Noen kommentarer til musikkpirater og andre

Kom­men­ta­re­ne til mitt inn­legg om fil­ko­pie­ring via net­tet var gans­ke for­ut­sig­ba­re. At noen mener at jeg repre­sen­te­rer en røst fra stein­al­de­ren og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må reg­ne med. Det er hel­ler ikke over­ras­ken­de at noen hard­nak­ket mener at masse­ko­pie­ring av filer over inter­nett er ok. Men noe av det kan det være verdt å sva­re på.

Eirik Newth har på sin blogg etter­lyst tan­ker muli­ge for­ret­ninge­mo­del­ler. Det­te har jeg tatt opp i en egen kom­men­tar.

Før jeg kom­men­te­rer det­te nær­me­re, kan føl­gen­de slås fast: Det er ulov­lig å gjø­re verk til­gjen­ge­lig på inter­nett uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke, enten det­te skjer ved såkalt fil­de­ling eller på annen måte. Det er hel­ler ikke lov å kopiere filer til pri­vat bruk der­som det man kopie­rer fra er ulov­lig frem­stilt eller ulov­lig gjort til­gjen­ge­lig, hvil­ket i prak­sis vil si at det ikke er til­latt å las­te ned fra inter­nett­ko­pis­ter, også kalt “fil­de­le­re”.

Vi må for­sva­re ret­ten til å kun­ne ska­pe. Kopis­te­ne tren­ger ikke noe for­svar. Der det i dag er grunn til bekym­ring er når man risi­ke­rer å bli sak­søkt om man bru­ker av kul­tur­ar­ven til å ska­pe nye verk. Ole John Aan­dal har nylig kom­met i medie­nes søke­lys for det han stil­ler ut i Pors­grunn kunst­for­ening. Han har bl.a. brukt bil­der av halv­nak­ne jen­ter, bil­der han har fun­net på net­tet og brukt uten å spør­re noen om til­la­tel­se. Hans bruk av bil­de­ne er etter min mening klart ulov­lig. Han bur­de åpen­bart ha inn­hen­tet sam­tyk­ke fra jen­te­ne (noe han gans­ke sik­kert ikke vil­le ha fått), eller gjort dem ugjen­kjen­ne­li­ge.

Den sam­me Ole John Aan­dal har også gjort seg bemer­ket ved å mani­pu­le­re seg selv inn i kjen­te bil­der. Han bear­bei­der her and­res verk. I det­te til­fel­le kan det ikke være sær­lig tvil­som at det er en bear­bei­del­se og ikke et nytt og selv­sten­dig verk, slik at han måt­te ha inn­hen­tet sam­tyk­ke fra foto­gra­fe­ne. At jeg ver­ken vil­le ha span­dert pen­ger eller vegg­plass på hans bil­der hind­rer ikke at de illust­rer spørs­må­let om hva slags fri­het man skal ha til å kun­ne ska­pe verk basert på det and­re har gjort før. Nid­kjæ­re ret­tig­hets­ha­ve­re som går etter folk som Ole John Aan­dal kan bidra til å gjø­re rom­met for ska­pen­de inn­sats ube­ha­ge­lig trangt. Det er det vik­tig å hind­re.

Så til noen av de tema­ene som blir tatt opp i kom­men­ta­re­ne.

Man­ge hen­ger seg opp i valg av ord, nær­me­re bestemt om ordet tyve­ri. Hvis man ten­ker strengt straffe­retts­lig er ulov­lig kopie­ring ikke tyve­ri, akku­rat som ”kjøp” av musikk i form av ned­last­ba­re filer i kjøps­retts­lig for­stand ikke er kjøp. Men det er lite inter­es­sant å dis­ku­te­re sli­ke juri­dis­ke nyan­ser i den­ne sam­men­hen­gen.

