episode 7 Prosecco og champagne – hva er forskjellen?
Det er flere steder i Italia som heter noe med Grappa. Hver gang giroen har vært innom et slikt sted, har jeg forsøkt å finne en sammenheng mellom stedet og brennevinet grappa, men så langt uten hell. Men ved dette stedet fikk jeg imidlertid et slags napp. Ifølge den engelske utgaven av Wikipedia, er det en legende om om at en romersk soldat var den første som destillerte grappa nettopp i byen Bassano del Grappa, som rytterne passerer like før de skal opp på Monte Grappa, i det andre århundret i vår tidsregning. Han skal ha brukt destillasjonsutstyr som han hadde stjålet i Egypt. Men ifølge den samme artikkelen kan man ikke stole på den historien. Det utstyret som fantes den gangen, kunne ikke brukes til å destillere grappa. Men her har jeg ikke hele historien, Destillasjonsutstyr som kunne brukes til å produsere brennevin ble først oppfunnet i det åttende århundre, og det tok et par hundre år før teknologien spredte seg fra Persia og Midtøsten til Italia, antalgeligvis i forbindelse med korstogene. På 13-1400-tallet tok man i bruk vann for å kjøle ned destillatet, som gjorde at man ble i stand til å produsere langt større mengder av brennevin.
Rundt 1600 studerte jesuittene i Spania, Italia og Tyskland (eller helst det som senere ble til Tyskland Tyskland fantes ikke på 1600-tallet), destillasjonsteknikken og beskrev den. Deres metoder har blitt brukt inntil nylig. Alle som setter pris på alkoholholdig drikke kan takke munkeordner for mye. Jesuittene var en orden som kombinerte religion og vitenskap på måter som, så vidt jeg vet, ingen andre munkeordner gjorde. Det finnes ganske mange jesuittuniversiteter. De har ofte navn etter grunnleggeren, Ignacio de Loyola, eller som han het på sitt eget språk, baskisk: Ignazio Loiolakoa. Jeg har ikke oversikt over alle disse universitetene, men ganske mange universiteter heter noe med Loyola, og de er så vidt jeg vet jesuittuniversiteter. Jeg tror ikke andre munkeordner har etablert noe tilsvarene.
Grappa er en type brennevin som lages i de fleste områder hvor det produseres vin. Den lages på det som er igjen når man har presset druene. Dette kalles pomace eller marc. Om jeg har forstått det rett, er det ganske mye væske igjen i restene etter at man har laget god vin, slik at det kan bli til ganske mye brennevin. Ved produksjon av billigere vin, blir druene gjerne presset så hardt at det er lite igjen som kan destilleres. Vi var så vidt innom albansk raki til tredje etappe.
Smaken kan variere etter hva slags druer den er laget på. Men stort sett er den ganske rå i smaken. Grappa har blitt ganske populært, og jeg sitter med et inntrykk av at mange synes det er mer macho å drikke Grappa enn annet druebrennevin. Grappa er en beskyttet betegnelse i Europa. For å kunne kalles Grappa må det være
Laget i Italia, den italiensktalende delen av Sveits eller San Marino.
Laget på restene etter vinproduksjon.
Gjæring og destillasjon må være basert på disse restene etter vinproduksjonen, det er ikke tillatt å tilsette vann.
Jeg må innrømme at Grappa ikke er min favoritt. Skal jeg ha et druebrennevin foretrekker jeg Cognac eller Armagnac. Men jeg drikker uansett så lite brennevin at det bare blir beskjedne mengder.
I morgen er det den tredje og siste hviledagen, før det som er helvetesuka i Giro d’Italia.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg pleier ikke være så flink til å plukke mulige etappevinnere. Men jeg er rimelig fornøyd med at jeg i går fremhevet Mads Pedersen og Wout van Aert som kandidater, og det ble en kamp mellom de to, med Mads Pedersen som den raskeste. Den mexicanske oksen Isaac del Toro kom inn som nummer tre, og sikret da selvfølgelig den rosa ledertrøyen.
I dag er det en 186 km lang, ganske flat etappe med noen små “knotter” mot slutten. Avslutningen er helt flat, så her er det igjen grunn til å vente et spurtoppgjør. Jeg har ikke helt god oversikt over spurterne feltet, men Kaden Groves om Olav Kooij har vunnet en spurtetappe hver, og kanskje klarer en av dem en til.
