Er “godt nok” godt nok?

I går sto tog­tra­fik­ken på hele Øst­lan­det. En brann på Oslo S var nok til å slå ut tra­fikk­sen­tra­len, og der­med sto det hele. I til­legg til tog var Oslo Politi­kam­msom en insti­tu­sjon av gans­ke man­ge, uten tele­fon og inter­nett­for­bin­del­se. Det har også kom­met fram at vår anti-ter­ror­sen­tral ble ram­met. Man kan nep­pe kland­re Jern­bane­ver­ket eller NSB for selve bran­nen. Men sik­ker­het er ikke bare et spørs­mål om å hind­re at hen­del­ser inn­tref­fer. Det er også et spørs­mål om å hind­re at sli­ke uhell ikke får alt for sto­re kon­se­kven­ser. Det har Jern­bane­ver­ket, NSB og and­re eta­ter et ansvar for, og der har det svik­tet. Man skal ha bered­skap i for­hold til kon­se­kven­ser av brann i nøk­kel­in­stal­la­sjo­ner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserve­løs­nin­ger som gjør det mulig å diri­ge­re tra­fik­ken fra et annet sted og å rute tele­kom­mu­ni­ka­sjon and­re vei­er. Kan­skje er det for mye å kre­ve at all tra­fikk skul­le kun­ne gå som nor­malt, men det er ikke aksep­ta­belt at alt blir slått ut.

Man har vel reg­net med at det skal gå bra, og ikke vil­let ta kost­na­de­ne med å leg­ge inn en mar­gin for det ufor­ut­set­te, men ikke upå­reg­ne­li­ge.

Omtrent sam­ti­dig har vi fått høre at den hvi­te mar­mo­ren på det nye opera­byg­get er i ferd med å bli gul. Det var mye dis­ku­sjon om valg av stein til ope­ra­en. Den had­de en del nasjo­na­lis­tis­ke over­to­ner. Noen men­te at et norsk sig­nal­bygg bør ha nors­ke mate­ria­ler. Det spørs­må­let skal jeg la lig­ge. Men at mar­mor er et pro­ble­ma­tisk bygge­ma­te­ria­le er vel­kjent. Jeg var skep­tisk til val­get av mar­mor. Jeg er ingen stein­spe­sia­list. Men jeg har sett Fin­lan­dia­hu­set i Hel­sin­ki, og det har blitt kjent at man har pro­ble­mer med stei­nen man­ge and­re ste­der også. Man­ge med mer inn­sikt i det­te enn meg men­te at vi vil­le kun­ne få pro­ble­mer i Oslo også. Men Stat­bygg hør­te på and­re eks­per­ter og over­hør­te kri­ti­ker­ne. Nå har det kom­met fram av pris var vik­ti­ge­re enn kva­li­tet da man valg­te stein. Og nå beta­ler man pri­sen for den lave pri­sen.

Går vi noen måne­der til­ba­ke i tid ras­te det stein i Hane­kleiv­tun­ne­len i Vest­fold. Å gjø­re arbei­det ordent­lig var for dyrt. Så man valg­te noe som skul­le være godt nok, men så var det ikke det like­vel. Det var dår­lig arbeid. Igjen synes pris å vært vik­ti­ge­re enn kva­li­tet.

For meg spø­ker en fjer­de sak i bak­ho­det: Flyt­ting av viking­ski­pe­ne fra Bygd­øy til Gam­le­byen. Jeg har ingen pro­ble­mer med å se at viking­ski­pe­ne vil være “juve­len i kro­nen” i et nytt mid­del­al­der­mu­se­um. Men inn­sikts­ful­le per­soner sier at ski­pe­ne ikke vil tåle trans­por­ten, og til­be­hø­ret er langt skjø­re­re enn selve ski­pe­ne. Kri­ti­ker­ne blir skvi­set ut, ledel­sen inn­hen­ter utta­lel­ser fra eks­per­ti­se som mener at trans­por­ten skal gå bra og uni­ver­si­tets­sty­ret ved­tar at viking­ski­pe­ne skal flyt­tes. Kan­skje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjan­sen på at den inn­lei­de eks­per­ti­sen har rett og at kri­ti­kern tar feil?

Skul­le viking­ski­pe­ne bli alvor­lig ska­det under trans­por­ten vil det være en nasjo­nal kata­stro­fe av helt and­re dimen­sjo­ner enn mis­far­get mar­mor eller en dag med tra­fikkaos. Øde­leg­ges viking­ski­pe­ne vil de være tapt for all­tid. Vi skal lyt­te til skep­ti­ker­ne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Tvungne publiseringskanaler — et angrep på den akademiske frihet

Artik­ke­len er skre­vet sam­men med pro­fes­sor Hel­ge Røn­ning og ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert i Fors­ker­fo­rum nr. 9/2007. Både Hel­ge Røn­ning og jeg er med­lem­mer av Fors­ker­for­bun­dets opp­havs­retts­ut­valg.


