Obligatoriske, semiobligatoriske og valgfrie fag

Det er frem­met et for­slag om å gjø­re mar­keds­rett til et “under­vis­nings­fag”. Man ser for seg at det kan være obli­ga­to­risk eller “semi­ob­li­ga­to­risk”.

Ved Det juri­dis­ke fakul­tet har vi gjen­nom fle­re stu­die­ord­nings­de­bat­ter unn­gått å ta opp det grunn­leg­gen­de spørs­må­let om hva som bør være obli­a­to­ris­ke fag. Det har stort sett blitt slik at det som “all­tid” har vært obli­ga­to­ris­ke fag fort­satt er det, uten at man har sett noen grunn til å begrun­ne hvor­for. Sann­syn­lig­vis er for­kla­rin­gen en blan­ding av gene­rell kon­ser­va­tis­me, mang­len­de enga­sje­ment og mot­vil­je mot å “tråk­ke på tær­ne” til folk som har inves­tert et liv i å utvik­le og ved­li­ke­hol­de et fag. Len­ge var det slik at den størs­te aner­kjen­nel­se man kun­ne få innen­for Det juri­dis­ke fag var at det faget man har arbei­det fram ble gjort til et obli­ga­to­risk under­vis­nings­fag. Vi er ennå ikke kvitt det­te, slik at det lett blir opp­fat­tet som en degra­de­ring om man tar ut eller redu­se­rer et fag. Degra­de­rer man faget degra­de­rer man også den eller de som arbei­der med faget.

Jeg mener at vi bør gå gans­ke radi­kalt til verks. Ande­len obli­ga­to­ris­ke fag bør redu­se­re­res kraf­tig. Det mes­te bør få plass innen­for en 3-årig bachelor del. Og også innen­for dis­se tre åre­ne bør det være en del valg­fri­het.

Pro­ses­sen bør skje ved at man star­ter med blan­ke ark, hvor ingen fag får noen form for “walk over” til en frem­ti­dig stu­die­mo­dell. Alle skal måt­te argu­men­te­re for hvor­for et fag skal være obli­ga­to­risk. De skal “måt­te søke sin jobb på nytt”, som det vil­le ha hett om det had­de vært omor­ga­ni­se­ring av en bedrift.

Hvis et fag skal være obli­ga­to­risk må man kun­ne argu­men­te­re over­be­vi­sen­de for at det­te er et fag som alle juris­ter ha inn­sikt i, uan­sett hva man skul­le kom­me til å arbei­de med siden – i alle fall om vi hol­der oss til juri­disk arbeid i en gans­ke vid for­stand. Alle juris­ter tren­ger en “grunn­mur”, og de obli­ga­to­ris­ke fage­ne er de som utgjør den­ne grunn­mu­ren. Man tren­ger en grunn­leg­gen­de for­stå­el­se for en del typis­ke pro­blem­stil­lin­ger og man tren­ger et begreps­ap­pa­rat.

At et fag er “prak­tisk vik­tig” er ikke et hold­bart argu­ment. Det kom­mer helt an på hva man arbei­der med. Fami­l­irett kan være vel­dig prak­tisk for en del advo­ka­ter, mens and­re ikke kom­mer i kon­takt med det i det hele tatt.

Hvis et fag er prak­tisk vik­tig så er det et godt argu­ment for at vi skal ha kom­pe­tan­se og ha et til­bud i faget. Men det kan ikke begrun­ne at det skal være obli­ga­to­risk for alle.

Vi må også kvit­te oss med den poli­tisk kor­rek­te “68’er-tankegangen”. At man mener at “juris­ter også bør inter­es­se­re seg for det­te” er ikke en til­strek­ke­lig grunn til å gjø­re faget obli­ga­to­risk. Trygde­rett, nå vel­ferds­rett, kom inn med en slik begrun­nel­se, blan­det med at det var en aner­kjen­nel­se av det arbei­det som Asbjørn Kjøn­stad had­de gjort med å utvik­le faget.

Vi skal ha et under­vis­nings­til­bud på områ­der hvor vi har kom­pe­tan­se som sam­fun­net har behov for, og vi skal fors­ke på områ­der hvor det er behov for ny kunn­skap. Men det­te betyr ikke at alle frem­ti­di­ge juris­ter skal måt­te lære seg det­te.