Etappen starter i Veneto og fortsetter i Friuli-Venezia-Guilia, som vi for enkelhtes skyld kaller Friuli. Det fulle navnet er ganske forvirrende. Venezia ligger i Veneto, ikke langt fra dagens startby. Regionnavnet skriver seg fra den gamle republikken Venezia. Vi går ikke nærmere inn i historien her. Mot slutten er etappen et par småturer innom Slovenia.
Også her kan vi starte med Prosecco, om vi vil. Den kan produseres i det meste av området, både i Veneto og Friuli. Men jeg gjentar ikke det jeg skrev i går. Vi kommer deretter inn i DOC Piave og DOCG Piave Malanotte. Disse ligger på flatene. I DOC Piave dyrkes for en stor del Merlot. DOCG Piave Malanotte skal være basert på Raboso Veronese og Raboso Piave. Vinene beskrives som ganske ordinære. Igjen er det viner man drikker om man er der, men ellers ikke leter etter.
Vi fortsetter inn i DOC Lison og DOCG Lison-Parmaggiore. Dette er et område som krysser grensen til Friuli, men det meste er i Veneto. Under DOCG Lison lages vin av Tai, som tigligere ble kalt Tocai-Friulano. I DOC Lison-Parmaggiore kan det lages vin av de fleste druetyper, men ikke Tai. Heller ikke dette fremstår som et særlig interessant område.
Vi kan fortsette med en stor “paraply-DOC”: DOC Friuli. Det omfatter alle vinproduserende områder i Friuli. Slike områder har som regel ikke noen klar identitet, og derfor ikke veldig interessante.
Et stort område i Friuli er DOC Grave del Friuli. Som navnet Grave antyder, som Graves i Bordeaux, er dette et område med mye grus. Om etappen går i dette området, eller om etappen går i vinområder litt lenger syd, er ikke helt klart. Heller ikke dette er et område med noen klar identiet.
Holder vi oss syd for DOC Graves del Friuli, kommer vi først inn i DOC Latisana og deretter DOC Annia. De nordlige delene minner om DOC Graves del Friuli. Det er, ifølge Italiensk vin, ingen berømte produsenter i området. Det dyrkes mange druesorter og produseres mange typer vin, uten at man kan finne noen klar regional identitet. Det meste av vinen drikkes lokalt, ikke minst av turister ved Adriaterhavet. Lite av vinen eksporteres.
Beveger vi oss litt lenger østover, kommer vi inn i DOC Friuli Aquileia. Romerne etablerte en koloni i byen Aquileia i år 181 før vår tidsregning. Området har derfor stor historisk betydning. Romerne brakte med seg organisert vindyrking, som de gjorde til så mange andre steder. Romerne, og senere kriken og ikke minst klostervesenet har hatt stor betdyning for utviklingen og utbredelsen av vinkultur i Europa. Det er funnet tusenvis av amforaer i havnen i Aqueileia. I dag er ikke vinproduksjonen i området særlig interessant. Vi bør holde oss til vann, eventuelt Prosecco, inntil vi kommer litt videre.
Det neste området langs etappen er DOC Isonzo del Friuli. Isonzo ligger på 46. breddegrad. Det er omtrent som den sydlige delen av Burgund, og er lenger nord enn hva de fleste forestiller seg. Nærheten til Adriaterhavet virker tempererende, og området er varmere og mindre regnfullt enn vinområdene lenger nord i Friuli. De beste vinene produseres i den nordøstlige delen av Isonzo. Området deles gjerne inn i to subsoner, Rive Alte, som er på høyresiden av elven Isonzo, i praksis nordsiden. Når man, på fransk vis angir høyre- og venstrebredden på en elv, er det elvebredden i den retningen elven renner. Den beste vinen kommer fra dette området. Rive Giare, venstrebredden, ligner geologisk og kvalitetsmessig mer på DOC Grave del Friuli. Det dyrkes mange druesorter. Men Chardonnay, Pinot Griogio og Sauvignon Blanc er de som gir best resultater.
Vi nærmer oss finalen, og kommer inn i DOC Collio. Collio betyr bakke, og det er et ganske lite distrikt mellom Isonzo og grensen mot Slovenia. Målbyen er provinshovedstaden Gorizia. Som nevnt innledningsvis krysser etappen grensen mot Slovenia et par ganger mot slutten. Det er i disse bakkete grenseområdene her, og litt lenger nord at vi finner den beste vinen. DOC Collio omfatter 12 hvite og 4 røde endrueviner, i tillegg til Collio Bianco og Collio Rosso. Pinot Grigio er den dominerende druen, etterfulgt av Sauvignon Blanc og Friulano. Vinene fra området er typisk rene og mineraliske, og blir regnet som noen av Italias beste hvitviner.
