Nettbaserte forretningsmodeller — forretningsmodeller

 «For­ri­ge: Inn­led­ning

En nett­ba­sert dis­tri­bu­sjon må ha mulig­he­ten til en kon­trol­lert dis­tri­bu­sjon slik at den som øns­ker det kan leg­ge ut filer for salg. Det må være en beta­lings­løs­ning knyt­tet til det­te og mulig­he­ten for en ukon­trol­lert kopie­ring vil måt­te være begren­set. Når jeg sier at løs­nin­gen ha det­te er det for­di jeg tror at også frem­ti­di­ge for­ret­nings­mo­del­ler vil være basert på det grunn­leg­gen­de prin­sip­pet om at den som leve­rer en var eller tje­nes­te får betalt for det som leve­res og bru­ke­ren beta­ler for bru­ken. Hvis det ikke fin­nes løs­nin­ger som kan iva­re­ta det­te vil kan­skje det som dis­tri­bu­eres være fritt, men det vil bli mind­re å dis­tri­bu­ere. Jeg tror at DRM vil være en del av et slikt sys­tem. DRM kom­bi­nert med et retts­lig for­bud mot å bry­te beskyt­tel­sen er et kra­fig verk­tøy.

Det er ikke sær­lig over­ras­ken­de at under­hold­nings­in­du­stri­en har mis­brukt det­te verk­tøy­et, og at det nå slår til­ba­ke. Under­hold­nings­in­du­stri­en kom­mer sik­kert til å sky­te seg i foten fle­re gan­ger. De har ikke akku­rat utmer­ket med en evne til å lyt­te til mar­ke­det og blør nå kraf­tig for sine feil. Men DRM kan imple­men­te­res på man­ge måter. Et gene­relt angrep på DRM er ikke bed­re begrun­net enn under­hold­nings­bran­sjens angrep på fil­de­lingstek­no­lo­gi­en.

En DRM-imple­men­ta­sjon vil måt­te være bru­ker­ven­lig og sam­ti­dig gi utgi­ver­ne en rime­lig sik­ker­het. En erkjen­nel­se av at bru­ker­ven­lig­het er vik­ti­ge­re enn bran­sjens kon­troll sit­ter nok svært langt inne hos sen­tra­le aktø­rer i bran­sjen. Det skal være enkelt å spil­le av file­ne på fle­re avspil­lings­en­he­ter innen­for hus­stan­den og man skal ikke risi­ke­re at de filer man har blir uspil­le­li­ge der­som man kjø­per nytt utstyr.

I øye­blik­ket er tren­den at man går bort fra DRM. Tiden vil vise om det betyr at man for­la­ter DRM som sådann, eller om det bare betyr at man for­la­ter dagens imple­men­ta­sjon av DRM. Erfra­rin­ge­ne fra det­te vil være inter­es­san­te. Om det skul­le vise seg mulig å ha en for­ret­nings­mo­dell som fun­ge­rer uten DRM, så vil­le jeg fore­trek­ke det. Men skal det være mulig å ha en inn­tekt av å sel­ge opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk også i frem­ti­den må dagens pirat­virk­som­het redu­se­res dras­tisk. Jeg tror ikke at det vil skje uten at pira­te­ne på en eller annen måte tvin­ges, og da er alter­na­ti­ve­ne mind­re hyg­ge­li­ge enn DRM. Men det­te er et at de punk­te­ne hvor jeg vil bli glad om det skul­le vise seg at jeg tar feil.

En løs­ning må være åpen. Hvis jeg tror at det fin­nes gans­ke man­ge der ute som er vil­li­ge til å beta­le for det jeg måt­te pro­du­se­re, så skul­le jeg kun­ne bru­ke den­ne tek­no­lo­gi­en for å beskyt­te mitt inn­hold, uten å måt­te gå via et ”plate­sel­skap” eller et ”for­lag”.