Vi kan star­te med det kon­sti­tu­sjo­nel­le. En jurist skal, om man sier det litt floskel­ak­tig, være retts­sta­tens tje­ner. En jurist må for­stå retts­sta­tens ide og hvor­dan hele det kon­sti­tu­sjo­nel­le sys­te­met er byg­get opp. Den som ikke for­står for­hol­det mel­lom utøven­de og døm­men­de makt, mel­lom nasjo­nal rett og folke­rett, men­neske­ret­tig­he­ter, for­hol­det til EU gjen­nom EØS-avta­len, mel­lom kon­sti­tu­sjon og van­li­ge lover, osv, vil ikke være for­tro­lig med rett­sta­tens fun­da­ment.

En jurist må for­stå grunn­leg­gen­de avtale­rett. Man må for­stå avtale­me­ka­nis­men og hva som etab­le­rer en bin­den­de avta­le og hva som gjør at en inn­gått avta­le like­vel ikke blir bin­den­de. For­står man ikke det­te vil man ha pro­ble­mer med å til­eg­ne seg and­re fag hvor avta­ler spil­ler en stør­re eller mind­re rol­le.

Vide­re må man kun­ne en del om for­drin­gers opp­fyl­lel­se, mis­lig­hold, etc. Kort sagt det som behand­les innen­for obli­ga­sjons­ret­ten. Man må også til­eg­ne seg grunn­leg­gen­de begre­per som f.eks. soli­dar­an­svar.

Tings­ret­ten er også grunn­leg­gen­de. Det er ikke enkelt å for­stå for­hol­det mel­lom per­son­li­ge og ting­li­ge ret­tig­he­ter. Det­te begreps­ap­pa­ra­tet må på plass. Men vi kan ikke fort­set­te med “fast eiene­doms retts­for­hold”, slik det­te under­vi­ses i dag. Det er “ingen­ting om alt” som kan ha noe med fast eien­dom å gjø­re, og stu­den­te­ne lærer i prak­sis ingen ting.

Juris­ter må for­stå pro­blem­stil­lin­ger rundt ret­tig­hets­over­gang. Det­te kan man måte både i tings­ret­ten og i obli­ga­sjons­ret­ten. Hvor man plas­se­rer hoved­tyng­den kan nok dis­ku­te­res. Men man må for­stå tredje­manns­pro­ble­mer, grunn­leg­gen­de begre­per som eks­tink­sjon, retts­vern osv. Vide­re må man for­stå for­hol­det mel­lom kol­li­de­ren­de ret­tig­he­ter, med prio­ri­tets­kon­flik­ter og til­lig­gen­de her­lig­he­ter.

Erstat­ning er en annen pro­blem­stil­ling som duk­ker opp i svært man­ge sam­men­hen­ger. Den som ikke kan grunn­leg­gen­de erstat­nings­rett vil ha pro­ble­mer med å til­eg­ne seg en rek­ke and­re fag hvor erstat­nings­rett inn­går som en kom­po­nent.

Jeg er blant dem som mener det var rik­tig å gjø­re sel­skaps­rett til et obli­ga­to­risk fag. Begrun­nel­sen er ikke at alle som arbei­der med for­ret­nings­jus har behov for sel­skaps­rett. Men det er vans­ke­lig å for­stå grunn­leg­gen­de begre­per som juri­disk per­son, samt pro­blem­stil­lin­ger rundt kom­pe­tan­se og repre­sen­ta­sjon om man ikke har en viss inn­sikt i sel­skaps­rett.

Jeg mener også at det er man­ge gode grun­ner som taler for å gjø­re i alle fall deler av mar­keds­ret­ten obli­ga­to­risk. Man tren­ger en grunn­leg­gen­de for­stå­el­se for abs­trak­te, imma­te­ri­el­le retts­go­der. En jurist bør også ha inn­sikt i sam­spil­let mel­lom kon­trakts­fri­het og offent­lig­retts­lig regu­le­ring. Det­te kan også bely­ses gjen­nom mar­keds­rett. Men det­te kan også behand­les innen­for ram­men av and­re fag.