Selv om området ikke er særlig stort, er det markante forskjeller mellom de fem viktigste kommunene.
Dolenga del Collio
Cormons
Capriva del Friuli
San Floriano
Farra d’Isonzo
I Dolenga skal vinen ha litt mer fylde enn vinene som produseres bare litt lenger syd.
Cormons er større i areal, og omfatter både små og større produsenter, samt et kooperativ. Vinene beskrives som rene, sprø og friske.
Capriva del Friuli minner om Cormons, men gir noen av de mest mineraliske og krystallinsk klare vinene i Friuli.
San Fiorano ligger lengst mot øst.
Det produseres også en del oransjevin både i Friuli, og over grensen til Slovenia. Jeg er gift med en som ikke er noe glad i øl. Derfor har vi lett etter vin som passer til norsk julemat, en mat som øl passer godt til. Oransjevin passer godt til pinnekjøtt. Vi har ofte hatt oransjevin fra Friuli, og noen ganger fra den andre siden av grensen, Slovenia. Min evne til å huske smaksopplevelser er ikke god nok til at jeg kan sammenligne det jeg drikker til jul med det jeg drakk forrige jul. Så jeg kan ikke si mer enn at oransjevin både fra Friuli og fra Slovenia har fungert utmerket.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Som ventet ble det et spurtoppgjør i går, og Olav Kooij var de nødvendige centimentrene foran, etter et flott opptrekk fra Wout van Aert. I sammenlagtkonkurransene ble det ingen endringer, i alle fall ikke noen endringer av betydning.
Dagens etappe er 180 km lang kupert etappe. Det er noen små “knotter” underveis, men generelt er etappen ganske flat. Men den siste kilometeren er motbakke, med 12% på det bratteste. Det blir sannsynligvis en spurtetappe, men en spurt blant ryttere som kan spurte i motbakke. Kan det igjen være en etappe for Wout van Aert eller Mads Pedersen?
Dagens etappe går i Veneto. Veneto er den regionen i Italia hvor det produseres mest vin. Regionen er kjent for Valpolicella, Soave, Amarone, Ripasso og ikke minst Prosecco. Det første område vi kommer inn i, er Prosecco. Det er ikke så overraskende, for produksjonsområdet for Prosecco har blitt så stort at det dekker det meste av regionen hvor det kan produseres vin. De andre områdene som har gjort Veneto kjent som vinområde, er vi ikke innom.
Prosecco er en musserende vin som har blitt veldig populær i de senere årene. Det er ikke særlig overraskende. Det er en lettdrikkelig musserende vin, og den er ganske rimelig. Mitt inntrykk er at Prosecco har gått litt av moten hos de som gjerne vil ha bobler. Nå går det visst mer i spansk Cava eller fransk Crémant. Men her hvor vi er nå, er det uansett Prosecco som gjelder. I en tabell i Italiensk vin står det at 23% av de druene som plantes i Veneto er Glera, altså druen som brukes i prosecco. Det er mye i en stor vinregion som også produserer viner som valpolicella, soave og amarone.
Kort om musserende vin. Under gjæringen omdannes sukker til alkohol og CO2. CO2 er det som fanges i små bobler i brød- eller bolledeig, og får deigen til å heve seg. Men vi skal holde oss til vin, ikke baking. Vanligvis slippes CO2 ut gjennom en gjærlås ved gjæring av vin, slik at det ikke blir et stort trykk i gjæringskaret.
Når CO2 oppløses i vann, dannes karbonsyre, ofte kalt kullsyre, som har formelen H2CO3. Når trykket slippes, frigjøres CO2 i form av bobler.
Musserende vin produseres vanligvis ved at man først lager en stille vin. Denne bli så tilsatt sukkerholdig druemost og gjær, slik at den gjæres en gang til. Andregangs gjæring kan skje på flaske, som er den tradisjonelle metoden, tidligere omtalt som champagnemetoden. Eller den kan skje på tank. Den aller simpleste boblevinen lages som man lager brus: Ved at CO2 tilsettes under trykk. Noen få steder benyttes den opprinnelige metoden, hvor vinen tappes på flasker før den er ferdig utgjæret, og gjæres ferdig på flaske. Det er da bare én gjæringsprosess. I Limoux og Gaillac i Frankrike lages noe vin på denne måten. I dag har denne produksjonsmetoden blitt mote, som pet-nat.
