Prinsesse Märtha Louise har klart å komme i medienes søkelys med tre rettslige konflikter. “Krangling i fjæra” om utbygging på Hankø skal jeg la ligge. Men stansingen av boken “Märthas Engler og bruken av Odd Bang-Hansens oversettelse av H.C. Andersens ligger innenfor mitt interessefelt.
Prinsessen og englene
Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:
iTunes har etablert en tjeneste for å gjøre tilgjengelig undervisning i podcastformat. Via iTunes store kan vi f.eks. få forelesningsserier fra Stanford, Berkeley, Yale og MIT. Universitetene kan selv velge om det skal gjøres tilgjengelig for alle eller bare for en begrenset krets.
Nå som tjenesten er tilgjengelig kan vel vi ved UiO regne med at vi får tilgang til den om fire år eller så. Først skal de ansvarlige slumre til noen andre forteller dem at tjenesten finnes og at den kanskje til og med kan være av interesse for oss. Så skal man lage et prosjekt hvor dette skal utredes gjennom noen måneder. Så skal man tenke leeeeenge før man får bestemt seg. Og da skal man lage en sær UiO-variant hvor integrasjon mot administrative systemer som kan spare 1/8 årsverk sentralt er viktigere en anvenelighet for lærere og studenter. Etter dette får vi et begrenset forsøksprosjekt.
Men til UiOs 200-års jubileum kan det hende at USIT har sørget for å gjøre tjenesten tilgjengelig også for lærere og studenter ved UiO.
Nok er nok. Jeg har lenge forsøkt å bruke web som støtte for min undervisning. Her har jeg lagt ut PowerPoint-filer, lydfiler, kommentarer til oppgaver, osv. I tillegg har jeg valgt å gjøre mine kommentarer til UiO-relaterte spørsmål tilgjengelig på disse sidene. Nå legger jeg alt over på mine private nettsider på www.torvund.net, i trygg avstand fra USITs iver etter å legge hindringer i veien for gode nettsteder.
Dette er en artikkel som ble publisert i Uniforum og lagt ut på mitt nettsted for en tid siden. Den er flyttet hit i forbindelse med at jeg legger ned mitt UiO-nettstedt folk.uio.no/olavt.
Jeg er en frustrert bruker av IT-systemer webtjenester ved UiO. Kortversjonen er at vi ikke har tilgang til de ressursene vi har behov for, det vi får er for dårlig og løsningene kommer alt for sent. Dette medfører ofte unødig ressursbruk og dårlige løsninger. Jeg skal her i hovedsak holde meg til webløsninger.
Jeg skrev kommentaren om studieordningen ved Det juridiske fakultet for senere å kunne si omtrent “hva var det jeg sa …”. Fra dag 1 har jeg ment at det man gjorde var et feilgrep og at studieordningen ikke ville kunne vare.
Nå foreligger det et utkast til evalueringsrapport fra Nokut – det organ som skal vurdere kvalitet i høyere utdannig. I utkastet kan man bl.a. lese følgende:
Denne kommentaren ble skrevet etter at nåværende studieordning ble vedtatt. Jeg flytter den hit fordi jeg har gitt opp webhotellet ved UiO og flytter alt som er verdt å ta vare på over til mitt private nettområde.
Studieordningen
Man skal selvsagt lojalt følge opp den studieordning som er vedtatt, og som man nå er i ferd med å innføre her ved Det juridiske fakultet i Oslo. Men jeg vil likevel gi uttrykk for hvorfor jeg er uenig i flere av de valg som er truffet, og hvorfor jeg tror det ikke vil gå alt for mange år før spørsmålet kommer opp på nytt.
Det juridiske fakultet har økonomiske problemer. Utenforstående kan lese om dette i Uniforum. For oss som arbeider ved fakultetet er dette ikke noe nytt, selv om svingningene nok er større enn vi hadde ventet. En konsekvens av dårlig økonomi kan man lese om i Universitas.
Det juridiske fakultet har alltid vært underfinansiert og er det fortsatt. Lenge levde Universitetet med et system hvor de som fikk penger i fjor skulle få minst like mye i år, og så var det en viss kamp om hvordan veksten skulle fordeles. Det juridiske fakultet kan ikke ha spilt sine kort særlig godt i tidligere fordelingsdiskusjoner. Men dette var før min tid, og det har liten hensikt å lete etter hvem som eventuelt burde ha gjort hva annerledes i en etter hvert ganske fjern fortid.
I dag, 21. september 2007, avsa Høyesterett i “plenum” (det var bare syv dommere, alle andre var inhabile) dom i Tomtefestesakene. Jeg har ennå ikke finlest de tre dommene. Men det bringer opp igjen et begrep som jeg ofte har stusset ved i slike saker: Markedspris.
En markedspris er den prisen markedet er villig til å betale, og det forutsetter at det faktisk er et marked for slike ytelser. Markedsprisen må gjelde pris for den akuelle ytelsen, og den aktuelle ytelsen i tomtefestesakene er en tomt som er bortfestet for n år. Markedet for slike tomter kan neppe sammenlignes med markedet for ubebygde, byggeklare tomter. Det er ikke så interessant å kjøpe en tomt som man selv ikk kan utnytte på annen måte enn å feste den bort i f.eks. de neste 46 årene.
Legger man prinsippet om markedspris til grunn, burde det være markedet for slike tomter som man tok utgangspunkt i. Når man i dag snakker om “markedspris” mener man i realiteten prisen på en helt annen ytelse enn den som er aktuell i saken. Og da kan det ikke være riktig å snakke om “markedspris”.
I ubehagelig nærhet til kommunevalget blusset diskusjonen om lederlønningene i Hydro opp. Det ble en sammensausing av moralsk indignasjon, misunnelse, politisk opportunisme og tabloid journalistikk. Saken ble ikke bedre av at man fikk den familiære koblingen mellom Oslos ordfører Per Ditlev Simonsen og hans datter Cecilie Ditlev Simonsen og deres “sveitsiske tanter”.
Mange deltok i debatten. Professor Nils Christie skrev artikkelen Pengene som oppløser Norge i Aftenposten 30. juli 2007. Han ble også intervjuet om saken. Øivind Østberg kom i en kommentar den 4. august med en etter min mening betimelig påpekning av at Nils Christie la stor vekt på likhet på bekostning av frihet.
Den 31. august var det professor Bernt Hagtvets tur, med artikkelen Blodtåke i styrerommet.
Jeg syntes innleggene var svært så ensidige og unyanserte, og kastet meg inn i debatten med artikkelen Misunnelse og moralisme, som ble trykket i Aftenposten 8. august. Artikkelen gjengis nedenfor: