Hydro-saken, Opsjoner

Et tilbakeblikk

I ube­ha­ge­lig nær­het til kom­mune­val­get blus­set dis­ku­sjo­nen om leder­løn­nin­ge­ne i Hydro opp. Det ble en sam­men­sau­sing av moralsk indig­na­sjon, mis­un­nel­se, poli­tisk opport­u­nis­me og tab­lo­id jour­na­lis­tikk. Saken ble ikke bed­re av at man fikk den fami­liæ­re kob­lin­gen mel­lom Oslos ord­fø­rer Per Dit­lev Simon­sen og hans dat­ter Ceci­lie Dit­lev Simon­sen og deres “sveit­sis­ke tan­ter”.

Man­ge del­tok i debat­ten. Pro­fes­sor Nils Chris­tie skrev artik­ke­len Pen­ge­ne som opp­lø­ser Nor­ge i Aften­pos­ten 30. juli 2007. Han ble også inter­vju­et om saken. Øivind Øst­berg kom i en kom­men­tar den 4. august med en etter min mening beti­me­lig påpek­ning av at Nils Chris­tie la stor vekt på lik­het på bekost­ning av fri­het.

Den 31. august var det pro­fes­sor Bernt Hag­tvets tur, med artik­ke­len Blod­tåke i styre­rom­met.

Jeg syn­tes inn­leg­ge­ne var svært så ensi­di­ge og uny­an­ser­te, og kas­tet meg inn i debat­ten med artik­ke­len Mis­un­nel­se og mora­lis­me, som ble tryk­ket i Aften­pos­ten 8. august. Artik­ke­len gjen­gis neden­for:

Misunnelse og moralisme

Ta en god por­sjon norsk mis­un­nel­se og ha i en lik meng­de norsk mora­lis­me. Til­sett noen popu­lis­tis­ke poli­ti­ke­re og rike­lig med tab­lo­i­de jour­na­lis­ter. Resul­ta­tet er en gans­ke hes­lig blan­ding, slik man nå kan se i saken om Hydro-opsjo­ne­ne.

Man inn­går en avta­le knyt­tet til resul­ta­ter. Resul­ta­te­ne blir langt bed­re enn for­ut­satt, og bonu­sen blir langt stør­re enn noen had­de fore­stilt seg. Selv­sagt hol­der man seg til avta­len. Man må gjer­ne mene at resul­ta­te­ne bur­de vært målt på en annen måte, men en avta­le er en avta­le. Par­te­ne får hel­ler vel­ge en annen løs­ning en annen gang.

Jeg tror ikke at man­ge av dem som nå sva­rer på jour­na­lis­te­nes leden­de spørs­mål selv vil­le ha sagt fra seg en gevinst som vis­te seg å bli stør­re enn man trod­de, langt mind­re de jour­na­lis­te­ne som spør.

Nils Chris­tie skri­ver at Hydro-top­pe­ne er med på å for­and­re Nor­ge ved å glit­re med sin rik­dom. Det er mulig Chris­tie føl­ger bed­re med i slad­re­pres­sen enn hva jeg gjør. Men jeg kan ikke hus­ke å ha sett at noen av dem “glit­re med sin rik­dom”.

Det sam­me gjel­der ledel­sen i Tele­nor og Stat­oil. Det er helt uri­me­lig å gjø­re dis­se til synde­buk­ker og nær­mest moralsk ansvar­lig for en sam­funns­ut­vik­ling som Chris­tie ikke liker.

Bernt Hag­tvet føl­ger opp med et inn­legg som oser av svuls­tig mora­lis­tisk reto­rikk. Det er en illu­sjon å tro at lønns­for­skjel­ler er begrun­net i sam­funns­nyt­te, og jeg kan ikke se at noen har påbe­ropt det­te. I et børs­no­tert sel­skap — som Hydro er — beta­ler man det som er nød­ven­dig for å få en som gjør en best mulig jobb for sel­ska­pet.

Må man beta­le ti mil­lio­ner kro­ner, er det for­nuf­tig om man mener at det­te sik­rer en langt stør­re gevinst for eier­ne. Det er ikke spørs­mål om kom­pe­tan­se i seg selv, men om den kom­pe­tan­sen sel­ska­pet har behov for.