Noe prosecco produseres col fondo, som er slik de første musserende viner ble laget og som igjen har kommet på moten med pet-nat viner: Man tapper vinen på flaske før den er utgjæret, og lar den gjære ferdig på flasken. Det skjer da ikke noen omkorking og fjerning av bunnfall, slik det gjøres med musserende viner laget med tradisjonell metode. Prosecco produsert col fondo er litt mer interessant enn vanlig prosecco. Så får jeg understreke at interessant ikke nødvendigvis betyr at den er bedre enn mindre interessante viner.
Prosecco lages vanligvis med andregangsgjæring på tank. Noen få lages med tradisjonell metode, men det er unntak som vi i praksis kan se bort fra. Ved tradisjonell metode lagres vinene med gjærrestene fra andregangsgjæringen på flaske, før den korkes om. Hvor lenge den ligger slik, kan variere. Dette gir smak og aroma til vinen, og kalles autolyse. Det gir f.eks. champagne litt aroma av gjærbakst som brød, brioche osv. Når andregangsgjæring skjer på tank, vil gjærrestene synke til bunnen. Bare en liten del av vinen kommer i direkte kontakt med disse, og vinen lagres vanligvis kortere tid på denne måten enn når ettergjæringen skjer på flaske. Vin som er ettergjæret på tank har derfor ikke det autolysepreget som vi vanligvis finner i en musserende vin laget med tradisjonell metode.
Prosecco hadde for inntil relativt få år siden ingen geografisk avgrensing. Prosecco var en drue, og alle kunne produsere musserende vin av druen prosecco. Den økende populariteten førte til at produsentene i det tradisjonelle produksjonsområdet for prosecco ønsket å beskytte produksjonsområdet. Man valgte å endre det offisielle navnet på druen fra prosecco til et av de lokale navnene på druen: Glera. Så fant man en en forstad til Trieste, nær grensen til Slovenia som heter Prosecco-Contovello, som man kunne bruke som et forankringspunkt for den geografiske avgrensningen. Det var nødvendig med en del politiske velvilje. Men den daværende lanbruksministeren kom fra Conegliano, en av de viktigste Proseccobyene, og han hadde gått på vinskole der. Vi kommer tilbake til Conegliano til etappe 15. For å få med denne lille byen, ble det geografiske området ganske sterkt utvidet fra det tradisjonelle dyrkingsområdet for prosecco. Mange områder som hadde vært klassifisert som IGT-områder, rykket da opp til DOC-nivå. DOC Prosecco har dermed blitt et veldig stort geografisk område.
Vi har et stort område som er klassifisert som Prosecco DOC. Det omfatter en stor del av Friuli og det meste av Veneto.
Prosecco er en fruktpreget vin, med smak av pære. Den har lite syre og mer sukker sammenlignet med f.eks. champagne (det finnes også halvtørr og søt champagne, men det meste er tørr), som gjør den lettere å drikke. Mange vil derfor like prosecco bedre enn champagne. Men champagne har et langt mer komplekst smaksbilde, og vinner ved nærmere bekjentskap. Fruktigheten i prosecco gjør at det ikke er noen matvin. Det er en typisk terrassevin. Jeg har drukket en del glass prosecco på utecafeer i Venezia, og der smaker den aldeles fortreffelig. Til sammenligning er champagne en utmerket matvin. Hvis du ikke vet hva slags vin du skal velge til en type mat, er det ofte ganske trygt å satse på champagne.
All prosecco lages av den samme druen. Champagne lages av en eller flere av tre druer, så drueblandingene i champagne kan variere. Dermed kan smaken mellom ulike champagner variere ganske mye. Selv eksperter har problemer med å skille Prosecco fra ulike produsenter.
Prosecco lages for å drikkes ung. Den kan ofte drikkes om våren, året etter at den er produsert. En champagne uten årgang skal lagres minst 15 måneder på flaske “sur lie”, altså på gjærrestene. En årgangschampagne skal ligge minst 36 måneder.
På den annen side: Prosecco er rimelig. De koster fra ca 125 og opp til i overkant av 400 kroner hos Vinmonopolet. Til sammenligning koster den rimeligste champagnen hos Vinmonopolet ca 330 kr, og den dyreste champagnen på Vinmonopolet koster for tiden ca 11 660 kr. Det finnes champagne som er langt dyrere enn dette.
