Obligatoriske, semiobligatoriske og valgfrie fag

Det er fremmet et forslag om å gjøre markedsrett til et “undervisningsfag”. Man ser for seg at det kan være obligatorisk eller “semiobligatorisk”.

Ved Det juridiske fakultet har vi gjennom flere studieordningsdebatter unngått å ta opp det grunnleggende spørsmålet om hva som bør være obliatoriske fag. Det har stort sett blitt slik at det som “alltid” har vært obligatoriske fag fortsatt er det, uten at man har sett noen grunn til å begrunne hvorfor. Sannsynligvis er forklaringen en blanding av generell konservatisme, manglende engasjement og motvilje mot å “tråkke på tærne” til folk som har investert et liv i å utvikle og vedlikeholde et fag. Lenge var det slik at den største anerkjennelse man kunne få innenfor Det juridiske fag var at det faget man har arbeidet fram ble gjort til et obligatorisk undervisningsfag. Vi er ennå ikke kvitt dette, slik at det lett blir oppfattet som en degradering om man tar ut eller reduserer et fag. Degraderer man faget degraderer man også den eller de som arbeider med faget.

Jeg mener at vi bør gå ganske radikalt til verks. Andelen obligatoriske fag bør redusereres kraftig. Det meste bør få plass innenfor en 3-årig bachelor del. Og også innenfor disse tre årene bør det være en del valgfrihet.

Prosessen bør skje ved at man starter med blanke ark, hvor ingen fag får noen form for “walk over” til en fremtidig studiemodell. Alle skal måtte argumentere for hvorfor et fag skal være obligatorisk. De skal “måtte søke sin jobb på nytt”, som det ville ha hett om det hadde vært omorganisering av en bedrift.

Hvis et fag skal være obligatorisk må man kunne argumentere overbevisende for at dette er et fag som alle jurister ha innsikt i, uansett hva man skulle komme til å arbeide med siden – i alle fall om vi holder oss til juridisk arbeid i en ganske vid forstand. Alle jurister trenger en “grunnmur”, og de obligatoriske fagene er de som utgjør denne grunnmuren. Man trenger en grunnleggende forståelse for en del typiske problemstillinger og man trenger et begrepsapparat.

At et fag er “praktisk viktig” er ikke et holdbart argument. Det kommer helt an på hva man arbeider med. Familirett kan være veldig praktisk for en del advokater, mens andre ikke kommer i kontakt med det i det hele tatt.

Hvis et fag er praktisk viktig så er det et godt argument for at vi skal ha kompetanse og ha et tilbud i faget. Men det kan ikke begrunne at det skal være obligatorisk for alle.

Vi må også kvitte oss med den politisk korrekte “68’er-tankegangen”. At man mener at “jurister også bør interessere seg for dette” er ikke en tilstrekkelig grunn til å gjøre faget obligatorisk. Trygderett, nå velferdsrett, kom inn med en slik begrunnelse, blandet med at det var en anerkjennelse av det arbeidet som Asbjørn Kjønstad hadde gjort med å utvikle faget.

Vi skal ha et undervisningstilbud på områder hvor vi har kompetanse som samfunnet har behov for, og vi skal forske på områder hvor det er behov for ny kunnskap. Men dette betyr ikke at alle fremtidige jurister skal måtte lære seg dette.

Vi kan starte med det konstitusjonelle. En jurist skal, om man sier det litt floskelaktig, være rettsstatens tjener. En jurist må forstå rettsstatens ide og hvordan hele det konstitusjonelle systemet er bygget opp. Den som ikke forstår forholdet mellom utøvende og dømmende makt, mellom nasjonal rett og folkerett, menneskerettigheter, forholdet til EU gjennom EØS-avtalen, mellom konstitusjon og vanlige lover, osv, vil ikke være fortrolig med rettstatens fundament.

En jurist må forstå grunnleggende avtalerett. Man må forstå avtalemekanismen og hva som etablerer en bindende avtale og hva som gjør at en inngått avtale likevel ikke blir bindende. Forstår man ikke dette vil man ha problemer med å tilegne seg andre fag hvor avtaler spiller en større eller mindre rolle.

Videre må man kunne en del om fordringers oppfyllelse, mislighold, etc. Kort sagt det som behandles innenfor obligasjonsretten. Man må også tilegne seg grunnleggende begreper som f.eks. solidaransvar.

Tingsretten er også grunnleggende. Det er ikke enkelt å forstå forholdet mellom personlige og tinglige rettigheter. Dette begrepsapparatet må på plass. Men vi kan ikke fortsette med “fast eienedoms rettsforhold”, slik dette undervises i dag. Det er “ingenting om alt” som kan ha noe med fast eiendom å gjøre, og studentene lærer i praksis ingen ting.