Hydro har ikke behov for en hjerne­ki­rurg, så and­re får ta seg av dem. Hag­tvet må gjer­ne mis­li­ke mar­ke­det. Men han kan ikke late som om det ikke fin­nes.

Mar­ke­det har selv­føl­ge­lig påvir­ket resul­ta­tet, slik det også vil­le ha gjort om resul­ta­tet skul­le ha blitt langt sva­ke­re enn man antok da avta­le­ne ble inn­gått. Skal man ta Hag­tvet alvor­lig, er Hydro et sel­skap som er blitt dre­vet frem av en mar­keds­bøl­ge uten noen form for sty­ring, slik at ledel­sens inn­sats ikke har bidratt noe til resul­ta­tet. Det er selv­sagt ikke til­fel­le.

Hag­tvet synes også å mene at ledel­sen høs­ter arbeids­frie inn­tek­ter. Det er åpen­bart både umo­ralsk og urett­fer­dig at de som også arbei­der skal få en liten del av verdi­stig­nin­gen. Sli­ke inn­tek­ter skal være for­be­holdt de bare eier og ikke arbei­der.

Det ledel­sen får er smu­ler i for­hold til hva sta­ten og and­re aksjo­næ­rer helt ufor­tjent tje­ner — om man skal leg­ge til grunn at inn­tek­ter som kan til­skri­ves “verdi­stig­ning som føl­ge av mar­keds­fluk­tua­sjo­ner” er ufor­tjent.

Det tra­gis­ke er at det åpen­bart er vik­ti­ge­re for poli­ti­ker­ne at ledel­sen ikke tje­ner mer enn hva den nors­ke mis­un­nel­sen tåler, enn at sel­ska­pet opp­når gode resul­ta­ter. Måten Regje­rin­gen opp­trer på er ama­tør­mes­sig og ikke egnet til å ska­pe til­lit i mar­ke­det.

Man er mer opp­tatt av å vise handle­kraft over­for mis­un­ne­li­ge vel­ge­re enn av å iva­re­ta sel­ska­pe­ts inter­es­ser. Det blir nep­pe enkelt å fin­ne kva­li­fi­ser­te per­soner som har lyst til å over­ta etter Jan Reinås med en slik eier.

Det­te kan kom­me til å kos­te langt mer enn en mulig reduk­sjon av opsjons­ut­be­ta­lin­ge­ne. Kurs­fal­let man­dag gir et tap på 3,2 mil­li­ar­der, og uro­en smit­ter også over på and­re sel­ska­per hvor sta­ten har sto­re eier­an­de­ler. Men slik blir det gjer­ne når poli­ti­ker­ne kom­mer på banen:

Det spil­ler ingen rol­le om det kos­ter noen mil­li­ar­der, bare man kan vin­ne en sym­bolsk sei­er som kan­skje kan gi noen stem­mer ved nes­te valg.

>—

Bernt Hag­tvet kom med et svar til meg 11. august, og jeg skrev føl­gen­de svar 19. august:

Moralsk lønn?

Bernt Hag­tvet spør hvil­ke morals­ke hen­syn som til­si­er at noen skal tje­ne mye mer enn and­re. Man kun­ne like gjer­ne spør­re om hvil­ke morals­ke hen­syn som til­si­er at folk i Nor­ge skal tje­ne mye mer enn de fles­te and­re i ver­den.

Det er vans­ke­li­ge­re å gi en moralsk begrun­nel­se for at en gjen­nom­snitts­nord­mann tje­ner vel­dig mye mer enn en gjen­nom­snitts­ru­me­ner enn det er å begrun­ne at Rei­ten tje­ner mye mer enn en pro­fes­sor. Jeg vil der­for ikke trek­ke noen mor­al­gren­se for hvor mye det er aksep­ta­belt å tje­ne. Det blir “tenk på et tall”, og det blir umo­ralsk om noen tje­ner mye mer enn en selv. Om stats­mi­nis­te­ren som måle­stokk kan det sies at han, med enn lønn som er omtrent halv­par­ten av hva redak­tø­ren i Aften­pos­ten tje­ner, får for lite betalt i for­hold til den job­ben han gjør. Men i mot­set­ning til bedrifts­le­de­re er poli­ti­ke­re til­lits­valg­te. Poli­ti­ke­re kan ikke sam­men­lig­nes med nærings­livs­le­de­re.

