Studieordningen ved Det juridiske fakultet

Den­ne kom­men­ta­ren ble skre­vet etter at nåvæ­ren­de stu­die­ord­ning ble ved­tatt. Jeg flyt­ter den hit for­di jeg har gitt opp web­ho­tel­let ved UiO og flyt­ter alt som er verdt å ta vare på over til mitt pri­va­te net­t­om­rå­de.

Studieordningen

Man skal selv­sagt lojalt føl­ge opp den stu­die­ord­ning som er ved­tatt, og som man nå er i ferd med å inn­føre her ved Det juri­dis­ke fakul­tet i Oslo. Men jeg vil like­vel gi uttrykk for hvor­for jeg er uenig i fle­re av de valg som er truf­fet, og hvor­for jeg tror det ikke vil gå alt for man­ge år før spørs­må­let kom­mer opp på nytt.

Vi burde ha valgt en to-trinns modell

Utgangspunkt

Utgangs­punk­tet for omleg­gin­gen av stu­di­et den­ne gan­gen, var den såkal­te “Bolog­na-pro­ses­sen”, som byg­ger på at euro­pe­is­ke under­vis­nings­mi­nis­te­re under­teg­net en erklæ­ring om har­mo­ni­se­ring av høy­ere utdan­ning i Euro­pa. Målet er at det skal bli let­te­re å sam­men­lik­ne utdan­nin­ger, og at det skal være enk­le­re å flyt­te fra et lære­sted til et annet. Et sen­tralt ele­ment i det­te er inn­fø­ring av “ECTS-credits”. Det vil si at alle stu­die­en­he­ter til­ord­nes poeng, hvor et helt stu­die­år utgjør 60 poeng. For oss er det­te helt upro­ble­ma­tisk. Det er bare å mul­ti­pli­se­re våre gam­le vekt­tall med tre. Et annet ele­ment er at gra­de­ne skal være basert på 5 års stu­di­er, hvil­ket er grun­nen til at det juri­dis­ke stu­di­et nå skjæ­res ned fra 6 til 5 år.

Et annet vik­tig ele­ment er en inn­de­ling i to trinn: Et bachelor og et mas­ter nivå. Det­te gri­per inn i en gam­mel debatt, som tid­li­ge­re had­de over­skrif­ten “en juri­disk cand.mag. grad”. Vi valg­te å hol­de fast ved et 5 års pro­fe­sjons­stu­di­um. Det­te var etter min
vur­de­ring et fun­da­men­talt feil­grep, og repre­sen­te­rer på man­ge måter en til­bake­skritt i for­hold til den stu­die­ord­nin­gen som vi nå går bort fra.

Når jeg snak­ker med uten­lands­ke kol­le­ger og for­kla­rer vår omleg­ging, ser de bare ufor­stå­en­de på meg og ris­ter på hodet når jeg prø­ver å for­kla­re at vi leg­ger om, men ikke til en 3+2 ord­ning. Alle jeg har snak­ket med som er involvert i omleg­gin­ger av juri­dis­ke stu­di­er i and­re land, tar sik­te på en 3+2 ord­ning.

Mye av mot­stan­den mot en lave­re juri­disk grad byg­ger på en etter min mening irra­sjo­nell angst for at de ordent­li­ge juris­te­ne skal måt­te kon­kur­re­re med en grup­pe halv­stu­der­te kva­si­ju­ris­ter på arbeids­mar­ke­det. Jeg for­ut­set­ter at en lave­re juri­disk grad ikke vil­le kva­li­fi­se­re til stil­lin­ger hvor det er et for­melt krav om juri­disk kom­pe­tan­se, så som advo­ka­ter og dom­me­re. Så i den grad man møter dem i arbeids­mar­ke­det, er det som søke­re til uli­ke saks­be­hand­ler­stil­lin­ger m.m. hvor det ikke er noe for­melt krav om at man må være jurist. Og da kan det i alle fall ikke være noe stør­re pro­blem at søker­ne kan en del jus, i for­hold til and­re med til­sva­ren­de gra­der uten jus. Og arbeids­mar­ke­det vil nok uan­sett bare vel­ge per­soner med lave­re grad der­som man ikke kla­rer å rekrut­te­re juris­ter til dis­se stil­lin­ge­ne.