Jurister må forstå problemstillinger rundt rettighetsovergang. Dette kan man måte både i tingsretten og i obligasjonsretten. Hvor man plasserer hovedtyngden kan nok diskuteres. Men man må forstå tredjemannsproblemer, grunnleggende begreper som ekstinksjon, rettsvern osv. Videre må man forstå forholdet mellom kolliderende rettigheter, med prioritetskonflikter og tilliggende herligheter.

Erstatning er en annen problemstilling som dukker opp i svært mange sammenhenger. Den som ikke kan grunnleggende erstatningsrett vil ha problemer med å tilegne seg en rekke andre fag hvor erstatningsrett inngår som en komponent.

Jeg er blant dem som mener det var riktig å gjøre selskapsrett til et obligatorisk fag. Begrunnelsen er ikke at alle som arbeider med forretningsjus har behov for selskapsrett. Men det er vanskelig å forstå grunnleggende begreper som juridisk person, samt problemstillinger rundt kompetanse og representasjon om man ikke har en viss innsikt i selskapsrett.

Jeg mener også at det er mange gode grunner som taler for å gjøre i alle fall deler av markedsretten obligatorisk. Man trenger en grunnleggende forståelse for abstrakte, immaterielle rettsgoder. En jurist bør også ha innsikt i samspillet mellom kontraktsfrihet og offentligrettslig regulering. Dette kan også belyses gjennom markedsrett. Men dette kan også behandles innenfor rammen av andre fag.

Saksbehandlingsregler og regler som regulerer og setter grenser for maktutøvelse er viktige. Alminnelig forvaltningsrett er derfor en selvfølgelig det av den juridiske grunnmur.

Jeg har til nå unngått strafferett og prosess. Selvfølgelig må en jurist ha innsikt i strafferett og prosess. Det som er igjen av juristmonopolet er knyttet til domstolsprosessen. Det er en forutsetning for å kunne utøve den profesjon vi utdannes til. Men jeg mener at dette bør inngå i masterstudiet. Dette henger sammen med at det bare bør være de som har en mastergrad som er kvalifisert til stillinger hvor det er formelt krav om juridisk utdannelsen. De som av en eller annen grunn avslutter etter bachelor vil ikke være kvalifisert for dette, og trenger heller ikke disse fagene. For det som tar master i utlandet uten norsk prosess og strafferett bør det være obligatorisk med eksamen i disse fagene for å kunne bekle stillinger hvor juridisk utdannelse er et formelt krav.

Omtrent her stopper min liste over hva som etter min mening bør være obligatorisk – uten at jeg vil påstå at jeg har tenkt igjennom alle fag. Man kan merke seg at fag som familie- og arverett, pant, konkurs, velferdsrett og sikkert litt til, er utelatt. Jeg ser ikke tilstrekkelig grunn til at disse fagene skal være obligatoriske.

Man kan også velge et annet snitt for å velge ut obligatoriske elementer. En jurist bør f.eks. kunne arbeide både på rettsområder hvor det er lite lovregulering og på områder hvor det er meget detaljert regulering. Men dette peker ikke ut bestemte fag.

En problemstilling kan bli behandlet i flere fag. Da kan det være slik at det er tilstrekkelig med ett av fagene. Da kan man gjerne velge bl.a. ut fra hva som er “praktisk viktig”. Hva som velges må også avhenge av den kompetanse man har. Og det er i slike tilfeller det kan være grunn til å gjøre fagene “semiobligatoriske”. Studentene må lære i alle fall et av fagene, og det spiller mindre rolle hvilket man velger. Med fare for bare å avsløre manglende innsikt i begge fagene, vil jeg f.eks. hevde at man kan lære å forholde seg til detaljert, politisert og ofte skiftende regulering både gjennom skatterett og velferdsrett. For å tilegne seg metoden er det tilstrekkelig at man lærer seg et av fagene, og det er likegyldig hvilket man lærer. Begge fagene er praktiske for noen, mens andre aldri møter noen dem i praksis.

Rent pedagogisk kan det være grunn til å kombinere det generelle med et “eksempelfag”. For å utdype innsikten i kontraktsrett kan det være hensiktsmessig å studere et kontraktsområde mer inngående. Men om dette er entreprise, lisensavtaler, kjøp, transportavtaler, husleieavtaler eller noe annet, har mindre betydning. Her kunne en modell med en obligatorisk alminnelig del kombinert med en semiobligatorisk spesiell del være anvendelig.