Vi er muligens innom Bagnoli på begynnelsen av etappen. Det omfatter vinområdene DOCG Bagnoli Friularo og DOC Bagnoli di Sopra. Området ligger på flatlandet. Det produseres hvit-, rosé og rødvin. De produseres dels av “internasjonale” druer, dels av lokale druer som Turchetta, Refosco del peduncolo rosso og Cavrara. Raboso Piave (også kalt Friulano) og Raboso Veronese er viktige i området.
DOC Vicenza omfatter det meste av området rundt Vicenza, og fremstår nærmest som en oppsamlings-DOC for viner som ikke passer inn i noen av de andre klassifisieringene.
Syd for Vicenza ligger DOC Colli Berici. Også her dyrkes mange druesorter og det produseres flere typer vin. Også dette fremstår som viner man drikker hvis man er i området, men som det ellers ikke er verdt å lete etter.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det RIchard Carapaz som slo til i går, foran ungdommen Isaac del Toro. Men del Toro beholdt den rosa ledertrøyen. Thor Hushovd ble kalt oksen fra Grimstad. Men når man heter del Toro og leder Giro d’Italia, da må han vel også overta oksetittelen, dog ikke fra Grimstad.
I dag er det en 172 km lang, kupert etappe. Det er noen for disse syklistene ganske moderate stigninger i litt mer enn første halvdel av etappen (men garantert mer enn tøffe nok for slike som meg). Derfra går det nedover før det flater ut, og avslutningen er helt flat. Så her blir det nok et spurtoppgjør.
Vi er i Emilia-Romagna. Dette er Italias mest fruktbare område, i alle fall så lenge det varer. Klimaendringene gjør at isbreene smelter, og at vanntilførselen til Po og andre elver svikter. Til gjengjeld får man til tider styrtregn med flom og oversvømmelser. Uansett: Vin blir best når druene må kjempe litt for tilværelsen. De mest fruktbare områdene er ikke de beste for vindyrking.
Etappen starter i Modena, som er mer kjent for balsamicoeddik enn for vin. Balsamico lages av druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeligere utgave, Aceto Balsamico di Modena.
VInmessig er vi i Lambruscoland. Modena ligger i Lambrusco di Sorbara, og etappen fortsetter i Lambrusco Gasparaossa di Castelvetro. Giroen er innom dette området omtrent hvert år, og like ofte har jeg basert meg på en smaking av Lambrusco for ganske mange år siden, og skrevet at det ikke er min favorittvin. Og jeg har gjerne sagt noe i retning av at neste gang, da skal jeg gi den en ny sjanse. Nå syntes jeg ikke at jeg kunne skrive dette flere ganger, så jeg stakk innom min lokale vinmonopolutsalg for å kjøpe en flaske Lambrusco. Jeg valgte den han jeg spurte om råd anbefalte, og som skulle være en ordentlig, og en god Lambrusco, som ikke bare smakte av bringerbærdrops. Det ble en Camillo Donati Lambrusco dell’Emilia 2023, som kostet 276 kroner. Det er en mørk og ganske kraftig Lambrusco.
Når man ikke liker noe første gang man smaker det, kan det litt enkelt sagt skyldes to forhold: Det ene er at man rett og slett ikke synes at det er godt. Det andre er at man hadde forventninger om noe annet, som det ikke innfridde. Det omtrent som om når man ved en feil griper juiceglasset i stedet for melkeglasset til frokost, og drikker det med helt feil forventninger. Appelsinjuice er godt. Men det smaker ikke godt hvis man egentlig trodde man skulle drikke melk, eller omvendt. Så man bør gjerne gi den en ny sjanse, med nullstilte foreventninger.
Den er bedre enn hvordan jeg husker Lambrusco var fra sist jeg smakte den. Når jeg har hørt på Vinmonopolets podkast har de ofte snakket om at en vin er reduktiv, uten at jeg helt har forstått hva de mener med det. I Vinmonopolets podkast episode 390 Blindsmaking: Jubileum, bunad og surstrømming snakker de blant annet om reduktivitet. Man kan lese mer om reduktivitet i artikkelen Reduktivitet i vin. Om jeg har forstått det rett (ingen garanti for det), er kortversjonen at oksygen kan føre til oksydering som kan være uheldig. Lite oksygen kan gjøre at man bedre bevarer fruktighet og friskhet. Men det kan også bidra til noen uheldige svovelforbindelser. Mange aromastoffer som gir mineralitet og fruktighet er svovelforbindelser. Men de kan også slå over i mindre tiltalende aromaer som kan minne om tilbakeslag i kloakken, råtne egg, osv. Slike aromastoffer vil ofte forsvinne eller bli redusert om vinen får litt luft. For mer om reduktivitet kan man høre Vinmonopolets podkast episode 211 Flint og fjert – reduktivitet i vin.