>—

Noen oppsummerende betraktninger

For meg koker det­te ned til føl­gen­de: Man skal hol­de de avta­ler man har inn­gått og aksjo­næ­rer — også sta­ten — skal føl­ge de spille­reg­ler som gjel­der i sam­fun­net.

Om man for enkel­hets skyld leg­ger til grunn inn­løs­nings­ver­di­en av Hydro-opsjo­ne­ne, så var avta­le­ne omtrent slik: Hydros eiere inn­går en avta­le med en grup­pe lede­re om at for hver mil­li­ard eier­ne får i aksje­ge­vinst skal leder­ne får 2 mill på deling. Da avta­le­ne ble inn­gått i 2001 var det ingen som ven­tet at kurs­opp­gan­gen skul­le bli så stor, og der­for hel­ler ikke at opsjojns­ge­vins­ten skul­le bli så stor. Der er selv­føl­ge­lig ikke leder­ne ale­ne som har sør­get for den­ne gevins­ten. De har hatt god hjelp av mar­ke­det, og selv­føl­ge­lig alle ansat­te i Hydro. Men det blir for lett­vindt å hev­de at det bare er mar­ke­det som har gitt en slik gevinst. Det er ikke nok med god vind, man må like­vel kun­ne sei­le om man skal hev­de seg. Og det er i alle fall ikke mer urett­fer­dig at man noe ufor­tjent får en mar­keds­ge­vinst enn det vil­le ha vært om man ikke had­de fått noe i et neda­gå­en­de mar­kedt til tross for at ledel­sen had­de gjort en kjempe­jobb for sel­ska­pet. Og uan­sett har ledel­sen bidratt mer enn eier­ne, så det vil­le ikke være rime­lig at eier­ne øker sin gevinst ytter­li­ge­re ved å løpe fra avta­len med ledel­sen.

I Hydro-saken har man også det spe­si­el­le at opsons­av­ta­le­ne ble inn­gått med Jens Stol­ten­berg som stats­mi­nis­ter, og han gikk den gan­gen sterkt inn for sli­ke avta­ler. Det var, som Nett­avi­sen for­mu­le­rer det, Jens Stol­ten­berg som star­tet gull­op­sjo­ne­ne. Det blir ynke­lig og dob­bel­mo­ralsk når Stol­ten­berg høs­ten 2006 avvis­te kri­tikk ved å hen­vi­se til at utvik­lin­gen har gått i gal ret­ning.

Det er en ærlig sak å skif­te mening. Men å skif­te mening er ikke det sam­me som å løpe fra tid­li­ge­re stand­punk­ter og kon­se­kven­se­ne av dis­se. Jens Stol­ten­berg må gjer­ne mene at opsjons­av­ta­le­ne har utvik­let seg på en uhel­dig måte. Men det gir ingen grunn til å løpe fra tid­li­ge­re inn­gåt­te avta­ler. Sta­ten kan, i sel­ska­per der sta­ten er stor aksjo­nær, gå inn for at det for frem­ti­den ikke skal inn­gås sli­ke avta­ler. Men man hol­der de avta­ler som er inn­gått. Folke­trygd­fon­det har tatt opp leder­lønn­spørs­må­let på en rek­ke gene­ral­for­sam­lin­ger. Det er, som Aften­pos­ten skri­ver i sin leder­ar­tik­kel 22. august, et eksem­pel til etter­føl­gel­se. Om man er enig eller ikke enig med Folke­trygd­fon­det i sakens rea­li­tet er i den­ne sam­men­hen­gen uin­ter­es­sant. De bru­ker sin rett som aksjo­nær til å frem­me sitt syns­punkt. Hvis de vin­ner til­slut­ning fra et fler­tall av akjo­næ­re­ne vin­ner deres syn fram. Slik fun­ge­rer aksjo­nær­de­mo­kra­ti­et.