Et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het

I Fors­ker­fo­rum 7/2007 får prin­sip­pet om såkalt ”Open Access” omfat­ten­de dek­ning. Det er et stort inter­vju med Rune Nil­sen og et mind­re med Karin Gun­der­sen. Ellers består opp­sla­get av to såkal­te fakta­bok­ser. Over­skrif­ten er: ”Open access må inn i arbeids­kon­trak­ta­ne”.

Et uklart begrep

Før debat­ten om ”open access” kan begyn­ne må man gjø­re rede for hva man mener med det­te. I Fors­ker­fo­rums opp­slag er begre­pet ”open access” ikke ordent­lig defi­nert. Man   vur­de­rer ikke hvil­ke kon­se­kven­ser det vil få for forsk­nin­gens fri­het om prin­sip­pet iverk­set­tes på uni­ver­si­te­ter og forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Vide­re under­slås alle opp­havs­retts­li­ge spørs­mål.

Con­ti­nue read­ing Tvung­ne pub­li­se­rings­ka­na­ler — et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het

Nettkopiering — dagens kommentar

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­te­re repor­ta­sjen om de såkal­te fil­de­ler­ne (som jeg fore­trek­ker å kal­le nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på den­ne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det nors­ke sel­ska­pet Fun­com had­de en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin sto­re spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i føl­ge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av det­te spil­let. Det ble nevnt at det­te er det dob­belte hva den hit­til dyres­te nors­ke fil­men, “Slipp Jim­my fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gen­de filo­so­fi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de sam­me reg­le­ne som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­te­ne seriøst, så mener de alt­så at de fritt og gra­tis skal kun­ne for­sy­ne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvik­le. Hvis det skul­le være som pira­te­ne øns­ker, så vil­le selv­føl­ge­lig ingen inves­te­re i å utvik­le sli­ke spill eller and­re pro­gram­mer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hev­de over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent det­te: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­sva­re sin virk­som­het frem­står bare som dår­li­ge for­søk på å hvit­vas­ke sin dår­li­ge sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­is­me fra pira­te­ne som kre­ver å kun­ne ta fra and­re uten å yte noe til­ba­ke.

Den and­re saken som ble nevnt var at fol­ke­ne bak fil­men “Kill Bul­jo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­te­ne ved hjelp av IP-num­mer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i den­ne debat­ten sagt at vi må reg­ne med at musikk- og film­bran­sjen i stør­re grad vil gå etter fil­de­ler­ne. At vi skul­le få sli­ke saker så fort, had­de jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­del­se er det mest effek­ti­ve i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til det­te.

Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En gans­ke van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­sva­re sin virk­som­het er at opp­havmen­ne­ne egent­lig tje­ner på pira­te­nes virk­som­het. Tan­ken er at ens verk blir kjent på den­ne måten og at det er en effek­tiv mar­keds­fø­ring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av dis­se beta­ler for musik­ken. For musi­ke­re kan det kan­skje bety at fle­re vil kom­me på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­te­re vil nok hel­ler ikke fyl­le så man­ge kon­sert­sa­ler om de drar på tur­né for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­ge­ne som føl­ger av pirat­virk­som­he­ten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for uli­ke verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om det­te. Film er best på kino. Det kan hen­de at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjø­re fil­men omtalt og kjent, slik at fle­re øns­ker å se den på kino. Det pri­mæ­re mar­ke­det for TV-seri­er er TV-sel­ska­per. Etter­mar­ke­det for TV-seri­er på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-ver­den finan­sie­res serie­ne av rekla­me i for­bin­del­se med sen­ding. Jo fle­re seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­te­de reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pe­ne beta­ler mer for seri­en. Fjern­syns­sel­ska­pe­ne taper nep­pe så vel­dig man­ge seere på at serie­ne blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere for­di seri­en har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­men­de serie for å gid­de å las­te den ned, så de fles­te som gjør det­te ser den nok like­vel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjø­re musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­ver­di å kjø­pe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt stør­re enn det man måt­te tje­ne ved salg som den­ne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like man­ge folk på sine kon­ser­ter som de gjor­de tid­li­ge­re bare sel­ger en brøk­del av de pla­te­ne gjor­de for noen år siden, bekref­ter det­te. Musi­ke­re kan for­tel­le at for noen år siden var det all­tid man­ge på kon­ser­ter som had­de med en CD de vil­le ha sig­nert. Nå kom­mer folk i ste­de med hjem­me­bren­te CDer og vil ha dis­se sig­nert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pe­ne leg­ger ut musikk­vi­deo­er på YouT­ube. De sen­der ut sto­re meng­der gra­tis filer, osv. Skul­le man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv leg­ge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­te­ne selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vas­ke sin sam­vit­tig­het.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­ren­de. Hvis jeg skul­le gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen and­re som da skal bestem­me hva som even­tu­elt skal gjø­re gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan det­te skal gjø­res, gjen­nom hvil­ke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skul­le vise seg at pira­te­ne had­de rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har ald­ri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget bes­te, også selv om de av og til skul­le ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Creative Commons — usansk imperialisme på opphavsrettens område

Lar­ry Les­sig har satt søke­ly­set på en rek­ke uhel­di­ge utvik­lings­trekk innen opp­havs­ret­ten. Ret­tig­hets­ha­ver­ne har stram­met gre­pet mer og mer. Jeg har null sym­pa­ti med de som vil stje­le and­res verk uten å beta­le for dem. Men det krea­ti­ve rom har blitt sta­dig tran­ge­re når under­hold­nings­in­du­stri­en nid­kjært pas­ser på sine ret­tig­he­ter og tru­er med rui­ne­ren­de erstat­nings­krav om man ikke dan­ser etter deres pipe.