Jeg tror kanskje at denne var reduktiv. Den hadde noe i aromaen som jeg ikke likte, men som forsvant etter en stund, når vinen hadde fått litt luft. Men da hadde også det meste av boblene forsvunnet.
Lambrusco er fortsatt ikke min favorittvin, så jeg kommer nok fortsatt til å vise til tidligere erfaringer i kommende år, når Giroen igjen er innom dette området. Men en gang i fremtiden kommer jeg til å gi den nok en sjanse. For mer om Lambrusco kan man høre på Vinmonopolets podkast episode 342 Lambrusco – boblevin med personlighet.
Etappen fortsetter ut av vinområdene. Om den er innom Reggiano er jeg ikke sikker på. Men det ser ut som om den er innon Colli di Parma. Etappen fortsetter nordover fra Parma, og der finner ikke jeg noe vin.
Når vi er innom Parma må vi ha litt ost og skinke. Parmaskinken. Grisene som blir til parmaskinke fôres på en bestemt måte: En spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. Vi vet at de beste skinkene lages av griser som fôres på bestemte måter. Skinkene tørrsaltes og henger lenge. Jeg mener å huske at spekeskinke i Norge ble speket med saltlake, for det gikk fortere og var billigere. Og resultatet ble selvsagt dårligere. Jeg har prøvd norske skinker som skal være laget på samme måte som noen av de beste skinkene. De er i alle fall like dyre som sine forbilder, men kvalitetsmessig holder de ikke mål. Når jeg kjøper spekeskinke blir det som regel italiensk parma- eller spansk serranoskinke.
Noe av den bedre vinen i dette området kommer fra skråningene opp mot Appenninene. I dag kan vi avslutte med en slik vin. Colli di Parma. Dette er et område i skråningen på syd- og vestsiden. Dette er overgangen mellom Nord-Italia og Sentral-Italia.
Jeg merker meg at det her produseres vin i nord- og østvendte skråninger, altså områder hvor det ikke er veldig mye soleksponering. Når vi kommer opp i fjellene, er det i de sydvendte og soleksponerte skråninger det produseres vin. I Colli di Parma produseres det mest upretensiøse, boblende viner. Jeg kjenner dem ikke, men det høres ut som viner man drikker når man er i området, ikke en vin man leter etter.
Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Les mer om parmaskinke og Parmerggiano Reggiano i artikkelen “The Terroir of Food” fra Decanter. Hvis jeg skal ha “parmesan” på en pastarett, synes jeg at Grana padano er helt OK. Men til litt mer avansert bruk bør det være Parmegiano reggiano.
Legg til at Po-sletten er det området i Italia hvor det dyrkes ris, så dette er stedet for risotto.
I dette området kommer vi ikke unna musikken. Parma er fødebyen til en av historiens virkelig store operakomponister, Giuseppe Verdi. Han er komponisten bak kjente operaer som Aida, La Travita, Rigoletto og mange andre. Kommende sesong kan man få med seg hans opera Don Carlo på Den norske Opera. Jeg tar her med hans La Donna è Mobile, fra hans opera Rigoletto. Her blir den sunget av Luciano Pavarotti.
Verdi var en meget interessant person, i tillegg til å være en stor komponist. Hvem andre ville finne på å saksøke sensuren fordi de har ødelagt hans opera? For den som vil gjøre seg bedre kjent med Giuseppe Verdi og hans operaer vil jeg varmt anbefale Robert Greenbergs serie“The Life and Operas of Verdi”, utgitt avThe Teaching Company. Alle serier fra The Teaching Company er så ofte på salg (nedsatt 70%) at det ikke er noen grunn til å betale mer enn salgsprisen. Det er mye å spare på ørlite grann tålmodihet her.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
I går fikk vi se noe av problemene med intervallstart, som det er på tempoetapper: Forholdene blir ikke like. Noen fikk en kraftig regnskur. Daan Hoole var den raskeste. Isaac Del Toro beholdt den rosa ledertrøyen.
