Nettbaserte forretningsmodeller — betalingstjenester

«For­ri­ge: For­ret­nings­mo­del­ler

En beta­lings­ba­sert tje­nes­te er avhen­gig av en beta­lings­løs­ning.  Den­ne må først og fremst være enkel for bru­ker­ne. Når beta­ling via tele­fon­reg­nin­gen har blitt gans­ke popu­lært, så skyl­des nok det først og fremst tje­nes­tens enkel­het.

Trans­ak­sjons­kost­na­de­ne må ikke være for høye og den må gi rime­lig sik­ker­het. For beløp av en viss stør­rel­se er indi­vi­du­ell beta­ling grei nok. Kreditt­kort og nett­bank­løs­nin­ger fun­ge­rer utmer­ket – selv om sik­ker­he­ten ved bruk av kreditt­kort ikke er til­freds­stil­len­de. Men for små beløp blir trans­ak­sjons­kost­na­de­ne for høye i for­hold til de beløp som skal over­fø­res. For noen år siden var det man­ge som trod­de på mik­ro­be­ta­ling. Nå er det stil­le om det­te. En vik­tig grunn til dis­se sys­te­me­nes fias­ko er at trans­ak­sjons­kost­na­de­ne er for høye. Når man begyn­te å gå fra ide­er til proto­ty­per så man at trans­ak­sjons­kost­na­de­ne vil­le bli langt høy­ere enn man trod­de, og i vir­ke­lig­he­ten vil­le de også anta­ge­lig­vis ha blitt langt høy­ere enn hva utvik­ler­ne også på det­te tids­punkt trod­de.

Man­ge av de som sto bak dis­se sys­te­me­ne had­de en naiv tro på at tek­no­lo­gi­en kun­ne løse alt, og had­de sam­ti­dig liten eller ingen inn­sikt i hvor­dan beta­lings­sys­te­me­ne fak­tisk fun­ge­rer. Det er rela­tivt enkelt å lage en proto­typ som kan pre­sen­te­res som ”the next big thing” på kon­fe­ran­ser m.m. Men de som pre­sen­ter­te sli­ke had­de stort sett for­stått lite eller ingen ting av de utford­rin­ger man vil møte når det­te skal ska­le­res opp til prak­tisk anvend­ba­re løs­nin­ger. Over­for de som syn­tes å mene at den enes­te utfor­din­gen i et beta­lings­sys­tem var til­strek­ke­lig sik­ker kryp­te­ring har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok tryk­ke­ri kan jeg begyn­ne å tryk­ke mine egne pen­ger. Så nai­ve har man­ge av tan­ke­ne bare mik­ro­be­ta­lin­ger vært. Når nai­ve tan­ker om beta­lings­tje­nes­ter kom­bi­ne­res med like nai­ve tan­ker om hva for­lag og plate­sel­skap egent­lig gjør, så er enhver for­ret­nings­mo­dell dømt til å hava­re­re.

Sik­ker­he­ten i de pre­sen­ter­te sys­te­mer var hel­ler ikke god nok. Man kun­ne pre­sen­te­re rela­tivt høy sik­ker­het og en ikke alt for kom­pli­sert (og der­med ikke alt for dyr) trans­ak­sjons­flyt. Men man kun­ne ikke få både enke­het og sik­ker­het sam­ti­dig. Man måt­te vel­ge det ene eller det and­re, et fak­tum de som skul­le sel­ge sys­te­me­ne var svært så lite vil­li­ge til å inn­røm­me.

Et av de sel­ska­per som var høyt pro­fi­lert med sitt sys­tem var Digicash, som had­de sitt eCash kon­sept for nett­be­ta­ling. Det fin­nes fort­satt et sel­skap som kal­ler seg Digicash og en tje­nes­te som kal­les ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash pre­sen­ter­te for ca 10 år siden. På en kon­fe­ran­se hvor bl.a. det­te sys­te­met ble pre­sen­tert spur­te jeg gjen­tat­te gan­ger fol­ke­ne fra Digicash om hvor­dan de så får seg clea­rin­gen av dis­se trans­ak­sjo­ne­ne – en funk­sjon som er helt nød­ven­dig for at sys­te­met skal kun­ne ska­le­res opp til å omfat­te mer enn trans­ak­sjo­ner hvor sel­ger og kjø­per har kon­to i den sam­me ban­ken.