Hva slags tek­nis­ke løs­nin­ger som vil vel­ges, er ikke så lett å for­ut­se. Jeg har ofte tenkt at en løs­ning med noe som til­sva­rer mobil­te­le­fo­nens SIM-kort kun­ne være en mulig­het. Det­te kan lig­ge på et kort eller en ”minne­pin­ne”. Da kun­ne man lett flyt­te kor­tet fra en utstyrs­en­het til en annen når man kjø­per nytt. Har man kort med lisens­nøk­kel i en bær­bar enhet kun­ne man ten­ke seg at man set­ter den­ne i en dock­ing­sta­sjon eller kob­ler den til via en USB-kabel. Ved å set­te min iPod i dock­ing­sta­sjo­nen vil­le jeg da få til­gang til all lisen­siert musikk på den aktu­el­le enhet uav­hen­gig av hvil­ken musikk som er las­tet opp på den bær­ba­re enhe­ten. Har man først en lisens­nøk­kel av den­ne typen vil man også kun­ne ten­ke seg løs­nin­ger hvor man kun­ne hen­te musik­ken fra ser­ve­re og spil­le den på den aktu­el­le enhe­ten. Slik vil jeg kun­ne få til­gang til min musikk over alt hvis jeg bare har en mobil­te­le­fon, iPod, smart­kort eller annet som kan kob­les til avspil­lings­en­he­ten. Men det­te er bare én mulig modell. Det er sik­kert man­ge and­re mulig­he­ter. En slik dis­tri­bu­sjon vil bare være én av man­ge model­ler. Så len­ge musikk- eller film­sam­lin­gen ikke for­svin­ner sam­men med gam­melt utstyr og man ikke opp­le­ver noen vans­ke­lig­he­ter med å ta med musik­ken fra stua til kjøk­ke­net, til sin bær­ba­re spil­ler eller til bilen, tror jeg de fles­te vil være rime­lig for­nøyd. En DRM som ikke hind­rer det de fles­te vil opp­fat­te som nor­mal bruk vil folk nep­pe ha noen pro­ble­mer med.

Man­ge er mer opp­tatt av å nå ut med sitt bud­skap enn å tje­ne pen­ger – i alle fall enn av å tje­ne pen­ger i den kana­len som bru­kes. Pol­ti­si­ke akti­vis­ter, reli­giø­se misjo­næ­rer, aka­de­mi­ke­re og kom­mer­si­el­le mar­keds­fø­re­re har det til fel­les at deres pri­mæ­re inter­es­se er å få sitt bud­skap fram til mål­grup­pen. Man­ge er vil­li­ge til å beta­le for å kun­ne kom­me ut med sitt bud­skap. Man prø­ver ikke å få folk til å beta­le for å se rekla­me.

For man­ge av oss er det nok slik at vi først og fremst øns­ker å bli lest eller hørt, og at pen­ger er under­ord­net. Men det betyr ikke at vi ikke er er inter­es­sert i å tje­ne pen­ger. Om vi kun­ne nå ut og tje­ne pen­ger på det vi gjør, så vil­le nok man­ge av oss ha fore­truk­ket det. Ikke minst vil det gjel­de de man­ge unge og håpe­ful­le musi­ke­re som for­sø­ker å bry­te igjen­nom og er vil­li­ge til å gjø­re nes­ten hvas som helst for å få en plate­kon­trakt. Det­te er et poeng som ofte synes over­sett. For­søk på å skil­le mel­lom et ”pro­fe­sjo­nelt” eller ”kom­mer­si­elt” mar­ked på den ene siden, og et åpent mar­ked for ama­tø­re­ne på den annen, vil fal­le på det­te. Om man skul­le fin­ne på å lage en kol­lek­tiv løs­ning med beta­ling til de som pro­du­se­rer inn­hold på net­tet så vil jeg også ha min del, i den grad det blir lest. Det kan ikke bli slik at de som leve­rer inn­hold til et for bru­ker­ne gra­tis mar­ked får beta­ling i et slikt sys­tem, mens de som vel­ger en annen kanal ikke ser noe til de pen­ge­ne. Jeg vil også ha det sam­me retts­li­ge ver­net som de kom­mer­si­el­le.

Noen vil sik­kert bru­ke ”åpne lisen­ser”. Men selv om Lar­ry Les­sig har fått en nes­ten reli­giøs til­hen­ger­ska­re til sitt Crea­ti­ve Com­mons, så repre­sen­te­rer det ikke så vel­dig mye nytt. Også fra en del tryk­te medi­er kjen­ner vi vil­kå­ret ”Etter­trykk til­latt med kilde­an­gi­vel­se” og lig­nen­de. Jeg har sym­pa­ti med mye av tanke­gan­gen som lig­ger til grunn for Crea­ti­ve Com­mons. Men det er en så USA-sen­trert ord­ning og bærer så mye preg av sær­he­ter i usansk tanke­gang og retts­tra­di­sjon at jeg ikke kan anbe­fa­le noen i Nor­ge å bru­ke dis­se vil­kå­re­ne. Crea­ti­ve Com­mons er et typisk eksem­pel på at man i USA mener at inter­na­sjo­na­li­se­ring betyr at ver­den skal til­pas­se seg USA, ikke at USA skal til­pas­se seg res­ten av ver­den. Vi tren­ger ikke impor­te­re usan­ske kano­ner for å sky­te spurv i Nor­ge.