I dag er det en 185 km lang, kupert etappe. Det er motbakke den siste kilometeren, så de mest utpregede spurterne henger neppe med i dag heller.
Starten er i Toscana. Men her er vi utenfor Toscanas vinområder. På nettsidene til Giro d’Italia vises det til at man gjerne drikker hvitvin, Bianco della Versilia fra høydene i nærheten, uten mer presis angivelse. Jeg antar at dette er i område Colli di Luni, som krysser grensen mellom Toscana og Liguria. Hvitvinen herfra er stort sett laget av Vermentino eller Albarolo. Det lages også rødvin av Sangiovese, og av de lokale druene Canaiolo, Pollera Nera og Ciliegiolo, samt den lite kjente Barsaglina. Men holder vi oss til det som står hos Giro d’Italia, er rødvin fra Bolgheri det som oftest velges på restauranter i området. Da skal vi et ganske langt stykke mot syd. Ellers skriver Giro d’Italia om vermuth og gin.
Fra Viareggio går etappen inn i fjellene. Som så ofte er de lite vin å finne i fjellene.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så lyktes det endelig for Wout van Aert, og han har nå kommet inn i den eksklusive klubben av ryttere som har vunnet etapper i alle tre gand tours. Mexikaneren Isaac del Toro overtok den rosa ledertrøyen. Han er bare 21 år gammel, så det er nok en rytter vi kan komme til å se mye til i fremtiden. Jeg hadde ikke ventet at Primoz Roglic skulle satse på å vinne søndagens etappe. Men jeg er litt overrasket over at han nå er skjøvet ned til 10. plass. Det kan se ut som om Giroen fortsatt er ganske åpen. Mads Pedersen har fortsatt et ganske godt grep om ciclaminotrøyen til beste spurter. Alle veier fører til Rom, heter det. Det gjenstår mange og lange omveier før de kommer dit, og intet er avgjort så langt.
I dag er det en 26,8 km lang, ganske flat tempoetappe. Som det pleier å være for slike tempoetapper vil det være fullt kjør for de som har sammenlagtambisjoner og for tempospesialistene som er ute etter etappeseier. For de andre blir det en gjennomkjøring og en relativt myk start for å kjøre kroppen i gang etter hviledagen.
Folk bør nå ha klart å riste av seg både bakrus etter 17. mai og svartedauen, og kan minne seg selv om at man ikke hallusinerer når tårnet i målbyen Pisa kan virke litt skjevt.
Som noen vil ha oppdaget, er jeg også opptatt av musikk. Dagens startby er fødebyen til komponisten Luigi Boccherini (1743-1805). Han flyttet til Spania og levde det meste av sitt liv der. Kanskje blir ikke italienere og spanjoler enige om hvorvidt han er en italiensk eller spansk komponist, akkurat som tyskere og engelskmenn ikke blir enige om hvorvidt George Friedrich Händel var en tysk eller engelsk komponist. Luigi Boccherini har blitt karakterisert som den beste annenrangs komponisten i sin generasjon. Det er ikke noen veldig flatterende karakteristikk. Men når de førsterangs komponistene i hans generasjon var Joseph Haydn, Wolfgang Mozart og Ludwig van Beethoven, er det kanskje ikke så ille å være en av de ledende komponisten i divisjonen under. Det var mange komponister i den divisjonen. De fleste er for lengst glemt, men Luigi Boccherini blir i det minste husket. En av hans mest kjente komposisjoner er denne menuetten:
En av de absurde, det er fristende å si makabre delene av historien om Boccherini, hendte i 1927, da Mussolini bestemte at Boccherinis levninger, som var begravd sammen med hans familie i Madrid, skulle graves opp og bringes “hjem” til Lucca og begraves der. Detaljene om dette kjenner jeg ikke. Identitetspolitikken kunne få enda mer absurde utslag enn i dag. Vi forlater Boccherini her.
Vi er fortsatt i Toscana, men ikke i de områdene som har gjort Toscana kjent som vinområde. Litt nord for dagens startby, Lucca, er området DOC Colline Lucchesi,hvor det produseres hvit, røde og rosévin, samt søtvin (vin santo). Det er mest rødvin, som kan være laget av blandinger av merlot, syrah og sangiovese. De beskrives som flotte viner, og neste gang jeg måtte komme til det området, skal jeg prøve en slik vin. Men det ser ikke ut til å være viner det er verdt å lete etter. Vinmonopolet har bare en vin herfra, en Sereno – Villa di Santo Stefano. Den beskrives som sødmefull, men har under 3 gr sukker per liter, så det kan ikke være en søt vin.