De var åpen­bart ukom­for­tab­le med spørs­må­let, og kun­ne ikke sva­re annet enn ”it will be solved”. Det var åpen­bart at de ikke had­de noen som helst idé om hvor­dan det­te skul­le kun­ne løses. Sann­syn­lig­vis for­sto de hel­ler ikke funk­sjo­nen. David Chaum, som var en av nøk­kel­per­sone­ne i Digicash, kun­ne sik­kert vel­dig mye om kryp­te­ring. Men beta­lings­tje­nes­ter for­sto han seg ikke på.

Digicash kom like­vel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del ban­ker. Mark Twain Bank i Missou­ri tok det i bruk. Men det var i prak­sis stort sett begren­set til at man kun­ne kjø­pe bloms­ter fra den loka­le bloms­ter­hand­le­ren og kjø­pe por­no på net­tet. Den fins­ke Meri­ta bank (nå en del av Nor­dea), DnB og den tys­ke Com­merz­bank kjøp­te alle lisens på den­ne tek­no­lo­gi­en. Men bare Meri­ta tok den i bruk i noe som nær­mest var en leke­proto­typ.

Grun­ne­ne til at sys­te­met ble for­kas­tet var at det ikke var ska­ler­bart, det var for dyrt og sik­ker­he­ten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe pre­sist tall på kost­na­de­ne. Men jeg tror ikke at jeg bom­mer alt for mye om jeg sier at trans­ak­sjons­kost­na­de­ne blir ufor­holds­mes­sig høye om man skal over­fø­re beløp under 1$ / 1€. Selv om det­te ikke er sto­re beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mik­ro­be­ta­lin­ger og mer enn hva man kan reg­ne med at noen vil være vil­lig til å beta­le for å lese en artik­kel på nett. Det er sym­pto­ma­tisk at det mes­te man fin­ner om det­te på net­tet er gam­melt og ikke opp­da­tert. Man bør inn­se at mik­ro­be­ta­lin­ger var et blind­spor.

En form for por­tal­løs­ning bør kun­ne fan­ge opp en del av trans­ak­sjo­ne­ne. Tele­fon­tjenster beta­les på den måten. Hvis jeg fra min mobil­te­le­fon med abon­ne­ment i Tele­nor rin­ger til en Vodap­hone­abon­nent i Lon­don, så er det man­ge som skal ha sin andel av det jeg beta­ler for sam­ta­len. I den aller enk­les­te model­len er det tre aktø­rer: Tele­nor, et sel­skap som tar seg av tra­fik­ken mel­lom Nor­ge og Eng­land, og Vodap­hone.

I prak­sis er bil­det langt mer kom­pli­sert. Om min sam­ta­le kos­ter 5 kr, så deles ikke den­ne opp slik at det over­fø­res f.eks. tre kro­ner til Tele­nor og en kro­ne til hver av de and­re aktø­re­ne. Jeg beta­ler til Tele­nor, og bryr meg ikke om hva som skjer vide­re bak­over i kje­den. Tele­nor beta­ler lan­dis­tanse­ope­ra­tø­ren for x antall sam­ta­ler og/eller over­fø­ring av y Mb med data. Sel­ska­pet leve­rer en tje­nes­te til Tele­nor, og de bryr seg ikke om hvem som gene­re­rer den tra­fik­ken som kom­mer via Tele­nor. Vodap­hone ser at de får et antall sam­ta­ler fra Tele­nor (evt ved­kom­men­de lang­dis­tanse­ope­ra­tør), og bryr seg ut over det­te ikke om hvor sam­ta­le­ne kom­mer fra.

På til­sva­ren­de måte kan jeg beta­le min por­tal for alt jeg hen­ter via den­ne, uten at pen­ge­ne direk­te videre­fø­res til den som leve­rer inn­hol­det. Inn­holds­le­ve­ren­døre  kan så få betalt for sam­let inn­hold levert gjen­nom por­ta­len uten at man behø­ver å hol­de styr på hvem inn­hol­det er levert til – eller de kan ha en avta­le om en annen pris­struk­tur. Det er i grun­nen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjø­per mat og øl i dag­lig­vare­bu­tik­ken: Vi beta­ler til butik­ken uten at pen­ge­ne over­fø­res til alle de som har levert vare­ne. Butik­ken får ord­ne opp med sine leve­ran­dø­rer, men det er ikke vårt pro­blem.

Nes­te: Retts­ut­vik­ling»

Print Friendly, PDF & Email