Abon­ne­ments­tje­nes­ter kan være aktu­el­le i en del til­fel­ler. Folk er vil­li­ge til å beta­le for å få man­ge fjern­syns­ka­na­ler, og de kan nok være vil­li­ge til å beta­le for å få til­sva­ren­de på inter­nett. Noen abon­ne­men­ter vil kun­ne inn­gå i en pak­ke. Eirik Newth har nevnt som eksem­pel at Tele­nors kun­der får til­gang til Sto­re nors­ke lek­si­kon. For ”kjekt å ha” tje­nes­ter kan det­te være hen­sikts­mes­sig. Pri­sen for et enkelt­opp­slag uten abon­ne­ment vil kun­ne føles for høy. For indi­vi­du­el­le opp­slag og det vil være lite aktu­elt å teg­ne et abon­ne­ment den dagen man skal slå opp i lek­si­kon for å avslut­te en dis­ku­sjon rundt mid­dags­bor­det. Indi­vi­du­el­le abon­ne­nemen­ter bru­kes for pro­fe­sjo­nel­le infor­ma­sjons­tje­nes­ter. Advo­kat­fir­ma­er beta­ler f.eks. glade­lig 5–600 kro­ner måne­den pr sam­ti­dig bru­ker for å ha til­gang til Lov­da­tas beta­lings­ba­ser­te tje­nes­ter.

Annon­ser vil være en aktu­ell finan­sie­rings­form for noen type tje­nes­ter. Tje­nes­ten må da ha så man­ge bru­ke­re til at den blir til­strek­ke­lig inter­es­sant for annon­sø­rer. Men det er naivt å tro at annon­ser skal kun­ne finan­siere alle tje­nes­ter på inter­nett. Noen må uan­sett beta­le, og en reklame­fi­nan­sie­ring betyr at noen må beta­le gjen­nom kjøp av de pro­duk­ter og tje­nes­ter det rekla­me­res for. Man finan­sie­rer en tje­nes­te gjen­nom en over­head­be­ta­ling på and­re pro­duk­ter og tje­nes­ter.

Reklame­fi­nan­sie­ring med­fø­rer lett vrid­ning av til­bu­det. Man prio­ri­te­rer det som har reklame­ver­di, som ikke nød­ven­dig­vis er det som har ver­di for bru­ke­ren. Reklame­ver­di­en kom­me an på hvor egnet det er for å sel­ge det pro­du­ke­tet som skal sel­ges, ikke ver­di­en for bru­ke­ren. Når kom­mer­si­el­le TV-kana­ler pro­du­se­rer pro­gram­mer for unge seer­grup­per hel­ler enn for eld­re, så er ikke det for­di voks­ne folk ikke ser på TV. Men de er ikke like lett­på­vir­ke­li­ge av rekla­men, så selv om de repre­sen­te­rer mer kjøpe­kraft enn yng­re seere så er de mind­re inter­es­san­te for annon­sø­re­ne. Hol­der man seg til musikk så kan det hen­de at noe av bar­ne- og ung­doms­mar­ke­det kan fina­na­sie­res av rekla­me. Utgi­vel­ser av klas­sisk musikk vil nep­pe kun­ne finan­sie­res på den måten. Saken om TV2 og Kris­tof­fer Schaus syv døds­syn­der viser hvor­dan annon­sø­rer kan øve inn­fly­tel­se på inn­hold. Selv om TV2 ikke bøy­er av for annon­sør­press i den­ne omgang, så kan det hen­de de har mis­tet lys­ten til å lage fle­re kon­tro­ver­si­el­le pro­gram­mer.

Det har også vært lan­sert for­slag om å finan­siere inn­hol­det på net­tet gjen­nom en bred­bånds­av­gift. Jeg har sagt at det­te er sær­de­les naivt, noe jeg sta­dig mener.