Lar­ry Les­sigs svar har vært å etab­le­re Crea­ti­ve Com­mons. Det har fått en nær­mest reli­giøs til­hen­ger­ska­re. Man sier fra seg ret­tig­he­ter for å åpne opp rom­met for ska­pen­de inn­sats, som en reak­sjon mot de sene­re års til­stram­min­ger. Men usa­ne­re skal all­tid over­dri­ve. Det er i USA opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen vir­ke­lig har gått av skaf­tet, og sva­ret fra Lar­ry Les­sig er pre­get av det­te. Det er en usansk løs­ning på et usansk pro­blem. Vi har pro­ble­met også hos oss, om enn i mind­re alvor­lig grad. Men pro­ble­met kan ikke løses på usan­ske pre­mis­ser.

Con­ti­nue read­ing Crea­ti­ve Com­mons — usansk impe­ria­lis­me på opp­havs­ret­tens områ­de

Man deler ikke filer — det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en stør­re end­ring enn hva man­ge synes i stand til eller er vil­li­ge til å inn­se. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å behol­de alt som var knyt­tet til det gam­le. Mang­len­de inn­sikt på det­te punk­tet er en vik­tig kil­de til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kind­le, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tis­ke kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kind­le ikke len­ger kan gi bort eller sel­ge bruk­te bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bil­de eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjø­re hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan note­re i boken, jeg kan rive ut side­ne og bret­te papir­fly, jeg kan for­sø­ke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, sel­ge det eller låne det bort. Det­te gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – alt­så bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sver­te hvis det gjel­der en bok.

Con­ti­nue read­ing Man deler ikke filer — det vans­ke­li­ge skil­let mel­lom verk og eksemp­lar

Kindle — eBoken “ready for take off”?

KindleAma­zon har lan­sert sin tekst­le­ser Kind­le. For 399$ kan man få en hen­dig enhet som i føl­ge rekla­men skal være utmer­ket for å lese tekst. Den vei­er 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sam­men­lig­nin­gens skyld la jeg en inn­bun­det bok på 160 sider på kjøk­ken­vek­ta. Den vei­de 348 gram, alt­så litt mer enn Kind­le. Når jeg er på rei­se skul­le jeg gjer­ne ha kun­net begren­se reise­lek­ty­ren til en Kind­le.

Tekst­le­se­re eller elekt­ro­nis­ke bøker har vært for­søkt lan­sert før, uten sær­lig hell. For at en slik dings skal kun­ne bli en suk­sess må minst to vil­kår være opp­fylt i til­legg til at den må være enkel å bru­ke: Skjer­men må være god å lese og det må være et til­strek­ke­lig stort til­bud av inn­hold som folk fak­tisk er inter­es­sert i å lese. Stort sett har de sys­te­mer som til nå har vært lan­sert svik­tet på beg­ge punk­ter. Det vil være et pluss om lese­ren har til­leggs­funk­sjo­ner som kan gi den et stør­re anven­del­ses­om­rå­de enn tra­di­sjo­nel­le bøker, men det­te vil ikke sel­ge dings­en hvis det grunn­leg­gen­de svik­ter.

Con­ti­nue read­ing Kind­le — eBo­ken “ready for take off”?

Naivt av røde Jackson

Dani­el Søland Jack­son skri­ver i Dag­bla­det 20.11.07 at Fil­de­ling er begyn­nel­sen på en ny indu­stri­ell revo­lu­sjon. I en tid­li­ge­re kom­men­tar på den­ne blog­gen har jeg, etter en debatt i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim, skre­vet at jeg mener at pira­te­ne er nai­ve. Det var Dani­el Søland Jack­son som repre­sen­ter­te pira­te­ne i den debat­ten, og alt­så var nai­vi­te­tens hoved­tals­mann.

Dani­el Søland Jack­son inn­ser at de som lager musikk og and­re ånds­verk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bed­re enn fjor­ti­s­pi­ra­te­ne. Han har to måter å finan­siere det­te på: Avgift på bred­bånd og gene­rel­le skat­ter, alt­så beta­ling over stats­bud­sjet­tet.

At en som sit­ter i IT-utval­get i par­ti­et Rødt vil eli­mi­ne­re alt som sma­ker av mar­ked, er vel ikke sær­lig over­ras­ken­de. Man kan si at den sam­me nai­vi­te­ten begru­ner både valg av par­ti og “løs­ning” på finan­sie­ring av digi­tal kul­tur.

Con­ti­nue read­ing Naivt av røde Jack­son