Min vur­de­ring er at man for å fyl­le de for­mel­le kra­ve­ne til å gå inn i jurist­pro­fe­sjo­nen, er en grunn­ut­dan­ning i norsk rett, sup­plert med en for­dyp­ning. For­dyp­nin­gen, hvil­ket vil si mas­ter­gra­den, kan godt være fra et annet land. Med øken­de euro­pei­se­ring og inter­na­sjo­na­li­se­ring, er det bare en for­del at man­ge har erfa­ring fra and­re retts­sys­te­mer — ikke minst den vik­ti­ge erfa­ring at man kan nær­me seg et juri­disk spørs­mål på fle­re måter enn den vi læres opp til i Nor­ge.

Det sen­tra­le i jurist­pro­fe­sjo­nen er adgan­gen til å opp­tre ved dom­sto­le­ne, enten som advo­kat eller dom­mer. På alle and­re områ­der kon­kur­re­rer juris­te­ne med and­re pro­fe­sjo­ner. Det bør være et krav at de som skal inn i pro­fe­sjo­nen også har stu­dert den ret­ten som først og fremst
er knyt­tet til dom­sto­le­ne, nem­lig pro­sess og straffe­rett. Men det er ingen grunn til å at det­te skal ha en stor plass på det nivå­et som like­vel ikke kva­li­fi­se­rer for den­ne pro­fe­sjo­nen. Dis­se fage­ne bør der­for være på mas­ter­nivå, og man bør kre­ve det­te i til­legg til en juri­disk mas­ter­grad som ikke inne­hol­der norsk pro­sess- og straffe­rett. Det­te kun­ne løses ved at man kre­ver ett semes­ters under­vis­ning i dis­se fage­ne. Det­te bur­de være en del av vår egen mas­ter­grad, og til­bys som en sær­skilt del til stu­den­ter som ikke har det i sin grad.

Hensynet til studentmobilitet og internasjonalisering

Den vik­tigs­te grun­nen til at vi bur­de ha valgt, og til at jeg tror vi på sikt blir tvun­get til å inn­føre en 3+2 ord­ning, er stu­dent­mo­bi­li­tet. Stu­dent­ut­vek­se­ling skjer i øken­de grad på mas­ter­nivå. Opp­taks­krav til mas­ter­stu­di­er rundt om i ver­den, er at man skal ha en bachelor grad. Når vi ikke til­de­ler en slik grad, fyl­ler våre stu­den­ter ikke de for­mel­le kra­ve­ne for opp­tak and­re ste­der. I prak­sis har det­te ofte latt seg løse ved at vi har for­klart over­for den and­re insti­tu­sjo­nen at selv om våre stu­den­ter for­melt sett ikke har en slik grad, så har de gjen­nom­ført stu­di­er til­sva­ren­de en bachelor grad. I for­hold til de som
kjen­ner vårt sys­tem lar det­te seg der­for løse. Men det ska­per mye unø­dig eks­tra arbeid både for den enkel­te stu­dent, for vår admi­ni­stra­sjon og for det lære­sted hvor man søker opp­tak.

Ved de mest aner­kjen­te, og der­for mest popu­læ­re lære­ste­de­ne, risi­ke­rer like­vel våre stu­den­ter å bli skilt ut i den førs­te admi­ni­stra­ti­ve gjen­nom­gang av søk­na­de­ne, for­di de for­mel­le kra­ve­ne ikke er opp­fylt. Søk­na­de­ne når ald­ri fram til de som even­tu­elt kun­ne ha vur­dert rea­li­te­te­ne, og aksep­tert at rea­li­te­te­ne til­freds­stil­ler kra­ve­ne selv om for­ma­li­te­te­ne ikke er i orden. Etter hvert som fle­re lære­ste­der inn­fø­rer en 3+2 ord­ning, er det ingen grunn til å tro at det blir let­te­re for en avvi­ker å argu­men­te­re for at våre stu­den­ter bør tas opp på sær­skilt grunn­lag.

