Denne kommentaren ble skrevet etter at nåværende studieordning ble vedtatt. Jeg flytter den hit fordi jeg har gitt opp webhotellet ved UiO og flytter alt som er verdt å ta vare på over til mitt private nettområde.
Studieordningen
Man skal selvsagt lojalt følge opp den studieordning som er vedtatt, og som man nå er i ferd med å innføre her ved Det juridiske fakultet i Oslo. Men jeg vil likevel gi uttrykk for hvorfor jeg er uenig i flere av de valg som er truffet, og hvorfor jeg tror det ikke vil gå alt for mange år før spørsmålet kommer opp på nytt.
Vi burde ha valgt en to-trinns modell
Utgangspunkt
Utgangspunktet for omleggingen av studiet denne gangen, var den såkalte “Bologna-prosessen”, som bygger på at europeiske undervisningsministere undertegnet en erklæring om harmonisering av høyere utdanning i Europa. Målet er at det skal bli lettere å sammenlikne utdanninger, og at det skal være enklere å flytte fra et lærested til et annet. Et sentralt element i dette er innføring av “ECTS-credits”. Det vil si at alle studieenheter tilordnes poeng, hvor et helt studieår utgjør 60 poeng. For oss er dette helt uproblematisk. Det er bare å multiplisere våre gamle vekttall med tre. Et annet element er at gradene skal være basert på 5 års studier, hvilket er grunnen til at det juridiske studiet nå skjæres ned fra 6 til 5 år.
Et annet viktig element er en inndeling i to trinn: Et bachelor og et master nivå. Dette griper inn i en gammel debatt, som tidligere hadde overskriften “en juridisk cand.mag. grad”. Vi valgte å holde fast ved et 5 års profesjonsstudium. Dette var etter min
vurdering et fundamentalt feilgrep, og representerer på mange måter en tilbakeskritt i forhold til den studieordningen som vi nå går bort fra.
Når jeg snakker med utenlandske kolleger og forklarer vår omlegging, ser de bare uforstående på meg og rister på hodet når jeg prøver å forklare at vi legger om, men ikke til en 3+2 ordning. Alle jeg har snakket med som er involvert i omlegginger av juridiske studier i andre land, tar sikte på en 3+2 ordning.
Mye av motstanden mot en lavere juridisk grad bygger på en etter min mening irrasjonell angst for at de ordentlige juristene skal måtte konkurrere med en gruppe halvstuderte kvasijurister på arbeidsmarkedet. Jeg forutsetter at en lavere juridisk grad ikke ville kvalifisere til stillinger hvor det er et formelt krav om juridisk kompetanse, så som advokater og dommere. Så i den grad man møter dem i arbeidsmarkedet, er det som søkere til ulike saksbehandlerstillinger m.m. hvor det ikke er noe formelt krav om at man må være jurist. Og da kan det i alle fall ikke være noe større problem at søkerne kan en del jus, i forhold til andre med tilsvarende grader uten jus. Og arbeidsmarkedet vil nok uansett bare velge personer med lavere grad dersom man ikke klarer å rekruttere jurister til disse stillingene.
Min vurdering er at man for å fylle de formelle kravene til å gå inn i juristprofesjonen, er en grunnutdanning i norsk rett, supplert med en fordypning. Fordypningen, hvilket vil si mastergraden, kan godt være fra et annet land. Med økende europeisering og internasjonalisering, er det bare en fordel at mange har erfaring fra andre rettssystemer – ikke minst den viktige erfaring at man kan nærme seg et juridisk spørsmål på flere måter enn den vi læres opp til i Norge.
Det sentrale i juristprofesjonen er adgangen til å opptre ved domstolene, enten som advokat eller dommer. På alle andre områder konkurrerer juristene med andre profesjoner. Det bør være et krav at de som skal inn i profesjonen også har studert den retten som først og fremst
er knyttet til domstolene, nemlig prosess og strafferett. Men det er ingen grunn til å at dette skal ha en stor plass på det nivået som likevel ikke kvalifiserer for denne profesjonen. Disse fagene bør derfor være på masternivå, og man bør kreve dette i tillegg til en juridisk mastergrad som ikke inneholder norsk prosess- og strafferett. Dette kunne løses ved at man krever ett semesters undervisning i disse fagene. Dette burde være en del av vår egen mastergrad, og tilbys som en særskilt del til studenter som ikke har det i sin grad.
