Etiske regler for forfattere?

HagenI NRK kul­tur­nytt tok sti­pen­diat Paul Bjer­ke til orde for “etisk regel­verk for bøker, se omta­le på NRKs nett­si­der. Han får også støt­te fra Aften­pos­tens Ulf Ande­næs. Begrun­nel­sen er kraf­ti­ge karak­te­ris­tik­ker som “Skik­ke­lig dritt­sekk” og “arro­gant og påståe­lig” fra Carl I Hagens stil­sik­re penn, og like vel­valg­te karak­te­ris­tik­ker fra Gerd Liv Val­la. For­øv­rig had­de Radio­front et pro­gram viet for­nær­mel­sen søn­dag 4. novem­ber. Det er man­ge gode grun­ner til høre på pro­gram­met. Lett det fram på nett­ra­dio­en mens den ennå er til­gjen­ge­lig.

Paul Bjer­ke vil ha et klage­or­gan av to grun­ner:

- Når jeg har tatt til orde for en for­ma­li­sert ord­ning, er det av to grun­ner. For det førs­te, for­di det vil utgjø­re en mot­vekt mot kom­mer­si­elt press. Og for det and­re, for­di det er en mulig­het for de som føler seg uthengt eller at ytrings­fri­he­ten er blitt mis­brukt oven­for dem å kla­ge. De får et sted å kla­ge til som er enkelt, bil­lig og prak­tisk å gjen­nom­føre.”

Hva slags sank­sjo­ner et slikt klage­or­gan skul­le ha, sies det ikke noe om.

Ytrings­fri­he­ten har sine gren­ser. Per­son­vern og dis­kri­mi­ne­rings­for­bud er to av de inter­es­ser som kan begrun­ne at ytrings­fri­he­ten ikke er abso­lutt. Men gren­se­ne er og skal være vide. Når noen sier at ytrings­fri­he­ten “mis­bru­kes” så er det bare en for­kjøn­nen­de omskri­ving av et øns­ke om å begren­se ytrings­fri­he­ten. Jeg er dypt skep­tisk til et klage­or­gan som skal “døm­me” lov­li­ge ytrin­ger som “uetis­ke”, og der­med kun­ne ileg­ge ikke nær­me­re spe­si­fi­ser­te sann­sjo­ner.

Når det gjel­der ære­kren­kel­ser er det et vik­tig skil­le mel­lom karak­te­ris­tik­ker og beskyld­nin­ger. Man kan mene hva man vil og man har (nes­ten) full rett til å gi uttrykk for sine menin­ger. Hvis jeg mener at Carl I Hagen er en pom­pøs og ufor­dra­ge­lig dob­belt­mo­ra­list som ald­ri har slut­tet å sel­ge suk­ker, og som er mest opp­tatt av å sole seg i glan­sen av sitt eget speil­bil­de, så har jeg også rett til å si det. Og det­te er kort­ver­sjo­nen av hva jeg mener om Carl I Hagen. Om man skul­le kom­me med kon­kre­te beskyld­nin­ger om ulov­li­ge hand­lin­ger, uetis­ke hand­lin­ger, osv, så bør man ha dek­ning for det man sier. Skjønt sann­hets­kra­vet er ikke abso­lutt. Hvis man har gjort et jour­na­lis­tisk for­svar­lig arbeid vil man ikke kun­ne døm­mes for ære­kren­kel­ser selv om det skul­le vise seg at det man skri­ver ikke var sant like­vel.