Det er gans­ke pri­mi­tivt å si at bare fysis­ke gjen­stan­der kan ha ver­di, og at det føl­ge­lig er greit så len­ge man ikke fra­rø­ver noen deres fysis­ke gjen­stan­der. En for­fat­ter lever av å sel­ge sine bøker.  De fles­te over­la­ter job­ben til et for­lag og får en viss pro­sent av sal­get. Om and­re begyn­ner å dele ut boka gra­tis, da blir det fær­re som kjø­per. For­fat­te­ren har en ene­rett bl.a. til å lage eksemp­la­rer av boka. Når noen gir ut pirat­ver­sjo­ner for­sy­ner pira­te­ne seg av den ver­di­en som for­fat­te­rens rett utgjør. Man tar fra for­fat­te­ren. Musikk­pi­ra­te­ne snyl­ter på kom­po­nis­ter og musi­ke­re og plynd­rer dem for ver­di­er. Om man kal­ler det tyve­ri eller noe annet er bare et spørs­mål om valg av ord. Men de som ikke kla­rer å se at det er “tyve­ri” å for­sy­ne seg med diti­ga­le ytel­ser er fan­get i den sam­me gam­le tanke­gan­gen som de som hel­ler vi ha lek­si­kon i bok­hyl­la frem­for å ha til­gang til lek­si­kon på net­tet.

Når plate­sel­ska­pe­ne dri­ver lobby­virk­som­het sky­ver de noen fat­ti­ge kunst­ne­re foran seg. Når pira­te­ne skal rett­fer­dig­gjø­re sine hand­lin­ger peker de på noen styrt­rike stjer­ner. Beg­ge deler er like galt. Under­hold­nings­in­du­stri­en dri­ver sin virk­som­het for å tje­ne pen­ger, ikke for­di de føler en omsorg for kunst­ne­re. De fles­te kunst­ne­re, også musi­ke­re, tje­ner dår­lig. En musi­ker kan godt ha bil­det sitt i avi­se­ne og være “kjen­dis”, men de fles­te – også de som er kjen­te – tje­ner lite pen­ger. Når CD-sal­get stu­per betyr det at de som tjen­te dår­lig fra før får enda mind­re.  At Paul McCart­ney også tje­ner mind­re, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av vel­dig man­ge musi­ke­re og den aller øvers­te top­pen på isfjel­let. Så spørs­mål om man synes synd på Elton John, som noen selv­føl­ge­lig har kom­met med i debat­ten, er helt på siden.

Opp­havs­ret­tens død har blitt spådd len­ge. For en tid siden fant jeg en artik­kel fra 1955 hvor for­fat­te­ren hev­det at opp­havs­ret­ten snart vil­le dø. Den gang var det bånd­opp­ta­ge­ren, eller mag­ne­to­fo­nen som den ble kalt den gan­gen, som var den sto­re trus­se­len. Det som gjor­de artik­ke­len sær­de­les inter­es­sant er at argu­men­ta­sjo­nen er omtrent iden­tisk med den vi nå hører fra de som mener at inter­nett vil bety slut­ten for opp­havs­ret­ten. Han som skrev det­te for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hev­der til­sva­ren­de i dag tar like mye feil. Ung­dom­me­lig enga­sje­ment kom­bi­nert med en full­sten­dig his­to­rie­løs­het er ikke all­tid opp­skrif­ten på vel­be­grun­ne­de stand­punk­ter. Opp­havs­ret­ten vil end­re seg. Opp­havs­ret­ten, eller det som utvik­let seg til å bli opp­havs­rett, har siden Guten­berg blitt utford­ret  av ny infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi. Den vil nok kla­re dagens utford­ring også.

Opp­havs­ret­ten vil over­le­ve gans­ke enkelt for­di den er helt nød­ven­dig hvis vi øns­ker at kul­tu­ren ikke skal stop­pe opp og dø. En for­fat­ter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen beta­ler for bøke­ne. For­fat­te­re kan ikke leve av å lese høyt fra bøke­ne eller sel­ge t-skjor­ter med bil­der av seg selv. Kom­po­nis­ter vil ikke tje­ne pen­ger på at musik­ken deres blir spilt om man fra­tar dem opp­havs­ret­ten. Og film­sett kan ikke rei­se på tur­ne og spil­le fil­men som tea­ter.  Pen­ger får kan­skje ikke folk til å bli ska­pen­de, men man­gel på pen­ger kan gjø­re at kunst­ne­re ikke kan bru­ke sin tid på å ska­pe kunst. En sul­ten kunst­ner er mer opp­tatt å skaf­fe mat enn av å ska­pe kunst. Man må løf­te blik­ket litt over fjor­tis­ni­vå­et og  se at kul­tur er mer ung­dom­mens musikk. Det­te gjel­der ikke minst de jour­na­lis­ter som skri­ver om det­te.