Internasjonal konkurranse

Vi vil i sta­dig sti­gen­de grad bli utsatt for inter­na­sjo­nal kon­kur­ran­se. Man­ge vil kon­kur­re­re om å få de bes­te stu­den­te­ne, først og fremst på mas­ter­nivå. Det­te bør vi øns­ke vel­kom­men, og som et også i intar­na­sjo­nalt stort fakul­tet har vi alle for­ut­set­nin­ger for å kun­ne hev­de oss i en slik kon­kur­ran­se. Vi har stor fag­lig tyng­de på en rek­ke aktu­el­le retts­om­rå­der. Men vi må mel­de oss på i kon­kur­ran­sen.

Hvis vi skal være attrak­ti­ve, må vi ha noe å til­by. Det vi bør til­by, er utdan­ning på mas­ter­nivå til stu­den­ter som har sin bachelor fra and­re ste­der, i til­legg til å ha et godt til­bud til våre egne stu­den­ter. Det­te vil være den mest spen­nen­de grup­pen stu­den­ter å arbei­de med. I til­legg er det dis­se stu­den­te­ne som er mest “lønn­som­me” med dagens finan­sie­rings­mo­dell.

Men med den struk­tur vi har valgt, har vi ikke noen mulig­het til å til­trek­ke oss den­ne grup­pen av stu­den­ter. Man kan ikke hop­pe inn i det 4. året i et 5-års pro­gram. De pro­gram­mer vil til­byr til den­ne grup­pen i form av sær­skil­te mas­ter­pro­gram­mer, blir da et til­bud på siden av våre ordi­næ­re stu­di­er.

De som valgte feil bør få en utgang

Ikke alle tri­ves med jusen. Gjen­nom åre­ne har jeg møtt en del stu­den­ter som helt klart har valgt feil. I det sys­tem som vi har i dag, kan dis­se leg­ge om kur­sen etter et eller to grunn­fag, og kom­bi­ne­re dis­se med fag som de tri­ves bed­re med. Den­ne mulig­he­ten sten­ger vi nå. De stu­den­te­ne som begyn­ner nå, vil enten måt­te full­fø­re alle fem åre­ne, eller bli stå­en­de med et avbrudt stu­di­um. Det kan hen­de at det de har gjen­nom­ført helt eller del­vis kan god­kjen­nes som valg­frie ele­men­ter i et annet stu­die­pro­gram, men det­te bærer vir­ke­lig preg av å være en trøste­ge­vinst. Det vil­le være langt bed­re om man kun­ne avslut­te etter tre år med en bachelor grad, og even­tu­elt byg­ge vide­re på den­ne i en annen ret­ning.

Juridisk studium som påbygning til en annen utdannelse

En del stu­den­ter star­ter på det juri­dis­ke stu­di­et etter at de alle­re­de har full­ført en annen utdan­nel­se. Noen har helt fra begyn­nel­sen ambi­sjo­ner om å full­fø­re hele stu­di­et. For dem betyr ikke omleg­gin­gen så mye. Men det er nok gans­ke man­ge som vil kvie seg for å star­te på et 5-års løp etter at de alle­re­de har en del stu­die­år bak seg. Stu­die­ord­nin­gen av 1996 gir dis­se mulig­he­ten til å bestem­me seg for etap­per: Man kan star­te med et grunn­fag, og even­tu­elt et til der­som det skul­le gi mer­smak. Vel­ger man å stan­se der, så har man like­vel fått en ver­di­full til­leggs­ut­dan­nel­se på top­pen av det man alle­re­de har. På det­te tids­punkt vil man også ha såpass mye erfa­ring med det juri­dis­ke stu­det at det er let­te­re å avgjø­re om man skal fort­set­te eller ikke.

Print Friendly, PDF & Email