Når rytterne nærmer seg må, kommer de inne i DOC Terre di Pisa. Men om dette området finner jeg ikke informasjon annet enn på turistinformasjonssider, og holder man seg til slike kilder er alt fantastisk.
Jeg velger heller å dra sørover og bort fra dagens etappe, til Bolgheri, og de såkalte “supertoscanere”. Det er uklart hvem som først fant på betegnelsen “supertoscaner”. Men utivkingen av disse viser at definerte krav definert gjennom vinlovgivning både kan være et virkemiddel for å sikre kvalitet, og en tvangstrøye. På 1970-tallet var italiensk vinproduksjon inne i en krise. Vinen hadde dårlig rykte, og var mest kjent for bastflaskene på Chianti. Jeg henter nok en gang fram det Hugh Johnson skriver i innledningen til avsnittet om Italia i 3. utg av “Vinens verden”, som er fra 1985 (norsk utgave i 1986):
“I første utgave av dette atlas beskrev jeg italienernes urgamle likegyldighet med sin vinkultur som både tiltalende og fortvilende, størstedelen av landets enorme vinproduksjon, med sine gleder og skuffelser, kunne drive en skikkelig vinhandler til flasken.
Det er skjedd store forandringer siden den gang. Italienerne er ikke lenger nonsjalante med vinen, ihvertfall ikke når det gjelder produksjon og markedsføring. (Måten å drikke den på, er en annen sak.) Men fremdeles er det sider ved italiensk vin som man må mobilisere både godvilje og tålmodighet for å forstå.”
Utviklingen av den første “supertoscaneren” skal ha startet i 1942. Den piemontesiske marchese Mario Incisa delle Rocchetta giftet seg i 1930 med en av arvingene til godset Tenuta San Guido, Clairicedella Gherardescas. I 1942 plantet han til en vinmark med blant annet Cabernet Sauvignon. Han laget sin første vin av disse druene i 1948, en vin han kalte Sassicaia, som betyr steinfylt. Vinen ble lenge laget bare til eget bruk. Italienerne har hatt og har kanskje fortsatt et rykte for å holde den beste vinen for seg selv. Da den ble for første gang ble tilbudt kommersielt, hadde den årgang 1968 som sin hovedbase, men var også iblandet en del reservavin av eldre årganger, og vinen ble lagret på barriques, realtivt små eikefat. Den gangen fantes ikke Bolgheri som et klassifisert vinområde.
Vinen ble en suksess. Men den passet ikke inn i noen klassifiseringer, annet enn Vino da Tavola, bordvin. Man fikk den paradoksale situasjon at de mest ettertraktede og høyest prisede vinene fra Toscana var klassifisert på laveste klassifikasjonsnivå. Bolgheri fikk DOC-status i 1984, men bare for hvitvin basert på Trebbiano Toscano og rosévin basert på Sangiovese. DOC-kravene ble endret i 1994, og igjen i 2011. Men fortsatt velger noen å klassifisere sin vin som IGT, som er et lavere klassifiakasjonsnivå enn DOC, hvor produsentene står friere. Enkelte produsenter har utviklet sterke merkevarer. Da blir det slik at klassifiseringen trenger disse merkevarene for å få prestisje, mer enn at disse produsentene trenger klassifiserigen. For mindre kjente produsenter blir klassifiseringen viktigere.
Supertoscaner er ingen offisiell betegnelse, og dermed kan det bli litt uklart. Men det er tre hovedtyper, eller i alle fall utgangspunkter.
En vin som bare er laget av “internasjonale”, i praksis franske druer. Sassicaia er det første eksempelet på dette. Den er i realiteten laget som en Bordeauxcvin, men typisk Bordeaux-blanding av druer.
En vin laget av en blanding av Sangiovese og “internasjonale” druer. Antinoris Tiganello er det første eksempelet på en slik vin.
En ren sangiovesevin, lagret helt eller delvis på barriques. La Pergole Torte fra Montevertine skal være den første vin av denne typen.
Det får være nok om de såkalte supertoscanere for denne gang. Vi får komme mer grundig tilbake til disse en gang Giroen er innom området hvor de produseres.
Italiensk vin
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
Gambero Rosso Italian Wines
Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.
Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.
Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.