Opp­havs­man­nens ene­rett består av to ele­men­ter: Opp­havs­man­nen har ene­rett til å frem­stil­le eksemp­lar av sitt verk og til å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Den som las­ter ned musikk frem­stil­ler eksemp­lar av musik­ken. Den som sprer musik­ken på net­tet gjør den til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten i til­legg til å frem­stil­le eksemp­lar.

Ene­ret­te­ne er ikke abso­lut­te. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, sel­ge eller gi bort sitt eksemp­lar (men ikke leie det ut). Men å kjø­pe en bok gir ikke noen rett til å tryk­ke opp et eget opp­lag som man deler ut til alle som måt­te være inter­es­sert.  Om  man har musik­ken på sin iPod må man gjer­ne dele sin iPod med and­re ved f.eks. å låne den bort. Men å la and­re kopiere den musik­ken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å tryk­ke nytt opp­lag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkal­te “fil­de­ler­ne”. De pro­du­se­rer nye opp­lag gjen­nom masse­ko­pie­ring via net­tet. På det­te punk­tet bom­mer også Eirik Newth i sin kom­men­tar i Dag­bla­det.

Man kan etter åvl § 12 i et begren­set omfang frem­stil­le kopi­er til pri­vat bruk. Det er vans­ke­lig å si hvor gren­sen skal trek­kes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-for­mat og har en del av dem lag­ret på min iPod. Det anser jeg for upro­ble­ma­tisk. At min dat­ter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vur­de­rin­gen om opp­havs­man­nen får betalt. Så len­ge jeg har kjøpt CD og den bare kopie­res innen­for den kret­sen som vil­le være en van­li­ge bru­ker­kret­sen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begyn­ner å kopiere eller leg­ge til ret­te for å kopiere til folk uten­for den aller nær­mes­te kret­sen begyn­ner det  å bli mer pro­ble­ma­tisk. At man sen­der en fil til sine nær­mes­te ven­ner og sier ”hør på det­te!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sen­de det til alle sine 438 ”ven­ner” på face­bo­ok. Man kan nok hel­ler ikke la sine ven­ner kopiere hele musikk­sam­lin­gen. Og man kan selv­føl­ge­lig ikke stil­le musik­ken til dis­po­si­sjon for and­re i et kopie­rings­nett­verk.

At man­ge sier de las­ter ned og og lar and­re kopiere filer med god sam­vit­tig­het, over­ras­ker ikke. And­re sny­ter på skat­ten med god sam­vit­tig­het, og fil­de­ler­ne er ikke noe bed­re enn skatte­sny­ter­ne – uan­sett hva  man gjør for å ble­ke eller hvit­vas­ke sin sam­vit­tig­het. Jeg mener at både skatte­sny­te­ri og ”tyve­ri” av and­res ånds­verk er uak­sep­ta­belt. De som frem­stil­les som hel­ter i Dag­bla­dets repor­ta­sje er omtrent som regn­skaps­fø­re­ren i Taxisvin­del­sa­ken. De leg­ger til ret­te for at and­re skal kun­ne sny­te and­re for deres rett­mes­si­ge inn­tek­ter. De som las­ter ned har omtrent sam­me morals­ke stan­dard som skattejuk­ser­ne i taxi­bran­sjen. Man kun­ne ha pak­ket et for­svar for skatte­svin­del inn i den sam­me reto­rik­ken som pira­te­ne bru­ker: “Jeg skul­le gjer­ne betalt skatt hvis jeg viss­te at pen­ge­ne gikk til sko­le, gam­le og syke, og ikke til late byrå­kra­ter, en menings­løs krig i Afgha­ni­stan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som sys­te­ma­tisk plynd­rer opp­havs­menn enn jeg har for and­re som dri­ver øko­no­misk kri­mi­na­li­tet. Det er ingen grunn til å frem­heve dem som hel­ter.