Hensynet til studentmobilitet og internasjonalisering
Den viktigste grunnen til at vi burde ha valgt, og til at jeg tror vi på sikt blir tvunget til å innføre en 3+2 ordning, er studentmobilitet. Studentutvekseling skjer i økende grad på masternivå. Opptakskrav til masterstudier rundt om i verden, er at man skal ha en bachelor grad. Når vi ikke tildeler en slik grad, fyller våre studenter ikke de formelle kravene for opptak andre steder. I praksis har dette ofte latt seg løse ved at vi har forklart overfor den andre institusjonen at selv om våre studenter formelt sett ikke har en slik grad, så har de gjennomført studier tilsvarende en bachelor grad. I forhold til de som
kjenner vårt system lar dette seg derfor løse. Men det skaper mye unødig ekstra arbeid både for den enkelte student, for vår administrasjon og for det lærested hvor man søker opptak.
Ved de mest anerkjente, og derfor mest populære lærestedene, risikerer likevel våre studenter å bli skilt ut i den første administrative gjennomgang av søknadene, fordi de formelle kravene ikke er oppfylt. Søknadene når aldri fram til de som eventuelt kunne ha vurdert realitetene, og akseptert at realitetene tilfredsstiller kravene selv om formalitetene ikke er i orden. Etter hvert som flere læresteder innfører en 3+2 ordning, er det ingen grunn til å tro at det blir lettere for en avviker å argumentere for at våre studenter bør tas opp på særskilt grunnlag.
Internasjonal konkurranse
Vi vil i stadig stigende grad bli utsatt for internasjonal konkurranse. Mange vil konkurrere om å få de beste studentene, først og fremst på masternivå. Dette bør vi ønske velkommen, og som et også i intarnasjonalt stort fakultet har vi alle forutsetninger for å kunne hevde oss i en slik konkurranse. Vi har stor faglig tyngde på en rekke aktuelle rettsområder. Men vi må melde oss på i konkurransen.
Hvis vi skal være attraktive, må vi ha noe å tilby. Det vi bør tilby, er utdanning på masternivå til studenter som har sin bachelor fra andre steder, i tillegg til å ha et godt tilbud til våre egne studenter. Dette vil være den mest spennende gruppen studenter å arbeide med. I tillegg er det disse studentene som er mest “lønnsomme” med dagens finansieringsmodell.
Men med den struktur vi har valgt, har vi ikke noen mulighet til å tiltrekke oss denne gruppen av studenter. Man kan ikke hoppe inn i det 4. året i et 5-års program. De programmer vil tilbyr til denne gruppen i form av særskilte masterprogrammer, blir da et tilbud på siden av våre ordinære studier.
De som valgte feil bør få en utgang
Ikke alle trives med jusen. Gjennom årene har jeg møtt en del studenter som helt klart har valgt feil. I det system som vi har i dag, kan disse legge om kursen etter et eller to grunnfag, og kombinere disse med fag som de trives bedre med. Denne muligheten stenger vi nå. De studentene som begynner nå, vil enten måtte fullføre alle fem årene, eller bli stående med et avbrudt studium. Det kan hende at det de har gjennomført helt eller delvis kan godkjennes som valgfrie elementer i et annet studieprogram, men dette bærer virkelig preg av å være en trøstegevinst. Det ville være langt bedre om man kunne avslutte etter tre år med en bachelor grad, og eventuelt bygge videre på denne i en annen retning.
Juridisk studium som påbygning til en annen utdannelse
En del studenter starter på det juridiske studiet etter at de allerede har fullført en annen utdannelse. Noen har helt fra begynnelsen ambisjoner om å fullføre hele studiet. For dem betyr ikke omleggingen så mye. Men det er nok ganske mange som vil kvie seg for å starte på et 5-års løp etter at de allerede har en del studieår bak seg. Studieordningen av 1996 gir disse muligheten til å bestemme seg for etapper: Man kan starte med et grunnfag, og eventuelt et til dersom det skulle gi mersmak. Velger man å stanse der, så har man likevel fått en verdifull tilleggsutdannelse på toppen av det man allerede har. På dette tidspunkt vil man også ha såpass mye erfaring med det juridiske studet at det er lettere å avgjøre om man skal fortsette eller ikke.