Nettbaserte forretningsmodeller — innledning

Eirik Newth skri­ver i sin blogg at det er synd jeg i mitt inn­legg i Dag­bla­det ikke kom­men­te­rer frem­ti­di­ge for­ret­nings­mo­del­ler for de som også i frem­ti­den øns­ker å leve av sin opp­havs­rett. Det var mye jeg gjer­ne skul­le ha tatt med og mye jeg gjer­ne skul­le ha skre­vet mer om. Men jeg syn­tes at min artik­kel alle­re­de var for lang. Den­ne kom­men­ta­ren er len­ger, og der­for har jeg delt den inn i fle­re deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er all­tid mor­somt å spe­ku­le­re i hvor­dan frem­ti­den vil se ut.

Jeg leg­ger til grunn at de som ska­per ånds­verk også i frem­ti­den skal kun­ne få beta­ling for det­te. Den som skal kun­ne bru­ke sin tid på å ska­pe ånds­verk må ha noe å leve av. Hvis de må bru­ke mye tid på en brø­d­jobb blir det liten tid til å ska­pe. Selv om pen­ger ikke nød­ven­dig­vis får folk til å ska­pe, så kan man­gel på pen­ger være en effek­tiv måte å hind­re at man gjør det. En sul­ten kunst­ner vil som regel være mer opp­tatt av å skaf­fe seg mat enn av å ska­pe kunst. Et lite språk­sam­funn som Nor­ge kan nep­pe opp­rett­hol­de et rikt kul­tur­liv uten bety­de­lig støt­te fra det offent­li­ge. Men den kan ikke bli slik at kul­tur­ar­bei­de­re blir stats­an­sat­te på fast lønn.

De som er kul­tur­for­bru­ke­re må beta­le for sitt kul­tur­kon­sum, selv om pri­sen kan være sub­si­di­ert. I Nor­ge vil vi fort­satt ha en blan­ding av indi­vi­du­el­le og kol­lek­ti­ve ord­nin­ger. Men et kul­tur­li­vet kan ikke bare base­res på kol­lek­ti­ve ord­nin­ger – ord­nin­ger som inne­bæ­rer at man må søke og over­be­vi­se en eller annen sti­pend­ko­mi­té om man skal få pen­ger. Kol­lek­ti­ve ord­nin­ger har en lei tendens til å bare støt­te det etab­ler­te. At sta­ten nå støt­ter rock er mer et tegn på at rock­en har blitt en del av det etab­ler­te enn på at polti­tik­ken end­res. Det er mer sym­pto­ma­tisk at en av Nor­ges vik­tigs­te kul­tu­rel­le eks­port­ar­tik­ler, Black Metal, ikke har mot­tatt noe støt­te fra det offi­si­el­le Nor­ge. Og uan­sett vil dis­se ord­nin­ge­ne være nasjo­na­le feno­me­ner mens det som skjer på inter­nett vil være glo­balt.

Jeg er blant dem som tror at tra­di­sjo­nel­le kul­tu­rel­le uttrykk og de medi­er vi kjen­ner kom­mer til å leve en god stund til. Det spret­ter sta­dig fram tek­no­logif­rels­te som spår en snar­lig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det mes­te lever vide­re. Det nye kom­mer i til­legg til det vi har, det erstat­ter det ikke – i alle fall ikke før etter gans­ke lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har all­tid måt­tet ha et styk­ke tek­no­lo­gi for å kun­ne høre her­me­ti­sert musikk, og spran­get fra en gene­ra­sjon tek­no­lo­gi til den nes­te er ikke så stor. Men det kan nok være man­ge som liker å ha det fysis­ke obje­ket, og det er noe nytt når man går over fra leve­ring på fysisk medi­um til leve­ring via nett. Det er ingen for­nuf­ti­ge grun­ner til at lek­si­ka skal fort­set­te å kom­me på papir. Lek­si­kon­pro­du­sen­te­ne trod­de i en peri­ode at bare online-tje­nes­ter vil­le være aktu­el­le. Men både Encylo­pe­dia Bri­tan­ni­ca og Sto­re Nors­ke Lek­si­kon har nylig kom­met i nye utga­ver i bok­form for­di det vis­te seg at det var det­te mar­ke­det vil­le ha. Om man vur­de­rer pri­sen i for­hold til atall opp­slag de fles­te gjør i sine lek­si­ka, så er pri­sen for hvert opp­lag sann­syn­lig­vis velg­dig høy. Men man skal åpen­bart ikke under­vur­de­re ver­di­en av å kun­ne ha eksemp­la­ret selv og av å ha et flott bok­verk i sin bok­hyl­le. Folks valg er ikke all­tid rasjo­nel­le i sine valg.

Nes­te: For­ret­nings­mo­del­ler» 

Print Friendly, PDF & Email