Alle kan spe­ku­le­re i hvor­dan frem­ti­di­ge for­ret­nings­mo­del­ler kom­mer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til dis­se spe­ku­la­sjo­ne­ne her. Men vi må i alle fall reg­ne med en mang­fol­dig og lite over­sikt­lig dis­tri­bu­sjon. Noen vil bare være opp­tatt av å gjø­re sine ting kjent og gjør alt gra­tis til­gjen­ge­lig for alle. Som opp­havs­mann står man helt fritt til å gjø­re det­te.  Vi vil abon­ne­re på uli­ke tje­nes­ter som hjel­per oss å fin­ne fram til det vi er inter­es­sert i. Det som alle vil ha må vi gans­ke sik­kert beta­le for. Jeg tror vi vil få en ny run­de med DRM, men i en myke­re vari­ant enn den som man­ge nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skul­le vel­ge å leg­ge nav­net på lisens­ha­ver inn i filen vil det ikke hind­re ens egen utnyt­tel­se eller annen lov­lig bruk. Men det kan for­tel­le hvem som har delt alle sine filer på net­tet, og kan få man­ge til å ten­ke seg om en gang eller tre før de leg­ger file­ne ut på net­tet. Det er sik­kert and­re mulig­he­ter også. Den som lever får se.

Plate­bran­sjen viser kla­re dino­saur­sym­pto­mer. Det var Apple som fikk fart på nett­salg av musikk. Musikk­bran­sjen klar­te det ikke selv. Jeg har ikke sær­lig tro på at den tra­di­sjo­nel­le musikk­bran­sjen vil være de som kom­mer opp med nye og inno­va­ti­ve for­ret­nings­mo­del­ler. De sit­ter alt for mye fast i tan­ken på å dik­te­re mar­ke­det i ste­det for å lyt­te til det. Musik­ken vil uan­sett over­le­ve. Kan­skje vil fil­de­lings­en­tre­pre­nø­rer være de som leve­rer de nye kom­mer­si­el­le tje­nes­te­ne. Om plate­sel­ska­pe­ne skul­le mis­te kon­trol­len over dis­tri­bu­sjo­nen så vil det være bra for alle and­re enn plate­sel­ska­pe­ne. Skal man være rik­tig kynisk, så må reg­ne med at and­re står kla­re til å over­ta musik­ken om dino­sau­re­ne skul­le dø ut. Det­te er kapi­ta­lis­mens bru­ta­le lov, og den gjel­der for plate­sel­ska­per også.

Men uan­sett hvem som står for dis­tri­bu­sjo­nen, så må det være mulig for inn­holds­le­ve­ran­dø­re­ne å ta betalt der­som de skul­le øns­ke det. Man må kun­ne sik­re sine ret­tig­he­ter og unn­gå plynd­ring fra pira­ter. Hvis ikke vil man­ge ikke være inter­es­sert eller ha mulig­het til å leve­re inn­hold. Da blir vi alle fat­ti­ge­re.

De vir­ke­li­ge skur­ke­ne i dagens plate­mar­ked er kje­der som Plate­kom­pa­ni­et og Free­Record­sto­re. Det er dis­se som stru­per til­gjen­ge­lig­he­ten ved bare å ta inn et begren­set utvalg og det er dis­se som tje­ner mest på de pla­ter som sel­ges. Jeg vet ikke hva slags mar­gi­ner dis­se har, men jeg vil anta at et sted mel­lom 25 og 40% av det vi beta­ler for en CD går til butik­ken. Så kan plate­sel­skap, musi­ke­re, kom­po­nis­ter og and­re dele res­ten. Men dis­se kje­de­ne har ikke noen lys frem­tid foran seg. Hvis vi vil ha musik­ken på CD kan man hel­ler bestil­le fra CDON.COM eller Ama­zon – even­tu­elt fra nett­bu­tik­ker som har spe­sie­li­sert seg på de som deler vår sære musikk­smak. Og sta­dig ofte­re vil vi kla­re oss med musik­ken uten å kjø­pe plas­tikk.

Noen har også kom­men­tert min mang­len­de til­tro til mik­ro­be­ta­lin­ger og mener at jeg har en grunn ana­ly­se, eller noe i den ret­nin­gen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Print Friendly, PDF & Email