Saks­be­hand­lings­reg­ler og reg­ler som regu­le­rer og set­ter gren­ser for makt­ut­øvel­se er vik­ti­ge. Almin­ne­lig for­valt­nings­rett er der­for en selv­føl­ge­lig det av den juri­dis­ke grunn­mur.

Jeg har til nå unn­gått straffe­rett og pro­sess. Selv­føl­ge­lig må en jurist ha inn­sikt i straffe­rett og pro­sess. Det som er igjen av jurist­mono­po­let er knyt­tet til dom­stols­pro­ses­sen. Det er en for­ut­set­ning for å kun­ne utøve den pro­fe­sjon vi utdan­nes til. Men jeg mener at det­te bør inn­gå i mas­ter­stu­di­et. Det­te hen­ger sam­men med at det bare bør være de som har en mas­ter­grad som er kva­li­fi­sert til stil­lin­ger hvor det er for­melt krav om juri­disk utdan­nel­sen. De som av en eller annen grunn avslut­ter etter bachelor vil ikke være kva­li­fi­sert for det­te, og tren­ger hel­ler ikke dis­se fage­ne. For det som tar mas­ter i utlan­det uten norsk pro­sess og straffe­rett bør det være obli­ga­to­risk med eksa­men i dis­se fage­ne for å kun­ne bekle stil­lin­ger hvor juri­disk utdan­nel­se er et for­melt krav.

Omtrent her stop­per min lis­te over hva som etter min mening bør være obli­ga­to­risk – uten at jeg vil påstå at jeg har tenkt igjen­nom alle fag. Man kan mer­ke seg at fag som fami­lie- og arve­rett, pant, kon­kurs, vel­ferds­rett og sik­kert litt til, er ute­latt. Jeg ser ikke til­strek­ke­lig grunn til at dis­se fage­ne skal være obli­ga­to­ris­ke.

Man kan også vel­ge et annet snitt for å vel­ge ut obli­ga­to­ris­ke ele­men­ter. En jurist bør f.eks. kun­ne arbei­de både på retts­om­rå­der hvor det er lite lov­re­gu­le­ring og på områ­der hvor det er meget detal­jert regu­le­ring. Men det­te peker ikke ut bestem­te fag.

En pro­blem­stil­ling kan bli behand­let i fle­re fag. Da kan det være slik at det er til­strek­ke­lig med ett av fage­ne. Da kan man gjer­ne vel­ge bl.a. ut fra hva som er “prak­tisk vik­tig”. Hva som vel­ges må også avhen­ge av den kom­pe­tan­se man har. Og det er i sli­ke til­fel­ler det kan være grunn til å gjø­re fage­ne “semi­ob­li­ga­to­ris­ke”. Stu­den­te­ne må lære i alle fall et av fage­ne, og det spil­ler mind­re rol­le hvil­ket man vel­ger. Med fare for bare å avslø­re mang­len­de inn­sikt i beg­ge fage­ne, vil jeg f.eks. hev­de at man kan lære å for­hol­de seg til detal­jert, poli­ti­sert og ofte skif­ten­de regu­le­ring både gjen­nom skatte­rett og vel­ferds­rett. For å til­eg­ne seg meto­den er det til­strek­ke­lig at man lærer seg et av fage­ne, og det er like­gyl­dig hvil­ket man lærer. Beg­ge fage­ne er prak­tis­ke for noen, mens and­re ald­ri møter noen dem i prak­sis.

Rent peda­go­gisk kan det være grunn til å kom­bi­ne­re det gene­rel­le med et “eksem­pel­fag”. For å utdy­pe inn­sik­ten i kon­trakts­rett kan det være hen­sikts­mes­sig å stu­de­re et kon­trakts­om­rå­de mer inn­gå­en­de. Men om det­te er entre­pri­se, lisens­av­ta­ler, kjøp, trans­port­av­ta­ler, hus­leie­av­ta­ler eller noe annet, har mind­re betyd­ning. Her kun­ne en modell med en obli­ga­to­risk almin­ne­lig del kom­bi­nert med en semi­ob­li­ga­to­risk spe­si­ell del være anven­de­lig.

Print Friendly, PDF & Email