Hagen

Skjells­ord er en for­urens­ning av den offent­li­ge (og pri­va­te) debatt. Det er ikke sær­lig hyg­ge­lig om en dritt­sekk tøm­mer sitt inn­hold over en. Men ytrings­fri­het er så vik­tig at vi ikke skal stop­pe kri­tikk fra folk som ikke evner å uttryk­ke seg i dan­ne­de for­mer, under påskudd av at det er et mis­bruk av ytrings­fri­he­ten. Vi må ikke bli så red­de for litt slagg i form av skjells­ord at vi med et slikt påskudd snev­rer inn ytrings­fri­he­ten. For­øv­rig sier skjells­ord som regel mer om den som ser­ve­rer dem enn om den som blir skjelt ut. Det er den som har mye dritt å slen­ge som er en dritt­sekk, ikke den som det­te slen­ges mot. Jeg synes f.eks. at Gerd Liv Val­la bekref­ter det mes­te av den kri­tikk som har vært ret­tet mot hen­ne med sine offent­li­ge angrep på sine mot­stan­de­re.

I land med for­mell, men ikke sær­lig reell ytrings­ri­het er det for­øv­rig en van­lig tak­tikk å ankla­ge kri­ti­ke­re for ære­kren­kel­ser av stats­le­de­re og and­re makt­per­soner.

Jeg har ikke noe øns­ke om et økt støy­nivå i den offent­li­ge debatt ved bruk av fle­re og gro­ve­re skjells­ord. Men det­te er like­vel noe vi må tåle. Sær­lig må vi tåle at offent­li­ge per­soner blir karak­te­ri­sert på ufi­ne måter. Og fort­satt er det nok slik at støy nok kan gi opp­merk­som­het, men det blir bare opp­merk­som­het om støy­en. Den som pak­ker det han eller hun måt­te ha av bud­skap inn i støy vil ofte opp­le­ve at bud­ska­pet druk­ner i ens egen støy. Man behø­ver ikke gå len­ger enn til min kol­le­ga Carl August Fleisch­er for å fin­ne et eksem­pel på en som i stor grad har satt seg selv uten­for seriøs debatt gjen­nom gjen­tat­te og kjed­som­me­li­ge utskjel­lin­ger av kol­le­ger. Støy­ni­vå­et blir så høyt at de gode poen­ger han vit­ter­lig har ikke kom­mer fram. Man ender som medieklovn i ste­det for å være en seriøs debat­tant. Carl I Hagen plas­se­rer seg også der når han beve­ger seg ned på sin kones debatt­nivå. Men hos han er det vel hel­ler ikke så mye inn­hold bak støy­en.

Om man skul­le øns­ke seg noen form for etis­ke reg­ler på det­te områ­det, så måt­te det være i for­hold til utle­ve­ring av and­re folks pri­vat­liv. Men her er de uke­bla­der som Se og Hør, og dag­li­ge uke­bla­der som Dag­bla­det og VG et langt stør­re pro­blem enn bøker.

De uauto­rise­te bio­gra­fi­er er en pro­ble­ma­tisk sjan­ger. Dis­se går i stor grad ut på å gra­ve fram pri­va­te opp­lys­nin­ger om per­soner uten deres sam­tyk­ke. Men stort sett er det bare offent­li­ge per­soner som utset­ter for noen slikt – en uauto­ri­sert bio­gra­fi av en ukjent per­son er ikke en type pro­dukt som vil sel­ge sær­lig mye. Nøk­kel­ro­ma­ner og annen bruk av leven­de model­ler for roman­fi­gu­rer er også pro­ble­ma­tisk. Den som ufri­vil­lig står modell for en rela­tivt lett gjen­kjen­ne­lig roman­fi­gur, men gjer­ne med en del egen­ska­per som ikke har rot i vir­ke­lig­he­ten er i prak­sis for­svars­løs. Man vil all­tid kun­ne møtes med at det er en opp­dik­tet per­son med karak­ter­trekk hen­tet fra man­ge per­soner – noe som sik­kert også er til­fel­let. En side av pro­ble­met kan også være at vi alle er så selv­opp­tat­te at vi bare ser oss selv om vi skul­le være enes­te modell. På det­te områ­det kan det være grunn til å dis­ku­te­re etikk. Men karak­te­ris­tik­ker av offent­li­ge per­soner får vi tåle.

Print Friendly, PDF & Email