Også musikkpirater innser at komponister og musikere trenger penger for å leve. Når man skal kombinere denne erkjennelsen med den utbredte holdning at musikk er noe man stjeler fra nettet gjennom såkalte fildelingstjenester får man et problem. Hvis komponister og musikere skal få penger må noen betale, men piratene mener at noen andre enn dem selv må sørge for denne betalingen.
Jeg har møtt tre løsningsforsøk fra piratenes representanter. Det ene er at man kan innføre en bredbåndsavgift. Alle som har bredbånd skal spleise på musikken som lastes ned. Alle betaler like mye uansett hvor mye musikk de laster ned.
Det neste er at musikken skal finansieres med reklame.
Den siste løsningen er den norske universalløsningen: Onkel stat bør betale.
Et grunnleggende spørsmål er om det er de som bruker musikk som skal betale for den musikken som lastes ned, eller om det skal betales gjennom en flat “skatt”. Holder man grunnleggende samfunnsfunksjoner som skole, helse m.m., så mener jeg at brukerne bør betale. De som bruker mer bør betale mer, såpass enkelt er det. I en debatt om musikkpirater i Studentersamfunnet i Trondheim den 8. september 2007 sa piratenes talsmann at man kunne differensiere ved at avgift var knyttet til båndbredde. Man tar for gitt at den som har stor båndbredde laster ned mye musikk, mens tante Alma klarer seg med en tynn tråd.
Selv har jeg alltid gått for størst mulig båndbredde, men jeg laster ikke ned musikk. Ivrige nettspillere vil nok også ha båndbredde selv om de ikke har tid til å høre mye på musikk. Selv foretrekker jeg fortsatt å kjøpe musikk på CD, selv om jeg kopierer alle mine CDer til mp3-filer. Jeg vil gjerne slippe å betale en gang til for den musikken andre laster ned.
Legger man avgift på bredbånd for å finansiere nedlasting av musikk må man legge på en tilsvarende avgift for å finansiere film. Vi som av og til legger fagartikler, lærebøker og annet på nett vil nok også ha vår del dersom det innføres tvungen brukerbetaling. Så avgiften må være tilstrekkelig til å dekke dette også.
Flate avgifter har den store ulempen at inntekter ikke knyttes til forbruk. Riktignok vil inntektene kunne øke noe etterhvert som flere får bredbånd og eventuelt i takt med økningen i båndbredde. Men kanskje når man et tak, og uansett vil økningen være frikoblet fra forbruksøkningen. Det betyr at man ender med en fast sum som skal fordeles. Øker forbruket av musikk blir det mindre på hver. Og når flere melder seg på og vil ha sin andel blir det flere som skal dele kaka. Man kan måle antall nedlastinger. Men det vil ikke si noe om hvorvidt folk også ville ha betalt for det de laster ned.
Jeg har lagt ut en del musikk på nettet. Det er musikalske eksempler som er en del av mine gitarsider. Jeg tror ikke at det er musikk som noen gang vil kunne bli bestseller, og jeg har til nå heller ikke tenkt på å ta betalt for dette. Men musikk er musikk. Så blir det en kake som skal fordeles etter hvor mye musikk som lastes ned, så vil også jeg ha mine smuler. Og med 100 – 150.000 besøkende hver måned kunne det kanskje bli litt mer enn bare smuler.
Kan man telle hva som lastes ned må det også være mulig å telle hvem som laster ned. Man trenger ikke informasjon om hvem som laste rned hva. Det er mulig å tenke seg systemer som registrerer at person A ha lastet ned x musikkfiler, eventuelt x Mb musikkfiler. I andre enden kan det registreres at musikkfil B har vært lastet ned y ganger. Men trenger man ikke vite for å finne ut hvor mye A skal betale og hvor mye B skal få. Men jeg har liten tro på at piratene har noen vilje til å betale – uansett hvordan betalingen organiseres. Derfor liker man ikke tanken på at penger også må inn, de kan ikke bare gå ut.
Noen synes å mene at alt som finnes på internett, også musikk, skal betales gjennom reklame. I praksis betyr det at kostnadene lastes over på andre produkter, for pengene kommer uansett fra oss forbrukere til slutt. Det kan sies mye om dette. Men jeg nøyer meg her med å si at jeg foretrekker å betale for musikken direkte, og ikke ved at den blir avbrutt av reklame, at jeg må kjøpe andre produkter for å rå tilgang til musikken, osv.
Piratene forsøker gjerne å hvitvaske sin samvittighet på flere måter. Man kan ofte høre at piratene i virkeligheten hjelper musikken ved at de gjør den kjent. Kanskje tror de på dette selv – man blir alltid lett overbevist av sine egne argumenter, særlig når de rettferdiggjør egne handlinger. Det er selvsagt viktig å at musikken blir kjent og gratis distribusjon på nettet kan være en markedsføringsmetode. Men som opphavsmann er det mitt privilegium å bestemme hva som eventuelt skal gjøres tilgjengelig, hvordan dette skal gjøre, osv. Andre må gjerne mene at jeg burde ha gjort det på en annen måte, men det er opphavsmannen som har og som skal retten til å bestemme over dette.
Et argument er at man ikke tar noe fra noen. Musikk er et offentlig gode sier de. En teori om musikk som offentlig gode – på lik linje med luft og vann – overser at musikken må produseres. At reproduksjon og distribusjon er billig betyr ikke at produksjonen er gratis. Det er kostnader som skal dekkes inn, i tillegg til at musikere skal ha til brød, smør og øl. Man stjeler fra noen som ikke er så synlig. Derfor er terskelen lavere enn om man stjeler ting som folk merker at blir borte, og som kanskje krever at man bryter seg inn eller slår ned gamle damer. Det er omtrent den samme argumentasjonen man hører fra de som svindler banker og forsikringsselskaper, som snyter på skatten, jukser med trygd, osv. Noen taper, det er bare ikke så lett å få øye på dem. Som de fleste andre kunstnere så tjener musikere og komponister generelt lite. Noen få har stor suksess, de fleste har det ikke. Et kjent navn er ingen garanti for høye inntekter.
Den andre hvitvaskingsoperasjonen er at man hevder at man gjerne kan betale til artistene, men ikke til plateselskapet. Nå tror jeg ikke at de faktisk vil betale til artistene om de kan slippe unna. Men plateselskapene er ikke bare de fire store. I mange tilfeller er artistene og plateselskapet omtrent det samme. Det finnes mange små plateselskap som drives fra kjøkkenbenken hjemme hos musikere. Vil man ikke betale til plateselskapene blir det ikke penger til musikerne heller.
Plateselskapene må bære et stor del av ansvaret for at piratmarkedet har vokst seg så stort. Plateselskapene må selv ta kostnadene for dette og man bør ikke stramme til i forhold til internett for å redusere plateselskapenes tap. Men dette gjør ikke pirateriet mer akseptabelt.