I dis­ku­sjon om leder­lønn vises det ofte til at ikke sær­lig man­ge nors­ke lede­re for­svin­ner til utlan­det. Det er sik­kert rik­tig, men det er å snu saken på hodet. Spørs­må­let er ikke først og fremst hva man må beta­le for å hol­de på sine lede­re, men hva man må til­by for å rekrut­te­re de man øns­ker. De som er aktu­el­le for topp­job­be­ne sit­ter alle­re­de i spen­nen­de og godt betal­te job­ber, og er i utgangs­punk­tet ikke på jakt etter en ny stil­ling. Skal man lok­ke til seg sli­ke folk må man til­by en total­pak­ke som gjør det attrak­tivt å skif­te, og lønn er selv­sagt et ele­ment her. Hvis man ut fra poli­tisk kor­rekt­het til­byr halv­par­ten av den lønn de har der de er, så får man nep­pe napp. Hvor mye man må beta­le har de som anset­ter langt bed­re for­ut­set­nin­ger for å bedøm­me enn hva jeg, poli­ti­ke­re og and­re syn­se­re måt­te ha.

Uan­sett hva man mener om opsjons­av­ta­ler og leder­løn­nin­ger, så var regjer­nin­gens hånd­te­ring av Hydro-saken under enhver kri­tikk. Det er uhørt at en aksjo­nær med drøyt 40% eier­an­del på egen­hånd spar­ker styre­le­der i suve­ren for­akt for van­li­ge spille­reg­ler og øvri­ge aksjo­næ­rer. Man kun­ne ha kalt inn til eks­tra­or­di­nær gene­ral­for­sam­ling. I ste­det ga man Jan Reinås en fot i ræva. Det er helt åpen­bart at hen­sy­net til det fore­stå­en­de kom­mune­val­get var langt vik­ti­ge­re for regje­rin­gens hånd­te­ring enn hen­sy­net til Hydro. At et sel­skap som Hyr­do bru­kes for å tje­ne parti­po­li­tis­ke inter­es­ser i en valg­kamp er helt for­kas­te­lig.

Vi ser nå noe av den pris vi må beta­le for regje­rin­gens hånd­te­ring av den­ne saken. Jan Reinås har sagt meget klart at han ald­ri mer vil gå inn sty­ret i et sel­skap hvor sta­ten er domi­ne­ren­de aksjo­nær. And­re har ikke hatt like klar opp­ford­ring til å utta­le seg, men man­ge ten­ker nok som Reinås. Tre av styre­med­lem­me­ne i Hydro har vars­let at de trek­ker seg i pro­test mot regje­rin­gens hånd­te­ring av Hydro-saken. Det gir også et sig­nal om at man går i feil ret­ning.

De som har litt hukom­mel­se vil hus­ke at det for et drøyt år siden ikke var lett å fin­ne en styre­le­der til Stat­oil. Etter man­ge run­der fikk valg­ko­mi­te­en over­talt en mot­vil­lig John Fred­rik Odfjell til å stil­le som kan­di­dat. Men Stol­ten­berg, etter press fra LO, tvang Odfjell til å trek­ke seg. Da had­de man ikke fle­re kan­di­da­ter, og enden på visa ble at den sit­ten­de styre­le­de­ren, Jan­nik Lind­bæk ble sit­ten­de en peri­ode til — noe han i utgangs­punk­tet ikke øns­ket. De som kun­ne vært aktu­el­le til ver­vet som styre­le­der i Hydro hus­ker nok hvor­dan regje­rin­gen har behand­let Odfjell og Reinås. Kan­skje har man hel­ler ikke glemt en ikke sær­lig god hånd­te­ring av sty­ret i Vin­mono­po­let. Så valg­ko­mi­te­en må reg­ne med å få et høf­lig nei fra man­ge kan­di­da­ter. Pri­sen for at stats­do­mi­ner­te sel­ska­per ikke får en så god ledel­se som de bur­de hatt må vi, skatte­be­ta­ler­ne, beta­le. Det vil kos­te langt mer enn opsjons­av­ta­le­ne.

Print Friendly, PDF & Email