Hva folk vil være vil­li­ge til å beta­le for og hvor mye de vil være vil­li­ge til å beta­le avhen­ger av ver­di­en tje­nes­ten har for bru­ke­ren: Beho­vet for tje­nes­ten, kva­li­tet i for­hold til alter­na­ti­ve tje­nes­ter og pri­sen for alter­na­ti­ver. Aviser har stort sett gått bort fra abon­ne­ment for sine nett­ut­ga­ver. Så len­ge det fin­nes man­ge alter­na­ti­ver som ikke kos­ter noe vil det være vans­ke­lig å få leser­ne til å beta­le. Det­te er på man­ge måten den sam­me utvik­lin­gen som man ser for papir­avi­ser, hvor de har duk­ket opp en rek­ke gra­tis­avi­ser.

Plate­bran­sjens sto­re pro­blem er at gra­tis­tje­nes­ter har vært bed­re enn det som plate­sel­ska­pe­ne selv til­byr. At gra­tis­tje­nes­te­ne er ulov­li­ge har i alle fall ikke i til­strek­ke­lig grad bidrat til å dem­pe deres popu­la­ri­tet. Ved å bru­ke kref­te­ne på å arbei­de mot mar­ke­det i ste­det for med det, har plate­bran­sjen latt pira­te­ne få en til­nær­met 100% mar­keds­an­del, og det har fes­tet seg en hold­ning om at musikk er noe man ikke beta­ler for. Det er ikke lett å snu det­te og bran­sjen blør kra­fig som føl­ge av sine egne feil. De lov­li­ge ned­las­tings­tje­nes­ten har nå blitt bed­re. Men pri­sen er anta­ge­lig­vis fort­satt for høy. Først når de som kon­trol­le­rer sto­re meng­der inn­hold begyn­ner å se på net­tet som en mulig­het og ikke som en trus­sel, kan vi ven­te gode for­ret­nings­mo­del­ler.

I begeist­rin­gen over inter­netts mulig­he­ter har man­ge falt i den fel­len at de tror at for­la­ge­ne virk­som­het består i å tryk­ke bøker, og at plate­sel­ska­pe­ne pres­ser og sel­ger pla­ter. Men det­te erba­re en liten del av hva plate­sel­skap og for­lag gjør. Det redak­sjo­nel­le kva­li­tets­sik­rings­ar­bei­det er det vik­tigs­te. Man­ge vil nok mene at en del av plate­sel­ska­pe­ne slett ikke repre­sen­te­rer kva­li­tet, men det skal vi ikke hen­ge oss opp i her. De vel­ger det som pas­ser til deres pro­fil, enten det er glatt og kom­mer­si­elt eller smalt og ekso­tisk. Det mes­te som sen­des inn til for­lag og plate­sel­ska­per blir ikke utgitt. Stort sett er den silin­gen som skjer en hjelp for oss som for­sø­ker å ori­en­te­re oss i et uover­sikt­lig mar­ked. Det som har slup­pet gjen­nom nål­øyet hol­der en viss kva­li­tet. Det har ald­ri vært noe kva­li­tets­tegn for en for­fat­ter å være utgitt på ”eget for­lag”. Fjer­ner vi den­ne kva­li­tets­sik­rin­gen åpnes det opp for at alle som øns­ker det kom­mer ut, og det er en form for demo­kra­ti­se­ring. Men sam­ti­dig blir det vans­ke­lig å ori­en­te­re seg. En form for kva­li­te­tes­sik­ring vil vi tren­ge også i frem­ti­den og vi vil måt­te beta­le for den på en eller annen måte. Men det behø­ver ikke være for­lag som står for det­te. Spille­lis­te­ne til en DJ hvis musikk­smak vi deler kan fun­ge­re på den­ne måten. Det sam­me kan utvalg­te blog­ger og and­re nett­ste­der. Kva­li­tets­kon­trol­len kan få mer preg av anbe­fa­lin­ger enn av at noen inves­te­rer egne res­sur­ser i å dis­tri­bu­ere ver­ket. Men vi vil også ha tids­skrif­ter, for­lag og plate­sel­ska­per, selv om de ikke len­ger bru­ker papir og plas­tikk som dis­tri­bu­sjons­me­di­um. Entu­si­as­ter har det med å blus­se opp og så sluk­ne. Vi tren­ger også noen som er pro­fe­sjo­nel­le som er der etter at den førs­te begeist­rin­gen har sluk­net, og de gjør det ikke gra­tis.

Nes­te: Beta­lings­tje­nes­ter » 

Print Friendly, PDF & Email